Frie toner fra Brugata: Kai Mikalsen

Kobi er i disse dager aktuelle med utgivelsen Dronesyndrome (Silber). Bak dette artistnavnet står Kai Mikalsen. Han har i en årrekke vært sentral i landets mer eksperimentelle og musikalsk vidsynte musikksirkler, og har en lang rekke utgivelser bak seg. Noen stikkord: Origami, Sketch, Ka, Brugata og Looop. Jeg forsøker å nøste opp i noe av mannens virke og finne ut hva som skjuler seg bak disse mystiske begrepene.

Brugata-kollektivet

Kai Mikalsen har kontor i Brugata i Oslo, i det som er et løselig samlingspunkt for en viktig del av landets mer eksperimentelle musikkscene. Det romslige lokalet fungerer ikke bare som kontor, plateselskap (Apartment) og øvingslokale, her er det også rom for plateinnspillinger, jamsessions og av og til private fester for spesielt inviterte:

– Vi tar imot band med tanke på å sette konserter til for eksempel Blå eller Spasibar, men av og til er det både enklere og billigere å rett og slett holde arrangementet her. Dessuten er det et velegnet sted til å teste ut noen av våre egne mange ulike konstellasjoner eller nye prosjekter.

Disse prosjektene omfatter en rekke artister. Salvatore er nok det mest kjente fra det såkalte ’Brugata-kollektivet’, et band Mikalsen selv har vært involvert med på produsentsiden. Ellers kan navn som Del, Birds, Soft Rebels og Slowburn til en viss grad knyttes til dette stedet.

Mikalsen er ikke ukjent med å jobbe i ulike sammensetninger og med diverse musikalske uttrykk. Helt siden på slutten av 80-tallet har han utforsket lyd og lydlandskaper der improvisasjon, klanger, disharmoni/harmoni, dynamikk og rom er noen sentrale begreper. Dette har han utviklet under navn som Sketch, Origami Arktika, Ka og Kobi. Sistnevnte er nå ute med platen Dronesyndrome. Denne gangen har han samarbeidet med medlemmer fra blant annet Salvatore, Slowburn, samt Tore Honoré Bøe og Petter Pogo.

Trolske naturstemninger og dype droner

Dronesyndrome frigjør seg fra rytme, melodi og standardharmonier, og hele platen lurker rundt mørke strømninger og svevende stemninger. Hva er egentlig den musikalske idéen til Kobi?

– Grunnidéen til Kobi er å kombinere ambient, droner og elektro-akustikk i forskjellige former, sier Mikalsen. Jeg bruker natur- eller studioopptak som projiseres med datamaskin. PC’en brukes jeg til å gjøre lange opptak som strekkes ut og klippes opp som vi så kan improvisere over.

Kobi står dermed litt i kontrast til et tidligere prosjekt som Sketch. Mer tuftet på elektronikk, rytmer og ambient techno ble Sketch dannet i 1987 sammen med Tor Jørgensen, og som via Geir Jensens (Biosphere) kontakter med belgiske Apollo Records fikk gitt ut Reason to Sway i 1994. Sketch har ligget brakk i noen år, og nå er det særlig Kobi som har hovedfokuset til Mikalsen.

– Jeg har nok gått mer bort fra det elektroniske til fordel for å skape trolske naturstemninger gjennom akustiske virkemidler. Fokuset til Kobi ligger i dronene, som tittelen indikerer, og vi er mer instrumentbasert. Dette i motsetning til beslektede Ka som jeg driver sammen med Kjell Braaten og Tore H. Bøe, som baserer seg helt og holdent på lydopptak og musique concrete.

– Kobi søker å være moderne uten å legge skjul på røttene. Mye dreier seg om gjøre noe nytt i forhold til sine kilder, mener Mikalsen, som blant disse kan nevne Terry Riley, Phillip Glass, tidlig Pink Floyd og Tangerine Dream, This Heat, Brian Eno og Robert Fripp.

Det virker som det organiske elementet også er noe du etterstreber både som musiker og som billedkunstner?

– Det stemmer. Jeg bruker for eksempel en gammel analog synth for å sikre det organiske lydbildet. Det er også lite loops på denne plata, jeg foretrekker heller å gjøre lange opptak som kan klippes ned. Jeg er opptatt av at musikken ikke skal bli statisk, men dynamisk. Jeg liker låter som begynner et sted og slutter på en helt annen plass, med noen umerkelige vendinger underveis. Det skal være rom for tilfeldigheter, støy og forstyrrelser, det gir musikken dynamikk og form. Jeg er også fascinert av å skape lyder som aldri har eksistert gjennom å strekke eller bearbeide materialet. Spilt i sammenheng med andre så lages det noe helt nytt.

Er det en rød tråd mellom musikken og bildene du lager, som også preges av abstrakte motiv med naturelementer?

– Ja, jeg er interessert i makro/mikronivå, som likheten i landskap sett høyt fra luften og i mikroskop. Tekstur er noe jeg er opptatt av i musikken, men jeg ser ikke bilder når jeg lager denne. Da bruker jeg bare ørene, og er mest opptatt av å få ting som passer sammen til å stemme med hverandre. Jeg jobber ut fra intuisjonen om at hvis det stemmer for meg, så stemmer det for andre.

Lite miljø, store selskap

Kai Mikalsens musikalske virke har ikke gitt seg utslag i store salgstall eller allmenn anerkjennelse her i landet. Han mener at selv om aksepten for såkalt eksperimentell musikk har blitt noe større, eksempelvis gjennom band som Supersilent, så har ikke det hatt noen særlig ringeffekt. Responsen i miljøet her hjemme er god, men dette er lite, og han nevner Brugata og Dans For Voksne som de mest nærliggende.

– Folk flest stiller seg nok litt utenforstående til deg jeg driver med, og de som ikke er vant til ny eksperimentell musikk synes jo at alt er skummelt. Miljøet i Norge er lite, men det har det vært hele tiden. Jeg har spilt en del i Tyskland og Danmark, og det er den samme tendensen der. Selv om et blad som The Wire ofte henviser til at den norske støyscenen er i verdensklasse, med artister som Fe-Mail, Supersilent og Lasse Marhaug, så har ikke markedet blitt noe særlig større. Det er litt underlig at selv om for eksempel Supersilent trekker en masse folk på sine konserter, så virker ikke publikum nødvendigvis å være mer interessert i beslektede band.

Den anti-kommersielle holdningen til Kai Mikalsen kommer til uttrykk gjennom hans syn på de store plateselskapene. Han har alltid fulgt sin egen kunstneriske visjon uavhengig av rådende trender og ’flavor of the month’.

– Jeg driver ikke bevisst med å lage sær musikk, det er basert på en genuin interesse. Jeg prøver heller ikke å tilpasse meg noe marked eller et spesielt miljø eller trend, og den gode musikken er da heller ikke tidsavhengig. Grunnen til at den er tidløs er at artistene ikke har vært opptatt av trender, men heller ikke flaue over å trekke linjene bakover i tid. Et band som Can trakk jo linjer både ut i verden og bakover i tid, og skapte noe helt eget og tidløst.

Du virker til å ha en ganske klar anti-kommersiell holdning, og har tidligere uttalt at du er ’drittlei plateselskaper’.

– De store multinasjonale plateselskapene som bare tenker penger står i kontrast til det levende miljøet som lager musikk av genuin interesse. De er kannibalistiske i sitt forbruk av artister og tjener ikke den kreative lydkunsten. Den etablerte platebransjen er kjent for å snyte artistene, for eksempel ved å lage dårlige publishing-avtaler. At de skal eie kunstverket ditt gjelder bare for denne bransjen. Vi har stiftet vårt eget publishing-selskap ut fra prinsippet om at man nettopp skal eie sitt eget.

Dronesyndrome utgis på det lille amerikanske selskapet Silber Records. Hvordan oppstod den kontakten?

– De tok kontakt med oss, mens ingen av de norske selskapene var interessert. Silber har en veldig god deal med sine artister der man selv beholder 10% av opplaget for eget salg. Det er bra for oss å få solgt for eksempel på konserter, ikke minst siden de ikke har distribusjon i Europa.

Brugata (Foto: Bjørn Hammershaug)

Brugata (Foto: Bjørn Hammershaug)

Looop

Når det gjelder distribusjon av norske plater, så er det nye ting på gang. Det arbeides nå med å koordinere noen av de mindre norske plateselskapene gjennom noe som heter Looop.

– Looop er et Brugata-prosjekt som fremdeles er i begynnerfasen. Vi skal bli en stiftelse som samordner distribusjon og salg av plater til småselskaper som blant andre Apartment og Sofa. Tanken er å koordinere noe av dette arbeidet, i stedet for at alle skal sitte på hver sin tue og gjøre de samme tingene. Looop skal først og fremst bli en nettside myntet mot utlandet og distributører der, men den skal også være beregnet for salg til enkeltpersoner. Dette ligger fremdeles litt fram i tid, og det er litt tidlig å si når vi er i full gang.

Origami og folkemusikk

Den kollektive tanken virker å stå sterkt på mange plan. Du tilhører også det globale kulturnettverket Origami Republika, som har cirka 200 medlemmer i 18 land.

– Ja, Origami er et flatt nettverk av likesinnede, mest for å sette navn på et nettverk som likevel hadde eksistert. Det er ikke noen diktatorisk organisasjon akkurat, ler Mikalsen, snarere et løst, anarkistisk foretak. Vi har for eksempel ingen spesiell felles politisk agenda, men når jeg møter andre fra Origami så deler vi av en eller annen gjerne de samme synspunktene. På FN-dagen den 23/10 skal vi etter planen ha 23 konserter over hele kloden. FN er bra!

Sammen med folk som Tore H. Bøe, Bjarne Larsen og Rune Flaten har du bidratt med mer folketone-orienterte Origami Arktika og en plate som Vardøgr (Silber, 2002). Det er et prosjekt som vel har en noe annen innfallsvinkel enn dine andre band?

– Origami Arktika er både morsomt og interessant. Det er helakustisk, basert på folketoner og vi prøver å holde det helt nede og simpelt ved hjelp av enkle hjelpemidler, droning og minimalisme. Rune Flaten har studert gamle folketoner og stev, og vi kler inn hans stemme med vår type musikk.

Hvordan har responsen vært i folkemusikkmiljøet på dette?

– Den kretsen er veldig konservative og vil nok grine på nesen av Origami Arktika. Jeg mener at folkemusikk er en organisk masse som alltid har vært i utvikling. Man bør ikke fryse denne til en bestemt epoke. Jeg mener også at vår tilnærming passer bedre til den opprinnelige tonen, enn for eksempel de forsøkene vi har sett av å forene rock og folkemusikk. Origami Arktika kan dessuten like gjerne være inspirert av Ali Farka Toure, indisk folkemusikk og akustisk dronerock.

Du virker til å blikket vendt utover i verden, og gjerne mot ulike typer folkemusikk. Om Kobi sier du blant annet at du vil ‘…konsentrere klangen rundt de harmonier som skjer gjennom intuisjon og ved å spille med hørsel, istedenfor å følge de vanlige vestlig-tempererte harmonier’.

– Nemlig, folkemusikk har sin egen logikk. Det høres gjerne skeivt ut, men samtidig veldig riktig. De bruker naturtoner fordi det er riktig, og det er jo ikke slik at vårt skalsystem som ble oppfunnet i midt-Europa nødvendigvis må følges.

Kai Mikalsen er også tilknyttet Radio Nova og programmet Sort Kanal. Sammen med Trond Bremnes har han presentert programmer viet blant annet Fripp/Eno, ambient/techno og Can.

Dronesyndrome er ute nå på Silber records.

Bjørn Hammershaug

Dette intervjuet ble opprinnelig publisert på ballade.no 20.9. 2005 og er gjengitt her med velvillig tillatelse.

Norske Eventyrere

ad·ven·tur·ous adjective \əd-ˈven-ch(ə-)rəs\
:not afraid to do new and dangerous or exciting things
:exciting or unusual
:full of danger and excitement

Hør 10 Strake: Norske Eventyrere i WiMP med utvalgte smakebiter fra disse skivene

Salvatore
Jugend – A New Hedonism (Racing Junior, 2000)
Beauty is a form of genius
Etter den vellykkede debuten Clingfilm (2000) dro Salvatore ned til Marokko for å spille inn oppfølgeren. Nå er ikke Jugend en plate med direkte nord-afrikanske impulser, men det er tydelig at Marrakech har virket svært så inspirerende for det instrumentale Oslo-bandet. Skiva er basert rundt en installasjon bygd på Oscar Wildes The Picture Of Dorian Gray – en forfatter bandet har vist sterk interesse for, og hvis tekster de også har innlemmet i en del utrolige konsertshow. Det nydelige omslaget er også kledd i en tekst av Wilde.

Med det lange åpningssporet ”Jugend II” fortsetter de å sette ny standard for post-krautrock i Norge. Den inneholder både den monotone rytmikken Salvatore er så kjent for og kaskader av overstyrte gitarer. Herlig forstyrrende! Etter mellomspillet med ”Ambrosia” skyver de i gang ”We Have Found The Enemy And He Is Us”. På denne og ”Nirgendwo” er Salvatore slik jeg setter dem aller høyest. Igjen bygger de på krautrockens fundament; med et endeløst driv som kunne vart evig. Tuftet på den stødige rytmikken er det god plass til de melodiøse gitarene som vibrerer på toppen og som flettes sammen med ulike former for lyder i bakgrunn. Det setter lytteren nærmest i en transe, og minner noe om amerikanske Cul De Sac, som har pusset på lignende i årevis. Platens nydeligste kutt, ”Gallo” (mon om den er en liten hilsen til Neu!), står bass og keyboard alene, og sammen skapes en sfærisk stemning. Når de lar rytmeinstrumentene hvile viser de en fin evne til å skape skjønnhet av støyudyr, selv om de på slike spor kan bli noe utilgjengelige. Det kan da også virke retningsløst, men det gjør lite så lenge ørene smiler.

Tempo (Racing Junior, 2002)
Il Salvatore Gigante
Deres to forrige utgivelser ble spilt inn i Marokko, nå har Salvatore siktet seg inn på Chicago for å gjøre opptak med John McEntire (Tortoise, The Sea and Cake, Gastr Del Sol). Tempo er egentlig ikke så veldig forskjellig fra deres tidligere plater, Salvatore har opparbeidet seg et takknemlig fundament som de bygger videre på; en ubestemmelig stilfull og rytmisk instrumental-form inspirert av både krautrock, funk, electronica og dub. Det høres ut til at McEntire mest av alt har sørget for å fokusere på og bearbeide deres sterkeste sider, strammet inn tøylene her og der, blant annet lengden på låtene, sørget for at forholdene har vært optimale på alle måter og ellers latt bandet drive med sitt. Det repetitive mønsteret, den lekne, improvisatoriske tilnærmingen og det kontante drivet er fortsatt en viktig del av Salvatores uttrykk. Største endring ligger i oppjustering av rytmeseksjonen til fordel for de tidligere så fremtredende gitarene, og om mulig er bandet blitt enda mer drivende og rytmiske takket være Karim Sayeds innhopp. Noe mer variasjon på lydsiden kan vi også nyte, og den elektroniske pulseringen gir Tempo sin signatur, og for å være ærlig – så bra varer har ikke kommet fra Chicago på lang tid. Det eneste spørsmålet jeg har til produksjonen er hvorfor trommene på ”rockefeller 3” har fått en slik dunkel tønnelyd.

Dette er første gangen Salvatore benytter et skikkelig studio til sine innspillinger, og de har utnyttet muligheten til å underbygge detaljrikdom og variasjon. De mest skurrende og støyende partiene er tonet noe ned, og helhetsinntrykket er både stramt og behagelig. Det virker som de virkelig har trivdes i Soma studios, og musikerne er tydelig preget av en avslappet holdning som også smitter over på oss som lytter. Hvis man skuer litt bortenfor typiske referanser som Tortoise og Neu! så spiller Salvatore rett og slett funky, leken og ikke minst sexy musikk som burde gå hjem hos de aller fleste med ørene på rett plass. De klarer å finne et groove, en rytme og en flyt av evig karakter, noe som gjør Tempo både dansbar og diggbar. Dette er et kunstnerisk gjennombrudd for Salvatore. Måtte det bare bli et kommersielt også.

Luxus (Racing Junior, 2004)
Skjult bak slitte fasader og skrålende gateselgere rundt Oslos kasbah Brugata har Salvatore vokst til å bli et av landets fremste musikalske tyngdepunkt med sin lekne form for instrumental-jamming. Det var her de ble skapt, det var fra her de dro ut i verden, og det er hit de nå har vendt tilbake. Platen heter Luxus og er deres femte siden debuten i 2000. Impulsene og instrumentene har blitt flere, medlemmene likeså (hei til multi-instrumentalist Jørgen Skjulstad fra Metronomicon). Men grunnprinsippet er fremdeles det samme; endeløse joggende grooves, stødige rytmiske bevegelser og et åpensinnet verdensbilde. John McEntire har igjen fått ansvaret for å mikse sammen kollektivets idéer hjemme i Chicago, medlemmer fra britiske åndssøsken Now og en slovensk strykekvartett er blant de som bidrar ytterligere til å gi Luxus et internasjonalt preg.

Salvatores karriere har nådd stadig nye kreative høyder, med juvelen Tempo som foreløpig artistisk innertier. Med Luxus følger de opp tidligere bragder, men strekker seg også mot nye sfærer, med blant annet vokal og strykere. Men der de tidligere har blitt svulmende og nærmest overmannende i sin offensive fremdrift, søker de denne gangen å holde noe tilbake og dvele mer over detaljene de frembringer. Det gjør at Luxus, skal vi si naturlig nok, ikke er et kvantesprang i forhold til Tempo. Luxus er ikke dårligere, den egner seg godt for både mediterende tonefølge mens man sitter rolig rundt vannpipa eller som reisefølge enten du befinner deg ombord på et tog eller vandrer målløst gatelangs – men den gir ikke det samme siklende hakesleppet.

Introdusert med korte ”Hefe” og videre utforsket med ”Brugata” og ”Orval” tas vi med til kjente marker: Det hurtige, presise drivet av bass og trommer danner solid fundament, over flyter strukturene kontrollert; gitarer, keyboards og andre lydkilder (på ”Orval” kommer en kvinnelig vokalgjest svevende inn) fungerer pirrende. Resultatet er behagelig drømmende, effekten er hypnotisk. Og mens vi befinner oss i transe; På ”In Gekko” tones det militante tempoet ned til fordel for en mer abstrakt sekvens, igjen styrt av den sentrale rytmeseksjonen bestående av menneskemaskinene Kjell Olav Jørgensen og Karim Sayed (trommer/slagverk) og bassist Bjarne Larsen. ”In Gekko” er dog en mild strøm, i motsetning til ”Fluxus” der de hengir seg til mer støyende avant garde i tråd med låttittelen. Antikunst eller ikke, det er ikke vanskelig å forstå at Salvatore kan assosiere seg med denne bevegelsen. ”Roots & Weather” er likevel en forløsning. Her tas vi endelig med ut på en skikkelig indianerdans rundt bålet. Dette er min klare favoritt på en plate som ikke for ofte hengir seg så klart til det suggestive som på bandets tidligere plater. Men i løpet av disse snaue fem minuttene viser de igjen at når det gjelder å forene lyden av bazarer og tribale danseritualer er Salvatore i en særklasse. Altfor kort dessverre, og platens lengste spor, det avsluttende tittelkuttet, tar ikke opp tråden. Med innslag av sval vokal, klezmer-toner og et motorisk kjør finner Salvatore tilbake til sitt småløpende tempo, noe de kan holde gående i en evighet – men hvor de skal, det aner jeg ikke. Om ikke den mest sentrale, Luxus er nok en byggekloss i det som er i ferd med å bli et ruvende byggverk. Og Salvatore minner igjen om at Brugata er landets vakreste gate.

Days Of Rage (Racing Junior, 2007)
Med sitt sjette album har tiden nådd igjen Salvatore. Ikke i betydning av at de har stagnert, men at publikum forhåpentligvis nå vil være mer mottakelig for deres rytmiske, lettbente instrumentalrock enn tidligere. De er i så måte høvelig imøtekommende ved å presentere sin mest umiddelbare og helhetlig gjennomførte plate i karrieren. Kjernen i Salvatore – Larsen, Wormdahl, Jørgensen – har vært intakt siden 1998. De tre er fundamentet som gir de mer flyktige gjestene riktig så stort boltringsrom. Årets utgave presenterer to nye bekjente; Leon Muraglia på tangenter og Anthony Barratt (eks-Billy Mahonie) på gitar. Salvatore er dermed i ferd med å bli det verdensomspennende bandet musikken alltid har higet etter. Det er muligens de to nykommerne som sikrer nyfunnen energi og målrettet iver som var noe fraværende på Luxus. Det 13 minutter lange todelte tittelsporet og ”M Is For Magnetic Field Reversal” viser Oslobandet fra sin mest dansevennlige side med trippende, småjoggende grooves og en hypnotisk motorikk. De holder det rasende trøkket platen gjennom, men uten å kjøre seg helt tomme på post-kraut à la Neu! og Can. Det er klokt, og forhindrer et altfor entydig uttrykk. Elementer av postpunk og dub flettes uanstrengt inn i lydbildet, og gjesteopptredener fra vokalist Lisa Dillan og Nils Økland (hardingfele) bidrar til ytterligere strekk. Med verdensborger Jørgen Skjulstad som sentralt medlem ivaretas også en søken bortenfor den vestlige musikkens mest utbrukte standarder. Salvatore fra lille Norge har med Days Of Rage blitt et band av den store verden.
Først publisert i Dagsavisen/Nye Takter 02.01.2007

The Low Frequency In Stereo
s/t (Rec90, 2002)
The Low Frequency In Stereo er en kvartett fra Haugesund, nå bosatt i gitarist Per Plambech Hansens hjemby København. Med sitt debutalbum nærmer de seg deler av landskapet som Salvatore beveger seg i. De har også følere ut til andre galakser, og likheten mellom de to bandene finnes i første rekke i den instrumentale formen, som hos begge kan være meget rytmisk drivende, ja rent ut suggererende. Våre nye venner er mer drømmende og innadvendte, og røttene kan spores ganske direkte til musikkmiljøet i Glasgow og Montreal. Vi kjenner igjen en del virkemidler i deres stil fra både Mogwai og Telstar Ponies, såvel som Godspeed You Black Emperor! Det betyr i korte trekk vakre melodiøse space-turer som brytes opp av støyende, eksplosive partier.

Denne vekslingen kan slå heldig ut, og de lykkes godt på ”Die Electro Voice” og ”All In All”. Her får vi pirrende og lavstemte partier som etterhvert smeller ut i hvit støy, som toner genrebestemt tilbake til utgangspunktet. Mest brutal er ”Large Truck f.h.l”, som raskt glir ut i hamrende noise, og blir der. På andre låter vier de seg fullt og helt til melankolien, og ”Space Echo, Low Frequency” og ”High Rider” renner forbi uten å etterlate annet enn midlertidige spor i sanden, mens ”Electone” mest av alt minner om åpningen på en eller annen Yo La Tengo-låt. Men vakre øyeblikk blir det uansett. Enkelte ganger treffer de nervesentrene med større kraft, særlig der de utvider lydbildet med orgel, keyboards og Rhodes (utøvd av Hanne Andersen). ”Still (#)” er en mer psykedelisk spaca låt som er laget av samme stoff som man vever drømmer av. Lange ”Atreides” er det beste eksempelet på at det bor mørke krefter i kvartetten. Den er plassert sentralt på albumet, som et monster mellom ”Space Echo” og ”High Rider”. Her bringer de oss til Pompeii under Pink Floyds mest utagerende partier, med minner om da Motorpsycho slo hjul og gikk på fjelltur. Det er lenge siden vi har hørt et så gromt og groovy stonerbeist. At de tar seg tid til å la en låt utvikle seg, vokse over tid er en positiv egenskap som de gjerne kan følge videre. Men hvorfor avslutte etter bare ni minutter, like etter gitaren kommer rivende inn og forløser det hele? Når man finner et så muskuløst driv er det da ingen grunn til å gi seg. Jeg ser frem til halvtimes lange drønn fra scenen med ”Atreides”, som akkurat nå er årets beste norske låt. I en tightere produksjon ville den kanskje kommet enda mer til sin rett – men så hører det med til historien at dette skrives i feberens beroligende rus og med en pottetett skalle der det meste høres ganske innestengt ut.

The Low Frequency in Stereo har ett bein i verdensrommet og ett i Pompeii. En hånd i vepsebolet og en i honningspannet.

The Last Temptation Of… (Rec90, 2006)
Man, you gotta move on man
Kontinuitet er et stikkord for denne platen, hvis nesten konstante flyt evner å holde lytteren i spenn (eventuelt spastisk dans) fra første til siste låt. Ikke bare er overgangene mellom de 8 sporene sømløse, The Low Frequency In Stereo har nå valgt å fokusere på rytme og driv mer enn dynamikk og brudd, og det har resultert i, om ikke et helt nytt sound, en fornyet energi hos denne kvartetten. The Last Temptation Of… kan være både frenetisk og hissig, men alltid balansert med stilsikker lekenhet.

De fem første låtene har en samlet spilletid på snaue 17 minutter, de tre siste på over 20, med tyngdepunkt i det mektige tittelkuttet. Det er ikke bare tiden som går fort i begynnelsen, også tempoet holdes høyt gjennom pumpende og jagende låter som nærmest flyter over i hverandre i ett sammenhengende spor. Dette redder enkeltlåter som isolert sett ikke er spesielt strålende, og både ”21” og ”Jimmy Legs” tjener på den slagferdige konteksten mer enn Hanne Andersens heseblesende kjellervokal. På sistnevnte låner nevnte hun forøvrig et sitat fra Can når hun slenger inn et ’Man you gotta move on, man you gotta move on man’, som en slags hommage til tyskerne vil jeg tro. Det grepet viser nok noe av inspirasjonen Low Frequency har begitt seg mot denne gangen. Stereolab/Yo La Tengo kan være et annet holdepunkt, særlig åpenbart på ”Axes”. Deres miks av krautrock, post-punk, garasjerock og post-rock forhindrer bandet fra å falle i noen av de nevnte kategoriers dype feller, og den lekne krysningen virker bare til deres fordel. Etter seks år står The Low Frequency In Stereo frem som det ledende av landets mange rockeband som forsøker seg på noe av det samme.

Det er de tre siste sporene som virkelig løfter skiva. ”Bahamas” tar tempoet noe ned og åpner også for et lengre instrumentalparti. Low Frequencys økte vokalbruk er ikke bare heldig, og det er først når de løfter seg noe opp fra euforien og ut på viddene at deres storhet blir virkelig hørbar. ”Bahamas” er en nydelig låt, som Tortoise med surfbrett cruiser de langs bølgetoppene langs Space Highway uten å ytre noe ønske om noensinne å vende tilbake – samtidig som de aldri slipper jorden av syne. ”Bahamas” finner veien til tittelkuttet som er en av de aller beste låtene dette bandet har signert. Med en episk, gitarbasert åpning kunne de lett falt for fristelsen å bygge opp forutsigbare crescendoer med gitarstøy, men heldigvis pensler de heller ut store flater som gir større spillerom. På den konstante rytmiske grunnmuren åpner de dørene for orgelsoloer, slagverk, blåsere og utflytende gitarpartier og skaper med det en ode for psykedelikere, progaholics og krautspisere på denne siden av ”Hallogallo!” Kvarteret med disse to er ren nytelse, og understreker ikke minst deres cinematiske kvaliteter. Med eksplosive ”Red Flag”, der massive gitarvegger og popkor møtes i fin harmoni et sted mellom Serena Maneesh og Sonic Youth setter de et mer enn minneverdig punktum for en plate som bør sette spor etter seg i jungelen der ute.

Med tittelen The Last Temptation Of… kunne man bli forledet til å tro at dette var for en slags avskjed å regne, men med et Vol. 1 påhengt bak er vel lovnaden om en fortsettelse relativt åpenbar.

Youth Pictures Of Florence Henderson: Unnoticeable In A Tiny Town, Invisible In The City (Dead Letter, 2005)
Umerkelige i Norge, usynlige i verden
Slik jeg hører Youth Pictures Of Florence Henderson, så er det med utgangspunkt i et par ulike retninger innen post-rocken, denne diffuse genrebetegnelsen som har blitt så utvannet i betydning at jeg selv har problemer med å beskrive den. Det er kanskje like greit å gå litt mer systematisk til verks, for å sirkle inn denne platens tilhørighet og kvaliteter.

La oss starte med en del konkrete signaler. Abstrakte fargeklatter i brunt og grønt utgjør en innpakning som er meget forseggjort. Et tykt innleggshefte bundet sammen med hyssing viser diverse bilder (som eldre bryllupsfotografier, som kanskje skal virke som et slags nostalgisk minne over svunne tider? Ungdomsbilder av en eller annen Florence kanskje?), løse tekstfragmenter og ulike bakgrunnsmønstre. Dette skaper et førsteinntrykk av noe lite informativt og lett sammenrasket, men som selvsagt viser et band som kjenner sin stil og som er opptatt av det rent visuelle. Bandnavn, album- og låttitler er heller ikke tilfeldig valgt. Alt er langt og stort med disse guttene fra Bodø, fra førstelåten ”Van Gogh Kept Painting Himself Because He Was the Only Model He Had til We May be Remembered By What We Did When We Sat Down” avslutter drøyt 40 minutter senere. Bare seks låter er det gjort plass til, men de strekker seg uten unntak godt over radio/singleformatet.

Jeg nevnte innledningsvis at det er mulig å ane inspirasjon eller i hvert fall trekk fra et par ulike retninger, uten at det på noen måte skapes et skisme. Ganske så forenklet kan man si at Youth Pictures… har i seg den noe drømmende/flytende elektronikken til band som Múm og Sigur Rós, men også en mer truende/oppbyggende gitarbasert form som Mogwai og Explosions In The Sky. I tillegg vil jeg trekke inn emo/math tendenser, à la Slint og June Of 44 (særlig tilstede på ”How Odd To See These Lamps Still Burning” og ”I’ve Got a Picture Of You Boss”).

Unnoticeable In A Tiny Town… virker ved førstelytt såpass moden, fokusert og velgjort at det nesten er skummelt. Bodø-kvartetten glipper likevel på et par punkter når man har blitt bedre kjent med platen. Når det er såpass enkelt å peke på kilder fra moderne tid (det er sikkert mulig å hente frem andre, for all del) så betyr kanskje det at de selv har hentet inspirasjon fra relativt ferdig raffinerte band. Skal de lykkes å bli et lokomotiv – og ikke bare henge med på lasset – så kreves det nok ytterligere fokus på både originalitet og visjonære evner. Slik platen fremstår så virker den veldig flink, på mange et korrekt produkt av vår tid, og den er i høyeste grad flott å høre på. Men de har ikke klart å skape nok musikalsk spenning eller tilføre nok egenart til at den stikker seg ut eller fester seg. Da tenker jeg ikke bare på her i landet – for jeg har ingen problemer med å se dette bandet vokse seg større. Og det gjelder ikke bare innovativt. Youth Pictures… ser ikke ut til å ha som misjon å skremme vekk det brede lag av lyttere, for selv om det finnes støyende partier her, så er det i første rekke de skjøre og vakre melodier som sørger for at det kaotiske hele tiden holdes i sjakk. Elling Snøfugls cello og de genrefaste klokkespillene bidrar med ytterligere anstendighet. Det kontrollerte, kjølige inntrykket og mangelen på dynamikk mellom de ’rolige’ partiene og crescendoene, fjerner også noe av spenningen som er under overflaten. Den blir for diffus. Nå er det altså slik at dette er en debut, og gir litt ekstra takhøyde for det. Argumenter som ’hørt det før’ er relevante nok, men de brukes av en eller annen grunn oftere i denne genren, enn la oss si for eksempel i den mer streite rocken. Er man over 25 år så har vel de fleste hørt det meste før.

Etter å ha hentet frem platen med jevne mellomrom i løpet av sommeren 2005 har jeg aldri blitt direkte lei den, og heller aldri fått et direkte kick av den. Her er ingen irritable eller flaut svake øyeblikk, men heller ikke mange momenter fylt av magi med gåsehudvekkende kvaliteter. De seks låtene flyter uanstrengt avsted, vekslende mellom overnevnte stiler. Av og til økes tempo og intensitet, men det forblir likevel noe uforløst over det hele. Kort sagt, en bra debut, et meget lovende band, og et noe uforløst potensiale.

s/t (How Is Annie, 2010)
Lokalposrock
Og prisen for årets flotteste omslag går til… Youth Pictures Of Florence Henderson! Deres andre plate er formet som en bok, 32 sider med kunsttegninger og -bilder, med stiv perm og gulltrykk, trykket i fire ulike farger. Med en slik kunstnerisk vellykket innpakning blir man også umiddelbart positivt innstilt til innholdet. På tide å legge bort boken og fordype seg i musikken, med andre ord. Det har tatt gjengen fem år å følge opp debuten fra 2005. Jeg forsøker å ikke lese andres tekster i forkant av mine egne, men for nostalgiens del vender jeg tilbake til min egen omtale av debuten. Ingenting er som å sitere seg selv. Den viser seg fremdeles å være ganske holdbar, og mange av poengene kan lett overflyttes hit. Jeg kan ta noen av de mer opplagte:

De er fremdeles genretro mot post-rocken i stilen (prosaiske låttitler), i formen (lange låter gjerne bestående av klar gitarlyd, stemmeopptak og strykere) og i innhold (beslektet mot linjen Montreal, Reykjavik, Glasgow). Den gang da trakk jeg også fram emo/math-tendenser som et sentralt element i deres musikk. Dermed er de plassert i landskapet, som i større grad enn tidligere viser et større spenn med klarere trekk av drømmepop, shoegaze og britisk deppepop fra medio 80-tall. Til sammen et grunnlag som bør ende opp i en plate som strekker seg i mange retninger, som omfavner ulike stiler og kanaliserer det mot nye dimensjoner. Det skjer ikke så altfor ofte.

Et ankepunkt mot debuten var dens noe anonyme uttrykk og uforløste inntrykk. Etter fem år på vent, er vi endelig vitne til den store vårløsningen? Svaret er igjen et soleklart tja. Dette er avventende musikk som gir avventende reaksjoner.

De må nesten få ros for å holde seg så statisk til en godt velbrukt formel, og de griper ikke til ytterligheter for å endre på det. Men jeg mener også at dette er lyden av teknisk mer kompetent og stilsikkert band med sans for fine detaljer. Det er helt klart et ambisiøst trekk ved Youth Pictures…, noe de nærmest skjuler mer enn å fremdyrke. Det ligger en form for musikalsk mot bare der. Vokalen som nå slippes inn i stor grad er passelig lat og bedagelig, og resonnerer slik fornuftig til det drømmeaktige sløret de legger over seg. Til og med når den skjener ut i skrik så skjer det på restriktivt, tilbaketrukkent vis. Hele platen preges av dette. Pent og pyntelig dandert, men noe anemisk i lengden.

Det er likevel opplagt at Youth Pictures… har arbeidet frem en plate med store ambisjoner, og de mislykkes ikke med sitt prosjekt. Dette er egentlig en flott lytteropplevelse – en klokketime fordelt over to plater. Eterisk og distansert holder de oss på en armlengdes avstand, og slipper oss liksom aldri helt inn. Litt som en avstandsforelskelse som aldri får bruse helt ut. Det kan være pirrende nok, men sjelden skapes inntrykket av å høre et band som pirrer det sentrale nervesystemet idet de nærmer seg ekstatiske opplevelser. Det blir mest med behagelig nakkekiling, på litt for lange og litt for trygge låter. Men det er ikke den vågale kunsten som er dette bandets uttrykk. Det er bilder av det hverdagslige de tonesetter, og slik sett er den medfølgende boken illustrerende nok. En blyanttegning av ansiktsløs mann i robåt. Et foto av en gammel mann på vei inn på et postkontor et eller annet sted på landet. Et slørete foto av noen blomster. Bilder som skaper en form for nostalgi, vemod. Bilder som kanskje ønsker å underbygge noe om ensomhet, fremmedgjøring, bilder som gir et blaff av ettertanke. Vakkert, om ikke spesielt mindblowing. Ikke ulikt musikken til Youth Pictures Of Florence Henderson.

Ranheim: Rock & Science (Kong Tiki, 2006)
Ranheim Kraft
Det er ikke hverdagskost med raffe rockeband i Norge, slike som hverken tilhører den dominerende ’breibeint’-stilen der Turboneger og Gluecifer har vært ledende eller den mer grimme svartmetallen. Merkelig nok har vi bemerkelsesverdig få band som kan sorteres i den retningsgivende skolen til SST, Touch & Go og dess like. Heldigvis har vi Ranheim, trioen som er oppvokst i skyggene av Ranheim Cellulose utenfor Trondheim, og som består av de tre herrer Admiral Von, Don og Kaptein Ranheim. I omslaget kan man skjelne en person som minner litt om Per Gisle Galåen, men dette er noe ganske annet enn hans mer eksperimentvillige prosjekter (Del og The Birds). Han er uansett en habil gitarist, og tar lett med seg elementer fra sine mange andre frittgående prosjekter over til Ranheims mer kontante og direkte utrykk.

Rock & Science lener seg nemlig mest mot første del av tittelen, og er 40 minutter av den ganske gromme typen. Raneims første langspiller er en aldri så liten oppvisning innen Steve Albinisk gitarslang, Helmets militante rytmikk, obskure hørespill-opptak, dissonant leven og medrivende bråkerock. På en skive som er jevnt solid kan nevnes truende og fengende ”Cucumber”, blytunge ”Spider King”, med et seigt groove som Melvins kunne danset til, spastiske ”Another What” bygget opp rundt huggende gitarriff som knurrer godt fra seg, og morbide ”Tina (Give It To Me)” som en småcreepy avslutter.

Ranheim har kledelig distanse til sine kilder og et befriende lite høytidelig image. Pluss også for absurde tekster (av typen: ’I choke my pride and merge into pee’ og ’I got parents, they got worms when they go for the birds’), flott coverkonsept, fet lyd fra Tommy Hjelm, mikset sammen av John Fryer (Wire, Nine Inch Nails). Noe manglende pondus i vokalen, som med glede kunne vært enda barskere og låter som gjerne kunne vært litt mer tilgriset til tross, dette er en gledelig debut.

Syme: Swing Swing (Karisma, 2005)
Swing, Swing er debuten til Zoom-vinnerne fra Bergen 2003. Det har blitt både en frustrerende prøvelse i umodent sprik og en bemerkelsesverdig variert og gjennomarbeidet plate, som på sitt beste kan plasseres i klasse med Samuel Jackson Five og Tuna Laguna på listen over landets mer oppegående unge artister. Det til tross for at de har en del umiddelbare odds mot seg; et intetsigende navn og et noe amatørpreget platecover. Men det er ikke utseendet, men det som er inni som teller, vet vi. Femmerbanden Syme ser ut som dels retrofetisjistiske proggere, dels hippe indierockere, elektronerder og oppdressa mods, og dette gjenspeiles til en viss grad i musikken de lager. Lo-fi elektronika, post-rock og prog er noen bindende elementer gjennom åtte relativt lange spor.

Platen åpner nølende, nesten nervøst prøvende med en livstrøtt stemme, usikre tangenter og litt bakgrunnsrasling i en låt som aldri helt starter. ”Psychedelic Heart” er et spor som ikke umiddelbart fenger. Hva er dette, vil den gjengse lytter kanskje spørre seg. Men den som blir med fire minutter ut vil oppleve en forløsning der strykere kommer inn og legger seg pent til rette fremst i lydbildet. Dermed festes alle løse tråder og bitene faller på plass. ”Psychedelic Heart” blir med ett en helt uimotståelig vakker, og tones dessverre ned altfor tidlig. Noe av den samme grepet gjentas på ”Letterbag”, innledet av en slags 80-talls discosynth. ’Inside my head’ synges det, og titter man på omslaget kan man tenke seg at det er mange tanker som fører inn og ut av syme-hodet. Her viser de også noen av sine gitarmuskler, som for øvrig kommer mer fram når de står på en scene. Halvveis beveger ”Letterbag” seg mer ut i drømmepop/post-rockens univers med druknende gitarkaskader à la Mogwai/Explosions In The Sky, og med det klarer de igjen å omskape en haltende låt om til en vakker svane. Swing, swing!

I løpet av platens første kvarter og to spor har Syme vist flere sider av seg selv, uten at man har blitt særlig klok på hva som er deres prosjekt. Og det kan være bra! Noe av ’problemet’ til Syme er at den relativt frie tilnærmingen til både musikkhistoriens genre og låtskriverkunstens lærebok krever mer enn ungdommelig mot og stå-på-vilje. Enkelte av låtene virker for lange og retningsløse, tekstene framstår som litt platte og liksomsmarte, og vokalen er jevnt over litt for veik. En eller annen i bandet har en hang til en svært enerverende synth, og jeg mistenker at vokalisten har en Casio av et eller annet slag i baklomma. Verst er den plagsomme TV-spill-lyden som dukker opp i ny og ne. Som på ”Ad Kosmos!”, her kombinert med en henslengt stemme som strør om seg med esperanto, Nordpolen og sykkelparkering. Men tross en del minuser, Swing Swing er en debut fra et band som vil noe. Man kan hevde at de forsøker å stå på mange stoler samtidig, men det er bedre enn ikke å klatre opp i det hele tatt. Hittil i år er dette den norske platen jeg har brukt mest tid på. Låtene fester seg lett, samtidig som man gledes over å stadig avdekke noen nye vendinger.

For det er mye bra her. ”Greenhouse” får stå som en potensiell radiohit der Syme komprimerer sitt ellers noe uklare forhold til tidsbruk. En joggende rytme og en av platens lettere melodier gir den en funky fremdrift som poleres med glassklare gitarer. ”Get Forget” huskes for sitt Tortoise-aktige beat og sine skeive Modest Mouse-gitarer. ”Rocky Rocky Mountains” er dvelende og mektig med en slags Flaming Lips/Radioheadsk sårhet blant truende gitarhugg og progressive partier. ”Krdish” (hvor tar de disse titlene fra?) bryter løs fra sine dype strykere og paniske gitarøs med noe sambalignende rytmer, og viser Syme på en kreativ formtopp.

De makter ikke å bygge opp mot et klimaks eller avslutte med et smell, men den ti minutter ”Map Map Map”, som etter en vuggende nydelig åpning jazzer seg dandy opp i røyk etterlater likevel bud om at Swing Swing er en av årets sterkeste og mest særegne norske debutanter. Bonus er den fine videoen som er inkludert, som viser et band som forsøker å favner hele universet med en sang. Planen er klar! I mellomtiden kan vi nyte disse åtte her på jorden.

Children And Corpse Playing In The Streets: Honey I’m Home! (Diger, 2009)
Hjemmekjær og borte best
Etter noe om og men er debutplaten til Children & Corpse… nå tilgjengelig for publikum. Førsteutgaven fra 2008 ble holdt tilbake grunnet bråk om omslaget med deres gamle plateselskap. Nå foreligger den i hvert fall, innspilt på nytt, utgitt på egen etikett og distribuert av platesjappa Tigers nye labelsatsning Diger.

Marit Harnes og Inga-Lill Farstad – begge fra Romsdal, nå med base i Oslo, har skapt et riktig så vellydende og fascinerende album. I bandets noe omstendelige navn ligger referanser som oppsummerer mye av deres musikalske ståsted, som de også bruker aktivt i musikken (blant annet med barnestemmer). Duoen beveger seg både mot det naivistisk lekelystne og mot det litt småskumle. De er nok mest innyndende og forføreriske, men heldigvis med gløtt også mot det mer surrealistiske. Dette gir en fin dynamikk, men som også kunne vært utnyttet bedre. Deres uttrykk blir sjelden umiddelbart opplagt, og melodiene er like gjerne vevd som sammensatte mønstre enn å følge en entydig popformel. I seg selv et tegn tiden, der overgangen mellom hva som er ’sært alternativt’ og ’mainstream’ ikke lenger er like tydelig. Og bra er jo det.

Children And Corpse Playing In The Streets spiller i hovedsak på det undrende nostalgiske og vagt hentydende, enten det er som skrukkefolk på ”When Spring Comes” eller mer Stereolabish electropop på ”The Greatest Thrill”, enten det er med hjemmelagde beats og bokser, kam og melodica, Casio eller samplede telefonsamtaler. Det blir forunderlig popmusikk av dette, og bare unntaksvis påtatt oppkonstruert. Det er sikkert enkelte som vil finne deres relativt norvagiserte engelsk som et ytterligere sjarmerende trekk, men det rammer for eksempel ellers ganske så fine ”France”. Jeg hadde heller ikke reagert negativt om de hadde vært mer ’corpse’ og mindre ’children’, med på den annen side er det vanskelig å ikke bli sjarmert halvt i senk av yndige poplåter som ”My Tiny” og ”Oh… You Are Too Slow”. På sitt beste hekler duoen en tråd mellom harmonisangen til The Carter Family og den småskeive sjarmen til CocoRosie, men uten å snuble i de mest opplagte fellene. De klarer ikke å holde nerven gjennom alle de 50 minuttene, uten at Honey I’m Home er preget av de store ujevnheter. Med et lag av fine gjester fra ulike miljøer underbygger de også holdningen som ligger i sitt musikalske uttrykk. Dette er en duo som ønsker å prøve seg fram og som ønsker å oppdage og gjenoppdage, mer enn å reprodusere. Honey I’m Home er ikke en overraskende debut, men likefullt en gledelig.

Mindy Misty & Europ Europ: Mindy Misty vs.Europ Europ (Handmade, 2009)
Mindy Misty og Europ Europ er begge band fra undergrunnen, riktignok med litt forskjellig utgangspunkt, men med noenlunde samme utsikt mot stjernene. Jeg kjenner fra før best til Mindy Mistys småskeive, melodivennlige poprock (anført av Kenneth Amundsen som også driver den finfine, lille utgiveren Handmade). Europ Europ har jeg ikke særlig kunnskap om, de skal ha sin bakgrunn fra Köln, ha en mer avantgardistisk tilnærming til musikken sin og omtales av Handmade som ’støydrapert neopop’. Begge deler, både det melodiske tilsnittet og de mer utagerende sidene, kommer til uttrykk her, kokt sammen til en skikkelig lurvete, larmende og far out affære fordelt over 10 spor.

Mindy Misty vs.Europ Europ rasker over mye av det bedre fra amerikansk undergrunnsrock, være seg Butthole Surfers’ maniske galskap eller Sonic Youths dissonante vreng (på ”Force Feed” er det som Kim Gordon svever i bakgrunnen). Da gir det mening at ringreven Kramer har hatt siste hånd om lyden, hans bakgrunn i storheter som Bongwater, B.A.L.L og nettopp Butthole Surfers gir grunnlag for god forståelse av hva som ønskes. Mindy Misty og Europ Europ er likevel ikke helt incestuøse, og kildene kommer mer fram i form av inspirasjon enn ren kopitrang. Stusselig, knapt bærende vokal (kan den minne om Residents noen ganger tro?), vonbrotne gitarer og sjanglete rytmer. Det er ikke så langt unna Årabrot til tider, men med flere hint av psykedeliske innfall på både ene og andre måten. Jeg vil særlig anbefale syv minutter med grinebiteren ”No-One”, seig som tjære. Det samme er den såre ’balladen’ ”Last Song For You”, en nervøs duett med skjærende metallyder i bakgrunnen. På den andre siden finner vi blindveier som ”Transport Fluid Factory” og ”Girls On Earth”, den er for øvrig kreditert Duran Duran som en mishmash av ”Girls On Film” og ”Planet Earth”.

Jeg liker denne platen veldig godt, den har på en bisarr måte festet seg til øret og slipper ikke taket. Passe slurvete, passe grovkornet og alltid langt ute – eller som utgiveren selv sier det så fint: ’Utagerende støy-hørespill med dansbar pop-estetikk’.

Noxagt: The Iron Point (Load, 2004)
Kling no, klokka! Ring og lokka!
Ring og lokka frå tusund tårn!
Tona um frelsa! Kalla og helsa,
kalla og helsa med fred Guds born!
Kling no, klokka! Ring og lokka,
ring og lokka frå tusund tårn

Roots, bloody roots: Akkurat som amerikanske Sunn O))) nylig benyttet seg av norsk folketradisjon, tar Noxagt sitt jafs av kulturarven med salmedikteren Elias Blix’ ”Kling No Klokka”, framført av Nils Ergas bestefar Hagbard Heien. Erga & co har utvilsomt kommet et godt stykke siden sine tidlige bruddstykke-baserte eksperimenter. Med The Iron Point følger de tendensen fra Turning It Down Since 2001 med en kort plate bestående av ni fokuserte angrep av kraftfull tungrock, djevelske bratsj-droner og gamle norske folketoner.

Energien mellom Kjetil D. Brandsdal (bass, gitar), Nils Erga (bratsj) og Jan Christian Kyvik (trommer) utgjør fremdeles grunnstammen i denne instrumentale kraft-trioen. Men de har vendt fokuset noe vekk fra Ergas syklon-bratsj, utvidet med gitar, piano og fiolin, og ikke minst konsentrert seg mer om å jage tusser og troll med et tyngre og mektig grooves. The Iron Point er ikke fullt så frenetisk som Turning It Down, det ville da også være et uklokt forsøk å tangere eller kopiere den. Noxagt kunne risikert å miste noe av identiteten sin, men stødig produksjon av Billy Anderson (Swans, Neurosis, Sleep) og deres tette samspill gjør at de har kommet ut med nok en djerv plate som plasserer dem blant støyrockens mer originale fenomen. Stavangers fineste har forøvrig funnet et passende hjem blant likesinnede på galehuset Load Records (Lightning Bolt, Pink and Brown, Arab On Radar).

Det kaster seg fremdeles ut i forrykende farvann som ”Blood Thing”, hissige ”A Blast From The Past”, der Kyvik virkelig får vist seg fram, og ”Svartevatn” omgitt av de farlig huggende gitarskjærene. Med The Iron Point viser de likevel i større grad evnen til å beherske sine utbrudd, slippe fanden løs i mer kontrollerte former kan man si. Det klarer Noxagt godt, og det gjør skiva til et ganske så variert stykke musikk. Men det må understrekes at de fortsatt og først og fremst spiller voldsom, majestetisk styggrock, og det er mye ørerenskende materiale her. Nærmest stoner-tendenser å spore på det brutalt medrivende åpningssporet ”Naked In France” og et Melvins-lignende trøkk på ”Acasta Gneiss”, med den foruroligende gnissingen av Erga som gjør at Noxagt ikke høres ut som noen andre. På ”The Hebbex” er det særlig miksen av bass og bratsj som gjør norsk folkemusikk om til rent hekseri, mens ”Thurmaston” er som en sørgemarsj fra svartedauden, fylt av både tung sorg og hysteri. Ytterkanten av deres register markeres med ”Regions Of May”, en cover av Tom Rapp fra de psykedeliske folklegendene Pearls Before Swine, som viser Noxagt fra en mer dempet og dronevillig side – så langt det er mulig. De har ledet oss gjennom stormen, vært med ned i dragsuget og latt oss knuse til pinneved. Med ”Regions Of May” vender Noxagt rolig tilbake til hulene de kom fra. Havet ser ut som før, men fra et sted langt borte kvedes det:

Sjå, det dagast, snart det lagast,
snart det lagast til høgtid ny!
Då skal oss klokka leikande lokka,
leikande lokka til helg i sky

Sacred Harp: s/t (The Perfect Hoax, 2009)
Sacred Harp er en kvartett med bred bakgrunn, både geografisk og musikalsk, men med solid utdannelse som felles forankring. Tre av medlemmene er uteksaminert ved NMH, og ut fra det kunne man anta at et fellesprosjekt som dette ville blitt et skolert svennestykke forankret i jazz, klassisk eller samtidsmusikk. Selv om kvartetten tydelig kan sitt fag, har de heller vendt seg mot den mer luftige sfæren av rocken. Steder der band som Sigur Rós og Low tidvis kikker innom, tydeliggjort av Jessica Sligters alveaktige stemmeprakt. Samtidig har de et visst preg av Louisville-band som Slint og Rex. De omgir seg med svevende synthdroner, murrende krigstrommer og av og til mindre gitarutløsninger som forløser noe av spenningen de søker å bygge opp. Det gir en spenning mellom det det lette og tunge i uttrykket som Sacred Harp, om ikke har funnet nøkkelen til, utnytter på tilfredsstillende vis.

Det er særlig de roligere delen av deres uttrykk som er mest givende, konkretisert med dovne og fine ”Wither The Wind” og det drømmeaktige åpningssporet. Det tungladde dyrkes i større grad på ”Elevator Endeløs” og noe mer anonyme ”(Trial) & Felt”. Det hviler i det hele en tålmodig prakt og majestetisk tyngde over denne musikken som både drar oss ned og løfter oss opp på samme tid. Med bandnavnet mer enn hinter de om at de søker sine musikalske røtter i de sørlige USA, og om de ikke har fullt utnyttet det potensial som gjemmer seg i menighetenes harde kirkebenker, så er denne fire spor korte EP’en absolutt et stillferdig rop i natten om et band vel verd å følge videre.

Alpine Those Myriads!: Death, A Skeleton & The Holy Ingredient 7’’ (Osito, 2002)
Alpine Those Myriads! Det ligger vel i bandnavnet at dette ikke akkurat er P4-musikk. Duoen består av herrene Elijah Noah og Gypus Chelofan, som trolig kommer fra universets innerste kroker. De følger altså ikke de mest nedtråkkede stiene på sin debutsingel. A-siden og tittelsporet er en gotisk teatralsk vise, der parodisk scenevokal med tyskklingende aksent møter et tungt, dramatisk piano som til slutt ender i et skurrende collage og kunne passet inn i Tom Waits’ teaterstykke The Black Rider.

De to andre sporene viser at bandet ikke kan skyfles inn i en bestemt bås – og akkurat det lover godt for et eventuelt debutalbum. ”Feline Jive” er nærmere folk-strukturene, riktignok med utradisjonell cabaret-touch, hvor bruken av kassegitar og melodica er mest fremtredende sammen med den glassaktige, barnslige vokalen. Hvis Donovan og Lydia Lunch noensinne skulle lage barn sammen… ”Country Poe” er hakket mer desperat, en lo-fi folkbluespunk-låt med et sykelig preg, som i hvert fall gir meg assosiasjoner til freaks som The Legendary Stardust Cowboy og Captain Beefheart. Denne hjemmelagde urgalskapen er singlens høydepunkt på det som enkelte vil kalle variert, og andre vil mene er sprikende. Strøken coverkunst, med håndmalte innleggskort som bærer kryptiske budskap er ytterligere en god grunn til å skaffe seg denne syvtommeren.

Bjørn Hammershaug

Norsk Undergrunn: Gjenglemte Skatter Fra 2000-tallet

På 2000-tallet kunne vi være med på en givende periode for norsk undergrunnsmusikk, en tid med oppblomstring av klubber, festivaler og band som bidro til å sette sitt preg på utviklingen av norsk musikk. Dette er eksempler på artister et stykke utenfor rampelyset, som ga ut album som fremdeles lyser. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Salvatore: Fresh (2001)
Marock
I likhet med den eminente forgjengeren Jugend – A New Hedonism (2000) er Fresh spilt inn i Marrakech, Marokko, under samme reise og i samme studio. Fresh er ikke bare en ’Jugend del 2’, og som tittelen indikerer er det heller ikke akkurat rester vi får servert. Dette er ferskvare fra øverste hylle, godtfolk.

Salvatore følger i fotsporene til andre fremtredende kunstnere som til alle tider har valfartet Nord-Afrika; Paul Bowles, William S. Burroughs, Bjørneboe, Nick Drake. Blant levende byoaser og like levende ørken, i folkemylderet og i stillheten ligger denne Europas vakre halvbror. Merkelig, fremmed, men likevel nært og gjenkjennelig.

Fresh høres ikke ut som et direkte forsøk på å suge marokkansk musikk og kultur inn i Salvatores egen, og den marokkanske innflytelsen må nok sees mer som en vital og mental vitamininnsprøytning enn som en direkte kilde til påvirkning. Med sin instrumentale form og rytmiske spillestil klarer Salvatore på herlig unorsk vis å dra lytteren inn i et hellig tempel langt bortenfor det vi er vant til her hjemme. Som Rottefangeren fra Hameln lokker bandet oss ut av hjemmene og inn i fjellene, bort fra det småborgerlige og inn i det ukjente. Det er ikke noe truende over denne ferden. Den er en befrielse.

I likhet med det varierte landet er ikke Fresh bare lyden av sanddynene, det er også lyden av Pink Floyd på et rykende Pompeii, det er lyden av krautrockens motoriske frihet, det er lyden av Joy Division, av Chicago, av berbere, av romere, av myke droner, av Atlasfjellene, av Middelhavet. Av verden. Det er også toner vi har hørt fra bandet tidligere, og Fresh innebærer ikke en kraftig kursendring. Fokus er likevel i enda større grad lagt mot melodiene, og Salvatore er både varmere og fyldigere enn noensinne (praise Jon Selvig, nytilsatt på piano og xylofon og samples).

Kombinasjonen av relativt monotone beats, varierte samples, samt hissige og melodiøse gitarer skaper noe som kan beskrives som trance-kraut. Det kan ta tid å komme inn i Fresh, men den er vanskelig å komme ut av. Den fresende åpningslåten ”Get The Kids On The Street It’s a Party” er en perfekt start til resten av de knappe 45 minuttene, som spinner merkverdig raskt unna. Salvatore unngår de lengste låtene denne gangen, men til gjengjeld flyter Fresh såpass lett av sted at vi som lyttere blir dradd inn i platen som et sammenhengende hele.

When: You Are Silent (Jester, 2008)
Lars Pedersen har siden slutten av 70-tallet liksom stått litt i utkanten av norsk rock. Hans veier har vært uransakelige som herrens, og de har ført ham mot mange utposter langt fra det kommersielle sentrum og medias oppmerksomhet. Uten for mye oppstuss står Lars Pedersen som en av de mest kreativt spennende artistene her i landet de siste 20-25 årene. You Are Silent er nok en påminnelse om det.

Stilmessig har han beveget seg fra punk (Hærverk) til psykedelisk pop (Last James), kunstrock (Holy Toy) og mot mer eksperimentell avantgarde, folk og syrerock under det springende konseptet When. Et par holdeplasser på When-veien: Svartedauden fra 1992 er en mørk, dramatisk ferd inn i folkloren, inspirert av Theodor Kittelsens velkjente verk av samme navn. I et sammenhengende stykke på 40 minutter binder Pedersen sammen gamle slåtter, symfonisk rock og Pesta på storslått vis. Gynt fra 1997 var et satirisk konseptalbum basert på Ibsens tekst om Peer. To år senere kommer psych-industrikomplekset Psychedelic Wunderbaum som et frampek mot mye av den frilynte eksperimentalismen til senere kritikerroste band som f. eks Animal Collective har blitt kjente for. Trippy Happy fra 2007 snurret avgårde på en forunderlig diett av Beach Boys, Left Banke og XTC.

Nå har toget stoppet på en ny stasjon, You Are Silent er den 12. i rekken, og allerede ut fra omslaget å dømme skal vi inn i mørket igjen. Denne er altså mer beslektet med tidligere utgivelser som Drowning But Learning og Prefab Wreckage. Pedersen gjør som vanlig det meste selv, men har med produsenthjelp fra Tore Ylvisaker (Ulver) som ser ut til å dele mange av hans musikalske mørkesider. You Are There består kun av fem spor, men avsluttende ”False Alarm” får strekke seg ut i 20 minutter, og opptar med det halve platen. Det er en heller grim affære. Fra sin lettbente åpning sklir den raskt inn en marerittlignende situasjon. Vi vender bort fra det menneskelige og inn i en mer abstrakt verden med rituallignende ofringer og dyriske grynt som følge. Etter nærmere ni minutter, til lyden av den samme falske alarmklokkene som tok oss inn hit, bærer det løs med hamrende industrialisme, seige gitarer og den tunge fortellerstemmen som snakker om ’the dark hours og early twilight’ (teksten er skrevet av Boris Pasternak) før det hele vender tilbake til det innledende temaet. Et fascinerende og omfattende stykke musikk som viser noe av Pedersens ambisjonsnivå. De fire øvrige kuttene her dreier seg også rundt et sted mellom de mørke timer og den tidlige grålysning.

Musikalsk er ikke dette noen umiddelbar affære, men det er heller ingen veldig hard nøtt å knekke. Men det er en plate som krever en smule innsats av lytteren, i hvert fall i form av tid. When gir ikke ved dørene, men behersker hentydningens kunst, den vage virkelighet – grålysningen. Registeret er som vanlig bredt, og her veksles det mellom kammertoner, samtidsmusikk, dark folk, elektronika – og melodiøse øyeblikk av pur pop.
”Strange Rituals” har 60-tallets klassiske popkunst i blodet, og når intetanende popdrops støter på de underliggende kreftene som skjuler seg i skyggene skapes det kontraster og en dynamikk med mye spenning. Noe av det samme grepet kan høres på åpningssporet ”Lost Cure”, der mørket etter hvert overtar for den svakt truende, men likevel tilforlatelige og harmløse kammerpopen innledningsvis.

Fans av band som Coil, Ulver, Nurse With Wound og Current 93 vil ha mye å hente her, det samme vil eventuelt nye lyttere av When. De som har fulgt Lars Pedersen og hans prosjekter lenge, vil ikke derimot lenger være overrasket over hans mange og fascinerende vendinger de vet han aldri slutter å søke nye veier i sitt musikalske labyrintmaraton.
Denne omtalen ble opprinnelig publisert på ballade.no, 25.4.2008

The Birds: Birds Birds Birds In The World (2005)
Oslo/Osaka
En japansk og en norsk fugl trekker sammen – mot det stille tempelet, mot gatelarmen, ytterkanten – mot solen. Det er ikke bare finnene som tøyer musikalske grenser her i Norden, hvis noen skulle tro det. De forvillede fuglene i dette redet er Cotton Casino fra det hellige japanske tempel, Acid Mothers, og Per Gisle Galåen – kjent fra Del, Slowburn, Soft Rebels og en rekke andre prosjekter på siden av samfunnsnormen.

Samarbeidet mellom de to kom i stand etter at Acid Mothers Temple turnerte i Norge i 2003 med Galåen som promotør. Etter et par år med utveksling av ideer, en liveskive og en Velvet-hyllende syvtommer, studio-debuterer de to her med smått fantastiske og sørgelig oversette Birds Birds Birds In The World. Det har blitt en trip av en plate, fra det forseggjorte 3-D coveret (begrenset til 1000 eks.), til et innhold som er vel så ’mind bending’. The Birds kvitrer frem psykedeliske toner som strekker seg fra meditativ folk til hard gitarstøy på en plate som åpner seg i alle retninger, uten å lekke i noen ender.

Gjennom de 8 sporene tas vi med på en ganske vidtrekkende musikalsk rundreise. ”Green To Me” åpner med Cotton Casinos ordløse sang, først a Capella, etter hvert akkompagnert av båndsus, baklengslyder og Galåens dirrende gitar som tilsammen skaper en spøkelsesaktig atmosfære av vibrerende spenninger. ”In The Name Of The River” er et mer utmalende stykke, med et gjennomgående vannmotiv (bølger), nærmere ambient/drone med hint av raga flyter den uanstrengt avgårde i 6 minutter som platens vakreste. Vakker kan man ikke kalle ”Donkeys”: Her løper strenge synthstråler sammen med plutselige gitareksesser av fuzz, der Galåen framstår slik vi kjenner ham for eksempel fra Del. ”Human Play” er platens lengste, 13 litt for lange minutter med lydlek transformert gjennom ulike partier. Fundamentet er organisk lydende bakgrunnsambiens av Eraserhead-typen og radiostøy, som etter en god stund former en spinkel melodi. De siste to minuttene vendes denne over mot et renere vokal/trommebeat-parti et sted mellom sen Can og Syd Barrett. Etter den foruroligende bjelleklangen som introduserer ”Fireburner”, åpner det seg en massiv støyfinale. Fra Sonic Youth’sk improvisasjon til en totalutblåsning à la Lightning Bolt. Dermed rammer platen inn den japanske kulturen, fra freden som rår i tempelet til larmen og galskapen rett utenfor dørene. Mellom de nevnte kutt er det også plass til tre kortere låter, blant annet en fin sak som heter ”Second Door”, som mest av alt høres ut som en gammel japansk vuggesang.

Virker det som denne platen strekker seg i mange retninger, så er det en korrekt observasjon. Men det er i dette tilfellet ingen svakhet, tvert imot, duoens fremste styrke er nettopp evnen til å inkorporere ulike uttrykk uten at det virker påfallende. Det er i sannhet et verk utført av to visjonære artister. Med produksjon av Kai Mikalsen (Kobi)/Lasse Marhaug i Oslo/Osaka og mastring av Helge Sten så fremstår Birds Birds Birds in the World som en meget fascinerende opplevelse.

Bjerga/Iversen: Most Things Are Made Of Water (2006)
Vann til is
Stavangerduoen Sindre Bjerga og Jan-M. Iversen har en enorm produksjon bak seg både som duo og som involverte i andre sammenhenger. De kjennes bak selskap som TIBProd (Iversen) og Gold Soundz (Bjerga), som ikke bare knytter tråder til de mest sentrale deler innen norsk eksperimentell rock/støy/avantgarde, de har også følere dypt nede i utenlandsk grums av samme sort. De har sluppet plater på etiketter som Musicyourmindwillloveyou og som tilfellet er når det gjelder Most Things Are Made Of Water; amerikanske Utech. Utech har tidligere stått bak mye godt norsk, som Sten Ove Toft og Anders Hana, og utmerker seg ellers med sitt stilrene design og nummererte små opplag (/200).

Det er ikke helt greit å skaffe skikkelig oversikt over diskografien når en konstellasjon står bak noe sånt som nærmere 50 utgivelser, men jeg tror ikke denne er den mest skadelige utgaven å starte med for eventuelle nybegynnere. Most Things Are Made Of Water består av 7 spor som strekker seg fra drøyt halvminuttet til et kvarter i lengde, men skillene mellom titlene er egentlig underordnet sammenhengen her. Bjerga/Iversen vaker i områdene drone, støy og elektronikk der førstnevnte benytter diverse objekter og gitar, mens begge styrer elektronikken. De maner tålmodig frem ganske strenge og kjølige bilder der temposkifte og brudd viker for langsom bevegelighet basert på blant annet feedback, skrapende støy og statisk uro.

Tittelkuttet er delt i to deler, varer snaue halvtimen og er klart platens sentrale del. Dette er musikk i frossen tilstand, skapt i det mørke lyset fra et kjølelager og losset på et vrak av en hvalfangerbåt på vei til Nordishavet for å senkes ned i havets dyp. På del 1 er det en klar progresjon å følge. Gjentatte skrapelyder skaper en nesten døsig rytme, de høyfrekvente signalene sørger for å bevare en urolig stemning, og når øynene lukkes drives lytteren selv langt ut i isødet uten behov for menneskelig kontakt. Bjerga/Iversen henfaller aldri til å skake inn i fjell, de har en behersket kontroll over kreftene, nesten som etterdønninger etter noe som har skjedd, mer enn noe som vil skje. Del to fører oss videre med bærende feedback, romlig sus og enslig klukkende drypp som underbygger en øde, ensom stemning. Det er slett ikke stygt å høre på, og et spor som ”Angels Of Illumination” – platens mest vellykkede – gløder forsiktig med en skjør skjønnhet i det skjulte, inntil det underliggende, truende sakte kommer til overflaten.

Det er ikke direkte medrivende å følge Most Things Are Made of Water fra begynnelse til slutt, men den fører oss mot … noe. Jeg vet bare ikke helt hvor eller hva. Det har heller ikke så mye å si. Ferden dit vil sette sine umerkelige spor hos lytteren.

Typisk norsk undergrunn: (fra venstre): Per Gisle Galåen, Fredrik Ness Sevendal, André Borge). Foto: Bjørn Hammershaug, oktober 2008

Typisk norsk undergrunn: (fra venstre): Per Gisle Galåen, Fredrik Ness Sevendal, André Borgen). Foto: Bjørn Hammershaug, oktober 2008

André Borgen: Staying Old (2009)
Borgen Is Borgen
Ytterst delikat debutalbum fra en grå eminense i Oslos undergrunnsverden. André Borgen er en stillferdig fyr som i mange år har befunnet seg litt i kulissene av hovedstadens ’eksperimentelle musikkscene’. Han har syslet med den eminente konsertserien Dans for Voksne, deltatt i miljøet rundt Fritt Fall og Sound Of Mu, bidratt i en del ulike samspill og kjennes som en aktiv konsertgjenger med et stort hjerte for musikk på utsiden. Men han har aldri gitt seg selv virkelig til kjenne musikalsk. Før nå.

Staying Old er en stilsikker og elegant debut, et definitivt soloprosjekt der André Borgen har gjort det aller meste selv. De 15 sporene her beveger seg i et grenseløst terreng av frika folk, out there støy, lavmælte, akustiske popviser og instrumentale lydcollager med litt spaca klang. Det kan virke springende og løst, men Borgen har evnet å få det til å henge i hop.

Staying Old er først og fremst en gitarorientert utgivelse, fra akustisk plukking til elektrisk eksperimenterende, med et ullent, nesten bedøvende lydbilde som pakkes rundt lytteren som en behagelig pute. Tidvis stikker han ut noen nåler (”Space In”), men i hovedsak er dette en plate som er velegnet som en 40 minutters oppdagelsesferd der øynene kan lukkes og tankene flyte fritt. Jeg har hengt meg opp i ”I’m Gonna Go All The Way, I Suppose”, en slags underlig blanding av Syd Barrett og Center Of The Universe på to minutter, som sammen med ”Speechless Like A Thinker” har nektet å forlate hjernebarken de siste ukene.

Jeg har hørt min andel av (særlig) amerikanske artister som kretser rundt i samme terreng som André Borgen, og som han kanskje er inspirert av selv, men Staying Old står ikke tilbake for noen av hans mer eller mindre kjente samtidige. I likhet med andre utforskere så er han sikkert like interessert i selve prosessen som å ende opp på ett bestemt sted – på godt og vondt. Noe blir litt soveromspludrende, noe blir forutsigbart ’far out’, men jeg dveler ikke så mye over enkelte sidespor her. Til det er totalen for god, og platen holder hele tiden et jevnt, høyt nivå. En særs vellykket debutplate. Den unge mannen kan se alderdommen trygt i øynene. Fortsett å være gammel, ungdommen er oppskrytt uansett.

DEL: Five Dolls For An August Moon (2006)
Fem stjerner i oktober
Ingen funky homo sapiens å spore her. Bare restene av stjernestøv på en øde overflate.
De fire medlemmene i DEL er blant landets ypperste innen diverse improvisasjon, støy, eksperimentell rock – you name it. Lasse Marhaug, Killer, Per Gisle og Fredrik Ness Sevendal kan knyttes til en bråte prosjekter: Jazkamer, Motorpsycho, Ranheim, The Birds, Norwegian Noise Orchestra for å nevne noen.

DEL er deres felles verktøy for å utforske grenselandet mellom sine andre prosjekter, og har i mange år vært en av landets mest undervurderte – eller glemte – band. Med Projectionist Please Focus (2000) dokumenterte de sin utvikling gjennom ulike liveopptak i perioden 1998-2000. Five Dolls For An August Moon er en mer helhetlig sammensatt studioinnspilling, og den markerer ytterligere progresjon i bandets kontinuerlige modningsprosess.

Forventes gitarriff spilt på Black Sabbaths ruiner eller slemme feedback-droner som druser Sonic Youths soniske støytepper i fillebiter, vil dette være en umiddelbar skuffelse. For DEL søker videre. Bortenfor den mest umiddelbare støyen, bakom rockens skygger og hinsides de utagerende eksessene som har preget tidligere arbeider. Five Dolls… søker mot mer distanserte sfærer. Nå er det mulig å finne spor etter sluggerrocken her, men først og fremst utad, som i tittelen, hentet fra Mario Bavas film fra 1970 – samme mann som regisserte Black Sabbath syv år tidligere. DELs ”Sabbath Fucking Sabbath” fremføres på… nynorsk(?) og har ikke gjenkjennelige riff fra moderlåten, men underbygger tross alt deres fascinasjon for slemme britiske mørkemenn.

Det fine med DEL er at de gjør som de selv vil. Det virker som de ikke lar seg affisere av omverden, og gir hverandre full kunstnerisk frihet til det som skapes. Alle låtene virker improvisert frem med vidåpne ører og sanser, samt kanskje en stille enighet om å holde hverandre litt i sjakk. De slipper aldri de underliggende kreftene opp til overflaten, men lar dem heller ligge og vake akkurat nok til at vi kan skimte skyggene og føle den murrende kraften før den bryter løs. Vent ikke på at kvartetten plutselig fyrer løs med noen monsterriff, eller skjærer ut i masochistiske feedback-orgier. La deg heller henføre av de pulserende, knitrende og langsomme lydlagene de lister ut av seg som i en slow motion-trip, der særlig sistesporet er en tidløs space odyssey som bringer oss opp til stjernene.

Synesthetics følgeskriv beskriver hele platen ganske treffende som en slags psykedelisk rom-dop-hallis, og ’en makaber technicolor-drøm skåret inn i jomfruelig vinyl’. Fine ord, men en akkurat passende beskrivelse for mitt vedkommende. Du vil kanskje få helt andre bilder i ditt hode, men uansett – Five Dolls for an August Moon må besøkes i kraft av at DEL er på en egen planet i norsk rock anno 2006.

Og det er den planeten jeg vil bo på.

Golden Serenades & Sewer Election & Treriksröset: S/T (2008)
Kampf Um Norwegen
Med et omslag som illustrerer en form for svunnen nasjonalisme, låttitler som ”Killing For Norway” og dedikasjon til Marve Fleksnes illustreres muligens en viss form for ironisk distanse – eller i det minste forsøk på å skape litt humor – i det som er en ganske vanskelig og streng musikalsk genre.

I løpet av denne snaue timen holdes vi som lytter spent fast i en elektrisk stol og gjennombores av hard, ugjennomtrengelig støy uten at grepet slippes i det minste. Ekstremstøy, eller harsh noise, kan være en relativt mannevond greie. Golden Serenades og Sewer Election & Treriksröset gjør lite for å omvende genren i særlig grad, og det er kanskje lurt å pakke det inn i med bunadskledde barn på coveret. Så har vi noe pent å se på i hvert fall. Forsøk på å sette dette i en politisk kontekst er litt nødrim, selv om det altså var Golden Serenades som fikk FrP til å stille spørsmål ved kulturrådets prioriteringer da de knuste noen gitarer under et støttet prosjekt for et par år siden. ’Strong political influence’ som det står i følgeskrivet er vel å trekke det litt langt. Det er vel ikke akkurat noe hold i at støymusikk blir ansett som ’farlig’ av staten, selv om vi 10-12 stykkene som henger på Dans for Voksne sine konserter i Oslo kan se rimelig grimme ut etter et par pils.

Mange støyartister ’lider’ av at det ofte er stor avstand mellom musikken de presenterer og måten dette gjøres på. Noe av intensiteten blir borte når de brennende lyder og omkalfatrende kaos skapes av en bebrillet fyr med collegegenser som glor inn i en laptop på en naken scene. Gi meg noen filmer, strobelys, nakne dansere, utemmede dyr – et eller annet, liksom. Likevel, det er sammen med artisten(e) – og andre mennesker – støymusikken stort sett fungerer best. I en eller annen form for kontekst som går utenpå selve musikken. På CD blir – i hvert fall for mitt vedkommende – harsh noise en parentes i samlingen. Noe som er morsomt å ha, å se på og samle på, men som dessverre sjelden blir hørt på.

Herværende plate vil ikke gjøre noe fra eller til på det nivået, selv om det, når den først står på og godgjør seg i stereoen, unektelig er fett å høre så mye kompromissløs og massiv lyd slippes ut, maltrakteres og presses inn i øregangen med særdeles smertefull effekt før det eksploderer et sted dypt inne i sneglehuset med et ekko som henger igjen i ukevis. Det er klart det.

Hvem som står bak jævelskapen? I det rødhviteblå-hjørnet: Golden Serenades: To ikke helt ukjente herrer; John Hegre og Jørgen Træen, og deres opptak Transformatorlyd hentet fra Landmark i Bergen i 2005. I det blågule hjørnet: Sewer Election: Dan Johansson og Tommy Carlsson (her kaller de seg Sewer Election & Treriksröset, jeg vet ikke hvorfor) og deres ”Killing For Norway” fra kassetten Spanking Ritual (2007), opprinnelig utgitt i 20 eks. De bør nå et større publikum denne gang. Denne splitten minner i hvert fall om at Norge fremdeles er i forgrunnen på den internasjonale støyscenen – men ikke minst at de over grensen ikke bare gumler sild og kaviar. Skal se det gjemmer seg mye møkk bak folkhemmets velpleide fasade.

Le Corbeau: s/t (2008)
Ravnen
Øystein Sandsdalen er den skyggefulle, noe undereksponerte gitaristen i Serena Maneesh, med bakgrunn også i blant andre Angora Static og The Unmist. Han har dessuten et eget soloprosjekt gående, debuten under navnet Le Corbeau foreligger her som en mellomting mellom en fullengder og en EP (8 spor, 27 minutter).

Le Corbeau – fransk for ravnen – spiller muligens på Charles Baudelaires oversettelse av Edgar Allan Poes velkjente dikt “The Raven”. Lou Reed gjorde for noen år siden en hel plate basert på nevnte verk, og lenken mellom Baudelaire og Velvet Underground bindes naturlig sammen av Sandsdalen. I tillegg til mørk poesi, snev av mystikk og huggende gitarriff, kan Sonic Youth og Jesus & Mary Chain trekkes frem som til sammen fire pilarer dette prosjektet er bygget på. Youths klassiske gitarstil, slørete støytepper og den drømmende vokalen fra skotupperne bidrar til å gi dette prosjektet mye av dets egenart.

De fleste av disse 8 sporene eksisterer i skjæringspunktet mellom vare, følsomme melodier og utfordrende utskeielser av mer støyende art, der Sandsdalen igjen viser seg som en habil gitarist. ”Burnt Violet Sky” får stå som nøkkelspor på denne platen med sin konstante fremdrift og hoggende gitarer. Platen er ellers ganske hazy, men det svevende uttrykket utfordres også noe. Her er et par mildere instrumentale spor, som ”Dreamland”, der han lar fuglene synge alene sammen med en enslig gitar, hvis mønstre vil gjenkjennes for elever av Takoma-skolen.

Sandsdalen har nok ikke hatt som målsetning å lage en teknisk briljant skive her, og selv om han kler den søkende tilnærmingen, hviler det noe ufullført over enkelte av låtene. Dette er materiale som egner seg å bygge videre på, og jeg håper i hvert fall vår mann ikke gir dette soloprosjektet lavere prioritet fremover.

Coveret er for øvrig utsmykket med Sandsdalens egen lekre kunst, bearbeidede bilder inspirert av gamle amerikanske biler (1957 er et gjentakende motiv), fugler og gitarer. Lekkert fra topp til tå, med andre ord.

Lars Myrvoll: The Island (2009)
Regnværsdager
Lars Myrvoll har kalt sin langspillerdebut for The Island. Det er en illustrerende tittel. Musikken her frembringer et slags isolert stemningsbilde, som skapt utenfor ’fastlandet’ i betydning hovedstrømmen, eller det velkjente. The Island er også i hovedsak et rent soloalbum, selv om Myrvoll på enkelte spor har med bidrag fra gjester som Ole-Henrik Moe/Kari Rønnekleiv, Martin Taxt og Klaus Ellerhusen Holm – alle velkjente navn innen moderne norsk musikk.

Det er nok ikke modernitet som i første rekke opptar Lars Myrvoll, men kanskje krysningen mellom det moderne og det tradisjonelle. Teknisk sett er The Island en spartansk opplevelse, enkelt spilt inn på soverommet gjennom en seksårsperiode. Sus og knitter bidrar til å underbygge følelsen av at dette er musikk fra en annen tid, men ulikt en 78-plate fra svunne tider; konstruert for å lyde slik gjennom moderne teknologi. I et intervju med undertegnede (i Ballade, januar 2008) fortalte den sympatiske Bodøværingen at han var inspirert av alt fra Sonic Youth og John Coltrane, Fennesz og Derek Bailey til Vetiver og Joanna Newsom. Et fellestrekk ved hans egen musikalske overbygning kan dermed sies å være eksperimentell musikk uavhengig av genre, eller som han selv sa: – Kunstnere som gjør radikale valg, utfordrer og bryter ned oppfatninger om hvordan kunst ’skal’ og ’bør’ være.

The Island benytter Myrvoll anledningen til å utdype sitt musikalske syn. Her tegnes linjer fra eldre amerikansk folk (Takoma-skolen) til nyere eksperimentalister/minimalister i tråd med hans egne forbilder. Jeg synes Lars Myrvoll entrer scenen med en distinkt signatur, han etterlater et lovende inntrykk på et vis som er både tilgjengelig og imøtekommende. Her står varsomme gitardrodlinger, undrende stålstrenger og drømmende klangflater i sentrum. Klang og rom overskygger gjerne melodiske linjer og teknisk fingnikking. Førstesporet ”Departure” er smertelig vakkert, og åpner porten for en plate som søker mot det avdempede og drømmeaktige, der betoningen av ’regn’ i låttitlene gir mening. Lars Myrvoll byr på gråtoner og molldrypp, men også strimer av lys og solskinn et sted kan skimtes borte i horisonten.

Jeg liker denne øya godt, plata har vært et gjentagende soundtrack de siste ukene uten at den hverken har tapt seg eller satt seg. Men jeg sitter også igjen med følelsen av at den ikke gir et fullstendig bilde av Myrvolls kvaliteter. Kanskje det er soveromsinnspillingenes døsige tilstand som gir et noe distansert slør, kanskje er det den lange innspillingsperioden (seks år) som gjør at dette blir vel så mye en blokk løsark med skisser enn en ferdigskrevet bok. Men det ligger mye godt materiale i disse historiene, neste gang håper jeg de også blir skrevet helt ut.

Noxagt: Turning It Down Since 2001 (2003)
Fists Of Fury
Selv om jeg er relativt kjent med både labelen Safe as Milk og Kjetil D. Brandsdal (Fibo Trespo, Hellfire) har jeg har ikke hørt noe av denne trioens tidligere bragder. Så det var med et relativt åpent sinn jeg lente meg tilbake for å sjekke innholdet.

Noen timer senere: Tungpusten, svett og mørbanket i hodet sleper jeg meg bort til tastaturet i et forsøk på å beskrive dette 26 minutter lange tordenbrølet. Referansene mine kretset først rundt tyngre orkester som Sleep og Earth, og så står da også selveste Billy Anderson (Melvins, Clutch, Helios Creed, Buzzov-en ++) oppført som produsent. Noxagt kan relateres i disse retninger, men jeg synes de tidvis tangerer sine powerbrødre både i intensitet og brutalitet.

De har en uvanlig line-up med Kjetil Brandsdal på bass, Nils Erga på bratsj og Jan Christian Kyvik på trommer, der det mest bemerkelsesverdige er hvordan Erga svinger buen på sitt instrument. Bratsjen må være ledet gjennom en rekke skumle bokser for å frembringe den hissige, av og til skrikende lyden som kommer ut. Den bidrar ikke bare til å gi en viss dronende effekt, men også til å slipe seg mellom Brandsdals brutale basshåndtering og Kyviks resolutte pressluftbor, og det på en måte som overflødiggjør gitaren man kunne forvente var tilstede. Selv uten vokal skaper denne trioen et så kraftig og massivt lydbilde at vi ikke savner noe, og som heller ikke åpner rom for noe mer. Når de åpner portene til helvete og lar de det regne ild og svovel over oss er det som å stå midt inne i et armageddon det er umulig å unnslippe fra. Turning It Down Since 2001 skaper kanskje ikke så mye harmoni og glede for de fleste, men er en kraftfull totalopplevelse som appellerer mer til våre mørkere sider; raseri, angst, paranoia, sinne, galskap.

Trollmennene kverner mange stilarter opp i sin sorte gryte for å klare dette. Metal, prog, folk, punk og noise er alle ingredienser som benyttes som virkemidler her. Resultatet er likefullt en stram og fokusert skive, og takket være korte låter rekker man å svelge intensiteten som av og til kan virke kvelende (sett på ”Swarm” på full guff). Man rekker akkurat å trekke pusten før de kaster oss ut i en ny malstrøm. Det kan bemerkes at enkelte partier kan trekke veksler på John Zorns Naked City eller japanske bråkmakere som Space Streakings og Zeni Geva, men trioen bærer også i seg et urgroove som gjør at de hele tiden balanserer mellom fristøy og gjenkjennelige, faktisk ganske fengende melodier.

Noxagt har med utemmet villskap og voldsomt målrettede knyttneveslag ikke bare skapt den mest forrykende norske utgivelsen på lang tid, Turning It Down Since 2001 bør skape buzz langt utover NorWaves grenser.

Origami Galaktika: Laos Vegas (2008)
B9
B9 er Benny Braaten, tilknyttet det verdensomspennende Origami-nettverket, der alle har sin egen kode, og som opp gjennom årene har avfødt en rekke varierte prosjekter. Prosjektet ble skapt i 1990 av Tore H. Bøe, og omfatter en rekke kjente (og mindre kjente) artister innen den eksperimentelle musikkscenen med utgangspunkt i Oslo. Arktika, Disharmonika, Replika, er noen grener på det store treet, og altså Braatens Galaktika. Han er selv en dreven skikkelse i hovedstadens undergrunnsmiljø med fartstid under dette navnet siden tidlig på 90-tallet.

Laos Vegas er, kort fortalt, en musikalsk ferd med Laos og Las Vegas som to tilsynelatende kontrastfylte motpoler, men som her møtes i et øyeblikk av musikalsk forbrødring. Teksturbasert ambient og mørke droner er Braatens virkemidler, som gjennom feltopptak, elektroniske innslag og organisk instrumentering (blant annet en fin trombonesolo) har skapt en vakker plate med dette som grunnlag. Innslag av munkemessing i møte med blinkende pengebanditter er kanskje et forsøk på å si noe om vår verden. Kanskje Braaten mener vi har mistet noe verdifullt, kanskje han vil sette søkelys på noe med verdier eller mangelen av sådanne. Det er utvilsomt et langt stykke – på alle måter – mellom det ’fjerne’ østen og vestens mest glorete by; Sin City et symbol på vår dekadanse, grådighet og dårlige smak. Kanskje han bare synes lydene av disse to kulturene passer godt sammen. Jeg vet ikke, men det låter i hvert fall veldig fint.

Jeg har vært i Vegas, ikke i Laos, men tør likevel mene at de østlige innslagene står sterkest her. Braaten har da også tidligere vist stor interesse for musikken fra det østlige Europa, og også her er det inkludert opptak med blant andre gatemusikanter fra Slovakia.

Laos Vegas er en av disse forunderlige platene som hverken vil skape den store røre, eller har noe ønske om å gjøre det (trykket kun i 500 eks.), men som utvider perspektivene for en stakket stund for den heldige lytter.

Pichelin/Charles/Grydeland: North Of The North (2008)
Nordpå
Hvis fiskeren Sverre Pettersen på Skjervøy i Nord-Troms rettet ryggen og så opp fra nota si en junidag i 2006 ville han kanskje sperret øynene opp. For hva er det som skjer der inne på land? Kanskje han stappet pipa, hentet kikkerten sin og forsøkte å fokusere på tre menn med hodetelefoner og mikrofoner som rotet rundt i fjæra. Fiskeren ristet trolig på hodet, mumlet noe om søringer og gikk tilbake til sitt arbeid.

For hva var det egentlig som foregikk på Skjervøy i juni 2006? Jo, der var to franske og en norsk musiker hvis formål var å samle inn unike lyder for å lage en serie ’fonografier’ – lydfotografier av omgivelser ved Norskekysten. Marc Pichelin/Xavier Charles har jobbet med lydfotografier tidligere, blant annet i Laos, på Grønland, i amerikanske storbyer og i jordskjelvområder. Dette var deres første besøk her i landet, med Kongsberg-mannen Ivar Grydeland som lokal guide.

Jeg pratet med Grydeland om dette prosjektet, etter at han og Charles/Pichelin hadde gjort unna sin uke nordpå.

– Vi reiste en del rundt i et forsøk på å kartlegge kystmiljøet, og fikk tatt opp mye forskjellig, blant annet møte med reinsdyr, stabling av tørrfisk og en dag ute i sjarken med en lokal fisker. Prosjektet går på hvordan dette kan settes i en musikalsk sammenheng, fortalte han den gangen. To år senere foreligger resultatet altså på plate, sier Ivar Grydeland.

Det må umiddelbart sies at resultatet mangler en viktig del for å fungere som “lydfotografier”. Nemlig fotografiene. Her sitter vi kun igjen med lyden, bildene må vi lage selv. Og det er ikke så vanskelig, selv for en som aldri har satt sin bein nord for Trondheim. Vi hører måsa skvaldre utrettelig, hører vannet slår mot ripa, bølgenes evige gang, hører fiskeren snakke om sitt fag og vi hører arbeidet på fiskefabrikken – og selvsagt, våre venners fortolkning av disse naturgitte og menneskeskapte lydene.

De ni sporene her tigger ikke akkurat om å være lett tilgjengelige, men North Of The North er på ingen måte en ubehagelig eller slitsom lytteropplevelse. Det er nok kanskje mer eksotisk å høre for en Paris-borger enn for en som selv bor langs kysten – for hvorfor skal han eller hun kjøpe noe på plate som de hører hver dag? Det er her utfordringen av å sette lydfotoene inn i en musikalsk sammenheng dukker opp.

Jeg synes ikke trioen har laget en musikalsk opplevelse som står helt for seg selv, i den betydning at kunnskapen om hvor og hvordan dette ble til er det viktigste, uten denne mister platen mye av sin ’egenverdi’ om det i det hele tatt går an si noe slikt om et sådant prosjekt. Den selve musikalske opplevelsen blir tydeligere i de tre siste sporene (her med Grydeland på banjo), som er tatt opp etter besøket på Skjervøy. Her integreres kystens lyder med den moderne avantgarde og improvisasjon på et mer fullendt – og behandlet – vis.

North Of The North er et interessant prosjekt, og på mange måter et viktig prosjekt. Lyden av det som er rundt oss må også ivaretas, om noen år blir det viktig historisk materiale. Og for oss som av og til drømmer å ferdes nord i landet, så er dette et fint lydpostkort. Men jeg savner bildene.

Bjørn Hammershaug (tekst og foto)

Årets 10 Norske Album 2007

 Opprinnelig publisert på ballade.no 28.12.07

Salvatore: Days Of Rage (Racing Junior)
Enkelte hadde denne med på årets oppsummering for 2006, men utgivelsesdatoen var altså satt til 1. januar 2007. Uansett er Days Of Rage så bra at den gjerne kan være med flere år på rad, og Salvatores mest fullendte plate så langt. Det sier ikke lite. De har i over ti år vært en trofast leverandør av utforskende, groovy og eksperimentvillig rock som taler både til hodet og dansefot. Med en stabil kjerne og sirkulerende gjester skapes muligheter for en fleksibilitet og dynamikk som gjenspeiles i musikken. Årets utgave er revitalisert med Anthony Barratt fra Billy Mahonie og Leon Muraglia, mannen bak legendariske Kosmische Club i London. Days Of Rage er lyden av å cruise nedover autobahn i en åpen sportsbil.

Fredrik Ness Sevendal: No Foly Bow (Humbug/Apartment)
Fredrik Ness Sevendal er ikke den mest profilerte musikeren i kretsen rundt Brugata-kollektivet (som omfatter bl.a. Salvatore, Kobi og DEL), og dette er faktisk den første utgivelsen under eget navn fra den drevne gitaristen. Sevendal stiger her frem fra skyggen med en plate som tar opp tråden fra de amerikanske primitivistene (Fahey, Basho) og følger den mot mer moderne etterfølgere (Six Organs Of Admittance, Cul de Sac, Sir Richard Bishop). No Foly Bow er langt fra en blåkopiert hommage, den står solid på egen ben, ikke minst med sin klang av det norske over seg. Variert og søkende beveger Sevendal og hans gitar seg uanstrengt mellom skummel folk, mild støy, repeterende meditasjoner og hengende droner.

Slagr: Solaris (NORCD)
Ønsket om å spille de lange linjers musikk – å brette ut og utforske elementer inspirert av folkemusikktradisjoner – er grunnlaget for Slagr. Og dette er de lange linjers musikk. Anne Hytta (hardingfele), Sigrun Eng (cello) og Amund Sjølie Sveen på vibrafon har skapt en plate som utforsker det mediterende og melankolske, der middelalder møter modernitet i et fascinerende samspill. Trioen benytter folkemusikkens fundament som utgangspunkt for å skape noe som går utenpå vante genredefinisjoner. Låttitler som ”Snirkel”, ”Slør” og ”Skuggevev” hentyder at vi ikke skal på låvedans, men inn i en annen, høyst original verden av skyggespill og klarsinn.

Origami Arktika: Trollebotn (Silber)
Trollmusikk fra skogen fra gjengen rundt Origami-nettverket som har tatt utgangspunkt i låtmateriale bygget på gamle sagn fra Telemark.

Origami Arktika har langt fra laget en tradisjonell folkemusikkplate. Trollebottens mytologiske plassering i ’ytterkanten’ av verden kan med letthet overføres til musikken. Det er her platen løftes fra å være en lokalhistorisk kuriositet til å selv bevege seg inn i mytenes rike.

Ultralyd: Conditions For A Piece Of Music (Rune Grammofon)
I 2005 overtok Kjetil Møster saxpinnen etter Frode Gjerstad i Ultralyd. Sammen med Kjetil Brandsdal (bass) og MoHa (Morten Olsen/Anders Hana) utgjør han nå denne kvartetten som med Conditions For A Piece Of Music tegner nye spor på sitt allerede rikholdige musikalsk kart. Her viser Ultralyd seg fra sin hittil mest umiddelbare side. Grunnlaget ligger fremdeles et sted mellom tung rock, impro og fri jazz, men her satt sammen på en lett, smilende og mer strukturert måte enn tidligere.

Natasha Barrett: Trade Winds (Aurora)
Barrett tar oss med inn det maritime på Trade Winds, der måkeskrik, værmeldinger, knirkende treverk, shantys, bølgeskvulp og rennende vann er gjennomgående motiver. Barretts behandlinger av havets elementer tar oss lyttere ned mot bunnløse dyp, der det kanskje er selve ferden som er målet. I det evige mørke, i denne tilsynelatende stillestående verden under overflaten er det langt mer som skjer enn det blotte øye kan oppfatte. Dette beskriver Barrett på en måte som både er lett forståelig og som stadig avslører nye overraskelser.

Now We’ve Got Members: Then Is Just Another Kind Of Now (Metronomicon Audio)
Then Is Just Another Kind Of Now er oppfølgeren til Tiny Disasters On/Off fra 2004, og i likhet med denne inviteres vi igjen med på en verdensomspennende reise. Sentrale stoppesteder er Balkan, Arabia, Judea, indieland og lekestua. Platen skjuler et vell av ideer og innfall, er en kreativ bombe som kastes mellom de mange involverte under en musikalsk stollek. Men tråden er rød og gjennomgangstonen definert. Det som kunne blitt en tøysete prøveklut for norske blekansikter ikledd turban/fez og hvite lendekleder har blitt et fullverdig musikalsk stykke med en helhetlig overbygning – der innslag av prog og jazz med naturlighet involverer seg med polka, klezmer, rebetika og sigøynermusikk.

Marhaug/Asheim: Grand Mutation (Touch)
Lasse Marhaug og Nils Henrik Asheim møttes på orgelloftet til Oslo domkirke like før den skulle stenge for oppussing i 2006. På Grand Mutation muteres mektige orgelklanger med dirrende elektronikk til en katedralsk messe som fremdeles gir ekko langs de mektige buene og hvelvene i kirken.

Noe av det mest slående er hvordan de to musikerne utfyller hverandre, og får moderne elektronikk til å naturlig mutere med det massive orgelet.

Tuna Laguna: Ripples And Swells (Guano)
Seks unge menn fra Lofoten debuterer med en instrumental plate som bølger frem og tilbake mellom smult farvann og kraftigere stormkast.Tuna Laguna finner i denne turbulensen nye muligheter for å revitalisere den post-rocken. Ripples And Swells er en delikat mikstur av Can, Frank Zappa, Four Tet, Stereolab og The Sea And Cake. “Vi har ingen tekster å knytte opp til noe, vi lager bare svingninger i luften – små bølger og store bølger – det er det vi driver med. Med bakgrunn at vi alle kommer fra Lofoten så passet det også godt å ha en slags referanse til havet” uttalte låtskriver og gitarist Håkon Aaltvedt i et intervju med Ballade.

Howl: Higher Class Of Lush (DanceToTheBeatOfTheLivingDead)
De skal ikke ha for originaliteten sin, Howl. Her sitter referansene løst, og bandet virker grundig belest i rockhistoriens ABC; fra Animals til Arctic Monkeys, fra Rolling Stones til Reigning Sound. Men det er ikke nødvendigvis noe negativt å gå i opptråkkede spor når melodiene sitter som ei kule og energien brer seg som et nervøst teppe over hele platen. Sjeldent stilsikkert og vellykket arbeiderklasserock for massene og indierock for hipsterne.

Høy rotasjon: Supersilent, Shit City, Frode Haltli, Ungdomskulen, Håkon Austbø: Claude Debussy, Lionheart Brothers, Valkyrien Allstars, Ulver, The Core/Bergen Big Band, Piston LTD., Prins Thomas, Kambodsja, Arve Henriksen, Truls And The Trees, Sten Ove Toft, Hild Sofie Tafjord.

Bjørn Hammershaug

Intervju: Salvatore – øvrevoll, marokko, via chicago

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 20.08.02

Oslo-bandet Salvatore har siden 1998 vokst fra å være en ubetydelig kvartett til en fullblods sekstett. De har siden debuten Clingfilm (1998), som ble innspilt på Øvrevoll, reist til Marokko hvor materiale til to hele skiver ble unnfanget. Det ble til kritikerroste Jugend – A New Hedonism (2000) og Fresh (2001). I år har de vært i Chicago og spilt inn med John McEntire. Det kan høres på den rykende ferske Tempo, som kan anskaffes på en platebutikk nær deg. Det var derfor mer enn på høy tid for å ta et uhøytidelig møte med medlemmene på deres hjemmebane i Brugata på Oslos østkant, som i tillegg til Salvatore engasjerer seg på mange kanter i prosjekter som The White Birch, Portrait Of David, Boy, Perculator og Palace of Pleasure.

Denne brede bakgrunnen kommer også “superkollektivet” til gode, og Salvatore spiller en rytmisk og drivende form for instrumentalmusikk som ikke tilhører noen bestemt “scene”. De har et fundament der alle medlemmene trekker i samme retning, med innflytelser blant annet fra krautrock, dub, eksperimentell space-rock og post-rock. Siste benevnelse ble først og fremst festet på musikk fra Chicago-området siden midten av 90-tallet, og benyttet om artister som lånte uttrykksformer fra både jazz, rock, improv og electronica, og som dermed gjorde dem vanskelige å genrefeste etter ordinære termer. Sentrale band innen post-rock bevegelsen er blant andre Gastr Del Sol, The Sea and Cake, Directions og Tortoise. Et nøkkelnavn i dette miljøet er John McEntire, multi-instrumentalist og produsent for overnevnte band og en rekke andre. Det er på mange måter McEntire som har definert den vage post-rock termen, og lyden av McEntire/Soma Studios (og selskapet Thrill Jockey) blir ofte karakteristisk uansett artist. Det er nettopp McEntire som har produsert Salvatores kommende plate.

– Vi sendte en demotape til ham, og lurte på om han var villig til å jobbe sammen med oss, og det var han, kan Jon Birger Wormdahl fortelle. Det koster ikke stort mer å jobbe med ham i Soma enn det ville kostet å spille inn platen i for eksempel Halden, hvis man ser bort fra reiseutgiftene.

Salvatore reiste til Chicago uten nevneverdig studioerfaring. I Marokko spilte de alt inn direkte på en PC, nesten uten å etterarbeide låtene.

– Det var derfor litt uvant å komme inn i et stort studio med en slik størrelse bak spakene, men det gikk fort over. Vi tilbragte atten dager i byen, hvor det aller meste gikk med til hard jobbing. Vi gjorde nesten ingenting utenom å jobbe, men bodde i det mexicanske området av byen sammen med McEntire. Så vi hang stort sett sammen med hans venner om kveldene for å spilte flipper på stamstedet. Hele prosessen ble mer profesjonell når vi kom i studio. McEntire var dessuten en rolig og hyggelig fyr som ga oss mye frihet til å gjøre det vi selv ønsket. I tillegg var studioet overelesset med alskens effekter, og mye av instrumentene på platen tilhører Soma, blant annet elektrisk sitar og vocoder.

Til og med gitaren til Ola Fløttum er ny, da han ankom byen noen dager etter de andre – uten bagasje. Hans 12-strengers Jerry Jones var forsvunnet med resten av bagasjen, men heldigvis lå det en Gretsch i studio til fri disposisjon.

Selv om Soma/McEntire har sin personlige signatur, var ikke dette noe Salvatore spesielt higet etter. Alle medlemmene kjente godt til McEntires signatur fra før, men de har et ganske reflektert forhold til hans tidligere meritter:

– Vi prøvde ikke å gjenskape et bestemt lydbilde, eller plukke fra det andre har gjort før oss. Vi ønsket oss et renere og mer konkret lydbilde enn det vi har hatt tidligere. McEntire gjorde en kjempejobb, noe vi særlig merket når han skulle mikse platen sammen. Han jobbet uhyggelig fort og godt, snudde opp-ned på låtene våre og viste at han hadde et meget godt lydøre. Så det var under miksingen vi merket hans kvaliteter best. Musikken er mer effektbelagt, det er mer lydlek her, og Tempo er et album med en mer poppa feeling enn tidligere.

Wormdahl representerer også plateselskapet Racing Junior, som i den senere tiden har opplevd økende interesse for artister som St. Thomas og Ai Phoenix, som er lisensiert ut til respekterte labels som City Slang og Glitterhouse. En lisensavtale for Salvatore er heller ikke helt uaktuelt, men ingen konkrete planer er i skrivende spikret.

Etter en lengre prat er bandet sånn omtrent fulltallige, og vi beveger oss inn i deres lekestue. Inne i en labyrintaktig leilighet har de et arsenal av elektronisk utstyr og diverse instrumenter (blant annet bordtennisracketer, et merkelig marokkansk strengeintrument og hjemmelagde effekter). Etter bare et par minutter finner en av dem en rytme, en plattform som de andre kan bygge videre på, og gradvis bygger de opp sin monumentale musikk. Ingen gir ordrer. Ingen sjefer. I nesten kommunistisk ånd er det den kollektive tanken som styrer hver og enkelt inn i nye musikalske rom, der harmoni og musikalsk forståelse råder.

groove.no tusler etterhvert ut av rommet, med den sedvanlige Salvatorske-gåsehuden over hele kroppen, vel vitende om at Tempo kan være kapabel til å gi samme følelse.