1980-tallet: 200 Favorittalbum

80s_albums_final_1200
Denne lista over de 200 beste albumene fra 1980-tallet er ikke satt sammen av et panel med eksperter som har kåret en objektiv og endelig avgjørelse (som om det skulle være mulig). Dette er en liste over mine favoritter. De fleste ble oppdaget på 80-tallet, spesielt etter 1986, og står dermed selvsagt ekstra sterkt i internminnet. Andre har blitt ervervet og verdsatt i ettertid, og bidrar (heldigvis) til at sjangerbredden er noe variert og at tilsiget er konstant økende.

Et kjapt blikk på de 200 avslører at amerikansk gitarrock stod – og står – høyere i kurs enn, la oss si britisk synthpop. Ei heller er sjangre som hardrock og hip hop overrepresentert for å si det forsiktig – og mange av tiårets storselgere innen pop og rock gikk under denne radaren da, og har blitt liggende senere. Men noe skal man også ha til gode. Dette er min liste pr nå, og den er på langt nær hugget i stein. Tvert i mot, jeg gleder meg til å flikke på den, og bytte ut med nye favoritter ettersom de kommer min vei. Dette er uansett alle vinnere.

Utvalget er begrenset til to album pr. artist, så her er det mange darlings som er killed. Albumene er satt opp i rekkefølge, men etter de 20-30 første må det sies at den eksakte plasseringen er noe lemfeldig organisert. Uansett, skal du først ha med deg 200 80-tallsskiver på en øde øy ville jeg startet omtrent her.

doolittle1-10:
Pixies: Doolittle (1989)
Sonic Youth: Daydream Nation (1988)
Dinosaur Jr.: You’re Living All Over Me (1987)
Nirvana: Bleach (1989)
The Replacements: Let It Be (1984)
R.E.M: Murmur (1983)
Violent Femmes: s/t (1983)
Pixies: Surfer Rosa (1988)
Beastie Boys: Paul’s Boutique (1989)
Giant Sand: Valley of Rain (1985)

miami11-20:
Gun Club: Miami (1982)
The Feelies: Crazy Rhythms (1980)
The Dream Syndicate: The Days of Wine and Roses (1982)
Hüsker Dü: Warehouse: Songs and Stories (1987)
Wipers: Youth of America (1981)
Minutemen: Double Nickels on the Dime (1984)
Butthole Surfers: Locust Abortion Technician (1987)
Thin White Rope: Moonhead (1987)
Green on Red: Gravity Talks (1983)
Public Enemy: It Takes a Nation of Millions to Hold Us Back (1988)

reckoning21-30:
R.E.M: Reckoning (1984)
Mudhoney: Superfuzz Bigmuff (1988)
deLillos: Suser avgårde (1986)
Meat Puppets: II (1983)
Sonic Youth: Sister (1987)
Dinosaur Jr.: Bug (1988)
Nick Cave and the Bad Seeds: Tender Prey (1988)
The Smiths: The Queen is Dead (1986)
Nomeansno: Wrong (1989)
Hüsker Dü: New Day Rising (1985)

freshfruit31-40:
Dead Kennedys: Fresh Fruit For Rotting Vegetables (1980)
Brian Eno & Daniel Lanois: Apollo – Atmospheres & Soundtracks (1983)
Talking Heads: Remain in Light (1980)
Black Flag: Damaged (1981)
Giant Sand: The Love Songs (1988)
Slayer: Reign in Blood (1986)
David Bowie: Scary Monsters (and Super Creeps) (1980)
Jokke & Valentinerne: Et hundeliv (1987)
Joy Division: Closer (1980)
Julee Cruise: Floating Into the Night (1989)

fugazi41-50:
Fugazi: s/t EP (1988)
The Replacements: Tim (1985)
The Stone Roses: s/t (1989)
Raga Rockers: Maskiner i Nirvana (1984)
The Rain Parade: Emergency Third Rail Power Trip (1984)
Tom Waits: Rain Dogs (1985)
Jane’s Addiction: Nothing’s Shocking (1988)
Green on Red: Gas Food Lodging (1985)
N.W.A: Straight Outta Compton (1988)
Killdozer: Intellectuals Are the Shoeshine Boys of the Ruling Elite (1984)

songsabout51-60:
deLillos: Hjernen er alene (1989)
Leonard Cohen: I’m Your Man (1988)
Godflesh: Streetcleaner (1989)
Arthur Russell: World of Echo (1986)
Naked City: Torture Garden (1989)
Descendents: Milo Goes to College (1982)
Cosmic Psychos: Go the Hack (1989)
Tad: God’s Balls (1988)
Big Black: Songs About Fucking (1987)
Swans: Children of God (1987)

brownreason61-70:
Butthole Surfers: A Brown Reason to Live (1983)
The Dream Syndicate: Live at Raji’s (1989)
Thin White Rope: In the Spanish Cave (1988)
The Cramps: Psychedelic Jungle (1981)
The Pogues: If I Should Fall From Grace With God (1988)
Barracudas: Drop Out With the Barracudas (1982)
Jonathan Richman and the Modern Lovers: It’s Time For… (1986)
Bad Brains: s/t (1982)
The Fall: This Nation’s Saving Grace (1985)
Sunnyboys: s/t (1981)

suffer71-80:
Bad Religion: Suffer (1988)
The Soft Boys: Underwater Moonlight (1980)
Faith No More: The Real Thing (1989)
Bruce Springsteen: Nebraska (1982)
American Music Club: California (1988)
Metallica: Master of Puppets (1986)
Napalm Death: Scum (1987)
The Waterboys: This is the Sea (1985)
Nick Cave and the Bad Seeds: Kicking Against the Pricks (1986)
Hasil Adkins: He Said (1985)

ultramega81-90:
Soundgarden: Ultramega OK (1988)
Lounge Lizards: s/t (1981)
Cowboy Junkies: The Trinity Sessions (1987)
Rapeman: Two Nuns and a Pack Mule (1989)
Orchestra Baobab: Pirates Choice – the 1982 Sessions (1989)
Massacre: Killing Time (1981)
Michael Jackson: Thriller (1982)
Guns N’ Roses: Appetite for Destruction (1987)
King Sunny Ade: Juju Music (1982)
Knutsen & Ludvigsen: Juba Juba (1983)

junkyard91-100:
The Birthday Party: Junkyard (1982)
The Jesus and Mary Chain: Psychocandy (1985)
XTC: English Settlement (1982)
Prince: Sign ‘O’ The Times (1987)
Tom Waits: Swordfishtrombones (1983)
The The: Infected (1986)
Talk Talk: Spirit of Eden (1988)
dePress: Block to Block (1981)
Brian Eno & David Byrne: My Life in the Bush of Ghosts (1981)
Motörhead: Ace of Spades (1980)

***

graceland101-110:
My Bloody Valentine: Isn’t Anything (1988)
The Pogues: Rum, Sodomy and the Lash (1985)
This Heat: Deceit (1981)
Paul Simon: Graceland (1986)
Richard & Linda Thompson: Shoot Out the Lights (1982)
Dire Straits: Making Movies (1980)
The Go-Betweens: 16 Lovers Lane (1988)
Young Marble Giants: Colossal Youth (1980)
Echo & The Bunnymen: Ocean Rain (1984)
Prefab Sprout: Steve McQueen (1985)

nightfly111-120:
The Cure: Pornography (1982)
The Wipers: Over the Edge (1983)
Neil Young: Freedom (1989)
Dumptruck: for the Country (1987)
The Jesus Lizard: Pure (1989)
The Gun Club: Fire of Love (1981)
Donald Fagen: The Nightfly (1982)
Elvis Costello/The Costello Show: King of America (1986)
Lou Reed: New York (1989)
Dexy’s Midnight Runners: Searching For the Young Soul Rebels (1980)

lost_weekend121-130:
Scratch Acid: Berserker EP (1987)
Pylon: Chomp (1983)
David Sylvian: Secrets of the Beehive (1987)
Anthrax: Among the Living (1987)
Scientists: Weird Love (1986)
AC/DC: Back in Black (1980)
Talking Heads: Stop Making Sense (1984)
Orange Juice: You Can’t Hide Your Love Forever (1982)
Flipper: Album – Generic Flipper (1982)
Danny & Dusty: The Lost Weekend (1985)

donut_comes_alive131-140:
Mission of Burma: vs (1982)
Iron Maiden: Number of the Beast (1982)
Slint: Tweez (1989)
Roky Erickson: The Evil One (1980)
Alice Donut: Donut Comes Alive (1988)
Died Pretty: Free Dirt (1986)
The Legendary Stardust Cowboy: Rock-It to Stardom (1984)
U2: War (1983)
Killing Joke: s/t (1980)
Circle Jerks: Group Sex (1980)

houndsoflove141-150:
Saccharine Trust: Paganicons (1981)
Squeeze: Argybargy (1980)
Radka Toneff: Fairytales (1982)
Kate Bush: Hounds of Love (1985)
Fang: Landshark (1982)
Steve Earle: Guitar Town (1986)
Moving Targets: Burning in Water (1986)
The Long Ryders: Native Sons (1984)
Swell Maps: Jane From Occupied Europe (1980)
Tears For Fears: Songs From the Big Chair (1985)

oceanrain151-160:
The Triffids: Born Sandy Devotional (1986)
Motor Boys Motor: s/t (1982)
Living Colour: Vivid (1988)
P.I.L: Metal Box (1980)
X: Los Angeles (1980)
The db’s: Stands For Decibels (1987)
Hoodoo Gurus: Stoneage Romeos (1984)
Agent Orange: Living in Darkness (1981)
The Psychedelic Furs: s/t (1980)
Eyeless in Gaza: Red Rust September (1983)

repareres_jokke161-170:
ESG: Come Away With ESG (1983)
RUN DMC: Raising Hell (1986)
Galaxie 500: On Fire (1989)
True West: Drifters (1984)
Minutemen: What Makes a Man Start Fires? (1982)
Jokke & Valentinerne: Alt kan repareres (1986)
Black Flag: My War (1984)
Minor Threat: Out of Step (1983)
Divine Horsemen: Devil’s River (1986)
Naked Prey: 40 Miles From Nowhere (1987)

rotorvator171-180:
The Feelies: Only Life (1988)
Stan Ridgeway: The Big Heat (1985)
Green River: Rehab Doll (1988)
Coil: Horse Rotorvator (1986)
D.O.A: War on 45 (1982)
Dead Kennedys: Frankenchrist (1985)
David Lynch: Eraserhead (1982)
The Cramps: Songs the Lord Taught Us (1980)
Wall of Voodoo: Call of the West (1982)
The Beasts of Bourbon: Sour Mash (1988)

paganplace181-190:
The Waterboys: A Pagan Place (1984)
Beastie Boys: Licensed to Ill (1986)
Dead Moon: In the Graveyard (1988)
The Pretenders: s/t (1980)
Los Lobos: How Will the Wolf Survive (1984)
Suicidal Tendencies: s/t (1983)
Camper Van Beethoven: Telephone Free Landslide Victory (1985)
Violent Femmes: Hallowed Ground (1984)
Lloyd Cole & the Commotions: Rattlesnakes (1984)
The Rainmakers: s/t (1986)

deadcops191-200:
Rockpile: Seconds of Pleasure (1980)
The Crucifucks: s/t (1984)
Glenn Branca: The Ascension (1981)
M.D.C: Millions of Dead Cops (1982)
Dumptruck: for the Country (1987)
The New Christs: Distemper (1989)
Bitch Magnet: Umber (1989)
Oxbow: Fuck Fest (1989)
Lard: The Power of Lard (1989)
Alphaville: Forever Young (1984)

Bjørn Hammershaug

Adjø Solidaritet: 1980-tallet – 100 Favorittlåter

For noen er musikken på 80-tallet ensbetydende med spjåkete metal eller dyster synthpop. For meg var 80-tallet først og fremst synonymt med en musikalsk oppvåkning, der første halvdel stort sett handlet om barndommens tilfeldigheter, men som i siste halvdel fant en form som har vært et fundament siden: Amerikansk undergrunnsrock, både i ulike punka varianter og i mer roots-orientert form.

Denne lista preges ikke uventet av nettopp låter fra denne opplysningstiden: Fra undergrunns-pionerer som The Feelies og Sonic Youth og punk fra Descendents og The Dead Kennedys, via janglerock (R.E.M) og ørkenrock (Giant Sand). Men i denne – for mange sikkert ensartede – miksen er det også funnet rom for mer enkeltlåtfavoritter fra artister som Jona Lewie og David + David. Kun én låt pr. artist, likevel er det altfor mange som ikke har fått plass, for mange til å nevnes, men dette summerer i det store og hele opp mitt 80-tall på låtsiden.
mudhoney

Sonic Youth: Teen Age Riot (1989)
Dinosaur Jr.: Freak Scene (1988)
Fugazi: Waiting Room (1988)
Pixies: Debaser (1989)
Violent Femmes: Blister in the Sun (1983)
Nirvana: School (1989)
The Feelies: The Boy With The Perpetual Nervousness (1980)
Mudhoney: Touch Me I’m Sick (1988)
Wipers: Youth of America (1981)
R.E.M: So. Central Rain (1984)

replacements

Tad: Loser (1989)
The Dead Kennedys: Holiday in Cambodia (1980)
Giant Sand: Thin Line Man (1986)
The Replacements: I Will Dare (1984)
The Dream Syndicate: Halloween (1982)
Butthole Surfers: Hey (1983)
The Gun Club: Carry Home (1982)
Julee Cruise: Falling (1989)
Nick Cave and the Bad Seeds: The Mercy Seat (1988)
Brian Eno: Weightless (1983)

jokke

Thin White Rope: Red Sun (1988)
Hüsker Dü: She Floated Away (1987)
deLillos: Sveve over byen (1989)
The Church: Under the Milky Way (1988)
World Party: Ship of Fools (1986)
Echo & the Bunnymen: The Killing Moon (1984)
Jokke & Valentinerne: Tida er inne (1987)
Slayer: Angel of Death (1986)
John Cooper Clark: Beasley Street (1980)
Minutemen: This Ain’t No Picnic (1984)

cramps

Raga Rockers: Når knoklene blir til gele (1983)
The Cramps: Sunglasses After Dark (1980)
Meat Puppets: Plateau (1984)
The Smiths: Bigmouth Strikes Again (1986)
Black Flag: Rise Above (1981)
Alice Donut: Lisa’s Father (Waka Baby) (1988)
The Dicks: The Dicks Hate the Police (1980)
Nomeansno: It’s Catching Up (1989)
Lard: The Power of Lard (1989)
Green on Red: Sea of Cortez (1985)

nwa

Cosmic Psychos: Quarter to Three (1988)
Kjøtt: Jeg vil bli som Jesus (1980)
NWA: Straight Outta Compton (1988)
Jane’s Addiction: Mountain Song (1988)
The Cure: Just Like Heaven (1985)
Suicidal Tendencies: Institutionalized (1983)
Lillebjørn Nilsen: Aleksander Kiellands Plass (1985)
Laibach: Across the Universe (1988)
Public Enemy: Bring the Noise (1988)
Lounge Lizards: Incident on South Street (1981)

pogues

Pylon: Crazy (1983)
American Music Club: Highway 5 (1988)
The Pogues: Thousands Are Sailing (1988)
David + David: Welcome to the Boomtown (1986)
Rod Stewart: Young Turks (1981)
dePress: Bo Jo Cie Kochom (1981)
Tears For Fears: Head Over Heels (1985)
Imperiet: Märk hur vår skugga (1987)
Swans: New Mind (1987)
Killdozer: Man of Meat (1984)

bigblack

Young Marble Giants: Searching for Mr. Right (1980)
Big Black: L Dopa (1987)
Bad Religion: I Want to Conquer the World (1989)
Jonathan Richman and the Modern Lovers: Just About Seventeen (1986)
Agent Orange: Bloodstains (1981)
Naked Prey: What Price for Freedom (1986)
The Jesus Lizard: Blockbuster (1989)
Died Pretty: Blue Sky Day (1986)
Flipper: Sex Bomb (1982)
Bad Brains: Pay to Cum (1980)

l7

Tom Waits: Cold Cold Ground (1987)
Dire Straits: Tunnel of Love (1980)
Helmet: Born Annoying (1989)
Scratch Acid: Mary Had a Little Drug Problem (1986)
Bob Seger and the Silver Bullet Band: Against the Wind (1980)
L7: Bite the Wax Tadpole (1988)
Prince: Sign O the Times (1987)
Green River: Swallow My Pride (1988)
Bitch Magnet: Americruiser (1989)
The La’s: There She Goes (1988)

bangles

The Waterboys: Church Not Made With Hands (1984)
Wall of Voodoo Mexican Radio (1982)
Faith No More: Epic (1989)
Zero Boys: Livin in the 80’s (1980)
The Bangles: Manic Monday (1986)
Descendents: Suburban Home (1982)
Motor Boys Motor: Drive Friendly (1982)
Massacre: Killing Time (1981)
Stan Ridgeway: Camouflage (1986)
XTC: Dear God (1986)

soundgarden

Soundgarden: Ugly Truth (1989)
Arthur Russell: Treehouse (1986)
The Stone Roses: Fools Gold (1989)
Madonna: Like a Prayer (1989)
The Rain Parade: Look At Merri (1983)
Yo La Tengo: The Evil That Men Do (1989)
Jason & The Scorchers: Broken Whiskey Glass (1985)
The Boomtown Rats: Banana Republic (1981)
Bruce Springsteen: Atlantic City (1982)
Metallica: Master of Puppets (1983)

Bjørn Hammershaug

…the longlist….
Cowboy Junkies: Misguided Angel (1988)
Eldkvarn: Kungarna Från Broadway (1988)
Talking Heads: Once in a Lifetime (1980)
Buffalo Tom: Sunflower Suit (1989)
Go-Betweens: Was There Anything I Could Do (1988)
Mission Of Burma: That’s When I Reach For My Revolver (1981)
Neneh Cherry: Buffalo Stance (1988)
Opal: Happy Nightmare Baby (1987)
The New Christs: No Way on Earth (1989)
Billy Joel: A Matter of Trust (1986)
Lee Clayton: 10 000 Years/Sexual Moon (1983)
The Triffids: Wide Open Road (1986)
INXS: Never Tear Us Apart (1987)
Dinosaur L: GoBang! (1982)
Tom Petty & The Heartbreakers: The Waiting (1980)
Naked City: The Sicilian Clan (1989)
Chris Isaak: Blue Hotel (1987)
E.S.G: Dance (1983)
Sunnyboys: Happy Man (1981)
John Mellencamp: Rain On The Scarecrow (1985)
Glenn Branca: Lesson No. 2 (1981)
Beastie Boys: High Plains Drifter (1989)
Electric Light Orchestra: From the End of the World (1981)
Steve Earle: Guitar Town (1986)
Joy Division: Islolation (1980)
The db’s: Bad Reputation (1981)

Live & Forgotten

Verden er full av kåringer over tidenes beste livealbum, som stort sett sirkulerer rundt en pool mer eller mindre faste gjengangere. Det er åpenbart at utgivelser som Live at Leeds og Birdland, Allman Brothers på Fillmore, Deep Purple i Japan og Johnny Cash i diverse fengsler er tidløs dokumentasjon av artister i sin prime og foreviget i sitt rette element. Men skreller man bort disse ikoniske platene, så dukker det opp en ny bunke liveplater som sjelden får sin rettmessige hyllest. Dette utvalget plater som er live & forgotten er plukket fra egen hylle, og består av mer eller mindre oversette liveskiver fra 80-tallet og fram til i dag. Hør på disse også, og kom deg ut på en trang klubbkonsert etterpå. Hvem vet, kanskje kveldens svette ekstase blir morgendagens plateklassiker.

butthole_pccpepButthole Surfers: Live PCCPEP
(Alternative Tentacles, 1984)
Ingen band var vel stort fetere på 80-tallet enn notoriske Butthole Surfers. De brøt med det etablerte hardcore-dogmet som rådet i tiden, og fulgte heller opp en stolt tradisjon av Texas-loonies som 13th Floor Elevators og The Legendary Stardust Cowboy. Med sin syrebefengte og tøylesløse miks av aparte punk, skrudd psykedelia, smakløs humor og abstrakte støyeksperimenter skaffet de seg raskt et navn i undergrunnen, et alternativt alternativ, drevet fram av radikal framferd og trippy turneer. EP’en Butthole Surfers (aka A Brown Reason to Live) fra 1983 står igjen som en av det tiårets mest bisarre og uforglemmelige debuter. Den ble i hovedsak revitalisert året etter, da de fulgte opp med Live PCCPEP unnfanget live hjemme i San Antonio, og stort sett bestående av låter fra debuten.

På dette tidspunktet hadde surferne etablert sin klassiske besetning; Gibby Haynes, Paul Leary, King Coffey og Teresa Nevrosa, og lagt grunnlaget for en karriere som skulle føre dem fra pionerstatus til etablerte MTV-favoritter et snaut tiår senere. Men det er deres første plater som er best, med Locust Abortion Technician (1987) og Hairway to Steven (1988) som ubestridte høydepunkter. I bandets første fase ga de fullstendig blanke og overkjørte alt av etablerte regler. Det er godt stykke mellom en alternativ radiohit som ”Pepper” og ”The Shah Sleeps In Lee Harvey’s Grave”.

Tidlig på 80-tallet lot bandet galskapen flyte tilsynelatende uanstrengt som en integrert del av musikken. Det betyr ikke nødvendigvis at sluttresultatet blir spesielt holdbart, snarere er dette en dokumentasjon av den alternative rockens spede fase, ubesudlet av noe annet enn ungdommelig faenskap, billig rus og motstand mot alt som smaker konformitet. En klassiker altså. ”There’s a time to live and a time to die, I smoke Elvis Presley’s toenails when I want to get high.” Sånn er livet.

Anbefaler også denne artikkelen fra Dangerous Minds, om Butthole Surfers’ smått legendariske konsert på Danceteria i 1986.

syndicate_rajisThe Dream Syndicate: Live at Raji’s
(Enigma, 1989)
Live at Raji’s er en liveplate som vitner om formatets fulle potensiale. The Dream Syndicate hadde på denne tiden, i 1989, alle studioalbumene (fram til nå, nytt album ventes i 2016/2017) bak seg, samtidig som de var helt på høyden som band. Deres studioproduksjon var preget av eminente låter, men også av tidvis varierende studioproduksjon. Monumentale The Medicine Show (1984) fikk en grandios, men noe blodfattig innpakning av Sandy Pearlman og undervurderte Out of the Grey (1986) skjemmes av et slappere lydbilde enn det som tross alt bodde i bandet. Til tross for dette står deres samlede innspillinger igjen som merkesteiner innen den gitarbaserte 80-tallsrocken. De skilte lag på topp, og satte punktum i et regn av gitargnister og feedbackorgier.

Med Steve Wynn som naturlig midtpunkt ble The Dream Syndicate raskt båssatt som en del av Los Angeles’ blomstrende, men kortlevde Paisley Underground-scene, sammen med blant andre The Bangles og The Rain Parade, altså band som mikset 60-tallsrock med psykedelia, og de regnes sammen med f.eks R.E.M helt fortjent som et av foregangsbandene innen framveksten av alternativ amerikansk rock.

Men drømmesyndikatet hadde også en mer ekspresjonistisk side, og det var nettopp i skjæringspunktet mellom radiorock og frijazz de skapte magiske øyeblikk, som i særlig grad kom fram på scenen. På Live at Raji’s byr de rundhåndet fra hele sin karriere, men tyngdepunktene ligger i de lange, malende låtene, som ”John Coltrane Stereo Blues” og ”The Days of Wine and Roses”, slik de aller best utbroderte disse fra scenen som et slags amalgam av Television, Velvet Underground, The Cars og John Coltrane, der impresjonistiske, frijazza gitareksesser smelter sammen med lyden av en AM-radio fra et åpent biltak en glovarm sommerkveld.

cosmic_psychos_slaveCosmic Psychos: Slave to the Crave
(Rattlesnake, 1990)
Cosmic Psychos er en breial trio fra Australia, bestående av røslige, øldrikkende blokes med karslig humor og et relativt primitivt syn på det å lage rock, hvis slik den ble formulert av The Stooges og Ramones er det. Et sted mellom disse klassiske grunnpilarene fant Cosmic Psychos sin nisje, og mellom bondegården og puben laget de også en av de mest ubehøvlede, råeste – og beste – liveplatene gjennom tidene.

Deres tidligste skiver; den selvtitulerte debuten fra 1987 og Go The Hack (1989) inneholder noen av de mest minnerike ølskummende anthems i pubrockens historie. Cosmic Psychos forsøkte aldri å være mer enn harry og macho powerrock med infantil humor, tre grep og et lydnivå som blåste ut de siste restene av vett i skolten. Det låt fett i studio, men det var på en svett, trang klubb foran et tørst publikum de virkelig kom til sin rett. Deres beste øyeblikk fanges dermed på livealbumet Slave to the Crave fra 1990 – tatt opp på hjemmebane på the Palace i Melbourne.

Innledet på brei australsk med ’We’re the Cosmic Psychos, and we’re three male models’ harver de gjennom 14 låter i et sett som aldri hviler, der ”Pub” og ”Can’t Come In” fremdeles duger som vorspiel når som helst, mens monstrøse ”Quarter To Three” er et godt eksempel på deres knallharde motorikk og ukontrollerte gitartripper. Så tidløst som bare rock’n’roll kan være. This is blokes you can trust, mate.

deadmoon_liveDead Moon: Live Evil
(Music Maniac, 1991)
Dette er et livemusikk i sin aller pureste form, fra et band som dyrket det autentiske og upolerte i hele sin framferd. Oregon-trioen Dead Moon spilte kupunka garasjerock i klassisk nordvestlig tradisjon som strekker seg fra The Kingsmen og The Sonics til The Wipers og Mudhoney, og de fravek aldri sine musikalsk estetiske prinsipper. I løpet av sine snaue 20-årige eksistens siden oppstarten i 1987 etterlatte de seg en omfattende katalog, der denne liveskiva står igjen som en glimrende dokumentasjon av deres tidlige fase. Her tar vi del i det varme samspillet mellom mann og kone Fred og Toddy Cole, og deres trofaste trommis Andrew Cole som gikk bort i mars 2016, bare 54 år gammel.

Dead Moon vekslet alltid mellom det ekstatiske og det sårbare, eksemplifisert i en sjelden ute versjon av ”Can’t Help Falling in Love” etterfulgt av klassiske ”54/40 or Fight”. Spørsmål de to i mellom som ”Are you still in tune?” blir alltid møtt med et likegyldig skuldertrekk, før de harver løs igjen. Like surt og deilig som alltid.

Dead Moon var et band plent umulig å mislike.

nomeansno_cuddlyNomeansno: Live + Cuddly
(Konkurrel, 1991)
Nomeansno hadde noen av sine beste album bak seg da dette doble livealbumet så dagens lys i 1991, i ikke minst klassikeren Wrong som kom et par år i forveien. Opptakene fra Vera og Effenaar i Nederland fanger Vancouver-trioen, anført av allerede da det godt voksne brødreparet Mr. Wright, i sedvanlig spillemessig godlune og proppfulle av energi.

Nomeansno var aldri enkle å presses inn noen som helst bås, der de brakte impulser fra jazz, progrock og funk inn i en elastisk, hyperaktiv og anarkistisk punk-variant. Med sin voldsomme rytmiske motorikk og et frenetisk samspill i det dynamiske trioformatet var de i hvert fall alt annet enn kjedelige. Musikalsk var Nomeansno en viktig innflytelse for både math-rock og post-hardcore som kom senere, det er vanskelig å tenke seg band som eksempelvis Shellac og Fugazi uten Nomeansno, og som band var de herlig udefinerbare og ganske så unike.

twrThin White Rope: The One That Got Away
(Frontier/RCA, 1993)
Hedersbandet Thin White Rope har høstet ufortjent lite heder og ære etter endt karriere, og det på en katalog som er kjemisk renset for svakheter. Fra en litt nølende debutplate, leverte de en kjede av klassiske gitarrock-album utover på 80-tallet, der Moonhead (1987) og …in the Spanish Cave (1988) står igjen som påler. Anført av Guy Kysers autoritære, stoiske røst omgitt av kvernende gitarsaging, skapte Thin White Rope et sound beslektet til både Velvet Underground, Neil Young & Crazy Horse og Television, for kompakte til å være jangle, mørkere enn gjengs collegerock og for sære til å egentlig å tilhøre noen bestemt bølge falt Thin White Rope mellom de fleste stoler – bortsett fra den som er merket kvalitet. Et blikk på deres covervalg sier noe om spennvidden, og inkluderer Can, Dylan, Lee Hazlewood og Hawkwind. Det er vel egentlig selve destillatet de brygget sin egen musikk på.

Deres svanesang – om det er egentlig er et passende begrep på dette mørke monsteret av en liveplate – heter The One That Got Away og utvalget fungerer ikke bare som en tour de force over noen av deres beste låter, den fanger også bandets upolerte, massive lydvegg som de gjerne skrudde ned i studio.

giant_sand_bbqGiant Sand: Backyard BBQ Broadcast
(KOCH, 1995)
Gjennom hele sin karriere har Howe Gelb og hans musikalske livsprosjekt Giant Sand vært et utløp for noe dypt menneskelig og organisk. Giant Sand har aldri dyrket det perfeksjonerte, de har aldri vært statiske kopister av eget materiale, og aldri vært i nærheten av å gå i opptråkkede spor. Giant Sand har liksom alltid levd sitt eget liv, slik alles liv er en evig runddans mellom opp- og nedturer. Studioplatene deres er alle utelukkende tilfredsstillende, hvis man aksepterer dette som premiss: Det er ikke noe i livet som perfekt, og det er det som gjør det så rikt.

Med sitt kjære Tucson, Arizona som bakteppe har Howe Gelb blitt selve personifiseringen av sørvestens grensemusikk, ikke bare mellom USA og Mexico, men også mellom rock, jazz, country og whatever. Gelb kan gjerne plasseres et sted langs aksen Dylan og Young, men også mellom Thelonious Monk og Tom Waits.

I 1995 var Giant Sand midt inne i sin periode med det som i ettertid nok vil anses som deres klassiske besetning: Med Joey Burns og John Convertino (før de henga seg fullt til Calexico) og steelgitarist Bill Elm og Mike Semple (før de ble Friends of Dean Martinez).

Backyard BBQ Broadcast er ikke en ordinært liveskive fra én bestemt scene, men ulike opptak fra diverse lokasjoner, i hovedsak tilknyttet radiostasjonen WMFU i New Jersey. Halvparten av låtene her er tatt opp ’behind WFMU’s big old house’, og som tittelen indikerer er dette en plate som tar oss med ut av klubbens fire vegger, til åpen himmel og sene kvelder rundt leirbålet.

magnolia_electric_trialsMagnolia Electric Co: Trials & Errors
(Secretly Canadian, 2005)
Da Jason Molina byttet artistnavn fra Songs: Ohia til Magnolia Electric Co. i 2003 var det mer enn bare en kosmetisk navnendring. Med sitt nye kompani bygde Molina opp et skikkelig band et godt stykke unna den lo-fi stilen han representerte tidligere i karrieren. Trials & Errors er en liveplate som dokumenterer Magnolia i en tidlig fase, og den står som en ren hyllest til rockens hardt arbeidende kultur. Dette ble noe av det råeste Jason Molina festet til tape, men med den såre følsomheten som alltid lå i både melodi, vokal og tekster bevares det intime uttrykket som alltid har vært hans kjennemerke.

Konserten er tatt opp i sin helhet i Brüssel i 2003. I tillegg til Molina spiller folk med erfaring fra blant annet John Wilkes Booze, The Impossible Shapes og Okkervil River. De danner en tett enhet som virker langt mer samspilte enn de i realiteten var. Gamle Ohia-fans vil nikke gjenkjennende til det upolerte soundet som først ble utforsket på Didn’t It Rain (2002) og ikke minst Magnolia Electric Co. (2003). Jason Molina utviklet en mer raspete sangstil, mens det duellerende gitarspillet mellom ham og Jason Groth veksler mellom lange flytende soloer og buldrende kraft. Hele kvartetten oser av svette, spilleglede og framdrift som gir ny kraft i Molinas beske poesi.

Det er lett å nevne Neil Young i samme åndedrag som Magnolia, men her legger de selv opp til det. To ganger i løpet av konserten trer Young fram fra skyggen. Først på ”Almost Was Good Enough”, der ”Out On The Weekend” inkorporeres i selve låten. Young kommer igjen helt på slutten, i massive ”The Big Beast”, der Molina drar strofer fra ”Tonight’s The Night” som en rungende avrunding. Rust never sleeps.

Cover foto: Butthole Surfers (Edward Colver)

Bjørn Hammershaug

American Wilderness: Homeland Hymns & Acid Evangelism


We need the tonic of wildness. At the same time that we are earnest to explore and learn all things, we require that all things be mysterious and unexplorable, that land and sea be indefinitely wild, unsurveyed and unfathomed by us because unfathomable. We can never have enough of nature.
Henry David Thoreau

Daniel Johnston: The Early Recordings Volume I (Dualtone, 2003)
Daniel Johnston kom til verden i 1961, til en strengt kristen familie som snart flyttet fra Sacramento til West Virgina. Sønnen fant seg ikke særlig vel til rette der, og tilbragte mye og stadig mer av tiden i familiens kjeller. Her begynte den unge aspirerende kunstneren å skrive og spille, særlig inspirert av The Beatles hadde han en drøm om å bli popstjerne (han begynte å spille inn eget stoff da han skuffet fant ut at han ikke kunne synge). Han blir nok heller aldri noen ’stjerne’ for de fleste, men Johnston har opparbeidet seg solid kred blant sentrale artister innen den mer alternative scenen og nyter stor respekt blant både artister og et voksende publikum. Han har samarbeidet med størrelser som Jad Fair, Sparklehorse og Okkervil River, mens fans som Built to Spill og Yo La Tengo tidligere har tolket hans låter.

To kassetter ble spilt inn og gitt ut i årene før han flyttet til Austin, titulert Songs Of Pain og More Songs Of Pain. Grunnlaget for Johnstons merksnodige karriere begynner altså her, med dette materialet fra 1981-1983, som nå er tilgjengelig på CD. Lydkvaliteten er som man kan vente av 20 år gamle kassettopptak, men all støyen, utydelige feltopptak og båndsnurr forsterker bare varmen i sangene hans. Johnston har en boblende, kvekkende stemme som tærer på tålmodigheten til tider, og hans hamrende saloon-piano kan også bli over the top. Det gjelder særlig More Songs Of Pain (med noe masete låter som ”You Put My Love Out The Door”, ”Follow That Dream”). Men det er ikke nødvendig å høre på begge platene sammenhengende, og uansett hersker det ingen tvil om at mannen tidlig fant en egen stil med et godt utviklet øre for klassiske popviser, ja riktig så fengende til tider (”Joy Without Pleasures”, ”Wicked World”). Styrken ligger likevel i hans ærlige og åpne tekster. Med en naivistisk uskyld beretter Daniel uten blygsel om den fryktelige skuffelsen han følte da den store kjærligheten ikke viste interesse og heller stakk av med en begravelsesagent (a capella-låten ”My Baby Cares For The Dead”), skravler om lokale potheads (’you say that you are happy and that you like stormy weather, I think that you’re just dumb and you don’t know any better’) eller hilser hjemstedet i ”Wild West Virgina” (’well I don’t like John Denver, but I always come back to those rolling hills’).

Alle låtene er Johnstons egne, med unntak av en sår utgave av Beatles’ ”I Will” og en skakk versjon av Bacharach/David sin ”You’ll Never Get To Heaven”, og de oser av et ungdommelig overskudd som fortsatt får opptakene til å leve. Når man hører på Daniel Johnstons gamle låter, så er det ikke vanskelig å tenke seg at artister som Sparklehorse, The Microphones, Sentridoh og Devendra Banhart også har gjort det samme. Han er en innflytelsesrik artist, og disse platene viser hvorfor. The Early Recordings Volume 1 er heldigvis påkostet et strøkent cover med mange av Johnstons egne tegninger, en lengre artikkel av Louis Black (fra The Austin Chronicle) og en kort hilsen fra Butthole Surfer Paul Leary. Han setter de rette ordene på Daniels musikk når han skriver: ’I thought my band was way out there, but Daniel Johnston was way out there’. Det blir ofte gjort et poeng av Johnstons mentale problemer, om hvordan han begynte å miste grepet for alvor etter å ha droppet syre (visstnok på en Butthole-konsert) og at han fremdeles bor hjemme hos sine foreldre. Disse opptakene minner om hvor fokus bør være. Daniel Johnston er først og fremst er en høyst original låtskriver/vokalist og en fantasifull og ærlig tekstforfatter. I en tid der Idol-stjerner og annet rask kaller seg artister er det på sunt å bli minnet om at det finnes de som vrenger sjelen sin når de synger. Velkommen til Daniel Johnstons verden.

Butthole Surfers: Humpty Dumpty LSD (Latino Buggerweil, 2002)
Texanere har nå alltid vært noe for seg selv. Av de mange mentalt tvilsomme tilfellene fra staten er Butthole Surfers et lysende eksempel på hvordan kombinasjonen av for mye barne-tv, dårlig syre og kjedelige forsteder kan slå ut i spenstig retning. Allerede på deres selvtitulerte debut (også kalt A Brown Reason To Live, 1983) og dens etterfølgende liveutgave (Live PCPPEP, 1984) lot Gibby Haynes. Paul Leary & co galskapen strømme uhemmet fra sin base i San Antonio. Herlige låter som ”The Shah Sleeps In Lee Harvey’s Grave” og ”Hey” fungerer fortsatt glimrende i gode lag, og skaper artige scener på ethvert mentalt ustabilt dansegulv. Jeg er vel ikke akkurat alene om å mene at Butthole Surfers hadde sin storhetstid på midten/slutten av 80-tallet. Da kom klassikere som Locust Abortion Technician (1987) og Hairway To Steven (1988) som noen av periodens mest skrudde skiver innen alternativ gitarrock. Sammen med band som Pixies, Jane’s Addiction, Hüsker Dü og Dinoasur Jr. gjorde Butthole 80-tallet til en god tid for oss som likte den slags. Nedturen startet med Pioughd (1991), deres første på et større selskap, og med et lite unntak av Independent Worm Saloon (1993) har de ikke klart å etterleve den voldsomme kreativiteten som finnes på de tidligste utgivelsene.

Humpty Dumpty LSD består av kjente og ukjente opptak i perioden 1982-1994, heldigvis med hovedvekt på 80-tallet. Latino Buggerweil har gjort slett arbeid med selve utgivelsen, her er det lite info og en rotete låtrekkefølge, men når den skuffelsen har lagt seg kan man nyte selve innholdet. For det første er lyden av topp kvalitet, all opptakene er remastret fra de originale mastertapene. Selve låtene er også interessante, her er det både glemte studiospor, hjemme innspillinger, øvingslåter og kutt fra diverse samlere. Det sier seg selv at innholdet spriker, og igjen får vi bevist at bandet nådde toppformen i perioden 1985-1988.

Selv om Butthole Surfers i sine barneår var et rent punkband (”Just A Boy”, ”I Hate My Job”, begge fra 1982 og ”Concubine Solo”, 1983) utviklet de seg raskt mot noe helt eget. Her får man anledning til å følge utviklingen fra prompelåta ”Night Of The Day” (1983) fram mot dagens mer polerte uttrykk. Fra 1985 kan vi høre opptak fra innspillingen til Rembrandt Pussyhorse (”Perry Intro”, ”Hetero Skeleton”), og disse kunne vel fortsatt ligget i studio. Sjekk heller ”I Love You Peggy” og ”Eindhoven Chicken Masque” fra samme år som er noe av det streiteste bandet kunne være på den tiden, og som viser at de tidlig begynte å skrive gode låter. Blant høydepunktene finner vi også ”Day Of The Living Dead” (1987), som er en tidlig utgave av ”Jimi” fra Hairway To Steven (den med jenta som engstelig roper ’oh daddy, daddy’) og ”One Hundred Million People Dead” fra samme år. Fra ’87 er det også tatt med to hjemmeinnspillinger kalt ”Space I” og ”Space II”, som eksempel på snåle og vridde instrumentale låter ganske langt unna ordinær rock, og nærmere det som må være lyden av en bad trip. På åtte minutter lange ”All Day” har de fått med seg en annen weirdo, Daniel Johnston på vokal, og resultatet er en skikkelig støyende psykedelisk syresaus i god Butthole-tradisjon. Mange husker sikkert deres ”Earthquake” på hyllestskiva til Roky Erickson (apropos gærne texanere). Fra nyere tid er det ellers gjort rom for kun to låter. Det er ”Ghandi” (1992) og ”Dadgad” (1994), begge hentet fra øvingslokalet. Førstnevnte er en skummel sak, mens avslutningssporet faktisk er en sjarmerende, instrumental poplåt.

Dette er et fint gjenhør med gamle helter, og som Gibby Haynes en gang uttrykte det: Hvis du spiller denne platen baklengs kan du høre det skjulte budskapet: ’Satan, Satan, Satan!’ Ya bet.

Animal Collective: Spirit They’re Gone, Spirit They’ve Vanished/Danse Manatee (Fat Cat, 2004)
Animal Collective tok form en gang på slutten av 90-tallet, består av fire barndomsvenner fra landsbygda i Maryland og er nå etablert i Brooklyn. Med sin fjerde plate, Here Comes The Indian (2003), har de for alvor skapt vibrasjoner i undergrunnen. I forbindelse med denne var tiden dermed moden for å gjenutgi deres to første plater, som kan være tøffe å få tak i, samlet på en dobbel CD.

Og her er det mye rart å kose seg med. La oss starte med CD1. Spirit They’re Gone, Spirit They’ve Vanished ble spilt inn i 1999 og opprinnelig utgitt på CD i 2000. På denne tiden var Animal Collective bare en duo, og her er det Avey Tare som gjør det aller meste (synger, spiller gitar, piano, synth og leker seg med båndspilleren), mens Panda Bear krediteres med slagverk. Dette er den mest konvensjonelle av de to når det gjelder låtstrukturer og melodiføring, men befinner seg et stykke unna det vi kan kalle ’ordinær pop’. Blant psykedelisk frisinn og støyende skurr lager dyrekollektivet noe som kan beskrives som elektronisk folk med en skrudd vri. De pakker inn sine tidvis vakre viser, ofte basert på piano og akustisk gitar, med både fuglekvitter og feedback. Lyder som illuderer klokker, harper og fløyter svever hele tiden omkring i lydbildet. Det kan høres ut som om disse guttene har tilbragt barndommen innelukket med en bunke skiver fra 60-70-tallet (Love, Syd Barrett, Beatles, The Soft Machine) og en del hallusinogener før de storøyde har blitt sluppet løs på 90-tallet. Deres musikalske hage består ikke bare av vakre blomster men også en del ugress som gjør det til et mangslungent oppholdssted for den som liker å rote rundt i den type landskap. Jeg har i hvert fall ikke noe imot å være med på lukingen.

I tid varieres det fra minuttkorte snutter (”La Rapet”) til 12 minutter lange ”Alvin Row”, og platen preges i sin helhet av en ’alt går’-holdning. Det kan tidvis bli både noe ufokusert og sprikende. De ti låtene har en samlet spilletid på drøye 60 minutter der slett ikke alt er like vellykket, men mellom en del rør finner vi musikk som etterlater seg spor. La meg illustrere med tre av de bedre: Hvis Mercury Rev skulle gitt ut sin neste plate på Mego kunne de sikkert skapt den typen vemodig rotepop glasert med knitrende støy som vi hører på åpningssporet. ”April And The Phantom” kunne vært tatt opp på en åpen jamsession med Ween cirka Pure Guava sammen med David Bowie, mens de på ”Alvin Row” går ut som et frijazz-ensemble som raskt ombestemmer seg og forsvinner opp i mer luftig lag på sitt lappete teppe. På vei mot gudene-vet-hvor.

Danse Manatee ble spilt inn i 2001 og utgitt i et begrenset opplag på 1000. På dette tidspunkt var de vokst til en trio og fått med seg Geologist på vokal, synth, minidisc og diverse former for elektroniske duppedingser. Flere låter og noe kortere spilletid til tross, dette er ikke en enklere tilgjengelig plate. Tvert imot. Her brytes låtstrukturene mer ned og Animal Collective fremstår som et enda mer eksperimentelt band med vekt på elektronikken, mystiske stemninger og improviserte, halvgode ideer. De har en barnlig glede over oppdagelsen av enkelte snåle lyder, en sjarm med de surrete innfallene som hever enkelte partier, men i det store og hele blir det litt for mye søvnig messing og spaca bjellerasling som ikke åpner mine indre dører, for å si det sånn. ”Meet The Light Child” med sine 8 minutter er lengre enn de fire første låtene tilsammen, som alle er utsnitt fra normalitetens ytterkanter. Og det gis ikke ved dørene utover på en plate som heller mer mot David Grubbs, Gastr Del Sol og Fennesz enn tidligere nevnte referanser. Det er litt for mange slike løst sammensatte underligheter her, som tilsammen gir et inntrykk av at trioen forsøker å distansere seg fra sine kilder, men at de i sin streben ikke helt lykkes med å skape noe eget som holder vann. Eller at de egentlig bare gir faen. Danse Manatee er like gjerne en prøvelse som en åpenbaring – men det er det jo også noen som foretrekker.

Dette er på mange måter lyden av et uferdig eller prøvende band, særlig virker det slik på sistnevnte utgivelse. Det er ikke selve låtkvaliteten som bør trekkes fram, til det er resultatet for sprikende, men like mye nysgjerrigheten og frihetstrangen som preger trioen. De spiller gjerne på det uventede, og evner faktisk å overraske. Ikke verst bare det for et rockband i 2004. Men med tanke på at de har gitt ut bedre ting senere er ikke denne doble samleren det beste stedet å starte.

The No-Neck Blues Band: Qvaris (5 Rue Christine, 2005)
Når den moderne frifolkens historie skal oppsummeres en gang i nær framtid, eksemplifisert med kun én låt, så kan ”The Doon” tjene som et representativt valg. Den er genremessig fokusert og tidsmessig komprimert i all sitt sirkulære messende mosekledde forlokkende åndemanende sende-fredspipa-rundt-tempo. No-Neck Blues Band, det fineste hvite bandet fra Harlem, dveler ikke for lenge over dette temaet, de har delt inn platen i 11 spor, og går snart opp i en langt mer formløs tilstand. Qvaris-temaet som går igjen flere ganger og ”The Caterpillar Heart” er for eksempel litt for lange seanser, med Romlinganes høye toneleie, mye rasling og gnikking, plutselig saksofon, indiansk voodoo og midt-østen-mystisisme i skjønn forening. Det er den landlige og improvisatoriske mystikken som preger første halvdel av Qvaris. Rent ut skummelt, men ganske innbydende på samme tid; vanskelig å høre på, vanskelig å legge fra seg.

Etter en liten evighet i jakten på de flyktige åndene er det befriende å bli slengt ut i ”Boreal Gluts”, som har en langt mer offensiv sprut, som Captain Beefheart i en dropout boogie med surf-twang. Platens mest freaky øyeblikk er ”Dark Equus”, som bringer oss langt inn i den utemmede og ville jungelen med sine dyreimitasjons-skrik og en framtredende Black Dice-lignende panikk. Trekkes frem må også lange ”Lugnagall”, med dunst av gammel psykedelia, wah-wah-gitar, orgel og funky, retningsbærende rytmer er den en kollektiv frihetsdans som tar oss opp til ekstasen på en god dag. Det er en glimrende måte å avslutte en plate som tar oss langt og lengre enn langt, av et band som holder på sin opprinnelige grunnholdning – hva nå enn det kan være.

Det hemmelighetsfulle kollektivet av en 7-8 individer er ingen noviser i gamet. Drøyt ti år ut i karrieren framstår de som mer nysgjerrige og søkende enn noensinne. Oppfølgeren til ypperlige Sticks And Stones…, deres første studioalbum, ble utgitt i en fancy treboks på John Faheys Revenant i 2001, og Intomancy som kom i 2003 er mindre raga-preget og mer basert på underfundige meditasjoner av fri-improvisatorisk art. Om det virker som et løfte eller en trussel er jeg ikke helt sikker på selv en gang. Men at Qvaris inviterer på en utfordrende ferd må være helt klart. Jeg digger det i hvert fall.

Dark Meat: Universal Indians (Cloud, 2006)
Dark Meat er en sterk gumbo sammensatt av Neil Young/Crazy Horse, Stooges og Albert Ayler, krydret med saftige Memphis-blåsere, en klype country og soul og tilsatt en solid porsjon sørstatsrock. Umulig? Neida, ikke for denne gjengen. Det som i utgangspunktet er en kvartett med svoveldryppende vokalist Jim McHugh (tenk Mick Jagger, Captain Beefheart) i front, har est ut til en gedigen hjord med base i Athens, Georgia. Av de 20+ medvirkende kjennes navn fra blant annet blomsterkollektivet Elephant 6 og Summer Hymns. Men det er ikke psych-popen som først og fremst dyrkes her. Med et 7 minutter langt frihetsrite åpnes portene til en ganske så bemerkelsesverdig plate, der særlig den kraftfulle horn-seksjonen spiller en sentral rolle, og bidrar til bandets egenart. Alle spiller samtidig, som det må briste eller bære, og med voldsom iver og energi. Tidvis renner det litt over i heseblesende kakofoni, men den glorete gjengen har likefullt endt opp med en smittende musikkfest der tuba og ølbokser(!) spiller en like viktig rolle for sluttresultatet.

Universal Indians blir aldri forutsigbar; her kan fordrukken country gjerne møte håndspåleggende gospel dypt nede i en grøfterenne, mens didgeridoo og hillbilly-fele overkjøres av et hoiende brassband på vei til Mardi Gras. På den avsluttende låten, mulig kandidat til årets tittel med ”There Is A Retard On Acid Holding A Hammer To Your Brain” messes den gjentagende linjen: ’It’s your life and you hate it, but it’s your life just the same’ mens Babels tårn blåses i tusen knas – og med det oppsummeres egentlig hele Universal Indians ganske presist.

Psychic Ills: Mirror Eye (The Social Registry, 2009)
Respekt til et band som åpner en skive med en ti minutter lang syretripp med eim av persiske tepper og røkelse. Det setter stemningen for de tre kvarterene som utgjør New York-bandets andre plate. Mirror Eye er i sin helhet hallusinerende, røykbelagt og mystisk. Her er mye ’inner space’, indisk åndelighet, spaca jammer og slikt, men med et rytmisk, medrivende groove som bidrar til en kontinuerlig rugging under lytting.

’The more it succeeds, the more it fails’ står det skrevet inne i omslaget. Det er et sitat av Alan W. Watts, som var en kjent britisk filosof i forrige århundre. Watts var dypt interessert i østlige religioner og asiatisk filosofi, som han gjorde tilgjengelig for et vestlig publikum. Han var også interessert i ulike former for sinnsutvidelse, og eksperimenterte tidlig med LSD. I en av sine titalls bøker om psykedeliske droger, The Joyous Comology, leverte han blant annet det praktfulle sitatet, som kanskje like gjerne kunne vært brukt her: ’When you get the message, hang up the phone’.

Psychic Ills ’gets the message’, tror jeg, men Mirror Eye er beviset på at de ikke har hengt på røret. Tvert imot, de legger det av og setter på høyttaler slik at vi kan del i deres psykedeliske reise. Den nevnte innledende ”Mantis” er med sin ragakraut særlig egnet til selvhypnose, noe bandet ikke vender tilbake til før på jevnlange ”I Take You As My Wife Again”. Her møter Kraftwerksk disiplin og løselig jamming, minimal techno og shoegaze. Det er særlig disse to sporene – som altså utgjør over 20 minutter av platen – som er de virkelige øyelukkerne. Se også opp for gyngende ”Fingernail Tea”, platens mest umiddelbare og ganske så ’streit’ (hvis man synes Hair & Skin Trading Co. og Spacemen 3 er det). Mellomsporene er både noe uforløste (”The Way Of”) og mer som stemningsskapende bindeledd å regne.

Mirror Eye er vel ikke direkte sunn musikk, ei heller spesielt nyskapende, men for en kveld i sofamodus så er den et perfekt tonefølge. Etterpå kan du åpne øynene og gå til drømmeland.

Wooden Wand: Harem Of The Sundrum & The Witness Fig (Soft Abuse, 2005)
James Toth driver til daglig sitt avantfolk-ensemble Wooden Wand And The Vanishing Voice. De har i mange år og med en lang rekke utgivelser beveget seg i skogens ytterkanter. Når Wooden Wand himself skal debutere som soloartist er det dermed noe overraskende at det skjer i en mer konvensjonell form. Harem Of The Sundrum & The Witness Fig er mindre snål enn tittelen antyder. Dette er en plate som rusler godmodig mellom stier Will Oldham tråkket som Palace Brothers, Beck på sitt mest innadvendte, og med milde hint av Devendra Banhart sin mer psykedeliske verseform. Etter sigende ble den til mens Toth var i Los Angeles, og søkte lyden av det han kaller ’the other California sound’. Med David Crosby, John Phillips og Gene Clark i bakhodet vandret han åsene i Hollywood og langs strendene for å søke åndelig inspirasjon. Selv om han ikke tangerer de gamle mestre, så har han endt opp med noe som står godt på egne bein. Det er ikke spesielt vanskelig å se for seg James Toth sittende på stranda med gitaren på fanget, plukke fram melodier som flyter inn fra Stillehavet en sen sommerkveld. Det er noe mildt og vennlig over denne platen, den bærer en sedat stemning som passer godt til kvelder med lite annet gjøre enn å sitte rolig og telle ildfluer og passe på stjernene. Dette er i hovedsak en helt akustisk affære, kun elektrifisert av en gitar og med selskap av noen som korer litt enkelte steder. Lyden er like sprukken som Toths vokal, og angir også et velvillig forhold til 30- og 40-tallets fjellsangere og blueshelter fra sør. Toth søker og lykkes med sitt ’tidløse’ uttrykk, men har i gleden over å ha funnet ’the other sound’ glemt å skrive låter som står seg helt til solen står opp og det er på tide å legge seg.

Wooden Wand And The Vanishing Voice: L’un Marquer Contre La Moissonneuse (Three Lobed, 2005)
James Toth har bakgrunn fra Golden Calves, som blant annet ga ut en plate sammen med Sonic Youths Thurston Moore i 1999. Som Wooden Wand And The Vanishing Voice fortsetter han sin musikalske reise inn i psykedelisk improvisasjon. I tråd med mange av dagens åndelige frifolk-navn virker også de å være mer som et løst oppbygd kollektiv av diverse skapninger, de har en bråte (seriøst, en bråte!) CD-R, vinylsingler og kassetter bak seg og hengir seg til en stil som slett ikke kan genrefestes til noen konkret retning. Men Wooden Wand tilhører den fjernere delen av skogsgalaksene, en slags form for avantgarde americana, og etter oppstarten i Brooklyn har de passende nok funnet hjem et eller annet sted i Tennessee.

L’un Marquer Contre La Moissonneuse er en proper CD, gitt ut av Three Lobed (som har utgivelser av blant andre Tarentel, Rachel’s, Six Organs Of Admittance og Bardo Pond på samvittigheten). Den består av fire spor, der ”Bloated Moray Elk” (25 minutter) og ”White Fungus Bird’s Nest And A Moon Pie” (15 min.) utgjør hovedstammen. Stikkord: Rare lyder, dvelende droner og jambaserte ragas; ’countrified acid evangelism and wordless rural ritual’ som plateselskapet Volcanic Tongue så treffende har beskrevet dem.

Åpningen ”White Fungus Bird’s Nest” bringer oss umiddelbart til et bortgjemt, eventyraktig landskap. Litt som Boxhead Ensembles ishavsknirkende ambiens, bare at her møter vi lyden av stubber og morkne trær, vindsus og glemte skogsriter. Noen slurper fra en kilde. Et stort dyr brunster i brynet. Instrumentene stemmes mens de spilles og en generell følelse av frihet, både musikalsk, mentalt og sjelelig blir nærmest påtrengende. Men som så ofte, fra det som i utgangspunktet virker usammenhengende og meningsløst, bygges det opp og sammen, både i intensitet og fasthet. ”White Fungus” blir både tiltrekkende og suggererende ettersom formen setter seg blant de involverte. Et brudd etter 10 minutter frigjør rytmen, og de siste minuttene er bare rent ut skumle.

”Bloated Moray Elk” er den lengste delen. Den åpner prøvende med gnikkende buer, tåkelyder, skraping med noe kjeler og spann, og noe tilfeldig spinkel gitarplukking. Etter en ti minutters tid klarner det opp, der gitarene trer frem fra skyggen med tydeligere melodilinje. Noen pinner og kvister skaper en form for rytmisk ballast, gir det hele et visst fundament, og sammen akselerer skogsmennene både i volum og intensitet. Rytmen øker i takt med de skarpere og tettere gitarklangene, en messende vokal sneier forbi, men opp til et visst punkt stopper det litt opp. De tar ikke låten opp til et høyere, ekstatisk nivå, slik for eksempel Sunburned Hand Of The Man kunne funnet på det, de har havnet inn i sin egen trance.

Ved siden av disse to omfattende stykkene med improvisert weirdness, dukker lille ”Counterfeit Kingdom” opp. Det er en tilnærmet ordinær lo-fi låt, som noe Lou Barlow eller Mt. Eerie kunne stelt i stand under kummerlige forhold. Pent, men drøyt skeivt. Halvannet minutt lange ”Windflower” tar oss med ut av skogen og opp i verden igjen i form av en slags naiv a capella do-re-mi. Det er en merkelig avslutning på en plate som langt fra kan kalles konvensjonell. Likevel, under de rette omstendigheter vil jeg tro at hvem som helst kan finne på å tilbe L’un Marquer Contre La Moissonneuse som veien inn i det hellige. Vel. Ikke hvem som helst.

Festival: Come, Arrow, Come (Language Of Stone, 2008)
Festival er søstrene Powell (Alexis og Lindsay). De holder til Brooklyn, men i likhet med så mange medsøstre og -brødre av i dag, er deres uttrykk fundert lengre ut på landet og lengre tilbake i tid. Med debuten Come, Arrow, Come utgitt på Espers-relaterte Language Of Stone er det heller ikke unaturlig å sy tråder fra moderne amerikansk folk-psykedelia til britisk hedenfolk. The Powells er likevel mer enn en forenklet og minimert utgave av Espers, selv om et kutt som ”Return” hadde hørt fint hjemme et sted mellom deres to plater. De spenner videre enn som så, og noe av det viktigste å legge merke til er duoens fabelaktige vokalharmonier som de spinner mye av sitt uttrykk på, faktisk ikke helt ulikt naboene i Grizzly Bear eller de mer framfuse Animal Collective på andre siden av gata. Med sine liflige kildevannsrøster som bærende element blir det myke helhetsinntrykket bevart hele veien. Lett dandert akustisk instrumentering og finornamentert låtskriving besørger en plate som favner vidt og berører mildt.

Det er ikke vanskelig å bli mo i knærne av old-timer bedhussangen ”Fair And True”, som åpner porten til en plate med mange bærende kvaliteter av rituell mosefolk, wicca-tro, akustisk skjønnhet og hellig allsang. I løpet av 28 minutter og 10 korte låter får Festival i første rekke presentert seg. De legger ut åte til seg selv i mange retninger, og det blir ikke minst spennende å se hvor de beveger seg etter denne fristende smakebiten.

Forest Fire: Survival (Catbird, 2008)
’I’m living for what’s on my mind’ gnager Mark Thresher småsurt et sted på Survival, som et annet avkom av Will Oldham. Påfølgende låt er et sveip innom kjelleren til Velvet Underground, raskt avløst av noe yndig pastoral urbanfolk. Åpningen høres ut som et kollektiv av overvintrede sen-hippies som akkurat har våknet i glenna hvor de har tilbragt de siste månedene, som griper instrumentene foran frokosten og lar også denne dagen gli hen i allsang og gruppekos.

Det bør dermed være ganske klart at Forest Fire rir på flere hester, men de beveger seg aldri langt fra regnbueranchen (platen er innspilt i Oregon, omslaget viser soverom/studio hjemme i Brooklyn). ’Homeland hymns’ kaller visst kvartetten selv det de holder på med, og det er en helt høvelig betegnelse. Deres sparsommelig arrangerte og sårbare folk-psykedelia bør vekke interesse hos dere som holder band som Castanets og Skygreen Leopards høyt. Selv om jeg ikke blir heeelt fra meg av begeistring for Survival, til det er den litt for sprikende og ujevn, treffer de en nervestreng på flere av låtene. Sjekk særlig ”Fortune Teller”, som med litt mer ork kunne utviklet seg til en liten schlager. At de har brukt 8 måneder på å fullføre Survival sier vel mest noe om arbeidstempoet til bandet, men Forest Fire føyer seg inn i rekken av lovende villmarksband fra storbyen.

Ill Lit: WACMusic (Badman, 2002)
’She stepped out of a doorway on 86th Street
startling me badly, and softly spoke
a word that might have been my name –
a pretty fourteen-year-old maybe, in black denim’

Slik starter diktet ”Encounter 3 A.M.” av den prisbelønte poeten Franz Wright, hentet fra samlingen Ill Lit. Wright er en moderne realist som gjerne knyttes til temaer som paranoia og isolasjon i en mørk verden. Boken kan hermed anbefales som lesning mens man har bandet av samme navn på anlegget. Ill Lit, bandet, er i første rekke Daniel Ahearn og Melanie Moser, i tillegg er en rekke etternavn kreditert som bidragsytere. Mest kjent er vel produsent Dylan Magierek; han styrer Badman Recordings og har tidligere jobbet med blant andre Erlend Øye, Mark Kozelek og Paula Frazer.

Selv om Ill Lit berører noe av den samme tematikken som Franz Wright, så aner jeg ikke om de kjenner til boken, jeg vet faktisk ikke stort mer om dem enn at de er to Brooklyn-baserte artister som nå bor i Los Angeles. Det har da heller ikke så stor betydning, det er som alltid musikken som teller. WACMusic that is, som ser ut til å stå for We Are Country Music. Det er det også til en viss grad, men langt unna den som kommer fra Nashville.

Ill Lit tar sine akustiske folkeviser inn i en toybox bestående av rytmer, radiosignaler, feltopptak, skurr og støy og blippblopplyder. Her inne klipper og limer de alt sammen på nytt med en barnslig iver, og når de kommer ut så har de med seg en småskev, sammenlappet samling låter som så vidt står oppreist på egen hånd. Skjørt og hjemmelaget makkverk vil sikkert puristene le hånlig – vakkert, ektefølt og naturlig sier vi som også gjerne nyter vår dose Grandaddy, My Morning Jacket og Sparklehorse i ny og ne. Deres største sjarmoffensiv mot countryfolket finner vi i den delte vokalen mellom Ahearn og Moser, de to skaper en harmonisk og stødig motvekt til lydteppet som flakser rundtforbi. På ”Here’s To Rescue” (der en spilledåse med ”New York, New York” pludrer og klunker i bakgrunnen) og ”Options” (med en finte til ”Over The Rainbow”) lykkes de til fulle å mikse tradisjonell låtskriving med fikse innfall, og dermed skape sin egen form for WACMusic. De er ikke fullt så umiddelbare som nevnte Grandaddy eller Sparklehorse, men bevares, dette er ikke bare et originalt forsøk på å smelte sammen electronica og lofi-folk/country, det er en høyst vellykket plate som ikke bare står av seg selv, men som også vokser etterhvert som man blir kjent med den.

Når tonene av skjønne ”I Would Be True” svinner hen så kan man fullføre ”Encounter 3 A.M.”, bla om til neste dikt og starte platen på ny:

’But finally I did
what lots of normal men would do,
given the chance.
I started walking, fast, and turned my back on her.’

Lights: s/t (Language Of Stone, 2008)
Etiketten til Espers’ Greg Weeks fortsetter å spre om seg med fin folk-relatert musikk. De omtaler seg selv som ’an artist-centric label that champions organic musicanship and the human element’. Denne gangen følges credoet med Brooklyn-baserte Lights. Tre damer og en herremann utgjør denne kvartetten, som egentlig ikke beveger seg så veldig langt fra det Espers presenterte på sin første plate. Vi snakker om flerstemte vokalharmonier fra de kvinnelige sirenene og lettere psykedelisk folk med relativt enkle virkemidler. Spesielt vokalen må fremheves her som særlig flott, der de vever seg inn og ut av hverandre i frilynt harmoni. Kombinasjonen av imøtekommende fraseringer og mørkere skogsmystikk er ikke å forakte, og Lights formidler dette på troverdig og lyttervennlig vis.

Det hadde faktisk vært spennende å høre dette bandet i en enda mer distingvert setting enn den noe hengslete stilen som de legger opp til her med gitarfuzz og minimalistisk backing, men musikken stjeler i hvert fall ikke fokus vekk fra stemmene. Lights er ikke akkurat ’farlige’ eller spesielt krevende å høre på, men desto mer behagelig å synke hen i. Sjekk særlig åpningssporet ”At Midnight”, ”Branches Low” og ikke minst hypnotiske ”Sing It O-O-O” for eksempel på utsøkt arbeid med å etablere et slags paradis i det grønne – tre låter som kan gi fred i de mest forstyrrede sinn. Blir disse tonene litt for bløte vil kanskje ”Break, Run, Fly” og ”For You” verdsettes høyere, der de beveger seg fra det rolige skogholtet og med åpne øyne mot den brennende Wicker Man-kjempen ute ved havgapet.

Soft Circle: Full Bloom (Eastern Developments, 2007)
Den unge studenten Hisham Akira Bharoocha ble raskt knyttet til det rike musikkmiljøet i Providence, Rhode Island. Han dannet Lightning Bolt sammen med Brian Gibson, men byttet raskt beite til eksperimentelle Black Dice. Etter at han flyttet til Brooklyn har han markert seg også der, blant annet i Among Natives, og nå med soloprosjektet Soft Circle. På Full Bloom trakterer Bharoocha det meste av instrumenter selv, eneste medhjelpere er teknikerne Chris Coady (TV On The Radio) og Griffin Rodriguez (Lichens). Utgiver er for øvrig Eastern Developments, den spennende etiketten som nylig ble stiftet av blant andre G. Scott Herren (Prefuse 73, Savath & Savales). Den er verd å følge med på.

Full Bloom ligger et stykke unna Bharoochas mest støyende fortid, til fordel for et organisk, nesten meditativt uttrykk. Låtene er preget av en slags åndelig oppvåkning, fylt av messende, monoton vokalchanting og tribal, sirkulær perkusjon. Låttitlene gir klare hint om fokuset: ”Moon Oar Sunrise”, ”Stones And Trees”, ”Sundazed”, ”Earthed”. Jepp, vi skal ut av byen igjen.

Soft Circle skaper myke underlag, teppekledd med lagvise lydteksturer som til sammen blir musikk velegnet å strekke armene i været og langsomt våkne til, mens sola kiler i øyekroken og gresset tørker av seg morgendugget. Kanskje er det Bharoochas japanske bakgrunn som spiller inn både i de zen-lignende passasjene, så vel som de klart østlig påvirkede rytmene. Etter hvert trekker disse over mot en form for teknobeats, noe som gir en mer oppstemt, ja, nesten dansbar virkning. Organisk ambient og grønn tekno? Fint blir det uansett på en plate som vaker smaløyd mellom syre, sommer og sjelefred.

Blir man litt daff av all klostermessingen og fuglesangen innledningsvis, så er det greit å vite at i de relativt lange sporene skjuler seg stort sett en klar progresjon, og fraværet av et klart uttalt budskap kommer til gjengjeld frem i form av Full Blooms sterke indre glød.

Metallic Falcons: Desert Doughnuts (Voodoo Eros, 2006)
De to medlemmene som ifører seg heldekkende ansiktsmasker kaller seg Metallic Falcons og gir ut debutplaten sin på den merkede dato 6.6.6. Men det er altså ikke et satanisk metallband vi har med å gjøre, langt derifra. Falcons er de to damene Sierra Casady (kjent fra søskenduoen CocoRosie) og Matteah Baim (en av grunnleggerne av labelen VoodooEros). De er basert i New York, tilhører avantfolk-sirkelen der borte – den løst samlende kretsen som inkluderer blant andre Devendra Banhart, Antony, Jana Hunter og Tarantula A.D – og hey, alle bidrar på Desert Doughnuts i en eller annen form. Mest markant er Antonys flotte vokalbidrag på lange ”Nighttime And Morning”.

I likhet med CocoRosie preges Metallic Falcons av gulnede noteark, støvete instrumenter og spindelvev-draperte melodier fra drømmeland. Det er noe svevende og lite håndfast over hele platen, musikken kommer i tilfeldige formasjoner ut fra tåkeheimen, flyter inn og ut av fokus. Casady/Baim broderer både yndig vakre og mystisk mørke bilder bak hettene sine, av og til som Diamanda Galas i tospann med Sigur Ros, andre steder som et mareritt fra krypten med Jarboe på vokal der harde metalliske gitarer riper deg til blods, eller slik de beskriver seg platen med egne ord: ’Samples from Nico’s last trip to Disneyland, pagan songs welcoming the solstice, small hearts waiting for the morning, and a tender electric fire fanned to a smolder by the fevered longing of teenagers’.

Like klok, montro? Vel, innholdet lar seg ikke beskrive på 1-2-3, kall det gjerne soft metal eller gotisk folk, det er like mye den mystiske stemningen som ligger over Desert Doughnuts, mer enn de enkelte låtene, som gir en ganske egenartet lytteropplevelse. Inspirert av vandringer i ørkenen i New Mexico, bragt tilbake til Brooklyn er denne platen langt mørkere enn CocoRosies mer pludrende, naivistiske badekar-fantasier. At Baim og Casady kler seg i helsort og helhvitt er vel heller ikke tilfeldig, og låttitler som ”Nighttime And Morning” og ”Snakes And Tea” spiller på noe av den samme symbolbruken – kreftene mellom det gode og det onde, mellom lys og mørke.

Du kan bli forledet til å la deg vugge i søvn av duoens forlokkende skjønnhet, men du bør ikke undervurdere disse to damenes hensikter. Om ikke direkte ondskapsfulle, de er kapable til å skape mange rare bilder inne i hodet ditt. Og det er altså ment som et kompliment.

Nymph: s/t (The Social Registry, 2010)
Noen utgivelser blir pakket inn med referanser i en størrelsesorden og et omfang det er vanskelig å leve opp til. Til foreliggende plate ramser utgiver opp 13th Floor Elevators, Coltrane, Can, Sun Ra, Black Flag, Steve Reich, This Heat… kort sagt noen av de kuleste artistene på moder jord, for å beskrive dette bandets usedvanlig omfattende musikalske uttrykk. Referansene illustrerer om ikke annet noe av det åpne og utforskende uttrykket som skjuler seg bak navnet Nymph. Dette er en Brooklyn-basert gjeng bestående av folk fra blant annet Coyote og Dark Meat, og deres først innspilling er overvåket av Jason Meagher (No-Neck Blues Band). Vi befinner oss temmelig nær Ground Zero i indierockens kultsfære. Også musikalsk er dette temmelig avantgarde stoff.

Åpningen ”Il Yo” er 10 minutter der den heftige dynamikken mellom bandleder Matty McDermott (tenk Beefheart, US Maple, Deerhoof) og den uortodokse, elsk/hat ekspressive vokalbruken til Eri Shoji (hyl, skrik, rop), bundet sammen av en riktig så intens rytmeseksjon, fungerer som et løst rammeverk. Fra en noe tung start-stopp åpning vokser ”Il Yo” sammen til en skikkelig medrivende tribal seanse som gjør den vel verd å følge helt ut. Noe av den samme intensiteten legger de til grunn på 20 minutter lange ”Namu”, som avslutter platen, med noen riktig så heftige gitarstrekk fra McDermott. Mer et langt parti der det skjer veldig mye enn en lang låt, ”Namu” tøyer uansett tålmodigheten noe. Mellom disse slagene viser Nymph flere sider fra sitt register. Jeg har vel så mye sansen når de demper seg en smule, drar opp klarinetten, og hengir seg til en mer frijazza tilnærming i sine improvisasjoner (”Reeds Of Osirion”) eller drar seg mot fjerne fjerne østen i akustiske ”Bird Song”. Hvis denne skiva sier noe om hvordan Nymph låter live, vil jeg anta vi har å gjøre med et band som kommer ytterligere til sin rett i et trangt, varmt konsertlokale.

Bjørn Hammershaug
Omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release

Reagan Youth: 20 høydepunkt fra amerikansk undergrunn 1980-89

— 20 definerende plater innen amerikansk undergrunnsrock på 80-tallet —

Det fine med å lage lister uten innblanding fra andre, er at man slipper å kompromisse og ta andre hensyn enn sine egne. Denne listen er derfor en ganske så subjektiv (om ikke så veldig original) plassering av 20 definerende plater innen ‘amerikansk undergrunnsrock’ på 80-tallet.

80-tallet forbindes nok av mange med helt andre musikalske strømninger enn hva denne listen byr på. Tittelen indikerer både tidsrom og geografisk opphav. For min del kunne nok overskriften like gjerne vært ’80-tallets beste plater’ uten å bytte ut altfor mange, men av respekt for de med større inn- og oversikt over andre genre, så holder jeg meg til det jeg kan best. Så får andre vurdere hiphop, synthpop, hårmetall etc.

‘American underground’ er et begrep som fremdeles brukes om musikk fra denne perioden. Dagens etterkommere blir omtalt med andre begreper, for eksempel collegerock, alternativ rock og etter hvert indierock. Grenseoppgangene er noe utydelige, men det er verd å merke seg at ‘indierock’ like gjerne brukes om et band på stort selskap og med høye salgstall, uaktuelt for et “undergrunnsband” fra 80-tallet, og et begrep uten egentlig innholdsverdi.

Veldig mye av det vi i dag hører som streit rock, ‘indierock’ eller ikke, ble grunnlagt i første halvdel av 80-årene. På slutten av 70-tallet var punken i ferd med å bli uvesentlig som motkulturelt fenomen, disco og synthmusikken kom rekende som en ondskapsfull epidemi og britisk musikk var som alltid noe anemisk. Det var en passende tid for brytning og nye strømninger. Ut fra forsteder, bakgater og studentbyer dukket det i løpet av få år opp en rekke amerikanske band som ikke passet inn – eller ønsket å passe inn. Politisk ukorrekte, mentalt forstyrrede eller kreativt virile (noen var alt på en gang) famlet de seg frem på tross – og på trass – og i jakten etter noe eget.

Amerikansk undergrunnsrock omfavner en rekke stilarter. Dette var nemlig en tid da flere uttrykk kunne få plass under samme paraply, noe som gjorde grensene mellom ulike genre mindre synlige enn i dag. Det er et hav av avstand mellom Flipper og REM, for å ta to ytterpunkter. Alternativene var færre, sulten desto sterkere. Det mest vanlige er nok å omtale ‘amerikansk undergrunnsrock’ med tanke på de med røtter i punken og videre inn i post-punken. Sentrale etiketter blir da SST, Blast First, Touch & Go og Alternative Tentacles for å nevne noen. For min del finner jeg det like naturlig å inkludere band med noe annet ståsted, som ny-psykedeliaen på vestkysten, løselig omtalt som ‘paisley underground’ og ‘ørkenrocken’ med sentrum i Tucson, Arizona.

Dette er musikk sprengt frem under Ronald Reagans imperium, en tid med sosial og økonomisk turbulens, økende klasseskille, og et stramt trusselbilde (som på slutten av tiåret smeltet). En tid før Internett og mp3, og en tid med eksploderende utvikling innen amerikansk rock nedenfra. Kanskje er det en glorifiserende misoppfatning eller nostalgisk ønsketenkning, men var ikke mange av 80-tallsbandene mer poengterte og morsomme i all sin skakke sjarme, hadde de ikke mer på hjertet og større vilje til å få det ut enn dagens likesinnede? I disse platene finner du ikke bare en enorm gjør-det-sjæl holdning og fandenivoldsk innsats, men også et knippe utrolige låter med et særegent sound som de etterfølgende 20 års genre-eksplosjon ikke har klart å matche. Kanskje fordi det fremdeles fantes terreng som ikke var helt nedtråkket. Ingenting er helt uavhengig av fortiden, og noen opplagte kilder til innflytelse er Velvet Underground, Byrds og Stooges, Captain Beefheart, Residents og Pere Ubu. Punken spiller en helt sentral rolle i pionertiden, men samtidig går et band som Creedence Clearwater Revival igjen på flere plater.

Noen kriterier er forsøkt fulgt, om ikke slavisk, for å i det hele tatt kunne koke sammen en liste med 20 titler: Bare én plate pr. artist (Sonic Youth kunne lett fått inn en 4-5 stykker her), forsøk på variasjon fremfor ensretting (bare katalogen til SST kunne fylt denne listen alene), hovedfokus på undergrunnsselskap (ekskluderer for eksempel Hüsker Dü og deres Warehouse som ble utgitt på Warner), og rock som genre (ekskluderer blant andre Beastie Boys). Det er vektlagt band som ’tilhører’ 80-tallet, som debuterte eller hadde sin hovedkarriere i tiåret. Ordinær langspiller er det primære format. Listen er organisert kronologisk på årstall for utgivelse. For plater som tidligere er omtalt på groove er utdrag fra denne teksten benyttet.

Det skal være nok snop å ta av her, fra det kanskje beste av alle tiår i amerikansk rock. For å være eksakt er 20 album plukket ut, og med tre tilleggstips til hver plate (som også kunne vært med på selve listen) skulle det være grunnlag for mye gullgraving for de som også vil skue litt tilbake. Alle disse bør tilhøre enhver platesamling med respekt for seg selv. Håpet er at denne listen vil spore til nyoppdagelser for de som har glemt og grunnlagsmateriale for de som ikke har vært her ennå.

Dead Kennedys: Fresh Fruit For Rotting Vegetables
(Cherry Red/Alternative Tentacles, 1980)

Fresh Fruit For Rotting Vegetables er en påle over Californias hardcore/punk-scene på 80-tallet, en scene som inkluderer band som Germs, Circle Jerks og Weirdoes.

Dead Kennedys’ debutplate ble også deres beste; nær fri for dødpunkter og en ren hitparade av fengende punklåter, politisk engasjement og raljerende samfunnsrefs. Bare med bandnavnet påkalte de mørkemennenes vrede, og en lang batalje med ordensmakt og myndigheter startet utenfor konsertscenene i San Francisco. Det endte med en trasig rettssak rundt sensur av musikk. Den offisielle bakgrunnen var innleggsplakaten på Frankenchrist (1985); HR Gigers “Penis Landscape”. Anført av kongressfruene med Tipper Gore i spissen, ble Dead Kennedys skjøvet foran mer formuende artister (Prince, Madonna) som eksempel på hvor ille det kan gå med et samfunn hvis ikke “noe gjøres” for å stoppe moralnedbrytende musikk. Resultatet ble noen stickers som automatisk økte salget der de ble påklistret – og et band i ruiner. Vokalist Jello Biafra har for øvrig bygget store deler av sin videre karriere på erfaringene fra denne rettssaken, og skal ikke beskyldes for å ha “solgt seg” med årene.

På debuten er Biafras tekster krasse, morsomme og refsende. Deres to første singler, “California Über Alles” og “Holiday in Cambodia”, er to høydepunkt både i bandets karriere og innen amerikansk 80-tallsrock i det hele. Førstnevnte et trusselbilde om hva som vil skje når Californias guvernør Jerry Brown tar over som president etter Carter (en versjon fra 1982 har endret teksten fra Brown til Reagan), et samfunn med paralleller til Nazi-Tyskland og George Orwells framtidsvisjoner om overvåkningsstaten. Andresinglen “Holiday In Cambodia” holder samme stil og er både et satirisk spark til unge vestlige yuppies og samtidig et angrep mot regimet til Pol Pot.

Selv om ikke absolutt alle låtene holder helt samme nivå som de nevnte, representerer disse to mye av bandets fundament og denne platens suksessformel. Etterfølgeren Plastic Surgery Disaster (1982) mangler nok de mest catchy elementene fra debuten, men er i helhet en plate mer i 80-tallets ånd og anbefales også på det varmeste. Kennedys la med sin debut dessuten grunnlaget for den helt sentrale etiketten Alternative Tentacles hvor alle deres videre plater ble utgitt.

Fresh Fruit For Rotting Vegetables dro med seg 70-tallet inn i det nye tiår, et decennium som innen amerikansk undergrunnsrock tok steget fra varebilenes bagasjerom til Billboards førsteplass. Vi skal videre i denne artikkelen følge nettopp denne ferden.

The Feelies: Crazy Rhythms
(Stiff, 1980)
De så ut som en gjeng college-jyplinger, men hørtes ut som Velvet-fans oppfostret på Joy Division, Modern Lovers, Talking Heads og en solid dose krautrock. The Feelies var barn av den opplyste østkysten og et tidlig eksempel på det som senere har blitt omtalt som collegerock.

“De kom fra forstedene”, for å parafrasere samleren “Teen Rock from the Kennedy Era”, og kom til et New York i sosial nedgang og kulturell blomstring. I likhet med mange andre i sin samtid var de sitt samfunn bevisst på en måte som i dag ikke er så lett synlig innen mer selvsentrert “indierock”. The Feelies, hentet sitt navn fra Aldous Huxleys mesterlige Brave New World. Samfunnsdystopi og tenåringsnerver kan gi seg mange utslag, og hos The Feelies tok den ikke form som punkrock.

“Well, he’s not like the boys we used to have/Not like them at all/Those ones made their parents proud/This one beats them all…” synger Glenn Mercer på det aldeles fantastiske åpningssporet “The Boy With The Perpetual Nervousness”. Den urolige, nærmest maniske adferden og det motoriske drivet, den alvorlige vokalen, gitarduellene og de nervøse rykkene var blant det underkjente bandets bumerker. Men de bærer også i seg en slags harmløs happy-go-lucky nevrose som er lett å like. Disse egenskapene forklarer kanskje hvorfor jeg av en eller annen grunn alltid tenker på Cameron Frye (kompisen til Ferris Bueller) når jeg hører The Feelies. Singlen “Fa-Ce-La”, “Loveless Love” og tittelkuttet bærer slike genuine kvaliteter og er fabelaktige den dag i dag.

Crazy Rhythms er utvilsomt Feelies’ beste plate, og da har jeg ikke coverversjonen av Beatles’ “Everybody’s Got Something To Hide” eller Stones’ “Paint It Black” i tankene (selv om de forsåvidt er sjarmerende nok). De ga senere stafettpinnen til REM, Green On Red og Violent Femmes – uten at de har fått så veldig mye klapp på skulderen av den grunn.

Wipers: Youth of America
(Restless, 1981)

Wipers er først og fremst Greg Sage, en gudbenådet gitarist og et standhaftig vesen som heller aldri har mottatt særlig anerkjennelse for sin oppoverbakkekarriere. Den startet i Portland, Oregon på slutten av 70-tallet, og har humpet og gått siden. Sage og Wipers fikk en slags oppreisning på 90-tallet, og ble trukket frem med samleren Eight Songs For Greg Sage And The Wipers (senere utvidet til Fourteen) med blant andre Nirvana, Napalm Beach og Poison Idea. Nirvanas Kurt Cobain var også en svoren tilhenger av Wipers, og de gjorde senere en cover av deres “D-7”.

Fra deres katalog er det vanskelig å omgå Youth of America, som i alle henseende er et essensielt gløtt inn i den frustrerte og desperate middelklassen. Youth of America er primitiv og skitten, men også melodisk og medrivende. Bare 30 minutter lang, og med en tredel av plassen viet det episke tittelkuttet – som egentlig er episenter for hele denne listen: “Youth of America is living in the jungle/Fighting for survival, but there’s no place to go…” vræler Greg Sage mens gitarene sager i vei med ufortrødent driv i 10 samfulle minutter på det som er et et kjølig monsterverk av en låt.

Det er denne følelsen av å ikke høre til og samtidig ikke slippe unna som tydeligvis har vært en direkte spore til inspirasjon og en drivkraft for det livet de har valgt som gjelder mange av bandene som er representert her. Artistene på 80-tallet som klatret ned i undergrunnen gjorde det vel ikke akkurat med tanke på å komme seg opp igjen med penger i baklomma. Wipers var intet unntak, og Greg Sage har da heller aldri gløttet på lokket etterpå. Han har levd som han predikerte, og ordene hans har fremdeles like stor slagkraft i dag: “Do you want to be born here again? I don’t want to be bored here again!”

Gun Club: Miami
(Animal, 1982)

“Come down to, the willow garden with me…”, hulker Jeffrey Lee Pierce innledningsvis på Miami. Med disse ord som jærtegn over det som skal komme føres vi inn i hans mørke sinn, kastes ut på motorveien og en ferd gjennom mytenes kontinent sett gjennom en junkies øyne. Ghosts on the highway, indeed.

Miami er en bluesplate i hjertet, men skapt i punkens tegn, og er ikke så helt ulik forgjengeren Fire Of Love (1981). Denne har nok noe mer ubehøvlet desperasjon over seg, men begge er for klassikere å regne. Mørk og suggererende dyrker de på Miami voodoo-ritualer, country og psychobilly-drapert post-punk i et mer velkledd lydbilde enn på debuten. Særlig er bruken av steelgitar slående, og åpningen mot andre stilarter enn punken er et forvarsel om en utvikling som bare eskalerer de neste årene innen amerikansk undergrunnsrock.

Selv har jeg alltid likt Miami best av Gun Clubs katalog. Bare omslaget alene gjør den umiddelbart tiltrekkende: Den smaragdgrønne himmelen, palmene som strekker seg mot den, og rager opp bak trioen i front av bildet. To av dem ser på noe til høyre for seg, blonde Pierce er kledd i mørkt og ser ned. Tittelen gjør det mulig å trekke paralleller til regissør Jim Jarmusch og hans kostelige Stranger Than Paradise fra et par år senere som følger nettopp en luguber trio gjennom midt-vesten og ned til et forsoffent turisthøl i Miami. Det er ikke mye paradis å hente her, og det er heller ikke mot paradis Jeffrey Lee Pierce tar oss med til på sin ferd, fra “Carry Home” og “Like Calling Up Thunder”, via “Texas Serenade”, “Watermelon Man” og en sugende versjon av Creedence “Run Through The Jungle” til det munner ut i en hjerteskjærende countrylåt i “Mother Of Earth”: “I gave you the key to the highway/and the key to my motel door/and I’m tired of leaving and leaving/so, I won’t come back no more….”

De kom riktignok tilbake, men aldri like brennende som her. Jeffrey Lee Pierce døde i 1996 etter et kort, men trøblete liv.

The Dream Syndicate: The Days Of Wine And Roses
(Ruby/Slash, 1982)

Det sies at bare 1000 stykker kjøpte Velvet Undergrounds første skive, men til gjengjeld dannet alle sitt eget band etterpå. Det gjelder kanskje også for Dream Syndicate. Ikke bare tok de navn etter Tony Conrads droneprosjekt (med Velvets John Cale) og hadde en vokalist i Steve Wynn som ikke befant seg så langt unna Lou himself, på debuten deler de også Velvets voldsomme gitarbruk, feedbackorgier og utagerende jamming. Med unntak av på scenen markerte langspilldebuten et høydepunkt av denne delen i bandets karriere. Og spør du meg, et høydepunkt uansett målemerker.

The Days Of Wine And Roses satte standard for det som senere ble omtalt som “paisley underground”, men det var i så fall en standard som aldri ble tangert. Denne skiva har da heller ikke så mye med blomsterskjorter, psykedelia eller countryrock å gjøre. The Days Of Wine And Roses er i bunn og grunn en foregangsplate innen gitardominert rock, uten omveien om punken (vel, “Then She Remembers” er så nær punk Syndicate kan komme). Mye av æren for uttrykket må gis gitarist Karl Precoda. Hans barberende larm, hør “When You Smile”, ble produsert vekk på oppfølgeren Medicine Show (1984), som også dessverre ble hans siste. Med hans bortfall forsvant veldig mye av Syndicates signatur, selv om Steve Wynn fortsatte å skrive eminente låter (slik han fremdeles gjør den dag i dag). Etter debuten forsvant også Kendra Smith til Opal. Hun gir oss fine “Too Little Too Late” som en annen Nico. Og, uten å ribbe Syndicate for all egenart, for å dra Velvet-lenken ytterligere; de begir seg både ut i heroin-tåka på “When You Smile” (“I dreamed last night I was born a hundred years ago/But when I woke up I was lost with only one place to go”) og inn i White Light/White Heat på tittelkuttet. Men Dream Syndicate var langt fra rennesteinspoeter som Velvet, noe de underbygde i de neste 8-10 årene etter debuten.

The Days Of Wine And Roses er et undervurdert album i 80-tallets kanon. Start med fantastiske “That’s What You Always Say” og “Halloween” som forsmak: “Two steps forward/don’t say I didn’t warn you…” Right!

Violent Femmes: s/t
(Slash, 1983)

Alle har et forhold til Violent Femmes’ debutalbum. Eller de burde hatt det. Det kan ikke være så mange skiver fra de siste tyve årene som vekker så mange ungdomsminner blant oss som er vokst opp en gang på 80-tallet, flaue eller sødmefylte bilder av evig vår, dristige fester og glemt kjærlighet våkner til live igjen når man setter på dette albumet. 25 år går fortere enn man aner, men sannelig kan man fortsatt bli litt rød i toppen av å høre “Add It Up” den dag i dag. Det er som om kvisene popper ut igjen når vokalist Gordon Gano synger “Kiss Off” og xylofonen til Brian Ritchie går solo på “Gone Daddy Gone”. Føttene blir plutselig dansbare igjen når “Prove My Love” ruller ut av høyttalerne. Man vet det er et klassisk album allerede på anslaget av “Blister In The Sun” og er overbevist da den vakre folktrallen “Good Feeling” toner ut.

Minutemen: Double Nickels on the Dime
(SST, 1984)

Minutemen var noe helt annerledes i 1984, og det er de fremdeles. Ingen andre kunne fylle 90 sekunder med så mye dynamikk, eksperimentelle låtstrukturer og genrehoppende innfall. En fin dokumentarfilm og intro til bandet er We Jam Econo, en tittel som spiller på “filosofien” deres, og som har blitt nærmest et slags samlebegrep på den rådende 80-tallsånden, både i musikalsk utkomme og for turnélivets enkle kår. Minutemen “jammet econo”, og her var de på høyden av sin karriere.

Double Nickels On The Dime var Minutemens tredje – og siste – studioplate, bestående av 45 låter fordelt på fire platesider. Tittelen skal visstnok spille på den da fastsatte fartsgrensen på Californias motorveier (“double nickels” er slang for 55 mph, “dime” er tilnavnet på Califonias Interstate 10), og en kommentar til vulgærrockeren Sammy Hagar som bruste med fjæra da loven om fartsgrenser ble innført. Minutemen synes 55 mph var akkurat passe for dem, og coverbildet viser derfor Mike Watt kjørende nøyaktig etter loven på I-10. Minutemen ville heller bryte musikalske grenser enn veitrafikkloven.

Med sin blanding av hardcore punk, jazz og funk er platen en missing link mellom Captain Beefhearts Trout Mask Replica, The Pop Group, Pere Ubu og Wires Chairs Missing. Inspirert av Hüsker Dü og deres samtidige Zen Arcade ønsket de å skape et verk som også brøt ut av punkens begrensede rammer og lage noe helt nytt. De fikk inn blant andre andre Black Flags Henry Rollins som låtskriver og Ethan James (Rain Parade, Bangles) på produsentsiden, dekonstruerte classic rock-band som Van Halen og Steely Dan og utviste i det hele tatt en kreativ energi som ga seg utslag i et eklektisk fyrverkeri. Herlige øyeblikk som “If we heard mortar shells/We’d cuss more in our songs and cut down the guitar solos…” – etterfulgt av en gitarsolo (“Political Song For Michael Jackson”) og fengende spaghetti-punk på “Corona” (som Jackass-gjengen benytter som signaturlåt) er bare to eksempler på det de har å tilby.

D. Boon døde i en tragisk trafikkulykke i 1985, og med det var Minutemen historie. Mike Watts senere prosjekter har aldri tangert Double Nickels on the Dime, men han cruiser fremdeles rundt i San Pedros gater i lovlig tempo.

Killdozer: Intellectuals Are The Shoeshine Boys of the Ruling Elite
(Touch & Go, 1984)

Det var en gang da navnet Butch Vig påtrykket et plateomslag var ensbetydende med kvalitet. Det er lenge siden nå, men i en periode på 80-tallet var miljøet rundt Vig og Smart Studios (i den pittoreske studentbyen Madison, Wisconsin) et arnested for amerikansk skittenrock. Madison var bare ett av flere områder i midt-vesten med høy aktivitet, som Chicago, Minneapolis, Milwaukee og Bloomington. Killdozer er en naturlig representant for undergrunnslyden fra dette flatlandet.

Killdozer tok punken ned i et urlangsomt tempo. Debutplaten definerte umiddelbart det som skulle bli deres varemerke fremover. Selv om senere utgivelser skulle bli jevnt bedre (Snake Boy), voldsommere (12 Point Buck) og både morsommere og mer kommersielt svelgbare (For Ladies Only), står Intellectuals… igjen som kanskje deres mest sjarmerende.

Bare tittelen alene indikerer en politisk slagside og et humoristisk talent de alltid har holdt fast ved, en dualisme av intellektuelt vidd og gi-faen holdning som illustreres på det herlige omslaget. Tre jyplinger i en sofa, øl og gunnere, Elvis og Ben Cartwright (Bonanza) på veggen. Collegekids eller rednekcs, ironisk flirende eller seriøst tenkende? Killdozer var alt på en gang, drevet av like deler Birthday Party og innavl.

De ser helt ordinære ut, tre gutter med boys next door-image det er lett å identifisere seg med for de fleste. Slik sett representerer Killdozer et grunnleggende element ved undergrunnsrocken, og en motsats til metallen som kom for fullt i denne perioden. Det er glimrende berettet i boken Fargo Rock City (Chuck Klosterman) med historier fra samme område og tidsrom. Klosterman understreker nettopp at metallbandenes over the top image, eksessive livsstil og vulgære adferd var det som for mange virket tiltrekkende. Vi som falt for undergrunnsrocken har kanskje aldri hatt det samme behov for eskapisme i rocken, men heller søkt samhold i mindre og mer intime miljøer.

Killdozer foregrep på sett og vis sludgemetallen, men de var ikke noe metallband. Intellectuals… er fri for lange gitarsoloer (de var ikke noe særlig til spille – kanskje det er derfor det går så sakte?) og falsett (Michael Geralds gutturale vræl kan knapt kalles sang). Det er langsomt og det er tungt, som å være på monstertruckshow i sakte film. Slik brettes småbyamerika ut med vrangsiden opp, gjennom fortellinger om “Ed Gein”, “Farmer Johnson” og “Man Of Meat”. Der Gun Club dro “Run Through The Jungle” tilbake inn i det krigstraumet den ble skapt, basker Killdozer rundt i et gjørmehøl – ikke i Vietnam, men utenfor den lokale kneipa.

Killdozer ble oppløst midt på 90-tallet, markert med avskjedsturneen Fuck You, We Quit! En æra var over.

The Replacements: Let It Be
(Twin/Tone, 1984)

Omslaget på Let It Be viser fire ugredde lømler sittende på et hustak, stirrende uinteressert mot ingenting i alle retninger. Bak seg hadde kvartetten da et knippe løfterike, om ikke definerende plater rotfestet i en klar garasjepunk-filosofi. Forløperen Hootenanny pekte riktignok videre med en stemning av mer eklektisk new wave og melodiske oppbygninger, men er likevel å anse som en lillebror i forhold til Let It Be. Her krysses endelig vokalist Paul Westerbergs sårbare sider og melodiske teft med det øvrige bandets rufsete arbeiderklasse-fyllik-sullik-image i det som er sjeldent øyeblikk av bedugget klarsyn.

Tittelen, arrangementene, låtskrivingen, popen hinter like mye mot The Beatles som The Clash – holdningen, rølpen, bluesen og aggresjonen mot Rolling Stones og Faces. The Replacements nærmet seg altså et klassisk rockuttrykk på det som ble en grunnsten innen 80-tallets undergrunnsrock. Det unge bandet vokste raskt opp, bare et par-tre år etter den utagerende punken sjanglet de inn i voksenlivet som et band med fokus på å skrive gode, mer “seriøse” låter, i den klassiske rockbetydningen, og bry seg mindre om hva hardcorekidsa måtte mene.

Forfatteren Michael Azerrad skriver i sin bok Our Band Could Be Your Life (2001) om mange av bandene nevnt i artikkelen, og om Let It Be poengterer han noe av dette:

“The dividing line between the indie and major worlds was between punk-derived music and the blues rooted fare of the bloated, indulgent, aged superstars who had attained seemingly eternal life on classic rock radio. The Replacements were a bridge between the two.”

Hvor kommer dette bedre frem enn i deres versjon av Kiss’ “Black Diamond”. Her møtes de utilnærmelige tegneserie-dinosaurene fra 70-tallets arenarock og de tøffeste gutta i gata fra 80-tallet i et definerende øyeblikk av det som skulle utvikle seg mot collegerock, americana, grunge, indierock og what not. Allerede innledningsvis får vi et frampek mot det som følger, på en av platens aller beste enkeltspor. Singlen “I Will Dare” er ikke historien om musikalske vågestykker, men om rastløs kjærlighet, en Springsteen for generasjonen etter Mary og “the screen door that slams…” der Westerberg trakterer mandolin og Peter Buck (REM) spiller gitar:

“Call me on thursday, if you will
Or call me on wednesday, better still
Ain’t lost yet, so I gotta be a winner
Fingernails and a cigarette’s a lousy dinner…”

Med denne sjanglete sjarmbomben førte de inn på en vei som vennene i REM og en drøss andre senere kunne følge til større kommersiell suksess. Det er dette spenningsfeltet tusenvis av band senere har forsøkt å gjenskape. Noen få klarer det, de fleste er langt unna. The Replacements var blant de første, og her er de på sitt beste. Selv om de fletter inn akustiske låter og bygger ut lydbildet en del, har de fremdeles rom for den rene punken i sitt uttrykk. Energien i låter som “We’re Comin’ Out” fremstår da også sterkere i kontekst som denne, rammet inn av mer eh.. edruelige låter. Det er et pent stykke mellom denne og finstemte øyeblikk som “Sixteen Blue”, men det er som nevnt i grenselandet mellom den da falmende punken og den gryende collegerocken The Replacements med Let It Be ikke bare markerte seg, men satte markøren ned i bakken med egne hender.

Let It Be ble varmt mottatt i sin samtid, og hyllet blant annet i trendsettende magasin som Rolling Stone og Village Voice. Hypemaskinen hadde startet sitt møysommelige arbeid, men The Replacements lot seg ikke affektere av den grunn. De sank ned i en pøl av intern uro, plateselskapstrøbbel og fyll & fanteri. Alt ved det samme med andre ord. Selv om deres etterfølgende skiver alle har gode kvaliteter, så vil det alltid være Let It Be som er deres store merkestein i historien.

Yeah, I know I look like hell, I smoke and I drink and I’m feeling swell…”
“Favorite Thing”

R.E.M.: Life’s Rich Pageant
(I.R.S., 1986)

Er det noen som definerer begrepet “collegerock”, så er det vel REM. Fra skolebyen Athens, Georgia var de så langt fra punkens bølger det var mulig å komme i USA. Det var langt ut til kystene og det var høyt opp til midt-vesten. Og veldig strengt tatt hører de ikke hjemme på en liste over amerikansk undergrunnsrock (plateselskapet I.R.S kan knapt kalles uavhengig). Men de er viktige av mange grunner, de fleste opplagte.

R.E.M. gjorde for eksempel gitarpop og folkpop akseptabelt for et nytt publikum, og deres enorme suksess utover på 90-tallet sprengte alle grenser for hva et “alternativt” band var kapable til. Deres innflytelse har vært enorm. Viktigst av alt, på 80-tallet ga de ut stort sett bare kremskiver. Det er vanskelig å plukke “den beste”. Med mumlende Murmur (83) la de grunnlaget for alt som senere skulle skje, lysere Reckoning (84) har knapt noen svakheter. Det har Life’s Rich Pageant, som er mitt valg.

Jeg kjøpte den på kassett i 1986, og brukte flere dager på å komme forbi åpningssporet “Begin The Begin”. Aldri hadde jeg da vel hørt noe så fantastisk! Ikke før jeg kom til banjoåpningen på I Believe som kolliderer med Peter Bucks typiske jangly gitar. Det tok vel noen uker å komme dit, for jeg husker jeg spolte tilbake og tilbake etter “Begin The Begin”, “These Days”, “Fall On Me” og “Cuyahoga” – de fire første sporene. Det er egentlig disse jeg virkelig husker med størst glede, når jeg tenker meg om. Men Life’s Rich Pageant var min døråpner inn til amerikansk undergrunnsrock. Uten den, ingen liste. Det ville vært et svik å forbigå den her.

Sun City Girls: Grotto Of Miracles
(Placebo, 1986)

Sun City Girls er et omfattende lerret å bleke. De har gjennom en lang karriere vist seg å være et band vanskelig å fange med få ord. Phoenix-trioen har holdt det gående siden 1982, helt til trommeslager Charles Gocher gikk bort grunnet kreftsykdom i 2007. De etterlater seg en gedigen diskografi (og ditto arkiv) som blant annet omfatter mange kassetter (de stod sentralt i kassettkulturen i USA). Deres senere plater preges av stor eksperimentvilje og stadig utvidet geografisk blikk, og her må det nevnes at både gjennom sin egen etikett Abduction og ikke minst Alan Bishops fantastiske Sublime Frequencies har Sun City Girls slått et slag for musikk utenfor den vestlige verden. Sublime Frequencies har åpnet mangt et øre for betydningen av det utvannede begrepet “world music”. Brasiliansk gangsterfunk, thaipop, kambodsjansk kassettkultur og nord-koreansk agitasjonspop er bare en brøkdel av hva de har gitt oss de siste årene på denne etiketten. Broder Sir Richard Bishop kjennes nok av mange også som eminent gitarist og soloutøver.

Bishop og resten av bandets interesse for musikk utenfra er allerede sterkt tilstede på Grotto Of Miracles, deres andre plate. Åpningslåten er den delikate instrumentalen “Radio Morrocco”, hvor de forener nettopp amerikansk ørkensol og nord-afrikansk kultur på sømløst vis. Surf eller sufi, frijazz eller westerntwang – Trioen viker ikke unna for noe eller noen – og står igjen med like deler Residents og bynaboene i Meat Puppets.

Med andre ord helt i en egen klasse.

Butthole Surfers: Locust Abortion Technician
(Latino Bugger Veil, 1987)

“Son, if you see your mom this weekend; be sure to tell her: Satan, Satan, Satan!” Med disse faderlige ord innledes Locust Abortion Technician, en av de siste virkelig fabelaktige Butthole-skivene, der mental utglidning, syreprøver og støyrock var likeverdige elementer. Det er en lang og god tradisjon for tvilsomme texanere der ute, og Butthole Surfers er intet unntak. “Pittsburgh To Lebanon” er Captain Beefheart på halv fart, “The O-Men” (som har gitt navn til et norsk punkband) høres ut som kverning av en barnehage, mens “Kuntz” er en thai-flørt fra helvete. Locust Abortion Technician holder seg hele tiden godt på utsiden av normen. Enhver norm, that is.


Thin White Rope: Moonhead
(Frontier, 1987)

Thin White Rope (bandnavnet er tatt fra William Burroughs) var en øyåpner ikke bare i form av sine egne kvaliteter, men også takket være et nennsomt utvalg coverlåter gjennom sin karriere: “Some Velvet Morning” (Lee Hazelwood), “Yoo Doo Right” (Can) og “Ain’t That Lovin’ You Baby” av Jimmy Reed tjener som gode eksempel på deres rekkevidde. Plassert i sin samtid som en del av Paisley Underground-scenen (Rain Parade, Long Ryders, Green On Red), men uten å passe helt inn.

Thin White Rope dyrket ørkenens estetikk i både form og image, men kom egentlig fra den pyntelige studentbyen Davis, California. Moonhead var deres andre plate, og deres mest intense og minst imøtekommende. “I’m going to kill moonhead tonight” knurrer Guy Kyser på tittelsporet. Han bidro til at TWR fremstod som en mørk utgave av Lee & Nancy (uten Nancy); stoisk og dirrende, foran et orkester som alltid var for tungt til at de kunne defineres inn i countryrocken – i hvert fall de første årene.

TWR var i likhet med Dream Syndicate et gitarband, mer etter Neil Youngs linjer enn Velvets, og da særlig den larmende varianten. “I hate this business of visiting my hometown/Moving the corpse from place to place…” snakkesynger Kyser på “Mother” mens gitarene skjærer seg inn i marg og bein. Til og med når de lar kanonene hvile og går akustisk på “Thing”, skjer det med en følelse av undergang i ødemarken. De var alltid dunkle og disiplinerte, Thin White Rope, ikke et band som påkalte det lyse og trivelige. Det gjelder især for Moonhead – der iskalde vinder feier over ørkenens øde byer. Ironisk nok oppløste Kyser bandet tidlig på 90-tallet for å bli botaniker.

Beste tekstlinje: “It isn’t that she hated you because she thought you’re Mormon pure/But you should see she doesn’t like you and it’s nothing drugs will cure…”

Dinosaur Jr: You’re Living All Over Me
(SST, 1987)

Dinosaur har laget den samme platen i 20 år, og den er omtrent akkurat like bra hver gang. Det er vel så greit å starte med deres andre skive. You’re Living All Over Me var et stort sprang fra den fine, men noe usikre og ujevne debutplaten til trioen fra Amherst, Mass. De tre var på den tiden først og fremst J. Mascis, et slacker-ikon før termen ble oppfunnet og et idol det var lett å identifisere seg med for ungdom som sluntret skolen, røykte pot, snublet i kjærlighetslivet og spilte luftgitar. Sammen med den “nerdete” bassisten Lou Barlow og alltid trofaste Murph stødig hamrende bak trommene utgjorde de en merkelig, sprikende og sterk enhet både musikalsk og personlig. Bakgrunnen hadde de i hardcore/punk, noe de tok med seg videre i karrieren, men det var med en mer sensibel stil de skulle vekke oppmerksomhet.

Mascis hadde til gode å polere det elegante gitarspillet som skulle dominere senere plater på 90-tallet, men til gjengjeld hadde de på You’re Living All Over Me en jomfruelig råskap som bare Bug (1988) eventuelt kan måle seg opp mot, der senere Dinosaur-skiver gjerne henfalt i mer sober kledning, med bedre lyd, et mer gjennomtenkt sound – og enda tristere sanger. Dinosaur ville likevel ikke hevdet seg med den alltid dominerende gitarbruken alene. Mascis skrev i tillegg låter med en melodisk kraft og en underliggende sårhet som få andre. You’re Living All Over Me er ikke nødvendigvis den beste samlingen låter fra deres katalog, men ingen av de senere platene deres fanget riktig den samme gløden og villskapen, med foreningen av slow-motion støyrock/hardcore og fengende melodier. You’re Living All Over Me er stoner-rock for slacker-kids, hardcore for softcore-fans og støyrock for pophoder – og står igjen som en av 80-tallets fremste undergrunnsplater.

Big Black: Songs About Fucking
(Touch Go, 1987)

“Making noise like an animal, fornicate and fornicate…” skriker Steve Albini på åpningssporet “The Power Of Independent Trucking”, et drøyt minutt der signaturen til Big Black klaskes på med fet pensel: Huggende, smertefull gitardrilling, systematisk trommepisking, autoritær vokal og eksplosiv energi som slippes ut i pumpende støt.

Big Black var et brølende lokomotiv på stø kurs mot stupet, et industrielt kollaps som kvelte nynnbar vårduft til fordel for et systematisk kvernende maskinhelvete. “L Dopa”, “Bad Penny”, “Colombian Necktie”: Alle klassikere som foregrep senere industrielle mainstream-suksesser, støyrocken til Amphetamine Reptile-bandene eller Jesus Lizard på 90-tallet. Få band gikk så langt ned gørra som Big Black, og de kom alltid opp igjen med fortellinger fra et sted de færreste av oss ønsket å være altfor lenge. Songs About Fucking ble deres svanesang til verden. S&M-style. “I’ll piss on everything you value”. Yes, yes!

Negativland: Escape From Noise
(SST, 1987)

Negativland har siden slutten av 70-tallet vært en sentral motkulturell stemme i Amerika. Et anarkistisk fristed og en nytenkende tenketank innen kulturell aktivisme. Dels musikalsk, dels gjennom lydcollager har Negativland banet vei for den voksende interessen for “kulturell jamming” – kampen mot homogen massekultur og ensretting av massemedia.

Mest kjent er de nok for den såkalte “U2-episoden”. Tidlig på 90-tallet slapp de en single med tittelen U2 og med omslag av spionflyet av samme navn og med parodier på U2-låter. De ble naturligvis saksøkt av Island Records. Imens fikk to av Negativlands medlemmer sneket seg til et intervju med The Edge fra U2, hvor de i første halvdel av intervjuet snakket om U2’s bruk av rettighetsbelagt materiale på deres da pågåede Zoo TV Tour. Halvveis i intervjuet avslørte Negativland sin identitet til en både overrasket og noe ydmyk The Edge. Det ryktes også at U2 støttet amerikanerne under hånden senere. Negativland har dessuten vært sterkt delaktig i utviklingen av Creative Commons, som arbeider nettopp med rettighetsproblematikk (løsningsorientert og fremtidsrettet som sådan).

Før alt dette hadde de markert seg gjennom hele 80-tallet med plater og stunt. Escape From Noise er en veldig kurant start for begynnere, hvor de tar for seg i kjent stil. Et høydepunkt er låten “Michael Jackson”, hvor de stiller en rekke artister på tiltalebenken – og med det aktualiserer mye av det denne listens verdigrunnlag:
Paul McCartney, Michael Jackson, Bruce Springsteen, Van Halen, Tina Turner, David Bowie, Prince, Madonna, Huey Lewis and the News, The Cars, Herbie Hancock, Bonnie Tyler, ZZ Top, Weird Al Yankovic, Cyndi Lauper, Pink Floyd, The Pretenders, Billy Joel, Billy Idol, Elton John, Neil Young, Sheena Easton, John Lennon, Alan Parsons Project, Rick Springfield, Rolling Stones, Pat Benatar, Hall and Oates, Rick Springfield, Adam Ant, Queen, Fleetwood Mac, Duran Duran, Police, John Cougar Mellencamp, Eurythmics, Culture Club including Boy George, Kenny Rogers, Stevie Wonder, Julio Iglesias & Diana Ross, Donna Summer, Dean Martin, Kiss…
…and we especially call for the judgement in this hour and the destroying of rock music directed specifically against children and working specifically through these individuals for whom we call for the judgement in the sacred fire in the hour before the throne of almighty God.

Amen to that (selv om jeg ikke ville hatt med Neil Young så klart).

Escape From Noise åpner med en bilbombe og fortsetter med en collage av samples, radiojingler, lydopptak, stemmer og musikk om hverandre. Det kan bli noe stressende til tider, men oftest både morsomt og interessant. Her er også en konvensjonell akustiker i “Nesbitt’s Lime Soda Song”, en ubetalelig barneversjon av “Over The Rainbow” – titulert “Over The Hiccups” (du forstår raskt hvorfor) og industrielle “Christianity Is Stupid”, med den gjentagende hjernevaskingen: “The loudspeaker spoke up and said: Christianity is stupid, communism is good, give up!”

Giant Sand: Love Songs
(Homestead, 1988)

Da jeg snublet over Love Songs i 1988 var det innledningen på et kjærlighetsforhold som står like sterkt i dag, 20 år senere. Jeg husker jeg mottok en pakke fra hovedmann Howe Gelb med sand (!) som ble sølt utover gulvteppet til min store fortvilelse og et bilde der jeg ble utnevnt til “Grandmaster in the Norwegian Chapter of Giant Sand Land” fra sjefen sjøl. En form for sikkerhet som jeg tok med på min første virkelige konsert, med nettopp Giant Sand på Cruise Cafe, i tilfelle jeg skulle bli stoppet av dørvakten.

Love Songs etterfulgte tre plater fundert i ørkenrocken: Valley Of Rain, Ballad Of A Thin Line Man og Storm. Alle etablerte Gelb som et utskudd ridende inn i ørkenen med Neil Young og Bob Dylan på hver sin vannflaske. Med Love Songs tok han turen for alvor ut i mer personlig terreng. Det er her Howe Gelb virkelig står frem som original ordsmed og det er her han for alvor bygger ut det som blir et klassisk “Giant Sand-uttrykk”, travende mellom Cash, Lou Reed og Beefheart. Dette skyldes ikke minst inntreden av en ung John Convertino på trommer, og stilen fullendes da Joey Burns kommer inn på bass litt senere. Det er også her Giant Sand tar mer form som et familieforetak enn et ordinært band, med kone og datter som del av det hele. Samtidig er Love Songs fint balansert mellom det stringente og det løsslupne – og det er nok den beste samlingen låter Gelb har samlet på en hel plate.

Pixies: Surfer Rosa
(4AD, 1988)

Så var det at ryktene om et nytt band fra Boston nådde helt ned til de mørkeste dalfører i Norge. Kanskje var det en plateomtale av Arvid Skancke-Knutsen, kanskje var det en låt som ble spilt på NRKs Kveldsrocken. Husker ikke, men dette måtte sjekkes ut. Jeg snek meg derfor bort til den delen av platebutikken jeg sjelden oppsøkte og pellet ut en skive med et cover som umiddelbart vekket interesse: Et sort/hvitt bilde av en toppløs flamenco-danserinne. Omslaget var tykt og grovt. Surfer Rosa stod det. Platen bærer fortsatt merker etter to sorte fingertupper som klådde litt for ivrig på papiret før det ble kledd i plast, akkurat som innholdet skulle sette varige merker når stiften traff rillene. Surfer Rosa avstedkom en sitring over det å sette på en ny plate som for lengst har forsvunnet. Følelsen av å høre noe, hva skal jeg si, aldeles nytt, utrolig catchy og besnærende merkelig på en gang – begrep som fortsatt benyttes her i gården, men som med årene i større grad har mistet mye av sin mening.

Sonic Youth: Daydream Nation
(Enigma/Blast First, 1988)

Hvor skal man egentlig starte? Sonic Youth står i en særklasse i enhver historie som omhandler 80-tallets undergrunnsmusikk, musikk fra de siste 25 år eller moderne populærkultur generelt.

Deres påvirkningskraft kan neppe overvurderes. Å velge bare én plate til slik liste er egentlig håpløst, men samtidig er det umulig å komme unna Daydream Nation – en kanonisert plate og en fast gjenganger på alle lister. Også denne.

Nirvana: Bleach
(Boner/Tupelo, 1989)

På tampen av 80-tallet vendes fokus mot det nordvestlige hjørnet av USA. Med Sub Pop som den førende etiketten ble Seattle sentrum for en ny fremvekst av undergrunnsband, som ganske snart fikk hele verdens oppmerksomhet. Nirvanas inntreden på Billboards førsteplass skapte rabalder i platebransjen som fremdeles merkes. I noen få nervøse og hektiske år gikk storselskapene i spinn for å sikre seg det “nye Nirvana”, slik britene fremdeles snakker om “nye Beatles” med en standhaftighet som ikke engang evangelikerne klarer å matche. Det ga seg utslag i at relativt marginale band som Steel Pole Bath Tub, Sleep og Tad fikk kontrakt med store plateselskap. Ikke noe sjakktrekk.

Nirvanas Nevermind er en ubestridt ener innen 90-tallsrocken. Men grunnlaget for suksessen ble skapt med den mer skitne og primale Bleach. Her er ingen krystallklare gitarer eller dynamisk produksjon. Dette er en plate i 80-tallets ånd; ubehøvlet, rå, gretten og helt fantatstisk bra – oppsummert helt enkelt: “I’m a negative creep, I’m a negative creep, and I’m stoned…” I all sin gjørmete stoner-mentalitet er Bleach også et album som på sett og vis markerer avskjed med 80-årene. I historiens lys vet vi at den definitivt peker frem mot et nytt tiår. Nevermind fullendte den løypa som ble tråkket opp på 80-tallet, en løype preget av gjør-det-sjøl attitude og enorm vilje til å bryte med det konforme, en holdning som frembrakte noen av de beste platene som er laget. 90-tallet ville by på et vell av nye navn som fortsatte å gjøre undergrunnsrocken vital: Fugazi, Jesus Lizard og Pavement, for å nevne tre. Men den frådende stemningen som preget 80-tallet, pionerånden, den ville aldri komme tilbake på samme måte.

Bjørn Hammershaug

Artikkelen er opprinnelig publisert 25.12.08 på groove.no