Evil Empire: Lost American Underground 1980-89

Den musikken man eksponeres for i den mest kritisk påvirkelige fasen av livet, siste halvdel av tenårene, skaper et fundament og gir en holdbarhet som varer livet ut. Uansett hvilke musikalske faser man senere går gjennom vil denne tidens soundtrack være en helt sentral del av ens DNA, like nedbrytbart for nervesenteret som plast eller plutonium for naturen, uansett senere kvalitativ distansering eller direkte avvisning. For noen vil det kanskje være en byrde å bære med seg sitt eget lydspor, noe som nærmest må nytes i all hemmelighet, inntil eventuelle revivals tillater etterlengtet og hemningsløs dyrkelse, for andre vil det være essensielle byggesteiner for livslang musikkglede, ja noe man kan slå om med seg med en viss stolthet.

Etter nesten 10 år med kassetter, og det som etter hvert ble en ganske brukbar samling, begynte jeg som 15-16-åring å kjøpe LP-plater i 1988. I løpet av bare det første året (alle innkjøp er grundig protokollført) var jeg oppe i et tresifret antall, og forholdet til hver og en av disse er nok sterkere enn hele resten av samlingen. Livet ville kanskje tatt en annen kurs, neppe til det bedre, men jeg tror ikke selve forholdet ville vært spesielt annerledes, om jeg hadde brukt større tid av de første aktive platekjøpende årene av mitt liv på Stock, Aitken & Waterman enn Touch & Go. Men jeg er veldig glad for at veien førte meg nettopp dit.

Band som R.E.M, Sonic Youth, Dinosaur Jr., The Dead Kennedys, Violent Femmes, Giant Sand, The Replacements, The Cramps, Fugazi, The Dream Syndicate, Butthole Surfers, Killdozer, Pixies, Black Flag, Mudhoney, Nirvana… etiketter som SST, Touch & Go, Zippo, Frontier, Slash, Enigma, Alternative Tentacles, Boner, Blast First var tidlig en naturlig integrert del av mitt vokabular. Jeg likte altså spesielt godt disse litt snåle amerikanske bandene som på den tiden tilhørte den alternative delen av musikken. Ikke spesielt avansert eller sært egentlig, i hvert fall hørt med dagens ører, men uansett et stykke unna hovedstrømmen. Denne artikkelen graver litt under disse nå mest etablerte bandene, og retter søkelyset mot noen mindre renommerte navn fra samme omgangskrets og samme periode.

record_collection

Jeg er ekstra glad i musikk fra den amerikanske undergrunnen, siden jeg oppdaget R.E.M og kjøpte Life’s Rich Pageant på klassetur til Bergen i 7. klasse (på Apollon). Verken Springsteen, Maiden eller Metallica kunne måle seg med skeive gitarer, låter uten refreng og dårlige hårsveiser. Det åpnet for et livslangt forhold som på den tiden lett kunne ivaretas, ikke bare i Oslos rike flora av platedealere, men også på en liten plass som Lillehammer, som på sitt beste hadde ikke mindre enn fire høyst oppegående platebutikker med kompetent betjening – og jevnlig oppdaterte importavdelinger – på en liten stripe: Rilla platebar (senere Basement), EzyRyder, bokcaféen Detteerikkenhundeterenulv og Innova. For en luksus!

Jeg har som sagt vært heldig, ikke bare for at jeg falt inn på en vei som på mange vis var musikkpolitisk kul, men som også har vært en konstant kime til nye oppdagelser og som alltid har vært et solid fundament i bunn å vende tilbake til. Senere musikalske smell har slått vel så hardt. Velvet Underground. Can og krautrocken. Coltrane, Miles og jazzen. Nick Drake. Eksperimentell metal og Americana. Og så mye, mye mer. Men denne listen handler ikke om disse oppdagelsene. Dette er en fordypelse inn i ungdommens velsignelse og evige forbannelse. Her er 20 overflødighetshorn fra den amerikanske undergrunnen som du kanskje aldri har hørt om – eller visste at du savnet. Your loss.

For en mer opplagt rundreise inn i samme tema, anbefales denne lista med 20 favoritter fra Amerikansk undergrunn 1980-89 med størrelser som Pixies, The Replacements, Violent Femmes og flere.

***

human_switchboard_240Human Switchboard: Who’s Landing In My Hangar?
(Faulty Products, 1981)

To band svever i skyggene til Human Switchboard: Pere Ubu og Yo La Tengo tilhører begge utkantene av deres univers, siden de jobbet med både David Thomas og Dave Schramm i løpet av sin korte karriere. Og det er heller ikke unaturlig å trekke en musikalsk linje mellom disse to og plassere Human Switchboard et eller annet sted på midten.

Deres skeive og sjarmerende skranglepop domineres av off-beat melodier, framtredende Farfisa og denne litt nervøse, corky tilstedeværelsen som de delte med samtidige likesinnede som The Feelies, Violent Femmes og Talking Heads (Funkadelic/Talking Heads keyboardist Bennie Worrell bidrar for øvrig på et spor her).

Cleveland-bandet skaffet seg en viss fanskare rundt hjemtraktene i Midtvesten og på klubbene langs østkysten, spesielt i New York, og deres fanbase inkluderte visstnok både Beastie Boys og flanell-rockere som Mark Lanegan, Chris Cornell og Kurt Cobain. Sistnevnte skal ha omtalt ”Refrigator Door” som ‘the Stairway of Heaven on punk’.

human_switchboard

Deres første og eneste studioalbum ble Who’s Landing In My Hangar? (utgitt på en side-etikett av I.R.S), og er en oppvisning i rytmisk, utadvendt new wave/post-punk som i dag bærer en glans av fordums nostalgi – et sted mellom Blondie og Velvet Underground – uten at den har falmet altfor mye. Det saxy åpningssporet ”(Say No To) Saturday’s Girl” er en glitrende inngangsport til Human Switchboard og hadde selvsagt blitt en instant radiohit i en mer rettferdig verden.

Fun fact: Bob Pfeifer forlot musikken til ’fordel’ for musikkbransjen, seilte opp som A&R-boss i Epic, og på midten av 1990-tallet ble han faktisk president i Disney-eide Hollywood Records. Han fikk sparken et par år senere da styret oppdaget at han på rekordkort tid hadde kostet selskapet $150 millioner. I 2006 havnet han igjen i medienes søkelys – og i fengsel – for en mye omtalt avlytningsskandale. Han skulle kanskje holdt seg til jangle-popen.

hypnotics_indoor_240Hypnotics: Indoor Fiends
(Enigma, 1982)

Hypnotics er i det store og hele et fullstendig glemt band i dag. Og de var vel ikke spesielt renommerte i sin tid heller. Men, det er aldri for sent, og dette er et ganske underholdende album.

Hypnotics dro med seg røttene fra down and out LA-punk og forespeilet den kommende hardcore-bølgen fra Long Beach og South Bay-området. Stilmessig kan de nok sammenlignes med f.eks Circle Jerks og Angry Samoans. Enkelte nerder vil kanskje gjenkjenne bandnavnet fra den smått legendariske samleren American Youth Report (1982), der de spilte side om side med mer etablerte størrelser som Bad Religion, Descendents, TSOL og Redd Kross.

Indoor Fiends er både en debut og en svanesang for et band som aldri rakk å skrive seg inn i historiebøkene, men som like fullt tilhører den tidlige kretsen som definerte punken i sørlige California.

hypnotics

Hypnotics byr på snerrende og oppsetsig punkrock anført av vokalist Marky De Sade, framtredende keyboards og provoserende titler som ”Nazi Snotzy”, ”Kiddie Porn”, ”Celebrity Killer” og kanskje deres mest kjente to minutter: ”Weird People”. Ta en lytt:

Indoor Fiends er ikke spesielt lett å få fatt på i originalpressingen, men den er i hvert fall å finne på CD sammen med deres knapt utgitte andrealbum Expendables – som i hvert fall er umulig å finne – som fikk den helt passende tittelen Everyone Gets Their Nanosecond of Fame.

necros_conquest_240Necros: Conquest For Death
(Touch & Go, 1983)

Mye av grunnlaget for hele min platesamling – og spesielt denne lista her – tilfaller Corey Rusk. Sammen med Tesco Vee fra The Meatmen etablerte han Touch & Go som jo ble et svært så viktig  plateselskap utover på 1980-tallet. De var først basert som en fanzine i Lansing, Michigan, senere relokalisert til Chicago, og står ansvarlig for utgivelser med sjangerdefinerende band som Killdozer, Butthole Surfers, Die Kreuzen, Big Black, Didjits og utallige andre. Kvalitetsstempelet fra pionertiden hold det i hevd helt til det siste, men for min del er det særlig utgivelsene fra det første tiåret som står sterkest i bevisstheten.

Men før Corey Rusk tok over hele sjappa og fokuserte fullt på Touch & Go, var han med i Necros. De ble opprinnelig dannet på slutten av 70-tallet i Toledo-forstaden Maumee, og er allment anerkjent som et av de opprinnelige amerikanske hardcore-punk bandene, rått og slarkete som de var, og med en dæsj metal i miksen. Vokalist Barry Henssler (senere i SubPop-bandet Big Chief) sier i boken American Hardcore (Steven Blush): ”What I thought Necros were always trying to do was to have the Nugent rock vibe. One of the last Rock records I bought was Nugent’s Double Live Gonzo. I remember thinking: ’If this was ten times faster, I’d really like it’.”

Necros knyttet også sterke bånd mellom punkscenen i Midtvesten og harDCore-scenen i Washington DC, en allianse på utsiden av musikalske sentra som New York og Los Angeles, der band som Teen Idles, Government Issue og Minor Threat begynte å gjøre seg bemerket. Henssler sier i overnenvte bok: ”With us, if someone was friendly, we were friendly back… just a Midwest thing. I got into punk to get away from snobs – not to become a snob. They were rich DC kids and we were Midwestern bumpkins who didn’t summer in Martha’s Vineyard. I thought that if you aligned with this specific lifestyle, it meant dropping all the bullshit from the lifestyle you left.”

necros

Conquest for Death er en ren energibombe, tettpakket med autentisk råskap, snobbefri glød og pur fandenivoldskhet som ble skoledannende for så mange band i deres kjølevann. Sjekk ut “Police Brutality”, “Search For Fame” eller “Satisfy” som står igjen som noen av høydepunktene på debuten.

100_flowers_240100 Flowers: 100 Flowers
(Happy Squid, 1983)

Røttene til 100 Flowers er å finne i fantastiske og marginalt mer kjente Urinals. De eksisterte i tre korte år – fra 1978 til 1981 – og utga kun en håndfull singler/EP’er i løpet av sin karriere. Deres innflytelse på undergrunnsscenen utover på 80-tallet kan likevel ikke undervurderes, med band som Minutemen og Mission of Burma som et par opplagte arvtakere. Deres låter har også senere blitt tolket av blant andre Yo La Tengo, Gun Club og No Age.

Urinals hylles gjerne for sin minimalistiske, nedstrippede stil, men deres effektive togrepslåter (eller helst bare ett) og tilknappede tekster hadde sin naturlige forklaring: Medlemmene, alle studenter på UCLA i California, startet prosjektet uten musikalsk bakgrunn i det hele tatt, ja mest som en ren parodi på populærkulturen og punkrocken. De ville skrive så korte og enkle låter at de kunne bli spilt av alle. Forsøket var likevel så morsomt at de bestemte seg for å kjøre på, og Urinals ble raskt en del av punkscenen i California der de delte scene med blant andre Black Flag og Circle Jerks. Etter tre år var de såpass drevne at Urinals-konseptet hadde utspilt sin rolle. Da endret de også navn til mer ‘seriøse’ 100 Flowers, sikkert oppkalt etter Maos kortvarige håndsrekning til landets liberale. Musikalsk avanserte de også opp et lite hakk eller to, uten at det akkurat ble prog-tendenser over bandet.

100 Flowers ble deres eneste fullengder (gitarist John Talley-Jones forsvant senere til SST-bandet Trotsky Icepick), og er en oppvisning innen post-punk – spesielt den britiske varianten av typen Wire, The Fall og Alternative TV, funky hardcore og proto Paisley Underground, denne jangly indierocken som ble definert av andre samtidige LA-band som The Rain Parade og The Dream Syndicate, på et semi-klassisk 80-tallsalbum som fremdeles er ganske morsomt å høre på, om enn noe ufullendt.

fus_america_240F.U.’s: My America
(X-Claim, 1983)

F.U.’s var en hardcore-bande fra Boston, som først gjorde seg bemerket utenfor byens grenser med sine bidrag på den definerende samleren This Is Boston, Not L.A. sammen med blant andre Gang Green og Jerrys Kids. Boston var en by med en brennhet scene i de dager, som også inkluderte SS Decontrol (SSD), Negative FX og DYS – en punk-by med klar politisk agenda, der Straight Edge og venstrepolitiske standpunkter stod sentralt. Velkommen til F.U.’s, som med sitt ultra-patriotiske epos My America både frydet og forvirret. Omslaget viser et mektig og erke-amerikansk landskap, baksiden viser bandet ved en pick-up i tømmerskjorter og jaktrifler, humrende med jakttrofeet liggende foran seg: To snauklipte skatere. En annen versjon viser General Patton poserende med det amerikanske flagget.

Tim Yohannan i Maximum Rocknroll, for mange en rettesnor for hva som var musikalsk og politisk korrekt, sablet ned bandet for sitt patriotiske budskap. Han hyllet musikken som ‘storms out detonating gusts of energetic exertion, wild euphoria flailing in rapid determination waiting to explode’, men tekstene ‘tread a fine line between obnoxious satire and mindless reaction’. Yohannan fastslo at ‘after conducting an interview with them in which they stated ‘America Rules’ in all seriousness, adding that immigrants entered the U.S. because they were ‘too dumb to run their own governments’, it’s all too apparent that theirs is a regressive mentality better suited to fraternity jocks than so-called punks.’

fus

De bevegde seg utvilsomt et eller annet sted langs satirens tynne line, ganske fjernt fra sine samtidige i Bostons hardcore-kretser, men My America er uansett 16 intense minutter, godt oppsummert av AllMusic som ‘caffeine-overdose tempos that nearly collapse on every track, ultracheap static buzz production, and cigarette-hoarse mob choruses.’

F.U.’s er for øvrig udødeliggjort av Dead Milkmen i deres smått legendariske harselas ”Tiny Town”: ’We hate blacks and we hate jews and we hate punks – but we love the F.U.’s.’

man_sized_action_claus_240Man Sized Action: Claustrophobia
(Reflex, 1983)

Bob Mould er selvsagt best kjent som frontmann i Hüsker Dü, Sugar og som soloartist. Mindre kjent er det kanskje at han sammen med de andre medlemmene i Hüsker Dü promoterte lokal hardcore og post-punk fra Minnesota og Midtvesten med plateselskapet Reflex.

Blant bandene som utga skiver på Reflex finner vi godsaker som Rifle Sport, Articles of Faith – og Man Sized Action. Claustrophobia er deres debutalbum, som også er produsert Bob Mould selv i klassisk syltynn post-punk ånd. Steve Albini intervjuet bandet for Matter fanzine i 1984, i forbindelse med deres oppfølgeralbum Five Storey Garage som i og for seg har både bedre låter og fetere produksjon enn debuten. Etter en lengre rant om klimaet og det dårlige været i Minnesota, beskriver Albini deres debutplate i ganske treffende ordelag:

The record was raw and thin, and lacked both the depth and the punch of MSA live, but the songs came through. Huge killer songs with balls as big as houses treading the water between Mekons/Fall-styled practiced amateurishness and Joy Division/Wire-styled controlled creepiness.

Etter Claustrophobia fikk bandet med seg Brian Paulson på gitar, mannen som etter hvert spilte med David Grubbs i Bastro og ble en høyt respektert lydtekniker og produsent, og senere har jobbet med Slint, Beck, Dinosaur Jr, Archers of Loaf og utallige andre.

Det var et stort pluss for Man Sized Action, for mannen kunne faktisk spille. I følge Albini: ”It’s different for MSA now. They can play. Like motherfuckers.”

Men flere plater kom aldri. Ta med deg begge, om du skal være så heldig å slumpe over dem.

dumptruckDumptruck: D Is For Dumptruck
(Incas, 1983)

Dumptruck er det kvintessensielle amerikanske collegerock-bandet, både i musikalsk stil og med sin uheldige erfaring med musikkbransjen.

Med sin intellektuelle blanding av angstfull britisk post-punk, velfunderte vokalharmonier og gitar-jangly optimisme står Dumptruck i par med band som Guadalcanal Diary, The db’s, Game Theory og ikke minst R.E.M, tidlig i karrieren kan også Velvet, Television og The Feelies nevnes som retningspunkter. Men våre venner har urettferdig nok blitt glemt når historien om amerikansk undergrunnsrock skrives. Selv om de var kritikerroste college-darlings i sin tid.

Boston-bandet ga ut tre feiende flotter skiver på 80-tallet, debuten D Is for Dumptruck (1983), Positively Dumptruck (1986) og kraftig underkjente for the Country (1987). D Is for Dumptruck er deres mest uflidde langspiller, men med den uimotståelig naivistiske sjarmen som hører med til en slik egenutgitt produksjon av et band i den idealistiske tidlige fasen av sin karriere.

(”Back to Where I Belong” er åpningssporet fra Positively Dumptruck)

Bandets kjerne var de to habile låtskriverne Seth Tiven og Kirk Swan, begge fra Connecticut, som møttes i Boston tidlig på 1980-tallet. Etter en vellykket debut fikk de tilbud fra flere plateselskap, og slo til med australske Big Time. For den like godt mottatte oppfølgeren fikk de med seg sørstatenes jangle-pop masetro Don Dixon som produsent og satte ut på endeløse og selvutslettende turneer. Friksjonen langs landeveien splittet forholdet mellom Swan og Tiven, men sistnevnte aktet å fullføre avtalen med Big Time, stablet på beina et nytt orkester og dro til Wales for å spille inn sitt tredje album sammen med den drevne produsenten Hugh Jones (Echo & the Bunnymen, Teardrop Explodes, Icicle Works). Med eneansvar for låtene denne gangen, er for the Country deres mest helhetlige plate, der desillusjonert lyrikk møter blendende låter i et velfundert, folkbasert lydbilde. Et klassisk album som burde ført Dumptruck opp i elitedivisjonen.

Men her begynner de virkelige problemene i det som er en klassisk leksjon i indiemusikkens skyggeside.

Big Time var på vei til å gå dukken omtrent samtidig med at for the Country skulle lanseres. Dumptruck så lite til pengene som skulle dekke kostnadene for plateinnspillingen, ei heller ble den promotert eller mulig å finne i butikkene. De dro likevel ut på veien for å backe utgivelsen, utvilsomt i relativt lunkent humør, men i California så lykken endelig ut til å stå dem bi, da Phonogram Records meldte sin interesse og lokket med et sekssifret beløp. Kurt Hernon fra Perfect Sound Forever har beskrevet i detalj det som så skjedde:

While in Los Angeles, Tiven was called into the Big Time offices (he had recently learned of the Phonogram deal himself). It was explained to him that a small contractual ‘detail’ had been overlooked recently – Big Time had missed the date to pick up the option on Dumptruck – and that it would be simple, with Tiven’s help, to iron out this small misstep. Seth, seeing an opportunity to leave Big Time and move his band forward, said that he would have to ‘talk to the band’. More like, talk to his lawyer. Dumptruck’s lawyer confirmed for Tiven that Big Time’s “misstep” did indeed free the band from contractual obligation to the sinking label, and that they were free to pursue a relationship with Phonogram themselves. So they did.

Big Time looked foolish. Negotiating a deal with another label for a band that wasn’t even under contract is a bad business move, not to mention embarrassing as hell. And it is made even worse when your business is dying. But, Big Time decided it was not going to die alone. They would take Dumptruck with them. Big Time Records filed a frivolous breech of (non-existent) contract suit and sued Dumptruck for five million dollars. 5 Million dollars!

The lawsuit did what Big Time apparently wanted it to do: it gave Phonogram and other interested labels five million reasons to never speak to Dumptruck again. Drifting, Tiven and the band set out on the eternal tour. Three years of playing to pay legal bills, three years without recording, three years in which to slip out of the collective short-term memories of the public, and three years to wonder what the fuck they did to deserve this.

Eventually, the Big Time suit was dismissed after the labels’ lawyers failed to appear at any of three hearings. Furthermore, Dumptruck won control over their master recordings and received a two hundred fifty thousand-dollar judgement for damages. It sounded good, but, as is the Dumptruck luck, the band only saw about a thousand dollars of their winnings, and to top it off, RCA records put a lien on the Dumptruck master tapes for money owed them by the now defunct Big Time Records.

Having won nothing and lost nearly everything, Tiven and Dumptruck forged on with what was always most important – the music. It would be eight years until any new Dumptruck music saw the light of day.

Utrolig nok kom altså Seth Tiven seg gjennom dette, fant igjen tonen med Kirk Swan og vekket Dumptruck til live igjen. De spiller fremdeles på en liten klubb et stykke unna deg, og utga et par fine album på 90- og 00-tallet. Start med debuten, men sørg for å jobbe deg gjennom hele deres katalog. Det bør være en lystbetont oppgave, tross alt.

The Steppes: s/t
(Mystic, 1984)

Det er ikke altfor mye som er skrevet og sagt om dette bandet her. Kanskje like greit da, at de lar Melody Maker beskrive hva du kan vente på forsiden av coveret til det som er en aldeles fantastisk mini LP: ’David and John write songs that hit you hard, that hit them hard…. Think Weller, think of Dylan and Lennon… Fragments, jagged corners gelling into a suprisingly cohesive whole.’ John og David er brødrene Fallon, vokalister, låtskrivere og frontfigurer i kriminelt underkjente The Steppes.

The Steppes omtales gjerne som et irsk-amerikansk band, da familien Fallon kom fra Irland og bosatte seg i Chicago, og våre to brødre vokste opp både i statene og i England. Tidlig på 1980-tallet fant de veien til Los Angeles, og en spirende scene som lånte inspirasjon fra 60-tallsrock og psykedelia: Band som The Rain Parade, The Dream Syndicate, The Long Ryders og Tucson-bandet Green On Red tilhørte alle samme miljø, og var også en college-rock krets The Steppes også til en viss grad sirkulerte.

Brødrende Fallon startet først et band som kalte seg Blue Macs (og som omtalte sitat fra Melody Maker egentlig var myntet på), før de restrukturerte seg som The Steppes. Med åpenbar inspirasjon fra The Beatles, Stones, The Who, The Kinks, T-Rex, men også nyere band som The Jam og Undertones, fikk de deal med Mystic Records, den mytiske Hollywood-etiketten til Doug Moody som ble mest kjent for å gi oss punk og hardcore fra sør-California. Debuten la grunnlaget for en karriere som aldri skulle vekke veldig stor oppmerksomhet, men som har en trofast kultskare – spesielt her i Europa. Bandet skulle på senere album, jeg er spesielt svak for Harps & Hammers fra 1990, dykke ned i mørkere psykedelia, men når jeg vil høre The Steppes er det låter som ”Kathy Maguire” og ”I Think I’ll Go” fra den selvtitulerte debuten jeg helst vender tilbake til.

For et band som i høy grad har vendt det musikalske blikket bakover i tid, og på en plate som har rukket å bikke 30 år, er det slående hvor tidløst sound The Steppes faktisk har – og hvor slitesterke låter brødrene Fallon trillet ut av ermet. Synd at ikke flere fikk øynene opp for dem den gang da.

fang_wild_things_240Fang: Where the Wild Things Are
(Boner, 1984)

Boner Records ga ut noen av de mest særegne platene med uttafor-rock på seint 80- og tidlig 90-tall, der svært mange fant veien til mine platehyller gjennom band som Melvins, Steel Pole Bath Tub, Fearless Iranians From Hell, Superconductor, Ed Hall og Warlock Pinchers. Mannen som grunnla herligheten i Berkely, California var Tom Flynn og han hadde en fortid i underkjente og urettferdig obskure Fang.

Fang var Bay Area punks som først gjorde seg bemerket i 1982 på den essensielle samleren Not So Quiet on the Western Front med ”Fun With Acid”. De fulgte opp året etter med EP’en Landshark, der låter som ”Skinheads Smoke Dope” og ”Destroy the Handicapped” satte standarden. Året etter kom Where the Wild Things Are som i hovedsak fulgte det samme sporet. Med sin søplete og skranglete punkrock var Fang talsmenn for et mer nihilistisk livssyn enn de fleste. ”Everybody Makes Me Barf” er en klassiker, og selv liberale Berkley fikk gjennomgå på låter som ”Berkeley Heathen Scum”. Fang på plate kan med dagens ører sikkert høres ganske spinkelt ut, men det er en ubehøvlet holdning og råtten energi som fremdeles skinner i disse støvete rillene.

Fang var ikke bare helt sentrale innen tidlig hardcore punk, men også en viktig innflytelse for en del rockeband lengre nord som sugde til seg innflytelse fra ulike subkulturer. Landshark ble senere kjent som et av Kurt Cobains favorittskiver, og både Nirvana og Mudhoney har senere covret Fangs mest kjente øyeblikk, ”The Money Will Roll Right In”. Et knurrende anthem med sympatiske tekstlinjer som:

I’m going to Hollywood, they’ll see that I’m so good
I won’t care how I feel, and I’ll get to fuck Brooke Shields
I’ll just sit and grin, the money will roll right in

fang

Et band som både Green Day og Metallica har løftet fram gjennom sine hyllester hadde fortjent en bedre skjebne enn å havne i glemselens dal. Landshark høres digitalt, og er også utgitt sammen med Where the Wild Things Are på CD for den som ikke gidder å bruke altfor mye penger på LP’ene.

Not so fun fact: Vokalist Sam McBride levde ikke helt opp til låta ”Fun With Acid” da han kvelte kona etter en real heroinkule i 1989. 11 år bak lås og slå satte bandet naturlig nok en del tilbake, men utrolig nok blåste han nytt liv i Fang da han slapp ut igjen.

crucifucksThe Crucifucks: s/t
(Alternative Tentacles, 1984)

Lansing er kanskje hovedstaden i Michigan, men noen musikkhovedstad kan den ikke påberope seg å være. Igjen kan vi takke Black Flag og deres utrettelige turnévirksomhet for at ting begynte å skje. Det var i hvert på en av deres konserter i byen, i 1980, at Doc Corbin Dart, allerede 28 år på den tiden, møtte Scott Begerston og Steve Shelley (senere kjent fra Sonic Youth), som ble kjernen i The Crucifucks.

Sammen med sine likesinnede i The Meatmen, også de fra Lansing, ble Crucifucks kjent som et utagerende og konfronterende liveband rundt om i Michigan. Men virkelig fart i sakene ble det ikke før de møtte Jello Biafra og The Dead Kennedys et par år senere. Biafra tilbød bandet kontrakt på hans Alternative Tentacles, og den beintøffe og selvtitulerte debuten så dagens lys i 1984.

The Crucifucks hørtes ikke ut som noen andre i sin tid, og ingen har vel kopiert dem i ettertiden heller. Det skyldes selvsagt vokalist Doc Corbin Darts high pitch squeals i en slags frenetisk, helium-aktig desperasjon. Et annet sentralt aspekt med The Crucifucks, er deres nådeløse, intelligente og skarpe humoristiske angrep på øvrigheta.

Doc Corbin Dart og hans Crucifucks – ”the greatest threat to American democracy since communism” – la ikke mye mellom når det kom til styre og stell. En låt som ”Cops For Fertilizer” var ikke bare nedlatende mot ordensmakten, sedvanlig i punk-tradisjonen, men hadde følgende slagkraftige refreng:

So let’s kill the fucking pigs
If they get in our way.
It’ll set a good example
For the children today.
It’ll keep kids out of trouble
Shooting pigs after school.
Wasting cops will be the
Hero’s golden rule

En annen låt er ”Hinckley Has a Vision”, der mannen som forsøkte å drepe Ronald Reagan får full støtte:

I wanna take the president
Chop off his head
And mail it to them in a garbage bag

Åpningssporet bør også nevnes, klassikeren ”Democracy Spawns Bad Taste” og referenget:

Be a good American – fuck off!
Be a good American – go to war!
Be a good fearing citizen and kill someone OR
KILL YOURSELF

The Crucifucks fulgte opp med mer komplekse Wisconsin i 1987, også det en personlig favoritt. Når det gjelder Dart så utga han det hjerteskjærende soloalbumet Patricia i 1990, men jeg tror han etter hvert har mistet forstanden. Han har i hvert fall benektet fortiden, tatt avstand fra banning, unngår nyheter, tatt artistnavnet 26 og erklært at han er messias.

crucifucks_doc_corbin_dart

Fun fact: Grandonkelen til Doc Corbin Dart grunnla Dart Corporation, som er verdens største produsent av kaffelokk. Selv kommer han fra en lang linje av meget velstående bankmenn, med så kule navn at de bare må nevnes: Han er altså sønn av Rollin Dart og barnebarn av Doc Campbell Dart, og det er å anta at en gang unge lovende Doc Corbin var tiltenkt en plass som den neste i rekkefølgen – men at de planene for lengst er omrockert.

Vice har for øvrig et fantastisk hjemme-hos intervju med Doc Corbin Dart, publisert i 2008 og som anbefales på det varmeste. I likhet med hans plater.

agent_orange_240Agent Orange: This is the Voice
(Enigma, 1986)

Radio-DJ Rodney Bingenheimer er en levende institusjon i amerikansk rock, en slags flamboyant utgave av John Peel, også omtalt som The Mayor of Sunset Strip (eller ’the where’s Waldo of rock’), som i en mannsalder har spilt plater for KROQ i Los Angeles. Han var blant de første som spilte punk og new wave på amerikansk radio, og i 1980 stod han bak samleskiva Rodney on the Roq (på Posh Boy), med blant andre Adolescents, Circle Jerks, Black Flag – og Agent Orange.

Med signaturlåta ”Bloodstains” (den som The Offspring senere ble beskyldt for å plagiere med megahiten ”Come Out and Play”) og det påfølgende debutalbumet Living in Darkness (1981) markerte Agent Orange seg umiddelbart som en anomali i Californias punk-scene under ledelse av frontmann Mike Palm.

Det sørlige California og spesielt Orange County utenfor Los Angeles står i en helt spesiell posisjon som arnested for hardcore punk (Middle Class, Black Flag, Social Distortion) og ulike varianter av pop-punk (Descendents, NOFX. Bad Religion). Det er tydeligvis noe med perfekt klima, mye penger og konservativt suburbia som vekker motstandsfølelsen hos ungdom.

Men Agent Orange var allerede fra starten av litt vanskeligere å plassere enn sine samtidige, med en effektiv miks av hardcore, skatepunk, catchy pop-tunes, thrasha riff og elementer av psych og surf, og med Mike Palms karakteristisk tilbakeholdne vokalstil ikke ulikt Greg Graffin (Bad Religion) eller til og med Mike Muir (Suicidal Tendencies) på sitt mest melodiøse, som naturlig midpunkt.

agentorange

Deres debutalbum er en klassiker, men jeg vil trekke fram den litt underkjente oppfølgeren, This Is the Voice fra 1986. Det tok noen år, og Agent Orange hadde i løpet av tiden fjernet seg et godt stykke fra den opprinnelige punk-estetikken, der bandets potente energi heller støter mot en mer gloomy & doomy stil av goth-mod, mer introvert og psycha, og der fraværet av en mer dynamisk produksjon nesten sparker beina unna de sterke låtene. Men bare nesten.

The Windbreakers: Run
(DB Records, 1986)

“Think of them as a genteel Replacements with 12-string guitar, or an R.E.M with clear melodies and lyrics.” (Los Angeles Herald Examiner)

På midten av 80-tallet flommet det over av nye band med blikket vendt mot 60-tallets liflige gitarklanger, flerstemte koring, lettere psykedeliske overtoner og artister som The Byrds, Buffalo Springfield, Flamin’ Groovies og Big Star som rettesnor. Mange av disse collegerock-pionerene hadde base i musikkbyer som Athens, Georgia (R.E.M.), Austin (The Reivers) eller Los Angeles (The Rain Parade, The Long Ryders).

The Windbreakers derimot kom fra Jackson, Mississippi og var sentrert rundt duoen Tim Lee og Bobby Sutliff. Med den glitrende albumdebuten Terminal (1985) fikk de bistand fra jangle-pop pionerene Mitch Easter, kjent fra Let’s Active og ikke minst som produsent for R.E.M., og Don Dixon (R.E.M, Guadalcanal Diary, Dumptruck og en drøss andre) som bidro til å befeste deres posisjon som kvalitetsleverandør av sørstatslydende powerpop.

Den enkleste måten å bli kjent med The Windbreakers på er den fine samleren Time Machine som gir et representativ sveip over årene 1982-2002, med hovedvekt på 80-tallet. Terminal, Run og A Different Sort (1987) er jevnbyrdige i kvalitet, fra et band som tilsynelatende kunne trille gems ut av ermet hvilken som helst dag i uken. The Windbreakers stod ikke tilbake for noen av bandene i sin tid, der mange gikk videre til fame & fortune, men som deres britiske label Zippo en gang sa om Run: ”Again the U.S press reaction has been distinctly favorable, and also again, the response here has been minimal”. Bandet har eller aldri fått noen revival i ettertid så vidt meg bekjent, og det er en sterkt ufortjent skjebne.

Scratch Acid: s/t
(Rabid Cat, 1986)

Texas har opp gjennom årene fostret mange musikalske outsidere; Roky Erickson & 13th Floor Elevators, The Legendary Stardust Cowboy, Daniel Johnston og Jandek er bare noen eksempler på Texas-artister som definitivt ikke svømte medstrøms. Statens konservative politiske og kulturelle rammer gir tydeligvis grobunn for ekstreme motreaksjoner, og i punkens dager kom band som Big Boys og Dicks som herlige normbrytere. I kjølevannet av disse, finner vi selvsagt San Antonios store helter Butthole Surfers, Fearless Iranians From Hell, Hickoids – og mange andre.

Austin har bestandig vært en kulturell oase i Texas, og en by der det å være annerledes ikke bare blir anerkjent men er noe som byen framhever som sin styrke. Et av de tidlige plateselskapene innen American Underground er Austins Rabid Cat, som ga oss flotte band som Offenders, Texas Instruments, Happy World – og ikke minst Scratch Acid.

Scratch Acid tok form tidlig på 1980-tallet, og er nok best kjent for at to av medlemmene, David Yow og David Wm. Sims, senere formet innflytelsesrike og mer kjente The Jesus Lizard (de to andre medlemmene var Brett Bradford og trommis Rey Washam fra Big Boys – Washam og Sims ble for øvrig også med i Steve Albinis kortlevde prosjekt Rapeman). Bandene deler mye av det samme musikalske uttrykket; down & out søplete og støyende bluespunk, ikke så helt ulikt The Cramps eller det Nick Cave holdt på med i The Birthday Party og i sin tidlige solokarriere. Låter som ”Cannibal”, ”Monsters” og ”Greatest Gift” er manisk panikkrock fra et mentalt grenseland. Scratch Acid må også nevnes som et viktig band for Seattle-rocken, med både Kurt Cobain og Soundgarden blant fanskaren.

Og hva er ’the greatest gift of all’? La oss like gjerne gjengi hele teksten som egentlig forklarer musikken bedre enn noe annet:

Garden of buried pleasures
Neatly in a row
Are planted life’s true secrets
In a world yet still unknown

Six feet deep down dark
Free from concern
The greatest gift
From life itself
Lies the food for the worms

Lystig gjeng!

Moving Targets:
Burning In Water (Taang!, 1986)

Boston-området har en rik musikkhistorie litt i skyggen av sin storebrorby noe lenger sør. På 80-tallet vokste det fram en sterk hardcore-scene her med band som SS Decontrol, Jerry’s Kids, Gang Green og The F.U.’s blant de mest førende [se F.U.’s: My America litt lenger opp]. Men byen fostret også band som tok med seg mye av denne energien over i et mer melodisk og mer ‘alternativt’ landskap, som Mission of Burma, The Lemonheads, Buffalo Tom, Volcano Suns, Dinosaur Jr, Bullet LaVolta – og Moving Targets.

Dannet i North Shore-området utenfor Boston tidlig på 1980-tallet, og med Ken Chambers som mest sentrale medlem, er Moving Targets et skrekkelig oversett band som i årene 1986-1993 ga ut fire veldig bra album. Debuten Burning In Water står seg fremdeles som en post-punk-påle. Moving Targets hadde røtter i hardcore punk, men hadde utviklet et åpenbart musikalsk slektskap til både Mission of Burman og Hüsker Dü, som på dette tidspunktet førte an og viste nye veier ut av hardcorens begrensninger (Zen Arcade var nylig sluppet, New Day Rising kom omtrent samtidig som denne). Moving Targets delte dette vidsynet, der gnistrende låtskriving og et ustoppelig driv danner et bunnsolid fundament og som like uanstrengt lente seg mot jangly folkrock (á la R.E.M) som luftig Californisk pop-punk og harDCore.

Jeg googlet omtalen på All Music Guide mens jeg hørte gjennom skiva på nytt, og den var særdeles velskrevet og grundig, og faktisk forfattet av ingen ringere enn Bill Janovitz fra Buffalo Tom. Han skriver blant annet: ”This trio was their best lineup, a magic version of the band. Every song here is an anthem, and perhaps that could be listed as a fault for some folks. Even as the tone of the album moves to a darker minor-key tone, approaching drone and dissonance at times, the songs feature martial snare rolls, and pummeling, fat AC/DC-like guitar chords and, above all, melody. The material is well-arranged, with little filler; while some songs feature a multitude of often intricate sections (intro, verse, chorus, bridge, outro, and so on), none reach the four-minute mark – a discipline gleaned from the lean, fast rules approach of hardcore.”

Burning in Water er fri for dødpunkter, den har ingen holdbarhetsdato, og den har ikke mistet en tøddel av energien som den en gang ble skapt av.

No Trend: Tritonian Nash-Vegas Polyester Complex
(Touch & Go, 1986)

I en grundig og velskrevet gjennomgang av historien til No Trend i Vinyl District i 2013 skriver Michael H. Little: “If you were a fan of the previous No Trend album, it was virtually guaranteed that you would listen to the new one and say, “What is this shit?” Over the course of its career No Trend mutated from an industrial hardcore band that specialized in pissing people off to an absurdist band with no apparent genre boundaries that specialized in, well, pissing people off. It almost seemed as if No Trend was primarily in the No Trend fan elimination business.”

No Trend ble dannet tidlig på 80-tallet i Ashton, Maryland, en forstad mellom Baltimore og DC, med Jeff Mentges og nå avdøde Frank Price i ledende roller. I løpet av en periode på seks år omformet de konstant sitt musikalske uttrykk basert på en felles misnøye mot musikalsk snversyn og ikke minst punkens konforme utvikling, rettet mot både straight edge eller en stadig raskere og mer teknisk orientert form for hardcore. Eller for å si det med Steven Blush i boken American Hardcore: ’They hated everyone and everything’. No Trend mikset sammen en kakofonisk cocktail av thrash-jazz, lounge-metal og countryfunk som lå langt nærmere absurd kunstrock og dadaisme enn sjangertro hardcore.

I nevnte intervju med The Vinyl District sier gitarist Buck Parr: ”The band started off doing something different, it alienated some people, and the band embraced that. As the band developed, it mutated in ways that further confused people. Instead of being apologetic, I think the band generally fed off of this. It was within the band’s DNA to be somewhat contrary.”

Med sin konfronterende stil etterlatte de seg en forvirret floke av fans og et plateselskap som til slutt nektet å følge deres stadig mer kompliserte uttrykk. King Koffey i Butthole Surfers: ”Bands like No Trend, Flipper and ourselves were part of a reaction to Hardcore bands, we were all reacting against how limited it was defining itself. We all though it was so silly how everyone was playing faster and faster. It got so fucking stupid.”

No Trend var langt fra noen idioter. Tvert imot, de var en evig muterende organisme som fulgte sin egen vei. En vei som førte dem til steder der ingen andre har passert verken før eller siden. Slike band finnes bare ikke lengre.

For ytterligere dypdykk kan disse to intervjuene varmt anbefales:
No Trend Didn’t Just Go Against the Grain, They Shoved It in the Faces of the Pretentious Hardcore Fans
No Trend (Yellow Green Red)

Squirrel Bait: Skag Heaven
(Homestead, 1986)

Pre-postrock og før Slint, matterocken og alt som skulle skje senere, satt Squirrel Bait hjemme i Louisville, Kentucky og tegnet opp et kart som svært mange skulle følge og ytterligere utvikle. Selv om de ikke er spesielt godt husket i dag, kan deres innflytelse vanskelig overvurderes innen utviklingen av den alternative rocken utover på 1990-tallet.

Squirrel Bait var en gjeng tenåringer fremdeles på high school som nok kjennes best for sine mer profilerte prosjekter senere i karrieren: David Grubbs (Slint, Bastro, Gastr del Sol), Brian McMahan (Slint, the For Carnation), Britt Walford (Slint, King Kong) for å nevne bare deler av bandets senere tentakler.

Slint er kjent som post-rock-pionerer med briljante Spiderland fra 1991, et landemerke innen alternativ rock. The Guardian: ”In fact, although it sold fewer than 5,000 copies at the time, Spiderland did become a landmark, one that invented an entire genre – post-rock. Generations have grown up in awe of its shifting landscapes, sinister narratives and intangible, dark power, and Slint have become modern rock’s Velvet Underground: a band who created a ripple that kept spreading, influencing bands from Mogwai to Sigur Rós.”

Men før dette, var det altså Squirrel Bait. Mindre komplekse og mer punka i tilnærmingen, og i følge deres Wikipedia-side kan de regnes som forløpere for grunge, math rock og emocore. Ikke verst bare det! Men fakta er at urettferdig glemte Squirrel Bait så naturlig og uanstrengt som bare ungdommen evner, kombinerte smart pop-sensibilitet med støyende, rask og rastløs punk. De burde dermed hatt sin plass på øverste hylle sammen med The Replacements, The Lemonheads eller Hüsker Dü (Evan Dando og Bob Mould skal begge ha vært fans), men slik gikk det ikke. Andreutgivelsen Skag Heaven er en forbigått 80-tallsklassiker, både en svanesang, idet medlemmene forsvant til college, men også en katalysator for det som senere skulle komme.

For videre fordypning kan dette essayet av Sean Koepenick anbefales:
Chew on This: The Squirrel Bait Story

Fearless Iranians From Hell: Die For Allah
(Boner, 1987)

Americans, as a whole, have an underdeveloped sense of irony.
(Omid, Fearless Iranians From Hell, 2009)

Denne gjengen kom fra samme nabolag som fostret San Antonios stolte sønner Butthole Surfers, og de delte ikke bare litt på medlemmene men også sansen for provokativ oppførsel og svart humor. FIFH var ikke fullt så musikalsk nysgjerrige som de syrebefengte Buttholes, og holdt seg nærmere ganske tradisjonell hardcore punk. Men kombinasjonen hardcore, dypeste Texas i Reagan-tiden med politisk satire som latterliggjorde amerikansk eksepsjonalisme ved å ta side med radikal islam, Ayatollah Khomeini og jihad ga ikke store rom for kommersiell suksess. Men medlemmene var selvsagt smartere enn folkene de oppildnet. FIFH omga seg i et slør av mystikk, de forholdt seg anonyme, spilte med Finlandshetter i god terrorist-stil, gjorde aldri intervjuer og siden de fleste visstnok har blitt gode samfunnsborgere siden den gang, er dette noe de har holdt på siden. Men gjennom noen få intervjuer i ettertid har det blitt kastet litt mer lys over bandet. Tekstforfatter og sentralt medlem Omid sier til Death Metal Underground i 2009 at bandet aldri hadde en politisk agenda, men en felles kreativ agenda.

The more intelligent people figured out it was political satire, and that what we were doing was ridiculously over-the-top. But we were banking on the more thick-headed ones getting it wrong, being offended, thus drawing more attention to the band. We were attacked by police, protesters, skinheads, right-wing radio hosts, left-wing college boy bands who were too caught up in their seriousness to get what we were doing, gangs, religious organizations, promoters…hell, Fearless Iranians From Hell album covers were even featured in PTA slide-shows portraying the evils of rock ‘n’ roll. Mission accomplished.

Etter den thrasha debuten fulgte bandet opp med hakket hvassere og mer varierte Holy War året etter, før de krysset mer over mot metallen med sitt tredje album Foolish Americans i 1990. Alle anbefales, men start gjerne med den første.

Fun fact: Det sies at den første vokalisten til bandet, Amir, faktisk var fra Iran, og havnet i Texas etter sjahens fall i 1979. Medlemmene hadde for øvrig i hovedsak fra et annet punk-band i San Antonio, The Marching Plague. Vokalisten der opptrådde som Anus Presley på Butthole Surfers klassiske låt ’The Shah Sleeps In Lee Harvey’s Grave’. Texas Revolutionaries!

U-Men: Step On a Bug
(Black Label, 1988)

Denne skiva fant jeg til min store glede på et fortausalg på Neseblod for noen år siden, henslengt i en bruskasse for en billig penge. Den er ikke supersjelden, men heller ikke en plate man snubler over støtt eller stadig. Og det er ikke så rart. Dette er U-Mens eneste LP, og det er i det store og hele en ganske glemt plate – og et glemt band – for de som ikke er i overkant opptatt av Seattle-rockens historie, that is.

For U-Men er nemlig et helt sentralt band innen utviklingen av nordvest-rocken på 1980-tallet, og det som ganske snart skulle bli kjent som grunge. Seattle-regionen har en lang og rik musikkhistorie, spesielt som base for mye grom garasjerock på 60-tallet (Sonics, Wailers, Kingsmen). Etter noen litt døde år, der Heart og metalband som Queensrÿche, Metal Church og the Accüsed stakk seg mest ut, begynte en ny generasjon å røre på seg utover midten av 1980-tallet. The Wipers, Silly Killers og U-Men var blant disse pionerbandene, som ganske snart skulle få følge av flere. En av de tidligste dokumentasjonene på at noe nytt var i gjære finner vi på den fine samleren Deep Six fra 1986, utgitt på C/Z og bestående av blant andre Green River, Malfunkshun, Soundgarden, Skin Yard og U-Men. Av disse var sistnevnte de mest drevne allerede da, og minnet mer om at de ikke var alene i byen når det kom til å lage tung, vrang og søplete rock.

Det er et helt åpenbart slektskap med Step On a Bug og det soundet som Nirvana, Soundgarden og TAD senere skulle gjøre mer strømlinjeformet. U-Men trekker også opp musikalske bånd til band som The Birthday Party, Scratch Acid og Butthole Surfers, slik de alternerer mellom det paniske og brutale, et sted mellom støyrock, punk og sludge. Men det er i første rekke en aura av ‘uskyld’ over U-Men, selv om de bader i syndens pøl, i form av noe uferdig og prøvende, en leken tilnærming som bare to-tre år senere var kommersialisert, ferdigpakket og stemplet grunge.

Fun fact: Medlemmene ble senere å finne i finfine band som Gas Huffer og Love Battery, og ikke minst Tom Hazelmyer som senere gikk hen å grunnla det aldeles latterlig bra plateselskapet Amphetamin Reptile Records i Minneapolis (og bandet Halo of Flies). The Butthole Surfers parodierte vokalist John Bigley med sin egen låt ”The O-Men” (på Locust Abortion Technician), som igjen ble knabbet av Oslo-bandet The O-Men tidlig på 90-tallet, hvis medlemmer ble å finne i mer profilerte band som Gluecifer, Euroboys, Astroburger og Black Debbath.

Så da var det kanskje på sin plass da, at jeg fant U-Men i en bruskasse på et fortau på Oslos østkant.

The Frogs: It’s Only Right and Natural
(Homestead, 1988)

Milwaukee-bandet The Frogs’ hjemmelagde og dels improviserte innspillinger med satiriske homolåter var aldri tiltenkt et større marked. Men det var nettopp disse opptakene, der de skrullet rundt på kjøkkenet hjemme, Homestead Records ville utgi akkurat som de var.  Låter som ”Men (Come on Men)”, ”Dykes Are We” og ”Been a Month Since I Had a Man” dekker mye av innholdet på en plate som balanserer mellom infantil humor og øyeblikk av skarpskodd vidd. Deres omgang med vulgariteter og tabuer ertet på seg den kristne høyresiden og skapte kontroverser i mange kretser: Var de homser eller homofober, drev de med samfunnssatire eller var det bare, vel, kødd.

Homestead slang seg på og proklamerte at The Frogs var ledere i en ’new gay supremacy movement’. Mer beslektet med Ween enn Turboneger i deres denimperiode, It’s Only Right and Natural er ikke så mye å bli hverken provosert over eller ekstremt bergtatt av i dag, men på sitt beste er dette skeiv (pun intented) og catchy pop, tidvis småsur og surrete lo-fi- men det ligger jo så visst en slags sjarme også der.

Brødrene Flemion, Jimmy og Dennis, ble senere kompiser med blant andre Smashing Pumpkins og Pearl Jam, Kurt Cobain var fan og Beck har samplet fra skiva deres. Jeg har ikke hørt deres andre utgivelser p.t., men It’s Only Right And Natural er ikke bare en personlig favoritt men også en plate som med årene har fått stadig større kultstempel, og i 2011 inviterte Animal Collective, som da kuraterte det årets All Tomorrow’s Parties festival, bandet over for å framføre skiva i sin helhet.

En plate som åpner med linjene ’I’ve got drugs that’ll blow your mind tonight’ kan da heller ikke trå særlig feil.

Honor Role: Rictus
(Homestead, 1989)

Honor Role leverte fra seg sitt grovt forbigåtte mesterstykke Rictus før de gikk hver til sitt ved inngangen til 1990-årene. Kvartetten ble dannet i Richmond, Virginia i 1983 og hentet i utgangspunktet inspirasjon fra rådende tendenser innen hardcore punk, hvis skjematiske grenser de raskt sprengte og utviklet mot noe helt annet.

Rictus er dominert av en tight rytmeseksjon, sagende gitarer, komplekse melodistrukturer, og en autoritær snakkesyngende vokalist i Bob Schick som la grunnlaget for låter som i overraskende liten grad høres datert ut etter nærmere 30 år. Deres form for dystopisk post-punk (tenk The Birthday Party, The Fall) og mørk indierock (Big Black, Squirrel Bait) er også et åpenbart frampek mot post-rocken som Slint skulle gjøre seg så bemerket for bare et par år senere, men Honor Role kan også høres som et protoband innen emo/math rock og harDCore (Fugazi, Drive Like Jehu). Den usle plassen de er tildelt langs glemselens bord burde vært mer prominent i kraft av deres innflytelse og måten de viste vei fra det formelbaserte mot det visjonære.

Gitarist Pen Rollings ble senere aktiv i Butterglove og mer kjente Breadwinner, og Seth Harris joinet Kepone (deres Ugly Dance fra 1994 skal få være med i den kommende oppfølgerserien om 90-tallet).

Electric Wires & Dark Corners

It was summer
And a hundred and six degrees
The air was hot water
There was no motion in the trees
And in this weather only two things grow
Or three
Frustration
Hot tempers
And disease
(The New Year: ”Disease”)

Sonna: Smile and the World Smiles With You (Temporary Residence, 2003)
Sonna ga ut flott titulerte og kritikerroste We Sing Loud Sing Soft Tonight i 2001 (med en korreksjon, der ’sing loud’ var overstrøket), og følger opp med en like passende tittel nå som de har fjernet vokalen fullstendig: Smile and the World Smiles With You er deres positive budskap denne gangen. Det er ikke vanskelig å bli i godt humør av Sonna – de får ikke frem skoggerlatteren i oss, men et avslappet og søvnig smil kan man lett oppnå av denne kvartetten fra Baltimore, som igjen har fått med seg Steve Albini inn i Electrical Audio til å fange opp deres betagende toner.

”Frone Taj” og ”The Right Age” er taktfulle post-rockmarsjer der man tar seg i å vente soniske eksplosjoner à la Explosions in the Sky, men Sonna griper aldri til slike utagerende voldsomheter. I stedet vever de toner før og etter klimaks som er mer egnet for kontemplasjon, drømmerier og lange våkenetter. Mens trommene skaper en fri rytme smyger den klare gitarlyden rundt oss på befølende vis og lar låtene bygge seg langsomt opp inntil de ebber vekk uten å ende i noen form for forløsning.

De fire resterende låtene er enda mer ambient i formen, der Rhodes og melodica hjelper til på dronefronten. På sfæriske ”Smile” er melodica det bærende instrument, mens bass og keyboards hviler i bakgrunnen før gitaren luller oss inn bysselalleland med overgangen til ”And the world Smiles With You”. Her havner Sonna i et hjørne de ikke kommer helt ut av i løpet av de ti minuttene den varer, og hvor monotien verken er tander nok til fullstendig bedøvelse eller skarp nok til å fungere som vekkelse. Med det etterlater Sonna et noe uforløst inntrykk. Vi føres likevel helskinnet tilbake til jorden igjen etter en tur i det blå, uten anelse om hvor vi egentlig har vært.

Det er ingen umiddelbare melodier på Smile and the World Smiles With You, men til gjengjeld får vi en sammenhengende og kompleks formet plate som er egnet både som bakgrunnsmusikk, som lydskisser man kan ta med utendørs eller som direkte innsprøytning inn i hodet via hodetelefoner. Dette er en plate man kan høre uendelig mye på, som aldri tar skikkelig tak, men som heller ikke slipper så lett.

‘preciate it, står det inne i det lekre bretteomsalget, og det er en oppfordring man kan forsøke å følge. Eller for å si det på en annen måte: Le, og verden ler med deg; gråt, og du gråter alene.

The New Year: The End Is Near (Touch & Go, 2004)
’The end is not near, it’s here’. Med denne lite oppmuntrende påstanden åpner The New Year sitt andre album på tre år, som for ordens skyld heter The End is Near.

Brødrene Kadane (Matt og Bubba – herlig navn!) fra Texas har tilsynelatende alltid spilt langsomt. Først i Bedhead, fra 1999 som The New Year. Det er nok mulig de ønsker å separere seg fra sine tidligere produksjoner, og The New Year er riktignok ikke fullt så svevende som sovehodene, men den musikalske distinksjonen er uansett marginal. Alle som har lært seg å sette pris på Kadanes varsomme melodiføringer og forsiktige tråkk på fuzz-pedalen kan trygt kjenne seg komfortabel også her.

Bedhead var et av 90-tallets mest underkjente band, med deres tredje og siste album Transaction de Novo (1998) som høydepunkt. Savnet etter dem er nå i ferd med å fylles, selv om det er vanskelig å bli veldig engasjert i hva brødrene har å melde i 2004. Det er noe betryggende over The New Year, som om tiden ikke har påvirket dem i særlig grad, de holder på med sitt. Men det er også tegn til en viss utvikling, og den går i retning av mer konsise, raskere låter og en tydeligere reflekterende holdning til livet. Sprukne forhold og gryende alderdom er temaer som bringes på bane, men uten at det blir plagsomt sutrete.

The New Year åpner for større rom av majestetisk oppbygning som de ikke utnytter til fulle. De starter gjerne med en enkel melodilinje med ren gitarklang eller bass, vokalen kommer tidlig inn, hviskende og døsig, gjennom flytende feedback og hardere gitarkaskader strammes grepet, for så å fade ned etter et par-tre minutter. Ikke spesielt vågalt, men fortsatt ganske effektivt. Og ikke minst stramt framført, med blant andre Chris Brokaw (Codeine, Come) på trommer og Mike Donofrio (Saturnine) på bass. Sammen med den nydelige strykedraperte avslutningslåten ”Stranger to Kindness”, vil jeg særlig trekke fram 7 minutter lange ”18”, hvor de for en gangs skyld tar seg tid til å la låten vokse. De kunne gjerne benyttet den store ubrukte plassen til flere av samme lengde.

Dette er uansett en halvtime med vakker tristesse som nok vil vokse inn på deg hvis du gir den litt tid. Jeg sitter ikke tilbake som en knust mann etter å delt deres selskap, for det er en komfortabel ro og ikke ren resignasjon over The New Year. The End is Near er en samling av ettertenksomme vuggesanger som duver oss sakte inn i natten.

Joan of Arc: So Much Staying Alive and Lovelessness (Jade Tree, 2003)
Joan of Arcs forrige utgivelse The Gap (2000) ble møtt med unison slakt etter hva jeg kan huske. Platen har likevel holdt stand som en av de mest trofaste gjengangerne i min samling, et dekonstruert popverk jeg alltid har glede av å komme tilbake til, og som stadig avdekker sine små finurlige overraskelser.

Jeg har en viss forståelse for de som finner Joan of Arcs intrikate emo-pop noe anstrengende, påtatt intellektuell eller meningsløs. Det kan de også være til tider. Men mer og mer anser jeg bandet som virkelig originalt og kreativt. Med So Much Staying Alive and Lovelessness har hovedmann Tim Kinsella returnert med nok en bemerkelsesverdig utgivelse. Denne gangen har han også skrevet noen låter som i større grad vil gå rett inn i hjertet på alle som har frekvensen innstilt på følelsesladet og flott popmusikk. Mer umiddelbar og utadvendt, men også stillferdig og vakker fortjener Kinsella nå å bli tatt på alvor av flere enn den innerste krets av fans.

For de som ikke kjenner Joan of Arc så godt kan en kort oppsummering være på sin plass. Tim Kinsella er en musikalsk edderkopp som også knyttes til de nå oppløste emocore-pionerene Cap ‘n Jazz, samt nyere bekjentskap som Owls og Friend/Enemy. Alle disse prosjektene er sentrert rundt hans særegne tilnærming til låtskriverkunsten, den kontrollerte vokalen, poetiske tekster og hans komplekse gitarspill. Det er Joan of Arc som ser ut til å være hovedgeskjeften de siste årene, og som vanlig møter vi en kjerne av musikere fra Chicago-miljøet rundt ham. Her finner vi igjen broren Mike (også i Owen), Sam Zurick og Graeme Gibson, men også mer kjente størrelser som kornettist Robert Mazurek, Ben Massarella (Califone, Red Red Meat) og Jim Becker (Boxhead Ensemble) som noen av platens gjester. Det borger for kvalitet.

Av platens elleve spor er mange framført under ulike ’bandnavn’, som JOAII, Friends + Enemy eller Sam Zurick Band, men det er likevel Kinsella som er den tydelige mastermind bak det hele. De tre første låtene er de beste jeg har hørt fra denne kanten, alle av JOAII. Her kommer Joan of Arc fram med tydelige melodilinjer, som et potent band der både punkrøtter og emocore feies under teppet. Det trylles i stedet fram melodier nærmere leken jazz og varsom pop. Den søvnige melodiflyten, Kinsellas lineære tekstform og de lette arrangementene skaper en ubesværet og sval stemning som er meget behagelig å høre på. Særlig er ”The Infinite Blessed Yes” helt suveren med Robert Mazureks lett gjenkjennelige kornett, og hans inntreden mot slutten kommer inn til perfekt timing, som vanlig. På ”Perfect Need and Perfect Completion” er kornetten borte, og det er Jim Beckers pedal steel som står for det perfekte ekstraelementet.

På nesten hvert eneste spor er det noe spesielt som skiller ut låtene og forhindrer anonymitet. På ”Mean to March” overlates vokalen til bassist Todd Mattei, på ”Diane Cool and Beautiful” er det Jim Beckers fiolin og på ”Dead Together” Jacob Smiths elektriske piano som gjør det lille ekstra. Det er fint det, selv om jeg gjerne hadde hørt Mazurek og Becker enda oftere.

Slett ikke alt holder like høy standard som åpningssporene. Lirekasse-kompet på ”Mr. Participation Billy” er for eksempel noe jeg gjerne kunne vært foruten, det samme går for ”Hello Goodnight Good Morning Goodbye” som allerede i tittelen minner om hvorfor man kan mislike Joan of Arc. Den fulle teksten går som følger: ’Hello Goodnight Good Morning Goodbye, Camus isn’t your boyfriend, You’ll never go back to school…’ – dette er nok beregnet for mer lærde mennesker enn undertegnede. Men Kinsella er et lyrisk overskuddsmenneske, og tekstarkene er fylt av levende bilder og gode historier som tilfredsstiller også den sansen.

Joan of Arc er nok fortsatt for underlige for den gjengse pop-lytter, og for rolige for rockerne, men for alle oss som også trives sånn midt i mellom har de absolutt mye å by på.

Wire: Read & Burn (Pink Flag, 2002)
Et av post-punkens mest skoledannende band er britiske Wire. Epokegjørende Pink Flag landet som en klasebombe inn i punkens relativt enkle verden i 1977, og de etterfølgende albumene Chairs Missing (1978) og 154 (1979) står fortsatt høyt oppe blant den tidens store øyeblikk. Så ble det stille i mange år, inntil Wire pt.2 dukket opp på 80-tallet. Etter The First Letter (1991), da under trio-navnet Wir, ble det på ny stille. Men se om ikke kjempene atter beveger på seg på ny.

Det er som tiden nesten har stått stille når Wire anno 2002 driver i gang på Read & Burn. Det er en 6-spors EP som tar opp i seg den samme kontante aggressiviteten som de hadde på slutten av 70-tallet, samtidig som de låter forbausende friske og opplagte. Wire ble inspirert til å forsøke seg på en ny etter en meget vellykket USA-turne i 2000, og resultatet viser at det ikke var en dum tanke.

De sytten minuttene raser raskt unna, og bærer tegn på at Wire i enda større grad enn tidligere vektlegger intensitet, hurtighet og volum. Det betyr ikke at deres arty sider er helt forsvunnet, men mer at de er litt bedre gjemt. Som Neu! med gitarspillet til Television, et ustoppelig trommebeat og med Colin Newmans lett gjenkjennelige vokal er ”In the Art of Stopping” en uimotståelig åpning. ”I Don’t Understand” er mer støyende og metallisk, og ikke fullt så vellykket. De kommer sylskarpt tilbake på ”Comet, Germ Ship” og ”1st Fast”, hvor de støyende gitarkaskadene til The Jesus & Mary Chain forenes med den voldsomme intensiteten til Ministry. Og det er kanskje mulig å tenke seg denne fusjonen som et brukbart bilde på hvordan Wire høres ut i dag.

Det er bare å legge seg flat for de originale helter, og det blir spennende å følge utviklingen mot et fullt album. Velkommen tilbake!

Evergreen: Evergreen (Temporary Residence, 1996)
Temporary Residence omtaler Evergreen som en blanding av Fugazi, Television og Stooges. Det er en tredeling som favner godt over det vi hører på denne platen, de 13 sporene holder seg alle på en eller annen måte innenfor kombinasjonen av Raw Power og Repeater. Det betyr uvøren moro og kontrollert sinne på en og samme tid. Eller post-punk, for å si det kort.

Om ikke Evergreen er et direkte nyskapende band, så holder musikken seg godt (denne ble opprinnelig utgitt i 1996). Dessuten vekker musikerens respektable bakgrunn en viss interesse. Her finner vi blant andre gitarist Tim Ruth (The For Carnation) og trommis Britt Walford (Slint, Breeders). Louisville-kvartetten ble dannet i 1992 og bygger forøvrig på restene av lokale Cinderblock. Byen har som kjent fostret en lang rekke spennende ensembler, der Slint var det store midtpunkt. Det er en del Slint over Evergreen også, men uten de intrikate partiene og den uforlignelige dynamikken. Evergreen treffer mer rett i trynet, og for den som liker sin Detroit-rock med et anstrøk av Dischord så er dette definitivt en plate å sjekke ut.

Gitarist Tim Ruth finner noen riktig så flotte, skjærende gitarlinjer, mens samarbeidet mellom Troy Cox og Britt Walford tilfører Evergreen nødvendig spenst. Vokalist Scott McLoughlin skriker passe desperat, og tilsammen er det formelen for en fandenivoldsk kvartett som ikke går ut på dato med det første. Bandet er utvilsomt heltent, og det er låter her som river godt tak (særlig ”Sweet Jane”). Likevel så er det ikke nok originalitet og variasjon over hele materialet, og ikke minst med tanke på alle prosjektene de fire medlemmene har vært knyttet til, både før og senere, så blir Evergreen stående igjen som et av de mer anonyme.

Jeg vet ikke helt hvorfor Temporary Residence velger å trekke fram denne glemte utgivelsen på ny, men siden interessen for ektefølt og ubesudlet rock igjen er stor, så kan det vel tenkes at Evergreen også treffer nytt publikum. Særlig venner av Radio 4 og Interpol vil oppdage at dagens helter ikke har funnet opp alt kruttet selv. Det blir ikke minst tydelig på instrumentale ”New York City”, den passende tittelen som avslutter det hele.

Her er det også plass til to tilleggsspor som opprinnelig ble utgitt i 1994. ”Pants Off” og ”The Queen Song” er med som bonuslåter, og som lokkemat til de som kjøpte platen da den ble gitt ut på Chicagos Hi-Ball Records.

Shark Quest: Gods and Devils (Merge, 2004)
Shark Quest bedriver instrumentalmusikk beslektet med Morricone-style ringrever (Friends of Dean Martinez, Chris Brokaw), surfere (Dick Dale), til dels avantrockere (Cul de Sac, Don Caballero, Polvo), postrockere (Explosions in the Sky, Do Make Say Think) og en dose arabisk lynne. Med andre ord, Gods and Devils er en variert plate. Den bindes i det hele godt sammen av denne drevne kvintetten fra Chapel Hill, North Carolina.

Bakgrunnen for dette prosjektet kan spores til animatøren Bruce Bickford, også han fra Chapel Hill, som ønsket at Shark Quest skulle tonesette noen av hans installasjoner. Dette samarbeidet ledet dem over til filmregissørene Brett Ingram og Jim Havercamp, som skulle gjøre dokumentarfilmen Monster Road om nettopp Bickford. Shark Quest gikk derfor tilbake til studio for å bearbeide materialet videre for den filmen, og resultatet er å høre blant disse 7 låtene.

Det spenner altså ganske vidt, men med den instrumentale stilen til felles. Ved å inkludere for eksempel mandolin, marimba, cello og glassflasker skaper de et ganske frodig musikalsk uttrykk, men det er i første rekke gitarene som styrer disse melodiene. Det går i vennlige surf-klanger, tilbakelente jam-pregede soloer, solbrent twang og hypnotisk magedans. Særlig ”Three Ivy Leaves” har et preg av Midtøsten som er ganske underholdende. Det funky orgelet på jam-pregede ”Shivers” fungerer også godt, men stort sett går dette i en lang flyt uten de store overskriftene.

Denne skiva egner seg ikke bare som akkompagnement til bevegelige leirfigurer, det er et søkende og billedrikt stykke musikk Shark Quest har skapt og vokalen savnes aldri. Jeg har ikke hørt deres tidligere plater, men det er tydelig at dette er en form de behersker godt. Gods and Devils er ganske uanstrengt i formen, virker mindre høytidelig enn det meste annet innen ny, amerikansk instrumentalrock. Shark Quest legger seg nær en melodiøs, avslappet sommerlig stil, men med nok av delikate detaljer og artige sidesprang som bidrar til at platen både kan nytes i bakgrunnen med hodet fullt av tanker og i konsentrasjon for å fylle opp med noen nye.

Ink: Reagent Specs (Monitor, 2002)
Arven etter noen av 70-tallets beste band lever videre. Vi snakker ikke om ELO eller Lynyrd Skynyrd, men den mer kunstneriske retningen fra blant andre Pere Ubu, Joy Division, Wire, The Fall og This Heat. I USA har alltid tilstedeværende Slint og Jesus Lizard, og senere June of 44 og 90 Day Men vært noen av de fremst eksponentene for videreutviklingen innen denne stilen. Baltimores Ink er kanskje noe mer ukjente for ’folk flest’, men de er på ingen måte underlegne de nevnte band, og har klart å karre til seg sin tilmålte flekk av egenart i en ellers overfylt musikkverden.

Kjernen i bandet består av medlemmer fra Candy Machine og Science Kit, og har holdt det gående som Ink siden 1997. På Reagent Specs har de konstruert et fantastisk stykke plate – written and recorded simultaneously at ACR, Baltimore, MD, USA som det loves på det utsøkte, håndtrykte omslaget. Et fascinerende samspill mellom en slækk bassist, en mangearmet trommis, diverse uidentifiserte elektroniske innspill og en altomfattende gitarist som tetter de siste skoddene skaper et vanntett skip, ledet av skipper Peter Quinn i fortellerrollen.

Det høres slett ikke så tilfeldig ut som omslaget kan få oss til å tro. Sammen skvulper de langsomt frem og tilbake, tar noen turer langt under overflaten, snurrer oss rundt i alle himmelretninger og hva bedre er: De leder oss tørrskodd inn til nytt land i farvannet mellom new wave, moderne post-rock og urban angst, hvor gode melodier også finner sin naturlige plass i en klar og ren produksjon som fremhever detaljrikdommen.

Legg særlig merke til truende låter som ”Alger Hiss”, ”Stereo Eyes” og ikke minst ”Calm Machines” der kombinasjonen av den kalde, klare gitarlyden og den monotone bassgangen er et av mange interessante aspekter ved Reagent Specs. Stadige vekslinger i lydbildet gjør denne platen til en slik kontinuerlig oppdagelsesferd der støyhelvetet aldri åpner seg helt, Ink etterlater heller lytteren med en følelse av å ha balansert ytterst på kanten til stupet. På ”Insp.States” gir de seg i kast med et mer industrielt sound som blir litt for kjølig, mens instrumentale ”Lists, Spinning” blir litt for stillestående. Men dette er tross alt for bagateller å regne.

Reagent Specs bør spilles høyt, og den kan spilles mye uten å blekne. Så gjenstår det bare å lete opp skiva, som etter sigende kun har kommet i et eksklusivt opplag på 1000.

The Post: Backwards (SA, 2002)
Gotisk post-punk, new wave og verdensmusikk fra Ben Swanson? Det høres merkelig ut, men faktum er at trioen The Post kan karakteriseres som noe i denne retning. Det virker som et merkverdig prosjekt til Swanson å være. Han driver jo som kjent labelen Secretly Canadian, og jobber helst med mer forsiktige band som Early Day Miners og Spokane. Backwards er på sin side utgitt på Super Asbestos (SA). Der i huset er det høyt oppunder taket og alle dørene står på vidt gap og fanger inn impulser. For lytteren gjelder det dermed bare å åpne sansene.

Sammen med Oliver Boch og Brent Gubatan har trioen laget en sugende messe som langsomt drar deg med inn i andre sfærer. For å ta stemmebruken først, så brukes det ikke så mye ’vanlig’ sangvokal. Her er det mer messing og chanting som integreres som en del av musikken og det høres ut som noe man heller forbinder med buddhismen eller fra en indianerstamme, enn med Bloomington, Indiana. Også musikken forøvrig er noen skritt til venstre for det Swanson ellers sysler med. Meget rytmisk bygd opp med ulike former for slagverk blir det tidvis dansbart (som på ”Waiting” og ”Fear of Numbers”) og alltid suggererende lytting. I underskogen lyder den dype bassen, svevende keyboards og forskjellige strengeinstrumenter; særlig med harde gitarklanger som river og sliter opp den rytmiske monotonien. Alle disse aspektene ved The Post er ytterst medrivende, og hvis man er villig til å klatre over enkelte høye gjerder venter det gode belønninger på den andre siden.

På sitt beste er Backwards nemlig riktig så forrykende. Nevnte ”Fear of Numbers” ruller avgårde med didgeridoo, mens det er som en sirkel av indianere som danser rundt bålet og hisser hverandre opp til ekstase. På det mest streite sporet, ”Carrie Fisher”, minner The Post litt om en kombinasjon av Interpoles skumle fetter og storheten til Godspeed You Black Emperor! Det bør være en kombinasjon å søke til når man setter seg på toget og kjører baklengs inn i tunnelmørket.

Alex Delivery: Star Destroyer (Jagjaguwar, 2007)
Brooklyn-kvintetten Alex Delivery er et av de mer spennende bandene som har kommet ut fra Jagjaguwars skole for nye talenter på en liten stund. Deres musikalske tilnærming er bygget på et vell av inspirasjonskilder. Selv navngir de stilarter eller teknikker som spacerock, musique concrete og krautrock som gyldige kildehenvisninger. Plateselskapet hjelper ytterligere til ved å navngi artister som Can og Faust, Dead C, minimalister som Terry Riley og pop-originaler som Sparks – som for å forvirre oss fullstendig.

Men i hendene på dette bandet blir den slags genreblanding ikke til vassen salat, men heller den musikalske smeltedigelen de tydelig higer etter å katalysere i sitt bilde. Star Destroyer består av kun 6 spor, men halvparten av disse bikker 10 minutter, og platen som helhet er så spekket av alle former for innfall, lydlag og ikke minst lydlek at det er vanskelig å rive platen ned til enkeltspor.

Men et eksempel i ”Sheath-Wet” (11:09). Her forløses deres elektro-organiske rytmer inn i indiepopens univers der Yo La Tengo tar hånden til Arthur Russell, mens Tortoise jammer sammen med Arcade Fire i ytterkanten av bildet, inntil de svever ut i kosmos på en sky av Kraftwerk de siste minuttene. Ganske heseblesende, men også givende på en god dag.

Deres retromoderne, urolige og rike lydbilde bør være høvelig tilpasset hippe eklektikere, og særlig i mindre doser er Star Destroyer både riktig så smart og fengende. Xiu Xiu-lignende ”Rainbows” og en kort vuggevise som avsluttende ”Vesna” viser at dette er en gjeng med store kvaliteter og egentlig uendelig potensial.

Om de evner å stramme noe inn og fokusere litt skarpere fremover blir det ytterligere noen knepp bedre.

Absinthe (Provisoire): Alejandra (Distile, 2006)
’Postrocken er død – lenge leve postrocken’ er tittelen på hittil siste utgivelse i mixtapeklubben jeg er medlem av. Den var nok ment som en slags ode til en utdøende genre, der band som Godspeed You Black Emperor og Mogwai vel står igjen som de største. Noe av luften har nok gått ut av det som bare for få år siden var det nye hippe – der er jeg enig med min gode venn. Men det betyr selvsagt ikke at det aldri mer vil dukke opp hørbare band i dette segmentet.

Et eksempel på det er franske Absinthe (Provisoire), dannet i Montpellier i 2000. De har et album bak seg fra før (fra 2002), så Alejandra er deres andre i rekken. De griper til en del kjente løsninger på sin plate. Den er inndelt i fire spor, der det første strekker seg mot halvtimen i lengde. Vekslingen mellom det episk harde og det melankolsk utstrakte som bølger frem og tilbake er skapt med omhu. Lange instrumentale partier, tremolo-gitarer og dramatisk oppbyggende scenarier – wide screen style – er alle elementer som får plass i den franske kvartettens lydbilde.

Likevel.

Det er tidvis beintøffe greier dette her. Det nevnte åpningskuttet drar seg gjennom ild og vann, sleper seg over fjell og etser opp i frådende svovel i løpet av sitt lange liv. Det lange mellompartiet minner tidvis om Pink Floyd anno ”Echoes”, mens hissig ordspytting på fransk og mer lydmalende kulisser skaper en fascinerende variasjon. ”Kocka” er et mektig musikkstykke, og det absolutte høydepunkt på Alejandra. Etiketten lover en uforutsigbar plate der støy og frirock møter delikate melodier, og det innfris til fulle akkurat her.

Timinutteren ”Amour – Infidélité – Introspection” følger en mer tradisjonell kurve (soft-hard-soft), men biter godt fra seg likevel. ’Korte’ ”Someone Said: Your Heart Belongs to the Dead” drukner i denne sammenheng, og over kvarterlange ”Love Song for a Dutch Bitch” er en voldsom slutt. Igjen med en smådesp kamikaze-vokalist som slenger noe uforklarlige gloser ut av seg, ifølge tekstheftet gullkorn som ’Dear miss, I’m the pilot of a yellow zeppelin, and I want to rush straight towards the sea, straight towards you…’ Nåja, det er ikke på grunn av tekstene denne platen bør anskaffes. Uansett sklir kjærlighetssangen for dette hollandske kvinnemennesket ut i ganske høye skylag etter noen minutter. Det gir tid for refleksjon og tanker rundt for eksempel det faktum at Alejandra sikkert vil gå samme vei for de aller fleste. Det vil i så fall være veldig synd.

Parts & Labor: Mapmaker (Brah/Jagjaguwar, 2007)
Brooklyn-trioen Parts & Labor følger opp fjorårets Stay Afraid med nok et sonisk angrep mot trommehinner og stive danseføtter. Samtidig utforsker de i større grad mer melodiøse og eksperimentelle sider ved seg selv, og bandet har generelt gjort et lite byks både som låtskrivere og arrangører.

For enkelhets skyld oppgir de selv sine viktigste kilder, slik at sånne som oss skal slippe å late som vi er allvitere; Hüsker Dü, Minutemen, Sonic Youth og Boredoms, for å trekke opp et knippe av de mest opplagte. Det er et ekstrakt av disse Parts & Labor suger næring fra, og dermed forklares også mye av den kjekke blandingen av støyrock, pop-sensibilitet, vanedannende gitarhooks og mektige refrenger. De baler med en dualitet som kanskje er forsøkt illustrert på omslaget, som kan tenkes å vise krysningen mellom deres energiske, catchy sider og de mer forstyrrende, slemme støyelementene.

Mapmaker har bandet finslipt dette, sitt (minst) todelte uttrykk, og de livnærer seg både av fengende indierock, noise og post-hardcore. Gradvis har bandet våget seg på mer vokalbruk, som på ingen måte er ulik Hüsker Dü og Bob Mould, og avslører at de også evner å skrive meningsbærende tekster med politisk snert. Vokalen bidrar til å trekke ytterligere veksler på band som Interpol og I Love You But I’ve Chosen Darkness, uten å dra den sammenligningen for langt.

For mitt vedkommende er det særlig i den utagerende støybruken det mest interessante skjer, og det er her innflytelsen fra f.eks. Sonic Youth og Boredoms (eller for den saks skyld slektskap til Lightning Bolt og Melt Banana) kommer til syne. Som barn av Brooklyn kan det være naturlig å sette bandet i kontekst med støymakere som for eksempel Black Dice, men Parts & Labor aldri tar ting så langt ut. De bevarer strukturene og skjuler aldri helt de melodiske sidene i musikken sin, ja, på sitt mest tilgjengelige kan de minne om et Neutral Milk Hotel som kollapser, mens de frenetisk forsøker å riste liv i noe billig elektronisk ræl som for lengst er ødelagt.

Det er kanskje ikke så veldig originalt å forene støy og melodi, elektro/støy og punk, men Parts & Labor utfører dette med en stilsikker føring og smittende iver. Åpningslåten ”Fractured Skies” setter standarden for mange av de elementene jeg har forsøkt å beskrive over. Med smågrisete lydgulv, heist opp av en ivrig blåserrekke, en trommeslager med klare tegn på ADHD og et generelt forrykende driv blåses vi videre til halsbrekkende Brighter Days, igjen med skral elektronikk, barsk vokal og kaotiske trekk som momenter.

Over tid tværes dette noe ut, i hvert fall for mine ører, selv om det er en god del snask utover på platen. Coverversjonen av Minutemens “King of the Hill” står naturlig i denne sammenhengen, mens ”Knives and Pencils” blir en storslått avslutter. Denne komplett med sekkepipe og voldsomt patos som langsomt druknes i en strøm av vrengte gitarer.

Det er en lovende avslutning fra et band som ser ut til å ha funnet sin vinnerformel.

Neon Hunk: Smarmymob (Load, 2003)
Denne duoen fra Milwaukee utfører sine musikalske inngrep med synth og trommer som verktøy. Mothmaster og Mossmaster bedriver sin drill og bor eksperimentering som to ondsinnete tannleger som roter i nervene dine med ødelagte instrumenter. Høres det deilig ut? Neida, men det er ikke så behagelig å høre på deres debut heller.

Men så er det vel ikke meningen at denne musikken akkurat skal behage lytteren. Neon Hunk tilhører samme skoleklasse som The Locust, Melt Banana og Kites, plageåndene altså. Men duoen er verken de slemmeste eller morsomste i gjengen, mer de to slitsomme hyperaktive dustene som sitter bakerst, hiver kastestjerner og later som de er kampsportstjerner, mens de egentlig bare lever inne i sin egen Nintendo-fikserte verden. Man har ikke helt lyst til å bli kompis, men man blir tross alt litt nysgjerrig på hva som rører seg inne i de ødelagte hodene deres, og holder seg delvis inne med dem, slik for sikkerhets skyld. Tross alt, de sprer jo litt galskap i hverdagen.

Dette er sikkert fett live, men på plate blir Neon Hunk en slitsom opplevelse, og det til tross for at Swarmymob freser unna på 20 minutter. Da har vi vært gjennom 17 låter av cirka det samme; en hylende og skjærende Casio, en trommeslager som jager intenst etter i cirka ett minutt, og av og til noen smerteskrik nede fra gulvet et sted. Noe nærmer seg det spastisk dansbare, men stort sett gir de blanke i denslags og sprøyter på med rødglødende hjemmelaget ADHD synth-terrorisme.

Fint for den som liker sånt, men husk: Ekstremisme er ikke alltid like gøy.

Bjørn Hammershaug

Golden Pollen: Gypsys, Tramps & Thieves

Black poppy sleeps a dreamless night
In summer shade of moony light
Hazy veils of clouds loom low
The warm kittens close to the earth
Underground bodies stir with no sound
No one to tear them under the ground
Ghost horse and stillborns turn in their cradles
Silvery meadow murmurs the song of
Tiny glow worm glowing
Rain starts her shimmery descent
Into the old leathery skin of the farm
(“Blackpoppies”, CocoRosie)

beirut_gulagBeirut: Gulag Orkestar (Ba Da Bing!, 2006)
Siste lass er losset. Kjerra kan endelig parkeres for kvelden. Den spartanske sigøynerleiren er rolig, med unntak av ett dunkelt opplyst telt. Her er menn og kvinner samlet i en tett ring rundt et lurvete orkester som ramler opp på den enkle scenen. Kulden forsvinner i takt med vodkaflaskene som sendes rundt, og trompetfanfaren som hever teppet for en 37 minutter lang reise fra Baltikum til Balkan. Det er en ferd preget av mye slit og strev, men også ekstase og glede. Snart nikker alle langsomt til den melankolske klagesangen ”Gulag Orkestar”, klynger seg tårefullt til hverandre rundt ”Prenzlauerberg” og danser stolt til ”Brandenburg” og ”Mount Wroclai”.

Stopp: Dette bildet stemmer ikke med virkeligheten. Scenen er ganske enkelt et gutterom i New Mexico. Beirut er lik Zach Condon, en 20-årig amerikaner som droppet skolen og søkte seg over til Europa, der han trallet rundt i Paris’ gater og ble kjent med ymse gatemusikanter. Orkesteret er stort sett ham selv, med litt hjelp fra blant andre naboene Jeremy Barnes/Heather Trost (begge fra svært sammenlignbare A Hawk and a Hacksaw). Bare et par Smiths/Decemberists/Neutral Milk Hotel-lignende låter avslører hans bakgrunn som en vestlig tenåring oppvokst med moderne rock. Det i seg selv skaper et spennende krysningspunkt, som tidligere er utforsket av for eksempel Calexico, Gogol Bordello og Devotchka.

Gulag Orkestar er en imponerende debut, der de nevnte låtene fra første halvdel ikke tangeres av det siste knippet. Condon forsøker ikke bare å forstå og fortolke vår nære musikalske historie, men også å knytte mange ulike stiler sammen – som et musikalsk Beirut. Resultatet av hans 11 postkort vitner om et langt skarpere blikk enn den gjengse hastige turist.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 12.12.2006

tg306cd accordion folder_J.inddCocoRosie: The Adventures of Ghosthorse and Stillborn (Touch & Go, 2007)
Søstrene Casady fikk mange venner med sitt flotte andrealbum Noahs Ark i 2005. Da falt de lett inn i den store bølgen av ’freakfolk-artister’ anført av deres gode venn Devendra Banhart. Med påmalte barter, flagrende gevanter og generelt underlig atferd har duoen klart å vekke oppmerksomhet i en tid som formelig skriker etter originale artister. Oppfølgeren til Noahs Ark viser at de to både bevarer originaliteten og evner å balansere mellom det tilgjengelige og mer uformelig sære i musikken sin.

The Adventures of Ghosthorse and Stillborn bærer mange av forgjengerens trekk. Her er innyndende Björk-møter-Devendra-passasjer (”Japan”), såre pianoballader som Antony-fansen vil falle for (”Sunshine”, ”Miracle” hvor han selv synger) og ikke minst mye forunderlige toner som bare er umiskjennelig CocoRosie. Blant litt flere hiphop-beats enn sist er det fremdeles plenty med rom for hjemmeheklede melodilinjer og sammenlappede lydlandskaper som snor seg et sted mellom burlesk ballet og barnlig fryd, litt som Tim Burton på en tenkt date med Tingeling.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 10.04.2007

travel-sea-days-escapeTravel By Sea: Days Of My Escape (Autumn Tone, 2008)
Blå himmel, dampende asfalt, en åpen bil. Temperaturmåleren svinger pent over de 25, og kvelden byr ikke på andre planer enn å suse gjennom kaktusland på vei mot havet.

Det er mulig å tenke seg at ovennevnte beskrivelse er en situasjon Kyle Kersten og Brian Kraft har opplevd noen ganger, de to bor i California og Colorado, men realiteten er at de to musikerne har konstruert sitt andre album gjennom å utveksle filer via nettet.

Days of My Escape er uansett en plate som liksom fanger stemningen av sørvesten; het innlandsvarme, den ensomme landeveien, FM-radioens behagelige komfort og lengten etter den svale brisen av kyst og hav. For tar man den bittersøte og vemodstemte delen i støvete americana, og blander til et par dråper med solfylt vestkystpop, så er vi ikke langt fra essensen til duoen med det svært passende navnet Travel By Sea.

Med åpningslinjen ’Find the deepest well, It will lead you to the highway. It may be blank and scorned, But your vision is reborn’ plasseres vi mykt i passasjersetet på det som skal bli en behagelig kjøretur.

Duoen behandler sitt låtmateriale med varsomhet. Melodiene får lov til å gro sakte inn i oss som lytter, instrumenteringen er relativt spartansk, men varm, og den avrundede vokalen har en insisterende klang som ber om å bli hørt. Hør et kutt som ”Patiently” som eksempel på ypperlig håndverk av akustisk tristesse av aller fineste sort. Den gode nyheten er at Travel By Sea stort sett leverer materiale av slik slitesterk kvalitet. Den dårlige, hvis man kan si det slik, er at de ikke akkurat utfordrer formen de har funnet seg så godt til rette i. Men et par mer middelmådige honkyrockere minner om at akkurat det er like greit. Det er i sine mest stillfarne øyeblikk denne duoen virkelige blomstrer.

Et par gjestespill i form av en kvinnelig vokalist (blant annet fra Pink Nasty, sist hørt med Bonnie Prince Billy) og litt fele trekker opp. For det er plass til mer i dette lydbildet. Ta en låt som ”Too Much Too Quickly”. Dette er valiumtwang av ypperste merke, en langsomt brennende låt med antydning til flerrende gitarer som slikker oppetter hjulkapslene. Det er i slike øyeblikk jeg skulle ønsket at Travel By Sea hadde foredlet sitt materiale enda ytterligere. Det er noe uutnyttet potensial her, både sfæriske og soniske muligheter ligger og lurer i kjølevannet av denne debuten.

Days of Escape er en fin påminnelse om at geografisk avstand og musikalsk intimitet ikke er to uforenelige størrelser. Og at Travel By Sea er et band vel verd å holde bremmen oppe for i tiden fremover.

savath_savales_pollenSavath & Savales: Golden Pollen (Anti, 2007)
Sommerens melodi. Hva er vel bedre enn den liflige lyden av lyse kvelder og bekymringsfrie dager, gjerne ispedd en klangbunn av vemod eller melankoli for at den rette harmoni skal oppstå i mitt musikalske hjerte. I 2006 skapte Zero 7 et slik øyeblikk med ”Throw It All Away”, i år er det ”Apnea Obstructiva” med Savath & Savalas som følger meg inn i sommerkvelden.

Det er ingen formidabel låt dette, med den søvnige spansktalende vokalen ute av stand til å bære noe som helst, den knapt holder seg flytende der den duver retningsløst avgårde med piano, fløyter og strykere opp mot det store blå. Men det er dette som skaper et florlett stykke musikk som umerkelig etterlater seg et lite kyss av sol og sommer, før den svinner hen og oppløses til intet.

Mannen bak dette lille kunststykket av vellydende sommerlykke er altså G. Scott Herren, også kjent som blant annet Prefuse 73 og en haug med andre prosjekter. Her altså i drakten til Savath & Savalas, og amerikaneren som har tatt en Josh Rouse og bosatt seg i Spania prøver seg på sitt nye morsmål uten at jeg kan vurdere det på annet vis enn passende. Sammen med produsent John McEntire har Herren skrudd sammen en sval smyger av latinsk slow-motion bossa og drømmende psykedelia, der McEntires Tortoise og The Sea and Cake er naturlige referanserammer. Til og med svenske Jozé González (som forøvrig har samarbeidet med nevnte Zero 7 tidligere) stepper innom foran mikrofonen, skjønt uten å etterlate veldig store spor etter seg.

Med åpningen ”Apnea Obstructiva” opprettes en tilstand som skal vedvare utover på Golden Pollen. Det blir en lang siesta i sommerskyggen, med slør av både hippie-folk og post-rock som ikke forsøker å presse seg for mye på, og tilløp til avansert låtskrivekunst som virker helt naturlig og intuitiv. Golden Pollen bør dermed gjerne nytes liggende, med sand mellom tærne og svettedråper i pannen, mens båtene der ute ikke virker som de har det travelt med å komme noe sted og hodet er tømt for andre tanker enn å løfte armen til nærmeste isglass og sette det inntil munnen.

Det er en tilstand som vel må høres fristende ut, og Scott Herren har absolutt lykkes med å skape en nær konstant følelse av sval harmoni og avslappet sommer-modus. Golden Pollen er en parasoll til solen, en vannflaske i varmen. Tendenser til bevegelse i form av tempererte danserytmer kommer bare frem i altfor korte glimt, og rokker ikke ved denne hovedtendensen av vektløse stemningsskapere. Dette ’behagelige’ over Golden Pollen kan være platens styrke, men også bidra til å overse det faktum at den nok hadde vært tjent med noe strammere regi og låtutvalg. Her er det ikke mye å nynne på når sanden er vasket ut av ørene og parasollen slås sammen for sesongen. Men nå, i juli, er dette egentlig alt man trenger på øret.

odawas_depthsOdawas: The Blues Depths (Jagjaguwar, 2009)
Dette er mitt første ordentlige møte med Odawas. Duoen har et par album bak seg fra før, og de har ikke revolusjonert sitt uttrykk: Begreper som ’Neil Young på en romferge’, og ’kosmisk country’ er fremdeles gyldige på The Blue Depths. Men kanskje bandet har finslipt formelen i sterkere grad, kanskje de har perfeksjonert låtene sine eller kanskje det bare er noe i deres uttrykk som tiltaler meg i større grad enn vi har gitt uttrykk for? Jeg er i hvert fall ganske så mottagelig for deres myke, romantiske drømmepop.

The Blue Depths er et betagende album. Basert rundt tykke lag med hengende synther, trommemaskin, munnspill og rikelig med rom for mikrofonen, skaper Odawas en stemning av melankolsk sårbarhet og høystemt nostalgi. Åpenbar flørting med 80-tallets pastellpop og kitschy arrangementer gjenspeiles ikke bare i fargetoningen på platen, men vel så mye i musikken. Når de lar trommemaskiner få fritt spillerom på bekostning av den dorske drømmefølelsen detter jeg litt av lasset, men det er bare tidvis de forsøker seg på en ”Do They Know It’s Christmas” på valium (”Swan Song for the Humpback Angler”). I det hele er The Blue Depths en plate som smyger seg mykt inn i øret, en hviskende bærer av et glemt kjærlighetsminne, et falmet postkort fra en varm sommerdag som blafrer forbi. The Blue Depths vekker slike litt flaue minner, farlig nær ’guilty pleasures’-kategorien som er høvelig illustrert med fotoet av det kyssende paret på baksiden av omslaget.

Helen Maurene Cooper står for utsmykningen, hun er en fotograf med sans for både nære naturbilder og vagt erotiske stemninger, og hennes talent egner seg enda bedre i større format enn det som er mulig på en CD-plate. Kanskje er det lurt å vente til LP-utgivelsen kommer, forhåpentligvis enda mer dandert enn den litt spinkle lefsa som følger med her.

mendoza_lineThe Mendoza Line: Lost in Revelry (Misra, 2002)
The Mendoza Line, 1. The figurative boundary in the batting averages between those batters hitting above and below .215. It is named for shortstop Mario Mendoza whose career (1974-1982) batting average for the Pirates, Mariners and Rangers was .215.

2. The Mendoza Line har vært bosatt i studentbyen Athens, Georgia en periode, men haiket opp til Brooklyn for et par år siden. Der føyer de seg pent inn i Misras allerede sterke katalog, som presenterer storveis musikk fra blant andre Summer Hymns, Shearwater og Jenny Toomey. Og de senker ikke nivået med denne utgivelsen heller. Med el-gitar i den ene hånda og pedal-steel i armkroken legger gjengen omtrent like stor vekt på pop som bakgårds-country, og Lost in Revelry består av et knippe joviale og sjarmerende låter fremført på en uanstrengt liketil måte.

De 50 minuttene fordeler seg grovt sett mellom søtladen melankoli, back-porch country og skramlepop, der vokalansvaret deles mellom de to mest stabile medlemmene Peter Hoffman og Timothy Bracy, samt Shannon Mary McArdle. Når de synger sammen blir det som et mer positivt Low eller et mer folkbasert Yo La Tengo (”It’ll Be the Same Without You”). Den grunnleggende løse og melankolske formen binder det hele likevel sammen til en helhet. Jeg tror det er Bracy som har den nasale Dylan-aktige stemmen av de tre, og som kan høres på platens triumferende åpning ”A Damn Good Disguise”. Den oppstemte ’revelry’-stemningen med klapping, huing og himmelsk pedal-steel (Bob Hoffnar, Hem) skaper en umiddelbar verandafest som de ikke tangerer senere. Vi blir likevel gladelig sittende i huska og gynge til duvende natteviser som ”The Triple Bill of Shame”, ”The Queen of England” og ”The Way of the Weak”.

Shannon Mary McArdle ble med i 1999, og har skrevet og framfører fem låter denne gangen. Hun synger og korer med frisk Emmylou-stemme og glimt i øyet, men tiltrekkes av og til mer i retning av indiepop (that dog, Belly, Juliana Hatfield) enn godt er. På søvnige ”I’m That!” og ”The Way of the Weak” senkes lyset ned mot Hope Sandovals duse belysning, uten at det blir like sensuelt. De roligste og mest countryfiserte låtene kler likevel bandets løse og lune stil bedre enn fuzzpopen, og det skurrer litt når vi var innstilt på å nyte stunden i gyngestolen.

Lost in Revelry er ikke verdens mest kompliserte plate, men gode låter og tekster utført på en likandes måte gjør den likevel til en aldri så liten godbit. Jeg har til gode å høre deres tidligere utgivelser, men sitter med en mistanke om at dette ikke er et band som på død og liv må kompletteres. Hvis dette skulle være første date for deg også, så er det et godt utgangspunkt for å vurdere akkurat det selv.

lovers_stars_litLovers: Star Lit Sunken Ship (Orange Twin, 2002)
Ikke uventet holder Lovers til i sydlige himmelstrøk, nærmere bestemt Athens, Georgia. De har en behagelig varm og døsig aura over den stillferdige musikken sin, og skaper en stemning som passer godt til en rolig sensommerkveld i selskap med sirisser, et stille vann og en ellers sedat sinnstilstand.

’I believe in a quiet place, where mothers and daughters will lay by the water and out in the landscape…’ hvisker Carolyn Beek fristende og forførerisk innledningsvis. Hennes stemme kan minne litt om Hope Sandoval, Nina Nastasia, Lisa Germano eller Chan Marshall, noe som betyr innbydende sjelepleie og ømskinnet sårhet fordelt i jevne doser. Beek synger åpent og ærlig, særlig om desperate lengsler, planeter og droger (noe som kanskje forklarer hennes drømmende og tilbakelente stemme). Lovers deler noen av de samme egenskapene til Bright Eyes og Okkervil River der de øser av et poetiske overskudd til et svartmalt liv. Sammen med Brent Jones og en del gjester sørges det for variert instrumentering av den mer folkelige sorten (banjo, trekkspill, fiolin og glass), kast inn en slide gitar, moog og trombone så har man det man trenger for å piske kremmusikk. Det har Lovers klart med Star Lit Sunken Ship.

Det besnærende åpningssporet ”I Believe in Outer Space” etablerer en tone som skal vise seg å holde platen ut. En selvutleverende, nærmest desperat og intens Beek hvisker smygende i vei, og backes varsomt av musikerne som aldri tar helt overhånd. Ingen tar på seg en klar sjefsrolle i orkesteret, der kombinasjonen av blåsere og strykere skaper en rikholdig stemning på hele platen og gir den godt med variasjon. Jeg savner som vanlig litt avlastning på vokalsiden, men den som faller for Beeks røst og de andre artistene som er nevnt her, har mye å se frem til.

Det er flust av stemningsfulle låter på Star Lit Sunken Ship. På ”Ginger” kan vi forsiktig løfte dansefoten takket være Elina Tukkanens hypnotiske fiolinspill, men hovedsakelig går tempoet i et bedagelig og avslappende tempo som egner seg mer for å nyte sittende eller liggende. Særdeles vellykket er ”People in Cars Don’t Face Each Other”, med en banjo som klimprer bak den flytende e-bowen til Andy LeMaster (Bright Eyes, Now It’s Overhead), og som ligger inntil stemningene som Mazzy Star i sin tid skapte. Nydelig er også ”Winter Takes a Lover”, der det er Brent Jones’ trekkspill som hjelper Carolyn Beek inn i nattemørket. Der blir vi værende helt til ”Peppermint” rolig runder det hele av etter drøye 40 minutter. Dette er ikke en plate med de sterke, minneverdige enkeltåtene, men som mood enhancer fungerer den helt ypperlig.

Star Lit Sunken Ship er skumringsmusikk for både lyse og mørke kvelder. Det kan fort bli en slik plate som man overser i platehyllen, men desto hyggeligere blir det å oppdage den igjen.

lofty_pillars_amsterdamThe Lofty Pillars: Amsterdam (Truckstop, 2001)
Hovedpersonene i The Lofty Pillars er Michael Krassner, Fred Lonberg-Holm og Will Hendricks. Disse allsidige artistene er kjenninger fra samarbeid med Boxhead Ensemble, Jim O’Rourke, Superchunk, Simon Joyner, John Zorn og et utall andre. På Amsterdam kan vi i tillegg til trioen høre toner av nære musikalske venner som Jessica Billey (Rachel’s) og nomadene Glenn Kotche (trommer) og Ryan Hembrey (bass). Alle disse har i en årrekke gitt positive bidrag til det oppegående musikkmiljøet i Chicago. Det er altså ikke noen hvem-som-helst som står bak denne utgivelsen.

Amsterdam er en oppvisning i klassisk låtskriverkunst fra begynnelse til slutt. De eksperimentelle elementene, som mange av musikerne er mer enn komfortable med, er denne gang lagt helt til side. Man kan heller spore påvirkning fra viseartister som Bob Dylan, Leonard Cohen, Randy Newman og Willie Nelson. Krassner og Hendricks går til oppgaven med en uforskammet trygghet, og de unngår elegant et baktungt retro-stempel.

Vi starter i “Amsterdam” hvor strykeorkesteret kort stemmer inn instrumentene, inntil en vakker vals kommer smygende. Noe av den samme saktmodige stemningen som på Midnight Choirs Amsterdam Stranded kan spores, selv om Krassner mangler litt på fløyelsstemmen til Flaata. ’Amsterdam was cool in the wintertime’ synger han, mens piano og strykere smelter vekk all kulde. Når så koret kommer inn på slutten, så er det som om Leonard Cohen har begynt å skrive gode viser igjen.

Platen flyter stort sett i rolig farvann. Vokalistene Krassner og Hendricks preger lydbildet med sine inderlige røster, men bak dem finnes en stor lydflate som fylles av cello, horn og andre lekre ørekilere. Det hviler en barokk stemning, nærmest en klassisk dannelse, over første halvdel av platen. Det er ingen elementer som ødelegger helhetsinntrykket – med et lite unntak i Hendricks mest intense vokalpartier, hvor han ikke helt klarer å følge de milde crescendoene. Det siste minuttet av ”Fade Away” og deler av ”Mothers Arms” blir dermed litt anstrengende, og det hadde vært å foretrekke at Krassner styrte mikrofonen på egen hånd.

”Field of Honor” kommer som en befriende låt omtrent halvveis ut i platen. Fra og med denne tar den klassiske europeiske innflytelsen følge med en klarere amerikansk tradisjon. Steve Dorocke legger på nydelig pedal steel, Krassner synger Dylansk nasal-hest, og de syv slentrende minuttene står som et av de mest umiddelbare sporene. ”Eposene Three Men” og ”Down the River” (som låner intro fra ”Ohio River Boat Song”, sist hørt med Will Oldham) er andre høydepunkt i den ’amerikanske’ delen av Amsterdam. Disse sugende visene forhindrer at albumet blir for statisk, men det er helt på sin plass at de tar det helt ned igjen mot slutten, og avslutter med en av årets vakreste låter i ”Underworld”.

Selv om det ikke krever altfor mye konsentrasjon å følge de tydelige stemmene, er det for fordypelsenes skyld synd at ikke tekstene følger med i omslaget. Det er ikke vanskelig å få med seg at historiene i stor grad dreier seg om temaer som drap, kulde, lengsel og andre tunge sider som tilhører de mørkere deler av menneskesinnet.

Gjemt bak et anonymt omslag og et bandnavn som for de fleste lyder ukjent, kan det være fort gjort å overse denne i platebutikken. Det ville være en stor tabbe, særlig for lyttere som takler en plate hvor både låtene, musikerne og lyrikken holder et nivå som de fleste andre av dagens artister – uansett genre – knapt våger å drømme om.
Bjørn Hammershaug

New American Lore: 25 Fra Utmarka

På midten av 2000-tallet fikk frifolk/freakfolk sin tilmålte tid som noe av det hippeste og mest cutting edge der ute. Artister med spenn fra Devendra Banhart til Animal Collective ble plassert i den romslige båsen, som etter hvert svant tilbake og inn i skogen uten å etterlate seg så altfor mange dype spor. Men det var artig så lenge det varte. Dette er 25 album fra frifolkens prime time, midten av 00-tallet. 25 etterlevninger fra kvisthaugen, fra skogbrynet, fra øvingsloftet. En salig blanding av mild visefolk og out there naturbasert noise. Tekstene er skrevet i tiden rundt albumslipp, og minner om en del glemte skatter, og ikke minst om en større entusiasme enn det som nok er tilfelle 10 år senere.

I 2003 tok musikkmagasinet Wire og journalist David Keenan i en lengre artikkel for seg oppblomstringen av et nytt undergrunnsfenomen. Welcome To The New Weird America: Sunburned Hand Of The Man And The Free Folk Explosion omhandlet en mangefasettert og løselig organisert scene med band og kunstnere fra alle hjørner av USA. Utgangspunktet for bladets presentasjon var Vermonts Brattleboro Free Folk Festival og artister som Sunburned Hand Of The Man, Six Organs Of Admittance og Tower Recordings. Med en spennvidde fra krautrock og frijazz til hillbilly folk, blues og psykedelia var festivalen en av de første, samlende happeningene for frifolken. Mange av bandene trekker veksler på en stil som i en årrekke har vært dyrket av bl.a No-Neck Blues Band og Sun City Girls, videre bakover mot The Residents og Captain Beefheart. I løpet av siste halvdel av 90-tallet har kretsen i økende grad sprengt seg frem – om ikke helt til overflaten, i det minste til mindre undergrunnsmiljøer.

Både de fleste artistene og selskapene de gir ut på, henvender seg i første rekke til de av oss som fremdeles synes det er stas å lete opp musikk utenfor de etablerte og konforme kanalene. Og der ligger også muligens noe av grunnen til denne framveksten. Frifolkerne kan ses som en reaksjon på det konforme samfunnet som lukker seg stadig strammere rundt oss. Gjør det sjøl-holdninga er sterk, idealismen er ikke død og aktiviteten energisk: Gi ut platene selv, selg platene selv, lag egne festivaler, samarbeid på tvers av musikalske grenser, hey, det er ingen musikalske grenser! Denne brytende holdningen til en bransje som stort sett bryr seg med iPod, Idol og Pepsis budsjetter gjenspeiles også i musikken, som favner langt forbi folk-genren, men som tar i seg en rekke alternative uttrykk på grasrotplan. Revolusjonen starter her. Samtidig er vi i dag velsignet med så åpne kommunikasjonskanaler at det faktisk er mulig for en skribent i lille Oslo å presentere en marginal plate som Rare Wood som den mest naturlige ting i verden. Det er som om kampgløden fra 60-tallet og dagens teknologiske muligheter til sammen bidrar til at band som Six Organs, SHotM, Jackie O-Motherfucker og Pelt både står fram som reelle alternativ til rådende trender og markedsmekanismer, samtidig som de med vår tids trang til å stadig fange opp det siste nye også står i fare for å bli et utvannet fenomen før de rekker å sette spor. Vi får se.

Les også: The Wire 300: Byron Coley commemorates one of the New Weird America’s founding fathers

Animal Collective: Sung Tongs (Fat Cat, 2004)
Animal Collective ligner ikke på så mye annet. Det er kanskje derfor de regnes som edelstener blant musikk-gravere på stadig søken etter det siste nye; knestående i fjell av gråstein skal det ikke mye glimmer til før det minste gullfunn hausses opp som et nytt Klondyke. Vel, jeg er nok en slik graver selv, og fornekter ikke å ha sneket meg innpå disse dyremenneskene for å se hva de egentlig har bedrevet med der inne i skogen siden 2000. De har skjenket oss noen opptak fra sine seanser, varierte og varierende greier fra psykedelisk fri-folk til elektronisk lo-fi avantgarde fordelt over fire plater. Og de gjestet Norge i april 2004, og leverte et sett som fremdeles etterlot meg like undrende til hva de egentlig holder på med som før de kom hoppende inn på scenen med indianermaling og krigsrop.

Sung Tongs er om ikke den mest konvensjonelle pop-platen du vil høre i år, den mest forståelige av deres nedtegnelser så langt. Virkemidlene til Avey Tare og Panda Bear (tror ikke Geologist og Deaken er med her, men det er lite info på min utgave) er få; kassegitar, rytmeinstrumenter og stemmer. Sleng på noen enkle effekter og en opptaker så er det stort sett det hele. Likevel skaper de musikk som altså ikke ligner så mye annet. Hvordan får de det til å bli så bra?

Røttene til Animal Collective strekker seg vidt under bakken. Er Avey og Panda Brian Wilson og Syd Barrett i yngre utgaver, og er dette som et tenkt samarbeid mellom de to geni-gærningene? Nå er nok ikke våre nye bekjente verken like skrudde eller geniale, muligens, men på Sung Tongs finnes både visjonene, harmoniene og de rare melodiene. Jeg hører lokk fra tyske krautband, ser ferske spor etter The Residents og Sun City Girls og aner slektskap til artsfrender som Jackie O-Motherfucker, tidlig Mercury Rev og Jim O’Rourke i sin naturalistisk popmusikk. Denne utstrekningen bruker de både til å stadig suge til seg ny næring – de virker fremdeles både nysgjerrige og lekne – og til å holde på det uforutsigbare. Man kan fange Animal Collective, men de kan ikke temmes eller holdes i bur særlig lenge av gangen.

Sung Tongs lever. Det hvisler stadig av alle slags lyder her, og stemmene benyttes like gjerne til å karikere ulike dyr. De smatter, mjauer, hveser, grynter og skriker like mye som å synge som mennesker, feltopptak høres ut til å være hentet mye fra naturen og de rurale områdene hjemme i Maryland der platen er spilt inn. Sung Tungs er en organisk opplevelse, en plate så langt unna sterile studioforhold det er mulig å komme. Det er noe rent og ubesudlet over Animal Collective. Sung Tongs smiler til deg som et tjern i skogen en klar sommerdag, men her er også mystikken på samme sted når natten kommer og dyrene samler seg i nærheten. Ta med deg for eksempel ”The Softest Voice” på en kveldstur inn i skogen for komplett surround-virkning.

Når Animal Collective er i godt humør jubler de høyt, og det er da de blir minst interessante. Som på ”Who Could Win A Rabbit?” der de dæljer løs på kassegitarene sine blir resultatet ganske enkelt litt masete pop. Men i all hovedsak er Sung Tongs en hengekøye av en plate, som på ”Kids On Holiday” og 12 minutter lange ”Visiting Friends” der de bare lar gitarene gynge uanstrengt til noen uforståelige lyder som bølger ut og inn, bare litt for lenge. Ikke alt vekker like stor entusiasme, men det er som om det må være en del mindre fascinerende kutt også, som for å understreke det umiddelbare og ikke minst det feilbarlige. Prøve-og-feile estetikken er som regel langt mer verdifull enn den trygge og gjennomtenkte.

Sung Tongs er en plate jeg kommer tilbake til igjen og igjen, og den fortsetter å overraske og skape glede – og irritere en smule – hver gang. Det er dette bandets evne til å dra lytteren med til nye steder, vekke nysgjerrigheten og til og med få frem smilet som gjør den til en berikende opplevelse. Jeg tror det er en kvalitet som flere vil finne gjenkjennende.

Animal Collective er fremdeles barn av jungelen. Oppvokst med dyrene finner de vår verden noe fremmed. La oss håpe at de ikke blir preget av oss tobeinte altfor raskt.

Kathleen Baird: Lullaby For Strangers (Secret Eye, 2006)
Kathleen Baird tør være kjent for enkelte i forbindelse med sitt engasjement i Chicagos avant/psych-folkband Spires That In The Sunset Rise, dessuten har Baird tidligere utgitt plater under artistnavnet Traveling Belle. Opptakene som utgjør Lullaby For Strangers er gjort i 2000-2001, men de er remikset nå i 2006. I tillegg til Baird finner vi også en smule hjelp fra to cellister, blant dem Taralie Peterson fra nevnte Spires.

Det er med andre ord Kathleen Baird som stort sett får boltre seg i fred her. I både stemme, tekst og musikk er dette et merksnodig stykke spøkelsesmusikk, der det mest er den akustiske instrumenteringen som kan knyttes opp til ’folk’-begrepet. Fløyte, kassegitar og bjeller kan høres, sammen med Bairds søvntungt messende og dype stemme. Uten noe spektakulært melodisk fundament, denne musikken stavrer seg gjennom myra på morkne stylter gjennom tåketunge droner og småsteine rytmeritualer. Tidvis bikker det over mot burlesk kabaret, andre steder dupper Baird ut i et mer hjemmeheklet landskap der det rasler og risler i holtet – men alt som skjer foretas med den største ro og andakt.

Jeg liker veldig godt Spires… og har ellers stor sans for mye av det denne gjengen driver med. Lullaby For Strangers er ingen plate det er umiddelbart lett å falle for, tross disse preferansene, men det er tydelig at de siste års bedrifter ikke er en tilfeldighet eller resultat av en plutselig stilendring. Baird skal ha for sitt forsøk på å innføre en smule gotiske grøss og mørketoner inn i en genre som gjerne kan bli i overkant trivelig. En halvtime i hennes selskap er i og for seg nok, og Lullaby For Strangers blir aldri helt essensiell.

Devendra Banhart: Cripple Crow (XL, 2005)
’Freden kommer…’ messer en apostel fra et sted oppe i Catskill-fjellene. Rundt ham sitter en gruppe venner med kjortler og pannebånd. De korer, klapper og jubler til predikantens sanger om fred, månen, barn og denslags: ’And now I sing, upon my knees, and praise the kindness of a gentle breeze.’ Med seg har de håndtrommer, sitar, fele og fløyter, de rugger langsomt til den langhårede mannens snodige melodier og besnærende stemme. Fred og fordragelighet hersker her. På toppen av treet bak dem sitter en kråke og følger forundret med på seansen. Velkommen til skogs!

Tilfeldighetene (nåja…) ville det slik at det lå to skiver slengende rundt platespilleren da Cripple Crow kom krypende til gards. Det var Kaleidoscopes Faintly Blowing og The Incredible String Bands The Hangman’s Beautiful Daughter. Begge fine plater gitt ut sent på 60-tallet, ellers med lite annet til felles enn omslagene. Her kommer altså Cripple Crow inn og minner om at flagrende kollektiv med skjeggete menn i fargerike klær, hippiejenter og fredspipe-blikk slett ikke opphørte i 1969. Cripple Crow bærer mye av den samme estetikken i seg, også i innhold og budskap. Devendra Banhart er naturlig midtpunkt innen den etterhvert så omtalte amerikanske frifolken, men med Cripple Crow løftes han ikke bare opp på kongetronen borte i skogen utenfor Woodstock (der platen er spilt inn), han bæres inn til de store folkemasser som en hjemkommen Messias.

Cripple Crow vil behage de som allerede har blitt kjent med mannen, og den vil skaffe ham en rekke nye venner. Borte er suset og sprakingen fra debuten, long gone er den avkledde stilen fra Niño Rojo/Rejoicing In The Hands. Nå fremstår han mer som en konvensjonell folksanger, i et rent uttrykk, med variasjonen i behold men på en bredere plattform enn tidligere. Den lekne og barnlige lysten er fremdeles tilstede (”Chinese Children”, ”I Feel Just Like A Child”), men låtene er i hovedsak mer fokuserte, mindre ’sære’ og mer tilgjengelige. De har blitt lengre og mer gjennomarbeidet. Det kollektive vennskapet preger platen, som en slags oppfølger til samleren Golden Apples Of The Sun der Banhart var kurator. Cripple Crow gjestes av en del av de samme nøkkelnavnene innen moderne folk (CocoRosie, Vetiver, Currituck Co ++) som bidrar til å gi hans låter en mer velkledd innpakning.

Vi starter med en mild bris av Nick Drake (”Now That I Know”) og tar farvel med en helt enkel pianoballade (”Canela”). Disse rammer inn en relativt velorganisert, strukturert og godt arrangert plate i forhold til tidligere. Bildet kompletteres av en frilynt og globalt orientert familie som skuer utenfor sitt eget hjemland og typisk ’americana’. Her er sør-amerikanske bølgeskvulp i balladetradisjonen etter Caetano Veloso (”Santa Maria Da Feira”, ”Quedateluna”), aktuelle fredsbudskap (”Heard Somebody Say”), freak outs (”Long Haired Child”) og suggererende underfundigheter (”Lazy Butterfly”). Den Velvet-aktige singelen ”I Feel Just Like A Child” er en groovy og skeiv fest for alle sanser, dog uten samme ekstase som å oppleve den fremført live. Det er i tradisjonen etter The Doors, Marc Bolan, Donovan, Syd Barrett og John Lennon og Beatles-koring at Devendra Banhart ruller ut denne ny-folkens svar på Sgt. Pepper.

Det er mye musikk på Cripple Crow: 75 minutter/22 låter i alt. Om ikke det er nok, her er også et MP3 spor med 10 minutter lange ”White Reggae Troll/Africa” (riktignok med ganske slett lyd). Ikke absolutt alt er like strålende som den første buketten. Nydelige ”Dragonflys” skjæres bort på under ett minutt. The Beatles er en underlig surrete sak som starter med at: ’Paul McCartney and Ringo Starr are the only Beatles in the world…’, før vi vips kastes ut i karnevaldans. Saloon-dixien ”Some People Ride The Wave” og ”I Love That Man” fører ingen steder, men alle små tegn til tretthet avløses av nye uimotståelige øyeblikk. 2005 har fremdeles til gode til å komme opp med noe i nærheten av det overskuddet som presenteres på Cripple Crow.

Platens andre del skjuler de mest bittersøte og innadvendte låtene: Det nydelige tittelkuttet, skjelvende ”Inaniel” og ”Hey Mama Wolf” har alle en slags indre fred og harmoni som skaper det samme hos den som lytter. ”Sawkill River” slekter mot gitarplukkingen til John Fahey, ”Luna De Margarita” kunne hørt hjemme på en nedlagt bar på Havana, mens ”Korean Dogwood” er lukten av duggfrisk grener fra skogene utenfor Woodstock. Som om vi har vært bare der hele tiden.

Birch Book: Birch Book Vol. II: Fortune & Folly (Helmet Room, 2007)
B’eirth, Bee eller Jon Michael Eirth som er hans egentlige navn, er mannen bak Birch Book. Fortune & Folly er hans andre utgivelse under denne tittelen, spilt inn på San Juan Island på den amerikanske vestkysten. B’eirth introduserte sitt nye alter ego Birch Book i 2005, og med det markerte han også en stilendring som mer ’basic folk’ enn moderskipet In Gowan Ring. Nevnte konstellasjon har eksistert siden midten av 90-tallet, med klart preg av B’eirths musikalske slektskap til britisk og middelalder-inspirert folk, der Incredible String Band og Pentangle kan være to kjente referanser.

Med Birch Book fremstår B’eirth altså som mer konvensjonell i stilen, heller i sporene til en Drake eller Donovan, ja, på en sukkerpille som ”New Joy” kan man endog trekke likheter til en akustisk Neil Young fra tidlig 70-tall. B’eirths enkle fremtoning og liketil fremføring betyr ikke at det er ihjeltygget drøv han serverer oss her. Han kler denne mer ’avkledde’ drakten nettopp på grunn av at den fremhever det grasiøse i hans låtskriverkunst, den gir nærhet til den myke vokalen og det milde gitarspillet og samtidig ivaretas et snev av psykedelisk undring som sjelden er langt unna.

Fortune & Folly er spartansk utrustet (her er ingen info med unntak av låttitler), men den besitter tidløse kvaliteter, sin klare tid- og stedfesting (britisk folk fra 60-70-tallet) til tross, dette er musikk som verken går på eller av moten. Innrammet av to instrumentale låter tas vi med til en verden av endeløse enger og dovne daler, der bekken klukker fornøyd og trærne hilser god morgen med høflig rasling. Fortune & Folly er en vandringsplate ledet fremover av eventyrfortelleren selv i vemodstemt harmoni mellom natur og menneske, og med en tåkefull magi som innhyller de beste låtene. Først på 7 minutter lange “The Trip Goes On” åpnes døren for alvor til mer elektrifiserte toner som skjærer gjennom den behagelige stemningen, slett ikke ulikt det Espers driver med for tiden. Anbefaler også en ekstra lytt til lokkende ”Zephyr Through Willows” med sitt messende kor, hymnen ”Whisper In The Pine” og ”Young Souls” med sin såre styrke.

B’eirth risikerer nok å falle inn i bølgen av frifolk-artister, men idet termen er i ferd med å bli like mye et hinder som en døråpner for nye artister, bør det understrekes at musikk av denne sorten ikke fortjener å lenkes til noen bestemt kategori. Det er bare å ta av seg skoene, legge seg nedpå og lukke øynene. Lenge.

Sir Richard Bishop: While My Guitar Violently Bleeds (Locust, 2007)
Bølgen av ’american primitive’ gitarister på 60-tallet kaster fremdeles lange skygger over dagens fingerplukkere. Takoma-skolen ved blant andre Leo Kottke, Robbie Basho og John Fahey utmerket seg blant annet med sin velkomne holdning til flere stilformer. De holdt en åpen dør inn mot avantgarde, new age, neo-klassisisme og østlig innflytelse, og forenet med det tradisjonalisme (blues, country) og ‘far out’. I nyere tid har en rekke artister funnet tilbake til disse innovatørenes arbeider. Noen er nærmest for rene kopister å regne, andre har utviklet en tydeligere stil og videreutviklet grunnlaget fra de gamle mestere. Av dagens mest kjente – og kanskje beste – navn, kan nevnes Ben Chasny (Six Organs Of Admittance), Jack Rose (Pelt) og Glenn Jones (Cul De Sac). Og Sir Richard Bishop.

Mannen med det flotte navnet har i flere tiår vært en tredel av avantrock-bandet Sun City Girls, som i seg selv er en institusjon. Ved siden av moderbandet har Bishop pleiet en solokarriere siden 90-tallet, og han har allerede en hel rekke plater bak seg som inngår i den ovennevnte tradisjon. Han har blant annet utgitt soloskive på Faheys Revenant-label, bare for å klargjøre en del tråder. Bishop tilhører den kretsen som fortsetter å utvikle, ser muligheter, som ikke bare holder døren åpen, men går inn i nye rom.

While My Guitar Violently Bleeds består av tre spor, på henholdsvis 7, 11 og 25 minutter, og de lever alle opp til primitivistenes intensjon. Bishop tar med seg tradisjonene på ryggen og vandrer lett ut i verden på sin søken, og med verden menes både østlig og vestlig kompassretning – som seg hør og bør. Pakningen er primitiv, med en enkel gitar og noe effekter. Innspillingen er foretatt i Paul Oldhams flotte Rove studios, og bærer preg av en intim setting. Det er ikke noe nonsens her, og det er ganske fascinerende å være med Bishop på hans reise inn i ukjent land, uten akkompagnement, uten å klamre seg til andre faste holdepunkter av mønstre enn de som skjer i hans eget hode. Det er denne frihetsfølelsen som er så sterk i Bishops gitarspill, den naturlige, formløse flyten uten en tydelig begynnelse eller en definert slutt. Mest imponerende i så måte er halvtimes lange ”Mahavidya”. Tittelen er vel hentet fra hinduismen og henspiller på indre tankekraft. Det er et naturlig stoppested, for både raga og – skal vi si – noe frigjort sanseapparat er to elementer som tradisjonelt spiller sterkt inn i denne musikken.

Dette er en form som kler slike lange, nærmest tranceskapende, låter. Det betyr også at dette ikke er musikk for alle – hele tiden – slik som gjerne kjennetegner god musikk uansett genre. Bishop oppnår ikke denne følelsen med korte ”Zurvan”, mens mellomlange ”Smashana” er holdt i en ganske annen stil. Her oppløses strukturene ytterligere, og han henvender seg nærmere den mer abstrakte, elektriske gitarstøyen og feedback-dronene til f.eks Sonic Youth.

Som ufaglært er jeg ikke den rette til å vurdere Bishops tekniske kvaliteter som gitarist. Det får eventuelt overlates til fagfolket. Men hans mangfoldige repertoar taler vel sitt tydelige språk, og den sterke åndelige kraften som henger ved hele denne platen kreves det ingen utdannelse i gitar for å verdsette.

Black Forest/Black Sea: Forcefields And Constellations (BlueSanct, 2004)
’We’ve been described as glitchy improv-chamber-folk. I have no idea what that means, but it sounds cool.’ Så sier duoen Black Forest/Black Sea i et forsøk på å beskrive seg selv. Jeg vet ikke om jeg klarer å gjøre det særlig bedre. Men:

Bestående av Miriam Goldberg (cello) og Jeffrey Alexander (gitar). Alexander kommer fra oppløste The Iditarod, og som musikalske gjester har de fått med Glenn Donaldson (Thuja, Mirza, Blithe Sons) og Christina Carter (Charalambides). Samples er hentet blant annet fra den finske psych/folk-artisten Kemialliset Ystävät og Fursaxa. Oppegående lesere vil nok på dette tidspunkt for lengst ane hvor vi beveger oss: Ut i naturen, inn i sjelen og ned i dypet. Vi snakker ikke uventet om mediterende, flytende improvisert kammer-folk av det mer aparte slaget. De nevnte band fungerer altså godt som referanser. Dette er etter hva jeg forstår duoens andre plate, da en selvtitulert skive kom ut i 2003.

Opptakene til Forcefields And Constellations er foretatt på ulike steder. Liveopptak fra blant annet Free Space Gallery (Fitchburg, Ma.) og Waldron Arts Centre (Bloomington, In.), diverse radiostasjoner og en del hjemmeinnspillinger fra Providence, RI. Samme hvor vi er, Black Forest/Black Sea høres ut til å befinne seg på et sted langt inn i svarteste skogen et sted i Øst-Europa uten særlig kontakt med den hastige moderne verden omkring. De plukker og gnikker forsiktig på strengene sine, Miriam messer/synger av og til varsomt i søvne, vesener som bedriver ulike former for bjelling, klokking og rasling – og av og til ren støy – dropper innom leiren. For det er ikke ensomt rundt teltåpningen deres. En gammel radio skurrer og går i bakgrunnen mens en lite kyndig operatør skrur prøvende på den, en alv spiller baklengs på banjo, noen rustne etterlatenskaper fungerer godt som perkusjon, og kan med glede skrapes på for å skape lyd. Enkelte låter er dessuten nærmest konvensjonell kammerfolk. Og det er vakkert sådan, slik som ”Tangent Universe” og krypende ”Hung Far Lowish”, mens andre (”Kyy Plays Perpetual Change”, ”…With A Dead Man I’ve Never Met”) er av mer abstrakt art. Uansett makter Goldberg og Alexander å både overraske og glede med sin plate.

Nick Castro & The Young Elders: Come Into Our House (Strange Attractors Audio House, 2006)
Det er langt fra Hollywoods slitte neonglans til keltiske ritualer og persiske eventyr. Nick Castro fra filmbyen korter avstanden med sin tredje plate der han inviterer oss inn i sitt hus, og det er ingen grunn til å stå igjen utenfor. Dette er innbydende saker, der the Wicker Man skuer ut over Persiagulfen med de falmede Hollywood-bokstavene i bakgrunnen.

Han har en tendens til å henge på et eller annet bandnavn på sine plater, denne stillfarne amerikaneren. Årets plate er kreditert The Young Elders, som består av blant andre Chris Guttmacher fra Cul De Sac og B’eirth fra folkmagikerne In Gowan Ring. De aller fleste av medmusikerne stiller med underlige saker, her er rytmeinstrumenter fra hele verden (marokkansk tabla, dumbek, nyabinghi tromme etc.), persiske strenginstrumenter (saz, oud) og utgamle fingerpiano fra Zimbwabe (mbira).

Disse bidragene gjør Castros tredje plate til en særs grenseløs opplevelse, sanserik på lyder og fremmede rytmer som hele tiden spinner rundt hans i utgangspunktet neddempede akustiske viser. Jeg var rundhåndet i forhold til hans forrige plate (Further From Grace), som i ettertid har vist seg som enda mer trofast enn først antatt. Men både den og hans fine debut fremstår som nesten uferdige og mindre gjennomførte i lys av Come Into Our House. Melodisk og musikalsk støtter han seg fremdeles klart til den britiske folktradisjonen og en form for psykedelisk folkrock, men berikelsen i lydbildet utvider horisonten ytterligere.

Det er bare ni låter her, men den strekker seg skikkelig ut på slutten, og de to siste sporene er nær et kvarter hver. Vi dras for fullt med inn i en eventyrverden der øst møter vest. ”Lay Down Your Arms” og ”Promises Unbroken” veksler mellom sirkulære perkusjonsritualer, mørke droner, akustisk gitarer og småstein vokal. Før den siste halvtimen åpenbarer seg føres vi varsomt inn i platen, med Leo Kottke/Bert Jansch-aktige gitarlinjer, melankolske viser og Scarborough Fair’ske sit-ins, som ”One I Love” (med vokalist Wendy Watsons). Instrumentale ”Attar” fortsetter der ”Music For Mijwiz” sluttet på forgjengeren, og er en suggererende bazardans med B’eirth i rollen som Rottefangeren fra Hameln på fløyte. Timinutteren ”Voices From The Mountains” forlater visestilen helt, til fordel for mer soniske eksperimenter med strykere og uvisse bakgrunnslyder i slekt med Boxhead Ensemble eller Jewelled Antler-kollektivet. Vi liker jo slike ’bowed strings’, men gnissingen fører ikke noe spesielt sted, og 10 minutter med vannpipe og felejam tværes ut i lengste laget.

Men det ødelegger ikke helhetsinntrykket, og jeg har veldig sans for at Castro & the Young Elders strekker viseformatet sitt mot både det eksotiske og det eksperimentelle såpass mye som han gjør her. Han er ikke alene om å samle vestkyst-psych, brit-folk og midt-østen i ett rike, men få gjør det like innbydende.

Charalambides: A Vintage Burden (Kranky, 2006)
For en behagelig overraskelse! Etter noen skiver dominert av spøkelsesaktige gitarveverier, abstrakte klanger og neddempet tonemystikk har denne drevne duoen fra Houston, Texas (Tom og Christina Carter) levert noe som overgår de andre utgivelsene jeg har hørt av dette bandet. Med større fokus på melodiøse låter har de likevel ivaretatt sitt enkle, delikate sound: akustisk + elektrisk gitar og Christina Carters vakre vokal. Mens de her stilte større krav til fantasien, mystifisert gjennom hemmelige rom, falske spor og rustikke fallemmer, så er det som om duoen nå letter på hemmelighetens slør, uten å bli avslørende. Støvet er tørket bort, gardinene trukket fra. Spøkelsene er jaget på dør og kjærligheten er sluppet inn i stedet.

Minimalistisk folk, på grensen mot ambient, er den søte gjennomgangstone her. Men platens tyngdepunkt er den instrumentale bluesaktige jammen ”Black Bed Blues” på nær 20 minutter, som flyter nydelig nedover Mississippi-elven på leten etter John Fahey eller Loren Mazzacane Connors, og viser noen av Tom Carters kvaliteter som kosmisk bluesgitarist. Aldri kjedelig; ”BBB” gynger i smule farvann, dykker ned i det bunnløse dypet, slenges fra stryk til stryk – beveger seg hele tiden mot en ukjent, målløs havn vi aldri håper han vil finne. Platens andre størrelse er nesten kvarterlange ”Two Birds”. En hvilepute av en bønn der Christina Carter stryker vårt trette hode i søvn mens sin skjelvende sang, mens vi ligger på fanget til hennes gitarspillende bror og lulles lugnt inn i drømmeland.

Rundt disse to kolossene består platen av fire noe kortere spor, alle meget nydelige. Åpningen ”There Is No End” kan angi noe av duoens filosofi, en låt uten start eller slutt, en sirkulær messe som ikke forsvinner noe sted. Allerede på like langsomme og vakre Spring er mulighetene store for at du som lytter vil være hensatt i en trancelignende situasjon (eller, at du har sovnet) der harmoni og ro vil fylle hver pore i kroppen din. Dette er musikk for dager uten sorger, healing sounds indeed. ”Dormant Love” er ren nytelse med akustisk gitar, en skrå slidegitar og Carters stemme som både trollbinder og helbreder. Legg merke til den romligheten som finnes på et spor som ”Hope Against Hope”. Bare en enkel akkompagnerende gitar til Carters lille bønn. Så lite, så enkelt, men samtidig så fullendt og fyldig.

A Vintage Burden er Charalambides på sitt mest fredsæle, meditative og helt klart tilgjengelige. Len deg tilbake, lukk øynene og lykke til på ferden.

CocoRosie: Noah’s Ark (Touch & Go, 2005)
Da sa Gud til Noah: ’Gå ut av arken, du og din kone og dine sønner og dine sønnekoner med deg! Ta med alle dyrene som er hos deg, alt som lever, både fugl og fe og alt kryp som det kryr av på jorden! Det skal myldre av dem på jorden, og de skal være fruktbare og formere seg.’

Duoen CocoRosie – søstrene Casady, har tatt beretningen fra 1. Mosebok på alvor, og samlet både firbente og tobente på sin ark. Brekende sauer, mjauende katter og rautende kuer mingler med godtfolk som Dianne Cluck, Antony og Devendra Banhart. Resultatet av denne brokete ansamlingen er en nydelig og vakker plate som sjonglerer ganske fritt med omgivelsene.

Et av de mest umiddelbare øyeblikkene er ”Beautiful Boyz”, som kan være løselig basert på historien om den omstridte forfatteren Jean Genet: ’Born illegitimately to a whore most likely, he became an orphan (…) ten years old was his first glory, got caught stealing from a nun, now his love story had begun….’ Som vi vet levde Genet et flakkende og promiskuøst liv som forarget mange i sin samtid, og det knitrer nedover ryggraden når Antony (hvem andre?) kommer inn og ødsler av sin fyldige stemme på refrenget: ’All those beautiful boys, pimps and queens and criminal queers…’ som kan få den mest homofobe til å ralje høylydt med i samsang.

Hans Magnus Enzensberger skriver i etterordet av Genets mesterlige Tyvens Dagbok: ’Det forargerlige hos Genet kommer imidlertid fra et dypere sjikt, og her er det gamle, bibelske ordet på sin plass: ve den fra hvem forargelsen kommer. Det forargerlige hos Genet er et begrep fra den religiøse sfære. I virkeligheten er Genet vesentlig en religiøs forfatter. Med rette har Sartre sammenlignet ham med den hellige Teresia. Allerede vokabularet viser at denne forfatteren er besatt av kristendom. Begreper som ’alter’, ’Golgata’, ’fallen’, ’mirakel’, ’sakrament’, og forestillinger som engler, palmegrener, madonna er helt og holdent sentrale for ham. Nettopp de mest sjokkerende kombinasjoner av hellighet og seksualitet, grusomhet og nåde er så langt oppstått i Genets hjerne som man jo finner dem i hele den europeiske mystikks klassiske tekster.’

Amerikanske CocoRosie, som laget sin første plate i et badekar i Paris, deler noe av denne tradisjonen som kombinerer hellighet og seksualitet, om enn av langt mer overfladisk art: Fra Armageddon til den enkle nattabønnen på tittelkuttet (’Thank you God for this fine day, bless all the children of the world…’ etc.). De søker å virke provoserende i stilen (viser for eksempel til omslaget), men selve musikken de lager er av det såre og skjøre slaget. CocoRosie kan kategoriseres som ’kniplingsfolk’, som om de sitter utkledd og oppsminket med påmalte barter og indianerdrakter i hver sin gyngestol og former melodier med sitt håndarbeid som skal lokke til seg menn og kvinner som går forbi. De to damene har en egen evne til å kreere bisarre bilder som enten tiltrekker eller frastøter, men som det er vanskelig å forholde seg likeglad til.

Snåle lyder romsterer igjen rundt deres sedate melodiføringer, men Noah’s Ark er ganske nedstrippet for overflødige effekter. I hovedsak bæres platen frem av ertende, lokkende og barnslig sang, og i likhet med foregående utgivelse La Maison De Mon Rêve (2004) har duoen laget en plate som virker både utfyllende, variert og leken med simple virkemidler. Årets utgave vil nok overraske i mindre grad, men den er mer gjennomarbeidet og stilsikker, og ikke minst fylt av bedre låter. The Casadys kan veve mønster av trip hop, gammel blues/folk og fransk rap, synge en allsang for undergangen og leke leketøy-tøys på en ganske så kjælen måte. Låter som ”Brazilian Sun” (med sitt indianske kvad og jungelfargede bekledning), forstyrrende ”South 2nd” (med linjer som ’somebody’s baby boy ain’t coming home tonight…’ understreket av et dunkelt trekkspill, en telefon ingen besvarer og creepy klokkespill) og Dianne Clucks vakre vokalhjelp på tittelkuttet utgjør noe av denne platens solide fundament.

Kan du svelge tanken om at Billie Holiday synger duett med Mama Cass på et høyloft i Paris omgitt av ville dyr, fugler og engler så er også du på god vei til å få plass på Noah’s Ark 2005.

Davenport: Rabbit’s Foot Propeller (Three Lobed, 2005)
Madison, Wisconsins frihetsforkjempere Davenport tar ikke musikken bare et stykke ut på viddene som en del andre frifolkere, de graver seg like greit dypt ned under torva og lar mose og gjørme bekle både sinn, sjel og musikalsk uttrykk. Bare tidvis gløtter det frem toner av en viss melodisk art, da stort sett i form av sykelig spinkel folkemusikk så langt utenfor vår sivilisasjon at den for lengst har falmet og blitt glemt. Rabbit’s Foot Propeller består i det store og hele av funnet, bearbeidet lyd, noe som gir hele platen en sterkt levende og organisk aura, som et skummelt soundtrack til en dokumentar om innavl og sykdomsspredning på den amerikanske landsbygda en gang i det forrige århundre.

’(…) using a handheld recording device with its erase head removed. This allowed for infinite overdubs, but without the ability to monitor the previous tracks. This CD is the digital copy of how the tape turned out.’ (Frontfigur Clay Ruby)

Vel, den tapen er en underlig sammensetning av lyd, kan jeg fortelle. Og jeg er ikke i stand til å intellektualisere innholdet, ei eller hylle det i panegyriske ordelag. Som bakgrunnsmusikk blir det mest forstyrrende og skremmende, men inne i et par gode hodetelefoner, med øynene lukket, blir musikken langt mer billedskapende og effektfull. Mangelen på en klar, overordnet struktur og det mildest talt organiske lydbildet kommer her så nær lytteren at det er mulig å ta del i platen som en passasjer på en flåte som driver nedover Mississippi midt på svarteste natten. Vi passerer falleferdige småbyer, forfalne skur og tett lavt hengende løvskog som strekker seg døsig mot oss. Av og til hører vi bilene kjøre forbi på veien, en enslig sanger sprekker frem på en gammel radio (”Agwe Breath”, ”In The Grass Again”) men forsvinner raskt i naturens stillhet. Det er en reise fra et ukjent startsted, og definitivt uten et fastlagt stoppested. Vi bare driver med, driver bort i mørket, langt vekk fra folk og fe.

Davenport har vært med i gamet lenge, og har en bråte kassetter og CD-R der ute. Så vidt jeg kjenner til er dette deres første skikkelige CD, utgitt på 3 Lobed som også har snacks som Wooden Wand i sin stall. Rabbit’s Foot Propeller strekker den eksperimentelle delen av amerikansk nyfolk til det ytterste abstrakte, og selv om jeg har sans for alle deler av denne boken i det musikalske leksikon, så betyr ikke det nødvendigvis at hvert kapittel er like lesbart. De ulike mønstrene og lydene som dukker opp, fra skrantne rytmiske verktøy til fjerne stemmer, skaper et hele som ikke etterlater meg som lytter noe særlig klokere eller lykkeligere enn da jeg åpnet disse sidene.

Men den etterlater et avtrykk av fremmede spor som det er vanskelig å ikke følge.

The Franciscan Hobbies: Walls Are Stuck (The Music Fellowship, 2004)
Denne platen åpner som en ustø ramlende prosesjon på vei ut i naturen, som om Sun City Girls, Master Musicians Of Bukkake og Black Dice hadde slått seg sammen. “The Modern Revival” og “Elijah The Stone” påkaller vår oppmerksomhet med feledroner, bjeller, harper og alt som hører en slik flagrende familie til. Det kan høres ut som et kollektiv eller storfamilie fra 70-tallet på bærtur, bokstavelig talt, og det er ikke vanskelig å forstå at vi igjen er på full fart inn i frifolkens frilynte verden. Det tar ikke lang tid før våre venner må sette seg ned og slappe av litt der ute i lyngen. De vrenger av seg klærne og lar håret gro. Det blir det riktig så vidunderlige toner ut av, meditativt og stemningsfullt. Og det er i denne retningen Walls Are Stuck bærer.

Instrumentene som benyttes blandes med naturens egne lyder, og det er vanskelig å skjelne mellom håndholdte dingser og håndplukkede opptak. Walls Are Stuck blander seg med røyken både fra og rundt leirbålet, og de mange involverte her utmerker seg mer i kraft av å være en del av kollektivet enn som utpregede artistiske individer, og ingen er da heller kreditert spesifikke instrumenter. Platens tyngdepunkt er 10 minutter lange ”Asmodeus”. Her opphører formen nesten fullstendig, i det som er et abstrakt stykke musikk bestående av underlige lyder fra diverse strengeinstrumenter. Mest tydelig er en fele som høres ut som den har ligget i fukt et par hundre år, mens tilløp til en fast rytme aldri overholdes i bakgrunnen. Den lett psykedelisk tilnærmingen, den drømmende messingen og svevende atmosfæren som preger låter som ”Goat With The Dolphin Face”, ”Lake Of Holy Fishes” og ikke minst den umiddelbart betagende psychfolken i ”The Happy Burial” mer enn indikerer et vennskap til artister som Tower Recordings, Charalambides, Six Organs Of Admittance, Thuja og Skygreen Leopards. Og dermed har vi kommet til de rene fakta. The Franciscan Hobbies skjuler nemlig noen helt sentrale mennesker i USAs far out folkemiljø; Glenn Donaldson og Loren Chasse.

Donaldson og Chasse, sammen med Rob Reger, er nemlig den faste basis i ansamlingen med base i San Francisco som går under navnet Jewelled Antler. Det betyr at The Franciscan Hobbies er nok et blad på et tre som også bærer nettopp Thuja og The Skygreen Leopards, sammen med The Blithe Sons, Leaf Yard, The Birdtree, The Muons og et gedigent antall andre i sitt løvverk.

Hobbiesene har en CD ute fra før (sammen med et par obligatoriske CD-R), og har gjort det til sitt kjennemerke at de tar med alskens instrumentræl og minidiscer ut i naturen, hvor enn det skal være; elveleier, bakhagan, canyons, strender. De vikler lydene sammen uten en tilsynelatende klar plan, men utkommet er nesten utelukkende vakkert og mystisk, et akkompagnement til meditasjon, eldgamle ritualer eller rett og slett som en liten mental ferietur.

Tittelen på platen bør også nevnes, siden den fulle setningen som står i omslaget også kan tjene som et rettesnor for bandet: ’Walls are stuck… Outside– ideas fly in all directions’

Akkurat, og siden mannen bak dette sitatet heter Pandit Pran Nath (indisk vokalkunstner og -lærer) har vel noen allerede vendt tankene mot moderne komponister og hans elever Terry Riley og LaMonte Young. Nath var blant annet opptatt av den tonale kvaliteten som ligger ’mellom notene’, den som passet til ragaens stemninger. Ser du, alt henger sammen med alt. Utendørs, that is.

The Gray Field Recordings: Hypnagogia (AntiClock, 2005)
Hypnagogia refererer til den tilstanden man er i like før drømmene tar over, det kortvarige og merkelige grenselandet mellom våken tilstand og søvn. Den franske psykologen Alfred Maury forsket på og navnga fenomenet på 1800-tallet, og avledet tilstanden av de greske ordene hypnos (søvn) og agogeus (guide). Mange har vært interessert i dette, helt fra Aristoteles’ tid og fremover mot for eksempel den russiske filosofen Ouspenskys oppdagelser av ‘lucide drømmer’ – drømmer vi er bevisste og til en viss grad herre over (slike man har på trikken en dag etter jobb, for eksempel). I 1987 publiserte psykologen Andreas Mavromatis en bok titulert Hypnagogia, der han ser hypnagogia i sammenheng med våre drømmer, men også tilstander som schizofreni, kreativitet, meditasjon og paranormale opplevelser.

The Gray Field Recordings’ albumtittel virker på ingen måte å være tilfeldig valgt. De 11 kuttene her både høres som de er fremført i dels hypnagogisk tilstand – og den truer hele tiden med å påvirke lytteren ditto. Dette er med andre ord toner skapt av dormende drømmerier der bevisstheten vår er i ferd med å entre en annen dimensjon. På Hypnagogia varer den i over 40 minutter – og har du ikke begynt å puste tungt da, vel, så bør du sjekke pulsen (eller koffeininntaket).

Bak dette noe merkverdige prosjektet finner vi Rebecca Loftiss fra Ingemannsland, Oklahoma. Påvirket av både bestefarens folkemusikk og farens lydeksperimenter er hun en naturlig arvtaker til å holde familietradisjonen i hevd. Loftiss nevner selv at hun er påvirket av både folk, støy og klassisk – og alle tre elementene kommer frem her. Hypnagogia er en strålende vakker reise inn i drømmeland. Akustisk og organisk i formen, abstrakt i fasongen, forførende i resultat.

Det er på sin plass å stresse at dette ikke er en ren ambient plate, for det er nettopp i dette halvdrømmenes grenseland The Gray Field Recordings gjør platen interessant. Selv om det hersker et slør av søvnig ambiens over de fleste låtene, så har de et preg av en urolig tilstand, døren er ikke bare åpen inn til nattens rike, det er også mulig å trekke seg tilbake til normaltilstand. Overført til innholdet så kan man si at den vevre kvinnelige stemmen til Loftiss er drømmeskapende. Hun snakker/synger/hvisker med lukkede øyne som om hun vil dele noen hemmeligheter med oss. Loftiss står for all musikken selv, med unntak av litt hjelp på fiolin/bratsj. Tonene preges av et vidt spekter av lydkilder, fra samples av gamle countrysanger til støysekvenser via elektronisk minimalisme, lydbånd og klassisk/avantgarde fremført med potter og kar, buer og strenger, tricks & loops. Anbefaler å være rask på labben hvis dette kan virke fristende – AntiClock har kun 123 håndlagde eksemplarer til folket.

Du vil få fine drømmer av Hypnagogia.

Larkin Grimm: Harpoon (Secret Eye, 2005)
Larkin Grimm er det uvanlige navnet på denne kvinnen fra Memphis, oppvokst i Dahlonega, Georgia, ved foten av Appalachene, og nå med base i musikalsk kreative Providence. Fra en familie med sangere og musifanter har Grimm tatt med mye av sin bakgrunn på sin debutplate Harpoon.

Harpoon er ’recorded in dark places’ i Dahlonega, og Providence, og det er nettopp denne krysningen av hulder og moderne avant-chanteuse som preger platen. Instrumenteringen er rustikk og fremførelsen ’old fashioned’, med hovedvekt på strengelek og rytmer. Den er spartansk fordelt på disse tolv låtene, og finner sjelden sammen i enkle harmonier. Rytmeinstrumentene ramler heller skramlende sammen mens gitar/dulcimer og vokal vikler seg inn i hverandre og danner et tett vev av grener. Det er tross alt stemmen som er Grimms mest bemerkelsesverdige særtrekk, tidvis mytisk mot det hedenske (som en av de forlokkende sirenene fra The Wicker Man), hun går djupt ned i markens muld og skjener ut i skjærende skrik. Noen ganger ikke ulikt Devendra Banhart, andre steder som en Diamanda Galas sluppet løs i de dype skoger eller en Björk med dårlig tannstilling hensatt i et sørstatsdrama med skrekkelig utgang. Det er den utfordrende røsten som gir Grimm et særpreg, som er hennes styrke, og som også kan gjøre platen noe krevende å lytte til.

Det er på de mest konvensjonelle låtene at røttene til både folk og gospel trer klarest frem, og det er Grimms fortolkning av disse som står igjen som platens aller mest vellykkede. En låt som ”Harpoon Baptism” kunne vært hentet fra en begravelse nede ved elva et sted i sørstatene, men den syke latteren som blander seg inn tilhører en besatt heks. Det er nok slike absurde innfall som bidrar til at Harpoon ganske sikkert ikke vil nå ut til andre enn de som vil grave litt dypere i sporene til Devendra Banhart og CocoRosie. Og det er ingen dum vei å gå!

Harpoon bør spilles på en 78-platespiller, sittende i en råtten gyngestol, med en lefse av Flannery O’Connor som lektyre – eventuelt til å vifte bort de halvdøde fluene som henger rundt hodene våre, der nede i det dype, dype sør.

Meg Baird, Helena Espvall & Sharron Kraus: Leaves From Off The Tree (Bo’ Weavil, 2006)
Tre kvinner sitter tett inntil hverandre i en liten stue i Fishtown, Pennsylvania der de alle bor. En kommer fra USA, en er svensk-amerikaner og den siste har britisk pass. Det er helt stille, et enslig stearinlys tegner skygger oppover veggen. En cello, to gitarer, tre stemmer – og en bok full av folksanger fra begge sider av havet. Det er det som skal til. Tenn lyset selv og bli med inn til en forlokkende reise tilbake i tid – som viser tidløsheten i disse sterke låtene.

Bladene som faller fra dette treet bærer alle på en rik historie. Ni sanger har de funnet fram. Alle er tradisjonelle, noen flere hundre år gamle. Alle valgene er begrunnet i omslaget, og vitner om stor kunnskap til det de holder på med. De tre damene har ikke som ærend å fornye eller fortolke disse i radikal retning, men noen harmonier og enkelte melodier er mer improvisert. De tilnærmer seg uansett materialet med en åpen respekt og nær hengivenhet. Alt er innspilt live på en ettermiddag, i det som må ha vært en magisk stund.

Noen ganger legger de instrumentene helt vekk og synger alene, som på ”The Derry Dems Of Arrow” og ”Barbry Ellen”. Selv trives jeg aller best der stemmen smelter sammen i harmoni på de mer melankolske melodiene, drevet fram av celloen til Helena Espvall (Espers) og Baird/Krauss’ gitarer. Der står den velbrukte mordballaden ”Bruton Town” og hinsides vakre, Espers-lignende ”Fortune My Foe” frem som det aller ypperste. Som tre sirener fra O Brother; dette er rent vann, dype kilder, duggfriske enger og alt du forbinder med krystallklar musikk.

Master Musicians Of Bukkake: The Visible Sign Of The Invisible Order (Abduction, 2004)
Bak et navn som ganske sikkert spiller på berber-gjengen Master Musicians Of Joujouka finner vi en løselig ansamling individer fra Seattle-området som bedriver en rituell form for folkemusikk som strekker seg fra Kina via Lappland til de amerikanske indianerområdene. Kollektivet bygges rundt sjefs-sjamanene John Schuller (aktiv på CD-R fronten siden slutten av 90-tallet) og Randall Dunn. På The Visible Sign Of The Invisible Order har sekstetten i tillegg med seg en bråte folk, mest kjent er vel fiolinisten Eyvind Kang og et par medlemmer fra notoriske Sun City Girls (Alan Bishop & Charlie Gocher, Abduction er for øvrig deres egen label). Solskinnsjentene har vært en sentral del av frimusikkens ytterste sfærer i en årrekke, og kan også tjene som et referansepunkt i forhold til MMOB. Av andre, nyere band kan Animal Collective og Sunburned Hand Of The Man være naturlige å trekke frem som likesinnede. Men der dyrekollektivet heller mot melodiøse jaktmarker og de solbrente funker rævva di, drar denne gjengen litt lengre ut på landet for å fjerne. Her er det ikke mye som minner om popmelodier eller wah-wah funk, men desto mer sirkulære fredspipe-mantra, rituell chanting og urbefolknings-raut vevet sammen med krigsrop og dyrelokk.

Lyttetips: Rot rundt på loftet til du finner igjen den gamle indianerhøvding-fjærpryden, ta med tipien du fikk i niårs gave og sank litt sopp på veien, dra til fjells og sett deg ned sammen med The Visible Sign Of The Invisible Order. Platen er en av mange i det nye årtusen som strekker seg bort fra det moderne, konsumorienterte og hastige Amerika, den vender seg mot eldgamle historier fortalt rundt leirbålet, jager den løsslupne dansen, søker åndelig frihet og spirituell virkelighet. De vil lett plasseres under banneret New Weird America og dermed likevel tas opp som et moderne fenomen. Genren kan selvsagt ikke isoleres fra sin samtid, men det vil heller ikke være riktig å holde gjeldende trender mot selve musikken. Derfor, opp til fjells, eller langt fra folk, ta deg tid å finne ut om denne musikken har noe å tilby deg i år 2005.

Det er i hvert fall ikke vanskelig å nullstille seg for min del. Introen “Enter The Wang” åpner dørene til et tradisjonelt kinesisk teater med et gong, og derfra og ut er denne platen en nær sammenhengende tilbedelse av åndelige krefter og naturens skiftninger. I tråd med gjengens musikalske intensjon – eller, hva enn det måtte være – så er store deler innspilt utendørs, både ved kysten og i skogen. Den bruser i hvert fall av både saltvann og løvskog, og det er ikke vanskelig å se de mange involverte sitte tett sammen, av og til på en strand, av og til i en skoglysning, på søken etter en høyere dimensjon. Det er godt over 20 personer involvert, halvparten krediteres slagverk og vokal (les: chanting, roping, fuglesimulering, krigshyl, etc.) Musikken er således svært rytmisk og formfri, de bindes ikke opp av harmonier eller låtstrukturer etter vanlig vestlig vis. I tillegg til alskens håndtrommer og rytmeinstrumenter kan vi stort sett høre litt akustisk gitarklimper (bluesen ”Bukkake Sunrise”), banjo (Alan Bishop spiller til alt overmål på burmesisk banjo) og fløyter av mange slag.

15 låter har de fått plass til i løpet av denne timen, men som sagt, seansen er nær sammenhengende og bindes sammen av feltopptak og ur-lyder. De varierer fra halvminutter lange snutter til opptil ti minutter lange sterkt suggererende ”Access Of Evil”. Ikke alt har hallusinogene evner, det er partier her som bygger mer rundt støy enn rytme (området rundt ”Horseheart Revolution”, ”Pillow Of Green Light”) og oppstykket kvekking drevet frem av strykere (”Lucky Duck”). Men stort sett er dette en plate det er vanskelig å ikke rugge fornøyd til, mens man hensettes til slangetemmere i Calcutta eller sjamaner fra gammen. Den mektige og vakre avskjedshilsenen heter ”Circular And Made Of Earth”, og inneholder både vokaldroner, bølgeskvulp, Ry Cooder-ish slide og etterlater et inntrykk av en plate som har fart langt og lenge, men som nå stedes til hvile og gis til gudene.

The Visible Sign Of The Invisible Order kunne nok fort blitt en opplevelse mest for snålhetens skyld, men i det som kan virke som galskap hører jeg i denne musikken heller noe som er basert på noe ekte, varig – og får samtidig stor tilfredsstillelse av å se meg selv i krigsmaling mens jeg hopper rundt i byen på jakt etter noen blekansikter som bør ofres.

Mountain Home: Mountain Home (Language Of Stone, 2007)
Her er litt av en godbit til dere som har sansen for den mer hjemmeheklede delen av nyere visefolk. Mountain Home vikler seg godt inn i maskene til Espers, Josephine Foster og Marissa Nadler med sin flotte debut. Den består kun av 5 spor, men har en samlet spilletid på snaut 40 minutter hvor ikke mange er viet dødtid og tomprat.

Mountain Home er en duo bestående av Joshua Blatchley og Kristin Sherer fra San Diego, men på deres MySpace-side står en rekke andre navn også oppført som bandmedlemmer. Platen inneholder ingen eksakt info om dette, men kjenninger som Espers’ Greg Weeks (som også er produsent) og Marissa Nadler er listet som medlemmer i følge den kortfattede infoen nettsiden. Det som i hvert fall er sikkert er at Mountain Home utgis på Philly-baserte Language Of Stone som Greg og Jessica Weeks nå har startet opp, noe som understreker den sentrale posisjonen Espers har opparbeidet seg, ikke bare i hjembyen, men i store deler av statenes folk-miljø.

Den selvtitulerte platen består av tre egenskrevne og to tradisjonelle og velkjente viser; ”Omie Wise” og ”Nottamun Town”. De behandles med samme ro og fredsomhet som preger de øvrige låtene. Mountain Home har ingen problemer med å dra seg opp til 10 minuttersmerket (”Battle We Were”), alle låtene er snarere som skapt til å fortsette uforstyrret inn i det uendelige. Den overjordiske kvinnestemmen, den avslappede bruken av akustiske strengeinstrumenter og fiolinen som legger et tåkefullt slør over det hele; det og et knippe sterke låter er alt som skal til. Noe pent og vevert blir det jo, og fordelt over flere låter ville jeg nok etter en stund savnet noe sterkere krydder. Den tråden får vi eventuelt ta opp igjen ved en senere anledning. Enn så lenge er dette blant årets aller vakreste debutplater.

The No-Neck Blues Band: Sticks And Stones Will Break My Bones But Names Will Never Hurt Me (Revenant, 2001)
New York Citys myteomspunne No-Neck Blues Band er et løst sammensatt kollektiv bestående av syv-åtte personer som omgir seg med en viss mystikk. De spiller en rituell, frigjort form for folkmusikk der improv, avantgarde jazz, indianerdans, drone og krautrock er sentrale elementer.

Disse mystikerne har holdt det gående siden tidlig på 90-tallet, og ble vel ved en anledning omtalt av Sonic Youths Thurston Moore som universets (ikke bare verdens, nei) beste band. De er sammen med Arizonas Sun City Girls blant de mer erfarne innen den senere tids oppblomstring av snål folk i USA (Animal Collective, Pelt, Sunburned Hand Of The Man for å nevne noen) som alle gjør arven etter Zappa, Residents, Sun Ra og Captain Beefheart til sin egen . og de har en bunke plater bak seg det kan være verd å lete litt etter.

Det gamle ordtaket Sticks And Stones May Break My Bones But Names Will Never Hurt Me er den fulle tittelen på denne fire spors (pluss tre ukrediterte)/73 minutter lange platen. Den ble opprinnelig utgitt i en luksuriøs treboks på John Faheys Revenant (han var også en dedikert fan) i 2001, ble innspilt av Lovin’ Spoonfuls Jerry Yester i 1999, og nå tilgjengelig for noen flere takket være en mer ordinær nyutgivelse fra bandets egen etikett Sound Atone.

Stilsikre Revenant er et naturlig sted for No-Neck Blues Band. De står bak folk-utgivelser av blant andre Harry Smith og Dock Boggs, frijazzister som Derek Bailey og Cecil Taylor, og eksperimentalister som Captain Beefheart og Jim O’Rourke. Det er Revenant i nøtteskall, og hvor merkelig det enn høres ut, det er i krysningspunktet mellom lange tradisjoner og utfordrende nyskapning No-Neck Blues Band eksisterer. Nærmeste klare NYC-refereranse må være LaMonte Young/John Cales pre-Velvet Underground arbeider og Sonic Youth på sitt mest aparte.

No-Neck Blues Band (NNCK) fjerner nemlig ’storby’ i storbyjungel, og setter seg med ryggen til omverdenen – med fløyter, bjeller og slagverk, indianermaling og fjærpryd, pattepipe og fredstobakk, og skuer inn mot den tette skogen som vokser et sted på Manhattan bare de færreste vet om. Her er det ikke elektrisitet, så ingenting kan plugges inn for å overdøve de rene naturlydene. Akustiske gitarer/slidegitar dominerer sammen med blåsere der en frittblåsende saksofonist gis mye spillerom (tenk Ayler, sen Coltrane), en fløyte bryter inn (som et ekko av Yusef Lateef eller Pharoah Sanders, særlig merkbart på spor 6) og rytmer fremskapt av tramping, skrangler, håndtrommer, steiner eller hva det nå er. Vokalinnslagene veksler mellom messing, sang og krigsrop, i det hele tatt det er en sterk følelse av at NNCK søker etter noe grunnleggende primitivt med sin musikk, det rene, eller umiddelbare, som bare kan komme ved full frigjøring fra gitte grenser eller forhåndsbestemte avtaler. Det er en vanskelig vei å gå, men når de lykkes så godt som her blir resultatet meningsfullt langt utenfor den lille sirkelen av jamming der musikken ble skapt.

New Yorkerne ser seg tilbake til da Manhattan var indiansk grunn; tar på seg deres klær, synger deres sanger, maner frem deres ånder – hele tiden med en strømmende flyt og fredfylte hensikter. De bruker lang tid på å bygge opp sine suggererende låter, starter gjerne prøvende, nærmest nølende med noen få instrumenter før stadig flere musikere tar del i seansen og det etableres et groove, eller en stødig rytmikk som har et ustoppelig driv, som enten får gå fritt eller bli utfordret av saksofon eller fløyter. Sentralt på platen står snaut 20 minutter lange ”Assignment Subud” og timinutteren ”Back To The Omind (I’d Rather Not Go)”. Førstnevnte er et utrolig stykke musikk som fører langt avsted, fra Albert Aylers Spiritual Unity de første 6-7 minuttene over til Cans Tago Mago og David Byrnes My Life In The Bush Of Ghosts.

Selv om de på enkelte partier strekker strikken vel langt når de stemmer gitarene og lærer seg å spille fløyte samtidig, er det en del aspekter her som overskygger det: Det kan være den tette rytmeseksjonen som holder platen i konstant bevegelse, det kan være den åpne holdningen NNCK bruker for å bryte grenser mellom nytt og gammelt, tradisjoner og nyskapenhet, og ikke minst det faktum at kollektivet her har skapt en plate som du skal bruke meget lang tid på å både bli fortrolig med, men også miste interessen av å utforske.

Langt der ute, utvilsomt, men samtidig dypt, dypt nede i jorda. Sticks And Stones May Break My Bones… er en nødvendig messe for det moderne mennesket.

Raccoo-oo-oon: Behold Secret Kingdom (Release The Bats, 2007)
Hvem har sagt at friform-basert støymusikk må være introvert og kjedelig? Raccoo-oo-oon representerer den strake motsetning til det kjedsommelige.

Med sin tredje utgivelse, deres første ’skikkelige’, begir Iowa-kvartetten med det snåle navnet seg virkelig inn i de hemmelige riker. Behold Secret Kingdom er en kontinuerlig oppdagelsesferd uten start og slutt, men med en konstant strøm av inntrykk, funn og faenskap.

Behold Secret Kingdom domineres av et veldig fortettet uttrykk, det er noe som lever i denne musikken, pakket med organiske lyder og ulyder av alskens sort. Slik vaskebjørnen både holder til i skogen og er kjent som en notorisk søppeltjuv, er Raccoo-oo-oon som en hel flokk av slaget som har kommet over et skikkelig festmåltid. Her skal det tas for seg!

Raccoo-oo-oon kan virke både kaotiske og forstyrrede i sin framferd, men de holder tross alt en viss struktur på sin friform/avantpunk, og de fordeler kreftene på skjønnsomt vis. Fra deres ville behandling av instrumentene og tidvis brutale opptreden dukker det opp rene rockperler fra etterlatenskapene. De har beholdt de tribalt perkussive elementene fra foregående utgivelse, men her er disse satt ytterligere inn i en mer ’heavy’ kontekst og med større vekt på å finne et felles groove som de kan bygge ut gjennom voldsomme energikaskader. Med langt mer fullverdig lyd sikres også den punchen disse låtene fortjener.

Behold Secret Kingdom er en orgie i tunge stonerriff, uforståelig vokalchanting, plutselige saksofonutbrudd og massive vegger med lyd. Mye lyd. Dere som ble kjent med bandet gjennom Is Night People (2006) vil ikke bli slått av en voldsom stilendring, og et gløtt på min omtale av denne viser at hovedmomentene er like gjeldende i dag. Det er i første rekke gjennom det mer utviklede lydbildet at disse skogstrollene har funnet nøkkelen til en vellykket utvikling.

I likhet med sine åndsfrender i Sunburned Hand of the Man på sitt mest forrykende og rumperistende, viser Raccoo-oo-oon at det er mulig å lage blodtørstig bråkemusikk som det er mulig å ha det moro til samtidig. Raccoo-oo-oon lykkes først og fremst fordi de ikke bare framstår som sære. De tillater seg å bli revet med, og de river lytteren med seg i dragsuget, langt inn i sitt secret kingdoo-oom.

For å si det helt enkelt: Dette låter fordømt fett!

Mariee Sioux: Faces In The Rocks (Grass Root Record Co., 2007)
Sett meg på første fly til Nevada City, California! Byen kryr tydeligvis av fagre piker som lokker med vakker musikk. For å nevne noen; Joanna Newsom, Alela Diane, Jessica Henry – og Mariee Sioux. Noe av forklaringen på denne musikalske blomstringen ligger nok i at Nevada City i årtier har vært en kulturell oase i California, et fristed som har trukket til seg kunstnere av ymse slag siden Mark Twains dager, et samfunn som kanskje er et slags Nord-Californias motstykke til sydligere Topanga Canyon.

Det er fra denne fredelige pletten på jord at Mariee Sioux debuterer med langspiller på den svært kjekke lokale etiketten Grass Roots. Hun har tidligere gjort seg bemerket sammen med likesinnede Brightblack Morning Light, har en anerkjent musiserende far (Gary Sobonya) som spiller mandolin her, og har blant andre fått med seg new age-artist, Grammy-nominerte Gentle Thunder på diverse tradisjonelle instrumenter. Så hun er ikke alene, men det er tydelig at den unge Sioux har musikken i blodet. Melodiene kommer lett til henne, gitartonene sitter løst og den behagelig sky stemmen er fra naturens side utstyrt med imøtekommende kvaliteter.

Impulsene har kommet fra familien (som tidlig presenterte henne for Simon & Garfunkel og Grateful Dead), senere oppdaget Sioux den noe oversette artisten Kate Wolf som skal ha virket utløsende for hennes egne ambisjoner som artist og endelig etter en lengre reise til Patagonia fant hun sitt eget artistspråk. Sioux er heller ikke alene musikalsk sett, det er mange enslige svaler der ute med kassegitar i hånden og hodet fullt av snåle tanker. Men hun skiller seg positivt ut fra mange av sine samtidige – både her hjemme og over der – som klimprer i vei med akustiske og yndige folkviser. Først og fremst dyrker Mariee Sioux et personlig uttrykk ved å fremheve nærheten til det åndelige, til naturen og til røttene. Hun skaper både jordnær og søkende musikk, understreket av tekstene:

’Now I’m sewing, sewing, sewing medicine bundles
With grass threads and porcupine quills
I’m filling them up with galaxy beams… ’

Bruken av tradisjonelle instrumenter, særlig indianerfløytene til Gentle Thunder, skaper en nærhet til improvisasjonsmusikken, og fremhever en viktig egenart når man driver i dette segmentet. Hun overskrider normene for ordinær bruk av vers/refreng og skaper heller fortellende, lineære viser som gjerne bikker opp mot 10 minutter. Det kunne fort blitt langdrygt, men hør bare på ”Wild Eyes”. Dette er en fjær som letter fra marken og blåser sin egen vei over menneskene og trærne. ”Wild Eyes” og jevnlange ”Bundles” kan måle seg med Joanna Newsoms episke Ys (2006), men uten hennes rike arrangementer og eventyrspråk. Gi Mariee Sioux et par år til der ute i bushen, så kan hun gjerne være den artisten som tangerer Newsom – eller best av alt, de kan jo forsøke seg på en pow-wow sammen!

Six Organs Of Admittance: The Manifestation (Strange Attractors Audio House, 2004)
The Manifestation ble opprinnelig gitt ut som en ensidig LP i 2000, raskt sugd opp av 500 individer som sikkert for lengst sitter i lotus-stilling og messer knapt hørbart på et språk de færreste i vesten forstår. Nå har Strange Attractors heldigvis tatt tak i den saken, og resultatet er en gjennomført vellykket nyutgivelse, med remastret lyd og doblet spilletid fra de opprinnelig 20 minuttene.

Six Organs Of Admittance er Ben Chasny fra California, som enkelte kanskje har blitt kjent med som gitarist i kraftbandet Comets On Fire eller gjennom Holy Mountain/Time Lag-utgivelser som Compathìa (2003) og For Octavio Paz (2004). Med stort sett bare akustisk gitar som hovedinstrument har Chasny vært med å bane vei for en økt oppmerksomhet rundt det amerikanske folk/psykedelia-miljøet.

Chasny tilhører skolen til fingerplukkere som Robbie Basho og John Fahey, og The Manifestation minner om at han også bekjenner seg til mer astrale dimensjoner – og at han i like stor grad fremstår som en mystiker fra østen som tilber solgudene og inntar måltidene med langpipe. Og nettopp solen er det sentrale temaet på The Manifestation.

Tittelsporet er en 20 minutter lang spaceraga fra 1999 som åpner med håndtrommer, rasler og messende dronevokal før harpeklang og rislende gitarstrenger utfyller lydbildet. Chasny synger etter hvert med en stemme som kommer langt bortenfra: ’Friendship is sun! Under the moon! One more season, the dawn is coming soon…’ Etter 13 minutter flyter gitartemaet bort i en bølgende ambient dronesky, for etter 17 minutter å vende tilbake igjen, men nå uten de flagrende gevantene det omga seg med tidligere. The Manifestation er en soldans med en viss forankring både i hippienes forkjærlighet for østlig religion og filosofi, Canterbury-scenens utfjerninger og amerikansk folk/blues. Et solid stykke musikk med andre ord!

Bonussporet på denne CD-utgaven er et cirka 20 minutter langt stykke som heter The Six Stations. Det ble spilt inn i 2004 og er delt opp i seks deler som stort sett holdes i mer standard fingerspill, med høytlesning av Current 93s David Tibet og peisvarme som noe av innholdet. Mike Mills raderte vinylutgavens b-side av The Manifestation naturligvis som en sol, og det er den organiske knitrelyden denne solen skaper som her brukes som element for å skape ambiens og også gi et rytmisk fundament til Ben Chasnys akustiske gitarspill. Ved å slippe stiften ned på tilfeldige steder på platen fant Chasny stadig nye variasjoner av solens knitrende ’click & pops’, som kunne brukes som utgangspunkt for disse komposisjonene. Idéen var at de ulike opptakene skulle representerer de seks planetene fra Merkur til Saturn. Det er her David Tibet kommer inn som diktoppleser. Han stiller som talsmann for den musikkløse Jorden med bare den menneskelige stemme (en intens Julian Cope-ish røst). Det kan vel virke lovlig langt ute, men uansett, denne planetariske reisen har et merkverdig preg av nytt og gammelt i seg, og svært vakker meditasjonsmusikk blir det ut av det. Hvis Pole hadde spilt gitar i stedet for på maskiner kunne det kanskje blitt noe à la ”The Six Stations”?

Av de platene jeg har hørt fra Six Organs Of Admittance så langt, er The Manifestation den mest originale og pretensiøse. Og den mest interessante.

The Skygreen Leopards: Disciples Of California (Jagjaguwar, 2006)
Ahh… California: Zuma Beach, Laurel Canyon, Frisco Bay, Big Sur – og Skygreen Leopards. Med syndens pøl San Francisco som base har Glenn Donaldson/Donovan Quinn i en årrekke fristet oss med frihetsmusikk fra det mosekledde landskapet i utkanten av byen. De har vært sentrale som en del av vestkystens ’frifolk-scene’, ikke uventet preget av en mildere, mer hippie-lignende stil enn på østkysten. Paraplyen har vært Jewelled Antler, som har pøst ut prosjekter med naturbasert avantgarde i høyt tempo. Ut fra dette kollektivet kommer altså The Skygreen Leopards, som har mer til felles med mer visebaserte folksters som Devendra Banhart og Vetiver enn sine andre far out prosjekter som Thuja, Blithe Sons og The Once And Future Herds.

Disciples Of California legger seg ganske nær Vetivers siste plate; ypperlige To Find Me Gone, dog uten den siste melodiøse touchen som gjorde den til en av årets fineste. Men leopardene deler noe av den samme hengslete, litt rufsete akustiske country/folk-stilen med en utpreget vestkyst-følelse og mild sommerfugl-psykedelia. Duoen har nå blitt kvartett, de har laget en plate som er utsatt for skikkelig studioarbeid, og ikke minst har de rett og slett mekket sammen 11 ubesværete og veldig lett likandes poplåter. Alt dette bidrar til at Disciples Of California er deres fineste arbeid så langt.

Dette er musikk man kan dyppe tærne i vannskorpen til en ubekymret solskinnsdag, en plate med viser om dyre- og planteriket ispedd noe Jesus og hallelujah, litt Neil Young-sårhet, en smule Grateful Dead-harmonier og Byrds-twang. Disciples Of California vil nok ikke omvende ditt verdensbilde, men som en gylden pastoral popplate vil den gjøre din korte tid her på jorden littegrann lykkeligere. Og det er ikke å forakte.

Sunburned Hand Of The Man: Rare Wood (Spirit Of Orr, 2004)
Selv om dette svære kollektivet fra USAs østkyst har en imponerende rekke utgivelser bak seg siden slutten av 90-tallet, er Rare Wood deres minst sjeldne. Dette er nemlig, så vidt meg bekjent, Sunburned Hand Of The Mans første offisielle CD-utgivelse, da de tidligere titlene enten har vært å finne på CD-R eller vinyl. Rare Wood består av fem spor tatt opp hist og her i perioden 2002-2003. 1 og 4 i studio ved universitetet i Davis, California, 2 og 3 live på den velkjente klubben Vera, Groningen og det siste tatt opp hjemme på landet i Massachusetts.

Om bandet skrev David Keenan i nevnte Wire-artikkel: ’This is improvised music that impacts on the ass as much as the third eye, that draws from mountain music, Country blues, HipHop, militant funk and psychedelia as much as free jazz.’ Rare Wood er da også en hysterisk fet plate, tidvis i overkant ’rare’, som legger mer vekt på fri enn folk. De bruker riktignok litt tid på å komme i gang, men når de etterhvert etablerer seg på ”Glass Boot” (13:55) kommer Keenans ord tilbake med forsterket kraft. Dette er ikke bare musikk å fjerne til, men også noe man kan shake ass og knytte nevene til. Det ER et militant funky groove på ”Glass Boot” som drives frem av wah-wah gitarer og perkusjon, nærmere Sly & The Family Stone, Can og Hawkwind enn man skulle tro en broket gjeng fra det skolerte østkysten var kapable til. På altfor korte ”Buried Pleasure” (2:48) blandes bassgangen til Holger Czukay, slidegitar fra Mississippi og fløytetoner fra Asbury Park til en merkverdig ekstatisk låvedans på rosa lykkerus. På ”Easy Wind” (7:55) høres det ut som Captain Beefheart har gjenoppstått hos Miles Davis cirka On The Corner, et tett, svett og kompromissløst stykke med en vokal som tar litt for mye av spillerommet. Den blåser lett over i ”Gyp Hawkin’” (10:09)/”Camel Backwards” (7:13), en ganske retningsløs space-jam med igjen altfor plagsomt dominerende vokal lagt langt frem i produksjonen. Denne til side, fire-fem minutter ut i kamelen lukker John Moloney heldigvis nebbet, og lar heller blåserne og slagverkerne arbeide sammen. De klarer likevel ikke å skape en så suggererende kraft som på heftige ”Glass Boot”, og opptaket fra Nederland står igjen som det svakeste og minst sammenhengende her.

Sunburned Hand Of The Man er på sitt beste forrykende saker, men de kan også rote seg litt for langt inn i tåkeheimen når de mange musikerne skal forene sine visjoner uten noe tilsynelatende felles mål og mening. Men det er kanskje også noe av meningen.

Thuja: Pine Cone Temples (Strange Attractors Audio House, 2005)
For en liten tid tilbake forvillet jeg meg inn i den gigantiske Redwood-skogen ved Big Sur, California. Et mektig skue for alle sanser fremstod dette skaperverket som noe langt større og vedvarende enn oss mennesker og vår korte tid på jorden, fylt av en dyp ro som setter menneskets kjas og jag i et underlig lys. På Pine Cone Temples er det som om Thuja har sett noe lignende, dette er musikk laget av høye trær og svart jord, en over 90 minutter lang ferd inn i de store, dype skoger med alle sansene skjerpet og en indre fred i sinnet. Denne doble platen, som består av 8 utitulerte spor (6+2) spilt inn i perioden 1999-2004, er fri fra stivnede, faste former. Pine Cone Temples fylles opp av sammensatte lyder som danner et fullverdig – og faktisk et kraftfullt og vakkert hele. Vi tas med gjennom stier som fører til dramatiske utkikkspunkt, men blir også ledet langt inn mot de mørkere delene av skogens indre, blant furukonglene.

De fire som utgjør Thuja er de mest sentrale deltagerne i San Franciscos improv/frifolk-kollektiv Jewelled Antler: Loren Chasse, Glenn Donaldson, Rob Reger og ikke minst mørkemannen Steven R. Smith kan briske seg som ansvarlige for prosjekter av typen The Skygreen Leopards, Franciscan Hobbies, Hala Strana, Mirza, Blithe Sons og andre relaterte eksperimentelle band. Thuja er på mange måter essensen av Jewelled Antler, ikke bare i kraft av være et av de lengstlevende navnene, men også i tilnærmingen disse fire har til det å skape musikk: Lyder av verden rundt seg knyttes sammen med improvisasjon basert på akustiske instrumenter. Feltopptak, liveopptak fra naturen og ‘found sound’ skaper grobunn for et meget organisk lydteppe, instrumentene (gitar, perkusjon, piano, fele kan gjenkjennes) strøs over med varsomme bevegelser og lutrende ører. Alle de fire har ulike musikalske uttrykk (dette er for eksempel langt mer abstrakt og spartansk enn vennlige The Skygreen Leopards), og alt kan spores inn i Thuja, men under dette navnet samles ikke bare de fire som en sprikende enhet, de strekker seg med samlet kraft mot nye musikalske horisonter.

Kvartetten tar seg veldig god tid og musikken står i grell kontrast til en stresset byhverdag, folkemylder eller hang til raske avgjørelser og lettvinte løsninger. Pine Cone Temples står stødig som furuskogen sjøl, og deler også den stoiske roen man får av å gå inn til trærne, kjenne barnålenes myke teppe under seg og dra inn den rene lukten av kvae og mose. Landskapet ser tidløst og urørlig ut, endringene som hele tiden finner sted tilhører et annet tidsbegrep enn menneskets. Litt som Thuja: Ved de første rundene virker det ikke som om denne musikken har mål eller mening. Jeg kan heller ikke love at du vil få en åpenbaring, men sjansene er definitivt til stede for at du gradvis vil oppdage hvordan platen vokser seg sakte inn i dine sanser. Eller du vil si at den er like spennende som å høre mose vokse.

’Mikroskopisk psykedelia’ kaller Strange Attractors det vi hører. En treffende beskrivelse. Det er så man tar seg i å se musikkens formasjoner med lupe. Bøy deg ned til jorda og gransk alle de små organismene som lever under beina dine, legg øret helt ned mot den fuktige bakken og hør nøye etter: Biller som graver, maur som bærer, forråtnelse og vekst; det lever der nede og vi hverken ser eller hører det når vi haster forbi til daglig. Thuja har her bremset tiden og fanget lyden av dette detaljerte mikrokosmos.

En annen, om enn mer søkt metafor til det musikalske innholdet er den spirituelle, noe som slo meg ved å google Pine Temple, i søken etter om det var noe jeg hadde gått glipp av, et ordspill eller noe annet å gripe fatt i. Jeg fant Pine Mountain Buddhist Temple, et tempel og meditasjonssenter i California, litt sør for Thujas hjemmebase. Om enn tilfeldig, det er heller ikke helt far out å høre denne musikkens åndelige og meditative kvaliteter. Som skapt for å sitte i lotusstilling og i dyp konsentrasjon er Pine Cone Temples en plate som stadig gir og som stadig avslører nye lag og dybder. Men den krever også – blant annet tålmod. Hva du hører og hvilket utbytte det gir, er nok i større grad enn vanlig avhengig av deg som lytter.

Disse forsøkene på å beskrive musikken kommer nok som vanlig til kort. Men å beskrive det faktiske innholdet er minst like vanskelig. Jeg har nevnt det organiske aspektet, det er som om platen puster og lever. Den dempede stilen og seigtflytende massen som drar med seg låtene kan karakteriseres som nærmere ambient enn folk/psykedelia, og om den har en varm bekledning er det viktig å legge til at det ikke er særlig med sol som slipper forbi grenene. Det er på mange måter en mørk plate, de mange lydene som hele tiden kommer ut fra intet, være seg fjern torden, knirkende fottrinn eller dødssyke skrapende feler, bidrar til skumle stemninger som er en David Lynch verdig. Fra Blue Velvet er det særlig én scene som har brent seg fast; åpningen fra den grønne velpleide hagen og Mannens fall ned mot bakken. Vi følger dette helt inn til mikronivå, og til utøyet som hersker rett under overflaten. Særlig på disc 1/spor 4 er dette et stadig tilbakevendende bilde, men også på flere andre partier bygges det en nesten intens spenning hvor den folkbaserte instrumenteringen møter jordiske krefter.

Det er også mulig å trekke ut andre elementer som bygger opp under helhetsbildet; østvendte gitartoner, minimalistisk western, akustiske melodilinjer og rustne vrakrester av forlagt skrap. Her er dessuten hint av mer urban art; sirener og gatestøy som minner om verden utenfor. Og selv om musikken formes ut fra et nærfokus, så presenteres den gjennom en kikkertlinse. Thuja graver seg ikke helt inn i sin egen verden. De åtte stykkene er i hovedsak lange og mektige med luftige, åpne rom. Fra vår vinkel gir det et inntrykk av intimt innsyn, men det skapes også et godt overblikk av mer episk karakter.

Skogen er vakker den, men den er slett ikke så uskyldig som den ser ut ved første øyekast. Her er dunkle hemmeligheter vi aldri vil forstå og stier som fører dit ingen har satt sin fot. Bare vent til du får dette inn i hodetelefonene dine: De nakne bena dine vil også ta deg med til nærmeste skog, og du vil bli der inne svært, svært lenge.

The Tower Recordings: The Galaxies’ Incredibly Sensual Transmission Field Of… (Communion, 2004)
I den moderne, psykedeliske folkmusikkens innerste sirkler sitter Tower Recordings og rugger, fremdeles i samme lotus-stilling, på det som er deres femte eller sjette album. Som om de sovnet en gang i 1969 og våknet opp igjen på 90-tallet er Tower Recordings i den situasjon at deres retro-inspirerte folk-psykedelia har fått en aldri så liten revival. Mest kjent gjennom mer populære alternativer som Devendra Banhart og Joanna Newsom, skjuler det seg bak disse en skog av kollektiv, lofts-ensemble, skogstroll og dvergnisser av ymse sort. Det er nede i den dypere delen av skogen Tower Recordings har sin faste plass.

Dannet av Matt Valentine og Pat Gubler (PG Six) på midten av 90-tallet i New York City har TR vokst til en stor familie av likesinnede og venner. Valentine har markert seg parallelt, både alene og sammen med sin Erika Elder (The MV & EE Medicine Show) og som styrer av etiketten Child Of Microtones. New Zealand-artisten Dean Roberts, Samara Lubelski og Essex Green Tim Barnes er andre profilerte artister som sitter med Tower Recordings. Dette miljøet er en labyrint det er vanskelig å komme ut av når man først har forvillet seg inn i den. Med sitt tredje album Folk Scene (2001) bidro i hvert fall Tower Recordings til at det ble etablert en begynnende bevissthet rundt mange løselige samfunn som fantes i undergrunnen med sine egne labels og CD-R utgivelser, en bevissthet som først nå er i ferd med å få gjennomslag utenfor de mindre miljøene. Det er vel neppe sannsynlig at Tower Recordings vil skape like store overskrifter som Banhart eller Newsom, men det de har å tilby her er likefullt en vellykket reise inn i mer åndelige dimensjoner.

Venner av både Velvet, Acid Mothers Temple, Syd Barrett, Beatles (Revolver), Can og The Incredible String Band kan nok få plutselige flashbacks av bare tittelen alene: The Galaxies’ Incredibly Sensual Transmission Field Of... De seks låtene her er på mange erketypiske for frifolken. Med i hovedsak akustiske instrumenter, en vektlegging av suggererende rytmikk, improvisasjon, og en åpen holdning til mer frihetssøkende uttrykk (space, raga, psykedelia, drone) skaper Valentine & co en eksotisk form for ny folk. På The Galaxies… er de innom både huskende akustisk visebris, gammel blues og groovy spacefolk à la Sunburned Hand Of The Man/Vibracathedral Orchestra. Det hele drives frem ved hjelp av hele instrument-lageret (feler, bjeller, fløyter, orgler), varierte vokalspor (messing, sur sang, kauking, Robert Wyatt’sk drømmevokal) og en tilsynelatende ustoppelig vilje til å være i bevegelse. Tower Recordings har lykkes med overgangen til lengre låter, og med platens korte spilletid fremstår de (nesten) som helhetlige og fokuserte.

Wooden Wand And The Vanishing Voice: Gipsy Freedom (5 Rue Christine, 2006)
Han fornekter seg ikke, denne trollmannen fra Oz, Tennessee. Wooden Wand har med Gipsy Freedom igjen gitt ut en omfattende og ganske storslagen plate, som etter det jeg har hørt (diskografien begynner allerede å bli svær) er hans mest fullendte så langt, i en karriere som på kort tid har rukket å avtegne en artist av mangetydig format. Gipsy Freedom strekker seg i mange retninger, fra frijazz, blues, via progaktig tungrock(!), til krautlignende grooves og mer folkbasert far-out. For ikke minst er Gipsy Freedom en avstikker vekk fra den mest erketypiske frifolken, til fordel for mer vokalbruk og melodilinjer som drar mer mot blues, jazz og 60-tallets frihetsfølelse og psykedelia.

Fellesnevner er en relativt fri innstilling til struktur, en avantgardistisk holdning til instrumentbruk og et fokus på rytmer og organiske lydkilder. Med dette som grunnlag, kan det også etterspores islett av Albert Ayler, Velvet Underground, Can og The Jewelled Antler Collective, som for å understreke noe av den spennvidden Wooden Wand (aka James Toth) og hans Vanishing Voice forsøker, og tidvis lykkes, å binde sammen til en helhetlig fungerende plate denne gangen.

Som mest notable gjest har Wooden her med seg frijazzisten Daniel Carter, en kanskje noe glemt blåser som har spilt med Cecil Taylor, Sun Ra og Thurston Moore, for å nevne noen. Han kan blant annet høres på tribale ”Didn’t It Rain”, som er en nydelig krysning av frijazz og avantfolk på over 10 minutter, og som i motsetning til mange slike sirkulære seanser har et definert mål gjennom en gradvis oppbygning som forløses av det avsluttende vokalpartiet. ”Didn’t It Rain” går fra minimal strengeplukk og treblås, fløyter og raslelyder, funderes på en gjennomgående basslinje, elektrifiseres med gitarer, og betones av Daniel Carter som legger på følsom sax. Langsomt dras vi inn i et mytisk landskap, slik omslaget viser, mørkegrønt og mosekledd, i takt med at musikken går fra lotus til runddans. ‘Didn’t It Rain, rain, rain, Didn’t we cry, cry, cry, My lord, We sang to the sky, sky sky, For you my lord…’ messer Satya Sai som sømløst tar over hovedrollen mens tempoet nå har økt ganske mye. Selv om bandet ikke helt utnytter det potensielle klimakset, så står denne låten igjen som den mest vellykkede.

Men for all del, her er mye snas. Særlig nevnes må platens clou, over 20 minutter lange ”Dead End Days With Ceasar”. Det er en jam-aktig blues fundert på et seigt, tungt bass/tromme-komp som nærmest kunne vært hentet fra Velvets ”The Gift” i slow motion. Når en stream-of-consciousness snakkevokal kommer inn etter 12 minutter er det også med en viss overførbarhet til Lou Reed & co. ”Dead End Days With Ceasar” tar deg med til ruggeland, og slipper deg ikke ut av hypnosen før den altfor korte ”Genesis Joplin” avrunder med tilfeldige trommer til en enslig og inderlig kvinnesang fra Satya Sai, slik den åpnet nesten en time tidligere. I løpet av den tiden har du fått servert mye holdbar musikk.

Tre-fire spor sliter jeg dog litt med å få noe særlig ut av, enn så lenge. ”Hey Pig He Stole My Sound” stamper rundt en gryte som består av skrangleinstrumenter, skramletrommer og fri rytmikk, der sjefskoker Wooden Wand gjør lite annet enn å røre rundt i suppa for å se hva som skjer (ikke så mye). Superkorte ”Don’t Love The Liar” er en mer ekstatisk Animal Collective-lignende rocker, som også følges av en fin liten videosnutt i regi av Heidi Diehl, men som blir stående i et noe ensomt metallisk skjær. ”Sun Sets On Clarion” fomler rundt sitt eget sentrum uten noensinne å komme noen særlig vei, dominert av en predikerende blues-stemme som preiker i tåka om et eller annet. Men alle disse sporene dyrker en tro på det umiddelbare, og kanskje feilbarlige, som kjennere av band som No-Neck Blues Band og tidlig Jackie-O Motherfucker sikkert vil verdsette. Som en lysning i skogen stiger “Dread Effigiy” frem som en nærmest konvensjonell, akustisk folklåt med bare vage hint av anormale strukturer.

Gipsy Freedom byr derfor på noe for de fleste med hjerte utenpå og hodet på skrå, men vil sikkert finne sitt hjem hos et fåtall. Den som likevel bringer platen med seg på sin vei loves, med visse forbehold, en grønnkledd ferd over engene.

Les mer:
Summer Of Love Redux (New York Times)
The New Weird Generation (II) (Notes On Metamodernism)
Freak Folk Flies High (San Francisco Chronicle)

Bjørn Hammershaug

69. Laughing Hyenas: Hard Times (Touch & Go, 1995)

Laughing Hyenas: “Each Dawn I Die”  Da det støvete omslaget til Hard Times ble åpnet ramlet det ut en omtale fra Natt & Dag, signert notoriske Anita Håland (ellers kjent som Thomas Seltzer). Det var en dobbelomtale om Royal Trux (surt fjes) og Laughing Hyenas (smilefjes). Seltzer kjennes som en kjenner og tilhenger av amerikansk hardcore, og minner naturlig nok om hyenenes bakgrunn i Negative Approach, og trekker i den korte teksten om Hard Times linjer til Black Crowes og The Birthday Party. Et aldri så lite sprang, som Laughing Hyenas hadde arbeidet seg opp mot med sine tidligere album. De er bra, spesielt You Can’t Pray A Lie, 1989, men svanesangen Hard Times ble deres mesterstykke som sluttførte ferden fra aggressiv punk til mørk sluggerblues.

Black Crowes og Birthday Party er naturlige parametre, legg også til et stykke Stones, en spiseskje Sonics og en skvett Stooges i den bluesfylte punkmotoren til Laughing Hyenas, så er det musikalske fundamentet greit nok innsirklet. Dette er musikk med røtter langt sør i Mississippi, slept nordover for å havne i en rennestein i Detroit. Det er lite oppmuntrende energi å finne i de 6-7 minutter lange låtene, som kveiler seg rundt oss med selvdestruktiv trang og dødelig forakt. Stilen kan lett bli parodisk, men Hard Times har et troverdig lynne, dette er ikke fake posører som liksom-sjangler med spritflaska. Hard Times er serious shit.