10 utvalgte og for mange glemte perler fra Canada. Albumene har lite til felles utenom sitt geografiske opphav, men de deler et fellesskap i form av at de fremdeles vekker glede å gjenoppleve. Omtalene er skrevet i årene albumene ble utgitt.

Tim Hecker: Harmony In Ultraviolet (Kranky, 2006)
Tim Hecker har i en årrekke bygget sine tåkefulle, lumrende lydverk basert på støy, dissonans, feedback, abstrakte droner og melodiske strukturer, skapt på en bærbar datamaskin. Han omdanner den kalde digitale orden fra laptopen til levende og svært billedskapende musikk med elementer av glitch, ambient, metal og shoegaze. Harmony In Ultraviolet er en langt rikere opplevelse enn det mange av hans samtidige tastaturknastere driver med.

Noe av det mest slående med Harmony In Ultraviolet er hvor høyt den virker å være spilt inn. Om Oval og My Bloody Valentine hadde slått seg sammen, eller om Sunn O))) hadde blitt gjenskapt av Angelo Badalamenti og Brian Eno kunne resultatet blitt noe nær den metalliske ambient-formen til Hecker. Fundert på et klarere melodisk grunnlag enn jeg har hørt ham tidligere, samtidig overveldende i all sin destruktive kraft, har han skapt en plate som er marerittaktig vakker.

Den kvelende tyngden blir aldri helt dominerende, men ligger heller som et presserende fundament som sjelden slippes helt løs, men pulserer, spraker og drønner i undergrunnen. Hecker skaper tykke lydbilder som på en og samme tid veier flere tonn og samtidig er nærmest luftige i formen, som om de er skapt i en undersjøisk katedral på fullt volum og under et voldsomt trykk.

Albumet er inndelt i 15 deler, men disse sklir mest over i hverandre på en plate som høres best i sin helhet. Men Hecker signaliserer en oppdeling, og skillene markerer en prosess gjennom sømløse brudd som bidrar til variasjon fra nærmest arktisk øde til dirrende ødeleggelser. Som utgiver Southern sier om Heckers arbeider: ’..pushes the boundaries of abstract music, challenging the very definitions of genres such as electronica and ambient’. Det kanskje mest besnærende sporet heter ”Chimeras”:

Må bare dele et tips til en ekstrem lytteropplevelse, høyt i øretelefoner, gjennom den polske landsbygda en tung høstdag, på vei mot Auschwitz. Coverbildet på Harmony In Ultraviolet minner sågar om billedveggene i en av de gjenværende skrekkblokkene. Hver gang jeg hører denne platen, og det skjer ikke rent sjelden, ser jeg for meg det umenneskelige i mennesket, og det er kanskje mulig å finne en slags forståelse for innholdet når jeg i etterkant leser at Hecker er opptatt av ’thresholds of listening pleasure/pain’.

Black Ox Orkestar: Nisht Azoy (Constellation, 2006)
Black Ox Orkestar har et redelig prosjekt gående: Å spille tradisjonell jødisk musikk som verken skal fremstå som tam samtids-fusion eller synke ned i nostalgia. Målet er altså å forvalte og formidle den rike klezmer-tradisjonen på en måte som gir den relevans og en form for friskhet i dag. Hadde Black Ox stammet fra Jerusalem, eller New York for den saks skyld, kunne de kanskje lettere blitt borte i vrimmelen av ’world-musikk’, men i kraft av sin bakgrunn fra det canadiske Constellation-miljøet kan musikken ikke bare høres på flere vis, men også nå ut til flere grupper lyttere.

Denne sammensetningen fra Montreal har altså en annen bakgrunn enn det vi gjerne forbinder med jødisk folkemusikk, og det bidrar nok til at de også lettere kan trekke veksler på andre former for folketoner enn den ’rent’ jødiske. Både balkan, slavisk og arabisk folk er en del av det musikalske kartet de bretter ut for andre gang. Sporene fra moderbandene Godspeed You Black Emperor, Silver Mt. Zion og Sackville er derfor noe utvisket, men en del av estetikken drar de likevel med seg, ikke minst den dunkle, melankolske dragningen mot det mørke og mystiske. Det er altså med sin bakgrunn i rocken, og ved å benytte elementer fra et bredere geografisk spekter, at Black Ox Orkestar gjør sin egen vri. Og som alltid når det er snakk om tradisjonell musikk er det mulig å høre et slektskap som strekker seg fra Lappland til Afrika i tonemønsteret.

Oppbyggingen på Nisht Azoy er både langsom og insisterende, dette ligger et stykke unna den mer fyrrige varianten til New Yorks Klezmatics for å si det slik. ”Bukharian” med det sørgende koret er illevarslende, mørk – framført i skyggen av fulle tog på vei mot leirer vi helst ikke vil tenke på. Stolte ”Az Vey Dem Tatn” med det høylytte koret og ikke minst ”Violin Duet” som etterhvert blir til en lettbent dansevise med fele og klapping som begge framviser musikkens sterke livgivende kvaliteter. På ”Ratsecr Grec” åpenbares en fyldigere blåserseksjon som trekker mer mot jazzen, mens ”Tsvey Taybelakh” gradvis utvikler seg mot en kosakk-lignende melodi. ”Dobriden” og ikke minst det tungt melankolsk ladede avslutningsnummeret ”Golem” bringer oss ned i de mest sorgtunge sidene av Midtøsten anno 2006 – og det låter både vakkert og verdig på samme tid.

Nisht Azoy er en uhyre velspilt plate, den omtenksomme formen krever en viss tid å bli fortrolig med, men etter flere uker i kompaniskap gir denne platen stadig nye gleder og åpner stadig nye rom i lytterens hode. Bandet har selv uttalt at platen er lyden av båten som knaker når vennene dras ombord, og viser til den nydelige teksten på “Tsvey Taybelakh” som eksempel:

When you come to a strange city, my love
Think of my words
When you come to deep waters, my love
You will not drown in sorrow
When you come to great fires, my love
You will not be burnt in sorrow

Må dessuten legge til at musikken serveres i det lekreste omslag, slik Constellation har for vane. Min utgave inneholder dessverre ikke tekster, og siden min jiddisch har blitt litt noe rusten med årene må jeg derfor la eventuelle ord om disse ligge.

Triple Burner: Triple Burner (Madrona, 2006)
Jeg har ved flere anledninger trukket frem Harris Newmans egenskaper som gitarist. To flotte soloplater og en rekke gjestevisitter med andre har presentert oss for en musiker dypt rotfestet i ’american primitive’, psykedelisk folk, krautrock og minimalisme. Montreal-artisten kjennes vel også som bassist (Hrsta, Sackville) og han har bygget seg opp en ganske bra CV som lydtekniker, ikke minst i den lokale scenen (Wolf Parade, Black Ox Orkestar, Fly Pan Am) med tette bånd til Constellation-etiketten.

Triple Burner knytter tråden til dette miljøet også i form av duoens andre medlem; Bruce Cawdron (trommis i Godspeed, Set Fire to Flames, Esmerine). Han er med her som slagverker, og i større grad enn de korte innhoppene på Newmans to soloplater (Non-Sequiturs, 2003 og Accidents With Nature And Each Other, 2005). Jeg har stor sans for hans mer framtredende rolle. Newman er eminent med strengene, men Cawdron underbygger låtenes liv, bevegelse og dynamikk. Det er ikke rent få som driver i noenlunde samme retning i våre dager, tidlig Six Organs Of Admittance, Glenn Jones (Cul De Sac) og Jack Rose/Pelt kan her nevnes. Triple Burner evner å skape strukturerte komposisjoner i løselige former, der det flytende samspillet aldri rokkes ved.

Den selvtitulerte platen deres består av sju spor, der kvarterlange ”The Pulse Of Parc Ex” får oppta mest rom, og der det er satt av lite plass for dødtid og tomspill. Fra ”The Wherewithal” og ut er dette cirka 40 minutter med instrumentalt spill i toppklasse. Newman/Cawdron kneler ned i dyp amerikansk muld, graver med bare nevene etter røtter som ikke lenger er så synlige, dekket av asfalt og betong som de er. Men hør, de kommer tilbake med armene fulle av tradisjonell folk, deltablues, stompin’ låvedans og sannelig har de kommet seg helt gjennom til østen og dradd opp noe østlige raga-chanter også.

Satt inn i en enkel, minimal setting spiller de fangsten opp mot hverandre i noe som må være en slags hypnotisk rus. Det spinner rundt og rundt på ”Bride Of Bad Attitude” der Cawdron klasker med skjeer, drikker heimert rett fra flaska og danser rundt Newmans trollbindende gitarspill. De spiller seg begge nesten til blods på slide-baserte ”Wall Socket Protector”, mens tempoklivene på tidvis frenetiske ”Roundabout” kan ta pusten fra de mest veltrente av oss.

Senk derfor pulsen til ”Parc Ex”-nivå noen minutter. Trommene sender ut et dunkelt budskap om uro blant stammene, mens gitaristen lusker seg rundt bålet og stryker krigsmaling på kinnene til alle som sitter rundt og nyter sin pipe. Sakte vokser harmen som snart utløses i en tribal dans, inntil roen igjen senker seg over leiren og alle olme planer utsettes nok en dag. I stadig progresjon er ”The Pulse Of Parc Ex” et kroneksempel på at slike lange gitarinstrumentaler ikke bare er mentalt billedskapende men rent ut medrivende lytting.

Nydelige saker, fra ende til annen!

Harris Newman: Accidents With Nature And Each Other (Strange Attractors Audio House, 2005)
Gitarist Harris Newman er ute med sitt andre soloalbum, og igjen har han samarbeidet med Bruce Cawdron (Set Fire To Flames, Godspeed) som bidrar med trommer og slagverk. Med er også Sandro Perri på lap steel, ellers kjent fra Constellation-bandet Polmo Polpo.

Men i all hovedsak er det Newmans gitar dette dreier seg om, og som på sin fine solodebut Non-Sequiturs (2003) beveger han seg inn i Takoma-stilen. Mest nærliggende referanse er dermed John Fahey, senere Robbie Basho, Leo Kottke og Peter Lang. Deres skoledannende gitarspill fikk en ny oppblomstring på slutten av 90-tallet med artister som Glen Jones (Cul de Sac), David Pajo (Papa M), Steffen Basho-Junghans, Ben Chasny (Six Organs Of Admittance) og Jack Rose (Pelt). Vi snakker dermed om suggererende, rastløse, fingerplukkende reiser langs stålstrengene inspirert av så vel østlig mystikk som vestlig tradisjonalisme (blues, folk).

Harris Newman er en respektert gitarist i sitt miljø, han deltar på en rekke plater fra den eklektiske Montreal-scenen, og med denne bør han også nå videre utenfor hjembyen. Accidents With Nature And Each Other er ytterligere utforskninger langs nevnte akse, med både nødvendig variasjon og tekniske kvaliteter som gjør at den ikke bare blir en hommage til tidligere tiders glansnumre, men som også gir den relevans i dag. Harris Newman har med sin andre plate tatt steget ut av Faheys skygge, selv om den fremdeles er godt synlig, og funnet sine egne mønstre og strukturer, på vei mot et eget språk. Det merkes på en plate dominert av vanedannende spor. Det er en besatt stemning over låter som ”Cloud City”, en urolig, spøkelsesvibrasjon over dronene på ”It’s a Trap (I-II)” og en langstrakt, rolig skjønnhet som hviler over ”Lake Shore Drive” – for å nevne et knippe.

Harris Newman har forstått behovet for dynamikk og dybde når en plate i hovedsak består av kun én akustisk gitar. Her er tett sammenvevde mønstre, men også nok luft og åpenhet, en slags spartansk fylde og et løst, men sikkert fokus som dekker hele området mellom Paris, Texas og Takoma, Maryland. Og det er det som gjør Accidents With Nature And Each Other til en ganske så ekstraordinær opplevelse.

Do Make Say Think: You, You Are A History In Rust (Constellation, 2007)
Do Make Say Think tar post-rockens urbane tilknytning og noe akademiske formspråk inn i et mer ruralt landskap, der improvisasjon og musikalsk frihet også spiller en viktig rolle. Deres femte album er passende nok innspilt i en hytte og en låve på den canadiske landsbygda, og gjennomsyres av en avslappet tilnærming og behagelig stemningsbærende flyt på tvers av forutbestemte sjangergrenser.

You, You’re A History In Rust er ikke noe direkte kvantesprang sammenlignet med deres tidligere utgivelser. Det har likevel blitt en svært frisk og eklektisk plate som strekker seg fra det oppjagede lykkeberusende til det melankolsk folk og laidback jazz. Folk fra Broken Social Scene, Akron/Family og Great Lake Swimmers bidrar ytterligere til å utvide bandets musikalske palett og signaliserer kanskje også en vilje om å strekke seg utenfor plateselskapet Constellations nærområder. Særlig vokalbidraget fra Akron/Family bør trekkes frem som et vellykket bidrag som trekker post-rocken ut av sitt noe velbrukte skinn.

Med fingerplukkende akustisk gitar som hovedfundament fyller de skjønnsomt på med slagverk, horn, sag, fiolin og piano med uanstrengt mine og gjennom non-lineære låtstrukturer.

The Mohawk Lodge: Wildfires (White Whale, 2007)
I call timber
’cause everyone I know is falling

Se bort fra at Wildfires åpner som en slags Coldplay-klone som sklir ut i danseband-modus. Etter et par minutter har The Mohawk Lodge funnet nøkkelen, åpnet døren og slipper oss inn i sin storslåtte verden. Det er ingen grunn til ikke å bli med inn!

Hvis det er mulig å snakke om en skole innen såkalt ’moderne indierock’, så er den store vokalen, det åpne lydbildet og de mektige låtene noen viktige elementer. My Morning Jacket og Band Of Horses er et par sentrale representanter for denne stilen. Ikke minst har denne fått skikkelig fotfeste nord for grensen, og både Vancouver, Toronto og Montreal har store scener i denne retning (Wolf Parade, The Besnard Lakes, Black Mountain, Ladyhawk). Vancouver-bandet The Mohawk Lodge føyer seg dermed inn i en etablert tradisjon, men de har blikket mer vendt mot arbeiderklassen og blåsnipprocken (Magnolia Electric Co, The Hold Steady) enn post-punken. Det passer meg utmerket. Grunnlaget for å like Wildfires er – mildest talt – godt fundert. Når de i tillegg fyller stilen med låter like solide og tidløse som Douglasgran, like åpne og endeløse som den canadiske prærien, vel, da nærmer The Mohawk Lodge seg noe veldig ålreit.

Med hjelp av folk fra blant andre Wolf Parade, Great Aunt Ida og Octoberman har frontfigur Ryder Havdale fått stort spillerom for sine låter. Han synger selv med en både hjerteskjærende og kraftfull stemme, noe som underbygger hele bandets ståsted som balanserer mellom det sorgtunge og det jublende. De holder litt tilbake, slipper seg ikke helt løs, men lar oss ane de sterke kreftene som hele tiden ligger under. Ikke noe sted kommer dette bedre frem enn på det mektige tittelsporet. Over 7 minutter bygger de bro over kløften mellom Springsteen og Fleetwood Mac, og danser elegant over den.

Med sin blanding av desperat lengsel og delikate melodilinjer tenner Wildfires en gnist som starter en brann som ikke slukkes før lenge, lenge etter “Rising Sun” igjen har gått ned.

Ladyhawk: Ladyhawk (Jagjaguwar, 2006)
Fra samme nedslitte nabolag som Black Mountain, både geografisk, utseendemessig og omtrentlig musikalsk, kommer Ladyhawk. Der førstnevnte Vancouver-band stilmessig kan knyttes til navn som Led Zeppelin og Blue Cheer, er Ladyhawks ballast heller fylt opp med Neil Young og The Replacements. Det vi får levert på Ladyhawk er på ingen måte musikk av revolusjonær sort. Kvartetten dyrker ’bar sunken saturday nights & soggy sunday morning blues’ (for å si det litt tøft) gjennom sine 10 låter, der arbeiderklasserocken til The Replacements forenes med Neil Youngs gitarvegger à la Zuma og svartmaling à la Tonight’s The Night.

Siden dette er opptråkket mark – og det må vel sies, mark undertegnede slett ikke er fremmed for å besøke i ny og ne – så er det en fare for å gå seg vill, eller ikke vite hvor man har tenkt seg. Jeg skal heller ikke brautende hevde at Ladyhawk har begått et mesterverk uten sidestykke i musikkhistorien. Men, de har jaggu skjært ut noen rett så troverdige låter med rufsete sikkerhet. For det første evner de å lage ganske storslåtte verk av det som i utgangspunktet virker å være fundert på en svært så slacker-stil. Mye skyldes den deilige, grovbygde gitarlyden som får dominere fint over hele platen. Dessuten har vokalist Duffy Driediger en slik passe troverdig raspestemme, en blanding av desillusjonert på brun pub rundt stengetid og rastløs kid ravende på jakt etter lykken, selv om jeg savner en kvinne ved hans side til å myke opp det hele av og til.

En låt som ”Long ‘Til The Morning” viser Ladyhawk fra sin beste side, som over 7 minutter reiser seg opp fra barkjellerens sneipbelagte gulv til den cruiser gatelangs i Vancouver på måfå; taket nede, armene hengende slapt langs bilsiden, stereoen på full guffe. Dette er hungover-rock av beste vare, selv om Driediger ikke helt når opp til My Morning Jackets Jim James’ i stemmeklangen. Langs samme stripe finner vi ”The Dugout”: Klassisk blåsnipp-rock, slik omfangsrike sigarettrøykende menn med konføderasjonsflagg på capsen og store pick-up’er kan rugge godmodig til rundt grillen, men samtidig med et friskt driv som vil få college-ungdommen til å kaste på håret. En av sommerens aller feteste utelåter, dette. Når de klapper i vei med ”My Old Jacknife” blir det vel i overkant jovialt, selv om dette sikkert en klar live-vinner på fredagskvelden. Og det er, i det store og hele, akkurat her Ladyhawk hører hjemme, og de gjør da heller intet for å skjule det.

Det er befriende mange band for tiden som skuer over mot 70-tallets kraftrock og vestkystens cosmic american music. Selv om Ladyhawk ikke er helt der oppe med Magnolia, The Hold Steady, Brightblack Morning Light, Oakley Hall eller Black Mountain så har de laget et meget godt utgangspunkt for videre utforsking i dette terrenget. Som de råder på “Advice”:

Don’t you worry
Because time will pass quickly, yeah
Soon you’ll be 50 and soon you’ll be dead
So smoke if you want to
And drink up your fill
Your good looks are fading fast
So fuck who you will

Goddamn right, preacher man. Det er slike meldinger man trenger å høre – av og til.

Radiogram: All The Way Home (Endearing, 2002)
Radiogram regnes som Canadas fremste americana-band for tiden. Siden debuten Unbetween (2000) har den Vancouver-baserte septetten, anført av vokalist/låtskriver Ken Beattie, spilt sammen med blant andre The Handsome Family, Giant Sand, Richard Buckner og Red House Painters, og er nå blant de mer respekterte navnene innen genren. All The Way Home er enda en samling solide låter, med mye av styrken i Beatties velskrevne tekster som fremføres med hans noe gnagende, nasale stemme.

Instrumentbruken er mangfoldig, og gir bandet et løft. Multi-instrumentalisten Ida Nilsen (også kjent fra The Beans), Jonathan Anderson (Jonathan Inc.) og Shelley Campbell (fra Auburn) er blant bidragsyterne som fyller inn med behagelige toner av trekkspill, banjo, dobro, lap steel og diverse blåseinstrumenter. Av gjestene finner vi Bob Egan (Wilco, Freakwater) og vokalist Carolyn Mark (som har jobbet med blant annet Neko Case). Alt dette gjør Radiogram til et meget sjarmerende, men ganske alvorlig stemt kvalitetsorkester av melankolsk pop og ambient folk og c&w, som garantert vil nytes av alle med et forhold til noe mellom Lambchop, Okkervil River, Gram Parsons og Yo La Tengo.

Dette er en plate som tar i seg mange elementer fra det vi gjerne omtaler som americana. Åpningen ”Self Helpless” og den avsluttende ”Not Here” er majestetisk dronefolk i langsom og mektig præriestil, som rammer inn en ganske så variert skive. Vennligere og mer poprelaterte melodier slipper til med ”Gone To Stay”, ”(Waiting For) Merry Go Round” og ”Summer Song Summer” som alle minner noe om Yo La Tengos slentrende pop-øyeblikk. Mer classic country er det på ”Love Vigilantes” og ”Whiskey In My Bed”, hvor det vel er Carolyn Beek som kommer inn som sidevokalist, og skaper en tydelig tråd til Chris & Carla, og ikke minst Gram & Emmylou.

Tekstmessig holder Beattie høyt nivå hele veien, og tar for seg både one-hit wonders (”Summer Song Summer”) og fyllestandards (’the Whiskey in my bed is a pillow for my head’). Nevneverdig er også ”Can America”, der det tas et hardt oppgjør med den hoverende kjempen i sør, og landsmennenes knefall for det voldsomme amerikanske presset på mange områder i det amerikanske samfunnet. Teksten ble til etter at Beattie for lenge siden leste om hvordan Canada tappet vann fra sine friske elver for å selge det i flasker til amerikanerne, den er ikke mindre aktuell etter 11/9, og den smittende kraftpatriotismen som særlig Canada har fått merke. Politisk betonte låter i denne genren er det ikke for mange av!

All The Way Home er summa summarum en av fjorårets mest oversette alt.country utgivelser her hjemme, og det er kanskje ikke så merkelig med tanke på at den kun er tilgjengelig på import. Hindringene bør bare virke som spore til inspirasjon for å skaffe den.

The Weakerthans: Reconstruction Site (Burning Heart, 2003)
Jeg ble oppmerksom på Winnipegs The Weakerthans for et par år tilbake, rundt den tiden Left And Leaving (2000) ble gitt ut her i landet. Det var akkurat for sent til å oppleve bandet på scenen i Oslo, tror de spilte på Mir den gangen, og svært bra var det visst også. Vel, vel, deres nye presang til verden heter Reconstruction Site, og betyr kanskje at de pakker ryggsekken igjen. Selv om deres tredje plate ikke innebærer den helt store utviklingen, så er skiva i enda større grad fri for skarpe kanter, og såpass radiovennlig og catchy bør det ikke overraske noen om bandet står på større scener under sitt neste besøk. John K. Samson & co skriver nemlig fortsatt låter der vennlig, jordnær powerpop og intelligente tekster møtes i skjønn forening. The Weakerthans springer blant annet ut av Propaghandi, og Samson tok med seg de fengende melodiene derfra, lot det mest politiske budskapet ligge igjen og erstattet den sinte punken med en vennligere og mer personlig popvariant. Weakerthans’ form for powerpop, collegerock, indierock, whatever, berikes med både blåsere, nøktern benyttelse av steelgitarens liflige toner og Samsons klare, sterke stemme. Det betyr at de har et riktig så godt utgangspunkt, og The Weakerthans skjøtter jobben sin vel, uten at de akkurat etterlater meg siklende på gulvet, gispende etter mer.

Det er nå engang noe interessant og samtidig litt arrogant over ’poppunkere’ som namedropper franske filosofer, særlig når resultatet blir så latterlig fengende som i ”Our Retired Explorer (Dines With Michel Foucault in Paris, 1961)”. Det er tydeligvis noen beleste bedrevitere dette, som ellers siterer tenkere som den britiske forfatteren Martin Amis, Winnipegs egen dikter Catherine Hunter og Vancouver-poeten Patrick Friesen. Denne interessen for litteratur (Samson driver også som skribent og forlegger) smitter tydeligvis over på tekstene, som alle holder meget høy klasse. De er gjerne som korte noveller, et risp inn i duken som skjuler det moderne samfunnets avkroker. Samson skaper sterke bilder med enkle virkemidler, tar hverdagslige snapshots fra Winnipeg (særlig i ”One Great City!”, med den gjentagende linjen ’I hate Winnipeg’), der vanlige folks strev og indre uro skrives med en forståelig, men samtidig original penn.

So you don’t get to be a saint
Martyrs never last this long
Guess I’ll never be the one to defeat desire in a song
(”Benediction”)

Etterhvert demper de seg et par hakk også musikalsk, og det er på de mer country/akustiske pregede låtene at The Weakerthans virkelig er best. Som nydelige ”Time’s Arrow” og selvsagt når de drar frem en grom pedal steel på den bitende gyngestol-balladen ”A New Name For Everything”. I kategorien ’platens vakreste øyeblikk’ kårer jeg likevel den velsignede duetten med Sarah Harmer som behager oss i den svale country-låten ”Benediction”.

Utfordringen for et slik band som tydeligvis ikke ønsker å støte noen fra seg blir å ikke falle mellom alle stolene i rommet, men Reconstruction Site har blitt en god venn fra The Weakerthans. En venn du ikke angrer på å besøke, men som du heller ikke går rundt og savner sånn til daglig.

Besnard Lakes: The Besnard Lakes Are The Dark Horse (Jagjaguwar, 2007)
Andreplaten fra denne Montreal-gjengen avdekker et band med udiskutable kvaliteter. Frontet av ekteparet Jace Lasek og Olga Goreas er The Besnard Lakes en musikalsk kjempe som ikke skiller mellom Brian Wilson og Roy Orbison, FM-rockens storslåtte lydbilde og et mer spaca shoegaze-uttrykk.

I et intervju til Montreal Gazette i 2006 bekrefter Lasek sin opplagte innflytelse fra både Orbison og Wilson, men også sin kjærlighet til David Lynch og verdens beste tv-serie Twin Peaks:

’The cool thing about Twin Peaks is that sometimes it was really sugary, other times it was the creepiest thing you had ever seen, often back to back… I think I’m trying to re-create that feeling’

Med dette som utgangspunkt har Lasek, hans band og en saftig gjesteliste av folk skapt en vellykket og ambisiøs plate bestående av 8 episke låter. The Besnard Lakes Are The Dark Horse bader i mektige arrangementer, storslått crooning og en fascinerende veksling mellom nattlig twang-mystikk, mer introvert gitarøs og orkestrert, kosmisk psykedelia.

The Besnard Lakes mister paradoksalt noe av styrken sin når de kjører strobelysene på fullt (”Devastation”), men er desto mer innbydende i Julee Cruise-inspirerte øyeblikk som ”Because Tonight”. Mitt største ankepunkt ligger i selve oppbyggingen av låtene, som helst skal utmeisles med stor kraft drevet frem av badende gitarer. Det hadde vært å foretrekke om de av og til bare hadde lukket øynene og gynget sakte avsted fra veikroa i Twin Peaks og inn blant uglene i nattens fylde. Nærmest kommer de på aldeles nydelige ”And You Lied To Me” og nevnte ”Because Tonight”. Men idet man aksepterer det premisset åpnes i stedet nye dører inn i forståelse av dette bandet, som kan være minst like tilfredsstillende.

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på groove.no, 2002-2007