Giant Sand Returns to the Valley of Rain: A Tribute to Howe Gelb

Howe Gelb, 2018 (Photo: Gabriel Sullivan)

Returns to Valley of Rain (Fire records) is a ferocious re-recording of Giant Sand’s classic 1985 debut album Valley of Rain. Originally recorded by Howe Gelb on vocals and guitar, Winston A. Watson and Tommy Larkins sharing drums duties and Scott Garber on bass, this incarnation of Giant Sand also consists of newer members Thøger T. Lund, Gabriel Sullivan and Annie Dolan.

The album holds a special place in the vast Giant Sand catalog, celebrated by both 25th and 30th anniversary reissues in recent years. When some of these old songs started to creep back into their setlist, it seemed appropriate to give the full album another shot with the proper Fender 30 amp, made only in the early 1980s, with the intention of making the album sound like it should’ve sounded. Says Fire Records about the process: “It was re-done for $400 and the same day and a half session time as the original. Scott Garber even drove up from Austin with his fretless to play so that the album is literally the originally line up for at least half of the songs. And yes, no pedal boards were used too.”

Giant Sand have never been easy to categorize, a fool’s errand that gets harder every passing years, as Howe Gelb and his various compadres have freely embraced new and disparate stylings into their seesawing sound. But whether labeled as roots rock, gospel, piano jazz, punk, latin or lo-fi or anything in between, the music always comes out with the identifiable signature of characteristic beatnik rhythms, shrewd lyrics and Howe Gelb’s warm, charismatic personality hovering above it all.

Gelb has travelled many a long and dusty mile to get to his place of prominence as an elder statesman of freewheeling Americana and “Erosion Rock”; a brand of music changing with the elements on a daily basis as nature intended, like Giant Sand, believing that continuous evolution should be a palpable element in music, as when songs were first handed over again and again, before the frozen capture of a recording studio.

I asked a couple of Howe Gelb’s numerous colleagues and friends over the years to share some insight on the enigmatic genius. Find out why Gelb is a smart cookie, how he embrace the random and eschew the obvious and why his modus operandi is best described as inspired chaos.


When we met…

M. Ward (singer-songwriter, and one half of She & Him):
It’s an honor to know Howe Gelb. He was one of the first real pals and confidants I had in this strange industry. I’m endlessly inspired by his piano-playing, his songs, his energy and everything in-between.

Giant Sand took me on my first-ever tour of Europe – in which I played my first and last performances of lap steel. Howe taught me that if you polish the song too heavily in rehearsals then you have polished the song too heavily in rehearsals.

M. Ward/press

Steve Wynn (The Dream Syndicate, The Baseball Project and more):
I first met Howe just moments after playing to the biggest audience of my life. It was Roskilde 1986 and The Dream Syndicate was a last-minute fill-in for The Cult. We arrived from Italy just about 30 minutes before we went on stage to 50,000 people. It started pouring as we finished and much of the crowd dispersed which was a shame since the next band was Giant Sand and they were fantastic. I watched them as the rain poured down and was instantly intrigued. Howe and I ended up talking well into the night, both exhilarated by the excitement of the evening.

Jason Lytle (Grandaddy):
I spent the first few of my “learning to write songs” years trying to sound like Giant Sand. The only problem is… I had never even heard Giant Sand or Howe Gelb. Someone I had crossed paths with in the early 90’s told me about a weird band that lived out in the desert in Arizona and was inventing their own brand of music that was sometimes punk, sometimes folky Neil Young and sometimes Thelonius Monk… and sometimes all of them even combined.

It set my imagination on fire.

It wasn’t until years later I finally bought a Giant Sand LP and was quite relieved it was as special as it was and kind of similar to what I hoped it would sound like.

John Parish (artist, producer and frequent Giant Sand collaborator):
The first Howe Gelb/Giant Sand record I worked on was Chore of Enchantment – my part of that album was recorded in Tucson in 1998, and it was my introduction to Howe’s method of working – best described as inspired chaos.

It was the first production session I did where I realized I had no control over events – the job became recognizing the inspiration within the chaos, and then making sure it was recorded, logged – before being edited down the line.

It is a challenging but exceedingly rewarding way of working, and pretty much unique to Howe.

Peter Holsapple (The db’s, Continental Drifters):
I met Howe through my friends Mark Walton and Robert Maché with whom I played in the Continental Drifters; my other bandmates Susan Cowsill and Vicki Peterson toured with Giant Sand promoting Center of the Universe. He seemed like a sweet guy, and if he was friends with my friends, well dammit I liked him too. I recorded a little on Glum when Howe was recording at Kingsway in New Orleans with Malcolm Burn and Trina Shoemaker. It was 1994, and it took a small slice of one afternoon.

KT Tunstall (singer and songwriter)
Howe co-produced my fourth LP with me, Invisibe Empire // Crescent Moon in Wavelab Studios, Tucson, AZ in 2012. Collaborating with him was a beautiful and formative experience for me. I had never worked with an artist-producer before, and he encouraged me to be much more experimental, less rigid about process and performance, and as we were recording live to tape, everything was much more focused on feel rather than technical perfection. I think the most memorable thing was that he invited me into his world – I stayed with him and his family during the recording, we took road trips with a guitar (one particularly memorable one to the Mexican border), so every aspect of that time was colored by his daily life, which is definitely colorful!!

As a person…

Steve Wynn:
Open. He embraces new people and new things very easily. He welcomes The Random although there is a filter and an aesthetic to the pieces of the puzzle he lays out before letting the mayhem begin.

Strangely enough, the biggest influence that Howe had on my life was teaching me to actually take control. I was still the kind of artist who just blindly went from gig to gig, record to record under the control of managers and labels, not questioning or fully understanding the process and finding myself quite helpless when the cracks in the system began to appear.

Howe was living a different life – under the radar and with the sense of adventure that I remembered from the earliest days. With his help, I reconstructed my way of making music (on the fly, on the cheap), touring (hitting the places most bands don’t go) and releasing (small, hungry labels and more frequent releases). It was an eye-opener and creatively stimulating and still is my way of working to this day.

Thanks, Howe, for teaching me to embrace the random and to eschew the obvious.

M Ward:
Howe is a shaman of music who needs no setlist nor traditional groundwork to launch his ideas into meaningful spaces. I recommend sampling all of his Giant Sand records and Howe Gelb solo records and then buying them all.

He finds uniquely rare and beautiful melodies that you can’t trace to anything prior – except maybe songs from his own prior experiments or maybe Thelonious Monk’s – and that makes you think where could this music possibly have come from except for somewhere in southern Arizona.

Peter Holsapple:
Howe is a smart cookie, and one is well advised to listen carefully to what he says. We are not cut from the same songwriting cloth by any means, but I respect and admire his expansive and adventurous creative soul, and l hear the earth and air directly when I hear his songs.

Have YOU ever seen another Howe Gelb? I haven’t.

KT Tunstall
Howe is a bona fide one-off. No-one else could do Howe Gelb. He is unpredictable; he genuinely doesn’t ever play a song the same way twice. He has a phenomenal creative brain; quite surreal, mischievous, very quick. Very funny. There is always a lot of laughing spending time with him, and you don’t always know why. It’s kind of chaotic working with him, but somehow he always manages to pull off often large scale projects, it’s most suspicious. Is he a wizard?? He’a a joy to watch perform, a craftsman and a lightning quick creator, making things happen in the moment, very exciting. One of my favourite moments in his live performance was when he would sit at the grand piano and say, in an impossibly low voice, “I think this thing takes batteries”. He would then throw a handful of 9volt batteries inside the piano.

John Parish:
Original, creative, inspiring, frustrating, spontaneous, late, curious.

John Parish, Photo: Maria Mochnacz

Jason Lytle:
The person that he is …is the musician that he is. That is…. I think he sounds like the sort of guy that he is. I do like it when that happens. It means you’re usually getting the real goods when you hear what he is working on/putting out there.

Steve Wynn:
I’ve said enough above about his lack of fear in accepting unexpected pleasures, random events, changes and following whatever path seems interesting from record to record, tour to tour and even from moment to moment. But none of that would work if it wasn’t for the fact that he’s a damn good guitarist and pianist. You gotta have the goods to back up the concept or else you’re left with nothing but a hollow manifesto.

KT Tunstall
I think Howe is very stubborn in his creative choices, and that protects him and his band from becoming creatively diluted. Lyrically, his material comes from such a singular place that it couldn’t be anyone else, so his signature sound and style will always be inimitable. He also has the most amazing baritone voice, and has found a delivery syle that immediately convinces you that what he’s conveying is worth listening listening to.

A fun fact at the end…

Peter Holsapple:
Howe taught me that time is elastic. I’ve never been the same since.

KT Tunstall
Howe likes orange things. For snacks, he would hold out a carrot and a tangerine and say, “want something orange?”

John Parish:
He likes to eat lunch at Cafe Poca Cosa.

Jason Lytle:
He came to my house for coffee one morning when I lived in Portland Oregon. I asked him if he would like sugar or agave (a plant based sweetener) in his coffee. He said: “I’ll take agave”. We sat outside with our coffees and he was surprised that what he was drinking was NOT coffee with a shot of tequila in it…. as he had a momentary lapse and mistook agave for some kind of tequila. I laughed …but was also impressed that he would show up at my home in the morning and be up for starting the day off with me over a coffee/tequila drink. (Sounds horrible by the way….hahaha!)

Steve Wynn:
I was living out in Marina Del Rey, California for a few years in the late 80’s. I had a mildewed little bungalow that was supposed to be destroyed at any moment (strangely enough, it’s still there to this day) so I was able to rent it cheaply while living just blocks from the beach in a neighborhood much fancier than my means. I didn’t have a car – a bike was enough in that beach community – but Howe offered me to take care of his hand-illustrated, graffitied grey Barracuda before he went on one of his lengthy tours. I loved it. Push-button transmission and everything. Only thing was that the rich neighbors didn’t agree. One morning I went to get the car and found a note under the windshield. “Please don’t park this car around here. It is an eyesore.” Ha-ha – if only they knew that the car belonged to and had been painted by an international rock star (and that it would show up as the cover art for a Leaving Trains record!)

Rock and Sun: The Legend of Giant Sand


“Men come and go, cities rise and fall, whole civilizations appear and disappear–the earth remains, slightly modified. The earth remains, and the heartbreaking beauty where there are no hearts to break….I sometimes choose to think, no doubt perversely, that man is a dream, thought an illusion, and only rock is real. Rock and sun.”

* * *

Thus wrote Edward Abbey in his seminal book, Desert Solitaire, a testament to the profound wisdom that comes to a man who spends too much time in the arid American Southwest.

One might suppose Abbey would’ve had a lot to talk about with the mirage-like musical shaman known as Howe Gelb, who, along with his desert orchestra Giant Sand, has returned with yet another freewheeling blend of dusty Americana, sun-baked rock and jazzy piano lounge.

Thirty years since their debut, Heartbreak Pass is just another volume to the wonderful eclectic mix that has become Giant Sand’s trademark over the last three decades.

Gelb founded Giant Sand in the dry heat of Tucson, Arizona. Their album debut Valley of Rain fit well with other guitar-based bands of the time – R.E.M, The Dream Syndicate, Thin White Rope and Naked Prey – but the project soon evolved into something more than your typical rock group. Giant Sand became more like a gathering of family and friends, where everyone can participate for the cause of a greater good.

Thus the ‘band’ is has fluctuated between in more lineups than most with Gelb including his children and wives next to a huge cast of characters throughout the years. John Convertino and Joey Burns (later of Calexico fame), the late Rainer Ptacek, John Parish, Neko Case, PJ Harvey and M. Ward have all been part of this circuit.

Giant Sand have never been easy to categorize, a fool’s errand that gets harder every passing years, as Gelb & Co. have freely embraced new and disparate stylings into their seesawing sound. But whether it comes out as roots rock, gospel, jazz, punk, latin or lo-fi, it always comes out with the identifiable signature, with characteristic beatnik rhythms, shrewd lyrics and a warm, charismatic personality.

For Heartbreak Pass, Gelb has travelled halfway around the globe and back.

Gathering old and new friends, he invited Steve Shelley (Sonic Youth), Grant Lee Phillips, Jason Lytle (Grandaddy), Dutch band The Common Linnets and Danish pedal steel guitarist Maggie Björklund to participate on the new album. The cast is so big this time around that they’re not Giant Sand, or even Giant Giant Sand, but what Gelb himself has called Giant Giant Giant Sand.

We talked to the incomparable Howe Gelb about the making of Heartbreak Pass and the history of Giant Sand, concluding in a poetic guide us through the album’s realization.

* * *

How would you describe this incarnation of Giant Sand?

Responsible for the task at hand. Able and willing. Strong and vigilant. A swarm of self editing indulgence. Natural.

You have said that Heartbreak Pass consists of three volumes representing two lives for 30 years. Can you elaborate on the structure of the album?

The advent of these volumes lies in their particular cluster. Volume 1 begins the album for the first four songs. A louder volume with intended abandon. A lesser than… A buoyancy… A happiness.

The next four songs represent the second volume at a steadier pace. Pressing forward. Quieter and more understated with hidden strengths. Pedal steel alerts the listener to what they now call ‘Americana’ as well as a directness in lyrics. A clarity.

The final seven tracks lie in volume 3. This is really how the album first started being recorded, songs within a whisper. The heart in turmoil between the worlds at hand. A hushed tone, a moan, dangerously close to a sophistication. A ponder, a prayer… something down there under the surface layer.

You couldn’t have laid out this framework in advance, could you?

An album grows out of itself, like a plant. It’s impossible to know how it will branch out once you’ve seeded it, but you must be confident it will bear fruit. You can trim it along the way if it sprawls, entice growth with the right soil and watering – when the right season comes to harvest you will then know well the bounty you’re taking to market. But not until then.

How would you describe the atmosphere of Heartbreak Pass?

Worthy of a breadth.

As a musician you have always been very progressive, never replicating yourself, and you have never struck me as nostalgic when it comes to your art. Thirty years down the road, do you ever look in the rearview mirror of your career?

I like the past just where it is. There’s just no future without it – and that’s my present for you.


A lot of Howe Gelb’s friends were involved in the making of this album, and it came to life in various countries and cities. I asked Gelb to piece together the puzzle of Heartbreak Pass:

The beginning.

First came an attempt in Spain of a new song (“House in Order”) with my friends, the gypsies of Cordoba. But the song hadn’t yet become what it wanted to be, so we ended up surprising ourselves with a one-take wonder live in Tucson with just the three of us: Gabriel Sullivan, Thøger Lund and myself.

…but not until we first toured one last time as Giant Giant Sand, which included all the Danish players – Peter Dombernowski, Anders Pedersen, Nikolaj Heyman, Asger Christensen, Dr. Iris Jakobsen and Maggie Björklund – along with all the Arizona players: Gabriel Sullivan, Brian Lopez, Jon Villa and transplant Thøger Lund.

There in Belgium JB Meijers of The Common Linnets lined up a studio for us, engineered by my friend ‘Hoss’ from Mexico. We managed to keep two new songs from that night (“Every Now and Then” & “Done”) which I would later add the gospel choir I once used for the ‘Sno Angel [Like You] album in Canada.

At that point the band doubled in size again to number 20 members; Giant Giant Giant Sand… or


After which the session in Tucson continued with just the three of us rendering some of the brooding piano pieces (“Pen to Paper” & “Gypsy Candle”). both of which Ionna Kelley would magnificently adorn from Phoenix, and an old nugget (“Man on a String”) that The Common Linnets help out on from the Netherlands.

When back in Europe, on tour in 2014, we spent the day off in Berlin at a studio, writing another new song there in the morning and tracking it that afternoon with our intended track (“Song So Wrong” & “Home Sweat Home”).

On summer holiday with the family in Portland, dad (me) spent some time hangin’ with Jason Lytle [Grandaddy] in his studio with a track he produced (“Transponder”)

…and also harvested an instrumental piano track from a live house gig there he recommended (“Bitter Suite”).

When back home for 5 minutes, a moment allowed me to scrawl out another new song in about 12 minutes and thusly recorded it there and then at Tucson’s own Wavelab studio (“Eye Opening”).

Then came a tour in the Balkans later that summer, along with Italy, that spawned another new song (“Hurtin’ Habit”) that featured Steve Shelley [Sonic Youth] on drums with backing band Sacri Cuori featuring guest vocalist Lovely Quincess from Croatia.

In September, during an invitation assisting Vinicio Capossela in Calitri, Italy, another new song was recorded having him wax poetically on (“Heaventually”) and which would be further guested by the harmonies and slide of Grant-Lee Phillips from Nashville.

Finally the last song added to the album’s collection would be done back in Tucson after a series of texts with old buddy Leslie Feist (“Texting Feist”) in the momentary studio of Tucson band Chicha Dust, including Brian Lopez and Gabriel Sullivan, along with Thøger Lund and myself, but most especially featuring original drummer Winston Watson from the very first Giant Sand album 30 years ago.

In between all of that, one day at home my 12-year-old daughter, Talula, came up with a song along with her daddy (me) that we immediately recorded on the iPhone (“Forever and Always”). But that’s just a family tradition.

Just before everything was collected up for mixing, the husband and wife team of Asger and Iris brilliantly recorded all the rest of their string parts on the isle of Crete.

These proceedings were then handed over to a one John Parish along with assistant Ali Chant who, besides throwing down the odd drum or two, mixed the entire batch there in Bristol, U.K.

The end.

Opprinnelig publisert på 8.5.2015


Nive Nielsen: Stemmen Fra Grønland

Nive Nielsen er fra Grønland. Hun debuterte med singlen ”Room” og fulgte opp med fullengderen Nive Sings! i 2010. Plata ble innspilt i Montreal, Bristol, San Francisco, Gent, Tucson og hjemme i Nuuk, og laget i samarbeid med Howe Gelb (Giant Sand), John Parish, Eric Craven (Hangedup, Godspeed You Black Emperor), Patrick Carney (The Black Keys) og Arlen Thompson (Wolf Parade) – for å nevne noen.

Nive, what can you tell us about the song ”Room”?

– ”Room” is the first song I ever wrote. My boyfriend Jan De Vroede gave me a little red ukulele when I was studying in Canada. He thought I needed a hobby. I goofed around on it a little bit, and all of a sudden I hade made this song. It just gulped out. When Jan came to visit and I played it to him – really shy cause I never sang in front of anyone – he was real surprised. And I decided to learn how to record cause he loved it.

– A bit later, during Christmas holiday, I was back home up north in Greenland, and we recorded my voice and uke. Then Jan went to visit some of his friends in Montreal and got the idea of fleshing Room out by adding some stuff during a sleepless night with his pal. The next day it was done!

What’s it about?

– It’s about longing. And missing. It’s rather personal. I used to play it over and over in my room in Canada, missing home and my boyfriend and kinda singing myself asleep. That’s why it’s called Room. Every time I play it, and we played it a lot since that time, I can vividly see and feel that room in Canada again. And I’m so happy I’m not there anymore, but travelling and playing and living little adventures. Yay!

Could you present yourself for our Norwegian readers. Who’s Nive?

Ha… well, I come from Nuuk, Greenland. I’m an Inuk, an Eskimo. When I was a kid, I wanted to become an adventurer, yknow, like an explorer. I thought that was a real job. Playing music comes pretty close – I get to travel, see the world, meet people. That’s real important to me. Greenland is so far away from everything else. I love it there – it’s where my house is. But I also need interaction, input, experiencing new stuff.

– I studied anthropology. Make documentary films – there’s that exploring thing again. I’ve acted, too – even in Hollywood, with Colin Farrell. Adventures, yknow!

– Music is what I love most though. I really really enjoy sitting down and feeling the songs grow in my head. I love messing around with my pals, arranging them, trying to get a feel for what that specific song wants. I hope I get to play and travel for a loooong time!

How’s the environment for your kinda music on Greenland?

There’s not really a scene in Greenland, let alone different scenes. There’s a lot of music, but very little of it gets out to the rest of the world. There’s not really any record stores; and up until real recently the internet was so slow that just streaming a song took forever. So, unless you travel or have music loving friends abroad it’s hard to be exposed to non-mainstream music. It’s hard to get your hands on old or used gear, too – Jan fixes amps and pre’s and mics and old synths we collect when travelling so that we can play around with old and weird instruments. There’s little of that in Greenland. There’s no visiting bands either – or none to speak of. It’s pretty isolated.

So you’re ‘one of a kind’ over there?

– What I do in Greenland is unheard of – I’m really the first “indie” musician there. I was real afraid of what my friends would think about my songs – there’s not much back home that resembles what I’m doing. But as it turned out, everybody is really supportive and very very proud that there’s one of us who gets to play around the world!

What has been your major musical influences during the years?

– Oh, there’s been many. Definitely Giant Sand. JJ Cale. Old blues records. The Clean. Cat Power and early Eleni Mandell. PJ Harvey. But mostly stuff that has nothing to do with what I make – I listen a lot to ethnic field recordings for example, and to punk rock and things. Arthur Russell. I can be really smitten with a certain sound even though I don’t like the actual music. Or vice versa. So I’ve been listening a lot, trying to figure out how a certain sound came into being, or why a certain song makes me want to cry, or jump around.

When or how did you find the “artistic sound” of what you are today?

– I dunno – we kinda stumbled upon a sound I liked and went with it. Now, after playing live more – the record was mostly arranged on our attic in Greenland with just the two of us, so that kinda directs the sound a certain way – and also cause I’m constantly making new songs, the sound evolved a bit. I like that – I’m really open to change. But the record, that sound came basically from working with just what was lying around – broken gear, self-fixed guitars, beat-up amps… pretty much make-do and try and make that work. I’m real happy with the results.

Are you inspired by traditional eskimo music in any way?

Sure. Not directly I guess – but it must‘ve crept in. I sing in Greenlandic as well as English. There’s certain imagery that would be typically Greenlandic – ways of saying things that are not literal yet not merely metaphorical either. Does that make sense at all?

Where’s your home base now?

– Nuuk. But we’re spending a lot of time in both Montreal and in Antwerp (Belgium ) – it’s just way easier to travel like that.

How did you hook up with Howe Gelb?

– I’ve been listening to Howe since I was tiny. And I always dreamt of seeing him play live – easy if you live in Europe or the states but tricky when in Greenland. A couple of years ago I decided I’d try and get Giant Sand to come play Greenland – I was so sure that many people would love them just as much as I did. So I wrote Howe and said ‘wanna come?’ That must’ve cracked him up! But well, we met in Denmark and hung out eating watermelons and he was real nice. That was around the time I started making songs. I played him one and he was enthusiastic. A year or so later I got the chance to go record with John Parish and Howe came by to record some stuff with me. That’s how we hooked up. We later went to Tucson to do some more things.

Your up-coming album is also made by assistance of the ‘Montreal-crowd’. What can you say about your connection with those people?

– Well, I studied in Canada for a couple years. In Ottawa. Which was boring as fuck. So I went to Montreal a lot – and Jan came to visit often. We started meeting people at shows. Jan curates festivals of underground music so he knew a bunch of people already. And what we tend to do when travelling is hang out, play music, eat good food – y’know, just have a good time.

– There was a lot going on in Montreal that I liked and could relate to – and we ended up playing small shows made up of “insta-bands” – just whomever was around for that specific occasion. I still do that a lot when no money is available for flying in my band. Anyhow, we hooked up with people like Alden Penner who played in Unicorns, and Lisa Gamble (Hrsta, Evangelista) and Arlen (Wolf Parade). They liked my stuff, and we worked together whenever there was a chance. That’s how that happened.

What can you tell about how you work out your songs?

– I make the songs – lyrics, melodies, chords. When I feel a song is ready I play it for Jan. He might suggest to swap some chords around here and there, or not – and then that’s the song. After that Jan records me singing and playing – just one or two mics, in our attic or so. And then he disappears with them recordings to listen to them over and over again until he sees a certain arrangement. He’ll record that – y’know, guitar lines, a bass, or a cello, etc. – until he things that’s the vibe it should be. Then he plays it to me. And we start fine tuning it together until we’re satisfied.

Your album Nive Sings! is almost finished. What can we expect from you on this one?

– Hi-hi, I dunno really. It’s a rater diverse album, with tracks in both English and Greenlandic, recorded all over: Tucson, Nuuk, Montreal, San Francisco, Belgium. John Parish produced. Loads of people are playing on it. There’s horns. And drums. And ukuleles.

– It’s a little record. One that makes me happy!

Bjørn Hammershaug
Intervjuet er tidligere publisert på i april 2010.

M. Ward: Tremble like a flower

Jeg ble oppmerksom på Matt Ward gjennom Howe Gelb. Han mottok en kassett av Ward, og ble øyeblikkelig så imponert at han like gjerne slapp den som Duet For Guitars #2 (1998) som første ikke-Giant Sand relaterte artist på OwOm. Ward fikk følgende ord med på veien: ’I don’t know how to describe that feeling, it’s just a sensation that lends itself to something that always ends up being around for a while and making music that lasts and thrives…’ Det er ikke vanskelig å dele Howe Gelbs entusiasme.

End Of Amnesia (Glitterhouse, 2001)
End Of Amnesia har blitt en utsøkt oppfølger og en plate du kan nyte igjen og igjen (noe jeg har gjort). Selv om Ward ikke har direkte linker til Giant Sand – Gelb spiller riktignok piano her – så befinner han seg litt i samme gate. Det betyr at han har ett bein i den amerikanske visetradisjonen, mens det andre svinger ganske så løst rundt alt annet som føles riktig her og nå. End Of Amnesia er forsiktig kledd med instrumenter, og det spilles hovedsakelig akustisk. Eneste skramlelåt, rockeren ”Flaming Heart”, blir i så måte et unntak.

Selv om for eksempel ”Color Of Water” og ”Half Moon” begge humper i gang i typisk Giant Sand-tempo, så sklir ikke Ward ut i utagerende adferd, men heller inn i et mykere og mer popvennlig spor. Han har da også en stemme som matcher det; skjør og varm, litt Elliott Smith, litt Neil Young (”Sad Dreams”, ”Archangel Tale”), og av og til kledelig rusten. Mens Ryan Adams fikk en semihit med sitt søte ”Carolina”, er ikke Wards ”Carolina” noe særlig svakere. Et eksempel på de mange fine tekstene hans hentes nettopp herfra: “I used to feel like California, with baby eyes so blue/ Now I feel like Carolina, I split myself in two/ Now I’m walking backwards from Chicago through Washington…” En av årets flotteste viser, dette her. Når han så sjarmerer oss i senk med ”Seashell Tale” og den lange historien om hr. O’Brien til slutt, så er det ikke mye å utsette på noe som helst.

End Of Amnesia vitner om at vever realisme fra verandaen fortsatt stikker i selv det mest herdede hjerte, og i en mer rettferdig verden hadde M. Ward vært fremste talsmann. Han fortjener ditt øre.

Transfiguration Of Vincent (Matador, 2003)
M. Ward opptrådte nylig som oppvarming for Yo La Tengo på Rockefeller i Oslo, og markerte seg der som tidenes mest lavmælte artist. Han startet med å hviske til publikum, og skrudde stemmevolumet gradvis ned mot det uhørbare. Men det var bare når han snakket, som om han fokuserte fullt ut på fremføringen og sparte krefter til sin besatte gitarspilling. Han imponerte i hvert fall meg den kvelden, ikke minst med en overraskende nedstrippet versjon av David Bowies ”Let’s Dance” – introdusert som ’a very, very old english lovesong’. Den er heldigvis også inkludert på hans tredje album. ”Let’s Dance” ribbes for Bowies kjølige 80-talls kledning, og står i sin pure form med teksten i sentrum som en sår, lengtende folkvise.

Resten av låtene er Wards egne, og denne gangen har han fått med et knippe størrelser innen den alternative scenen til å hjelpe seg; Adam Selzer (Norfolk & Western, The Graves, Tracker), saloon-pianist Howe Gelb, Cat Powergirl Chan Marshall og bandet Old Joe Clarks er noen av de som har droppet innom loftet i hans nye hjemby Portland, der innspillingen har foregått. De av dere som verdsatte hans forrige prestasjon vil ikke ha særlig grunn til å skygge unna denne gangen heller. M. Ward er fortsatt synonymt med elegiske folkviser, et varmt og detaljrikt analogt lydbilde, eminent fingerplukkende Fahey/bluesbasert-gitarspill og et variert sett av fengende popmelankoli, rustne instrumentaler og skjeve blues/folkballader.

Minnegudstjenesten etter John Fahey i Oregon og George Winstons musikalske framføringer var visstnok en direkte inspirasjon til denne, og Faheys skygge er direkte tilstedeværende på instrumentale ”Duet For Guitars #3”. Men Ward viser generell stor honnør til gitarmesteren platen gjennom – en av Faheys store plater er forøvrig The Transfiguration Of Blind Joe Death. Liv og død er ellers en gjennomgående tematikk (”Undertaker”, ”Dead Man”), også i persongalleriet. End Of Amnesia sluttet med ”o’Brien/ o’Brien’s Nocturne” mens vi nå møter Vincent o’Brien. Her smelter Tom Waits sammen med Grandaddy i minneverdige tekstlinjer som: ’He only drinks when he’s sad, but he’s sad all the time, so he drinks the whole night through, he drinks in the daytime too.’

Ward viser som vanlig bra spennvidde med en vokal som går fra rusten Dylan-rasping til myk Elliott Smith-falsett, gjerne i samme låt, og en evne til å gripe over det beste amerikansk musikkhistorie har å by på – just som læremesteren selv.

Transistor Radio (Matador, 2005)
Ward har fremdeles en stemme som skjelver som et aspeløv i oktober, varm, sår og ydmyk. Men fire plater ut i karrieren er han ikke lenger for en aspirant å regne, han har funnet sitt eget uttrykk som han her både fører videre og til en viss grad utvikler. Resultatet er ikke hakesleppende, men behagelig og bunnsolid. Som ventet.

Fra den instrumentale åpningen, der Brian Wilson møter John Fahey i ”You Believe In Me”, er Transistor Radio en utstrakt hånd til musikken som har vært. ’Listening to the sound of the living people breathing in the air today’ synger han på gyngestol-stubben ”One Life Away” sammen med Jim James, og det høres ut som et originalopptak fra Grand Ole Opry en gang på 40-tallet. Med den introduseres vi for platens konsept: Transistor Radio er en hyllest til den gang da radiostasjonene var mange, lokale og særegne, ulikt dagens forhåndsprogrammerte og sterile familieprofil (og det gjelder vel ikke bare amerikansk radio). Det er et tema som passer Wards musikalske uttrykk. Han tilhører på en måte en annen tid, men skriver viser som er mer tidløse enn utrangerte. Han låner linjer eller melodisnutter fra George Harrison, Bach, Howe Gelb – og mest av alt fra seg selv. Transistor Radio har sine utskeielser, men er på ingen måte fremmed for de som allerede har stiftet bekjentskap med trubaduren.

I tillegg til de forventede knirkende lo-fi falsettballadene, leverer han boogie-woogie pianobopping Jerry Lee Lewis/Fats Domino-style (”Big Boat”, der han for en sjelden gangs skyld hever stemmen), Tom Waits-ramling (”Four Hours In Washington”, som minner litt for mye om ”Sad, Sad Song” fra forgjengeren, ikke?), instrumental surfrock (”Regeneration No. 1”) og lett humpende Giant Sand-dasking. Det hadde nok blitt kjedelig med utelukkende ømfintlige crooner-spor som Kris Kristofferson/Jimmy Webb-pastisjen ”Fuel For Fire” og silkebløte ”Paul’s Song”. Men det er når han er litt nedpå at Ward virkelig får fram det varme, organiske lydbildet som pakker inn hans låter. Og disse er da også i flertall, og sørger for en sedat stemning tilpasset late dager foran radioapparatet med en kald drink i neven. Dette ivaretas av folk som har lang erfaring med den slags; Mike Coykendale (Old Joe Clarks), Nick Luca i Tucsons Wavelab og Adam Zelzer i Portlands Type Foundry. Omgitt av andre godfolk som Howe Gelb (Giant Sand), Vic Chesnutt, Jim James (My Morning Jacket), Jordan Hudson (The Thermals) og Jenny Lewis (Rilo Kiley), er han trygt tatt hånd om av likesinnede, og er vel løftet opp blant de større artistene i dette segmentet. Med sin teft for god melodiføring og sanseapparatet åpent i flere retninger hadde han sikkert klart seg helt på egen hånd også.

Transistor Radio er like mye 16 tilfeldige spor som én helstøpt plate (det betyr plate, den er laget som en LP med en A og en B-side). Men Ward makter å skape en så lun og tilbakelent atmosfære over det han driver at det er ingen grunn til å bytte kanal – på denne lounge-stasjonen strømmer lyden av Gamle Amerika natten lang!

Bjørn Hammershaug
Omtalene er tidligere publiser i tiden rundt albumrelease.

Intervju: Howe Gelb – a perfect harvest

Giant Sand, tidlig 90-tall

Giant Sand, tidlig 90-tall

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på 18.03.02

Det amerikanske bandet Giant Sand strider mot mange av rockens etablerte lover og regler. I over 20 år har Sandman Howe Gelb gitt ut plater fra hjemstedet Tucson i Arizona, med eller uten platekontrakt, i en rekke konstellasjoner og under forskjellige navn (Giant Sandworms, OP8, Band of… Blacky Ranchette). Den 18. mars er Giant Sand ute med en ren coverskive, Covers Magazine (Thrill Jockey/ MNW). I den sammenheng spanderte vi noen kroner til televerket for å prate med vokalist, pianist og gitarist Howe Gelb.

Han sitter i London på fridagen sin og benytter den til å svare på alskens spørsmål fra europeisk presse før flyet skal bringe ham hjemover. Gelb har nettopp avsluttet en fire ukers soloturne der han har jobbet med nye ideer og låter. Mottagelsen har som vanlig vært god (“publikum er like forvirret som meg, så det virker bra…”) og det virker som han er blitt glad i vår del av verden.

– Det beste med Europa er togsystemet, kan han fortelle. Jeg elsker det fordi det er så presist. I statene kan toget være forsinket i dagevis, mens her er det i høyden noen minutter etter tabellen. Jeg går ut fra at han ikke har benyttet NSB på sine få norgesbesøk.

Årsaken til at han nå flytter til Danmark har likevel andre grunner. Gelb er gift med danske Sofie Albertsen, sammen med henne og hans to barn [Patsy Jean er båret frem av hans første kone, Giant Sandwoman Paula Jean Brown, journ. komm.] vil de nå bosette seg i Århus for sommeren. Som farkost vil Gelb medbringe sin Plymouth Barracuda. Han eier både en ’65 og en ’66 og blir svært interessert da undertegnede kan fortelle om et legendarisk ’66-kjøp av en notorisk norsk skihopper for noen år tilbake. Gelb kunne tenke seg å selge bilen før han vender tilbake, og vi blir sittende å diskutere både akseptable priser og reservedeler en periode, et tema ingen av oss egentlig har noe særlig rede på. For ordens skyld, Gelb eier nå to stk. Pontiac Izuzu med aircondiotion, noe som var himmelsk etter 25 år med sort interlør i den glohete ørkenen. “Man, it was a breeze” sier han med ettertrykk.

– Jeg tar med meg hele katastrofen over for sommeren. Derfra kan jeg gjøre en del soloshow. Tucson er ikke bare en het by om sommeren, den vokser i raskeste laget, og Gelb, som bor i den mexicanske bydelen, mener det kan være greit å komme bort for en periode. Han er opprinnelig fra Pennsylvania, men familien ble med sin militære far nedover da han ble stasjonert i Tucson på 70-tallet. Der har han bodd i nærheten siden, med unntak av et lengre opphold i New York tidlig på 80-tallet.

Giant Sand ble tidlig etablert som et ørkenrock-band, både på grunn av geografien, likheten til andre byband som Naked Prey og Green on Red, og den klare ørkenestetikken på de tidlige omslagene. Det er en merkelapp Gelb ikke er helt villig til å dele:

– Jeg bryr meg rett og slett ikke om slike termer. Hva jeg tror på er irrelevant i forhold til andres oppfatninger. Jeg gjør mine ting for meg selv, og av mine egne grunner. Hvis du var i et band ville jeg kalt det for Scando-Rock. Alt det forteller er bare hvor musikerne lever – ikke hvor musikken lever. Den tiden du refererer til var i mindre grad preget av å utnytte musikalske uhell, det hundredelsuhellet som bare venter… venter på å bli din venn. Når du ikke inviterer dem på fest, vel, så bare fester de på egenhånd. Det blir en mye bedre fest når inviterer dette inn i musikken. Det er hva jeg har lært og det visste jeg ikke da”, fortsetter han, og gjør dermed kort rede for store deler av sin musikalske utvikling.

Den har nemlig hele tiden vært i progresjon, fra rølpete gitarrock mot et langt mer eksperimenterende uttrykk, preget både av jazz, country, blues og til en viss grad electronica. Ironisk nok startet platekarrieren med en Neil Young-låt, ”Revolution Blues” på Blackys selvtitulerte debut fra 1985, og sirkelen sluttes på mange måter i år, med en cover av Youngs ”Out On The Weekend” – “retirement and full circle” som Gelb sier, med hentydinger til at ringen nå virkelig er sluttet.

– Hvis jeg skal pensjonere meg så skal det bli en “uplifting experience”, ikke en tragedie, sier han, og viser til kontrastene mellom Giant Sands to siste utgivelser.Den forrige plata var en vanskelig og langvarig prosess, og fikk både en egen verdighet og tyngde over seg. Det var ikke intensjonen å lage et coveralbum nå, men heller å gjøre en plate som var morsom for de involverte, særlig ønsket jeg at det skulle være gøy å spille med John og Joey igjen.

Convertino og Burns var Giant Sands faste på trommer og bass fra hhv 1988 og 1990, før de forlot bandet til fordel for sitt eget Calexico.

– John og Joey er travelt opptatt med Calexico. Altfor opptatt. Giant Sand pleide å være en nødvendighet, det pleide å være en grunn for oss til å eksistere – og fordi vi trengte penger. Vi trenger ikke Giant Sand på samme måte mer, de tjener penger på sitt Calexico, jeg tjener mitt som soloartist. Når vi kommer sammen nå, er det derfor av ren lyst mer enn av nødvendighet. Cover Magazine viser at gløden fortsatt er tilstede, og strider mot spørsmålet: Skal vi slutte med dette? Da gjør vi det, eller vi vil gjøre det eller vi gjorde det fordi vi ville gjøre det, og da kan jeg bare gå ut fra dette er vår siste plate. Inntil vi gjør en ny. Denne lysten eller trangen er en god følelse.

The Cover Magazine er resultatet av denne lysten. Den inneholder ikke låter av Mickey Faust (Michael Krohn), som Gelb lovte ved forrige Oslo-besøk, men derimot av blant andre Black Sabbath, Goldfrapp og Nick Cave. Hva lå egentlig til grunn for valget av disse låtene?

– Vi valgte andres låter fordi det fjernet min rolle som låtskriver, og plasserte meg mer jevnbyrdig med de andre musikerne. Som ansvarlig for låtene må jeg stadig ta avgjørelser, hvem skal spille hva, hva er riktig, bør noe endres og så videre. Uten dette ansvaret kunne jeg spille bedre enn jeg noensinne har gjort tidligere. Det er også mulig å høre på platen, vi er alle inspirerte av hverandre, og Cover Magazine er vår mest velspilte album noensinne.Jeg var trøtt av å være sjefen, og kunne tenkt meg at alle musikerne var jevnbyrdige, som i REM. Det var slik Giant Sand begynte, men fordi jeg var den som lot bandet fortsette har jeg blitt seniormedlem, uten at det ble mulig for andre å komme inn på likeverdig nivå, av frykt for å ødelegge bandnavnet eller min posisjon.

– Jeg har alltid følt det ansvaret på mine skuldre, og alltid forsøkt å åpne for andre musikere til å dele dette. Verken Joey Burns eller John Convertino gjorde det. John var for sjenert, og likte ikke engang å bli avbildet. Joey ble invitert både til å skrive og til å synge, han er lærenem og en flink duplikatør, men det gikk ikke i Giant Sand. Bill Elm var vår første og eneste roadie, og en unggutt fra Tucson som bare ønsket å komme seg litt vekk. Han kunne spille, og Giant Sands mentalitet har alltid vært at da blir du med oss og har det gøy! Etter et års tid hadde han nok låter selv og dannet Friends of Dean Martinez. Når disse fikk tilbud fra egne selskap ble de eiegode i forhold til sine nye band, og ville ha det for seg selv. Det er forståelig, men litt synd. Begge disse bandene har vokst ut av Sand, og vi hadde det veldig bra sammen.

“Those kids… they’ll learn”, humrer likevel den mer anarkistiske Gelb gemyttelig.

Opprettelsen av OP8 var et lignende forsøk på å distansere seg fra “Giant Sand” navnet. Sammen med Lisa Germano på vokal, oppnådde Gelb, Burns og Convertino sin største kommersielle suksess med Slush (V2, 1997). Det var et godt prosjekt i følge Gelb [og det var det sannelig!, jour. komm.], som falt sammen på grunn av de andres involvering i “sitt eget” Calexico.

I en samtale med Howe Gelb er det naturlig å pense innom hans stadige evne til å fornye sitt musikalske uttrykk. Fra 1988-1990 tok bandet en dreining som for alvor plasserte dem kreativt over samtidige artister som Naked Prey, Thin White Rope og The Dream Syndicate. På The Love Songs (1988) ble John Convertino fast medlem, og akkurat det var et lykketreff.

– Jeg hadde aldri skrevet “love songs” før The Love Songs, og jeg er ikke engang sikker på om jeg har gjort det der heller. Den er uansett det nærmeste vi har kommet, og det var en plate som var veldig morsom. John var egentlig på vei til en annen øving, så vi hadde ham bare for cirka 40 minutter, og måtte spille låtene litt for raskt.

En låt som skiller seg ut er “Fingernail Moon, Barracuda and Me”…

– Den låten forundret meg da jeg lyttet til den her om dagen, særlig fordi melodien er så vakker, også uten synth. Patsy var bare noen dager gammel, og jeg var i sjokk over å være far. Hun lå sovende på rommet sitt og…. hvis du er en maler må du male, hvis du er musiker må du spille… Jeg hadde en gammel 4-spors og min daværende kone Paula Jean Brown hadde en trommemaskin, og jeg forsøkte å lære å bruke den. Så der satt jeg, som en barnevakt og lagde den låten, hviskende for ikke vekke det lille spedbarnet som lå under meg.

Det er slående hvordan 80-talls utgivelsene ikke høres ut som de ble produsert på den tiden, men har beholdt en mer tidløs aura over seg.

– Det var intensjonen helt fra starten. Rainer Ptacek og jeg delte syn på dette, men jeg tror han fikk det bedre til enn meg. Men når vi startet hadde vi nettopp som mål at vi kunne lytte til våre egne skiver 20 år frem i tid. 20 år har gått, så jeg er ganske fornøyd med alt vi ikke gjorde.

– Fra Long Stem Rant (1989) og frem til i dag har mye av den samme filosofien ligget til grunn. På den tiden bodde jeg midt inne i ørkenen, og sammen med John forsøkte vi oss som en duo. Det hele foregikk inne i en låve i Mojave, i “the high desert” like ved The Joshua Three, i midten av juli. Der og da startet en prosess basert på å ikke ha materiale klart før innspilling? Frivillig forkastet jeg å møte forberedt, for heller å se hva jeg kan komme opp med – “right then and there”. Dette er fulgt opp helt frem til Chore. For hver gang ble det lettere å konstruere musikk direkte i studio – on the spot. Tanken er for teknikeren å fange opp en låt aller første gangen den blir spilt. Vi vil aldri spille akkurat den låten slik igjen, og det er positivt, fordi da spiller du med følelsene og ikke med tankene. That’s what I call a perfect harvest.

Purge & Slouch (1993) vokste denne filosofien til nye høyder. Ingenting var planlagt, alt innspilt der det passet bandet, være seg soverom eller verandaer.

– Problemet med denne er at vi ikke øvde i det hele tatt, og kan rett og slett ikke etterkomme publikums ønsker når de for eksempel vil høre ”Blue Lit Rope”. Hele platen har blitt en unik, verdifull ting, men av og til kan det være greit å lage litografier i stedet for malerier. På Glum (1994) var det helt annerledes. Imago hadde mye penger [og gikk nedenom og hjem rett etter at Glum var ferdig, jour. komm.], så vi leide et stort hus i New Orleans, fikk penger til reise og kunne benytte 18-spors innspillingsutstyr. Det som står igjen etter den innspillingen er likevel hvor forferdelig vokalen min høres ut. Jeg var inne i fase der jeg ønsket å finne ut hvor dårlig jeg kunne synge eller hvor gammel jeg kunne høres ut. Det plager meg. Nå er jeg svært fornøyd med egen vokal, men savner energien fra gamle dager – så slik er det, du taper noe og vinner noe.

– Alt du gjør kan være feil og det du lærer er ikke korrekt, så det gjelder å tømme hodet [sier Gelb, som også rensker kroppen gjennom faste fra tid til annen]. Det har riktignok medført et problem på konserter. Jeg har jobbet med å tømme hodet både før studiosessions og livespillinger, og dette går nå automatisk. Jeg trenger ikke lenger konsentrere meg, men hvis jeg hadde tenkt på det vil jeg blitt livredd ved tanken på 300 mennesker i salen og meg alene på scenen, ute av stand til komme på noe som helst. Det har riktignok ikke skjedd, og med en gang jeg er der ute kommer alt tilbake. Det er som å falle bakover og håpe at noen tar i mot deg i fallet. Slik blir det aldri kjedelig eller rutinemessig, og jeg tror det har vært hovedårsaken til at jeg har fortsatt med dette i alle disse årene. Jeg tror også det har ført til at jeg ikke har blitt like populær, som for eksempel Calexico har blitt.

Men populariteten har da stadig vært økende forsøker groove seg, til en lattermild Gelb.

– Vel, tenk deg en graf som ser ut som en rett linje, men som ved nærmere ettersyn så vidt går oppover. Der har du min karriere. Kanskje det er bedre enn høye topper og dype daler nå alt kommer til alt. Dessuten er jeg veldig fornøyd med Thrill Jockey [Tortoise, Sea and Cake, Brokeback etc.]. Jeg forventer fra et plateselskap at de er fair, og Thrill Jockey er de beste jeg har vært borti så langt. Jeg forventer også at alle i et selskap vet hva som skjer, følger med og er interessert i artistene sine.

Gelb er ikke fremmed for fremtidig samarbeid med noen av sine nye labelmates, men som han selv avslutter: “There’s always so many things to do and I gotta ’nuff workload…”

Intervju: Howe Gelb – preaching to the choir

Tekst og foto: Bjørn Hammershaug
Først publisert på 13.05.09

Så, vet du hva du hva skal gjøre i kveld?


– Nei. Sadly. Det er fremdeles samme greia. Det er noe feil med meg, og det mener jeg. Jeg skal faktisk ikke engang spille i kveld. I honestly believe to God.

Howe Gelb løfter blikket over brillene. Intervjuet er over, han er på vei inn på lydsjekk og har det travelt. Han ser opp og humrer:

– Jeg spiller ikke før jeg står der oppe på scenen.

Han har vært Giant Sand i et kvart århundre, Howe Gelb i litt over det dobbelte. Vi har fått sneket til oss en snau halvtime bak scenen på Rockefeller, der han senere på kvelden skal varme opp for PJ Harvey og John Parish. Han har blitt grå i håret, tynnere i det også, blikket er fremdeles like våkent, vennlig. Han snakker lavt og langsomt med rusten twang i røsten, tenker seg om før han sier noe, og i hvert svar, i hver setning, gjemmer det seg en tekstfrase som kunne smyget seg ombord på hans egne låttekster. Det er noe genuint over hele hans språk, væremåte og stil. Gelb er hel ved, en mann som inngir respekt, men som også utstråler imøtekommenhet.

Vi snakker litt om å eldes. Gelb bikket 50 for et par år siden, og jeg undres på hvilke refleksjoner han har gjort seg rundt dette.

– Jeg kan endelig konkludere. Du spiller hver konsert som det er din siste, gir ut hver plate som det er den siste. For det er det. Til det kommer en ny. Og du vet ikke om det gjør det. Det er annerledes når man er ung, you cannot imagine demise, and you can’t feel the tentacles of… mortality. Når du blir eldre, overlever de 40, ser du at mange har gått bort, havnet i fengsel, på dop, det er ulykker, forferdelige sykdommer, og jo mer forstår du at livet spinner rundt døden – og det spiser oss. Da… skjønner du at det er et begrenset tall show igjen, et begrenset antall skiver. Du husker akkurat det når du spiller hver kveld.

Hva er bra med det?

– Man setter større pris på en del ting når man blir eldre. At man har evnen til å spille, for det vil forsvinne, the eyes’ gonna go, the senses’ gonna go, everything’s gonna go. So you evaluate and handle it in a way you’ve never done before. With a certain kind of care. Jeg har også blitt fortrolig med at jeg har lidd – og tjent – på et fravær av ambisjoner. Selv om jeg liker å lage musikk, liker å spille, så er jeg ikke ambisiøs i forhold til hva som skjer. Jeg har sett hva som har skjedd med folk som har levd for å fôre sine ambisjoner. Det er ikke bare negativt, men det er annerledes. Jeg har alltid ment at for mye suksess er vanskelig, men for lite blir også vanskelig. Man skal forsørge sin familie. Så blir foreldrene syke, alt blir tøffere. Det er grunner til at folk sjekker ut.

Han plukker på gitaren, en strofe kommer mens han snakker videre:

– So, through it all, you cut a course, and hang to the vessel that you manage to keep afloat, you pray for good winds, calm seas, but you enjoy a good storm now and again…

Accurate view
Howe Gelb tilbringer sommermånedene i Danmark med sin danske kone Sofie Albertsen Gelb og sine to yngste barn. Da har de fri fra skolen og det er mulig å unnslippe heten i hjembyen Tucson for en periode. Han mener også at barna har godt av å få innsikt i et annet samfunn og en annen mentalitet, gis en mer accurate view mens de fremdeles er små. Han beskriver årene med den forrige presidenten – som han ikke nevner ved navn – som “dark, depressive” og en periode med “lack of inspiration”.

– Vi har nyhetskanelene, spesielt Fox News som var pupetteers of that regime, and comically so, og som nå er så stakkarslige at det er rent morsomt å se på. Før stod de i skyggen av den fyren, snakket som news, kledde seg som news, de måtte være de ekte nyhetene, ikke sant? Men det var det ikke. Det eneste andre Fox har er gode tegnefilmer, som The Simpsons, men det er egentlig nyhetene deres som er tegnefilm.

Gelb avsluttet Australiaturneen en dag tidligere enn planlagt for å reise hjem og være med på valgnatten, og har sterke sympatier med Obama som han, om han ikke vil endre så mye, ”will make a dent” som han sier.

Jeg synes å spore noen tekster som visst politisk ladet på proVISIONS (Yep Roc, 2008)?

– Ja, og det var derfor vi måtte få den ut før det ble skifte, slik at vi kunne fortelle hvordan ting har vært. Etterpå ville det vært mer uinteressant. But I don’t wanna make it so apparent, so that the songs would be punished for it. It’s better he gets punished, not the songs.

I tiden fremover kan vi også se frem til en plate sammen med noen spanske flamencospillere, en liveskive – og film med ‘Sno Angel, og filmmusikk til animasjonsfilmen Mars, der Gelb også har fått en talerollen (til en skurk, kan han fornøyd fortelle). Han jobber også med et annet filmprosjekt i Tucson titulert The Lightbulb, og han ser på filmmusikk som noe han vil gjøre mer av, ikke minst for å slippe all reisingen.

Hvordan klarer man seg som musiker i dag?

– Jeg har en ganske god deal, en 50/50 splitt og alle rettigheter selv. Greia er at jeg gjør en hovedplate cirka annethvert år, samtidig gjør jeg en rekke andre prosjekter. Pianoplater, tour-only plater, Down Home-series, mer uoffisielle offisielle utgivelser kan du si. Hovedplaten selger mest, de andre selger halvparten og under det igjen. Men til sammen blir det 50 000 skiver hvert annet år. Det er ganske bra. Men det er konserter man lever på. Musikk høres ikke så bra ut lengre, men live låter det bedre enn noen gang.

Hva er ditt syn på nedlastning i et slikt bilde?

– MP3 er behagelig, men det høres ikke så godt ut. Det er greit å laste ned musikk, men hvis man liker musikken bør man gjøre seg selv den tjenesten å kjøpe en større fil. Downloading er en god måte å spre ordet på, og det er lettvint. Men jeg ender alltid opp med å kjøpe på CD eller LP til slutt selv.

I kveld skal du varme opp for andre artister, hvordan opplever du den rollen?

– Harvey og Parish er gode, gamle venner. Men det er litt snålt å åpne for noen. I am just 10 minutes to old to try to explain myself in song and application. I just wanna preach to the choir. Hver kveld står du mellom det folk har kommet for se mens klokken tikker. Man må være smart, finne det. Jeg gjør fremdeles noe nytt hver kveld for å utfordre meg selv.

Så også denne kvelden. For han kom på scenen. En kort halvtime med gelbness, on the spot versjoner av låter som Explorer og gullkorn som “This is not jazz. No clapping during soloes” og “Takk! …what are you takking about? I’m from Arizona. Tucson. Tucson talk…”

Yeah, takk Howie.