94. Wendy & Bonnie: Genesis (Skye/Sundazed, 1969/2008)

Wendy & Bonnie: “Let Yourself Go Another Time” Deres etternavn er Flower, de kom fra San Francisco, og 13 og 17 år unge spilte de inn sitt første (og siste) album i 1969. Nærmere essensen av “blomsterbarn” er det vel ikke mulig å komme.

Wendy og Bonnie Flower kom fra en musikalsk familie og var preget både av samtidens psych-pop og latin jazz. Cal Tjader var endog gudfar til kidsa, og ble oppmerksom på jentenes første band, herlig titulerte Crystal Fountain, og satte dem i kontakt med Skye Records. Her ble de tatt under vingene til produsent Gary McFarland og fikk med seg et stjerneband bestående av blant andre trommis Jim Keltner og en ung Larry Carlton på gitar. Resultatet ble Genesis: Tidløs pop preget av ungdommelig uskyld og musikalsk modenhet der blendende vokalharmonier, elegante arrangementer og solfylte rytmer faller helt naturlig på plass. Ikke til å undres at Stereolab er erklært fans.

Tiden etter tilblivelsen ble ikke fullt så vellykket for duoen. Skye gikk konk kort tid etter lanseringen, McFarland døde av hjerteattakk etter at en smarting droppet metadon i cocktailen hans og søstrene drev i hver sin retning – dog begge involvert med musikk helt opp til i dag. Genesis ble deres eneste plate sammen, og den kunne lett havnet i glemselens store bok hadde ikke Sundazed børstet støv av den med en reutgivelse i 2001, etterfulgt av en deluxe utgave 7 år senere. Her finner du også opptak med Crystal Fountain og en del annet snadder.

95. Steel Pole Bath Tub: Tulip (Boner, 1991)

Steel Pole Bath Tub: “Soul Cannon” Bozeman, Montana har ikke etterlatt seg de største flekkene på det musikalske kartet, og Steel Pole Bath Tub er vel heller ikke stort mer enn en avskygning borte i et eller annet hjørne. Likefullt, de flyttet etter hvert til Seattle, ble en del av den tidlige 90-tallsscenen der oppe og gjorde blant annet en split sammen med The Melvins (av Mudhoneys “Sweet Young Thing”). Tulip – titulert etter en uferdig roman av krimforfatteren Dashiell Hammett – er deres beste plate. Det skjer veldig mye her, og lite er gitt på forhånd. Her er vekselsvis kaosrock og støypunk, spekket med samples av ulike popkulturelle referanser, postpunk-aktige gitarer som møter munnspill-jammer, og en vokal som hele tiden er på randen av kollaps. En hardkokt skive i Hammetts ånd. Tulip er dessuten befriende lite utdatert, og kunne egentlig like gjerne kunne vært utgitt i 2011.

Trioen flyttet senere til San Francisco, og hooket opp med Jello Biafra for det tidvis storveise prosjektet Tumor Circus. Sjekk “Meathook Up My Rectum” for en appetittvekker. I kjølevannet av Nirvana ble også Steel Pole Bath Tub signet til en stor etikett, men det gikk selvsagt ikke spesielt bra (hva tenkte de på – sjekkheftene satt virkelig løst på den tiden). Dette var et band som hørte hjemme godt utenfor hovedstrømmen. Mike Morasky og Dale Flattum har drevet med en rekke prosjekter i årenes løp, men ingen som vel kan måle seg helt med Steel Pole Bath Tub og Tulip.

Kuriosa: I 2008 ble en låt fra påfølgende The Miracle of Sound in Motion (1993) benyttet i en reklamefilm for spillet Left 4 Dead. Håper gutta endelig cashet inn litt spenn.

96. Lync: Remembering The Fireballs Pt. 8 (Troubleman/K, 1997)

Lync: “Two Feet In Front” Lync er et sørgelig glemt band – i hvert fall i min bok. De kan høres som en forløper til senere indiefavoritter som Modest Mouse eller emocore-band som The Promise Ring, og man kan ane at deres egne røtter var i post-hardcore scenen og band som Fugazi eller Rites Of Spring med sin blanding av nervøs snakke- og skrikevokal, ømfintlige melodier og kaotiske bråkeutbrudd. Olympia-bandets noe ubehøvlete sound og originale gitarstemming kan også relateres til både Sonic Youth, Slint og Unwound. Jeg kjenner ikke til deres (ene) studioalbum, men Remembering The Fireballs Pt. 8 er en karriereoppsummerende samler i form av singler og uutgitte spor som jeg tipper vil dekke det meste av det beste. Her er det i hvert fall flust av låter med den herlige, tidlige 90-tallslyden som enkelte av oss er litt ekstra svake for, en slags naivistisk aggresjon og skrudde temposkifter som senere ble vannet ut av etterfølgende emocore-band.

Etter at Lync gikk sønder midt på 90-tallet gikk medlemmene over i andre konstellasjoner oppe i det nordvestlige USA, blant annet å finne i Love As Laughter, Built To Spill (live) og Red Stars Theory.

97. Lula Côrtes E Zé Ramalho: Paêbirú (Shadoks, 1975/2005)

Lula Côrtes E Zé Ramalho: “Trilha De Sumé” Lula Côrtes og Zé Ramalho er brassemusikkens svar på Garrincha og Pelé. Zé Ramalho har med årene blitt en stor og anerkjent popstjerne i hjemlandet, Lula Côrtes mer obskur i det brede lag. Men sammen var de et kunstnerisk fyrverkeri av lettbent psykedelia, jazza driblinger og akustisk eleganse. Paêbirú har – i likhet med flere album på denne listen – status som en “lost classic”. Førsteopplaget ble ødelagt i en ulykke, og samlere har saget av seg lem for å skaffe seg et eks. Etter at Shadoks reutga den 30 år senere har den også blitt tilgjengelig for oss vanlig dødelige.

Paêbirú er jungelmusikk, bokstavelig talt. Den suger i seg næring fra en rekke kilder, blomstrer ut i fargerike sekvenser og skjuler en del usynlig mystikk under sitt grønne teppe. Ikke minst flyter den uanstrengt unna de fleste genrekarakteristikker. Med sin konseptuelle fremstilling av de fire elementene, frihetssøkende jamming og rom for underlige låtvendinger har den klar 70-tallsvibb – enten de kommer ut i form av kraftfulle utblåsninger eller som frika folklåter med håndtrommer og vokalchanting. Med den tropiske touchen som bonus fanger Paêbirú inn mye av trenden som de siste års mest frampå artister har forsøkt å fange.

98. The Frogs: It’s Only Right And Natural (Homestead, 1989)

The Frogs: “Homos” Milwaukee-bandet The Frogs’ hjemmelagde innspillinger med satiriske homolåter var aldri tiltenkt et større marked. Men det var nettopp disse opptakene der de skrullet rundt på kjøkkenet Homestead Records ville utgi. Låter som “Men (Come on Men)”, “Dykes Are We” og “Been a Month Since I Had a Man” dekker mye av innholdet på en plate som balanserer mellom infantil humor og øyeblikk av skapskodd vidd. Deres omgang med vulgariteter og tabuer ertet på seg den kristne høyresiden og skapte kontroverser i mange kretser: Var de homser eller homofober, drev de med samfunnssatire eller var det bare kødd (no pun intented). Homestead slang seg på og proklamerte at The Frogs var ledere i en “new gay supremacy movement”. Mer beslektet med Ween enn Turboneger i deres denimperiode, It’s Only Right And Natural er ikke så mye å bli hverken provosert over eller bergatt av i dag, men på sitt beste er dette skeiv (pun intented) og catchy pop, tidvis bare småsurt lofi-surr. Det ligger en slags sjarme også der.

Brødrene Flemion som utgjorde The Frogs ble senere kompiser med blant andre Smashing Pumpkins og Pearl Jam, og It’s Only Right And Natural har med årene fått stadig større kultstempel. En plate som åpner med linjene “I’ve got drugs that’ll blow your mind tonight” kan da heller ikke trå særlig feil.

99. Henry Flynt & The Insurrections: I Don’t Wanna (Locust, 1966/2004)

Henry Flynt & The Insurrections: “Uncle Sam Do” Henry Flynt er en kompleks karakter. Musiker, kusntner og filosof, skolert fiolinist, inspirert av John Coltrane og Robert Johnson. Sørstatsmann med dype hillbillly-fascinasjoner, kulturelt hjemhørende i New Yorks avantgarde-scene fra tidlig på 60-tallet. Han spilte med Yoko Ono, Velvet Underground og LaMonte Young, var sentral i loftsbevegelsen med Tony Conrad og Charlemagne Palestine, og kunne kanskje spilt en sentral rolle i rockens utvikling om han hadde ønsket det annerledes. Som for eksempel at I Don’t Wanna hadde blitt utgitt etter innspillingen i 1966.

Etter noen gitartimer med Lou Reed stablet Flynt på beina et slags protestband sammen med trommis og kunstervenn Walter De Maria, der både New Yorks Fluxus-krets og sørstatenes musikalske røtter ble sidestilt i en hamrende miks av hillbilly bluegrass og frirock. På I Don’t Wanna, hvor duoen var utvidet med bass og orgel, framstår Henry Flynt & The Insurrections, med Julian Copes blomstrende ord: “Spangly and disorientating guitar licks and tumultuous Reedian rhythm playing came on like Armand Schaubroeck’s Churchmice playing frenetic Bulgarian wedding music, or John Fahey as fed through the Boards of Canada filter.” Resultatet ble protopunk lenge før begrepet hadde noen som helst betydning, men I Don’t Wanna har etter en lagringsperiode på nesten 40 år holdt seg langt bedre enn de fleste innen den sjangeren.

100. Joe Meek: I Hear A New World (Triumph, 1960/1991)

Joe Meek: “I Hear A New World”
Denne er ganske langt ute i 2011, så hvordan hørtes det egentlig ut for folk i 1960? Det er det ikke mange som kan gi noe svar på, for I Hear A New World ble trukket tilbake fra markedet, en EP ble utgitt i mikro-opplag i stedet og hele utgivelsen ble ikke allmennt tilgjengelig før i CD-alderen. Kanskje like greit, for Joe Meeks forsøk på gjenskape musikk fra livet på månen er space age sci-fi av en annen verden som nok ville ha virket høyst forstyrrende i samtiden, men som i ettertid har en nærmest sjarmerende retro-futuristisk stemning.

Åpningssporet og tittelkuttet er en slags knitrende bossa med Snipp & Snapp-vokal, her er også skeiv Hawaii-musikk, sprø skiffle, småsure surftoner og ikke minst framtidsrettet produksjonsteknologi, med hjemmemekka elektroniske effekter og kreative lydkilder (toalettspyling, kortslutning, sugerør) som i 1960 må omtales som avantgarde.

Joe Meek, eksentriker, tonedøv, visjonær produsent og det meste, svant hen i paranoia etter dette prosjektet, som i ettertid framstår som et underlig mesterverk. Eller et mesterlig underverk.

101. A Minor Forest: InIndependence (Thrill Jockey, 1991)

“A Minor Forest Supports the Destruction of Mankind”, sa de selv. San Francisco-bandet foregrep i hvert fall den såkalte math-rocken i løpet av en kort, men særs sterk platekarriere: to studioskiver og en dobbel karriereoppsummering. På Inindependence fant de den nær perfekte kombinasjonen av Louisvilles post-rock (Slint), huggende start-stopp dynamikk (Helmet) og fengslende instrumentalpartier (Don Caballero).

A Minor Forest visste å utnytte rom i musikken, uten å bygge unødvendig grandiose byggverk rundt sine komposisjoner. De var komplekse, men også fengende og utforskende på et vis som kunne tangere de fleste innen den etter hvert store bølgen av post-rockband som slo inn på den tiden. Dypt savnet? Kanskje ikke, men Inindependence er fremdeles et album som gnistrer i spenningsfeltet mellom det emosjonelle og det eksplosive.

A Minor Forest: “Erik’s Budding Romance”