groove.no

The Ex & Getachew Mekuria: Moa Anbessa (Terp, 2006)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

“It’s a tribute to the free spirit” uttaler Terrie Ex om musikken på denne platen. Alle som kan ønske om å ha noe slik; det er bare å snu ørene denne veien. Moa Anbessa er på alle vis en plate der “free spirits” får fritt spillerom.

I løpet av et par uker i 2007 leverte kretsen rundt The Ex noen minneverdige konserter rundt om i hovedstaden. Først og fremst med en maktdemonstrasjon av en konsert på Fabrikken. Noen dager senere stod gitarist Terrie Ex på scenen sammen med Paal Nilssen-Love og Massimo Pupillo i OffOnOff (på Mono) og til slutt spilte Pupillo med sin egen trio, italienske Zu (som ikke er direkte knyttet til The Ex, men de bør likevel nevnes).

Dette er tre ganske forskjellige band, men de tjener som eksempel på nederlendernes utvikling i løpet av deres snart 30 år sammen. Fra å være et politisk anarko-punkband har de gradvis blitt oppslukt av ulike stilarter og retninger, der både Øst-Europa og Afrika har en naturlig plass, og der “frihet” vel er det begrepet som favner over det meste av det de holder på med.

The Ex er et band i kontinuerlig utvikling, og et ferskt eksempel på det er Moa Anbessa, som ble utgitt til liten blest i 2006. Dette er et samarbeid med saksofonisten Getachew Mekuria fra Etiopia, som startet å blåse helt tilbake på 40-tallet. Den aldrende mannen var langt fra sin karrieretopp da en gjeng uflidde hollendere banket på døra hans for en tid tilbake.

Bakgrunnen er som følger: The Ex hadde i lengre tid vært fans av platen The Negus Of Ethiopian Sax, nummer 14 i serien Ethiopiques, opprinnelig utgitt i 1972. Det var særlig den store sax-lyden til Getachew Mekuria som fanget deres oppmerksomhet. Da de skulle feire sine 25 år i 2004 begynte de drodle med tanken om å hente opp mannen fra Etiopia, for at han skulle spille med ICP (Instant Composers Pool) under den store Ex-festen på klubben Paradiso. Som tenkt, så gjort. De dro ned til Addis Abeba, børstet støvet av en fortumlet Mekuria, nå i 70-årene, som takket ja til sin første reise noensinne utenfor hjemlandet.

For å gjøre en lang historie – og bedre fortalt i det svært så rike omslaget – kort, reisen var en suksess for alle parter. Ikke minst for Mekuria selv, som kledd i tradisjonell løvedrakt blåste de fleste rundt seg til himmels. En avtale om å lage en plate sammen ble utpenslet på et hotellrom i Addis Abeba, der Mekuria valgte et knippe tradisjonelle etiopiske sanger som The Ex i sin tur omarrangerte. I tillegg ble en solid blåseseksjon invitert med på ballet, blant andre Xavier Charles (Silent Block) og Brodie West fra Deep Dark United. Noe av materialet er spilt inn i studio i Nederland, en del spor er tatt opp live.

Resultatet er uansett helt blendende. Langt unna “fyord” som ’fusion’ og ’world music’, dette er musikalsk vekselbruk på sitt aller beste, basert på gjensidig forståelse og åpenhet. Mekurias følsomme, melodiøse og tidvis helt frie saksofonlinjer får godt med boltringsrom, mens The Ex’ suggererende og kontante stil holder det hele i stramme tøyler. Sammen med den øvrige blåserrekka har de mange involverte laget en plate som bygger brede musikalske broer og etterlater dype spor i sin vei. Rytmer fra Sudan, gamle krigssanger, tradisjonelle afrikanske sanger og moderne (i betydning 70-tallet) dansemusikk – alt smelter her sammen i et levende, pulserende hele.

Det er låter her som er blant de mest dansbare og rytmisk lekne jeg har hørt på lenge, eksempelvis ”Musicawi Silt” som det bare er plent umulig å stå rolig til. Det samme går for fabelaktige ”Tezalegn Yetenu”, hvor musikerne i løpet av seks minutter koker ned hele prosjektets essens: Uforfalsket, funky afrikansk jazz, hvasse postpunk-gitarer, autoritær vokal og – ikke minst – et stort, varmt smil hos alle de involverte, som umerkelig strømmer fra musikken og inn i hjertet hos den som lytter. I korttekst: Moa Anbessa anbefales på det sterkeste for alle “free spirits” der ute.

Bjørn Hammershaug
Først publisert: 11.04.07

Diverse artister: John Barleycorn Reborn – Dark Britannica (Cold Spring, 2008)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

I den britiske kultfilmen The Wicker Man fra 1973 blir vi kjent med mange områder av britisk folklore, før-kristelige tradisjoner og paganistiske riter. Fruktbarhetsritualer, dyrking av solguder og magi, seksuell frilynthet, naturreligioner og menneskeofring er noen av ingrediensene. I tillegg til dette nyter filmen godt av et fantastisk soundtrack, hvis innflytelse har strukket seg langt inn i både amerikansk frifolk og britisk nyfolk. Det er en viss distinksjon mellom de to lands utvikling av dette musikalske landskapet, der britene ser ut til å være mer preget av ovennevnte elementer. Vi kan derfor bruke begrepet “nyfolk” om av den britiske grenen av feltet, selv om røttene både i amerikansk og britisk folk kan spores tilbake til de samme kilder på 60-tallet.

Kjennetegn ved den britiske nyfolken er at den er mer inspirert av europeisk tradisjoner, og med klarere befatning til okkultisme og paganisme, koplet til bruk av tradisjonelle instrumenter, med elementer av industriell musikk og ikke minst “mørke” krefter. Termer som “folk noir”, “pagan folk” og “apokalyptisk folk” blir brukt noe om hverandre, men felles foregangsnavn i denne kretsen er for eksempel Current 93, Nurse With Wound og Sol Invictus.

Dette gjenspeiles i tittelen på denne fabelaktige samleren: John Barleycorn Reborn: Dark Britannica. La oss dvele to sekunder ved tittelen. “Dark” spiller på det mørke aspektet ved nyfolken som allerede er nevnt, dette litt skumle aspektet ved musikken som geografisk skiller seg naturlig fra for eksempel Californias mer blomstrende hippiekultur. “Britannica” tar oss tilbake til før-romansk tid, til tradisjoner som fremdeles lever og ånder i underverden, tilsynelatende upåvirket av den moderne utvikling. John Barleycorn er en av de eldste britiske folksangene, først nedskrevet i 1588, og forteller om en manns forvandling personifisert gjennom kornsorten bygg (barleycorn) – viktig ingrediens i bryggingen av øl og dermed naturlig som symbol for fruktbarheten i åkeren og i naturen. Sangen regnes som viktig både for paganistene og for den tidlige kristningen av England, og det finnes derfor mange spennende historier rundt John Barleycorn. Dette har et utall artister opp gjennom årene visst å utnytte. Av en rekke versjoner (Traffic lagde en hel plate som heter John Barleycorn Must Die) kan vi her nevne Bert Jansch, Fairport Convention og Pentangle – alle essensielle navn innen utviklingen av nyfolken. Her møter vi altså John Barleycorn gjenfødt. Det er en ny generasjon som vekker gamle krefter til live.

Plateslipp er satt til Lammas 2007 – som i følge vår kalender er 1. august – og som er en dag tradisjonelt kjent for “the first fruits of the harvest”. Utgiverne av plata gjør like fullt et poeng ut av å ikke knytte seg for nært opp til verken religiøse eller politiske aspekter, og uttaler om prosjektet:

– Our concept explores the darker side of folk music is totally unrelated to the occult, modern paganism or politics. Instead it is about evoking the mystery of our ancient past, the strangeness of their beliefs and the remnants of this carrying down the centuries.

Mye kan sies om bade britisk folklore generelt og John Barleycorn spesielt, og både i selve platecoveret og en tilhørende hjemmeside (john-barleycorn-reborn.com) tas dette opp både grundig og vel. La oss derfor prøve å rette fokus mot selve musikken. I likhet med sine amerikanske åndssøsken har det vokst frem en ny generasjon musikere i England, særlig de siste 10 årene, som har vendt seg tilbake til – i første rekke – 60-tallets eksponenter, og videre bakover i tid.

Det skal ikke stikkes under en stol at enkelte i denne kretsen er i overkant seriøse, dunkle og selvhøytidelige. Musikken kan sikkert virke påtatt og en smule rollespillaktig for enkelte, men blant maskekledde druider og trekledde wicca-tilbedere finnes ikke minst veldig mye fin musikk. Først i denne prosesjonen går The Horse Of The Gods, og de bringer naturlig nok John Barleycorn med seg. Dernest The Owl Service, nydelige ”North Country Maid” og The Story med ”The Wicker Man”. I løpet av disse tre første møtene er mye av hemmelighetene rundt kulten avslørt: Horse Of Gods med sin tradisjonsnære rotfasthet, Owl Service med sin innyndende og vakre visefolk i tradisjonen fra Shirley Collins, Ann Briggs – og senere popularisert av for eksempel Espers. Til slutt av de tre; The Story med sin mer eksperimentelle form for avgudsdyrkning.

Det er stort sett langs disse kornradene vi skal befinne oss de neste par timene, og blant noe ugress så er det særlig den fruktbare jorda og de rike vekstene som danner hovedinntrykket. Jeg vil spesielt rette oppmerksomheten mot Sol Invictus’ ”To Kill All Kings” som er en lang offerpreken, hypnotisk vakre ”Lay The Bent To The Bonny Broom” (Charlotte Craig & Johan Ashterton) og den langsomme solnedgangsversjonen av ”Nuttamun Town” (med Drohne) som tre porter inn i et meget spennende rike.

Vi samles i kornåkeren, holder hverandre i hendene og ber til solen: La mørket komme.

Merk: Med på kjøpet av denne lekre doble samleren følger også 33 spor for gratis nedlastning.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 22.02.08

Jackie-O Motherfucker: Wow/The Magick Fire Music (All Tomorrow’s Parties, 2003)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

La deg ikke skremme av navnet. Eller la deg skremme av det. Jackie-O Motherfucker (JOMF) er verken metall eller rånerock, men et fritenkende kollektiv fra Portland, Oregon uten hemmende genrefikserte sperrer. Space rock, psykedelia, avantgarde, dronerock, improv, jazz, frifolk – alt inngår som en del av dette bandets hang til å utforske mikroelementer og forme massiver. Det var Tom Greenwood og saksofonist Nester Bucket som dannet JOMF i 1994, som siden har vokst til et pulserende konglomerat av musifanter. Deres mange plater har ikke alltid vært lett tilgjengelige, men med utgivelsen Wow/The Magick Fire Music er det nå mulig å anskaffe to av deres tidligere skiver på en dobbel CD. Akkurat det synes jeg du bør unne deg.

Disse to platene er fylt av over to timer med styrkedråper mot kommersialismens konforme trøyer. La oss starte med CD2, Wow. De tre sporene ble spilt inn i ACR, Baltimore i 1999 og gitt ut på den lille engelske labelen Fisheye. 8 minutter korte ”Black Squirrels” åpner som en syrete jamsession som kunne hørt hjemme på Andy Warhols fabrikk, overstyrte gitarer tråkler seg frem mellom en sløy rytme av bass og trommer, Jerry Garcia røyker fredspipe med Jimi Hendrix – og tiden står ganske stille.

Både tid og rom opphører fullstendig på 24 minutter lange ”Wow”, som bryter den jevne flyten de etablerte i begynnelsen. Vi kastes ut av fabrikken og ned til et stille skogstjern der en lomfugl synger ensomt med til en perkusjonist og litt forsiktig pling-plong. ”Wow” utvikler seg langsomt, etter 6 minutter kommer en fiolin inn i bildet, en gitar er ute og plukker sopp, en bass svinser liksom likeglad forbi. Uansett er det ingen rytmikk å knytte seg fast til, man må bare la seg flyte uanstrengt med. Etter cirka et kvarter vokser alt sammen med trommer og gitar til en hypnotiserende raga, og sitter man ikke i lotusstilling da kan man like gjerne stå og vugge i takt. ”Wow” er et merkverdig stykke musikk, og i det øyeblikket bandet finner en samlet front og kunne sendt låten ut til folkrockens ytterste sfærer stilner den hen.

Det siste sporet heter ”Love Horn”, og ønsker som tittelen indikerer blåserne velkommen til bords. Det 16 minutter lange kuttet frontes av saksofonen til Jef Reed, og her er svinger bandet seg løsere enn noensinne. Bakgrunnsmalingen flasser av selv om øksa ikke søker ekstasen, Reed beveger seg pirrende på kanten av den. ”Love Horn” kan høres ut som Albert Ayler eller Pharoah Sanders backet av Brokeback. Digg eller stikk, slike former for musikk sitter enten som festet til fotbladene – eller flyter vekk som morgendisen.

CD1, spilt inn i Baltimore i perioden 1998-1999 heter The Magick Fire Music og er 76 minutter med mye av det samme – altså det meste. Den ble opprinnelig gitt ut på Thurston Moores Ecstatic Peace som en dobbel LP, og består av syv spor som gjerne bør nytes uavbrutt.

På 15 minutter lange ”Extension” blir vi dusjet av cymbaler og kilt forsiktig av en gitar og bass som beveger seg prøvende oppover ryggen. Igjen improviserer JOMF seg frem mot… noe. Fra en prøvende åpning søker de fastere former. Det er ikke lett å høre hva de har tenkt – eller om de har tenkt – de første minuttene, men de klarer finurlig nok å finne dører som lar seg åpne, og som hele tiden fører videre. Selv om byggeprosessen går langsomt er det hele tiden progresjon å spore. Ikke vær utålmodige, venner: Jackie-O Motherfucker tar seg god tid, og belønningen er å bli hypnotisert inn i lange ”Extension” og ”Bone Saw”. Dette er JOMF nærmere Chicago og post-rocken, der sistnevnte låt med sitt klokkespill stikker seg særlig ut. ”The Cage” og snaut kvarter lange ”Second Ave. 2AM” er platens to vakreste, med en twang som tar oss inn mot den mektige ørkenestetikken til Morricone eller Calexico. Først i en ti minutter lang solnedgang, som kunne vart evig, og som føres videre på 13 minutter lange ”Second Ave. 2AM”. Og enda er det nesten 30 minutter igjen av platen. Legg spesielt merke til nesten kvarter lange ”Quaker”. JOMF har satt seg i ring, funnet frem munnharpe, håndtrommer og ulike former for slagverk, saksofon og gitarer, gynger frem og tilbake, sender pipa rundt, snakker med gudene og temmer slangene. Dette er far out, maaan!

Jackie-O Motherfucker er blant klodens feteste band, og selv om de har gitt ut plater som er minst like bra som disse to, så er Wow/The Magick Fire Music et gunstig utgangspunkt for videre oppdagelser på egen hånd.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 15.02.04

Devendra Banhart: Oh Me Oh My… (Young God, 2003)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Det er bare å merke seg navnet Devendra Banhart først som sist. Han har knapt fylt 20, og har gitt ut en av de mest bemerkelsesverdige debutplatene jeg har hørt på lang tid med Oh Me Oh My… på Michael Giras (Swans) Young God Records.

Omstreiferen Banhart høres ut som en etterlevning fra den tiden Alan Lomax og Harry Smith trålet markene i sørstatene på jakt etter røtter, funnet i en låve uten særlig kontakt med den moderne verden siden hine hårde dager. Han låter ubesudlet og autentisk, og er ikke helt umiddelbart lett å plassere i vår tids tettpakkede hverdag. Tenk om Syd Barrett hadde vokst opp i Clarksdale på 20-tallet, eller hvis Nick Drake hadde gjenoppstått inne i Daniel Johnstons hode. Eller noe slikt. Det er mulig å spore eldgamle bluestradisjoner her, så vel som 60-talls visefolk og nyere lo-fi artister som The Mountain Goats, The Microphones og Guided By Voices. Men mest av alt er Banhart noe helt for seg selv.

Oh Me Oh My… består av 22 låter/skisser til låter og en del kladd, som varer fra 30 sekunder og opp til fire minutter. Alt er spilt inn på en 4-spors kassettspiller og var i utgangspunktet ikke ment som en ferdig plate, noe som kanskje forklarer hvorfor det høres så befriende naturlig ut. Michael Gira ønsket å bevare dette uttrykket uten videre finpuss, og selv om man kan bli mettet av hjemmepregede og susete opptak, av og til småsurt og stort sett småskeivt, så var det et fornuftig trekk av Gira. Den spartanske produksjonen bindes sammen av Banharts urovekkende røst, surrealistiske tekster og fingerplukking. Perkusjonen ivaretas av litt fottramp, knipsing og klapping. That’s it. Dette er hardcore og upolert lo-fi milevis fra den klagende soveromstypen, og burde gå rett hjem enten du liker White Stripes eller Will Oldham.

Vokalen kan nok være vanskelig å takle for enkelte, Devendra Banhart kan gå opp i en skingrende, kvinnelignende falsett som er ganske creepy, og tekstlinjer som ’My friend has my favorite teeth, they bend backwards when he speaks’ (nydelige ”Michigan State”) og ’Christmas is here, all the leaves are jumping, when will they learn…’ (”The Spirit Is Near”) understreker mannens kreative omgang med ord. Jeg forstår ikke alltid hva tekstene hans handler om, men det gjør ikke så mye: ’Soon is good, sooner is best, under evil doorsteps, mid-July, the middle of June, evil Elvis good-afternoon…’ som avspilt fra en litt ujevn syvtommer på en slitt platespiller høres bra ut uansett.

Ikke alle 22 sporene er like engasjerende, men Devendra Banhart har noe ektefølt ved seg som gjør Oh Me Oh My… til en plate som lever og lever i langt større grad enn det meste av daukjøttet som slippes ut i dag.
Bjørn Hammershaug

Først publisert: 17.04.03

Neil Young: Tonight’s The Night (Reprise, 1975)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Neil Young har spilt for oss i fem tiår nå, men 1970-tallet vil for alltid være det beste og viktigste i hans karriere. Mellom tjuvstarten Everybody Knows This Is Nowhere til Rust-platene i 1979 lagde han ikke bare en rekke plater som troner helt der oppe på toppen av rockefjellet og befestet seg som en av våre aller største artister. Young klarte også å fange opp og tonesette utviklingen i dette omskiftelige tiåret. På få år gikk han fra å være en “blåøyd gutt” fra Canada til desillusjonert rockestjerne i California, fra å være en suksessrik folkrock-artist til et amerikansk ikon. Den gla’ naive hippiebølgen på 60-tallet ble etterhvert erstattet av en mørkere side av dop og død, og få har vel som Neil Young klart å stå noenlunde oppreist og beskrive denne tiden. On The Beach, Tonight’s The Night og Zuma står plassert midt i tiåret, like sentralt som de står i Youngs karriere og i rockehistorien generelt.

Men la oss ikke foregripe begivenhetene her med altfor mange svulstige ord. Skrur man tidsuret tilbake til 1972, så møter vi Neil Young på en kommersiell karrieretopp. ”Heart Of Gold” var å høre på alle radiokanaler, Harvest strøk oppover på listene og det godslige kokain-hippiesirkuset Crosby, Stills, Nash & Young var det største bandet på jord. Slik kunne det sikkert fortsatt – men med Young var det annerledes. Det ville seg gjerne annerledes med Neil. En rekke omstendigheter bidro til å prege hans videre utvikling, og av de ytre hendelsene står navnet Danny Whitten særlig sentralt.

Gitarist i Crazy Horse og Youngs nære venn døde av en overdose i november 1972, noe som er var et stort og personlig tap for ham. Dødsfallet markerte innledningen til den skjebnetunge Time Fades Away-turneen med The Stray Gators i 1973. Etter suksessen med Harvest kunne Neil Young trekke store, kalde haller og reiste landet rundt med eget fly. En innelukket og tequila-supende stjerne både overrasket og skuffet publikum som så frem til en hyggelig visestund med mannen bak Harvest. Time Fades Away ble noe ganske annet, og Whittens død, personlige gnisninger og utstrakt rusbruk bidro snart til å endre hele Neil Youngs musikalske uttrykk. Nok et dødsfall kastet snart nye skygger over den innerste krets. Roadie Bruce Berry var den andre herfra som døde av en overdose på kort tid. I tillegg bør det nevnes en tredje episode som bidro til å understreke den nye harde realiteten, et narkooppgjør som endte i dobbeltdrap i det liberale hippiestedet Topanga Canyon utenfor Los Angeles der Neil Young og mange av hans nærmeste venner hørte hjemme. Neil Young-biograf Jimmy McDonough skriver i biografien Shakey (Vintage, 2002):

“Neil Young was not around, not involved, didn’t even know the full details, but he caught the vibe. The seventies had arrived, maaaaaaan.”

Dette var episoder som ledet opp mot Neil Youngs kreativt mest spennende periode, og han vendte tilbake til noen nøkkelpersoner og aller beste folk: Produsent David Briggs, Crazy Horse’ gjenværende rytmeseksjon bassist Billy Talbot og trommis Ralph Molina, samt gitarist Nils Lofgren og steel gitarist Ben Keith (fra Stray Gators). De startet fra bunnen igjen, først på småklubber i Topanga, etterhvert inn i studio (nærmere bestemt S.I.R. i LA, som på det tidspunkt var drevet av Bruce Berrys bror). Tiden og forholdene i studio var uvirkelig mørke, røykfylte og ekstremt fuktige. Crazy Horse var akkurat dette; ubarberte, ubehøvlete og snøvlete – og blant de fineste musikerne verden har sett. Sammen skapte de et knippe rå og hjerteskjærende, flisete og hengslete, fyllasjuke og morgengretne låter.

Bruce Berry was a working man
He used to load that Econoline van.
A sparkle was in his eye
But his life was in his hands

Slik åpner platen, og de tre episodene jeg viser til ovenfor kan alle spores til enkeltlåter, som dette utdraget fra det sentrale tittelkuttet som innkapsler platen i to ulike versjoner, slik bandet hadde for vane å legge opp de mer eller mindre fokuserte konsertene de holdt på denne tiden. Da kunne “Tonight’s The Night” gjerne vare opptil en halvtime. Nydelige “Tired Eyes” er en annen låt med biografiske trekk:

Well he shot four men in a cocaine deal
And he left them lyin’ in an open field
Full of old cars with bullet holes in the mirrors

Som ikke det var nok, på det vitale liveopptaket “Come On Baby Let’s Go Downtown” (tatt opp fra Fillmore East) bidrar Danny Whitten nærmest som et levende spøkelse både på låtskriversiden og som vokalist.

Selv om det er Neil Young som er midtpunktet her, som låtskriver og vokalist, så fortjener de andre musikerne også en stor andel av æren for at dette har blitt en så autentisk og rå skive, svart uten å bli deprimerende, skeiv uten å hangle. De jordnære og hardtarbeidende skjeggbusene Molina og Talbot smelter sammen med Ben Keiths varsomme steel gitar og skaper en helt unik atmosfære på spor som “Albuquerque” og “Tired Eyes”. Nils Lofgren får på sin side tillatelse av sjefen til å rive en gitarsolo! Nei, det er ikke noe å si på energien som vibrerer mellom disse artistene.

De tolv sporene som til slutt ble valgt ut er alle klassiske låter på sin måte. Mellom det kjente tittelkuttet får vi nakne, såre ballader (“Borrowed Tune”, “New Mama”) og fullblodsrock (“Come On Baby Let’s Go Downtown”) fremført på en måte som et ukjent antall band i ettertid har forsøkt å kopiere, men der knapt noen egentlig har lykkes. Dette er “the real deal”. Selv er jeg særlig svak for de ustøe balladene med Ben Keith sentralt i lydbildet; ”Mellow My Mind”, ”Albuquerque” og ikke minst forsoffne ”Tired Eyes” er noe av det beste Neil Young har skrevet. Eller hva med litt beintøff truck-rock i ”Roll Another Number (For the Road)” og ”Lookout Joe”, sistnevnte med Lou Reed-lignende fraser som ‘A hip drag queen and, a side-walkin’ street wheeler, Comin’ down the avenue.’

Det er mange partier på denne skiva som fortjener hele avsnitt, refreng som fortsatt river i hjertet og vokalharmonier som etterlater dype merker i sjelen. Det er mulig å skrive uendelig mye om denne platen, men jeg stopper her. Tonight’s The Night er uansett en plate man aldri blir helt ferdig med.
Bjørn Hammershaug

Først publisert: 21.09.03

Neil Young: Zuma (Reprise, 1975)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Bare få måneder etter On The Beach og Tonight’s The Night samlet Neil Young sine beste tropper for nok en plateinnspilling. Han surfet på en kreativ formtopp på denne tiden, fri fra det anstrengte forholdet til skuespilleren Carrie Snodgress og med dødsfallet til vennene Danny Whitten og Bruce Berry mer på avstand. Det var en ganske god tid for Young. Den kommende platen skulle bli hans mest tilgjengelige siden Harvest, kjennetegnet særlig av både fengende, utadvendte låter og kraftige gitarer. Zuma ble likevel ingen umiddelbar salgssuksess. Den gikk inn på 25. plass i USA (det samme som forgjengeren), mens den i England ikke engang kom inn på topp 30.

Skal man noe banalt beskrive Youngs mesterlige trilogi på midten av 70-tallet i form av rusmidler, kan man si at der On The Beach var det bedøvende tempoet av honey slides og Tonight’s The Night ekkoet av en tom tequila-flaske, så var Zuma hvitt pulver i en åpen bil langs Pacific Coast Highway ned mot Zuma Beach. Det er noe sorgløst enkelt og gutteaktig rølpete over Zuma, en plate som taler de lange og gode barkvelders språk. Den er ikke riktig så intens som de to foregående, men føyer seg absolutt inn blant noe av det sterkeste han har laget, og best av alt – den står seg skrekkelig godt fremdeles. Og den markerte starten for den andre gullalderen til Crazy Horse.

Etter Danny Whittens død gikk ting litt i stå for gjengen. Vendepunktet kom når de knyttet til seg gitaristen Frank ‘Poncho’ Sampedro. De plukket opp den smilende slampen fra Detroit nede i Mexico, og tok ham med til sjefen. Han ble akseptert, og Poncho fylte raskt Whittens plass med sitt muskuløse gitarspill, som sammen med Youngs mest markerte gitarlyd siden Everybody Knows This Is Nowhere (1969) preger mye av Zuma.

Zuma ble spilt inn på Malibu, der Young en tid i forveien hadde kjøpt et større strandhus. Sammen med de gale hestene og (minst like gale) produsent David Briggs cruiset de rundt i rikmannsområdet, festet relativt hardt og lagde klassisk rock om hverandre. Det virker slett ikke så ille for en gjeng karer i begynnelsen av 30-åra, og de høres da også særdeles komfortable ut når de plugger inn. Damene finner vi bare som figurer i tekstene, som i stor grad vektlegger at Young nå har lagt det gamle forholdet bak seg og ser fremover.

Neil Young virker fokusert både i stemme og spill, og Crazy Horse følger ham som vanlig lett og uanstrengt. Av de ni sporene som ble med på platen er det særlig to som stikker seg ut: ”Danger Bird” og ”Cortez The Killer”. Tilsammen tar de opp omtrent et kvarter av den totale spilletiden, og begge viser hvilke kvaliteter som bor i denne gjengen. Prima gitarspill og vokalharmonier, og den gode følelsen der alt smelter sammen er det få andre band som evner. De to langsomme låtene er klassisk Young-materiale, og begge kunne sklidd naturlig inn både på Everybody Knows… og On The Beach. Men det er på Zuma de hører hjemme, og det er de som virkelig sørger for denne platens ubestridelige status. Et strømbrudd i huset der David Briggs skulle mikse skiva fjernet riktignok det siste verset av Cortez, og versjonen her er dermed bare 7 1/2 minutter lang. Det er likevel noen av de flotteste minuttene i rockens historie.

Men de syv andre, kortere låtene er heller ikke b-materiale. ”Don’t Cry No Tears” sparker i gang platen som definisjonen av hvordan en solid rockelåt skal lages. Den ble da også opprinnelig skrevet tidlig på 60-tallet, da Neil Young spilte i The Squires (titulert ”I Wonder”). Nydelig vokalarbeid på akustiske ”Pardon My Heart ”og selvsagt den drømmeaktige avslutningen ”Through My Sails” med Crosby, Stills & Nash toner ned de hardere sidene av albumet. Det er dessuten fullt mulig å smelte av de varme vokal-harmoniene på countryrockere som ”Lookin’ For A Love” og ”Stupid Girl”. Eller bare riste løs til rufsete rock med ”Barstool Blues” og ”Drive Back”.

Zuma er på mange måter en komplett rockeplate, og med unntak av Rust-platene på tampen av tiåret ble den Neil Youngs siste store på 70-tallet.
Bjørn Hammershaug

Først publisert: 30.09.03

Neil Young: On The Beach (Reprise, 1974)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

On The Beach har opp gjennom årene vært gjenstand for en usedvanlig sterk kultus. Vinylen har ikke vært så grei å få fatt i på en stund, og CD-utgaven har som kjent latt vente på seg. Undertegnede var blant de mange tusen som skrev under på en kampanje på the Internet for å få den utgitt. Lite at det hjalp, men etter alle disse årene har Neil Young nå endelig sørget for at denne mytiske platen slippes til de utålmodige masser. Det skjer samtidig med at American Stars n’ Bars, Hawks And Doves og Re-ac-tor også trykkes på ny, og dermed er snart hele hans katalog tilgjengelig igjen. Det skulle da også bare mangle. Young er en essensiell artist, men av “the missing six” er det nok On The Beach som har vært mest etterlengtet blant de fleste. Det naturlige spørsmål er selvsagt om platen lever opp til sitt rykte. Fortjener den egentlig all denne viraken?

Og det gjør den jo. Det er ingen tvil om at On The Beach er en av Neil Youngs mest sentrale utgivelser på 70-tallet, en av de jevnt sterkeste gjennom hele hans lange karriere, og en plate alle med en smule interesse for mannen vanskelig slipper unna. En virkelig  særegen plate på alle vis, fra omslagsbildet til siste låt, og et tyngdepunkt mellom hans andre klassiske medio 70-talls plater, Tonight’s The Night og Zuma.

Coveret er komponert av Neil Young selv, og omtrent som på Dylans Bringing It All Back Home er en rekke små og store ting plassert omhyggelig rundt på bildet: en ’59 Cadillac begravd i sanden, den visne palmen, en avis med Nixon på forsiden. Et par forlatte støvler. Det står to stoler under parasollen, men bare Neil Young sees på bildet, med ryggen til kamera, vendt mot bølgene og den disige himmelen. On the beach. Det er ingen sorgløse surfebølger på denne stranda. Det er ikke et lykkelig stykke land, men heller ikke direkte sorgtungt. Det er en stille, ettertenksom strand.

Det henger mørke skyer over hans hode, men Neil Young var ikke riktig så alene under innspillingen. Det var nemlig litt av et lag som ble med denne våren i 1974. Rundt Young finner vi Ben Keith som har en finger med i det meste, bassist Tim Drummond og trommis Ralph Molina fra Crazy Horse. Ellers fløt det av diverse mennesker i studio, fra Playboy-bunnies til The Bands rytmeseksjon, Billy Talbot, Crosby & Nash og ikke minst Rusty Kershaw, en spinnvill innfødt fra Louisiana, som spiller fele og slide gitar. Det var han som sørget for såkalte “honey slides”, pot & honning, tilskuddet som stadig slo knockout på alle mann og skapte en ganske så sedat stemning i studio. Det var også Kershaw som sørget for at gamle stoler og lamper ble plassert i det kliniske studiorommet for å gjøre stemningen mer intim. Det var han som krøp rundt som en pytonslange og alligator på gulvet under innspillingen av ”Revolution Blues” for å skape passende atmosfære. Jeg har lest at Kershaw ikke øvde før opptak, han tok låtene på sparket og stolte på vibbene – og det ser ut til å være en holdning som preger mye av On The Beach, og som kanskje bidrar til at den høres så befriende liketil og avslappet ut den dag i dag. Rusty Kershaw preget mye av innspillingene i Los Angeles, som ikke var så gufne som opptakene til Tonight’s The Night. Det er fortsatt mørkt og det er natt i studio, men lyset siver langsomt tilbake inn igjen.

On The Beach er da heller ikke så svart som Tonight’s The Night (som først ble gitt ut året etter). De åtte låtene her er ganske lange og det går stort sett i tilbakelent, tequilaglødende country og potrøykende blues. Det er en behagelig rufsete stil, tekstene løse, men poengterte, musikken er tidløs. Det er som om Young er i ferd med å reise seg igjen for å vakle videre innover i 70-årene. “Some get stoned, some get strange, But sooner or later it all gets real” som han synger på platens oppløftende start ”Walk On”. Det var kanskje på tide å komme seg videre, etter en destruktiv og tung periode preget av mye dop, trøbbel på hjemmebane og rystende dødsfall (Danny Whitten).

”Walk On” er en ganske streit, uptempo rufserocker og platens mest anonyme spor etter min mening. ”See The Sky About To Rain” er i både tekst og tone en mer tradisjonell folkballade. Med Young på Wurlitzer og Ben Keith på delikat steel gitar er dette klassisk sårbar Young. Den er vakker så det holder, men det er ”Revolution Blues” som er den første virkelige mesterlåten. Den er mest kjent for sin mye omtalte tekst, der Young går inn i en slags Charles Manson-rolle:

I got the revolution blues, I see bloody fountains
And ten million dune buggies comin’ down the mountains.
Well, I hear that Laurel Canyon is full of famous stars
But I hate them worse than lepers and I’ll kill them in their cars

Neil flerrer ut den saftige teksten til en rå, sugende melodi, med bassen til Rick Danko skrudd høyt til værs, Helm stødig bak trommesettet, mens Young og David Crosby krafser på hver sin gitar. ”Revolution Blues” er en killerlåt. De to siste låtene på albumets første side er ”For The Turnstiles” og ”Vampire Blues”. Førstnevnte er en minimalistisk banjo/dobro-duett fra Young og Ben Keith, mens Vampire Blues er sløy, sumpblues i tradisjonell sangstil:

Good times are comin’, I hear it everywhere I go
Good times are comin’, I hear it everywhere I go.
Good times are comin’, but they sure comin’ slow

Exit side 1, som alene kunne vært en strålende EP. Så er det likevel side 2 som bidrar til at platen virkelig fortjener sin status: ”On The Beach”, ”Motion Pictures” og ”Ambulance Blues” tar tilsammen opp over halve platens totale spilletid og kan høres som en langsom, seig helhet. ”Motion Pictures”, en seriøs “honey slide” tilegnet kona Carrie, bidrar mest til å balansere de to gigantene rundt. Tittelsporet er syv minutter med fremmedgjøring, angst og ensomhet – blant Neil Youngs aller sterkeste øyeblikk, og et spor det er vanskelig å ikke få frysninger av. ”Ambulance Blues” er like omfattende. Med Rusty Kershaws fele, Young på munnspill og Molinas rytmiske håndtromme i bakgrunnen har de en flyt som kunne vart evig. Som en elv som langsomt renner fra Canada ut i en annen tid: “Back in the ol’ folky days, the air was magic when we played” dras vi ned til samtidens USA preget av Patty Hearst og Richard Nixon i nyhetsbildet: “I have never met a man with so many lies, he had a different story for every set of eyes.” Når låten til slutt renner ut i havet etter ni minutter har vi vært med på en svært bemerkelsesverdig reise.

Den intime, røykfylte atmosfæren og den knappe, men kraftfulle produksjonen, råheten i opptakene, den diffuse, nesten drømmeaktige stemningen, flyten i låtene og de dyktige musikerne, Youngs ærlige stemme. Tekstene, personlige og tidstypiske. Mellow yellow og helter skelter.

Alt dette – og sikkert mer til – gjør On The Beach til en essensiell plate i enhver samling.

Bjørn Hammershaug
Først publisert 22.07.03

Sufjan Stevens: Greetings From Michigan – The Great Lake State (Asthmatic Kitty, 2003)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

A song to thee, fair State of mine,
Michigan, my Michigan;
But greater song than this is thine,
Michigan, my Michigan;
The whisper of the forest tree,
The thunder of the inland sea;
Unite in one grand symphony
Of Michigan, my Michigan

Slik lyder første stolte vers av Michigans offisielle sang. Nå har staten blitt tilegnet en hel plate, med oppdatert innhold og en bittersøt kjærlighetserklæring som går noe på tvers av Douglas Mallochs kraftpatriotiske linjer.

Jeg er litt svak for ambisiøse prosjekter, men Sufjan Stevens tar kaka med sin plan om å lage 50 plater med utgangspunkt i USAs delstater. Fleip eller fakta, hva er vel mer naturlig enn å ta fatt med hjemstaten Michigan? Det er et mildt sagt overmodig prosjekt denne eksentrikeren har gitt seg i kast med, men Greetings From Michigan – The Great Lake State viser at han har potensiale til å lykkes.

Stevens er en misunnelsesverdig kreativ herre; multi-instrumentalist (han trakterer ca. 25 stykker) og utdannet musiker som nå bor i NYC. Startet selskapet Asthmatic Kitty hjemme i Holland, Michigan sammen med sin stefar, og fyller ellers tiden som grafisk designer og forfatter. Han suger til seg inspirasjon fra et vidt spenn av artister, som Prince, Bela Bartok og John Fahey, og har allerede et par varierte world/electronica-album bak seg. Stevens spilte første gang i Norge på den kristne DP Festivalen i Blaker i 2001, og kan ellers knyttes opp til samarbeid med Marzuki (et folkband fra Michigan), Soul-Junk, Danielson Famile og Half-Handed Cloud. På Greetings From Michigan har han fått hjelp fra nettopp John Ringhofer (Half-Handed Cloud) og noen søsken fra kjernefamilien Smith (The Danielson Famile). Resultatet har blitt 15 varierte popperler der han har lagt vekk elektronikken til fordel for en bukett av blåsere, strykere, fløyter, strenger, bjeller, klokkespill og what not.

Sufjan Stevens styrer det hele på en imponerende delikat og gjennomtenkt måte. Her er elementer av både post-rock, easy listening og kammerpop, men også hjerteskjærende pianoballader og folkviser med banjo og orgel. Med sine bløte hviskestemme og øre for storslagne arrangementer og gode popmelodier kan Greetings From Michigan gjerne assosieres med nevnte artister, men også Lambchop, Pernice Brothers, Neutral Milk Hotel og Stereolab. Venner av slike band bør være de første til å omfavne Stevens, men hans visjonære holdning gjør det vanskelig å plassere musikken inn i en simpel bås.

Det er heller ikke lett å pelle ut enkeltlåter på denne rikt sammensatte platen. Jeg kan riktignok styre min begeistring for de mest voldsomme øyeblikkene av dramatisk “cocktail-pop” (”All Good Naysayers…”, ”Alanson”, ”Crooked River”). De gir i hvert fall platen variasjon og fremhever dessuten noe av Sufjan Stevens’ blomstrende kreativitet. Behagelige og langsomme visefolk-låter som ”For The Widows In Paradise”, ”Romulus” og ”Sleeping Bear” kan med fordel trekkes fram som lyden av en perfekt skyfri himmel. Det gjelder også særlig de Neil Young-hviskende hymnene ”Oh God, Where Are You Now?” og ”Vito’s Ordination Song”, som er som en gløtt gjennom perleporten. Også på disse mer sparsommelige balladene drysser Stevens på med lekker instrumentering, det være seg obo, banjo eller et klokkespill som triller nett forbi, og som får Michigan til å bli en kontinuerlig oppdagelsesferd.

The Great Lake State kjennes ikke bare for sin imponerende natur og verdenskjente bilindustri, men også for belastede områder i Detroit og Flint (som ble glimrende portrettert av Michael Moore i dokumentaren Roger & Me). Selv om omslaget her presenterer postkortversjonen av staten, er innholdet mer i samsvar med Moores filmer. Nå er ikke Stevens riktig så politisk, men med låttitler som ”Flint (For The Unemployed and Underpaid)” og ”Detroit, Lift Up Your Weary Head” gir han visse signaler. Titlene er forøvrig storslagne så det holder, og tekstene som skjuler seg bak kan knyttes både til staten og Stevens tro. Vår mann Sufjan skriver meget gode historier, som tross stedsfestingen er skrevet med en personlig vinkling som gir låtene allmenn gyldighet. Han benytter Michigan mer som ramme, eller bakgrunn for sine hverdagslige skråblikk.

Når Sufjan Stevens ramser opp statlige særtrekk som Henry Ford, Windsor Park, Saginaw, Wolverine, Pontiac og innleder med linjen “Once a great place, now a prison” er det egentlig bare på tide å bytte ut den gamle statssangen:

Thou rich in wealth makes a State,
Michigan, my Michigan;
Thou great in things that make us great,
Michigan, my Michigan;
Our loyal voices sound thy claim
Upon the golden roll of fame
Our loyal hands shall write the name
Of Michigan, my Michigan
Bjørn Hammershaug

Først publisert 28.06.03

All Tomorrow’s Parties, Camber Sands 12-15. mai 2006

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

“Actually I have no idea on how this thing works…”

Stephen McBean fra Black Mountain står med hodet dypt inne i strømboksen på det maurbefengte rommet mitt som ikke har vært pusset opp siden Harold MacMillans dager. På plenen utenfor ligger fire nakne jenter under en dyne og spiser noe fritert fett og snakker med en slang som ville gjort Mike Skinner lettere forvirret. Nabokåkens australske gla’gjeng har trolig forsørget minst et par luksusbiler i Mendellin og i vårt reisefølge hersker det mild forvirring om hvor mange vi egentlig er. Det er en gusten dag, de truende og glupske måkene er nærgående og på størrelse med havørn – og jeg lurer på hva i huleste McBean gjør inne på det som skal være mitt hjem de neste tre dagene. Yup, det er utvilsomt All Tomorrow’s Parties igjen. Stedet er fremdeles et av de minst glamorøse feriestedene i den vestlige verden: Camber Sands i East Sussex og Pontin’s Family Park.

Vaktene var blitt en smule strengere, lyden var som vanlig under pari og det var fremdeles ingen andre aktiviteter enn konserter på kveldene (med mindre man ville bruke sparepengene på spillmaskiner og fritert mat). Selv om konsertene startet relativt tidlig på ettermiddagen er det nesten litt merkelig at det ikke satses litt mer på også andre kulturelle aktiviteter under en slik helg. Men programmet – det viktigste – på denne artiststyrte festivalen var som alltid glimrende og stemningen vennlig og usnobbete: Kurert av Mudhoney, Yeah Yeah Yeahs og Devendra Banhart, hvilket betød tre dager med henholdsvis mye møkkete gitarer, en solid porsjon energisk rock og en svær bøling med lurvete folksters.

Dag 1
Mudhoney hadde satt sammen en pakke som balanserte fint mellom gammelt og nytt. Smålegendariske The Flesh Eaters markerte at det var 25 år siden de spilte med originalbesetningen, blant andre Chris D., Steve Berlin, Dave Alvin og John Doe – med andre ord var store deler av Los Angeles’ rockescene tidlig på 80-tallet inkludert (Blasters, X, Los Lobos, Divine Horsemen), mens australske The Scientists med Kim Salmon nærmest var en selvfølge i kraft av å være en av Mudhoneys store inspirasjonskilder. Ingen av disse to bandene rocket min verden til himmels, og begge bar preg av alderens tyngde vil jeg mene – men det var et par andre band som gjorde helgen hot.

Først og fremst Comets On Fire. Noe annet ville da også vært en overraskelse. Med både nytt og gammelt materiale, en Ben Chasny i storform på gitar som tryllet frem soloer som strakk seg fra Sussex til Saturn, Noel Harmonsons frenetiske mishandling av sin echoplex og vokalist Ethan Miller supercoole attitude leverte Santa Cruz-bandet en konsert som ville tatt fyr hvis noen hadde kastet en fyrstikk opp på scenen. Hvis de nye låtene er representative for den kommende platen er det bare å glede seg, i mellomtiden oppfordres alle til å anskaffe deres to foregående mesterverk. Tidvis heftig ble det også under Black Mountain, som aldri søkte seg opp til det samme energinivået. Det canadiske bandet, frontet av ekstremt sedate Stephen McBean, er heller ikke et storslagent liveband, men med et fokusert sett basert på den strålende debutplaten var det fornøyelig å oppleve hvordan de rullet ut ”No Hits”, ”Set Us Free”, ”No Satisfaction” og ”Modern Music”.

Melbourne-bandet The Drones fortjener også et par linjer. Med ett bein i sumpen og det andre i garasjen er The Drones destillatet av en lang fest med The Birthday Party, Royal Trux og Green On Red, skikkelig møkkete og grinete bluesrock bygget på tomme kanyler og slunkne whiskey-flasker, og som dermed plasserer seg solid i den australske rocktradisjonens stolteste øyeblikk.

Mens vi er inne i garasjen: Seattles gudfedre Mudhoney rocker fremdeles fletta av de fleste. Den litt deprimerende tanken på at det var 15 år siden sist jeg så dette bandet på en scene ble raskt glemt da de kjørte et vinnersett fra store deler av karrieren – med særlig vekt på de første utgivelsene: ”If I Think”, ”Touch Me I’m Sick”, In N’ Out Of Grace”, og selvfølgelig ”Here Comes Sickness” og ”Hate The Police! Ingen kan brøle “Mooommmyy” som Mark Arm hvis raspende barberblad-stemme bare blir råere med årene. De er godt opp i 40-årene, og ikke lenger like utagerende som tidlig på 90-tallet, men låtene kler nettopp en seigere og mer gretten fremføring, ikke minst den kanskje beste av dem alle; ”Sweet Young Thing Ain’t Sweet No More”. Ah, for et ungdoms-anthem.

Dag 2
Ikke uventet hadde New York-bandet Yeah Yeah Yeahs plukket med seg artister med en estetikk ikke helt ulikt sin egen. Liars, Blood Brothers, TV On The Radio og Ex Models var blant bandene som gjorde lørdagen til helgens mest heseblesende – og likelydende. De som virkelig brant seg mest fast i minnet var faktisk Oneida, som med noe skuffende The Wedding i bagasjen, leverte en gnistrende konsert, en slags hurtigvariant av Each One Teach One og en psykedelisk scenografi gjorde det til en nærmest transcenderende opplevelse å følge trioens eksesser på scenen.

Dag 3
Spol over til skeive strenger, batikk, strenginstrumenter og uflidd skjegg. Devendra Banhart hadde satt sammen et imponerende program, med en blanding av gamle helter (Jandek, Bert Jansch, Ramblin’ Jack Elliott, Vashti Bunyan, som sang så lavt at det knapt var mulig å høre hennes vakre viser), gode venner (Vetiver, Espers) og introverte damebekjentskaper (Jana Hunter, Danielle Stech-Homsy). Jeg skal være den første til å innrømme en smule savn av noe mer utadvendte øyeblikk denne søndagen, men du verden så mye fin musikk som ble presentert, selv om det ble en dag fri for de helt store øyeblikk eller voldsomme overraskelser, heller en konstant følelse av kreativitet og kvalitet, i time etter time. Det er slett ikke så ille.

Blant mange snålinger stiller nok Jandek likevel i en særklasse. Han har vel snart spilt fire hele konserter i løpet av sin 30 år lange karriere, og begynner å bli skikkelig scenevant nå. Han hadde denne gangen med seg en bassist og en trommeslager som virket relativt skvetne med tanke på hva den merkelige mannen i svart til enhver tid skulle finne på. Det er noe merkelig besnærende over Jandeks ukomfortable låter, hjerteskjærende tekster, hans krasse gitarspill og en vokal som ikke virker å trives ute i det fri. Lokalet ble gradvis glissent utover konserten, men jeg tok meg selv i å bli stående, og, vel ikke akkurat glede meg over den, men jeg lot meg fascinere på et slags merkelig vis. Det er øyeblikk i hans låter som er fryktinngytende bra, men sannelig er det også lange ørkenvandringer som fører oss dit.

Espers var blant de jeg gledet seg mest til, ikke minst med tanke på deres kommende og flotte plate Espers II. Philadelphia-bandet står for en mykere og vennligere folk, som særlig er beslektet i den britiske tradisjonen, halvt paganistisk ritualstyrt, halvt kollektivbasert nyhippie-orientert. Denne konserten var både vakker og ven, og den manglende sisteprikken kan nok dels skyldes noe grumsete lyd som ikke tjente detaljene som platen kan tilby – og det faktum at sekstetten stilte på scenen uten alle de rare instrumentene som fargelegger platen. Vetiver har også en meget sterk oppfølgerskive på gang (To Find Me Gone), og sammen med sitt band og Devendra Banhart hensatte den godeste Andy Cabic oss til California en gang tidlig på 70-tallet med et sett blandet av viser, country og folk fremført på liketilt og slentrende vis.

Devendra Banhart ja, han var sistemann ut på hele festivalen, og bar selv preg av at han ikke bare hadde ligget på gresset som oss andre. Kanskje var det litt grunnet et festivaltrøtt publikum, men konserten med Banhart og hans familie var ikke like forrykende som for eksempel det han leverte på Accelerator i fjor. Men for all del, fantastiske versjoner av ”Little Boys” og ”Heard Somebody Say”, etter en del om og men fikk han til en duett på ”Dragonflys” (og sjelden har 40 sekunder virket så forbasket kort), et sjarmerende stunt der han overlot scenen til en tilfeldig publikummer (en heldig unggutt fikk trampeklapp for sin innsats – og det var vel fortjent) bidro til at vi alle kastet ponchoen og danset oss inn i den lyse morgen.

Av de mer ukjente bandene vil jeg særlig trekke frem trioen Bat For Lashes fra nærliggende Brighton, fremstilt som en blanding av Cat Power og Kate Bush (og legg gjerne til litt Björk) tok i hvert fall meg litt med storm med sin rike vokalbruk, folk-instrumentering og veksling mellom uskyld og mørke. Det var heller ikke lett å komme seg unna favntaket til Bert Jansch, den legendariske gitaristen fra Pentangle, det var nesten som å overvære Nick Drake eller John Martyn, og ikke vanskelig å forstå hans påvirkningskraft til for eksempel Six Organs of Admittance, Jack Rose/Pelt eller Harris Newman.

Summarum: All Tomorrow’s Parties levde igjen opp til forventningene, og om man ikke blir slått i bakken så ofte så som før, kan det skyldes helt andre ting enn kvaliteten på det som serveres. Man blir unektelig mer kresen og tilbakeholden med årene, og ikke minst; tre dager med nærmest konstant livemusikk sliter både på ører og kropp. Men vi ses vel igjen i desember.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 18.05.06

Bruce Springsteen: Nebraska (Columbia, 1982)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

“Guess there’s just a meanness in this world…” uttrykker drapsmannen innledningsvis på det lavmælte tittelkuttet. Historien om paret som drar på drapsturne gjennom Nebraska og Wyoming åpner Bruce Springsteens mest spartanske og avkledde plate. Med en enslig gitar og et munnspill unnfanget på en 4-spors opptaker på kjøkkenet endte disse 10 demoinnspillingene opp som det ferdige resultatet. Det var ikke bare et modig trekk fra en artist som på dette tidspunkt allerede hadde stadionstatus, men også en glimrende løsning som fremhever de beske tekstene og understreker den harde realiteten i livene til karakterene vi møter. Springsteen hadde siden debuten vokst fra sine håpefulle ungdomsbrøl (Born To Run, 1975), der han og Mary “were riding to chase the promised land”, opp til mer illusjonsløse The River (1980) hvor “all them things that seemed so important, well mister, they vanished right into the air…”

Med Nebraska tok han et naturlig skritt videre, både ut på landeveien og innover i seg selv.

Nebraska er en tilbakeskuende, personlig plate hvor han sterkere enn noensinne skildrer karakterer som ikke finner noen vei ut av det livet de er fanget inn i, noe som gjerne resulterer i desperate handlinger og konflikter med loven. Springsteen går nært inn i menneskene og livene han beretter om (han skriver i førsteperson), og der Born To Run til tider blomstret med et omfangsrikt persongalleri, fokuseres det her mer på skjebnen til enkeltindivider. Historiene, sammen med den ødslige stemningen, gjør platen lite lystbetont, og den ble da også en relativ kommersiell flopp da den kom ut. Den har likevel opprettholdt status som en Springsteen-klassiker – er i hvert fall min personlige favoritt – og kan høres både på mikronivå og som en bredere, sosialkritisk plate der Bruce Springsteen går i rollen som en slags moderne variant av Woody Guthrie.

Mens Guthrie tok utgangspunkt blant annet i 30-tallets Oklahoma, er Springsteen plantet i østkystens østkant, i en ny tids depresjon med rustne bilfabrikker, nedlagte boardwalks og en “industrial skyline” som sceneteppe, handlingen er lagt til steder som Linden, Mahwah, Perrineville og Atlantic City. Med unntak av tittelkuttet er det lite direkte referanser til midt-vesten (den er vel en versjon av historien om Charles Starkweather og Caril Ann Fugate, som ble kjent som et fryktløst drapspar i årene 1957-58.) Tittelen virker dermed like mye som å karakterisere en slags mental tilstand. Men også en geografisk, det er som om disse skrinne innspillingene er skapt for å kle en reise langs trøstesløse highway 80, mellom Lincoln og Cheyenne.

Nebraska inneholder noen av Springsteens aller beste låter, der tittelkuttet, ”Atlantic City”, ”Mansion On The Hill”, ”State Trooper” (er det bare meg, eller minner han om Alan Vega i Suicide-låten Johnny når han skriker til på slutten her?) og ”Highway Patrolman” stikker seg særlig ut. Dette er Springsteen på sitt beste som pensler ut minnerike historier i enkle, men billedrike former. ”Highway Patrolman” er særlig levende etter at den ble nydelig omformet til film av Sean Penn som Indian Runner. Bruce Springsteen har alltid hatt en rikdom i sine tekster som virker velegnet for lerretet, men denne brødretragedien er en av hans mest tidløse og dramatiske.

Selv om Nebraska er tatt opp under enkle forhold er det likevel en ganske variert plate, fra nærmest 50-talls-aktig rock’n’roll (”Johnny 99”, ”Open All Night”), til den dystre bluesstemningen som gjør ”State Trooper” til platens skumleste, og den enkle, rørende folk-hymnen ”My Father’s House”. Det var et lykketreff hvis myten om at han og The E Street Band ikke fant ut hvordan de skulle spille inn disse opptakene stemmer. Jeg tror Nebraska hadde stått igjen som en veikere plate med en fyldigere innpakning. Det heter seg også at den var så trøblete å mastre at Columbia en periode vurderte å gi den ut bare som en enkel kassett.

Med Nebraska favnet Springsteen med et enkle grep over mye av amerikansk musikkhistorie, fra Harry Smith til Bob Dylan, der både blues, folk og rock n’roll står sentralt. Det er i møtepunktet mellom de gamle tradisjonene og den moderne hverdagen Nebraska har en nerve som fortsatt dirrer. I ettertid har denne formen for lo-fi blitt formidlet av en milelang rekke med artister, men de færreste har klart å oppnå et like minneverdig resultat som det Bruce Springsteen gjorde i 1982.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 01.06.03