Year of the Rooster: Retroåret 2017

Fortiden blir lengre for hvert år. I 2017 har det kommet så mange flotte reutgivelser og samlinger at man nesten ikke trenger å høre på ny musikk. Vel, bare nesten da. Vi har feiret at Bob Seger og Yoko Ono, for å ta to vidt forskjellige artister som eksempel, har kommet på plass i de digitale platehyllene, men aller viktigst var selvsagt at hele katalogen til ECM nå endelig er tilgjengelig i sin fulle bredde. Kvalitetsgarantister som Numero, Strut og Light in the Attic, og vår hjemlige Runde 2, bidrar til å pumpe ut gull fra arkivene, og eldre utgivelser blir til stadighet støvpusset og nylansert. Dette er mine fem favoritter fra retroåret 2017:

Hüsker Dü: Savage Young Dü
(Numero)


Numero er alltid en kvalitetsgaratist, og markerer sitt katalognummer 200 med praktboksen Savage Young Dü der de dokumenterer den tidlige fasen til Hüsker Dü. Her får du 69 låter, derav 47 tidligere uutgitte, som følger Minnesota-trioen fra den spede begynnelsen i 1979 og fram til de signet med SST i 1983. Dette er en viktig og fullverdig dokumentasjon av et band som utviklet seg fra ubehøvlet punkrock til et av de aller mest sentrale bandene i framveksten av den amerikanske undergrunnsscenen. Savage Young Dü høres digitalt, men nytes også i fysisk format i kraft av en massiv og godt illustrert bok.

Lal & Mike Waterson: Bright Phoebus
(Domino)


Nydelig remastering og reutgivelse av et særs vanskelig tilgjengelig album, opprinnelig utgitt i 1972. I tillegg til the Watersons ble innspillingen gjestet av nær sagt halve den britiske folk-scenen på 70-tallet: Martin Carthy, Richard Thompson, Ashley Hutchings, Dave Mattacks, Tim Hart og Maddy Prior er alle med her, på en plate som jevnlig og rettmessig beskrives som ‘a folk-noir masterpiece’.

Neil Young: Hitchhiker
(Reprise)


Man blir aldri ferdig med Neil Young. I hvert fall vi som er ekstra glad i den midtre 70-tallskatalogen hans. Hitchhiker har ligget på lager i hans legendariske arkiver altfor lenge, selv om mange av låtene herfra har sivet ut i årenes løp. Sammen med produsent David Briggs gjennomført Young såkalte ‘full moon sessions’ i årene 1975-77, og det er fra en slik kveld disse opptakene stammer fra. Nærmere bestemt 11. august 1976. Sammen med etablerte klassikere som “Pocahontas” og “Powderfinger” dukker også uutgitte “Hawaii” og “Give Me Strength” opp på en skive som bærer med seg den endeløse solnedgangen fra California på 1970-tallet slik bare Neil Young klarer å fange den.

U-Men: s/t
(Sub Pop)


Jeg har så vidt nevnt U-Men her inne tidligere, og nå har jammen meg Sub Pop skrapet sammen hist og hint fra dette oversette bandet fra Seattles pre-grunge periode. Mark Arm (Mudhoney) har skrevet liner notes, og han beskriver dem egentlig bedre enn noen andre: The U-Men are one of the best bands I’ve ever seen. They were hypnotic, frenetic, powerful and compelling. It was impossible to resist getting sucked into their weird, darkly absurd world. They effortlessly blended The Sonics, Link Wray, Pere Ubu, and Captain Beefheart. Their shows were loose-limbed, drunken dance parties and no two shows were alike. The U-Men were avant garage explorers and, most importantly, they fucking rocked.

VA: Sweet As Broken Dates: Lost Somali Tapes
(Ostinato)


Det kommer tonnevis med samleskiver fra hele globusen i løpet av et år, enten det er psykedelisk rock fra Ghana eller strupesang fra Tibet som blir dokumentert. Så mye fet musikk fra alle verdenshjørner og tidsepoker, så liten tid til å sette seg inn i alt. Denne får lov til å representere musikk som ofte blir ignorert, i hvert fall med vestlige øyne. Sweet As Broken Dates: Lost Somali Tapes er ikke bare en musikalsk skattekiste, som omfavner funk, Afrobeat, reggae, folk og mer, men også en kulturell dokumentasjon over et land som var – og sikkert er – langt mer enn borgerkrig og flyktninger. Vakker musikk, trist bakteppe.

…best of the rest…
The Replacements: For Sale: Live At Maxwell’s 1986
Drivin ’N’ Cryin’: Mystery Road (Expanded edition)
Buffalo Tom: Let Me Come Over: 25th Anniversary Edition
Throbbing Gristle: 20 Jazz Funk Greats (Remastered)
Fingers Inc.: Another Side
Acetone: 1992-2001
VA: Wayfaring Strangers: Acid Nightmares
Jackie Shane: Any Other Way
Mulatu Astatke: Mulatu of Ethiopia

Retroåret i spillelister

Vil du grave litt mer ned i musikk fra fortiden, nær og fjern, så har jeg plukket ut noen anbefalte spillelister på TIDAL laget i 2017, som inkluderer både strømlinjeformet country, punk, psykedelisk soul og frihetsjazz for å nevne noe. Bør være litt for enhver smak, i hvert fall for den som er nysgjerrig på musikk. God fornøyelse!

Murder Ballads: Stories of Misery & Mayhem

Murder ballads have a history that goes back to pre-modern times, with many originating in England and Scotland and written down, printed and sold on broadsheets already in the 17th century as true crime novels of their time. These dark and often grotesque stories have endured during the centuries in their purest form or mutating into something slightly different as they found new life on the other side of the Atlantic with the European settlers. A classic example would be the Appalachian murder ballad “The Knoxville Girl”, which can be derived under various names back to English ballads from the 1500s. But murder is also a frequent topic in American ballads, as Library of Congress states: “Many murder ballads were composed in America, especially after famous murder cases. An example is «Pearl Bryant,» a fictionalized account of the murder of Pearl Bryan in Kentucky in 1896.” This playlist is a collection of some of the most famous Murder Ballads, including “Tom Dooley”, “Stagger Lee” and “In the Pines”, as well as some more recent examples of the genre. [Ill: «Anguish», Albrecht Schenck, public domain]

Rumba on the River: Congolese Classics

The Democratic Republic of Congo (DRC) harbors one of the most varied and vibrant music scenes in Africa, particularly centered on the capital of Kinshasa. Formerly known as Belgian Congo and Zaire, DRC started to develop a pan-Congolese musical identity after World War II with Latin tinged Rumba as the main craze. The formation of the popular and highly influential Le Grand Kallé et l’African Jazz (African Jazz) in the early 1950s turned out to be an important event in terms of shaping a unique musical identity as well as giving voice to a rising national self-confidence. African jazz also introduced African music to Europe, and their «Indépendance Cha Cha» (1960) is commonly considered as one of the first Pan-African hit songs. Congolese rumba (or Soukous) is still an important and integrated part of Congolese music, alongside added inspiration from funk, psychedelia and later hip-hop and electronica. Follow the musical development from colonial to modern times and gives you a glimpse into a highly exciting and energetic music scene.

Country Got Soul

It came out of the south. Centered in the ‘Country-Soul triangle’ of Memphis, Nashville and Muscle Shoals in the 1960s, Country Soul was the merging of country and soul music, bridging two genres sharing so much of the same genealogy. The styles were largely segregated at the time, exacerbated by racial identifications of their respective fanbases, but drew from the same musical lineage of gospel, rhythm & blues and folk. The irresistible and triumphant mixture of country and soul worked in favor of both styles and transcended the ‘musical color line’. This playlist guides you through some classics from the Country Soul triangle and beyond.

Surfin’ the Gutter: L.A. Punk Classics

Los Angeles and its surrounding areas are crucial for the birth and development of US punk music. A social movement of Regan-era misfits grew out of the vast and affluent suburbs of Orange County, California, and spawned the birth of hardcore punk in the late 1970s (Santa Ana’s, The Middle Class, Hermosa Beach’ Black Flag, and others). The Los Angeles punk scene is also closely associated with the birth of the melodic and super catchy pop-punk scene (Bad Religion, Descendents, NOFX), and Southern California is thus to a large extent responsible for the alternative rock explosion of the 1980s and 1990s. Enjoy this selection of vintage SoCal punk classics, including FEAR, The Germs, The Dickies and loads more.

Soft Rainbow Summer: Sunshine Pop

The soft, sweet sounds of Sunshine Pop (or Soft Pop) naturally arose in 1960s Southern California, drawing on several vibes of the era, including folk, psychedelia and easy listening. Characteristics include lush vocals, light arrangements and an overall sunny vibe. Groups like The Beach Boys, The Mamas & the Papas, The Turtles, The Association and the 5th Dimension are commonly considered important influences and popular archetypes of a style more than often populated with lesser-known acts. Sunshine Pop has amassed quite a cult following over the years, highly regarded and saved from obscurity by notorious album collectors from all over the world. Let the sunshine in! (Cover picture: Summer Nomads, Life Magazine August 14, 1970).

Electric Samurais: Japan Inside/Out

Japan boasts an extremely eclectic and wide-ranging music scene with prime artists on every level of the musical scope and beyond. This playlist is by no means an attempt to capture the entire national music identity of Japan, but is merely a glimpse into some of the most exciting, experimental and ethereal music coming out of Japan from the 1960s and onwards. Dig into this collection of gems from naive pop art to pure noise bliss.

Psychedelic Africa: Rainbows Over Sahara

Afro rock, psychedelia and raw funk played an important role in the music scene of many African countries from the 1970s and forward. Zamrock came out of Zambia to characterize a scene that was equally inspired by Jimi Hendrix and James Brown (including bands like Witch, Ngozi Family, Amanaz). Nigeria has a long and rich history, not to mention other West African countries like Benin and Togo, and of course among the Tuareg people of Niger and Mali. This musical journey takes you through some of the many highlights from the psychedelic sounds of Africa.

United Forces: Metal Punx

Metal heads and Punk kids used to squat on separate sides on disgruntled youth. But during the 1980s, the two camps found common ground through numerous crossover acts. This playlist highlights some bands and albums that helped unite metal and punk, tearing down subcultures’ dividing lines and paving way for new directions in hard rock in the years to come. Kicking it off with S.O.D’s «United Forces» as the perfect embodiment, and also including D.R.I, Black Flag, Metal Church and tons more.

Touch & Go: 30 Years of Discomfort

Touch & Go is among the most important independent record labels in alternative rock, not only for being home to 1980s pioneers like Butthole Surfers and Big Black, but also for providing a crucial nationwide network of underground culture. Touch & Go started out in 1979 as a music fanzine based in Lansing, Michigan, before turning into a record label that soon relocated to Chicago. Touch & Go soon enough broadened their hardcore punk roots (Negative Approach, The Meatmen) and expanded into unknown sonic terrain with seminal acts like Scratch Acid, Killdozer, Slint and Urge Overkill, and into the 2000s with bands like Yeah Yeah Yeahs and TV on the Radio. Corey Rusk has been in charge of Touch & Go since the early 1980s, and still maintains the label, while now basically handling back catalog. Join in to a trip in the archives and some highlights from a catalog packed with gems, presented more or less in chronological order.

Black Gold of the Sun: Psychedelic Soul Explosion

In the latter part of the 1960s, many soul and R&B artists started to embrace the psychedelic rock sounds of the time, leading to a new and exciting hybrid dubbed Psychedelic Soul. The style turned out to be an inventive and influential musical trend especially for the subsequent birth of funk and disco, which eventually replaced it in mass popularity. Join in for a ride back to the heyday of psychedelic soul and artists like The Temptations, Curtis Mayfield, Shuggie Otis, Sly & the Family Stone, and many others.

Jazz Is Freedom

Jazz is all about freedom from musical boundaries, exploring the unknown and looking ahead. This daring attitude resonates well with the avant-garde jazz pioneers in the 1960s, and on this playlist we pay tribute to just some freedom fighters – from Ornette Coleman and Pharoah Sanders to torchbearers in the modern day.

Wild Rodeo Ride: Cowpunk Classics

Cowpunk was term being used in the 1980s to describe bands that married traditional country and untamed rockabilly energy with a punk attitude. Los Angeles was a particular hotbed of cowpunk, and the scene is a precursor to the alt.country wave of the 1990s and what is being called Americana since turn of the century. This playlist gives you a taste of some cowpunk classics, including true pioneers and artists based more in the outskirts of the style.

Countrypolitan: Country Pop

With its blend of string-laden pop, sweet vocal harmonies and sensible country tunes, Countrypolitan followed the Nashville Sound as a hugely popular style throughout the late 1960s and 70s. Here are some radio friendly chartbusters alongside other favorites from the era.

The Nashville Sound

When the honky tonk of the early 1950s turned into rockabilly, the country roads led to a more prop friendly format known as the Nashville Sound. Studio producers Chet Atkins and Owen Bradley helped develop this style, replacing hillbilly instruments with strings and background choruses in an effort to reach the more adult oriented and commercially broader Nashville market. While honky tonk lyrics often dealt with working class issues like alcoholism, failed marriages and adultery, the Nashville Sound offered a more escapist approach both in tone and prose. Enjoy some of the era’s prime material, featuring timeless songs from the likes of Jim Reeves, Patsy Cline and many more. The Nashville Sound would later become known as Countrypolitan, distinguished from the Nashville Sound by even more lush arrangements and softer sounds.

Jazz Got Soul

Soul Jazz developed in the 1950s and is characterized by its mix of jazz, soul, blues, gospel and rhythm & blues, and closely associated with the hard bop style. We’ve picked out some groovy and soulful favorites that fit into this rather open category, including Cannonball Adderley, Lee Morgan, Jimmy Smith and other masters of soulful jazz.

More Sad and Slow Hits

In the early 1990s some bands started to turn inwards, imploding rather than exploding, in direct contrast to the prevailing indie/rock and post-grunge hegemony at the time. Terms like ‘slowcore’ and ‘sadcore’ were used to describe such artists that played really slow or really sad music. Or quite often both. Slowcore is not defined by one clear identity, but relates to hushed shoegaze, bleak singers / songwriters and experimental post-rock outfits that all found a common affinity in doing it slow. Press play and be patient.

Memphis Got Soul!

When President Barack Obama paid tribute to Memphis soul in 2013, he called the sound of Soundsville, U.S.A. “A music that, at its core, is about the pain of being alone, the power of human connection and the importance of treating each other right. After all, this is the music that asked us to try a little tenderness. It’s the music that put ‘Mr. Big Stuff’ in his place,” referring to Jean Knight and Otis Redding. Memphis soul grew out of Southern soul in the 1960s, immortalized on labels like Stax, Hi and Goldwax. Commonly described as more sultry and stylish than its origins in Southern soul, Memphis soul was a defining direction until disco changed the scene in the later parts of the ’70s. This is a collection of (mostly) vintage gems from a wonderful period in the history of music.

Intricate Guitars Inventive Rhythms

Math Rock is a term first used in the latter part of the 1980s and 1990s to describe a wave of inventive, new bands more than willing to stretch the limits with rhythmic structures and time signatures. Artists like Bastro, Shellac, Hella and Don Caballero are prime examples on bands shirking complexity in favor of simplicity and angularity in favor of the straight ahead sounds. Math Rock is no strict genre, more likely to be rejected by the ones involved, and is related to post-hardcore and emo as to jazz, prog and punk. The common denominator is their willingness to experiment, their openness for the adventurous and their courageous attitude toward the unknown. We cherish all of these with handpicked delights from just some of the names tied to the sound of intricate guitars and inventive rhythms.

Reklamer

The Fairy Queen of Eden: Shirley Collins

shirley-collins_eva-vermandel_1200It’s been a while since Shirley Collins sang in public. As a matter of fact, when that last happened Michael Jackson had just released Thriller and E.T. phoned home from the movies. Ronald Reagan was gunned down on the streets, and the Falkland Wars between England and Argentina had just began. Commodore 64 was launched, and tech savvy consumers could actually buy a CD player for the very first time, the technological shift was so distinct, TIME magazine even named the computer ‘Man of the Year.’

Nothing could be further from Shirley Collins’ interest than some tech boom. Her entire musical life is based upon deep knowledge, understanding and love of musical roots and tradition, following the long lines of history more than chasing the latest craze. Her magic story is far too extensive to narrow down over a few paragraphs, but in short she made a career as one of the most significant and cherished voices of 20th century British folk music.

Born in 1935 into a folk music family – her father a milkman and her mother a communist – she left Hastings for London in 1954 to sing at folk clubs and research folk music at the legendary venue Cecil Sharp House. She soon met and fell in love with American folklorist and ethnomusicologist Alan Lomax, already famous at that time, and by 1960 she had recorded her sparsely arranged first albums, Sweet England and False True Lovers.

In 1959 she embarked on a trip to the Deep South with Lomax, making pioneering field recordings across the region where, among others, they managed to capture James Carter and his chain gang – later of O Brother, Where Art Thou? fame – in a penitentiary, discovered the previously undocumented blues legend Mississippi Fred McDowell and recorded Appalachian singer Texas Gladden.

shirley_collins_folk_rootsReturning back to Britain, Shirley Collins built a steady solo career. Often accompanied with her sister Dolly, a gifted arranger and composer in her own right, Shirley cementing her role in the rapidly blossoming English folk scene. In all she recorded over 20 albums, including the highly-influential Folk Roots, New Routes (1964), a collaboration with avant-garde guitarist Davy Graham, her seminal work Anthems in Eden (1969), done with Dolly, and the eclectic masterpiece No Roses (1971), which spawned the folk group The Albion Band. Existing in the very center of the emerging electric folk rock and acid folk circuit, Collins managed to maintain a sort of noble grace, fusing elements of contemporary folk with archaic, pre-modern roots.

Author Rob Young describes her voice and this duality in, Electric Eden, his thorough book about British folk music:

‘Her voice was uniquely suited to this purpose: not heavily accented, but with enough flattened vowels to indicate her provenance in the south-east. But the main quality was its clarity and neutrality. Sometimes accused of coldness, her voice was in fact an ideal folk voice, sounding as though it was grappling with the words for the very first time, and yet equally as though it was so inured to the pain and suffering so often portrayed in the songs that it had insulated itself from them.’

shirley_collins_anthemsWhile being part of the flowery counterculture scene at the time, she also kept her distance from the psychedelic underground; Shirley Collins’ culture was in many ways steeped in a deeper soil. This incident, taken from Electric Eden, can serve as a sufficient example: Once, while the Collins’ sisters played with Robin Williamson of the Incredible String Band, he urged them to expand the session with some drugs: ‘You’ve never seen a tree until you’ve taken LSD,’ he said, prompting Dolly Collins to snappily reply: ‘I know perfectly well what a tree looks like!’

In 1971 Collins married mellow musician Ashley Hutchings (Fairport Convention, Steeleye Span), and the two came to represent a return to a more pure and honest tradition of British folk music. Collins, always concerned about the rural working-class from where the songs first spawned, continued working with her partner in the first half of the 1970s in various constellations, including the acoustic Etchingham Steam Band

And then it got quiet.

Ashley Hutchings left her in 1978, and Collins lost her singing voice due to suffering a form of dysphonia in the aftermath of the turbulent split, leading her to withdraw from performing and recording, and retreat to civil jobs outside of music.

Along with the likes of Colin Meloy (The Decemberists), Angel Olsen and Graham Coxon (Blur), British comedian, writer and musician Stewart Lee is among the many who’s lauded her in the silent years. In his extensive liner notes for Collins’ new album, Lee reminds us on how it was: ‘It’s not possible for any music fan born in the last twenty years to imagine the impossible darkness, and also the thrilling mystery, of the pre-internet age; when legends might yet be sustained by over-the-counter word of mouth; or by tip-offs and tape trades from movers and shakers; and when off-the-radar artists were still gossamer ghosts. You could not Google Shirley Collins. There was no Google. And she was gone. And even post-Google, the essence of Shirley resists reduction to a Wiki page of verifiable detail.’

David Tibet, of the experimental neo-folk band Current 93, has played a particulary crucial role, coaxing her since the early 1990s and patiently persuading Collins to find back to her voice and return to recording.

So now, after decades of silence, the fairy queen of British Folk Music is finally back again. Titled Lodestar, her first album in 38 years is a collection of English, American and Cajun folk songs dating from the 16th Century to the 1950s, tying bonds to her profound love of the English Folk Song and her journeys to the Mississippi Delta.

We had the honorable opportunity to speak with Shirley Collins about the past and the present.

shirley-collins_eva-vermandel_2

In 1959 you went to the Southern United States with Alan Lomax on what I understand turned out to be an important and historical musical journey for you. What do you find especially intriguing about the American folk and blues?

I am fascinated by the way the British songs and ballads that were taken over to America by early settlers were gradually changed, especially in the Southern mountains. At the same time you can find songs that remained intact, complete versions.

Also, I love the way that the mountaineers sing – shrill, high and lonesome. In a way it reflects their way of life, tough and rather isolated. As for the blues – how can you help but love them. The voices are wonderful and genuine; what the blues say is full of truth about lives of black people, and the form of the blues is so compelling and beautiful to listen to.

shirley_collins_trueknotYou’re also well known to focus on rural and pastoral material from your home area in southern England. What, in your mind, are the common grounds between British and American folk music, and where did you place yourself in such a context?

As I said, the American tradition springs from the British one – it’s a continuation of it, although over time there are changes. Where did I place myself? When I was in the South in 1959, right in the middle I think. So many of the people I met there were really pleased to meet someone from “the old country,” especially someone who not only loved their music, but could sing English versions of their songs.

In what way, if any, did inspiration from the Deep South transform into your take on English folk music?

It didn’t really.

You’ve said that you ‘believed in English music and believed in its source.’ What is the essence of English music and what sources do you consider the most valuable?

Our most valuable source is the field recordings made in the 1950s and ’60s here, as you can hear the way the songs were sung, as well as many, many variations of the actual song. But of course, the earlier collectors, who worked without the benefit of sound recordings, are immensely important too.

The essence of English music? The gentle melancholy of many of the songs, the beauty of the tunes, the fascination with the words. And here I’m talking about the best of the songs – there are many that aren’t that good, as well!

shirley_collins_adieuWhy did folk music resonate so well with young people then, and what do you think made it relevant to the pre-war generation?

Perhaps it was the independence of the folk music revival; and the fact that it was music they could sing and play themselves – not out of reach.

I’m interested in your 1965 album, the rare and influential Folk Roots, New Routes, that you made together with Davy Graham. In the liner notes your then husband Austin John Marshall draws comparisons to blues, jazz, Appalachian and Eastern music. Can you please shed some light on how you approached this recording and how you consider this album today?

I approached it with an open mind! I don’t like jazz … but that’s where Austin John first heard Davy play, in a jazz club, and he was playing an exotic mix of those you mention above. He invited Davy out to our house. Davy played me an Irish song “She Moves Through the Fair” with an accompaniment that drew on Irish, North African and Indian music – and it worked! I loved it! And I could tell straightaway that it would certainly work with Appalachian songs without losing their identity – and the English songs, too.

Davy was a very sensitive musician, as well as being a genius on guitar. So I was thrilled to be able to work with him on a few live performances and to record Folk Roots, New Routes. I think it’s a fine album; it’s got integrity and still holds up today.

1965 seems like a watershed year, when you, Donovan, John Renbourn, Bert Jansch, Jackson C. Frank and others released albums, all rooted in folk traditions but also in many ways pointing forward. In what way do you consider this a transitional time of British folk?

I don’t agree that they were rooted in folk traditions – or not my idea of folk music anyway. Mine is the music that came from the rural working classes, and I don’t think that any of those people really delved deeply into that.

shirley_collins_norosesYou later worked with Joe Boyd and folks from the Incredible String Band, released albums on the iconoclastic Harvest label and gave us the eclectic album No Roses in 1971. Can you please try and describe this period of time in terms on how you found your role ‘between’ traditional culture and the psychedelic expansion at the time?

Although I worked a little with the Incredible String Band, whose early albums I really liked, I was never part of the psychedelic scene. That never suited me at all. No Roses was an album of really fine English traditional songs – and with brilliant musicians. So that even while it was a folk-rock album, the songs didn’t change, nor did my singing of them.

How did you befriend David Tibet and what has he meant for you in terms of you now returning as a recording artist?

David Tibet found me – and befriended me in the first place. He liked my old albums, and hoped to encourage me to sing again. He released a CD, A Fountain of Snow, and I sang a couple of songs on his albums. So in his way, he started me off again, although it would 20 years or so later that I could sing in public – and that was at Tibet’s persuading. And that was the start of what would lead on to my recording Lodestar, so I have a lot to thank him for. He and I have become close friends, and he’s still a great supporter of my work.

shirley_collins_lodestarCan you please guide us briefly through Lodestar and let us know what we can expect from you this time? As I understand there’s some sort of circle here, since it also includes tracks tracing back to 1959 and your Delta travels.

Yes, there are two ballads that were recorded on the 1959 collecting trip with Alan Lomax, one from Virginia sung by Horton Barker ‘The Rich Irish Lady,” and another, much more light-hearted, “Pretty Polly,” that I personally recorded from an Arkansas singer, Ollie Gilbert.

Otherwise, the songs are all English, with the exception of a Cajun song that Ian Kearey – fine musician, long-time friend and the musical director of Lodestar – played to me. I fell in love with it immediately: “Sur le Bord de l’Eau” recorded in 1927 by Blind Uncle Gaspard, on Vocalion. So I sing it in my Sussex French!

It’s quite a hard-hitting album, nothing cozy about it, and we had a variety of instruments: hurdy-gurdy, 12-string resonator, concertina, fiddle, banjo, various stringed instruments including cello and viola, a harmonium, percussion, an organ pipe, English half long pipes, a Morris dancer and birdsong from the bank at the back of my garden!

I think you could call it a grown-up album…

* * *

The documentary The Ballad of Shirley Collins is currently in production. Collins was given the ‘Good Tradition’ award at BBC Radio 2 Folk Awards and elected President of the English Folk Dance & song Society (both in 2008) and awarded an honorary doctorate in Music from Sussex University earlier this year. She released her first memoir America Over the Water in 2004 and is currently working on her second book. She is an MBE – Member of the Most Excellent Order of the British Empire. Lodestar dropped November 4, 2016 on Domino Recordings.

Bjørn Hammershaug
First published October 14, 2016 on read.tidal.com

Tåkefyrsten: Bill Callahan & Smog

Bill Callahan vokste ganske raskt fra å være en av cirka ti millioner småfrustrerte amerikanere med kassegitar, til å bli en av vår tids mest markante låtskrivere og utøvere av personlig tristesse. Fra skrale hjemmelagde kassetter og noen haltende utgivelser tidlig på 90-tallet har det stort sett gått oppover med den nedstemte mannen. Gjennom helstøpte albumklassikere som det nakne mesterverket The Doctor Came at Dawn (1996), country-pregede Red Apple Falls (1997) og potente Dongs of Sevotion (2000) har vi fått anledning til å bli godt kjent med hans musikalske og sjelelige utvikling.

Knock Knock (Domino, 1999)
Siden den hjemmesnekrede debuten Sewn to the Sky (1990), har Bill Callahan vokst fra å være en anonym og sky kjøkkentrubadur, til å bli en av 90-tallets mer markante undergrunnslåtskrivere. Med sine nesten ubehagelig personlige tekster og lo-fi stil, har han klart å sette et klart særpreg på sine mange gode utgivelser. Med Wild Love (1995) og The Doctor Came at Dawn (1996) sendte han med storslått enkelhet sin melankoli ut til verden. Red Apple Falls (1997) gjorde det klart at Smog hele tiden utviklet seg mot en mer arrangert produksjon og noe mer imøtekommende låter. Dette videreføres med Knock Knock, som også inneholder flere positive overraskelser.

Det er en mindre rastløs og en tanke mer moden Callahan som sprer sitt budskap denne gangen. Som han sier i ”Teenage Spaceship”: ’I was a teenage smog/ Sewn to the sky…’. Med både et trist blikk bakover i tid og et mer optimistisk øye fremover, tar han oss med på en reise inn i sin verden. Han starter optimistisk med å flytte ut på landet i første låt, «Lets Move to the Country», der han proklamerer at ’…my travels are over’. Det legger til grunn en positiv ro, som preger mye av platen. Tekstene er langt fra lystige, der bitre minner, knust kjærlighet og forstyrrende familieforhold er noen av temaene, men de sees likevel i et litt mer distansert lys enn tidligere: ’Bitterness is a lowest sin, a bitter man rots from within’, erkjenner Callahan. Til tross for sin selvpålagte søken etter ro og harmoni, ender han likevel til slutt med å dra rastløst bort på ny: ’I had to leave the country, though there was some nice folks there, and now I don’t know where I’m going’ («Hit the Ground Running»).

Selv om tekstene er den bærende kraften og vokalen på mange måter det mest fremtredende instrumentet, har det også blitt lagt mer vekt på den musikalske siden av bandet. Både «Hit the Ground Running» og «Cold Blooded Old Times» er drivende, tidvis fengende låter, mens «Held» drypper av støy og rivende gitarer. Chicago Children Choir legger en fin stemning på to av låtene, og «No Dancing» er noe av det nærmeste Smog har kommet noe som ligner på allsang!

Det er likevel det introverte og lavmælte som dominerer, en form som absolutt passer Smog best. Rundt helt enkle melodilinjer, akkompagnert av tidvis bare et piano, syr Bill Callahan sine vakreste viser. Monotont, men melodiøst – sårt og vakkert, som i «River Guard», eller i svanesangen «Left Only With Love», der en ensom gitar omkranser en kort, vakker tekst.

Produksjonen er nok en gang holdt svært godt i hevd av aktive Jim O’ Rourke (Gastr del Sol, Red Krayola mm) – som ikke akkurat er noe hinder for kred-status i dag. Han har særlig fått den mørke stemmen til Callahan godt frem i lydbildet, og gitt Knock Knock en varm og romslig lyd.

Accumulation: None (Domino, 2002)
Parallelt med sine album har Smog Callahan gitt ut en anselig mengde singler som nå kan være ganske så harde å få tak på. Derfor kan de av oss med enkelte hull i samlingen ta i mot Accumulation: None med åpne armer. Her er det samlet sammen tolv spor fra 1991-2002 som tidligere har vært spredt rundt på ymse steder, og den inneholder både radio-opptak, single-kutt og til og med et helt nytt spor.

Det går litt hulter til bulter med årene i låtrekkefølgen, men det skjuler ikke at både lydbilde og låter har tatt store skritt fremover siden de første forsøkene. Albumet starter og slutter med opptak fra 1991, og de korte snuttene ”Astronaut” og ”Hole in the Heart” er som rammer rundt resten av innholdet. Sistnevnte låt er hentet fra singlen Floating (1991), der også det snaue og skurrende tittelkuttet er tatt med som en liten obskuritet.

”Chosen One” var det beste sporet fra tredjeskiva Julius Caesar (1993), men denne nydelige versjonen må være fra en noe senere John Peel Session, i likhet med fantastiske ”I Break Horses” (opprinnelig fra Kicking a Couple Around, 1996). Begge skal dermed være å finne på singlen Cold Blooded Old Times (1999). ”Chosen One” kommer særlig til sin rett med en renere lyd, mens ”I Break Horses” ikke når helt opp mot albumutgaven. Det er en mektig låt, og selv om jeg foretrekker den lavmælte og enkle albumutgaven (pluss den sure koringa) står denne hymnen frem som et av samlingens høydepunkter. I kraft av å være blant Callahans beste låter er det uansett på plass å ta med begge.

Fra de eldre dagene finner vi også ”A Hit” (1994), som viser Smog på sitt mest primale og fengende:

It’s not going to be a hit
so why bother with it…
I’ll never be a rock’n’roll saint
Cause I can’t sing
I’ll never be a Bowie
I’ll never be an Eno
I’ll never be a Bowie
I’ll never be an Eno
I’ll only ever be a Gary Numan

Ikke den mest optimistiske starten på en karriere, men med den befriende svarte humoren inne i det mørke og selvutleverende som alltid har vært en viktig del av Callahans tekster. Dette er skikkelig hjemmemekk som høres ut som Weezer på diesel, men bak det skitne lydbildet hører vi hvor gode låter Callahan skrev tidlig i karrieren, og som pekte fremover mot hans senere utgivelser.

Bill Callahan blir vel som han sier aldri noen stor stjerne, men han kan absolutt synge, og tok et skritt i riktig retning ved å våge å avsløre sine gode låter gjennom en mer akustisk renskåren form. Det blir til tider skjært smertefullt helt inn til beinet, noe som best kan høres på min favorittsingle Came Blue/Spanish Moss (opprinnelig utgitt på Hausmusik, 1997). Dette er Smog på sitt beste; nedstrippet, intenst og gråtkvalende vakkert. Callahan var aller mest hjerteskjærende i perioden rundt The Doctor Came at Dawn og Red Apple Falls, og disse to sporene bidrar ytterligere til å bekrefte det. I noenlunde samme gate finner vi også ”Real Live Dress” (fra Manta Rays of Time, 2000, en obskur Aussie-EP) og ”Little Girl Shoes” (fra singlen Ex-Con, 1998). Vi får også en akustisk versjon av High Fidelity-hiten ”Cold Blooded Old Times” (her fra b-siden på singlen Held, 1998).

”White Ribbon” er ikke utgitt tidligere, og er så vidt meg bekjent en helt ny låt. Den lover godt for hva Bill Callahan akter å foreta seg fremover. Nå har han i de senere årene beveget seg noe nærmere et mer band-orientert og variert uttrykk, noe det høres ut som han har tenkt å føre videre. ”White Ribbon” er en hypnotisk låt med gråtende el-gitarer, og akkurat så langsom og lengtende som Bill Callahan kan være.

Accumulation: None har blitt en såpass variert samler at jeg ikke nøler med å anbefale den til både nye og gamle fans. Vær klar over at platen viser et snitt av Smog gjennom hele karrieren så langt, så da kan du selv velge hvor du skal gå etter denne (og hvis du spør meg så anbefaler jeg Red Apple Falls som en god start). For gamle Smog-hoder vil det kanskje være litt skuffende at det bare er valgt ut 12 spor når man først skal lage en slik oppsummering, men i stedet for å klage over mangler får vi heller håpe på en oppfølger en gang i framtida. Det er nok å ta av.

Supper (Domino, 2003)
Bill Callahan er en artist jeg setter høyt. Jeg falt for hans soveroms-sutring midt på 90-tallet, og har egentlig ikke reist meg helt igjen siden. Han har hele tiden utviklet seg musikalsk under artistnavnet Smog (eller (smog) som det skal være nå), fra hjemmesnekret lo-fi til fyldigere og mer gjennomarbeidede produksjoner.

Supper er en varm og harmonisk plate til Callahan å være, der en mer bandorientert konstellasjon får frem hans mer utadvendte sider. I likhet med Red Apple Falls får vi også en del tilbakelente country-strømninger, mye takket være pedal-gitarist Ken Champion og vokalist Sarabeth Tucek. De preger mye av platen og vi møter de to allerede på åpningssporet ”Feather By Feather” som er en ren veranda-ballade med Tucek i duett med Callahan.

Den svært vake åpningen etterfølges av låter med et noe hardere uttrykk og kontante gitarriff; ”Butterflies Drowned In Wine”, ”Morality” og ”Ambition” er ganske hvasse til Callahan å være. Mannen tar som vanlig aldri helt av, og her skapes en kontrast mellom hans søvntunge stemme og det kraftfulle bandet med rufsete riff. Men det er som alltid på de roligere og akustiske sporene jeg synes Callahan best kommer til sin rett som historieforteller. ”Vessel In Vain” og ”Truth Serum”, som minner om en saktegående utgave av ”Dress Sexy at My Funeral”, føyer seg begge inn i god Smog-tradisjon.

Albumets beste låt heter ”Our Anniversary”, og er så enkel og lett at den er plent umulig å få ut av hodet. I munter slentretakt og med en hypnotisk gitarlinje får den tusle uhindret i nesten seks minutter. ’We go outside, look at highway stars, the crickets are trippin’…’ grynter Bill, og minner her om både David Berman og Kurt Wagner. Lugne ”A Guiding Light” avslutter som en stille aftenbønn, og da tilgir vi bruktbil bad-tripen ”Driving” som kiler seg inn med tekstlinjen ’And the rain washes the price / Off of our windshield’ som gjentas i det uendelige.

Bill Callahan: Sometimes I Wish We Were An Eagle (Drag City, 2009)
På sitt 13. album oppsummerer Bill Callahan det egentlig best selv: I used to be darker, then I got lighter, then I got dark again…. Det blir alltid ’dark’ med Callahan, men han åpner her for et fyldig lydbilde med et åpent og velpolert uttrykk. Et lys i mørket, kan man nesten si. Borte er den molefonkne soveromspoeten som debuterte tidlig på 90-tallet som Smog, lo-fi har blitt hi-fi, spinkle hjemmeproduksjoner har blitt fullblomstrende popsymfonier. I sentrum er fremdeles den sedvanlige dype barytonvokalen, stemmen som aldri viker en tomme, men som nå er omgitt av sommerfugler, grønne enger og blå himmel. Samtidig har Callahan beholdt, jeg vil nesten si vendt tilbake til, eldre teknikker. Hør for eksempel på ”Rococo Zephyr”. Den åpner med en gjentagende, sparsommelig gitarlinje som bærer hans signatur med store bokstaver, men som gis orkestrert kulør som bærer mye av platen. Det er nettopp i arrangementene plata skinner sterkest. Disse er ved Brian Beattie, som tidligere har gjort lignende gode jobber for Shearwater og Okkervil River. Det virker da litt unødvendig at den harde trommelyden i produksjonen gjør sitt for å overdøve den pastorale uskylden (særlig merkbart på ”My Friend” og ”Too Many Birds”), men den gjennomgående vellyden på gir skiva en ekstra dimensjon.

For sladrespalten skal forholdet til Joanna Newsom ha strandet. Platen bærer likevel ikke preg av å være en dramatisk oppbruddsplate. Callahan er stoisk som alltid, men han åpner seg av og til. Hør platas beste låt, ”Eid Ma Clack Shaw”, der han får gåsehud av å drømme om hun som har reist sin vei: ’I dreamed it was a dream that you were gone /I woke up feeling so ripped by reality’ innrømmer han. ’I will always love you’ sier han i ”My Friend”, før han rett og slett knurrer tittelen. Jo da, det lett å legge litt privatliv inn i dette materialet.

Legg for øvrig også merke til ”Jim Cain”, en hyllest til forfatteren James M. Cain (mannen bak blant andre Double Indemnity og The Postman Always Rings Twice) og nydelige ”The Wind And The Dove” med hint til 1001 Natt og Van Dyke Parks i en og samme låt. En femtedel av platen benyttes til dvelende ”Faith/Void”. ’It’s time to put God away’ gjentar Callahan messende. ’This is end of faith, no more must I strive to find my peace’ synger han i det som er en ni minutter litt for lang avskjed med Gud. ”Faith/Void” blir for bastant og repeterende til at den griper skikkelig tak og suger seg til lytterens hjerte. Den er nesten smertefull i all sin ynde. Men er det et paradoks at den er fremstilt omtrent like eventyrlig som Joanna Newsoms Ys? Eller er det bare en hyllest til splitten mellom hardcore-bandene Faith og Void?

Sometimes I Wish We Were An Eagle har låter som er blant det beste Callahan har gjort på mange år, et tekstlig univers som han formet i over 15 år i en velarrangert utforming som gjør denne til en komfortabel lytteropplevelse – tross/på grunn av sitt overhengende mørke. For gamle tilhengere av Callahans funderinger er dette mest som igjen å møte en god, gammel venn, og glede seg over at ting ikke er altfor bra denne gangen heller.

Bjørn Hammershaug

Wrong Side Of The Woods

The circle is vicious of
Thoughts altogether vain
Haunted by battles lost
Still living on Idian land
I clap my dirty hands
Given over to self and left
To own devices
A quaking in the person

All his glory
All his glory
(David Eugene Edwards)

Woven Hand: Mosaic (Glitterhouse, 2006)
Woven Hand er i ferd med å etablere et minst like sterkt navn som 16 Horsepower. Det er en slags innbitt viljestyrke og en voldsom tyngde som rir David Eugene Edwards, og han blir ikke mildere stemt med årene. Jeg minnes fremdeles hans gnistrende solo-opptreden på John Dee i 2004 med en blanding av redsel, dyp respekt og sitrende glede. Etter en barnepreken med broder Danielson og søndagsskole-pastor Sufjan Stevens – i seg selv en fullverdig konsert – kom Edwards inn som en svovelpredikant fra sør, frådet rundt munnen, med rødglødende øyne og talte til oss i tunger gjennom en konsert som fremdeles sitter dypt i ryggmargen. Det er ikke noe godmodig pludring rundt hans tro. Det er ’the real deal’ fra bedehusets aller mørkeste skygger.

Med Mosaic viderefører Edwards en stil som har blitt hans egen, der nærmeste beslektede artist like gjerne kan være Nick Cave, med en blanding av gretten americana, gotisk gospel og morken sørstatsmytologi. Røttene finnes i fjellsidene, i isolerte landsbyer uten strøm, der musikere samles på en veranda nattestid med banjo, fele og enkle rytmeinstrumenter. Spartansk og nakent, og med tekster som banker på dørene med en hvass ljå. Likevel, eller derfor, er det så medrivende og hjertefølt – jeg vil kalle det vakkert, andre vil nok hevde det blir for beksvart og dystert.

Låtene hugges ned på en solid stabbe og etterlater seg merker som ikke lar seg fjerne. Kunststykket til Edwards er at han tar med seg denne huggestabben ut i verden, ruller den rundt fra Transylvania til Tennessee, han rir om natten mellom det hellige land og høylandet, og slumper jammen innom en middelaldersk ballade på sin søken etter the wrong-eyed Jesus. Det er en lang åndelig reise, menneske, det er en tung bør han frakter med seg.

Mosaic er framført med dypt alvor – men den vil gi stor glede til deg som lytter.

Papa M: Dial M For David Pajo
David Pajo fra Louisville, Kentucky er kanskje ikke et «household name», men mannen har vært involvert i mye av den mer spennende delen av rockscenen helt siden slutten av 80-tallet, og spilt med band som Slint, Tortoise, Stereolab og Will Oldhams Palace. Under kunstnernavnet M har Kentucky-mannen gitt ut plater siden 1995, både som M, M the Thirteenth Letter, Aerial M og nå altså Papa M – ingenting å si på fascinasjonen for den mystiske bokstavem.

Live From A Shark Cage (Domino, 1999)
Pajos Papa M utforsker gitarens elektro-akustiske muligheter på en behagelig måte. Viljen til eksperimentering er alltid tilstede, og Live From A Shark Cage er aldri kjedelig å gå inn i og lytte til. Spennvidden er stor, men med en distanse til Slints emo-core, og mer mot et eget, mer arty folk-uttrykk. Enkelte steder trås krautrocken varsomt på tærne. Dette gjelder særlig flotte ”Drunken Spree” som lik Neu! og Faust i sine glansdager bygger seg opp gjennom en enkel, tilsynelatende statisk, 4/4 rytme. Da trommene endelig løser opp låten skikkelig, da er den slutt. Monotonien kan drives til det ytterste, som på kvarterlange ”I Am Not Lonely With The Cricket”. Her sentreres all energi gjennom gitaren, på en nesten plagsom naken måte. På ”Crowd Of One” bygges låten rundt telefonsvareren til Pajos avdøde bestefar, og det sjeldne vokalsporet gir en merkelig, men effektiv dunkel effekt. De hypnotiske melodiene kommer tydeligere frem i ”Knocking The Casket” og ”Up North Kids”, som mest av alt minner om tradisjonell amerikansk folkemusikk i Appalachenes dalefører, hvor Pajo geografisk hører hjemme. Ved å veksle mellom klanger, rytme og melodi skaper han sitt særpreg som gitarist i grenselandet mellom folk, avantgarde og rock. Dermed plasseres han gjerne i den genreløse genren post-rock. Pajo har nok forøvrig mye å takke foregangsmannen John Fahey for, som utførte lignende grep på sin gitar allerede på 50-tallet.

Dette har blitt en svært vakker og stemningsskapende plate, av en artist flere og flere ser kvalitetene i. Låtene hans er å finne blant annet i Harmony Korines langfilm Julien Donkey-Boy og i en BBC-serie om moderne arkitektur, This Is Modern Art.

Et sted mellom dunkel undergrunn og dandy overklasse, altså.

Whatever, Mortal (Domino, 2001)
Siden Live From A Shark Cage har David Pajo begynt å ta i bruk stemmen (Papa M Sings EP, 2001) noe han fortsetter med på Whatever, Mortal. Han har da heller ingen grunn til å skjule den mørke, klare vokalen, som ikke har det store særpreget (verken på godt eller vondt), men minner mest av alt om en blanding av Bill Callahan (Smog) og David Berman (Silver Jews). Det gjør jo musikken også.

De 13 (jøss) låtene tydeliggjør Pajos sans for folk-musikk, og han har lagt mindre vekt på de moderne og eksperimentelle elementene som preget Aerial M og andre prosjekter. Han har tidligere vist seg som en svært dyktig gitarist med evner til å dominere hele plater med sitt spill. Pajo utfordrer derfor seg selv på ny denne gangen med å sette melodiene i fokus ved hjelp av helt enkel instrumentering. Selvfølgelig lykkes trollmannen også med dette.

Det settes en alvorlig standard med en banjodreven og naken versjon av ”Wayfaring Stranger”, titulert ”Over Jordan”: ’I am a whore/ wayfaring stranger/ travelling through this town alone/ there are no drugs/ no fear of danger/ in that gold land/ that I call home…’ som platen innledes med. Det er en vise om å komme hjem, der hjem må være et sted mellom Jordan-elva og Appalachene. Fylt av vemod, løfter og bibelsk språk og referanser er den et anslag i grenselandet mellom bibelbelte og revolverbelte. Det er en tråd som går igjen på hele skiva.

På ”The Lass Of Roch Royal” føres den gotiske folkstemningen enda et hakk dypere, med dunkel koring av Will Oldham, banjo og nitrist regnvær. Den samme tunge stemningen finner vi også på ”The Unquiet Grave”. Med ”Beloved Woman” hentes el-gitarene fram for et sjeldent besøk, uten at skjørheten forsvinner. Lettere og nesten lystige viser som ”Many Splendored Thing”, ”Glad You’re Here With Me” og ”Purple Eyelid” bærer mye slektskap til nevnte Oldham og hans relaterte prosjekt Bonnie Prince Billy. Det betyr enkle, sorgtunge melodier som ikke er country, ikke er folk og langt fra vanlig rock, og som derfor tåler gjentatte lyttinger både på porchen og rundt peisen.

Når den beske munterheten forlates fremstår Papa M som et svært mørkt prosjekt, som i ”Sabotage” – en naken låt som minner om Smogs mindre hyggelige stunder. Den sklir over i platens merkeligste parti, hvor Pajo igjen viser sine fingerferdighet, denne gangen på sitar. Han tyr også til mer utagerende strengleik på andre spor. ”Krusty” og ”Tamu” minner mest om soundet fra …Shark Cage, støybelagte intrumentaler uten start og ende, eller en klart definert melodi, der han jammer seg langt inn i John Faheys evige jaktmarker.

Markku Peltola: Buster Keaton Tarkistaa Lännen Ja Idän (Ektro, 2006)
Markku Peltola kjennes nok best som skuespiller, kanskje særlig i kraft av sin hovedrolle i Karusmäkis storveise Mannen Uten Minne: Filmen om steinansiktet M som blir slått ned, mister hukommelsen og starter et nytt liv i utkanten samfunnet. I en av dens mange minneverdige scener – nærmest tablåer – går han inn i øvingslokalet til et Frelsesarmé-orkester, og oppfordrer dem til å endre musikkstilen:

– Har dere aldri tenkt å utvide repertoaret med rytmisk musikk?
– Nix. Hvorfor det? Vi spiller alltid sånt som dette.
– Jeg har plater hjemme. Blues, rhythm’n blues, rock’n roll. Dere må gjerne komme å høre på.
– Hvorfor ikke, når vi har fri. Men her er det ganske strikte rammer for hva som skal spilles, svarer den mimikkløse uniformerte gitaristen.

Resultatet blir selvsagt at orkesteret får en musikalsk åpenbaring, og påvirket av ’rytmisk musikk’ framstår de snart i en ganske annen drakt som blir en stor suksess på fyllinga.

Det er tydeligvis mer enn bare skuespill dette, for Markku Peltola har selv en egen musikalsk karriere som gitarist, i en stil som lener seg mot mange retninger av ’rytmisk musikk, uten strikte rammer’. Buster Keaton Tarkisataa Lännen ja Idän er etter hva jeg vet hans andre soloplate (merk at Buster Keaton gikk under navnet ’the great stone face’, så det må vel være lov å gjette at han er et forbilde). På disse ti instrumental-låtene har han fått med seg folk fra ulike deler av Finlands levende musikkscene, og laget et album hvor vi finner både dub, ska og tango, med elementer fra krautrock og surf. Meget delikat og stilsikkert fremført, der 13 minutter lange ”Juuri Näin!” er et klart høydepunkt. Her går det i retning av reggae-kraut i møte med afrikansk karavane-blues spilt inn på Moskva Bar i Helsinki – tenk Neu! i en hypnotisk jam-session med Tinariwen som du aldri vil skal ta slutt.

Selv om ”Juuri Näin!” stikker seg ut som den mest minneverdige, så er det mye annet gromt blant de ni sporene. Det går i hovedsak langs samme linjer som nevnt ovenfor, uten de store fakter eller voldsomme kunststykker, og med noe av den samme ’deadpan’-utførelsen som kjennetegner Peltulas spillestil. Låter som ”Striptease” og ”Lex Plays His Luthor’s Space” hører hjemme på jukeboxen i Mannen uten minne, eller den type buler som Karusmäki har karikert i en årrekke. Brødrene har i sterk grad bidratt til å forme omverdenens syn på Finland som en nasjon bestående av halv-alkoholiserte tause menn og kvinner som står fast i tiden rundt 1960. Peltolas musikk har også filmatiske kvaliteter, og det er i første rekke lignende bilder som kler musikken han fremfører. Her klynger de kjærlighetshungrige seg til hverandre i en siste dans før lysene slås på, flaska tømmes med stoisk ro og hverdagen vender tilbake i all sin tyngde. Blant respatex-bord og sigarettrøyk står Markku Peltola og hans orkester, dresskledde og med brylcreem i håret, og vitner om at finnenes tilbakeholdne og ordløse kultur kanskje ikke bare er en myte.

Greg Malcolm: Strengelangs
Greg Malcolm fra New Zealand er en meget interessant, om noe underkjent gitarist som gjennom en årrekke har markert seg som original og tidvis nyskapende både i formuttrykk og utøvelse. Han har spilt en del i Norge, blant annet på Safe as Milk-festivalen, og alle som har sett Malcolm live husker det lenge etterpå. Han trakterer tre gitarer, gjerne samtidig, og benytter ymse objekter (fjær, strikker etc.) for å skape sitt uttrykk. Resultatet av hans enmannsorkester blir pulserende, organisk og nettopp hypnotiserende, fundert i Takoma-skolen men hele tiden søkende videre utover.

Les intervju med Greg Malcom

Hung (Celebrate Psi Phenomenon, 2006)
Det er ikke enkelt å klistre en bestemt genrelapp på Malcolms musikk, ei heller å finne helt opplagte inspirasjonskilder. Og det er egentlig veldig fint. Her er elementer som tilhører både drone, etnisk/folk og avantgarde, improv, raga og jazz. Malcolm ble i ung alder interessert i eksperimentell musikk, John Cage, Harry Partch og Keith Rowe er viktige for ham, men han hører også på og lar inspirere av alt fra Folkways-utgivelser til koreansk folkemusikk. Dette brede spekteret kommer også til uttrykk på Hung, en plate som er mer meditativ enn de ofte forrykende konsertene til dette enmannsorkesteret. Det er heller ikke totalt overraskende at han har spilt med f.eks. Ivar Grydeland/Ingar Zach og japanske Tetuzi Akiyama – for å fylle ut bildet ytterligere.

Det er låter her som ikke ligger langt unna Appalachene og amerikansk primitiv folk, som John Fahey og Robbie Basho representerer, men Malcolm tar i større grad bruk av objekter (fjær, klinkekuler, mikrofoner, blitzlamper) som sikrer både en stor rikdom i lydbildet og ikke minst en stadig frisk og fornyende energi som ligger i det uventede. Det er noe av dette «sjansespillet» som gjør konsertene hans alltid interessante, og jeg mener han har lykkes å overføre dette på en god måte også på Hung. Som han selv sa i et intervju med undertegnede: ’It’s kind of like driving a truck on ice where the goal is fixed but the path may vary. It keeps it interesting for me and makes for a few brutal accidents along the way.’

Hung er altså spilt inn live og på samme måte som konsertene hans, uten benyttelse av ’processing or electronic effects’. Materialet ble sendt over til Campbell Kneale (Birchville Cat Motel) og hans Celebrate Psi Phenomenon som står som utgiver. Kneale har sydd det sammen til 10 spor på skjønnsomt vis, og skapt en helhetlig plate av disse improviserte stykkene. Den kommer for øvrig i et nydelig dekorert pappcover.

Leather And Lacy (Interregnum, 2009)
Tittelen henspiller på den amerikanske saksofonisten Steve Lacy, og alle låtene her er bygget over hans komposisjoner og fremført live på Wellington Jazz Festival i 2006. Malcolm gjør rede for sitt langvarige forhold til Lacy i den underholdende omslagsteksten, og understreker blant annet at Leather And Lacy ’aims to transform the tunes while maintaining a spirit true to the original’. Jeg kjenner ikke Steve Lacy godt nok til å si om det er vellykket eller ei, og får nesten vurdere resultatet som en ordinær Malcolm-skive. Og slik høres den da også ut. Folkdroner og rytmisk støy erstatter et ordinært saksofonbasert jazzuttrykk, men en mer impresjonistisk tilnærming enn tidligere noteres i hvert fall. Gradvis oppbyggende gjennom repeterende temaer skaper Greg Malcolm noe særegent som egner seg veldig godt i lange komposisjoner. Timinutteren ”The Crust” sammenfatter mye av det som er så besnærende, ikke bare med denne platen, men med Greg Malcolm generelt. Dette er ikke musikk som er egnet for overfladisk sveip, men med et par gode hodetelefoner og lukkede øyne tar den form som finner stadig nye fasonger.

Lisa O Piu: When This Was The Future (Subliminal, 2009)
Psych-folken har langt bedre vekstvilkår i Sverige enn i Norge. Det går nærmest en ubrutt linje fra visesangerne, via progen og opp til dagens retrosøkende skjeggebuser og nyfolkere over kjølen som ikke har noen umiddelbar parallell her i landet. Mest kjent og anerkjent fra de siste årene er vel fabelaktige Dungen, som kan knyttes opp til nok et trivelig bekjentskap i Lisa O Piu fra Stockholm-området.

Hovedpersonen heter Lisa Isaksson, vokalist og gitarist, på det som meg bekjent er en debutplate. Hun har vokst raskt fra å være en hesteinteressert pike fra landet som fant morens gitar på loftet til å turnere med Roger Wootoon fra Comus og stable et eget band på bena. Hennes Piu inkluderer folk fra nevnte Dungen, som omgir henne med melltron, zither, fele, fløyte og i det hele tatt et riktig så vakkert pastoralt lydbilde av den bedagelige sorten. Isaksson selv synger litt drømmende, men tilstedeværende innyndende, og når hun forlokkende lover at ’we’re gonna play the most wonderful music you’ve ever heard/we’re gonna make you dance until you fall apart’ så er det et løfte som egentlig oppfylles der og da (vel, dansing blir det ikke så mye av, men vakkert er det).

Fra det brunfargede omslaget og dyre- og platetegningene på innsiden, til den retro tittelen, er When This Was The Future en erketypisk nyfolkplate, som kanskje hadde vakt større oppmerksomhet om den hadde kommet for fem år siden (eller enda bedre, vært en hidden treasure fra 1969, plutselig gjenfunnet og reutgitt). Dermed sier det litt om platens karakter at den står seg godt også uten disse rammer. Hadde Lisa Isaksson sunget på svensk hadde jeg kanskje gått ned i knestående, mer enn at tankene flyr til artister som sikkert har inspirert henne. When This Was The Future er på sitt beste en plate av spartansk ynde, med et knippe gode låter (”The Party”, ”Cinnamon Sea”). I løpet av den relativt korte spilletiden skjuler det seg også spor som lener seg mest på en genretrofast fremføring som er lekker, men uten de store overraskelser eller små, hemmelige rom til å løfte seg. Men jeg spår Lisa Isaksson og hennes nydelige røst en god fremtid, og tipper hun vil vokse ytterligere som artist og låtskriver.

Harris Newman: Non-Sequiturs (Strange Attractors Audio House, 2003)
Harris Newman fingerspiller akustisk gitar med stålstrenger og ’open tuning’, og er, for å bli ferdig med det opplagte først som sist; en elev av John Fahey. Og en dyktig sådan. Selv om likheten til den store gitarmester er nærliggende tar Newman såpass solid grep om sakene selv at det vil være for enkelt å kalle ham en ren kopist. I den sammenheng er det verd å få med seg at Strange Attractors Audio House også har gitt ut plate med Cul De Sac, anført av Glenn Jones som en av vår tids store Fahey-studenter. Deres The Epiphany Of Glenn Jones (med Fahey som gjest) har sine fellestrekk til herværende plate. Det får nå så være, la oss like gjerne slå oss til ro med at Harris Newman henter inspirasjon fra Fahey, og heller konsentrere oss om å lytte til det han har å tilby på Non-Sequiturs. Det er nemlig en ganske strøken debutplate, dette.

Non-Sequiturs er spilt inn i Montreal tidlig på vinteren 2003 sammen med Bruce Cawdron (Godspeed You Black Emperor, Set Fire To Flames) som spiller ulike rytmeinstrumenter, og – i likhet med Newman – lap steel. Ut fra takkelisten å dømme og i kraft av sin stilling som lydtekniker hos Grey Market Mastering har Newman minst ett ben innenfor hjembyens indre musikalske sirkler, med særlig nære relasjoner til det eksperimentelle folkbandet Sackville (som bassist). Han turnerer dessuten med artister som Hangedup, Frankie Sparo og Polmo Polpo fra samme scene. Montreal har de siste årene gjort seg svært bemerket som eksportør av eksperimentell post-rock, og selv om Harris Newman ikke kan kalles en konvensjonell gitarist hører han mer hjemme i en tradisjon som bygger på blues, bluegrass og folk. Basert på kjente strukturer skaper han et eget uttrykk, enten det er gjennom drivende gitarteksturer eller mediterende droner på disse 11 sporene. Det er i skjæringspunktet mellom gamle tradisjoner (Appalachian-style), østlig påvirkning og evnen til å flette inn påvirkning fra nyere komponister (Loren MazzaCane Connors, David Pajo, Steffen Basho-Junghans) Newman etterlater sin signatur. Noen ganger går han seg litt i vill i sin egen skog, særlig på drøyt kvarterlange ”Forest For The Trees”. De andre komposisjonene er relativt korte og fokuserte, og med stadig variasjon gis et fortettet uttrykk til en stil som ellers gjerne kan bli ganske ensformig.

Uten å selv være en kyndig gitarist er det ikke vanskelig å høre at Harris Newman opererer på et teknisk høyt nivå, som skjønt unngår å briljere unødig med sine ferdigheter. Non-Sequiturs har blitt en plate som helt naturlig knytter John Faheys Takoma Records med Constellation og dagens Montreal-scene.

Califone: Roomsound (Perishable, 2001)
Fra askene av det glemte hedersbandet Red Red Meat er Califone i ferd med å bygge seg opp et minst like solid navn med noe mer avdempet stil der de forener tradisjonell musikk (både blues og folk) og mer eksperimentell rytmikk og moderne former. I et intervju med låtskriver Tim Rutili forteller han at det han lyttet mest til i den senere tiden var tyske Oval og boksen The Anthology Of American Folk Music. Det kan være en grei forklaring på hvordan Califone høres ut, og hvorfor de gjør det. Kommersielt kan det bli vanskelig å slå gjennom med dette blant purister, men trioen har mye å tilby den tolerante musikkvenn.

Dette er hovedsakelig en akustisk plate som heves med hjelp fra glitrende musikere som Rick Rizzo (gitar) fra Eleventh Dream Day og Douglas McCombs (bass) fra Brokeback. I likhet med relaterte artister som Songs:Ohia, Appendix Out, Will Oldham og ikke minst Rex (som de samarbeidet med under navnet Loftus) er utgangspunktet for musikken tuftet helt tilbake til røttene til det vi kan kjenner som vestlig populærmusikk. Med en forholdsvis enkel basis (sang og rytme) og instrumenter som banjo og fele, fyller de inn med kjennetegn tilpasset det 21. århundre (loops, elektronika). En form for ur-blues markeres gjennom Rutilis rustne slidegitar og klagesang som skaper en melankolsk, resignert stemning. Enten Califone karakteriseres som moderne folk eller blues, så beholder de sitt gjenkjennelige særpreg tvers gjennom en plate som holder gjennomgående høy standard. Ingen av de ti låtene skiller seg kraftig ut i noen retning, og Roomsound er heller ikke noe du setter på for å høre en knallåt, men en plate du nyter fra start til slutt.

Clogs: Lantern (Brassland, 2006)
Denne australsk-amerikanske kvartetten befester med sitt fjerde album sin fremtredende posisjon som en av vår tids mer vellykkede fusjoner mellom klassisk, post-rock og folk (som fra angloamerikansk via jødisk til arabisk). Mens deres forrige plate Stick Music (2004) var en spennende om enn noe diffus materie å trenge gjennom, er Lantern mer fundert på rytmikk og en oppbygning der rockens markører tas mer i bruk. Som et Godspeed uten den voldsomme dramatikken, et Mogwai uten den eksplosive tyngden eller et Rachel’s i mindre format forener Clogs rockens låtstrukturer og klassisk minimalisme med naturlig eleganse.

Her viser Clogs igjen at det er mulig å forene to musikalske former der begge kommer styrket ut. Innsatsen fortjener kreditt i forhold til å oppdra et publikum som kan slite med å nærme seg instrumenter som fagott uten å tenke pudderdåser eller bratsj uten å se for seg plysjkledde ballsaler. Samtidig bygger platen bro fra nettopp disse saler over til kneipene, jeg husker med glede hvordan Clogs klarte å få et øldrikkende rockepublikum i Oslo (Mono) til å gradvis sitte i lutter stillhet og konsentrasjon. Den står igjen som en av det årets beste konserter, og kunne like gjerne funnet sted på Konserthuset.

Men det er ikke denne ’kulturelle verdien’ som er det aller viktigste med Lantern. Det er selvsagt at platen er en flott lytteropplevelse, uavhengig av genre eller preferanser (ok, liker du bare dødsmetall så blir det vel litt verre), der bidrag fra The Nationals Aaron Dressner møter komposisjoner av tyske Johann Kapsberger (som også spilte lutt og levde på 1600-tallet) uten at det virker direkte unaturlig. Sistnevnte hedres med åpningslåten ”Kapsburger” der hans karakteristiske strengeplukk er fokus fremført av gitarist Luca Tarantino. Lantern rammes inn med en ren pianolåt, ”Tides (Piano)”. Det er en variasjon over ”Tides Of Washington Bridge” som dukker opp midt på platen, dandert med akustiske strenger og fagott og fremført i et stemningsleie som trekker tankene mot Nick Drakes høstlige England i Robert Kirbys delikate arrangementer.

Særlig første del av platen er fabelaktig, hvor Clogs svinger seg fra dype melankolske daler til euforisk spilleglede, mest vellykket forenet på feiende ”Death And The Maiden” som drives fra skanse til skanse inntil kvartetten gir seg hen til en fyrrig sigøynerdans, som kulminerer med det akk så vakre vokalbaserte tittelsporet. ”The Song Of The Cricket” viser også deres utforskertrang, hvor de beveger seg fra en enkel gitarlinje à la post-rock-stil, gjennom håndtrommer og strykere vokser den i stigende intensitet inntil den avrundes med et elegant glimt fra en jødisk folkefest. Det er slike grep som gjør Lantern til en kontinuerlig spennende reise å være med på.

Clogs har utviklet sin palett ytterligere og makter igjen å fornye seg selv. De viser seg som et band som i første rekke leverer kvalitetssikre plater. Av de fire så langt er det nok denne jeg setter høyest. Romantikk og klassisk minimalisme, rock og folk, øst og vest – Clogs frigjøre seg fra slike grenser. De sprenger dem ikke, men utforsker ulike ytterpunkter for å finne samlende holdepunkter.

Orion Rigel Dommisse: What I Want From You Is Sweet (Language Of Stone, 2007)
Orion Rigel Dommisse tilhører den etter hvert store kretsen kvinnelige folksangere av den eksperimentelt utøvende skolen. What I Want From You Is Sweet er hennes debut, men hun høres allerede ut som en erfaren artist og låtskriver. Hun har dessuten fått drahjelp av et knippe meget dyktige folk som Greg Weeks (Espers), cellisten Margie Wienk og Jesse Sparhawk (begge fra Fern Knight). Utgivelsen er for øvrig den første på Weeks nystartede etikett Language Of Stone. Domisse er dermed godt knyttet til Philadelphia-scenen med sine åpenbare røtter til britisk folklore og naturmystikk, og dette er virker å være et naturlig miljø for den unge damen.

What I Want From You Is Sweet er en eventyraktig ferd der Orion Rigel Dommisse gjennom 10 låter tar oss dypt inn i trollskogen. Hun synger med bredt register og har en forlokkende alverøst mens hun trakterer både elektrisk cello, el-piano og andre tangentinstrumenter. Både det strengbaserte uttrykket og fraseringen vil sikkert få enkelte til å trekke likhetstegn til både Björk og Joanna Newsom. Det vil da heller ikke være direkte vranglære.

Domisse er sin unge alder til tross tilsynelatende svært opptatt av døden. Fra åpningssporet ”Fake Yer Death” til avsluttende ”Drink Yourself (To Death)” er dette et gjentakende tema. Symbolbruken understrekes av et ganske folk-gotisk lydbilde, med bruk av strenger som hovedmotiv – både i strykende og plukkende form. Det gir hele platen et nærmest barokk preg, en fornem eleganse tilhørende gamle tradisjoner og glemte bilder. Det er i denne koplingen mellom dystre historier og forfinet eventyrmusikk Rigel Dommisse viser seg som en mulig blivende ledestjerne.

Hun gir ikke gratis ved dørene, og få av låtene hekter seg fast ved de første lytterundene. Noen kommer sigende etter hvert, og både ”Alice And Sarah” og ”Ashes From Your Burning Land” har en tendens til å snurre noen ekstra runder i hodet, mens andre mest blir snurrende rundt i ring på utsiden av øret – uten helt å finne inn. Det kan nok skyldes både at uttrykket blir noe ensrettet over en hel plate, eller at akkurat denne lytter faktisk har begrensninger på hvor mange slike stemmer han klarer å absorbere.

Bjørn Hammershaug

Just Gimme Indie Rock

Built To Spill (Foto: Patrick Sweeney)
Built To Spill (Foto: Patrick Sweeney)

Hør spillelista i WiMP: 10 Strake: Indieschool

Built To Spill
Built To Spill ser ikke ut til å ha noen planer om å slutte med sin fengende, vridde, intrikate, himmelstormende, jordnære popmusikk. Anført av Doug Martsch, med bakgrunn fra blant andre Halo Of Benders og Treepeople, har bandet fra Boise, Idaho holdt på siden 1992. Et høydepunkt i deres katalog er ambisiøse Perfect From Now On fra 1996, der de ga sin powerpop en psykedelisk proginspirert bekledning. Dette er tre av deres senere album.

Keep It Like A Secret (City Slang, 1999)
Built To Spill stiller for første gang med samme besetning i to utgivelser på rad, noe som kanskje er grunnen til at de høres mer fokusert ut enn noensinne. Låtene er kortere og mer intense, og det som var av rufsete skrangling har blitt erstattet av et strammere sound og større presisjon – uten at de mister sin umiskjennelige sjarm og lekenhet. Denne gangen er det tilbake til trioformatet i ordets rette forstand. Borte er de orkestrale arrangementene og lange gitarsoloene, og tilbake står noe så kjedelig som en ordinær rocketrio. Likevel er det nesten så man kan høre Billy Corgans uttalelse om ’gitarrockens død’ falle på steingrunnen sin. Built To Spill viser med en overlegenhet få forunt at det stadig er mulig å gå nye veier med gamle instrumenter. Eller i det minste å stjele gamle ideer på nye, raffinerte måter.

Melodiene er fengende uten å være direkte nynnbare, mer på en hypnotisk og suggererende måte. Martsch holder på sin sedvanlig søvnige og karakteristiske lyse stemme, som lar tekstene sno seg rundt oss uten å tråkke i de vante klisjeene. Tidvis feier de all konkurranse om rocketronen til side, som i ”Else”, ”You Were Right” og ”Carry The Zero” der Brian Wilson og Neil Young møter hverandre i perfekt disharmoni. Built To Spill kan dra en slentrende melodi, stoppe opp, vende til noe som kunne blitt et fengende refreng, før de setter kursen mot himmelen på en sky av gitarer, mens vi som lyttere sitter utfintet tilbake. Tradisjonell låtstruktur har aldri kjennetegnet bandet, i stedet får medlemmene konstruere og dekonstruere i noe som tidvis kan høres ut som en tilfeldig jamsession, men som likevel hele tiden bærer preg av å være planlagt. På Keep It Like A Secret er jampreget strammet til, og melodiene kommer mer opp i dagen. Dette er en nær perfekt popskive, og når mektige ”Broken Chairs” toner ut, så setter vi jammen på en gang til, og spør: Hvor ofte er det man blir betatt av en plate fra første stund som bare fortsetter å vokse? Denne utgivelsen inneholder nok til å gjøre Built to Spill til pophelter, men det er nesten så den burde beholdes som en liten hemmelighet, som vi få kan trykke lykkelig mot vårt bryst.

You In Reverse (Warner, 2006)
Allerede anslaget til ”Goin’ Against Your Mind” er lovende i all sin energiske utfoldelse, og gir en umiddelbar pekepinn om at bandet som alle tilhengere av brilliant popmusikk har savnet daglig siden 2001, endelig er tilbake. Her er de episke kvalitetene fra Perfect From Now On, den skarpe produksjonen fra Keep It Like A Secret og melodiene fra, vel, fra hele karrieren, meislet inn på snaue 9 minutter uten ett – ett – eneste kjedelig øyeblikk. Med stadige vekslinger, hooks, nydelig gitarspill inkludert en bunke soloer, hurtigmotorikk og ikke minst Doug Martsch’ skjøre falsett. For et overskudd! For en glede! For et band!!

Nå dempes energien noe utover etter denne brillefine åpningen, uten at det skader platens kvaliteter altfor mye. Det er ingen som kan lire av seg lyden av classic amerikansk rock fra Neil Young til Dinosaur Jr. og 80-talls indiepop vs. 70-talls psykedelia på samme vis. På ”Traces”, ”Liar” og korte ”Saturday” senkes tempoet til mid, stemningen til front porch og intensiteten til slacker. Men båret fram på en delikat måte med lett og ledig poplek og ren, fyldig studiofinish. Built To Spill er både intrikate og umiddelbare, de kombinerer jam med struktur og indie-estetikken med et velformulert sound som på sitt beste er helt uimotståelig. På You In Reverse er de stort sett opp mot sitt beste, selv om de av og til tenderer å miste tråden på hvor de vil gå med sine melodier. Denne troner rett under Keep It Like A Secret og Perfect From Now On.

Gitarspillet er som alltid skinnende og Martsch/Jim Groth flyter uanstrengt sammen i utbroderende soloer av psykedelisk solskinn (”Mess With Time”, punchy ”Just A Habit”). Derfor funker også låter som ”Wherever You Go” og poppunka ”Conventional Wisdom”, selv om de ikke bobler like mye over av energi som ”Goin’ Against Your Mind”. Det er sikkert fullt mulig å være mer kritisk til You In Reverse, noen vil nok hevde at de hverken når proporsjonene til Perfect From Now On eller har skrevet like sterke melodier som tidligere. Det er ikke jeg enig i, men det er et moment som bør noteres av mer nøkterne tilhengere. For mitt vedkommende har det blitt en daglig glede å sette seg ned med denne platen, og det skjer bare ikke så altfor ofte. You In Reverse vil ikke overraske noen, og åpningen står nok igjen som platens episenter. Men Built To Spill er tilbake akkurat der vi vil de skal være akkurat nå: Som verdens beste popband. Alle som mener noe annet havner i den sorte gryte.

There Is No Enemy (Warner, 2009)
Musikkskribenter er en vanskelig horde å tilfredsstille. Fra noen artister stilles det krav til konstant fornyelse og nyorientering, av andre forventes stadig nye formtopper, mens enkelte blir radbrekket for å forsøke noe nytt. Ja, noe må vi jo mene. Det er enklere med Built To Spill: Bare gjør som dere alltid har gjort. Fortsett med å komponere blendende poplåter, fortsett med å skru den rette gitarlyden, la vokalen ligge akkurat i det samme toneleie. Se der ja, vips har vi There Is No Enemy. Og sannelig er det like fint å høre på som første gang vi møttes en gang i 1993.

Built To Spill har funnet sin formel, en vekting av såre ballader og fengende indiehits. Denne gang er det særlig deres mer tilbakelente sider som fremheves – flere i sjelden stilfull innpakning. Jeg kan vanskelig tenke meg låter det er bedre å være i selskap med enn lettbente ”Hindsight” og duvende ”Good Ol’ Boredom”. Det litt dorske preget er perfekt tilpasset Doug Martschs nær bristende falsett og når han liksom løfter seg opp på ”Hindsight” og spør ’What about Canada?’ har vi som lytter blitt akkurat så mørnet inn i hjerteroten at det er bare å falle om og bli med til ’paradise with pines and ice’. Ah, det er søren meg like fint hver gang.

Det bør være klart at Built To Spill ikke vil overraske noen her, og den nedpå stilen kan også styre mot det intetsigende (”Oh Yeah”) eller bent fram kjedelige (”Life’s A Dream”). Heldigvis har de erfaring nok til å unngå de mest opplagte fellene. Korte og hastige ”Pat” vekker opp et ganske tamt midtparti (selv om å høre Martsch si ting som ’everybody’s fucked up’ blir litt kunstig). Inn med mer tidløs pop av midtveis, midtempo-typen. Sjekk gitararbeidet på ”Done” og ikke minst de to perfekte på tampen: Vuggesangen ”Things Fall Apart” og Weezer-aktige ”Tomorrow”. Finnes det noe flottere enn Built To Spill i slike øyeblikk? Dette er et band å vokse seg gammel med. Så til deg som sitter på litt for mange Built To Spill-skiver og spør deg selv om du egentlig trenger én til. Svaret er: Ja, det gjør du. Du trenger akkurat en til denne gangen også.

Evan Dando: Baby I’m Bored (Setanta, 2003)
It’s great to be straight, yeah
Evan Dando vekker til live mange gamle minner hos oss aldrende; det er jommen meg snart ti år siden vi løp rundt i gresset og sang Lemonheads-favoritter som ”Into Your Arms” og ”My Drug Buddy”. Sitronhodene var synonymt med sommerlig popglede, og sannelig er det mulig at Evan Dando igjen blir blant de store solfavorittene utover våren 2003. Baby I’m Bored har blitt en triumferende tilbakekomst.

Jeg var litt spent på hva han ville komme opp med etter sin syv år lange fest (avrusning inkludert), men på konserten forut for denne platen feide han vekk enhver tvil. Riktignok snublet han opp på scenen rimelig skev og lovlig sent, rotet med tekstarkene sine og surret rundt seg selv innledningsvis. Han så ut som en blanding av Gram Parsons og John Sebastian med det lange håret og de store solbrillene, men etter cirka femten sekunder hadde han et overfylt Mono i sin hule hånd, og han slapp oss ikke før etter et par timer. Da hadde han like godt kjørt gjennom store deler av sin karriere, med hovedvekt på It’s A Shame About Ray, tolket Parsons og Iggy, og sjarmert i senk alle som en av oss på elegant vis. Dando stod frem som en scenepersonlighet uten like denne kvelden. Og innimellom snåle vitser, bokopplesning og flørt med publikum presenterte han også deler fra sitt første soloalbum.

Baby I’m Bored er en passende tittel fra slackerprinsen som alle kvinner svermet rundt på midten av 90-tallet. Sist jeg så Dando var vel i James Marigolds nydelige film Heavy (som kjæresten til Liv Tyler), og han høres fortsatt ut som ’the boy next door’ med den varme, slørete stemmen i god behold. Platen er ikke et direkte oppgjør med fortiden, men det er klart at en låt som ”Why Do You Do This to Yourself?” og Ben Lees ”All My Life”, med nøkkelinjen: ’All my life I thought I needed all the things I didn’t need at all’ lett kan settes i et slikt perspektiv. Dando er likevel ingen sytepave, han virker relativt komfortabel med seg selv, og framstår med et skjevt flir om munnen som om ingenting har hendt. Dette er rett og slett Evan Dando slik vi har lært å like ham på så mange fine popalbum; en ærlig trubadur med sans for bittersøte stemninger, sommerbris og the herbs. Baby I’m Bored består av en samling veldig likandes låter, kledt som lun countryrock, akustiske viser eller midtempo powerpop. Dando betyr fortsatt de mest catchy låtene du kan tenke deg, klassiske hooks og vanedannende melodier enten det er som fuzzdrevet rock eller i Parsons-pastisjer. Det tar riktignok litt tid før han finner seg helt til rette, men fra og med ”Hard Drive” er Baby I’m Bored lyden av en voksen mann der It’s a Shame About Ray og Come On Feel… var en obsternasig skolegutt.

Mye av æren for at dette har blitt et så vellykket comeback må nok deles med mange av hans dyktige samarbeidspartnere. ”Hard Drive” og ”In The Grass All Wine Colored” lunter avsted i kjent Tucson-tempo takket være Howe Gelb, Joey Burns og John Convertino, mens produsent-fenomenet Jon Brion hviler som en skygge over hele platen, også som artist og låtskriver. Dando har fortsatt mange venner i bransjen både ’over there & down under’. Chris Brokaw, eks-partner Tom Morgan og Ben Lee er noen av kreftene som løfter ham tilbake til på plass. Der han hører hjemme. Det er godt å ha ham tilbake, og ja, det er nesten som om tiden har stått stille alle disse årene.

The Lemonheads: Varshons (Bad Taste, 2009)
Evan Dando – uhelbredelig rotekopp, sosehode, storsjarmør, kvinnebedårer og innimellom – en briljant popsmed, ansvarlig for noen av det tidlige 90-tallets flotteste popøyeblikk. Han snubler seg fremdeles fremover i en platekarriere som har blitt noe ujevn med årene, men som alltid har noen klarsynte øyeblikk. Dando holder fremdeles liv i sitronhodene, og Varshons er deres andre på bare to år (da hadde det gått ti år siden sist). Som tittelen indikerer er dette en ren coverplate, og den gjenspeiler på sett og vis Dandos liv slik vi kjenner det sett utenfra. Smårotete, sjarmerende og noe ute av fokus, og visstnok inspirert av musikalske utvekslinger med Butthole Surfer Gibby Haynes (som også har produsert). Det forklarer kanskje den store spennvidden i låtmaterialet.

De 11 sporene spriker nemlig i mange retninger, men alle (med ett uhederlig unntak) har blitt pakket inn med umiskjennelig Lemonheadsk drakt. Det betyr dels småcatchy powerpop, dels vennligsinnet countryrock med Dandos stadig dypere røst i front. Det går fra gedigne låtskrivere som Townes van Zandt, Leonard Cohen og Gram Parsons til sjokkrocker GG Allin, punkrockerne Fuckemos og Linda Perrys ”Beautiful” (mest kjent med Christina Aguilera). Sistnevnte er blant de mest vellykkede. Tatt helt ned og strippet fri for effekter, stiger det opp en sårbar og håpefull sang av det riktig så vakre slaget. Her gjør The Lemonheads et godt grep. Det samme kan sies om Van Zandts klassiker ”Waiting Around To Die”, en låt som kler Dando godt. Her må særlig Ian Kennedys felespill framheves, han gir den et raskt, swingende driv (og styrker Fuckemos’ ”Mexico” på samme vis). I samme åndedrag kan også Gram Parsons’ ”I Just Can’t Take It Anymore” i slentrende og jovial utgave nevnes. Trikset med å dempe råere låter brukes gjentagende ganger, og blir etter hvert ikke så veldig interessant.

Dando er som vanlig omgitt av vakre kvinner, og to av dem griper til mikrofonen: Kate Moss’ vokalbidrag på ”Dirty Robot” er ikke av det sterkeste slaget, og elektronisk new wave er heller ikke noe denne gjengen bør forske videre på. Liv Tyler synger derimot krystallvakkert i duett på Leonard Cohens ”Hey, That’s No Way To Say Goodbye” uten at den vil rage høyt i musikkhistorien på noen som helst måte. Det er de gode låtene som er platens styrke, mer enn The Lemoheads’ versjoner, som ikke preges av særlig fantasifull glød eller voldsom inspirasjon. Varshons er en hyggelig plate, men ikke så veldig mye mer. Den virker ikke å drevet frem av stort andre årsaker enn å hygge seg i studio med gode venner. Det blir gjerne ikke storslåtte plater av det, men småtrivelig må vi kunne konkludere at det har blitt.

Death Cab For Cutie: Transatlanticism (Barsuk, 2003)
They might be giants
Den trivelige småbyen Bellingham, helt nord i staten Washington, kjennes kanskje best i musikkretser som hjemsted for en rekke garasjeband sentrert rundt etiketten Estrus. Men byen har også fostret et mer finstemt popband i Death Cab For Cutie. Oppfølgeren til The Photo Album (2001) ble utgitt av Barsuk i 2003 men fikk norsk distribusjon først i 2004.

Ved de første lyttingene virket platen noe lett og overfladisk. Men gradvis fester låtene seg, en etter en, og etterhvert har det nesten blitt vanskelig å klare seg uten en daglig dose. Her er det 11 vanedannende poplåter å velge fra, som til og med har fått en gammel grinebiter til å trekke på smilebåndet og mimre tilbake til midten av 90-tallet og en tid da band som Built To Spill, Sunny Day Real Estate og The Dismemberment Plan var nye og friske. Sammen med The Weakerthans tar Death Cab For Cutie opp hansken de fleste av disse nå har kastet for å bære den oppegående indiepop-fakkelen videre. Det er altså ikke det nyskapende som er bandets varemerke, men de må heller ikke betraktes som copycats. Hovedlåtskriver Ben Gibbard (også kjent fra electropop-stuntet The Postal Service) skriver både fengende og smygende låter; ikke så country som The Weakerthans, ikke så storslåtte som Built To Spill, ikke så emo som Sunny Day Real Estate og ikke så imponerende som The Dismemberment Plan, men han har funnet en nisje et sted midt i mellom. Gitarist Chris Walla har jobbet med blant andre The Long Winters og Nada Surf, mens trommis Michael Schorr har vært med ørkenbandet Tracker på en liten reise. Det er mulig all denne sidejobbingen har tilført Death Cab en ny gnist, Transatlanticism er i hvert fall stramt arrangert, variert og enhetlig satt sammen uten å inneholde direkte dødpunkter.

Platen åpner med den noe resignerte linjen ’So this is the new year, and I don’t feel any different’. ”New Year” er en alvorlig låt som slekter mer til Codeine/Karates slowcore enn den lettbente emopopen bandet har blitt så navngjetne for, men det tar ikke lang tid før de løsner på snippen og øker tempoet: ’Let’s make believe that we are wealthy for just this once, lightning firecrackers off on the front lawn…’. Gitarene tones ned fra og med lavmælte ”Lightness”, ”Title And Registration” og ”Expo ’86”. Det er døsig pop uten skarpe kanter, men med et levende indre, og med både tekster og melodier som setter seg. Death Cab For Cutie blir paradoksalt nok mest anonyme når de gir seg over til den mest fengende powerpopen, som seige ”Tiny Vessel” og clap-a-longs som ”The Sound Of Settling” (ba-ba ba-ba…). I den andre enden av skalaen finner vi derimot de mektige balladene. Sentralt plassert er det nesten åtte minutter lange tittelkuttet, et pianobasert stykke musikk som kunne gitt Coldplay et godt alibi og hvor igjen kjærlighet og avstand er den sentrale tematikken. I samme stillferdige leia bringes vi over i den enda mer neddempede ”Passenger Seat”. Den flotte karakterstudien på ”Death Of An Interior Decorateur” kunne lett sklidd inn på Built To Spills There’s Nothing Wrong With Love, mens tilbakeskuende ”We Looked Like Giants” igjen sørger for at gitarene og drivet igjen vender tilbake. Og har jeg glemt å nevne avslutningen ”A Lack Of Color”, så er ikke det meningen. Det er platens mest fortryllende, en kort akustisk sak, akkurat så nede at vi fryser på ryggen når Gibbard bekjenner:

I’m reaching for the phone
To call at 7:03 and on your machine I slur a plea
for you to come home
But I know it’s too late, and I should have given you a reason to stay

Så slutter det ikke så lykkelig, men vi som lytter kan ikke annet enn å føle oss litt mer oppkvikket etter dette. Det er ikke noe mer hokus-pokus med Death Cab For Cutie, annet enn at de skriver og fremfører meningsfylt popmusikk som tåler gjentatte lyttinger. Slik bærer også Transatlanticism umiddelbarheten til en millionselger og holdbarheten til en kultklassiker (og blir sikkert ingen av delene…)

The Flaming Lips
The Flaming Lips er et band som har utviklet seg kraftig siden de landet med romskipet sitt i Oklahoma City på midten av 80-tallet. Mine ører fanget først opp deres kosmiske signaler på Telepathic Surgery (1989), og siden den gang har jeg med stigende beundring tatt del i Wayne Coyne og hans annerledesverden. På 90-tallet stabiliserte Coyne bandet som en trio sammen med Michael Ivins og det musikalske vidunderbarnet Steven Drozd, samt produsent Dave Fridman, og det er denne konstellasjonen som har sørget for å utvikle bandet fra et skjevt skramleorkester til et mer sofistikert popband. De ga ikke ut en eneste dårlig plate på 90-tallet, men heller ikke noe mesterverk, inntil de fikk sitt velfortjente gjennombrudd med The Soft Bulletin (1999) – allment anerkjent som en av tiårets definitive rockeplater, og deres største kommersielle suksess så langt.

Yoshimi Battles the Pink Robots (Warner, 2002)
2002: A Space Odyssey
Ingen grunn til å ha lave forventninger til deres tiende album, med andre ord, og de tre årene som har gått siden sist har bare bidratt til å øke spenningen. Bak den kreative tittelen skjuler det seg en ganske trist historie. I 2000 fikk Coyne beskjed om at en venninne fra Osaka plutselig var død, og han satte seg ned for å skrive ”It’s Summertime” til dennes familie. Det utløste en prosess som så ble til dette albumet (navnet Yoshimi er forøvrig lånt fra en annen japansk dame, Yoshimi P-we er trommis i The Boredoms, og medvirker her).

Yoshimi Battles The Pink Robots er en plate der livets sårbarhet hele tiden ligger på lur, men også med Coynes sedvanlige optimisme og ellers snåle verdensanskuelse tilstede. Den følger på mange måter i sporene etter forgjengeren, og tar i tillegg dennes kvaliteter et stykke videre. Resultatet blir enda mer vekt på den elektroniske biten, dog uten umiddelbare låter som ”Race For The Prize” og ”Waitin’ For A Superman” (med et mulig unntak i den potensielle hiten ”Do You Realize??”), og er derfor en litt mindre tilgjengelig krabat, i hvert fall ved de første gjennomspillingene. Platen er dessuten noe mer nedtonet i formen, og de som for eksempel husker dem som et gitarband må lete lenge før de finner spor av slik rufs og rask her. Skulle man klare å skrelle vekk alle lydlagene, så ville man ganske enkelt finne et knippe behagelige akustiske viser, som uten videre fiksfakseri kunne minnet om Neil Young på en god dag. Men som på The Soft Bulletin har hver låt blitt grundig bearbeidet ved hjelp av alskens teknologiske verktøy, der bandet nærmest forsvinner i sitt eget computer-psykedeliske sci-fi univers. De skriver ikke så lange låter, og det er nesten litt merkelig med tanke på den noe pompøse og arrangerte stilen de har utviklet. De komprimerer heller den storslåtte popen ned mot mer radiovennlige lengder, noe som gir et tight inntrykk, men som også fører til platen forsvinner i raskeste laget.

Wayne Coyne har rukket å passere de 40, og åpningen ”Fight Test” viser noe av den modne og mer ettertenksomme stilen det har ført med seg. Den handler om hva som er verd å kjempe for her i livet, ’to fight is to defend, if it’s not now then tell me when’, og som vanlig klarer han å ta slike nære ting inn en kosmisk eller abstrakt sammenheng (’I don’t know where the sunbeams end and the starlight begins’), noe som også gjør bandet interessante å følge på tekstsiden. ”Fight Test” er uansett en litt tam åpning, men den etterfølges av ”One More Robot/Sympathy 3000-21”, som med sin delikate bassgang og svevende 60-talls lignende koring er en nydelig poplåt. Her introduseres dessuten robot-symbolet, og når Coyne synger ’…when its circuits duplicates emotions…’ er det mulig å overføre linken til selve bandet, som også strever etter å humanisere maskinene. Robot-lignelsen bringes ytterligere videre i det todelte tittelkuttet. Part 2 er en nesten-instrumental med Yoshimi P-we som desperat hyler i bakgrunnen i det som er et litt unødvendig og slitsomt intermezzo. Part 1 på sin side er bedre, og er historien om heltinnen Yoshimi som har svart belte i karate, spiser vitaminer og er svært disiplinert, noe som sannelig trengs når man skal ’defeat those evil machines’.

Aller finest blir det når de flyter over i balladene, som ”In The Morning Of The Magicians” og ”Ego Tripping At The Gates Of Hell” (lange låttitler skal det være), som er Lips på sitt mest innsmigrende. Det betyr Coyne i sitt skjøreste hjørne, i selskap med svulstige strykere, harmonisk koring og et ikke altfor overdrevent elektronisk hardkjør. I avdelingen for utenomjordisk vakker tristesse finner vi også ”Do You Realize??”. Faretruende nær en pompøs Grand Prix-schläger, men med en vinnende kraft få er forunt å skape. Temaet er også til å bli rørt av, spesielt når man tenker på Steven Drozd og hans fars kraftige rusproblemer, som vel ligger i bunn her: ’Do you realize that everyone you know someday will die’ synger Coyne, som gir slike sentimentale øyeblikk en sårbar troverdighet.

Ikke alle låtene løftes like høyt opp som disse. ”Are You A Hypnotist??” og ”It’s Summertime” sklir lett inn platen som helhet, men forsvinner raskt uten å feste seg helt. Den instrumentale avslutningen er også en påminnelse på at Wayne Coynes vokal og tekster fortsatt er bandets viktigste ingrediens, selv om de er noe troll med maskinene sine. The Flaming Lips har for lengst bevist at de er et av vår tids mest interessante rockeband, og deres utgivelser kan ikke overses av den som ønsker å holde seg orientert innen moderne rock. Yoshimi Battles The Pink Robots er et håndfast og hørbart bevis på akkurat det. Med denne har de tatt skrittet inn i et nytt årtusen, slik The Soft Bulletin var en verdig avskjed med det gamle. For egen del må jeg legge til at den ikke skapte like stor entusiasme som The Soft Bulletin de første rundene i spilleren, men etterhvert har den vist evner til å overraske og glede. Om den vil bli en klassiker på linje med forgjengeren, det er fortsatt litt for tidlig å si.

At War With The Mystics (Warner, 2006)
Jeg har tilbragt påsken sammen med Wayne Coyne. Det har nærmest blitt en vane at vi treffes omlag en gang i året. I 15 år har vi kjent hverandre, så han kan trygt regnes med blant mine nærmeste og mest trofaste bekjente. Et møte med Coyne og hans Flaming Lips er sjelden helt bortkastet. Det skjer alltids noe gøy når han er i nærheten, han bringer med seg håpets kvitrende toner, fargerik regnbue-melankoli og på én og samme tid symfonisk AOR, retrobefengt space-psykedelia og hjemmelaget lo-fi. Hva slags påskemums har han puttet i egget sitt denne gangen mon tro?

‘They tell us ’autumn’s a comin’ and soon everything around us will die…’ («Cosmic Autumn Rebellion»)

Ah, finnes det en vakrere måte å ønske våren i møte, tenkte jeg da jeg pliret mot solen her om dagen og så verden våkne til liv.

Only a fool believes he is different from the birds in the sky
all those birds go chasin’ some better sunny days
you can’t hear them singing ’cause they’ve all gone away

Her er Coyne i sitt ess, barnslig undrende og sympatisk drømmende skaper han ren popkunst som går fra det mest sårbare over til en storslått eksplosjon av gnistrende regn – og det hersens, standhaftige fuglekreket blir symbolet for det håpet som er gjenganger i hans rare fortellinger. Akkurat hva som er platens bindende tematikk denne gangen har jeg ikke engang orket dvele over, i Coynes hode finnes et eget univers av snurrigheter som svever i tankebaner man ikke på død og liv må følge. Men som så ofte før handler det en del om liv og død, håp og oppstandelse:

Som på superfine ”Vein Of Stars”: ’Off in the future maybe there ain’t no heaven, It’s just you and me and maybe it’s just as well, ’cause if there ain’t no heaven there ain’t no hell…’ og Coyne gløtter opp mot himmelen og undrer ’who knows…?’ på en måte som fjerner all tvil og negativ energi. Det samme i platens tredje smelt; ”Mr. Ambulance Driver”: ’For everyone that dies, someone new is born…’

Men mellom slike høydepunkt dras vi gjennom en del ymse. Striden er ikke bare mot mystikerne, men også mellom et moderne sound og en form for nostalgi der ingen kommer særlig vinnende ut. Platen åpner ganske heseblesende og i overkant kreativt med ”The Yeah Yeah Yeah Song” og ”Free Radicals”. Førstnevnte som et slags Animal Collective med ELO-kick, nummer to som en Prince på syrefest med Ween – og det er ikke så gøy som det høres ut som. Det er utvilsomt en god del snop her, men sannelig settes vi på prøve mer enn én gang. Eksempelvis saggefunken ”It Overtakes Me” og instrumentale ”The Wizard Turns Me On” som havner i kategorien for overflødig materiale. ”Haven’t Got A Clue” minner litt om åpningen til Yoshimi-låten, men i likhet med ”The W.A.N.D” fører de ikke noe som helst sted. Av og til holder det ikke å svinge tryllestaven over space-kabinettet, man må ha en bærende melodi også. Det tar seg riktignok noe opp igjen avslutningsvis med den svale ryttermelodien fra Pompeii og nok en håpefull ballade i ”Goin’ On”. Men hovedinntrykket er og blir noe sprikende.

Wayne Coyne (og nå skal vi ikke helt glemme Ivins/Drozd heller) kan fremdeles skrive sanger som får voksne menn til gråte. Hans konserter, som gjerne inkluderer store teddybjørner, såpebobler og uforglemmelige lysshow vil også bære denne platen. Men her går det litt over stokk og stein. Men for all del. Du kan ikke annet enn å elske denne mannen.

Embryonic (Warner, 2009)
Free side of the moon
Wayne Coyne har siden Flaming Lips’ morgen, tidlig på 80-tallet, sørget for at de har vært et unikt veksthus av ideer, åpen for innfall med psykedelisk eksperimentering av ulik art. De siste 10 årene har de etablert seg blant de største bandene innen alternativ rock, kunstnerisk og kommersielt toppet med The Soft Bulletin. De har sopt med seg Grammys og Brit Awards, og ”Do You Realize??” er nå intet mindre enn den offisielle rockelåten for Oklahoma.

For enkelte kunne det sikkert vært fristende å fylle opp kontoen med en hitparade av et album tilpasset massene, og Coyne er definitivt kapabel til det. Derfor er det gledelig at veteranene benytter anledningen til å vise hva de er laget av, at de aldri har vært et band som har valgt letteste vei, men som fremdeles, etter 25 år evner og orker å utfordre seg selv – og sitt publikum. Embryonic er på mange måter en omfattende plate, 70 minutter lang, med et lydbilde fortettet og kantete mer enn sfærisk og luftig, alltid ambisiøs og mangfoldig.

Inspirert av doble mesterverk som White Album og Physical Graffiti, kanskje også Miles Davis’ Bitches Brew for det jeg vet, for det er definitivt en eim av 70-tallets intense electric Miles oppe i denne gryta. Billedlig talt holdes dermed ballongene og dyremaskene litt mer skjult til fordel for et mindre opplagt veier inn i skitten funk, radbrukket spacepop og symfonisk lo-fi, om det er mulig å bruke slike paradoksale tagger om et album.

Bidragsyterne underbygger omfanget. Her er Karen O (fra Yeah Yeah Yeahs) som simulerer dyrelyder, synthpoperne i MGMT og en Thorsten Wörmann, matteprofessor i Dortmund, som snakker om sitt. Embryonic er en plate der anarkiet kontrolleres gjennom erfaring, der musikalsk frihet og uryddig kaos smelter sammen med grandiose popvisjoner i et laboratorium av astrologisk tåkeprat og visjonære ideer. Er alt like vellykket? Nei. Er det mindre interessante øyeblikk her? Jepp. Men Embryonic er ikke en samling låter, men et konseptuelt dobbeltalbum som Wayne Coyne selv uttalte følgende om: ’Double albums usually fall into a couple of categories… indulgent, egotistical or lazy. They are almost always summed up as ‘would have made a better single album if only the artist would have focused themselves, edited themselves, and got down to work and trimmed the fat’.’ Selvsagt kunne de skjært bort noe fett her, men det er også dette overskuddslageret som gjør Embyonic til en plate som det vil ta tid både å bli ordentlig kjent med – og lei av. Og som han selv filosoferte: ’Either way, it’s too late… the damage has been done.’

Bandets neste prosjekt skal visstnok være en remake av Pink Floyds Dark Side Of The Moon. Enn så lenge er det mulig å dykke langt ned i dette Ummagumma av en plate.

Fleet Foxes: Sun Giant (Sub Pop, 2008)
Giant sun
Sub Pop har som vanlig en fin nese for god popmusikk, og vi ønsker med dette Seattle-bandet Fleet Foxes velkommen inn det gode selskap der klarstemte vokalharmonier og skogduftende, sommerlige åpne landskap verdsettes høyt. Anført av vokalist Robin Pecknolds ljomende fjellrene røst knytter disse revene umiddelbart vennskapsbånd med Ben Bridwell (Band Of Horses) og Jim James (My Morning Jacket). Stilmessig ligger ikke Fleet Foxes heller så forskrekkelig langt unna, men der hestene legger opp til noe mer rural, gitarbasert rock, og My Morning Jacket er tuftet på saftige sørstatstradisjoner er uttrykket mykere og mer flytende. Fleet Foxes er således like nær den elegante barokkpopen til Grizzly Bear, det smittende humøret til Akron/Family og pot-surrealismen til Vetiver.

Så er det da heller ikke først og fremst originaliteten de scorer på. Men gammel odør feies unna og lar lyset forgylle gammel glans til fordums prakt. Det er noen band som har slike evner i blodet. Fleet Foxes er et slikt; nesten irriterende vanskelige å mislike. Med sin imøtekommende andre EP presenterer de seg for et større publikum med 18 minutter pur popmagi, for oss her i Norge mest som en forsmak på deres (den aldeles glimrende – gled dere, folkens!) kommende album. Fleet Foxes lener kroppstyngden i mer i eteriske retninger av britisk folk (”Mykonos”) og vestkystnostalgien til for eksempel Crosby, Stills, Nash & Young (”Drops In The River”, ”English House”). På åpningssporet ”Sun Giant”, en nydelig korgutt-uskyldig søndagsskolegospel, og avsluttende ”Innocent Son” lar de vokalen styre det meste av kursen, og den har kraft nok til å fylle en katedral alene. Med i tillegg så avslappet backing av denne godslige, gyngende gjengen har Fleet Foxes funnet en formel med åpninger i mange retninger. Dette er et nydelig band jeg tror vi vil høre mye godt fra i fremtiden.

Girls: Album (Fantasy Trashcan, 2009)
Kids
Christopher Owens virker tilsynelatende som en av mange i rekken av Amerikas sønner og døtre med bakgrunn som outsider i lokalsamfunnet, glad i drugs, bryter med familien, begir seg ut på et målløst liv som hjemløs og/eller et omflakkende liv som kunstner, lander til slutt i San Francisco. Owens’ forhistorie bærer flere av disse karakteristikkene, men har også et innslag av mer kuriøs art – og som ikke bare nevnes her i kraft av dette, men fordi det preger debutplaten til Girls.

Jeg vil slå et lite slag for den fine nettsiden FAQ Magazine (faqmagazine.org). Her publiseres utelukkende intervjuer med undergrunnsartister av ymse slag, lange samtaler uten forstyrrende dill men med fullt fokus på objektet. De har ikke publisert så mange, men nylig var det et intervju med denne Christopher Owens som vakte interesse. Han er altså hovedhjernen bak de gryende indiefavorittene, og hadde litt av en livshistorie å berette. Owens har bakgrunn i den relativt strenge kulten Children Of God i Texas og tilbrakte sine formative år sammen med moren, isolert fra populærkulturens massekommersialiserende krefter. Som 16-åring tok han et realt oppgjør med hele greia til fordel for en ganske omskiftelig tilværelse hjemme i statene. Da hadde han bodd i Asia og Europa, uten skolegang og fått innprentet budskapet fra en gruppe som han i dag omtaler som ’super extreme’. Owens, som har rukket å nærme seg de 30, er oppfostret på Everly Brothers og Skeeter Davis, lærte å spille gitar i menigheten, digger Michael Jackson og Elvis, og heises opp som et av årets mest unike talent. Girls er da også lett å like, med catchy twang, støyende lofi-punk, surf, radiopop, doo wop, west coast (nei, de bestemmer seg ikke helt), med Owens som figurerer et sted mellom Elvis Costello og Buddy Holly. Det blir strålende anført av åpningskuttene ”Lust For Life” og ”Laura”. På førstnevnte kommer også noe av hans personlige bakgrunn umiddelbart frem, når han bretter ut om at ’I wish I had a boyfriend, I wish I had a loving man in my life, I wish I had a father, then maybe things would have turned out right’. Men Owens er ’just crazy, and fucked in the head’, og drømmer seg bort i solskinn, strandhus og grillfester. Et sjeldens fengende uttrykk for et desillusjonert sinn.

Og det er slik duoen Girls framstår (andre halvdel er en mer anonym fyr fra Santa Cruz som kaller seg JR White). Dette er California bummer solskinnsmiks, der gråtkvalte tekster møter blendende melodier, kald asfalt støter på palmesus og lyseblå drømmer. Store visjoner og simple virkemidler, litt som en Brian Wilson hensatt i en garasje med lite verktøy. For her er orkestrale arrangementer byttet ut med skranglende enkelhet og illusjonen om California erstattet med doprøyking i parken og hverdagslig realitet. Slik sett blir Beach Boys-aktige ”Big Bad Mean Motherfucker” (ikke i teksten, som dere skjønner) mest et obskurt ekko av noe som ikke har vært. Chris & Chet er ikke akkurat Jan & Dean.

Høydepunktet heter ”Hellhole Ratrace”, seks minutter som fanger noe av den kampen Owens må ha kjempet på personlig plan i en mer dramatisk musikalsk kontekst: ’Like a sad song in my sweet heart, all I really ever needed was some love and attention/But I don’t wanna cry my whole life through, I wanna do some laughing too, so come on come on come on laugh with me’ hulker han. ”Hellhole Ratrace” bygger seg møysommelig opp til en storslått hymne for de rotløse, fortapte, håpefulle, søkende sjeler der ute, og viser noe det ytterligere potensial som Girls kan komme til å få forløst senere.

Christopher Owens har uansett kommet seg ut av sitt hellhole, og Album peker mot en langt lysere fremtid for denne lovende artisten som jakter sin ’broken dream’.

Grandaddy: Sumday (V2, 2003)
The electric spacelight orchestra
Grandaddy drikker fra de samme åndelige kildene som Flaming Lips og Sparklehorse, og det er tydelig at alle som har smakt disse edle dråpene senere hengir seg ivrig til kreativ låtsnekring der både hammer, sag og strømførende kabler benyttes flittig. Jason Lytle er en blanding av Petter Smart og en landsbyoriginal. Ved å knytte bånd mellom Neil Young, Brian Wilson og Jeff Lynne har han sammen med de andre i Modesto-bandet igjen levert et funklende knippe låter i krysningen blåsnipp-folkrock og symfonisk spacepop.

Etter tidvis glimrende Under The Western Freeways (1997) og enda mer glitrende The Sophtware Slump (2000), har de nå lagt enda større vekt på en pompøs melankoli som dresses opp i et vennlig og velordnet lydbilde, med fortsatt rom for små utskeielser. Borte er riktignok de sjarmerende feilkoplingene fra debuten, men mer umiddelbare melodier som omfavner både ’tall trees & desktops cryin’ sounds’, og som på sitt beste smelter sammen til en reise langt inn i La-la-land. Selv om ikke Grandaddy er ute etter å fornye seg selv i den grad forgjengeren kunne love, er Sumday en fargerik og slitesterk skive, som om ikke annet er svært hyggelig å finne frem på en bekymringsløs sommerdag på vei fra storbyen og ut i ’the great wide open’.

Den herlig kraftfulle og potensielle popslageren ”Now It’s On” åpner dørene til solskinnet: ’Bust the lock off the front door/once you’re outside you won’t wanna hide anymore/ light the lights on the front porch/once it’s on you’ll never wanna turn it off anymore/and now it’s on…’ Storslåtte låter som ”I’m On Standby”, som kunne vært produsert av Jeff Lynne, fengende ”El Caminos In The West”, ”Lost In Yer Merry Way” og vakre ”The Final Push To The Sum” står som noen av de fineste så langt.

Lytle skildrer gjerne livet til det Moderne Mennesket og Naturen, og i en note på platecoveret påpekes det at bandet vil sørge for å erstatte alle trærne som går med i prosessen til denne platen. Dette naturvennlige synet kommer også fram i låter som ”The Group Who Couldn’t Say No”, om de to flinke selgerne som oppdager naturen etter å ha fått en feriereise i premie av sjefen: ’She’d never noticed dragonflies, her drag and click had never yielded anything as perfect…’ I ”El Caminos In The West” sier han nedslående, men håpefullt: ’El Caminos in the west/all collapsed and futureless/I’ll paint the words a simple wish/for peace of mind and happiness’. Når dette framføres av en drømmende Neil Young-lignende stemme og et band som spiller strammere enn noensinne blir resultatet både sørgmodig og blendende. I andre låter, som ”Sadest Vacant Lot In All The World” og ”Stray Dog And The Chocolate Cake”, er de nede blant fattigfolket og småbyens outsidere. Her berettes det om Datsun-kjørende fylliker og ’carload of kids with beer and cigarettes, burnin’ out and doing lawn jobs in the park’. Tekstene illustrerer på mange måter bandets dragninger, også musikalsk, der de svever mellom white trash og space age.

Videoen til ”The Crystal Lake” karakteriserer for så vidt bandet ganske godt med Grandaddy som farmer-aliens susende på himmelen i en trehytte. De lander i et moderne og uforståelig bysamfunn med stressede forretningsdamer og blinkende trafikklys før de padler nedover bygatene med kano. Tilbake til naturen.

Modest Mouse: Good News for People Who Love Bad News (Epic, 2004)
Down, men ikke helt Out
Den noe overraskende åpningsfanfaren til side, Modest Mouse dingler fortsatt med beina et sted mellom arty New York nyveiv og white thrash cowboy stompin’ fra trailerparkens indre. På sin fjerde ordentlige skive er det fortsatt som de fire hyperaktive bastardsønnene til Talking Heads, Pere Ubu, Pixies og Tom Waits som har fått i seg litt for mye av det søte liv og våkner med kuppelhue og svartsinn. Good News For People Who Love Bad News innebærer ikke noe voldsomt løft, selv om de denne gangen har med seg notable gjester som The Dirty Dozen Brass Band (horn) og The Flaming Lips (diverse instrumenter på det siste sporet). De er lette å kjenne igjen, har fått sin egen karakteristiske stil. Ustabile Isaac Brock er fremdeles like tørst, rastløs, hissig, manisk-depressiv og skarpsynt, skriver fortellinger som om det brenner lys i alle ender, mens gitaren bøyes, bendes og ustemmes i kjent stil. Ny trommis har de fått i Benjamin Weikel, men ellers er alt som det skal være i musenes rottehull.

Det har alltid vært mye turbulens rundt Brock & co, og særlig i statene har det vært en del engasjement ved bandets bevegelser den senere tiden, som deltagelse i en reklamefilm for et bilmerke, overgangen til et stort selskap og Brocks utsvevende livsførsel. Pessimistenes spådommer er i hvert fall gjort til skamme, for Modest Mouse har reist seg igjen. Det er ingen ”Truckers Atlas” og ”Cowboy Dan” her, og Modest Mouse framstår i dag mer som et mer ’gjennomtenkt og modent’ band. Det tjener kanskje platen som helhet, men samtidig har de mistet noe av den fandenivoldske gnisten fra sine tidlige skiver.

Skiva åpner meget bra. Brock lar ordene rulle nervøst ut i sin egen rytmikk på ”The World At Large”, det handler om å flyte med tross alt, slik det gjør på muntre (ja, muntre) ”Float On” også, den mer-enn fengende radiohiten: ’I backed my car into a cop car the other day, well he just drove off, sometimes life’s OK’. Det er vel omtrent så lyst som livet kan være for Brock. Med ”Ocean Breathes Salty”, ”Bury Me With It” og Pixies-møter-Rawhide i ”Dance Hall” er det mer om å gjøre å holde seg flytende på de ustabile bølgene bandet skaper, bare rave, hoje, skrike og hoppe oppogned: ’I was dancin’ on the tin roof, cat be damned. Comitting crimes running down the alley, I am the captain and you are in the galley!’ Etter den forsiktige innledningen kommer bandet inn med fullt øs. Modest Mouse er bønda i by’n, se opp, de ruller inn langs 5th avenue og spiller discopunk man kan hogge tømmer til.

De streiter seg mer opp med rolige ”Bukowski” med sitt pumpeorgel, før de går inn i bakhagen til Tom Waits (”This Devil’s Workday”), sper på med mer retromoderne funky rytmer (”The View”), og gir 16 hestekrefter fra det dype sør på skumle ”Satin In A Coffin”. Ja de setter seg til og med til hvile på den skjelvne balladen ”Blame It On The Tetons”, som ikke humper, men beveger seg smidig langs mer melodiøse kurver. ”Black Cadillacs” tar igjen noe av den innledende villskapen, med sitt vinnende, stammende refreng. Og sistelåten, ”The Good Times Are Killing Me”, binder i hvert fall det hele sammen med en åpenhjertig Brock: ’Need more sleep than coke and methamphetamines. Late nights with warm, warm whisky.’

Så da pakker de vel sammen og forlater storbyen igjen til fordel for Issaquah, Washington og lange whisky-sunkne kvelder der. Skal se det blir mye vonde historier ut av det også.

Pavement: Slow Century (Domino, 2002)
StereooeretS
Som et av 90-tallets aller beste rockband fortjener slackerikonene Pavement en skikkelig gjennomgang når deres karriere skal dokumenteres i filmformat. Med Slow Century har Domino utført jobben aldeles fortreffelig, og denne doble utgivelsen inneholder nok stoff til å glede de aller fleste av bandets mange trofaste venner – og huke inn noen nye: Her er en lengre dokumentarfilm, komplett videografi og to hele konserter, samt litt skjult ekstrastoff (ok, for å spare dere: velg plate 1, dokumentar, main menu og press venstre for å markere P’en i Pavement. Litt av et styr for et par konsertopptak, men gjemt bak denne bokstaven får vi godbiter som Malkmus’ ’håndjernstale’ ved bruddet i 1999 og en spontan versjon av låten ”REM”).

’Unlistenable, and therefore interesting’ (Thurston Moore)

Lance Bangs heter mannen som står bak både regien av filmen Slow Century og flere av Pavements musikkvideoer. Selv om han ikke er noen Scorsese har han gjort grundig nok arbeid med sin kronologiske dokumentasjon. Vi guides ubesværet gjennom Pavements tiårige historie fra oppstarten i Stockton med gitaristene Stephen Malkmus og Scott Kannberg i hovedrollen. Samarbeidet med den erfarne punktrommisen Gary Young satte fart i karrieren og de begynte å gi ut singler på tampen av 80-tallet som stort sett bare entusiaster som Thurston Moore viste særlig interesse for. Sonic Youth-vokalisten kjøpte selvsagt deres aller første sju-tommer, og kommenterer innholdet som ’unlistenable, and therefore interesting’. Da Gary Young forlot/ble sparket ut av Pavement mistet de noe av sin primale aggresjon, slik vi kan se i tidlige opptak. Med Steve West inn bak trommene fikk de til gjengjeld en stabil line-up som skulle vare i ti år: Vokalist og hovedlåtskriver Malkmus, Kannberg, West, bassist Mark Ibold og altmuligmann Bob Nastanovich. Det var en kombinasjon som skulle vise seg å fungere meget godt.

Det er viktig å huske at Pavements framvekst skjedde nesten samtidig med eksplosjonen rundt Nirvana, og det enorme fokuset som da ble rettet mot amerikansk indierock. Pavements kanskje fineste øyeblikk, Crooked Rain, Crooked Rain (1994) førte den sjarmerende kvintetten rett opp i elitedivisjonen, og midt på 90-tallet surfet de rundt mellom Lollapallooza (se hvordan de blir gjørmedynket i West Virgina), støttekonserter for Tibet og Jay Leno. Malkmus kommenterer selv de forventningene som lå i oppfølgeren, men heldigvis var Pavement et par hakk for originale til å passe inn i mainstreamen. Malkmus forstår ikke helt selv hvorfor de valgte ut den skjeve countryballaden ”Father To A Sister Of Thought” som førstesingle fra glimrende Wowee Zowee, men som han sier: ’I smoked a lot of weed back then’. Det bar back to the underground etter dette. Brighten The Corners (1997) var en liten nedtur og etter Nigel Godrich-produserte Terror Twilight (1999) har ikke Pavement så lenge igjen. Det blir mer og mer tydelig at Malkmus drar i en annen retning enn resten av bandet. Han melder så og si sin avskjed i London, 1999 med et par håndjern lenket til mikrofonstativet som symbol på hvordan han opplever det å være bandmedlem.

Som en ganske alminnelig guttegjeng fra California har ikke Malkmus, Kannberg og Nastanovich så veldig mye skandaløst å melde om sin karriere, og opptak gjennom ti år viser da også mest hvor særdeles ordinære denne gjengen var utad. Her er det lite nykker og jetset-liv, og humoren og kreativiteten har heller blitt konsentrert inn i musikken.

Alle Pavements tretten musikkvideoer er tatt med. Her bindes de sammen av ulike kryssklipp og feltopptak i kronologisk rekkefølge. De første videoene er preget av mer barnslige humoristiske innfall og en uhøytidelig gjennomgangstone. Man kan også velge å høre bandets kommentarer til hver video, og det er like underholdende som det er uinteressant, med stort sett slengbemerkninger av popcorn-typen: ’Wow, I’ve never seen this video before…!’, og ’Hey, you’re a great actor, Bob’. Noen mener at en god video kan redde en dårlig låt, men ikke en gang relativt simple videoer som ”Range Life” og ”Rattled By The Rush§ klarer å dekke over låtenes kvaliteter. Budsjettene økte utover i karrieren, og ”Father To A Sister of Thought”, Spike Jonzes ”Shady Lane”, ”Stereo”, ”Carrot Rope” og ”Major Leagues” tilfredsstiller både syn og hørsel.

De to liveopptakene er begge hentet fra deres siste turne i 1999 (fra Seattle i juli og Manchester i desember). Sistnevnte er best både i intensitet og lydkvalitet, men er bare en drøy halvtime i lengde. Seattle-konserten er merkelig tam, selv muligheten til å velge mellom to kameravinkler kan ikke skjule en statisk og ganske ordinær opptreden. De tiner riktignok noe opp på slutten, og selv om mye av låtmaterialet naturlig nok dreier seg mye rundt Terror Twilight, så banker de også inn 90-tallsklassikere som ”Gold Soundz” og ”Cut Your Hair”.

Pavement var aldri så destruktive som Nirvana eller så umiddelbare som for eksempel Weezer. I krysningen mellom Malkmus’ noe dandy vokalstil og røslige Bob Nastanovic’ mange innfall, intelligente tekster, skrudde melodier, lo-fi holdning og en naturlig coolness lå noe av nøkkelen til bandets vinnerformel. Det er nesten så man savner 90-tallet etter noen timer med Slow Century.

Mercury Rev: All Is Dream (V2, 2001)
Mikkel Rev i drømmenes flosshatt
Med See You on the Other Side (1995) begynte Mercury Rev sin lange reise mot drømmenes eventyrverden. Mens deres to foregående album utmerket seg på mer støyende maner, viste de på denne at det gikk an å utfolde seg uten å sprenge lydmuren. De videreutviklet seg med Deserter’s Songs (1998) og opplevde en av disse merkelige og plutselige mekanismene i musikken og ble stjerner ut fra en nærmest klar himmel. Deserter’s Songs står fortsatt igjen som en av de bedre platene fra 1998, og sånn sett oppnådde amerikanerne en fortjent kommersiell rus.

Mercury Rev har tatt seg god tid til oppfølgeren, og det vil være et understatement å si at forventningene har vært store mot neste trekk. Basisen i bandet er fortsatt eks-Flaming Lip Jonathan Donahue, bassist og produsentkjendis Dave Fridman (Mogwai, Jane’s Addiction, The Flaming Lips), Grasshopper og den nye trommisen Jeff Mercel. Sammen med en haug gjestemusikere kan disse gutta vanskelig trå feil. Vi blir ledet inn i drømmens verden av et orkester som høres ut som rulleteksten fra en gammel Hollywood-film, før Donahues spinkle stemme blir alene med pianoet. ”The Dark Is Rising” er en tidløs låt som kombinerer det orkestrale med Neil Youngs visetradisjon, og er en bløt og nydelig åpning. ”Tides Of The Moon” er et annet høydepunkt. Dualiteten mellom det håpefulle og dommedagsfylte, med et buldrende mørke avventende i bakgrunnen som etterhvert presser seg frem, det er Mercury Rev opp mot sitt beste.

Flere spor blir dessverre irriterende enkle, og mangler den magien som bandet klarer å frembringe i intense øyeblikk. Dette preger låter som den svingende poplåten ”Chains” og ”Lincoln’s Eyes”, som minner mest om en marerittaktig barneregle fra filmen De Fortapte Barns By. Her savner jeg et forløsende trekk eller et kreativt inngrep eller to. I en tekstlinje på ”A Drop In Time” heter det (i beste Being John Malkovich-stil): ’…stuck inside of Leonard Cohen’s mind’, og den har en melodi som faktisk minner om Cohens viser, godt skjult bak en litt barnslig fasade. ”You’re My Queen” begynner fascinerende, men er egentlig over før den starter. Alle disse sporene svinner hen altfor fort, uten å etterlate annet en svak stemning av ubestemmelig og forbigående art. ”Little Rhymes” er ganske streit, men utmerker seg med nydelig pedal steel, anstrøk av psykedelia og vinnende vokal, og er en nyttig påminnelse på hvorfor vi egentlig er så glad i dette bandet.

Den eneste låten med seriøs lengde er sistesporet, ”Hercules”. Med sine åtte minutter får endelig bandet tid til å bygge seg opp og slippe seg løs. Det er godt å høre, og mangelen av dette er egentlig et savn gjennom hele albumet. All Is Dream er selvfølgelig en godt gjennomført og tidvis uimotståelig forførende, men nok ikke den klassikeren mange håpet og ventet på. Selv om den trekker veksler på forgjengeren, savnes en liten gnist som ”Goddess On A Hiway” eller ”The Funny Bird”. Den er nok like jevn, og selv om Mercury Rev for første gang viser tegn på stagnasjon har de heldigvis havnet på et delikat sted. I drømmenes verden. ’We live in a dream! I have been to one of their meetings, they live above a convenience store…’ (David Lynch).

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Instrumentale Irrganger: Strange & Wonderful Sounds

Musikk uten vokal, som lar instrumentene skape ordene og bygge setningene. Musikk du selv kan skape dine egne ord av, se dine egne filmer i. Med noen enkeltlåters unntak, dette er et knippe artister som har funnet seg til rette i den ordløse rikdom. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Hør spillelisten 10 Strake: Instrumentalister i WiMP

Mono (Foto: Anders Jensen-Urstad, Wikimedia Commons)
Mono (Foto: Anders Jensen-Urstad)

Mono
På sin vei mot sfæriske luftlag møter Mono stadig hindringer i form av kneisende fjellmassiver, kosmiske krefter yter voldsom motbør. Mono er en tsunami, de skaper vulkanutbrudd og jordskjelv. De ser verden i episke proposjoner, storslåtte landskap avtegnes med kolossal kraft og endeløs melankolsk tristesse. Resultat: Uendelig vakker og uendelig mektig musikk.

You Are There (Temporary Residence, 2006)
You Are There er den japanske kvartettens mest målrettede hittil. Gjennom 6 låter/1 time blir vi med inn i en turbulent verden, fra ”The Flames Beyond The Cold Mountain” til askene som ligger igjen på ”Moonlight” helt til slutt. Lange, majestetiske låter maler de fram, penselen er bred, men hårene er av fineste sort. For Mono har forstått at kvaliteten i deres uttrykk ikke bare hviler på de voldsomme eksplosive partiene, at disse ikke er nok i seg selv. Like mye hviler deres styrke på de skjøreste og mest dvelende partier, ledet an av både tungt draperte strykerarrangementer og klokkende tremolo-gitarer. Akkurat som de tunge utbruddene er medrivende, er disse ’bølgedalene’ mer enn bare transportetapper på vei mot neste topp, de er i seg selv en storslagen reise. Det er kraft i den langsomme byggeprosessen opp mot støypartiene, det blåser mildest talt friskt i utladningene, og det er uunngåelig å ta del i raset når alt ramler sammen, for så å danne en ny form.

You Are There er igjen spilt inn hos Steve Albini, og han har heller ikke denne gang gjort skam på bandet. Albini har sørget for mye åpent rom i produksjonen, og det understreker dynamikken i Monos omgang med soft/loud-effekten. For det er også et faktum at det er i første rekke denne dynamikken som bærer bandet, mer enn direkte musikalsk nybrottsarbeid. Det er derfor en nytelse å følge kvartetten når de av og til bare rolig legger stein på stein, som i det nydelige tittelkuttet, som aldri hverken brytes eller bristes. ”The Remains Of The Day” er platens korteste, en cello-strykende og piano-dryppende måneferd, som ender i ”Moonlight”; 13 minutter med klassisk drama og svovelinferno av episke dimensjoner som rettferdiggjør plateselskapets tagline; ’They’re not heavy like Black Sabbath – they’re heavy like Beethoven.’

Hymn To The Immortal Wind (Temporary Residence, 2009)
Mono markerer de 10 første år med sitt femte studioalbum og en påfølgende verdensturné. I løpet av disse årene har de gradvis rendyrket sin profil, og de har nå funnet en ny location å spenne opp sitt lerret av emosjonelle tårescener, panoramasveip over slagmarken og brutale kamphandlinger i sakte film. Dette er musikk som maler bilder av de store hendelsene i livet, døden og kjærligheten. Mono befatter seg ikke med småplukk.

Hymn To The Immortal Wind er mer en naturlig videreutvikling enn et brudd med tidligere plater, og de ytre effektene stort sett de samme som før: Vemodige gitarlinjer, svulstige arrangementer i majestetisk oppbygning, langsomt voksende med krigerske trommer og kaskader av pompøs lyd inntil de kolliderer med et isberg av støy som vasker alt med seg i et voldsomt klimaks som alene kan strekke seg over flere minutter. Så legger krusningene seg, det stilner, nytt liv skapes.

Denne gangen er kanskje helheten, den episke fortellingen, vel så viktig som den tradisjonelle utløsningen som ligger i en slik ’rigid’ formel. Når utgiveren vektlegger at Mono nå har beveget seg bort fra den klassiske ’soft/loud-dynamikken’ og til mer ’dark/light’, så er det da også en viss sannhet i det. Utbruddene er i hvert fall myket opp med et grandiost orkester som gir bandet et mer klassisk romantisk preg. Det er vanskelig å ikke ble revet med i dramatikken, de rasende stormene (som på ”Pure As Snow” – platens beste – og ”Ashes In The Snow”) eller la seg smelte av de ambisiøst anlagt orkestrerte partiene. De dykker også godt ned i klisjeene, både melodisk og genrebasert, men kommer ut av det. Selv om orkesteret lyder flott, savner jeg likevel den renere lyden fra You Are There. Kvartetten har kraft til nok til å flytte fjell alene, om de ikke i tillegg må dra med seg 25 strykere opp mot toppen.

Explosions In The Sky
Explosions In The Sky fra Austin spiller storslagen og energisk instrumental-rock, med musikalske bånd til både Mogwai og Godspeed You Black Emperor! I motsetning til disse bandenes lefling med større lydbilder, holder de seg til et mer basic uttrykk, ved hjelp av gitar, trommer og bass. Den rullende gitarlyden, marsjerende trommene, dramatiske oppbygningen og voldsomme, lange crescendoer har de til felles. Samt evnen til å skape truende stemninger i det vakre og skjønnhet i det brutale.

Those Who Tell The Truth Shall Die, Those Who Tell The Truth Shall Live Forever (Temporary Residence, 2001)
Thin Red Line
Det er en profetisk stemning over omslaget. Et fly svever over himmelen og kaster lys ned mot en svevende engel, mens teksten ’This plane will crash tomorrow’ slår mot oss inne i coveret. Utgitt i september 2001 og med bandnavnet Explosions In The Sky er silhuettene av tvillingtårnene på Manhattan det eneste som mangler for å gjøre konspirasjonsteoretikerne fornøyde. Men sannelig er det deler av sammenraste tårn over innholdet her også.

Texas-kvartetten debuterte i 2000 med How Strange, Innocence, som kun ble trykket i 300 eks. Those Who Tell The Truth… er heldigvis tatt hånd om av solide Temporary Residence og bør være fullt mulig å anskaffe via din favorittsjappe. Det er den verd, for dette har blitt en majestetisk, vakker og voldsom plate. Når bandet gir fullt øs er det ikke vanskelig å la seg rive med inn i stormkastene. Det viktigste med denne type musikk er like gjerne at partiene i mellom også fungerer. Explosions In The Sky har oppnådd en godt fungerende balanse, der dvelende partier funker som mer enn bare pusterom før helvetes porter skal åpne seg. Filmatisk og episk er flotte ord som kan dekke denne delen av deres spekter. Men også texanerne blir noe forutsigbare, i hvert fall hvis man kjenner litt til uttrykket fra før. Vi aner stort sett hva som skal skje til enhver tid, og bandet hadde ikke tapt på en mer spennende instrumentbruk eller oppbygging, om bare i små doser.

Platen er delt i to deler kalt Die og Live Forever med tre spor i hver bolk. Et nøkkelspor er åpningen av Live Forever: «Have You Passed Through the Night” – som inneholder opptak fra Terence Malicks filmklassiker (han lager bare klassikere) Thin Red Line. Den resignerte voice-over stemmen stiller essensielle spørsmål om krig og ondskap mens bandet forsiktig plukker på gitarene i bakgrunnen, før de lar krigstrommene rulle:

This great evil.
Where’s it come from?
How’d it steal into the world?
What seed, what root did it grow from?
Who’s doin’ this?
Who’s killed us?
Robbin’ us of life and light.
Mockin’ us with the sight of what we might have known.
Does our ruin benefit the earth?
Does it help the grass to grow, the sun to shine?
Is this darkness in you, too?
Have you passed through this night?

Det er slike spørsmål jeg tror Explosions In The Sky ønsker å komme nærmere med sin musikk. Those Who Tell The Truth… kan brukes som et lydspor til bildene av rasende skyskrapere. Det blir et fryktinngytende vakkert skue, som nesten gjør det mulig å høre de lydløse stemmene deres. Der oppe i det fatale flyet.

Grails
Grails er et instrumentalband fra Portland, Oregon sentrert rundt folk fra Norfolk & Western, Peace Harbor, Holy Sons og Jackie O-Motherfucker. De tre første er fine band på det like fine selskapet FILMguerrero. Grails derimot, slipper skiver på etiketten til Neurosis; Neurot, og dermed har vi et noenlunde brukbart krysningspunkt å forholde oss til. De drar seg både mot det melankolsk episke folk-landskapet som kjennetegner artistene på FILMguerrero, men heller også mot et mer eksperimentelt og hardere slowcore/postrock-uttrykk.

Redlight (Neurot, 2004)
Redlight følger i mange av sporene til The Burden Of Hope (2003), de samme folkene er involvert på alle plan og profilen er ikke revolusjonerende endret. Redlight er noe mer kraftfull og utadvendt, og den er noe mer variert i formen. Den tradisjonelle folkemelodien ”Dargai” slår an tonen på melodiøst vis, men det varer ikke lenge før Grails beveger seg ut i mer perifert territorium. På ”The Volunteer” søker de å utforske spenningen mellom stillferdige partier og kraftfulle utblåsninger, en tråd som følges platen ut. Men de foretar også noen krumme svinger underveis, som med ”Worksong” og ”High & Low”. Førstnevnte er en mediterende trip med ekko fra Istanbuls gatesmug, som med sin altfor korte lengde blir stående igjen som ufullstendig. ”High & Low” introduserer harde gitarer Codeine-style, Dirty Three-aktige strykere og langsom twang à la Jackie-O Motherfucker. Igjen er det tilløp til flott musikk, men Grails er for utålmodige, de gir seg ikke tid til å bygge opp låtene lenge nok til at vi blir ordentlig godt kjent med dem. I stedet blir det korte besøk som ikke etterlater varige spor. Mer som umerkelige små hilsener som kan plukkes fram når det føles riktig. Et unntak er syv minutter lange ”Fevers” som er et møte mellom Tortoise og Godspeed, hvor de driver det til et mektig klimaks.

Grails driver sine eksperimenter et sted mellom tungsinnet folkemusikk, improvisasjon, slowcore og post-rock, men Redlight blir ikke stående igjen som den monumentale utgivelsen den kunne blitt. I en velprøvd genre blir den en plate aller mest for den svorne tilhenger.

Burning Off Impurities (Temporary Residence, 2007)
Dette er Grails sitt hittil mest utforskende, oppsøkende – og beste album. Og de har på ingen måte levert slett vare tidligere. Kort tid etter supre Black Tar Prophecies viser de at de psykedeliske vindene ikke har snudd. Gjennom åtte ganske omfattende spor oppsøker de musikalske ytterområder med base i sitt tidligere kjerneområde; instrumental post-rock. Selv om de fremdeles kretser omkring saktegående varianter av genren utføres det her i en forfinet stil og med et åpnere, mer variert sinn enn tidligere. Kort fortalt er Burning Off Impurities farget av både østlig raga, afrikansk trommelomme, spaca jammer, psykedelisk western og freaky krautrock. En titt på videoen til ”More Extinction” (ikke den beste låten, men i lengde den mest naturlige å plukke ut tenker jeg) hinter litt om hvor de har rettet oppmerksomheten: Lynnedslag, meditasjon, Buddah-statuer, pyramider og planeter gis god plass i løpet av de to minuttene videoen varer.

Åpningen ”Soft Temple” passer godt inn i dette bildet, og her introduseres vi for mange av kvalitetene på skiva. Forsiktig twang, illevarslende jungletrommer og en berikende instrumentering. Dette låter slett ikke ulikt Cul de Sac, og deres mange diverse tilnærminger til Morricone, John Fahey og ikke steder østenfor vesten. Tidvis (som på ”Outer Banks”) deler de noe av den samme energiske gnisten til våre egne Salvatore, og i likhet med disse utvider Grails sitt musikalske verdensbilde med krautrocken som utgangspunkt. Dette blir altså ikke datert, snarere en kime til nye utforskninger. Fra det myke tempel tas vi med ned langs Silkeveien (”Silk Rd.”), som etter et par minutters tenning av trylletobakken, åpner seg med både kraft og driv. Noe av det mest positive er hvordan Grails ikke forsvinner helt inn i tåkeheimen, de har stort sett et noenlunde fokusert blikk hele veien. De kan nok sette seg i lotusen og la håret gro (”Drawn Curtains”), men vender alltid tilbake til sporet etter slike korte pustepauser. De klarer både å skape en sammenhengende flyt platen gjennom, og samtidig flytte på grensene for hvordan moderne instrumentalrock kan – og bør – lyde.

Burning Off Impurities pendler fra mektige strømmer til stille dyp, men fraviker aldri den strake kursen mot Nirvana.

Moritz von Oswald Trio: Vertical Ascent (Honest Jons, 2009)
Calypso med Stravinsky
Damon Albarns herlige etikett Honest Jons har spesialisert seg på folk, soul og funk fra Afrika, og slipper alt fra Moondog til Candi Staton, cubanismo fra Kongo på 50-tallet, columbiansk afrobeat og calypso fra Vest-Afrika. Og nå: Tysk tekno. De beskriver selv Vertical Ascent som ’a dream crossing of classic Berlin techno, On-The-Corner Miles Davis, Larry Heard and Can, as at home with calypso as it is Stravinsky.’ Fristende formulert – og hvem andre enn Moritz von Oswald kan stå bak noe sånt?

Den Berlin-baserte tekno-pioneren er en foregangsartist innen krysningspunktet minimalisme og dub. Det var med miksen av Detroit og Karibia han skapte seg et meget innflytelsesrikt navn som Maurizio og Basic Channel (sammen med Mark Ernestus) tidlig på 90-tallet, og definerte med det dub techno-genren. Ernestus er ute av bildet nå, og Moritz von Oswald Trio er Oswald, Max Loderbauer (nsi, Sun Electric) og den finske jazztrommisen Sasu Ripatti (Vladislav Delay).

De tre har klart å framskape en deilig, organisk sfære på platens fire ’spor’ (Patterns 1-4) som hver har sitt distinkte uttrykk. I et repeterende og minimalistisk landskap som gjerne forbindes med det seriøse og stramme, skaper de et luftig landskap med rom for en mer improvisatorisk tilnærming. Moritz von Oswald Trio bærer absolutt hovedmannens signatur slik vi kjenner den fra før, men med Ripattis hjemmelagde slagverk med mye metallisk kling-klang og Loderbauers dryppende synthlyder krysser de over mot både jazzen, funk og moderne komposisjon. Moritz von Oswald kjennes også som en mer enn habil lydtekniker (han jobber blant annet for nettopp Honest Jons), og det rikholdige lydbildet kommer til sin rett i en livesetting som forener studioperfeksjonisme med levende stemning.

Noen har et sted beskrevet Vertical Ascent som lyden av Edgard Varése og Lee Scratch Perry fanget i en romferge. Det er et helt greit bilde å ta med seg inn i denne platen.

Fredrik Ness Sevendal: No Foly Bow (Apartment, 2007)
Reiser med gitar og bue
Fredrik Ness Sevendal er en ganske obskur figur – i et ganske obskurt miljø – med tilhold i hovedstadens undergrunnsscene. Han kan knyttes til miljøet rundt Brugata-kollektivet, og er/har vært involvert i en rekke prosjekter av interessant karakter: DEL, Slowburn og Norwegian Noise Orchestra, for å nevne noen. Han har jobbet særlig mye med makker Per Gisle Galåen og har videre samarbeidet med blant andre Makoto Kawabata (Acid Mothers Temple), Mitsuru Tabata (Zeni Geva) og Bill Wood (1/3 Octave Band). No Foly Bow er hans solodebut under eget navn.

Det er naturlig nok gitaren som står i fokus også denne gangen, men ikke den mest støyende, aggressive varianten. Sevendal vender heller strengene mot mer eksperimentell dronemusikk, american primitive og faktisk norske folketoner. Med fokus på nettopp de norske røttene klarer han å tilføre en egenart i det opptråkkede impro/gitar-landskapet han befinner seg i. Nøkkelsporet heter ”Gamle Gudbrand” og er en 10 minutter lang begravelsesmarsj fra svartedauden med utmagra felespillere og en enslig trommebanker som knakker monotont på alle dørene han passerer som eneste følge. ”Gamle Gudbrand” er et helt nydelig spor som gradvis vokser i intensitet, og går fra å være truende til å bli altoppslukende når gitaren også begynner å glefse fra seg de siste minuttene.

”The Chimney Sweeper” strekker seg også over 10 minutter, og igjen med en del særtrekk som gjelder for mye av denne platen: Betagende improviserte melodier, repetitivt oppbygde mønstre, underliggende støyknotting og feleaktig gnikking. Sevendal forener dimensjoner fra hjemmebakt pop med mer avantgarde-uttrykk og folkbasert improvisasjon. Det gir denne platen minst to solide ben å stå på. Sevendal har en åpenbar forkjærlighet for mange av disse tradisjonene, og han lykkes å forene flere uttrykk med sin naturlige avslappede spillestil. Sjekk ut åpningssporet og tittellåten for en 6 minutter umiddelbar oppsummering av platens kvaliteter; her møtes skograsling, lofi-folkemusikk og slepne droner til en forunderlig suggererende St.Hans-dans i måneskinn.

The Drift
The Drift er en San Francisco-basert gruppe bestående av folk fra blant andre Tarentel og Halifax Pier. De henter inspirasjon fra både post-rocken og jazzen, med islett av dronerock, elektronisk ambient, kraut og dub i en helinstrumental fremføring.

Noumena (Temporary Residence, 2005)
Shhh… peaceful
Min filosofiske dannelse strekker seg ikke særlig langt utenfor Sofies verden, men ’noumena’ er vel et begrep Immanuel Kant gjorde kjent med sin erkjennelsesteori, der han skilte mellom ting slik de fremstår (fenomener) og tingen i seg selv, noumena, eller ’Ding an sich’, grensen for det vi kan erkjenne har noen forklart det som.

Det er kanskje disse yttergrensene The Drift søker, men hva som egentlig er deres filosofiske eller åndelig styrende bakgrunn for å gripe til sådan tunge tenkere for å betegne sitt debutalbum er jeg ikke kapabel til å spekulere i. Men jeg kan kanskje si noe om de konkrete kvalitetene på platen, musikken og lyden som strømmer usynlig ut av den, das Ding an sich. For de er ganske så smukke, de tonene de produserer her. Om ikke Kant skulle holde som indirekte referanse, så legger de selv en intellektuell kapital til sitt virke ved å titulere to låter etter Brian Enos ’oblique card’ serie, og en låt etter forfatteren Italo Calvino (Invisible Cities). Da skulle vel både tanker, litteratur og musikalsk ballast var sikret før man gir seg i kast med den gjeldende plate.

10 minutteren «Gardening, Not Architecture» åpner med noe gnissende, halv-abstrakt elektronikk, inntil et en gitar griper forløsende inn omtrent halvveis, som for å åpne opp skylaget som har dekket for solen. Late rytmer, en sval trompet og vennlige instrumenter legger oss varsomt i en robåt som duver i strandkanten der vi like gjerne kan forbli liggende og døse platen ut. Ganske form- og retningsløs er den, men med et slik post-sommer behag som kler den kolde utgivelsesdatoen godt. Kvarterlange «Invisible Cities» overtar umerkelig med et rullerende bassriff, som The Drift benytter som fundament det meste av låten. Ved hjelp av en følsom hornblåser bygger de her opp en særdeles svømmende sak. De skeier ut i neverland etter cirka fem minutter med et mer støyglasert parti, fremdeles mens den joggende rytmen holder seg i bakgrunnen, inntil det hele tones ned og omtrent bare bølgeskulpene står igjen. Litt for lenge, sådan, men i stedet for å flyte bort på denne måten, gjenvinnes brått den faste formen fra innledningen i et eskalerende tempo. Joda, det hele er riktig så smukt utført.

Det er mye tranceskapende åpne rom på denne platen, og det er ikke til å underslå at The Drift blir vel «drifty» til tider. «Hearts And Flowers», for eksempel, lider litt under dette. Det er en slik låt som fungerer godt som bakgrunn mens man selv er i drift, men som passiv lytter makter ikke bandet her å skape annet enn behagelige strukturer uten særlig form. Ikke verst bare det, men ikke nødvendigvis stor musikk. Lange «Transatlantic» er mer vellykket. Igjen med en prøvende åpning, der bruken av el-piano understøtter teorien om at The Drift trives særdeles godt som en slags fusion mellom klubbjazz, post-rock og ambient. Etter åtte litt for lange minutter, groover de endelig igjen. Jeg synes nok ikke de utnytter det fulle potensialet som ligger i denne stilen, noe som kan skyldes nettopp de frie formene de legger opp til. Det krever også en viss fasthet, og The Drift har en tendens til å flyte ut i det blå uten at de helt klarer å hente seg inn igjen – eller vise hvor de er på vei. Det er kanskje det som er deres program, og det må sies at alle låtene her har en holdbar kvalitet og et behagelig, om ikke alltid engasjerende uttrykk. På plussiden må også nevnes at de har maktet å gi ut en plate i 2005 hvor postrock-genren fremdeles virker frisk og på en måte… moderne.

Ceiling Sky (Temporary Residence, 2007)
Ceiling Sky består av seks låter, hver på cirka 10 minutter, hentet fra debutsingelen Streets/Nozomi, to spor fra vinylutgaven til Noumena, samt to remikser av Kieran Hebden (Four Tet) og Xian Hakwins (Sybarite). Mye gammelt materiale altså, men her samlet for første gang på en CD som dermed blir å regne som ny for de fleste.

Debutsingelen innspilt i desember 2004 gir klare føringer for bandets senere virksomhet og står som de aller mest verdifulle stykkene. «Streets» presenterer oss for den utadvendte, ‘dansbare’ siden av bandet; funky, svett og tettpakket jazzrock der harde gitarer smeltes sammen med følsomt trompetspill. «Nozomi» viser bandets mørkere egenskaper; dvelende og atmosfærisk tegner denne musikken storslagne bilder med detaljert penn.

Tittelsporet på debutplaten ble av en eller annen grunn utelatt, muligens på grunn av tiden (13 minutter), men her står både denne og «For Grace And Stars» som repeterende og langsomt utviklende låter som kanskje kan være noe å vanskelig bryne seg på. De avdekker i hvert fall bandets fremste utfordring: å skape tilstrekkelig med spenning og utvikling når låtene strekker seg over timinuttersmerket. Av og til er musikk som bare fyller et lite tomrom i hjernen akkurat det man trenger, og det er en stilfull eleganse over The Drift som her kommer til sin fulle rett.

California-bandet har overlatt to av sine låter for en liten overhaling til et par nære musikalske slektninger (utgitt som rmxs, 2007). Kieran Hebden har lang erfaring med den type jobbing, og tar for seg «Gardening, Not Architecture», det flotte åpningssporet på Noumena. Hebden gir den et strammere uttrykk og mer tettpakket beat, med et snev av elektronisk dissonans som fungerer helt fint. Han vender blikket litt bort fra 70-tallets fusion og behandler låten med moderne briller. Sybarite mikser «Invisible Cities», kanskje det beste sporet på Noumena, og har gitt den et mer klaustrofobisk, innestengt uttrykk. Ikke revolusjonerende på noe vis, men en hederlig tolkning.

The Drift kler låter som strekker seg mer ut i tid enn det en vanlig plate kan tillate. De har en så innarbeidet og solid grunnstamme at det kunne vært artig å hørt dem i par med enda friere blåsere i fremtiden; hva med Ken Vandermark eller Robert Mazurek?

Parlour
Tim Furnish har vært en del av Louisvilles meget oppegående rockescene i årevis, enten det har vært med sitt eget Cerebellum eller i bakgrunnen til folk som David Pajos Aerial M og The For Carnation. Hans røtter strekker seg fra Slint til Matmos, fra art-rock til electronica. Sammen med sin bror Simon og medlemmer fra Crain har han dannet bandet Parlour, hvor han spiller gitar, bass og ulike former for keyboards.

Octopus Off-Broadway (Temporary Residence, 2002)
Åtte armer, en hjerne
Octopus Off-Broadway er en avslappende og vennlig instrumentalskive, både dronebasert og med heftig grooves, alltid stemningsskapende og behagelig å høre på. Partier kan minne om Tristeza og Mogwai (tidlig i oppbyggingsfasen, da Parlour ikke gir seg hen til støy av noe særlig grad) og ut til Stars Of The Lid. Parlour beveger seg mer i sfæriske og synthbaserte retninger, som på kvarterlange ”The Living Beginning” som munner ut i et statisk sort hull.

De mest groovy delene er best, og har en viss likhet med krautrocken, særlig Can rundt Future Days/Ege Bamyasi og nyere post-rock. Det glimrende åpningssporet ”Stipendlax” er en slik, med repeterende synthparti, sugende tromme/bass (Todd Hancock og Connor Bell) og en melodisk, klar gitarlyd. Det danner en hypnotisk suggererende låt som blir riktig så mektig etter hvert. Enda mer drivende er ”Aflipperput” med herlig blanding av tangenter og en stødig rytmeseksjon. Disse virkemidlene viser seg å være gjennomgående for Parlours uttrykk, og selv om det hele tiden er nydelig lytting, blir de gjerne noe stillestående, og jeg tar meg i å forvente at det bør skje noe mer utover deres drømmerier av new age-møter-prog, uten å få det oppfylt. Furnish dykker heller dypere inn i sin electro-octopization, og danner kaleidoskopiske teksturer og stemninger ved hjelp av lag på lag med keyboards.

Tim Furnish og Parlour har brukt fire år på å fullføre denne platen, låtene er skrevet mellom 1996-2000, og hovedsakelig spilt inn i Paul Oldhams studio i Kentucky. Det har ikke blitt en definitiv utgivelse, og til sammenligning er nok Do Make Say Think, Aerial M og The For Carnation fortsatt å foretrekke hvis man må velge blant den typen musikk. Men ja takk og begge deler, Octopus Off-Broadway er et første skritt i retning av å tilhøre den innerste sirkel.

Googler (Temporary Residence, 2002)
Bare få måneder etter debuten slipper Parlour sin andre fullengder for året. Igjen er det opptak fra de siste fire-fem årene Louisville-blekkspruten Tim Furnish og hans seks kompanjonger nå endelig har gitt ut. Googler består av to spor hver fra årene 1997-1999, fra hjemmeopptakene fra ’97 til de to nyeste, ”Jololinine” og ”Over The Under”, som er tatt opp sammen med Paul Oldham i Rove Studios.

For de som i likhet med undertegnede fant behersket glede i Octopus Off-Broadway er det godt å kunne melde at Googler er hakket mer muskuløs, med enda mer vekt på bandets groovy sider. Parlour spiller fortsatt meditativ instrumentalrock med gitar, bass, trommer og keyboards som viktigste våpen, men de seks låtene (fordelt over 40 minutter) er generelt mer poengterte, hvassere og mer kontante i avleveringen enn tilfellet var på Octopus. Parlour baserer seg på de suggestive trekkene fra krautrocken, men inkluderer snev av electronica og mathrock. Særlig heftige – om ikke så overvettes spennende – er de dansbare hypnosene ”Distractor” og ”Over The Under”, som bør gjøre Parlour til et naturlig referansepunkt for alle som heier på band mellom Slint og Tortoise. På ”Hop Pife” og avslutningspartiet til ”Regulkfro Reel” presenteres vi et mer elektronisk rettet uttrykk nærmere Aphex Twin og Boards Of Canada. Med sine dunkle bakgrunnsrytmer, skumle effekter og hypnotiserende klokkespill gis ”Hop Pife” et aldri så lite skrekkfilmpreg. Det er likevel avslutningen ”Svrendikditement” som er platens virkelige koloss, hvor rytmikken kuttes opp stimulerende i forstyrrende støydoser med en slakterkniv.

Nå har Tim Furnish og Parlour vist noe av hva de er gode for, uten at de tilsynelatende har fordypet seg i én bestemt retning. Det medfører et noe variert resultat, og hvis de hadde samlet årets to plater til en – bestående utelukkende av mine favoritter selvsagt – så hadde det blitt en kanonskive. I stedet har Parlour gitt ut to brukbare album i løpet av en høst, og bare det er jo mer enn de fleste kan drømme om.

Rangda: False Flag (Drag City, 2010)
Rangda er en ’supertrio’, bestående av Ben Chasny (Six Organs Of Admittance, Comets On Fire) og Richard Bishop (Sun City Girls) på gitarer og med blekkspruten Chris Corsano (Dimension X, Sunburned Hand Of The Man) på trommer. Et herlig lag det er tillatt å forvente seg det uforutsigbare fra.

Det er da heller ikke konvensjonell rock de byr på. De seks låtene, inkludert en kvarterlang reise titulert ”Plain Of Jars”, er viet improvisasjonsvillig instrumentalrock der de drevne musikerne får boltre seg relativt fritt. I hendene på yngre, mer ivrige krefter kunne dette blitt en salig røre av syrete drodlerier, men våre herrer drar det hele relativt edruelig i havn. False Flag byr ikke på så mye nytt i så måte, men jeg faller særlig for måten de kombinerer tøylesløs støyrock (”Waldorf Hysteria”, ”Serrated Edges”, ”Fist Family”) med mer okkult visdom (”Bull Lore”, platens fineste) og langtrukne linjer slik de tegner opp på ”Sarcophagi” (også et vakkert høydepunkt) og nevnte ”Plain Of Jars”. False Flag er et samarbeid som trekker ut det beste fra de nevnte gentlemen, så vel som den innbyr til nye musikalske opplevelser.

Rumah Sakit: Obscured By Clowns (Temporary Residence, 2002)
Et band som kaller seg noe så håpløst som Rumah Sakit (det betyr visst ’sykehus’ på indonesisk) og som parodierer tittelen på sin andre skive fra et ujevnt Pink Floyd-album kan vekke en viss skepsis, den rare, stygge dukken som pryder omslaget er vel heller ikke et stort salgstriks. Det er veldig synd hvis slike bagateller medfører at denne forsvinner helt i glemselen, Obscured By Clowns er nemlig en meget bra plate.

Enkelte vil kanskje dra kjensel på navnet til bassist Kenseth Thibideau, som også driver med dronebandet Tarantel og det eksperimentelle prosjektet Howard Hello fra hjembyen San Fransisco. De mange navnevekslingene sier da også noe om at han beveger seg over store musikalske flater, uten altfor tett musikalsk tilknytning til hverandre.

Rumah Sakit er et instrumentalband som hovedsakelig benytter tradisjonell instrumentering, det vil si bass, to gitarer og trommer. Uten vokal som senter vektlegges samspillet og dynamikken mellom musikerne i enda større grad, og Rumah Sakit har forstått nødvendigheten av utnytte dette. Det er naturlig å sammenligne med Don Caballero, som hadde noe av den samme evnen til å utnytte spenningen som finnes i en slik line-up. De viste også at det kun er fantasien som setter grenser for hvor bra resultatet til slutt blir. Rumah Sakit har krydret sitt uttrykk med en krysning av Tortoise og deres frie, jazz-influerte tilnærminger og en tyngre, 70-talls prog-relatert stil. Det sikrer kontinuerlig variasjon platen gjennom.

Mye av æren for dette har blitt så vellykket ligger i Thibidieaus varierte basspill og ikke minst i Jeff Shannons konstante, og tidvis voldsomme arbeid bak trommesettet. De to gitaristene får likevel god plass til å boltre seg mellom rytmeseksjonen, og sammen beveger John Baez og Mitch Cheney seg fra vakkert melodiøst samspill, til mer voldsomme og utagerende dueller. Bandet blåser en del av seg i den brutale introen ”Hello Beginning…”, mens de på spor som ”New Underwear Dance” og det ti minutter lange tittelsporet veksler mellom rolige, søkende partier og mer kontant og støyfull rock gjennom plutselige taktskifter og rytmebrudd.

En annen fordel med instrumentalband er selvfølgelig at de står noe friere til å finne på kreative låttitler, og ”No One Likes A Grumpy Cripple” og Devo-hyllesten ”Are We Not Serious? We Are Rumah Sakit!” viser et band som kanskje ikke tar seg selv altfor høytidelig. Ikke verst bare det i en genre som ikke akkurat er preget av for mye humor – når så du et post-rock band smile sist?

Snöleoparden: Snöleoparden (Rump, 2008)
Uncia uncia på Himmelbjerget
Snöleoparden er et sjeldent vesen, ikke bare i våre trakter, men også i dens naturlige habitat. En sky einstøing som ikke menger seg med mennesker i tide og utide, og som først ble grundig filmet i forbindelse med BBC sin fantastiske serie om planeten vår. Den serien anbefales i samme slengen, gjerne med denne musikken som akkompagnement.

Den danske arten av rasen er også en sjelden sak. Dette er ikke musikk vi først og fremst forbinder med vårt naboland – eller vårt eget for den saks skyld. Hovedmann heter Jonas Stampe, og han er litt av en vagabond, både personlig og musikalsk. Hans ferder har gått til Marokko, og i leopardens fotspor; India og Pakistan. I India gikk han i sitarlære hos Ravi Shankar, som han senere har turnert med, så det er nok en oppriktig interesse som ligger bak det som nå har blitt leopardens debutplate.

Det åpne verdenskartet brettes ut i all tydelighet, med xylofon-dans, dansk barnesang, østlig raga, far out psykedelia, elektronisk plingplong, støy og pakistansk folkemusikk som noen av måltidene på dette smorgasbordet av en plate. Vi blir mette etter tre kvarter, men ikke forspiste. Det skyldes særlig at Stampe aldri slipper sitt lekne vesen. Det er et slags uhøytidelig smil over hele denne jordomseilingen, og ikke minst en naturlig varme som brer seg over alle sporene. Det er lett å bli glad i denne. Snöleoparden unngår å tråkke i de verste new age-fellene, men fremstår som et musikalsk kompass og mental reiseguide på sitt beste – og som nok en psykdelisk frifolker på sitt jevne.

Han bruker stort sett hjemmelagde instrumenter og ’reel-to-reel tape recorders and guitar pedals’ og det kan kanskje bidra til å forklare hvorfor uttrykket har noe av det samme sjarmerende og skeive uttrykket som for eksempel hos Kongos Konono No.1.

Sub Oslo: Dubs In The Key Of Life (Glitterhouse, 2000)
Stratosfærisk penetrasjon & Denton dreadlocks
Dub? Man forventer da ikke den slags fra universitetsbyen Denton, Texas. Dubs In The Key Of Life er en drøy times reise langt inn i spliff-land, og når man først er kommet dit er det ikke lett å komme ut igjen. Dette er septetten med det fine navnet sitt debutalbum, opprinnelig utgitt i 2000, men denne europeiske utgaven er fra 2002. Dub er det uansett, med alle kjennetegn intakt. Det er dog en variasjon her som sprenger de opprinnelige jamaicanske rammene. Tenk de dype basslinjene til Bill Laswell og King Tubbys ekko-o-o i møte med Poles elektroniske minimalisme krysset med psykedeliske tilslag fra 70-tallets kraut/spacerock, ambient og frittenkende bruk av piano, synther, slidegitar, mandolin og svevende effekter.

”Stratospheric Penetration” holder akkurat hva tittelen lover. Den dype rumlende bassen skaper vibrasjoner som varer hele natten lang, mens boblende lyder stiger opp fra gulvet og hallusinogene klanger legger seg som et tåketeppe over rommet sammen med mystiske lyder. Etter ti minutter med dette er vi penetrert myke, og klare for å synke inn i fortsettelsen. ”Celestial Dub” starter med et enkelt gitarparti som raskt forsvinner i mer psykedeliske toner med Brandan Uribes følsomme fløytespill og broder Alan Uribes tangenter, mens den dype bassen driver ufortrødent med spacelydene som til stadighet kommer på besøk. ”Celestial Dub” er platens utsvevende spor, og det som mest av alt hensetter oss i drømmetilstand. ”Melafrica” vekker oss med sine skarpe, astrale keyboards som suser rundtforbi. Selv om rytmen holdes steady mangler ”Melafrica” noe av den naturlige, evige flyten som preger de andre sporene, den blir litt for trippy for min dub-trip. De tre siste sporene – og den siste halvtimen (som om tiden spiller noen som helst rolle) er en sammenhengende flowmotion fra de gale professorene. Fra den dramatiske og repeterende pianointroen på ”Reel To Reel Dub”, via ”Mi Familia Re-Dub” hvor pianisten kjemper alene mot en seig rytme, ender vi til slutt i svevende ”Washes Of Dub” som vasker oss ned til jorden igjen en halv evighet senere. Lykkelige, svimle, mens vi kaster på dreadsen som ikke er der.

Det heter seg at Sub Oslo fremfører disse ti-minutterne i dobbelt så lange versjoner fra scenen i show som varer opp til tre timer. Måtte de snart lande i byen de er navngitt etter.

Sabers: Specter (Neurot, 2003)
Åndemaning
Jeff Conway og Charlie Hines utgjør duoen Sabers, og de har holdt det gående siden begynnelsen av 90-tallet da de begynte å spille sammen i studentbyen Lawrence, Kansas. Etterhvert fant de veien til New York City, og i november 2002 spilte de inn sitt første album sammen med den anerkjente produsenten Martin Bisi (som i en årrekke har bidratt på plater med artister som Sonic Youth, Swans, Foetus, Derek Bailey, U.S. Maple.

Spectre består av fire lange komposisjoner med eksperimentell mørk ambient/industriell noise. I god Neurot-tradisjon er dette musikk som egner seg både som tapet for dine drømmer og som en vrengt illusjon av våken tilstand. Gjennom langsomme soniske bølger av gitar og trommer, loops og merksnodige feltopptak kjørt gjennom effektbokser og pedaler utenfor vanlig fatteevne, skaper Sabers en mildt sagt trykket og foruroligende stemning. Det er mye bevegelse i duoens tette lydbilde, som i stor grad er bygget opp rundt trommer og gitar. En konstant tilførsel av flere lag med udefinerbare lyder gjør at de aldri blir statiske, samtidig som de holder tilbake og sjelden slipper fri den kraften som de holder i tømmene. ”Loess Kindchen” åpner med en undervannsferd av knirkende klaging og murrende gitarer, med en tempodreining etter fem minutter drevet fram av en enslig hurtig-dunkende tromme. Den relativt rolige starten etterfølges av 10 minutter monstrøse ”Golden Green”. Vi er på overflaten for et øyeblikk, med noe som minner om uskyldig fugleknitter. Men allerede etter et par minutter dras vi atter ned til dypere farvann. Stygge pulserende støyutbrudd skjærer inn mellom den rituelle rytmikken, og når trommene for alvor møter feedbacken etter seks minutter er det med et tungt gufs av Earth eller Sunn O))), for så å sakte tones ned igjen til utgangspunktet. ”Lion Pose” introduserer en mer oppjaget jazza rytme som leker seg oppå den konstante lavaen av urolig støy og feedback. Klimaks søkes i ”Emeritus”, en 11 minutter lang sonisk oppdagelsesferd inn i en jungel av krigerske indianerstammer så vel som et moderne høyteknologisk samfunn på randen av kollaps.

Disse 40 minuttene med vakker uhygge anbefales ikke i første rekke den fintfølende og lettskremte, men platen egner seg for både åndemaning og lettere angstfremkallelse.

Sagor & Swing: Orgelplaneten (Häpna, 2004)
…og så fløy uglene sin vei…
Sagor & Swing har i løpet av sine foregående plater etablert seg som et av Sveriges mest særegne folkband. Enkle skogstoner dypt tegnet av Eric Malmbergs orgel (som han overtok etter 70-talls organisten Bo Hansson, mannen bak Lord Of The Rings) og Ulf Möllers lette trommespill. Siden vakre Orgelfärger (1999) har de ytterligere utforsket dette konseptet innen samme form, men mot ulike retninger.

Med Orgelplaneten kikker duoen ut av stugan i Dalarna, og de ser både alpelandskap, 70-talls prog/electronica og sirkus & skoj. De har utvidet instrumenteringen ved å hente frem Moog og trekkspill, og de har skrudd opp både tempo og energi. Det tunge, pustende orgelet er erstattet med mer pipende synth-lyder og popcorn-effekter (Gershon Kingsley, Jean-Jacques Perrey). Den rolige stemningen av endeløse nordiske skoger, duften av kvae, gran og furu tas med inn på bygdelokalet cirka 1971, for en siste dans. Bursdagen til Henrik skal feires serru, fram med dragspelet kal, og alle drikker orgelbrus og swinger seg lystig inn i kvelden. Men trekkspillet drukner snart i mer moderne lyder fra Malmbergs Moog, og det er en tendens de skal holde på utover. Lydene på ”Äventyr i Alperna” og ”8-Bitarspolkan” virker nok noe unaturlig for folket, noen vil nok undre seg over reggae-rytmene på ”Smedjebacken By Night” og ”Bora Bora”, og begrep som ”Distro” og ”Postmodernism” er trolig fremmede. Men gjemt under denne ’nye’ innpakningen ligger fremdeles klangen av gjenkjennelige folkviser, selv om Ulf Möller bytter ut sine jazzige visper med stikker, orgelet moderniseres og Sagor & Swing beveger seg mot mer space-age exotica.

Esmerine: Aurora (Madrona, 2005)
Behov for mer stemningsskapende gråværstoner som legger seg som regndråper på frontruten en uggen morgen? Savner du ytterligere en bekreftelse på at sommeren er laget av frost og sølepyttene er endeløst dype? Trenger du noe bakgrunnsmusikk til videopptakene fra den nedlagte fabrikktomten nede ved elva? Ønsk Esmerine velkommen.

Jada, vi flytter oss igjen til Montreal. Byen avler slike sepia-tonede prosjekter som kaniner i parringstiden. Det er allerede mange år siden Godspeed You! Black Emperors nakkehårsreisende kombinasjon av rock og klassisk fikk rockefolket til plutselig å digge episke kombinasjoner av cello, fele og gitar. Kretsen herfra har i årenes løp vist seg å være særs villige til å prøve ut ulike kombinasjoner med forskjellig navn. Et av de mindre omtalte er Esmerine, som består av cellist Beckie Foon og trommis Bruce Cawdron. De to har tilsammen en bred CV, som inkluderer navn som blant andre GY!BE, A Silver Mt. Zion og Set Fire To Flames. Med seg har de denne gang folk fra Hrsta, Jackie O-Motherfucker og Harris Newman.

Aurora er Esmerines andre plate, og det er et stykke musikk der detaljene spiller en viktig rolle. Lydbildet domineres av Foons cello, men det er mye skummel lusking rundt hennes bue, der piano, klokkespill og marimba er noe av det som kan høres. Over en tredel er samlet under tittelen ”Histories Repeating As One Thousand Hearts Mend” (16:47), som også er den mest vellykkede komposisjonen. Dens rytmiske underlag skaper trolske skygger med orientalske trekk, der samspillet mellom celloen og den klokkende marimbaen sammen bygges opp fra tunge droner til en pulserende hypnose. ”Histories Repeating…” er et besnærende stykke. På ”Why She Swallows Bullets And Stones” er det en foruroligende pianomelodi som spiller opp mot celloens triste toner, og igjen skapes falmede bilder av fallende blader, avskjed og savn. Disse to kuttene e platens beste. ”Ebb Tide, Spring Tide…” er i første rekke en sammensetning av bjeller i ulike tonearter, mens ”Mados” er en kort og ganske intens seanse med strykere.

Esmerine forsøker ikke å bygge opp mektige crescendoer (åpningskuttet blir riktignok ganske så punchy etter hvert) eller drukne seg i en malstrøm av støy. Duoen holder seg til en mer abstrakt og sober stil, og med tilnærmet totalt fravær av elektrisitet og trommer kan Aurora like gjerne plasseres i delen for ’moderne komposisjon’ som ’rock’ i platesamlingen.

Hans-Joachim Roedelius & Tim Story: Inlandish (Grönland, 2008)
Inlandish Empire
Sist vi hørte fra disse to herrene var det med det særs behagelige prosjektet Lunz. Med Inlandish vender de tilbake til med en plate fylt av gripende vakker musikk, poetiske og atmosfæriske stemninger i det som er et følsomt møte et sted mellom akustisk ambient og ny-klassisk elektronika.

Tyske Roedelius har rukket å bli noe sånt som 73 år gammel, og hvis han i det hele tatt ser seg tilbake kan han skue attende på innovative enheter som Cluster og Harmonia, foregangsband innen utviklingen av moderne elektronisk musikk. Tim Story er en ’elev’ av Roedelius, amerikansk komponist for sine verker mellom orkestrert akustisk og elektronisk musikk. Han er sitert på å være inspirert av Erik Satie og Claude Debussy, men også Bartok, Arvo Pärt, Miles Davis, Coltrane, Steve Reich, Can – og Cluster. Story møtte sitt forbilde, Roedelius, allerede tidlig på 80-tallet, og de to har holdt kontakten siden.

Det er umiddelbart en stor kjellerlem som slamres vidåpen mens alle varsellamper blinker og røde flagg veiver fare bare vi i det hele tatt begynner å nærme oss soft klassisk musikk med en touch dundyner av synth. Her er veien skrekkelig kort fra sinnsutvidende avslapning til smooth muzak som stinker Old spice og solnedgang på stranda. Roedelius og Story ser dette, og redder seg trygt i havn uten så mye som å anstrenge en muskel. De vet hva som kreves for å styre unna. Story har da også sitert Charles Ives på at ’beauty in music is too often confused with something that lets the ears lie back in an easy chair’. Dette er noe av essensen til Inlandish, som ikke bare er musikk som flyter medstrøms, dette er ikke bare støttetoner til ryggputen. Det hersker også en følelse av noe ukomfortabelt over materialet, en sonisk utrygghet eller i det minste et slør av mystikk som forstyrrer den perfekte overflaten og som gir platen ekstra nerve. Men det momentet skal ikke overdrives, dette er vakker musikk, skapt og egnet kanskje først og fremst for å behage, men den gjør så uten å bli tacky.

Det er også interessant å studere musikken nøyere, der den beveger seg et sted mellom det elektroniske og det akustiske, uten at det er helt gitt å si hva som er hva. Grunnlaget for Inlandish ble skapt i Tim Storys Ohio-studio, der Roedelius i løpet av få dager la ned enkle, repeterende og minimalistiske pianolinjer som Story så kunne leke seg videre med. Det tok ham fem måneder å vri og vende til det uttrykket han ønsket.

Som platecoveret indikerer er dette musikk som tar oss med opp til værs, over skydottene og hverdagens stræv og inn i en ’annen verden’. Bare de litt unødvendige beatsene helt på slutten minner om at vi fremdeles er en del av jorden.

Japancakes: The Sleepy Strange (Kindercore, 2001)
Country roads, take me far away…
Med sete i college-byen Athens, Georgia har Eric Berg bedrevet sine musikalske eksperimenter i lengre tid, og med Japancakes har han anlagt et løselig band til å fullføre sine visjoner. Slik det høres ut på plate går de ut på å finne den perfekte balansen mellom repetisjon og variasjon innen et begrenset tema eller en tone, en tankegang som ikke er fremmed for venner av krautrockband som Neu! og Can. I en fullt ut instrumental setting, gis det plass for både strykere og tradisjonelle rockeinstrumenter, organisk og elektrisk om hverandre. Selve kjennemerket og styrken til Japancakes er likevel den fremtredende steelgitaren som skaper flyt, melodi og pur skjønnhet. Er det mulig å tenke seg Lambchops elegante post-country forent med Godspeed You Black Emperors vakre, apokalyptiske hymner, så har man en viss anelse om hva som skjer her. Den i denne sammenhengen uvante bruken av et instrument med dårlig omdømme, gir platen ikke bare et snev av country & western, men også av psykedeliske overtoner, en drømmetilstand. Country & eastern.

Lykkekakene forsøker seg også med hell med andre varianter. I ”Vanishing Point” toner de ned til en minimalistisk, ambient stil som snytt ut av Brian Enos Apollo-plate. På ”Vinyl Fever” er steelgitaren lagt helt vekk, og det åpnes for en mørkere rytmikk. Det er denne variasjonen som hever The Sleepy Strange fra å ende opp i en glemt post-rock avdeling, til å bli en god følgesvenn inn i det nye årtusen.

Landing: Brocade (Strange Attractors Audio House, 2005)
Mandarindrømmer
Landing har fått et ganske kredibelt navn innen stiler med rare merkelapper som space-gaze, drømmecore og ambient synthpop. De er lite trofaste til sine plateselskap, og har gitt ut både på kvalitetsetiketter som Music Fellowship, BaDaBing og K, men er nå tilbake hos Strange Attractors Audio House.

Geografisk har de også flyttet på seg, fra opprinnelige Provo, Utah, har de nå base i Connecticut, men kjernen i bandet har hele tiden vært Aaron og Adrienne Snow. De deler mormoner-bakgrunnen med Low, og også en viss felles referanseramme i band som Slowdive, Windy & Carl og Mojave 3. Men Landing er mer orientert mot spaca ambient og synth/droner. Etter å ha hørt på noen av Tangerine Dreams medio 70-talls skiver den senere tid, var det ikke vanskelig å trekke paralleller til det vi serveres på Brocade. Ei heller var det overraskende å plutselig oppdage at nye medlem Peter Baumann faktisk har en fortid i Tangerine Dream.

Over de fem låtene presenteres musikk fra et ganske vidt spekter. 8 minutter lange ”Loft” jogger oss i møte med groovy kraut på en repeterende bunn med spaca topping. Med unntak av en liten kraftjustering cirka halvveis viser bandet evnen til tålmodig suggesjon mer enn viljen til å bryte ut av sin egen hypnose. Det er for så vidt gjennomgående på hele albumet. På spor to, 11 minutter lange ”Yon”, benytter de denne evnen i et mer ambient stykke musikk ved å legge bort rytmestikkene og gjemme gitarene. I denne mer minimalistiske settingen lykkes Landing i å male frem det drømmende eventyrland av regnbueaktig new age slik coveret indikerer. Platens beste spor er ”Spiral Arms”, i hvert fall for den som foretrekker noe mer gitar, med varsomt akustisk gitarspill og e-bow/feedback-droner dannes grunnlaget for en psykedelisk romreise av uendelig karakter.

Korte ”How To Be Clean” rokker opp i den bedagelige sfæren, som en mer tradisjonell shogeaze-låt, som også har den genreriktige tilbaketrukne vokalen på plass, samt de tette gitarvegger som trekker mer mot Spiritualized og Spacemen 3. På over 17 minutter lange ”Music For Three Synthesizers” returnerer de tilbake til tangent-minimalismen fra ”Yon”, som i langsomt sammenvevde mønstre og på rullende bølger luller oss la-la langt inn i tåkeheimen.

Amber Asylum: Frozen In Amber (Neurot, 1996)
Hjernen og drivkraften bak Amber Asylum heter Kris Force, vokalist, multi-instrumentalist og komponist. Force har tidligere jobbet med Neurosis og Swans, mens Amber Asylum i mange år har vært hennes egen neo-klassiske ambient/eksperimentelle boltreplass. Fiolin, cello, klarinett og diverse (u)lyder av analoge synther og keyboards benyttes til å skape en form for kammertoner som ikke er helt ulikt Kronos Quartet, Rachel’s eller Threnody Ensemble. Frozen In Amber var Amber Asylums første plate, som nå er restaurert og nyutgitt til glede for allmennheten.

Den åpner med 10-minutter lange og dramatiske ”Volcano Suite”, og den første halvdelen vies utelukkende slike rene klassiske stykker med mørke strømninger. Uten særlig bruk av rytmeinstrumenter eller gitarer domineres mye av Forces fiolin, men hun har også med seg blant andre Martha Burns (cello) og John Oberon (keyboards) på de tre første kuttene, og Heather Sneider (klarinett) på eventyraktige ”Heckle And Jeckle” (selv om jeg ikke umiddelbart forstår linken til de to legendariske tegnefilm-skjærene).

Den galante instrumenteringen er ikke ment for den gjengse nyttårskonsert-seer, til det henger melankolien og tristessen for tykt utenpå. Dette er musikk som egner seg for filmscener der kamera langsomt zoomer inn i en regntung natt, fra skogen og opp på fjelltoppen hvor det står et gammelt slott, inn gjennom vinduet til et soverom der stearinlysene blafrer og kampen mellom det gode og det onde snart vil finne sted. På ”Journey To The Sleepy Water” tas vi med ned til De Dødes Tjern, med en forlokkende sirene som lokker på oss mens truende lyder skraper i skogbrynet. For her og på ”Aurora” brytes den ellers vokalløse platen, og Kris Force gir oss et inntrykk av sin berømte sopran. Førstnevnte i form av tekstløs messing, mens ”Aurora” er et helt sakralt øyeblikk der Force synger passende drømmeaktige linjer som: ’I dreamt a dream, so did I…’

Ikke upassende er platens eneste coverlåt en sprakende utgave av Bachs ”Ave Maria”. Med viten om at Amber Asylum senere spilte inn sin versjon av Black Sabbaths låt av samme navn, sier vel det noe om det musikalske vidvinkelsynet til Kris Force. Utover bygger hun dessuten ned dominansen av strykere og blåsere, og særlig takket være de tre siste bonussporene heller hun det siste kvarteret over i ren ambient/drone som svever mer uhindret ut av høyttalerne og klistrer seg til vegger og tak sammen med restene av nakkehårene mine. Slik beveger platen seg fra de dunkle ballsaler til et evig mørke i løpet av 60 minutter. Dette er gotisk kammercore for den smakfulle og tålmodige lytter.

Concentrick: Lucid Dreaming (Emperor Jones, 2002)
Når Tim Green ikke rocker med band som Nation Of Ulysses eller The Fucking Champs, produserer plater for Pleasure Forever, Melvins eller Unwound, da setter han seg godt tilbake, kobler ut omverdenen og skaper sine helt egne, drømmende toner. Under artistnavnet Concentrick har multi-instrumentalisten ikke gjort seg altfor bemerket med sine tidligere album. Dette er nærmest for et soloprosjekt å regne, der Green selv spiller gitar, piano, perkusjon, mellotron, samt en haug med ulike keyboards/synther. Lucid Dreaming, hans tredje, består av ni komposisjoner unnfanget i Olympia og San Fransisco i perioden 1993-2001.

Han legger lista farlig høyt med åpningssporet ”Lucid Moments”, som er noen av de vakreste minuttene man kan tenke seg. Ved hjelp av en enkel melodi, piano og Sarah Weiners cello lulles det frem ambiente toner av innsmigrende og melodiøs art. Etter denne nesten folk-lignende åpningen viser det seg raskt at selv om Lucid Dreaming er en ambient drømmeplate, dreier den inn i et mer spaca landskap enn det vi innledningsvis blir forledet til å tro (eller håpe). Således veksles det mellom Kraftwerks robotsynther, Tangerine Dreams sorte hull, Brian Enos måneferder og Angelo Badalamentis skumle nattstemninger. En fin blanding av dvelende ambient og 70-talls inspirert synth/new age har dette blitt, skjønt Lucid Dreaming ikke klarer å etterlate like dype spor som de nevnte artistene. Best blir det når Green samarbeider tettest med Weiner og fløytisten Lorraine Rath (”Listen Darkly”) eller på de mørkeste dronelåtene, ikke minst platens finale, lange ”Sometimes The Sun Rises” hvor de mest dominerende synthene får lov til å hvile litt. Dette er en god start for den som ønsker å prøve seg på Concentrick, selv om skiva bærer litt for mye preg av å være spilt inn i et tidsspenn på åtte år.

Fridge: Happiness (Domino, 2001)
Fridge gjør det litt enklere for lytteren på sin fjerde skive. I stedet for å gi titlene hippe eller kryptiske navn, så sier de rett ut hva vi får. Låt 1 er således navngitt ”Melodica And Trombone” – og ganske riktig: De seks første minuttene på Happiness er konstruert hovedsakelig ved hjelp av disse to instrumentene. Melodica og trombone er to instrumenter som står fint til hverandre, og her benyttes de til å skape en nærmest ambient åpning. Platen tar nemlig ikke av før på den nesten kvarter lange ”Drum Machines And Glockenspiels” (det bør nå være unødvendig å understreke hvilke instrumenter som er mest sentrale). Her forlates de lange og flytende dronene for en tid, til fordel for et mer oppstykket lydbilde som etterhvert danner en behagelig rytmisk bakgrunn i dubtempo og med klokkespill som det melodisk drivende element (samt en slags sur fløytelyd som sniker seg inn). Fridge klarer å oppheve følelsen av tid og rom, og en låt som bare kunne fortsatt i det evige for min del. Et udiskutabelt høydepunkt.

Heldigvis gjør Fridge overgangen takknemlig med korte ”Cut-Up Piano And Xylophone” hvor de tar oss helt inn i drømmeland med et vakkert, tilbakevendende tema. I det vi mistenker dem for å ha blitt altfor tilgjengelige slår de tilbake med friere former i ”Tone Guitar And Drum Noise”, og ikke minst ”Five Four Child Voice”. På førstnevnte trekkes dessuten melodicaen fram igjen, og sammen med den dvelende gitaren og de stressende trommelydene tar den opp dronetråden fra åpningssporet. ”Five Four Child Voice” trekker veksler på typiske post-rock strukturer der den bærende gitaren og trommene møter samples av nostalgiske barnestemmer.

Etter en periode med litt mer flytende materiale er det befriende når de returnerer til rytmikken med fabelaktige ”Drum Bass Sonics And Edits”. Igjen dras vi ut på de skrå dub-bredder, denne gangen ved hjelp av heftig drum & bass møter bleeps and bloops som gamle venner, før den ebber ut med piano og et aldri så lite kor. Happiness holder hele veien til mål, selv om gitarbaserte ”Harmonics” ikke fører noe særlig sted, så er ”Long Singing” ti herlige avsluttende minutter. Snurrig nok uten særlig vokal, men ikke mindre med en vakker folk-inspirert tromme/gitarstyrt melodi som etterhvert får hjelp av en fele til å drive seg videre. Til tross for den varierte bruken av effekter henger Happiness hele tiden på greip, og platen er alltid som en ny oppdagelsesferd inn i det ukjente. Denne unge trioen fra England skal bli mer enn spennende å følge i årene fremover.

Bjørn Hammershaug

Will Oldham: Renaissance Hillbilly

Will Oldham vandret ned fra fjellsidene i Appalachene i 1992, som en annen bibelselger fra det forrige århundre. Da hadde han en lovende filmkarriere (John Sayles’ Matewan fra 1987), gitar og en rekke dystre historier med seg i sin sorte koffert. Han kom inn i første og beste gruveby, et sted i West Virgina kanskje, fant søletorget i byen, åpnet kofferten, tok opp gitaren og en flaske. Og han har ikke lukket sin magiske koffert siden.

Palace Brothers: There Is No-One What Will Take Care of You (1993)
The Palace Brothers var Will Oldhams første av mange Palace-prosjekter, og There Is No-One What Will Take Care You er den utgivelsen som knytter ham tettest opp til tradisjonell backwoods-folk med banjo og lap steel sentralt i lydbildet. Det hviler en dunkel stemning over hele skiva, mørk og skummel som den er. Langsomt, dystert er det, men også en melodiøs vilje som sprer varme rundt leirbålet. Og ikke minst er den morsom. Will Oldham har gjennom hele sine karriere klart å legge inn rom av svart humor i sine tekster, noe som har reddet ham fra å bli en skikkelig sutrekopp. Oldham går ikke av veien for å rulle opp historier av den mer bisarre sorten, som i hans tynne, sprukne stemme gir et nesten lidende resultat.

Mye av materialet kunne gjerne fått plass på Harry Smiths The Anthology Of American Folk Music, i par med legender som Bascom Lamar Lunsford, The Bently Boys og Uncle Eck Dunford. Ypperlige låter som ”Long Before”, ”Riding”, ”(I Was Drunk At The) Pulpit” og ”I Had A Good Mother And A Father”, men det er klart at tekster av typen: ’…that virgin cunt, that satans whore whose piss we have slept under…’ ikke helt hadde sømmet seg i 1930. Fremheves bør også de personlige favorittene ”The Cellar Song” og tittelkuttet, som ytterligere underbygger en dunkel gruvestemning.

Will Oldham tok det ikoniske coverbildet til Slints klassiker Spiderland, og med på debutskiva har han Brian MacMahan, Todd Brashear og Britt Walford fra samme band.

Palace Brothers: Palace Brothers/ Days In The Wake (1994)
På sin andre Palace-utgivelse tonet Will Oldham ned de kraftigste sporene fra Kentuckys gruver og fjell. Det betyr at den skranglete, countryinfluerte stilen ble mer eller mindre forlatt. Dette er en helakustisk plate, der visesangeren Will Oldham trer fram. Nesten helt alene, med bare sin sjelfulle, såre stemme i selskap med gitaren.

Palace Brothers/Days In The Wake har ikke så mange besettende låter som debuten, men hele platen er intens nok. Oldham dyrker bibelske skrivemåter, og gjeninnfører glemte ord som «thou» og «goest» som en naturlig del av det engelske språket. Det er i første rekke tekstene som gir særpreg, og mange av dem omhandler kjærlighetens bitre erfaringer. ’When you have no one, no one will hurt you’ synger Oldham bittert på åpningssporet ”You Will Miss Me When I Burn”. På vakre ”I Send My Love to You”, sender han alt til sin kjære; kjærlighet, hender, klær, til og med nesen sin! Ellers er det særlig verd å merke seg folklåten ”Come A Little Dog”, nydelige ”All Is Grace” og vandringslåten ”I Am A Cinematographer”.

Dette er en gjennomført og vakker plate, som viste at Will Oldham var noe mer enn bare et gudsord fra fjellene. Derfor kan man si at den var viktig med tanke på å ikke bli stigmatisert videre i karrieren. Det spinkle uttrykket og den nakne fremføringen gjør den likevel til en av hans mest anonyme utgivelser.

Merk at platen ikke bærer noen tittel, men at den noe senere ble utgitt under tittelen Days In The Wake, og at spilletiden holder seg under halvtimen.

Palace Songs: Hope (1994)
Etter den noe klaustrofobiske og intense Palace Brothers/Days In The Wake går Will Oldham et skritt i på flere måter positiv retning med EP’en Hope fra samme år.

Markert ved en kosmetisk navneendring, og ikke minst ved å returnere til et større bandformat, står platen som en av hans aller sterkeste Palace-utgivelser. Med er Sean O’Hagan (The High Llamas), Briana Corrigan (The Beautiful South), trommis Rob Allum (Turin Brakes) og altmuligmann Rian Murphy, som skulle bli en sentral samarbeidspartner for Oldham videre utover i karrieren.

Hope har en langt mer harmonisk tone enn forgjengeren, der bruk av piano, orgel og nydelig koring gir låtene en behagelig og fortjent fylde. Oldham gjør en Cohen (”Winter Lady”, som faktisk er platens svakeste og ”Christmastime In The Mountains” av det for meg ukjente paret Baker/Black. Begge sklir godt inn blant hans fire egne komposisjoner. Det er en helt egen og tidløs stemning på ”Agnes, Queen Of Sorrow”, ”Werner’s Last Blues To Blokbuster” og ”All Gone, All Gone” som bidro til å befeste Oldhams posisjon som egenartet låtskriver og komponist.

Hope var Palace/Oldhams sterkeste utgivelse så langt, og plasserte ham for alvor på den alternative country-stjernehimmelen. Den avslappende og naturlige stemningen skulle ikke bli tangert før Ease Down The Road (2001).

Palace Music: Viva Last Blues (1995)
Det ligger i tittelen. Viva Last Blues er mer enn noe annet Will Oldham har gjort en blues-skive. Ikke blues som fra Oxford, Mississippi, men blues i betydning lengtende, blå stemninger. Oldham sprengte raskt de geografiske grensene som debutplaten festet ham til, og Viva Last Blues viser en artist som fortsatt nekter å stå stille. Den følger som en naturlig utvikling fra Hope. Med er trommis Jason Loewenstein (Sebadoh) og Steve Albini som spilte inn platen i Alabama. Ellers sikrer Liam Hayes, broder Ned og Bryan Rich igjen et fullverdig uttrykk som kler Oldhams predikerende stemme vel.

Med unntak av utagerende ”Work Hard/Play Hard” og drivende ”Cat’s Blues”, er det lite som bryter den gjennomført low-key atmosfæren som hviler over hele Viva Last Blues. Låtene er av sedvanlig sterk karakter, og gjemmer flere Oldham-klassikere. Mest kjent er nok ”The Mountain Low” (senere utgitt på EP’en Mountain) med den minneverdige linjen: ’If I could fuck a mountain, lord I would fuck a mountain, and I do it with a woman in the valley…). Det er en frase som holder tre særegne Oldham-symboler: naturen, bibelen og ordet ’fuck’. Sistnevnte er nemlig et ord han stadig vender tilbake til i ulike sammenhenger, og slett ikke bare i den seksuelle betydningen. Oldham mener at dette er et ord med mange konnotasjoner, positive og negative, som gjør det til et interessant uttrykk. Låten er uansett en sjarmerende country-trall, og en av hans mest konsise viser.

Langt mer nedtonet er det avsluttende sporet ”Old Jersualem”. ’Trouble has caused me so much grief, I am waiting for when I can go home…’ innleder han det som står som en av hans aller fineste øyeblikk. De tre første sporene stikker seg ut i positiv forstand. Seige ”More Brother Rides”, bleke ”Viva Ultra” og ikke minst gyngende ”The Brute Choir” ville alene besørget platens status. Legg så til fantastiske ”Tonight’s Decision (And Hereafter)”, som alltid sprer gåsehud når Will synger: ’…where are my friends and where is my family, they’ve all gone away, though it’s I who have left them…’ mens orgelet gråter i bakgrunnen og veranda-balladen ”New Partner”, så er det klart Viva Last Blues var Oldhams sterkeste prestasjon på platefronten så langt.

Bonnie Prince Billy: Ease Down The Road (2001)
Will Oldham går under mange navn, men selv om han varierer sitt register en del så slipper han aldri helt unna sin særegne stil. Og takk for det. Svarte og briljante I See A Darkness (1999) var debuten under navnet Bonnie Prince Billy, men tungsinnet fra den er nå erstattet av en mykere og mer tilfreds stemning. På Ease Down The Road har han samlet sammen en mangfoldig gjeng ned til brorens bortgjemte studio; gitaristen David Pajo (Slint, Papa M), den eksperimentelle filmkunstneren Harmony Korine (Gummo, Julien Donkey-Boy) og andre musikerkolleger og familiemedlemmer bidrar blant annet med banjo, koring og lap steel på det som har blitt den flotteste Oldham-utgivelsen så langt.

Aldri har han virket så avslappet og likefrem som her. Han tryller fram melodier fra en annen tid på en liketil måte som går rett inn i hjerte og sjel. Mens sin gnagende stemme, grimme tekster og skumle fjell-folk kunne han nok virke avskrekkende på enkelte, men dette er en oppvisning av umiddelbare og enkle folk-melodier som fremføres på en så tilbakelent måte at de bare er egnet til å spre varme og godhet. Ease Down The Road fanger essensen i alt som er viktig i livet: Gode venner samlet på en veranda ute i det grønne en varm sommerkveld. Fra allsangen ”Just To See My Holly Home”, solnedgangen ”Grand Dark Feeling Of Emptiness” til dagen gryr på ny med ”Break Of Day” og jublende fryd i ”Rich Wife Full Of Happiness”. Legg til elskoven med Catherine Irwin på ”After I Made Love To You” så bør alle være tilfredsstilt på beste måte.

Bonny Billy: More Revery (2001)
Alle pseudonymers bonnie, Will Oldham, presenterer med More Revery seks låter han har lånt fra forskjellige artister. Under navnet Bonny Billy har han gjort dem til sine egne. Han følger opp en liketil og nesten munter stemning som preget hans forrige utgivelse, Ease Down The Road (2001), men denne gangen holder han seg til kjærlighet som hovedtema.

Jeg synes Oldham kler denne stilen godt. Med sin særegne sprukne stemme og avdempet bruk av gitar og piano, blir det et naturlig preg av tristesse uansett tema og form. Det ser også ut til at samspillet med blant andre følgesvennen Robert Arellano sitter godt, og sammen har de laget en plate som skulle vart så mye lengre.

Oldham viser utsøkt smak når han velger låter, og overrasker litt med enkelte låtskrivere. PJ Harvey og Mamas & Papas frontfigur John Phillips er vel de mest kjente. Han har også funnet frem til soulartisten Bill Withers (mannen bak ”Lean On Me”), og hans ”Same Love That Made Me Laugh”, som i Oldhams verden har blitt til en grim countryrocker. Det New Zealandske slowcorebandet The Renderers blir hedret gjennom en gyngende variant av ”A Dream Of The Sea”. Det kan nok virke litt snålt at John Holt ble valgt, men reggaemannen kunne definitivt skrive gode låter. ”Strange Things” er vel det nærmeste Oldham har kommet dub, ved å kjøre ekko på sin egen stemme i en ellers ambient setting. Da ligger nok Tim McGraw musikalsk sett noe nærmere, og countryartistens ”Just To See You Smile” er platens vakreste låt.

Dette er akkurat slik en coverplate skal være. Låtutvalget er spennende, og som lytter blir man oppriktig interessert i å høre originalene. Will Oldham fortjener kreditt, da han som artist klarer å trekke ut en annen essens enn den umiddelbare.

Bonnie Prince Billy: Master & Everyone (2003)
Ryktene har allerede begynt å strømme inn fra mange hold rundt Master & Everyone. Spedbarn slutter plutselig å gråte når platen settes på. Vantro ser lyset. Spedalske blir friske og sår leges av seg selv. Trollmannen bak magien heter selvsagt Will Oldham. Han har forut for denne utgivelsen gått inn i sine innerste hjertekroker og kommet ut igjen med ti vakre og stillferdige viser av tidløs karakter, slike som får lytterne til å sette seg ned, krype tettere inntil hverandre og ikke si noe som helst som kan forstyrre tonene som smyger seg ut i rommet.

Elsket være den som setter seg. Slik Oldham har gjort på sin tredje Bonnie Prince Billy-utgivelse, pseudonymet som skjuler hans to kanskje aller sterkeste plater; det mørktunge mesterverket I See A Darkness (1999) og den ypperlige front porch-plata Ease Down The Road (2001). Nå har det blitt vinter på landet. Han har gått innomhus, tatt av seg hatten og dempet taklyset. Ikke siden Palace Songs’ selvtitulerte skive fra 1994 har han vært så sparsommelig i stilen, der han sitter nesten helt ensom igjen i tusmørket, plukker forsiktig på strengene til kassegitaren og synger så varsomt som mulig, som for ikke å vekke verden utenfor.

Master & Everyone vil nok virke både innadvendt og spinkel på enkelte, men tross sin spartanske form er dette slett ingen tung, dyster plate. Snarere fungerer den som et blafrende stearinlys i mørket, og det finnes et håp i lyset som skinner gjennom på alle disse ti onde/gode kjærlighetsvisene som sender ut nok varme til å senke strømregningen betraktelig resten av vinteren. Strykere og orgel er mest fremtredende hjelpemiddel, og bidrar ytterligere til å underbygge platens sakrale eleganse.

”The Way” er en praktfull åpning i all sin enkelhet, nærmere tidlig Nick Drake enn den fjellbonden fra liom som Oldham mer og mer ser ut som. Mannen som før spyttet ut f-ordet i mange sammenhenger og skrev tekster med bibelske og gammelmodige vendinger som kunne være harde å tolke, tar stadig i bruk en enklere språklig form i takt med en økt tilgjengelig musikalsk stil. «Love me the way I love you…» er den gjennomgående linjen på «The Way», som umiddelbart griper tak og får oss  til å sette oss ned, lytte.

Det er lite informasjon om medmusikerne på min platekopi, men overraskende nok er countrysangerinnen Marty Slayton med som vokalist på flere av sporene her. Hennes tilstedeværelse gjør sitt til å lyse opp låter som ”Ain’t You Wealthy, Ain’t You Wise” og ”Maundering”. Mens Oldham før kan ha virket bitter og nedbrutt, smeltes denne sjelelige frosten bort i selskap med hennes delikate stemme. Oldham har for vane å spare noe godt til slutt og «Hard Life», i beste Gram/Emmylou-stil, er intet unntak:

I know I’m a hard man to live with sometimes
maybe it ain’t in me to make you a happy wife of mine
maybe you’ll kill me, honey
I don’t blame you if i was in your place
maybe that’s what I will do

Det er så man føler at Will Oldham har kommet til en slags aksept av seg selv. En nøkkellåt i så måte er ”Wolf Among Wolves”, der han ber om akkurat det, å bli akseptert som den han er:

Why can’t I be loved as what I am a wolf among wolves and not as a man among men

Oldham strever fortsatt med å fatte kjærligheten, og stiller relevante spørsmål ved dens mange sider. Det er mulig han ser på selv som mer et dyrisk vesen enn et sjelfullt individ. Han klarer uansett, og som få andre, å berøre noe sentralt om mellommenneskelige forhold fra sitt ytterst personlige ståsted som beveger oss som hører på. Og aldri har han gjort det så direkte og umiddelbart vakkert som her.

Med Master & Everyone har han fullført tre moderne klassikere som Bonnie Prince Billy. Det er langt fra hillbilly-fanten som dukket frem på There Is No-One What Will Take Care Of You i 1993 til disse mer tid- og stedløse folkhymnene. Det ser ut til at Will Oldham for godt har kommet ned fra fjellsidene.

Han har startet en ny og kanskje viktigere vandring.

Bonnie Prince Billy: …Sings Greatest Palace Music (2004)
Will Oldham har i løpet av sine 10 år som musiker blitt en av den alternative countryens aller fremste lederskikkelser. Det er ikke ufortjent. Nær sagt alle hans utgivelser, uavhengig av hvilket navn han har satt på omslaget, har vært både egenartet og storartet lytting, men det er særlig med sine tre Bonnie Prince Billy-plater at han har nådd et større publikum. Det er under dette navnet han nå har funnet tiden moden for spille inn materiale fra Palace-tiden (1993-1996) på nytt. Sammen med et band bestående av drevne Nashville-musikere, venner og familie, og med hjelp fra fansen til å plukke låter, presenterer han Bonnie Prince Billy Sings Greatest Palace Music. Et prosjekt som minner litt om Weens 12 Golden Country Greats (1996), som også ble spilt inn med dyktige sessionmusikere fra The Music City, og som befant seg i noe av det samme grenselandet mellom humor/ironi og seriøs musikk.

Hvis jeg hadde fått ansvaret for å sette sammen en Palace-samler bestående av 15 utvalgte, så hadde ikke resultet blitt så veldig annerledes enn det vi får servert her. Det er ingen grunn å klage på selve utvalget, med andre ord, men andre vil sikkert se annerledes på det. Og slik må det være. Etter min oppfatning er dette en ren hitparade, fra den tidlige singlen «Ohio River Boat Song» er dette en gjennomgang av klassiske Palace-skiver. Mitt eneste ankepunkt er at den personlige favoritten Arise Therefore (1996) er glatt forbigått, men den står seg til gjengjeld godt uten videre revidering.

Disse innspillingene tar Oldhams skrukkete og rustne lo-fi ned fra fjellene, glatter ut rynker og polerer bort flekker tilpasset Nashvilles standard for c&w. Det sier litt om den grunnleggende styrken i Oldhams originaler, men også litt om samspillet blant de mange involverte at dette fungerer så godt. Det er ingen tvil om at noe av den opprinnelige skrudde sjarmen har blitt borte i prosessen, men mest av alt er det en fryd å høre disse låtene i nye versjoner, som Andrew Birds strykerarrangementer og Marty Slaytons klokkeklare vokal sammen med et stjernelag fra byen. Dessuten er det fremdeles Oldham som dominerer med sin lett gjenkjennelige røst. Skjønt, det er påtagelig å høre at den gnagende klagingen har fått 10 år til å sette seg, og at han stadig blir mer avslappet i stemmen. Det er også verd å få med seg at overgangen mellom Greatest Palace Music og for eksempel There Is No-One What Will Take Care Of You har blitt lettere gjennom stadig mer tilgjengelige plater fra sjefen de senere årene.

Etter en noe treg åpning («New Partner») og en lettbeint swing-versjon av «Ohio River Boat Song» er det gledelig å notere at de ikke har gjort noe forsøk på å fyre opp min favoritt, «Gulf Shores», her med en soft touch av saksofon i samspill med den flytende steel gitaren. Og det er denslags instrumentbruk som i størst grad markerer endringene, i tillegg til mer forseggjort produksjon. Behagelig innslag av strykere, kor og blåsere sliper ned de mest ujevne kantene, samtidig som styrken i melodi og tekster er bevart. Spennvidden er stor fra låvedans og western swing («I Send My Love To You», «I Am A Cinematographer») til hypnotisk vakre utførelser av «More Brother Rides» og «Agnes, Queen Of Sorrow», holdt like hjerteskjærende som på Hope, men igjen med mer fremtredende bruk av kvinnevokal, steel gitar og fele. Størst blir selvsagt kontrasten til spartanske Palace Songs/Days In The Wake, men også debutens påle, «Riding», gjennomgår en stilmessig transformasjon et stykke unna sitt opprinnelige. Mildere stemt og drapert i strykere er den mindre skummel enn strengt nødvendig, og denne drakten passer da bedre på «West Palm Beach».

Dette har blitt et elegant og forsåvidt vellykket prosjekt, selv om ingen av nytolkningene egentlig kan måle seg med de råere, ubehandlede originalene. En del purister vil sikkert reagere kraftigere på at Oldham pusser opp sine gamle filler, men det vil ikke jeg være med på. Han har aldri stivnet i samme formen for lengre tid om gangen, og dette er enda et skritt i en karriere som ikke dreier seg om å ta kjappe snarveier. Mest av alt, Greatest Palace Music har blitt en ærbødig hyllest til en av vår tids mest underfundige artister. For eventuelle nykomlinger ville jeg nok i samme slengen tatt med samleren Lost Blues And Other Songs (1997) for et mer fullstendig bilde av Will Oldhams kvaliteter.

Bonnie Prince Billy: The Letting Go (2006)
The Letting Go er en stillferdig og vakker plate. Den angriper ikke stilen fra de foregående under navnet Bonnie Prince Billy, men holder fast ved de samme holdepunktene med varsomme melodier i en ganske tilgjengelig form. Oldham har her endt opp med et knippe intime låter som napper i gåsehuden og hvisker innstendig om din oppmerksomhet. Det er som han har funnet en slags tilstand av sjelelig balanse her på øya, en indre ro og et øyeblikk av fred for indre demoner som senker hans skuldre og letter hans hjerte.

Et par grep styrker de i utgangspunktet enkelt arrangerte låtene: Først og fremst at vokalpartner Dawn McCarthy (Faun Fables) bidrar med nydelig harmonisang på mange av sporene. Ikke minst legger lokale musikere på stryk et dannet teppe over sørstatslåtene og bidrar til at blikket rettes mer over mot den britiske folk-tradisjonen. Bidrar gjør også mer velkjente følgesvenner som broder Paul og Jim White fra Dirty Three.

En noe malplassert blueslåt (”Cold & Wet”) endrer ikke mitt helhetssyn, men litt forutsigbart blir det stedvis, som i noe rutinemessige ”Big Friday”. ”The Seedling” med sitt tunge komp (minner litt om ”Madeleine Mary” fra I See A Darkness) bryter også med den fredelige gjennomgangstonen, som åpner hinsides nydelig med ”Love Comes To Me” og avrundes med ditto ”I Called You Back” (det er et riktignok et skjult bonusspor her, med tradisjonelle ”Ebb Tide”).

Will Oldham er en av vår tids store visekunstnere. En underlig figur, en sær artist på mange måter, som har vokst langt utenfor den veien han startet å vandre som Palace Brothers for snart 15 år siden. Som Bonnie Prince Billy viser han seg fra sin aller lettest tilgjengelige side, og det kler ham veldig godt. Ikke utfordrende eller nyskapende, bare veldig tiltalende og betagende – du vil ikke finne stort finere følge enn dette i 2006.

The Letting Go er en plate som smelter is og  lyser opp i natten. Fra en lysbærer som har gjort det til en vane å skjemme oss bor med denslags.

(Omtalene er skrevet mellom 2001-2006)
Bjørn Hammershaug