Just Gimme Indie Rock

Built To Spill (Foto: Patrick Sweeney)

Built To Spill (Foto: Patrick Sweeney)

Hør spillelista i WiMP: 10 Strake: Indieschool

Built To Spill
Built To Spill ser ikke ut til å ha noen planer om å slutte med sin fengende, vridde, intrikate, himmelstormende, jordnære popmusikk. Anført av Doug Martsch, med bakgrunn fra blant andre Halo Of Benders og Treepeople, har bandet fra Boise, Idaho holdt på siden 1992. Et høydepunkt i deres katalog er ambisiøse Perfect From Now On fra 1996, der de ga sin powerpop en psykedelisk proginspirert bekledning. Dette er tre av deres senere album.

Keep It Like A Secret (City Slang, 1999)
Built To Spill stiller for første gang med samme besetning i to utgivelser på rad, noe som kanskje er grunnen til at de høres mer fokusert ut enn noensinne. Låtene er kortere og mer intense, og det som var av rufsete skrangling har blitt erstattet av et strammere sound og større presisjon – uten at de mister sin umiskjennelige sjarm og lekenhet. Denne gangen er det tilbake til trioformatet i ordets rette forstand. Borte er de orkestrale arrangementene og lange gitarsoloene, og tilbake står noe så kjedelig som en ordinær rocketrio. Likevel er det nesten så man kan høre Billy Corgans uttalelse om ’gitarrockens død’ falle på steingrunnen sin. Built To Spill viser med en overlegenhet få forunt at det stadig er mulig å gå nye veier med gamle instrumenter. Eller i det minste å stjele gamle ideer på nye, raffinerte måter.

Melodiene er fengende uten å være direkte nynnbare, mer på en hypnotisk og suggererende måte. Martsch holder på sin sedvanlig søvnige og karakteristiske lyse stemme, som lar tekstene sno seg rundt oss uten å tråkke i de vante klisjeene. Tidvis feier de all konkurranse om rocketronen til side, som i ”Else”, ”You Were Right” og ”Carry The Zero” der Brian Wilson og Neil Young møter hverandre i perfekt disharmoni. Built To Spill kan dra en slentrende melodi, stoppe opp, vende til noe som kunne blitt et fengende refreng, før de setter kursen mot himmelen på en sky av gitarer, mens vi som lyttere sitter utfintet tilbake. Tradisjonell låtstruktur har aldri kjennetegnet bandet, i stedet får medlemmene konstruere og dekonstruere i noe som tidvis kan høres ut som en tilfeldig jamsession, men som likevel hele tiden bærer preg av å være planlagt. På Keep It Like A Secret er jampreget strammet til, og melodiene kommer mer opp i dagen. Dette er en nær perfekt popskive, og når mektige ”Broken Chairs” toner ut, så setter vi jammen på en gang til, og spør: Hvor ofte er det man blir betatt av en plate fra første stund som bare fortsetter å vokse? Denne utgivelsen inneholder nok til å gjøre Built to Spill til pophelter, men det er nesten så den burde beholdes som en liten hemmelighet, som vi få kan trykke lykkelig mot vårt bryst.

You In Reverse (Warner, 2006)
Allerede anslaget til ”Goin’ Against Your Mind” er lovende i all sin energiske utfoldelse, og gir en umiddelbar pekepinn om at bandet som alle tilhengere av brilliant popmusikk har savnet daglig siden 2001, endelig er tilbake. Her er de episke kvalitetene fra Perfect From Now On, den skarpe produksjonen fra Keep It Like A Secret og melodiene fra, vel, fra hele karrieren, meislet inn på snaue 9 minutter uten ett – ett – eneste kjedelig øyeblikk. Med stadige vekslinger, hooks, nydelig gitarspill inkludert en bunke soloer, hurtigmotorikk og ikke minst Doug Martsch’ skjøre falsett. For et overskudd! For en glede! For et band!!

Nå dempes energien noe utover etter denne brillefine åpningen, uten at det skader platens kvaliteter altfor mye. Det er ingen som kan lire av seg lyden av classic amerikansk rock fra Neil Young til Dinosaur Jr. og 80-talls indiepop vs. 70-talls psykedelia på samme vis. På ”Traces”, ”Liar” og korte ”Saturday” senkes tempoet til mid, stemningen til front porch og intensiteten til slacker. Men båret fram på en delikat måte med lett og ledig poplek og ren, fyldig studiofinish. Built To Spill er både intrikate og umiddelbare, de kombinerer jam med struktur og indie-estetikken med et velformulert sound som på sitt beste er helt uimotståelig. På You In Reverse er de stort sett opp mot sitt beste, selv om de av og til tenderer å miste tråden på hvor de vil gå med sine melodier. Denne troner rett under Keep It Like A Secret og Perfect From Now On.

Gitarspillet er som alltid skinnende og Martsch/Jim Groth flyter uanstrengt sammen i utbroderende soloer av psykedelisk solskinn (”Mess With Time”, punchy ”Just A Habit”). Derfor funker også låter som ”Wherever You Go” og poppunka ”Conventional Wisdom”, selv om de ikke bobler like mye over av energi som ”Goin’ Against Your Mind”. Det er sikkert fullt mulig å være mer kritisk til You In Reverse, noen vil nok hevde at de hverken når proporsjonene til Perfect From Now On eller har skrevet like sterke melodier som tidligere. Det er ikke jeg enig i, men det er et moment som bør noteres av mer nøkterne tilhengere. For mitt vedkommende har det blitt en daglig glede å sette seg ned med denne platen, og det skjer bare ikke så altfor ofte. You In Reverse vil ikke overraske noen, og åpningen står nok igjen som platens episenter. Men Built To Spill er tilbake akkurat der vi vil de skal være akkurat nå: Som verdens beste popband. Alle som mener noe annet havner i den sorte gryte.

There Is No Enemy (Warner, 2009)
Musikkskribenter er en vanskelig horde å tilfredsstille. Fra noen artister stilles det krav til konstant fornyelse og nyorientering, av andre forventes stadig nye formtopper, mens enkelte blir radbrekket for å forsøke noe nytt. Ja, noe må vi jo mene. Det er enklere med Built To Spill: Bare gjør som dere alltid har gjort. Fortsett med å komponere blendende poplåter, fortsett med å skru den rette gitarlyden, la vokalen ligge akkurat i det samme toneleie. Se der ja, vips har vi There Is No Enemy. Og sannelig er det like fint å høre på som første gang vi møttes en gang i 1993.

Built To Spill har funnet sin formel, en vekting av såre ballader og fengende indiehits. Denne gang er det særlig deres mer tilbakelente sider som fremheves – flere i sjelden stilfull innpakning. Jeg kan vanskelig tenke meg låter det er bedre å være i selskap med enn lettbente ”Hindsight” og duvende ”Good Ol’ Boredom”. Det litt dorske preget er perfekt tilpasset Doug Martschs nær bristende falsett og når han liksom løfter seg opp på ”Hindsight” og spør ’What about Canada?’ har vi som lytter blitt akkurat så mørnet inn i hjerteroten at det er bare å falle om og bli med til ’paradise with pines and ice’. Ah, det er søren meg like fint hver gang.

Det bør være klart at Built To Spill ikke vil overraske noen her, og den nedpå stilen kan også styre mot det intetsigende (”Oh Yeah”) eller bent fram kjedelige (”Life’s A Dream”). Heldigvis har de erfaring nok til å unngå de mest opplagte fellene. Korte og hastige ”Pat” vekker opp et ganske tamt midtparti (selv om å høre Martsch si ting som ’everybody’s fucked up’ blir litt kunstig). Inn med mer tidløs pop av midtveis, midtempo-typen. Sjekk gitararbeidet på ”Done” og ikke minst de to perfekte på tampen: Vuggesangen ”Things Fall Apart” og Weezer-aktige ”Tomorrow”. Finnes det noe flottere enn Built To Spill i slike øyeblikk? Dette er et band å vokse seg gammel med. Så til deg som sitter på litt for mange Built To Spill-skiver og spør deg selv om du egentlig trenger én til. Svaret er: Ja, det gjør du. Du trenger akkurat en til denne gangen også.

Evan Dando: Baby I’m Bored (Setanta, 2003)
It’s great to be straight, yeah
Evan Dando vekker til live mange gamle minner hos oss aldrende; det er jommen meg snart ti år siden vi løp rundt i gresset og sang Lemonheads-favoritter som ”Into Your Arms” og ”My Drug Buddy”. Sitronhodene var synonymt med sommerlig popglede, og sannelig er det mulig at Evan Dando igjen blir blant de store solfavorittene utover våren 2003. Baby I’m Bored har blitt en triumferende tilbakekomst.

Jeg var litt spent på hva han ville komme opp med etter sin syv år lange fest (avrusning inkludert), men på konserten forut for denne platen feide han vekk enhver tvil. Riktignok snublet han opp på scenen rimelig skev og lovlig sent, rotet med tekstarkene sine og surret rundt seg selv innledningsvis. Han så ut som en blanding av Gram Parsons og John Sebastian med det lange håret og de store solbrillene, men etter cirka femten sekunder hadde han et overfylt Mono i sin hule hånd, og han slapp oss ikke før etter et par timer. Da hadde han like godt kjørt gjennom store deler av sin karriere, med hovedvekt på It’s A Shame About Ray, tolket Parsons og Iggy, og sjarmert i senk alle som en av oss på elegant vis. Dando stod frem som en scenepersonlighet uten like denne kvelden. Og innimellom snåle vitser, bokopplesning og flørt med publikum presenterte han også deler fra sitt første soloalbum.

Baby I’m Bored er en passende tittel fra slackerprinsen som alle kvinner svermet rundt på midten av 90-tallet. Sist jeg så Dando var vel i James Marigolds nydelige film Heavy (som kjæresten til Liv Tyler), og han høres fortsatt ut som ’the boy next door’ med den varme, slørete stemmen i god behold. Platen er ikke et direkte oppgjør med fortiden, men det er klart at en låt som ”Why Do You Do This to Yourself?” og Ben Lees ”All My Life”, med nøkkelinjen: ’All my life I thought I needed all the things I didn’t need at all’ lett kan settes i et slikt perspektiv. Dando er likevel ingen sytepave, han virker relativt komfortabel med seg selv, og framstår med et skjevt flir om munnen som om ingenting har hendt. Dette er rett og slett Evan Dando slik vi har lært å like ham på så mange fine popalbum; en ærlig trubadur med sans for bittersøte stemninger, sommerbris og the herbs. Baby I’m Bored består av en samling veldig likandes låter, kledt som lun countryrock, akustiske viser eller midtempo powerpop. Dando betyr fortsatt de mest catchy låtene du kan tenke deg, klassiske hooks og vanedannende melodier enten det er som fuzzdrevet rock eller i Parsons-pastisjer. Det tar riktignok litt tid før han finner seg helt til rette, men fra og med ”Hard Drive” er Baby I’m Bored lyden av en voksen mann der It’s a Shame About Ray og Come On Feel… var en obsternasig skolegutt.

Mye av æren for at dette har blitt et så vellykket comeback må nok deles med mange av hans dyktige samarbeidspartnere. ”Hard Drive” og ”In The Grass All Wine Colored” lunter avsted i kjent Tucson-tempo takket være Howe Gelb, Joey Burns og John Convertino, mens produsent-fenomenet Jon Brion hviler som en skygge over hele platen, også som artist og låtskriver. Dando har fortsatt mange venner i bransjen både ’over there & down under’. Chris Brokaw, eks-partner Tom Morgan og Ben Lee er noen av kreftene som løfter ham tilbake til på plass. Der han hører hjemme. Det er godt å ha ham tilbake, og ja, det er nesten som om tiden har stått stille alle disse årene.

The Lemonheads: Varshons (Bad Taste, 2009)
Evan Dando – uhelbredelig rotekopp, sosehode, storsjarmør, kvinnebedårer og innimellom – en briljant popsmed, ansvarlig for noen av det tidlige 90-tallets flotteste popøyeblikk. Han snubler seg fremdeles fremover i en platekarriere som har blitt noe ujevn med årene, men som alltid har noen klarsynte øyeblikk. Dando holder fremdeles liv i sitronhodene, og Varshons er deres andre på bare to år (da hadde det gått ti år siden sist). Som tittelen indikerer er dette en ren coverplate, og den gjenspeiler på sett og vis Dandos liv slik vi kjenner det sett utenfra. Smårotete, sjarmerende og noe ute av fokus, og visstnok inspirert av musikalske utvekslinger med Butthole Surfer Gibby Haynes (som også har produsert). Det forklarer kanskje den store spennvidden i låtmaterialet.

De 11 sporene spriker nemlig i mange retninger, men alle (med ett uhederlig unntak) har blitt pakket inn med umiskjennelig Lemonheadsk drakt. Det betyr dels småcatchy powerpop, dels vennligsinnet countryrock med Dandos stadig dypere røst i front. Det går fra gedigne låtskrivere som Townes van Zandt, Leonard Cohen og Gram Parsons til sjokkrocker GG Allin, punkrockerne Fuckemos og Linda Perrys ”Beautiful” (mest kjent med Christina Aguilera). Sistnevnte er blant de mest vellykkede. Tatt helt ned og strippet fri for effekter, stiger det opp en sårbar og håpefull sang av det riktig så vakre slaget. Her gjør The Lemonheads et godt grep. Det samme kan sies om Van Zandts klassiker ”Waiting Around To Die”, en låt som kler Dando godt. Her må særlig Ian Kennedys felespill framheves, han gir den et raskt, swingende driv (og styrker Fuckemos’ ”Mexico” på samme vis). I samme åndedrag kan også Gram Parsons’ ”I Just Can’t Take It Anymore” i slentrende og jovial utgave nevnes. Trikset med å dempe råere låter brukes gjentagende ganger, og blir etter hvert ikke så veldig interessant.

Dando er som vanlig omgitt av vakre kvinner, og to av dem griper til mikrofonen: Kate Moss’ vokalbidrag på ”Dirty Robot” er ikke av det sterkeste slaget, og elektronisk new wave er heller ikke noe denne gjengen bør forske videre på. Liv Tyler synger derimot krystallvakkert i duett på Leonard Cohens ”Hey, That’s No Way To Say Goodbye” uten at den vil rage høyt i musikkhistorien på noen som helst måte. Det er de gode låtene som er platens styrke, mer enn The Lemoheads’ versjoner, som ikke preges av særlig fantasifull glød eller voldsom inspirasjon. Varshons er en hyggelig plate, men ikke så veldig mye mer. Den virker ikke å drevet frem av stort andre årsaker enn å hygge seg i studio med gode venner. Det blir gjerne ikke storslåtte plater av det, men småtrivelig må vi kunne konkludere at det har blitt.

Death Cab For Cutie: Transatlanticism (Barsuk, 2003)
They might be giants
Den trivelige småbyen Bellingham, helt nord i staten Washington, kjennes kanskje best i musikkretser som hjemsted for en rekke garasjeband sentrert rundt etiketten Estrus. Men byen har også fostret et mer finstemt popband i Death Cab For Cutie. Oppfølgeren til The Photo Album (2001) ble utgitt av Barsuk i 2003 men fikk norsk distribusjon først i 2004.

Ved de første lyttingene virket platen noe lett og overfladisk. Men gradvis fester låtene seg, en etter en, og etterhvert har det nesten blitt vanskelig å klare seg uten en daglig dose. Her er det 11 vanedannende poplåter å velge fra, som til og med har fått en gammel grinebiter til å trekke på smilebåndet og mimre tilbake til midten av 90-tallet og en tid da band som Built To Spill, Sunny Day Real Estate og The Dismemberment Plan var nye og friske. Sammen med The Weakerthans tar Death Cab For Cutie opp hansken de fleste av disse nå har kastet for å bære den oppegående indiepop-fakkelen videre. Det er altså ikke det nyskapende som er bandets varemerke, men de må heller ikke betraktes som copycats. Hovedlåtskriver Ben Gibbard (også kjent fra electropop-stuntet The Postal Service) skriver både fengende og smygende låter; ikke så country som The Weakerthans, ikke så storslåtte som Built To Spill, ikke så emo som Sunny Day Real Estate og ikke så imponerende som The Dismemberment Plan, men han har funnet en nisje et sted midt i mellom. Gitarist Chris Walla har jobbet med blant andre The Long Winters og Nada Surf, mens trommis Michael Schorr har vært med ørkenbandet Tracker på en liten reise. Det er mulig all denne sidejobbingen har tilført Death Cab en ny gnist, Transatlanticism er i hvert fall stramt arrangert, variert og enhetlig satt sammen uten å inneholde direkte dødpunkter.

Platen åpner med den noe resignerte linjen ’So this is the new year, and I don’t feel any different’. ”New Year” er en alvorlig låt som slekter mer til Codeine/Karates slowcore enn den lettbente emopopen bandet har blitt så navngjetne for, men det tar ikke lang tid før de løsner på snippen og øker tempoet: ’Let’s make believe that we are wealthy for just this once, lightning firecrackers off on the front lawn…’. Gitarene tones ned fra og med lavmælte ”Lightness”, ”Title And Registration” og ”Expo ’86”. Det er døsig pop uten skarpe kanter, men med et levende indre, og med både tekster og melodier som setter seg. Death Cab For Cutie blir paradoksalt nok mest anonyme når de gir seg over til den mest fengende powerpopen, som seige ”Tiny Vessel” og clap-a-longs som ”The Sound Of Settling” (ba-ba ba-ba…). I den andre enden av skalaen finner vi derimot de mektige balladene. Sentralt plassert er det nesten åtte minutter lange tittelkuttet, et pianobasert stykke musikk som kunne gitt Coldplay et godt alibi og hvor igjen kjærlighet og avstand er den sentrale tematikken. I samme stillferdige leia bringes vi over i den enda mer neddempede ”Passenger Seat”. Den flotte karakterstudien på ”Death Of An Interior Decorateur” kunne lett sklidd inn på Built To Spills There’s Nothing Wrong With Love, mens tilbakeskuende ”We Looked Like Giants” igjen sørger for at gitarene og drivet igjen vender tilbake. Og har jeg glemt å nevne avslutningen ”A Lack Of Color”, så er ikke det meningen. Det er platens mest fortryllende, en kort akustisk sak, akkurat så nede at vi fryser på ryggen når Gibbard bekjenner:

I’m reaching for the phone
To call at 7:03 and on your machine I slur a plea
for you to come home
But I know it’s too late, and I should have given you a reason to stay

Så slutter det ikke så lykkelig, men vi som lytter kan ikke annet enn å føle oss litt mer oppkvikket etter dette. Det er ikke noe mer hokus-pokus med Death Cab For Cutie, annet enn at de skriver og fremfører meningsfylt popmusikk som tåler gjentatte lyttinger. Slik bærer også Transatlanticism umiddelbarheten til en millionselger og holdbarheten til en kultklassiker (og blir sikkert ingen av delene…)

The Flaming Lips
The Flaming Lips er et band som har utviklet seg kraftig siden de landet med romskipet sitt i Oklahoma City på midten av 80-tallet. Mine ører fanget først opp deres kosmiske signaler på Telepathic Surgery (1989), og siden den gang har jeg med stigende beundring tatt del i Wayne Coyne og hans annerledesverden. På 90-tallet stabiliserte Coyne bandet som en trio sammen med Michael Ivins og det musikalske vidunderbarnet Steven Drozd, samt produsent Dave Fridman, og det er denne konstellasjonen som har sørget for å utvikle bandet fra et skjevt skramleorkester til et mer sofistikert popband. De ga ikke ut en eneste dårlig plate på 90-tallet, men heller ikke noe mesterverk, inntil de fikk sitt velfortjente gjennombrudd med The Soft Bulletin (1999) – allment anerkjent som en av tiårets definitive rockeplater, og deres største kommersielle suksess så langt.

Yoshimi Battles the Pink Robots (Warner, 2002)
2002: A Space Odyssey
Ingen grunn til å ha lave forventninger til deres tiende album, med andre ord, og de tre årene som har gått siden sist har bare bidratt til å øke spenningen. Bak den kreative tittelen skjuler det seg en ganske trist historie. I 2000 fikk Coyne beskjed om at en venninne fra Osaka plutselig var død, og han satte seg ned for å skrive ”It’s Summertime” til dennes familie. Det utløste en prosess som så ble til dette albumet (navnet Yoshimi er forøvrig lånt fra en annen japansk dame, Yoshimi P-we er trommis i The Boredoms, og medvirker her).

Yoshimi Battles The Pink Robots er en plate der livets sårbarhet hele tiden ligger på lur, men også med Coynes sedvanlige optimisme og ellers snåle verdensanskuelse tilstede. Den følger på mange måter i sporene etter forgjengeren, og tar i tillegg dennes kvaliteter et stykke videre. Resultatet blir enda mer vekt på den elektroniske biten, dog uten umiddelbare låter som ”Race For The Prize” og ”Waitin’ For A Superman” (med et mulig unntak i den potensielle hiten ”Do You Realize??”), og er derfor en litt mindre tilgjengelig krabat, i hvert fall ved de første gjennomspillingene. Platen er dessuten noe mer nedtonet i formen, og de som for eksempel husker dem som et gitarband må lete lenge før de finner spor av slik rufs og rask her. Skulle man klare å skrelle vekk alle lydlagene, så ville man ganske enkelt finne et knippe behagelige akustiske viser, som uten videre fiksfakseri kunne minnet om Neil Young på en god dag. Men som på The Soft Bulletin har hver låt blitt grundig bearbeidet ved hjelp av alskens teknologiske verktøy, der bandet nærmest forsvinner i sitt eget computer-psykedeliske sci-fi univers. De skriver ikke så lange låter, og det er nesten litt merkelig med tanke på den noe pompøse og arrangerte stilen de har utviklet. De komprimerer heller den storslåtte popen ned mot mer radiovennlige lengder, noe som gir et tight inntrykk, men som også fører til platen forsvinner i raskeste laget.

Wayne Coyne har rukket å passere de 40, og åpningen ”Fight Test” viser noe av den modne og mer ettertenksomme stilen det har ført med seg. Den handler om hva som er verd å kjempe for her i livet, ’to fight is to defend, if it’s not now then tell me when’, og som vanlig klarer han å ta slike nære ting inn en kosmisk eller abstrakt sammenheng (’I don’t know where the sunbeams end and the starlight begins’), noe som også gjør bandet interessante å følge på tekstsiden. ”Fight Test” er uansett en litt tam åpning, men den etterfølges av ”One More Robot/Sympathy 3000-21”, som med sin delikate bassgang og svevende 60-talls lignende koring er en nydelig poplåt. Her introduseres dessuten robot-symbolet, og når Coyne synger ’…when its circuits duplicates emotions…’ er det mulig å overføre linken til selve bandet, som også strever etter å humanisere maskinene. Robot-lignelsen bringes ytterligere videre i det todelte tittelkuttet. Part 2 er en nesten-instrumental med Yoshimi P-we som desperat hyler i bakgrunnen i det som er et litt unødvendig og slitsomt intermezzo. Part 1 på sin side er bedre, og er historien om heltinnen Yoshimi som har svart belte i karate, spiser vitaminer og er svært disiplinert, noe som sannelig trengs når man skal ’defeat those evil machines’.

Aller finest blir det når de flyter over i balladene, som ”In The Morning Of The Magicians” og ”Ego Tripping At The Gates Of Hell” (lange låttitler skal det være), som er Lips på sitt mest innsmigrende. Det betyr Coyne i sitt skjøreste hjørne, i selskap med svulstige strykere, harmonisk koring og et ikke altfor overdrevent elektronisk hardkjør. I avdelingen for utenomjordisk vakker tristesse finner vi også ”Do You Realize??”. Faretruende nær en pompøs Grand Prix-schläger, men med en vinnende kraft få er forunt å skape. Temaet er også til å bli rørt av, spesielt når man tenker på Steven Drozd og hans fars kraftige rusproblemer, som vel ligger i bunn her: ’Do you realize that everyone you know someday will die’ synger Coyne, som gir slike sentimentale øyeblikk en sårbar troverdighet.

Ikke alle låtene løftes like høyt opp som disse. ”Are You A Hypnotist??” og ”It’s Summertime” sklir lett inn platen som helhet, men forsvinner raskt uten å feste seg helt. Den instrumentale avslutningen er også en påminnelse på at Wayne Coynes vokal og tekster fortsatt er bandets viktigste ingrediens, selv om de er noe troll med maskinene sine. The Flaming Lips har for lengst bevist at de er et av vår tids mest interessante rockeband, og deres utgivelser kan ikke overses av den som ønsker å holde seg orientert innen moderne rock. Yoshimi Battles The Pink Robots er et håndfast og hørbart bevis på akkurat det. Med denne har de tatt skrittet inn i et nytt årtusen, slik The Soft Bulletin var en verdig avskjed med det gamle. For egen del må jeg legge til at den ikke skapte like stor entusiasme som The Soft Bulletin de første rundene i spilleren, men etterhvert har den vist evner til å overraske og glede. Om den vil bli en klassiker på linje med forgjengeren, det er fortsatt litt for tidlig å si.

At War With The Mystics (Warner, 2006)
Jeg har tilbragt påsken sammen med Wayne Coyne. Det har nærmest blitt en vane at vi treffes omlag en gang i året. I 15 år har vi kjent hverandre, så han kan trygt regnes med blant mine nærmeste og mest trofaste bekjente. Et møte med Coyne og hans Flaming Lips er sjelden helt bortkastet. Det skjer alltids noe gøy når han er i nærheten, han bringer med seg håpets kvitrende toner, fargerik regnbue-melankoli og på én og samme tid symfonisk AOR, retrobefengt space-psykedelia og hjemmelaget lo-fi. Hva slags påskemums har han puttet i egget sitt denne gangen mon tro?

‘They tell us ’autumn’s a comin’ and soon everything around us will die…’ (“Cosmic Autumn Rebellion”)

Ah, finnes det en vakrere måte å ønske våren i møte, tenkte jeg da jeg pliret mot solen her om dagen og så verden våkne til liv.

Only a fool believes he is different from the birds in the sky
all those birds go chasin’ some better sunny days
you can’t hear them singing ’cause they’ve all gone away

Her er Coyne i sitt ess, barnslig undrende og sympatisk drømmende skaper han ren popkunst som går fra det mest sårbare over til en storslått eksplosjon av gnistrende regn – og det hersens, standhaftige fuglekreket blir symbolet for det håpet som er gjenganger i hans rare fortellinger. Akkurat hva som er platens bindende tematikk denne gangen har jeg ikke engang orket dvele over, i Coynes hode finnes et eget univers av snurrigheter som svever i tankebaner man ikke på død og liv må følge. Men som så ofte før handler det en del om liv og død, håp og oppstandelse:

Som på superfine ”Vein Of Stars”: ’Off in the future maybe there ain’t no heaven, It’s just you and me and maybe it’s just as well, ’cause if there ain’t no heaven there ain’t no hell…’ og Coyne gløtter opp mot himmelen og undrer ’who knows…?’ på en måte som fjerner all tvil og negativ energi. Det samme i platens tredje smelt; ”Mr. Ambulance Driver”: ’For everyone that dies, someone new is born…’

Men mellom slike høydepunkt dras vi gjennom en del ymse. Striden er ikke bare mot mystikerne, men også mellom et moderne sound og en form for nostalgi der ingen kommer særlig vinnende ut. Platen åpner ganske heseblesende og i overkant kreativt med ”The Yeah Yeah Yeah Song” og ”Free Radicals”. Førstnevnte som et slags Animal Collective med ELO-kick, nummer to som en Prince på syrefest med Ween – og det er ikke så gøy som det høres ut som. Det er utvilsomt en god del snop her, men sannelig settes vi på prøve mer enn én gang. Eksempelvis saggefunken ”It Overtakes Me” og instrumentale ”The Wizard Turns Me On” som havner i kategorien for overflødig materiale. ”Haven’t Got A Clue” minner litt om åpningen til Yoshimi-låten, men i likhet med ”The W.A.N.D” fører de ikke noe som helst sted. Av og til holder det ikke å svinge tryllestaven over space-kabinettet, man må ha en bærende melodi også. Det tar seg riktignok noe opp igjen avslutningsvis med den svale ryttermelodien fra Pompeii og nok en håpefull ballade i ”Goin’ On”. Men hovedinntrykket er og blir noe sprikende.

Wayne Coyne (og nå skal vi ikke helt glemme Ivins/Drozd heller) kan fremdeles skrive sanger som får voksne menn til gråte. Hans konserter, som gjerne inkluderer store teddybjørner, såpebobler og uforglemmelige lysshow vil også bære denne platen. Men her går det litt over stokk og stein. Men for all del. Du kan ikke annet enn å elske denne mannen.

Embryonic (Warner, 2009)
Free side of the moon
Wayne Coyne har siden Flaming Lips’ morgen, tidlig på 80-tallet, sørget for at de har vært et unikt veksthus av ideer, åpen for innfall med psykedelisk eksperimentering av ulik art. De siste 10 årene har de etablert seg blant de største bandene innen alternativ rock, kunstnerisk og kommersielt toppet med The Soft Bulletin. De har sopt med seg Grammys og Brit Awards, og ”Do You Realize??” er nå intet mindre enn den offisielle rockelåten for Oklahoma.

For enkelte kunne det sikkert vært fristende å fylle opp kontoen med en hitparade av et album tilpasset massene, og Coyne er definitivt kapabel til det. Derfor er det gledelig at veteranene benytter anledningen til å vise hva de er laget av, at de aldri har vært et band som har valgt letteste vei, men som fremdeles, etter 25 år evner og orker å utfordre seg selv – og sitt publikum. Embryonic er på mange måter en omfattende plate, 70 minutter lang, med et lydbilde fortettet og kantete mer enn sfærisk og luftig, alltid ambisiøs og mangfoldig.

Inspirert av doble mesterverk som White Album og Physical Graffiti, kanskje også Miles Davis’ Bitches Brew for det jeg vet, for det er definitivt en eim av 70-tallets intense electric Miles oppe i denne gryta. Billedlig talt holdes dermed ballongene og dyremaskene litt mer skjult til fordel for et mindre opplagt veier inn i skitten funk, radbrukket spacepop og symfonisk lo-fi, om det er mulig å bruke slike paradoksale tagger om et album.

Bidragsyterne underbygger omfanget. Her er Karen O (fra Yeah Yeah Yeahs) som simulerer dyrelyder, synthpoperne i MGMT og en Thorsten Wörmann, matteprofessor i Dortmund, som snakker om sitt. Embryonic er en plate der anarkiet kontrolleres gjennom erfaring, der musikalsk frihet og uryddig kaos smelter sammen med grandiose popvisjoner i et laboratorium av astrologisk tåkeprat og visjonære ideer. Er alt like vellykket? Nei. Er det mindre interessante øyeblikk her? Jepp. Men Embryonic er ikke en samling låter, men et konseptuelt dobbeltalbum som Wayne Coyne selv uttalte følgende om: ’Double albums usually fall into a couple of categories… indulgent, egotistical or lazy. They are almost always summed up as ‘would have made a better single album if only the artist would have focused themselves, edited themselves, and got down to work and trimmed the fat’.’ Selvsagt kunne de skjært bort noe fett her, men det er også dette overskuddslageret som gjør Embyonic til en plate som det vil ta tid både å bli ordentlig kjent med – og lei av. Og som han selv filosoferte: ’Either way, it’s too late… the damage has been done.’

Bandets neste prosjekt skal visstnok være en remake av Pink Floyds Dark Side Of The Moon. Enn så lenge er det mulig å dykke langt ned i dette Ummagumma av en plate.

Fleet Foxes: Sun Giant (Sub Pop, 2008)
Giant sun
Sub Pop har som vanlig en fin nese for god popmusikk, og vi ønsker med dette Seattle-bandet Fleet Foxes velkommen inn det gode selskap der klarstemte vokalharmonier og skogduftende, sommerlige åpne landskap verdsettes høyt. Anført av vokalist Robin Pecknolds ljomende fjellrene røst knytter disse revene umiddelbart vennskapsbånd med Ben Bridwell (Band Of Horses) og Jim James (My Morning Jacket). Stilmessig ligger ikke Fleet Foxes heller så forskrekkelig langt unna, men der hestene legger opp til noe mer rural, gitarbasert rock, og My Morning Jacket er tuftet på saftige sørstatstradisjoner er uttrykket mykere og mer flytende. Fleet Foxes er således like nær den elegante barokkpopen til Grizzly Bear, det smittende humøret til Akron/Family og pot-surrealismen til Vetiver.

Så er det da heller ikke først og fremst originaliteten de scorer på. Men gammel odør feies unna og lar lyset forgylle gammel glans til fordums prakt. Det er noen band som har slike evner i blodet. Fleet Foxes er et slikt; nesten irriterende vanskelige å mislike. Med sin imøtekommende andre EP presenterer de seg for et større publikum med 18 minutter pur popmagi, for oss her i Norge mest som en forsmak på deres (den aldeles glimrende – gled dere, folkens!) kommende album. Fleet Foxes lener kroppstyngden i mer i eteriske retninger av britisk folk (”Mykonos”) og vestkystnostalgien til for eksempel Crosby, Stills, Nash & Young (”Drops In The River”, ”English House”). På åpningssporet ”Sun Giant”, en nydelig korgutt-uskyldig søndagsskolegospel, og avsluttende ”Innocent Son” lar de vokalen styre det meste av kursen, og den har kraft nok til å fylle en katedral alene. Med i tillegg så avslappet backing av denne godslige, gyngende gjengen har Fleet Foxes funnet en formel med åpninger i mange retninger. Dette er et nydelig band jeg tror vi vil høre mye godt fra i fremtiden.

Girls: Album (Fantasy Trashcan, 2009)
Kids
Christopher Owens virker tilsynelatende som en av mange i rekken av Amerikas sønner og døtre med bakgrunn som outsider i lokalsamfunnet, glad i drugs, bryter med familien, begir seg ut på et målløst liv som hjemløs og/eller et omflakkende liv som kunstner, lander til slutt i San Francisco. Owens’ forhistorie bærer flere av disse karakteristikkene, men har også et innslag av mer kuriøs art – og som ikke bare nevnes her i kraft av dette, men fordi det preger debutplaten til Girls.

Jeg vil slå et lite slag for den fine nettsiden FAQ Magazine (faqmagazine.org). Her publiseres utelukkende intervjuer med undergrunnsartister av ymse slag, lange samtaler uten forstyrrende dill men med fullt fokus på objektet. De har ikke publisert så mange, men nylig var det et intervju med denne Christopher Owens som vakte interesse. Han er altså hovedhjernen bak de gryende indiefavorittene, og hadde litt av en livshistorie å berette. Owens har bakgrunn i den relativt strenge kulten Children Of God i Texas og tilbrakte sine formative år sammen med moren, isolert fra populærkulturens massekommersialiserende krefter. Som 16-åring tok han et realt oppgjør med hele greia til fordel for en ganske omskiftelig tilværelse hjemme i statene. Da hadde han bodd i Asia og Europa, uten skolegang og fått innprentet budskapet fra en gruppe som han i dag omtaler som ’super extreme’. Owens, som har rukket å nærme seg de 30, er oppfostret på Everly Brothers og Skeeter Davis, lærte å spille gitar i menigheten, digger Michael Jackson og Elvis, og heises opp som et av årets mest unike talent. Girls er da også lett å like, med catchy twang, støyende lofi-punk, surf, radiopop, doo wop, west coast (nei, de bestemmer seg ikke helt), med Owens som figurerer et sted mellom Elvis Costello og Buddy Holly. Det blir strålende anført av åpningskuttene ”Lust For Life” og ”Laura”. På førstnevnte kommer også noe av hans personlige bakgrunn umiddelbart frem, når han bretter ut om at ’I wish I had a boyfriend, I wish I had a loving man in my life, I wish I had a father, then maybe things would have turned out right’. Men Owens er ’just crazy, and fucked in the head’, og drømmer seg bort i solskinn, strandhus og grillfester. Et sjeldens fengende uttrykk for et desillusjonert sinn.

Og det er slik duoen Girls framstår (andre halvdel er en mer anonym fyr fra Santa Cruz som kaller seg JR White). Dette er California bummer solskinnsmiks, der gråtkvalte tekster møter blendende melodier, kald asfalt støter på palmesus og lyseblå drømmer. Store visjoner og simple virkemidler, litt som en Brian Wilson hensatt i en garasje med lite verktøy. For her er orkestrale arrangementer byttet ut med skranglende enkelhet og illusjonen om California erstattet med doprøyking i parken og hverdagslig realitet. Slik sett blir Beach Boys-aktige ”Big Bad Mean Motherfucker” (ikke i teksten, som dere skjønner) mest et obskurt ekko av noe som ikke har vært. Chris & Chet er ikke akkurat Jan & Dean.

Høydepunktet heter ”Hellhole Ratrace”, seks minutter som fanger noe av den kampen Owens må ha kjempet på personlig plan i en mer dramatisk musikalsk kontekst: ’Like a sad song in my sweet heart, all I really ever needed was some love and attention/But I don’t wanna cry my whole life through, I wanna do some laughing too, so come on come on come on laugh with me’ hulker han. ”Hellhole Ratrace” bygger seg møysommelig opp til en storslått hymne for de rotløse, fortapte, håpefulle, søkende sjeler der ute, og viser noe det ytterligere potensial som Girls kan komme til å få forløst senere.

Christopher Owens har uansett kommet seg ut av sitt hellhole, og Album peker mot en langt lysere fremtid for denne lovende artisten som jakter sin ’broken dream’.

Grandaddy: Sumday (V2, 2003)
The electric spacelight orchestra
Grandaddy drikker fra de samme åndelige kildene som Flaming Lips og Sparklehorse, og det er tydelig at alle som har smakt disse edle dråpene senere hengir seg ivrig til kreativ låtsnekring der både hammer, sag og strømførende kabler benyttes flittig. Jason Lytle er en blanding av Petter Smart og en landsbyoriginal. Ved å knytte bånd mellom Neil Young, Brian Wilson og Jeff Lynne har han sammen med de andre i Modesto-bandet igjen levert et funklende knippe låter i krysningen blåsnipp-folkrock og symfonisk spacepop.

Etter tidvis glimrende Under The Western Freeways (1997) og enda mer glitrende The Sophtware Slump (2000), har de nå lagt enda større vekt på en pompøs melankoli som dresses opp i et vennlig og velordnet lydbilde, med fortsatt rom for små utskeielser. Borte er riktignok de sjarmerende feilkoplingene fra debuten, men mer umiddelbare melodier som omfavner både ’tall trees & desktops cryin’ sounds’, og som på sitt beste smelter sammen til en reise langt inn i La-la-land. Selv om ikke Grandaddy er ute etter å fornye seg selv i den grad forgjengeren kunne love, er Sumday en fargerik og slitesterk skive, som om ikke annet er svært hyggelig å finne frem på en bekymringsløs sommerdag på vei fra storbyen og ut i ’the great wide open’.

Den herlig kraftfulle og potensielle popslageren ”Now It’s On” åpner dørene til solskinnet: ’Bust the lock off the front door/once you’re outside you won’t wanna hide anymore/ light the lights on the front porch/once it’s on you’ll never wanna turn it off anymore/and now it’s on…’ Storslåtte låter som ”I’m On Standby”, som kunne vært produsert av Jeff Lynne, fengende ”El Caminos In The West”, ”Lost In Yer Merry Way” og vakre ”The Final Push To The Sum” står som noen av de fineste så langt.

Lytle skildrer gjerne livet til det Moderne Mennesket og Naturen, og i en note på platecoveret påpekes det at bandet vil sørge for å erstatte alle trærne som går med i prosessen til denne platen. Dette naturvennlige synet kommer også fram i låter som ”The Group Who Couldn’t Say No”, om de to flinke selgerne som oppdager naturen etter å ha fått en feriereise i premie av sjefen: ’She’d never noticed dragonflies, her drag and click had never yielded anything as perfect…’ I ”El Caminos In The West” sier han nedslående, men håpefullt: ’El Caminos in the west/all collapsed and futureless/I’ll paint the words a simple wish/for peace of mind and happiness’. Når dette framføres av en drømmende Neil Young-lignende stemme og et band som spiller strammere enn noensinne blir resultatet både sørgmodig og blendende. I andre låter, som ”Sadest Vacant Lot In All The World” og ”Stray Dog And The Chocolate Cake”, er de nede blant fattigfolket og småbyens outsidere. Her berettes det om Datsun-kjørende fylliker og ’carload of kids with beer and cigarettes, burnin’ out and doing lawn jobs in the park’. Tekstene illustrerer på mange måter bandets dragninger, også musikalsk, der de svever mellom white trash og space age.

Videoen til ”The Crystal Lake” karakteriserer for så vidt bandet ganske godt med Grandaddy som farmer-aliens susende på himmelen i en trehytte. De lander i et moderne og uforståelig bysamfunn med stressede forretningsdamer og blinkende trafikklys før de padler nedover bygatene med kano. Tilbake til naturen.

Modest Mouse: Good News for People Who Love Bad News (Epic, 2004)
Down, men ikke helt Out
Den noe overraskende åpningsfanfaren til side, Modest Mouse dingler fortsatt med beina et sted mellom arty New York nyveiv og white thrash cowboy stompin’ fra trailerparkens indre. På sin fjerde ordentlige skive er det fortsatt som de fire hyperaktive bastardsønnene til Talking Heads, Pere Ubu, Pixies og Tom Waits som har fått i seg litt for mye av det søte liv og våkner med kuppelhue og svartsinn. Good News For People Who Love Bad News innebærer ikke noe voldsomt løft, selv om de denne gangen har med seg notable gjester som The Dirty Dozen Brass Band (horn) og The Flaming Lips (diverse instrumenter på det siste sporet). De er lette å kjenne igjen, har fått sin egen karakteristiske stil. Ustabile Isaac Brock er fremdeles like tørst, rastløs, hissig, manisk-depressiv og skarpsynt, skriver fortellinger som om det brenner lys i alle ender, mens gitaren bøyes, bendes og ustemmes i kjent stil. Ny trommis har de fått i Benjamin Weikel, men ellers er alt som det skal være i musenes rottehull.

Det har alltid vært mye turbulens rundt Brock & co, og særlig i statene har det vært en del engasjement ved bandets bevegelser den senere tiden, som deltagelse i en reklamefilm for et bilmerke, overgangen til et stort selskap og Brocks utsvevende livsførsel. Pessimistenes spådommer er i hvert fall gjort til skamme, for Modest Mouse har reist seg igjen. Det er ingen ”Truckers Atlas” og ”Cowboy Dan” her, og Modest Mouse framstår i dag mer som et mer ’gjennomtenkt og modent’ band. Det tjener kanskje platen som helhet, men samtidig har de mistet noe av den fandenivoldske gnisten fra sine tidlige skiver.

Skiva åpner meget bra. Brock lar ordene rulle nervøst ut i sin egen rytmikk på ”The World At Large”, det handler om å flyte med tross alt, slik det gjør på muntre (ja, muntre) ”Float On” også, den mer-enn fengende radiohiten: ’I backed my car into a cop car the other day, well he just drove off, sometimes life’s OK’. Det er vel omtrent så lyst som livet kan være for Brock. Med ”Ocean Breathes Salty”, ”Bury Me With It” og Pixies-møter-Rawhide i ”Dance Hall” er det mer om å gjøre å holde seg flytende på de ustabile bølgene bandet skaper, bare rave, hoje, skrike og hoppe oppogned: ’I was dancin’ on the tin roof, cat be damned. Comitting crimes running down the alley, I am the captain and you are in the galley!’ Etter den forsiktige innledningen kommer bandet inn med fullt øs. Modest Mouse er bønda i by’n, se opp, de ruller inn langs 5th avenue og spiller discopunk man kan hogge tømmer til.

De streiter seg mer opp med rolige ”Bukowski” med sitt pumpeorgel, før de går inn i bakhagen til Tom Waits (”This Devil’s Workday”), sper på med mer retromoderne funky rytmer (”The View”), og gir 16 hestekrefter fra det dype sør på skumle ”Satin In A Coffin”. Ja de setter seg til og med til hvile på den skjelvne balladen ”Blame It On The Tetons”, som ikke humper, men beveger seg smidig langs mer melodiøse kurver. ”Black Cadillacs” tar igjen noe av den innledende villskapen, med sitt vinnende, stammende refreng. Og sistelåten, ”The Good Times Are Killing Me”, binder i hvert fall det hele sammen med en åpenhjertig Brock: ’Need more sleep than coke and methamphetamines. Late nights with warm, warm whisky.’

Så da pakker de vel sammen og forlater storbyen igjen til fordel for Issaquah, Washington og lange whisky-sunkne kvelder der. Skal se det blir mye vonde historier ut av det også.

Pavement: Slow Century (Domino, 2002)
StereooeretS
Som et av 90-tallets aller beste rockband fortjener slackerikonene Pavement en skikkelig gjennomgang når deres karriere skal dokumenteres i filmformat. Med Slow Century har Domino utført jobben aldeles fortreffelig, og denne doble utgivelsen inneholder nok stoff til å glede de aller fleste av bandets mange trofaste venner – og huke inn noen nye: Her er en lengre dokumentarfilm, komplett videografi og to hele konserter, samt litt skjult ekstrastoff (ok, for å spare dere: velg plate 1, dokumentar, main menu og press venstre for å markere P’en i Pavement. Litt av et styr for et par konsertopptak, men gjemt bak denne bokstaven får vi godbiter som Malkmus’ ’håndjernstale’ ved bruddet i 1999 og en spontan versjon av låten ”REM”).

’Unlistenable, and therefore interesting’ (Thurston Moore)

Lance Bangs heter mannen som står bak både regien av filmen Slow Century og flere av Pavements musikkvideoer. Selv om han ikke er noen Scorsese har han gjort grundig nok arbeid med sin kronologiske dokumentasjon. Vi guides ubesværet gjennom Pavements tiårige historie fra oppstarten i Stockton med gitaristene Stephen Malkmus og Scott Kannberg i hovedrollen. Samarbeidet med den erfarne punktrommisen Gary Young satte fart i karrieren og de begynte å gi ut singler på tampen av 80-tallet som stort sett bare entusiaster som Thurston Moore viste særlig interesse for. Sonic Youth-vokalisten kjøpte selvsagt deres aller første sju-tommer, og kommenterer innholdet som ’unlistenable, and therefore interesting’. Da Gary Young forlot/ble sparket ut av Pavement mistet de noe av sin primale aggresjon, slik vi kan se i tidlige opptak. Med Steve West inn bak trommene fikk de til gjengjeld en stabil line-up som skulle vare i ti år: Vokalist og hovedlåtskriver Malkmus, Kannberg, West, bassist Mark Ibold og altmuligmann Bob Nastanovich. Det var en kombinasjon som skulle vise seg å fungere meget godt.

Det er viktig å huske at Pavements framvekst skjedde nesten samtidig med eksplosjonen rundt Nirvana, og det enorme fokuset som da ble rettet mot amerikansk indierock. Pavements kanskje fineste øyeblikk, Crooked Rain, Crooked Rain (1994) førte den sjarmerende kvintetten rett opp i elitedivisjonen, og midt på 90-tallet surfet de rundt mellom Lollapallooza (se hvordan de blir gjørmedynket i West Virgina), støttekonserter for Tibet og Jay Leno. Malkmus kommenterer selv de forventningene som lå i oppfølgeren, men heldigvis var Pavement et par hakk for originale til å passe inn i mainstreamen. Malkmus forstår ikke helt selv hvorfor de valgte ut den skjeve countryballaden ”Father To A Sister Of Thought” som førstesingle fra glimrende Wowee Zowee, men som han sier: ’I smoked a lot of weed back then’. Det bar back to the underground etter dette. Brighten The Corners (1997) var en liten nedtur og etter Nigel Godrich-produserte Terror Twilight (1999) har ikke Pavement så lenge igjen. Det blir mer og mer tydelig at Malkmus drar i en annen retning enn resten av bandet. Han melder så og si sin avskjed i London, 1999 med et par håndjern lenket til mikrofonstativet som symbol på hvordan han opplever det å være bandmedlem.

Som en ganske alminnelig guttegjeng fra California har ikke Malkmus, Kannberg og Nastanovich så veldig mye skandaløst å melde om sin karriere, og opptak gjennom ti år viser da også mest hvor særdeles ordinære denne gjengen var utad. Her er det lite nykker og jetset-liv, og humoren og kreativiteten har heller blitt konsentrert inn i musikken.

Alle Pavements tretten musikkvideoer er tatt med. Her bindes de sammen av ulike kryssklipp og feltopptak i kronologisk rekkefølge. De første videoene er preget av mer barnslige humoristiske innfall og en uhøytidelig gjennomgangstone. Man kan også velge å høre bandets kommentarer til hver video, og det er like underholdende som det er uinteressant, med stort sett slengbemerkninger av popcorn-typen: ’Wow, I’ve never seen this video before…!’, og ’Hey, you’re a great actor, Bob’. Noen mener at en god video kan redde en dårlig låt, men ikke en gang relativt simple videoer som ”Range Life” og ”Rattled By The Rush§ klarer å dekke over låtenes kvaliteter. Budsjettene økte utover i karrieren, og ”Father To A Sister of Thought”, Spike Jonzes ”Shady Lane”, ”Stereo”, ”Carrot Rope” og ”Major Leagues” tilfredsstiller både syn og hørsel.

De to liveopptakene er begge hentet fra deres siste turne i 1999 (fra Seattle i juli og Manchester i desember). Sistnevnte er best både i intensitet og lydkvalitet, men er bare en drøy halvtime i lengde. Seattle-konserten er merkelig tam, selv muligheten til å velge mellom to kameravinkler kan ikke skjule en statisk og ganske ordinær opptreden. De tiner riktignok noe opp på slutten, og selv om mye av låtmaterialet naturlig nok dreier seg mye rundt Terror Twilight, så banker de også inn 90-tallsklassikere som ”Gold Soundz” og ”Cut Your Hair”.

Pavement var aldri så destruktive som Nirvana eller så umiddelbare som for eksempel Weezer. I krysningen mellom Malkmus’ noe dandy vokalstil og røslige Bob Nastanovic’ mange innfall, intelligente tekster, skrudde melodier, lo-fi holdning og en naturlig coolness lå noe av nøkkelen til bandets vinnerformel. Det er nesten så man savner 90-tallet etter noen timer med Slow Century.

Mercury Rev: All Is Dream (V2, 2001)
Mikkel Rev i drømmenes flosshatt
Med See You on the Other Side (1995) begynte Mercury Rev sin lange reise mot drømmenes eventyrverden. Mens deres to foregående album utmerket seg på mer støyende maner, viste de på denne at det gikk an å utfolde seg uten å sprenge lydmuren. De videreutviklet seg med Deserter’s Songs (1998) og opplevde en av disse merkelige og plutselige mekanismene i musikken og ble stjerner ut fra en nærmest klar himmel. Deserter’s Songs står fortsatt igjen som en av de bedre platene fra 1998, og sånn sett oppnådde amerikanerne en fortjent kommersiell rus.

Mercury Rev har tatt seg god tid til oppfølgeren, og det vil være et understatement å si at forventningene har vært store mot neste trekk. Basisen i bandet er fortsatt eks-Flaming Lip Jonathan Donahue, bassist og produsentkjendis Dave Fridman (Mogwai, Jane’s Addiction, The Flaming Lips), Grasshopper og den nye trommisen Jeff Mercel. Sammen med en haug gjestemusikere kan disse gutta vanskelig trå feil. Vi blir ledet inn i drømmens verden av et orkester som høres ut som rulleteksten fra en gammel Hollywood-film, før Donahues spinkle stemme blir alene med pianoet. ”The Dark Is Rising” er en tidløs låt som kombinerer det orkestrale med Neil Youngs visetradisjon, og er en bløt og nydelig åpning. ”Tides Of The Moon” er et annet høydepunkt. Dualiteten mellom det håpefulle og dommedagsfylte, med et buldrende mørke avventende i bakgrunnen som etterhvert presser seg frem, det er Mercury Rev opp mot sitt beste.

Flere spor blir dessverre irriterende enkle, og mangler den magien som bandet klarer å frembringe i intense øyeblikk. Dette preger låter som den svingende poplåten ”Chains” og ”Lincoln’s Eyes”, som minner mest om en marerittaktig barneregle fra filmen De Fortapte Barns By. Her savner jeg et forløsende trekk eller et kreativt inngrep eller to. I en tekstlinje på ”A Drop In Time” heter det (i beste Being John Malkovich-stil): ’…stuck inside of Leonard Cohen’s mind’, og den har en melodi som faktisk minner om Cohens viser, godt skjult bak en litt barnslig fasade. ”You’re My Queen” begynner fascinerende, men er egentlig over før den starter. Alle disse sporene svinner hen altfor fort, uten å etterlate annet en svak stemning av ubestemmelig og forbigående art. ”Little Rhymes” er ganske streit, men utmerker seg med nydelig pedal steel, anstrøk av psykedelia og vinnende vokal, og er en nyttig påminnelse på hvorfor vi egentlig er så glad i dette bandet.

Den eneste låten med seriøs lengde er sistesporet, ”Hercules”. Med sine åtte minutter får endelig bandet tid til å bygge seg opp og slippe seg løs. Det er godt å høre, og mangelen av dette er egentlig et savn gjennom hele albumet. All Is Dream er selvfølgelig en godt gjennomført og tidvis uimotståelig forførende, men nok ikke den klassikeren mange håpet og ventet på. Selv om den trekker veksler på forgjengeren, savnes en liten gnist som ”Goddess On A Hiway” eller ”The Funny Bird”. Den er nok like jevn, og selv om Mercury Rev for første gang viser tegn på stagnasjon har de heldigvis havnet på et delikat sted. I drømmenes verden. ’We live in a dream! I have been to one of their meetings, they live above a convenience store…’ (David Lynch).

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s