1990-tallet: 200 Favorittalbum

90s_1200I 1990 satt jeg på gutterommet hjemme omgitt av en raskt voksende LP-samling, opptakskassetter og med hockeysveis. 10 år senere var jeg en clean cut samfunnsborger med leilighet, fast arbe’ og omringet av et firesifret antall CD’er. Jeg kunne på få minutter søke opp all verdens artister på AltaVista og snuste såvidt på dette med Napster. Det sier seg selv at 90-åra innebar store omveltninger, som det viktigste og mest formative tiåret i mitt musikalske liv, som omfattet både ungdom, studietid og voksenliv.

Det musikalske 90-tallet startet egentlig ikke før med Nevermind (Nirvana) og Spiderland (Slint) som begge kom i 1991, to plater som på hvert sitt vis banet veien for en ny tid. Førstnevnte åpnet slusene for en alternativ flodbølge, mens Slint bidro til å trekke rocken inn i nye, og mer spennende retninger. Alternativ/indie ble et etablert mainstream begrep, og fostret mange favoritter som hadde storhetstiden sin på 90-tallet: Pavement, Built to Spill, Modest Mouse og The Flaming Lips, størrelser som Sonic Youth og Dinosaur Jr. gikk fra undergrunn til overgrunn uten at de mistet sitt momentum. Ellers er denne lista nærmeste fri for ‘alternativ rock’ enten de tilhørte nu-metal eller post-grunge. Det var jo nok annet spennende å ta tak i.

Post-rocken og artister som Slint, Mogwai og Tortoise søkte nye måter å omformulere rockens etablerte paradigme, og med Chicago, Montreal og Glasgow som sentrum, og plateselskap som Kranky og Constellation som budbringere, kom det mye spennende musikk for den åpne lytter. Med base i California ble også skatepunk allemannseie, og Bad Religion, NOFX og Pennywise hadde alle sine fineste øyeblikk i dette tiåret. Fra de britiske øyer ble shoegaze en yndet uttrykksform, med eksempelvis My Bloody Valentine og Slowdive, mens Britpopen var på høyden med band som Blur og Pulp (med) og Oasis (ikke med). På hjemmefronten er selvsagt Motorpsycho godt representert, det samme gjelder Turbonegro, deLillos, Jokke og noen til.

Det skjedde selvsagt mye også utenfor rock med gitar. Trip-hop var en kortvarig greie som etterlatte seg kvalitetsalbum fra bl.a. Portishead og Massive Attack, hip-hop’en hadde en gullalder, selv om det med noen få unntak (Beastie Boys, Nas, A Tribe Called Quest) ikke reflekteres altfor sterkt her. Den elektroniske musikken muterte i stadig nye retninger, både i form av det mer komplekse og arty og ren dansemusikk (jeg danset ikke).

Men – det avsløres igjen at det er en stor overvekt av amerikansk rock som har gått mellom disse ørene. Og for en herlig epoke som skjenket oss (meg) eviggrønne favoritter som Low, Karate, salige The God Machine, Will Oldham og alle hans prosjekter, Lambchop, Calexico, Ween, Smog, The Sea and Cake… Yes, I Love the 90s.

Det ble veldig trangt om plassen på denne lista. De 10 første er alltid verst (og de 10 siste), men dette er uansett et tappert forsøk på å oppsummere mitt 90-tallet gjennom 200 favorittplater og med maks to utgivelser pr. artist (som ekskluderte en hel haug med åpenbare favoritter). De aller fleste ble oppdaget da de var helt ferske, og gjenspeiler tiden de ble hørt i, noe som går ut over opplagt sterke 90-tallsartister og –plater som jeg ikke hørte så mye på da, eller ikke har hørt nok på i ettertid til at de forsvarte en plass. Jeff Buckley, Björk, Pantera, Mayhem, Liz Phair, Sugar, Rage Against the Machine, Magnetic Fields, Arrested Development, Tori Amos, Boo Radleys, Tool, DJ Shadow og en drøss andre av tiårets presumptivt høyeste topper har falt ut i et forsøk på å reflektere på mest mulig ærlig vis det som er mitt 90-tall.

Så tilbake til Topp 10. Nesten alle de 100 første kivet om en plass, og lista er selvsagt ikke hamret i stein. Jeg endte med en Topp 200  med de skivene som har betydd mest for meg. Jeg hadde lenge Slint og banebrytende Spiderland helt øverst, men landet til slutt på Nevermind. Ingen stor bombe for noen vil jeg mene, men det vil for alltid være den store 90-tallsplata for meg. Nevermind markerte ikke bare en ny epoke, den er også et endelig farvel med 80-tallet. Og det er et fantastisk bra album. Nedover på lista er det rom for mange kjente artister, men jeg håper og tror det personlige aspektet også vil skinne gjennom, og være en potensiell kime til nye oppdagelser for den som gidder å bruke tid på slikt. Here goes 90-tallet topp 200:

nirvana_nevermind

1-10
Nirvana: Nevermind (1991)
Slint: Spiderland (1991)
Built to Spill: Perfect From Now On (1997)
The God Machine: One Last Laugh in a Place of Dying (1995)
Yo La Tengo: I Can Hear the Heart Beating as One (1997)
Tortoise: Millions Now Living Will Never Die (1996)
Sonic Youth: Goo (1990)
Dinosaur Jr.: Where You Been (1993)
Bonnie ‘Prince’ Billy: I See a Darkness (1999)
Beastie Boys: Ill Communication (1993)
Motorpsycho: Timothy’s Monster (1994)

flaming_lips_soft

11-20
Pavement: Crooked Rain, Crooked Rain (1994)
The Flaming Lips: The Soft Bulletin (1999)
Calexico: The Black Light (1998)
Built to Spill: There’s Nothing Wrong With Love (1994)
Karate: The Bed Is in the Ocean (1998)
The Sea and Cake: Nassau (1995)
Lambchop: How I Quit Smoking (1996)
Sonic Youth: Dirty (1992)
Modest Mouse: The Lonesome Crowded West (1997)
Mogwai: Young Team (1997)
Beastie Boys: Check Your Head (1992)

godspeed

21-30
Low: The Curtain Hits the Cast (1996)
Palace Music: Arise Therefore (1996)
Ween: Chocolate & Cheese (1994)
Godspeed You Black Emperor!: F#A#∞ (1998)
Silver Jews: The Natural Bridge (1996)
Giant Sand: Glum (1995)
Pavement: Wowee Zowee (1995)
Smog: Red Apple Falls (1997)
Motorpsycho: Blissard (1995)
Lemonheads: It’s a Shame About Ray (1992)
Slowdive: Pygmalion (1995)

dinosaur_green

31-40
Dinosaur Jr.: Green Mind (1991)
The God Machine: Scenes From the Second Storey (1993)
Songs: Ohia: Impala (1998)
Belle and Sebastian: If You’re Feeling Sinister (1996)
Fugazi: Repeater (1990)
Cosmic Psychos: Slave to the Crave (1990)
Talk Talk: Laughing Stock (1991)
Wilco: Being There (1997)
Neil Young & Crazy Horse: Weld/Arc (1991)
Smog: The Doctor Came at Dawn (1996)

codeine_frigid

41-50:
Codeine: Frigid Stars (1990)
Neutral Milk Hotel: In the Aeroplane Over the Sea (1998)
Portishead: Dummy (1994)
PJ Harvey: To Bring You My Love (1995)
Aphex Twin: Selected Ambient Works Vol. 2 (1994)
Sebadoh: Harmacy (1996)
Afghan Whigs: Gentlemen (1993)
Silver Jews: American Water (1998)
Arvo Pärt: Alina (1999)
Movietone: Day and Night (1997)

ween_country

51-60:
Ween: 12 Golden Country Greats (1996)
Angelo Badalamenti: Twin Peaks – Fire Walk With Me (1992)
Oval: 94diskont (1996)
Neil Young: Dead Man (1996)
Dwarves: Blood Guts & Pussy (1990)
The Jayhawks: Tomorrow the Green Grass (1995)
My Bloody Valentine: Loveless (1991)
Sepultura: Roots (1996)
Beck: Odelay (1996)
The Sea and Cake: The Fawn (1997)

twin_peaks

61-70:
Angelo Badalamenti: Music From Twin Peaks (1990)
Tad: 8-Way Santa (1991)
Tortoise: TNT (1998)
Nirvana: In Utero (1993)
Rancid: …and Out Come the Wolves (1996)
Labradford: Mi Media Naranja (1997)
Shellac: At Action Park (1994)
Red House Painters: Ocean Beach (1993)
Giant Sand: Center of the Universe (1992)
Monster Magnet: Spine of God (1991)

whiskeytown_strangers_1200

71-80:
Whiskeytown: Strangers Almanac (1997)
Teenage Fanclub: Grand Prix (1995)
Palace Music: Viva Last Blues (1997)
Bedhead: Transaction De Novo (1998)
Kyuss: Welcome to Sky Valley (1994)
Scud Mountain Boys: Massachusetts (1996)
Jokke & Valentinerne: Frelst (1991)
Rex: C (1996)
Helmet: Meantime (1992)
NOFX: Punk in Drublic (1994)

mercury_rev_deserters

81-90:
Pixies: Bossanova (1990)
Mercury Rev: Deserter’s Songs (1998)
Elliott Smith: s/t (1995)
Nation of Ulysses: 13-Point Program to Destroy America (1991)
Lambchop: What Another Man Spills (1998)
Yo La Tengo: Fakebook (1990)
Son Volt: Trace (1995)
Aerial M: s/t (1997)
Cranes: Forever (1993)
Wu-Tang Clan: Enter the Wu-Tang (36 Chambers) (1993)

mudhoney_fudge

91-100:
Mudhoney: Every Good Boy Deserves Fudge (1991)
Weezer: Pinkerton (1996)
Biosphere/Deathprod: Nordheim Transformed ‎(1998)
Slowdive: Souvlaki (1993)
16 Horsepower: Sackloth ‘N’ Ashes (1996)
Tindersticks: II (1995)
Boards of Canada: Music Has the Right to Children (1998)
Tom Waits: Bone Machine (1992)
Earth: Earth 2 (1993)
Fudge Tunnel: Hate Songs In E Minor (1991)

stereolab_emperor

101-110:
Stereolab: Emperor Tomato Ketchup (1996)
Uncle Tupelo: March 16-20, 1992 (1992)
A Minor Forest: Inindependence (1998)
The Walkabouts: Satisfied Mind (1993)
Beat Happening: You Turn Me On (1992)
Boredoms: Pop Tatari (1993)
The Dismemberment Plan: Emergency & I (1999)
Smashing Pumpkins: Siamese Dream (1993)
Aimee Mann: I’m With Stupid (1996)
Scott Walker: Tilt (1995)

weezer

111-120:
Guided by Voices: Alien Lanes (1995)
Weezer: s/t (The Blue Album) (1994)
Pixies: Trompe le Monde (1991)
Elliott Smith: Either/Or (1997)
deLillos: Mere (1994)
Mazzy Star: So Tonight That I Might See (1993)
Buffalo Tom: Let Me Come Over (1992)
Sunny Day Real Estate: Diary (1994)
R.E.M: Automatic For the People (1992)
The Roots: Things Fall Apart (1999)

trbngr_ass

121 -130:
Turbonegro: Ass Cobra (1996)
New Bomb Turks: Destroy Oh-Boy (1993)
Cypress Hill: s/t (1991)
Lucinda Williams: Car Wheels on a Gravel Road (1998)
Buffalo Tom: Big Red Letter Day (1993)
Poison Idea: Feel the Darkness (1990)
Morphine: Cure for Pain (1993)
Jane’s Addiction: Ritual de lo Habitual (1990)
Tarentel: From Bone to Satellite (1999)
Didjits: Hornet Pinata (1990)

pj_ridofme

131-140:
Ride: Nowhere (1990)
L7: Smell the Magic (1990)
Jawbox: For Your Own Special Sweetheart (1993)
Sleep: Jerusalem (1999)
PJ Harvey: Rid of Me (1993)
Rocket From the Crypt: Scream, Dracula, Scream (1995)
Sophia: The Infinite Circle (1998)
Pulp: Different Class (1995)
Spain: The Blue Moods of Spain (1995)
The Jesus Lizard: Goat (1991)

nas_ill

141-150:
Nas: Illmatic (1994)
Wilco: Summerteeth (1999)
Radiohead: The Bends (1995)
Nick Cave and the Bad Seeds: Let Love In (1994)
Fugazi: Red Medicine (1995)
Pennywise: About Time (1995)
U.S. Maple: Long Hair in Three Stages (1995)
Spiritualized: Ladies and Gentlemen… We Are Floating in Space (1997)
Ministry: Psalm 69 (1992)
Matthew Sweet: Girlfriend (1991)

cash_amrec

151-160:
Johnny Cash: American Recordings (1994)
Arab Strap: Philophobia (1998)
Nick Cave and the Bad Seeds: The Boatman’s Call (1996)
Los Lobos: Kiko (1992)
Olivia Tremor Control: Dusk at Cubist Castle (1996)
Superchunk: No Plcky for Kitty (1991)
Sun City Girls: Torch of the Mystics (1990)
Soundgarden: Badmotorfinger (1991)
Grant Lee Buffalo: Fuzzy (1993)
Gillian Welch: Revival (1996)

melvins_houdini

161-170:
Bad Religion: Against the Grain (1990)
Massive Attack: Mezzanine (1998)
Melvins: Houdini (1993)
Bill Hicks: Rant in E-Minor (1997)
Steven Bernstein: Diaspora Soul (1999)
OP8: Slush (1997)
Neurosis: Through Silver in Blood (1996)
Truly: Fast Stories…From Kid Coma (1995)
Supersilent: 4 (1999)
Leftfield: Leftism (1995)

blur_parklife

171-180:
Blur: Parklife (1994)
Chokebore: Anything Near Water (1995)
Leonard Cohen: The Future (1992)
Brad Mehldau: The Art of the Trio, Vol 3: Songs (1998)
Alog: Red Shift Swing (1999)
The Jon Spencer Blues Explosion: Orange (1995)
A Tribe Called Quest: The Low End Theory (1991)
Hefner: The Fidelity Wars (1999)
Polvo: Today’s Active Lifestyles (1993)
Sleater-Kinney: Dig Me Out (1997)

jayhawks_hollywood

181-190:
Refused: The Shape of Punk to Come (1998)
Midnight Choir: Amsterdam Stranded (1998)
The Jayhawks: Hollywood Town Hall (1992)
Gastr del Sol: Camoufleur (1998)
Grandaddy: Under a Western Freeway (1997)
Cul de Sac: Crashes To Light, Minutes To Its Fall (1999)
Dirty Three: Horse Stories (1996)
They Might Be Giants: Flood (1990)
Don Caballero: For Respect (1993)
Jello Biafra & D.O.A.: Last Scream of the Missing Neighbors (1990)

cows_cunning

191-200:
Telstar Ponies: Voices From the New Music (1996)
Per ‘Texas’ Johansson: Alla mina kompisar (1998)
Steel Pole Bath Tub: Tulip (1990)
Cows: Cunning Stunts (1992)
Braid: Frame & Canavas (1998)
Black Heart Procession: 2 (1999)
Richard Buckner: Devotion + Doubt (1997)
Eric’s Trip: Forever Again (1995)
Rodan: Rusty (1994)
The Hair & Skin Trading Co.: Over Valence (1993)

Bjørn Hammershaug

Wild at Heart, Weird on Top: 1990-tallet – 100 Favorittlåter

90_tallet_1200Jeg kan gjerne kjøre nostalgitripper tilbake til 60- og 70-tallet, men har knapt med førstehåndserfaring fra den tiden selv. Store deler av 80-årene står også igjen som en vag periode musikalsk sett. Så det er egentlig 90-tallet som er mitt første hele tiår som bevisst musikktype.

Dette er det siste tiåret i musikkens analoge tidsalder. Det var da vi gikk over fra å kjøpe LP’er til CD’er, men i det store og hele foregikk konsumpsjon som før. Mobiltelefoner og internett var i sin spede barndom, MP3-filer noe ukjent og streaming var science fiction. Jungeltelegrafen fungerte fremdeles på gammelmåten: Gjennom musikkpressen, radio og små lommer av kule musikkvideoer på MTV (stort sett begrenset til 120 minutter i uka).

Det var også en ekstremt berikende tid. Løypene som 80-tallets pionerer tråkket opp ble befolket av nye utforskere, og Nirvana åpnet alle slusene for alternativ rock ut til mainstreamen. Reaksjonen kom med en ny generasjon musikere som forsøkte å lage rock med utradisjonelle virkemidler og ble kalt for post-rock. Musikken fragmenterte dessuten i stadig nye retninger, muterte i nye former, og bidro til at helhetsbildet ble mer uoversiktlig, men også mer spennende. 1990-tallet var i stor grad musikkens siste jomfruelige tiår, i hvert fall innen det jeg har brukt mest til på å høre på, der viljen til å gå ut i det ukjente og inn i det fremmede og samtidig skrive låter som fremdeles brenner er noen av 90-tallets bærebjelker.

Dette er mine 100 utvalgte fra 1990-99, og med så mye musikk å vrake i sier det seg selv at begrensningen med 1 låt pr. artist var høyst påkrevd. Likevel er dette bare toppen av et vakkert isfjell. Ikke uventet med mye amerikanske og alternativt, og sterke 90-tallsnavn som Nirvana, Low, Yo La Tengo, Mogwai og Godspeed høyt oppe. Aller øverst, har jeg plassert Louisville-bandet Slint, som bidro til å sette en ny standard for en stil som fragmenterte i flere ulike retninger (post-rock, math-rock), men der de færreste klart å utvise samme kraft, dybde og rekkevidde. Tortoise, som både definerte post-rocken og satte en egen standard, samt Nirvana (så klart) utgjør pallen. Litt dradd mellom ”Smells Like Teen Spirit” og ”Sliver”, endte jeg på sistnevnte, låta som på mange måter spilte opp til Nevermind og hele raset som fulgte etter, en pirrende teaser som hintet om det som var rett rundt hjørnet mens vi fremdeles ikke ante hva som skulle komme.

slint_1200

Slint: Good Morning Captain (1991)
Tortoise: Djed (1996)
Nirvana: Sliver (1990)
Pavement: Gold Soundz (1994)
Built to Spill: Randy Described Eternity (1996)
Low: Do You Know How to Waltz? (1996)
Talk Talk: After the Flood (1991)
Godspeed You Black Emperor: The Dead Flag Blues (1997)
Bonnie Prince Billy: I See a Darkness (1999)
Yo La Tengo: Blue Line Swinger (1995)

palace_arise_1200

Palace Brothers: Stablemate (1996)
The Sea and Cake: Parasol (1995)
Beastie Boys: Sabotage (1994)
Aphex Twin: Untitled #6 (1994)
Flaming Lips: Feeling Yourself Disintegrate (1999)
The God Machine: Dream Machine (1992)
Mazzy Star: Fade Into You (1994)
Mogwai: Xmas Steps (1998)
Motorpsycho: The Wheel (1994)
Giant Sand: Yer Ropes (1994)

codeine

Codeine: D (1990)
Ween: Buenas Tardes Amigo (1994)
Lambchop: The Man Who Loved Beer (1998)
Sonic Youth: The Diamond Sea (1995)
Rex: New Dirge (1996)
Portishead: Wandering Star (1994)
The Breeders: Cannonball (1993)
Sebadoh: Beauty of the Ride (1996)
Bikini Kill: Rebel Girl (1992)
Tad: Jack Pepsi (1991)

untitled

Silver Jews: Random Rules (1998)
Calexico: The Ride Pt. 2 (1998)
Angelo Badalamenti: Sycamore Trees (1992)
Smog: I Was a Stranger (1997)
Neutral Milk Hotel: In the Aeroplane Over the Sea (1998)
Fugazi: Repeater (1990)
Labradford: El Lago (1995)
Jocelyn Pook: Masked Ball (1999)
Modest Mouse: Truckers Atlas (1997)
Afghan Whigs: Turn on the Water (1992)

sonvolt_trace_1200

Mercury Rev: Goddess On A Hiway (1998)
Son Volt: Windfall (1995)
Superchunk: Slack Motherfucker (1990)
Helmet: Unsung (1992)
Archers In Loaf: Web in Front (1993)
The Lemonheads: My Drug Buddy (1992)
Teenage Fanclub: Neil Jung (1995)
Uncle Tupelo: Black Eye (1992)
Slowdive: Rutti (1995)
Sepultura: Roots Bloody Roots (1996)

dismemberment_plan_1200

PJ Harvey: Down By the Water (1995)
The Dismemberment Plan: The Jitters (1999)
Sparklehorse: Cow (1995)
Pennywise: Bro Hymn (1991)
Shellac: My Black Ass (1994)
Dinosaur Jr.: Out There (1993)
Love Battery: Out of Focus (1991)
Grandaddy: Summer Here Kids (1997)
Bad Religion: Heaven Is Falling (1992)
Sophia: The River Song (1998)

sunnydayrealestate_1200

Karate: There Are Ghosts (1998)
Buffalo Tom: Tailights Fade (1992)
Aerial M: Dazed and Awake (1997)
Sunny Day Real Estate: Seven (1994)
Jim O’Rourke: Halfway to a Threeway (1999)
Quickspace: Precious Mountain (1997)
Tarentel: For Carl Sagan (1999)
The Dwarves: Backseat of My Car (1990)
Bedhead: The Present (1998)
Songs: Ohia: An Ace Unable to Change (1998)

jesus_lizard_1200

Daniel Johnston: True Love Will Find You in the End (1990)
Tricky: Christiansands (1996)
The Auteurs: Showgirl (1993)
OP8: Cracklin Water (1998)
Kyuss: Gardenia (1994)
The Jesus Lizard: Killer McHahn (1990)
16 Horsepower: Harm’s Way (1995)
Biosphere/Deathprod: Trasparenza (1998)
Arab Strap: Soaps (1998)
Eric’s Trip: Stove (1994)

radiohead_1200

Jawbox: Savory (1994)
Radiohead: Creep (1992)
Tom Waits: Earth Died Screaming (1992)
Scott Walker: Farmer in the City (1995)
Grant Lee Buffalo: Fuzzy (1993)
Truly: Leslie’s Coughing Up Blood (1995)
The Jayhawks: I’d Run Away (1995)
Belle & Sebastian: The Boy With the Arab Strap (1998)
Eleventh Dream Day: Insomnia (1997)
Pan American: Starts Friday (1997)

aminorforest_1200

Oval: Do While (1996)
Friends of Dean Martinez: Rattler (1997)
Wu-Tang Clan: Bring da Ruckus (1993)
Robert Mazurek/Chicago Underground Orchestra: Blow Up (1998)
Beck: Asshole (1994)
Chappaquiddick Skyline: Everyone Else Is Evolving (1998)
Neil Young: Guitar Solo No. 2 (1996)
The New Bomb Turks: Born Toulouse-Lautrec (1993)
A Minor Forest: The Smell of Hot (1998)
Sleep: Jerusalem (1999)

Bjørn Hammershaug

A Tribute To Tributes: 10 Hyllestalbum

Hyllestalbum er en øvelse på stram line. Ikke bare må hver enkelt artist vurdere en rekke problemstillinger – skal deres versjon ligge tett opp til originalen, hva nytt skal tilføres, etc. – platen bør også fungere i sin helhet, med en egen verdi. Som nevnt i omtalene av Black Sabbath-tributen: ”Dette har blitt en plate med sprikende versjoner, og dermed fylles et av de fremste kriteriene for et slik prosjekt; nemlig at man plasserer originalene inn i et annet rom, som både er til beste for den opprinnelige låten, og helst, selvsagt, viser nye sider av den.” Dette er en tribute til tribute-skivene, 10 eksempler som varierer både i utførelse og vellykkethet.

Everything Comes & Goes: A Tribute to Black Sabbath (Temporary Residence, 2005)
Åtte lange år tok det Temporary Residence å gjøre ferdig denne hyllestplaten til Black Sabbath. Et poeng som kan illustreres med at et av bandene ble dannet, spilte inn én låt (til denne platen) og ble oppløst før de rakk å gi ut noe annet. Tilfellet gjelder Curtis Harvey Trio (Rex, Loftus, Pullman), som dessverre endte sin karriere med en nydelig, akustisk folkversjon av ”Changes”.

”Changes” utgjør én av ni tolkninger av Black Sabbath på Everything Comes & Goes, der de færreste gjør særlig forsøk på å tilnærme seg originalmaterialet på konvensjonelt vis. Dette har blitt en plate med sprikende versjoner, og dermed fylles et av de fremste kriteriene for et slik prosjekt; nemlig at man plasserer originalene inn i et annet rom, som både er til beste for den opprinnelige låten, og helst, selvsagt, viser nye sider av den. Et raskt blikk på artistlisten gir raskt signaler om dette er noe utenom det vanlige; Ruins, Grails, Four Tet, Matmos og The Anomoanon virker å være en broket gjeng å samle sammen rundt Black Sabbaths alter, men det fungerer faktisk meget godt. Epoken de konsentrerer seg om pendler mellom Sabbaths fire første – og klassiske – album.

Matmos slipper ’billig unna’ med ”F/X”, som er snaue to minutter med klikk’n’knitter. Noe meningsløst knapp, men den setter i hvert fall en standard på en plate der ’utradisjonelt’ og ’vågalt’ er to nøkkelord. Japanske Ruins er noe mer underholdende med en collage de har kalt ”Reversible Sabbath”, som følges av den ydmyke beskjeden ’we hope Sabbath fans will not angry this song’. Det er det vel ingen grunn for, de raser i kjent stress-stil gjennom 7-8 Sabbath-riff i alle retninger over et par minutter. Det etterlater oss syv spor av en viss lengde. Det er selvsagt i snaueste laget, men kvaliteten høynes utover og man unngår i det minste fyllspor som ofte dominerer slike plater.

Etter en ikke helt overbevisende åpning så strammes grepet med en perlerad utover. Grails får ”Black Sabbath” (låten) til å fremstå som et post-rock korstog fra Montreal-skolen, med rustne strykere og småskumle lyder. Four Tet omgjør ”Iron Man” til varm, følsom elektronika med lette rytmer og akustisk gitar som melodibærende element. Kraftlåten viser at den også kan omskapes til behagelig hvilemusikk! Det første vokalsporet kommer med nevnte Curtis Harvey Trio som får ”Changes” til å bli en sår folklåt man kan krype ned i fosterstilling av, og som framhever den ærlige og vonbrotne teksten. Instrumentalistene i Paul Newman gjør ”Fairies Wear Boots” til et både dynamisk variert og intenst høydepunkt. Det samme må sies om The Anomoanons littforlange ”Planet Caravan”, der Ned Oldham får fram en Ozzy-likskap i vokalen på en låt som oser av ulovlige rusmidler og en mildt sagt hazy atmosfære. Racebannon er vel nærmest Sabbaths power og energi med ”Sabbath Bloody Sabbath”, som er blant de mest intense øyeblikkene, og noe av det beste jeg har hørt fra Racebannon i det hele tatt. Den samme nærheten til Sabbath kan også sies om Greenness (sammen med en fyr under navnet Philly G) som avslutter med å hoste fram ”Sweet Leaf” med hint av moderne beats.

Everything Comes and Goes bør tilfredsstille åpne Sabbath-fans og tilhengere av mange andre former for rock kan bare stemme i: No one will angry with these songs.

Nothing Left to Lose: A Tribute to Kris Kristofferson (Incidental, 2002)
Med denne hyllestplaten kan man håpe at Kris Kristofferson får den brede respekten han fortjener også utenfor det rene countrymiljøet. Han huskes nok godt av mange som junior til Waylon, Willie og Johnny, en kjekkas ved siden av Barbara Streisand og kona Rita Coolidge eller som rabiat trailersjåfør i Convoy, men det ville vært en skam hvis han skulle gått i glemmeboken med et slik ettermæle. Vi snakker tross alt om en av de cooleste menneskene i vesten, en frihetssøkende og kompleks kunstner med et mer fargerikt liv enn de fleste. Han kom fra en ressurssterk familie, studerte William Blake (som coveret refererer til) og engelsk litteratur ved Oxford, byttet til en karriere som helikopterpilot for hæren, droppet West Point for Nashville og jobbet seg opp som en av de mest suksessrike låtskriverne på 70-tallet. Etterhvert har han også vist et sterkt politisk og sosialt engasjement på venstresiden, blant annet i Nicaragua.

Kris Kristofferson har hatt langt større suksess som låtskriver enn som soloartist, og ikke få musikere kan takke ham for gode listeplasseringer. Selv spilte han på Newport på slutten av 60-tallet, og sørget for et av Isle of Wights definitive øyeblikk da han spilte ”Me & Bobby McGee” for et publikum i full oppløsning. Med Janis Joplins suksessversjon av denne låten ble han også i større grad anerkjent utenfor Nashville. Det er likevel blant country- og pop-folket han har et stort navn, dokumentert blant annet på doble Singer/Songwriter (1991) med en samling av noen av hans mest populære versjoner. Den inneholder bidrag fra artister som Bobby Bare, Roger Miller og Willie Nelson (som i 1979 utga et helt album med tittelen Sings Kris Kristofferson). Kris Kristofferson har skrevet låter som kan benyttes i videre forstand, men det er særlig et knippe komposisjoner fra tidlig i karrieren (1968-73) som er mest kjent og benyttet. Naturlig tyngdepunkt er hans vellykkede debut Kristofferson (1970), året etter utgitt som Me and Bobby McGee som et salgsfremmende tiltak. Det er stort sett fra denne perioden låtene på Nothing Left to Lose holder seg innenfor. Eneste unntaket står Crooked Jades for med ”Shipwrecked in the Eighties” fra 1984. Jeg har ikke hørt originalen til denne (hvem ønsker egentlig en av hans skiver fra 80-tallet?), men Crooked Jades, som spiller etter mottoet ’Old Time Is Not a Crime’, tar den mange tiår tilbake i tid – heldigvis vil jeg tro.

Man kommer da heller ikke så lett utenom klassikere som ”Bobby McGee”, ”Sunday Mornin’ Comin’ Down”, ”Border Lord” og ”Help Me Make It Through the Night”, og her framføres de av eliten innen alternativ amerikansk ’countryrock’. Det er en kombinasjon som vanskelig kan slå feil. Med Calexico, Howe Gelb, Grandaddy, Richard Buckner, Califone, Radar Brothers og The Handsome Family som noen av spydspissene er årets beste hyllestplate innen denne øvelsen et faktum.

Det brytes ikke voldsomt med originalene hvis techno- eller hip-hop-versjoner er et kriterium, men personlig vinkling vektlegges i aller høyeste grad. Ørkenrevene Calexico og Giant Sand gjør henholdsvis ”Casey’s Last Ride” og ”The Pilgrim (Chapter 33)” om som til sine egne. Calexico med en hviskende utgave hvor de har beholdt både klapperslange-effektene og strykerne, men plusset på med keyboards og Marianne Dissard (trolig, hun er ikke kreditert) som gebrokken chanteuse i mellompartiet. Burns og Convertino sin mariachi chanson kan minne om deres egen ”The Ride pt.II”. De tidligere Giant Sand medlemmene tangeres likevel av sjefsgiant Howe Gelb, han etterlater som vanlig et svært personlig avtrykk. ”The Pilgrim (Chapter 33)” er en oppjustert live-versjon fra bootlegen Pedalless, med navnedropping fra Chris Gantry til PJ Harvey (om Kristoffersons store innflytelse som låtskriver) som passende innledning. Gelb har en helt egen tilnærming til andres så vel som sine egne låter, noe som gjør ham unik hva han enn driver med. Så også her, hvor han humper avgårde i sitt eget tempo. Han tar andre svinger og veivalg enn de fleste, men kommer alltid ut som en suveren vinner.

Av andre høydepunkt er det vanskelig å komme unna The Handsome Familys enkle men ærlige utgave av ”Sunday Mornin’ Comin’ Down”. Ikke bare er den tidenes søndags-låt, Brett Sparks har en vokal som ikke er så fjern fra originalen, og er som skapt til å fremføre denne. Den tilhører Kristoffersons ’slice of life’ betraktninger, og handler om å våkne opp, ta øl til frokost og øl til dessert, snuble ut på gata, og finne melankolien: ’On the sunday morning sidewalk, wishing Lord that I was stoned, cause there’s something in a sunday, makes a body feel alone’.

Califone (et stjernelag fra Chicago med ex-Red Red Meat Tim Rutili, Ben Massarella og Brian Deck) leverte en svært sterk skive med Roomsounds (2001), der de videreutviklet sin særegne kombinasjon av minimalistisk folk, blues og electronica, et terreng de også bringer ”Border Lord” inn i. Sammenlignet med Acetones 10-minutter lange overkjøring på I Guess I Would, 1994 blir den selvsagt noe spinkel, men Califones utgave er vel så interessant å høre på. Vi finner forøvrig bandet igjen sammen med tidligere Spinanes-vokalist Rebecca Gates på den vakre balladen ”Nobody Wins”.

The Court and Spark er et navn jeg forbanner stadig oftere, fordi de er så vanskelig tilgjengelige her hjemme. Jeg anbefaler deres Rooster Mountain (Absolutely Kosher, 2001) til alle som trives i armkroken til Townes, Drake eller Low, og igjen leverer de et usigelig pent stykke musikk med ”For the Good Times”. Mens vi er inne på vakre toner kommer man ikke utenom mer etablerte Radar Bros. LA-bandet har en mer elegant og poppa tilnærming til sin myke drømmecountry, og det er nesten unødvendig å si at ”Help Me Make It Through the Night” ikke falmer i hendene til Jim Putnam & co – selv om de ikke har samme autoritet som det Mark Eitzel presterte på sitt glimrende coveralbum Music For Courage and Confidence.

For meg ukjente Zmrzlina fra San Francisco gjør en bedagelig trip-hop møter country av signaturlåten ”Me and Bobby McGee”. Sammen med Milk Chopper, trommemaskiner og strykere blir det slett ikke så guffent å høre på. Andre kunne likevel fått mer ut av frihetseposet til Kristofferson, og McGee blir faktisk nokså anonym i dette selskapet. Det blir ikke Deanna Varagona (Lambchop). Med klar og kraftfull stemme gjør hun en nedtonet ”Burden of Freedom”, mild som en sørstatsbris og mektig som Appalachene står hennes versjon igjen som platens klart stolteste og flotteste bidrag.

Det er disse artistene som leverer de beste varene til Nothing Left to Lose. Legg ellers merke til Grandaddy i friskt rockehumør på ”Best of All Possible Worlds”, en som vanlig solid Richard Buckner (”Lovin’ Her Was Easier…”) samt et gjenhør med Souled American (”Please Don’t Tell Me How the Story Ends”), så er det ikke så veldig mye å trekke på dette prosjektet.

Poor Boy: Songs of Nick Drake (Songlines, 2004)
Det er en tøff jobb å våge seg inn på Nick Drake. Han etterlot seg en liten, men meget verdifull skattkiste som fortsetter å beta, glede og forundre. Sist jeg var innom en slik hyllestplate var det italienske prosjektet Blend og deres Far Leys (2002) som ikke var altfor spennende. Jeg har til gode å høre noen overgå mesteren i ettertid, og det var med nøktern forhåpning jeg mottok denne platen. Her skylder jeg å gjøre oppmerksom på at Nick Drake står for en god andel av mine absolutt kjæreste musikalske øyeblikk og min kritiske nese er nok skarpere enn vanlig. Desto hyggeligere er det at Poor Boy: Songs of Nick Drake slett ikke gjør skam på hovedpersonen.

Utgivelsen har sentrum i Canada, og da særlig rundt musikkmiljøet i Vancouver. Tony Reif som driver plateselskapet Songlines arrangerte en hyllestkonsert til Nick Drake i Vancouver i 1999, og dette er en videreføring av denne. Av de meste kjente navnene, i hvert fall for meg, er det amerikanerne som dominerer: Strykemester Eyvind Kang, americana-dronning Jesse Sykes og Tucker Martine fra Mount Analog. I tillegg finner vi musikere med erfaring fra artister som Radiogram, Rollerball og Bill Frisell. ’Nick Drake re-imagined by jazz improvisers, singer-songwriters, experimenters…’ står det på omslaget, og det er ganske riktig en vidtfavnende artistrekke som stiller opp her. Det er likefullt en hard kjerne som står bak mange av låtene, og Reif har sørget for å holde en rød tråd gjennom hele platen.

Tilnærmingen til låtene fra Vancouver-artistene er i hovedsak mildt jazz-inspirert, med innslag av både moderne og underlige lydkilder, mens Seattle-musikerne som er med i sjeldnere grad angriper selve låtstrukturen. Det er uansett tydelig at artistene har gått til oppgaven med en dyp respekt for opphavsmannen. Og det er enkelte som setter en merkbar signatur under Drakes, og som lykkes med det.

Et av de beste i så måte er jazz-sangerinnen Kate Hammet-Vaughans Billie Holiday/Jimmy Smith noir-mystifikasjon av ”Clothes of Sand” som er meget innbydende. Noenlunde samme stil kan høres når Jason Michas synger ”Three Hours”, med backing fra den italienske trekkspilleren Filipo Gambetta, fiolinist Jesse Zubot og trommis Dylan van der Schyff. Det afrikanske beatet i låten brytes her opp til fordel for en løsere avantgarde/improv-stil. Mer ren jazz er det når pianist Chris Gestrin og bassist Simon Fisk, begge gjennomgangsfigurer, tolker ”One of These Things First” som en ganske fri instrumental versjon et godt stykke til venstre for originalen. Platens sentrale kutt er også et jazz-spor, en kvarter lang bearbeiding av ”Horn” og ”Know”, innledet av gitarist Tony Wilsons egenkomponerte ”For Nick”. Fra en prøvende Bill Frisell-aktig gitar/cello intro vokser den fra kammerjazz til et ganske tett frijazz-stykke med klarinett, trompet og trommer (”Horn”). ”For Nick/Horn” er det partiet som klarest søker å utfordre Nick Drakes originaler, og sette ham inn i et annet uttrykk. Det er et flott stykke musikk, som er ganske langt unna den opprinnelige. Uansett finner de tilbake til et slækt groove med Danielle Héberts myke vokal når de flyter over til ”Know”. Og i det hele tatt må det sies at dette er en både vågal og vellykket tolkning. Det gjelder også for ”Parasite”. Ian Masters (ex-Pale Saints) og Ishigami Kazuya fra Friendly Science Orchestra skraper den ren med fargeløs vokal og spartansk nylongitar, men drysser rundhåndet på med bjeller, fløyter, sag og diverse snåle instrumenter som skaper en merkverdig og fremmed klang.

Trekkspiller Veda Hille og pianist Robin Holcomb tar for seg ”Hanging On a Star” og ”Road”. De er litt for muntre for min smak, og gir begge låter et slags taffel/salong-utrykk. Noe faller enda mer gjennom. Jeg kan for eksempel styre meg for Hammet-Vaughans bluesy tolkning av ”Poor Boy”, som minner om en svett kveld med et eller annet coverband på Smuget. I hendene på trioen Dumovich/Horist/Shimada blir ”Fly” en unødvendig pregløs og sjelløs vise, og høres ut som en ballade fra Seattle på midten av 90-tallet. Jeg klarer heller ikke helt å bli kvitt bildet av en Eddie Vedder-type når Mike Dumovich står alene og drar el-gitaren på ”From the Morning”. På samme nivå havner til en viss grad også gitarbaserte ”Things Behind the Sun”, mye takket være Sam Mickens stemme, som virker å anstrenge seg for å være innbydende og nær. Hans rue hvisken ligger for nær opp til Drake, men mangler samtidig veldig mye på å gjenskape hans vokalevner. Takke meg da til Jesse Sykes, som sammen med blant andre Tucker Martine og Eyvind Kang gjør sitt ytterste for å minne oss om at ”River Man” er blant tidenes flotteste låter – kanskje den største av alle. Borte er (selvsagt) Drakes gitarspill, og uten det mister den det meste av trykket og den underliggende nerven. Men Sykes stemme og Kangs bratsj redder likevel denne fint i land.

Platens høydepunkt er lagt nesten helt til slutt, og er en 10 minutter lang utgave av ”Black Eyed Dog”. Dette er en låt Drake aldri spilte inn på ’ordentlig’, og hans opptak er et mørkt, skjelvent stykke som gir rom for mye tolkning. Her er det sitar (Ian Moore), bratsj (Eyvind Kang) og loops (Randall Dunn) som styrer mye av det som skjer. De skaper en drømmende åpning, med et slags drone-raga og flerstemt vokalmantra som synges med lukkede øyne og blikket vendt innover. I 9 minutter svømmer de innover i Nick Drakes mørkeste verden, og søker sin sjelefred der.

Ellers er det å si om denne utgivelsen at Tony Reif har lagt vekt på at både lydkvalitet og coverdesign skal glede platekunden. Jeg synes i det hele tatt at Poor Boy: Songs of Nick Drake er blitt en verdig hyllest, som viser noe av mulighetene som fortsatt finnes gjemt i Nick Drakes låter.

Så, nå er det på tide å finne frem originalene igjen!

We Could Live in Hope: A Tribute to Low (Fractured Discs, 2004)
We Could Live In Hope er navnet på hyllestplaten til Duluth, Minnesota-trioen Low. Tittelen henspiller på deres I Could Live In Hope (1994), som her tolkes i sin helhet. Platen var tilfeldigvis også mitt første møte med et band som i de etterfølgende år – og fremdeles – har blitt et av de aller kjæreste. Deres status og stilistiske påvirkning innen slowcore/sadcore-genren understrekes med dette prosjektet, selv om platen ikke søker å fange den musikalske utviklingen Low selv kontinuerlig gjennomgår. På det tidspunkt opphavsplaten ble spilt inn var Low dypt inne i den helt spartanske stilen, både i tekst og melodi, noe de senere har utfordret ved en rekke anledninger.

Artistene er stort sett tilknyttet Low på en eller annen måte; i stil (vakre, saktegående bønnesanger, melankolsk tristesse), geografi (midt-vesten) eller fra bekjentskapskretsen (via for eksempel plateselskap eller andre samarbeidsprosjekter). Nærheten gjenspeiles også på innholdet, for det er ikke mange her som utfordrer de rammene Low allerede har spikret. Respekten for originalmaterialet virker å være stor, og det medfører litt for mye samrøre til de opprinnelige versjonene. Det betyr ikke at platen er direkte dårlig eller uinteressant. Låtmaterialet er det i all hovedsak klasse over, og artistene som tolker dem er av godt kaliber.

Det er ikke mange ’store’ navn her, i hvert fall i kommersiell betydning. Mark Eitzel, Kid Dakota, Idaho, Jessica Bailiff, His Name Is Alive, Ill Lit og Migala er kanskje de mest kjente. Daniel G. Harmann, Pale Horse and Rider, The Strugglers, A Northern Chorus og The Winter Blanket er noe mindre merittert. Blant disse finner vi også de ansvarlige bak de fire første kuttene (”Words”, ”Fear”, ”Cut” og ”Slide”), som driver i havn uten å etterlate noe særlig inntrykk eller ny forståelse. Av de fire første er Pale Horse and Riders ”Fear” den mest vellykkede, i kraft av den skjøre skjønnheten Jon DeRosa & co lykkes å bevare og understreke.

Midtpartiet styrkes av Mark Eitzel (American Music Club) som jager late Sarah (”Lazy”) inn i bluegrassens verden med sin karakterfaste stemme. Kid Dakota (Darren Jackson) tilhører kretsen rundt Low i Minnesota, og han utvider vuggesangen (”Lullaby”) med en ekte vuggesang. Jessica Bailiff har også en egenartet stemme, og hun kler ”Down” passende ned inn i sin verden, som balanserer mellom akustisk skjørhet, englevokal og støyende bakgrunns-uro. En artist som noen kanskje savner er Nathan Amundson (Rivulets), men han hjelper til med vokalen på akkurat denne personlige favoritten. Bailiff har noe av den samme tålmodige, dvelende roen som har gjort Low så vellykket. Jeg vil også fremheve Jeff Martin som i like lang tid som Low har bedrevet lignende musikalske fremstøt med sitt Idaho. Martins rytmiske versjon av ”Rope” gir tiltrengt bevegelse til en plate som ikke akkurat beveger seg for mye i den retning.

Migala forrykker den opprinnelige rekkefølgen ved å gjenta åpningssporet ”Words”. Og det må sies at de gjør en noe bedre tolkning enn Daniel G. Harmanns mer streite lettvekter-utgave. Spanske Migala griper fatt i det mørke aspektet ved låten, og gir den ytterligere tyngde og et mer mettet lydbilde. Da passer det godt med litt solskinn, og His Name is Alive går også litt på utsiden og moderniserer ”Sunshine” (Lows utgave av ”You Are My Sunshine”), i en ’super low remix’ der bjeller og orgeldroner får lov til å fade platen ut i dagslyset.

De av dere (oss) som trives i lag med Low og deres venner har ikke mye frykte her. Det er nok likevel blant den mest ihuga fansen platen vil finne sitt hjem. We Could Live In Hope minner i det minste om at originalvare oftest smaker best, og at Low fremdeles står for den beste utgaven av denne platen.

Hvis oppfølgeren The Curtain Hits the Cast (1996) noensinne skal gjennomgå noe lignende, vil jeg også ha et ord med i laget. Forslag:

Anon: Sunn O)))
The Plan: Devendra Banhart
Over the Ocean: My Morning Jacket
Mom Says: Bonnie Prince Billy
Coattails: Isis
Standby: Woven Hand
Laugh: Neurosis
Lust: Animal Collective
Stars Gone Out: Arcade Fire
Same: Karate
Do You Know How to Waltz: Fennesz
Dark: Sufjan Stevens

Man kan jo leve i håpet.

Timeless: A Tribute To Hank Williams (Lost Highway, 2001)
Hank Williams burde ikke trenge nærmere introduksjon. På Timeless har et knippe artister fått det ærefulle oppdraget å hylle en av countrymusikkens (og dermed mye av dagens populærmusikk) stamfedre med sine versjoner. Valget har falt på stødige, sikre musikere, de fleste med lang og tro tjeneste i bransjen. Dette er altså et prosjekt som vanskelig kan feile. Siden alle bidragsyterne på direkte eller indirekte vis står i musikalsk gjeld til Hank, så er det ingen fare for at noen ønsker å skitne til opphavsmannen, på den annen side kan overdreven respekt forhindre et naturlig uttrykk, og dermed underminere poenget med dette prosjektet.

Respekten er så visst tilstede, men det blir takk og lov ikke ødeleggende for sluttresultatet. Fordelen med en såpass snever utvelgelse i genrespenn gjør at Timeless blir en helstøpt opplevelse, nesten som et fullverdig album i seg selv. Når det gjelder låtutvalget kan man diskutere dette i årevis. Det er likevel litt snodig at bare tolv låter er tatt med, men valget er fattet og det hjelper lite å fike til dommeren når straffesparket er dømt.

Blant de tolv er det derfor lite fyllmasse. En låt skiller seg likevel ut som et voldsomt høydepunkt, og det er Emmylou Harris’ rystende vakre tolkning av ”Alone and Forsaken”. En av de mest desperate låtene noensinne skrevet tas opp til himmelen uten at budskapet forsvinner. Lucinda Williams gjør en hes og svært hørbar versjon av ”Cold, Cold Heart”, mens Sheryl Crow den minst minneverdige i denne trioen, der hun jodler gjennom ”Long Gone Lonesome Blues” med et smittende smil om munnen. Av mennene her er det bare Johnny Cash som har like markant stemme som damene, han høres fortsatt frisk ut i det han snakke-synger seg gjennom ”I Dreamed About Mama Last Night”.

De mer tradisjonelle country-låtene tar andre hånd om. Hank ville vært stolt av sitt barnebarn Hank III. Ikke bare er han hard på flaska, han går i hatt, speller gitar og har en stemme ikke rent ulikt bestefar. Hank III holder seg mer til den rocka formen for country, noe han bringer videre med ”I’m a Long Gone Daddy”. Jodle kan han også. Det samme gjør Ryan Adams, eller rettere sagt uler mot månen, og han høres virkelig avensjuk ut på ”Lovesick Blues”.

Bluesgitaristen Keb’ Mo’ er en fin påminnelse om at også Hank hentet inspirasjon fra et sted, selv om ”I’m So Lonesome I Could Cry” holder seg pent og pyntelig innenfor countryland, med framtredende bruk av fiolin og steelgitar. For å tiltrekke seg den yngre garde er Beck både et klokt og naturlig valg. Han har selvfølgelig vett nok til å gjøre jobben skikkelig, og behersker ”Your Cheatin’ Heart” på søvnig, greit vis. Greit er også stikkordet til Mark Knopfler (i duett med Emmylou), Tom Petty og Keith Richards som ikke setter dype spor med sine versjoner, men som heller ikke trekker utgivelsen ned.

Et ørlite savn meldes likevel. Når artistrekken blir såpass stabil, mister Timeless noe av den spiriten Hank Williams hadde, og som så vidt ulike artister som Jeff Buckley, Killdozer, Hasil Adkins, The Residents, Clem Snide, Cat Power og Bill Frisell tidligere har formidlet. Det er ingen ueffen tanke å samle noen av disse versjonene for en Timeless 2. I mellomtiden får vi kose oss med denne lekre hyllesten, eller enda bedre; med en ekte Hank-skive.

Everything Is Ending Here – A Tribute To Pavement (Homesleep, 2003)
Spearmints drodling rundt ulike Pavement-låter får æren av å innlede denne doble hyllesten til Stocktons fineste. Everything Is Ending Here består av 36 bidrag fra artister som Tindersticks, Trumans Water, Bardo Pond, Fuck og Silkworm. I tillegg er en rekke mer eller mindre ukjente Pavement-elever og indie-outfits, særlig fra Italia, med som leverandører på denne sjarmerende, men ikke altfor spennende platen.

De fleste artistene på CD1 gjør ikke de helt revolusjonerende endringene i forhold til Pavements opprinnelige versjoner. Slik tolker Yuppie Flu, Number One Cup, Comet Gain og Lenola henholdsvis ”Give It a Day”, ”Here”, ”Ann Don’t Cry” og ”Kennel District” på en liketil måte, uten å etterlate det helt store inntrykket. Sparesnare gjør ”We Dance” enda mer dozy, og har døpt den til ”Dancing With the Elders”. Italienske Perturbazione lykkes bedre med ”We Dance”, men det er egentlig fordi de ligger nærmere opp til originalen. Verken El Goodo eller Kicker får særlig mer ut av ”Trigger Cut” og ”Father to a Sister of a Thought”. Av de mer aparte bidragene finner vi Solex’ corky versjon av ”Shady Lane” og selvsagt Appendix Out (”We’re Underused”) som sikkert kunne omskapt AC/DC til ut et skotsk folkband.

Den andre platen inneholder en smule sterkere navn og låter. Det starter ganske oppløftende med Fuck (det vennlige popbandet med det litt misvisende navnet), Tindersticks (”Here”) er som vanlig umiskjennelige og Future Pilot aka vs Colditz legger på italiensk tekst på sin piano-møter-knitrende electronica utgave av ”Range Life”. Garlic, Boxstep og Airport Girl gjør helt kurante utgaver av favorittene ”Gold Soundz”, ”Stop Breathin” og ”Cut Your Hair” – alle låter det er vanskelig å bli sur og tverr av, nær sagt uansett hvem som spiller. De triveligste minuttene på samleren er det likevel sjarmørduoen Bernhard & Bianca som står for. Guro Strande og Robert Jønnum løfter blikket opp fra skoene og får smilet tilbake til på plass for et par minutter med ”Gangsters & Pranksters”.

Bolognas Homesleep er en fin-fin label, men Everything Is Ending Here fungerer mer som påminnelse om kvalitetene til Stephen Malkmus og Pavement enn en oppdagelsesferd inn i nye band og spennende tolkninger. De aller fleste av disse låtene finnes allerede i bedre versjoner i originalene, og det sier seg derfor selv at dette blir en noe sprikende samler som nok helst bør finne takknemlig hjem hos godt etablerte Pavement-fans.

Down in a Mirror: A Second Tribute to Jandek (2005)
Har du ikke hørt om Jandek, sier du? Vel, det er kanskje ikke så merkelig. De siste 25 årene har denne obskure artisten holdt seg stort sett godt skjult fra omgivelsene, presse, publikum og ja, mennesker generelt. Men siden 1978 har han pøst ut plater i et umenneskelig tempo fra sin hjemmebase i Houston, Texas. Alt er utgitt fra hans eget Corwood Industries. Stikkord er simpel, amatøraktig, skrudd visekunst bekledd i en uniformert stil: Kornete bilder av en person ved et hus, portretter av samme mann – eller bare et hus. Det er vel kanskje Jandeks verden. Uten en umiddelbar stemme å forelske seg i og med en noe ukonvensjonell spillestil på en gitar som ikke er stemt etter Lillebjørns visebok, er Jandek ingen mann for massene. Men han har etterhvert fått en stor kult rundt sitt virke, både blant et sakte voksende publikum og ikke minst blant andre musikere. Det resulterte i hyllestplaten Naked in the Afternoon: A Tribute to Jandek i 2000, med blant andre Low og Bright Eyes på listen. Nå er nummer to her, Down in a Mirror: A Second Tribute to Jandek framviser igjen en ganske imponerende samling artister som kommer ut av Jandek-skapet. Av de mest kjente finner vi Jeff Tweedy (Wilco), Okkervil River, Mountain Goats, Six Organs of Admittance og Rivulets.

Det er mye ymse på denne samleren. En del artister forsøker å gi Jandeks låter ny eller annerledes musikalsk kledning, og det med noe ujevnt resultat. Andre holder seg til mer rettroende versjoner. La meg trekke frem de beste først som sist. Felles for disse er at de alle legger seg relativt nært opp til Jandeks opprinnelige uttrykk og de er alle sentrert i platens første halvdel:

– Jeff Tweedy: Sammen med sin sønn på trommer, gadd vite hvor gammel den snoppen er, gjør Tweedy en helt enkel og hjerteskjærende vakker ”Crack a Smile” som umiddelbart fanger den inderlige stilen Jandek har gjort til sin.
– Okkervil River: ”Your Other Man” høres ut til å spilt inn i sløret tilstand som sender tankene tilbake til LA’s paisley underground på midten av 80-tallet. Kryptiske tekster og undergangsstemning preger en låt som sakte bygger seg opp til en mektig sak og står igjen som platens beste.
– Six Organs of Admittance: ”I’ll Sit Alone and Think Alot About You” er både tittel og gjennomgangsstrofe, og hvis Ben Chasny bare er i nærheten av å formidle inderligheten Jandek har lagt i denne linjen, så tar man seg i å tenke at han trolig har sittet inne veldig, veldig lenge og tenkt veldig, veldig mye.
– Lewis & Clarke: ”Nancy Sings” er igjen en helt nedpå akustisk vise, riktig vakker den også. ’Listen to the sound of constant fall’ synges det, og det fanger inn både stil og stemning.

Bagen for mindre vellykkede bidrag forbigås raskt, blant andre: Live Show Rabbits enerverende skramlerocker ”You Painted Your Teeth”, Home for the Defs ditto rytmeboksete ”Cave In You” er som en dårlig utgave av G. Love vs. Beck før den sklir over i en mager huleboerversjon av ”European Jewel”. Ikke bra. Og det er noen slike uforståelig slitsomme stunt her. Marshmallow Suitcases, for eksempel. De skaper et støyende mareritt i langsom kino av ”Down in a Mirror”, som er nærmest komplett umulig å høre på. Kanskje disse tilfører originalen noe essensielt, hva vet jeg, men en coverlåt skal da fungere også for seg selv. Disse innbyr verken til nysgjerrighet til Jandeks versjoner eller ønske om videre kjennskap til bandene som fremfører.

Mellom disse to kategoriene finner vi en del bidrag plassert i midtsjiktet, et knippe låter som verken hever eller senker kvaliteten nevneverdig. Eric Gaffney gjør en fin utgave av ”The Dunes”, mens både Brother JT og The Mountain Goats ligger ganske nært inntil Jandeks spillestil og vokal, og lykkes ganske greit i å både framheve originalen og tilføre den litt av sitt eget. George Parsons leser teksten ”Aimless Breeze” som en annen beatpoet, mens Acid Mothers Kawabato Makotos ”Babe I Love You” er regelrett en hurdy gurdy og noe gutturale stønn. Jack Norton og Rivulets gjør akustiske kjellerutgaver av ”Naked in the Afternoon” og ”Sung”, og formidler med det noe av den krypende angstfulle isolasjonen som ligger som et tungt teppe over store deler av Jandeks produksjon.

Down in a Mirror kan fungere som innfallsport til Jandeks musikalske univers, og i så fall har den tjent sin hensikt. Den kan også risikere å støte fra seg en del interessenter, for det er som sagt ikke alt her som bidrar til å fremheve Jandeks viser. Og det er vel en viss sannhet også i dette.

A Raga For Peter Walker (Tompkins Square, 2006)
Peter Walker er nok for de fleste et glemt navn blant 60-tallets folk/raga-gitarister. Walker ble en del av Cambridge/Greenwich-scenen på 60-tallet. Han var student hos Ravi Shankar og en musikalsk organisator på LSD-profeten Timothy Learys lystige samlinger ’celebrations’, før han slapp platene Rainy Day Raga (1967) og Second Poem to Karmela, or Gypsies Are Important to år senere – begge på anerkjente Vanguard. Jeg vil tro at Learys frihetsbudskap passet godt til Walkers frihetssøkende og tranceskapende musikk. Walkers interesse for østlig og vestlig musikk satte ham i par med artister som John Fahey og Robbie Basho, og han har jammet med blant andre Sandy Bull, Fred Neil, Tim Hardin og Karen Dalton. I de senere år skal han dyrket en stigende interesse for flamenco og reiser visstnok av den grunn jevnlig til Spania.

Men det er ikke flamencoen som preger A Raga For Peter Walker. De siste årene har vi sett en liten revival av en ny generasjon folk/raga-artister, her kan nevnes Harris Newman, Jack Rose/Pelt, Glenn Jones/Cul de Sac og Ben Chasny/Six Organs of Admittance. Sistnevnte siteres på coveret med utsagnet om at Walker faktisk er en større innflytelse enn Fahey og Basho, noe Chasny selv bekreftet da jeg snakket med ham om dette. Han deltar ikke på denne platen, men det gjør Sonic Youths Thurston Moore, Robbie Bashos etterfølger Steffen Basho-Junghans, nevnte Rose, folktronika-artisten Greg Davis, psych-texaneren Shawn McMillan og briten James Blackshaw. De gjør alle et utvalg Walker-komposisjoner fra hans to Vanguard-skiver.

Selv om jeg gjerne skulle hørt Chasny her, så representeres bredden godt med de artistene som er med. Greg Davis har som vanlig med seg sin bærbare, og gjenskaper med den en regntung mystikk på ”Truly We Dwell in Happiness”. Thurston Moore kjenner nok også godt til Vanguard-artistene i kraft av både sin store musikkinteresse og som gitarist. På ”Dirt Raga” tar han med seg Sonic Youths gatestøy-estetikk og plasserer det inn i en hypnotisk raga-setting som fungerer godt. Det fineste stykket her er det nok likevel Steffen Basho-Junghans som står for med ”Blue Mountain Raga”, som er en mer mediterende rundreise av dansende stålstrenger og voksende intensitet.

Dette er ikke et helt ordinært hyllestalbum. Peter Walker er nemlig selv sterkt tilstede, gjennom fire helt nye spor, som viser en gitarist som slett ikke plages av leddgikt i fingrene. Han spiller lett og ledig i stilen, oppbyggingen følger sine egne veier i uvante progresjoner, men som likevel ikke etterlater meg helt i ekstase. Det er en konsentrert intensitet over Walkers spill, koplet med en ubestridt teknisk eleganse, tabla og frihetssøken som gjør låtene både luftige og klarsynte.

Hederslabelen Tompkins Square gjør en god jobb med å både reutgi gamle klassikere og trekke opp nye artister innen denne stilen. På A Raga For Peter Walker møtes fortid og nåtid i en sømløs generasjonsfest. I disse dager har Peter Walker lagt ut sin første USA-turne siden 60-tallet, sammen med Jack Rose. Det kan bli en ragatastisk opplevelse!

All Sewn Up – A Tribute to Patrik Fitzgerald (Crispin Glover, 2009)
Patrik Fitzgerald har ikke skrevet seg inn i historiebøkene med de største skrifttyper. Det lille selskapet Crispin Glover (oppkalt etter min favorittskuespiller) har lagt ned en formidabel innsats for å oppgradere hans posisjon. På den doble hyllestplaten All Sewn Up presenteres 31 låter fra mannens karriere, utført av like mange artister fra inn- og utland. Artistlisten kan virke tilfeldig og sammenrasket, men utvalget speiler vel like gjerne Fitzgeralds mangslungne karriere. Det er en hovedvekt av trønderband, og fordelingen mellom etablerte/eldre artister (Motorpsycho, Israelvis, Betong Hysteria), og nyere, mer ukjente skaper en fin balanse mellom fortid og nåtid. Samlingen er internasjonal med en del (overraskende) utenlandske navn. Jello Biafra er vel den mest prominente, Terry Lee Hale (hvor ble det av han, liksom?), Geoff Berner og Jackie Leven er blant bidragsyterne. Alle stiller opp for Patrik Fitzgerald.

Hvem er så denne Patrik Fitzgerald? Jeg må innrømme at jeg måtte lese meg litt opp i forkant. Følgende oppsummering skal være mer eller mindre korrekt: Han regnes som den ’første britiske punkpoeten’, eksperimenterte tidlig med spoken word og markerte seg med samfunnsrefsende tekster. Han prøvespilte i en tidlig variant av The Clash og fikk sitt gjennombrudd i ’77 med ”Safety Pin Stuck in My Heart” uten at han ble verdensstjerne av den grunn, snarere beskyldt for å ’selge seg’. Han begynte etter hvert å eksperimentere mer med elektronisk musikk, og flyttet senere til New Zealand hvor han p.t jobber som postbud. Fitzgerald trenger vel ikke si opp jobben sin etter dette stuntet, men han har i hvert fall fått en smule heder og ære på sine voksne dager. Og det er gjort en skikkelig jobb her.

Jeg har ikke hørt mange av hans låter i originale utgaver, så All Sewn Up blir mitt første møte med Patrik Fitzgerald – i likhet med mange andre lyttere vil jeg tro – og vurderingen her blir derfor basert isolert sett på coverlåtene. Og det er mye fint på disse to platene, der vi kastes i mange retninger på kort tid. Electronica (BC), reggae (Benjamin Zephaniah), post-punk (The School), metall (Monolithic), en rekke ulike akustiske varianter, powerpop (POG) og en god dose punkrock (Betong Hysteria, Israelvis) for å nevne noe. Sjarmpoeng går som alltid til trekkspillpoeten Geoff Berner (”All the Years of Trying”, som høres ut til å være skapt for ham), og jeg må særlig trekke fram samarbeidet mellom Motorpsycho og Biafra som platens mest interessante – deres versjon av Punch vekker til live minner om Biafras utgivelser med DOA og Nomeansno i hine dager.

Det blir altså ’noe for enhver smak’, men det er ikke så døvt som det kan virke. Snarere taler denne genreblandingen til samlingens fordel. Aller best – for meg – funker sporene som åpner opp for Fitzgeralds tydelig skarpe penn, mens jeg skipper raskere forbi de mest bråkete innslagene. Kanskje en enkel CD ville holdt, men pokker heller. Det er kult å hamre på stortromma. For meg har denne samlinga skapt interesse for en artist jeg ikke hadde snøring på i forkant, og det er vel noe av hovedpoenget vil jeg tro. Jeg kommer nok heller til å sjekke ut Fitzgeralds originalmateriale, i den grad det er mulig å skaffe, enn å spille ihjel denne samlingen. Det får stå igjen som hyllestplatenes evige paradoks. Det er uansett en meget respektabel jobb Torgeir Lund og Crispin Glover Records har utført.

Everybody Knows This Is Norway: A Tribute to Neil Young (Switch Off/Racing Junior, 2001)
Dette er en utgivelse litt i samme ånd som The Bridge (1989), en støtteplate til The Bridge School for physically challenged children, der indie-rockere som Pixies, Dinosaur Jr. og Flaming Lips spilte Neil Young-låter. Everybody Knows This Is Norway har nok ikke så hellige hensikter, annet enn å ha det gøy, vise seg fram og ’pay respect’ til alle gudfedres gudfar.

Han ble omfavnet i indiekretser utover på 90-tallet, særlig ved å benytte Sonic Youth som oppvarmingsband på den monumentale Ragged Glory-turneen og senere ved å samarbeide med grunge-ikonene Pearl Jam. Siden har han klart å bevare kredibilitet hos både country- og rockefolket, og med oppblomstringen av amerikansk rootsmusikk i de senere årene finner også hans tidligere utgivelser hjem hos stadig nye fans.

Everybody Knows This is Norway er en 17-spor stor samling med stort sett uetablerte norske band som våger seg på dykk i sjefens skattkiste. Et slik prosjekt er dømt til lykkes og mislykkes på samme tid. Få har signert så mange klassiske låter som Young’ern, og det skal mye vond vilje til å for å klare å radbrekke disse. På den annen side har han i stor grad signert låtene ferdig selv, en Neil Young-låt uten mannens tynne klagestemme, den rivende gitaren, flanellskjorta og det pistrete håret som gynger i takt med gitaren er på sett og vis meningsløst. En vei å gå kunne selvfølgelig vært å snu opp ned på låtene og skapt noe helt nytt, men det er det ikke så mange som prøver seg på her. Et unntak er åpningen med Behind Barn Bluegrass Boys, som gjør en gla’grass versjon av ”Out On the Weekend”, litt useriøst, men ganske så artig. Den slår an tonen i beste Young-tradisjon; et passe lurvete og skranglete album som består av 50/50 rolige viser og støyende rockere. Den avsluttes passende nok med en ny utgave av ”Out On the Weekend”, denne gangen i en herlig mørk slowcore-versjon med Slowburn & the Soft Rebels. Det er en låt som ikke kan høres for ofte, og for min del kunne alle bandene like gjerne forsøkt å lage nye variasjoner av denne. De to bandene har i hvert fall vist noen åpninger.

Fordelingen er ellers ganske jevnt fordelt over Neil Youngs over 30 år lange karriere, men med hovedvekt på de tidligste utgivelsene. My Rhyme gjør det korteste spranget med vakre ”Razor Love” (fra Silver and Gold), mens fra 90-tallet har Safe In Santiago valgt seg ”Safeway Cart” (fra Sleeps With Angels) og Funguson ”War of Man” (fra Harvest Moon). Det mest minneverdige fra disse sporene er egentlig vokalistene Pål Ingholm i Funguson og Frode Fivel i My Rhyme, som nok begge ønsker å steppe inn for Neil hvis han skulle bli forkjølet under neste norgesbesøk. Ellers er ”Safeway Cart” en sann klassiker som Safe In Santiago slett ikke gjør skam på, her er den skumlere enn noensinne og et av platens beste spor.

Skuffende nok har bare to band våget seg på Neil Youngs tetteste minefelt: 80-tallet; Electric Jam Soul Aquarium (”Prisonors of Rock ‘n’ Roll” fra Life) og Wagle (”Little Wing” fra Hawks and Doves). Dermed er det klassisk 70-talls Young som i størst grad blir hedret (samt en neve låter fra ’69). Madrugada og Home Groan er vel skivas ansikt utad i kraft av å være de mest etablerte navnene. Nordlendingene gitarøser på med ”Thrasher”, til og med Sivert Høyem blir påvirket av Youngs gnagestemme, i ni litt-for-lange minutter, mens Martin Hagfors & hans hjemmedyrkere betaler tilbake litt av gjelden de skylder med en svingende ”Barstool Blues”. Salvation Circus går helt opp til en signaturlåt, men ”Cinnamoon Girl” får ikke nytt liv denne gangen heller. Bedre versjoner er dessuten hørt tidligere, blant annet av The Dream Syndicate og Loop.

Trekkes fram bør American Suitcase (”Through My Sails”), Ring (”Mellow My Mind”) og Oyster (”The Needle and the Damage Done”) som faktisk er det eneste bandet med kvinnelig vokal i Charlotte Jacobsen.

Arvid Skancke-Knutsen har fått æren av å skrive kryptiske liner-notes, mens resten av takketalen bør gå til Henning Krane ved Switch Off, som ikke bare er en gjenganger i mange av bandene, men som også er hovedansvarlig for utgivelsen. Det er et fint tiltak både i forhold til å fremme norsk musikk og en god påminnelse om å tørke støvet av en del gamle skiver.

Å bedømme et slikt album rettferdig er komplisert; faktorer som blant annet utførelse, tolkning, låtvalg, helhet og originalitet spiller inn, særlig med tanke på at låtmaterialet i stor grad er kjent fra før. Med så stort sprik som finnes her, i alle ledd, er det vanskelig å ende opp med en fulldekkende beskrivelse, annet enn at Neil Young fortsatt er kongen. Om noen trengte en påminnelse på akkurat det.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert rundt releasedato.

Just Gimme Indie Rock

Built To Spill (Foto: Patrick Sweeney)

Built To Spill (Foto: Patrick Sweeney)

Hør spillelista i WiMP: 10 Strake: Indieschool

Built To Spill
Built To Spill ser ikke ut til å ha noen planer om å slutte med sin fengende, vridde, intrikate, himmelstormende, jordnære popmusikk. Anført av Doug Martsch, med bakgrunn fra blant andre Halo Of Benders og Treepeople, har bandet fra Boise, Idaho holdt på siden 1992. Et høydepunkt i deres katalog er ambisiøse Perfect From Now On fra 1996, der de ga sin powerpop en psykedelisk proginspirert bekledning. Dette er tre av deres senere album.

Keep It Like A Secret (City Slang, 1999)
Built To Spill stiller for første gang med samme besetning i to utgivelser på rad, noe som kanskje er grunnen til at de høres mer fokusert ut enn noensinne. Låtene er kortere og mer intense, og det som var av rufsete skrangling har blitt erstattet av et strammere sound og større presisjon – uten at de mister sin umiskjennelige sjarm og lekenhet. Denne gangen er det tilbake til trioformatet i ordets rette forstand. Borte er de orkestrale arrangementene og lange gitarsoloene, og tilbake står noe så kjedelig som en ordinær rocketrio. Likevel er det nesten så man kan høre Billy Corgans uttalelse om ’gitarrockens død’ falle på steingrunnen sin. Built To Spill viser med en overlegenhet få forunt at det stadig er mulig å gå nye veier med gamle instrumenter. Eller i det minste å stjele gamle ideer på nye, raffinerte måter.

Melodiene er fengende uten å være direkte nynnbare, mer på en hypnotisk og suggererende måte. Martsch holder på sin sedvanlig søvnige og karakteristiske lyse stemme, som lar tekstene sno seg rundt oss uten å tråkke i de vante klisjeene. Tidvis feier de all konkurranse om rocketronen til side, som i ”Else”, ”You Were Right” og ”Carry The Zero” der Brian Wilson og Neil Young møter hverandre i perfekt disharmoni. Built To Spill kan dra en slentrende melodi, stoppe opp, vende til noe som kunne blitt et fengende refreng, før de setter kursen mot himmelen på en sky av gitarer, mens vi som lyttere sitter utfintet tilbake. Tradisjonell låtstruktur har aldri kjennetegnet bandet, i stedet får medlemmene konstruere og dekonstruere i noe som tidvis kan høres ut som en tilfeldig jamsession, men som likevel hele tiden bærer preg av å være planlagt. På Keep It Like A Secret er jampreget strammet til, og melodiene kommer mer opp i dagen. Dette er en nær perfekt popskive, og når mektige ”Broken Chairs” toner ut, så setter vi jammen på en gang til, og spør: Hvor ofte er det man blir betatt av en plate fra første stund som bare fortsetter å vokse? Denne utgivelsen inneholder nok til å gjøre Built to Spill til pophelter, men det er nesten så den burde beholdes som en liten hemmelighet, som vi få kan trykke lykkelig mot vårt bryst.

You In Reverse (Warner, 2006)
Allerede anslaget til ”Goin’ Against Your Mind” er lovende i all sin energiske utfoldelse, og gir en umiddelbar pekepinn om at bandet som alle tilhengere av brilliant popmusikk har savnet daglig siden 2001, endelig er tilbake. Her er de episke kvalitetene fra Perfect From Now On, den skarpe produksjonen fra Keep It Like A Secret og melodiene fra, vel, fra hele karrieren, meislet inn på snaue 9 minutter uten ett – ett – eneste kjedelig øyeblikk. Med stadige vekslinger, hooks, nydelig gitarspill inkludert en bunke soloer, hurtigmotorikk og ikke minst Doug Martsch’ skjøre falsett. For et overskudd! For en glede! For et band!!

Nå dempes energien noe utover etter denne brillefine åpningen, uten at det skader platens kvaliteter altfor mye. Det er ingen som kan lire av seg lyden av classic amerikansk rock fra Neil Young til Dinosaur Jr. og 80-talls indiepop vs. 70-talls psykedelia på samme vis. På ”Traces”, ”Liar” og korte ”Saturday” senkes tempoet til mid, stemningen til front porch og intensiteten til slacker. Men båret fram på en delikat måte med lett og ledig poplek og ren, fyldig studiofinish. Built To Spill er både intrikate og umiddelbare, de kombinerer jam med struktur og indie-estetikken med et velformulert sound som på sitt beste er helt uimotståelig. På You In Reverse er de stort sett opp mot sitt beste, selv om de av og til tenderer å miste tråden på hvor de vil gå med sine melodier. Denne troner rett under Keep It Like A Secret og Perfect From Now On.

Gitarspillet er som alltid skinnende og Martsch/Jim Groth flyter uanstrengt sammen i utbroderende soloer av psykedelisk solskinn (”Mess With Time”, punchy ”Just A Habit”). Derfor funker også låter som ”Wherever You Go” og poppunka ”Conventional Wisdom”, selv om de ikke bobler like mye over av energi som ”Goin’ Against Your Mind”. Det er sikkert fullt mulig å være mer kritisk til You In Reverse, noen vil nok hevde at de hverken når proporsjonene til Perfect From Now On eller har skrevet like sterke melodier som tidligere. Det er ikke jeg enig i, men det er et moment som bør noteres av mer nøkterne tilhengere. For mitt vedkommende har det blitt en daglig glede å sette seg ned med denne platen, og det skjer bare ikke så altfor ofte. You In Reverse vil ikke overraske noen, og åpningen står nok igjen som platens episenter. Men Built To Spill er tilbake akkurat der vi vil de skal være akkurat nå: Som verdens beste popband. Alle som mener noe annet havner i den sorte gryte.

There Is No Enemy (Warner, 2009)
Musikkskribenter er en vanskelig horde å tilfredsstille. Fra noen artister stilles det krav til konstant fornyelse og nyorientering, av andre forventes stadig nye formtopper, mens enkelte blir radbrekket for å forsøke noe nytt. Ja, noe må vi jo mene. Det er enklere med Built To Spill: Bare gjør som dere alltid har gjort. Fortsett med å komponere blendende poplåter, fortsett med å skru den rette gitarlyden, la vokalen ligge akkurat i det samme toneleie. Se der ja, vips har vi There Is No Enemy. Og sannelig er det like fint å høre på som første gang vi møttes en gang i 1993.

Built To Spill har funnet sin formel, en vekting av såre ballader og fengende indiehits. Denne gang er det særlig deres mer tilbakelente sider som fremheves – flere i sjelden stilfull innpakning. Jeg kan vanskelig tenke meg låter det er bedre å være i selskap med enn lettbente ”Hindsight” og duvende ”Good Ol’ Boredom”. Det litt dorske preget er perfekt tilpasset Doug Martschs nær bristende falsett og når han liksom løfter seg opp på ”Hindsight” og spør ’What about Canada?’ har vi som lytter blitt akkurat så mørnet inn i hjerteroten at det er bare å falle om og bli med til ’paradise with pines and ice’. Ah, det er søren meg like fint hver gang.

Det bør være klart at Built To Spill ikke vil overraske noen her, og den nedpå stilen kan også styre mot det intetsigende (”Oh Yeah”) eller bent fram kjedelige (”Life’s A Dream”). Heldigvis har de erfaring nok til å unngå de mest opplagte fellene. Korte og hastige ”Pat” vekker opp et ganske tamt midtparti (selv om å høre Martsch si ting som ’everybody’s fucked up’ blir litt kunstig). Inn med mer tidløs pop av midtveis, midtempo-typen. Sjekk gitararbeidet på ”Done” og ikke minst de to perfekte på tampen: Vuggesangen ”Things Fall Apart” og Weezer-aktige ”Tomorrow”. Finnes det noe flottere enn Built To Spill i slike øyeblikk? Dette er et band å vokse seg gammel med. Så til deg som sitter på litt for mange Built To Spill-skiver og spør deg selv om du egentlig trenger én til. Svaret er: Ja, det gjør du. Du trenger akkurat en til denne gangen også.

Evan Dando: Baby I’m Bored (Setanta, 2003)
It’s great to be straight, yeah
Evan Dando vekker til live mange gamle minner hos oss aldrende; det er jommen meg snart ti år siden vi løp rundt i gresset og sang Lemonheads-favoritter som ”Into Your Arms” og ”My Drug Buddy”. Sitronhodene var synonymt med sommerlig popglede, og sannelig er det mulig at Evan Dando igjen blir blant de store solfavorittene utover våren 2003. Baby I’m Bored har blitt en triumferende tilbakekomst.

Jeg var litt spent på hva han ville komme opp med etter sin syv år lange fest (avrusning inkludert), men på konserten forut for denne platen feide han vekk enhver tvil. Riktignok snublet han opp på scenen rimelig skev og lovlig sent, rotet med tekstarkene sine og surret rundt seg selv innledningsvis. Han så ut som en blanding av Gram Parsons og John Sebastian med det lange håret og de store solbrillene, men etter cirka femten sekunder hadde han et overfylt Mono i sin hule hånd, og han slapp oss ikke før etter et par timer. Da hadde han like godt kjørt gjennom store deler av sin karriere, med hovedvekt på It’s A Shame About Ray, tolket Parsons og Iggy, og sjarmert i senk alle som en av oss på elegant vis. Dando stod frem som en scenepersonlighet uten like denne kvelden. Og innimellom snåle vitser, bokopplesning og flørt med publikum presenterte han også deler fra sitt første soloalbum.

Baby I’m Bored er en passende tittel fra slackerprinsen som alle kvinner svermet rundt på midten av 90-tallet. Sist jeg så Dando var vel i James Marigolds nydelige film Heavy (som kjæresten til Liv Tyler), og han høres fortsatt ut som ’the boy next door’ med den varme, slørete stemmen i god behold. Platen er ikke et direkte oppgjør med fortiden, men det er klart at en låt som ”Why Do You Do This to Yourself?” og Ben Lees ”All My Life”, med nøkkelinjen: ’All my life I thought I needed all the things I didn’t need at all’ lett kan settes i et slikt perspektiv. Dando er likevel ingen sytepave, han virker relativt komfortabel med seg selv, og framstår med et skjevt flir om munnen som om ingenting har hendt. Dette er rett og slett Evan Dando slik vi har lært å like ham på så mange fine popalbum; en ærlig trubadur med sans for bittersøte stemninger, sommerbris og the herbs. Baby I’m Bored består av en samling veldig likandes låter, kledt som lun countryrock, akustiske viser eller midtempo powerpop. Dando betyr fortsatt de mest catchy låtene du kan tenke deg, klassiske hooks og vanedannende melodier enten det er som fuzzdrevet rock eller i Parsons-pastisjer. Det tar riktignok litt tid før han finner seg helt til rette, men fra og med ”Hard Drive” er Baby I’m Bored lyden av en voksen mann der It’s a Shame About Ray og Come On Feel… var en obsternasig skolegutt.

Mye av æren for at dette har blitt et så vellykket comeback må nok deles med mange av hans dyktige samarbeidspartnere. ”Hard Drive” og ”In The Grass All Wine Colored” lunter avsted i kjent Tucson-tempo takket være Howe Gelb, Joey Burns og John Convertino, mens produsent-fenomenet Jon Brion hviler som en skygge over hele platen, også som artist og låtskriver. Dando har fortsatt mange venner i bransjen både ’over there & down under’. Chris Brokaw, eks-partner Tom Morgan og Ben Lee er noen av kreftene som løfter ham tilbake til på plass. Der han hører hjemme. Det er godt å ha ham tilbake, og ja, det er nesten som om tiden har stått stille alle disse årene.

The Lemonheads: Varshons (Bad Taste, 2009)
Evan Dando – uhelbredelig rotekopp, sosehode, storsjarmør, kvinnebedårer og innimellom – en briljant popsmed, ansvarlig for noen av det tidlige 90-tallets flotteste popøyeblikk. Han snubler seg fremdeles fremover i en platekarriere som har blitt noe ujevn med årene, men som alltid har noen klarsynte øyeblikk. Dando holder fremdeles liv i sitronhodene, og Varshons er deres andre på bare to år (da hadde det gått ti år siden sist). Som tittelen indikerer er dette en ren coverplate, og den gjenspeiler på sett og vis Dandos liv slik vi kjenner det sett utenfra. Smårotete, sjarmerende og noe ute av fokus, og visstnok inspirert av musikalske utvekslinger med Butthole Surfer Gibby Haynes (som også har produsert). Det forklarer kanskje den store spennvidden i låtmaterialet.

De 11 sporene spriker nemlig i mange retninger, men alle (med ett uhederlig unntak) har blitt pakket inn med umiskjennelig Lemonheadsk drakt. Det betyr dels småcatchy powerpop, dels vennligsinnet countryrock med Dandos stadig dypere røst i front. Det går fra gedigne låtskrivere som Townes van Zandt, Leonard Cohen og Gram Parsons til sjokkrocker GG Allin, punkrockerne Fuckemos og Linda Perrys ”Beautiful” (mest kjent med Christina Aguilera). Sistnevnte er blant de mest vellykkede. Tatt helt ned og strippet fri for effekter, stiger det opp en sårbar og håpefull sang av det riktig så vakre slaget. Her gjør The Lemonheads et godt grep. Det samme kan sies om Van Zandts klassiker ”Waiting Around To Die”, en låt som kler Dando godt. Her må særlig Ian Kennedys felespill framheves, han gir den et raskt, swingende driv (og styrker Fuckemos’ ”Mexico” på samme vis). I samme åndedrag kan også Gram Parsons’ ”I Just Can’t Take It Anymore” i slentrende og jovial utgave nevnes. Trikset med å dempe råere låter brukes gjentagende ganger, og blir etter hvert ikke så veldig interessant.

Dando er som vanlig omgitt av vakre kvinner, og to av dem griper til mikrofonen: Kate Moss’ vokalbidrag på ”Dirty Robot” er ikke av det sterkeste slaget, og elektronisk new wave er heller ikke noe denne gjengen bør forske videre på. Liv Tyler synger derimot krystallvakkert i duett på Leonard Cohens ”Hey, That’s No Way To Say Goodbye” uten at den vil rage høyt i musikkhistorien på noen som helst måte. Det er de gode låtene som er platens styrke, mer enn The Lemoheads’ versjoner, som ikke preges av særlig fantasifull glød eller voldsom inspirasjon. Varshons er en hyggelig plate, men ikke så veldig mye mer. Den virker ikke å drevet frem av stort andre årsaker enn å hygge seg i studio med gode venner. Det blir gjerne ikke storslåtte plater av det, men småtrivelig må vi kunne konkludere at det har blitt.

Death Cab For Cutie: Transatlanticism (Barsuk, 2003)
They might be giants
Den trivelige småbyen Bellingham, helt nord i staten Washington, kjennes kanskje best i musikkretser som hjemsted for en rekke garasjeband sentrert rundt etiketten Estrus. Men byen har også fostret et mer finstemt popband i Death Cab For Cutie. Oppfølgeren til The Photo Album (2001) ble utgitt av Barsuk i 2003 men fikk norsk distribusjon først i 2004.

Ved de første lyttingene virket platen noe lett og overfladisk. Men gradvis fester låtene seg, en etter en, og etterhvert har det nesten blitt vanskelig å klare seg uten en daglig dose. Her er det 11 vanedannende poplåter å velge fra, som til og med har fått en gammel grinebiter til å trekke på smilebåndet og mimre tilbake til midten av 90-tallet og en tid da band som Built To Spill, Sunny Day Real Estate og The Dismemberment Plan var nye og friske. Sammen med The Weakerthans tar Death Cab For Cutie opp hansken de fleste av disse nå har kastet for å bære den oppegående indiepop-fakkelen videre. Det er altså ikke det nyskapende som er bandets varemerke, men de må heller ikke betraktes som copycats. Hovedlåtskriver Ben Gibbard (også kjent fra electropop-stuntet The Postal Service) skriver både fengende og smygende låter; ikke så country som The Weakerthans, ikke så storslåtte som Built To Spill, ikke så emo som Sunny Day Real Estate og ikke så imponerende som The Dismemberment Plan, men han har funnet en nisje et sted midt i mellom. Gitarist Chris Walla har jobbet med blant andre The Long Winters og Nada Surf, mens trommis Michael Schorr har vært med ørkenbandet Tracker på en liten reise. Det er mulig all denne sidejobbingen har tilført Death Cab en ny gnist, Transatlanticism er i hvert fall stramt arrangert, variert og enhetlig satt sammen uten å inneholde direkte dødpunkter.

Platen åpner med den noe resignerte linjen ’So this is the new year, and I don’t feel any different’. ”New Year” er en alvorlig låt som slekter mer til Codeine/Karates slowcore enn den lettbente emopopen bandet har blitt så navngjetne for, men det tar ikke lang tid før de løsner på snippen og øker tempoet: ’Let’s make believe that we are wealthy for just this once, lightning firecrackers off on the front lawn…’. Gitarene tones ned fra og med lavmælte ”Lightness”, ”Title And Registration” og ”Expo ’86”. Det er døsig pop uten skarpe kanter, men med et levende indre, og med både tekster og melodier som setter seg. Death Cab For Cutie blir paradoksalt nok mest anonyme når de gir seg over til den mest fengende powerpopen, som seige ”Tiny Vessel” og clap-a-longs som ”The Sound Of Settling” (ba-ba ba-ba…). I den andre enden av skalaen finner vi derimot de mektige balladene. Sentralt plassert er det nesten åtte minutter lange tittelkuttet, et pianobasert stykke musikk som kunne gitt Coldplay et godt alibi og hvor igjen kjærlighet og avstand er den sentrale tematikken. I samme stillferdige leia bringes vi over i den enda mer neddempede ”Passenger Seat”. Den flotte karakterstudien på ”Death Of An Interior Decorateur” kunne lett sklidd inn på Built To Spills There’s Nothing Wrong With Love, mens tilbakeskuende ”We Looked Like Giants” igjen sørger for at gitarene og drivet igjen vender tilbake. Og har jeg glemt å nevne avslutningen ”A Lack Of Color”, så er ikke det meningen. Det er platens mest fortryllende, en kort akustisk sak, akkurat så nede at vi fryser på ryggen når Gibbard bekjenner:

I’m reaching for the phone
To call at 7:03 and on your machine I slur a plea
for you to come home
But I know it’s too late, and I should have given you a reason to stay

Så slutter det ikke så lykkelig, men vi som lytter kan ikke annet enn å føle oss litt mer oppkvikket etter dette. Det er ikke noe mer hokus-pokus med Death Cab For Cutie, annet enn at de skriver og fremfører meningsfylt popmusikk som tåler gjentatte lyttinger. Slik bærer også Transatlanticism umiddelbarheten til en millionselger og holdbarheten til en kultklassiker (og blir sikkert ingen av delene…)

The Flaming Lips
The Flaming Lips er et band som har utviklet seg kraftig siden de landet med romskipet sitt i Oklahoma City på midten av 80-tallet. Mine ører fanget først opp deres kosmiske signaler på Telepathic Surgery (1989), og siden den gang har jeg med stigende beundring tatt del i Wayne Coyne og hans annerledesverden. På 90-tallet stabiliserte Coyne bandet som en trio sammen med Michael Ivins og det musikalske vidunderbarnet Steven Drozd, samt produsent Dave Fridman, og det er denne konstellasjonen som har sørget for å utvikle bandet fra et skjevt skramleorkester til et mer sofistikert popband. De ga ikke ut en eneste dårlig plate på 90-tallet, men heller ikke noe mesterverk, inntil de fikk sitt velfortjente gjennombrudd med The Soft Bulletin (1999) – allment anerkjent som en av tiårets definitive rockeplater, og deres største kommersielle suksess så langt.

Yoshimi Battles the Pink Robots (Warner, 2002)
2002: A Space Odyssey
Ingen grunn til å ha lave forventninger til deres tiende album, med andre ord, og de tre årene som har gått siden sist har bare bidratt til å øke spenningen. Bak den kreative tittelen skjuler det seg en ganske trist historie. I 2000 fikk Coyne beskjed om at en venninne fra Osaka plutselig var død, og han satte seg ned for å skrive ”It’s Summertime” til dennes familie. Det utløste en prosess som så ble til dette albumet (navnet Yoshimi er forøvrig lånt fra en annen japansk dame, Yoshimi P-we er trommis i The Boredoms, og medvirker her).

Yoshimi Battles The Pink Robots er en plate der livets sårbarhet hele tiden ligger på lur, men også med Coynes sedvanlige optimisme og ellers snåle verdensanskuelse tilstede. Den følger på mange måter i sporene etter forgjengeren, og tar i tillegg dennes kvaliteter et stykke videre. Resultatet blir enda mer vekt på den elektroniske biten, dog uten umiddelbare låter som ”Race For The Prize” og ”Waitin’ For A Superman” (med et mulig unntak i den potensielle hiten ”Do You Realize??”), og er derfor en litt mindre tilgjengelig krabat, i hvert fall ved de første gjennomspillingene. Platen er dessuten noe mer nedtonet i formen, og de som for eksempel husker dem som et gitarband må lete lenge før de finner spor av slik rufs og rask her. Skulle man klare å skrelle vekk alle lydlagene, så ville man ganske enkelt finne et knippe behagelige akustiske viser, som uten videre fiksfakseri kunne minnet om Neil Young på en god dag. Men som på The Soft Bulletin har hver låt blitt grundig bearbeidet ved hjelp av alskens teknologiske verktøy, der bandet nærmest forsvinner i sitt eget computer-psykedeliske sci-fi univers. De skriver ikke så lange låter, og det er nesten litt merkelig med tanke på den noe pompøse og arrangerte stilen de har utviklet. De komprimerer heller den storslåtte popen ned mot mer radiovennlige lengder, noe som gir et tight inntrykk, men som også fører til platen forsvinner i raskeste laget.

Wayne Coyne har rukket å passere de 40, og åpningen ”Fight Test” viser noe av den modne og mer ettertenksomme stilen det har ført med seg. Den handler om hva som er verd å kjempe for her i livet, ’to fight is to defend, if it’s not now then tell me when’, og som vanlig klarer han å ta slike nære ting inn en kosmisk eller abstrakt sammenheng (’I don’t know where the sunbeams end and the starlight begins’), noe som også gjør bandet interessante å følge på tekstsiden. ”Fight Test” er uansett en litt tam åpning, men den etterfølges av ”One More Robot/Sympathy 3000-21”, som med sin delikate bassgang og svevende 60-talls lignende koring er en nydelig poplåt. Her introduseres dessuten robot-symbolet, og når Coyne synger ’…when its circuits duplicates emotions…’ er det mulig å overføre linken til selve bandet, som også strever etter å humanisere maskinene. Robot-lignelsen bringes ytterligere videre i det todelte tittelkuttet. Part 2 er en nesten-instrumental med Yoshimi P-we som desperat hyler i bakgrunnen i det som er et litt unødvendig og slitsomt intermezzo. Part 1 på sin side er bedre, og er historien om heltinnen Yoshimi som har svart belte i karate, spiser vitaminer og er svært disiplinert, noe som sannelig trengs når man skal ’defeat those evil machines’.

Aller finest blir det når de flyter over i balladene, som ”In The Morning Of The Magicians” og ”Ego Tripping At The Gates Of Hell” (lange låttitler skal det være), som er Lips på sitt mest innsmigrende. Det betyr Coyne i sitt skjøreste hjørne, i selskap med svulstige strykere, harmonisk koring og et ikke altfor overdrevent elektronisk hardkjør. I avdelingen for utenomjordisk vakker tristesse finner vi også ”Do You Realize??”. Faretruende nær en pompøs Grand Prix-schläger, men med en vinnende kraft få er forunt å skape. Temaet er også til å bli rørt av, spesielt når man tenker på Steven Drozd og hans fars kraftige rusproblemer, som vel ligger i bunn her: ’Do you realize that everyone you know someday will die’ synger Coyne, som gir slike sentimentale øyeblikk en sårbar troverdighet.

Ikke alle låtene løftes like høyt opp som disse. ”Are You A Hypnotist??” og ”It’s Summertime” sklir lett inn platen som helhet, men forsvinner raskt uten å feste seg helt. Den instrumentale avslutningen er også en påminnelse på at Wayne Coynes vokal og tekster fortsatt er bandets viktigste ingrediens, selv om de er noe troll med maskinene sine. The Flaming Lips har for lengst bevist at de er et av vår tids mest interessante rockeband, og deres utgivelser kan ikke overses av den som ønsker å holde seg orientert innen moderne rock. Yoshimi Battles The Pink Robots er et håndfast og hørbart bevis på akkurat det. Med denne har de tatt skrittet inn i et nytt årtusen, slik The Soft Bulletin var en verdig avskjed med det gamle. For egen del må jeg legge til at den ikke skapte like stor entusiasme som The Soft Bulletin de første rundene i spilleren, men etterhvert har den vist evner til å overraske og glede. Om den vil bli en klassiker på linje med forgjengeren, det er fortsatt litt for tidlig å si.

At War With The Mystics (Warner, 2006)
Jeg har tilbragt påsken sammen med Wayne Coyne. Det har nærmest blitt en vane at vi treffes omlag en gang i året. I 15 år har vi kjent hverandre, så han kan trygt regnes med blant mine nærmeste og mest trofaste bekjente. Et møte med Coyne og hans Flaming Lips er sjelden helt bortkastet. Det skjer alltids noe gøy når han er i nærheten, han bringer med seg håpets kvitrende toner, fargerik regnbue-melankoli og på én og samme tid symfonisk AOR, retrobefengt space-psykedelia og hjemmelaget lo-fi. Hva slags påskemums har han puttet i egget sitt denne gangen mon tro?

‘They tell us ’autumn’s a comin’ and soon everything around us will die…’ (“Cosmic Autumn Rebellion”)

Ah, finnes det en vakrere måte å ønske våren i møte, tenkte jeg da jeg pliret mot solen her om dagen og så verden våkne til liv.

Only a fool believes he is different from the birds in the sky
all those birds go chasin’ some better sunny days
you can’t hear them singing ’cause they’ve all gone away

Her er Coyne i sitt ess, barnslig undrende og sympatisk drømmende skaper han ren popkunst som går fra det mest sårbare over til en storslått eksplosjon av gnistrende regn – og det hersens, standhaftige fuglekreket blir symbolet for det håpet som er gjenganger i hans rare fortellinger. Akkurat hva som er platens bindende tematikk denne gangen har jeg ikke engang orket dvele over, i Coynes hode finnes et eget univers av snurrigheter som svever i tankebaner man ikke på død og liv må følge. Men som så ofte før handler det en del om liv og død, håp og oppstandelse:

Som på superfine ”Vein Of Stars”: ’Off in the future maybe there ain’t no heaven, It’s just you and me and maybe it’s just as well, ’cause if there ain’t no heaven there ain’t no hell…’ og Coyne gløtter opp mot himmelen og undrer ’who knows…?’ på en måte som fjerner all tvil og negativ energi. Det samme i platens tredje smelt; ”Mr. Ambulance Driver”: ’For everyone that dies, someone new is born…’

Men mellom slike høydepunkt dras vi gjennom en del ymse. Striden er ikke bare mot mystikerne, men også mellom et moderne sound og en form for nostalgi der ingen kommer særlig vinnende ut. Platen åpner ganske heseblesende og i overkant kreativt med ”The Yeah Yeah Yeah Song” og ”Free Radicals”. Førstnevnte som et slags Animal Collective med ELO-kick, nummer to som en Prince på syrefest med Ween – og det er ikke så gøy som det høres ut som. Det er utvilsomt en god del snop her, men sannelig settes vi på prøve mer enn én gang. Eksempelvis saggefunken ”It Overtakes Me” og instrumentale ”The Wizard Turns Me On” som havner i kategorien for overflødig materiale. ”Haven’t Got A Clue” minner litt om åpningen til Yoshimi-låten, men i likhet med ”The W.A.N.D” fører de ikke noe som helst sted. Av og til holder det ikke å svinge tryllestaven over space-kabinettet, man må ha en bærende melodi også. Det tar seg riktignok noe opp igjen avslutningsvis med den svale ryttermelodien fra Pompeii og nok en håpefull ballade i ”Goin’ On”. Men hovedinntrykket er og blir noe sprikende.

Wayne Coyne (og nå skal vi ikke helt glemme Ivins/Drozd heller) kan fremdeles skrive sanger som får voksne menn til gråte. Hans konserter, som gjerne inkluderer store teddybjørner, såpebobler og uforglemmelige lysshow vil også bære denne platen. Men her går det litt over stokk og stein. Men for all del. Du kan ikke annet enn å elske denne mannen.

Embryonic (Warner, 2009)
Free side of the moon
Wayne Coyne har siden Flaming Lips’ morgen, tidlig på 80-tallet, sørget for at de har vært et unikt veksthus av ideer, åpen for innfall med psykedelisk eksperimentering av ulik art. De siste 10 årene har de etablert seg blant de største bandene innen alternativ rock, kunstnerisk og kommersielt toppet med The Soft Bulletin. De har sopt med seg Grammys og Brit Awards, og ”Do You Realize??” er nå intet mindre enn den offisielle rockelåten for Oklahoma.

For enkelte kunne det sikkert vært fristende å fylle opp kontoen med en hitparade av et album tilpasset massene, og Coyne er definitivt kapabel til det. Derfor er det gledelig at veteranene benytter anledningen til å vise hva de er laget av, at de aldri har vært et band som har valgt letteste vei, men som fremdeles, etter 25 år evner og orker å utfordre seg selv – og sitt publikum. Embryonic er på mange måter en omfattende plate, 70 minutter lang, med et lydbilde fortettet og kantete mer enn sfærisk og luftig, alltid ambisiøs og mangfoldig.

Inspirert av doble mesterverk som White Album og Physical Graffiti, kanskje også Miles Davis’ Bitches Brew for det jeg vet, for det er definitivt en eim av 70-tallets intense electric Miles oppe i denne gryta. Billedlig talt holdes dermed ballongene og dyremaskene litt mer skjult til fordel for et mindre opplagt veier inn i skitten funk, radbrukket spacepop og symfonisk lo-fi, om det er mulig å bruke slike paradoksale tagger om et album.

Bidragsyterne underbygger omfanget. Her er Karen O (fra Yeah Yeah Yeahs) som simulerer dyrelyder, synthpoperne i MGMT og en Thorsten Wörmann, matteprofessor i Dortmund, som snakker om sitt. Embryonic er en plate der anarkiet kontrolleres gjennom erfaring, der musikalsk frihet og uryddig kaos smelter sammen med grandiose popvisjoner i et laboratorium av astrologisk tåkeprat og visjonære ideer. Er alt like vellykket? Nei. Er det mindre interessante øyeblikk her? Jepp. Men Embryonic er ikke en samling låter, men et konseptuelt dobbeltalbum som Wayne Coyne selv uttalte følgende om: ’Double albums usually fall into a couple of categories… indulgent, egotistical or lazy. They are almost always summed up as ‘would have made a better single album if only the artist would have focused themselves, edited themselves, and got down to work and trimmed the fat’.’ Selvsagt kunne de skjært bort noe fett her, men det er også dette overskuddslageret som gjør Embyonic til en plate som det vil ta tid både å bli ordentlig kjent med – og lei av. Og som han selv filosoferte: ’Either way, it’s too late… the damage has been done.’

Bandets neste prosjekt skal visstnok være en remake av Pink Floyds Dark Side Of The Moon. Enn så lenge er det mulig å dykke langt ned i dette Ummagumma av en plate.

Fleet Foxes: Sun Giant (Sub Pop, 2008)
Giant sun
Sub Pop har som vanlig en fin nese for god popmusikk, og vi ønsker med dette Seattle-bandet Fleet Foxes velkommen inn det gode selskap der klarstemte vokalharmonier og skogduftende, sommerlige åpne landskap verdsettes høyt. Anført av vokalist Robin Pecknolds ljomende fjellrene røst knytter disse revene umiddelbart vennskapsbånd med Ben Bridwell (Band Of Horses) og Jim James (My Morning Jacket). Stilmessig ligger ikke Fleet Foxes heller så forskrekkelig langt unna, men der hestene legger opp til noe mer rural, gitarbasert rock, og My Morning Jacket er tuftet på saftige sørstatstradisjoner er uttrykket mykere og mer flytende. Fleet Foxes er således like nær den elegante barokkpopen til Grizzly Bear, det smittende humøret til Akron/Family og pot-surrealismen til Vetiver.

Så er det da heller ikke først og fremst originaliteten de scorer på. Men gammel odør feies unna og lar lyset forgylle gammel glans til fordums prakt. Det er noen band som har slike evner i blodet. Fleet Foxes er et slikt; nesten irriterende vanskelige å mislike. Med sin imøtekommende andre EP presenterer de seg for et større publikum med 18 minutter pur popmagi, for oss her i Norge mest som en forsmak på deres (den aldeles glimrende – gled dere, folkens!) kommende album. Fleet Foxes lener kroppstyngden i mer i eteriske retninger av britisk folk (”Mykonos”) og vestkystnostalgien til for eksempel Crosby, Stills, Nash & Young (”Drops In The River”, ”English House”). På åpningssporet ”Sun Giant”, en nydelig korgutt-uskyldig søndagsskolegospel, og avsluttende ”Innocent Son” lar de vokalen styre det meste av kursen, og den har kraft nok til å fylle en katedral alene. Med i tillegg så avslappet backing av denne godslige, gyngende gjengen har Fleet Foxes funnet en formel med åpninger i mange retninger. Dette er et nydelig band jeg tror vi vil høre mye godt fra i fremtiden.

Girls: Album (Fantasy Trashcan, 2009)
Kids
Christopher Owens virker tilsynelatende som en av mange i rekken av Amerikas sønner og døtre med bakgrunn som outsider i lokalsamfunnet, glad i drugs, bryter med familien, begir seg ut på et målløst liv som hjemløs og/eller et omflakkende liv som kunstner, lander til slutt i San Francisco. Owens’ forhistorie bærer flere av disse karakteristikkene, men har også et innslag av mer kuriøs art – og som ikke bare nevnes her i kraft av dette, men fordi det preger debutplaten til Girls.

Jeg vil slå et lite slag for den fine nettsiden FAQ Magazine (faqmagazine.org). Her publiseres utelukkende intervjuer med undergrunnsartister av ymse slag, lange samtaler uten forstyrrende dill men med fullt fokus på objektet. De har ikke publisert så mange, men nylig var det et intervju med denne Christopher Owens som vakte interesse. Han er altså hovedhjernen bak de gryende indiefavorittene, og hadde litt av en livshistorie å berette. Owens har bakgrunn i den relativt strenge kulten Children Of God i Texas og tilbrakte sine formative år sammen med moren, isolert fra populærkulturens massekommersialiserende krefter. Som 16-åring tok han et realt oppgjør med hele greia til fordel for en ganske omskiftelig tilværelse hjemme i statene. Da hadde han bodd i Asia og Europa, uten skolegang og fått innprentet budskapet fra en gruppe som han i dag omtaler som ’super extreme’. Owens, som har rukket å nærme seg de 30, er oppfostret på Everly Brothers og Skeeter Davis, lærte å spille gitar i menigheten, digger Michael Jackson og Elvis, og heises opp som et av årets mest unike talent. Girls er da også lett å like, med catchy twang, støyende lofi-punk, surf, radiopop, doo wop, west coast (nei, de bestemmer seg ikke helt), med Owens som figurerer et sted mellom Elvis Costello og Buddy Holly. Det blir strålende anført av åpningskuttene ”Lust For Life” og ”Laura”. På førstnevnte kommer også noe av hans personlige bakgrunn umiddelbart frem, når han bretter ut om at ’I wish I had a boyfriend, I wish I had a loving man in my life, I wish I had a father, then maybe things would have turned out right’. Men Owens er ’just crazy, and fucked in the head’, og drømmer seg bort i solskinn, strandhus og grillfester. Et sjeldens fengende uttrykk for et desillusjonert sinn.

Og det er slik duoen Girls framstår (andre halvdel er en mer anonym fyr fra Santa Cruz som kaller seg JR White). Dette er California bummer solskinnsmiks, der gråtkvalte tekster møter blendende melodier, kald asfalt støter på palmesus og lyseblå drømmer. Store visjoner og simple virkemidler, litt som en Brian Wilson hensatt i en garasje med lite verktøy. For her er orkestrale arrangementer byttet ut med skranglende enkelhet og illusjonen om California erstattet med doprøyking i parken og hverdagslig realitet. Slik sett blir Beach Boys-aktige ”Big Bad Mean Motherfucker” (ikke i teksten, som dere skjønner) mest et obskurt ekko av noe som ikke har vært. Chris & Chet er ikke akkurat Jan & Dean.

Høydepunktet heter ”Hellhole Ratrace”, seks minutter som fanger noe av den kampen Owens må ha kjempet på personlig plan i en mer dramatisk musikalsk kontekst: ’Like a sad song in my sweet heart, all I really ever needed was some love and attention/But I don’t wanna cry my whole life through, I wanna do some laughing too, so come on come on come on laugh with me’ hulker han. ”Hellhole Ratrace” bygger seg møysommelig opp til en storslått hymne for de rotløse, fortapte, håpefulle, søkende sjeler der ute, og viser noe det ytterligere potensial som Girls kan komme til å få forløst senere.

Christopher Owens har uansett kommet seg ut av sitt hellhole, og Album peker mot en langt lysere fremtid for denne lovende artisten som jakter sin ’broken dream’.

Grandaddy: Sumday (V2, 2003)
The electric spacelight orchestra
Grandaddy drikker fra de samme åndelige kildene som Flaming Lips og Sparklehorse, og det er tydelig at alle som har smakt disse edle dråpene senere hengir seg ivrig til kreativ låtsnekring der både hammer, sag og strømførende kabler benyttes flittig. Jason Lytle er en blanding av Petter Smart og en landsbyoriginal. Ved å knytte bånd mellom Neil Young, Brian Wilson og Jeff Lynne har han sammen med de andre i Modesto-bandet igjen levert et funklende knippe låter i krysningen blåsnipp-folkrock og symfonisk spacepop.

Etter tidvis glimrende Under The Western Freeways (1997) og enda mer glitrende The Sophtware Slump (2000), har de nå lagt enda større vekt på en pompøs melankoli som dresses opp i et vennlig og velordnet lydbilde, med fortsatt rom for små utskeielser. Borte er riktignok de sjarmerende feilkoplingene fra debuten, men mer umiddelbare melodier som omfavner både ’tall trees & desktops cryin’ sounds’, og som på sitt beste smelter sammen til en reise langt inn i La-la-land. Selv om ikke Grandaddy er ute etter å fornye seg selv i den grad forgjengeren kunne love, er Sumday en fargerik og slitesterk skive, som om ikke annet er svært hyggelig å finne frem på en bekymringsløs sommerdag på vei fra storbyen og ut i ’the great wide open’.

Den herlig kraftfulle og potensielle popslageren ”Now It’s On” åpner dørene til solskinnet: ’Bust the lock off the front door/once you’re outside you won’t wanna hide anymore/ light the lights on the front porch/once it’s on you’ll never wanna turn it off anymore/and now it’s on…’ Storslåtte låter som ”I’m On Standby”, som kunne vært produsert av Jeff Lynne, fengende ”El Caminos In The West”, ”Lost In Yer Merry Way” og vakre ”The Final Push To The Sum” står som noen av de fineste så langt.

Lytle skildrer gjerne livet til det Moderne Mennesket og Naturen, og i en note på platecoveret påpekes det at bandet vil sørge for å erstatte alle trærne som går med i prosessen til denne platen. Dette naturvennlige synet kommer også fram i låter som ”The Group Who Couldn’t Say No”, om de to flinke selgerne som oppdager naturen etter å ha fått en feriereise i premie av sjefen: ’She’d never noticed dragonflies, her drag and click had never yielded anything as perfect…’ I ”El Caminos In The West” sier han nedslående, men håpefullt: ’El Caminos in the west/all collapsed and futureless/I’ll paint the words a simple wish/for peace of mind and happiness’. Når dette framføres av en drømmende Neil Young-lignende stemme og et band som spiller strammere enn noensinne blir resultatet både sørgmodig og blendende. I andre låter, som ”Sadest Vacant Lot In All The World” og ”Stray Dog And The Chocolate Cake”, er de nede blant fattigfolket og småbyens outsidere. Her berettes det om Datsun-kjørende fylliker og ’carload of kids with beer and cigarettes, burnin’ out and doing lawn jobs in the park’. Tekstene illustrerer på mange måter bandets dragninger, også musikalsk, der de svever mellom white trash og space age.

Videoen til ”The Crystal Lake” karakteriserer for så vidt bandet ganske godt med Grandaddy som farmer-aliens susende på himmelen i en trehytte. De lander i et moderne og uforståelig bysamfunn med stressede forretningsdamer og blinkende trafikklys før de padler nedover bygatene med kano. Tilbake til naturen.

Modest Mouse: Good News for People Who Love Bad News (Epic, 2004)
Down, men ikke helt Out
Den noe overraskende åpningsfanfaren til side, Modest Mouse dingler fortsatt med beina et sted mellom arty New York nyveiv og white thrash cowboy stompin’ fra trailerparkens indre. På sin fjerde ordentlige skive er det fortsatt som de fire hyperaktive bastardsønnene til Talking Heads, Pere Ubu, Pixies og Tom Waits som har fått i seg litt for mye av det søte liv og våkner med kuppelhue og svartsinn. Good News For People Who Love Bad News innebærer ikke noe voldsomt løft, selv om de denne gangen har med seg notable gjester som The Dirty Dozen Brass Band (horn) og The Flaming Lips (diverse instrumenter på det siste sporet). De er lette å kjenne igjen, har fått sin egen karakteristiske stil. Ustabile Isaac Brock er fremdeles like tørst, rastløs, hissig, manisk-depressiv og skarpsynt, skriver fortellinger som om det brenner lys i alle ender, mens gitaren bøyes, bendes og ustemmes i kjent stil. Ny trommis har de fått i Benjamin Weikel, men ellers er alt som det skal være i musenes rottehull.

Det har alltid vært mye turbulens rundt Brock & co, og særlig i statene har det vært en del engasjement ved bandets bevegelser den senere tiden, som deltagelse i en reklamefilm for et bilmerke, overgangen til et stort selskap og Brocks utsvevende livsførsel. Pessimistenes spådommer er i hvert fall gjort til skamme, for Modest Mouse har reist seg igjen. Det er ingen ”Truckers Atlas” og ”Cowboy Dan” her, og Modest Mouse framstår i dag mer som et mer ’gjennomtenkt og modent’ band. Det tjener kanskje platen som helhet, men samtidig har de mistet noe av den fandenivoldske gnisten fra sine tidlige skiver.

Skiva åpner meget bra. Brock lar ordene rulle nervøst ut i sin egen rytmikk på ”The World At Large”, det handler om å flyte med tross alt, slik det gjør på muntre (ja, muntre) ”Float On” også, den mer-enn fengende radiohiten: ’I backed my car into a cop car the other day, well he just drove off, sometimes life’s OK’. Det er vel omtrent så lyst som livet kan være for Brock. Med ”Ocean Breathes Salty”, ”Bury Me With It” og Pixies-møter-Rawhide i ”Dance Hall” er det mer om å gjøre å holde seg flytende på de ustabile bølgene bandet skaper, bare rave, hoje, skrike og hoppe oppogned: ’I was dancin’ on the tin roof, cat be damned. Comitting crimes running down the alley, I am the captain and you are in the galley!’ Etter den forsiktige innledningen kommer bandet inn med fullt øs. Modest Mouse er bønda i by’n, se opp, de ruller inn langs 5th avenue og spiller discopunk man kan hogge tømmer til.

De streiter seg mer opp med rolige ”Bukowski” med sitt pumpeorgel, før de går inn i bakhagen til Tom Waits (”This Devil’s Workday”), sper på med mer retromoderne funky rytmer (”The View”), og gir 16 hestekrefter fra det dype sør på skumle ”Satin In A Coffin”. Ja de setter seg til og med til hvile på den skjelvne balladen ”Blame It On The Tetons”, som ikke humper, men beveger seg smidig langs mer melodiøse kurver. ”Black Cadillacs” tar igjen noe av den innledende villskapen, med sitt vinnende, stammende refreng. Og sistelåten, ”The Good Times Are Killing Me”, binder i hvert fall det hele sammen med en åpenhjertig Brock: ’Need more sleep than coke and methamphetamines. Late nights with warm, warm whisky.’

Så da pakker de vel sammen og forlater storbyen igjen til fordel for Issaquah, Washington og lange whisky-sunkne kvelder der. Skal se det blir mye vonde historier ut av det også.

Pavement: Slow Century (Domino, 2002)
StereooeretS
Som et av 90-tallets aller beste rockband fortjener slackerikonene Pavement en skikkelig gjennomgang når deres karriere skal dokumenteres i filmformat. Med Slow Century har Domino utført jobben aldeles fortreffelig, og denne doble utgivelsen inneholder nok stoff til å glede de aller fleste av bandets mange trofaste venner – og huke inn noen nye: Her er en lengre dokumentarfilm, komplett videografi og to hele konserter, samt litt skjult ekstrastoff (ok, for å spare dere: velg plate 1, dokumentar, main menu og press venstre for å markere P’en i Pavement. Litt av et styr for et par konsertopptak, men gjemt bak denne bokstaven får vi godbiter som Malkmus’ ’håndjernstale’ ved bruddet i 1999 og en spontan versjon av låten ”REM”).

’Unlistenable, and therefore interesting’ (Thurston Moore)

Lance Bangs heter mannen som står bak både regien av filmen Slow Century og flere av Pavements musikkvideoer. Selv om han ikke er noen Scorsese har han gjort grundig nok arbeid med sin kronologiske dokumentasjon. Vi guides ubesværet gjennom Pavements tiårige historie fra oppstarten i Stockton med gitaristene Stephen Malkmus og Scott Kannberg i hovedrollen. Samarbeidet med den erfarne punktrommisen Gary Young satte fart i karrieren og de begynte å gi ut singler på tampen av 80-tallet som stort sett bare entusiaster som Thurston Moore viste særlig interesse for. Sonic Youth-vokalisten kjøpte selvsagt deres aller første sju-tommer, og kommenterer innholdet som ’unlistenable, and therefore interesting’. Da Gary Young forlot/ble sparket ut av Pavement mistet de noe av sin primale aggresjon, slik vi kan se i tidlige opptak. Med Steve West inn bak trommene fikk de til gjengjeld en stabil line-up som skulle vare i ti år: Vokalist og hovedlåtskriver Malkmus, Kannberg, West, bassist Mark Ibold og altmuligmann Bob Nastanovich. Det var en kombinasjon som skulle vise seg å fungere meget godt.

Det er viktig å huske at Pavements framvekst skjedde nesten samtidig med eksplosjonen rundt Nirvana, og det enorme fokuset som da ble rettet mot amerikansk indierock. Pavements kanskje fineste øyeblikk, Crooked Rain, Crooked Rain (1994) førte den sjarmerende kvintetten rett opp i elitedivisjonen, og midt på 90-tallet surfet de rundt mellom Lollapallooza (se hvordan de blir gjørmedynket i West Virgina), støttekonserter for Tibet og Jay Leno. Malkmus kommenterer selv de forventningene som lå i oppfølgeren, men heldigvis var Pavement et par hakk for originale til å passe inn i mainstreamen. Malkmus forstår ikke helt selv hvorfor de valgte ut den skjeve countryballaden ”Father To A Sister Of Thought” som førstesingle fra glimrende Wowee Zowee, men som han sier: ’I smoked a lot of weed back then’. Det bar back to the underground etter dette. Brighten The Corners (1997) var en liten nedtur og etter Nigel Godrich-produserte Terror Twilight (1999) har ikke Pavement så lenge igjen. Det blir mer og mer tydelig at Malkmus drar i en annen retning enn resten av bandet. Han melder så og si sin avskjed i London, 1999 med et par håndjern lenket til mikrofonstativet som symbol på hvordan han opplever det å være bandmedlem.

Som en ganske alminnelig guttegjeng fra California har ikke Malkmus, Kannberg og Nastanovich så veldig mye skandaløst å melde om sin karriere, og opptak gjennom ti år viser da også mest hvor særdeles ordinære denne gjengen var utad. Her er det lite nykker og jetset-liv, og humoren og kreativiteten har heller blitt konsentrert inn i musikken.

Alle Pavements tretten musikkvideoer er tatt med. Her bindes de sammen av ulike kryssklipp og feltopptak i kronologisk rekkefølge. De første videoene er preget av mer barnslige humoristiske innfall og en uhøytidelig gjennomgangstone. Man kan også velge å høre bandets kommentarer til hver video, og det er like underholdende som det er uinteressant, med stort sett slengbemerkninger av popcorn-typen: ’Wow, I’ve never seen this video before…!’, og ’Hey, you’re a great actor, Bob’. Noen mener at en god video kan redde en dårlig låt, men ikke en gang relativt simple videoer som ”Range Life” og ”Rattled By The Rush§ klarer å dekke over låtenes kvaliteter. Budsjettene økte utover i karrieren, og ”Father To A Sister of Thought”, Spike Jonzes ”Shady Lane”, ”Stereo”, ”Carrot Rope” og ”Major Leagues” tilfredsstiller både syn og hørsel.

De to liveopptakene er begge hentet fra deres siste turne i 1999 (fra Seattle i juli og Manchester i desember). Sistnevnte er best både i intensitet og lydkvalitet, men er bare en drøy halvtime i lengde. Seattle-konserten er merkelig tam, selv muligheten til å velge mellom to kameravinkler kan ikke skjule en statisk og ganske ordinær opptreden. De tiner riktignok noe opp på slutten, og selv om mye av låtmaterialet naturlig nok dreier seg mye rundt Terror Twilight, så banker de også inn 90-tallsklassikere som ”Gold Soundz” og ”Cut Your Hair”.

Pavement var aldri så destruktive som Nirvana eller så umiddelbare som for eksempel Weezer. I krysningen mellom Malkmus’ noe dandy vokalstil og røslige Bob Nastanovic’ mange innfall, intelligente tekster, skrudde melodier, lo-fi holdning og en naturlig coolness lå noe av nøkkelen til bandets vinnerformel. Det er nesten så man savner 90-tallet etter noen timer med Slow Century.

Mercury Rev: All Is Dream (V2, 2001)
Mikkel Rev i drømmenes flosshatt
Med See You on the Other Side (1995) begynte Mercury Rev sin lange reise mot drømmenes eventyrverden. Mens deres to foregående album utmerket seg på mer støyende maner, viste de på denne at det gikk an å utfolde seg uten å sprenge lydmuren. De videreutviklet seg med Deserter’s Songs (1998) og opplevde en av disse merkelige og plutselige mekanismene i musikken og ble stjerner ut fra en nærmest klar himmel. Deserter’s Songs står fortsatt igjen som en av de bedre platene fra 1998, og sånn sett oppnådde amerikanerne en fortjent kommersiell rus.

Mercury Rev har tatt seg god tid til oppfølgeren, og det vil være et understatement å si at forventningene har vært store mot neste trekk. Basisen i bandet er fortsatt eks-Flaming Lip Jonathan Donahue, bassist og produsentkjendis Dave Fridman (Mogwai, Jane’s Addiction, The Flaming Lips), Grasshopper og den nye trommisen Jeff Mercel. Sammen med en haug gjestemusikere kan disse gutta vanskelig trå feil. Vi blir ledet inn i drømmens verden av et orkester som høres ut som rulleteksten fra en gammel Hollywood-film, før Donahues spinkle stemme blir alene med pianoet. ”The Dark Is Rising” er en tidløs låt som kombinerer det orkestrale med Neil Youngs visetradisjon, og er en bløt og nydelig åpning. ”Tides Of The Moon” er et annet høydepunkt. Dualiteten mellom det håpefulle og dommedagsfylte, med et buldrende mørke avventende i bakgrunnen som etterhvert presser seg frem, det er Mercury Rev opp mot sitt beste.

Flere spor blir dessverre irriterende enkle, og mangler den magien som bandet klarer å frembringe i intense øyeblikk. Dette preger låter som den svingende poplåten ”Chains” og ”Lincoln’s Eyes”, som minner mest om en marerittaktig barneregle fra filmen De Fortapte Barns By. Her savner jeg et forløsende trekk eller et kreativt inngrep eller to. I en tekstlinje på ”A Drop In Time” heter det (i beste Being John Malkovich-stil): ’…stuck inside of Leonard Cohen’s mind’, og den har en melodi som faktisk minner om Cohens viser, godt skjult bak en litt barnslig fasade. ”You’re My Queen” begynner fascinerende, men er egentlig over før den starter. Alle disse sporene svinner hen altfor fort, uten å etterlate annet en svak stemning av ubestemmelig og forbigående art. ”Little Rhymes” er ganske streit, men utmerker seg med nydelig pedal steel, anstrøk av psykedelia og vinnende vokal, og er en nyttig påminnelse på hvorfor vi egentlig er så glad i dette bandet.

Den eneste låten med seriøs lengde er sistesporet, ”Hercules”. Med sine åtte minutter får endelig bandet tid til å bygge seg opp og slippe seg løs. Det er godt å høre, og mangelen av dette er egentlig et savn gjennom hele albumet. All Is Dream er selvfølgelig en godt gjennomført og tidvis uimotståelig forførende, men nok ikke den klassikeren mange håpet og ventet på. Selv om den trekker veksler på forgjengeren, savnes en liten gnist som ”Goddess On A Hiway” eller ”The Funny Bird”. Den er nok like jevn, og selv om Mercury Rev for første gang viser tegn på stagnasjon har de heldigvis havnet på et delikat sted. I drømmenes verden. ’We live in a dream! I have been to one of their meetings, they live above a convenience store…’ (David Lynch).

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release.