Stikkord

, , , , ,

Laughing Hyenas: «Each Dawn I Die»  Da det støvete omslaget til Hard Times ble åpnet ramlet det ut en omtale fra Natt & Dag, signert notoriske Anita Håland (ellers kjent som Thomas Seltzer). Det var en dobbelomtale om Royal Trux (surt fjes) og Laughing Hyenas (smilefjes). Seltzer kjennes som en kjenner og tilhenger av amerikansk hardcore, og minner naturlig nok om hyenenes bakgrunn i Negative Approach, og trekker i den korte teksten om Hard Times linjer til Black Crowes og The Birthday Party. Et aldri så lite sprang, som Laughing Hyenas hadde arbeidet seg opp mot med sine tidligere album. De er bra, spesielt You Can’t Pray A Lie, 1989, men svanesangen Hard Times ble deres mesterstykke som sluttførte ferden fra aggressiv punk til mørk sluggerblues.

Black Crowes og Birthday Party er naturlige parametre, legg også til et stykke Stones, en spiseskje Sonics og en skvett Stooges i den bluesfylte punkmotoren til Laughing Hyenas, så er det musikalske fundamentet greit nok innsirklet. Dette er musikk med røtter langt sør i Mississippi, slept nordover for å havne i en rennestein i Detroit. Det er lite oppmuntrende energi å finne i de 6-7 minutter lange låtene, som kveiler seg rundt oss med selvdestruktiv trang og dødelig forakt. Stilen kan lett bli parodisk, men Hard Times har et troverdig lynne, dette er ikke fake posører som liksom-sjangler med spritflaska. Hard Times er serious shit.

Reklamer