Australia: Inner City Sound: Australian Punk & Post-Punk (2006)
Our band could (almost) be your life, mate
Denne samleren er titulert og formet etter Clinton Walkers sentrale bok som ble utgitt for første gang tidlig på 80-tallet. Som boken gir platen et grundig inntrykk av hva som rørte seg i australsk undergrunn fra 1976 og i noen hektiske år fremover. Det er i sammenheng med nyutgivelsen av boken at denne doble platen lanseres som velegnet lydspor til lesingen, produsert av nevnte Walker.

Med 47 spor over cirka 2 1/2 time og omtrent like mange artister, sier det seg selv at kvaliteten er ymse, og Inner City Sound er vel så interessant som dokumentasjon som for sitt musikalske innhold. Dette er da heller ingen ‘best of’, og platen inneholder blant annet opptak som ikke tidligere er utgitt av band jeg tror man må være mer enn normalt opplyst om for å ha kjennskap til. Desto morsommere for oss oppdagerlystne altså!

Det er likevel ingen følelse av fyllvare som preger Inner City Sound. Der et par ting som ble tydelig ganske raskt for meg i hvert fall: Australske ungdommer skilte seg ikke så veldig fra sine amerikanske og britiske mates i sin samtid. To riff og snerrende vokal er nå engang et universelt språk fremført av angstfylt og rastløs ungdom i storbyens skitne bakgater. Det må også sies at det helt klart var et meget vitalt miljø i de største australske byene, et miljø som i stor grad har blitt oversett og glemt både i vesten og her i landet. Det er også klart at i stimen av kjellerband er det noen gullkorn, og det er ikke uventet navn de fleste bør kjenne til fra før: Go-Betweens, Boys Next Door/The Birthday Party, Saints, Triffids, New Christs, Laughing Clowns, Hunters & Collectors utgjør de mest kjente, og også de beste delene av Australias musikkhistorie fra denne tiden.

Fra DIY-tregrepspunken som innleder CD1 følger vi en naturlig og kjent utvikling mot post-punk, synth/electropunk, new wave, pop-punk, kupunk og enda mer eksperimentelle toner tidlig på disc 2, som dermed er den beste delen i mine øyne. Dette bidrar til å skape et inntrykk av at det australske musikkmiljøet på ingen måte lå tilbake for de mer kjente amerikanske/britiske navnene i samme periode. Et fellestrekk er de mange desillusjonert lydende mørkemenn, der høydepunktene er å finne i Laughing Clowns groovy new wave/avantjazz (”Ghost Beat”), Scientists cowboypunk à la Gun Club i ”Happy Hour”, og selvsagt Birthday Partys klassiske ”Release The Bats” for å nevne et par.

Det er ikke noe stort poeng å ramse opp alle låtene/bandene, og jeg vil heller la det bli opp til lytterne å oppdage sine egne favoritter. Ved siden av de som allerede er nevnt vil jeg likevel trekke frem et par godbiter. *** *** (dette er et bandnavn) stråler med sin frenetiske Minutemen-aktige ”Study For Falling Apart”, mens Triffids’ ”Family Name” fra 1983 er en strålende låt mer i retning av Talking Heads. Sekret Sekret fra 1984 ville med et annet statsborgerskap sikkert glidd rett inn i Paisley underground-stilen, hvis ”Girl With A White Stick” er representativ for deres uttrykk.

Det er litt merkelig at platen går utenfor sitt ’mandat’, Go-Betweens er representert med et kutt fra 2005, men den nydelige låten får vel lov til å representere nåtiden. Mange av bandene/artistene som her kan oppleves i sin spede begynnelse har senere blitt langt bedre kjent, som Nick Cave, Ed Kuepper og nevnte Go-Betweens, men de fleste vendte tilbake til de obskure platesamlingers jaktmarker etter knappe 15 minutters berømmelse.

Med i platen følger et oppdatert nytrykk av familietreet som ble tegnet i 1980, og som i form er identisk med det arbeidet Willy B. har foretatt i Norge. Her kan vi følge sentrale personer som Ed Kuepper fra Kid Galahad & The Eternals (1973), via Saints og til Laughing Clowns ti år senere, gå i fotsporene til ringrever som Nick Cave og Kim Salomon og notere det tette nettverket mellom mange av disse gruppene. Det er vel heller ikke så rart, for en påfallende stor andel av alle de involverte er fra enten Melbourne eller Sydney.

Inner City Sound er pent satt sammen og bærer preg av skikkelig arbeid. Det er ingen komplett oversikt, og bør snarere spore til interesse. Fra de jeg husker i farten og som var blant mine personlige favoritter så kan det nevnes at Radio Birdman, Lime Spiders, Crime And The City Solution, Celibate Rifles og Beasts Of Bourbon alle glimrer med sitt fravær av en eller annen grunn. Disse bør sjekkes ut uansett, og inntil da er det nå mulig for de fleste å øke kunnskapene om aussierock.

Canada: Innocence And Despair: The Langley Schools Music Project (2002)
The Langley Schools Music Project startet i utgangspunktet som et ganske enkelt musikkprosjekt ved et lite landsens kanadisk skoledistrikt på midten av 70-tallet. Pådriver var den unge og nyutdannede musikklæreren Hans Fenger. I Langley ble han kjent med en progressiv rektor som digget Miles og Coltrane, og som ga Fenger tommelen opp for et større prosjekt i distriktet. Fenger sier i ettertid at han hadde liten kunnskap om hvordan han skulle lære barna musikk, men fant raskt ut at barnas kritiske sans og musikalske smak gjorde jobben lettere for ham. Fenger: ’Whether the results were good, bad, in tune or out was no big deal – they had élan.’ Hans inspirasjonskilder var blant andre Sun Ra, Brian Wilson og Phil Spector, og ganske snart ble han også kjent med arbeidet til den tyske musikkpedagogen Carl Orff. Drevet frem av inspirerte barn og en vag ide begynte det å rulle på seg, og ganske snart kom vennen Greg Finseth inn i bildet. I 1976 gjorde disse to gymsalopptak på en tospors Revox, og resultatet ble presset på vinyl til glede for elevene og deres familier. I 1977 ble prosjektet gjentatt med elever fra andre skoler i nærheten, igjen med barn i alderen 9-12 år. Det er fra disse opptakene vi utenfor den nære kretsen nå har muligheten til å være med tilbake på en nostalgisk og vakker ferd.

Det er vanskelig å måle dette spesielle albumet ut fra vanlige kriterier, men det mest slående med The Langley Schools Music Project er gleden som disse barna sprer, seriøse til sitt arbeid som skolebarn flest, og med en naturlig barnslighet som ingen voksne er i stand til å kopiere. Det gjør at opptakene aldri blir latterlige, snarere er det en varm og ekte stemning i dette som ligger lysår unna dagens kvalme designerbarnestjerner. ”Good Vibrations” er en nøkkellåt i så måte, for man får virkelig gode vibber av dette her, enten det er Bay City Rollers (”Saturday Night”), Fleetwood Mac (”Rhiannon”) eller Wings (”Band On The Run”) som blir behandlet av barnestemmer. Det at opptakene aldri var tiltenkt et større publikum gjør selvsagt troverdigheten desto større. Selv om albumet har en kollektiv styrke, er det likefullt prestasjoner her som hever seg over de andre. Av de tre solistene er det verd å lytte ekstra til 9 år(!) unge Sheila Behman som gjør en utrolig tårevåt prestasjon av Eagles’ ”Desperado”. Det er nesten så man må være tilbøyelig til å være enig med Fengers ord: ’I always felt ”Desperado” was better than versions by the Eagles and Linda Ronstadt.’ Joy Jackson beveger også noen av de samme hjertestrengene med sin tolkning av ”The Long And Winding Road”, mens solist Tina van de Weteringe Buys synger på det mest overraskende låtvalget, ”Calling Occupants Of Interplanetary Craft” av det obskure prog-bandet Klaatu (riktignok hadde låten blitt spilt inn av The Carpenters tidligere, men dog). Nevnes bør også David Bowies ”Space Oddity”, med en meget særegen gitarsolo – hør selv.

Fenger gjør et poeng av at barn sjelden foretrekker ’søt barnemusikk’, men at de heller ’cherished songs that evoked loneliness and sadness’, som gjerne gjenspeiler barns liv på en mer sannferdig måte. Det gjør The Langley Schools Music Project befriende fritt for tradisjonelle barnesanger eller direkte gla’låter, selv om allsangfaktoren hele tiden er tilstede, noe som i ettertid forsterker den uskyldsrene melankolien. Platen er en ypperlig mulighet til å høre unike versjoner av ”Sweet Caroline” (Neil Diamond), Michael Murphys ”Wildfire” og ”To Know Him Is To Love Him” (Phil Spector) som virkelig har et bittersøtt preg over seg. Brian Wilson og Spector må ha vært sentrale i denne prosessen, og Wilsons signatur finnes på hele seks av låtene.

Selvfølgelig kan de skranglete rytmeinstrumentene og det altoppslukende og intensive koret bli noe voldsomt over lengre tid, så det er en ide å trekke frem og lytte til enkeltlåter etter behov. The Langley Schools Music Project er et meget vakkert gjenhør med fortiden, og selveste John Zorn har uttalt seg om den på følgende måte: ’This is beauty. This is the truth. This is music that touches the heart in a way no other music ever has or ever could’. Disse store ordene får stå som en passende, om enn noe pompøs beskrivelse på denne særegne utgivelsen.

Danmark: Pioneers – The Beginning Of Danish Electronic Music (2009)
Har du ikke noe særlig kunnskap om tidlig dansk elektronisk musikk, sier du? Da er vi i samme båt. Denne samlingen gir et godt innblikk i en, sikkert for mange, ukjent scene og historie. Og den gis vi gjennom en meget flott sammensatt dobbel utgivelse, med et tykt innleggshefte som gir god bakgrunnsinformasjon.

’Man kan ikke påstå at Danmark på nogen måde var førende i udviklingen av den elektroniske musikk – tværtimod var det relativt sent og til dels modstræbende, at vi kom med’ står det å lese i et avsnitt om hvordan danske pionerer møtte motstand fra det etablerte musikalske miljøet. Et elektronisk musikkstudium ble ikke etablert før i 1967, og det første offentlige og fullt utstyrte studium var ikke på plass før i 1987 (DIEM i Århus).

Det tegnes dermed et bilde av at de første pionerene i Danmark, på slutten av 50-tallet, var henvist til selv å anskaffe eget utstyr – som var meget kostbart, komme seg inn i Danmarks Radio på et vis eller dra utenlands. De første som begynte å eksperimentere med elektronisk musikk i Danmark – og jeg forholder meg til fakta på denne utgivelsen – var komponistutdannede Else Marie Pade og Jørgen Plaetner. De er representert med fire stykker her. Bent Lorentzen startet et teorikurs for elektronisk komposisjon på Ingeniørhøjskolen i Århus – som virker å være et sentrum for elektronisk musikk i Danmark – der blant andre Gunnar Møller Pedersen og Fuzzy deltok. De tre utgjør brorparten av stykkene som er tatt med her, og da er det bare plass til ett verk av de to Svend’er: Nielsen og Christiansen. Det virker altså ikke å være et altfor uhåndterlig krets, på en plate som favner over 18 år, fra 1960-1978, og som inkluderer en rekke uttrykksformer (ambient, droner, improvisert støy, klipp & lim, moderne komposisjon og konkret musikk for å nevne noe).

I platens nevnte omfattende innleggsbok er det også en grundig innføring i bakgrunnen for fremveksten av den elektroniske musikken av Finn Egeland Hansen, som knytter bånd mellom den elektroniske musikken og kunstmusikken (futuristene og wienerskolen), en historisk linje som kanskje kan diskuteres. Han gir også en god oversikt over apparatene pionerene hadde å bale med og her er også intervjuer med alle de nålevende involverte og deres verker. Denne kontekstualiseringen gir platen økt nytteverdi, og muliggjør en forståelse av prosessene bak det enkelte verk skapt av primitive redskaper og med en langt større tålmodighet enn dagens musikere og deres datamaskiner.

Ta for eksempel Jørgen Plaetners klangrike ”Continuo” (1960), laget ved hjelp av tonegeneratorer og båndklipping, som ikke står tilbake for ting Deathprod kunne funnet på å skru sammen nå 40 år senere. Hans ”Beta” (1962 – 63) lar dronene hvile og Plaetner hengir seg mer til rytme og motorikk her. Ganske spaca som sådan, og ”Beta” er blant de tidligste eksemplene på noise som i hvert fall jeg har hørt. Fra samme periode finner vi Else Marie Pades (det måtte da være et ensomt sted for en kvinne på den tiden?) som bearbeider klanger fra båndmaskiner på ”Etude I” (1961), dandert som en lydstafett inspirert av Gertrude Steins replikk ’En rose er en rose er en rose’, her omgjort til ’en lyd, der griber en lyd, der griber en lyd…’

Jeg trekker frem ett stykke til: Bent Lorentzens ”På Oppdagelsesfærd i Pianoets Indre og Ydre Verden” tar utgangspunkt i det konkrete instrument, pianoet, går på oppdagelsesferd i det og bearbeider lydene han finner til det ugjenkjennelige i etterkant. ’Man skal slappe fuldstændig af, når man hører det stykke. Det er ikke meningen, at man skal blive sur og gal’ sier komponisten selv, om stykket som visstnok ble møtt med nettopp sure miner da det ble fremført første gang i 1968. Det var den gang elektronisk musikk vakte sterke reaksjoner i sin samtid.

Dette er et forbilledlig arbeid og en fin presentasjon av en genres mest spennende fase: pionertiden. Jeg glemmer snart at det er historisk materiale jeg lytter til, og lar meg heller suge inn i musikken. Jeg undres på om elektronisk musikk – dansk eller ikke – noensinne var mer spennende enn i nettopp disse årene. Det er et spørsmål som taler til denne samlings store fordel. Svarene er – om ikke opplagte – meget interessante.

Diverse: More Great Moments Of Vinyl History (2004)
I 1987 satte BBCs DJ Andy Kershaw sammen en plate han kalte Great Moments Of Vinyl History. Det var et dykk ned i en eklektisk platesamling som ble meget godt mottatt og raskt utsolgt. Billy Bragg, Orchestra Baobab og Dwight Yoakam var bare noen av artistene han stilte ved siden av hverandre den gangen.

17 år senere har Kershaw på nytt børstet støv av sin sikkert enorme platesamling, og funnet frem 20 artister der tid og sted er underordnet, men som alle deler en folkbasert tilnærming til musikken. Det være seg om røttene ligger i Mali, Hull, Tennessee eller Jamaica. Andy Kershaw viser igjen hvordan musikk ikke har noen grenser, men tilhørighet, og hvordan artister som på papiret ikke har noe til felles blir som gamle bekjente når de plasseres sammen. Det er mye genre-hopping her, men det knyttes flere bånd enn det skaper brudd. Og platen er en glitrende måte å lufte sine musikalske sanser på. For ordens skyld ser jeg på samlingen med utgangspunkt i tre hovedområder; Afrika, England og USA.

Afrika er et glemt kontinent, både politisk og musikalsk, men noe av dets mangfoldige kultur får sin rettmessig store plass her. Mest kjent er nok Malis bluesgitarist Ali Farka Toure. “Patience” synges av Hayra Arby, ’the best singer in Timbuktu’ ifølge Toure, og ikke tidligere innspilt inntil 1988, da Kershaw på musikk-safari i regionen fanget dette magiske øyeblikket med enkelt opptaksutstyr.

Youcef Boukella spiller til daglig bass i fransk-afrikanske Orchestre National De Barbes, men han er også soloartist. Hans algeriske bakgrunn og rai-stilen kan høres på ”Salam”.
Ellers strekkes bånd fra den afrikanske frigjøringen på 60-tallet (Dorothy Masukas Ghana) frem til moderne rap fra Mali (Magic Black Mens Can 2002), fra Sør-Afrikas kamp mot Apartheid (MK Platoons Apartheid Dead) og til dagens Sør-Afrika ved Maskanda-gitaristen Shiyani Ngcobo.

Vi vender til England og to legender: John Martyn med en i denne sammenheng passende crossover-versjon av reggae-bandet Slickers (”Johnny Too Bad”, fra Grace And Danger, 1980). Joe Strummer kan høres pre-Clash og i velkjent stil med sitt første band The 101ers og låten ”Motor Boys Motor”, fra hans første studiobesøk i 1975. (Kuriositet: Vic Maile produserte låten, senere produsent for Bill Carter og Screaming Blue Messiahs, hvis første band også het Motor Boys Motor.) Forfatter, BBC-programleder og Barnsley Football Club’s poet-in-residence Ian McMillan startet på Kershaws oppfordring et samarbeid med det britisk/indiske-folkbandet The Angel Brothers & Satnam Singh, her med en underholdende historie om det å kjøpe Captain Beefheart-skiver hjemme i Barnsley på 70-tallet! Keltisk folk kommer sterkere inn med Jim Eldons sure Thatcher-versjon av Springsteens ”Dancing In The Dark”, og er det noen som husker ”You’ll Always Find Me In The Kitchen At Parties”? Her hentes det frem en annen Jona Lewie-original; ”I’ll Get By In Pittsburgh”.

Platens tredje geografiske hovedområde er USA, og særlig genrene country & soul. Også her er bredden stor, fra texaneren Dale Watsons tolkning av Merle Haggard-klassikeren ”Mama Tried”, til Nashville og standard-duoen Carl And Pearl Butlers honky tonk ”Sundown In Nashville” og Joe Tex’ southern soul ”Buying A Book”.

Av de mer ukjente kan det være verd å få med seg soulartisten Stanley Winstons ”No More Ghettos In America” (han er beskrevet slik: ’Absolutely nothing is known about Stanley Winston, even in the obsessive circles of soul music collectors…’) og countryartisten Dan Pickett som var i studio kun én gang. Det skjedde i 1949. Om låten ”99 1/2 Won’t Do” heter det: ’… a gospel standard, transformed by Pickett into what may be the first recorded rap…’

Det er heller ikke bare musikalske rariteter som er plukket frem. New Havens Miracle Legion er vel platens mest ordinære band, men ”The Backyard” er både en fin poplåt og en liten påminnelse om hvordan US-indiepop hørtes ut på midten av 80-tallet.

Platen er flott illustrert av tegneren Glen Baxter, det er en ryddig presentasjon med anekdoter om hver artist ved Kershaw selv og liner notes av John Henry Bisbrowne (som driver en platesjappe i Burton-On-Trent). More Great Moments Of Vinyl History favner bredt, og bør være kjærkommen ikke bare til de som liker å høre Kershaw på BBC (eller P2s Wasabi), men til alle som er opptatt av musikk generelt. Den oppfyller dessuten samleplatens to store krav ved å fungere utmerket på egen hånd, og samtidig friste til mange ytterligere bekjentskaper.

Selv om ikke alle låtene isolert sett er prima, så er More Great Moments Of Vinyl History helsekost for alle som har trenger fornyet musikalsk appetitt.

Diverse: The Tone Of The Universe (=The Tone Of The Earth) (2005)
PseudoArcana er plateselskapet til Antony Milton, som holder til i Wellington, New Zealand. Han gir ut CD’er og CD-R med artister som seg selv, The Skaters, Richard Wright, Keijo og The Moglass. Stilmessig strekker det seg fra ambient/drone, elektronika, psykedelisk folk og mot mer støyende saker – og litt videre. Med andre ord finnes det ingen særlig musikalske grenser for Milton, ei heller geografiske. Et dykk ned i hans selskap betyr at man kan stifte bekjentskap med artister fra bl.a. New Zealand, Ukraina, Finland, Italia og USA. Med samleren The Tone Of The Universe (=The Tone Of The Earth) drar vi like gjerne langt ut i verdensrommet. Vi er på vei til en fjern galakse som heter Perseus.

Perseus resonerer, ifølge astronomene (ifølge PseudoArcana that is), ’in a steady b flat drone…’ Siden disse tonene ikke kan oppfattes av mennesket, ikke bare er de langt unna, de svinger sånn cirka 50 oktaver under det øret kan fange opp, tenkte Antony Milton at det var på sin plass å lage en hyllestplate til dette musikalske og kosmiske underverk her på jorden! Resultatet har blitt en variert og vakker plate med mye hengende toner og underlige lyder.

Siden jeg er tonedøv har jeg egentlig ingen anelse om alle artistene har lagt seg på en b flat, men en del titler indikerer det. Selv om platene fungerer godt i sin helhet, med myke overganger i det som er en relativt sammenhengende romreise, så er det like viktig at vi presenteres for en rekke artister som stort sett holder seg skjult for allmenheten. Selv om mer oppegående personer enn meg sikkert vil kjenne godt til alle som er representert, våger jeg likevel påstanden om at de fleste av oss her vil skaffe seg nye vennskap. Av de mest etablerte navnene finner vi Blithe Sons, Vibracathedral Orchestra, My Cat Is An Alien og Birchville Cat Motel. Av de for meg ukjente satte jeg umiddelbart pris på finske Kejio og Ukrainske Moglass. La oss se litt mer systematisk på de to platene, som er delt i en hvit og en svart disc.

Den hvite platen innledes av Blithe Sons, duoen bestående av Glenn Donaldson og Loren Chasse, som på mange måter definerer San Franciscos vel ansette kollektiv/label Jewelled Antler. Deres ”Map Of Dusk” er en drømmende og abstrakt kosmisk reise, som å sveve alene ut i det store intet. Blithe Sons etterfølges av den meget produktive lydskulptøren Peter Wright (fra Christchurch, New Zealand). Wright var for øvrig delaktig i dannelsen av selskapet kRkRkRk, som har en spennende katalog bak seg. Hans bidrag heter Haboob, og den forsiktige akustiske gitaren som beveger seg langs bølgende klangvegger bidrar til å holde oss i kosmos noen minutter til.

Jeg nevnte finske Kejio, og Stellar Wind er et nydelig kutt av finnen; et hypnotisk bearbeidet hagelandskap vevet sammen med stemmen til Rumlingane. Mer galaksedroner skal det bli. Eugene Carhesio/Leighton Craig, Anla Courtis (hennes bidrag er for øvrig slitsomt statisk), Hands of Satisfaction og A.M/Uton (Uton er nok et finsk band) holder seg alle til en eller annen form for drone/ambient og underbygger platens kosmiske utgangspunkt. CJA skiller seg noe ut fra dette med sin Misty, som i hovedsak er noen enslige bluesaktige gitarriff som høres ut til å være spilt inn i et kjølelager. Kreditt dessuten til Vibracathedral Orchestras raga-lignende 3 Bb Moods – det var godt med litt rytmer igjen!

Den svarte CDen skiller seg ut fra den hvite i form av større musikalsk spenn. Moglass er noe så sjeldent som et band fra Ukraina (sjeldent, tja, si det, kanskje landet gjemmer en supervital undergrunn?). De har også en del utgivelser bak seg som virker mer enn gjennomsnittlig spennende, og befinner seg i landskapet droner/eksperimentell friform. De er dessuten aktuelle med en plate i samarbeid med Tom Carter (Charalambides) som selvsagt bør sjekkes ut. ”05:05” er en mystisk og forlokkende blanding av maskinelle lyder, diffus støy, og uklare gitarlinjer. Vanskelig å gripe tak i, men likevel med en merkelig sterk tiltrekningskraft.

Neil Campbell (frontfigur i nevnte Vibracathedral Orchestra) hengir seg tydeligvis til mer eksperimentell cut-up elektronikk når han figurerer under eget navn. ”Bbreeze” har mer Oval enn VCO over seg, preget av varme, organiske uklarheter. Birchville Cat Motel drar på sin ”I Am But Dust” mer i retning Mogwai/Flying Saucer Attack, der de lar mektige lag av gitarfuzz omsluke sitt bidrag, og står igjen som platens mest konvensjonelt støyende låt. Fra det ene til det andre, med The Skaters bærer det rett til skogs. Platens skumleste, og kanskje aller beste. Her kommer vokalen frem for en sjelden gang, riktignok i form av ordløs kauking. Dette høres ut som et eldgammelt indiansk stammerituale, med handlinger av en form man helst ikke vil vite om finner sted. Det er dermed nesten betryggende å bli med Seht ut i rommet igjen. ”Antarctica Download” har ingen kanter, ingen form, bare materie, og legger seg som et mykt teppe over ørene. Of og 1/3 Octave Band befinner seg i en mer lydmalende og forstyrrende stil, sistnevnte med noe riktig så vond metallisk gnissen. Ikke helt ulikt Nether Dawn (et av Antony Miltons utallige prosjekter) som også høres ut til å forske på spenningen mellom ambient og støy. Avslutningsvis, den minimalistiske italienske brødreduoen My Cat Is An Alien, med passende titulerte ”Hear The Voice Of The Cosmos”. Fra menneskelig hvit støy slippes vi løs langt, langt der ut blant svarte hull og ukjente galakser.

New Zealand: Need For a Crossing – A New New Zealand Vol. 1 (2007)
Når Table Of The Elements spanderer på seg en utgivelse, så skjer det nesten uten unntak på forbilledlig vis. Need For A Crossing – A New New Zealand er ikke noe unntak, her er det høy klasse over både utformingen og det meste av innholdet.

Med denne platen følger en 24-siders bok med smakfulle svart/hvite bilder fra øyas gamle dager, med fokus på øde veistrekninger som snor seg gjennom trøtte byer og rundt skogkledde åser og høye fjell. Det minner egentlig litt om Norge, og parallellene kan også overføres til musikken. Det er i ’utkantland’ som her hjemme, i Finland og nettopp New Zealand vi finner noe av de mest spennende bandene innen såkalt eksperimentell rock for tiden.

Sentrale navn er Antony Milton, Peter Wright, Stefan Neville, Campbell Kneale, Leighton Craig og Greg Malcolm. Tilsammen danner de sentrum i New Zealands ’nybølge’, men uttrykksmessig spriker de i flere retninger. De utgjør ingen samlet front som står klar til å overta verden, og platen gir oss mer en god oversikt over det som rører seg, enn å by på de helt store overraskelsene og de vanvittige musikalske høydepunktene. Men samlet sett avdekkes en interessant scene.

Wellingtons Birchville Cat Motel (Campbell Kneale) er et nærmest etablert navn i disse kretser. Under dette navnet har Kneale samarbeidet med blant andre Lee Ranaldo og (selvsagt) nesten-navnebror Neil Campbell (Vibracatherdral Orchestra). Han har også gjestet Norge ved flere anledninger, både som Birchville og som dronemetal-prosjektet Black Boned Angel. Overveldende ”Skies Crimson Tears” fører oss inn i platen med militante gitarvegger som viser at Kneale også kan være både hard og kontant som Birchville Cat Motel, og låten står igjen her som platens virkelige killer.

Campbell Kneale driver plateetiketten Celebrate Psi Phenomenon, som gir ut mye av landets avantrock-artister – og også utenlandske ting. Labelen kjennes ved sine enhetlig utformede plateomslag, og har blant andre Kemialliset Ystävät, Seht og Greg Malcolm i katalogen.

Sistnevnte gitar-elegant er representert med to spor her, begge preget av sin særegne signatur bestående av droner, Fahey’sk gitarstil og slagverk – alt framført samtidig av den firearmede mannen. Greg Malcolm har også spilt flere ganger i Norge, og anbefales på det varmeste som liveartist.

Blowfly Saint er for meg et nytt bekjentskap. Musikalsk snakker vi her om lyd-draperinger og atonale gitarklanger i rusten, minimalistisk disharmoni. Bak navnet står Stefan Neville og Leighton Craig. Begge er dypt involvert i mange ulike prosjekter down under. Neville driver blant annet Pumice, som er representert med to spor. Disse skiller seg litt ut da de er en smule mer melodisk fundert enn det meste annet her. ”Bold/Old” går i en slags blanding av singer/songwriter og hjemmestøy – litt Richard Youngs møter David Grubbs kanskje, mens ”Stars” virker å være spilt inn en kjeller og fremført i en kirke; en dose katedralsk lofi-noise med andre ord. Den Sebadoh-beslektede stilen føres videre med GFrenzy, nok en ukjent person og han etterlater ikke noe særlig dypt inntrykk med sine tilmålte 1:37.

Det siste kvarteret flyter langsomt opp i de høye luftlag med Leighton Craig, Antony Milton og Peter Wrights langstrakte casio/gitardroner. Milton står eksempelvis bak band som Claypipe og Swagger Jack, og ikke minst bestyrer han den kjekke etiketten PseudoArcana.

Denne samleren kan inspirere til dypere graving i New Zealands mange egenartede musifanter. Ikke alt er like velformulert, ei heller på denne samleren. Men som informativt prosjekt og den forbilledlige måten det er utført på gjør at jeg vil gi mine anbefalinger.

Norge: Compendium Records: Norway’s First Progressive Record Store And Label 1974 – 1977 (2010)
Plastic Strip fortsetter sitt utrettelige arbeid med å plukke fram obskuriteter fra norsk musikks glemte skattekott. Denne er plukket fra Compendium Records i årene 1974-77.

Det var ikke bare i punken at DIY-tanken stod sterkt, slik enkelte ynder å tro, idealister fantes også blant de som hadde tilhørighet i såkalt ’avansert’ musikk. Eksemplifisert her. Bakgrunnen for Compendium var tre karer i Oslo (Frode Holm, Gunnar Skogen, Jomar Johansen) med sans for progressiv musikk. I deres ’programerklæring’, gjengitt i omslaget, står det blant annet at hensikten med Compendium er ’å gi utgi musikk som er av høy kvalitet og som springer ut ifra en ekte musikalsk innlevelse og ikke ut ifra ønsket om rask fortjeneste’ og ’å gi progressiv og avansert musikk en mulighet for å utvikle seg gjennom produksjon av plater’. Troikaen hadde dessuten et ønske om å spre norsk musikk ut i verden, gi artistene større økonomisk andel av platesalg og skyte eventuelt overskudd tilbake til artister og arrangører. Disse noble tanker var ikke overraskende lite forenlige med økonomiske realiteter, og Compendium fikk ingen lang levetid i norsk platebransje. Katalogen var heller ikke så fet, 10 utgivelser ga de ut, men kvaliteten er desto mer imponerende.

Lars Mørch Finborud i Plastic Strip arbeider ved Henie Onstad Kunstsenter i dag, og har revitalisert den musikalske satsningen der. Her vanket også herrene bak Compendium og fikk blant annet med seg konserten med The Soft Machine i 1971. De stod senere bak Henry Cows konsert på samme sted, og fikk tatt opptak av det som ble Compendiums første utgivelse. Kontakten med medlemmer i The Soft Machine etter konserten på HOK førte til at Compendium også fikk utgitt Hugh Hoppers Hoppertunitybox og Hopper/Dean/Tippett/Gallivans jazzskive Cruel But Fair.

I tillegg til kontakten med Canterbury-scenens toppnavn, utga Compendium album med britiske Mirage, flere album der Joe Gallivan og Charles Austin var involvert, og ikke minst et knippe spennende norske utgivelser. Karin Krog og Archie Shepps Hi-Fly, Saluki (med Freddy Dahl på gitar) og Blow Out (med bl.a Jon Eberson og Jon Christensen).

Katalogen til Compendium representeres her med én låt fra de ulike albumene, fra Krog/Shepps nydelige ”Steam” til Henry Cows halvtimes løse improvisasjon, tatt opp 25. juli 1975 på Henie Onstad. Et illustrerende eksempel både på noe veldig tidstypisk og ganske så tidløst. Ikke alt har tålt tidens tann like godt, og det hviler en dunst av te og teak over denne samleren. For de av oss som liker slikt så er det selvsagt essensielt, og som dokumentasjon over en noe oversett scene i norsk musikkhistorie så er dette ikke minst en historisk viktig samling.

USA: Evangeline Made – A Tribute To Cajun Music (2002)
Følgende definisjon av cajun gir en god beskrivelse av hva det dreier seg om: ’A person born or living along the bayous, marshes and prairies of south Louisiana; devoted to gumbo, boudin, sauce piquante, crawfish and jambalaya; dedicated to the fais-do-do, French music, hard work and letting the good times roll’ (av ukjent opphav).

Den offisielle bakgrunnen er som følger: Franske bosettere i Nova Scotia, acadianere, ble forvist fra sine områder etter at de nektet å støtte britene i konflikten mot franskmennene. De forsvant sørover til USA på 1760-tallet, og svært mange endte opp i de fruktbare, sørvestlige delene av Louisiana. Der blandet de seg med mørke fransktalende kreoler, som fortsatt snakker sin særegne form for fransk. Blant de relativt isolerte sumpene rundt Lafayette, Lake Charles og Evangeline har cajun-kulturen klart å bevare sin rike egenart, både innen språk, tro, mat og ikke minst – musikk.

Både kreoler og cajuns delte mye av den samme musikktradisjonen, som i første rekke var musikk man danset til ved dansetilstelninger, såkalte fais-do-dos, gjerne gamle europeiske danser som masurka, polka eller vals, og instrumentene var tradisjonelt fele, munnspill og trekkspill. Utover på tidlig 1900-tall ble cajun-musikken også kjent utenfor Louisiana, mye takket være opptakene til folkloristene Alan og John Lomax. Siden den gang har populariteten spredt seg, og med Evangeline Made kan vi kanskje håpe på økt anerkjennelse også her hjemme.

Evangeline Made er et prosjekt ledet av Ann Savoy. Hun ønsket å fungere som brobygger ved å samle artister utenfor det tradisjonelle cajun-miljøet sammen med mer genuine musikere. Det viste seg å ikke være vanskelig å finne deltagere som ønsket å være med på dette. John Fogerty, Rodney Crowell, David Johansen, Nick Lowe, Richard & Linda Thompson og Maria McKee var blant de som med glede ønsket å delta. De fremfører stort sett eldre låtmateriale, synger på originalspråket, og er backet av et stjernelag av dyktige instrumentalister. Mest kjent er kanskje felespiller Michael Doucet fra Beausoleil (som har spilt på Superbowl (1996) og vunnet Grammy for beste tradisjonelle folk album (L’Amour Ou La Folie, 1997)). Produsent Ann Savoy deltar selv sammen med ektemannen Marc Savoy. Han har helt siden sekstitallet gjort seg bemerket for sin innsats for cajun-kulturen, både som musiker (trekkspill) og arrangør. Han har spilt i Savoy Doucet (sammen med Michael Doucet), Balfa Brothers og The Louisiana Aces, og dannet Savoy Music Centre som blant annet arrangerer ukentlige jam-sessions og som jobber særlig for å sikre rekruttering av yngre musikere. Barnebarnet til legenden Amédé Breaux – Jimmy Breaux – deltar på trekkspill, bestefar Breaux var forøvrig svoger til Joseph Falcon, mannen bak den første bevarte cajun-innspillingen (1928). Jeg mistenker dessuten at noen av Broussardene som er med her kan være i slekt med pionerer fra 30-tallet som Aldus og Evelyn Broussard. Akkurat som denne platen i seg selv er et møte mellom nytt og gammelt, og er blitt til en musikalsk gledesreise inn i de dypeste delene av Louisiana. Geografisk begrenset, men musikalsk grenseløst.

Det mest sentrale uttrykket, ved siden av fele og trekkspill, er sangen. Akkurat som Harry Smith lagde sine korte sammendrag av tekstinnholdet når han samlet amerikansk folkemusikk på 50-tallet, oppsummerer Ann Savoy kort hva hver enkelt låt handler om (noe som er nyttig for oss med haltende fransk-kunnskaper). Temaene omhandler stort sett kjærlighet av den lengtende sorten eller rene festelåter. John Fogerty låter friskere enn på lenge med ”Diggy Liggy Lo”, som er beskrevet slik: ’Diggy Liggy La is my sister, she married Diggy Liggy Lo, to go live in town and have fun!’. Mye av cajun-musikken dreier seg nettopp om å spre ren glede i dance-halls, og det smitter over på lytteren også. Dette er musikk som går til hjertet, mer enn til hjernen.

Smittende spilleglede til tross – her det mange triste skjebner å velte seg i. To låter må nevnes i særdeleshet, og begge er ballader. Ann Savoy synger duett med Linda Ronstadt om en femten år gammel jentes kjærlighetssorg. Et lignende tema tar Patty Griffin opp i ”Pa Janvier, Laisse Moi M’en Aller”, om en ung jente som ikke får tillatelse til å dra sammen med sin kjære. Jeg kan love at stort vakrere enn disse visene kan ikke musikk bli. Linda Thompson er også svært innbydende der hun byr opp til en vals, ”Valse De Balfa”, og Maria McKee tar tak i en annen ballade som hun gjør til sin egen, ”Tout Un Beau Soir En Me Promenant”, som hun oppdaget i far og sønn Lomax sitt skattekammer. Langsomme låter, som Rodney Crowells ”Blues De Bosco” og Nick Lowes ”Arrêtte Pas La Musique” blandes med forrykende hælesprett. Det er for eksempel ryddet danseplass til to instrumentale, ”Vagabond Special” signert Marc Savoy (’a hardcore dance hall favourite’) og ”Two Step De Prairie Soileau” av Amédé Ardoin. Ardoin levde tidlig på 1900-tallet og bemerket seg som noe så sjeldent som å være en sort trekkspiller. Han spilte mye sammen med felespiller Dennis McGee (som tidvis måtte virke som beskytter mot rasistiske publikummere), og det heter seg at det ikke er en ekte fais do-do før man spiller en låt av Ardoin. Passende nok er derfor skyggen hans med her også.

Evangeline Made har blitt den best tenkelige introduksjonen til cajun-musikk, og jeg våger en bolle kyllinggumbo på at alle som kjøper denne vil bli øyeblikkelig frelst. Arrêtte Pas La Musique – Don’t Stop the Music!

USA: Gastonia Gallop – Cotton Mill Songs & Hillbilly Blues (2009)
North Carolina er rik på historisk old time music. Med grenser både mot Appalachene og sørstatene kan staten skilte med tradisjoner både innen fjellmusikk og Piedmont blues (etter regionen av samme navn). Bluegrasskongen Doc Watson kom herfra, det samme gjorde den anerkjente folkloristen (og musikeren) Bascom Lamar Lunsford som samlet mye av tonene fra Great Smoky og Blue Ridge Mountains og omliggende områder. Mye av det vi kjenner som ’typisk’ amerikansk folkmusikk har altså sine røtter herfra, noe som tidligere har blitt grundig dokumentert gjennom en rekke prisverdige samlinger og bokssett. Gastonia Gallop viser at det fremdeles er hull å fylle.

Gastonia klinger kanskje ikke med gjenkjennende bjeller hos alle musikkinteresserte. Byen huser cirka 70 000 sjeler, og henger vel snart sammen med den ti ganger så store metropolen Charlotte. På 20- og 30-tallet var Gastonia det blomstrende hovedsetet for tekstilindustrien i USA. Byen tiltrakk seg store mengder arbeidsfolk, og dermed var grunnlaget også lagt for en kulturell oppblomstring. Dette danner det historiske bakteppet for samleplaten Gastonia Gallop – Cotton Mill Songs & Hillbilly Blues, med undertittelen Piedmont Textile Workers on Record, Gaston County, North Carolina 1927-31.

Mye av grunnlaget for om slike samlere – som det tross alt er en del av – er vellykket, ligger i originalitet og innpakning. Utgiver Old Hat Records er som alltid sitt ansvar bevisst, og har laget en lekker sak, litt i Robert Crumb-stil, og med platen følger en 24 siders booklet med mye god informasjon, fotografier og illustrasjoner. Her kan vi for eksempel lære at det ble gjort hele 350 plateopptak i Gastonia før 1942, innen folkballader, ragtime og hillbilly blues. Dette er musikkformer med klare rurale tradisjoner, og noe av det mest interessante med denne samlingen er at Gastonia var et tidlig industrisamfunn, og dette gjenspeiles også hos artistene som er med her.

Nær sagt alle var hvite tekstilarbeidere med fulltidsjobb i fabrikkene. Og de synger om virkeligheten og hverdagen, slik artister gjorde i gamle dager, da musikk gjerne ble brukt for å belyse sosiale og politiske utfordringer. Her er historier om økonomiske nedgangstider, drekking, fattigdom og stræv. De 24 sporene sentreres rundt et knippe artister, men den musikalske bredden er større enn det artistiske miljøet. Hillbillyartisten David McCarn, mandolin/gitar-trioen Three ‘Backer Tags og stringbandet Wilmer Watts & The Lonely Eagles er blant eksemplene på variasjonen og virtuositeten som må ha preget Gastonia i byens blomstringstid etter denne samleren å dømme.

Det understrekes i innleggsheftet (ført i pennen av produsent Marshall Wyatt og forfatter Patrick Huber) at disse arbeidende musikerne var bevisst sine musikalske tradisjoner fra nærområdet, men også preget av nye bølger innen amerikansk massekultur (Tin Pan Alley, vaudeville, jazz). Det poengteres også at arbeiderne i Gastonia hadde en liten, men fast inntekt som gjorde at de kunne skaffe seg utstyr og få spilt inn musikken sin, muligheter for regelmessige bandøvinger og mange muligheter for livespilling, i motsetning til de mer isolerte musikerne i fjellene, og dette bidro til å dyrke frem både en egenart og en stilsikkerhet som er gjennomgående her.

Dette er også en plate som minner om regionale forskjeller som har forsvunnet i takt med fremveksten av det moderne samfunnet som vi her møter i sin spede begynnelse. Gastonia Gallop er pre-hillbilly, pre countrymusikk og i det hele tatt en glitrende innføring av musikk fra en tid som for lengst er forgangen, men ekkoet fra de stengte fabrikkene bør fremdeles tale til oss i dag.

Wales: Ankst Records: Radio Crymi Playlist Vol. 1 1988-1998 (2003)
Velkommen til konsonantangstens arnested, Wales. Her kan du høre fremmedartede låttitler som ”Gyda Gwen” (With a Smile), ”Hwyl Fawr Heulwen” (Goodbye Sunshine), ”Cwcwll” (Hood) og ”Llawenydd Heb Ddiwedd” (Never Ending Joy) på radioen, noe som for oss nordboere gjør musikken mer eksotisk enn den nødvendigvis er. For når det gjelder materialet på denne platen så er det av ganske så gjenkjennelig art hele veien.

Walisisk musikk har for meg begrenset seg til relativt etablerte navn som Super Furry Animals, Gorky’s Zygotic Mynci, Reinhallt H. Rowlands og Catatonia. De er alle representert på denne samleren fra plateselskapet Ankst, som siden 1988 har gjort sitt beste for å vise at Storbritannia er mer enn London, Glasgow og Madchester. Ankst ble dannet av de to studentene Alun Llwyd og Gruff Jones på slutten av 80-tallet, som begynte å gi ut kassetter i hjemlandet. Brukbart salg og økt aksept av sitt eget språk fikk de to til å satse videre, og Ankst består fortsatt.

Radio Crymi Playlist Vol.1 1988-1998 (bare å håpe på en volum II). Ankst produserte åtti titler i løpet av denne perioden, og til sitt 15 års jubileum har de altså fått lov til å velge seg ut sine personlige favoritter. Det har sikkert vært utfordrende nok, for Ankst høres ut til å ha gitt ut mye spennende plater fra en variert katalog.

Waliserne virker frisinnede nok med en original vri om sin popmusikk, selv om det selvsagt ikke er vanskelig å finne likheter med særlig den engelske scenen. Her serveres vi pur pop fra Topper og Gorky’s Zygotic Mynci (blant annet perlen ”Diamonds O Monte Carlo”), bråkepop med Super Furry Animals, industriell støyrock fra Ty Gwydr, vever pop fra Mely og elektronika/dance fra WWZZ, Traddodiad Ofnus og Llwybr Llaethog. Mørkemenn som Reinhalt H. Rowlands og David Wrench viser en grimmere side av Wales, et land av slitne gruvebyer og nedlagte stålverk. I det hele tatt virker Ankst som et passende navn på dette selskapet. Et mindretall av disse sporene har en ’feel-good’ stemning, snarere preges svært mange av skitne fabrikkpiper, arbeidsledighet og endeløse rekker med anonyme murhus. Det fremmedartede språket virker positivt inn for de fleste låtene, mens de få engelskspråklige ikke markerer seg i samme grad. Jeg oppdaget vel ikke akkurat noen skjulte skatter på denne samleren, og inntrykket jeg sitter igjen med er at det finnes en underskog av band i Wales som særlig skylder Joy Division, The Smiths og Jesus & Mary Chain en stor takk (som sikkert også skyldes at disse låtene er hentet fra perioden 88-98). De beste kuttene kommer fra de mer etablerte artistene jeg har nevnt, ellers vil jeg trekke frem Geraint Jarmans sløye tropico ”Tref Lundinuium” (London Town), Björk-lignende Ectogram, alltid eksperimenterende Datblygu og litt ren Walisisk nytelse i duetten mellom Gorky’s Zygotic Mynci og Reinhallt H. Rowlands, Iechyd Da (som betyr Good Health) som noe av det beste denne platen har å tilby.

Ankst Records: Radio Crymi Playlist skjuler kanskje ikke de helt store skattene, men som en innfallsport til en noe oversett del av moderne europeisk populærmusikk er dette en uvurderlig samling.

Bjørn Hammershaug