Stikkord

, , , ,

The Hold Steady viderefører en stolt, fordrukken tradisjon fra Minneapolis. Craig Finn & co følger etter The Replacements med sin rufsete og ’ærlige arbeiderklasserock’, slik som ikke har like gode vekstvilkår i et land mettet av oljepenger og med tette sosiale sikkerhetsnett. For dette er ’the real deal’. The Hold Steady er på ingen måte et ’kult’ eller ’tidsriktig’ band, de kunne like gjerne eksistert i 1975 – eller i 1985 der de befinner seg et sted på tidslinjen mellom Bruce Springsteens gateband og Green On Reds velmaktsdager. Det som selvsagt sikrer Hold Steady mer enn vanlig spaltegjemsel, ved siden av lyrikken, er at de spiller med tjukk nerve og ektefølt sjel, alfa og omega om man skal forhindre gubbestempel og utdatert vare påklistret leveransen.

Separation Sunday (French Kiss, 2005)
Born To Run
’She said always remember, never trust me’ sier vokalist og låtskriver Craig Finn innledningsvis, han har en slik slitt stemme man får av for mange lange kvelder ute på byen, ikke spesielt bra, men du verden så effektfull. Bandet kommer så inn og ruller opp med en tungt gitarladet og melodisk sugende ”Hornets! Hornets!” der man umiddelbart legger merke til det fyldige orgelet som følger oss platen ut. Åpningslåten legger til grunn en gjennomgående mørk tone på tekstsiden, geografisk konsentrert i Minneapolis:

I guess the heavy stuff ain’t quite at its heaviest
by the time it gets out to suburban Minneapolis
We were living up at Nicollett and 66th
with three skaters and some hoodrat chick

I dette urbane midt-vestuniverset tegner Finn bilder han tydeligvis kjenner godt, som en nyfødt Lou Reed beskrives gatelivet meget stilsikkert, med et blikk som er både sløret og skarpt, og med en penn som er likedan. Persongalleriet er levende, fortellingene, gjerne tragiske og tunge, troverdige med gjengangere som går på tvers av låtene (protagonist er ’hoodrat’ Holly Halleluja). Humoren er av det svarte slaget. Det skrives med rene ord for pengene, men forfattere som Algren og Yeats kan gjerne dukke opp i samme låt, side om side med en Pogues-pastisj (”Fairytale Of New York”). Det er definitivt mye street-smarts over godeste Craig Finn.

Musikalsk er stilen passende til tekstene; rått jordnære, ubehøvlet og direkte, med en sårbar undertone. Blåsere og orgel gir soul feeling, de hvasse, huggende gitarene trekker mot punken og asfaltrocken, den tidvis episke rockmytolgien mot Meat Loaf, med den samme svetten som drypper ned ryggen til Greg Cartwright i Reigning Sound. Sa jeg classic rock? FM-radio? Åpne veier og fullt volum. Jepp, jeg gjorde visst det.

Boys And Girls In America (Vagrant, 2006)
On The Road
Da vi forlot The Hold Steady i 2005 var de full fart ut av nabolaget hjemme i Minneapolis og suste inn i den håpløse og håpefulle amerikanske drømmen i en åpen bil – der paradis er dashboardet, nabojenta kaster seg inn i passasjersetet og sørstatsflagget blafrer under hagla bak sjåførens trippelnakke. Jo, det var radioen på full guffe, det var Meat Loaf, Bruce Springsteen og Tom Petty, det var møkk under fingerneglene, ‘a hard earned livin’ for the blue collar worker’.

Ett år etter en alle tiders hangover-søndag jakter Craig Finn og hans kumpaner fremdeles etter lykken og finner stort sett dritt. Det blir gjerne gode toner ut av den slags søken, håp og med en solid dose resignasjon. The Hold Steady har på sett og vis gitt avkall på sine mest rufsete og ubarberte sider, til fordel for en mer klassisk stor-rock. Ut med The Replacements, inn med Thin Lizzy. Og ikke minst Bruce Springsteen. Både i tekst og musikalsk innpakning ligger Boys And Girls In America nær det sjefen rendyrket for 30 år siden. Særlig tydelig med de hamrende pianoakkordene på åpningssporet ”Stuck Between Stations”, der Finn umiddelbart søker den samme energien som Springsteen i sin tid hadde. Ikke mye har skjedd siden Mary svinset ut hageporten, på vei mot lykkelandet langs tordenveien på det som er den beste teksten amerikansk rock noensinne har gitt oss.

The Hold Steady skriver ikke spesielt minneverdige melodier, og da hviler mye på utførelse og tekster. Låtene preges av litt for lik oppbygning, med litt for sterk hang til seige pop-punk riff som løser seg opp i oppblåste refreng. De tar et par fornuftige grep her, for eksempel på ”Chillout Tent” hvor Dave Pirner (fra Soul Asylum) og ikke minst Elizabeth Elmore avlaster Finns ikke altfor brede vokalregister.

Tekstene til Craig Finn er stort sett gode. Han forsøker i hvert fall å si oss noe, men snubler litt som stor lyriker. Innledningslinjen drar oss rett inn i Jack Kerouacs On The Road: ’There are nights when I think Sal Paradise was right, boys and girls in America have such a sad time together…’ Lovende! Men selv om de aspirerer mot de store ting, så har kanskje ikke bilen kommet så langt avgårde likevel. Mye universelt kan også sies i de nære ting, og når de på avsluttende ”Southtown Girls” synger om Nicollett Avenue og Lyndale så er vi fremdeles stuck i Minneapolis. I mellomtiden har det blitt veldig mye gutt og jente, med en ikke uvesentlig dose rusproblematikk som spenningsmoment og lokalt småbytrøbbel som bakteppe. Klassisk amerikansk rock, på godt og vondt, altså.

The Hold Steady har forsøkt å lage en Stor Amerikansk Plate, og Boys And Girls In America er slett ikke noe dårlig forsøk. Jeg er ikke sikker på hvor vesentlig den er. Solid rock harves ut med tidvis glød og tidvis forutsigbarhet, tekstene veksler mellom hardkokt dop-poesi og rødmende high school-svermerier. Og står igjen et sted mellom Springsteens Born To Run og Thin Lizzys Night Life.

Bjørn Hammershaug
(Omtalene er tidligere publisert på groove.no)

Reklamer