Årets låvefest fant sted på ranchen til Pål Erik Gulliksrud, ute i Lierskogen. På programmet: Kosmik Boogie Tribe, The Dogs og legendariske Cosmic Psychos. Det bør være unødvendig å si at dette var en kveld for historiebøkene.
The Dogs
Alle bilder: Bjørn Hammershaug
In a free lane
Ghosts passing time
Heat rises
Lights thru the town
Blown soundscapes
Blue city eyes
Black lightning
New angel flies
NYC Ghosts & Flowers (Geffen, 2000)
Sonic Youth har på mange måter vært det bandet som best har definert New York de siste 20 årene. På bemerkelsesverdig vis har de oppnådd en status som undergrunnens aller største moderne rockeband, de har blitt langt mer tilgjengelige siden sine tidlige no wave/støyskiver, mens de stadig oftere viser sitt forhold til avant garde/kunstmusikk. Ikke en gang et misforstått forsøk på å lenke dem opp mot grungen fikk dette bandet ut av sin atonale kurs. Selv om 90-tallet var et mer variert tiår enn 80-tallet, og A Thousand Leaves (1998) ikke var like essensiell som Daydream Nation (1988), har de hele tiden holdt en jevnt høy standard og beholdt sin relevans. Da er det også tillatt med noen svakere utgivelser.
NYC Ghosts & Flowers er deres mest tydelige hommage til hjembyen og dens utskudd. I 2000 hadde New York fortsatt sine tvillingtårn i behold, bare et år senere stod George W. Bush og sverget på en askehaug mens Thurston Moore & co befant seg rett rundt hjørnet. Det kan kanskje forklare noe av grunnen til at dette er bandet på sitt mest avslappede og frittflytende, NYC pre-11/9 var, sin rufsete, levende, vitale ånd til tross, fortsatt en by i uskyld. Både stil og tone er gjennomgående ’cool’, fra William Burroughs’ coverbilde til tekster preget av en slags Lou Reed/hipster asfaltpoesi (mest tydelig på ”Small Flowers Crack Concrete”, en langtrukken serie observasjoner sett gjennom Thurston Moores slørete, men skarpe blikk). Det er slett ikke vellykket, og like meningsløse er enerverende ”Side2Side”, de minimale støyrissene på ”Lightnin’” og ”StreamXsonik Subway”.
Ghosts & Flowers er ikke blant Sonic Youths sterkeste plater, men det er likevel en del enkeltlåter som har mer ved seg. Mest minneverdig er tittelsporet, der Lee Ranaldo både synger og reiser en vegg av truende gitarer til sine lange historie. Dette er det eneste kuttet som til fulle utnytter beatpoesiens strømninger og Sonics evne til å bygge episk rock på sitt skeive vis. Søvnige ”Free City Rhymes” er heller ikke å forakte, spaserturen som åpner platen på tilforlatelig vis. ”Renegade Princess” får etterhvert kampgløden til tidlig Youth (tenk ”Brother James”), mens Kim Gordons sexy vokalbidrag på ”Nevermind (What Was It Anyway)” er platas ’Koolest thing’.
Dessverre havner NYC Ghosts & Flowers litt for langt unna både den mer spennende eksperimenteringen og det mer umiddelbare som har preget deres siste plater, og dette blir aldri den store New York-trippen som det kunne blitt. Men plata er like schizofren som byen selv, og akkurat det er kanskje noe av skjebnens ironi.
Murray Street (Geffen, 2002)
Den 11/9-2001 deiset en flymotor i bakken i Murray Street. Den kom fra et av flyene som senket World Trade Center og store deler av nedre Manhattan. Det var med dette uvirkelige bakteppet Sonic Youth spilte inn platen i samme område. En tilstand av sjokk og vantro preget gatene, men det var en tid for opprydning og fornyelse for kvartetten. Byen og bandet er nært knyttet sammen, og hvem andre enn Sonic Youth kunne stå fram og sette ting i perspektiv. Det gjør de ikke med apati eller aggresjon, men ved å heve blikket, se framover og fokusere på sine sterke sider laget de en av sine beste plater på lang tid.
Mens NYC Ghost & Flowers hadde en slags forsøksvis surrealistisk, mest målløs beat-stemning over seg, er Murray Street en retur tilbake til særdeles god form. Sonic Youth holder seg i mer kjente marker og til det de virkelig behersker; gitarbasert, klassisk rock i venstre fil. Her med utagerende gitardrodlinger, feedback, lange jamsessions, skarpe hugg – og til og med soloer. Volum og tempo holdes i likhet med forgjengeren stort sett nede, gitarlyden er ren og klar, men Murray Street vibrerer likefullt. Det er spenning, en elektrisk nerve og moden lekenhet som former platen. Det er en ære som bør deles med New Youth Jim O’Rourke, som her er kreditert som fullverdig medlem av bandet, tryllemannen er tekniker, bassist og gitarist.
Platas beste spor, ”Disconnection Notice”, preges sammen med lange ”Rain On Tin” av delikat og melodiøst gitarspill. Med åpningssporet ”The Empty Page” så starter i det hele tatt skiva veldig bra. Gitarene misbrukes og Shelley jobber som hund med sin start-stopp rytmikk bak trommesettet, men det skjærer aldri helt ut. Tøylene er løse, men holdes likevel stramt. På ”Karen Revisited” (som nikker til ”Karen Koltrane” fra A Thousand Leaves) skrus gitarene både mer opp og ut, og etter fire minutter sklir den over i outer space der gitartonene får henge løst i fem-seks minutter. Korte, aggressive ”Racial Adults Lick Godhead Style” og ”Plastic Sun” gjør minst av seg, men begge disse tar tilbake noe av gnisten som var mer subtil på Ghosts & Flowers. Når ti minutter lange ”Sympathy For The Strawberry” brenner ut som et langsomt glødende lys avslutningsvis skjer det med en visshet om at Sonic Youth fortsetter å markere seg som en av rockens mer bestående krefter. Det er mulig å hevde at de ikke lenger er cutting edge, at de er den alternative rockens bestefedre. Og nei da, de finner ikke opp kruttet på nytt denne gangen heller. Men de virker likevel både friskere og dristigere enn de fleste av sine yngre støysøsken. Bare det er en bragd.
Uanstrengt, ikke slapt. Intrikat, ikke utilgjengelig. Stadionrock fra fortauet, bypoesi for folket. De soniske borgermesterne av New York har talt.
The Eternal (Matador, 2009)
I siste nummer av litteraturtidsskriftet Vinduet er det et lengre intervju med Sonic Youths gitareminense Lee Ranaldo, et dypdykk ned i hans befatning med diverse utenom-musikalske aktiviteter. Han har blant annet gitt ut seks bøker, og er i likhet med de øvrige i Sonic Youth aktiv med kunstutstillinger og andre uttrykk utenfor det rent musikalske. Ranaldo er i skrivende stund i Skandinavia for å promotere utstillingen Sonic Youth etc.: Sensational Fix (Malmö Konsthall) med bidrag fra over 40 forfattere, kunstnere, musikere og filmskapere tilknyttet deres etter hvert store kreative sirkel av venner.
New York-bandets tverrkulturelle, nærmest meta-kunstneriske kvaliteter er ett av deres mange interessante aspekter, og har bidratt til å løfte dem opp fra å være et regulært rockeband til å bli ikoner innen moderne populærkultur. The Eternal vil ikke rokke ved denne posisjonen, men den musikalske flammen – som tross alt er deres primæraktivitet – gis heller ikke ekstremt mye ny næring på deres 15. studioalbum.
Et stikkord for The Eternal er kontinuitet: Dette er mer en plate som befester Sonics eksistens enn å invitere til nye oppdagelser. Den bærer ikke preg av å skapt under et nytt idéregime eller være tent av noen fornyet gnist. Dette til tross nytt medlem i Mark Ibold (tidl. Pavement), som ikke gjør noe umiddelbart vesen ut av seg, ei heller overflytting til kred-selskapet Matador. De har ikke utnyttet selskapsskiftet til å peile en ny kurs eller markere seg med sin mer out there-side. Låtene er stort sett korte, konsise og nesten uventet ’streite’. På flere deler Gordon, Moore og Ranaldo på mikrofonen i større grad enn tidligere, men det meste som skjer på The Eternal er veivalg som kvartetten for lengst har staket ut og tidligere tråkket opp. Det virker mest som de har plugget inn, skrudd opp og hatt det kult i studio. Dette er plate som tjener på ikke å være preget av å ha blitt til under press eller tynget av pretensiøst alvor.
Et annet stikkord for The Eternal er kontekst: Omslaget er denne gangen et maleri av avdøde John Fahey, en av de fremste amerikanske gitaristene. Ellers er det opplagte referanser til blant andre beatpoeten Gregory Corso (som døde for noen år siden), Johnny Thunders og Bobby Pyn (kjent som Darby Crash i punkbandet The Germs) som døde i ung alder i 1980. ’Døde helter’ er kanskje et samlende begrep om hele skiva. Kontekstualiseringen og de mange referansene Sonic Youth omgir seg med er hver for seg mer grensesprengende enn dagens utgave av bandet som fungerer mer som magnetisk samlingspunkt, en katalysator for ulike kunstnere og deres betydning.
Et tredje stikkord: Rutine. Sonic Youth er Sonic Youth er Sonic Youth. Det forventes knapt at de utfordrer sitt etablerte sound, og hvorfor skal de nå det. Jeg vet ikke om en country- eller tekno-utgave ville være å foretrekke foran deres etablerte troika av no wave, gitarrock og avant garde. Jeg synes likevel det bør være tillatt å forvente en viss progresjon, et spenningsmoment som kunne gitt lytteren noen nye utfordringer å bryne ørene på. Noe ondsinnet kan man si at de forsøker å finne balansen mellom 80-årenes motbølgelyd og 90-tallets kommersielle variant. Noen vil nok mene at de her har funnet dette tyngdepunktet, andre at The Eternal først og fremst preges av erfaring, kontroll og at de lever på den rutinen som de ellers ikke omgir seg med i andre sammenhenger. Låter som ”No Way”, ”Calming The Snake” og ”Thunderclap For Bobby Pyn” blir som bleke blaff fra fortiden, og Lee Ranaldos faste bidrag er definitivt trad.arr fra den kanten.
Det siste stikkordet får være evigheten, for dette bandet lager fremdeles noen låter som er ekstremt slitesterke. Heldigvis er det slik at en midt-på-treet Sonic-skive fremdeles er bedre enn mesteparten av det som finnes der ute. Deres elegante cool noise, skimrende gitarer, atonale riff og melodisk pop er en oppskrift uten datostempel, med Kim Gordon (igjen) ansvarlig for de aller sterkeste bidragene. ”Sacred Trickster” og killeren ”Anti-Orgasm” (duett med Thurston Moore) er klassisk Youth. De to åpningssporene lover likevel mer enn platen evner å holde i form av frampå energi. Sonic kler uansett best den lettere, luftige stilen som på ”Malibu Gas Station” og ikke minst ”Massage The History”, ti minutter med tilbakelente dronedrømmer og Kim Gordon i hviskende, sensuell ynde. Så cool youth som bare Sonic Youth kan være.
Når Sonic Youth en gang legger inn årene vil de ha etterlatt seg en gedigen musikalsk arv, som en av det 20. århundres mest sentrale artister. Deres katalog vil da bli vurdert på en annen og mer helhetlig måte. I et større bilde er det mulig The Eternal vil framstå annerledes enn i dag. Sonic Youth har med sine siste par skiver paradoksalt nok havnet i en posisjon der deres kunstneriske innflytelse er i ferd med å bli mer utbytterikt enn deres musikalske utkomme.
Bjørn Hammershaug
Watchin’ a stretch of road, miles of light explode
Driftin’ off a thing I’d never done before
Watchin’ a crowd roll in, out go the lights it begins
A feelin’ in my bones I never felt before
People always told me that bars are dark and lonely
And talk is often cheap and filled with air
Sure sometimes they thrill me but nothin’ could ever chill me
Like the way they make the time just disappear
At Dawn (Darla, 2001)
Det er sommer, folkens! La My Morning Jacket lede dere gjennom regnfulle dager og hete kvelder. Ligg ned for å se gnistene fra leirbålet sveve opp i natta sammen med din egen røyk og la tankene flyte. At Dawn inneholder smakfulle kyss som vil minne om din første forelskelse, jevnsides med soloppgangens sved hvor høsten, savnet og døden lurer.
Det er noe herlig tidløst over disse 75 minuttene, som om du har hørt de bestandig uten riktig å vite når eller hvor. Låtene virker så opplagte og riktige at man tar seg i å spørre hvorfor de ikke er skrevet for lenge, lenge siden. My Morning Jacket behersker slik den samme evnen som f.eks. Big Star og The Jayhawks en gang gjorde. I god amerikansk tradisjon benytter de banjoens og steelgitarens ensomme toner, men tyr også til fullpotent rock og powerpop. Alt skjer under grundig overvåkning av brainchild Jim James. Han synger sine egne låter som en krysning av Elton John og Neil Young, og eier fortjent mye av plassen i lydrommet. Han har i tillegg klart å hanke inn de rette medspillerne. Bandet spiller både løst og sikkert, og bidrar med både vemodige vokalharmonier og oppfinnsom instrumentbruk som krysser for eksempel country med vestkystpop uten å nøle. De kan også trå til med en seig sørstatsblues – “Honest Man” – som riktignok faller gjennom som platens svakeste spor.
I de senere årene har vi hørt mye bra fra sammenlignbare artister som The Flaming Lips, Grandaddy, Sparklehorse og Neutral Milk Hotel, men My Morning Jacket har like mye å tilby og overgår til tider sine mer kjente kolleger. Dette er nye favoritter, og som sammen med Louisvilles andre store sønn – Will Oldham – står for årets sommerkveldplate så langt.
Publisert på puls.no 07.06.01
My Morning Jacket/Songs: Ohia (Jade Tree, 2002)
To av USAs fremste låtskrivere og mest særpregede vokalister av i dag er Songs: Ohias Jason Molina og My Morning Jackets Jim James. Selv om begge holder seg i nærheten av amerikansk countryrock med spor fra Neil Young har de utviklet hvert sitt distinkte uttrykk. My Morning Jacket har en mer tilbakelent og vennlig stil enn den bleike desperasjonen Songs: Ohia formidler. Mens Molina kan høres ut som spøkelset til Will Oldham har My Morning Jacket mer til felles med Oldham i dagslys, og artister som Neutral Milk Hotel, Flaming Lips og Brian Wilson. Begge deler dog en følelsesmessig nerve i både sangstil og fremføring som svært få andre matcher. Det er derfor gledelig at Jade Tree plasserer nettopp disse to bandene sammen på sin tredje split-plate, der My Morning Jacket deltar med fire spor, og Songs: Ohia med en ti-minutters gravferd til slutt.
My Morning Jackets fire bidrag er med et lite unntak av ypperste kvalitet. Bare ”The Year In Review” er bortkastet, et par minutter babbel kjørt baklengs i dobbel hastighet som er morsom å høre på ca. en halv gang. Bortsett fra den unødvendige skippebevegelsen den medfører så holder de tre øvrige låtene samme høye standard som At Dawn. Det betyr classic rock med preg av både sørstatsvarme, pompøs pop og dyp melankoli. Det er særlig ”O Is the One That Is Real” som viser deres mest fengende sider, og som et band som naturlig burde stått på scener som i dag er beheftet med stusseligheter som Coldplay. Der vil nok aldri Songs: Ohia havne, og Jason Molina ser ut til å dyrke mørket, tomheten og ensomheten i stadig strengere former. ”Translation” (en versjon av ”Be Your Own Guide” og visstnok med Will Oldham i koret) er tatt opp i Paul Oldhams Rove Studios i 2000, og har noe av den bunnløse og evigvarende klangen som på Ghost Tropics nøkkellåter ”Incantation” og ”Not Just A Ghosts Heart”. Den viser igjen at Songs: Ohia er det aller ypperste innen moderne storbyblues, og en av vår tids mest oversette artister.
Louisvilles My Morning Jacket og Ohio-baserte Molina slapp to av de siste par års definitive skiver med henholdsvis At Dawn (2001) og Didn’t It Rain (2002). Hvis denne EP’en er bare i nærheten av hva vi kan forvente i 2003 er det ingenting som tilsier annet enn at de igjen havner på (i hvert fall min) Topp 10.
It Still Moves (ATO, 2003)
Masterplan
My Morning Jacket har tatt et skritt videre siden fantastiske At Dawn, både musikalsk og finansielt (eller det aner jeg da virkelig ikke, men indieselskapet Darla er i alle fall byttet ut med Dave Matthews’ ATO). På sin debut for de store har Kentuckys heteste tatt en Songs: Ohia-sving tilbake til 70-tallets jordnære grøftegravere og kraftfulle stadionrockere. The Band, Little Feat, Doobie Brothers, Bob Seger & The Silver Bullet Band, Tom Petty & The Heartbreakers runger ut fra låven i Shelbyville, Kentucky på farmen til gitarist Johnny Quaid. Ikke minst spores Neil Young & Crazy Horse cirka Zuma (Niko Bolas, en gang lydmann for Young og Warren Zevon, har hjulpet til også på denne produksjonen). Så hadde du håpet på et ny plate med de episke hymnene i flertall, vil du trolig bli umiddelbart litt skuffet. Men ta det med ro, den nedturen bør raskt tilbakelegges.
Gjør deg heller klar for en plate som kiler seg inn et vidunderlig sted mellom The Sophtware Slump og The Soft Bulletin, mellom Southern Accents og Southern Man.
My Morning Jacket åpner med intet mindre enn seks strake killere. Den vennlige poplåten ”Mahgeetah” hensetter oss tidlig til en sedat og varm kveld på verandaen nede i sør: ’Sittin’ here with me and mine, all wrapped up in a bottle of wine…’ crooner Jim James på en overdådig arrangert låt med saftige gitarer, barpiano, tamburiner, harmonisk koring og finurlige detaljer overalt. Låta slår an tonen for hvordan hele denne platen er planlagt. ”Dancefloors” fortsetter langs samme sjarmerende landevei, mer funky med en blåserrekke som staxer opp det hele: ’In my blood there’s gasoline’. Det er diesellukta som river i nesen på ’an urban boy on a dirty tour’.
Etter to fyldige utladninger er det på tide å tenne opp litt varme og sette seg tett inntil hverandre. My Morning Jacket behersker heldigvis fortsatt sin peisknitring, og ”Golden” er en av disse vakreste balladene som finnes. Den tusler avsted som ”Everybody’s Talkin’” ute på bøgda, og når James bekjenner: ’People always told me, that bars are dark and lonely…’ stritter hårene vilt på kroppens gåsehudområder, mens hjertet smelter når han fortsetter med sin stolte røst : ’…a feelin’ in my soul I never felt before… mmmm…‘ Mmmm… digg.
Det er ikke over her. ”Masterplan” følger, platens høydepunkt sammen med “Run Thru” og en seriøs utfordrer til årets grommeste låt. Det er en tung, sugende truckrocker som starter i krabbegir, men ’just cause it starts off slow babe, doesn’t mean it don’t have a heart…’, og gradvis vokser den seg muskuløs med et vanedannende groove. Første halvdel avsluttes med mer gigantisk rock (”One Big Holiday”) og drømmende country-lounge ”I Will Sing You Songs”. Når den så toner ut er i hvert fall jeg andpusten av ren glederus, har fått på meg trailercaps og overall og er på vei ut på tunet for å mekke bil og skyte ekorn mens til southern anthems ute fra kjøkkenvinduet.
Andre del er mer ujevn, der stemmen til Jim James tar opp fryktelig mye plass (”Steam Engine”), og blåserne er ikke riktig så funky lengre (treige ”Early Morning Rebel”), mens ”Rollin’ Back” går og går uten å komme noen særlig vei. Heldigvis bidrar seige, mektige ”Run Thru” med sitt fete progparti og Roy Orbison-treffer-Tim Buckley balladene “Just One Thing” og ”One In The Same” til at også siste halvdel svever opp i de blå og lar platen bli hengende høyt, høyt oppe som en skinnende sol i plateåret 2003.
Jim James’ Store Stemme damper lønnesirup og eikefat og er fullstendig uimotståelig. Det er som han står i enorme, åpne rom og predikerer med en guddommelig kraft. Det er som om dørene til himmelens porter åpnes på vidt gap for oss.
Z (ATO, 2005)
The New South
Det finnes noen låter som er av slik kvalitet at man aldri vil at de skal ta slutt, slike man like gjerne kan la gå på konstant repeat. Sanger man drømmer om på nattestid, spiser frokost sammen med, og som man tar med seg hele resten av dagen. ”Dondante” er en slik låt. Det åtte minutter lange avslutningssporet på Z sammenfatter omtrent alt det som er så herlig med My Morning Jacket. Dessverre må vi gjennom ymse annet før Kentucky-kvartetten tar oss dit.
Z innebærer en aldri så liten sofistikert vending for det tidligere langraggede bandet som i 2003 ga ut en av det årets aller, aller beste plater med It Still Moves. Den var en foreløpig krone på verket til et band som allerede da hadde et par mer enn helstøpte skiver bak seg. Kanskje det ble stilt for høye forventninger til Z her på farmen. Det betyr ikke at det er en dårlig plate, for det er det ikke, men den har et visst uutnyttet potensiale. Det stikker gullstrimer frem på nesten alle låtene, men i sin helhet sprer ikke Z samme entusiasme som It Still Moves. Men den har andre kvaliteter, ikke minst i produksjonen og i lekelyst.
Det velrenommerte produksjonsparet John Leckie og Stephen Marcussen (mastering) har jobbet med artister som Muse, Shania Twain, Radiohead, Suede, Stone Roses og New Order, og de har besørget en strømlinjeforming av My Morning Jacket, en retning som i hvert fall ikke jeg alltid er 100% komfortabel med. La oss se litt på de generelle trekkene ved Z, før vi går nærmere inn på selve låtene.
Z preges av relativt kortfattede spor og er en kort plate i forhold til tidligere. Lydbildet er ytterligere strammet opp og velregissert, noe My Morning Jacket ikke nødvendigvis taper på. De har alltid higet mot et widescreen-sound i sitt uttrykk. Retningen dreies fra saftig sørstatsrock mot et mer eklektisk, moderne lydbilde. Jeg tar meg i å tenke på en blanding av Wilco, Flaming Lips og Radiohead, særlig på den mer eksperimentvillige lydfronten, i favntaket til Big Star eller Allman Brothers, men vet ikke om det stemmer helt eksakt heller. Noe av det musikalske særpreget har i hvert fall blitt forsøksvis ersattet av noe ’nytt’, og My Morning Jacket har definitivt funnet et særpreg som fremdeles bæres på Jim James katedralsk store reverb-belagte stemme og et mer tid- og stedløst uttrykk enn tidligere. James har altså en røst som bærer langt til himmels, for de som ikke har fått med seg det, her løfter han den også mot et mer soul-aktig sound enn tidligere. Av praktisk art er det også verd å notere at innspillingen av Z er flyttet fra Kentucky til upstate New York, og at to av de opprinnelige bandmedlemmene er byttet ut.
Det er særlig i platens første halvdel jeg mener My Morning Jacket ikke yter helt opp mot sitt beste. ”Wordless Chorus” og ”It Beats 4 U” er relativt anonyme for å si det forsiktig, teknisk og lydmessig velarrangert, men med et halvhjertet funky sound som jeg ikke helt har funnet en naturlig plassering av – kanskje det er Leckies hang mot et britisk lydbilde i amerikansk form som jeg ikke helt faller for? ”Gideon” er også merkverdig tam til dette bandet å være, og de tre første låtene er ikke en sterk inngangsport inn i plata. Detaljrikdommen er der, men de mangler noe av den sjelen som bandet tidligere har reddet langt svakere låter på. ”What A Wonderful Man” henter frem den sørstatsbaserte gitarrocken fra gamle dager, fengende men heller ikke denne blir noe særlig mer enn mest skrik og lite ull. ”Off The Record” minner om… The Clash i reggae-utgave?! James’ sangstil erindrer i hvert fall Strummer mer enn godt er. ”Off The Record” flyter etterhvert ut i et psykedelisk parti med baklengsstemmer og funky el-piano som redder stumpene til dette sporet.
Et nevneverdig gåsehud-øyeblikk kommer dermed først på ”Into The Woods”, når James crooner som smør: ’A kitten on fire, a baby in a blender, both sounds as sweet as a night of surrender…’ til et lirekasse-orgel og regnende slidegitarer hvor de er mer del av samme univers som Mercury Rev og The Flaming Lips. Rett så smukt, må vite, selv om det ikke varer hele låten ut. ”Anytime” er et forsøk på å komprimere en episk rockelåt på under fire minutter, igjen i et merkverdig leie mellom The Clash, The Replacements og Beach Boys. Hamrende piano og drivende gitarer hjelper ikke til å løfte låten opp til mer enn moderate høydedrag.
De siste 20 minuttene er platens aller beste. Med ”Lay Low”, ”Knot Come Loose” og ”Dondante” henter de seg elegant inn igjen. ”Lay Low” åpner ganske middels som en booze-rocker med tilgjort trommelyd, men endelig er det som om bandet slipper løs kraften som inntil dette punkt har blitt neglisjert, og åpner for de sørstats-jammene som preget It Still Moves i større grad. Jim James gjaller låten ut i et lengre instrumentalt parti som kunne vart evig. ”Knot Come Loose” er en nedpå ballade i Neil Youngs tradisjon, noe de tok opp i særlig grad på The Tennessee Fire og At Dawn, og det kler My Morning Jacket fortsatt med stil. En låt som helt enkelt er til å spise opp. Så var det Dondante da. Fra de første linjene…
’In a dream I saw you walkin, like a kid alive and talking – that was you
In the classroom you were teachin’, on the streets you were policing – that was you’
…til et sugende, enkelt bass/trommekomp, er dette en låt som tar tak i deg og som ikke slipper før den er flyter ut i stjernestøvet. Balansen mellom James’ melankolske sang og følelsesmessige falsett-ynken sitter som den skal her, som en melankolsk drøm fra det hinsidige. ”Dondante” virker tilsynelatende å ende i en tafatt gitarsolo, men eksploderer brått i rødt der My Morning Jacket igjen fremstår som en samlet enhet, mer enn en backinggruppe til Jim James’ musikalske visjonsreise. Hvorfor de ikke har begitt seg ut i dette storslåtte landskapet tidligere er for meg en gåte.
Okonokos (ATO, 2006)
Rust Never Sleeps
Okonokos er en skikkelig dokumentasjon av livebandet My Morning Jacket. Etter en bunke studioskiver, der de fleste har blitt stående igjen som sine respektive års bedre, har de i hvert fall nok materiale å velge fra. Her er to timer i selskap med sørstatsbandet, med timinutterne ”Dondante” og ”Steam Engine” blant tyngdepunktene.
Z innebar en liten kursdreining bort fra de mest storslåtte sirupsballadene og den solide eikerocken de tømret fast med sine tre-fire første plater. På Okonokos merkes ikke dette i særlig grad, for her er det først og fremst rockedelen av My Morning Jacket som dyrkes, og da særlig av typen de meislet på It Still Moves, hvor mange av låtene på repertoaret er hentet fra.
My Morning Jacket står fram som et mildt sagt solid liveband, som passer minst like godt på store scener som trange rockklubber, og gir låtene og ikke minst vokalist Jim James skikkelig med albuerom. De nærmer seg flere steder episke kvaliteter med sin gitarrock, og det er ikke unaturlig å trekke tankene tilbake til Neil Young & Crazy Horse cirka 1979. Når det gjelder fabelaktige James merkes det at han på scenen ikke helt klarer å nå de samme høyder som et studio kan tilrettelegge, både i klang og tone, og han skjærer litt for ofte ut i skrik der han egentlig burde løftet låten ytterligere.
Selve låtmaterialet er ypperlig, og knippet fra Z taper ikke på den litt tøffere behandlingen. Men kvintetten viser seg ikke som et meget eksperimentelt liveband, og evner ikke å ta oss med på uoppdagede steder i løpet av disse to timene. De serverer rett og slett ganske streite, høylydte versjoner der de mest saftige balladene er utelatt (”Golden” er heldigvis med), men med kvaliteten som ligger i bunn er det ikke så mye å rive seg i håret av.
Lydkvaliteten er god og utgivelsen er fin, selv om det fyldige innleggsheftet stort sett består av tøysete minneord over hver enkelt. Alle døde de 27 år gamle, slik som rockere flest, alle med en karriere av mer gastronomiske kvaliteter, viser det seg.
Okonokos er et selvsagt valg for alle som liker dette bandet. For nybegynnere anbefales nok et par av studioalbumene først. Senere i år kommer det også en DVD-versjon av opptaket. Det kan bli heftige greier, og ikke minst delikat for øynene. Den skogkledde scenebekledningen ser veldig stilfull ut, og med bilder til kommer vi enda nærmere virkeligheten. For det er klart, aller best hadde det vært å selv stått blant publikum når de river i vei med ”Run Thru”, ”Dancefloors”, ”Mageetah” eller ”O Is The One That Is Real”. Det er særlig under slike partier det bør være klart en gang for alle: My Morning Jacket har vokst fra å være et dyktig undergrunnsband til å bli blant USAs store rock-lokomotiv for det 21. århundre.
Bjørn Hammershaug
Magnus Moriarty og Marius Ergo. Foto: Jørgen Gomnæs / metronomicon, presse
Opprinnelig publisert på ballade.no
Jet Set Njet er en musikalsk sprettball mellom Blitz og Blindern – punkrock og kreativ smartness, der for eksempel psykedelia, leketøyspop, screamo og dub har en like naturlig plass. De 13 låtene fra deres selvtitulerte samlealbum (Anomalie records) er hentet fra tre ulike perioder, og viser et band som aldri ønsker å falle inn i en bestemt kategori. Det gjenspeiles også blant de involverte, som kan knyttes til prosjekter som Meta Forever og Kaospilot.
Bakgrunnen for Jet Set Njet finnes i crust-punkerne Suburban Kids, med tilhørighet i Blitz-miljøet, men grunnet deres mange ulike musikalske preferanser ble den rammen raskt for trang. Navneskiftet til Jet Set Njet innebar en større musikalsk frihet, noe som kommer godt til uttrykk på platen. De har ikke spilt en konsert på tre år, det siste opptaket er fra 2005 – og selv om de ikke har noen planer om å erobre verden etter denne platen, så omtaler de seg fremdeles som et levende band. Det er både platen og guttenes fysiske eksistens et levende bevis på.
Vi tok derfor med oss tre av de fem medlemmene til lytterbua for å snakke mer om både platen og bandet: Marius Ergo (keyboards, andre ting og tang), Andreas (vokal) og Knut Benjaminsen (bass) stilte villig opp med rene ører. Trommeslager Magnus Moriarty og gitarist Camillo var ikke tilstede.
Dere er ikke akkurat det mest aktive bandet der ute?
Andreas: Nei, men vi kjeder oss ekstremt fort, vi kan knapt nok øve, for det blir fort så kjedelig…
Denne platen består av alt dere har spilt inn?
Andreas: Ja, siste delen ble spilt inn rundt 2001, så spilte vi inn én låt for tre år siden og de fire siste spilte inn for to år siden, det vil si de første låtene. Innholdsfortegnelsen er litt stokket om.
Marius: Vi tenkte et konsept på at artworken skulle være litt utilgjengelig, siden vi er en ganske loka og utilgjengelig gjeng selv. Det skulle ikke være lett å skjønne hvem vi egentlig var og hva som er greia med den skiva. Når du åpner den og ser den platen [rødt og gult i et skrikende mønster, uten tekst, journ. arm.] så tenker du at ’den der er jeg ikke keen på å putte i spilleren’. Der synes jeg Yokoland fulgte opp bra!
Men dere er fortsatt et band i drift?
Andreas: Vi har jo ikke spilt en konsert på tre år, men det er også noe av greia med Jet Set. Vi har vel spilt tre konserter til sammen – men jeg håper vi kan gjøre det igjen.
Marius: Hadde ikke Camillo bodd i Wales, han går på skole der, så hadde vi nok sikkert spilt mer. Men da tror jeg vi også hadde vært helt ferdig med ”punkegreia”, og denne platen her er nok de siste krampetrekningene av det.
Knut: Vi hadde en øving for et års tid siden. Da hørtes vi ut som skikkelig oldisband. Gamle menn som prøvde å finne tilbake til magien.
Gamle menn – ok, da passer det bra å starte med første låt.
Pere Ubu: ”The Modern Dance”
Modern Dance, 1978
Stillhet – og intens lytting.
Ringer det noen umiddelbare bjeller?
Andreas: Det høres jo veldig ut som noe no-wave, 80-tallsgreie…
Vi må litt lengre tilbake, og ikke til New York.
Marius: Jeg har ikke anelse, men det var jævlig fett!
Det er Pere Ubu, fra 1978.
Andreas: A-ha! Det er jo ikke så fremmed fra det vi driver med, så det var ganske kult at vi faktisk ikke hadde hørt det.
Marius: Her er det jo litt av den samme tilnærminga til måten å bruke keyboards, rock ’n’ roll lydbilde og eksentrisk vokal.
Pere Ubu blir gjerne omtalt som art-punk og ’avant-garage’. Jeg er litt nysgjerrig på hvor Jet Set Njet har sine musikalske røtter. Hvem eller hva har vært viktig for deres utvikling.
Marius: Vi spriker i veldig mange retninger, og det har nok noe med å gjøre at vi hører på forskjellig musikk alle sammen, fra klassisk til rock, folk og psykedelia. Så har vi selvsagt punken i bunn.
Andreas: Møtepunktet for oss er jo nettopp at vi møtes på noe vi har felles forståelse for, som alle er interessert i, og da er det psykedelia som har vært mest tilfredsstillende for alle.
Marius: Jo, men da har heller aldri vært sånn at vi har dukket opp på øving og diskutert referanser. Jeg vet ikke om det er noe band som gjør det, eller det er sikkert noen som bestemmer seg for at nå skal vi høres ut som en blanding av Pere Ubu og ’whatever’. Men det går litt på det jeg snakket i stad om spille konserter. Jeg føler at vi er et mer rituelt band. Vi bare hooker opp og spiller, så kommer det et eller annet tilfeldigvis ut av det. Flesteparten av øvingene våre er vel tilbrakt på røykerommet der vi sitter og prater tull.
Rudimentary Peni: ”Rotten To The Core”
Death Church, 1983
Andreas (etter få sekunder): Det er Rudimentary Peni! De har jeg vært blodfan av lenge, og Nick Blinko har vært en stor inspirasjon både vokalmessig og tekstmessig. Jeg ble helt ’blown away’ første gangen jeg hørte det. De som fikk meg til å oppdage det var Tor-Andre på Tiger, som mente jeg burde forske litt på dette.
Rudimentary Peni spiller anarko/punk med en politisk brodd. I hvor stor grad er dette en retning dere har et forhold til. Jeg spør også litt med tanke på at dere har en viss bakgrunn fra Blitz-miljøet?
Marius: Det er en del anarkistiske prinsipper som rår i bandet, men det er ikke vi som er pådrivere for det, tror jeg.
Andreas: Når jeg skriver tekster har jeg aldri hatt noe spesielt budskap som jeg vil fremme. Hver periode har heller vært preget av forskjellig sinnsstemninger som jeg har vært i, og det har vært tre spesielle perioder i livet mitt. Så tekstene blir mer på det personlige planet.
Marius: Når jeg ble med opplevde jeg at bandet mer var et brudd med den anarkist-politisk korrekte Blitz-greia. Jeg fikk inntrykk av at dere kanskje hadde vært litt der, men kanskje ikke de mest hardcore gamle gutta. Det dere drev var mer et opprør mot det, slik jeg oppfattet det.
Knut: Vi er ikke det store, heroiske rockebandet som har ett mål. Det er ingen som bestemmer, og alle gjør sin egen greie.
Andreas: Vi har hatt et prinsipp på at alt er lov, men vi har aldri vært keen på å være et ’tulleband’ som det er lett å kunne bli når man ikke er redd for å gjøre noe som helst. Jeg føler heller ikke at vi har blitt det, men jeg skjønner at folk synes Jet Set er rart og at de smiler litt av det.
Rudimentary Peni var jo også et punkband som blandet stilarter til en viss grad, både trashcore, metal og mørk folk.
Marius: Jeg kjenner ikke det bandet så godt, men det er veldig mørkt i forhold til det vi driver med. Jeg føler at de har et veldig svart syn på verden i forhold til oss.
Andreas: Nick Blinko er mørk, selv om det er vanskelig å tolke alt også. Jeg synes mest det er noe helt annerledes som gjør den musikken veldig tiltrekkende.
Trumans Water: ”Who Owns The Sun”
Trumans Water, 2001
Nå er vi litt lengre frem i tid.
Andreas: Det høres litt ut som Drive Like Jehu, men jeg tror ikke det er dem…
Vi er i noenlunde samme gate. Vi skal til San Diego-scenen.
Andreas: Igjen, veldig fett. Nydelig støyrock, litt skranglete tidlig 90-talls stil. Kan det være Hammerhead?
Jeg tenkte å ta med et band som stilmessig kan knyttes litt nærmere f. eks The Fall og Sonic Youth, men også innflytelse fra Captain Beefheart og Frank Zappa. Dette er Trumans Water.
Marius: Ja visst! De har jeg jo sett live også, på Blå for kanskje fem år siden. Da var de mye skeivere, mens her var det en mer jevn puls. Det var veldig bra i hvert fall.
Jeg finner en god del fra den tidlige 90-talls indierocken i Jet Set.
Andreas: Både jeg og Camillo hørte veldig mye på det, og det har vært en klar inspirasjon. Den tiden har en helt egen sound. Det er veldig rart at ikke flere har latt seg inspirere av det, for her har du kremen av lyd – og bra låter, også jobber folk heller for å finne en slags polert lyd.
Marius: Det tror jeg er litt typisk norsk greie også. Norsk musikk fikk et slags løft på slutten av 90-tallet som ga selvtillit. Men i de selvtilliten er det også en mangel på selvtillit. Hiven av at det skal være så glattpolert og låte så bra som mulig som et produkt man kan presentere for utlandet. Den tankegangen bidrar på en måte å sette fokuset på musikken til side. De kan ha fete riff og spille hardt på gitarene, men det skal liksom skrus til å bli et kjøpesenter-produkt.
Andreas: Vi ville ikke høres ut som Refused, som jeg digga, men heller som So Much Hate og Life… But How To Live It som var mye råere. De er hele respekthylla og har vært utrolige viktige band for Jet Set.
Marius: Ja, for hele den norske punk-scena, og jeg føler de egentlig får veldig lite kred for nå.
Andreas: Jeg tror veldig mange nye pønkeband ikke vet om dem, og de gyver heller ikke etter det. Det er kanskje ikke bra nok lyd, eller det folk ser etter. Jeg vet ikke.
Marius: Det var i det hele tatt veldig mye kule band i pønkmiljøet på 80-tallet. Jeg så Life… But How To Live It sin reunionkonsert for 20-årsjubileet. Det var helt fantastisk, og jeg tenkte på hvordan det må ha vært på 80- og 90-tallet.
Men hva med Blitz og det miljøet i dag? Det virker ikke som det skjer så veldig mye der nå?
Marius: Det er vel ikke noen definerende scene på samme måte. Det er vel mer at de fortsetter i samma tralten. Det er jo mye søplete svenske pønkeband som driter på seg på scenen, men det skjer jo fete ting der også. Jeg har vært på sporadiske konserter med elektro-ting som har vært bra.
Andreas: Den bookinggruppa der varierer ganske mye, og jeg har vært der når de har promotert konsertene sine. Ofte har jeg hørt om at ting har skjedd et halvt år etterpå. Har DE spilt der liksom…
Marius: I de dårlige konsertperiodene tror jeg også det er litt konservativ booking. For et par år siden var det en del fete band, som heller ikke var typiske undergrunnsband. Det er jo et veldig tøft lokale med en rå scene. Og digg og billig mat!
Antioch Arrow: ”Chaos Vs. Cosmos”
In Love With Jetts, 1997
Dette er også fra San Diego, men nå er vi mer inne i post-hardcore.
Andreas: Det kunne jeg tenke meg, men jeg er ikke så veldig oppdatert på det som skjer der nå for tiden. Vent, dette er Angel Heart, er det ikke? Jeg har jo hørt denne låten mange ganger før!
Antioch Arrow heter de, blant annet omtalt for sine ’stream of consciousness’-tekster. Med låttitler som inkluderer ”Vladimir Smirnoff”, ”Burt Reynolds” og ”Billy Idol” vekkes unektelig nysgjerrigheten for hva dere skriver om.
Andreas: Det er en story bak alle titlene. ’Burt Reynolds kept his mouth shut and Mel Brooks enjoyed it’ stammer fra filmen Silent Movie. Jeg er svoren Mel Brooks fan, og tittelen kom etter at låten var ferdig. De ordene som stakk seg ut var Silent Movie og hva var da mer naturlig enn å gå til Mel Brooks! ”…Vladimir Smirnoff” er en sang om katten min, som heter Smirre.
Du skriver gjerne om de nære ting?
Marius: Vel, på de fire siste låtene våre så er faktisk mer ’stream of consciousness’-stil. Det jeg liker med tekstene din, Andreas, er at det er mer fraser og fragmenter som blir puttet sammen til en sprø helhet.
Andreas: Jeg liker fine ord som kan sies på en litt annen måte, og vri på. Det er morsomt som låtskriver, og stort sett slik jeg skriver nå.
Knut: Du nevnte så vidt anarkisme i stad. Jeg tror kanskje surrealisme er et mer treffende begrep. Stream of consciousness går også på måte å spille på og lage musikk på. Det er en måte å tenke på som jeg tror treffer bra.
Andreas: Når låter blir til på øvinga, og de andre jobber på et tema, så er det mulig å ta og følge på energien. Det blir veldig fysisk, og det er utrolig inspirerende å lage tekster i et slik miljø. Det er noe av den magien som er veldig bra.
Nå skal vi over til noe helt annet.
Aphex Twin: ”Start As You Mean To Go On”
…I Care Because You Do, 1995
Marius: Er det noe fra Warp? Aphex?
Helt riktig. Dere skjønner kanskje hvorfor jeg tok med noe herfra?
Andreas: Center Of The Universe-remixen?
Ja, jeg tenkte også på en låt som “Blowing Bubblz In The Garden Of Eden” og klipp-og-lim strukturer som preger enkelte spor.
Marius: Camillo har hørt fryktelig mye på de Warp-sakene, men jeg tror det like mye er Zappa. Han er jo både stor Zappa og Aphex Twin-fan, og har tilført spesielt mye av særegne gitarstilen til Jet Set. De støygreiene på ”…Bubblz” er faktisk bare Magnus som loker med et Casio hjemme, og det tror jeg mer er en slags William Burroughs-greie. Det er stykke MagnusMagi. Så tok vi det gjennom space echo selvfølgelig. Alt må gjennom space echo.
Det passer bra, vi går over til neste kutt.
King Tubby: ”Uptown Special”
Dangerous Dub, 1995
Knut: Lee Scratch?
Marius: Vent, det er ikke Tubby da? Han hadde jo mye kul 80-talls dub. Camillo lånte meg en gang en skive med noe slags Miami Vice-dub.
Denne er hentet fra Dangerous Dub, som visstnok fikk sin tittel på grunn av det farlige nabolaget den ble innspilt.
Andreas: Ja, det gjelder å bygge opp noen slike myter rundt dub- og reggae-studioene. Studioet til Perry ble brukt av Stones, og da var det visst noe heavy gunfighting utenfor, så Mick Jagger måtte fraktes ut…
Marius: Når Camillo kommer hjem så spiller vi en neste plata i Kingston!
Andreas: Det er vel eneste mulig utvei til å faktisk få ham hjem…
Det er ikke helt bak mål å trekke frem litt dub her?
Marius: Vi har hørt veldig mye på dub, men det er mer som en studioteknikk enn en genre. Det henger også sammen med den psykedeliske greia vår, det å dubbe ting. Vi snakket veldig mye om det når vi var i studio med de fire nyeste låtene, og snakket mye med Fritjof [Lindeman] da han mikset, om å få på masse klang og ekko. Det er en teknikk som er utrolig deilig å benytte seg av i post-produksjon, og som jeg synes brukes litt for lite. Musikalsk så vet jeg ikke helt. Det er litt beslektet med ambient, det er å digg å sette på, men ikke noe du sitter å blodlytter til.
Da tar vi den siste.
Center Of The Universe: ”No Room For Space”
Metronomicon 3.0, 2006
Marius – etter ett sekund: He, he – det er Center Of The Universe.
Det er mange grunner til å ta med denne. CoU remikset blant annet en låt på platen deres.
Andreas: Jørgen [Skjulstad] legger signaturen sin veldig tydelig på det han gjør, og det er vanskelig å ikke høre at det er han.
Jeg tenkte også litt på den store kretsen rundt dere, ikke minst relatert til plateselskapet Metronomicon.
Marius: Det var snakk om å gi ut denne platen på Metronomicon, men vi følte på en måte at dette var en annen greie. Det skader heller ikke å prøve noe annet. I bunn og grunn føler jeg jo at dette faktisk er en punkplate – om enn noe variert.
Kan den etiketten også være noe båssettende?
Andreas: Jeg synes de bryter mer opp nå, og det blir mye klarere forskjeller enn i begynnelsen. Det blir gjort veldig mye forskjellige ting, selv om mange jobber om hverandre.
Marius: Det er jo også fordi det ekspanderer og blir flere folk med der. Som Meta Forever etter at du kom inn, Andreas. I begynnelsen var det jo bare Now We’ve Got Members, Koppen og Center Of The Universe. Det blir bare mer og mer variert, og det er bare positivt. Nå jobbes det også mer med trykte utgivelser og distribusjon i Norge og i utlandet. Vi prøver å få litt mer ut av det – og da tenker jeg ikke økonomisk. Vi har funnet ut at regnestykket går opp uansett. Men markedet er jo ganske begrenset i Norge, og det hjelper ikke nødvendigvis å ha distribusjon. Da satser vi heller på spesialsjapper som Tiger, som er veldig dyktige til å pushe skiver, noe som igjen betyr veldig mye jobbing. Så det er alltid et dilemma.
Har dere noe målsetning om å selge noe særlig av Jet Set Njet?
Marius: For min del er det mest veldig digg å få den ut. Men jeg synes det er bra at noen tydeligvis finner kvaliteter ved den! Det er jo ikke musikk for alle.
Og det er det heller ikke ment å være heller, avslutter Ergo.
Opprinnelig publisert på ballade.no 30.11.2006
Gjengitt her med velvillig tillatelse.
Bjørn Hammershaug
Intervju med Roy Lønhøiden er opprinnelig publisert på ballade.no
Sanger og låtskriver Roy Lønhøiden har en omfattende musikalsk karriere bak seg, fra blant andre Peyton Place og Kulseth & Lønhøiden Almenning. Slik hans eget liv har vært preget av en ganske omflakkende tilværelse. Men de siste årene har han slått seg ned i Grue Finnskog, og hans eget uttrykk har også slått seg til ro her – i skogområdene rundt hans barndoms hjemtrakter. Med utgangspunkt i dette landskapet har gitt ut sine to hittil siste soloplater Det ensomme landet (2004) og Sanger fra skogen (2006).
De dype skoger
– Det er særlig den flotte naturen og mystikken rundt denne jeg har en spesiell dragning mot, og det er mye derfor jeg bor der nå, sier Roy Lønhøiden.
– Det er mye skog, et ’desolate’ område som det heter på dårlig norsk. Jeg bodde en lengre periode i USA, og de stedene jeg likte aller best var de enorme områdene med lange, øde veistrekninger gjennom åpne ørkenlandskap. Når jeg kom hjem fikk jeg av en eller annen grunn den samme følelsen av å kjøre flere kilometer gjennom bare skog, humrer han.
Lønhøiden snakker rolig og ettertenksomt, den lune humoren er aldri langt unna og latteren sitter løst. Han har et fast blikk, men det er et mildt drag over øynene hans. Lønhøiden har et behagelig vesen. Hans personlighet gjenspeiles også på scenen; trygg, solid og imøtekommende. Roy Lønhøiden er hel ved. Og er det dette naturlige ved ham som har fått platekjøpere, kritikere og publikum til å omfavne hans to siste plater? Kanskje det er noe med nærheten og det folkelige i hans tekster som har blitt oss så fremmed at det nesten fremstår som unikt i dag?
For å komme litt nærmere dette starter vi i de dype skoger på det indre Østlandet. Lønhøiden forklarer:
– Det er en egen stemning i kulturen og over menneskene i disse områdene, mener han, og eksemplifiserer med en oppdagelse gjort av hans folkemusikk-studerende felespiller fra Troms, Julie Alapnes. Hun spilte forleden både nordlandspols og finnskogpols, og registrerte hvordan sistnevnte var så mye mer mollstemt og dyster i tonen.
– Det er nok litt mer blues på Finnskogene, sier han med et underfundig smil.
– Også er det mye trauste folk. De er ikke så lette å vippe av pinnen, den gamle generasjonen der borte.
Gitarist Morten Andreassen tar ordet. Han har holdt på å bygge hytte på Finnskogen, og forteller om sitt møte med lokalbefolkningen:
– Det kom alltids folk innom for en kaffe og en prat, og man oppdager raskt at de har lite kunnskap om alt det maset vi hele tiden må forholde oss til; som overskrifter i Dagbladet og hva som skjer på Internett – det er helt uinteressant. Men den kunnskapen de har om sine nærområder er unik. De er helt i takt med sine egne omgivelser.
Lønhøiden: – Jeg merket dette spesielt godt da jeg flyttet tilbake. Det er mange av de som bor der ute, kall det gjerne ’hillbillys’; folk som er langt yngre enn meg, som knapt har fullført skolen og kanskje sitter uten jobb, men som kan alt om naturen og dyrelivet, og som har lært meg utrolig mye.
På spørsmål om denne sterke lokale tilknytningen også gjør at folk blir trangsynte og ignorante overfor det fremmede, nyanserer Lønhøiden:
– Det er forskjell på områdene der borte også. I nærheten av Austmarka, der folka mine kommer fra, er et sted med mye storgårder fra gammel av. Der merkes at denne rangstigen er gjeldende fremdeles, og det er noe henger igjen fra langt tilbake. I Grue Finnskog, der jeg bor nå, har det ikke vært noe storgårdssamfunn på samme måte. Der er folk kanskje mer åpne, og de ønsker kreative innflyttere veldig velkomne, respekterer folk som lever litt annerledes og synes det er flott med de som lever litt mot strømmen. Så det er nok forskjell i skogområdene også.
Sanger på norsk
Denne respekten for en del av Norge som aldri skriker etter de store overskriftene, og de historiene som ligger i røttene her, danner mye av fundamentet i Lønhøidens musikalske virke. Det – og en lang, dyp kjærlighet til amerikansk countrymusikk.
For han startet som så mange andre med å synge på engelsk. De siste årene har Roy Lønhøiden funnet tonene i det norske språket, og forteller at livet i skogsområdene i stor grad gjenspeiles i musikken. Særlig ble dette merkbart etter at han gikk over til å skrive på norsk, noe han begynte med først under sitt opphold i statene. Han fant sitt eget språk først langt hjemmefra, og årsaken var som en aha-opplevelse, kan han fortelle:
– De amerikanske artistene og låtskriverne jeg beundrer, og som jeg forsøkte å lære av, de kommuniserte med publikum på en helt spesiell måte. Jeg forstod at hvis jeg skulle komme i kontakt med publikum på lignende vis, så kunne jeg ikke fortsette å skrive på engelsk. Da jeg kom hjem har jeg bare fortsatt med å være bevisst på å utvikle det uttrykket. Sanger på norsk. Vi kan engelsk veldig godt her hjemme, men de gangene jeg synger norsk, så lytter folk. Det skjer ikke når jeg synger på engelsk. Vårt eget språk fungerer på en annen, sterkere måte.
Lønhøiden snakker også om hvordan overgangene mellom kommunikasjon og sanger glir mer naturlig når morsmålet brukes.
– Det er noe corny med artister som holder en lang utredning om innholdet på norsk, også begynner de å synge på engelsk. For meg virker bare ikke det helt naturlig.
Opplevde du denne overgangen fra engelsk til norsk som vanskelig på noen måte?
– Det var det, og jeg føler at jeg fremdeles er i en læreprosess. Men jeg har lært noen grep som jeg har blitt flinkere til å bruke. Jeg lytter jo fremdeles mye på engelskspråklig musikk, særlig amerikanske artister, og jeg prøver å overføre grepene deres på engelsk over til norsk.
Arven etter Hank
Lønhøiden lager musikk fra norske forhold, men hans musikalske ballast finnes i den amerikanske musikkarven. Det er naturlig å snakke litt om lenken mellom det ur-amerikanske og den rotnorske tradisjonen.
– Det stammer nok fra onkler og naboer jeg hadde, og som jeg husker fra 8-9 års alderen hadde meg seg kassetter hjem til oss: Don Williams, Merle Haggard, Dolly Parton. Jeg tror det er noe med måten du hører musikk på de første gangene som gjør noe med deg.
Hva la du merke til?
– Den tørre gitarlyden til Johnny Cash gjorde veldig sterkt inntrykk, men jeg hadde jo ikke noe forhold til tekstene på den tiden. Det var noe med ’soundet’ til Cash, eller Buck Owens for den saks skyld, jeg likte å høre gitarene ble spilt sånn. Twangen. Da jeg startet på ungdomsskolen var det ikke så veldig tøft å si at du likte Johnny Cash, i motsetning til i dag, men på slutten av 70-tallet var ikke det noe særlig kult. Jeg havna fort inn i postpunken, men husker veldig godt på midten av 80-tallet da Waterboys spilte på Sardine’s i Oslo med Steve Wickham på fele. Da følte jeg at det var greit å stå fram igjen, og dette skjedde samtidig med den store bølgen av nye amerikanske countryartister som Dwight Yoakam og Lyle Lovett.
Med countrymusikken i barndomsblodet, og en ny oppvåkning på midten av 80-tallet, dro Lønhøiden i sporene etter gamle helter – ikke minst Townes van Zandt. Han loffet rundt med gitaren fra Midtvesten og sørover, og spesielt mye i Oklahoma og Texas. Det var disse reisene som formet ham slik han er i dag, mener han selv. Det var i USA han fant sitt eget uttrykk, og ble trygg på det.
– Det var der jeg virkelig ble gira på å få til det å uttrykke meg på norsk. Når man har vært borte en stund, så ser man hjemme med nye øyne.
Country & tater
En sentral del av hans norske musikalske spor kan også etterfølges i den lokale musikktradisjonen, og den går langt tilbake i tid.
– Mine besteforeldre var involvert med sang og musikk i pinsebevegelsen. Jeg hørte sanger på sommermøter, og særlig husker jeg religiøse tatersanger som jeg synes var veldig flotte. En jeg husker veldig godt var en sang kalt ”Bruden”. Den hørte jeg mange år senere, og det viste seg å være en låt av Hank Williams, knegger Lønhøiden, fornøyd med koplingen.
Taterne har tradisjonelt stått sterkt i grenseområdene på Østlandet, og deres musikalske stil er et naturlig bindeledd mellom norsk sangtradisjon og amerikansk country. Det er et skjæringspunkt som Roy Lønhøiden føler seg naturlig hjemme i.
– Taternes sangtradisjon og romanikulturen er veldig spesiell. Det er en egen greie, som heller ikke kan sammenlignes helt med sigøynernes. Den tonale oppbygningen er ganske annerledes, og mange av sangene er mer dramatiske og mollstemte. Townes van Zandt har skrevet mange slike sanger, og han snakket om at det var noe han har fra såkalte ”appalachian folk ballads” som irer og skotter tok med seg over. I dagens tradisjonelle country er ikke det så vanlig, men jeg liker dette veldig godt.
Williams og Van Zandt er dessuten blant de artistene som har fått sanger gjendiktet av Lønhøiden, og han mener Williams satte en helt egen standard for det å skrive låter.
– Van Zandt er favoritten av den nyere generasjons låtskrivere, det er ingen over og ingen ved siden, synes jeg. Som Darden Smith sa en gang da han varmet opp for van Zandt: ’Opening up for Townes was like opening up for Noah at the boat builders convention’. Hank Williams på sin side er tidløs. All tradisjonell countrymusikk i etterkant forsøker egentlig å strebe etter å gjøre det like bra. Han var rock ’n’ roll før noen andre og helt klart forut for sin tid. ”You Win Again” var den første sangen jeg lært å synge på skikkelig vis. Den blir jeg aldri lei av.
Avslutter Roy Lønhøiden, tar på seg hatten, hekter gitaren på skulderen og rusler ut av byen og tilbake til skogen.
Opprinnelig publisert på ballade.no 15. 06. 2007
Gjengitt her med velvillig tillatelse.
Det Ensomme Landet (NorskAmerikaner, 2004)
Østlandet & Western
Jeg har gått mange mil over myr og på sti
hørt lommen i natta og følt meg fri
og solnedgangen er det alltid noe ved
I kveld er en fin kveld å leve…
Det finnes et annet Norge. Et Norge bortenfor hovedstaden og de store byene, bakenfor kjøpesentra og friserte borettslag. Steder der de trassige bor og ugresset gror. Det kan være Fåvang, Seljord eller det kan være de store skogene ved Finnskogen. Slike småplasser på innlandet som sjelden er på nyhetene, oftere som sentrum for knappe skildringer i halvbarske romaner som Elvestengfolket eller Flommen. Historien om det rurale Norge virker å være mer levende i litteraturen enn i musikken. Men det er fortsatt noen der ute som holder stand.
La oss ta turen til Kongsvinger-området. Gjømt inne i skogene her finner vi vagabonden Roy Lønhøiden. Det ligger nærmest i navnet, dette er en norsk-amerikaner i sjel og sinn, at han reiser mye rundt i statene bør ikke være noen overraskelse. Han er en sliter i norsk musikkliv som aldri har vært hip nok til å få den store blesten rundt sitt virke. Det er mange slike i skyggen av en Nordstoga. Geir Sundstøl, brødrene Kulseth, her er de alle i hop, ’gutta på gølvet som speller for døra på den billigste bula i by’n…’ Og det høres ikke ut til å bry dem et pøkk, for de har gjort i snart en mannsalder, og de vil sikkert gjøre det en mannsalder til.
Det dukker stadig opp ny norsk ’americana’, mange bra, for all del, men med sin utstuderte engelske språkdrakt virker de mer som bleke kopier av sine forbilder. Lønhøiden legger ikke skjul på sin amerikanske tilknytning, nei, han dyrker og framhever den på sin solodebut. Men han gjør mer enn å bare kle seg i gamle klær, han har sin egen slitte garderobe. Og det er her denne platen virkelig har sin styrke, Lønhøiden minner om at det faktisk er mulig å bruke morsmålet til å lage gode tekster. Han tar det tradisjonelle, jordnære uttrykket fra USAs fremste utøvere innen genren: The Carter Family, Hank, Merle, Gram, Townes, men med en hjemlig tilknytning som gir en egen nærhet. Her er småbyene og drømmene, toget, veien og elva, bygdafest og drekking på lørdag, kirkeklokker og bønn på søndag. Det er de samma humpene på veiene langs Varaldskogen som på Route 66.
Lønhøiden synger med en nasal, predikerende røst. Ikke unaturlig da at de bruker en tekst fra Predikerens Bok på ”Hvem vet hva (som er det beste)”, og det høystemte båndet styrkes ytterligere når Elias Akselsen synger som en vaskekte pastor på ”Det er mørkest like før det gryr (en nydelig versjon av Ralph Stanleys ”Darkest Hour Is Just Before Dawn”). Omskrivningene fungerer godt og naturlig, og her er også Hank Williams’ varme ”The Log Train” (”Toget hass far”), Betty Elders’ ”Safe Within Your Love” (”Vis Meg Veien”) og Jack Clements ”I Know One” (”Jeg vet én”), mens resten er egenskrevne viser. Platen rammes meget solid inn av den positive ”En fin Kveld å leve” og enkle ”Ingenmannsland” (med dobro og gitar). Jeg kunne dog tenkt meg mer stemningsfulle instrumentale mellomspill som ”Den ensomme Vals”, den korte introen med trekkspill og gitar er platens fineste øyeblikk.
Musikalsk er det lett å høre at dette er i trygge hender, litt for trygge kan man hevde. Det akustiske bandet spiller riktignok med senkede skuldre og godt humør, men her tas det ingen store sjanser, Det ensomme landet holder en stø kurs som ikke presser mot skogens yttergrenser, enten det er i balladeform, tex-mex (”Kjære vakre vene”) eller med hælene litt mer honky-tonkin’ på gølvplankene (”Hvor er du?”, ”Beste bula i by’n”). Det er selvsagt ikke jeg helt komfortabel med, og med litt dristigere tonesetting kunne denne platen stått frem som mer enn bare tradisjonell og solid.
Bunnsolid, that is.
Nå kommer lyse netter hit igjen
med varmende vind som en kjær gammel venn
Det som visner om høsten og dør
kan få livet tilbake slik som før
Så lukkes skogene på ny, og landet virker igjen ensomt.
Opprinnelig publisert på groove.no 06.09.2004
Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i november 2007.
Oslobandet Truls And The Trees er frontfigur Truls Heggero og en skog av folk som utgjør en mer eller mindre stabil stamme av et band. Vi inviterer Truls Heggero (vokal, gitar) og Vegard Syrstad (synth) inn i Lytterbua. Vi kjører altså en blindtest på musikk som forsøksvis skal sirkle inn bandets eget musikalske ståsted, som i disse dager debuterer med langspilleren Ailanthus.
– Jeg begynte å arbeide med dette materialet for cirka tre år siden. Jeg hadde et knippe låter som jeg hadde lyst til å gjøre noe med, og det ble naturlig for meg å ta en gren fra andre band jeg har vært med i for å lage Truls And The Trees, forklarer Heggero.
– Planen var egentlig et akustisk prosjekt med kassegitar. Jeg fikk muligheten til å spille inn hos Metronomicon, og der vanker det ganske mye folk. Så da ballet det på seg, og det ble en ganske stor produksjon etter hvert. Det er gøy å spille med andre folk enn jeg har gjort før, men jeg hadde ingen voldsomme planer bak Truls And The Trees. Det var en løs kompisgreie, som har blitt mer seriøst av seg selv. Vi er ikke så mye mer seriøse, men alle rundt har blitt det. Nå har vi bookingbyrå, skal spille på by:Larm og det er i det hele tatt blitt et skikkelig opplegg.
Dere er slipper nå platen Ailanthus. Det er en trefamilie, og betyr noe sånt som ”trærnes gud” har jeg lest meg opp på. Hvor kommer denne fascinasjonen for trær fra?
– Det går på både det estetiske og det kan også knyttes til vår miljøbevissthet. Trær er en av de mest naturlige tingene som er igjen på jorda, spesielt i bybildet. Vann og trær bidrar til å gjøre byen vakker, og trærne har vært der hele tiden – før vi kom, og de er fortsatt ganske dominerende på jorda. Jeg er veldig glad i trær, og skog generelt. Egentlig burde vi vel spilt black metal, vi som er så glad i skogen.
Da passer det fint å starte med første låt.
Guided By Voices: “I Am A Tree”
Mag Earwhig, 1997
VS (etter 0, 5 sekunder): Guided by Voices! “I Am A Tree” fra Mag Earwhig.
TH: Og den er det ikke Robert Pollard som skrevet, men Doug Gillard. Det er en aldeles nydelig låt. Jeg hadde den på syvtommer, men brakk den på dansefest. Jeg elsker låta, og jeg elsker bandet. Guided by Voices er den største inspirasjonen til all musikk jeg har laget de siste fem åra.
Hva er så spesielt med Robert Pollard og Guided by Voices? Jeg hadde i hvert fall en tanke om dere begge søker ’den perfekte popmelodi’…?
TH: Det er spikeren på hodet. Jeg forsøker å finne den beste popmelodien når jeg skriver, og lar meg inspirere veldig av Pollard. Men jeg er kanskje ikke helt enig i at han gjør det samme. Jeg tror Pollard gir cirka 30 %. Husk at han har gitt noe sånt som 8000 skiver siden 1987, og det er mye rart mellom alle gullkornene. Men det er bare fint det.
Boken ”Perfect From Now On: How Indie Rock Saved My Life” (John Sellers) forteller om en besettelse for en voksen mann som dyrker indierock generelt og Guided by Voices spesielt. Har dere noen musikalske besettelser?
VS: Jeg er nok besatt av Stereolab, men Guided by Voices kommer også høyt opp.
TH: Vi er jo veldig opptatt av musikk, og spiller begge plater ute på byen. For min del er det nok riktig å si at Guided By Voices er en slags besettelse. Jeg har vel omtrent 50 plater av dem. De beste låtene deres setter seg ikke med en gang, men når de først gjør det så blir man aldri lei. Det er rett og slett subtil popmusikk.
Neutral Milk Hotel: “In The Aeroplane Over The Sea”
In The Aereoplane Over The Sea, 1998
TH (etter 0, 2 sekunder): Det er Neutral Milk.
VS: “In the Aereoplane Over the Sea” fra 1998. Jeg hørte veldig mye på den da den kom ut, men gikk litt lei av den. Alle hørte på den i en periode. Men den er fremdeles like bra.
De var en del av den såkalte ”Elephant 6”-scenen, og jeg tenkte litt på dette ”familiære” preget som kanskje kan overføres til dere og folka rundt Metronomicon der alle tilsynelatende spiller alt med alle.
TH: Det kan det helt klart. Vi har ikke akkurat noen audition i Truls and the Trees. Hvis noen venner kan være med så blir de bare det. Vokalist Helene [Johansen] ble jeg venner med da vi begynte på skole sammen, og hun fortalte at hun kunne synge. Så hun ble medlem i bandet før hun hadde vært med på øving. Det var egentlig litt flaks at hun kan synge så bra. Det er veldig god stemning i bandet, og jeg tror vi er litt annerledes de fleste andre på mange måter. Vi tar alt som det kommer, legger ikke opp noen planer og har ikke noen voldsomme ambisjoner.
Den andre årsaken til at jeg plukket ut Neutral Milk Hotel går på instrumentering. Dere bruker også et vell av instrumenter, som bouzouki, sag, fiolin og trekkspill. Hvordan tenker du i forhold til arrangering av låtene?
TH: Vi spilte en konsert før vi spilte inn plata på KlubbØya. Da øvde vi faktisk på forhånd. Jeg kom med låtene, ga akkordene, og hadde noen forslag til bassen. Men ellers finner medlemmene på det de selv vil gjøre. Vegard kom med noen synthlinjer som igjen ga meg inspirasjon til noe av vokalen. Det er som et byggesett som bygges av seg selv. Det er ikke noe veldig planlagt på forhånd, men vi prøver og feiler, finner ut hva som er fint og hva som passer.
Arcade Fire: ”Neighborhood #2”
Funeral, 2004
TH (umiddelbart): Arcade Fire. Det er nummer to på førsteplata, og min favorittlåt av bandet. Jeg var på konserten i Spektrum forleden, og det var helt fantastisk. Jeg har prøvd å pushe de på Vegard i mange år, men han simpelthen nekter.
VS: Jeg har vel hørt Arcade Fire, men aldri lyttet bevisst til dem. De skulle spille på Garage for noen år siden, men det var helt utsolgt og etter det så har ikke jeg tenkt mer på det bandet. Jeg tror ikke jeg faller noe særlig for dem altså.
TH: Den canadiske greia funker ikke for deg, Vegard. Det har vi snakket om før. Jeg er svak for den, men det må jo være bra låter i bunn da. Det jeg fikk bekreftet på Spektrum er at det er gode mennesker som står bak. Jeg følte en varme og en godhet fra vokalisten som nærmest ble en åndelig greie. De er 10 stykker på scenen, og har et vanvittig sceneshow.
Hvordan ser du for deg et perfekt sceneshow for Truls And The Trees?
TH: Det er egentlig sånn det er nå. Vi har det først og fremst veldig gøy på scenen, snakker og ler, og spiller gjerne litt feil uten at det gjør så mye. Men på slippefesten [Blå, 7. desember] skal vi fylle ut med blant annet kor og film i bakgrunnen, og lage en ganske kraftig produksjon sammenlignet med andre Metronomicon-arrangementer. Det blir en Makronomicon-kveld!
Soft Machine: “Why Am I So Short?”
The Soft Machine, 1968
TH (uten å nøle): Det er Soft Machine, men jeg husker ikke hva låten heter. Jeg har hørt mye på dem i det siste faktisk.
Jeg tok med denne med tanke på falsettvokalen din. Den kan også minne om Brian Wilson kanskje, men du deler også den litt skjøre melankolien til Robert Wyatt.
TH: Vi spilte en konsert i Barcelona sammen med Center Of The Universe. Da møtte vi en spanjol som hadde laget en Soft Machine-demo, som han holdt på å mase om før konserten. Etterpå kom han tilbake til oss og sa at vi lignet veldig på Soft Machine. Jeg sjekket først ut noe av de nye sologreiene til Wyatt som jeg likte veldig har veldig sans for at de lager to minutter konkret pop, men så varer låten gjerne i 9 minutter. Det er helt nydelig.
Sufjan Stevens: “Come On Feel The Illinoise”
Illinois, 2005
TH (igjen med en gang): Sufjan. Fra Illinois-skiva.
VS: Det er litt rart; hver gang jeg hører en låt synes jeg den er veldig fin. Men jeg klarer ikke å høre på platen i sin helhet uten at jeg helt vet hvorfor.
TH: Marius [Ergo] i bandet sa det korrekt; ”Sujan er veldig bra, men han er litt pretty boy”. Det synes jeg er dekkende for ham. Det råeste med Sufjan er at han skal lage en plate for hver amerikansk stat – men så gjør han det ikke likevel. Han loker rundt og gir ut b-sider, juleplater og alt mulig annet. Men det er fort gjort å bli lei ham, dessuten synger han veldig ”amerikansk”. Surrealismen blir litt borte akkurat der.
Jeg tenkte litt på Sufjan da jeg så de speiderbildene av deg, Truls. Hvor kommer disse fra? Er du en gammel speidergutt?
TH: Ja, jeg var det. Men jeg ble mer eller mindre mobbet ut derfra. Jeg har store problemer med autoriteter, eller hadde, da jeg ikke har testet det ut de siste årene. Jeg hadde problemer med å forholde meg rolig, og det passet dårlig der. Den stilleste gruppa fikk nemlig en perle som de skulle lage til et kjede. Min gruppe satt etter hvert med et kjede uten perler, og jeg fikk høre at jeg bare ødela for gruppen. Så jeg sluttet og ble på en måte min egen speider. Det er det du ser på bildet med hjemmelaget speideruniform. Men du kan vel si at Truls And The Trees er en liten speidertropp, der jeg er speiderlederen som hytter med nevene om morran. Dessuten er de fleste av låtene i utgangspunktet skrevet for kassegitar, og passer godt til leirbålet.
Meg Baird: “Maiden In The Moor Lay”
Dear Companion, 2007
På dette tidspunktet i samtalen kommer en noe forsinket Magnus Moriarty inn sammen med sin nyfødte for å forsterke trærne under siste del av lyttertesten.
TH: Er det Cat Power/Neko Case type landskap, eller det noe eldre greier?
Denne er helt ny…
MM: Jeg har hørt den stemmen før.
TH: Vent nå litt. Det er soloplaten til hun fra Espers. Meg Baird. Jeg er stor fan av begge platene til Espers, og veldig glad i mange av de nye folkartistene. Jeg liker de tidlige platene til Devendra Bravheart, som vi kaller ham, og ikke minst de første låtene til Tiny Vipers. Jeg tok kontakt før hun signerte med Sub Pop og prøvde å få henne til Norge. Den nye plata er kjedelig og bærer dessverre preg av at hun måtte lage en plate veldig raskt. Jeg er også glad i Jana Hunter, James Blackshaw – i det hele tatt mye av den nye folken. Men Vegard er mer skeptisk igjen.
VS: Neida, det kan være fint det, men jeg har aldri kommet inn i den greia der.
TH: Jeg bruker MySpace en god del, og finner ofte artister som er bedre enn de som er mest kjent fra før her i Norge. David Thomas Broughton er fantastisk, og han har jeg forsøkt å komme i kontakt med – men uten å lykkes. Han er en skabbete utgave av Antony and the Johnsons, som jeg liker godt men som blir litt svulstig. Jeg tok med moren min på konsert med Antony. Hun digger ham mer enn meg, og det sier jo litt. Men det var veldig fint å kunne gi moren sin en plate utgitt på Secretly Canadian. Det er noe av det største jeg har vært med på.
Alice Coltrane: “Blue Nile”
Ptah, The El Daoud, 1970
TH: Det er noe gammelt. Harpe og jazza trommer.
MM: Alice Coltrane? Jeg kjenner ikke noe særlig til henne, men tippet ut fra at det var harpe og jazz.
TH: Jeg tenkte nesten litt på Camel da jeg hørte fløyta, men jeg har hørt omtrent alt de har gitt ut, så det kunne ikke være dem. Jeg er sinnssykt fan av Camel, og de kommer til å bli en inspirasjon på den neste skiva. Jeg må anbefale The Snow Goose som er en stor favoritt for meg. Det er vel den beste skiva jeg hørte i fjor.
Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 12.11.2007. Gjengitt med velvillig tillatelse.
Nive Nielsen er fra Grønland. Hun debuterte med singlen ”Room” og fulgte opp med fullengderen Nive Sings! i 2010. Plata ble innspilt i Montreal, Bristol, San Francisco, Gent, Tucson og hjemme i Nuuk, og laget i samarbeid med Howe Gelb (Giant Sand), John Parish, Eric Craven (Hangedup, Godspeed You Black Emperor), Patrick Carney (The Black Keys) og Arlen Thompson (Wolf Parade) – for å nevne noen.
Nive, what can you tell us about the song ”Room”?
– ”Room” is the first song I ever wrote. My boyfriend Jan De Vroede gave me a little red ukulele when I was studying in Canada. He thought I needed a hobby. I goofed around on it a little bit, and all of a sudden I hade made this song. It just gulped out. When Jan came to visit and I played it to him – really shy cause I never sang in front of anyone – he was real surprised. And I decided to learn how to record cause he loved it.
– A bit later, during Christmas holiday, I was back home up north in Greenland, and we recorded my voice and uke. Then Jan went to visit some of his friends in Montreal and got the idea of fleshing Room out by adding some stuff during a sleepless night with his pal. The next day it was done!
What’s it about?
– It’s about longing. And missing. It’s rather personal. I used to play it over and over in my room in Canada, missing home and my boyfriend and kinda singing myself asleep. That’s why it’s called Room. Every time I play it, and we played it a lot since that time, I can vividly see and feel that room in Canada again. And I’m so happy I’m not there anymore, but travelling and playing and living little adventures. Yay!
Could you present yourself for our Norwegian readers. Who’s Nive?
Ha… well, I come from Nuuk, Greenland. I’m an Inuk, an Eskimo. When I was a kid, I wanted to become an adventurer, yknow, like an explorer. I thought that was a real job. Playing music comes pretty close – I get to travel, see the world, meet people. That’s real important to me. Greenland is so far away from everything else. I love it there – it’s where my house is. But I also need interaction, input, experiencing new stuff.
– I studied anthropology. Make documentary films – there’s that exploring thing again. I’ve acted, too – even in Hollywood, with Colin Farrell. Adventures, yknow!
– Music is what I love most though. I really really enjoy sitting down and feeling the songs grow in my head. I love messing around with my pals, arranging them, trying to get a feel for what that specific song wants. I hope I get to play and travel for a loooong time!
How’s the environment for your kinda music on Greenland?
There’s not really a scene in Greenland, let alone different scenes. There’s a lot of music, but very little of it gets out to the rest of the world. There’s not really any record stores; and up until real recently the internet was so slow that just streaming a song took forever. So, unless you travel or have music loving friends abroad it’s hard to be exposed to non-mainstream music. It’s hard to get your hands on old or used gear, too – Jan fixes amps and pre’s and mics and old synths we collect when travelling so that we can play around with old and weird instruments. There’s little of that in Greenland. There’s no visiting bands either – or none to speak of. It’s pretty isolated.
So you’re ‘one of a kind’ over there?
– What I do in Greenland is unheard of – I’m really the first “indie” musician there. I was real afraid of what my friends would think about my songs – there’s not much back home that resembles what I’m doing. But as it turned out, everybody is really supportive and very very proud that there’s one of us who gets to play around the world!
What has been your major musical influences during the years?
– Oh, there’s been many. Definitely Giant Sand. JJ Cale. Old blues records. The Clean. Cat Power and early Eleni Mandell. PJ Harvey. But mostly stuff that has nothing to do with what I make – I listen a lot to ethnic field recordings for example, and to punk rock and things. Arthur Russell. I can be really smitten with a certain sound even though I don’t like the actual music. Or vice versa. So I’ve been listening a lot, trying to figure out how a certain sound came into being, or why a certain song makes me want to cry, or jump around.
When or how did you find the “artistic sound” of what you are today?
– I dunno – we kinda stumbled upon a sound I liked and went with it. Now, after playing live more – the record was mostly arranged on our attic in Greenland with just the two of us, so that kinda directs the sound a certain way – and also cause I’m constantly making new songs, the sound evolved a bit. I like that – I’m really open to change. But the record, that sound came basically from working with just what was lying around – broken gear, self-fixed guitars, beat-up amps… pretty much make-do and try and make that work. I’m real happy with the results.
Are you inspired by traditional eskimo music in any way?
Sure. Not directly I guess – but it must‘ve crept in. I sing in Greenlandic as well as English. There’s certain imagery that would be typically Greenlandic – ways of saying things that are not literal yet not merely metaphorical either. Does that make sense at all?
Where’s your home base now?
– Nuuk. But we’re spending a lot of time in both Montreal and in Antwerp (Belgium ) – it’s just way easier to travel like that.
How did you hook up with Howe Gelb?
– I’ve been listening to Howe since I was tiny. And I always dreamt of seeing him play live – easy if you live in Europe or the states but tricky when in Greenland. A couple of years ago I decided I’d try and get Giant Sand to come play Greenland – I was so sure that many people would love them just as much as I did. So I wrote Howe and said ‘wanna come?’ That must’ve cracked him up! But well, we met in Denmark and hung out eating watermelons and he was real nice. That was around the time I started making songs. I played him one and he was enthusiastic. A year or so later I got the chance to go record with John Parish and Howe came by to record some stuff with me. That’s how we hooked up. We later went to Tucson to do some more things.
Your up-coming album is also made by assistance of the ‘Montreal-crowd’. What can you say about your connection with those people?
– Well, I studied in Canada for a couple years. In Ottawa. Which was boring as fuck. So I went to Montreal a lot – and Jan came to visit often. We started meeting people at shows. Jan curates festivals of underground music so he knew a bunch of people already. And what we tend to do when travelling is hang out, play music, eat good food – y’know, just have a good time.
– There was a lot going on in Montreal that I liked and could relate to – and we ended up playing small shows made up of “insta-bands” – just whomever was around for that specific occasion. I still do that a lot when no money is available for flying in my band. Anyhow, we hooked up with people like Alden Penner who played in Unicorns, and Lisa Gamble (Hrsta, Evangelista) and Arlen (Wolf Parade). They liked my stuff, and we worked together whenever there was a chance. That’s how that happened.
What can you tell about how you work out your songs?
– I make the songs – lyrics, melodies, chords. When I feel a song is ready I play it for Jan. He might suggest to swap some chords around here and there, or not – and then that’s the song. After that Jan records me singing and playing – just one or two mics, in our attic or so. And then he disappears with them recordings to listen to them over and over again until he sees a certain arrangement. He’ll record that – y’know, guitar lines, a bass, or a cello, etc. until he things that’s the vibe it should be. Then he plays it to me. And we start fine tuning it together until we’re satisfied.
Your album Nive Sings! is almost finished. What can we expect from you on this one?
– Hi-hi, I dunno really. It’s a rater diverse album, with tracks in both English and Greenlandic, recorded all over: Tucson, Nuuk, Montreal, San Francisco, Belgium. John Parish produced. Loads of people are playing on it. There’s horns. And drums. And ukuleles.
– It’s a little record. One that makes me happy!
Bjørn Hammershaug
Intervjuet er tidligere publisert på groove.no i april 2010.
As I was walking that ribbon of highway,
I saw above me that endless skyway:
I saw below me that golden valley:
This land was made for you and me
This Land Is Your Land: Songs Of Freedom (Vanguard, 2002)
Etter terrorhandlingene mot World Trade Centre og Pentagon har vi sett en del samlinger fra ’over there’ som gjerne har vært mer som rene patriotiske markeringer å regne enn spesielt musikalsk verdifulle. Derfor er det befriende med en amerikansk samler i disse dager der tekstene holder et annet fokus, og der musikken som fremføres fortsatt har en sterk, levende og tidløs kraft.
This Land is Your Land: Songs of Freedom er langt mer enn en kollektiv nasjonal jippo, det er en bredt sammensatt plate med utgangspunkt i den store ’folk-revival’- bølgen som USA opplevde på slutten av 50-tallet og utover på 60-tallet. Vanguard har et unikt arkiv med den slags, og denne samlingen dokumenter ulike deler av den (stort sett) radikale folk-scenen, som bestod av mange politisk orienterte artister som stod i første rekke i kampen mot Vietnam, for indianernes rettigheter og med en generell skepsis mot datidens tradisjonelle verdier.
Her har man samlet en rekke størrelser fra denne perioden, og det på en mye bredere plattform enn hva tittelen indikerer. Det er ikke bare såkalte frihets- eller protestsanger som er inkludert, som produsent Tom Vickers utdyper i omslaget: ’… these songs will lift your spirits and hopefully have you singing along’. Det er altså allsangen som er prioritert, og det går dessverre utover informasjonen ellers – det hadde vært interessant å lese både om bakgrunnen for låtene og tiden de er skrevet under, men det kan en jo alltids gjøre andre steder.
Låtutvalget er ellers som en liten historiebok i seg selv, med fortellinger om menneskets kamp, håp og tro – fra borgerkrigen, via depresjonen til kampen for borgerrettigheter. Alt er en del av den amerikanske folkesjela, men med temaer som fortsatt er universelle.
Den mest kjente folksangeren fra 60-tallet, Bob Dylan, synger med Joan Baez (”With God On Our Side”), og er ellers representert med ”The Times They Are A-Changing” (sunget av Baez og tidligere uutgitt) og ”Blowing In The Wind” (med Judy Collins), klassiske låter, men ikke akkurat de mest originale valgene. Mindre direkte politiske låter finner vi også i Pete Seegers ”Turn, Turn, Turn” som senere ble gjort kjent med The Byrds, men som her framføres av Judy Collins, og Joni Mitchells aldeles nydelige ”The Circle Game” (her med den canadiske duoen Ian & Sylvia). Pete Seegers sentrale band The Weavers får også den plassen de fortjener. De fremfører sin egen ”If I Had a Hammer” (som mange sikkert har hørt med Peter, Paul & Mary) og tradisjonelle ”Kumbaya”. Det er en ’salig blanding’, men slik er altså denne platen satt sammen.
Buffy Sainte-Maries anti-krigslåt ”Universal Soldier”, åndelige viser som Curtis Mayfields ”People Get Ready” (med The Chambers Brothers), ”He’s Got The Whole World In His Hands” og ”Battle Hymn Of The Republic” blandes med eldre patriotiske hymner som ”Rally ‘Round The Flag”. Det skaper et førsteinntrykk av en plate uten særlig streng regi, men som altså dekker aspekter av det Tom Vickers omtaler som ’songs that lift the spirit…’ på ulike måter.
En personlig favoritt er Phil Ochs, men han er ikke med selv. Hans ”There But Fortune” kan høres i Joan Baez’ stemmeprakt, og det var nok en låt Ochs ikke ante skulle bli så aktuell for amerikanerne i sitt eget land. Teksten er den eneste som er markert med svart bakgrunn, og inneholder følgende profeti: ’Show me the country where bombs had to fall, show me the ruins of the buildings once so tall…’, så det er vel ikke akkurat tilfeldig at den ble tatt med.
Dessuten, Weavers-etterfølgerne The Kingston Trio står fortsatt bak en av tienes aller vakreste viser med ”All My Sorrows”. Det er en låt som vil redde enhver samler, uansett kategori.
I dag har nok mange av disse låtene fått en mer allmenn appell enn de i utgangspunktet hadde, men det fratar dem ikke den gnisten de tente for mange mennesker. Dessuten er dette en nyttig påminnelse om den manglende lyriske kraften som mange av dagens mer selvsentrerte visesangere har. I en nasjon og en verden som ellers syder av krigsstemning er dette en stillferdig men sterk påminnelse om andre løsninger.
Bare det er langt mer enn de fleste andre platene på markedet klarer å formidle i dag.
Song Of America (31 Tigers, 2007)
When, in the course of human events, it becomes necessary for one portion of the family of man to assume among the people of the earth a position different from that which they have hitherto occupied, but one to which the laws of nature and of nature’s God entitle them, a decent respect to the opinions of mankind requires that they should declare the causes that impel them to such a course.
We hold these truths to be self-evident: that all men and women are created equal; that they are endowed by their Creator with certain inalienable rights; that among these are life, liberty, and the pursuit of happiness; that to secure these rights governments are instituted, deriving their just powers from the consent of the governed. Whenever any form of government becomes destructive of these ends, it is the right of those who suffer from it to refuse allegiance to it, and to insist upon the institution of a new government, laying its foundation on such principles, and organizing its powers in such form, as to them shall seem most likely to effect their safety and happiness.
Eller:
We learned more from a three minute record than we ever learned in school
Begge tekstene er relevante i forhold til denne platen. Den første er hentet fra Declaration Of Sentiments, fra kvinnerettighetskonferansen i 1848, den andre tilhører Bruce Springsteen – og Song Of America knytter de begge sammen på et vis. Den første med sin historiske tyngde og politiske kraft, Springsteens med sitt ærlige språk og som representant for den amerikanske musikkens iboende opprørstrang og frihetssøken.
Song Of America er et gedigent prosjekt, initiert for ni år siden av tidligere justisminister under Bill Clinton, Janet Reno. Det er en historisk reise som tar til i 1492, som går fram til i dag, og som tar opp i seg store deler av USAs moderne historie og nasjonale framvekst. Det er et pedagogisk prosjekt som retter seg mot skolene og den oppvoksende generasjon. Det er en politisk fortelling, en nasjonal beretning og ikke minst er det en musikalsk skattekiste.
Fordelt over tre plater (rød, hvit og blå) og passende nok med 50 låter, presenteres vi her for noen av de fremste låtene som er skrevet. Noen er hentet frem fra historiens brønn, andre har blitt en naturlig del av hele den vestlige verdens fellesskap, mens atter andre er uløselig knyttet til den amerikanske kulturen.
’E pluribus unum’ er ett av mottoene på det amerikanske seglet, og det betyr noe slik som ’av flere ble ett’. Det er et motto som passer bedre for det amerikanske samfunnet enn noe annet (etterlevd med vekslende hell, vil noen hevde), og omtalt i det fyldige innleggsheftet som en av den amerikanske kulturens mange paradokser. Det omfatter ikke minst musikken, som alltid har båret frem folkets tro, håp og vilje på tross av kulturell bakgrunn og på tvers av sosial status; fra tidlige protestsanger mot de britiske styresmakter på 1700-tallet, til slavesanger og frem mot moderne protest- og anti-krigsviser. Lyden av Amerika har i større grad enn for eksempel vår egen musikk reflektert samfunnet, vært en del av det, stått i opposisjon til det – og bidratt til å samle det.
Song Of America skisser opp noen sentrale områder som alle sangene knyttes til; ’United We Stand, United We Fall’ (som omfatter nevnte protest- og opprørsanger fra 1776 og frem mot moderne fenomener som Vietnam, urban ghettofisering og HIV/Aids), ’War And Peace’, ’Work’, ’Families at Home and on the Move’ og ’Faith and Ideals’. Disse temaene går igjen på tvers av platene som er delt kronologisk: Red: 1492-1860, White 1861-1945 og Blue 1946-i dag. Det er alltid en kime til konflikt å gripe over et så stort område og favne over så mye betent historie. Er de svarte vel ivaretatt? Hva med urbefolkningen? Hvor er de nye immigrantgruppene? Den politiske balansen? Etter mitt skjønn er både bredden og mangfoldet ivaretatt så godt det lar seg gjøre på 50 låter. Hvert spor bør spore til videre graving, hver tekst bør inspirere til videre lesning.
Til å framføre de gamle – og nye – klassikere er folkpunker Ed Pettersen og produsent David Macias (fra selskapet 31 Tigers) hentet inn. Det er kanskje de som har stått for grovarbeidet når det gjelder artistutvalget, som varierer fra det forventede (Blind Boys Of Alabama, Take 6, Fisk Jubilee Singers, John Mellencamp) til det overraskende (Martha Wainwright, Danielson, Devendra Banhart, Andrew Bird). Mye kan sikkert sies om hver enkelt tolkning, men jeg synes hovedpoenget må være at det er låtene og ikke minst tekstenes budskap som står i fokus, foran de store artistnavnene. Det får holde å si at fraværet av de aller største stjernene kanskje er med å bidra til at tolkningene både gis en personlig og respektfull behandling.
Med boksen følger egne temahefter og studiemateriell beregnet på skolebarn i USA. Skal de lære om kvinners rettigheter så er det kanskje en idé å starte med Minton Sparks & Pat Flynns versjon, som gir teksten mer liv enn slik den står innledningsvis her. Da kan kanskje også Bruce Springsteens ord bli gjort til skamme.
Hvis Song of America tjener noe av sin hensikt er dens verdi vanskelig å måle for fremtiden, da platen lar det humane menneskesyn, de demokratiske verdier og ydmyke verdensbilde gå foran blind nasjonalisme, store muskler og tomme floskler. Essensiell.
Gospel Music (Hyena, 2006)
Gospelmusikk: sangen fra bomullsmarkene, kirkene og fabrikkene. Lyden av frihetslengsel, håp, sorg og tro. En av de rikeste tradisjonene amerikansk musikk har skjenket oss, en genre hvis røtter kan spores i både blues, ragtime, doo wop og senere pop/rock.
Gospelmusikken har sitt hjem i det svarte Amerika; arbeidssanger, spirtuals og jubilee-sanger, med røtter i europeiske salmer. Når disse tradisjonelle, hvite sangene ble bygget ut med rytme og vokalharmonier ble det vi forbinder med gospel til, og den vokste raskt i utbredelse særlig etter den amerikanske borgerkrigen, ikke minst i Pentecoastal-menighetene. Disse kirkene benyttet ’shouting’, dansing og tillot også sekulære instrumenter i sine frilynte seremonier. Med tidlige suksessgrupper som The Fisk Jubilee Singers nådde musikken etterhvert ut til det hvite publikummet i statene, og også i Europa. Rundt århundreskiftet dukket det opp stadig flere egenkomponerte gospelsanger. En av de mest kjente komponistene var Rev. Charles A. Tindley som blant annet skrev ”Stand By Me” (her med The Staple Singers). Etter første verdenskrig nådde gospelmusikken et enda større publikum takket være plateproduksjon (for eksempel Okeh records) og radiosendinger.
I mellomkrigstidens USA var Thomas Dorsey en av de største navnene. ’The father of gospel music’ signerte låter som ”Peace In The Valley” og ”Precious Lord” (her sunget av Slim & the Supreme Angels). Sistnevnte kjennes mye grunnet sitt mer sekulære budskap, men dette ble snart en akseptert form innen gospelmusikken (så vel som den senere populærmusikken).
Etter den andre verdenskrig utviklet gospelmusikken seg ytterligere mot mer populære rytmiske former, og ledende her var The Golden Gate Quartet (”Go Where I Send Thee”). Denne kvartetten åpnet for mer eksperimentering i vokalformen, inkluderte elementer av jazz og la større vekt på rytmisk variasjon i sin sangstil. Den mest populære gospelgruppen på 50-tallet var nok likevel The Staple Singers (”This May Be The Last Time”) fra Chicago, som blandet soul, pop og gospel til fengende resultat. Et viktig element hos den jevne gospelgruppe på denne tiden var bassvokalen, som også pekte fremover mot senere pop/r’n’b-grupper på 50-tallet. Herfra kan nevnes The Swan Silvertones (”Oh Mary, Don’t You Weep”), The Dixie Hummingbirds (”One Day”) og The Soul Stirrers (”The Last Mile of the Way”).
Det er vanskelig å lage en gospelsamler uten å pense innom noen av de store soloartistene. Kanskje den største av alle etter krigen var Mahalia Jackson (”My God Is Real”), også en ’elev’ av nevnte Dorsey. En annen kvinnelig artist som både har etterlatt seg en innflytelsesrik vokalstil og et brennende politisk engasjement er Dorothy Love Coates (”Strange Man”). Der gospelen 100 år tidligere hadde fokus på slaveriet, var den på 60-tallet på nytt aktualisert i forbindelse med borgerrettighetskampene. Den store stjernen innen datidens moderne gospel var Rev. James Cleveland (”He Decided To Die”), som i en tiårsperiode på 60-tallet skrev en mengde sanger, og kan knyttes bakover til Dorsey og fram mot Aretha Franklin. Passende nok er det Cleveland som avrunder denne platen, som er en tour de force innen gospelmusikken.
Du trenger ikke være spesielt troende for at denne musikken skal fenge. Gospel Music presenterer et skjønnsomt utvalg fra noen av den amerikanske gospelmusikkens største stjerner og mest innflytelsesrike navn. Lyden på opptakene bærer ikke preg av alderen, og jeg savner nesten et par knitrende gamle opptak iblant. De 18 sporene viser uansett noe av musikkformens variasjon, fra jubelsang til hymner, oppstemte vokalgrupper og bedende gråtekoner. Men den røde tråden uteblir, da det ikke virker å være lagt opp til noen form for kronologi i platens låtoppsett. Det gjøres heller ikke rede for grunnlaget for låtutvalg eller rekkefølge. For dere som er interessert i å snuse på gospelmusikkens virkelige store navn, skaffe et raskt overblikk over en helt sentral musikkgenre – og ikke minst glede dere over en time med medrivende musikk og store prestasjoner, så er Gospel Music likefullt et naturlig sted å begynne i kraft av å være komprimert og uten dødpunkter. Trolig vil platen spore til videre dypdykk innen genren.
At en så fin samling musikk ikke følges med et skikkelig informativt innleggshefte, representative bilder, fyldige facts etc. trekker jeg glatt poeng for – til tross for at produsent Joel Dorn gjør et poeng av denne musikken skal snakke for seg selv og dermed ikke trenger liner notes. Nåja, spør de som skal legge 200 kroner på disken om akkurat det.
Jim White Presents: Music From Searching For The Wrong-Eyed Jesus (Luaka Bop, 2005)
’For å forstå hemmeligheten bak sørstatene må du ha det i blodet. Og det nytter ikke med blodoverføring.’
Det sier Jim White avslutningsvis i denne musikalske rundreisen fra det dype sør, som tar oss fra Floridas sumper til Kentuckys bratte gruver. Den eminente artisten er vår guide, mens ytterligere tonefølge besørges av blant andre Johnny Dowd, David Eugene Edwards (16 Horsepower) og The Handsome Family.
Selv om vi ut fra denne tanken ikke har muligheten til å fullt ut forstå ’the south’, så får vi være med som passasjerer på en merksnodig ferd. Konseptet er som følger: Den britiske regissøren Andrew Douglas, mest kjent fra reklamebransjen, fikk Whites debutplate Wrong-Eyed Jesus fra 1997 i julegave. Den gjorde et så sterkt inntrykk at han selv måtte utforske området den kom fra med følgende spørsmål: Hvorfor kommer det så mye musikk fra denne regionen? Hvilke elementer er det som forårsaker det?
Ikke så utrolig originalt utgangspunkt kan man si, men Douglas gjør noen grep som hever filmen over forventet. For det første får han altså med seg White på dette prosjektet. Han låner en gammel Chevy, lemper en Jesus-figur i bagasjerommet og setter ut for å utforske noen av de minst moderniserte områdene i USA. Jim White er en laidback, ettertenksom mann og et meget behagelig reisefølge. Han regner seg selv som en utenforstående, en som etter mange år borte aldri vil bli en ’ekte’ sørstatsmann. Samtidig er Florida-fødte White så integrert i kulturen at han ikke har tilsynelatende problemer med å få innpass i de særeste miljøer. Nå må det jo også legges til at amerikanere flest ikke er spesielt blyge i forhold til vise frem eller fortelle hva de driver med, og således er takknemlige samtalepartnere. Og her får de snakke fritt. Hverken Douglas eller White dømmer noen, de reiser rundt observerer, lytter og ser. Vi som seere blir dermed ikke redusert til passive vitner, men kommer tett inn på det samfunnet som skildres.
Filmens hovedfokus er den nære sammenhengen mellom musikk og religion, men den følger også en linje som går i brytningen mellom tradisjon og modernisme, langt unna ’the new south’. White tar selvsagt raskt av fra hovedveien, og inn på mindre trafikkerte småveier. Her støter han på underlige skapninger av alle slag. Et sentralt tema er det skarpe skillet mellom ’det gode og det onde’.
’Det er ingen mellomting her nede’, sier White, enten tilhører du et lovlydig kirkesamfunn eller så er du på kant med loven. Det skaper grobunn for en ekstrem kultur, menneskene har muligheten til å velge, og velger de feil, vel, så må de leve med det, men de kan også bli tilgitt (’born again’). For å illustrere disse kontrastene er de for eksempel innom lørdagsfylla i småbyen og de snakker med innsatte i lokale fengsler. De møter meget ivrige predikanter fra Pentecostal-kirken, sitter på den lokale dineren og hos barbereren. Musikken er tilstede uansett. Idet de kjører forbi nok en rekke mobile homes sier White: – Bak hver eneste av disse dørene skjuler det seg de mest utrolige historier.
Et viktig element som knytter regionen nært opp til musikken er nemlig den rike fortellertradisjonen, fra gamle røverhistorier fra kullgruvene til oppgitte fattige i trailerparker som ruller opp de mest tragiske historier bak tatoveringene sine. Her, midt blant de skakkjørte, utskuddene, de vantro og de troende er det en menneskelig nærhet som Douglas portretterer godt.
Det som forhindrer Searching For the Wrong-Eyed Jesus fra å ende opp som en Lonely Planet-lignende reportasje, ved siden av Jim Whites snurrige rolle, er Douglas’ blikk for detaljer i landskapet og hos menneskene som han utnytter med en fantasifull vri. Ikke minst bruken av musikk i ulike sammenhenger gir filmen karakter. Johnny Dowd er som et spøkelse som dukker opp overalt med gitaren sin. Det samme gjør David Eugene Edwards som går i ett med de grå trærne ute i skogen, mens The Handsome Family plutselig befinner seg på et hus midt ute på vannet. Deres rolle i filmen understreker den sterke rollen musikk alltid har spilt der nede, og bruken av barn som står og ser på er vel ment å symbolisere den nedfelte arven den bygger på. Der ligger det vel også et slags håp, i motsetning til den oppgitte stemningen som tilsynelatende råder blant mange av innbyggerne.
Hvis du har et forhold til musikk fra regionen er Searching For the Wrong-Eyed Jesus en må-se. Er du bare sånn passe opptatt i amerikansk kultur så vil den nok bli i lengste laget, selv om bilder, musikk og ikke minst den menneskelige dimensjonen som blir presentert i all sin skjønnhet, stygghet, ondskap og godhet bør angå alle.
Andrew Douglas finner kanskje ingen entydige svar, eller avslører noen ukjente sider av sørstatene, men av og til ligger vel svaret bare i selve reisen, right?
Bjørn Hammershaug
– Rune Grammofon is a record label dedicated to releasing work by the most adventurous and creative Norwegian artists and composers. Being music enthusiasts almost to the point of absurdity, we don’t want to limit ourselves to certain genres, as long as there’s real heart and personality. With an increasing number of indifferent records bombarding the market place, we modestly aim to recapture the magic connected to the discovery of new artists and buying their records.
Rune Grammofon
Susanna: Sonata Mix Dwarf Cosmos (2007)
Etter to godt mottatte plater med sitt Magical Orchestra debuterer Susanna Wallumrød som soloartist med Sonata Mix Dwarf Cosmos. Helt alene er hun ikke denne gangen heller: Bror Christian, ektemann Helge Sten, Morten Qvenild, Ingebrigt H. Flaten, Øystein Greni og Ola Fløttum er blant de mange gjestene som bidrar med berikende detaljer. Særlig sistnevntes band The White Birch er en ikke helt unaturlig referanse. Sonata Mix Dwarf Cosmos deler noe av deres langsomt bevegelige minimalisme og isbresmeltende ynde, her med en ekstra klang av jazz noir.
Susanna Wallumrøds stemmekvaliteter gis naturlig nok godt med plass, ingen av instrumentalistene prøver å sperre veien for den. Hun åpner døren inn til et nærmest tomt rom med nakne vegger og rimfrosne vinduer, for tre kvarter med nedstrippet slow motion tristesse. Resultatet er mediterende variasjoner rundt stort sett likelydende tema, der balansen mellom det transparente, det vektløse og det monotone er hårfin. Låtene i seg selv fester seg ikke naturlig til kroppen, men over tid – og gi den tid – så vil de nok krype inntil huden og bli der.
Opprinnelig publisert i dagsavisen/Nye Takter 21.08.07
Arve Henriksen: Strjon (2007)
Arve Henriksen har denne gang benyttet det middelalderske navnet på hjembygda Stryn som albumtittel. Det er et passende valg på en plate der trompetisten vender blikket mot både sine musikalske og geografiske røtter. Stryn-elvas strie strømmer, høyreiste fjell, mektige isbreer og majestetisk natur danner bakteppet på hans tredje soloutgivelse.
Strjon består av opptak fra stryningens eget musikkbibliotek, bygget opp over mange år. Sammen med Helge Sten som produsent og gitarist har Henriksen satt sammen et representativt utvalg fra sin karriere. Tredjemann i dette prosjektet er tangentmester Ståle Storløkken (Supersilent). Resultatet er en plate som befinner seg et sted mellom debutens mediterende solospill og oppfølgerens mer rytmiske og melankolske klangflater. Storløkkens bidrag henvender seg mot både Supersilent og tidvis også Miles Davis’ elektriske periode.
Henriksens spill er som alltid ypperlig, åpent og full av ren luft, som på Strjon benyttes i flere musikalske sammenhenger. Samtidsmusikk, fjelljazz, elektronika og østlige så vel som lokale folketoner inngår i hans spekter. Noen vil nok se dette som en fordel, men jeg savner likevel noe av den klare oppbyggingen og suggererende kvaliteten han har som liveartist, og Strjon preges av å bestå nettopp av skisser og enkeltstående kutt. Sammenhengen er likevel tydelig og gjennomgangstonen helhetlig. Flere av sporene er dessuten blant hans aller vakreste, og avspeiler en grunnleggende forståelse av naturens musikalitet. Fra ødemarkens uendelige skjønnhet til fossefallets buldrende kraft: Arve Henriksen er ikke bare en utenforstående betrakter, men selv en integrert del av dette riket – og inviterer også oss lyttere med på en reise inn i villmarken som det er vanskelig ikke å bli beveget av.
Opprinnelig publisert i dagsavisen/Nye Takter 27.02.07
Shining: Grindstone (2007)
Norske Shinings villstyrige stil og mangfoldige uttrykk har vel sin nærmeste ekvivalent hos Mike Patton og hans sprikende prosjekter på plateselskapet Ipecac. De lefler med til dels de samme belastede musikalske retningene; prog, metall, symfonisk rock og fusion, for å nevne noe.
På deres fjerde plate er det mye av alt, og det kan være lurt å legge gamle fordommer til side når man skal bevege seg inn i dette mylderet av en utgivelse. Her er det flust av springende stemningsskifter, raske tempoendringer og vi-går-rett-på-samma-hva-vi-støter-på. Den slags krever en bestemt lederskikkelse, og denne stillingen besitter Jørgen Munkeby med autoritet. Den tidligere Jaga Jazzisten har med sitt Shining skapt et monster som tidvis er hvassere, mer ekstatisk og grenseutfordrende enn det meste annet der ute, tidvis noe heseblesende og teatralsk flinkis-preget. På Grindstone møtes langstrakte filmatiske partier og metallriff, vocoder og klassisk sopranvokal, soundtrack til en horrorfilm og ekstatiske jazzutblåsninger, helst i løpet av kort tid.
Åpningssekvensen står fram som mest umiddelbar og energisk – og etter mitt skjønn dermed det mest vellykkede. For det velspillende og kontrollerte villdyret er aller best når det sliter seg løs og glefser mot oss.
Opprinnelig publisert i dagsavisen/Nye Takter 30.01.07
Luigi Archetti & Bo Wiget: Low Tide Digitals (2001)
Det er en passende tittel Bo Wiget og Luigi Archetti har gitt denne platen, da Low Tide Digitals befinner seg i skjæringspunktet mellom organisk og elektronisk musikk, mellom ekte og kunstig liv om du vil. Italienske Archetti har erfaring fra både film og teater, og sveitseren Wiget har solid bakgrunn innen moderne eksperimentell musikk. De benytter seg av henholdsvis gitar og cello, og kombinerer dette med lag av elektroniske impulser som de smelter de sammen på en krystallklar og detaljert måte. Samarbeidet mellom de to fungerer veldig bra, og resultatet er både tidløst og stedløst. Det er ikke rart at Rune Grammofon lot d ‘herrer få æren av å være de første ikke-norske artister på labelen.
Rune Grammofon og ECM har kommet hverandre godt i møte med Low Tide Digitals. Stikkord er elektronisk, ambient og moderne, med islett av klassisk musikk og moderne rock. Det er en bildeskapende og sanselig reise, med både skisseaktig, dvelende preg og mer velutviklede og klare melodier. Connaisseurer kan nok hente flere referanser ut av dette verket, men for enkelhets skyld kan det trekkes en tråd fra Karl-Heinz Stockhausens eksperimenter på 50-tallet, via Brian Enos mer ambiente arbeider og opp til vår generasjons Labradford.
Som vanlig fra Rune Grammofon forventes mer enn et overfladisk dykk inn i materien for fullt utbytte. Det kreves fokus og konsentrasjon, åpne ører og sanser av den arme lytter, som i gjengjeld får betalt tilbake i tifold. Low Tide Digitals etterlater ikke en umiddelbar tilstandsendring, men skaper en stemning i rommet der den spilles som det kan være vanskelig å komme ut av. Kim Hiorthøy har atter lykkes i å lage et innbydende og talende omslag. Tegningen fremstiller en mengde kryssende linjer som blir sugd inn i – eller strømmer ut av? – to øyeliknende hvite hull. Det endeløse spenningsfeltet og den matematiske presisjonen med det hemmelighetsfulle intet i sentrum, illustrerer egentlig musikken bedre enn fattige ord: Menneske, la deg forføre!
Publisert i Puls 04.06.01
Alog: Red Shift Swing (1999)
Det er alltid en glede å åpne en utgivelse fra Rune Grammofon. Maken til helhetlig tankegang er vi ikke bortskjemte med her i landet. Man må tilbake til stilfulle merker som Blue Note og Impulse! for å finne like klar estetisk sans og ikke minst en like kvalitetsbevisst og spennende katalog. En smart vei å gå i dager da kopiering og nedlasting av musikk florerer.
Tromsø-duoen Alog passer godt inn i Runes katalog. De er norske, eksperimentvillige unge menn, som gjerne tar i bruk elektroniske virkemidler på en uredd måte. Med sitt debutalbum imponerer de med et uttrykk som langt mer erfarne artister har strevd med uten å få til. Red Shift Swing er en sammensmelting av maskinskapte lyder med organiske instrumenter. På neddempet, tidvis minimalistisk vis, konstruerer de både gjenkjennelige og fremmedartede stykker med lyd. Noe er melodiøst mot det dansbare, på andre partier leker de med saks og lim, og beveger seg mot yttergrensene av det vi gjenkjenner som vestlig populærmusikk.
Platen inneholder således en del ulike elementer, og snuser både mot tekno, post-rock, samtidsmusikk og chill-out (for å nevne noe). Alog klarer likevel å binde dette sammen uten at det blir så sprikende som en lykkelig skribent kan få det til å virke. Det er ganske enestående av et så ferskt band. De etablerer seg tidlig i platen med ulike tilnærmingsformer. På åpningssporet, ”Drifting West”, kan man kjenne igjen mye av den forvridde og støybelagte formen for rytmisk krautrock som for eksempel moderne brødre som Stereolab og Tortoise behersker. Men allerede fra ”500 000 Years Ago” (ja, den åpner med sitatet fra Jim Jarmusch’ herlige Stranger Than Paradise) pulveriseres rytmikken til en mer abstrakt form for industriell musikk. Etter to relativt korte spor lar de tiden opphøre med ”Travel Light”. Den lange reisen går som en bolero, med reisefølge blant annet i en huggende Sonic Youthsk gitarlyd, og ender på et ganske annet og mer sfærisk sted enn den kjølige starten.
Disse tre nevnte sporene kan gjerne få stå som representative eksempler i Alogs musikalske prosjekt, hvor lekelysten er deres force, om ikke alltid 100 prosent vellykket. Både ”Expand the Heart” og ”Lonesome Train” er utstyrt med svevende og litt påtatt vokal, som ødelegger noe av den fine stemningen de ellers klarer å skape. Ellers kan det nevnes at en av låttitlene bærer navnet “Popul Vuh”, og det kan vel tolkes som en liten hyllest til (det tyske) bandet av samme navn. En lytt på In Den Gärten Pharaos igjen minner i hvert fall om en liten del av Alogs musikalske fundament.
Alog har lagt lista høyt med sin debutplate.
Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release.
Jeg ble oppmerksom på Matt Ward gjennom Howe Gelb. Han mottok en kassett av Ward, og ble øyeblikkelig så imponert at han like gjerne slapp den som Duet For Guitars #2 (1998) som første ikke-Giant Sand relaterte artist på OwOm. Ward fikk følgende ord med på veien: ’I don’t know how to describe that feeling, it’s just a sensation that lends itself to something that always ends up being around for a while and making music that lasts and thrives…’ Det er ikke vanskelig å dele Howe Gelbs entusiasme.
End Of Amnesia (Glitterhouse, 2001)
End Of Amnesia har blitt en utsøkt oppfølger og en plate du kan nyte igjen og igjen (noe jeg har gjort). Selv om Ward ikke har direkte linker til Giant Sand – Gelb spiller riktignok piano her – så befinner han seg litt i samme gate. Det betyr at han har ett bein i den amerikanske visetradisjonen, mens det andre svinger ganske så løst rundt alt annet som føles riktig her og nå. End Of Amnesia er forsiktig kledd med instrumenter, og det spilles hovedsakelig akustisk. Eneste skramlelåt, rockeren ”Flaming Heart”, blir i så måte et unntak.
Selv om for eksempel ”Color Of Water” og ”Half Moon” begge humper i gang i typisk Giant Sand-tempo, så sklir ikke Ward ut i utagerende adferd, men heller inn i et mykere og mer popvennlig spor. Han har da også en stemme som matcher det; skjør og varm, litt Elliott Smith, litt Neil Young (”Sad Dreams”, ”Archangel Tale”), og av og til kledelig rusten. Mens Ryan Adams fikk en semihit med sitt søte ”Carolina”, er ikke Wards ”Carolina” noe særlig svakere. Et eksempel på de mange fine tekstene hans hentes nettopp herfra: “I used to feel like California, with baby eyes so blue/ Now I feel like Carolina, I split myself in two/ Now I’m walking backwards from Chicago through Washington…” En av årets flotteste viser, dette her. Når han så sjarmerer oss i senk med ”Seashell Tale” og den lange historien om hr. O’Brien til slutt, så er det ikke mye å utsette på noe som helst.
End Of Amnesia vitner om at vever realisme fra verandaen fortsatt stikker i selv det mest herdede hjerte, og i en mer rettferdig verden hadde M. Ward vært fremste talsmann. Han fortjener ditt øre.
Transfiguration Of Vincent (Matador, 2003)
M. Ward opptrådte nylig som oppvarming for Yo La Tengo på Rockefeller i Oslo, og markerte seg der som tidenes mest lavmælte artist. Han startet med å hviske til publikum, og skrudde stemmevolumet gradvis ned mot det uhørbare. Men det var bare når han snakket, som om han fokuserte fullt ut på fremføringen og sparte krefter til sin besatte gitarspilling. Han imponerte i hvert fall meg den kvelden, ikke minst med en overraskende nedstrippet versjon av David Bowies ”Let’s Dance” – introdusert som ’a very, very old english lovesong’. Den er heldigvis også inkludert på hans tredje album. ”Let’s Dance” ribbes for Bowies kjølige 80-talls kledning, og står i sin pure form med teksten i sentrum som en sår, lengtende folkvise.
Resten av låtene er Wards egne, og denne gangen har han fått med et knippe størrelser innen den alternative scenen til å hjelpe seg; Adam Selzer (Norfolk & Western, The Graves, Tracker), saloon-pianist Howe Gelb, Cat Powergirl Chan Marshall og bandet Old Joe Clarks er noen av de som har droppet innom loftet i hans nye hjemby Portland, der innspillingen har foregått. De av dere som verdsatte hans forrige prestasjon vil ikke ha særlig grunn til å skygge unna denne gangen heller. M. Ward er fortsatt synonymt med elegiske folkviser, et varmt og detaljrikt analogt lydbilde, eminent fingerplukkende Fahey/bluesbasert-gitarspill og et variert sett av fengende popmelankoli, rustne instrumentaler og skjeve blues/folkballader.
Minnegudstjenesten etter John Fahey i Oregon og George Winstons musikalske framføringer var visstnok en direkte inspirasjon til denne, og Faheys skygge er direkte tilstedeværende på instrumentale ”Duet For Guitars #3”. Men Ward viser generell stor honnør til gitarmesteren platen gjennom – en av Faheys store plater er forøvrig The Transfiguration Of Blind Joe Death. Liv og død er ellers en gjennomgående tematikk (”Undertaker”, ”Dead Man”), også i persongalleriet. End Of Amnesia sluttet med ”o’Brien/ o’Brien’s Nocturne” mens vi nå møter Vincent o’Brien. Her smelter Tom Waits sammen med Grandaddy i minneverdige tekstlinjer som: ’He only drinks when he’s sad, but he’s sad all the time, so he drinks the whole night through, he drinks in the daytime too.’
Ward viser som vanlig bra spennvidde med en vokal som går fra rusten Dylan-rasping til myk Elliott Smith-falsett, gjerne i samme låt, og en evne til å gripe over det beste amerikansk musikkhistorie har å by på – just som læremesteren selv.
Transistor Radio (Matador, 2005)
Ward har fremdeles en stemme som skjelver som et aspeløv i oktober, varm, sår og ydmyk. Men fire plater ut i karrieren er han ikke lenger for en aspirant å regne, han har funnet sitt eget uttrykk som han her både fører videre og til en viss grad utvikler. Resultatet er ikke hakesleppende, men behagelig og bunnsolid. Som ventet.
Fra den instrumentale åpningen, der Brian Wilson møter John Fahey i ”You Believe In Me”, er Transistor Radio en utstrakt hånd til musikken som har vært. ’Listening to the sound of the living people breathing in the air today’ synger han på gyngestol-stubben ”One Life Away” sammen med Jim James, og det høres ut som et originalopptak fra Grand Ole Opry en gang på 40-tallet. Med den introduseres vi for platens konsept: Transistor Radio er en hyllest til den gang da radiostasjonene var mange, lokale og særegne, ulikt dagens forhåndsprogrammerte og sterile familieprofil (og det gjelder vel ikke bare amerikansk radio). Det er et tema som passer Wards musikalske uttrykk. Han tilhører på en måte en annen tid, men skriver viser som er mer tidløse enn utrangerte. Han låner linjer eller melodisnutter fra George Harrison, Bach, Howe Gelb – og mest av alt fra seg selv. Transistor Radio har sine utskeielser, men er på ingen måte fremmed for de som allerede har stiftet bekjentskap med trubaduren.
I tillegg til de forventede knirkende lo-fi falsettballadene, leverer han boogie-woogie pianobopping Jerry Lee Lewis/Fats Domino-style (”Big Boat”, der han for en sjelden gangs skyld hever stemmen), Tom Waits-ramling (”Four Hours In Washington”, som minner litt for mye om ”Sad, Sad Song” fra forgjengeren, ikke?), instrumental surfrock (”Regeneration No. 1”) og lett humpende Giant Sand-dasking. Det hadde nok blitt kjedelig med utelukkende ømfintlige crooner-spor som Kris Kristofferson/Jimmy Webb-pastisjen ”Fuel For Fire” og silkebløte ”Paul’s Song”. Men det er når han er litt nedpå at Ward virkelig får fram det varme, organiske lydbildet som pakker inn hans låter. Og disse er da også i flertall, og sørger for en sedat stemning tilpasset late dager foran radioapparatet med en kald drink i neven. Dette ivaretas av folk som har lang erfaring med den slags; Mike Coykendale (Old Joe Clarks), Nick Luca i Tucsons Wavelab og Adam Zelzer i Portlands Type Foundry. Omgitt av andre godfolk som Howe Gelb (Giant Sand), Vic Chesnutt, Jim James (My Morning Jacket), Jordan Hudson (The Thermals) og Jenny Lewis (Rilo Kiley), er han trygt tatt hånd om av likesinnede, og er vel løftet opp blant de større artistene i dette segmentet. Med sin teft for god melodiføring og sanseapparatet åpent i flere retninger hadde han sikkert klart seg helt på egen hånd også.
Transistor Radio er like mye 16 tilfeldige spor som én helstøpt plate (det betyr plate, den er laget som en LP med en A og en B-side). Men Ward makter å skape en så lun og tilbakelent atmosfære over det han driver at det er ingen grunn til å bytte kanal – på denne lounge-stasjonen strømmer lyden av Gamle Amerika natten lang!
Bjørn Hammershaug
Omtalene er tidligere publiser i tiden rundt albumrelease.
The Big Beast 