1970-tallet: 100 Favorittalbum

Bortsett fra en liten fraksjon av siste halvdel har jeg med noen ytterst få unntak liten musikalsk bevissthet fra 1970-tallet. Dette er altså i det store hele musikk som har kommet meg til gode i senere år, i en jevn strøm av godlyd som tilsynelatende aldri tar slutt. 1970-tallet er ikke bare tiåret for noe av historiens aller beste musikk, men også en periode som skjuler et utall av epoker og musikalske revolusjoner. Fra sen-hippie vibbene i begynnelsen av perioden til den kjølige postpunken som ledet oss inn i 80-årene er det nesten ufattelig at bare 10 år har passert. Dette er et forsøk på å rangere de 100 feteste platene, og for å skjerpe lista noe er utvalget begrenset til to titler pr. artist.

Klikk deg inn hit for listen over 70-tallets beste enkeltlåter


Neil Young: On the Beach
(Reprise, 1974)

Nick Drake:
Bryter Layter
(Island, 1970)

Miles Davis:
Bitches Brew
(Columbia, 1970)

Television:
Marquee Moon
(1977)

Can:
Tago Mago
(Elektra, 1971)

Big Star:
Third/Sister Lovers
(PVC, 1978)

The Stooges:
Fun House
(Elektra, 1970)

Pink Floyd:
Animals
(Harvest, 1977)

Soft Machine:
Third
(CBS, 1970)

The Clash:
London Calling
(CBS, 1979)

…and the best of the rest….

Blondie: Parallel Lines (1978)
The Modern Lovers: s/t (1977)
Suicide: s/t (1977)
Neil Young: Rust Never Sleeps (1979)
Leonard Cohen: Songs of Love and Hate (1971)
Black Sabbath: Masters of Reality (1971)
Alice Coltrane: Ptah, the El Daoud (1970)
Can: Future Days (1973)
Brian Eno: Another Green World (1975)
Sex Pistols: Never Mind the Bollocks (1977)


Nick Drake: Pink Moon (1972)
Gram Parsons: GP (1973)
Neu: s/t (1972)
Bob Dylan: Blood on the Tracks (1975)
Creedence Clearwater Revival: Cosmo’s Factory (1970)
The Congos: Heart of the Congos (1977)
Pink Floyd: Meddle (1971)
Miles Davis: On the Corner (1972)
Joy Division: Unknown Pleasures (1979)
Patti Smith: Horses (1975)

Crosby, Stills, Nash and Young: Déjà Vu (1970)
Warren Zevon: s/t (1976)
Alice Coltrane: Journey in Satchidananda (1971)
Deep Purple: Made in Japan (1972)
Shuggie Otis: Inspiration Information (1974)
The Jam: In the City (1977)
Elton John: Honky Chateau (1972)
Tangerine Dream: Phaedra (1974)
Pere Ubu: The Modern Dance (1978)
Townes van Zandt: Live at the Old Quarter (1977)

Tom Waits: Blue Valentine (1978)
Ramones: s/t (1976)
Gram Parsons: Grievous Angel 1974)
Jackson Browne: Late for the Sky (1974)
The Clash: Give ‘Em Enough Rope (1978)
Nilsson: Nilsson Schmilsson (1971)
The Stranglers: Black and White (1978)
Kraftwerk: Autobahn (1974)
Pharoah Sanders: Thembi (1971)
Stevie Wonder: Innervisions (1973)

Al Green: Call Me (1973)
Buzzcocks: Singles Going Steady (1979)
Judee Sill: s/t (1971)
Iggy Pop: Lust For Life (1977)
David Bowie: Low (1977)
Hawkwind: Space Ritual (1973)
Joni Mitchell: The Hissing of Summer Lawns (1975)
Popul Vuh: In Den Gärten Pharaos (1971)
Lee Clayton: Naked Child (1979)
Robert Wyatt: Rock Bottom (1974)

Marvin Gaye: What’s Going On (1971)
Jackson Browne: s/t (1972)
Vashti Bunyan: Just Another Diamond Day (1970)
George Harrison: All Things Must Pass (1970)
Faust: IV (1973)
David Crosby: If I Could Only Remember My Name (1971)
Caetano Veloso: s/t (1971)
Funkadelic: Maggot Brain (1971)
Sly & the Family Stone: There’s a Riot Going On (1971)
Bert Jansch: L.A. Turnaorund (1974)

Bruce Springsteen: Born to Run (1975)
Wire: Pink Flag (1977)
Electric Light Orchestra: A New World Record (1976)
Uriah Heep: Salisbury (1971)
Ramones: s/t (1976)
Talking Heads: Fear of Music (1979)
The Specials: s/t (1979)
Elvis Costello: My Aim is True (1978)
Bob Dylan: Desire (1976)
Joe Ely: Honky Tonk Masquerade (1978)

David Bowie: Station to Station (1976)
Bill Fay: Time of the Last Persecution (1971)
Gil Scott-Heron: Small Talk at 125th and Lenox (1970)
Frank Sinatra: Watertown (1970)
Sun Ra: Space is the Place (1973)
Van Morrison: Moondance (1970)
The Beatles: Let it Be (1970)
Gang of Four: Entertainment! (1979)
This Heat: s/t (1978)
Richard Hell & The Voidoids: Blank Generation (1977)

Residents: The Third Reich ’n Roll (1976)
The Last Poets: s/t (1970)
Steve Reich: Music for 18 Musicians (1978)
Harmonia: Deluxe (1975)
Rolling Stones: Sticky Fingers (1971)
Swell Maps: A Trip to Marineville (1979)
John Cale: Paris 1919 (1973)
Faust: Faust IV (1973)
Herbie Hancock: Sextant (1973)
Devo: Q. Are We Not Men? A: We Are Devo! (1978)

Bjørn Hammershaug

1960-tallet: 100 Favorittalbum

En høyst dynamisk liste over mine 100 favorittskiver fra 1960-tallet – og en høyst personlig rangering, skjønt da den var ferdig ble den til forveksling identisk med den etablerte 60-tallskanoen, med mange av de største tungvekterne trygt på plass. Det ble derfor ikke en så original liste som jeg hadde trodd og håpet, men den er til gjengjeld veldig sterk, og understerker periodens posisjon som da alt kunne skje – og der alt skjedde, ikke minst innen musikken. Det er tre små år mellom “Please Please Me” og “Tomorrow Never Knows”. 1960-tallet var tiåret da musikken tok steget fra singleformat og låtfokus til albumformat og konseptkunst. Det er tiåret da tenåringene  ikke bare fikk frihet fra voksengenerasjonen, men grep mulighetene som bød seg og skapte sin egen identitet. I USA dannet Vietnam-krigen lange skygger over samfunnet, og sammen med økt bevisstgjøring, et skarpere politisk klima, urban uro og ikke minst sosialt og kulturelt engasjement, skaptes en motkulturell bevegelse som strømmet fritt gjennom til musikken. 1960-tallet ga oss Newport og Antibes, men også Woodstock og Altamont. Det var ‘A time for greatness’ og det var ‘the summer of love’, og det var den tunge nedturen som fulgte i dens kjølevann.

Det er ikke mangel på gode plater som er den største utfordringen når 100 favorittalbum skal plukkes fra dette grensesprengende tiåret, utfordringen ligger mest i begrensningens noble art. For å hjelpe litt til, så er utvalget avgrenset ned til to plater pr. artist, ellers ville nok f.eks. The Beatles, John Coltrane eller Miles Davis vært tyngre representert. Rekkefølgen er noenlunde korrekt organisert.

For 60-tallets beste låter: People in the Sun: 100 Favorittlåter fra 1960-tallet


The Velvet Underground & Nico: s/t
(Verve, 1967)

John Coltrane: A Love Supreme
(Impulse!, 1965)

The Beatles: Rubber Soul
(Parlophone, 1965)

Nick Drake: Five Leaves Left
(Island, 1969)

Neil Young & Crazy Horse: Everybody Knows This Is Nowhere
(Reprise, 1969)

Miles Davis: In a Silent Way
(Columbia, 1969)

Captain Beefheart and His Magic Band: Safe as Milk
(Buddah, 1967)

The Stooges: s/t
(Elektra, 1969)

Frank Zappa: Hot Rats
(Bizarre, 1969)

The Jimi Hendrix Experience: Electric Ladyland
(Reprise, 1968)

….and the rest of the best….:

The Velvet Underground: White Light/White Heat (1968)
Can: Monster Movie (1969)
The Byrds: Younger Than Yesterday (1967)
Love: Forever Changes (1967)
Dr. John: Gris-Gris (1968)
Creedence Clearwater Revival: Green River (1969)
Bob Dylan: Blonde on Blonde (1966)
Aretha Franklin: I Never Loved a Man the Way I Love You (1967)
The Jimi Hendrix Experience: Are You Experienced (1967)
Thelonious Monk: Straight, No Chaser (1966)

John Coltrane: Live at Birdland (1964)
Captain Beefheart and His Magic Band: Trout Mask Replica (1969)
The Beatles: Revolver (1966)
Bill Evans: Sunday at the Village Vanguard (1961)
Otis Redding: Otis Blue/Otis Redding Sings Soul (1965)
Leonard Cohen: The Songs of Leonard Cohen (1967)
John Fahey: Dance of Death & Other Plantation Favorites (1965)
Ornette Coleman: Free Jazz (1960)
Pink Floyd: The Piper at the Gates of Dawn (1967)
Miles Davis: Miles Smiles (1967)

The Byrds: The Notorious Byrd Brothers (1968)
Crosby, Stills & Nash: s/t (1969)
Van Morrison: Astral Weeks (1968)
Bob Dylan: Bringing It All Back Home (1965)
James Brown: Live at the Apollo (1963)
Caetano Veloso: Tropicalia (1968)
The Band: Music from Big Pink (1968)
Townes Van Zandt: Our Mother the Mountain (1967)
Johnny Cash: At Folsom Prison (1968)
Pharoah Sanders: Karma (1969)


The Soft Machine: s/t (1968)
13th Floor Elevators: The Psychedelic Sounds Of The 13th Floor Elevators (1966)
The Flying Burrito Brothers: The Gilded Palace Of Sin (1969)
The Kinks: The Village Green Preservation Society (1968)
Alice Coltrane: A Monastic Trio (1968)
Townes Van Zandt: For the Sake of the Song (1968)
Van Dyke Parks: Song Cycle (1968)
Os Mutantes: s/t (1968)
Terry Riley: A Rainbow in Curved Air (1969)
Raymond Scott: Soothing Sounds For Baby Volume 1 (1962)

Charles Mingus: The Black Saint and the Sinner Lady (1963)
Fairport Convention: Unhalfbricking (1969)
The Jimi Hendrix Experience: Axis: Bold as Love (1967)
The Seeds: s/t (1966)
Blue Cheer: Vincebus Eruptum (1968)
Tim Buckley: Goodbye and Hello (1967)
The Doors: s/t (1967)
Sonny Sharrock: Black Woman (1969)
Archie Shepp: Mama Too Tight (1967)
The Rolling Stones: Beggars Banquet (1968)

MC5: Kick Out the Jams (1969)
Bob Dylan: Highway 61 Revisited (1965)
The Zombies: Odessey & Oracle (1968)
The Beach Boys: Pet Sounds (1966)
Silver Apples: s/t (1968)
The Sonics: Here Are the Sonics (1965)
John Fahey: The Transfiguration Of Blind Joe Death (1965)
Eric Dolphy: Out to Lunch (1964)
The United States of America: The United States of America (1968)
Yusef Lateef: The Blue Yusef Lateef (1969)

King Crimson: In the Court of the Crimson King (1969)
Led Zeppelin: II (1969)
Dusty Springfield: Dusty in Memphis (1969)
The Zombies: Odessey and Oracle (1968)
Jim Ford: Harlan County (1969)
Shirley Collins & Davy Graham: Folk Roots, New Routes (1964)
Etta James: At Last! (1961)
Tony Joe White: Black & White (1968)
Bill Evans: Waltz For Debby (1962)
Thelonious Monk: With John Coltrane (1961)

Monks: Black Monk Time (1966)
Tim Hardin: 2 (1967)
Isaac Hayes: Hot Buttered Soul (1969)
Buffalo Springfield: Buffalo Springfield Again (1967)
Jan Johansson: Jazz på Svenska (1964)
Nico: Chelsea Girl (1967)
Scott Walker: Scott 2 (1968)
Various Artists: A Christmas Gift to You From Phil Spector (1963)
Roland Kirk: I Talk With the Spirits (1964)
The Shaggs: Philosophy of the World (1969)

Karlheinz Stockhausen: Kontakte (1964)
The Red Crayola: Parable of Arable Land (1967)
Sandy Bull: Inventions for Guitar & Banjo (1965)
Howlin’ Wolf: s/t (1962)
David Axelrod: Songs of Innocence (1968)
Robbie Basho: Venus in Cancer (1969)
Alexander Skip Spence: Oar (1969)
Amon Düül II: Phallus Dei (1969)
AMM: AMMMusic (1966)
Pierre Henry: Messe Pour Le Temps Présent (1967)
The Holy Modal Rounders: The Moray Eels Eat the Holy Modal Rounders (1968)

Days of Heaven: 1970-tallet – 100 Favorittlåter

70-tallet! For et fantastisk musikktiår. Fra etterdønningene av Woodstock til etterdønningene av punken, fra gedigen arenarock til tysk minimalisme, dette tiåret har alt – og det har noe av den aller beste musikken som er skapt. Denne listen med 100 utvalgte favorittlåter er mer en personlig odysse enn en nøktern framstilling av tiårets største og mest kjente hits. Mye bra der også, men bakom listene ligger deg også særs mye gull det er verdt å minnes.

Denne ferden starter omtrent midt i tiåret, med en Neil Young som reflekterer nettopp over dette tiåret han her er inne i, preget av nedturene etter 60-åras blomsterliv og søkende etter ny grunn. On the Beach er en påle ikke bare i hans diskografi, men i hele 70-tallsrocken. De første låtene angir mye av det som presenteres her, Nick Drake med sin noble britiske folk, Can med sin utagerende psykedelia, Television med sine sylskarpe gitardrønn fra New Yorks asfalt og Pink Floyd med sin utsvevende stormannsgalskap. Dette er en rundreise gjennom et fargerikt og variert tiår, som er langt bedre enn sitt rykte – begrenset ned til én låt pr. artist.

Disse låtene – i hvert fall de aller fleste – står seg dessuten like godt den dag i dag.

neil_young_1200

Neil Young: On the Beach (1974)
Nick Drake: Hazey Jane II (1970)
Can: Halleluwah (1971)
Television: Marquee Moon (1977)
Pink Floyd: Echoes (1971)
The Modern Lovers: Roadrunner (1977)
Bruce Springsteen: Thunder Road (1975)
Suicide: Ghost Rider (1977)
Chris Bell: I Am the Cosmos (1978)
Neu!: Hallogallo (1972)

soft_machine

The Soft Machine: Moon in June (1970)
Big Star: Thirteen (1972)
Gram Parsons: She (1973)
Allen Toussaint: Southern Nights (1975)
Bob Dylan: Hurricane (1976)
Electric Light Orchestra: Showdown (1973)
The Congos: Days Chasing Days (1979)
XTC: Making Plans For Nigel (1979)
Miles Davis: Miles Runs the Voodoo Down (1970)
The Stranglers: Nice ‘n’ Sleazy (1978)

alice_coltrane

Pere Ubu: The Modern Dance (1978)
The Clash: Guns of Brixton (1979)
Blondie: One Way or Another (1978)
John Martyn: Solid Air (1973)
Pharoah Sanders: Astral Traveling (1971)
The Nerves: Hanging on the Telephone (1976)
Alice Coltrane: Blue Nile (1970)
Gene Clark: Silver Raven (1974)
Shuggie Otis: Aht Uh Mi Hed (1974)
Bert Jansch: Needle of Death (1974)

creedence_clearwater_1200

Creedence Clearwater Revival: Run Through the Jungle (1970)
John Phillips: Topanga Canyon (1970)
Paul Giovanni & Magnet: The Willow Song (1973)
Garland Jeffreys: City Kids (1979)
Judee Sill: The Kiss (1973)
Syd Barrett: Dominoes (1970)
Patti Smith: Gloria (1975)
Harry Nilsson: Without You (1971)
Captain Beefheart & His Magic Band: Kandy Korn (1971)
Todd Rundgren: I Saw the Light (1972)

dolly_parton

Dolly Parton: Jolene (1973)
Curtis Mayfield: Move On Up (1970)
Matthews Southern Comfort: Woodstock (1970)
Sonic Rendevouz Band: City Slang (1978)
America: Ventura Highway (1972)
Wire: Ex Lion Tamer (1977)
Jesse Colin Young: Ridgetop (1973)
Black Sabbath: Iron Man (1970)
Nick Lowe: Cruel to Be Kind (1979)
Poco: Magnolia (1973)

carpenters

Brinsley Schwarz: Country Girl (1970)
Junor Murvin: Police & Thieves (1976)
Archie Shepp: Attica Blues (1972)
Hole in the Wall: Restless Man (1972)
The Carpenters: (They Long to Be) Close to You (1970)
Flamin’ Groovies: Shake Some Action (1976)
Little Feat: Willin’ (1972)
Leonard Cohen: Avalanche (1971)
Al Green: Let’s Stay Together (1972)
Talking Heads: Psycho Killer (1977)

rodrigues

Dead Boys: Sonic Reducer (1977)
Graham Parker: You Can’t Be Too Strong (1979)
Donnie & Joe Emerson: Baby (1979)
Iggy & the Stooges: Down on the Street (1970)
The Adverts: Gary Gilmore’s Eyes (1977)
The Real Kids: All Kindsa Girls (1977)
The Rubinoos: I Think We’re Alone Now (1977)
Gil Scott-Heron: The Revolution Will Not Be Televised (1970)
Rodrigues: Sugar Man (1970)
Lynyrd Skynyrd: The Seasons (1970)

0 R

James Chance & The Contortions: Contort Yourself (1979)
ZZ Top: La Grange (1973)
Min Bul: Champagne of Course (1970)
This Heat: 24 Track Loop (1979)
The Motors: Airport (1978)
Kinky Friedman: Sold American (1974)
Gang Of Four: Damaged Goods (1979)
The Only Ones: Out There in the Night (1979)
Tom Petty: American Girl (1977)
Tom Robinson Band: 2 4 6 8 Motorway (1977)

kris_kristofferson

Steve Young: Alabama Highway (1975)
Loudon Wainwright III: School Days (1970)
B-52’s: Rock Lobster (1979)
Gong: The Isle of Everywhere (1974)
Augustus Pablo: King Tubby Meets the Rockers Uptown (1975)
Richard Hell and the Voidoids: Blank Generation (1977)
Hall & Oates: Lady Rain (1973)
Jimmy Webb: Galveston (1972)
Kris Kristofferson: Border Lord (1972)
Jimi Hendrix: Machine Gun (1970)

jobim_1200

Joe McPhee: Nation Time (1971)
Graham Nash: Chicago (1971)
Tim Buckley: Sweet Surrender (1972)
Karen Dalton: Katie Cruel (1971)
Graham Nash/David Crosby: Southbound Train (1972)
Last Poets: Niggers Are Scared of Revolution (1970)
Marianne Faithfull: Broken English (1979)
Flower Travellin’ Band: Satori 1 (1971)
Antonio Carlos Jobim: Brazil (1970)
John Lennon/Plastic Ono Band: Working Class Hero (1970)

Bjørn Hammershaug

People in the Sun: 1960-tallet – 100 Favorittlåter

60-tallet var et tiår med enorme omveltninger, sosialt, kulturelt og musikalsk. Denne lista gjenspeiler noe av dette, dog med hovedvekt på siste halvdel av tiåret. Aldri har vel popmusikken sett så gjennomgripende endringer som i de turbulente årene fra 1966 og i noen år framover, der nye studiomuligheter, psykedelisk dop og politiske spenninger ble gjenspeilet i musikk som ikke bare utfordret eksisterende rammer, men sprengte nye grenser med drønn som fremdeles vibrerer fram til vår tid.

Dette er mine favorittlåter fra tiåret, begrenset ned til én låt pr. artist. Bare The Beatles alene kunne jo lett fylt opp en slik Topp 100-liste. De aller fleste tilhører den angloamerikanske tradisjonen, men her både norsk jazz, sør-amerikansk tropicalia, tysk kraut og etiopiske grooves blant opplagte valg som The Velvet Underground, Neil Young og The Byrds. De kommer høyt opp på en liste som toppes av britisk høststemning på sitt aller fineste.

nick_drake_1200

Nick Drake: River Man (1969)
The Beatles: Something (1969)
Nina Simone: Sinnerman (1965)
Neil Young: Down By the River (1969)
Velvet Underground: Sister Ray (1967)
Mulatu Astatke: Yekermo Yew (1969)
Dr. John: I Walk on Guilded Splinters (1968)
John Coltrane : Mr. P.C. (1963)
Fairport Convention: Autopsy (1969)
Captain Beefheart: Electricity (1967)

roy_orbison_1200

Roy Orbison: In Dreams (1963)
Frank Zappa: Willie the Pimp (1969)
Creedence Clearwater Revival: Walk on the Water (1968)
Grant Green: Idle Moments (1963)
The 13th Floor Elevators: Reveberation (1966)
The Byrds: Goin’ Back (1967)
Roberta Flack: The First Time Ever I Saw Your Face (1969)
Isaac Hayes: Walk on By (1969)
Ennio Morricone: Il Buono, Il Cattivo, Il Brutto (1966)
Pink Floyd: Set the Controls For the Heart of the Sun (1968)

flying_burrito_1200

Can: Father Cannot Yell (1969)
Bob Dylan: Masters of War (1963)
Miles Davis: Shhh/Peaceful (1969)
The Flying Burrito Brothers: Hot Burrito #1 (1969)
The First Edition: Just Dropped In (To See What Condition My Condition Was In) (1968)
Buffalo Springfield: Broken Arrow (1967)
Johnny Cash: Folsom Prison Blues (1968)
MC5: Kick Out the Jams (1969)
Son House: John the Revelator (1965)
Tony Joe White: Don’t Steal My Love (1968)

santana_1200

Townes Van Zandt: Tecumseh Valley (1969)
Santana: Soul Sacrifice (1969)
Jan Johansson: Visa Från Utanmyra (1964)
The Band: The Weight (1968)
Skeeter Davis : The End of the World (1963)
Elvis Presley: Suspicious Minds (1969)
Jimi Hendrix: All Along the Watchtower (1968)
Nancy Sinatra & Lee Hazlewood: Some Velvet Morning (1967)
James Carr: The Dark End of the Street (1967)
Love: This House Is Not a Motel (1967)

otis_redding

Sam Cooke: A Change Is Gonna Come (1964)
Simon & Garfunkel: The Sounds of Silence (1964)
Otis Redding: I’ve Been Loving You Too Long (1965)
Leonard Cohen: Suzanne (1968)
Booker T. & Thee M.G’s: Green Onions (1962)
Caetano Veloso: Tropcália (1967)
Dionne Warwick: Walk On By (1964)
The Rolling Stones: Sympathy For the Devil (1968)
James Brown: Think (Live, 1962) (1963)
The Ronettes: Be My Baby (1969)

os_mutantes

Testa-maryam Kidane: Heywete (196?)
The Mamas & the Papas: Twelve Thirty (Young Girls Are Coming to the Canyon) (1967)
Donovan: Hurdy Gurdy Man (1968)
Sun Ra and His Myth-Science Arkestra: Angels and Demons at Play (1967)
Os Mutantes: A Minha Menina (1968)
Jefferson Airplane: Comin’ Back to Me 1967
Van Morrison: The Way Young Lovers Do (1968)
The Sonics: Strychnine (1965)
Buffy Sainte-Marie: God Is Alive Magic Is Afoot (1969)
Julie Driscoll & Brian Auger: Indian Rope Man (1969)

monks_1200

Laura Nyro: New York Tendaberry (1969)
Bobby Fuller Four: I Fought the Law (1966)
The Monks: Black Monk Time (1966)
The Kinks: Waterloo Sunset (1967)
Arlo Guthrie: Coming Into Los Angeles (1969)
Bobby Vinton: Blue Velvet (1963)
The Kinks: Waterloo Sunset (1967)
The Electric Prunes: I Had Too Much to Dream (Last Night) (1966)
Glen Campbell: By the Time I Get to Phoenix (1967)
Pete Drake: Forever (1964)

Print

Terje Rypdal: Dead Man’s Tale (1968)
The West Coast Pop Art Experimental Band: Shifting Sands (1967)
Wendy & Bonnie: Let Yourself Go Another Time (1969)
John Fahey: Wine & Roses (1965)
Martha & the Vandellas: Heat Wave (1963)
Yusef Lateef: Juba Juba (1968)
Led Zeppelin: Dazed & Confused (1969)
Erik Andersen Quartet: Cordon Bleu (1969)
The Shangri-Las: Out in the Streets (1965)
The Seeds: Pushin’ Too Hard (1965)

silver_apples

Karin Krog: Mr. Joy (1968)
Henry Flynt & The Insurrections: Uncle Sam Do (1966)
The Supremes: Baby Love (1964)
Sandy Bull: Carmina Burana Fantasy (1963)
Oliver Nelson: Stolen Moments (1961)
Desmond Dekker & The Aces: Israelites (1968)
Count Five: Psychotic Reaction (1965)
The Zombies: Time of the Season (1968)
Blue Cheer: Parchment Farm (1968)
Silver Apples: Oscillations (1968)

joe_meek

Frank Sinatra: It Was a Very Good Year (1965)
The Crystals: Then He Kissed Me (1963)
Terry Callier: Golden Apples of the Sun (1968)
Muddy Waters: I’ve Got My Mojo Working (Live, Newport) (1960)
Blood, Sweat & Tears: I Love You More Than You’ll Ever Know (1968)
The Stooges: 1969 (1969)
John Jacob Niles: Hangman (1961)
Joe Meek: I Hear A New World (1960)
Scott Walker: Winter Night (1969)
The Doors: The End (1967)

Bjørn Hammershaug

Quick, Fast, in a Hurry: 10 klassikere på under halvtimen

descendents_1200

Rekker du aldri å fordype deg i det gedigne 50-skivers store bokssettet du bestilte for et par år siden eller grave deg ned i uendelige lag av komplisert musikk som krever timer og timer med intens lytting. Er du fanget i tidsklemma og finner aldri nok tid til å høre ferdig den plata du kjøpte for en stund tilbake. Her er løsningen, dette er 10 klassiske album på under halvtimen, plater du kan fortære i løpet av et par stopp med bussen eller mens du venter på at potetene skal koke.

dwarves_bloodThe Dwarves
Blood, Guts & Pussy

(Sub Pop, 1990)
Tid: 13:11
En kontroversiell og moderne punk-klassiker. The Dwarves var (og er) notorisk kjent for sine superkorte og intense konserter, og de benyttet heller ikke albumformatet til unødvendige dikkedarer. Blood, Guts & Pussy er spekket med infantil humor, søplete punk og et knippe supercatchy låter som rett og slett brenner seg raskt inn i hjernebarken – og blir der. Bandet ble naturlig nok skyteskiver fra mange hold for kombinasjonen av cover og tittel, og det var nok akkurat det de ønsket å oppnå. Få også med deg senere praktverk som The Dwarves Are Young And Good Looking og den mer selvkritiske (?) The Dwarves Must Die. Men hør denne først.

minutemen_punchlineMinutemen
Minutemen
The Punch Line

(SST, 1981)
Tid: 15:00
18 låter som klokker inn på kvarteret, det sier seg selv av Minutemens første ’langspiller’ ikke preges av dødtid. The Punch Line er ikke deres beste utgivelse, men det er retningsgivende for en karriere som – i likhet med albumet – skulle bli både kort og innflytelsesrik. Minutemen hadde en naturlig tilhørighet i vestkystens hardcore-scene, men uttrykte seg ganske så annerledes enn sin samtidige med rastløse, komplekse låter der funk, jazz og post-punk fant sammen på finurlig vis. Det skulle de rendyrke på sine påfølgende album, men de fortjener også å høres i sin jomfruelige utgave.

descendents_miloDescendents
Descendents
Milo Goes To College

(SST, 1982)
Tid: 22:32
Descendents er ren moro, og et band det bare er plent umulig å mislike. Nesevis poppunk møter Nerdenes Hevn, solfylte melodier møter tenåringsangst, pubertal humor møter poengtert satire. Descendents var begunstiget med like deler hjerte og hjerne, og debutalbumet deres står igjen som selve essensen av California-punk fra tidlig 80-tall. De var unge og umodne, men slik er det nå en gang med de unge og umodne. Få i hvert fall med deg høydepunktet “Suburban Homes” med frasen ’I want to be stereotyped/I want to be classified!’ Oppfølgeren heter I Don’t Wanna Grow Up, og var nesten like bra.

raga_maskinerRaga Rockers
Raga Rockers
Maskiner i Nirvana

(Intence, 1985)
Tid: 24:03
Var Raga Rockers noensinne bedre enn dette? På sitt forrykende andrealbum kombineres kontant øs-pøs rock med skimrende post-punk, 80-talls nevroser, urban angst og fremmedgjøring går som en rød tråd gjennom skiva. Fra de tidløse riffene på det innledende tittelsporet til den dvelende avslutningen med “Søvnløse Netter”. Bandet skulle få sitt virkelige gjennombrudd noen få år senere, men et stykke vintage Raga er selvsagt aldri å forakte.

serge_gainsbourg_histoireSerge Gainsbourg
Histoire De Melody Nelson

(Mercury, 1971)
Tid: 27:53
Et konseptalbum på under halvtimen? Joda, det er mulig. Serge Gainsbourgs sensuelle tilnærminger sentrert rundt en Lolita-figur kan i beste fall virke noe betenkelig – men hans musikalske forlystelser er aldri av tvilsom karakter. Melody Nelson er for øvrig spilt av Jane Birkin, hans daværende store kjærlighet. Det høres. Historie De Melody Nelson har hatt stor påvirkning opp gjennom årenes løp, Beck, De La Soul og Portishead – for å nevne noen, og er et udiskutabelt mesterstykke som Paste Magazine oppsummerer ganske godt som ’morally reprehensible, musically enthralling’.

 

nick_drake_pinkNick Drake
Pink Moon

(Island, 1972)
Tid: 28:01
Nick Drakes siste innspilling (med unntak av fire skremmende låter fra 1974) ble til albumet Pink Moon. Med de berømte ordene om at han ikke hadde mer å gi, ble den visstnok innspilt på et par timer i løpet av en nattestund og kun med seg selv i studio. Endringen fra velproduserte Bryter Layter (1970) er derfor påtagelig. Historien forteller at Drake avleverte mastertapen som siste visitt på Islands kontorer, uten videre kommentar eller hilsen, der den tilfeldigvis ble funnet noen dager senere. Han hadde kanskje ikke mer å si. Da Pink Moon så dagens lys hadde Nick Drake allerede vendt tilbake til skumringen. Hans tredje album er strippet for alt annet enn en brennende sjel som gir en dirrende nerve knapt overgått verken før eller senere. Dette ble Nick Drakes musikalske testamente, og i likhet med hans to foregående album, milepæler innen britisk folkrock – ja, innen musikk generelt, som er umulige å passere uforandret forbi. Som du ikke kan passere forbi.

byrds_notoriousThe Byrds
The Notorious Byrd Brothers

(Columbia, 1968)
Tid: 28:28
De kunne kunsten å komprimere et album på 1960-tallet. The Byrds var blant disse bandene som knapt ga ut et album på over halvtimen, som alle virker lengre på grunn av sin musikalske rikdom og tidløse kompleksitet. Deres femte album ble innspilt på randen av intern kollaps og sammenbrudd, og det er kanskje derfor den har en spesiell ånd over seg. Og låta ”Goin’ Back” som jo er noe av det flotteste noensinne festet til tape.

 

slayer_reignSlayer
Reign In Blood

(American, 1986)
Tid: 28:56
Oh lord, hvilke ord er mektige nok for å beskrive dette albumet. Reign In Blood er selvsagt et nøkkelalbum for Slayer, en merkestein innen thrash metal, innen metal generelt vil jeg mene, og særdeles viktig for utviklingen av speed metal og også dødsmetall. Det er Slayers tredje langspiller, det første styrt av produsent Rick Rubin, og ble i sin tid omtalt som det hardeste album verden noensinne hadde hørt. Det er det kanskje ikke lengre, men blant de aller tøffeste? Utvilsomt.

 

simon_garfunkel_parsleySimon & Garfunkel
Parsley, Sage, Rosemary and Thyme

(Columbia, 1966)
Tid: 29:14
Det diametrale motstykket til Slayer – på alle måter. Bortsett fra at dette også er et klassisk album. New York-duoens tredje album er fritt for skarpe kanter og dissonans. Innledet av perfekte ”Scarborough Fair” som en myk pute du skal hvile deg på og bare la de perfekte vokalharmoniene hypnotisere deg til grønne blomsterenger og pastorale åkre. Føl deg groovy på 59th Street og la nostalgiens tårer svulme til ”Homeward Bound”, dette er Simon & Garfunkels første virkelig gjennomførte albumperle.

 

ramonesRamones
Ramones
(Sire, 1976)
Tid: 29:21
1-2-3-4, gabba gabba hey!! En av tidenes absolutte debutalbum. Ramones er en slik skive som ikke bare definerer et band, men også en tidsepoke, en æra. Og det er en slik skive som det egentlig bare er mulig å kopiere, men aldri overgå. Bare for å si det opplagte helt kort: Musikkhistorien ville sett ganske annerledes ut, hadde det ikke vært for disse limsniffende slabbedaskene fra Queens. Og den ville vært akk så mye kjedeligere.

 

Først publisert på magazine.wimp.no 27. mars, 2014

Bjørn Hammershaug

Vashti Bunyan: Way to Skye

vashti_bunyan_1200

Just another diamond day
Just a blade of grass
Just another bale of hay
And the horses pass.
– Vashti Bunyan

You can’t stay in your corner of the Forest waiting for others to come to you.
You have to go to them sometimes.
– Winnie The Pooh

***

The story of Vashti Bunyan is an unusual one.

She entered swinging London as a young, blue-eyed singer-songwriter in the late ’60s, briefly glimpsing into a world of stardom, until she went out on the road for a couple of years in search for paradise – and released one sole album that existed totally off the radar for 30 odd years.

Bunyan didn’t know anything about the growing cult around her music until she googled herself one day in the early 2000s, inspiring her to step back into to the spotlight with another set of gorgeous songs in 2005. Now, almost ten years later, she is back with her third album in 35 years. It is as if times stands still around Vashti Bunyan and her tender, graceful music.

I talked with this unique artist about her unique career, walking with her from the early days all the way until today and her new album.

Beginnings
– My father was a great lover of recorded classical music, which was always playing in our home, says Vashti when being asked about her family background.

– I was the youngest of three – and was referred to as ‘the arty one‘ – because unlike my sister I did badly at school, drew and painted a lot and sang to myself each night before sleeping. My older brother especially was very supportive of my wanting to write songs and sing – and he recorded my songs himself in the mid-sixties. He thought no one else could ever capture my sound the way he could.

freewheelin_bob_dylanBunyan, born in 1945, grew up in London, and studying at Ruskin School of Drawing and Fine Art in Oxford where she eventually got kicked out for failing to attend classes, having been ‘wasting’ her time writing songs and playing the guitar. In the summer of ’63, 18 years old Vashti visited her sister in New York, where she discovered the sheer brilliance of Bob Dylan and his then brand new Freewheelin’ album. In it she found a sound that would change her life forever:

– Having had a somewhat sheltered post-war upbringing but knowing that there was a whole world out there that I ached to find out about – the songs on The Freewheelin’ Bob Dylan opened my eyes to a world so different to mine, one that I wanted to be part of and understand. It sowed the seeds for my romantic notion of becoming a wandering musician.

Bunyan returned to London, determined to become a pop singer. Andrew Loog Oldham, manager for the Rolling Stones, took notice of her and handed her the Jagger/Richards-penned song “Some Things Just Stick in Your Mind.” The release went unnoticed by the larger public, and Bunyan herself returned to her original, quieter ideals of making music. She did a couple more recordings, but gradually lost her dream of becoming a pop star, pursuing divergent path instead – this time by horse and buggy.

– It didn’t turn out the way I wanted it to – I didn’t succeed in bringing quiet acoustic songs into the mainstream. When I met art student Robert Lewis, our likeminded thoughts and dreams led to a plan to escape the city and head for what we hoped would be a more meaningful life. We intended to make our actual days the picture, the painting, the song, says Vashti on what would become an almost two year long journey across Britain, on their way to Skye.

donovan_mellowIn Search of Eden
Around that time Donovan, wealthy from the success of his hit songs like “Sunshine Superman” and “Catch The Wind,” had bought three remote Scottish islands in the Inner Hebrides, near the Isle of Skye, in order to build up an artistic commune. The couple finally reached their destination, only to find that Donovan had lone ago fled his visionary project.

– I learned more on that journey than I could have any other way. I refer to it every day even now in my thinking – in some way or other. The differences in people and the humanity we found as well as the hostility we realized that traveling people experience. Also the fact that we were able to live on so little – and that we came to recognize our responsibility for other creatures. So much so that they became just as important to us as our human companions.

The late 1960s was a period when many artists fled the cities, returning ‘back to nature’ in search of of inner peace and the discovery of a more truthful life. The concept of a more pure, down-to-earth music form went hand-in-hand with this idealism.

– Looking back I can only speak for myself as I was not involved with any other musicians at the time. For me the promise of remote places that had been abandoned and were waiting to be lived in by anyone willing to go without electricity or mains water – that was the appeal. Having not been able to make a living from music my only other choice seemed to be a ‘day-job’ – but I was too restless for that. And so perhaps living in places that others undervalued became a movement of its own – for artists especially.

Do you feel now, or did you feel then, that something has been lost in the interplay between modern life and something basic in us as humans?

– No I don’t feel it has been lost. It has been added to by other layers of possibilities and exchange of ideas and information. We are still human and still have the same choices between greed and generosity.

In his book Electric Eden, author Rob Young writes of Bunyan’s music “reveals many of the contradictory impulses that shape the British artistic imagination: craving the freedom and peace of a countryside that is already shaped and manicured.”

How do you see yourself and your music fit into such a description?

– On that journey I learned the realities of the ‘country living’ that I – as an urban child – had so romanticised. I came to understand that the little sheepies were going to be slaughtered, that the low moaning of the cows at night was because their calves had been taken from them, that the fields were being poisoned and that the fish were dying. I still wrote songs as if this were not happening – in order to comfort myself more than anything. The shepherd and shepherdess in “Rose Hip November” were more a picture from an old blue-and-white china plate than from real people.

The folk scene in those transitional days were torn between a new, progressive direction and a more traditional, purist form. Did you associate with either of those mentalities in those days, or were you more of an outsider?

– I was never a part of the folk scene and so now when I am referred to as a folksinger I bristle and complain bitterly ’till everyone around me sighs and looks at the ceiling.

Bunyan smiles, and continues,

– Before I left London with a horse, a dog and a boyfriend I had been recording with Andrew Loog Oldham and making my songs into what I’d hoped would enter the pop charts of the day. It didn’t happen and I left in a sulk – and vowed never to set foot in a recording studio again. Joe Boyd changed all that.

Diamond Days
She encountered Joe Boyd through a friend while on the road.

vashti_diamond_dayBoyd was a keystone figure in British music at the time, especially in the bourgeoning folk scene. He worked with Nick Drake, Fairport Convention, The Incredible String Band and countless others, including the debut album of Vashti Bunyan, a collection of her traveling songs, released as Just Another Diamond Day in 1970.

– Joe was unusual as a producer in that he really cared about the musicians he worked with. Coming from the States I think he had quite a rosy view of traditional British folk music, but recognized that there were young people making more of it than had been made before – unique musicians like Fairport Convention, and The Incredible String Band. That was difficult for me as it wasn’t really what I was up to – I was not traditional in any way.

Have you talked to Boyd about this later?

– Yes, when I saw Joe recently he said he understood now that he had been wrong to bring in folk musicians for Just Another Diamond Day and that it is his fault that I am still referred to as a folk singer. But in his defense, he said, he did visit me when I was living a life that was more ‘folky’ than any folk singer he knew, in that I was living in a field with a horse and a dog. And a boyfriend.

And through Joe Boyd, you also met Nick Drake?

– That’s true. Joe wanted me to meet up with Nick Drake at his house and try to write something together. I’d had a baby by then who cried every time I picked up my guitar. Nick’s shoulders went higher and higher as he sat at an old upright piano – and we exchanged not a word. I had not heard Nick’s songs at that time – I had no record-player – and I am sure he hadn’t heard mine – and we were both too shy and individual to be able to work together. I have never been able to work well with others on writing ever since.

Just Another Diamond Day received good reviews, but went largely unnoticed to the public. And Vashti Bunyan went away, again. This time for good, spending the next decades peacefully and privately, raising her children and living a quiet life.

Rebirth
30 years down the road she suddenly discovered that her album had turned into a cult item among connoisseurs and collectors, and her style being cherished among a new generation of artists.

Devendra Banhart, Joanna Newsom and other praised Just Another Diamond Day as a forgotten masterpiece. Once again she came back from the shadows, now heralded as a consequential figure from the ’60s.

What was it like to learn your music was so vital in inspiring a new generation of artists?

– Unreal and strange after so many years in a musical wilderness of my own choosing. My overwhelming thought was ‘if only they had been around back then’.. they would have understood what I was trying to do.

You’ve been called the ‘Godmother of Freak Folk’ for your influence. How do you feel about this title?

– Oh dear. A fairy dress and wings – I think not! And I don’t think I was such an influence – I think those young musicians made a place for me – for which I adore them.

vashti_lookafteringOut of that revival, you returned to the music world to release a new record, Lookaftering, with some help from the musicians you inspired, such as Banhart and Newsom.

What was that experience like?

– As if in a dream – mostly going over my head. I had written the songs, made the demos and had arranged a lot of the instrumentation – but Max Richter who produced the album knew what to do where I really did not. However he taught me as we went along, included me in decision making every step of the way and I am forever grateful to him, for Lookaftering could not have been made without him. Devendra Banhart, Joanna Newsom, Adem, Adam Pierce and Robert Kirby all contributed so good-heartedly and looked after me so well.

Your music has been covered by many artists – Devendra, Fever Ray, Feist and Ben Gibbard, to name a few. Do you have any favourite reinterpretation of your songs?

– I love Fever Ray’s version of “Here Before.” It made me fall off my chair when I first heard it. In a quite different way I also like Norwegian singer Moddi’s version of “Train Song,” and Beautify Junkyards’ “Rose Hip November.”

vashti_heartleapHeartleap
Heartleap is your third album, and your first in nine years. What can you tell us about the album and the process that went into making it?

– Where I had been so sheltered by all the people who helped me make Lookaftering – this time I wanted to take what I had learned and try to understand the process for myself. I had always been fascinated by recorded music but not until I got my hands on music software in 2000 did I get the chance to get the music in my head out into the real world. I don’t read or write music and so it has been a great gift.

You’ve said this is your last album?

– I just feel that it is unlikely that I will make another collection of songs in album form – partly because I am so slow – but also because I am not sure there will be such a format as ‘album’ in however long it would take me to come up with ten more songs. That does not mean I would turn my back on music again – I find the whole process of recording too fascinating now.

– I will, I’m sure, keep making music. No more turning backs.

vashti_bunyan_2

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på read.tidal.com 5/11 2014.

A Tribute To Tributes: 10 Hyllestalbum

Hyllestalbum er en øvelse på stram line. Ikke bare må hver enkelt artist vurdere en rekke problemstillinger – skal deres versjon ligge tett opp til originalen, hva nytt skal tilføres, etc. – platen bør også fungere i sin helhet, med en egen verdi. Som nevnt i omtalene av Black Sabbath-tributen: ”Dette har blitt en plate med sprikende versjoner, og dermed fylles et av de fremste kriteriene for et slik prosjekt; nemlig at man plasserer originalene inn i et annet rom, som både er til beste for den opprinnelige låten, og helst, selvsagt, viser nye sider av den.” Dette er en tribute til tribute-skivene, 10 eksempler som varierer både i utførelse og vellykkethet.

Everything Comes & Goes: A Tribute to Black Sabbath (Temporary Residence, 2005)
Åtte lange år tok det Temporary Residence å gjøre ferdig denne hyllestplaten til Black Sabbath. Et poeng som kan illustreres med at et av bandene ble dannet, spilte inn én låt (til denne platen) og ble oppløst før de rakk å gi ut noe annet. Tilfellet gjelder Curtis Harvey Trio (Rex, Loftus, Pullman), som dessverre endte sin karriere med en nydelig, akustisk folkversjon av ”Changes”.

”Changes” utgjør én av ni tolkninger av Black Sabbath på Everything Comes & Goes, der de færreste gjør særlig forsøk på å tilnærme seg originalmaterialet på konvensjonelt vis. Dette har blitt en plate med sprikende versjoner, og dermed fylles et av de fremste kriteriene for et slik prosjekt; nemlig at man plasserer originalene inn i et annet rom, som både er til beste for den opprinnelige låten, og helst, selvsagt, viser nye sider av den. Et raskt blikk på artistlisten gir raskt signaler om dette er noe utenom det vanlige; Ruins, Grails, Four Tet, Matmos og The Anomoanon virker å være en broket gjeng å samle sammen rundt Black Sabbaths alter, men det fungerer faktisk meget godt. Epoken de konsentrerer seg om pendler mellom Sabbaths fire første – og klassiske – album.

Matmos slipper ’billig unna’ med ”F/X”, som er snaue to minutter med klikk’n’knitter. Noe meningsløst knapp, men den setter i hvert fall en standard på en plate der ’utradisjonelt’ og ’vågalt’ er to nøkkelord. Japanske Ruins er noe mer underholdende med en collage de har kalt ”Reversible Sabbath”, som følges av den ydmyke beskjeden ’we hope Sabbath fans will not angry this song’. Det er det vel ingen grunn for, de raser i kjent stress-stil gjennom 7-8 Sabbath-riff i alle retninger over et par minutter. Det etterlater oss syv spor av en viss lengde. Det er selvsagt i snaueste laget, men kvaliteten høynes utover og man unngår i det minste fyllspor som ofte dominerer slike plater.

Etter en ikke helt overbevisende åpning så strammes grepet med en perlerad utover. Grails får ”Black Sabbath” (låten) til å fremstå som et post-rock korstog fra Montreal-skolen, med rustne strykere og småskumle lyder. Four Tet omgjør ”Iron Man” til varm, følsom elektronika med lette rytmer og akustisk gitar som melodibærende element. Kraftlåten viser at den også kan omskapes til behagelig hvilemusikk! Det første vokalsporet kommer med nevnte Curtis Harvey Trio som får ”Changes” til å bli en sår folklåt man kan krype ned i fosterstilling av, og som framhever den ærlige og vonbrotne teksten. Instrumentalistene i Paul Newman gjør ”Fairies Wear Boots” til et både dynamisk variert og intenst høydepunkt. Det samme må sies om The Anomoanons littforlange ”Planet Caravan”, der Ned Oldham får fram en Ozzy-likskap i vokalen på en låt som oser av ulovlige rusmidler og en mildt sagt hazy atmosfære. Racebannon er vel nærmest Sabbaths power og energi med ”Sabbath Bloody Sabbath”, som er blant de mest intense øyeblikkene, og noe av det beste jeg har hørt fra Racebannon i det hele tatt. Den samme nærheten til Sabbath kan også sies om Greenness (sammen med en fyr under navnet Philly G) som avslutter med å hoste fram ”Sweet Leaf” med hint av moderne beats.

Everything Comes and Goes bør tilfredsstille åpne Sabbath-fans og tilhengere av mange andre former for rock kan bare stemme i: No one will angry with these songs.

Nothing Left to Lose: A Tribute to Kris Kristofferson (Incidental, 2002)
Med denne hyllestplaten kan man håpe at Kris Kristofferson får den brede respekten han fortjener også utenfor det rene countrymiljøet. Han huskes nok godt av mange som junior til Waylon, Willie og Johnny, en kjekkas ved siden av Barbara Streisand og kona Rita Coolidge eller som rabiat trailersjåfør i Convoy, men det ville vært en skam hvis han skulle gått i glemmeboken med et slik ettermæle. Vi snakker tross alt om en av de cooleste menneskene i vesten, en frihetssøkende og kompleks kunstner med et mer fargerikt liv enn de fleste. Han kom fra en ressurssterk familie, studerte William Blake (som coveret refererer til) og engelsk litteratur ved Oxford, byttet til en karriere som helikopterpilot for hæren, droppet West Point for Nashville og jobbet seg opp som en av de mest suksessrike låtskriverne på 70-tallet. Etterhvert har han også vist et sterkt politisk og sosialt engasjement på venstresiden, blant annet i Nicaragua.

Kris Kristofferson har hatt langt større suksess som låtskriver enn som soloartist, og ikke få musikere kan takke ham for gode listeplasseringer. Selv spilte han på Newport på slutten av 60-tallet, og sørget for et av Isle of Wights definitive øyeblikk da han spilte ”Me & Bobby McGee” for et publikum i full oppløsning. Med Janis Joplins suksessversjon av denne låten ble han også i større grad anerkjent utenfor Nashville. Det er likevel blant country- og pop-folket han har et stort navn, dokumentert blant annet på doble Singer/Songwriter (1991) med en samling av noen av hans mest populære versjoner. Den inneholder bidrag fra artister som Bobby Bare, Roger Miller og Willie Nelson (som i 1979 utga et helt album med tittelen Sings Kris Kristofferson). Kris Kristofferson har skrevet låter som kan benyttes i videre forstand, men det er særlig et knippe komposisjoner fra tidlig i karrieren (1968-73) som er mest kjent og benyttet. Naturlig tyngdepunkt er hans vellykkede debut Kristofferson (1970), året etter utgitt som Me and Bobby McGee som et salgsfremmende tiltak. Det er stort sett fra denne perioden låtene på Nothing Left to Lose holder seg innenfor. Eneste unntaket står Crooked Jades for med ”Shipwrecked in the Eighties” fra 1984. Jeg har ikke hørt originalen til denne (hvem ønsker egentlig en av hans skiver fra 80-tallet?), men Crooked Jades, som spiller etter mottoet ’Old Time Is Not a Crime’, tar den mange tiår tilbake i tid – heldigvis vil jeg tro.

Man kommer da heller ikke så lett utenom klassikere som ”Bobby McGee”, ”Sunday Mornin’ Comin’ Down”, ”Border Lord” og ”Help Me Make It Through the Night”, og her framføres de av eliten innen alternativ amerikansk ’countryrock’. Det er en kombinasjon som vanskelig kan slå feil. Med Calexico, Howe Gelb, Grandaddy, Richard Buckner, Califone, Radar Brothers og The Handsome Family som noen av spydspissene er årets beste hyllestplate innen denne øvelsen et faktum.

Det brytes ikke voldsomt med originalene hvis techno- eller hip-hop-versjoner er et kriterium, men personlig vinkling vektlegges i aller høyeste grad. Ørkenrevene Calexico og Giant Sand gjør henholdsvis ”Casey’s Last Ride” og ”The Pilgrim (Chapter 33)” om som til sine egne. Calexico med en hviskende utgave hvor de har beholdt både klapperslange-effektene og strykerne, men plusset på med keyboards og Marianne Dissard (trolig, hun er ikke kreditert) som gebrokken chanteuse i mellompartiet. Burns og Convertino sin mariachi chanson kan minne om deres egen ”The Ride pt.II”. De tidligere Giant Sand medlemmene tangeres likevel av sjefsgiant Howe Gelb, han etterlater som vanlig et svært personlig avtrykk. ”The Pilgrim (Chapter 33)” er en oppjustert live-versjon fra bootlegen Pedalless, med navnedropping fra Chris Gantry til PJ Harvey (om Kristoffersons store innflytelse som låtskriver) som passende innledning. Gelb har en helt egen tilnærming til andres så vel som sine egne låter, noe som gjør ham unik hva han enn driver med. Så også her, hvor han humper avgårde i sitt eget tempo. Han tar andre svinger og veivalg enn de fleste, men kommer alltid ut som en suveren vinner.

Av andre høydepunkt er det vanskelig å komme unna The Handsome Familys enkle men ærlige utgave av ”Sunday Mornin’ Comin’ Down”. Ikke bare er den tidenes søndags-låt, Brett Sparks har en vokal som ikke er så fjern fra originalen, og er som skapt til å fremføre denne. Den tilhører Kristoffersons ’slice of life’ betraktninger, og handler om å våkne opp, ta øl til frokost og øl til dessert, snuble ut på gata, og finne melankolien: ’On the sunday morning sidewalk, wishing Lord that I was stoned, cause there’s something in a sunday, makes a body feel alone’.

Califone (et stjernelag fra Chicago med ex-Red Red Meat Tim Rutili, Ben Massarella og Brian Deck) leverte en svært sterk skive med Roomsounds (2001), der de videreutviklet sin særegne kombinasjon av minimalistisk folk, blues og electronica, et terreng de også bringer ”Border Lord” inn i. Sammenlignet med Acetones 10-minutter lange overkjøring på I Guess I Would, 1994 blir den selvsagt noe spinkel, men Califones utgave er vel så interessant å høre på. Vi finner forøvrig bandet igjen sammen med tidligere Spinanes-vokalist Rebecca Gates på den vakre balladen ”Nobody Wins”.

The Court and Spark er et navn jeg forbanner stadig oftere, fordi de er så vanskelig tilgjengelige her hjemme. Jeg anbefaler deres Rooster Mountain (Absolutely Kosher, 2001) til alle som trives i armkroken til Townes, Drake eller Low, og igjen leverer de et usigelig pent stykke musikk med ”For the Good Times”. Mens vi er inne på vakre toner kommer man ikke utenom mer etablerte Radar Bros. LA-bandet har en mer elegant og poppa tilnærming til sin myke drømmecountry, og det er nesten unødvendig å si at ”Help Me Make It Through the Night” ikke falmer i hendene til Jim Putnam & co – selv om de ikke har samme autoritet som det Mark Eitzel presterte på sitt glimrende coveralbum Music For Courage and Confidence.

For meg ukjente Zmrzlina fra San Francisco gjør en bedagelig trip-hop møter country av signaturlåten ”Me and Bobby McGee”. Sammen med Milk Chopper, trommemaskiner og strykere blir det slett ikke så guffent å høre på. Andre kunne likevel fått mer ut av frihetseposet til Kristofferson, og McGee blir faktisk nokså anonym i dette selskapet. Det blir ikke Deanna Varagona (Lambchop). Med klar og kraftfull stemme gjør hun en nedtonet ”Burden of Freedom”, mild som en sørstatsbris og mektig som Appalachene står hennes versjon igjen som platens klart stolteste og flotteste bidrag.

Det er disse artistene som leverer de beste varene til Nothing Left to Lose. Legg ellers merke til Grandaddy i friskt rockehumør på ”Best of All Possible Worlds”, en som vanlig solid Richard Buckner (”Lovin’ Her Was Easier…”) samt et gjenhør med Souled American (”Please Don’t Tell Me How the Story Ends”), så er det ikke så veldig mye å trekke på dette prosjektet.

Poor Boy: Songs of Nick Drake (Songlines, 2004)
Det er en tøff jobb å våge seg inn på Nick Drake. Han etterlot seg en liten, men meget verdifull skattkiste som fortsetter å beta, glede og forundre. Sist jeg var innom en slik hyllestplate var det italienske prosjektet Blend og deres Far Leys (2002) som ikke var altfor spennende. Jeg har til gode å høre noen overgå mesteren i ettertid, og det var med nøktern forhåpning jeg mottok denne platen. Her skylder jeg å gjøre oppmerksom på at Nick Drake står for en god andel av mine absolutt kjæreste musikalske øyeblikk og min kritiske nese er nok skarpere enn vanlig. Desto hyggeligere er det at Poor Boy: Songs of Nick Drake slett ikke gjør skam på hovedpersonen.

Utgivelsen har sentrum i Canada, og da særlig rundt musikkmiljøet i Vancouver. Tony Reif som driver plateselskapet Songlines arrangerte en hyllestkonsert til Nick Drake i Vancouver i 1999, og dette er en videreføring av denne. Av de meste kjente navnene, i hvert fall for meg, er det amerikanerne som dominerer: Strykemester Eyvind Kang, americana-dronning Jesse Sykes og Tucker Martine fra Mount Analog. I tillegg finner vi musikere med erfaring fra artister som Radiogram, Rollerball og Bill Frisell. ’Nick Drake re-imagined by jazz improvisers, singer-songwriters, experimenters…’ står det på omslaget, og det er ganske riktig en vidtfavnende artistrekke som stiller opp her. Det er likefullt en hard kjerne som står bak mange av låtene, og Reif har sørget for å holde en rød tråd gjennom hele platen.

Tilnærmingen til låtene fra Vancouver-artistene er i hovedsak mildt jazz-inspirert, med innslag av både moderne og underlige lydkilder, mens Seattle-musikerne som er med i sjeldnere grad angriper selve låtstrukturen. Det er uansett tydelig at artistene har gått til oppgaven med en dyp respekt for opphavsmannen. Og det er enkelte som setter en merkbar signatur under Drakes, og som lykkes med det.

Et av de beste i så måte er jazz-sangerinnen Kate Hammet-Vaughans Billie Holiday/Jimmy Smith noir-mystifikasjon av ”Clothes of Sand” som er meget innbydende. Noenlunde samme stil kan høres når Jason Michas synger ”Three Hours”, med backing fra den italienske trekkspilleren Filipo Gambetta, fiolinist Jesse Zubot og trommis Dylan van der Schyff. Det afrikanske beatet i låten brytes her opp til fordel for en løsere avantgarde/improv-stil. Mer ren jazz er det når pianist Chris Gestrin og bassist Simon Fisk, begge gjennomgangsfigurer, tolker ”One of These Things First” som en ganske fri instrumental versjon et godt stykke til venstre for originalen. Platens sentrale kutt er også et jazz-spor, en kvarter lang bearbeiding av ”Horn” og ”Know”, innledet av gitarist Tony Wilsons egenkomponerte ”For Nick”. Fra en prøvende Bill Frisell-aktig gitar/cello intro vokser den fra kammerjazz til et ganske tett frijazz-stykke med klarinett, trompet og trommer (”Horn”). ”For Nick/Horn” er det partiet som klarest søker å utfordre Nick Drakes originaler, og sette ham inn i et annet uttrykk. Det er et flott stykke musikk, som er ganske langt unna den opprinnelige. Uansett finner de tilbake til et slækt groove med Danielle Héberts myke vokal når de flyter over til ”Know”. Og i det hele tatt må det sies at dette er en både vågal og vellykket tolkning. Det gjelder også for ”Parasite”. Ian Masters (ex-Pale Saints) og Ishigami Kazuya fra Friendly Science Orchestra skraper den ren med fargeløs vokal og spartansk nylongitar, men drysser rundhåndet på med bjeller, fløyter, sag og diverse snåle instrumenter som skaper en merkverdig og fremmed klang.

Trekkspiller Veda Hille og pianist Robin Holcomb tar for seg ”Hanging On a Star” og ”Road”. De er litt for muntre for min smak, og gir begge låter et slags taffel/salong-utrykk. Noe faller enda mer gjennom. Jeg kan for eksempel styre meg for Hammet-Vaughans bluesy tolkning av ”Poor Boy”, som minner om en svett kveld med et eller annet coverband på Smuget. I hendene på trioen Dumovich/Horist/Shimada blir ”Fly” en unødvendig pregløs og sjelløs vise, og høres ut som en ballade fra Seattle på midten av 90-tallet. Jeg klarer heller ikke helt å bli kvitt bildet av en Eddie Vedder-type når Mike Dumovich står alene og drar el-gitaren på ”From the Morning”. På samme nivå havner til en viss grad også gitarbaserte ”Things Behind the Sun”, mye takket være Sam Mickens stemme, som virker å anstrenge seg for å være innbydende og nær. Hans rue hvisken ligger for nær opp til Drake, men mangler samtidig veldig mye på å gjenskape hans vokalevner. Takke meg da til Jesse Sykes, som sammen med blant andre Tucker Martine og Eyvind Kang gjør sitt ytterste for å minne oss om at ”River Man” er blant tidenes flotteste låter – kanskje den største av alle. Borte er (selvsagt) Drakes gitarspill, og uten det mister den det meste av trykket og den underliggende nerven. Men Sykes stemme og Kangs bratsj redder likevel denne fint i land.

Platens høydepunkt er lagt nesten helt til slutt, og er en 10 minutter lang utgave av ”Black Eyed Dog”. Dette er en låt Drake aldri spilte inn på ’ordentlig’, og hans opptak er et mørkt, skjelvent stykke som gir rom for mye tolkning. Her er det sitar (Ian Moore), bratsj (Eyvind Kang) og loops (Randall Dunn) som styrer mye av det som skjer. De skaper en drømmende åpning, med et slags drone-raga og flerstemt vokalmantra som synges med lukkede øyne og blikket vendt innover. I 9 minutter svømmer de innover i Nick Drakes mørkeste verden, og søker sin sjelefred der.

Ellers er det å si om denne utgivelsen at Tony Reif har lagt vekt på at både lydkvalitet og coverdesign skal glede platekunden. Jeg synes i det hele tatt at Poor Boy: Songs of Nick Drake er blitt en verdig hyllest, som viser noe av mulighetene som fortsatt finnes gjemt i Nick Drakes låter.

Så, nå er det på tide å finne frem originalene igjen!

We Could Live in Hope: A Tribute to Low (Fractured Discs, 2004)
We Could Live In Hope er navnet på hyllestplaten til Duluth, Minnesota-trioen Low. Tittelen henspiller på deres I Could Live In Hope (1994), som her tolkes i sin helhet. Platen var tilfeldigvis også mitt første møte med et band som i de etterfølgende år – og fremdeles – har blitt et av de aller kjæreste. Deres status og stilistiske påvirkning innen slowcore/sadcore-genren understrekes med dette prosjektet, selv om platen ikke søker å fange den musikalske utviklingen Low selv kontinuerlig gjennomgår. På det tidspunkt opphavsplaten ble spilt inn var Low dypt inne i den helt spartanske stilen, både i tekst og melodi, noe de senere har utfordret ved en rekke anledninger.

Artistene er stort sett tilknyttet Low på en eller annen måte; i stil (vakre, saktegående bønnesanger, melankolsk tristesse), geografi (midt-vesten) eller fra bekjentskapskretsen (via for eksempel plateselskap eller andre samarbeidsprosjekter). Nærheten gjenspeiles også på innholdet, for det er ikke mange her som utfordrer de rammene Low allerede har spikret. Respekten for originalmaterialet virker å være stor, og det medfører litt for mye samrøre til de opprinnelige versjonene. Det betyr ikke at platen er direkte dårlig eller uinteressant. Låtmaterialet er det i all hovedsak klasse over, og artistene som tolker dem er av godt kaliber.

Det er ikke mange ’store’ navn her, i hvert fall i kommersiell betydning. Mark Eitzel, Kid Dakota, Idaho, Jessica Bailiff, His Name Is Alive, Ill Lit og Migala er kanskje de mest kjente. Daniel G. Harmann, Pale Horse and Rider, The Strugglers, A Northern Chorus og The Winter Blanket er noe mindre merittert. Blant disse finner vi også de ansvarlige bak de fire første kuttene (”Words”, ”Fear”, ”Cut” og ”Slide”), som driver i havn uten å etterlate noe særlig inntrykk eller ny forståelse. Av de fire første er Pale Horse and Riders ”Fear” den mest vellykkede, i kraft av den skjøre skjønnheten Jon DeRosa & co lykkes å bevare og understreke.

Midtpartiet styrkes av Mark Eitzel (American Music Club) som jager late Sarah (”Lazy”) inn i bluegrassens verden med sin karakterfaste stemme. Kid Dakota (Darren Jackson) tilhører kretsen rundt Low i Minnesota, og han utvider vuggesangen (”Lullaby”) med en ekte vuggesang. Jessica Bailiff har også en egenartet stemme, og hun kler ”Down” passende ned inn i sin verden, som balanserer mellom akustisk skjørhet, englevokal og støyende bakgrunns-uro. En artist som noen kanskje savner er Nathan Amundson (Rivulets), men han hjelper til med vokalen på akkurat denne personlige favoritten. Bailiff har noe av den samme tålmodige, dvelende roen som har gjort Low så vellykket. Jeg vil også fremheve Jeff Martin som i like lang tid som Low har bedrevet lignende musikalske fremstøt med sitt Idaho. Martins rytmiske versjon av ”Rope” gir tiltrengt bevegelse til en plate som ikke akkurat beveger seg for mye i den retning.

Migala forrykker den opprinnelige rekkefølgen ved å gjenta åpningssporet ”Words”. Og det må sies at de gjør en noe bedre tolkning enn Daniel G. Harmanns mer streite lettvekter-utgave. Spanske Migala griper fatt i det mørke aspektet ved låten, og gir den ytterligere tyngde og et mer mettet lydbilde. Da passer det godt med litt solskinn, og His Name is Alive går også litt på utsiden og moderniserer ”Sunshine” (Lows utgave av ”You Are My Sunshine”), i en ’super low remix’ der bjeller og orgeldroner får lov til å fade platen ut i dagslyset.

De av dere (oss) som trives i lag med Low og deres venner har ikke mye frykte her. Det er nok likevel blant den mest ihuga fansen platen vil finne sitt hjem. We Could Live In Hope minner i det minste om at originalvare oftest smaker best, og at Low fremdeles står for den beste utgaven av denne platen.

Hvis oppfølgeren The Curtain Hits the Cast (1996) noensinne skal gjennomgå noe lignende, vil jeg også ha et ord med i laget. Forslag:

Anon: Sunn O)))
The Plan: Devendra Banhart
Over the Ocean: My Morning Jacket
Mom Says: Bonnie Prince Billy
Coattails: Isis
Standby: Woven Hand
Laugh: Neurosis
Lust: Animal Collective
Stars Gone Out: Arcade Fire
Same: Karate
Do You Know How to Waltz: Fennesz
Dark: Sufjan Stevens

Man kan jo leve i håpet.

Timeless: A Tribute To Hank Williams (Lost Highway, 2001)
Hank Williams burde ikke trenge nærmere introduksjon. På Timeless har et knippe artister fått det ærefulle oppdraget å hylle en av countrymusikkens (og dermed mye av dagens populærmusikk) stamfedre med sine versjoner. Valget har falt på stødige, sikre musikere, de fleste med lang og tro tjeneste i bransjen. Dette er altså et prosjekt som vanskelig kan feile. Siden alle bidragsyterne på direkte eller indirekte vis står i musikalsk gjeld til Hank, så er det ingen fare for at noen ønsker å skitne til opphavsmannen, på den annen side kan overdreven respekt forhindre et naturlig uttrykk, og dermed underminere poenget med dette prosjektet.

Respekten er så visst tilstede, men det blir takk og lov ikke ødeleggende for sluttresultatet. Fordelen med en såpass snever utvelgelse i genrespenn gjør at Timeless blir en helstøpt opplevelse, nesten som et fullverdig album i seg selv. Når det gjelder låtutvalget kan man diskutere dette i årevis. Det er likevel litt snodig at bare tolv låter er tatt med, men valget er fattet og det hjelper lite å fike til dommeren når straffesparket er dømt.

Blant de tolv er det derfor lite fyllmasse. En låt skiller seg likevel ut som et voldsomt høydepunkt, og det er Emmylou Harris’ rystende vakre tolkning av ”Alone and Forsaken”. En av de mest desperate låtene noensinne skrevet tas opp til himmelen uten at budskapet forsvinner. Lucinda Williams gjør en hes og svært hørbar versjon av ”Cold, Cold Heart”, mens Sheryl Crow den minst minneverdige i denne trioen, der hun jodler gjennom ”Long Gone Lonesome Blues” med et smittende smil om munnen. Av mennene her er det bare Johnny Cash som har like markant stemme som damene, han høres fortsatt frisk ut i det han snakke-synger seg gjennom ”I Dreamed About Mama Last Night”.

De mer tradisjonelle country-låtene tar andre hånd om. Hank ville vært stolt av sitt barnebarn Hank III. Ikke bare er han hard på flaska, han går i hatt, speller gitar og har en stemme ikke rent ulikt bestefar. Hank III holder seg mer til den rocka formen for country, noe han bringer videre med ”I’m a Long Gone Daddy”. Jodle kan han også. Det samme gjør Ryan Adams, eller rettere sagt uler mot månen, og han høres virkelig avensjuk ut på ”Lovesick Blues”.

Bluesgitaristen Keb’ Mo’ er en fin påminnelse om at også Hank hentet inspirasjon fra et sted, selv om ”I’m So Lonesome I Could Cry” holder seg pent og pyntelig innenfor countryland, med framtredende bruk av fiolin og steelgitar. For å tiltrekke seg den yngre garde er Beck både et klokt og naturlig valg. Han har selvfølgelig vett nok til å gjøre jobben skikkelig, og behersker ”Your Cheatin’ Heart” på søvnig, greit vis. Greit er også stikkordet til Mark Knopfler (i duett med Emmylou), Tom Petty og Keith Richards som ikke setter dype spor med sine versjoner, men som heller ikke trekker utgivelsen ned.

Et ørlite savn meldes likevel. Når artistrekken blir såpass stabil, mister Timeless noe av den spiriten Hank Williams hadde, og som så vidt ulike artister som Jeff Buckley, Killdozer, Hasil Adkins, The Residents, Clem Snide, Cat Power og Bill Frisell tidligere har formidlet. Det er ingen ueffen tanke å samle noen av disse versjonene for en Timeless 2. I mellomtiden får vi kose oss med denne lekre hyllesten, eller enda bedre; med en ekte Hank-skive.

Everything Is Ending Here – A Tribute To Pavement (Homesleep, 2003)
Spearmints drodling rundt ulike Pavement-låter får æren av å innlede denne doble hyllesten til Stocktons fineste. Everything Is Ending Here består av 36 bidrag fra artister som Tindersticks, Trumans Water, Bardo Pond, Fuck og Silkworm. I tillegg er en rekke mer eller mindre ukjente Pavement-elever og indie-outfits, særlig fra Italia, med som leverandører på denne sjarmerende, men ikke altfor spennende platen.

De fleste artistene på CD1 gjør ikke de helt revolusjonerende endringene i forhold til Pavements opprinnelige versjoner. Slik tolker Yuppie Flu, Number One Cup, Comet Gain og Lenola henholdsvis ”Give It a Day”, ”Here”, ”Ann Don’t Cry” og ”Kennel District” på en liketil måte, uten å etterlate det helt store inntrykket. Sparesnare gjør ”We Dance” enda mer dozy, og har døpt den til ”Dancing With the Elders”. Italienske Perturbazione lykkes bedre med ”We Dance”, men det er egentlig fordi de ligger nærmere opp til originalen. Verken El Goodo eller Kicker får særlig mer ut av ”Trigger Cut” og ”Father to a Sister of a Thought”. Av de mer aparte bidragene finner vi Solex’ corky versjon av ”Shady Lane” og selvsagt Appendix Out (”We’re Underused”) som sikkert kunne omskapt AC/DC til ut et skotsk folkband.

Den andre platen inneholder en smule sterkere navn og låter. Det starter ganske oppløftende med Fuck (det vennlige popbandet med det litt misvisende navnet), Tindersticks (”Here”) er som vanlig umiskjennelige og Future Pilot aka vs Colditz legger på italiensk tekst på sin piano-møter-knitrende electronica utgave av ”Range Life”. Garlic, Boxstep og Airport Girl gjør helt kurante utgaver av favorittene ”Gold Soundz”, ”Stop Breathin” og ”Cut Your Hair” – alle låter det er vanskelig å bli sur og tverr av, nær sagt uansett hvem som spiller. De triveligste minuttene på samleren er det likevel sjarmørduoen Bernhard & Bianca som står for. Guro Strande og Robert Jønnum løfter blikket opp fra skoene og får smilet tilbake til på plass for et par minutter med ”Gangsters & Pranksters”.

Bolognas Homesleep er en fin-fin label, men Everything Is Ending Here fungerer mer som påminnelse om kvalitetene til Stephen Malkmus og Pavement enn en oppdagelsesferd inn i nye band og spennende tolkninger. De aller fleste av disse låtene finnes allerede i bedre versjoner i originalene, og det sier seg derfor selv at dette blir en noe sprikende samler som nok helst bør finne takknemlig hjem hos godt etablerte Pavement-fans.

Down in a Mirror: A Second Tribute to Jandek (2005)
Har du ikke hørt om Jandek, sier du? Vel, det er kanskje ikke så merkelig. De siste 25 årene har denne obskure artisten holdt seg stort sett godt skjult fra omgivelsene, presse, publikum og ja, mennesker generelt. Men siden 1978 har han pøst ut plater i et umenneskelig tempo fra sin hjemmebase i Houston, Texas. Alt er utgitt fra hans eget Corwood Industries. Stikkord er simpel, amatøraktig, skrudd visekunst bekledd i en uniformert stil: Kornete bilder av en person ved et hus, portretter av samme mann – eller bare et hus. Det er vel kanskje Jandeks verden. Uten en umiddelbar stemme å forelske seg i og med en noe ukonvensjonell spillestil på en gitar som ikke er stemt etter Lillebjørns visebok, er Jandek ingen mann for massene. Men han har etterhvert fått en stor kult rundt sitt virke, både blant et sakte voksende publikum og ikke minst blant andre musikere. Det resulterte i hyllestplaten Naked in the Afternoon: A Tribute to Jandek i 2000, med blant andre Low og Bright Eyes på listen. Nå er nummer to her, Down in a Mirror: A Second Tribute to Jandek framviser igjen en ganske imponerende samling artister som kommer ut av Jandek-skapet. Av de mest kjente finner vi Jeff Tweedy (Wilco), Okkervil River, Mountain Goats, Six Organs of Admittance og Rivulets.

Det er mye ymse på denne samleren. En del artister forsøker å gi Jandeks låter ny eller annerledes musikalsk kledning, og det med noe ujevnt resultat. Andre holder seg til mer rettroende versjoner. La meg trekke frem de beste først som sist. Felles for disse er at de alle legger seg relativt nært opp til Jandeks opprinnelige uttrykk og de er alle sentrert i platens første halvdel:

– Jeff Tweedy: Sammen med sin sønn på trommer, gadd vite hvor gammel den snoppen er, gjør Tweedy en helt enkel og hjerteskjærende vakker ”Crack a Smile” som umiddelbart fanger den inderlige stilen Jandek har gjort til sin.
– Okkervil River: ”Your Other Man” høres ut til å spilt inn i sløret tilstand som sender tankene tilbake til LA’s paisley underground på midten av 80-tallet. Kryptiske tekster og undergangsstemning preger en låt som sakte bygger seg opp til en mektig sak og står igjen som platens beste.
– Six Organs of Admittance: ”I’ll Sit Alone and Think Alot About You” er både tittel og gjennomgangsstrofe, og hvis Ben Chasny bare er i nærheten av å formidle inderligheten Jandek har lagt i denne linjen, så tar man seg i å tenke at han trolig har sittet inne veldig, veldig lenge og tenkt veldig, veldig mye.
– Lewis & Clarke: ”Nancy Sings” er igjen en helt nedpå akustisk vise, riktig vakker den også. ’Listen to the sound of constant fall’ synges det, og det fanger inn både stil og stemning.

Bagen for mindre vellykkede bidrag forbigås raskt, blant andre: Live Show Rabbits enerverende skramlerocker ”You Painted Your Teeth”, Home for the Defs ditto rytmeboksete ”Cave In You” er som en dårlig utgave av G. Love vs. Beck før den sklir over i en mager huleboerversjon av ”European Jewel”. Ikke bra. Og det er noen slike uforståelig slitsomme stunt her. Marshmallow Suitcases, for eksempel. De skaper et støyende mareritt i langsom kino av ”Down in a Mirror”, som er nærmest komplett umulig å høre på. Kanskje disse tilfører originalen noe essensielt, hva vet jeg, men en coverlåt skal da fungere også for seg selv. Disse innbyr verken til nysgjerrighet til Jandeks versjoner eller ønske om videre kjennskap til bandene som fremfører.

Mellom disse to kategoriene finner vi en del bidrag plassert i midtsjiktet, et knippe låter som verken hever eller senker kvaliteten nevneverdig. Eric Gaffney gjør en fin utgave av ”The Dunes”, mens både Brother JT og The Mountain Goats ligger ganske nært inntil Jandeks spillestil og vokal, og lykkes ganske greit i å både framheve originalen og tilføre den litt av sitt eget. George Parsons leser teksten ”Aimless Breeze” som en annen beatpoet, mens Acid Mothers Kawabato Makotos ”Babe I Love You” er regelrett en hurdy gurdy og noe gutturale stønn. Jack Norton og Rivulets gjør akustiske kjellerutgaver av ”Naked in the Afternoon” og ”Sung”, og formidler med det noe av den krypende angstfulle isolasjonen som ligger som et tungt teppe over store deler av Jandeks produksjon.

Down in a Mirror kan fungere som innfallsport til Jandeks musikalske univers, og i så fall har den tjent sin hensikt. Den kan også risikere å støte fra seg en del interessenter, for det er som sagt ikke alt her som bidrar til å fremheve Jandeks viser. Og det er vel en viss sannhet også i dette.

A Raga For Peter Walker (Tompkins Square, 2006)
Peter Walker er nok for de fleste et glemt navn blant 60-tallets folk/raga-gitarister. Walker ble en del av Cambridge/Greenwich-scenen på 60-tallet. Han var student hos Ravi Shankar og en musikalsk organisator på LSD-profeten Timothy Learys lystige samlinger ’celebrations’, før han slapp platene Rainy Day Raga (1967) og Second Poem to Karmela, or Gypsies Are Important to år senere – begge på anerkjente Vanguard. Jeg vil tro at Learys frihetsbudskap passet godt til Walkers frihetssøkende og tranceskapende musikk. Walkers interesse for østlig og vestlig musikk satte ham i par med artister som John Fahey og Robbie Basho, og han har jammet med blant andre Sandy Bull, Fred Neil, Tim Hardin og Karen Dalton. I de senere år skal han dyrket en stigende interesse for flamenco og reiser visstnok av den grunn jevnlig til Spania.

Men det er ikke flamencoen som preger A Raga For Peter Walker. De siste årene har vi sett en liten revival av en ny generasjon folk/raga-artister, her kan nevnes Harris Newman, Jack Rose/Pelt, Glenn Jones/Cul de Sac og Ben Chasny/Six Organs of Admittance. Sistnevnte siteres på coveret med utsagnet om at Walker faktisk er en større innflytelse enn Fahey og Basho, noe Chasny selv bekreftet da jeg snakket med ham om dette. Han deltar ikke på denne platen, men det gjør Sonic Youths Thurston Moore, Robbie Bashos etterfølger Steffen Basho-Junghans, nevnte Rose, folktronika-artisten Greg Davis, psych-texaneren Shawn McMillan og briten James Blackshaw. De gjør alle et utvalg Walker-komposisjoner fra hans to Vanguard-skiver.

Selv om jeg gjerne skulle hørt Chasny her, så representeres bredden godt med de artistene som er med. Greg Davis har som vanlig med seg sin bærbare, og gjenskaper med den en regntung mystikk på ”Truly We Dwell in Happiness”. Thurston Moore kjenner nok også godt til Vanguard-artistene i kraft av både sin store musikkinteresse og som gitarist. På ”Dirt Raga” tar han med seg Sonic Youths gatestøy-estetikk og plasserer det inn i en hypnotisk raga-setting som fungerer godt. Det fineste stykket her er det nok likevel Steffen Basho-Junghans som står for med ”Blue Mountain Raga”, som er en mer mediterende rundreise av dansende stålstrenger og voksende intensitet.

Dette er ikke et helt ordinært hyllestalbum. Peter Walker er nemlig selv sterkt tilstede, gjennom fire helt nye spor, som viser en gitarist som slett ikke plages av leddgikt i fingrene. Han spiller lett og ledig i stilen, oppbyggingen følger sine egne veier i uvante progresjoner, men som likevel ikke etterlater meg helt i ekstase. Det er en konsentrert intensitet over Walkers spill, koplet med en ubestridt teknisk eleganse, tabla og frihetssøken som gjør låtene både luftige og klarsynte.

Hederslabelen Tompkins Square gjør en god jobb med å både reutgi gamle klassikere og trekke opp nye artister innen denne stilen. På A Raga For Peter Walker møtes fortid og nåtid i en sømløs generasjonsfest. I disse dager har Peter Walker lagt ut sin første USA-turne siden 60-tallet, sammen med Jack Rose. Det kan bli en ragatastisk opplevelse!

All Sewn Up – A Tribute to Patrik Fitzgerald (Crispin Glover, 2009)
Patrik Fitzgerald har ikke skrevet seg inn i historiebøkene med de største skrifttyper. Det lille selskapet Crispin Glover (oppkalt etter min favorittskuespiller) har lagt ned en formidabel innsats for å oppgradere hans posisjon. På den doble hyllestplaten All Sewn Up presenteres 31 låter fra mannens karriere, utført av like mange artister fra inn- og utland. Artistlisten kan virke tilfeldig og sammenrasket, men utvalget speiler vel like gjerne Fitzgeralds mangslungne karriere. Det er en hovedvekt av trønderband, og fordelingen mellom etablerte/eldre artister (Motorpsycho, Israelvis, Betong Hysteria), og nyere, mer ukjente skaper en fin balanse mellom fortid og nåtid. Samlingen er internasjonal med en del (overraskende) utenlandske navn. Jello Biafra er vel den mest prominente, Terry Lee Hale (hvor ble det av han, liksom?), Geoff Berner og Jackie Leven er blant bidragsyterne. Alle stiller opp for Patrik Fitzgerald.

Hvem er så denne Patrik Fitzgerald? Jeg må innrømme at jeg måtte lese meg litt opp i forkant. Følgende oppsummering skal være mer eller mindre korrekt: Han regnes som den ’første britiske punkpoeten’, eksperimenterte tidlig med spoken word og markerte seg med samfunnsrefsende tekster. Han prøvespilte i en tidlig variant av The Clash og fikk sitt gjennombrudd i ’77 med ”Safety Pin Stuck in My Heart” uten at han ble verdensstjerne av den grunn, snarere beskyldt for å ’selge seg’. Han begynte etter hvert å eksperimentere mer med elektronisk musikk, og flyttet senere til New Zealand hvor han p.t jobber som postbud. Fitzgerald trenger vel ikke si opp jobben sin etter dette stuntet, men han har i hvert fall fått en smule heder og ære på sine voksne dager. Og det er gjort en skikkelig jobb her.

Jeg har ikke hørt mange av hans låter i originale utgaver, så All Sewn Up blir mitt første møte med Patrik Fitzgerald – i likhet med mange andre lyttere vil jeg tro – og vurderingen her blir derfor basert isolert sett på coverlåtene. Og det er mye fint på disse to platene, der vi kastes i mange retninger på kort tid. Electronica (BC), reggae (Benjamin Zephaniah), post-punk (The School), metall (Monolithic), en rekke ulike akustiske varianter, powerpop (POG) og en god dose punkrock (Betong Hysteria, Israelvis) for å nevne noe. Sjarmpoeng går som alltid til trekkspillpoeten Geoff Berner (”All the Years of Trying”, som høres ut til å være skapt for ham), og jeg må særlig trekke fram samarbeidet mellom Motorpsycho og Biafra som platens mest interessante – deres versjon av Punch vekker til live minner om Biafras utgivelser med DOA og Nomeansno i hine dager.

Det blir altså ’noe for enhver smak’, men det er ikke så døvt som det kan virke. Snarere taler denne genreblandingen til samlingens fordel. Aller best – for meg – funker sporene som åpner opp for Fitzgeralds tydelig skarpe penn, mens jeg skipper raskere forbi de mest bråkete innslagene. Kanskje en enkel CD ville holdt, men pokker heller. Det er kult å hamre på stortromma. For meg har denne samlinga skapt interesse for en artist jeg ikke hadde snøring på i forkant, og det er vel noe av hovedpoenget vil jeg tro. Jeg kommer nok heller til å sjekke ut Fitzgeralds originalmateriale, i den grad det er mulig å skaffe, enn å spille ihjel denne samlingen. Det får stå igjen som hyllestplatenes evige paradoks. Det er uansett en meget respektabel jobb Torgeir Lund og Crispin Glover Records har utført.

Everybody Knows This Is Norway: A Tribute to Neil Young (Switch Off/Racing Junior, 2001)
Dette er en utgivelse litt i samme ånd som The Bridge (1989), en støtteplate til The Bridge School for physically challenged children, der indie-rockere som Pixies, Dinosaur Jr. og Flaming Lips spilte Neil Young-låter. Everybody Knows This Is Norway har nok ikke så hellige hensikter, annet enn å ha det gøy, vise seg fram og ’pay respect’ til alle gudfedres gudfar.

Han ble omfavnet i indiekretser utover på 90-tallet, særlig ved å benytte Sonic Youth som oppvarmingsband på den monumentale Ragged Glory-turneen og senere ved å samarbeide med grunge-ikonene Pearl Jam. Siden har han klart å bevare kredibilitet hos både country- og rockefolket, og med oppblomstringen av amerikansk rootsmusikk i de senere årene finner også hans tidligere utgivelser hjem hos stadig nye fans.

Everybody Knows This is Norway er en 17-spor stor samling med stort sett uetablerte norske band som våger seg på dykk i sjefens skattkiste. Et slik prosjekt er dømt til lykkes og mislykkes på samme tid. Få har signert så mange klassiske låter som Young’ern, og det skal mye vond vilje til å for å klare å radbrekke disse. På den annen side har han i stor grad signert låtene ferdig selv, en Neil Young-låt uten mannens tynne klagestemme, den rivende gitaren, flanellskjorta og det pistrete håret som gynger i takt med gitaren er på sett og vis meningsløst. En vei å gå kunne selvfølgelig vært å snu opp ned på låtene og skapt noe helt nytt, men det er det ikke så mange som prøver seg på her. Et unntak er åpningen med Behind Barn Bluegrass Boys, som gjør en gla’grass versjon av ”Out On the Weekend”, litt useriøst, men ganske så artig. Den slår an tonen i beste Young-tradisjon; et passe lurvete og skranglete album som består av 50/50 rolige viser og støyende rockere. Den avsluttes passende nok med en ny utgave av ”Out On the Weekend”, denne gangen i en herlig mørk slowcore-versjon med Slowburn & the Soft Rebels. Det er en låt som ikke kan høres for ofte, og for min del kunne alle bandene like gjerne forsøkt å lage nye variasjoner av denne. De to bandene har i hvert fall vist noen åpninger.

Fordelingen er ellers ganske jevnt fordelt over Neil Youngs over 30 år lange karriere, men med hovedvekt på de tidligste utgivelsene. My Rhyme gjør det korteste spranget med vakre ”Razor Love” (fra Silver and Gold), mens fra 90-tallet har Safe In Santiago valgt seg ”Safeway Cart” (fra Sleeps With Angels) og Funguson ”War of Man” (fra Harvest Moon). Det mest minneverdige fra disse sporene er egentlig vokalistene Pål Ingholm i Funguson og Frode Fivel i My Rhyme, som nok begge ønsker å steppe inn for Neil hvis han skulle bli forkjølet under neste norgesbesøk. Ellers er ”Safeway Cart” en sann klassiker som Safe In Santiago slett ikke gjør skam på, her er den skumlere enn noensinne og et av platens beste spor.

Skuffende nok har bare to band våget seg på Neil Youngs tetteste minefelt: 80-tallet; Electric Jam Soul Aquarium (”Prisonors of Rock ‘n’ Roll” fra Life) og Wagle (”Little Wing” fra Hawks and Doves). Dermed er det klassisk 70-talls Young som i størst grad blir hedret (samt en neve låter fra ’69). Madrugada og Home Groan er vel skivas ansikt utad i kraft av å være de mest etablerte navnene. Nordlendingene gitarøser på med ”Thrasher”, til og med Sivert Høyem blir påvirket av Youngs gnagestemme, i ni litt-for-lange minutter, mens Martin Hagfors & hans hjemmedyrkere betaler tilbake litt av gjelden de skylder med en svingende ”Barstool Blues”. Salvation Circus går helt opp til en signaturlåt, men ”Cinnamoon Girl” får ikke nytt liv denne gangen heller. Bedre versjoner er dessuten hørt tidligere, blant annet av The Dream Syndicate og Loop.

Trekkes fram bør American Suitcase (”Through My Sails”), Ring (”Mellow My Mind”) og Oyster (”The Needle and the Damage Done”) som faktisk er det eneste bandet med kvinnelig vokal i Charlotte Jacobsen.

Arvid Skancke-Knutsen har fått æren av å skrive kryptiske liner-notes, mens resten av takketalen bør gå til Henning Krane ved Switch Off, som ikke bare er en gjenganger i mange av bandene, men som også er hovedansvarlig for utgivelsen. Det er et fint tiltak både i forhold til å fremme norsk musikk og en god påminnelse om å tørke støvet av en del gamle skiver.

Å bedømme et slikt album rettferdig er komplisert; faktorer som blant annet utførelse, tolkning, låtvalg, helhet og originalitet spiller inn, særlig med tanke på at låtmaterialet i stor grad er kjent fra før. Med så stort sprik som finnes her, i alle ledd, er det vanskelig å ende opp med en fulldekkende beskrivelse, annet enn at Neil Young fortsatt er kongen. Om noen trengte en påminnelse på akkurat det.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert rundt releasedato.

Vashti Bunyan: Just Another Diamond Day (Spinney, 1970)

Moving slowly through the springtime air
Bak Vashti Bunyan skjuler det seg en av disse underlige fortellingene som av og til inntreffer i musikkhistoriens krøniker. Bunyan ble tuppet ut av kunstskolen i 1964 da hun heller ville synge og spille enn å lese, og oppdaget av Andrew Loog Oldham året etter da han hørte hennes fagre stemme på en folk-klubb i London. Det ble innledningen til en fem år lang musikalsk vandring som kulminerte med hennes eneste plate i 1970. I løpet av disse fem årene tiltrakk hun seg svært lite oppmerksomhet fra media og publikum, men hun kretset i det britiske folkmiljøet, rundt sentrale personer som Donovan og produsenten Joe Boyd. Donovan var målet for en ferd til Hebridene, han lånte til og med Vashti og kjæresten Robert Lewis penger for å komme seg ut til hans nyopprettede hippie-samfunn på Isle Of Skye. Det ble en ferd med hest og kjerre(…) som skulle vare i nesten to år, men som til gjengjeld danner rammen for alle disse sangene. Boyd ble til sin store glede overlevert materialet da Bunyan kom tilbake til London. Han inviterte størrelser fra Fairport Convention og The Incredible String Band med på innspillingen til det som skulle bli Just Another Diamond Day. Arrangør på tre av låtene var Robert Kirby, og dette er begge navn som leder tankene over til en annen sober britisk visesanger fra samme periode, nemlig Nick Drake. Det er et visst slektskap mellom de to, men Bunyans historie har en hyggeligere utgang. Hun fikk en sønn (Leif) i 1970, pakket så kofferten igjen og dro til Irland for å vie seg for familielivet. Hennes musikalske karriere var over. Uten at noen brydde seg noe særlig om det.

Så en dag i 1997 foretok Vashti Bunyan et nettsøk på seg selv, og oppdaget at både hun og Just Another Diamond Day faktisk hadde blitt ganske så ettertraktet i årenes løp. Hun eide ikke engang platen selv, men skjønte at en rekke pirat-aktører tjente godt på den. Hun bestemte seg derfor for å gjøre den tilgjengelig igjen på skikkelig vis. Etter den tid har Bunyan fått ytterligere blest rundt sine sanger, eksempelvis gjennom Devendra Banhart. De synger en låt sammen på hans andre CD (Rejoicing In The Hand, 2004), mens skotske Appendix Out gjorde hennes “Window Over The Bay” på sin fine cover-EP A Warm And Yeasty Corner (2002). Det er ikke så underlig at Vashti Bunyan har fått en langsomt voksende fanskare. Slike ’mytiske’ artister har en tendens til det. Men det er nok i første rekke musikken som har sørget for hennes status, den eventyraktige folkstilen, hippieromantikken og naturfilosofien går fint hjem hos en ny generasjon vandrere, romantikere og folk-hipsters.

Just Another Diamond Day er tidløs i sin eleganse, men kledd i britiske gevanter og med et umiskjennelig preg av 60-tallets romantiske blomsterdufter og ’tilbake til naturen’-fordragelighet. Låtene som ble til på veien er stort sett helt neddempet og har en sårbarhet som er nærmest smertelig vakker, en skjørhet som er merkverdig sterk. Bunyan synger med lav, sky stemme ikke helt fjernt fra Joni Mitchell (om enn mer hviskende) eller Sandy Denny. Tematisk dreies det rundt hverdagens små hendelser og naturens fenomener, og da gjerne skjønnheten i disse. Regnbueelver, pittoreske gårder, solnedganger og den slags. Det hele oppsummeres best i åpningssporet ”Diamond Day”, så rørende enkel og samtidig dekkende for hva Bunyan stod for, at den gjengis her i sin helhet:

Just another diamond day
Just a blade of grass
Just another bale of hay
And the horses pass

Just another field to plough
Just a grain of wheat
Just a sack of seed to sow
And the children eat

Just another life to live
Just a word to say
Just another love to give
And a diamond day

I tråd med tekstene er musikken pastoral; akustisk gitar, fløyte, fele og mandolin skaper et bilde som passer til det unge paret som sitter i kjerra si og traver gjennom den engelske landsbygda på vei mot paradis. Lettere naive barneregler (”Lily Pond”, ”Come Wind Come Rain”) bidrar mest til å understreke det livsglade og optimistiske aspektet. I tillegg til de opprinnelige 14 låtene, inneholder denne utgaven fire ekstraspor. Det dreier seg om tre eldre opptak (66-67) som viser en artist med mer melankolsk søkende penn, samt en alternativ versjon av ”Iris’s Song”.

Det er litt trist å tenke på hva Vashti Bunyan kunne gjort det til som artist hvis hun hadde vokst seg forbi denne fasen av ungdommelig frisinn. Men det er også et slags beroligende faktum at dette var hennes bidrag, det var dette hun hadde å dele med omverdenen. Just Another Diamond Day hører hjemme blant de sentrale britiske folkplatene, om enn ikke like grunnleggende, sammen med kanoner som Liege & Liefe, Bryter Layter eller The Hangman’s Beautiful Daughter.

Og hvordan gikk det med ferden mot paradis? Vel, innen de hadde rukket å komme ut til Donovans Isle of Skye fant de ut at både han og hans disipler hadde gitt opp hele prosjektet og flyttet hjem igjen. Men Just Another Diamond Day er uansett et vitnesbyrd om at drømmen var levende på denne tiden, fri for ironi og full av livsmot står den som et minne over en tid som plutselig virker veldig fjern.

PS: Etter at denne omtalen opprinnelig var skrevet, har Vashti Buynan gjenopptatt karrieren, turnert og utgitt nydelige Lookaftering (Fat Cat, 2005).
Bjørn Hammershaug

Nick Drake: Tre udødelige album


Nick Drake: Five Leaves Left (Island, 1969)
O. Drake
Til tross for generell positiv omtale i britisk presse i samtiden, er det ikke før i de senere årene at den har fått status som fortjent: Som en av tidenes beste debutalbum. Five Leaves Left er en høstplate som gjerne kunne blitt stående i par med mye annen britisk folkinspirert rock på den tiden, men har beholdt en unik tidløs, melankolsk ynde.

Alle sporene var grovt sett ferdige før Drake gikk i studio. Harry Robinson (“River Man”) og vennen Robert Kirby (“Way To Blue”, “Day Is Done”, “The Thoughts Of Mary Jane” og “Fruit Tree”) fikk ansvar for å legge på strykere. I tillegg ble solide musikere som Richard Thomspon (Fairport Convention), Danny Thompson (Pentangle) og Clare Lowther (The Strawbs) hentet inn til samspill. Produsent Joe Boyd, som var en av få med et nært forhold til Drake, visste å behandle hans låter med respekt, og fortjener mye av æren for at Five Leaves Left endte opp som Drake selv ønsket; inspirert av Randy Newmans arrangementer (sjekk hans debutalbum fra 1968), men uten å fjerne fokus fra hovedpersonen selv.

Tittelvalget har blitt diskutert en del. De to mest plausible forklaringene gir uansett begge mening i forhold til selve innholdet. Det er navnet på en novelle av amerikaneren O. Henry som omhandler håpet til den dødssyke idet han ser fem eføyblader fra sykehussengen. Mannen tror han vil dø da det siste bladet faller, men overlever natten da det siste bladet er malt på veggen. “Five Leaves Left” er også påminnelsen man får mot slutten på rizzla-papiret. Drake var nok velkjent med både O. Henrys verker (han studerte litteratur) og bruken av tobakkspapir (legg for eksempel merke til henvisningene til “Mary Jane”)

De tre første låtene her kan ta pusten fra den mest kyniske kritiker. “Time Has Told Me” er en glitrende åpningslåt. Nick Drake markerer seg fra første øyeblikk som en fantastisk gitarist og vokalist, og fremstår som langt mer moden enn alderen skulle tilsi. Om de tekniske termene kan jeg ikke si så mye, annet enn at få har klart å kopiere Drakes hvileløse spillestil. Hans stemme hever seg aldri, men har en nobel, høflig tone som tvinger lytteren til å lytte. Richard Thompsons gitar gir dessuten et “countrypreg” som skiller den noe fra Drakes andre viser.

“River Man” er en av verdens vakreste låter. Den huskende melodien, stemmen som drar ordene til bristepunktet, oppbygningen, strykerne som ligger som tåke over vannet… Den er Nick Drakes mest definitive øyeblikk, og en smygende seier i koplingen mellom et orkester og soloartist. “Three Hours” er en av mine favorittlåter. Den rullende stilen er litt typisk for Drake. Melodiene er ikke lette å fange, og mange har sett på ham som mer en bærer av den franske stilen (chansons) enn den britiske. På “Three Hours” må samspillet mellom bassist Danny Thompson og Drake fremheves. Når så Rocki Dzidzornu hjelper til med congas og skaper suggererende rytmikk, så kunne den gjerne vart tre timer for min del.

Blant de andre høydepunktene er det verd å minne om “Day Is Done”, “Saturday Sun” og “‘Cello Song” – alle i fin harmoni mellom den enslige gitaristen og strykerne som vennlig kjæler med hans sterke melodier. Bare en låt trekker inntrykket noe ned, nemlig den litt traurige blueslåten “Man In A Shed”. Sett under ett, er det likevel en ubetydelig svakhet.

Nick Drake var bare drøyt tyve år da Five Leaves Left fant veien til platebutikkene i september 1969. Tekstene holder vanlig høy Drake-standard, og bærer preg av både klassisk dannelse, ung alder og følsomt sinn. Her finnes referanser til både Wordsworth, McNally, pot og kostskoledrømmer. Isolert sett er de ikke mesterverk, men fraseringen kombinert med musikken gir en dybde som hever seg over ordinært pubertalt svermeri.

Five Leaves Left inneholder noen av Nick Drakes aller fineste øyeblikk, og var en plate som bar bud om at en ny, stor låtskriver var født. Nå ville Drake det ganske annerledes, men det tar ikke magien bort fra resultatet. Denne remastrede utgaven er i tillegg utstyrt med originale bilder, tekster og glimrende lydgjengivelse. Five Leaves Left er en plate ingen musikkelsker egentlig kan være foruten.
Først publisert på groove.no: 07.10.2001

Nick Drake: Bryter Layter (Island, 1970)

Never felt magic crazy as this
Nick Drakes andre utgivelse var ment som en gjennombruddsplate fra plateselskapets side. Bare få måneder etter sitt glitrende debutalbum var han igjen i studio sammen med amerikanske Joe Boyd. Som medmusikere fikk han denne gangen hjelp av både Fairport Convention (Pegg, Mattacks, Thompson) og The Velvet Underground (John Cale), samt fra Robert Kirby som arrangør for strykerne.

Denne gang ble det benyttet langt mer tid og energi i studio enn på Five Leaves Left. Den låter da også mer gjennomarbeidet og velprodusert, men fortsatt får Nick Drakes genuine låter heldigvis spille hovedrollen. Den lettere ironiske (og omskrevne) tittelen bærer bud om en mørkere plate enn elegante Five Leaves Left. Drake er fortsatt introvert, sky og lavmælt, men den høstlige britiske landsbygdas uskyld har på en måte blitt erstattet av storbyens ensomme og hustrige hverdag.

Nick Drake hadde på denne tiden en forverret psyke, og på mange måter taklet han ikke livet som artist i London. Hans delvise isolat i Hampstead Heath, hans vegring mot å spille live, samt den svake responsen på Five Leaves Left som gikk så tungt inn på ham, forhindret likevel ikke Bryter Layter i å bli en av vår tids klassiske album. Snarere tvertimot.

Mellom den elegante instrumentale introen og avslutningen, finnes en ren skattekiste av låter. “Hazey Jane II” innehar noe av den samme flyten som “Time Has Told Me” hadde på Five Leaves Left, nesten munter i tonen men besk i teksten; “What will happen in the morning/When the world it gets so crowded that you can’t look out the window in the morning…” spør en stadig mer angstfylt Drake. Den urbane ensomheten fanges enda bedre inn i en av hans ypperste viser, “At The Chime Of A City Clock”; “Stay indoors/ Beneath the floors/ talk with neighbors only…” synger mannen som knapt snakket med sin egen familie, og som ikke taklet sin egen sinnstilstand.

Drømmende “One Of These Things First” er enda et høydepunkt i Drakes karriere. Her synger han mykt og resignert om alt han kunne ha vært, som om han selv ikke er i stand til å se hva han egentlig får til. Flere har forøvrig notert likheten mellom denne og Smokey Robinsons “The Way You Do The Things You Do” fra 1965, som har et slående likt budskap.

“Sambaen” Poor Boy er en annen Drake-låt med et nærliggende selvbiografisk budskap, denne gangen med en åpenlys selvdistansert tone når han sier: “Oh, Poor Boy/So sorry for himself/Oh Poor Boy/So worried for his health…”

En av Nick Drakes nærmeste forskere, Iain Cameron, har i en analyse av “Poor Boy” tatt for seg likheten til A.A. Milnes Ole Brumm. I Hundremeterskogen heter det:

The more it snows
The more it goes
The more it goes on snowing

And nobody knows
How cold my toes
How cold my toes are growing

I Drakes “versjon” blir det:

Nobody knows
How cold it grows
And nobody sees
How shaky my knees

Nobody cares
How steep my stairs
And nobody smiles
If I cross their stiles

I kombinasjon med de r&b-aktige koret får teksten uansett en bisarr undertone, og låten balanserer i krysningen mellom fantasi, ironi og alvor.

Bryter Layters mesterstykke gjemmes likevel nesten helt til slutt. NME har kalt “Northern Sky” for “the greatest English love song of modern times”. Det går vel neppe an å uttrykke seg mer presist.

For overbevisningens del kan det i tillegg nevnes at Bryter Layter rager som nummer én på The Guardians “Alternative top 100 albums ever”, og rett og slett er en definitiv plateutgivelse.
Først publisert på groove.no: 07.10.2001

Nick Drake: Pink Moon (Island, 1972)

Now We Rise and We Are Everywhere
To år er ikke lang tid. I 1968 var Nick Drake student ved Cambridge. I 1970 var han regnet som et spennende tilskudd på den britiske folkscenen, med to særdeles solide album bak seg. I 1972 hadde han forlatt London og reist hjem. I 1974 var Nick Drake død.

Hadde Drake overlevd sin egen psyke ville muligens hans sanger ha blitt avmystifisert noe i dag. Trangen til å dyrke døde helter har alltid vært sterk, og kanskje er hans talent blitt både overvurdert og overanalysert i ettertid. Det skal uansett sterke argumenter til for å rokke ved statusen som en vår tids mest markante og intelligente musikere.

Da ting gikk som verst for Nick Drake i 1970-71 vendte han tilbake til sitt barndomshjem i Tanworth-in-Arden. Desillusjonert og med svart sinn vandret han hvileløst og destruktivt rundt i gamle omgivelser, ute av stand til å følge opp en tilsynelatende lovende karrière, som i hans øyne var en fiasko, og ute av stand til å skrive. Etter en kort tur til Spania bestemte han seg likevel for å forsøke på nytt.

Hans siste innspilling (med unntak av fire skremmende låter fra 1974) ble til albumet Pink Moon. Med de berømte ordene om at han ikke hadde mer å gi, ble den visstnok innspilt på et par timer i løpet av en nattestund og kun med seg selv i studio. Endringen fra velproduserte Bryter Layter (1970) er derfor påtagelig. Historien forteller at Drake avleverte mastertapen som siste visitt på Islands kontorer, uten videre kommentar eller hilsen, der den tilfeldigvis ble funnet noen dager senere. Han hadde kanskje ikke mer å si.

De fleste låtene var skrevet i Drakes mest produktive periode fra 1967-69, og kunne nok med hjelp fra Joe Boyd blitt like fyldige som de foregående platene, men han hadde for en tid flyttet tilbake til California. I prosessen etterpå er det også blitt sagt at Drake ikke ønsket noen form for arrangementer (“No frills” skal han ha bestemt) på denne platen, med unntak av litt pianopålegg. Som et slags ironisk flir har Pink Moon i all sin dysterhet likevel avlet frem to av Drakes største suksesser i ettertid; Know (fra en reklame for Nike) og Pink Moon (benyttet av VW).

Pink Moon er kort – under 30 minutter – men innholdet er mer en sterkt nok. Drake, som mer eller mindre var ute av stand til å kommunisere normalt på denne tiden – er skjelvende i stemmen, men gitarspillingen er mer intens enn noensinne. Med låter som “Things Behind The Sun”, “Road” og “Parasite” holder den klar klassikerstatus. Som ved en skjebnens ironi er siste spor, “From The Morning”, et av hans mest oppløftende. Fra denne er forøvrig virkelighetens gravskript hentet: “Now We Rise and We Are Everywhere”.

Pink Moon er en naken og tidvis depressiv opplevelse. Det er likefullt en plate som vil gi deg mang en god stund, enten du trenger trøst, varme eller kjærlighet. Enten du er ensom, eller i godt selskap.
Først publisert på groove.no: 07.10.2001