Jon Faukstad: Professor med dansesko

10/04/201512/10/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Jon Faukstad er professor i trekkspill ved Norges musikkhøgskole, der han siden 1972 har vært leder for trekkspillutdanningen. Faukstad har samarbeidet med en rekke komponister opp gjennom årene, turnert både i inn- og utland og skrevet flere bøker.

På albumet Accordion Chamber tar Faukstad for seg kammermusikk skrevet for akkordeon, med et repertoar som strekker seg fra Olav Anton Thommessen og Håkon Berge til Sigmund Groven. Det er en plate som bryter eventuelle genrebarrierer som måtte eksistere mellom kunstmusikk og folkemusikk, og som understreker Jon Faukstads brobyggerrolle mellom de to musikkformene.

– Jeg skiller ikke mellom folkemusikk og annen type musikk. Det musikantiske er uavhengig av genre, og for egen del finner jeg glede i mange stilarter. Jeg er jo egentlig bare en enkel dansemusiker fra landet. Melodi og rytme er de bærende elementer i dansemusikken, og disse bør også gjennomsyre samtidsmusikken. Så jeg tenker vel egentlig på de samme grunnleggende tingene i all musikk.

– Men noe som slår meg, er hvor lite mange musikere faktisk kan om musikk utenfor sin egen genre, sier Faukstad.

Han sier at det ligger en misjoneringstrang bak prosjektet Accordion Chamber:

– Jeg ser et behov for å dokumentere og gjøre materialet tilgjengelig. I mange år har jeg jobbet med nyskrevet musikk, som det er mye arbeid å tilegne seg. Da er det utilfredsstillende å spille det noen få ganger, for at det så skal bli glemt. Det er utilfredsstillende å se på at det arbeidet man har lagt ned, ikke skal sette noen spor.

Han tror det eksisterer et behov for en plate som Accordion Chamber ute i verden, og understreker at målsetningen har vært å lage et raffinert kunstnerisk produkt, som samtidig er lyttervennlig.

Accordion Chamber er også et såkalt FoU-prosjekt, et forskning- og utviklingsprosjekt fra Norges Musikkhøyskole. CDen har innlagt datafiler med partiturer og stemmemateriale, og Magli Elster og Inger Hagerups tekster til Øystein Sommerfeldt sanger, er oversatt til engelsk.

– En del av jobben for oss som er ansatt ved NMH, er nemlig å drive slik FoU-arbeid. Det betyr at vi ikke bare skal undervise, men produsere litt mer enn bare undervisning. Klassisk musikk på mitt instrument er kommersielt ganske smalt, og det å trykke noe er en heller tvilsom økonomisk affære. Det er nesten så man får dårlig samvittighet av å ’prakke’ det på forlagene, sier Jon Faukstad med et smil.

– Instrumentet er ikke utbredt innenfor kunstmusikk, men det har entusiaster spredt over hele verden. Jeg vil forsøke å kanalisere plata til dem, og gi musikere mulighet å bruke musikken selv. Det er klart det er en høyere terskel for en musiker i f. eks Japan å ringe til Norge for å få tak i noter, enn det er å bare laste de direkte ned fra platen. Jeg har et håp om at dette faktisk skal bli brukt, og derfor har jeg kostet litt ekstra penger på dette, forteller Faukstad.

Hva la du til grunn for utvalget av komponister og stykker?

– Det var særlig to ting: Det skulle være god musikk, og jeg ville ha en stilistisk spredning. Man kan jo diskutere hva som går under begrepet ’samtidsmusikk’, men jeg ønsket å vise et bredt spekter, fra Thommessen til Groven.

Hvordan vil du gå frem for å nå ut til de rette kretser?

– I første omgang blir det ved å spre platen for omtale på nettsteder og i fagblad. Jeg har mottatt noe støtte fra Fond for lyd og bilde, og har tenkt å bruke noe av det på å sende den til relevante høyskolemiljøer. Øst-Europa og Asia er to spennende markeder der instrumentet står sterkt, ikke minst i Russland.

Det skyldes ikke bare en kulturell historie, men har også politiske røtter, sier professoren:

– Trekkspill har lange tradisjoner på høyskoler og konservatorier der borte. Kommunistene favoriserte trekkspill foran piano, både i Kina og i Sovjetunionen. Det ble ikke ansett for å være så borgerlig, humrer Faukstad.

Han kaller seg kanskje en ’enkel dansemusiker fra landet’, men det er nå en sannhet med moderasjoner. Aksenten vitner riktignok om bakgrunn fra Gudbrandsdalen, og det var her han startet sin karriere som spellemann, men Jon Faukstad er godt utdannet i sitt fag. Etter filologistudier ved Universitetet i Oslo, reiste han til Det kgl. danske Musikkonservatorium i København med professor Mogens Ellegaard som lærer, og ble faktisk hans første student på akkordeon. I 1972 ble Jon Faukstad statsprøvet musikkpedagog.

Mange lurer kanskje på hva som egentlig er forskjellen på trekkspill og akkordeon?

– Teknisk sett så er forklaringen ganske enkel. På et vanlig trekkspill har bass-siden et system med ferdigbygde akkorder, noe som er både praktisk og genialt for tradisjonell populærmusikk. For samtidsmusikk/klassisk er dette derimot ikke så anvendelig. På et akkordeon kan akkordmanualet gjøres om til et manual med enkelttoner. Dermed har man to uavhengige manualer og helt andre muligheter. På engelsk kaller man det free bass accordion.

Men det var også en kulturpolitisk strategi bak navneendringen, kan Faukstad fortelle:

– Det etablerte musikkliv har tradisjonelt hatt en arrogant holdning overfor trekkspill og trekkspillmusikk. Det har hatt en dårlig klang, og gjerne blitt sett på noe mindreverdig som brukes på bryggedans og den slags. Det føltes derfor nødvendig å finne et annet ord. Men akkordeon er jo et trekkspill, og jeg bruker de to ordene om hverandre.

Som professor på Musikkhøyskolen; hvordan er tilveksten av trekkspillere i Norge for tiden?

– Vi skulle ønsket bedre rekruttering. Instrumentet fremstår ikke som typisk ungdomskultur, og det er nok ikke førstevalget for ungdom som skal velge seg instrument. Det har heller ikke det støtteapparat som gjerne blir etablerte instrumenter som fiolin og piano til del. Og ikke har vi noe som tilsvarer korpsbevegelsen til å forestå rekrutteringen. Trekkspill er generelt lite synlig i media, og ganske ukjent for mange. Musikere som har vært på skolekonserter med trekkspill, forteller at alle blir veldig fascinert av instrumentet. Men mange av ungene har knapt sett det før!

Jon Faukstad blir engasjert når han snakker om trekkspillets kulturelle rolle i Norge, eller skal vi si den manglende kulturelle rollen dette instrumentet har hatt her i landet:

– Jeg ser det også som litt av et kall å fremheve trekkspillet som kulturfaktor. Det har vært SÅ oversett i Norge, sier han med ettertrykk.

– Felemusikken er dokumentert så til de grader, og mange skriver om kveding, felespill, munnharpe og langleik – men nesten ingen som har skrevet om trekkspill. Folk kommer rett og slett ikke på det, tror jeg.

Dessuten har det tradisjonelt vært sett på som ugress innad i folkemusikkmiljøet, mener Faukstad. Han minner om at det ikke er lenge siden dette var et gjengs syn i folkemusikkmiljøet, og trekker frem splittelsen av Landslaget for Spelemenn for bare 20 år siden som eksempel på dette.

Trekkspilleren uttrykte en gang at spilleglede er den mest sentrale drivkraften, trangen til å utrykke glede og underholde seg selv og andre:

’Grunnen til at vi i si tid byrja å spela var nettopp trongen til å uttrykke glede, for oss sjølve og til andre. Så la oss i vårt daglege kav med problemløysing, prestisje og ambisjonar om karriere, ikkje gløyme at musikk skal vera underholdning, uttrykk og glede.’

Bjørn Hammershaug
Dette intervjuet ble opprinnelig publisert på ballade.no 18.09.07, og gjengis her med velvillig tillatelse.

Støpt i messing: Intervju med Hild Sofie Tafjord

13/03/201510/04/2015 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Hild Sofie Tafjord er kjent fra en rekke band og konstellasjoner, blant annet Fe-mail, SPUNK, Agrare og Trinacria. Nå er hun aktuell med sin første soloplate: Kama utgis på Lasse Marhaugs plateselskap Pica Disk, og er en sammenhengende koloss på 40 minutter som presenterer oss for en artist som med tydelig signatur langt på vei overskrider grensene mellom støy, improv, elektronika og moderne komposisjon.

Det er på tide å bli litt bedre kjent med den frittblåsende artisten fra havgapet. Vi setter oss ned rett før hun skal på scenen sammen med saksofonist Ketil Møster på Mono i Oslo sentrum.

Way out west
Hild Sofie Tafjord kommer fra Langevåg på Sula og fra det som trygt kan kalles en musikalsk familie. Oppveksten påvirket da også tidlig hennes veivalg som musiker:

– Jeg kommer fra et miljø der musikk var en naturlig komponent i tilværelsen. Sula er en øy med sterke kunstneriske tradisjoner, så musikk var en stor del av oppveksten min. Det å ha musikk som livsvei var i min bevissthet noe som var mulig, på like linje med for eksempel å bli lege eller fisker, sier en småforkjølet Tafjord.

Hva hørte du selv på da du vokste opp?

– Det gikk i alt fra pop og country til metall og klassisk, jeg hørte på mye forskjellig i ulike faser av oppveksten. Men etter hvert var det jazz jeg lyttet mest på, og jeg ble tidlig interessert i improvisasjonsmusikk via avantgardejazzen.

Tafjord understreker viktigheten av at unge folk får tilgang på live-opplevelser av musikk også utenfor hovedstrømmen, og for hennes del opplevde hun et par skjellsettende konserter som 17-åring på Moldejazz:

– Jeg så blant andre John Zorns Naked City og Evan Parker solo. Begge konsertene fortalte om andre måte å bygge lyd og andre måte å uttrykke seg på. Det var noe overraskende, nytt og vedvarende kompromissløst, med en sterk energi som tiltale meg veldig, sier Tafjord som i januar skal dele scene med nettopp Evan Parker i Vancouver.

– Da jeg flyttet til Oslo i 1994 gikk jeg på konserter hele tiden, og fikk med meg det meste som skjedde på jazzscenen.

Lyden av messing
Når begynte du å tilnærme deg improv og støymusikk?

– Jeg begynte vel å improvisere på hornet i 14-årsalderen. I begynnelsen spilte jeg mest blues og standardjazz. Da jeg startet på Toneheim folkehøyskole utenfor Hamar møtte jeg Maja Ratkje, og vi sang og spilte tradlåter, ler Tafjord, og legger til:

– Allerede der begynte vi å radbrekke materialet, leke med klanger og teksturer for å finne andre kvaliteter i det. Det er et samarbeid som i årenes løp har tatt mange ulike former i SPUNK, Fe-mail, Agrare og Trinacria. SPUNK som Lene Grenager, Maja og Kristin Andersen har vært et utrolig viktig arnested for meg.

Andre sentrale konstellasjoner er blant andre Slinger, Lemur og Unni Løvlid Ensemble.

Du var den første med eksamen i valthorn fra jazzlinja på NMH med fordypning i improvisasjon. Hvorfor valgte du akkurat dette instrumentet?

– Messinglyden ble jo ganske fort støpt inn i systemet på grunn av slekta. Det går ikke akkurat inflasjon i bruken av horn på mitt felt, så jeg skjønner godt at du spør, smiler Tafjord.

– Det var noe med lyden og varmen i valthornet som tiltrakk meg tidlig. Jeg er laget slik at jeg må kunne påvirke det jeg gjør i ustrakt grad, kommunisere, forme og skape. Så det ble naturlig at improvisasjon ble hovedfokus etter hvert.

Tilstede i øyeblikket
Du har spilt med blant andre Zeena Parkins, Fred Frith, Birchville Cat Motel, Wolf Eyes, Ikue Mori og Matmos – for å nevne noen.

Hvordan nullstiller du deg mellom alle de ulike prosjektene du er involvert i og hvilke utfordringer er det å forholdes seg til så mange ulike konstellasjoner?

– For mitt vedkommende har det vært viktig med en blanding av å spille i faste ensembler over lengre tid og å søke øyeblikksmøter med andre musikere og kunstnere. De faste konstellasjonene gir mulighet til å arbeide i dybden med musikkens uttrykk og kommunikasjonsformene rundt det. Når man spiller med folk en ikke vanligvis spiller med, settes man inn i en ny sammenheng og språket blir gjort levende på andre måter. Man blir gradvis mer trent i å behandle et materialet som oppstår der og da.

Tafjord tar en liten pause, nipper forsiktig til glasset og tenker seg litt om, før hun fortsetter:

– Det er et finstilt apparat, og det handler mye om å være tilstede i øyeblikket, og forvalte situasjonen med initiativ og varhet. Det krever en stor grad av åpenhet og fasthet på samme tid, sier hun.

– Det er jo forskjellig for hver gang, men man har med seg et redskapssett og erfaringer. Det blir litt som å ha et språk; det er de som prater som bestemmer innholdet i samtalen, som skaper kommunikasjon og form som ikke er planlagt på forhånd

Lydanarkist
Forholdet mellom live og plate kan være noe krevende, i hvert fall som improvisasjonsmusiker som lever i øyeblikket. Hvordan løses dette så det fungerer på plate? Jeg spør med bakgrunn i for eksempel Blixter Toad som virker å være ganske planmessig arrangert.

– De fleste platene jeg har vært med på å lage er basert på liveopptak fra konsert eller studio, som av og til utsettes for et nøye komposisjonsetterarbeid. Plateformatet er noe annet enn en konsert hvor musikken oppleves i sammenheng med flere faktorer; rommet, andre mennesker, lys, lukt… Ikke minst er kommunikasjonen mellom publikum og utøvere viktig. Derfor kan man forholde seg til det å lage en plate som en annerledes lyttesituasjon.

Jeg tror du en gang uttalte at du har et ’ganske anarkistisk forhold til lyd’. Kan du utdype det?

– He-he, det ble vel sagt om SPUNK en gang i tiden tror jeg. Ja, jeg mener at hvilken som helst lyd kan brukes som byggestein i musikk, hvis den har en karakter som man vil ha. Hornet mitt blir ofte prosessert og forvrengt noen ganger til det ugjenkjennelige for å få en annen karakter.

Vedvarende droner
Og nå har du hatt muligheten til å gjøre akkurat som du vil på din første rene soloplate, Kama. Hvilke tanker hadde du rundt tilblivelsen av denne?

– Det var Lasse Marhaug som tok kontakt med meg, i forbindelse med at han har startet en ny etikett. På Kama har jeg konsentrert meg om den delen av uttrykket mitt som handler om det vedvarende, og har laget ett, sammenhengende stykke musikk på 41 minutter. Jeg har jobbet mye med droner i det siste, og ønsket å forme lange strømninger i flere lag; aktive, kontemplative og meditative.

Tafjord forteller at hun har gått med dette stykket i magen en god stund, men at det først var nå hun hadde tid og lyst til å få det ut.

– Jeg startet i stua med å spille inn ett lag horn, og bygde på med til sammen 14 spor oppå hverandre med og uten liveeffekter. Med det som basis utviklet og komponerte jeg stykket over et halvt års tid innimellom andre slag. Grunnmuren på Kama er veldig spilt, og den er i stor grad basert på hornet som lydkilde.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 06.11.2007 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

I Lucifers Skygge: Intervju med Madrugada

13/03/201521/09/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Vi befinner oss dypt under gatenivå på Oslos østkant. Inne i et industrielt kompleks, bak en anonym ståldør, ned skitne trapper og gjennom mørke korridorer. Her ligger Madrugadas lydstudio og øvingsrom. Jeg møter Sivert Høyem og Frode Jacobsen på hjemmebane, rett før det offisielle slippet av deres femte studioalbum: Helt enkelt titulert Madrugada.

Agnellos metode
Madrugada ble til i samarbeid med John Agnello, som har jobbet med blant andre Mark Lanegan, Patti Smith, Son Volt, Dinosaur Jr – og på Madrugadas to første utgivelser. Han er en meget erfaren studiotekniker som de først kom i kontakt med gjennom Steve Wynn (fra The Dream Syndicate) og som har sitt eget Watermusic studio i Hoboken, et steinkast fra Manhattan.

Agnello fanget mye av Madrugadas uttrykk på deres to første plater; det høyreiste og alvorlige, truende storhet og kraftfull åpenhet. Bandets essens er dypt rotfestet i amerikansk musikktradisjon – fra gammel blues til den alternative rocken på 80- og 90-tallet. De har aldri vært synlig opptatt av modernitet og hipness-faktor, men ved å føye seg inn i en rik tradisjon har de skapt sitt eget uttrykk på pilarene til Cave, Cash, Cohen og Cramps – for å holde oss til bare én bokstav i deres alfabet.

– Grunnen til at vi dro tilbake til Agnello er at det er han som har forstått seg best på oss, tolket oss best kan du si, sier Sivert Høyem.

No fillers
Hva var utgangspunktet deres for å lage denne platen? Hva ønsket dere å ende opp med denne gangen?

– Vi ønsket rett og slett å gjøre noe som var bedre enn alt det tidligere vi har gjort. Det ene blir en reaksjon på det andre, og nå ville vi først og fremst bort fra det polerte uttrykket.

For mens Grit (2002) er en skitten leksjon i ubehøvlet rock’n’roll, er The Deep End (2005) en mer gjennomprodusert og finpusset affære under produksjonsledelsen til George Drakoulias. Platen endte som en hit på listene, men California-oppholdet ble på mange måter også en prøvelse for Madrugada, ikke minst i forhold til Drakoulias’ studiometoder:

– Robert var en veldig spontan gitarist, og når han fikk beskjed om å sette seg ned i studio en hel uke i strekk for å arbeide med detaljer så ble han sittende å klø seg i hodet, humrer Frode Jacobsen, og fortsetter:

– Vi har alltid synes at vi har fått til kulere ting live enn på skive.

De to forteller at de hadde øvd en del i forkant av reisen over, men uten å ha noen klart definert forhåndsplan. ’Vi ønsket å dyppe tåa litt i vannet og se hvor det bar’ som de uttrykker det. Det viste seg å bære ganske så bra, for de kom tilbake til Norge med en så godt som ferdig plate.

Høyem: – Vi ønsket å lage en skive uten ’fillers’, uten overflødige låter. Vi ville spille den inn live denne gangen, men hadde ingen stor intensjon utover det. Man trenger ikke en agenda, og om den er der så trenger den i hvert fall ikke å være uttalt.

Hvordan ser dere nå i etterkant på det ferdige resultatet?

– Det er en floskel, men vi mener dette er den beste platen vi har laget. Den har en mørk, litt ’stygg’ lyd, som vi er glad i, og det er en plate uten noe gimmick – den høres ut som oss. Jeg liker veldig godt det store, mørke rommet, den svære romklangen som også har noe ’dirty’ over seg.

Our time won’t live that long
Madrugada ble i sin helhet skrevet og laget før – men gitt ut etter – et sentralt bandmedlem gikk bort. Robert S. Burås ble som kjent funnet død i sin leilighet 12. juli i 2007. Da var låtene og innspillingene allerede ferdige. Men dødsfallet betyr likevel at utgivelsen og dens innhold, både tekstene og uttrykket, vil bli tillagt en annet mening, leses på en spesiell måte og settes inn i en annen kontekst enn det bandet opprinnelig tilla materialet.

Dette er refleksjoner som både Jacobsen og Høyem naturlig nok er bevisste på.

– Når vi slipper plata er den på en måte ikke vår lengre, og folk får nå tolke den som de vil. Men det blir veldig feil hvis Roberts bortgang skal overskygge musikken. Dette skal ikke være noen sørgemarsj, og det er det siste Robert hadde ønsket selv. For ham betydde musikken alt. Men det er klart, alt har forandret seg. For vår del forsøker vi å konsentrere oss om noe annet enn det tragiske.

I hvor stor grad har bortgangen til Robert Burås preget det ferdige resultatet og måten dere har jobbet frem platen på?

– Robert er ikke her lengre nå, men han er med på alle låtene. Når det gjelder platen har vi jobbet en god del med den i ettertid, mye ble lagt til, men det meste tatt bort igjen. Det er i første rekke Mikael Lindqvists orgel- og pianoarbeid som står igjen fra det vi gjorde i etterkant.

Dere har lagt den tungt symbolladde ”Our Time Won’t Live That Long” til slutt. I ettertid står den som nærmest skremmende profetisk der Robert Burås tar mikrofonen og starter med å synge: ’Don’t know when they put me in the ground…’

Hvorfor valgte dere å plassere denne som avslutning?

– Den låten er et klart og verdig punktum, og egentlig var det ikke noe annet sted å sette denne på platen. Dessuten fikk Robert siste ord, og det ville han likt godt, sier Høyem som forteller at han fremdeles synes det er ubehagelig å høre på denne.

Livet går videre
Hvordan ser dere på framtiden for Madrugada?

– Vi skal i hvert fall ikke utelukke at vi gjør noe mer selv om Robert nå er borte. Det er musikk som er livet vårt, og vi kan ikke bare slutte med det. Det er litt tidlig å si noe konkret om hva som skjer, men livene går videre også for oss som er igjen, det er det viktig å huske på. Vi har lagt ned 12-13 år av livet vårt på Madrugada, og gir oss ikke så lett. Om nødvendig skal vi holde på bare på trass, ler Høyem, som også sier at han heller ikke ser for seg et Madrugada uten Burås.

Det kan være tvetydighet å spore i fremtidsplanene til Høyem/Jacobsen når det gjelder Madrugadas videre skjebne, men ikke nedstemt resignasjon. De har mistet et sentralt medlem i bandet, og enda viktigere, en god og nær venn gjennom hele livet, men sorgen over tapet virker ikke hemmende. Det er som de har vendt blikket fremover igjen, og om ikke utsikten er helt klar så er kursen staket.

– Vi har masse ting liggende overalt, så vi skal i hvert fall begynne å restaurere gamle datamaskiner og samle sammen gammelt låtmateriale, så får vi se hva det blir ut av det, sier Høyem.

Rather travel in a ditch
Robert Burås sa i et intervju tidlig i bandets karriere: ’Vi vil heller være et litt mindre band som kan leve av musikk over lengre tid enn å bli store stjerner’, og siterte Neil Young: ’Rather travel in a ditch’. Hvordan betrakter dere Madrugadas livsløp i dette perspektivet?

– Vi har hatt suksess, og med The Deep End fikk vi også mulighet til å leve av musikken. Vi ble ikke rike, men vi kunne gjøre det vi hadde mest lyst til. Men det har vært en humpete vei, og vi har ikke akkurat gått rett for gullmedaljen. Vi er ekstremt kritiske til oss selv, og har aldri helt forstått artister som tar helt av på gode kritikker og salgstall.

Men er dere fremdeles spent på mottagelsen den nye platen får?

– Jeg er veldig stolt av denne platen, og man blir litt mindre touchy når man er fornøyd med noe, sier Høyem.

– Men ja, jeg er veldig spent. Det blir jo ingen neste sjanse.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 18.01.2008 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Musikalske yttergrenser i sentrum

10/01/2015 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Det spirer i de mer eksperimentelle delene av hovedstadens musikalske miljø. Jeg trives godt innenfor Ring 1 og tuslet en tilfeldig formiddag ut i vårsola på jakt etter nye impulser. Det var slett ikke dumt!

Biologisk Helt Feil (Blå)
Det er 1. april. En handlevogn ligger henslengt midt på gulvet. Publikum kranser i en ring rundt og ser opp på scenen. Der sitter en muskuløs, svart mann på kne og klasker på trommen han sitter på. Rundt ham: Et par gitarister, en pianist, en mann på kontrabass, kvinner dollet opp i fargerike klær som trakterer trekkspill, slagverk, lampe. En theremin er stilt opp. Det lages mystisk og vakker musikk som trollbinder publikum. Bak oss skramler plutselig to vesener kledd i plastposer som slår rundt seg, en halvnaken fyr med en rekke lange støvsugerslanger festet til hodet joiner inn. De finner plassene sine, og gradvis øker intensiteten og støynivået. Orkesteret finner snart et rytmisk, medrivende groove som ligger i tradisjonen til Can, og ikke minst moderne lofts-kollektiv som Sunburned Hand of the Man og No-Neck Blues Band.

Gjengen som spiller kaller seg Biologisk Helt Feil, og er et løselig organisert kollektiv sentrert rundt Øyvind Karlstad, men har en flytende line-up (folk som har vært innom denne laben inkluderer Sten Ove Toft og Anders Gjerde). Det er ikke så viktig hvem som er hvem, det er summen av alles innsats som avgjør utfallet av en konsert med Biologisk Helt Feil.

Det er 1. april, sola har funnet det for godt å stikke seg frem og det er en fantastisk formiddag i Oslo sentrum. Klokken er 15.00 og stedet er Blå. Klubbkonseptet Fritt Fall har i 5 år bydd opp til musikalske opplevelser uten strenge rammer, ’uforutsigbare konserter med nye lydmøter og rom for eksperimentering’, med base i hovedstadens jazz-, improv- og elektronika-miljø.

Biologisk Helt Feil blir i denne sammenheng Helt Riktig. Her finnes ingen strenge grenser innenfor en bestemt genre, mer et slags musikalsk veksthus hvor alle som kan bidra til å skape er velkommen. Selv om man heller burde befunnet seg på et loft i Brooklyn eller Philadelphia en sen nattetime, så var dette en helt fantastisk konsert. Om det blir like bra, eller om det blir likt i det hele tatt, neste gang, det er vel mer usikkert.

N-Collective (Sound Of Mu)
En time senere, konsertslutt og fem minutter lengre opp i gaten holder den nystartede klubben Sound of Mu til i sine mikroskopiske lokaler. I dag er det trangt om plassen, for også her er det formiddagskonsert. N-collective er i likhet med Biologisk Helt Feil basert på improvisasjon, og også dette er et svært løselig sammensatt orkester. Men der stopper de fleste likhetspunkter.

N-Collective er et mer anerkjent, internasjonalt nettverk av involverte innen improv, elektronika, støy, jazz og samtidsmusikk. Denne utgaven av N-Collective består av Anita Kaasbøl (vokal/elektronikk), saksofonistene Dirk Bruinsma og Kjetil Møster, fløytist Bjørnar Habbestad, bassistene Michael Duch og Koen Nutters, samt radarparet Anders Hana på gitar og Morten Olsen på trommer og slagverk. De spiller en mer disiplinert form for improvisasjon, musikerne er mer skolerte og rammene er mer fastlagte. Det musikalske utbyttet er minst like givende.

Musikken er mindre umiddelbar og tilsynelatende tilgjengelig, her brytes det melodiske i stykker, og det skapes en mer fragmentert improvisasjon basert på kontroll og lydhøre musikere. Særlig imponerende på denne konserten var etter mitt skjønn trommeslager Olsen og ikke minst bassist Duch, mannen som går i ett med sitt instrument og blir selv en bass. Grunnen til at disse to nevnes er vel like gjerne i kraft av at de er mest synlige, både de underliggende gitar-påleggene til Hana og Kaasbøls eksepsjonelle vokal-eksperimenter bidro til å gjøre dette til en konsert noe utenom det vanlige.

Det spesielle med Mu er det heldekkende vinduet som vender ut mot gaten. Det store vinduet kan tjene som en grense mellom oss som er innenfor, som forstår, og de som er utenfor, men det skaper også en åpning og bidrar kanskje til bygge ned grensene mot musikk som “folk flest” sikkert vil avfeie som ’pling-plong’. De mange skuelystne som kikker inn blir også en del av scenen på Mu, de skaper på en måte et bakteppe som under denne lørdagens konsert dannet et fint bilde av byen, bevegelse, lydene. I nabolokalet åpner en leketøysforretning og barn og klovnerier blir en del av denne helheten. Men verden utenfor ble også innlemmet i selve konserten.

Etter første sett sang vi alle bursdagsangen for Anders Hana, som ble overrakt en gave fra kollektivet. Det var en liten lektøysgitar fra nevnte butikk, og Hana plugget den like gjerne inn og fremførte andre sett med denne. Det vekket ikke bare munterhet på begge sider av vinduet, den unge gitaristen fant også lyder i plastleket som jeg vil anta de fleste andre vil ha store vanskeligheter med å gjenskape.

Biologisk Helt Feil og miljøet rundt Apartment Records/Fritt Fall, og kretsen rundt N-Collective teller et høyt antall involverte med en samlet enorm kulturell spennvidde. Denne lørdagens to konserter viser bare noe av det de har å tilby. Med små steder som Blå, Spasibar og Sound of Mu finnes også naturlige møteplasser for interesserte som ikke er så nøye på hva musikken kalles, men hva som kommer ut fra instrumentene og inn i ørene.

Bjørn Hammershaug
Først publisert 03.04.06

Konsert: Royer’s One Man Band, Mono 2004

09/01/201509/01/2015 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Etter en pinse sammen med banjospillere som Sufjan Stevens og David Eugene Edwards virket det bare naturlig å avrunde helgen med nok en klimprer: Royer’s One Man Band. Denne bluegrassens svar på Hasil Adkins heter Eric Royer, og er en ung gatefolkartist fra Boston-området som spiller og synger tradisjonell amerikansk folk/country, litt honky tonkin’ Hank Williams og litt bluegrass fra fjellom. Han har cirka fire plater bak seg, med titler som Street Bluegrass og Bluegrass Contraption. På papiret ikke så veldig unikt. Men måten han opptrer på er litt av et skue.

Vår bredt smilende venn trakterer nemlig sin egen “Guitar Machine”, en sinnrik konstruksjon sist sett i Flåklypa Tidende. Rundt halsen har han banjo og munnspill, på fanget en lap steel, og på gulvet ligger maskinen, en klump av to gitarer (akustisk og bass) og en kubjelle, hektet i hverandre med noen pinner og snører som han styrer via pedaler med sin skoløse venstre fot. Royer spiller på alt i hop, samtidig med at han til hodet har knyttet et snøre til filledukka Polly som dingler muntert i mikrofonstativet. Jo da, han kunne endt opp som en kuriositet, men dette er ikke bare et backwoods freak show, Royer er en høyst seriøs folk-artist som tilfredsstiller ørene nesten like mye som øynene.

Det var ikke bare The Guitar Machine som sikret minnene fra denne kvelden. Dette var også datoen Helseminister Høybråten og hans Friske Armé hadde beordret for å avslutte den eldgamle tradisjonen med øl, musikk og røyk rundt en bardisk. En puffende Royer var underrettet og tilegnet allerede sin andre låt til hr. Minister’n, med den passende tittelen ”Mind Your Own Business”, mens han fem minutter på midnatt framførte en han akkurat hadde skrevet om samme tema. Det er vel fair å si at ingen av disse gikk i favør av den nye loven. Mellom disse to anti-antirøykesangene vartet Royer opp med gnistrende låvedans, med en blanding av egne og tradisjonelle folk-låter, instrumentale eller med nasal Hank Williams-lignende stemme. Vi fikk blant mye, mye annet ”Pretty Boy Floyd”, ”Cotton Eye Joe”, ”King Kong Kitchie Kitchie Ki-Mi-O” og ”Honky Tonk Blues”. Eivind Monogutt kom ved et par anledninger opp på scena (’vi har bare hatt 5 minutter med øving altså…’) og dro fela, ja det var i det hele tatt uformell og god stemning under første del av konserten.

Vet ikke om det skyldtes røykeforbudet, det sene klokkeslettet eller det faktum at en drøy time med Royer egentlig var akkurat passe, men da han tuslet tilbake etter en halvtimes pause hadde mange forlatt lokalet, og de bebudede hordene av astmatikere og allergikere som aldri tidligere hadde vært på pub, ja de uteble, gitt. Det ble derfor litt antiklimaks med det andre settet, men med avsluttende høydepunkt som ”Coo Coo Bird” og ”Duelling Banjos” (her duellerte han for ordens skyld mot seg selv) tok jeg meg selv i å danse som han lange faren i Deliverance, howlin’ at the moon.

Opprinnelig publisert 01.06.04
Bjørn Hammershaug

Stemmen Fra Mørket: Runhild Gammelsæter

17/12/201417/12/2014 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Seattle, tidlig på 90-tallet: Den blomstrende byen på nordvestkysten av USA blir plutselig musikalsk sentrum for en hel verden. Band som Alice In Chains, Soundgarden og ikke minst Nirvana tar steget opp fra garasje og kjeller til gullplater og stadionkonserter. Grungen vokste raskt fra å være et lokalt kaffebar-fenomen på den regnfulle vestkysten til å bli klodens mest omfattende hipster-pakke siden punken.

Og hit kom Runhild Gammelsæter som 13-åring, fra på langt nær like hippe Holmestrand, og havnet rett inn i grungens hovedstad. Det måtte nesten gå som det gikk.

– Jeg husker den tiden veldig godt, sier Gammelsæter. Vi har benket oss ned over en kaffe på Mono for å prate om fortiden – og om nåtiden.

– Jeg husker for eksempel at jeg fikk tak i Nirvanas Bleach på opptakskassett, som jo var selve ’grungefødselen’. Jeg elsket også Earth, og det samme gjorde kompisene mine, Steve og Greg.

Steve kjennes bedre som Stephen O’Malley, Greg er den litt eldre Greg Anderson (kjent fra Engine Kid), begge fra norsk-dominerte Ballard, rett utenfor Seattle. De er ikke uvesentlige skikkelser innen moderne og eksperimentell tungrock de siste 10-15 årene. Mer om dem senere.

Den unge jenta ble raskt oppslukt i byens mildt sagt vitale musikkscene. Favorittene på den tiden var metall-bandet Carcass. Som 15-åring klarte Gammelsæter og bestekompisen O’Malley å snike seg inn på klubben Rock Candy for å se yndlingene.

– Vi måtte snike oss backstage sammen med bandet, som tok med oss inn i klubben og plasserte oss helt foran scenen. Vi fikk beskjed om å stå helt i ro, for hvis vaktene så oss var det rett ut, smiler Gammelsæter i dag.

– Carcass var veldig viktige for meg på den tiden – og sammen med Napalm Death, Cathedral og Grave – de store favorittene.

Da Gammelsæter var 17 år dro foreldrene hjem etter endt jobboppdrag. Hun bestemte seg for å bli igjen i Seattle – og i tilsynelatende likhet med de fleste jevnaldrende bysbarn på den tiden, ble musikken stadig mer viktig. Inspirasjonen fra både den lokale grungescenen og svartmetall ble to vesentlige kilder for det som skulle bli det første bandprosjektet til Gammelsæter, O’Malley og Anderson.

– Det var et helt suverent år. Jeg var cirka 18, hadde egen kåk i University District, med to sofaer hvor Greg og Steve sov hver natt.

Begge var fascinert av norsk kultur og språk, ikke minst O’Malley som dyrket sin store interesse for norsk svartmetall.

– Han er grafisk designer og drev på den tiden den suksessfulle fanzinen Descent, som handlet om norsk black metal. Jeg ble en slags kontaktperson mellom blekka og band som helst ikke ville gjøre engelske intervjuer. Jeg gjorde telefonintervjuer med for eksempel Enslaved og Satyricon, som jeg oversatt til Steve. Han fikk tak i mye eksklusive intervjuer på den tiden!

De fant et slitent lokale nede ved havnen i Seattle, i likhet med en rekke andre lokale artister, der de startet å øve. – Vi øvde med veldig lite og tjuvlånte stort sett utstyr, ler Gammelsæter.

De kalte seg Thorr’s Hammer, der den norske studinen ble vokalist. Hun gjorde seg raskt bemerket med en svært så voldsom stemmeprakt gjemt bak det fagre utseendet.

– Jeg hørte på Carcass og prøvde å synge til, og plutselig fikk jeg til den ’growlingen’ med stemmen min. Mange reagerte på den, særlig guttene synes det var en skikkelig kuriositet, flirer hun.

Med Gammelsæters norske tekster og gutturale skrik frontet hun et band som fikk Black Sabbath til å virke som tyggegummi-pop, og som vakte berettiget oppmerksomhet i progressive metal-kretser.

– Thorr’s Hammer var et veldig kortvarig prosjekt. Vi snylta oss inn på et par konserter i Seattle under dekke av å være mer etablerte enn sant var. Jeg var jo bare 17 år og måtte snike meg inn i klubbene.

Det finnes ett opptak av Thorr’s Hammer live, der Gammelsæter til stadighet løfter hånden sin på et litt merkelig vis. Det er ikke et okkult rituale:

– Jeg kunne ikke tekstene noe særlig, og hadde skrevet de nedover armen min, ler hun.

Thorr’s Hammer spilte inn platen sin på fem timer, rett inn på én DAT-tape og fikk gitt det ut på kassett. Det kunne blitt starten på en karriere som artist for Gammelsæter – men hun ville det annerledes. Seks uker, to konserter og en plateinnspilling senere var bandet historie.

– Det dreide seg jo om de store livsvalgene. Thorr’s Hammer tok litt av i denne perioden, og de andre i bandet ville ut på turné, mens jeg helst ville bli forsker. Da jeg kom inn på UiO valgte jeg Norge og jobbkarriere fremfor musikken. Etter 5 år i USA var jeg egentlig klar for å reise hjem.

Det er ikke et valg hun angrer på i dag:

– Jeg ville blitt helt ødelagt av et liv i turnébussen. Dessuten har jeg alltid vært slik at skal jeg gjøre noe, så skal jeg gjøre det skikkelig.

Runhild Gammelsæter (runhild.org)

Det skulle gå 12 år før Runhild Gammelsæter igjen skal opptre offentlig. Det skjer i New York senere i høst. Men først må vi snakke litt om årene i mellom. For hun deltok på én plate i mellomtiden – og igjen er vennene Stephen O’Malley og Greg Anderson i sentrum.

Etter at Thorr’s Hammer gikk i vasken flyttet de to fra Seattle til Los Angeles. O’Malley har fortsatt sin karriere som grafisk designer. Han er for eksempel den faste designeren til Misanthropy records, og står bak plateomslag til blant andre Burzum og Emperor. Anderson startet etiketten Southern Lord, og den første utgivelsen der var Thorr’s Hammer. Southern Lord har med årene blitt et nøkkelselskap spesialisert på doom og nyskapende tungrock.

Men mest kjent er de for utforskende og eksperimentelle Sunn O))), Anderson/O’Malleys verktøy for ’sub-soniske gitardroner’. De har fått en veldig stor tilhengerskare med sin ekstremt tunge og saktegående rock, som er en videreføring av Thorr’s Hammer uten vokal og nærmest et slags hyllestband for gudfedrene i Earth. De samarbeider gjerne på kryss av genre, og partnere inkluderer Attila Csihar (Mayhem), Oren Ambarchi, Julian Cope – og Runhild Gammelsæter.

På Sunns White1 fra 2003 kommer hun plutselig frem fra mørket for en liten visitt og synger ”Eg heiter Håvard Hedde”. Det krever vel en liten forklaring.

– Ok, nå skal du få en liten skandalehistorie, smiler Gammelsæter:
– Jeg var i USA på ferie, og ble med Steve og Greg i studio i Portland, Oregon for å gjøre en del vokallyder. Jeg ble også invitert med på konserten deres der, og nærmest kastet opp på scenen for å gjøre en intro. Jeg sang ”Håvard Hedde” etter hukommelsen. De guttene der tar selvsagt opp alt på bånd, og da jeg mottok et eksemplar av White 1 fikk jeg helt sjokk over at de hadde brukt nettopp det opptaket på den ferdige platen.

Gammelsæter er lattermild over episoden i dag, men synes ikke det var spesielt morsomt å høre igjen det opptaket:

– Det var jo helt sykt, og jeg hadde bare lyst til å gråte. Det som ikke kommer fram så godt er jo alle duo-opptakene jeg gjør på platen sammen med Joe Preston (Earth). Det er mye rare pustelyder gjemt i bakgrunnen på den platen, ler hun.

Med unntak av White1 har ikke Runhild Gammelsæter gjort noen offentlige musikalske opptredener siden Thorr’s Hammer midt på 90-tallet. Hun har skaffet seg sin doktorgrad og er i dag ansatt på Blindern som anerkjent forsker på signalstoffer og sukkersyke.

Men skjebnen ville ikke at hun skulle forsvinne helt fra musikkbransjen. I disse dager er hun aktuell med ny plate, denne gangen et samarbeid med James Plotkin under navnet Khlyst. Plotkin er en dreven musiker med bakgrunn innen eksperimentell tungrock, kjent fra blant annet OLD og Khanate, sammen med tidligere nevnte Stephen O’Malley.

Det virker betimelig å spørre om bakgrunnen for at Runhild Gammelsæter igjen er aktuell plateartist.

– Jeg kjenner James gjennom Steve, og har hengt litt med begge når jeg har vært på forskertreff i New York. Han liker å jobbe med forskjellige folk, og denne gangen hadde han rett og slett lyst på en kvinnelig vokalist.

– Man trenger ikke bare gjøre en ting i livet, reflekterer hun. – Det er utrolig givende å bidra på plate igjen, og vise at man kan hvis man vil.
Plotkin ønsket å fokusere på på atmosfæren i vokalen, mer enn på innholdet, og krevde i første rekke norske tekster.

– Han betrakter stemmen mest som et eget instrument som inngår i musikken.

Hun tar denne gangen i bruk et bredere repertoar enn i Thorr’s Hammer, og nevner i tillegg til growling, både rene skrik og messing, som er produsert i mange lag for å skape en spesiell fyldig effekt.

– Mitt talent som sangerinne er ikke så versatilt, innrømmer hun: – Jeg har noen særegne trekk, særlig når det gjelder å bruke kraft. Jeg kan bidra litt med den stemmen, men ikke nok til å gjøre en karriere ut av det. Til det har jeg for stor respekt for faget. Men jeg har i hvert fall ikke vannet ut min greie, legger hun til med et smil.

Gammelsæter legger mye vekt på spontanitet når det gjelder sitt eget uttrykk, og trekker spesielt fram Diamanda Galás’ sterke stemme som en viktig inspirasjon.

– Jeg er mer opptatt av kraft enn tone. Jenter skal jo helst bare hviskesynge – de må slutte med det. For min del dreier det seg mye om å våge, våge å skrike og improvisere. Det gir det hele et mer preg av performance enn musikk, kan man vel si.

Samarbeidet har vært en lang prosess mellom Plotkin og Gammelsæter. Vokalisten forteller:

– Jeg skrev først tekster på norsk basert på en felles plattform vi hadde blitt enige om, oversatte disse og sendte over til New York, der James lagde musikken. Vi møttes i studio og gjorde ting helt spontant, før vi til slutt mikset og trikset det hele sammen. Selv om man bruker spontanitet er det nødvendig med et utgangspunkt for å improvisere.

Khlyst var i utgangspunktet ikke planlagt som et band, og Gammelsæter sier hun ble oppgradert fra å være gjestevokalist, til at det ble et duo-prosjekt, som plateselskapet Hydrahead til slutt ønsket å presentere som et fullverdig band.

Opptak ble sendt over dammen gjennom programmet q-base, og tok gradvis form. Mye av vokalen er lagt på hjemme hos Gammelsæter, der kjæresten Jørgen Munkeby har sitt eget hjemmestudio.

– Jeg tilbrakte mye tid i stuen der jeg hylte av alle krefter. Naboen virket lettere forskrekket i den perioden, smiler hun.

Plateselskapet beskriver det ferdige innholdet på følgende fargerike måte:

Chaos Is My Name is like waking up in the basement hospital of Jacob’s Ladder only to realize that the permanently disfiguring abuse you’re about to endure has already taken place. The rest of your brief, excruciating life will be spent as a hideously deformed flesh puppet, flailing helplessly under the high-pitched whine of various torture devices and experimental dental equipment, while Seraphim sing in the distance, never once offering you their hand.

Det var da voldsomt. Hva er det vi egentlig serveres her?

– Det finnes nok enkelte likhetstrekk til Sunn. James har laget noen riktig så kule greier basert mye rundt rumlende instrumentering. Han bruker få instrumenter men mye lyd, og er opptatt av atmosfæriske stemninger skapt gjennom ulike lydbølger.

Gammelsæter trekker fram psykologen Carl Jung og hans skyggekonsept i forståelsen av både vokal og tekster.

– Det er et subtilt psykologisk preg her som kan knyttes til Jung, men også Aleister Crowley, i det hele tatt en god del småting som er satt sammen til en god Khlyst-suppe, ler hun.

Og hvor kommer navnet til denne suppen fra?

– Khlyst var en hedensk russisk sekt som blant annet Rasputin visstnok var med i. De baserte seg på orgier, tungetaler og tung drikking av vodka.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 20.10.2006

Avantofestivalen 2005: Støy, jazz og eksperimenter i Helsinki

17/12/201417/12/2014 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Avanto Töölönlahdella (utsnitt), Juhani Katainen.

Avanto har ikke noe med avantgarde å gjøre, ordet betyr faktisk ’hull i isen’ på finsk. Det er også, passende nok, navnet på en liten festival i Helsinki som spisser seg mot musikk innen såkalt ’smalere’ genre (etter eget utsagn: ’Finland’s annual event of non-conformist audiovisual art’), med artister innen electronica/støy/samtid og diverse eksperimentelle kunstformer. Årets happening, den sjette i rekken, kunne friste med musikalske attraksjoner som blant andre Blixa Bargeld, Jandek, Bol, Testicle Hazard og Alva Noto. Avanto kan også by på et bredt filmprogram, særlig er kortfilmdelen ganske omfattende, her er kunstutstillinger og workshops i tilknytning festivalen, og i år, for første gang, et eget barneprogram.

Viktige scener i byens sentrum ble benyttet under årets festival, som Kiasma, Umo Jazz House og Gloria, selv om det ville være en overdrivelse å si at festivalen satte et sterkt preg på byen. Mindre i omfang enn for eksempel vår hjemlige og mer etablerte Ultima, men omtrent med et like hemmelighetsfullt image, er nok Avanto fortsatt ensbetydende med pilking for finner flest.

Fredag: Bol, Pasilian Savut, Hiaz – Umo Jazz House
Blixa Bargeld – legenden fra The Bad Seeds/Einstürzende Neubauten holdt sin utsolgte solo-vokalforestilling ’Rede/Speech’ akkurat litt for tidlig på Kiasma fredag ettermiddag, så jeg styrte like gjerne direkte mot jazzkneipa Umo i påvente av det som skulle skje der utover kvelden, blant andre våre egne Bol og finske Pasilian Savut. Sistnevnte er en gjeng eks-punks, ikke helt ulikt Sonic Youth når det kommer til skeive toner og krass gitarføring, men med et noe mer kjølig og industrielt ytre. Selv kaller de stilen sin for lite appellerende ’grunge-jazz’, men man kan også legge til begreper som støyende avantrock og improv/avant-blues. Jeg ble ikke helt enig med meg selv under konserten, hvorvidt bandet var uinteressante eller musikalsk spennende, men i ettertid står Pasilian Savut igjen som en av de bedre konsertopplevelsene denne helgen.

Arrangørene hadde satt et program med artister som ikke nødvendigvis korresponderte med hverandre, med en del overraskende krysningspunkt. Det kan være et spennende grep som åpner musikalske blokker, noe som sikkert også var ønskelig. Men det kan også skape en viss dissens blant et ikke-homogent publikum, som enten trekkes til arrangement fra mange hold eller uteblir grunnet en sprikende oppsetning. Nå var det riktignok en del mennesker på Umo, cirka 100-150 kan jeg tenke meg, men etter det jeg hørte var det veldig få av disse som faktisk var betalende gjester. Avanto satte sammen kvelder med variert innhold, men uten de helt store trekkplastrene lyktes de ikke å lokke frem de store menneskemengdene, ei heller skape den helt store entusiasmen i de lokaler hvor jeg ferdet.

Bol gjorde sitt for å skape liv blant et publikum som i stor grad gjemte seg i røykeavdelingens mørkere kroker, og etterhvert klarte de til en viss grad å vende oppmerksomheten til det overraskende støyende publikummet mot det som faktisk skjedde på scenen. De alltid trofaste hippie-jentene, som alle slike konserter trenger, skapte fine bevegelser på gulvet og antydning til god stemning i hele lokalet. Bol består av Tone Åse (Kvitretten, vokal/elektronikk), Ståle Storløkken (Supersilent, tangenter) og Tor Haugerud (Transjoik, trommer). De spiller en smooth, lettere groovy form for vokalbasert jazz/elektronika, med tre musikere som ikke bare behersker sine instrumenter til fulle, men som godt utnytter samspillet skapt av en felles forståelse og et langvarig kjennskap til hverandre. Dermed kan de utnytte sine forskjellige ståsted til å skape noe nytt basert både på fast oppbygning, men også utprøve mer improviserende tilnærminger. Bols kortlåteformat slår ikke umiddelbart heldig ut for mine ører, som gjerne er innstilt mot mer oppbyggende og rytmisk suggererende materiale. En noe stiv framtoning gjorde at det tok litt tid før både publikum og band fant tonen. Tone Åse har en stemme og et elegant potensiale som trioen kanskje kunne utnyttet bedre. Bols musikkstil kan lett falle mellom flere stoler der de grenser mot både pop/jazz, struktur/improv og eleganse/frislipp. Men det gjør de ikke, takket være solide og troverdige utførelser av de tre involverte.

Hiaz (aka Mathias Gmachl) avsluttet kvelden på Umo med et ganske statisk støysett, skjult bak et mørkt lerret delt av en hvit stripe. Underlige greier av laptop-sabotøren fra Østerrike, som med sitt Mego-utgitte band Farmer’s Manual også spilte på Avanto for noen år siden. Digresjon: Da holdt de en åpen session i 20 samfulle timer, som ble en del av det som skal være verdens lengste plate, den 93 timer lange DVD’en Rla, kåret av BBCs lyttere som årets eksperimentelle liveplate i 2003. Og hørte de den ikke ferdig da, så lytter de vel fremdeles… Sammen med digital bearbeidelse benytter Hiaz analog feedback og skaper en digital avantgarde som ikke nødvendigvis egner seg like godt for et øldrikkende lokale som i et mer lukket, mørkt rom.

Lørdag: Jandek, 3 Stereot, It’s Not Fair, Testicle Hazard – Gloria
Påfølgende dags lett murrende hodeklager ble leget av en fergetur i den finske skjærgård og befaring på noen av byens mange gode platesjapper og kaffebarer. Dermed misset jeg sjansen til å få sett dokumentarfilmen Jandek On Corwood, omhandlende en av de mest obskure skikkelser innen amerikansk singer/songwriter-tradisjon. Kort fortalt: Jandek har gitt ut plater jevnt og trutt siden slutten av 70-tallet fra sin hjemmebase i Houston, aldri gitt et intervju og knapt nok spilt en konsert. Å få muligheten til å se ham i levende live er derfor en aldri så liten begivenhet. Jeg snakket litt med arrangørene i forkant av konserten, som var lettere oppgitt over mannens primadonnanykker. Han ga først beskjed om at han skulle opptre med fullt band, sendte så en kontramelding om at han likevel ville opptre solo – med piano, før han rett forut for sin adkomst sendte ønske om at finnene måtte skaffe en utdannet harpist som kunne improvisere sammen med ham. Det klarte de å fikse i siste liten.

Jandek (Foto: Avanto/Niklas Ekman)

Så kunne Jandek entre scenen, etter å plutselig forlangt tidlig spilletid, noe som påførte arrangørene ytterligere hodepine siden han var kveldens trekkplaster, og etter det som visstnok var en smertefull lydprøve, sortkledd med cowboyhatten på snei satte han sitt hengslete legeme foran det hvite pianoet. En hvitkledd blond harpist omkranset en sort harpe, og det så ganske så delikat ut der oppe fra mitt behagelige utsynspunkt oppe på balkongen. Jandek spilte et helinstrumentalt sett, og selv for et utrent pianoøre var det lett å se og høre at han ikke var skolert på instrumentet, og hans sirkulære og etterhvert monotone skalaganger langs tangentrekkene var ikke det mest imponerende jeg har opplevd. Samspillet med harpen gled ganske sømløst, og Jandek spilte rett og slett et litt for langt sett med ganske vakker klassisk musikk, som aldri virket inspirerende eller krevde noe av den som lyttet. Min sidekamerat mente at det hørtes ut som to musikkskole-studenter som satt sammen for å jamme litt etter skoletid. Vi samtalte også rundt spørsmålet om hvorvidt så mange hadde møtt opp på en slik konsert, hvis det faktisk hadde vært en klassisk skolert pianist som hadde gjennomført samme sett. Det hadde i hvert fall ikke vært det samme publikummet!

Hypen rundt Jandek, som at nerdete musikkskribenter drar fra Norge for å se ham, pirrer selvsagt mange, og romslige Gloria var godt befolket av et intenst lyttende publikum. I motsetning til Bol, som klarte å gripe publikum inn i sin konsert, mistet Jandek taket på sitt. Folk tapte etterhvert interesse virket det som, det ble mer glissent foran scenen og den siste delen ble dels ødelagt av publikums dominerende nærvær. Det så ikke ut til å affektere Jandek i det minste, han satt urørlig på sin krakk, uttrykksløs i ansiktet og lot hendene gli frem og tilbake langs tangentene. Han forlot scenen med hatten vendt ned mot publikum, slik at vi ikke kunne se ansiktet hans, nikket kort til sin medspiller, og forlot stedet uten å ha ytret et ord, ja uten å ha kastet så mye som et blikk rundt seg. He rides alone, indeed.

3 Stereos (Foto: Avanto/Satu Haavisto)

Før og etter texaneren, kunne vi få med oss den finske trioen 3 Stereos og nok en østerriker med Mego-bakgrunn i It’s Not Fair (aka Michael Strohmann). De tre stereoene var just det: Herrene Jari Haanperä, Mikko Maasalo og Pekka Sassi hadde plassert seg på stoler midt i salen, med ansiktene vendt mot scenen. Foran seg hadde de tre CD-spillere og en seksjon med høyttalere. Deres prosjekt virker ganske simpelt; å spille tre plater samtidig av sin egenproduserte musikk. Det musikalske utkommet var behagelig elektro/ambient støy. Mer interessant enn det umiddelbare og ikke minst det visuelt intetsigende i det å se tre anonyme mannfolk sittende foran sine respektive platespillere, er den langsiktige filosofien bak deres virke. De debuterte for tre år siden med å spille fra sine egne opptak, som de også tok opp som en liveinnspilling. De spiller lavt for å få fanget opp publikums ambiens, som de så tar med videre til neste spilling osv. På Gloria spilte de igjen fra disse liveopptakene for å ytterligere utvikle en filosofi utledet av Alvin Luciers fra hans ’I am sitting in a room’: ’I am sitting in a room different from the one you are in now. I am recording the sound of my speaking voice and I am going to play it back into the room again and again until the resonant frequencies of the room reinforce themselves so that any semblance of my speech, with perhaps the exception of rhythm, is destroyed. What you will hear, then, are the natural resonant frequencies of the room articulated by speech.’

It’s Not Fair har sine røtter i Wiens støy/glitch/industri-treskverk Fuckhead. Et ekte ’actionist’-band, som gjerne opptrer i naken villskap. Når Michael Strohmann opptrer alene skjer det i mer dannede former. Han veksler mellom å sitte konsentrert foran sin laptop og skape rytmer/klanger på gamelansk perkusjon. Det ble en både stemningsfull og ganske interessant opptreden.

Testicle Hazard (Foto: Avanto/Satu Haavisto)

Back to hard noise; debutkonserten til Testicle Hazard, som består av støymester Lasse Marhaug og hans finske motstykke Tommi Keränen. Sammen skaper analog frihetsstøy, helt korrekt omtalt av seg selv som: ’New old school wall-of-sound happy noise’. Det røsker kraftig i nevnte regioner når Marhaug/Keränen slipper seg løs. Alle tegn til forsoning og harmoni ble radikalt vasket vekk i natten, og sendte raskt sterke advarsler til en allerede illevarslende hodepine om at det egentlig var på tide å komme seg tilbake til en stille seng. En på alle måter musikalsk rundreisehelg hadde kommet til sin ende.

Avanto-festivalen kan minne litt om både vår egen Ultima og All Ears, både i form og innhold. Finnene har lagt større vekt på flere uttrykksformer enn de rent musikalske, men Avanto har en levende vibrasjon, et sted mellom det opprørske undergrunnsmiljøet og den statlig finansierte kulturen, som frister til senere gjentagelse – neste år.
Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 25.11.2005

Golden Pollen: Gypsys, Tramps & Thieves

16/12/201416/09/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Black poppy sleeps a dreamless night
In summer shade of moony light
Hazy veils of clouds loom low
The warm kittens close to the earth
Underground bodies stir with no sound
No one to tear them under the ground
Ghost horse and stillborns turn in their cradles
Silvery meadow murmurs the song of
Tiny glow worm glowing
Rain starts her shimmery descent
Into the old leathery skin of the farm
(“Blackpoppies”, CocoRosie)

Beirut: Gulag Orkestar (Ba Da Bing!, 2006)
Siste lass er losset. Kjerra kan endelig parkeres for kvelden. Den spartanske sigøynerleiren er rolig, med unntak av ett dunkelt opplyst telt. Her er menn og kvinner samlet i en tett ring rundt et lurvete orkester som ramler opp på den enkle scenen. Kulden forsvinner i takt med vodkaflaskene som sendes rundt, og trompetfanfaren som hever teppet for en 37 minutter lang reise fra Baltikum til Balkan. Det er en ferd preget av mye slit og strev, men også ekstase og glede. Snart nikker alle langsomt til den melankolske klagesangen ”Gulag Orkestar”, klynger seg tårefullt til hverandre rundt ”Prenzlauerberg” og danser stolt til ”Brandenburg” og ”Mount Wroclai”.

Stopp: Dette bildet stemmer ikke med virkeligheten. Scenen er ganske enkelt et gutterom i New Mexico. Beirut er lik Zach Condon, en 20-årig amerikaner som droppet skolen og søkte seg over til Europa, der han trallet rundt i Paris’ gater og ble kjent med ymse gatemusikanter. Orkesteret er stort sett ham selv, med litt hjelp fra blant andre naboene Jeremy Barnes/Heather Trost (begge fra svært sammenlignbare A Hawk and a Hacksaw). Bare et par Smiths/Decemberists/Neutral Milk Hotel-lignende låter avslører hans bakgrunn som en vestlig tenåring oppvokst med moderne rock. Det i seg selv skaper et spennende krysningspunkt, som tidligere er utforsket av for eksempel Calexico, Gogol Bordello og Devotchka.

Gulag Orkestar er en imponerende debut, der de nevnte låtene fra første halvdel ikke tangeres av det siste knippet. Condon forsøker ikke bare å forstå og fortolke vår nære musikalske historie, men også å knytte mange ulike stiler sammen – som et musikalsk Beirut. Resultatet av hans 11 postkort vitner om et langt skarpere blikk enn den gjengse hastige turist.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 12.12.2006

CocoRosie: The Adventures of Ghosthorse and Stillborn (Touch & Go, 2007)
Søstrene Casady fikk mange venner med sitt flotte andrealbum Noahs Ark i 2005. Da falt de lett inn i den store bølgen av ’freakfolk-artister’ anført av deres gode venn Devendra Banhart. Med påmalte barter, flagrende gevanter og generelt underlig atferd har duoen klart å vekke oppmerksomhet i en tid som formelig skriker etter originale artister. Oppfølgeren til Noahs Ark viser at de to både bevarer originaliteten og evner å balansere mellom det tilgjengelige og mer uformelig sære i musikken sin.

The Adventures of Ghosthorse and Stillborn bærer mange av forgjengerens trekk. Her er innyndende Björk-møter-Devendra-passasjer (”Japan”), såre pianoballader som Antony-fansen vil falle for (”Sunshine”, ”Miracle” hvor han selv synger) og ikke minst mye forunderlige toner som bare er umiskjennelig CocoRosie. Blant litt flere hiphop-beats enn sist er det fremdeles plenty med rom for hjemmeheklede melodilinjer og sammenlappede lydlandskaper som snor seg et sted mellom burlesk ballet og barnlig fryd, litt som Tim Burton på en tenkt date med Tingeling.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 10.04.2007

Travel By Sea: Days Of My Escape (Autumn Tone, 2008)
Blå himmel, dampende asfalt, en åpen bil. Temperaturmåleren svinger pent over de 25, og kvelden byr ikke på andre planer enn å suse gjennom kaktusland på vei mot havet.

Det er mulig å tenke seg at ovennevnte beskrivelse er en situasjon Kyle Kersten og Brian Kraft har opplevd noen ganger, de to bor i California og Colorado, men realiteten er at de to musikerne har konstruert sitt andre album gjennom å utveksle filer via nettet.

Days of My Escape er uansett en plate som liksom fanger stemningen av sørvesten; het innlandsvarme, den ensomme landeveien, FM-radioens behagelige komfort og lengten etter den svale brisen av kyst og hav. For tar man den bittersøte og vemodstemte delen i støvete americana, og blander til et par dråper med solfylt vestkystpop, så er vi ikke langt fra essensen til duoen med det svært passende navnet Travel By Sea.

Med åpningslinjen ’Find the deepest well, It will lead you to the highway. It may be blank and scorned, But your vision is reborn’ plasseres vi mykt i passasjersetet på det som skal bli en behagelig kjøretur.

Duoen behandler sitt låtmateriale med varsomhet. Melodiene får lov til å gro sakte inn i oss som lytter, instrumenteringen er relativt spartansk, men varm, og den avrundede vokalen har en insisterende klang som ber om å bli hørt. Hør et kutt som ”Patiently” som eksempel på ypperlig håndverk av akustisk tristesse av aller fineste sort. Den gode nyheten er at Travel By Sea stort sett leverer materiale av slik slitesterk kvalitet. Den dårlige, hvis man kan si det slik, er at de ikke akkurat utfordrer formen de har funnet seg så godt til rette i. Men et par mer middelmådige honkyrockere minner om at akkurat det er like greit. Det er i sine mest stillfarne øyeblikk denne duoen virkelige blomstrer.

Et par gjestespill i form av en kvinnelig vokalist (blant annet fra Pink Nasty, sist hørt med Bonnie Prince Billy) og litt fele trekker opp. For det er plass til mer i dette lydbildet. Ta en låt som ”Too Much Too Quickly”. Dette er valiumtwang av ypperste merke, en langsomt brennende låt med antydning til flerrende gitarer som slikker oppetter hjulkapslene. Det er i slike øyeblikk jeg skulle ønsket at Travel By Sea hadde foredlet sitt materiale enda ytterligere. Det er noe uutnyttet potensial her, både sfæriske og soniske muligheter ligger og lurer i kjølevannet av denne debuten.

Days of Escape er en fin påminnelse om at geografisk avstand og musikalsk intimitet ikke er to uforenelige størrelser. Og at Travel By Sea er et band vel verd å holde bremmen oppe for i tiden fremover.

Savath & Savales: Golden Pollen (Anti, 2007)
Sommerens melodi. Hva er vel bedre enn den liflige lyden av lyse kvelder og bekymringsfrie dager, gjerne ispedd en klangbunn av vemod eller melankoli for at den rette harmoni skal oppstå i mitt musikalske hjerte. I 2006 skapte Zero 7 et slik øyeblikk med ”Throw It All Away”, i år er det ”Apnea Obstructiva” med Savath & Savalas som følger meg inn i sommerkvelden.

Det er ingen formidabel låt dette, med den søvnige spansktalende vokalen ute av stand til å bære noe som helst, den knapt holder seg flytende der den duver retningsløst avgårde med piano, fløyter og strykere opp mot det store blå. Men det er dette som skaper et florlett stykke musikk som umerkelig etterlater seg et lite kyss av sol og sommer, før den svinner hen og oppløses til intet.

Mannen bak dette lille kunststykket av vellydende sommerlykke er altså G. Scott Herren, også kjent som blant annet Prefuse 73 og en haug med andre prosjekter. Her altså i drakten til Savath & Savalas, og amerikaneren som har tatt en Josh Rouse og bosatt seg i Spania prøver seg på sitt nye morsmål uten at jeg kan vurdere det på annet vis enn passende. Sammen med produsent John McEntire har Herren skrudd sammen en sval smyger av latinsk slow-motion bossa og drømmende psykedelia, der McEntires Tortoise og The Sea and Cake er naturlige referanserammer. Til og med svenske Jozé González (som forøvrig har samarbeidet med nevnte Zero 7 tidligere) stepper innom foran mikrofonen, skjønt uten å etterlate veldig store spor etter seg.

Med åpningen ”Apnea Obstructiva” opprettes en tilstand som skal vedvare utover på Golden Pollen. Det blir en lang siesta i sommerskyggen, med slør av både hippie-folk og post-rock som ikke forsøker å presse seg for mye på, og tilløp til avansert låtskrivekunst som virker helt naturlig og intuitiv. Golden Pollen bør dermed gjerne nytes liggende, med sand mellom tærne og svettedråper i pannen, mens båtene der ute ikke virker som de har det travelt med å komme noe sted og hodet er tømt for andre tanker enn å løfte armen til nærmeste isglass og sette det inntil munnen.

Det er en tilstand som vel må høres fristende ut, og Scott Herren har absolutt lykkes med å skape en nær konstant følelse av sval harmoni og avslappet sommer-modus. Golden Pollen er en parasoll til solen, en vannflaske i varmen. Tendenser til bevegelse i form av tempererte danserytmer kommer bare frem i altfor korte glimt, og rokker ikke ved denne hovedtendensen av vektløse stemningsskapere. Dette ’behagelige’ over Golden Pollen kan være platens styrke, men også bidra til å overse det faktum at den nok hadde vært tjent med noe strammere regi og låtutvalg. Her er det ikke mye å nynne på når sanden er vasket ut av ørene og parasollen slås sammen for sesongen. Men nå, i juli, er dette egentlig alt man trenger på øret.

Odawas: The Blues Depths (Jagjaguwar, 2009)
Dette er mitt første ordentlige møte med Odawas. Duoen har et par album bak seg fra før, og de har ikke revolusjonert sitt uttrykk: Begreper som ’Neil Young på en romferge’, og ’kosmisk country’ er fremdeles gyldige på The Blue Depths. Men kanskje bandet har finslipt formelen i sterkere grad, kanskje de har perfeksjonert låtene sine eller kanskje det bare er noe i deres uttrykk som tiltaler meg i større grad enn vi har gitt uttrykk for? Jeg er i hvert fall ganske så mottagelig for deres myke, romantiske drømmepop.

The Blue Depths er et betagende album. Basert rundt tykke lag med hengende synther, trommemaskin, munnspill og rikelig med rom for mikrofonen, skaper Odawas en stemning av melankolsk sårbarhet og høystemt nostalgi. Åpenbar flørting med 80-tallets pastellpop og kitschy arrangementer gjenspeiles ikke bare i fargetoningen på platen, men vel så mye i musikken. Når de lar trommemaskiner få fritt spillerom på bekostning av den dorske drømmefølelsen detter jeg litt av lasset, men det er bare tidvis de forsøker seg på en ”Do They Know It’s Christmas” på valium (”Swan Song for the Humpback Angler”). I det hele er The Blue Depths en plate som smyger seg mykt inn i øret, en hviskende bærer av et glemt kjærlighetsminne, et falmet postkort fra en varm sommerdag som blafrer forbi. The Blue Depths vekker slike litt flaue minner, farlig nær ’guilty pleasures’-kategorien som er høvelig illustrert med fotoet av det kyssende paret på baksiden av omslaget.

Helen Maurene Cooper står for utsmykningen, hun er en fotograf med sans for både nære naturbilder og vagt erotiske stemninger, og hennes talent egner seg enda bedre i større format enn det som er mulig på en CD-plate. Kanskje er det lurt å vente til LP-utgivelsen kommer, forhåpentligvis enda mer dandert enn den litt spinkle lefsa som følger med her.

The Mendoza Line: Lost in Revelry (Misra, 2002)
The Mendoza Line, 1. The figurative boundary in the batting averages between those batters hitting above and below .215. It is named for shortstop Mario Mendoza whose career (1974-1982) batting average for the Pirates, Mariners and Rangers was .215.

2. The Mendoza Line har vært bosatt i studentbyen Athens, Georgia en periode, men haiket opp til Brooklyn for et par år siden. Der føyer de seg pent inn i Misras allerede sterke katalog, som presenterer storveis musikk fra blant andre Summer Hymns, Shearwater og Jenny Toomey. Og de senker ikke nivået med denne utgivelsen heller. Med el-gitar i den ene hånda og pedal-steel i armkroken legger gjengen omtrent like stor vekt på pop som bakgårds-country, og Lost in Revelry består av et knippe joviale og sjarmerende låter fremført på en uanstrengt liketil måte.

De 50 minuttene fordeler seg grovt sett mellom søtladen melankoli, back-porch country og skramlepop, der vokalansvaret deles mellom de to mest stabile medlemmene Peter Hoffman og Timothy Bracy, samt Shannon Mary McArdle. Når de synger sammen blir det som et mer positivt Low eller et mer folkbasert Yo La Tengo (”It’ll Be the Same Without You”). Den grunnleggende løse og melankolske formen binder det hele likevel sammen til en helhet. Jeg tror det er Bracy som har den nasale Dylan-aktige stemmen av de tre, og som kan høres på platens triumferende åpning ”A Damn Good Disguise”. Den oppstemte ’revelry’-stemningen med klapping, huing og himmelsk pedal-steel (Bob Hoffnar, Hem) skaper en umiddelbar verandafest som de ikke tangerer senere. Vi blir likevel gladelig sittende i huska og gynge til duvende natteviser som ”The Triple Bill of Shame”, ”The Queen of England” og ”The Way of the Weak”.

Shannon Mary McArdle ble med i 1999, og har skrevet og framfører fem låter denne gangen. Hun synger og korer med frisk Emmylou-stemme og glimt i øyet, men tiltrekkes av og til mer i retning av indiepop (that dog, Belly, Juliana Hatfield) enn godt er. På søvnige ”I’m That!” og ”The Way of the Weak” senkes lyset ned mot Hope Sandovals duse belysning, uten at det blir like sensuelt. De roligste og mest countryfiserte låtene kler likevel bandets løse og lune stil bedre enn fuzzpopen, og det skurrer litt når vi var innstilt på å nyte stunden i gyngestolen.

Lost in Revelry er ikke verdens mest kompliserte plate, men gode låter og tekster utført på en likandes måte gjør den likevel til en aldri så liten godbit. Jeg har til gode å høre deres tidligere utgivelser, men sitter med en mistanke om at dette ikke er et band som på død og liv må kompletteres. Hvis dette skulle være første date for deg også, så er det et godt utgangspunkt for å vurdere akkurat det selv.

Lovers: Star Lit Sunken Ship (Orange Twin, 2002)
Ikke uventet holder Lovers til i sydlige himmelstrøk, nærmere bestemt Athens, Georgia. De har en behagelig varm og døsig aura over den stillferdige musikken sin, og skaper en stemning som passer godt til en rolig sensommerkveld i selskap med sirisser, et stille vann og en ellers sedat sinnstilstand.

’I believe in a quiet place, where mothers and daughters will lay by the water and out in the landscape…’ hvisker Carolyn Beek fristende og forførerisk innledningsvis. Hennes stemme kan minne litt om Hope Sandoval, Nina Nastasia, Lisa Germano eller Chan Marshall, noe som betyr innbydende sjelepleie og ømskinnet sårhet fordelt i jevne doser. Beek synger åpent og ærlig, særlig om desperate lengsler, planeter og droger (noe som kanskje forklarer hennes drømmende og tilbakelente stemme). Lovers deler noen av de samme egenskapene til Bright Eyes og Okkervil River der de øser av et poetiske overskudd til et svartmalt liv. Sammen med Brent Jones og en del gjester sørges det for variert instrumentering av den mer folkelige sorten (banjo, trekkspill, fiolin og glass), kast inn en slide gitar, moog og trombone så har man det man trenger for å piske kremmusikk. Det har Lovers klart med Star Lit Sunken Ship.

Det besnærende åpningssporet ”I Believe in Outer Space” etablerer en tone som skal vise seg å holde platen ut. En selvutleverende, nærmest desperat og intens Beek hvisker smygende i vei, og backes varsomt av musikerne som aldri tar helt overhånd. Ingen tar på seg en klar sjefsrolle i orkesteret, der kombinasjonen av blåsere og strykere skaper en rikholdig stemning på hele platen og gir den godt med variasjon. Jeg savner som vanlig litt avlastning på vokalsiden, men den som faller for Beeks røst og de andre artistene som er nevnt her, har mye å se frem til.

Det er flust av stemningsfulle låter på Star Lit Sunken Ship. På ”Ginger” kan vi forsiktig løfte dansefoten takket være Elina Tukkanens hypnotiske fiolinspill, men hovedsakelig går tempoet i et bedagelig og avslappende tempo som egner seg mer for å nyte sittende eller liggende. Særdeles vellykket er ”People in Cars Don’t Face Each Other”, med en banjo som klimprer bak den flytende e-bowen til Andy LeMaster (Bright Eyes, Now It’s Overhead), og som ligger inntil stemningene som Mazzy Star i sin tid skapte. Nydelig er også ”Winter Takes a Lover”, der det er Brent Jones’ trekkspill som hjelper Carolyn Beek inn i nattemørket. Der blir vi værende helt til ”Peppermint” rolig runder det hele av etter drøye 40 minutter. Dette er ikke en plate med de sterke, minneverdige enkeltåtene, men som mood enhancer fungerer den helt ypperlig.

Star Lit Sunken Ship er skumringsmusikk for både lyse og mørke kvelder. Det kan fort bli en slik plate som man overser i platehyllen, men desto hyggeligere blir det å oppdage den igjen.

The Lofty Pillars: Amsterdam (Truckstop, 2001)
Hovedpersonene i The Lofty Pillars er Michael Krassner, Fred Lonberg-Holm og Will Hendricks. Disse allsidige artistene er kjenninger fra samarbeid med Boxhead Ensemble, Jim O’Rourke, Superchunk, Simon Joyner, John Zorn og et utall andre. På Amsterdam kan vi i tillegg til trioen høre toner av nære musikalske venner som Jessica Billey (Rachel’s) og nomadene Glenn Kotche (trommer) og Ryan Hembrey (bass). Alle disse har i en årrekke gitt positive bidrag til det oppegående musikkmiljøet i Chicago. Det er altså ikke noen hvem-som-helst som står bak denne utgivelsen.

Amsterdam er en oppvisning i klassisk låtskriverkunst fra begynnelse til slutt. De eksperimentelle elementene, som mange av musikerne er mer enn komfortable med, er denne gang lagt helt til side. Man kan heller spore påvirkning fra viseartister som Bob Dylan, Leonard Cohen, Randy Newman og Willie Nelson. Krassner og Hendricks går til oppgaven med en uforskammet trygghet, og de unngår elegant et baktungt retro-stempel.

Vi starter i “Amsterdam” hvor strykeorkesteret kort stemmer inn instrumentene, inntil en vakker vals kommer smygende. Noe av den samme saktmodige stemningen som på Midnight Choirs Amsterdam Stranded kan spores, selv om Krassner mangler litt på fløyelsstemmen til Flaata. ’Amsterdam was cool in the wintertime’ synger han, mens piano og strykere smelter vekk all kulde. Når så koret kommer inn på slutten, så er det som om Leonard Cohen har begynt å skrive gode viser igjen.

Platen flyter stort sett i rolig farvann. Vokalistene Krassner og Hendricks preger lydbildet med sine inderlige røster, men bak dem finnes en stor lydflate som fylles av cello, horn og andre lekre ørekilere. Det hviler en barokk stemning, nærmest en klassisk dannelse, over første halvdel av platen. Det er ingen elementer som ødelegger helhetsinntrykket – med et lite unntak i Hendricks mest intense vokalpartier, hvor han ikke helt klarer å følge de milde crescendoene. Det siste minuttet av ”Fade Away” og deler av ”Mothers Arms” blir dermed litt anstrengende, og det hadde vært å foretrekke at Krassner styrte mikrofonen på egen hånd.

”Field of Honor” kommer som en befriende låt omtrent halvveis ut i platen. Fra og med denne tar den klassiske europeiske innflytelsen følge med en klarere amerikansk tradisjon. Steve Dorocke legger på nydelig pedal steel, Krassner synger Dylansk nasal-hest, og de syv slentrende minuttene står som et av de mest umiddelbare sporene. ”Eposene Three Men” og ”Down the River” (som låner intro fra ”Ohio River Boat Song”, sist hørt med Will Oldham) er andre høydepunkt i den ’amerikanske’ delen av Amsterdam. Disse sugende visene forhindrer at albumet blir for statisk, men det er helt på sin plass at de tar det helt ned igjen mot slutten, og avslutter med en av årets vakreste låter i ”Underworld”.

Selv om det ikke krever altfor mye konsentrasjon å følge de tydelige stemmene, er det for fordypelsenes skyld synd at ikke tekstene følger med i omslaget. Det er ikke vanskelig å få med seg at historiene i stor grad dreier seg om temaer som drap, kulde, lengsel og andre tunge sider som tilhører de mørkere deler av menneskesinnet.

Gjemt bak et anonymt omslag og et bandnavn som for de fleste lyder ukjent, kan det være fort gjort å overse denne i platebutikken. Det ville være en stor tabbe, særlig for lyttere som takler en plate hvor både låtene, musikerne og lyrikken holder et nivå som de fleste andre av dagens artister – uansett genre – knapt våger å drømme om.
Bjørn Hammershaug

Min spilleliste: Gaffa

26/11/201426/11/2015 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

På trykk i mai, 2012:

Festival: Accelerator 2005

09/11/2014 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Coco Rosie

The Big One: Trädgård’n, Göteborg, 6/7-2005
Accelerator: The Big One ble startet som et alternativ til de mer etablerte festivalene i Sverige. Den ruller gjennom Stockholm, Malmö og Göteborg og kunne for sjette gang tilby et program nærmest fritt for dødpunkter. Fra nye folk-yndlinger til evigunge gubber var denne dagsfesten et bedre og billigere valg også for oss fattige og musikkhungrige nordmenn, enn for eksempel samtidige Quart. Et fett program, delikate omgivelser, positive vibber, vennlige priser og smilende solskinn bidro til at årets Accelerator var en 9 timer lang opptur.

Sonic Youth og Teenage Fanclub representerte det mer etablerte sjiktet, sammen med en underskog av sterke navn som Devendra Banhart, Joanna Newsom og Magnolia Electric Co. Det ble i det hele tatt en riktig så trivelig aften på Trädgård’n. Utestedet ligger sentralt i Göteborg, tilknyttet en av byens parker. To scener var innendørs, mens én var ute. For å ta det negative med de ytre omstendighetene først; bare tre artister opptrådde ute i sommervarmen, et langt bedre sted å være enn inne i trange, dampende lokaler. For det var særlig heten og fuktigheten inne på lille scene 1 som ble i overkant plagsom.

COCOROSIE åpnet det hele i femtida. Den amerikanske søsterduoen Casady slipper snart sitt andre album, vellykkede Noha’s Ark (Touch & Go), der blant andre Devendra Banhart og Antony bidrar. Mye av settet var selvsagt hentet fra denne. De snodige damene satt sammen med en trommis foran et lerret som viste kaleidoskop-animasjoner av bamser, så om man ikke kunne se selve scenen var det fint å kose seg med disse bildene. Den vevre knipling-folken til CocoRosie er ikke nødvendigvis lett å overføre til scene, lavmælt og detaljert som den er, men med nye låter som ”South 2nd” og ”Bear Hides And Buffalo” viser de forlokkende evner og makter å fange publikum inn i sin verden av spartansk skjønnhet og vever mystikk.

Festivalen akselererte langsomt langs samme gren med JOANNA NEWSOM som spilte i den store salen rett etterpå. Sjelden har vel så mange indies møtt opp for å se en ung dame spille harpe. Med sin særegne debut The Milk-Eyed Mender (Drag City, 2004) og en generell økt interesse for ’frifolkere’ har Newsom blitt en aldri så liten kultfavoritt. Det er ikke vanskelig å forstå. Med et kort ’Hi’ satt hun seg foran harpen og åpnet med en kvarterlang sammenhengende suite, mer krevende og improviserende enn det hun har gjort på plate. Hennes barnslige Björk/Joni Mitchell-vokal og harpens store register gir et helt spesielt uttrykk som likevel fyller slike saler. Jeg bevitnet store menn i tårer under ”The Sprout and The Bean”, selv holdt jeg meg relativt rolig. Newsom kan også bli i meste laget – særlig med tanke på at jeg hørte noen sure gitarer forsøksvis bli stemt ute i hagen.

Ute hadde gradestokken krøpet godt opp i 30-tallet, og på scenen stod nemlig Jason Molina og hans highwaymen MAGNOLIA ELECTRIC CO. Det skulle vise seg å være nær perfekt å holde seg fast til scenebarrierene, med en kald leskedrikk og sola stikkende i fjeset mens Molina og hans røslige outlaw-bande harvet ut varme, solide toner av ur-amerikansk gitarrock en times tid. Han åpnet med nær selvsagte ”The Dark Don’t Hide It”, men med unntak av blant andre ”Leave the City” og en seig utgave av ”I’ve Been Riding With The Ghost” var store deler av settet viet nytt materiale. Disse virket å ligge et sted mellom (litt skuffende, det må nok sies) What Comes After The Blues og Magnolia-skiva. Ikke akkurat overraskende, men gjenkjennelig og stødig vare. Det er bare å innse at Molina fortsetter å dyrke sørstatsrockens myter filtrert gjennom tidlig Neil Young. Han er merkverdig ordinær, nesten puslete sammen med bandet, som er selve inkarnasjonen av robuste og trauste rockere som bamsen Jason Groth på gitar. Men det er en innbitt vilje over både tekstene, sangen og melodiene som gjør at Magnolia sjelden blir ordinære. De tonesetter arbeiderklasse, svineribbe, kjærlighetssorg og tvil & tro med en jordnær og traust bakgårds-glød. Selv om gnisten som preget Trials & Errors var noe fraværende, og konserten manglet både humor og villskap (her var ingen tordenskrall á la ”The Big Beast”) er det noe påfallende sterkt over Jason Molinas bestemte stil. Det var nok likevel mest en dag på jobben for Magnolia, jeg tørket svetten og følte meg nesten som en arbeidskar selv når de var ferdige.

Jeg snakket litt med Molina etter konserten, og han kunne fortelle at han nå hadde flyttet nordover til Chicago igjen, og var på vei dit rett til en ny plateinnspilling hos Steve Albinis Electric Audio. Vi snakket også en del om hans vennskap med Howe Gelb (Molina var for øvrig nyfrisert av Gelbs kone, en flott bolleklipp hadde han fått), og mulighetene for et samarbeid i den retning. En våt drøm spør du meg!

Man holder seg i sola, og jeg legger sørstatsflagget tilbake i kofferten, og henter fram pannebånd og en batikkskjorte. Jeg var på vei ned i lotusstilling sammen med DEVENDRA BANHART, trodde faktisk han kom alene og skulle trylle oss inn i viseskogen. Men nei, sammen med fire andre røvere som så ut til å være plukket ut fra Hell’s Angels 1968, blant andre Andy Cabic (Vetiver) skulle dette bli en ganske annen seanse, gitt. Devendra åpnet med en ny spansktalende vise, trolig fra hans kommende album, derfra og ut viste mannen en ny side av seg selv. Denne konserten utviklet seg til ekstatisk orgie som kunne passet inn på Woodstock fra CSN&Y til Sha-Na-Na. Banhart høres jo ut som en blanding av Tiny Tim og Marc Bolan, ser ut som en blanding av Jim Morrison og Jesus, og fremstod her som en moderne frelser og vekkelsespredikant.

Banhart virket sikker og spillesugen, leken og morsom. En vill versjon av ”The Body Breaks”, coverlåter av Lauryn Hill (”That Thing”) og Canned Heat, en blomsterdans som jeg tror heter ”Long Haired Child”, antikrigs-budskap og Afrika-hyllest: Devendra Banhart innbød til henda i været og la håret flyte. Den svarte trommisen fra CocoRosie snublet inn på scenen, forsøkte å synge og dæljet på trommer, Banhart danset rundt med maracas og ledet oss inn i en evig soldans. Kanskje var det et begynnende solstikk som svekket mine vurderingsevner, men denne konserten var noe av det herligste jeg har sett på lang, lang tid. Devendra Banhart har både utseende, image og stil som kan føre ham opp fra en neofolk kulthelt til en moderne messias. Amen.

Etter denne oppvisningen ble jeg nesten litt utladet. Fint da at SMOG kunne ta oss ned igjen. Skjønt, også han stilte med styrke og fullt band. Akkurat som han overbeviste med sin nye plate (A River Ain’t Too Much To Love) viste Bill Callahan at han fortsatt har mye gi også på scenen. Mens han kan bli noe ensom alene, kler han et fyldigere uttrykk. Valget stod nå mellom bråkmakerne WOLF EYES (inne i badstuen, scene 1) eller TEENAGE FANCLUB (ute). I utgangspunktet et lett valg. Men med tanke på at ulvene skulle spille i Kongsberg med Fe-Mail påfølgende fredag (som ble et helsikes leven), og siden den skandinaviske sommerkvelden var på sitt vakreste så valgte jeg altså britene. Jeg har knapt viet bandet en tanke siden de steppet inn for Pearl Jam en gang på Kalvøya, men sannelig ble jeg 10 år yngre på 1-2-3. Det var som om tiden hadde stått stille, der de kjørte på en tour de force langs sin karriere fra A Catholic Education og framover. Alle låtene virket umiddelbart kjente. Om de kjørte en ren hitparade eller om de bare hørtes like ut alle sammen vet jeg ikke. De var et perfekt lydspor for en kurvstol og litt hvile, og når de var ferdige var mitt eneste mål å stjele en bil og kjøre henne hjem. Jeg kunne dermed smile salig over en porsjon ren poplykke, mens de svette fjesene som kom ut fra Wolf Eyes signaliserte andre følelser. Mine venner ulte mot månen og forsøkte å klore meg i fjeset resten av kvelden etter seansen inne. Se så var vi alle lykkelige.

Kall meg en kjedelig type, men jeg merker at både entusiasme og rygg blir noe sviktende etter flere timer med å stå oppreist i sola. Det blir også gjerne noe virring på slike festivaler, mat skal spises, merchandise vurderes, hender trykkes og fotvorter pleies. Jeg lot meg ikke suge nevneverdig inn i SECRET MACHINES sin drone/støyrock, BLOC PARTY var helsikes kjedelig, mens canadiske STARS holdt en lang konsert med indiepop som jeg bare delvis fikk sett.

Det er ikke bare Teenage som hensetter oss til ungdommen, evigunge SONIC YOUTH leverer alltid. De er ikke akkurat ensbetydende med overraskelser eller fornyelse, men de har blitt sikre garantister for enhver festival. Så også denne natten. De spilte et sett sentrert rundt Sonic Nurse, med favorittavstikkere som ”Expressway To Yr Skull”, ”Catholic Block” og ”Teenage Riot”. Thurston Moore var i kjempeslag og badet litt blant publikum, og den 15 minutter lange feedbacken som avsluttet konserten førte oss alle varme, lykkelige og smilende ut i morgenlyset.

Så var det slutt. Jeg misset COLLEEN og CARIBOU grunnet krasj med andre ting utendørs, ellers var programmet lagt opp slik at alle kunne få med nesten alt. Svenskene viser at det er mulig å arrangere mindre festivaler med oppegående navn (de har vært enda vassere før). Her i landet er det vel bare lille Safe As Milk i Haugesund og NuMusic i Stavanger som kan by på tilnærmet like spennende program uten særlig sell-out faktor. Er en samordning umulig? Er for eksempel Oslo et mulig alternativ som et fjerde stoppested i 2006? Andelen nordmenn som var blant de 1700 fremmøtte i Göteborg (utsolgt) hinter om at det bør være marked for å kjøre Accelerator videre til Norge – for eksempel neste år.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i juli 2005