Slagr: straum, stile (Ozella, 2011)
Stille vann, dyp bunn
Andrei Tarkovskys Solaris (1972) er et psykologisk drama sentrert rundt omstendighetene på en romstasjon, en utenomjordisk vakker og hallusinerende film som etter gjentatte ganger setter seg langt inn i marg og bein. Slagr er den norske folkemusikkens ekvivalent til Tarkovsky. Deres debut Solaris (Nor-CD 2007) var et svært vellykket forsøk på å utforske de “lange linjers musikk” – eller dronemusikk om du vil. Preget av minimalismen (tenk Steve Reich, LaMonte Young) og med bakgrunn i tradisjonsmusikken, abstraherer Slagr de fleste av folkemusikkens bumerker og beveger seg fremdeles langs andre linjer enn de mest utforskede. Mer opptatt av klanglige farger enn melodiske strukturer skaper de kammerfolk med enkle virkemidler: Hardingfele (Anne Hytta), cello (Sigrun Eng) og vibrafon (Amund Sjølie Sveen) er den uvanlige, men effektive kombinasjonen.
Spor 2 på straum, stille er også titulert “Solaris”, og slik kan Tarkovskys filmatiske uttrykk atter en gang overføres på den norske trioen. Meditativt og grasiøst skaper de noe hinsides denne verden. Med dvelende tilnærming i langsomme, nesten drømmeaktige sekvenser møter de oss med det talende titulerte åpningssporet “Drifting Out Of Sleep”. Titler som “Quiet Rain” og “First Frost” beskriver atmosfæren i det som foreligger, innspillingen i Sofienberg kirke (av Nils Økland) underbygger ytterligere en katedralsk stemning som preger hele platen.
straum, stille består i hovedsak av innadvendt og kontemplerende materiale, som sikkert vil bli for stillestående for enkelte. For dette er mer sansemusikk enn dansemusikk, som kommer best til sin rett i et par gode hodetelefoner. Det er å anbefale å gi Slagr denne sjansen, sjansen for en berikende opplevelse i retur er stor. Bare en sjelden gang blir det mer straum enn stille, som i pågående “April” med sin krysning av av norske folketoner og post-rock.
Men det er ikke krusningene Slagr er mest opptatt av, det er understrømmene.
De har nok en gang levert en nydelig plate, der Tarkovskys blikk mot kosmos liksom vendes til en indre reise, og reflekterer noe dypt originalt – og dypt urnorsk.
Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i bladet Folkemusikk i 2011
Kurt Cobain once supposedly called them “the best band in the world,” while a slightly more sober Liam Gallagher ranked them as merely “the second best band in the world” (after Oasis, of course).
In either case, Scotland’s own Teenage Fanclub is well worth knowing. Surpassing waves of slacker rock, Britpop and power-pop while managing to influence numerous generations of indie bands despite their cult status among connoisseurs of classic pop music, TFC is one of the most celebrated, cherished and simultaneously overlooked U.K. bands of the last 25 years.
With their breakthrough album Bandwagonesque released just a year later by way of Alan McGee’s legendary Creation Records things really started to come together for the band. Immediately praised upon release for its exceptional take on power-pop (think The Beach Boys, The Byrds, Big Star), Bandwagonesque was to be found atop many of the year’s best of polls, with Spin Magazine even placing it ahead of landmark albums like Nevermind, Loveless, Out of Time and Screamadelica at #1.
The Clash:
Y
Wire:
Del Shannon:
The Kinks:
In the mid-2000s, Eckman founded Dirtmusic with Hugo Race (Nick Cave and the Bad Seeds) and Chris Brokaw (Codeine, Come). What seemed at first to be a desert band rooted in the US frontier tradition soon transformed into something else when they hooked up with Tuareg band Tamikrest while on a trip to Mali. Says Chris Eckman in our interview: “I had listened to a fair amount of African music and reggae and dub in the early 80’s and I found myself increasingly returning to that. And then I went to Mali to travel in 2006, and that sealed the deal. After that there was no looking back.”
What motivated you to launch the label in the first place?
What’s next for Glitterbeat?
Chatma
Soutak
Hologram İmparatorluğu
1982: Pintura
Gjermund Larsen Trio: Reise
Gjermund Larsen (fele), Sondre Meisfjord (kontrabass) og Andreas Utnem (trøorgel, piano) innledet det som nå har blitt en trilogi med å melde sin Ankomst (2008), fulgte opp med Aurum (2010) og signaliserer at de fremdeles ikke har tenkt å slå seg til ro. Gleden over debuten og oppfølgerens finslipte formuleringer er naturligvis ikke like sterkt tilstede, overraskelsesmomentet mindre fremtredende. Det trenger ikke bety så mye, med mindre fornyelse er den viktigste forutsetningen. Reise skiller seg ikke nevneverdig ut fra forgjengerne, men kvaliteten i materialet er fremdeles av den mest slitesterke typen – særlig når de er på sitt mest dvelende og poetiske. Gjermund Larsen Trio har lykkes med å forene ulike disipliner, og ut av det skape noe høyst personlig og egenartet.
Før Kacey Musgraves ga oss Same Trailer Different Park (2013) hadde hun tre selvutgitte album bak seg, vært deltaker i talentkonkurransen Nashville Star (en country-variant av Idol), og skrevet låter for Miranda Lambert og Martina McBride.
Men det var først med major label debuten Same Trailer Different Park at det virkelig tok av for supertalentet fra Sulphur Springs, Texas. 12 glitrende countrylåter og et sett vittige, rørende og ikke minst skarpe observasjoner sentrert rundt småbylivets gode og dårligere sider er nøkkelen til at Kacey Musgraves kan regnes blant dagens store countrystemmer. Skiva gikk rett inn på andreplass på Billboard (#1 på countrylistene), er nominert til det som er av countrypriser i hjemlandet og med en påfølgende turné på begge sider av havet.
Diligently recording and releasing unique music since the mid ‘70s, Half Japanese is an American outsider music institution, one that represents the true embodiment of cult heroes.
The band’s official recording career began with a characteristically ambitious triple album, 1/2 Gentlemen/Not Beasts (1980), later chosen by Rolling Stone as one of the top 100 most influential alternative albums of all time. Over the years, Half Japanese have faithfully released music at a tremendous pace, as Half Japanese, as solo artists and in numerous additional collaborations. And aside from David Fair, who handed over the duties to his brother in the early 1980s but has made occasional guest appearance over the years, the band features the same members who have been at Jad’s side since the late ’80s and early ’90s: John Sluggett (guitar, keys, timbales), Gilles-Vincent Rieder (drums, percussion, keys), Jason Willett (bass, keys), Mick Hobbs (guitar, glockenspiel).
The Shaggs:
Daniel Johnston:
Tompkins Square is the small but highly-respected label out of San Francisco. Founded and largely run alone by Josh Rosenthal, the young indie imprint is most renowned for their exquisite sense of quality and their deep diggings into the forgotten crates of 20th century American music.
They have shed new light on old artists like Robbie Basho, Charlie Louvin and Tim Buckley, also releasing new artists like Hiss Golden Messenger, Daniel Bachman and James Blackshaw. In just a decade Tompkins Square has also earned a well-deserved reputation for their archival collections, such as the Grammy-nominated box set People Take Warning! Murder Ballads & Disaster Songs, 1913-1938 and the fantastic gospel collection Fire In My Bones!: Raw + Rare + Otherworldly African-American Gospel, 1944-2007
Did you have an initial idea back then on what the label should be and how it could evolve in the future?
Guitarist Bern Nix’s album Low Barometer was one of the first albums I recorded. Bern played with Ornette Coleman, and I used to see him around my neighborhood in the East Village. His harmolodic approach to guitar is fascinating and he is a giant of improvisation. Like Derek Bailey, not always the easiest listen, but a very satisfying one if you put yourself to the test.
Sharon Van Etten emailed me cold in 2009 and told me to check William out. I didn’t know who she was at the time, it was a random email. So I signed Will, and then he told me about Hiss Golden Messenger, who I signed, and then Michael Taylor from HGM produced Alice Gerrard’s album, Follow The Music, which got Alice her first Grammy nom at age 80. All from one email! His LP [Behold The Spirit], with its sweeping arrangements, changed the game for acoustic guitar records. Everyone who follows the American Primitive genre knows this by now.
