Quick, Fast, in a Hurry: 10 klassikere på under halvtimen

descendents_1200

Rekker du aldri å fordype deg i det gedigne 50-skivers store bokssettet du bestilte for et par år siden eller grave deg ned i uendelige lag av komplisert musikk som krever timer og timer med intens lytting. Er du fanget i tidsklemma og finner aldri nok tid til å høre ferdig den plata du kjøpte for en stund tilbake. Her er løsningen, dette er 10 klassiske album på under halvtimen, plater du kan fortære i løpet av et par stopp med bussen eller mens du venter på at potetene skal koke.

dwarves_bloodThe Dwarves
Blood, Guts & Pussy

(Sub Pop, 1990)
Tid: 13:11
En kontroversiell og moderne punk-klassiker. The Dwarves var (og er) notorisk kjent for sine superkorte og intense konserter, og de benyttet heller ikke albumformatet til unødvendige dikkedarer. Blood, Guts & Pussy er spekket med infantil humor, søplete punk og et knippe supercatchy låter som rett og slett brenner seg raskt inn i hjernebarken – og blir der. Bandet ble naturlig nok skyteskiver fra mange hold for kombinasjonen av cover og tittel, og det var nok akkurat det de ønsket å oppnå. Få også med deg senere praktverk som The Dwarves Are Young And Good Looking og den mer selvkritiske (?) The Dwarves Must Die. Men hør denne først.

minutemen_punchlineMinutemen
Minutemen
The Punch Line

(SST, 1981)
Tid: 15:00
18 låter som klokker inn på kvarteret, det sier seg selv av Minutemens første ’langspiller’ ikke preges av dødtid. The Punch Line er ikke deres beste utgivelse, men det er retningsgivende for en karriere som – i likhet med albumet – skulle bli både kort og innflytelsesrik. Minutemen hadde en naturlig tilhørighet i vestkystens hardcore-scene, men uttrykte seg ganske så annerledes enn sin samtidige med rastløse, komplekse låter der funk, jazz og post-punk fant sammen på finurlig vis. Det skulle de rendyrke på sine påfølgende album, men de fortjener også å høres i sin jomfruelige utgave.

descendents_miloDescendents
Descendents
Milo Goes To College

(SST, 1982)
Tid: 22:32
Descendents er ren moro, og et band det bare er plent umulig å mislike. Nesevis poppunk møter Nerdenes Hevn, solfylte melodier møter tenåringsangst, pubertal humor møter poengtert satire. Descendents var begunstiget med like deler hjerte og hjerne, og debutalbumet deres står igjen som selve essensen av California-punk fra tidlig 80-tall. De var unge og umodne, men slik er det nå en gang med de unge og umodne. Få i hvert fall med deg høydepunktet “Suburban Homes” med frasen ’I want to be stereotyped/I want to be classified!’ Oppfølgeren heter I Don’t Wanna Grow Up, og var nesten like bra.

raga_maskinerRaga Rockers
Raga Rockers
Maskiner i Nirvana

(Intence, 1985)
Tid: 24:03
Var Raga Rockers noensinne bedre enn dette? På sitt forrykende andrealbum kombineres kontant øs-pøs rock med skimrende post-punk, 80-talls nevroser, urban angst og fremmedgjøring går som en rød tråd gjennom skiva. Fra de tidløse riffene på det innledende tittelsporet til den dvelende avslutningen med “Søvnløse Netter”. Bandet skulle få sitt virkelige gjennombrudd noen få år senere, men et stykke vintage Raga er selvsagt aldri å forakte.

serge_gainsbourg_histoireSerge Gainsbourg
Histoire De Melody Nelson

(Mercury, 1971)
Tid: 27:53
Et konseptalbum på under halvtimen? Joda, det er mulig. Serge Gainsbourgs sensuelle tilnærminger sentrert rundt en Lolita-figur kan i beste fall virke noe betenkelig – men hans musikalske forlystelser er aldri av tvilsom karakter. Melody Nelson er for øvrig spilt av Jane Birkin, hans daværende store kjærlighet. Det høres. Historie De Melody Nelson har hatt stor påvirkning opp gjennom årenes løp, Beck, De La Soul og Portishead – for å nevne noen, og er et udiskutabelt mesterstykke som Paste Magazine oppsummerer ganske godt som ’morally reprehensible, musically enthralling’.

 

nick_drake_pinkNick Drake
Pink Moon

(Island, 1972)
Tid: 28:01
Nick Drakes siste innspilling (med unntak av fire skremmende låter fra 1974) ble til albumet Pink Moon. Med de berømte ordene om at han ikke hadde mer å gi, ble den visstnok innspilt på et par timer i løpet av en nattestund og kun med seg selv i studio. Endringen fra velproduserte Bryter Layter (1970) er derfor påtagelig. Historien forteller at Drake avleverte mastertapen som siste visitt på Islands kontorer, uten videre kommentar eller hilsen, der den tilfeldigvis ble funnet noen dager senere. Han hadde kanskje ikke mer å si. Da Pink Moon så dagens lys hadde Nick Drake allerede vendt tilbake til skumringen. Hans tredje album er strippet for alt annet enn en brennende sjel som gir en dirrende nerve knapt overgått verken før eller senere. Dette ble Nick Drakes musikalske testamente, og i likhet med hans to foregående album, milepæler innen britisk folkrock – ja, innen musikk generelt, som er umulige å passere uforandret forbi. Som du ikke kan passere forbi.

byrds_notoriousThe Byrds
The Notorious Byrd Brothers

(Columbia, 1968)
Tid: 28:28
De kunne kunsten å komprimere et album på 1960-tallet. The Byrds var blant disse bandene som knapt ga ut et album på over halvtimen, som alle virker lengre på grunn av sin musikalske rikdom og tidløse kompleksitet. Deres femte album ble innspilt på randen av intern kollaps og sammenbrudd, og det er kanskje derfor den har en spesiell ånd over seg. Og låta ”Goin’ Back” som jo er noe av det flotteste noensinne festet til tape.

 

slayer_reignSlayer
Reign In Blood

(American, 1986)
Tid: 28:56
Oh lord, hvilke ord er mektige nok for å beskrive dette albumet. Reign In Blood er selvsagt et nøkkelalbum for Slayer, en merkestein innen thrash metal, innen metal generelt vil jeg mene, og særdeles viktig for utviklingen av speed metal og også dødsmetall. Det er Slayers tredje langspiller, det første styrt av produsent Rick Rubin, og ble i sin tid omtalt som det hardeste album verden noensinne hadde hørt. Det er det kanskje ikke lengre, men blant de aller tøffeste? Utvilsomt.

 

simon_garfunkel_parsleySimon & Garfunkel
Parsley, Sage, Rosemary and Thyme

(Columbia, 1966)
Tid: 29:14
Det diametrale motstykket til Slayer – på alle måter. Bortsett fra at dette også er et klassisk album. New York-duoens tredje album er fritt for skarpe kanter og dissonans. Innledet av perfekte ”Scarborough Fair” som en myk pute du skal hvile deg på og bare la de perfekte vokalharmoniene hypnotisere deg til grønne blomsterenger og pastorale åkre. Føl deg groovy på 59th Street og la nostalgiens tårer svulme til ”Homeward Bound”, dette er Simon & Garfunkels første virkelig gjennomførte albumperle.

 

ramonesRamones
Ramones
(Sire, 1976)
Tid: 29:21
1-2-3-4, gabba gabba hey!! En av tidenes absolutte debutalbum. Ramones er en slik skive som ikke bare definerer et band, men også en tidsepoke, en æra. Og det er en slik skive som det egentlig bare er mulig å kopiere, men aldri overgå. Bare for å si det opplagte helt kort: Musikkhistorien ville sett ganske annerledes ut, hadde det ikke vært for disse limsniffende slabbedaskene fra Queens. Og den ville vært akk så mye kjedeligere.

 

Først publisert på magazine.wimp.no 27. mars, 2014

Bjørn Hammershaug

Raga Rockers: Übermensch (EMI, 2007)

Mitt liv som konsertgjenger startet på dass.

Raga Rockers spilte i byen. Det var 18-årsgrense, men vi klarte å snike oss inn ved hjelp av ulike kreative måter som nå er like greit å forbigå i stillhet. Vaktene forstod etter hvert at snittalderen inne i lokalet lå godt under den seksuelle lavalder og tok dermed affære. Da den brutale deportasjonsprosessen tok til var eneste mulighet å søke tilflukt i et illeluktende avlukke, der de neste to timene (!) ble tilbrakt til stigende irritasjon for den voksende køen utenfor. Da de umiskjennelige riffene til ”Lysere Tider” drønnet inn i båsen kunne døren endelig sparkes opp, langfinger’n rettes opp i nesa på dørvaktene og kroppen og hodet la seg oppsluke av den tette folkemasse. Løpe inn i mørket, forsvinne inn i ekstasen. Aldri vende ut igjen.

Snart 20 år senere har nok trangen etter å oppleve Raga på en scene falt inn i mer moderate former. Det er slutt på å møte opp tre timer før konsertstart, gjemme seg på herretoalettet og poge som en villhest natta lang. Sånn sett har vi vokst opp sammen, Raga og jeg, for de har også blitt voksne nå. Raga Rockers var ungdomstidens soundtrack, en guide inn til voksenlivet. For alt vi ville var at knoklene skulle bli til gelé mens forbudte følelser boblet i kroppen, det var ikke best å være streit, for jentene ville ha en gjennomført frik – en slik som deg. Storbygatene lokket mer enn landeveien, drømmen var å gå på Carl Berners plass, kjøpe en pølse og hive’n i dass. Overført til fotballen; Lillos var Lyn, Jokke var Skeid, mens Raga var Vål’enga; brautende, arrogante asfalt-cowboys, tøffe i trynet – og litt enkle. Det er greit å ha noen å hate.

Vi som vokste opp på 80-tallet har våre minner uløselig knyttet til disse bandene. De sang om oss, på et forståelig språk og i en form som var lett å omfavne. Vi er de samme som fremdeles går på konserter for å minnes, kanskje forsøke å gjenskape denne samme, sitrende ungdomsfølelsen som den gang. De fleste har fått seg skikkelig arbeid, mens noen har blitt musikkjournalister og bruker mye tid på kanonisering av ’de fire store’ og å mimre over ’gullalderen i norsk rock’. Mer om den alderen ved en senere anledning, her kan det kort legges til at ingen av de Fire Store representerte noe av musikalsk betydning. Det er tekstene, språket og holdningen som huskes og som er av verdi.

Raga Rockers låter som, vel, som Raga Rockers. De har gitt ut den samme platen i noen år nå, og gjør lite for å eksperimentere med den tryggheten de har etablert som sin egen formel. Litt for dominerende tangentbruk ved Arne Sæther er vel det største avviket. De har blitt tyngre med årene, litt seigere i vendingene, men slik kommer med alderen. Når det er sagt, syv år siden sist virker de fremdeles spillesugne. Det er liv i de gamle riffene, det sparkes med tunge støvler, mens bandet fordeler energien skjønnsomt. Det akustiske tittelkuttet skiller seg vel mest ut, og er farlig nær en slags norsk ”Knockin On Heavens Door”.

Enkelte hevder at Übermensch er den beste siden Blaff for 17 år siden. Det vil ikke være å legge listen altfor høyt, for Raga Rockers har de siste årene i beste fall vært ujevne i prestasjonene. Det er vel nettopp jevnheten som har endelig har ført Raga til topps på salgslistene, mer enn de store høydene. Det gjenstår å se hvor mange av de 10 låtene som fester seg blant publikum, men ”Aldri mer” og ”Falsk” vil nok raskt bli nye livefavoritter.

Michael Krohn er fremdeles den autoritære sjefen. Raga Rockers hadde ikke vært spesielt interessant som instrumentalband. Krohn har naturlig nok vokst av seg de verste ungdomssprellene, og slik sett er han tilpasset det jeg vil anta er bandets største kundegruppe. Han kan fremdeles få tilsynelatende nødrim til å virke übercoole. Han kan være treffende poengtert…:

Det er ikke lett
Å bli gammel, baby
Når alt som teller
Er å være ung
(”Varulv”)

…ganske plump…:

Nå skal jeg bli positiv
Snakke varmt om lys og liv
(”Positiv”)

…eller begge deler på en gang:

Jeg skal kutte ut alt
Som er mørkt og trist
Bli en positiv kristen sosialist
(”Positiv”)

Krohn har alltid behersket norsk som rock-språk, og om han ikke akkurat unngår klisjeer, så utnytter han dem til gjerne til sin fordel. Dette gjelder også for Übermensch, som han like greit innleder med å erklære at ’Jeg er tapernes konge, jeg lever på trass’. Holdningen er altså den samme, men han mangler noe av brodden fra sine yngre år, de smarte vendingene er ikke lenger like hyppige. Han henvender seg ikke til ungdommen, og jeg føler heller ingen direkte tilknytning til disse tekstene som virker relevante for meg i dag. Det er godt mulig andre vil oppleve dette annerledes.

Den glødende ekstasen har naturlig nok falmet, som alle glødende ekstaser gjør. Egentlig bør man kanskje bare være tilfreds med at Raga er tilbake som streite rockere. De får i det minste fremdeles en voksen mann til å minnes noe som en gang var. Og det er nettopp hos slike som oss at Raga Rockers har sin fremste appell i dag. For jeg tror ikke 16-åringer kommer til å sitte på en doskål med bankende hjerte i feberhet lengsel etter å ha hørt denne platen.

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på ballade.no 28.09.2007