Motorpsycho: Little Lucid Moments


Confusion is kjeks

Lucide drømmer oppstår mellom våken og sovende tilstand, som drømmer man er bevisst på og til en viss grad evner å kontrollere. Lucide drømmeteknikker har vært brukt blant annet i forbindelse med spirituell utvikling, og kan være en skikkelig utadæsjælopplevelse.

Det er denne tilstanden Motorpsycho hensetter seg til på Little Lucid Moments. Det skjer med fire utmalende låter, som mer bærer preg av å være frembrakt under en sinnstilstand, en kollektiv mental reise, enn i en forhåndsplanlagt prosess.

Little Lucid Moments er verket som skal bringe Motorpsycho ’hjæm’, der de hører hjemme: Som en utsvevende, hardtslående og kompakt powertrio. Ingen korte poplåter, ikke noe dandy innpakning, ingen strykere eller tangenter denne gang – kun ren vare. Uforfalsket triolyd. Riffbaserte og frittgående space-jammer. Kosmisk tungrock på et melodisk fundament. Fire låter, en times spilletid.

Mannen som har fått Motorpsychos arv løftet på sine unge armer er Kenneth Kapstad, som har erstattet Håkon Gebhardt bak trommesettet. Hans bakgrunn som skolert jazzist, engasjement i band som Monolithic og Animal Alpha, samt et bankende hjerte for gammel metall gjør ham velegnet til å passe inn i Sæther/Ryans mangfoldige musikalske univers. Han har pondus nok til å være med å styre Knoll og Tott til en viss grad, og bidrar her med energisk og kontant spill som slippes godt frem i lydbildet. Det passer Motorpsycho anno 2008 utmerket. Overgangen til Rune Grammofon gjør det kanskje enda enklere for bandet å droppe ’låtfokuset’ og boltre seg i storformat, der de liksom slipper låtene løs for å se hvor de tar veien.

De åpner ikke opp for noe Armageddon, men virker kontrollerte og fokuserte, lydbildet er delikat og byr ikke i seg selv på mange utfordringer. De tar heller pop-formelen fra foregående skiver og strekker den i lengde, ikke i omfang. Det betyr at de melodiske kvalitetene er beholdt, samtidig som de frittgående elementene får større spillerom. Motorpsycho har alltid vært et referanseband, og har i forkant av denne platen trukket tråder mellom Black Sabbath, John Coltrane og Deep Purple som sentrale for sitt eget musikalske utgangspunkt. Jeg hører ikke så mye frijazz, selv om det improviseres i jam-partiene, men derimot er Little Lucid Moments et destillat av klassikere som Made in Japan, Space Ritual, Close to the Edge og Live at Leeds. De omgir seg med mange klisjeer, men det kan være greit så lenge man ikke faller ned i andre enn sine egne. For Motorpsycho behersker dette faget, i likhet med andre skjeggrockere som Comets On Fire, Black Mountain og The Mars Volta. Vokalen er det svake punkt i bandet, men også denne fungerer på sitt hanglende, naivistiske vis.

Platen åpner med den firedelte ”Suite: Little Lucid Moments” (hvem driver med ’suiter’ fremdeles, liksom). Knatrende trommer, rett på sak: Det hengslete, dog kompakte drivet som Motorpsycho har gjort til sitt eget uttrykk. Her akselereres det raskt i en aldri hvilende låt som bølger frem og tilbake mellom utagerende gitareksesser og melankolske vokalpartier. Det flørtes mot både Purple, Sonic Youth og vestkystrock, men Kapstads tighte skinnpisking bidrar til å holde det hele sammenbundet.

Det stilles en del krav til låter som strekker seg over 20 minutter, men Motorpsycho holder nerven gjennom hele det dynamiske tittelsporet, som står igjen som en maktdemonstrasjon av bandets retrofetisj i det som er en potensiell livefavoritt framover.

De øvrige tre sporene ligger på 10-15 minutter. Det er altså et ambisiøst løp Motorpsycho har lagt ut på her, og det er ikke alltid like vellykket selv om alle låtene har sine fete partier. Mens åpningssuiten virker som ett sammenhengende stykke som ikke kunne vært særlig kortere, så blir en låt som ”Year Zero (A Damage Report)” mer omstendelig, og utstrekningen tyngre å forsvare. Litt for lange ”She Left on the Sun Ship” stamper rundt en del gammel grøt, og trusselen om å eksplodere i alle regnbuens farger mot slutten er ikke reell der den langsomt mest bare svinner hen. ”The Alchemyst” starter der ”…Sun Ship” slutter; oppe i det blå, og er igjen et skoleeksempel på bandets rekkevidde. Her beveger de seg fra space og ned til jorden igjen gjennom progpartier, sneiser innom en catchy popmelodi og forsvinner ut bakdøra med en dose støyete krautrock som med glede kunne vært strukket ytterligere. Det er på disse to rammesporene trønderbandet fremstår på sitt aller beste.

Little Lucid Moments er ikke så ukommersiell og ’sær’ som enkelte har hevdet, de lange låtene til tross. Det er en plate som befester Motorpsychos stilling som bandet med husrom og hjerterom for det som er av kul musikk fra 70-tallet. De er ikke ute etter å fornye musikkhistorien, men deres egen kunnskap overskygger heller ikke det som kommer ut igjen fra det motorpsykiske hus. Dessuten skal jeg vedde på at disse låtene er enda hvassere i liveformat.

Little Lucid Moments Rune Grammofon (RCD2073)

Motorpsycho:
Hans Magnus Ryan
Bent Sæther
Kenneth Kapstad

Produsent: Bent Sæther/Helge Sten
Tekniker: Kai Andersen og Sven Olsen
Miksing: Jørgen Træen
Mastering: Bob Katz

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 4.4 2008, og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Runes Grammofoner

– Rune Grammofon is a record label dedicated to releasing work by the most adventurous and creative Norwegian artists and composers. Being music enthusiasts almost to the point of absurdity, we don’t want to limit ourselves to certain genres, as long as there’s real heart and personality. With an increasing number of indifferent records bombarding the market place, we modestly aim to recapture the magic connected to the discovery of new artists and buying their records.
Rune Grammofon

Susanna: Sonata Mix Dwarf Cosmos (2007)
Etter to godt mottatte plater med sitt Magical Orchestra debuterer Susanna Wallumrød som soloartist med Sonata Mix Dwarf Cosmos. Helt alene er hun ikke denne gangen heller: Bror Christian, ektemann Helge Sten, Morten Qvenild, Ingebrigt H. Flaten, Øystein Greni og Ola Fløttum er blant de mange gjestene som bidrar med berikende detaljer. Særlig sistnevntes band The White Birch er en ikke helt unaturlig referanse. Sonata Mix Dwarf Cosmos deler noe av deres langsomt bevegelige minimalisme og isbresmeltende ynde, her med en ekstra klang av jazz noir.

Susanna Wallumrøds stemmekvaliteter gis naturlig nok godt med plass, ingen av instrumentalistene prøver å sperre veien for den. Hun åpner døren inn til et nærmest tomt rom med nakne vegger og rimfrosne vinduer, for tre kvarter med nedstrippet slow motion tristesse. Resultatet er mediterende variasjoner rundt stort sett likelydende tema, der balansen mellom det transparente, det vektløse og det monotone er hårfin. Låtene i seg selv fester seg ikke naturlig til kroppen, men over tid – og gi den tid – så vil de nok krype inntil huden og bli der.
Opprinnelig publisert i dagsavisen/Nye Takter 21.08.07

Arve Henriksen: Strjon (2007)
Arve Henriksen har denne gang benyttet det middelalderske navnet på hjembygda Stryn som albumtittel. Det er et passende valg på en plate der trompetisten vender blikket mot både sine musikalske og geografiske røtter. Stryn-elvas strie strømmer, høyreiste fjell, mektige isbreer og majestetisk natur danner bakteppet på hans tredje soloutgivelse.

Strjon består av opptak fra stryningens eget musikkbibliotek, bygget opp over mange år. Sammen med Helge Sten som produsent og gitarist har Henriksen satt sammen et representativt utvalg fra sin karriere. Tredjemann i dette prosjektet er tangentmester Ståle Storløkken (Supersilent). Resultatet er en plate som befinner seg et sted mellom debutens mediterende solospill og oppfølgerens mer rytmiske og melankolske klangflater. Storløkkens bidrag henvender seg mot både Supersilent og tidvis også Miles Davis’ elektriske periode.

Henriksens spill er som alltid ypperlig, åpent og full av ren luft, som på Strjon benyttes i flere musikalske sammenhenger. Samtidsmusikk, fjelljazz, elektronika og østlige så vel som lokale folketoner inngår i hans spekter. Noen vil nok se dette som en fordel, men jeg savner likevel noe av den klare oppbyggingen og suggererende kvaliteten han har som liveartist, og Strjon preges av å bestå nettopp av skisser og enkeltstående kutt. Sammenhengen er likevel tydelig og gjennomgangstonen helhetlig. Flere av sporene er dessuten blant hans aller vakreste, og avspeiler en grunnleggende forståelse av naturens musikalitet. Fra ødemarkens uendelige skjønnhet til fossefallets buldrende kraft: Arve Henriksen er ikke bare en utenforstående betrakter, men selv en integrert del av dette riket – og inviterer også oss lyttere med på en reise inn i villmarken som det er vanskelig ikke å bli beveget av.
Opprinnelig publisert i dagsavisen/Nye Takter 27.02.07

Shining: Grindstone (2007)
Norske Shinings villstyrige stil og mangfoldige uttrykk har vel sin nærmeste ekvivalent hos Mike Patton og hans sprikende prosjekter på plateselskapet Ipecac. De lefler med til dels de samme belastede musikalske retningene; prog, metall, symfonisk rock og fusion, for å nevne noe.

På deres fjerde plate er det mye av alt, og det kan være lurt å legge gamle fordommer til side når man skal bevege seg inn i dette mylderet av en utgivelse. Her er det flust av springende stemningsskifter, raske tempoendringer og vi-går-rett-på-samma-hva-vi-støter-på. Den slags krever en bestemt lederskikkelse, og denne stillingen besitter Jørgen Munkeby med autoritet. Den tidligere Jaga Jazzisten har med sitt Shining skapt et monster som tidvis er hvassere, mer ekstatisk og grenseutfordrende enn det meste annet der ute, tidvis noe heseblesende og teatralsk flinkis-preget. På Grindstone møtes langstrakte filmatiske partier og metallriff, vocoder og klassisk sopranvokal, soundtrack til en horrorfilm og ekstatiske jazzutblåsninger, helst i løpet av kort tid.

Åpningssekvensen står fram som mest umiddelbar og energisk – og etter mitt skjønn dermed det mest vellykkede. For det velspillende og kontrollerte villdyret er aller best når det sliter seg løs og glefser mot oss.
Opprinnelig publisert i dagsavisen/Nye Takter 30.01.07

Luigi Archetti & Bo Wiget: Low Tide Digitals (2001)
Det er en passende tittel Bo Wiget og Luigi Archetti har gitt denne platen, da Low Tide Digitals befinner seg i skjæringspunktet mellom organisk og elektronisk musikk, mellom ekte og kunstig liv om du vil. Italienske Archetti har erfaring fra både film og teater, og sveitseren Wiget har solid bakgrunn innen moderne eksperimentell musikk. De benytter seg av henholdsvis gitar og cello, og kombinerer dette med lag av elektroniske impulser som de smelter de sammen på en krystallklar og detaljert måte. Samarbeidet mellom de to fungerer veldig bra, og resultatet er både tidløst og stedløst. Det er ikke rart at Rune Grammofon lot d ‘herrer få æren av å være de første ikke-norske artister på labelen.

Rune Grammofon og ECM har kommet hverandre godt i møte med Low Tide Digitals. Stikkord er elektronisk, ambient og moderne, med islett av klassisk musikk og moderne rock. Det er en bildeskapende og sanselig reise, med både skisseaktig, dvelende preg og mer velutviklede og klare melodier. Connaisseurer kan nok hente flere referanser ut av dette verket, men for enkelhets skyld kan det trekkes en tråd fra Karl-Heinz Stockhausens eksperimenter på 50-tallet, via Brian Enos mer ambiente arbeider og opp til vår generasjons Labradford.

Som vanlig fra Rune Grammofon forventes mer enn et overfladisk dykk inn i materien for fullt utbytte. Det kreves fokus og konsentrasjon, åpne ører og sanser av den arme lytter, som i gjengjeld får betalt tilbake i tifold. Low Tide Digitals etterlater ikke en umiddelbar tilstandsendring, men skaper en stemning i rommet der den spilles som det kan være vanskelig å komme ut av. Kim Hiorthøy har atter lykkes i å lage et innbydende og talende omslag. Tegningen fremstiller en mengde kryssende linjer som blir sugd inn i – eller strømmer ut av? – to øyeliknende hvite hull. Det endeløse spenningsfeltet og den matematiske presisjonen med det hemmelighetsfulle intet i sentrum, illustrerer egentlig musikken bedre enn fattige ord: Menneske, la deg forføre!
Publisert i Puls 04.06.01

Alog: Red Shift Swing (1999)
Det er alltid en glede å åpne en utgivelse fra Rune Grammofon. Maken til helhetlig tankegang er vi ikke bortskjemte med her i landet. Man må tilbake til stilfulle merker som Blue Note og Impulse! for å finne like klar estetisk sans og ikke minst en like kvalitetsbevisst og spennende katalog. En smart vei å gå i dager da kopiering og nedlasting av musikk florerer.

Tromsø-duoen Alog passer godt inn i Runes katalog. De er norske, eksperimentvillige unge menn, som gjerne tar i bruk elektroniske virkemidler på en uredd måte. Med sitt debutalbum imponerer de med et uttrykk som langt mer erfarne artister har strevd med uten å få til. Red Shift Swing er en sammensmelting av maskinskapte lyder med organiske instrumenter. På neddempet, tidvis minimalistisk vis, konstruerer de både gjenkjennelige og fremmedartede stykker med lyd. Noe er melodiøst mot det dansbare, på andre partier leker de med saks og lim, og beveger seg mot yttergrensene av det vi gjenkjenner som vestlig populærmusikk.

Platen inneholder således en del ulike elementer, og snuser både mot tekno, post-rock, samtidsmusikk og chill-out (for å nevne noe). Alog klarer likevel å binde dette sammen uten at det blir så sprikende som en lykkelig skribent kan få det til å virke. Det er ganske enestående av et så ferskt band. De etablerer seg tidlig i platen med ulike tilnærmingsformer. På åpningssporet, ”Drifting West”, kan man kjenne igjen mye av den forvridde og støybelagte formen for rytmisk krautrock som for eksempel moderne brødre som Stereolab og Tortoise behersker. Men allerede fra ”500 000 Years Ago” (ja, den åpner med sitatet fra Jim Jarmusch’ herlige Stranger Than Paradise) pulveriseres rytmikken til en mer abstrakt form for industriell musikk. Etter to relativt korte spor lar de tiden opphøre med ”Travel Light”. Den lange reisen går som en bolero, med reisefølge blant annet i en huggende Sonic Youthsk gitarlyd, og ender på et ganske annet og mer sfærisk sted enn den kjølige starten.

Disse tre nevnte sporene kan gjerne få stå som representative eksempler i Alogs musikalske prosjekt, hvor lekelysten er deres force, om ikke alltid 100 prosent vellykket. Både ”Expand the Heart” og ”Lonesome Train” er utstyrt med svevende og litt påtatt vokal, som ødelegger noe av den fine stemningen de ellers klarer å skape. Ellers kan det nevnes at en av låttitlene bærer navnet “Popul Vuh”, og det kan vel tolkes som en liten hyllest til (det tyske) bandet av samme navn. En lytt på In Den Gärten Pharaos igjen minner i hvert fall om en liten del av Alogs musikalske fundament.

Alog har lagt lista høyt med sin debutplate.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release.

Phonophani: Kreken (Rune Grammofon, 2010)

Folktronica er en genre som henspiller på møtet mellom elektronisk og folkbasert musikk i en eller annen avart. Begrepet er særlig heftet til angloamerikanske artister, som Four Tet, Hood, Caribou eller Greg Davis. Få norske artister tilhører dette feltet – og i hvert fall de som har norsk folkemusikk som fundament. Nå vet ikke jeg om Kreken akkurat er basert på opprinnelige norske folketoner, men det er noe med hele stemningen her som gir ekko av karrige fjellgarder og bortgjemte dalfører en gang for lenge, lenge siden. Og ingen får det helt til å høres ut som det Espen Sommer Eide her har kokt sammen.

På sitt fjerde album har Phonophani hvisket ut grensene mellom det elektroniske og det tradisjonelle, og han har laget en plate som strekker seg mot det grenseløse og enestående. Med basis i akustiske instrumenter (han har bygget noen av dem selv også) – og gjerne et enkelt, rytmisk fundament – skrur han sammen noen stykker som ikke høres ut som såkalt modernisert folkemusikk eller påtatt elektronisk musikk. Kreken opphøyes fra sitt jordlige grunnlag og eksisterer i en slags besnærende, tidløs sfære.

Helhetlig er Kreken en befriende vakker lytteropplevelse, fremhevet ytterligere med enkeltspor av det helt nydelige slaget. Jenny Hvals vokalinnslag (på ”Mendel” og ”Blåflat”) passer perfekt til Sommer Eides lydfragmenter, oppstykket skjønt melodiske og gjenkjennelige hørt med populærmusikalske ører. Dette er aldri en plate som trekker seg unna, men som heller trekker seg til lytteren.

På gjestesiden bør det også trekkes frem at David Grubbs (Gastr Del Sol etc.) spiller gitar, den japanske vokalkunstneren Haco skaper østlig preg på ”Gubijinso” og Agnethe Christensen gjør det samme med norske fortegn på ”Neverdal”.

Huntsville: For The Middle Class (Rune Grammofon, 2006)

Hva skjer når tre av landets fremste impro-musikere tar på seg trailercapsen, setter kurs for den amerikanske landsbygda og åpner countrymusikkens porter? Resultatet blir i hvert fall ikke country i ordinærforstand! Selv kaller de det ’hypnotisk yoga-country’. Det er en beskrivelse god som noen.

For The Middle Class er debuten til Huntsville som består av strengemester Ivar Grydeland, powerbassist Tonny Kluften og rytmefenomen Ingar Zach. Ved å bruke tradisjonelle instrumenter fra både USA (banjo, steelgitar) og India (tabla sarangi/shruti boks) makter de å sette østlige og vestlige tradisjoner inn i en moderne og utfordrende kontekst. Trioen maler fram musikalske landskap med brede penselstrøk i sin lekne omgang med elektronika jazz droner og trancesskapende indisk raga med et ikke ubetydelig islett av amerikanske folk-tradisjoner over det hele.

På de to dvelende og stemningsskapende ”Serious Like A Pope” og ”Melon” beveger de seg mot Friends Of Dean Martinez eller Daniel Lanois som kortere bidrag til å tone ned mellom de to lange ’hovedsporene’. På disse legger Zach fundamentet med drivende motorisk groove noe som gir Grydeland og Kluften stor boltringsplass. Det utnyttes med større forståelse av minimalismens kunst enn begrensningens og de to faller aldri for fristelsen til å overlesse hverandre ned i effekter. 20 minutter lange ”Add A Key To Humanity” forsvarer lengden bedre enn det litt for langeåpningssporet i det som er et fyrverkeri av polyrytmikk, banjodueller, duvende steelgitar og pumpende jazzbass. Huntsville hinter her om ubegrenset potensial for ytterligere utforskninger. Det gjør de nok i ytterligere grad på scenen da foran et publikum som kan være både danseglade og lyttende på en gang.

For The Middle Class er en plate som både umiddelbart tiltaler og som utfordrer lytteren med stadig nye avsløringer. I sin søken etter å vise uutforskede områder i oppgått terreng har de ikke bare laget en plate for middelklassen men for hele folket.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 10/10-06