Safe As Milk

Safe As Milk 2006

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

For åttende gang ble Safe As Milk arrangert, igjen på Høvleriet i Haugesund. Den lille festivalen har blitt en årviss foreteelse til glede for både regionens mer musikkinteresserte og tilreisende fra inn- og utland. Og litt som byen selv gjemmer seg mellom Stavanger og Bergen, er den som en slags lillebror til Numusic og Trollofon. Men det er ikke nødvendigvis et minus å være den minste. Safe As Milk lider ikke av særlige mindreverdighetskomplekser og tar igjen manglende størrelse på sjarm og vennlighet. Og som alltid med et program som er interessant og bredt. På alle måter.

Høvleriet ligger idyllisk til nede ved vannkanten, og er et litt røft, brunbarket sjøhus med både sjel og varme i treveggene. Stedet skulle i løpet av et par dager huse artister som norske Kill og Kaospilot, Oren Ambarchi (Aus), Greg Malcolm (NZ), Goodiepal (DK/Fær), Diane Cluck (USA), franske Pierre Bastien, Nathan Michel (USA) og italienske Larsen. Det betød ikke bare stor geografisk spredning, men også en musikalsk pendling mellom ytterliggående støyrock og nedstrippet visefolk. Det samlende elementet kunne sies å være viljen om å hviske ut barrierer mellom ulike genre, med artister som uavhengig av båser søker nye veier i et allerede overfylt musikklandskap. Her har arrangørene (tilknyttet platebutikken Tiger og labelen Melektronikk) gjort en meget skjønnsom jobb. Selv om ikke alle konsertene behaget disse ører, er ikke Safe as Milk stedet for de hule og meningsløse konserter, og de skiller seg allerede der ut fra den store hopen av norske rockefestivaler som i den stadig tiltagende festivaliverens navn, gjerne ser forbi slikt i sin higen etter å stadig øke publikumsoppslutning og popularitet. I en tid med så mye rockefestivaler i Norge, der knapt noen evner å skille seg ut og skape en egen profil, står Safe as Milk frem som liten – men likefullt egenartet og spekket med gode navn.

Mikrokosmos, byggmestere og originaler
Skal man forsøke å peile inn på et fellestrekk ved mange av artistene under årets festival, så får det først og fremst være einstøinger som bygger egne lydkilder i forsøk på å skape den musikken de ønsker, gjerne på tvers av det vante. Franske Pierre Bastien har komponert musikk i et kvart århundre, og leverte en fantastisk konsert, sentrert rundt sin legendariske, hjemmelagde orkesterboks Mecanium, sinnrikt konstruert av Meccano-byggesett, ymse motorikk, roterende trepinner med mer. Boksen var kraftig mikket opp, og hver lyd blåst opp, slik hele anretningen selv var forstørret på lerretet bak Bastien. Boksen skapte den vakreste, mest hypnotisk repeterende musikk, som Pierre Bastien improviserte over med følsomt trompetspill under en konsert som aldri ble likegyldig.

En annen trollmann når det gjelder instrumenter og lydskapende arbeid er Greg Malcolm fra New Zealand. Han har også en omfattende karriere bak seg, og i likhet med så mange andre innen improv-musikken betyr ikke erfaring stagnasjon – snarere tvert imot. Malcolm spiller på tre gitarer samtidig, og er en blanding av en levende musikkmaskin og gatemusikant. To gitarer ligger foran ham på gulvet, og brukes helst som rytmisk og droneskapende element (ved hjelp av tamburin og e-bow). Hans inspirasjonskilder og egenskaper strekker seg heldigvis bredere enn den gjengse gateloffer, og inkluderer både vestlig og østlig tradisjonsmusikk, klezmer og frijazz i skjønn forening. Hans eksperimenter med objektbruk på gitarstrengene kunne minne om en nylig opplevelse med Fred Frith (den fabelaktige konserten under Kongsberg Jazzfestival), og stunt som blitzfotografering på strengene, bruk av strikker (både på gitarer og i fjeset) og diverse fjær som ble spent opp bidro til at hele gigen ble en både hørbar, morsom og medrivende seanse. Malcolms konsert var blant melkefestivalens mest utadvendte og han fikk berettiget god mottakelse fra folket. En veldig hyggelig fyr er det også, som har satt av god tid i Norge. Han spiller både i Bergen, Stavanger og Oslo nå i august, og jeg anbefaler varmt å oppleve denne originalen på en scene.

For å holde oss til de virkelig originale. Kristian Vester går under artistnavnet Goodiepal, og den danske (nå Færøyene) artisten har blitt møtt med mye godord for sin særegne musikk. Ikke bare var ’konserten’ med Goodiepal noe utenom det vanlige, hele rammen rundt hans sett var minneverdig, og kan tjene som eksempel på noe av Safe as Milks vinnende særpreg.

De morgenfriske av oss hutret ned til kaien lørdag morgen, for en frisk båttur ut til nærliggende Røvær – et idyllisk, lite øysamfunn ute i havgapet. Her ventet den lokale barneskolen oss, hvor arrangørene serverte vafler og kaffe til alle sammen. Etter en fin runde på øya, litt uhøytidelig fotballsparking og solbading ringte Goodiepal inn til konsertstart med en liten bjelle. Vi ble ført inn i et klasserom, som var fullsatt av både festivaldeltakere og lokale innbyggere. Vår skjeggete venn startet med en lengre plystreseanse, før han holdt et solid foredrag på pan-skandinavisk, i et rasende tempo, som blant annet omhandlet Færøyene, den lokale kulturen kontra påvirkning fra de store byene (hans parodi på hip fransk rap var fantastisk) og sitt arbeid på en psykiatrisk institusjon.

Det skulle vise seg at Goodiepal ikke fremfører konserter slik vi er vant til det, og hans todelte sett bestod eksempelvis av mye plystring (noe han var meget dyktig til) og flytting av objekter (modeller av solsystemet som han organiserte i et eller annet system). Jeg tror alle som var der vil huske hans opptak av egne monsterbrøl (avspilt på to femtommer vinylplater) som han selv akkompagnerte meget effektfullt og hans egenbygde mekanisk plystrende fugl (som ble behørig sendt rundt og gransket). Hvert slik “sett” ble forklart inngående ved hjelp av pekestokk, tavle, kart og luftgitar.

Etter konserten solgte Goodiepal egne vinyplater og CD’er, og han mente at siden festivalen ble holdt i en slags anti-kapitalistisk ånd, så kunne publikum selv velge prisen på det de ville kjøpe. Da vi tok båten tilbake til fastlandet i solskinnet, var vel alle enige om at denne konserten var noe vi ville huske i lang, lang tid.

Oren Ambarchi dro i gang hele festivalen, og som ortodoks jøde hadde han det ganske travelt med å bli ferdig til sabbaten. Kanskje det var noe av grunnen til at den australske gitaristens sett ble litt i korteste laget. Uansett var hans konsert også blant de store høydepunktene. Ambarchi er fascinert av tyngre musikk, både doom og svartmetall, samarbeider like gjerne med Sunn 0))) som Fennesz, og bevæpnet med gitar og et lass pedaler bygde han opp en konsert som gikk fra det minimalistiske og varsomme til å bli både voldsom og eksplosiv. Meget bra, og jeg håper det ikke blir lenge før Ambarchi igjen er å se på en norsk scene.

Undertegnede i dyp konsentrasjon, nest bakerste rad nummer tre fra høyre.

Fra metall til folk
Disse artistene jeg her har nevnt står for meg som de aller beste under Safe as Milk. Etter Ambarchi og Malcolm hadde gjort seg ferdige på fredagskvelden, ble det åpnet for to mer eksentriske norske band av den hardere sorten. Kaospilot leverte varene for de som ikke var like slitne etter å ha krysset landet som undertegnede, med sin energiske, desperate og halvintrikate math-rock. Kill er jo i en klasse for seg her til lands når det gjelder ekstremitet i grenselandet mellom metall, elektronika og hardcore. Ikke bare når det gjelder presisjon, intensitet og volum, men også med et overveldende lysshow som kan gi den mest hardføre magekrampe og lettere skjelvinger. Jeg var nok ikke helt rede for deres harde favntak denne kvelden, og prioriterte litt mer behagelige forhold sammen med måkene, og er ikke egnet for å utbrodere deres kvaliteter. Jeg anbefaler i hvert fall gode ørepropper til Øyafestivalen!

Oppsettet på lørdagskvelden falt ikke helt heldig ut. Etter Pierre Bastiens lovende start, ble det et lite antiklimaks med tre vidt forskjellige artister som ikke helt slo til. Diane Cluck var en stemme jeg virkelig hadde sett frem til å høre, og hennes lavmælte, akustiske konsert var da også riktig så fin. Dessverre hører ikke Cluck hjemme på en scene, maken til introvert og uinteressert fremførelse er det lenge jeg siden har bevitnet. Hennes molefonkne vesen smittet over på selve utførelsen, som ble en litt som en blek skygge av hennes plater. Men en flott stemme, det har den vevre damen, og låter som ”A Phoenix and Doves”, ”Love Me If Ye Do” og ”’Sylvania” var flotte som alltid. Trist, men fint altså.

Amerikanske Nathan Michel synes jeg nesten var fascinerende kjedelig, andre får mene hva de vil, men hans emosjonelle drodlerier på keyboards/gitar fant jeg direkte plagsomt. Selv om gitarspillet var utsøkt, drepte han all min godvilje med sin nasale stemme, oppstykkete sangstil og pretensiøse tekster. Nuvel. Italienske Larsen var også noe skuffende, i hvert fall ut fra forventet. Deres grep om postrocken (les: Mogwai, Godspeed) innebar ikke noe særlig utover det mest grunnleggende, noe hverken bruk av theremin eller trekkspill endret på. Igjen, det var veldig fint å høre på, men låtmaterialet bar preg av noe uforløst innen en genre der det virker vanskelig å fremstå som en virkelig fornyende kraft.

Lørdagskveldens kanskje morsomste overraskelse oppstod i pausen mellom Michel og Larsen. Jeremy Barnes og Heather Trost fra A Hawk And A Hacksaw var på besøk, og de etablerte like gjerne en improvisert scene i en nærliggende fiskebåt. De to dro frem trekkspill og fele til stor jubel, og holdt et kvarters utendørs bryggedans med et knippe sigøyner-røverlåter som i stor grad var hentet fra deres kommende album (innspilt i Romania). Det er slike uforutsette øyeblikk som bidrar til at Safe as Milk er både musikalsk spennende og riktig så trivelig.

Jeg snakket med en del mennesker i løpet av festivalen, og mange uttrykte både glede og stolthet over å ha en slik festival i hjembyen. Det skjønner jeg godt. Takket være noen lokale ildsjeler, godvilje fra støtteapparat og frivillige, er Safe as Milk en festival som er musikalsk spennende uten å være ekskluderende, intim uten å være klam, med en vennlig atmosfære ikke engang ublu ølpriser kan rokke ved. Well done!

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert 01.08. 2006

Wrong Side Of The Woods

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

The circle is vicious of
Thoughts altogether vain
Haunted by battles lost
Still living on Idian land
I clap my dirty hands
Given over to self and left
To own devices
A quaking in the person

All his glory
All his glory
(David Eugene Edwards)

Woven Hand: Mosaic (Glitterhouse, 2006)
Woven Hand er i ferd med å etablere et minst like sterkt navn som 16 Horsepower. Det er en slags innbitt viljestyrke og en voldsom tyngde som rir David Eugene Edwards, og han blir ikke mildere stemt med årene. Jeg minnes fremdeles hans gnistrende solo-opptreden på John Dee i 2004 med en blanding av redsel, dyp respekt og sitrende glede. Etter en barnepreken med broder Danielson og søndagsskole-pastor Sufjan Stevens – i seg selv en fullverdig konsert – kom Edwards inn som en svovelpredikant fra sør, frådet rundt munnen, med rødglødende øyne og talte til oss i tunger gjennom en konsert som fremdeles sitter dypt i ryggmargen. Det er ikke noe godmodig pludring rundt hans tro. Det er ’the real deal’ fra bedehusets aller mørkeste skygger.

Med Mosaic viderefører Edwards en stil som har blitt hans egen, der nærmeste beslektede artist like gjerne kan være Nick Cave, med en blanding av gretten americana, gotisk gospel og morken sørstatsmytologi. Røttene finnes i fjellsidene, i isolerte landsbyer uten strøm, der musikere samles på en veranda nattestid med banjo, fele og enkle rytmeinstrumenter. Spartansk og nakent, og med tekster som banker på dørene med en hvass ljå. Likevel, eller derfor, er det så medrivende og hjertefølt – jeg vil kalle det vakkert, andre vil nok hevde det blir for beksvart og dystert.

Låtene hugges ned på en solid stabbe og etterlater seg merker som ikke lar seg fjerne. Kunststykket til Edwards er at han tar med seg denne huggestabben ut i verden, ruller den rundt fra Transylvania til Tennessee, han rir om natten mellom det hellige land og høylandet, og slumper jammen innom en middelaldersk ballade på sin søken etter the wrong-eyed Jesus. Det er en lang åndelig reise, menneske, det er en tung bør han frakter med seg.

Mosaic er framført med dypt alvor – men den vil gi stor glede til deg som lytter.

Papa M: Dial M For David Pajo
David Pajo fra Louisville, Kentucky er kanskje ikke et “household name”, men mannen har vært involvert i mye av den mer spennende delen av rockscenen helt siden slutten av 80-tallet, og spilt med band som Slint, Tortoise, Stereolab og Will Oldhams Palace. Under kunstnernavnet M har Kentucky-mannen gitt ut plater siden 1995, både som M, M the Thirteenth Letter, Aerial M og nå altså Papa M – ingenting å si på fascinasjonen for den mystiske bokstavem.

Live From A Shark Cage (Domino, 1999)
Pajos Papa M utforsker gitarens elektro-akustiske muligheter på en behagelig måte. Viljen til eksperimentering er alltid tilstede, og Live From A Shark Cage er aldri kjedelig å gå inn i og lytte til. Spennvidden er stor, men med en distanse til Slints emo-core, og mer mot et eget, mer arty folk-uttrykk. Enkelte steder trås krautrocken varsomt på tærne. Dette gjelder særlig flotte ”Drunken Spree” som lik Neu! og Faust i sine glansdager bygger seg opp gjennom en enkel, tilsynelatende statisk, 4/4 rytme. Da trommene endelig løser opp låten skikkelig, da er den slutt. Monotonien kan drives til det ytterste, som på kvarterlange ”I Am Not Lonely With The Cricket”. Her sentreres all energi gjennom gitaren, på en nesten plagsom naken måte. På ”Crowd Of One” bygges låten rundt telefonsvareren til Pajos avdøde bestefar, og det sjeldne vokalsporet gir en merkelig, men effektiv dunkel effekt. De hypnotiske melodiene kommer tydeligere frem i ”Knocking The Casket” og ”Up North Kids”, som mest av alt minner om tradisjonell amerikansk folkemusikk i Appalachenes dalefører, hvor Pajo geografisk hører hjemme. Ved å veksle mellom klanger, rytme og melodi skaper han sitt særpreg som gitarist i grenselandet mellom folk, avantgarde og rock. Dermed plasseres han gjerne i den genreløse genren post-rock. Pajo har nok forøvrig mye å takke foregangsmannen John Fahey for, som utførte lignende grep på sin gitar allerede på 50-tallet.

Dette har blitt en svært vakker og stemningsskapende plate, av en artist flere og flere ser kvalitetene i. Låtene hans er å finne blant annet i Harmony Korines langfilm Julien Donkey-Boy og i en BBC-serie om moderne arkitektur, This Is Modern Art.

Et sted mellom dunkel undergrunn og dandy overklasse, altså.

Whatever, Mortal (Domino, 2001)
Siden Live From A Shark Cage har David Pajo begynt å ta i bruk stemmen (Papa M Sings EP, 2001) noe han fortsetter med på Whatever, Mortal. Han har da heller ingen grunn til å skjule den mørke, klare vokalen, som ikke har det store særpreget (verken på godt eller vondt), men minner mest av alt om en blanding av Bill Callahan (Smog) og David Berman (Silver Jews). Det gjør jo musikken også.

De 13 (jøss) låtene tydeliggjør Pajos sans for folk-musikk, og han har lagt mindre vekt på de moderne og eksperimentelle elementene som preget Aerial M og andre prosjekter. Han har tidligere vist seg som en svært dyktig gitarist med evner til å dominere hele plater med sitt spill. Pajo utfordrer derfor seg selv på ny denne gangen med å sette melodiene i fokus ved hjelp av helt enkel instrumentering. Selvfølgelig lykkes trollmannen også med dette.

Det settes en alvorlig standard med en banjodreven og naken versjon av ”Wayfaring Stranger”, titulert ”Over Jordan”: ’I am a whore/ wayfaring stranger/ travelling through this town alone/ there are no drugs/ no fear of danger/ in that gold land/ that I call home…’ som platen innledes med. Det er en vise om å komme hjem, der hjem må være et sted mellom Jordan-elva og Appalachene. Fylt av vemod, løfter og bibelsk språk og referanser er den et anslag i grenselandet mellom bibelbelte og revolverbelte. Det er en tråd som går igjen på hele skiva.

På ”The Lass Of Roch Royal” føres den gotiske folkstemningen enda et hakk dypere, med dunkel koring av Will Oldham, banjo og nitrist regnvær. Den samme tunge stemningen finner vi også på ”The Unquiet Grave”. Med ”Beloved Woman” hentes el-gitarene fram for et sjeldent besøk, uten at skjørheten forsvinner. Lettere og nesten lystige viser som ”Many Splendored Thing”, ”Glad You’re Here With Me” og ”Purple Eyelid” bærer mye slektskap til nevnte Oldham og hans relaterte prosjekt Bonnie Prince Billy. Det betyr enkle, sorgtunge melodier som ikke er country, ikke er folk og langt fra vanlig rock, og som derfor tåler gjentatte lyttinger både på porchen og rundt peisen.

Når den beske munterheten forlates fremstår Papa M som et svært mørkt prosjekt, som i ”Sabotage” – en naken låt som minner om Smogs mindre hyggelige stunder. Den sklir over i platens merkeligste parti, hvor Pajo igjen viser sine fingerferdighet, denne gangen på sitar. Han tyr også til mer utagerende strengleik på andre spor. ”Krusty” og ”Tamu” minner mest om soundet fra …Shark Cage, støybelagte intrumentaler uten start og ende, eller en klart definert melodi, der han jammer seg langt inn i John Faheys evige jaktmarker.

Markku Peltola: Buster Keaton Tarkistaa Lännen Ja Idän (Ektro, 2006)
Markku Peltola kjennes nok best som skuespiller, kanskje særlig i kraft av sin hovedrolle i Karusmäkis storveise Mannen Uten Minne: Filmen om steinansiktet M som blir slått ned, mister hukommelsen og starter et nytt liv i utkanten samfunnet. I en av dens mange minneverdige scener – nærmest tablåer – går han inn i øvingslokalet til et Frelsesarmé-orkester, og oppfordrer dem til å endre musikkstilen:

– Har dere aldri tenkt å utvide repertoaret med rytmisk musikk?
– Nix. Hvorfor det? Vi spiller alltid sånt som dette.
– Jeg har plater hjemme. Blues, rhythm’n blues, rock’n roll. Dere må gjerne komme å høre på.
– Hvorfor ikke, når vi har fri. Men her er det ganske strikte rammer for hva som skal spilles, svarer den mimikkløse uniformerte gitaristen.

Resultatet blir selvsagt at orkesteret får en musikalsk åpenbaring, og påvirket av ’rytmisk musikk’ framstår de snart i en ganske annen drakt som blir en stor suksess på fyllinga.

Det er tydeligvis mer enn bare skuespill dette, for Markku Peltola har selv en egen musikalsk karriere som gitarist, i en stil som lener seg mot mange retninger av ’rytmisk musikk, uten strikte rammer’. Buster Keaton Tarkisataa Lännen ja Idän er etter hva jeg vet hans andre soloplate (merk at Buster Keaton gikk under navnet ’the great stone face’, så det må vel være lov å gjette at han er et forbilde). På disse ti instrumental-låtene har han fått med seg folk fra ulike deler av Finlands levende musikkscene, og laget et album hvor vi finner både dub, ska og tango, med elementer fra krautrock og surf. Meget delikat og stilsikkert fremført, der 13 minutter lange ”Juuri Näin!” er et klart høydepunkt. Her går det i retning av reggae-kraut i møte med afrikansk karavane-blues spilt inn på Moskva Bar i Helsinki – tenk Neu! i en hypnotisk jam-session med Tinariwen som du aldri vil skal ta slutt.

Selv om ”Juuri Näin!” stikker seg ut som den mest minneverdige, så er det mye annet gromt blant de ni sporene. Det går i hovedsak langs samme linjer som nevnt ovenfor, uten de store fakter eller voldsomme kunststykker, og med noe av den samme ’deadpan’-utførelsen som kjennetegner Peltulas spillestil. Låter som ”Striptease” og ”Lex Plays His Luthor’s Space” hører hjemme på jukeboxen i Mannen uten minne, eller den type buler som Karusmäki har karikert i en årrekke. Brødrene har i sterk grad bidratt til å forme omverdenens syn på Finland som en nasjon bestående av halv-alkoholiserte tause menn og kvinner som står fast i tiden rundt 1960. Peltolas musikk har også filmatiske kvaliteter, og det er i første rekke lignende bilder som kler musikken han fremfører. Her klynger de kjærlighetshungrige seg til hverandre i en siste dans før lysene slås på, flaska tømmes med stoisk ro og hverdagen vender tilbake i all sin tyngde. Blant respatex-bord og sigarettrøyk står Markku Peltola og hans orkester, dresskledde og med brylcreem i håret, og vitner om at finnenes tilbakeholdne og ordløse kultur kanskje ikke bare er en myte.

Greg Malcolm: Strengelangs
Greg Malcolm fra New Zealand er en meget interessant, om noe underkjent gitarist som gjennom en årrekke har markert seg som original og tidvis nyskapende både i formuttrykk og utøvelse. Han har spilt en del i Norge, blant annet på Safe as Milk-festivalen, og alle som har sett Malcolm live husker det lenge etterpå. Han trakterer tre gitarer, gjerne samtidig, og benytter ymse objekter (fjær, strikker etc.) for å skape sitt uttrykk. Resultatet av hans enmannsorkester blir pulserende, organisk og nettopp hypnotiserende, fundert i Takoma-skolen men hele tiden søkende videre utover.

Les intervju med Greg Malcom

Hung (Celebrate Psi Phenomenon, 2006)
Det er ikke enkelt å klistre en bestemt genrelapp på Malcolms musikk, ei heller å finne helt opplagte inspirasjonskilder. Og det er egentlig veldig fint. Her er elementer som tilhører både drone, etnisk/folk og avantgarde, improv, raga og jazz. Malcolm ble i ung alder interessert i eksperimentell musikk, John Cage, Harry Partch og Keith Rowe er viktige for ham, men han hører også på og lar inspirere av alt fra Folkways-utgivelser til koreansk folkemusikk. Dette brede spekteret kommer også til uttrykk på Hung, en plate som er mer meditativ enn de ofte forrykende konsertene til dette enmannsorkesteret. Det er heller ikke totalt overraskende at han har spilt med f.eks. Ivar Grydeland/Ingar Zach og japanske Tetuzi Akiyama – for å fylle ut bildet ytterligere.

Det er låter her som ikke ligger langt unna Appalachene og amerikansk primitiv folk, som John Fahey og Robbie Basho representerer, men Malcolm tar i større grad bruk av objekter (fjær, klinkekuler, mikrofoner, blitzlamper) som sikrer både en stor rikdom i lydbildet og ikke minst en stadig frisk og fornyende energi som ligger i det uventede. Det er noe av dette “sjansespillet” som gjør konsertene hans alltid interessante, og jeg mener han har lykkes å overføre dette på en god måte også på Hung. Som han selv sa i et intervju med undertegnede: ’It’s kind of like driving a truck on ice where the goal is fixed but the path may vary. It keeps it interesting for me and makes for a few brutal accidents along the way.’

Hung er altså spilt inn live og på samme måte som konsertene hans, uten benyttelse av ’processing or electronic effects’. Materialet ble sendt over til Campbell Kneale (Birchville Cat Motel) og hans Celebrate Psi Phenomenon som står som utgiver. Kneale har sydd det sammen til 10 spor på skjønnsomt vis, og skapt en helhetlig plate av disse improviserte stykkene. Den kommer for øvrig i et nydelig dekorert pappcover.

Leather And Lacy (Interregnum, 2009)
Tittelen henspiller på den amerikanske saksofonisten Steve Lacy, og alle låtene her er bygget over hans komposisjoner og fremført live på Wellington Jazz Festival i 2006. Malcolm gjør rede for sitt langvarige forhold til Lacy i den underholdende omslagsteksten, og understreker blant annet at Leather And Lacy ’aims to transform the tunes while maintaining a spirit true to the original’. Jeg kjenner ikke Steve Lacy godt nok til å si om det er vellykket eller ei, og får nesten vurdere resultatet som en ordinær Malcolm-skive. Og slik høres den da også ut. Folkdroner og rytmisk støy erstatter et ordinært saksofonbasert jazzuttrykk, men en mer impresjonistisk tilnærming enn tidligere noteres i hvert fall. Gradvis oppbyggende gjennom repeterende temaer skaper Greg Malcolm noe særegent som egner seg veldig godt i lange komposisjoner. Timinutteren ”The Crust” sammenfatter mye av det som er så besnærende, ikke bare med denne platen, men med Greg Malcolm generelt. Dette er ikke musikk som er egnet for overfladisk sveip, men med et par gode hodetelefoner og lukkede øyne tar den form som finner stadig nye fasonger.

Lisa O Piu: When This Was The Future (Subliminal, 2009)
Psych-folken har langt bedre vekstvilkår i Sverige enn i Norge. Det går nærmest en ubrutt linje fra visesangerne, via progen og opp til dagens retrosøkende skjeggebuser og nyfolkere over kjølen som ikke har noen umiddelbar parallell her i landet. Mest kjent og anerkjent fra de siste årene er vel fabelaktige Dungen, som kan knyttes opp til nok et trivelig bekjentskap i Lisa O Piu fra Stockholm-området.

Hovedpersonen heter Lisa Isaksson, vokalist og gitarist, på det som meg bekjent er en debutplate. Hun har vokst raskt fra å være en hesteinteressert pike fra landet som fant morens gitar på loftet til å turnere med Roger Wootoon fra Comus og stable et eget band på bena. Hennes Piu inkluderer folk fra nevnte Dungen, som omgir henne med melltron, zither, fele, fløyte og i det hele tatt et riktig så vakkert pastoralt lydbilde av den bedagelige sorten. Isaksson selv synger litt drømmende, men tilstedeværende innyndende, og når hun forlokkende lover at ’we’re gonna play the most wonderful music you’ve ever heard/we’re gonna make you dance until you fall apart’ så er det et løfte som egentlig oppfylles der og da (vel, dansing blir det ikke så mye av, men vakkert er det).

Fra det brunfargede omslaget og dyre- og platetegningene på innsiden, til den retro tittelen, er When This Was The Future en erketypisk nyfolkplate, som kanskje hadde vakt større oppmerksomhet om den hadde kommet for fem år siden (eller enda bedre, vært en hidden treasure fra 1969, plutselig gjenfunnet og reutgitt). Dermed sier det litt om platens karakter at den står seg godt også uten disse rammer. Hadde Lisa Isaksson sunget på svensk hadde jeg kanskje gått ned i knestående, mer enn at tankene flyr til artister som sikkert har inspirert henne. When This Was The Future er på sitt beste en plate av spartansk ynde, med et knippe gode låter (”The Party”, ”Cinnamon Sea”). I løpet av den relativt korte spilletiden skjuler det seg også spor som lener seg mest på en genretrofast fremføring som er lekker, men uten de store overraskelser eller små, hemmelige rom til å løfte seg. Men jeg spår Lisa Isaksson og hennes nydelige røst en god fremtid, og tipper hun vil vokse ytterligere som artist og låtskriver.

Harris Newman: Non-Sequiturs (Strange Attractors Audio House, 2003)
Harris Newman fingerspiller akustisk gitar med stålstrenger og ’open tuning’, og er, for å bli ferdig med det opplagte først som sist; en elev av John Fahey. Og en dyktig sådan. Selv om likheten til den store gitarmester er nærliggende tar Newman såpass solid grep om sakene selv at det vil være for enkelt å kalle ham en ren kopist. I den sammenheng er det verd å få med seg at Strange Attractors Audio House også har gitt ut plate med Cul De Sac, anført av Glenn Jones som en av vår tids store Fahey-studenter. Deres The Epiphany Of Glenn Jones (med Fahey som gjest) har sine fellestrekk til herværende plate. Det får nå så være, la oss like gjerne slå oss til ro med at Harris Newman henter inspirasjon fra Fahey, og heller konsentrere oss om å lytte til det han har å tilby på Non-Sequiturs. Det er nemlig en ganske strøken debutplate, dette.

Non-Sequiturs er spilt inn i Montreal tidlig på vinteren 2003 sammen med Bruce Cawdron (Godspeed You Black Emperor, Set Fire To Flames) som spiller ulike rytmeinstrumenter, og – i likhet med Newman – lap steel. Ut fra takkelisten å dømme og i kraft av sin stilling som lydtekniker hos Grey Market Mastering har Newman minst ett ben innenfor hjembyens indre musikalske sirkler, med særlig nære relasjoner til det eksperimentelle folkbandet Sackville (som bassist). Han turnerer dessuten med artister som Hangedup, Frankie Sparo og Polmo Polpo fra samme scene. Montreal har de siste årene gjort seg svært bemerket som eksportør av eksperimentell post-rock, og selv om Harris Newman ikke kan kalles en konvensjonell gitarist hører han mer hjemme i en tradisjon som bygger på blues, bluegrass og folk. Basert på kjente strukturer skaper han et eget uttrykk, enten det er gjennom drivende gitarteksturer eller mediterende droner på disse 11 sporene. Det er i skjæringspunktet mellom gamle tradisjoner (Appalachian-style), østlig påvirkning og evnen til å flette inn påvirkning fra nyere komponister (Loren MazzaCane Connors, David Pajo, Steffen Basho-Junghans) Newman etterlater sin signatur. Noen ganger går han seg litt i vill i sin egen skog, særlig på drøyt kvarterlange ”Forest For The Trees”. De andre komposisjonene er relativt korte og fokuserte, og med stadig variasjon gis et fortettet uttrykk til en stil som ellers gjerne kan bli ganske ensformig.

Uten å selv være en kyndig gitarist er det ikke vanskelig å høre at Harris Newman opererer på et teknisk høyt nivå, som skjønt unngår å briljere unødig med sine ferdigheter. Non-Sequiturs har blitt en plate som helt naturlig knytter John Faheys Takoma Records med Constellation og dagens Montreal-scene.

Califone: Roomsound (Perishable, 2001)
Fra askene av det glemte hedersbandet Red Red Meat er Califone i ferd med å bygge seg opp et minst like solid navn med noe mer avdempet stil der de forener tradisjonell musikk (både blues og folk) og mer eksperimentell rytmikk og moderne former. I et intervju med låtskriver Tim Rutili forteller han at det han lyttet mest til i den senere tiden var tyske Oval og boksen The Anthology Of American Folk Music. Det kan være en grei forklaring på hvordan Califone høres ut, og hvorfor de gjør det. Kommersielt kan det bli vanskelig å slå gjennom med dette blant purister, men trioen har mye å tilby den tolerante musikkvenn.

Dette er hovedsakelig en akustisk plate som heves med hjelp fra glitrende musikere som Rick Rizzo (gitar) fra Eleventh Dream Day og Douglas McCombs (bass) fra Brokeback. I likhet med relaterte artister som Songs:Ohia, Appendix Out, Will Oldham og ikke minst Rex (som de samarbeidet med under navnet Loftus) er utgangspunktet for musikken tuftet helt tilbake til røttene til det vi kan kjenner som vestlig populærmusikk. Med en forholdsvis enkel basis (sang og rytme) og instrumenter som banjo og fele, fyller de inn med kjennetegn tilpasset det 21. århundre (loops, elektronika). En form for ur-blues markeres gjennom Rutilis rustne slidegitar og klagesang som skaper en melankolsk, resignert stemning. Enten Califone karakteriseres som moderne folk eller blues, så beholder de sitt gjenkjennelige særpreg tvers gjennom en plate som holder gjennomgående høy standard. Ingen av de ti låtene skiller seg kraftig ut i noen retning, og Roomsound er heller ikke noe du setter på for å høre en knallåt, men en plate du nyter fra start til slutt.

Clogs: Lantern (Brassland, 2006)
Denne australsk-amerikanske kvartetten befester med sitt fjerde album sin fremtredende posisjon som en av vår tids mer vellykkede fusjoner mellom klassisk, post-rock og folk (som fra angloamerikansk via jødisk til arabisk). Mens deres forrige plate Stick Music (2004) var en spennende om enn noe diffus materie å trenge gjennom, er Lantern mer fundert på rytmikk og en oppbygning der rockens markører tas mer i bruk. Som et Godspeed uten den voldsomme dramatikken, et Mogwai uten den eksplosive tyngden eller et Rachel’s i mindre format forener Clogs rockens låtstrukturer og klassisk minimalisme med naturlig eleganse.

Her viser Clogs igjen at det er mulig å forene to musikalske former der begge kommer styrket ut. Innsatsen fortjener kreditt i forhold til å oppdra et publikum som kan slite med å nærme seg instrumenter som fagott uten å tenke pudderdåser eller bratsj uten å se for seg plysjkledde ballsaler. Samtidig bygger platen bro fra nettopp disse saler over til kneipene, jeg husker med glede hvordan Clogs klarte å få et øldrikkende rockepublikum i Oslo (Mono) til å gradvis sitte i lutter stillhet og konsentrasjon. Den står igjen som en av det årets beste konserter, og kunne like gjerne funnet sted på Konserthuset.

Men det er ikke denne ’kulturelle verdien’ som er det aller viktigste med Lantern. Det er selvsagt at platen er en flott lytteropplevelse, uavhengig av genre eller preferanser (ok, liker du bare dødsmetall så blir det vel litt verre), der bidrag fra The Nationals Aaron Dressner møter komposisjoner av tyske Johann Kapsberger (som også spilte lutt og levde på 1600-tallet) uten at det virker direkte unaturlig. Sistnevnte hedres med åpningslåten ”Kapsburger” der hans karakteristiske strengeplukk er fokus fremført av gitarist Luca Tarantino. Lantern rammes inn med en ren pianolåt, ”Tides (Piano)”. Det er en variasjon over ”Tides Of Washington Bridge” som dukker opp midt på platen, dandert med akustiske strenger og fagott og fremført i et stemningsleie som trekker tankene mot Nick Drakes høstlige England i Robert Kirbys delikate arrangementer.

Særlig første del av platen er fabelaktig, hvor Clogs svinger seg fra dype melankolske daler til euforisk spilleglede, mest vellykket forenet på feiende ”Death And The Maiden” som drives fra skanse til skanse inntil kvartetten gir seg hen til en fyrrig sigøynerdans, som kulminerer med det akk så vakre vokalbaserte tittelsporet. ”The Song Of The Cricket” viser også deres utforskertrang, hvor de beveger seg fra en enkel gitarlinje à la post-rock-stil, gjennom håndtrommer og strykere vokser den i stigende intensitet inntil den avrundes med et elegant glimt fra en jødisk folkefest. Det er slike grep som gjør Lantern til en kontinuerlig spennende reise å være med på.

Clogs har utviklet sin palett ytterligere og makter igjen å fornye seg selv. De viser seg som et band som i første rekke leverer kvalitetssikre plater. Av de fire så langt er det nok denne jeg setter høyest. Romantikk og klassisk minimalisme, rock og folk, øst og vest – Clogs frigjøre seg fra slike grenser. De sprenger dem ikke, men utforsker ulike ytterpunkter for å finne samlende holdepunkter.

Orion Rigel Dommisse: What I Want From You Is Sweet (Language Of Stone, 2007)
Orion Rigel Dommisse tilhører den etter hvert store kretsen kvinnelige folksangere av den eksperimentelt utøvende skolen. What I Want From You Is Sweet er hennes debut, men hun høres allerede ut som en erfaren artist og låtskriver. Hun har dessuten fått drahjelp av et knippe meget dyktige folk som Greg Weeks (Espers), cellisten Margie Wienk og Jesse Sparhawk (begge fra Fern Knight). Utgivelsen er for øvrig den første på Weeks nystartede etikett Language Of Stone. Domisse er dermed godt knyttet til Philadelphia-scenen med sine åpenbare røtter til britisk folklore og naturmystikk, og dette er virker å være et naturlig miljø for den unge damen.

What I Want From You Is Sweet er en eventyraktig ferd der Orion Rigel Dommisse gjennom 10 låter tar oss dypt inn i trollskogen. Hun synger med bredt register og har en forlokkende alverøst mens hun trakterer både elektrisk cello, el-piano og andre tangentinstrumenter. Både det strengbaserte uttrykket og fraseringen vil sikkert få enkelte til å trekke likhetstegn til både Björk og Joanna Newsom. Det vil da heller ikke være direkte vranglære.

Domisse er sin unge alder til tross tilsynelatende svært opptatt av døden. Fra åpningssporet ”Fake Yer Death” til avsluttende ”Drink Yourself (To Death)” er dette et gjentakende tema. Symbolbruken understrekes av et ganske folk-gotisk lydbilde, med bruk av strenger som hovedmotiv – både i strykende og plukkende form. Det gir hele platen et nærmest barokk preg, en fornem eleganse tilhørende gamle tradisjoner og glemte bilder. Det er i denne koplingen mellom dystre historier og forfinet eventyrmusikk Rigel Dommisse viser seg som en mulig blivende ledestjerne.

Hun gir ikke gratis ved dørene, og få av låtene hekter seg fast ved de første lytterundene. Noen kommer sigende etter hvert, og både ”Alice And Sarah” og ”Ashes From Your Burning Land” har en tendens til å snurre noen ekstra runder i hodet, mens andre mest blir snurrende rundt i ring på utsiden av øret – uten helt å finne inn. Det kan nok skyldes både at uttrykket blir noe ensrettet over en hel plate, eller at akkurat denne lytter faktisk har begrensninger på hvor mange slike stemmer han klarer å absorbere.

Bjørn Hammershaug

Lars Myrvoll: Frie tøyler

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

– Det begynte vel med Sonic Youth, sier Lars Myrvoll om hvordan forholdet til mer eksperimentell musikk snek seg inn i hans bevissthet.

– Jeg husker godt vi satt og hørte på SYR-utgivelsene i kjelleren til en kompis. Jeg husker også at han spilte Captain Beefhearts Trout Mask Replica når jeg var cirka 15 år. Jeg lånte plata, skjønte ingenting, men hang meg helt opp i enkelte partier. Etter disse oppdagelsene begynte jeg å lete febrilsk etter nye musikkopplevelser. Litt senere fulgte oppdagelsen av John Coltrane, spesielt The Olatunji Concert. Nerven i den senere musikken til Coltrane er vel kanskje en av de aller viktigste tingene jeg har hørt i livet mitt. Arne Nordheim, Fennesz, Derek Bailey og Morton Feldman husker jeg også som store åpenbaringer.

– Men min aller første interesse ble vekket av en eldre barnevakt som fôret meg med Kiss på ettermiddagstid, legger Myrvoll til.

Dette er altså navn som må stilles til ansvar for Lars Myrvolls musikalske oppvåkning og videre utvikling, og som på kort tid har resultert i myriader av konsepter, band og prosjekter.

Estetisk opplevelse
Han startet først med å spille musikk i hjembyen Bodø og etter hvert i Trondheim hvor han flyttet i 2003. Her markerte han seg blant annet i kollektivet Klubb Kanin. Etter et par år i Trondheim flyttet Myrvoll til Oslo hvor han nå går første år på Statens Kunstakademi der han arbeider med en mastergrad i billedkunst/Fine art. Ved siden av studiene har han nok å henge fingrene i. Han begynte som gitarist, men driver også med både elektronikk og mikrofoner, og har markert seg ved å ha et bredt musikalsk nedslagsfelt. Han har spilt med blant andre MiNensemblet, Kjetil Møster, Axel Dörner, Tonny Kluften, Kari Rønnekleiv, David Stackenäs og John Hegre – for å nevne noen.

Hvordan tenker og arbeider du i forhold til å møte ulike samarbeidspartnere innen et mangfoldig og bredt musikalsk spekter?

– Improvisasjon er for meg en kontinuerlig estetisk opplevelse. Både spilling og lytting. Å møte andre mennesker i improvisasjon er alltid givende i en musikalsk sammenheng.
Noen ganger en ren nytelse, andre ganger svært frustrerende. Men alltid givende, sier Myrvoll, og utdyper videre:

– Det jeg driver med på den elektroakustiske fronten, har i seg elementer av både jazz, samtidsmusikk og elektronika, selv om det ikke nødvendigvis lar seg kategorisere innenfor noen av de sjangerrammene. Å lytte til min egen musikk og musisering i en annen kontekst hvor jeg ikke bestemmer alt selv, lærer meg nesten alltid noe nytt om både musikken og meg selv.

LarsMyrvollRadikale valg
Det er vel tillatt å si at du beveger deg mellom det elektroniske og det analoge. Hvordan betrakter du spenningsfeltet i dette forholdet?

– Jeg er opptatt av musikk, ikke elektronikk – og ikke spesifikt elektronisk musikk. Den elektroniske musikken, og dette gjelder for så vidt all musikk, har en tendens til å blottlegge komponisten/utøverens intensjoner. Mye musikk høres ut som om den er laget av noen som er interessert i helt andre ting enn akkurat musikken. Man må på en måte jobbe seg forbi virkemidlene og inn i selve materien/musikken.

– Jeg har jobbet ganske bevisst for å oppnå et dynamisk og organisk uttrykk i den elektroniske musikken, legger Myrvoll til.

Han trekker frem dedikasjon og gode venner som de to viktigste momentene når det gjelder utviklingen av å skape sitt eget musikalsk uttrykk, og lar seg helst inspirere av artister som bryter med det opplagte forteller han:

– Kunstnere som gjør radikale valg, utfordrer og bryter ned oppfatninger om hvordan kunst ’skal’ og ’bør’ være. For eksempel Vincent Gallos film The Brown Bunny, eller Pharoah Sanders’ solo på “Naima”, fra Coltranes Live At The Village Vanguard Again.

Tett kart
I tillegg til sitt virke som soloartist er Myrvoll også involvert i en rekke mer eller mindre fast bandkonstellasjoner.

– De siste årene har jeg vært med i mange forskjellige impro-konstellasjoner. Hvilke av disse som kommer til å fortsette og hvilke som vil dukke opp i fremtiden er veldig vanskelig å si. I mars blir det en liten utenlandstur med Martin Taxt og Håvard Volden som trioen Lack. I februar skal jeg jobbe litt med Juhani Silvola og Jo Berger Myhre i en trio vi har spilt litt med. Kjetil Møster og jeg har spilt en del som duoen Medium det siste året, og også i trio med Ole Thomas Kolberg. Håper det kommer til gjenta seg. Ellers er jeg åpen for hva livet har å by på.

– Jeg har deltatt på ett par relativt obskure utgivelser, men ikke gitt ut noen plate selv enda. Men jeg jobber med flere forskjellige prosjekter det skal bli plate av. Blant annet to under eget navn, der den ene vil bestå av elektroakustisk improvisasjonsbasert materiale

Myrvoll driver også med musikk innen den mer melodiøse og skjemabaserte delen av feltet. Han har blant annet vært involvert i et country/folk-prosjekt som gikk under navnet Greenery Day.

– Ja, men det bandet forsvant. Jeg jobber nå med et mer taktfast band som heter Fatuhiva. Det består av meg selv på sang og gitar, Torbjørn Hafnor (The Spectacle, Lukestar) og Ole Thomas Kolberg (NSGA, Klaus Holm Kollektif/Roundtrip, Brat). Fatuhiva lar seg nok best beskrive som melodiøs rock.

– Dog er jeg veldig interessert i folk-musikk, sier Myrvoll, og forteller videre:

– Karen Dalton, Jackson C. Frank, TwilightZone låta “Come Wander With Me” og Linda Perhacs er noen av favorittene. Hippie-gjengen Vetiver, Joanna Newsom og Devendra Banhart har gått jevnt og trutt over anlegget siden jeg først oppdaget dem i 2004. Devendra har en helt fantastisk deilig gi faen-holdning!

Du driver også etiketten Enlightenment, og jobber med festivalen Safe As Milk. Hva er drivkraften bak dette ’misjonsarbeidet’?

– Motivasjonen for å starte Enlightenment var hovedsakelig et ønske om å skape en plattform i Trondheim for litt mere eventyrlystne uttrykk. En mere generell drivkraft, når det gjelder både Safe As Milk og Enlightenment er vel kanskje alle de positive opplevelsene jeg har hatt selv med musikken til de relaterte artistene.

Tette intervaller
Under all Ears ’08 skal du spille sammen med fiolinisten Ole Henrik Moe. Det er ikke første gangen dere gjør noe sammen. Hvordan er det å arbeide med ham?

– Ja, jeg har jobbet litt med Ole Henrik tidligere. Vi har spilt sammen i et par impro-sammenhenger. Jeg har også brukt ham noe som konsulent for musikk jeg jobber med. Han har en vanvittig oversikt. Og musikken hans har en dybde som får meg til å tenke på La Monte Young og Xenakis – samtidig. Moe er en favoritt, og for meg er det en stor ære å spille sammen med ham, sier Myrvoll, som regner med en ’del tette intervaller’, som han selv sier det.

– Det er jo en improvisasjonsmusikk festival, og ikke har vi øvd på noe heller, så vi får vel improvisere, legger han smilende til.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 10.01.2008

Årabrot: Fandenskap Fra Fyllinga

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

‘Lukta av organisk materiale som rotnar er ikkje til å ta feil av. Ho kjem i frå Årabrot.’
– Vi omtaler oss selv som norsk noise-rock. Vi er anti-Van Halen, anti-skolerte og anti-teknikk. Det viktigste er at musikken kommer fra hjertet. Norsk rock virker i dag i altfor stor grad å være preget av band som sitter i øvingslokalet og tenker på hva som er riktig i forhold til publikum. Jeg mener ikke at man på død og liv må være nyskapende. Men man må våge å være ærlig med seg selv og det man driver med. Vi spiller ikke ’sær’ musikk for å være sære, det faller seg nå bare naturlig for oss. (Kjetil Nernes, 2006)

Adding D To Anger 7’’ (Safe As Milk, 2001)
Rett vest for Gehenna
Årabrot er navnet på en søppelfylling utenfor Haugesund. Om det er odøren derfra som har formet bandet av samme navn vites ikke, men de spiller i hvert fall skitten rock – akkurat slik søppelrock skal være.

Kvartetten var for meg et nytt bekjentskap forut for denne tospors vinylsinglen, men de involverte har etter sigende lang erfaring fra Haugesunds alternative musikkscene, med røtter i fra både punk, avantgarde, støy og dronerock. Dette har de tatt med seg inn i Årabrot – de to sporene er en vill blanding av nevnte genre, og det har blitt svært vellykket.

Det går raskt unna dette her, både i tid og tempo. ”Marionettes” er en svært energisk låt, dominert av en lettere hysterisk vokal, som til slutt bryter ut i rene skrik, og heftig interaksjon mellom med bass/trommer og møkkete gitarer, litt i gate med Jesus Lizard/ Steel Pole Bath Tub, og naturlig nok MC5 og Stooges. ”Bogus Boogie” er seigere og tyngre, en gjørmeboogie av typen vi husker Killdozer, Laughing Hyenas og Tad herjet med på 1980-90 tallet. Fett og freskt låter det og bandet etterlater lytteren med hodet i søpla, brølende etter mer. Felles og gledelig for begge sporene er at de inneholder en fandenivoldsk gnist – autentisk, originalt og rått.

Med bare noen få minutter til grunn for vurdering er det vanskelig å spå hvordan Årabrot kommer til å utvikle seg videre – hvis de i det hele tatt gjør det. Det håper jeg virkelig, for denne gjengen tilfører norsk rock sårt tiltrengt galskap som bør appellere like mye til tilhengere av plain tungrawk som til intelligent støyrock.

Årabrot, 2013

Årabrotsverk: Et rocksjokk
Del av en lengre omtale om Øyafestivalen 2003
Årabrot inviterte til etterpålag på Blue Monk både fredag og lørdag. Helt gratis var det også, men allikevel var det ikke mange som stilte opp – og av disse hørtes ikke rent få ut til å komme fra hjembyen Haugesund. Jeg hadde forut for konserten kun hørt deres lovende single Adding D To Anger, så det var relativt open minded jeg stilte opp foran scenen. Med en spøkelsesaktig trommis og to snauklipte spretter som stod på hver side av den svære, Veivesenkledde vokalisten var de litt av et syn. De holdt en meget høy intensitet konserten gjennom med sin primale og støyende bulldozerrock. Det føltes som å få gjentatte slag i mellomgulvet, og det føltes utrolig godt å stå i en mørk bar og bli spyttet på av en sint sanger etter timevis med vakre, smilende mennesker i en idyllisk park.
Mens fredagens klimaks bestod i å sveve sammen med tusenvis av mennesker i felleskapets ånd, var lørdagens klimaks nesten det stikk motsatte. Men Årabrots råe kraft tuftet på hardcore, noise og rock’n’roll var langt på vei å foretrekke. Hvis deres kommende plate bare er i nærheten av det de presenterte på Blue Monk så bør de absolutt stå på Øyas ønskeliste for neste år.

Rogues Gallery EP (Safe As Milk, 2003)
Vestland Vestland er ikke lenger hva det var
Årabrot er et bråkeband jeg har ganske stor tiltro til fremover, et syn jeg baserer både på sjutommeren Adding D To Anger og enkelte konserter i Oslo. Særlig deres andre opptreden i forbindelse med Øyafestivalen var heftige greier. Andre konserter har på sin side vist at Haugesund-kvartetten fortsatt er noe ferske, og ikke skade av mer spilletrening. Det er derfor fornuftig at de følger opp med en kort EP, sånn i første omgang. Utgiver av Rogues Gallery er igjen landets beste selskap for tiden; Safe as Milk. Det skjer virkelig mye bra rundt dette miljøet med base i Haugesund, og Årabrot er en viktig del av denne scenen.

Dels primalpunk, dels svartaktig skittenmetall gir ikke Årabrot stor plass for dynamikk og dybde i sin voldsomme gjørmestil. Her valses det rett frem og over alt og alle uten at de nesten tar seg tid til å trekke pusten. Det er forrykende å høre på, men de mangler noe som bryter opp den rytmiske angreps-monotonien. På låter som ”Debris” og ”Eye Catcher” har de riktignok litt mer preg av den angstfylte og stressede post-punken i røttene til Wire og Pere Ubu, og det er en tendens de gjerne kan utvikle ytterligere. Vokalistens vrengte, gutturale skrik er dominerende og preger alle de fem låtene som raser avgårde i løpet av 12 rastløse minutter. Lyden på Rogues Gallery er gjennomgående søplete.

Jeg mener fremdeles at Årabrot besitter et stort potensiale. De henter ut noe her, så får vi se om de fortsetter sin utvikling mot noe riktig sjefsgrisete grapserock.

Proposing A Pact With Jesus (Norway Rat, 2005)
Dei kjem med søpla
Graps & gru! Årabrot er endelig ute med sin debutplate, og der foreslår de like gjerne en avtale med selveste Jesus fra Nazareth. Mon det. De tre søppelgraverne fra Haugesund har med et par singler og et knippe konserter bygd seg opp til å bli effektive eksponenter for en brutal, hissig og vrælende stil, dels fundert på punk/hardcore, dels på alternativ/støyrock. Jeg har alltid hatt litt tro på dette bandet; den militante rytmeseksjonen, den hårete vokalisten med veiarbeidsklær og gutturale stemme, det intense volumet og det tettpakkede, fandenivoldske drivet. Vil særlig trekke frem deres opptreden på Musikk Under Oslo våren 2005 som et eksempel, da jeg med selvsyn opplevde små barn begynne å gråte og gamle damer gå fra forstanden til trekløverets undergravende bulldozervirksomhet midt i lørdagsrushet. Et herlig syn!

Billy Anderson hadde kanskje den samme gode følelsen, han takket i hvert fall ja til å produsere denne. Anderson har tidligere styrt lyd på plater fra blant andre Melvins, Fantomas og Sleep, og kjenner norske forhold gjennom sitt arbeid med Noxagt. Årabrot er noe mer punka i sitt uttrykk, men har ellers en del likhetstrekk med alle disse. Selv får jeg også flashback til storhetstiden til amerikanske undergrunnsselskap som Touch & Go og Amphetamine Reptile. Uansett, Anderson har gitt Proposing A Pact With Jesus et relativt rent lydbilde, uten at punchen har blitt borte. For det er mye grovkornet trøkk her, intensiteten kan nesten bli overmannende, så at spilletiden er satt til under en halvtime er bare fornuftig. Det virker heller ikke som Årabrot har utrolig mye mer låtmateriale å by på i denne omgang.

Vokalisten Kjetil Nernes’ troverdige desperasjon er som alltid hele tiden et uromoment. Det er så man formelig kan se tarmtottene komme ut av kjeften hans, men han varierer noe med en heliumaktig panikkstemme, særlig hørbar i nesten melodiøst vennlige ”Liaison Summer”. Med unntak av monotont slitsomme og navnløse -, så utfordres egentlig ikke de rammene som bandet spikret på sine to første EP’er. Lyden er bedre, samspillet høres ut til å sitte litt fastere, ingen kompromisser virker å være inngått, verken med Jesus eller andre.

Det er ikke altfor mange band i Norge i dag som er hvassere enn Årabrot. Mens JR Ewing drikker av stettglass for tiden spiser Årabrot glasskår. I et mer og mer strømlinjeformet samfunn er det viktig med noen slike utskudd som gir alle som har lyst til å skrike ut i motstand en røst. Årabrot kan være den stemmen for deg, og Proposing A Pact With Jesus kan være avtalen du trenger: Revolusjonen starter på en søppelfylling på Vestlandet.

Rep. Rep (Norway Rat, 2006)
Årabrot har for andre gang arbeidet med den amerikanske lydteknikeren Billy Anderson. Mannen har en CV som langt på vei oppsummerer Årabrots musikalske neksus, med Melvins, Noxagt, High On Fire og Neurosis som naturlige hjørnesteiner. Trioen fra Haugesund er høvelig oppkalt etter en lokal søppelfylling, de dyrker en skitten punkestetikk og oversetter stilen sin til ’grapserock’, som i korthet kan oppsummeres som høyt, brutalt og slemt.

Rep. Rep er kanskje ikke noe forløsende høydepunkt i deres karriere, men en naturlig utvikling fra vellykkede Proposing A Pact With Jesus. Noe fastere i fisken har de nok blitt i skranglebeina, men i hovedsak er dette et realt spark i trynet på alt som lukter borgerlig kos og harmløs idyll. For Årabrot er hissigere og mer thrashy enn noensinne. Trioen valser over oss med stor kraft, viljestyrke og liten vilje til å søke kompromisser.
Vokalist Kjetil Nernes slynger fram et ganske så nihilistisk budskap; med en nervøs, hulkende intensitet og i voldsomme brøl rundt en bunnsolid vegg av larm og leven, fundert rundt Jesus Lizards atonalitet og Hammerheads presise villmannskjøring.
Det er kanskje ingen ny ”Liaison Summer” her, men Årabrot har igjen skapt et monster av en plate der ni minutter lange ”Ramshackle Row” representerer ny progresjon for hva de er kapable til å skape. Takket være forståelse for dynamikkens vesen og et øre for mer eksperimentelle grep, blir det aldri kjedelig å la seg drukne i dette sinte beistet av et søppelberg.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 5.12 2006

Totalopplevelsen
Årabrot har spilt på flere Bylarm, og er snart som veteraner å regne i så måte. Men konserten på Revolver var en maktdemonstrasjon av det helt sjeldne. Som en pakt mellom Sunn O))), Slayer og fanden sjøl serverte de en 37 minutter lang ny låt som overgikk alt annet de tidligere har gjort på en scene. Sammen med lydkunstneren Stian Skagen bygget de opp en grotesk mektig sak. 12 minutter tok det før første trommebeat kunne høres (det er vanskelig å se noe bakerst på Revolver) over de monotone bassriffene. Langsomt og gradvis utviklet låten seg til et altoppslukende monster som slukte alt nede i kjellerlokalet. Smertefullt høyt, på terskelen til galskap, men samtidig helt uimotståelig. Årabrot åpnet dørene til helvete denne kvelden. For å si det med Klaus Kinskis ord, da Werner Herzog en gang roste ham for å ha gjort en ’fantatsisk prestasjon’: ’I was not extraordinary! I was monumental. I was epochal!’
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 21.2.2009 som del av en artikkelserie om by:Larm 2009.

Absolutenegativism EP (Norway Rat, 2009)
m/ [concept.virus]
Guttene og Fanden
Årabrot har gjennom de siste 8 årene dyrket sin søplete aggropunk til det ytterste – og ypperste, gjennom et knippe plater av fryktinngytende temperament og villskap. Det sier seg selv at tiden var inne for å utforske andre sider ved seg selv, og resultatet har gitt seg utslag i denne voksne EP’en.

Hvis man tenker seg at Årabrot tidligere har stått på et ulmende søppelberg og frådet av den rødglødende bakken under seg, har de her åpnet porten ned i dypet, forbi flammene, og beveget seg mot mørket. Portåpner er [concept.virus] (født som Stian Skagen, og kjent fra bl.a Ryfylke), det er han som leder villmennene inn- og nedover. Allegorien kan føres videre til omslagstegningen, som er hentet fra folkeeventyret Gutten og Fanden, om gutten som fanget Fanden sjøl inn i en liten nøtt. Det er vel innkapslingen av den lukkede nøtta som er Absolutenegativism.

Skagen og Årabrot har utviklet et samarbeid over lengre tid, og enkelte av oss kunne ta prosessen i selvsyn både på Revolver i Oslo og Henie Onstad ute på Høvikodden. Årabrot/Skagen fremstod her som en mer utemmet utgave av Sunn O))), med noe av deres samme vilje til å presse seg (og oss) til det ytterste gjennom langsomme krabbetak som enten virker delirisk eller bare frastøtende. Årabrot er et satans liveband, men de har også fått grep om de håndfaste delene av sin karriere. Absolutenegativism har ikke livesettingens samme styrke, noe som delvis skyldes en mindre sammenhengende oppbygning. Det er ikke nødvendigvis uheldig i plateformat. De navnløse kuttene (I-IV) domineres av I og III. Kvarterlange I er en mørk vandring med ambient svartmetall og dronestøy, der en konstant underliggende uro skaper truende atmosfære. Brått rives kjellerlemmene opp på vidt gap der bandet får hyle ut i tre minutter, mest som for å innlede til halvtimeslange III. Dette er en kvernende sak som også dyrker elementer som monotoni og repetisjon, men her med tunge riff og kraftig driv, omgitt av mektige, skumle lydeffekter som bygger seg gradvis opp for å smuldres opp i hvit støy med en langsom landing som hale på beistet.

Årabrots kurs er ikke overraskende med tanke på Skagens bakgrunn, ei heller med gitarist Kjetil Nernes og bandets fascinasjon for doom & droner fra Black Boned Angel, Earth, Om, etc. Det hele er skrudd sammen av Billy Anderson.

I Rove EP (Fysisk Format, 2009)
Fremtiden er svart – fremtiden tilhører Årabrot.
Endelig krones Årabrots store år – som har etterlatt oss med en stabel utgivelser – med fabelaktige I Rove. En EP som sentrerer rundt det 20 minutter lange tittelsporet, som de tidligere har fremført til voldsom effekt live. Samarbeidet mellom sludgerock-trioen og støymakker Stian [concept:virus] Skagen har her nådd sitt foreløpige høydepunkt.

”I Rove” blir aldri kjedelig, men er i konstant bevegelse og som visstnok tar for seg ’en Raskolnikov-aktig figur’ i en pesende febervandring gjennom sjelens trange smug til steder hvor kåtskap og galskap brenner gjennom ryggmargen og tar kontroll over lemmene. Årabrot drar oss opp i hypnotisk marsj med tunge, sugende Bleach-era bassriff som etter fire minutter har bygget seg opp med fullhypnotisk effekt. Inn kommer fanden sjøl som lokker med ondskapsfull vrede. Kjetil Nernes har aldri vrengt sjelen sin ut på så effektivt vis tidligere, og det uten knapt å heve stemmen over hvesing. Den dirrende intensiteten, de barberbladhvasse gitarhuggene, den monotone bassgangen, det vanvittige trommekjøret og etter ti minutter et voksende elektronisk mareritt skaper et monster av en autoritær killerlåt som tangerer AmRep-støyrock, noise og svartmetall. Pure fucking armageddon i 20 minutter.

”The Serpent” blir nærmest en trad. partyrocker etter dette, og coveren av The Fangs ”The Money Will Right In” (senere benyttet av blant andre The Monkeywrench og Nirvana) er ren sommerfryd. Men jeg tror vi alle har godt av et par slike utblåsninger etter å ha stukket hodet ned i kjelleren til ”I Rove”, og på de to sporene høres Årabrot bedre enn ut enn noensinne, gnistrende lyd, tight og med fornyet overskudd.

Dette er tre låter som oppsummerer alt som er bra med Årabrot, og som stiller dem i klassen som en av landets aller best band av i dag. Fysisk Format har påspandert lekker innpakning også, i nummerert utgave, så denne er det bare å sikre seg med en. eneste. gang.

Nernes/Skagen: Ad Undas (Fysisk Format, 2009)
Fysisk Fist
Dette er Kjetil Nernes’ store år. I løpet av sommer og høst 2009 har han bidratt til at den norske platejungel har blitt fem plater tettere – i dobbel forstand. Nernes er ikke en musiker som griper til det milde og myke i sin musikk. Med Årabrot fronter han en trio som stadig evner å utvikle seg i nye retninger. Årets The Brother Seed og Absolutnegativism EP vitner om det. Sistnevnte var i samarbeid med Stian Skagen – et samarbeid som har vart i et par og som også har båret rike frukter på livefronten. Det er denne konstellasjonen som her opptrer i duoformat: Nernes med metallisk gitarharving, Skagen med rike og varierte lag av noise gjennom ulike effekter og samples, samt en Korg MS20 som han maltrakterer på fint vis.

Duoens modus operandi velter ikke nytt land. Vi snakker om en relativt godt utforsket del av tung stoner og mørkemannsdoom beslektet til Sunn O))), tidlig Earth og Sleep, men jeg vil i denne sammenheng også trekke frem mer out there artister innen både no wavens kjølige riff (Glenn Branca) og minimalismens repeterende kraft (Tony Conrad) for å lede lytteren inn på det vi her hører. Det er vel akkurat i dette krysningspunktet de to møter hverandre, Nernes med sin punka bakgrunn, Skagen med sin mer kunstneriske historie.

Det går sakte, det er svart som f, det er brutalt og ikke så rent lite mektig. Med fire låter, alle drar seg mot 20 minutter hver, kan det være en kraftanstrengelse å dykke ned i denne soniske malstrøm. Men først der, så er det også lite fristende å kravle tilbake i lyset. På ”Second Delirium” demper de gitarene, og Skagen legger et atmosfærisk lydteppe til Nernes’ tale. Han serverer oss en truende preken á la Current 93, i det som er en slags dødens forgård av en låt og et fortjent ’pusterom’ på denne platen. Kappene puttes igjen på med sistesporet, et ”Synopsis” av hele Ad Undas: Kald og naken gitar møter et knitrende uvær, som sammen oppsøker det mørkeste tungsinn to stykker kan utforske. Det er noe med standhaftigheten hos Nernes/Skagen som er både oppskakende og frastøtende på samme tid.

Ad Undas er et nydelig stykke plate, utgitt som fire siders LP med utbrett. Det er også mulig å strømme platen i sin helhet på hjemmesiden til Fysisk Format, men dette er en plate som egner seg i hjemmet. Bak låste dører.

Intervju: Årabrot: Norsk noiserock reiser seg fra søppelhaugen (Ballade 2006)
Om Proposing A Pact With Jesus, Billy Anderson, DDR – og hjembyen Haugesund:

I Tysland ble de Papegøyebrød (ara, brot), mens i amerikansk presse har bandet blitt omtalt som Arab Rot. Med albumtittelen “Proposing a Pact With Jesus” åpner det seg selvsagt en del nye tolkningsmuligheter. Men navnet er hentet fra en søppelfylling i Haugesund, og det er kanskje et passende valg. Med bakgrunn fra den lille byen på Sør-Vestlandet, skulle man tro at Årabrot ble fulgt med argusøyne av lokale medier. Men det er ikke tilfelle. Tvert i mot, sier Nernes:

– Pressen i Haugesund har lojalt fulgt opp alle lokale band, unntatt oss. Ikke er vi anmeldt i avisene, ikke får vi spilt der, ikke en gang på Safe As Milk-festivalen har vi vært. Jeg aner ikke hvorfor, men slik er det.

– Det ser likevel ut til at Haugesund stadig dyrker frem artister med en viss, skal vi si motkulturell profil. Hva er det egentlig med Haugesund?

Nernes må tenke seg om en stund før han svarer: – Det er noe med å ligge plassert innenfor fjellene og utenfor fjorden, og det er ikke nødvendigvis positivt ment. Husk at Haugesund ligger i pengebeltet, ikke i bibelbeltet. Det er et sted hvor folk bor i store hus og har mye penger mellom hendene, samtidig som det er noe traust og bondsk over byen. Det er et kræsj mellom det å tro at man bor i en storby, og det faktum at man faktisk lever i en liten småby som preger folk som bor der. Men jeg har ikke bodd i Haugesund på nesten 10 år, og har ikke noe spesielt forhold til byen lenger.

Byen har uansett etterlatt sine merker på unge Nernes. Han trekker opp genseren og viser frem et femtitalls sting på den høyre albuen.

– Vi var ute på byen en folketom torsdag i Haugesund, og på vei ut fra et nachspiel sparket jeg borti noen postkasser som lagde litt skrammel. Vi sprang rundt et hjørne, der politiet tilfeldigivs satt og spanet etter noen innbruddstyver. Det hele endte i en jakt som endte med knekt håndledd, knust albue og hjernerystelse for min del, mens kompisen min fikk en en schäfer over seg.

– Politivold?

– Det er punkversjonen, men jeg hadde visst bare falt ned fra et gjerde.

Les hele intervjuet i Ballade

Intervju: Årabrot: Ut av skyggen, opp fra mørket (Ballade, 2007)
Om Rep.Rep., sprengte lunger, turnelivets hverdag og fokusert energi
– Årabrot fokuserer på musikk på en annen måte enn de fleste rockbandene vi kjenner til. Mange er bare posterband som driver med musikk bare for å feste og ha det gøy sammen. Det kan være greit når du er 17-18 år, men det har ikke så mye med ekthet i rocken å gjøre. Litt for mange band her hjemme spiller svinbra, men mangler evnen til å skape noe eget. Det har kanskje med at Norge har så mye penger, slik at alle har supert utstyr og spiller teknisk perfekt – men samtidig mangler de egne tanker. Slike burde heller fått seg jobb som modeller. Vi fokuserer på å lage et ærlig uttrykk, forme et produkt mer som et kunstnerisk prosjekt – selv om det kan høres pretensiøst ut.

– Vi er interessert å utforske en energi, som utdannede musikere aldri hadde fått til, samtidig som vi forsøker å fylle den energien med et intellektuelt innhold, supplerer Evensen.

– Den merkelige miksen i Årabrot skjer et sted mellom store tanker og en fandenivoldsk attityd, legger han til om bandets fremtid.

– Jepp, nå går vi fra garasjerock til… eh, skikkelige saker, lover Kjetil Nernes med et lurt smil.

Les hele intervjuet i Ballade

Alle bandfoto: Tarjei Krogh/presse, livefoto fra Wikimedia Commons
Bjørn Hammershaug
Alle tekstene er skrevet i samtida.

Intervju: Pamelia Kurstin – me & my theremin

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 20.07.08 i forbindelse med Safe As Milk 2008

Amerikanske Pamelia Kurstin kommer til Norge, og spiller på Safe as Milk festival i Haugesund. Kurstin er fra sørlige California, er en multi-instrumentalist og regnes for å være blant verdens fremste og mest progressive utøvere på theremin. Hun har samarbeidet med artister som David Byrne, Bela Fleck og norske Ulver, og slapp sitt soloalbum Thinking Out Loud i 2007. Hun bor for tiden i Wien.

Pamelia Kurstin er blant disse artistene som ikke kan plasseres til noen bestemt genre, og som heller ikke ønsker å tilhøre et bestemt musikalsk felt. Dermed passer hun godt inn på Safe as Milk, som nettopp søker å være en bred, genrefri festival. Kurstin har nærmest på egenhånd gjort thereminen interessant igjen, og både gjennom hennes uortodokse, imøtekommende vesen, morsomme sceneopptredener og utsøkte øre for musikk er hun en bemerkelsesverdig kunstner. Dette er hennes første opptreden i Norge som soloartist.

– As a soloist, I’m improvising and what comes out I can’t really describe. But it does involve the use of looping, since my instrument is monophonic and I like having layers of harmony, sier Kurstin.

Hun omtaler seg selv først og fremst improvisasjonsmusiker, og er ikke så opptatt av hva slags etiketter som puttes på det som kommer ut:

– Some people just know of me as a jazz thereminist, or classical, or playing with hard-to-describe bands or ensembles that don’t quite fit genres. Or you might run into me playing in some dive-hole beer and vomit stinking punk clubs along with a band covering a Black Sabbath song.

I det siste har hun spilt i tospann med Laurette Friis fra Tys Tys, i det som omtales som ikke-kategoriserbar form for musikk, et sted i grenseland mellom improv og struktur. Det bør også nevnes at piano er hennes opprinnelige instrument, og at et solo pianoalbum er under arbeid i disse dager.

Men det er altså som theremin-spiller hun er mest kjent, etter 11 år med dette elektroniske vidunderinstrumentet. Det er nærmest uunngåelig å la være å spørre om hvordan man faller for et instrument som vel er mest kjent fra utallige 50-talls sci-fi filmer.

Kurstin oppdaget thereminen gjennom en dokumentar om oppfinneren, russeren Leon Theremin, og fikk umiddelbart lyst til å prøve det ut – i likhet med de fleste instrumenter hun har vært borti – sammen med bandet Geggy Tah som hun da var involvert i.

– It was difficult, nearly impossible to find a theremin just to try out and we ended up buying one of the small theremins that Bob Moog was manufacturing, the Etherwave model. When I finally got the thing in the mail I immediately set it up to try it out. It was difficult, so I turned it around the other way and discovered I was a lefty on it – and it just made sense.

– At that time, I had some string arrangements for what we were working on recording, and I was having a hard time trying to find a cello and violin to borrow so I could just overdub the parts – no budget to hire a quartet – and I heard the possibilities of the theremin and knew, fuck it, I can do all those parts with the theremin and it’s a direct input clean signal. The parts were not so hard to play and my goal was just to play those parts. But I ended up playing more and more with it just for fun, and played it a couple of weeks later at a gig and it was kind of quickly that I started to be a session musician in Los Angeles recording theremin parts for people. It helped a lot too that I could read music. I ended up sticking with the instrument because it felt very comfortable to play and was capable of expressive subtleties that I love in bowed string instruments. If I owned a cello or violin, I probably wouldn’t have continued with the theremin.

Hva finner du mest fascinerende ved thereminen?

– This question is a can of worms! Let me try my best to summarize some things about what is so fascinating or interesting:

– First off, that it was of the very first synthesizers that were created with the idea in mind of not trying to be like another instrument. It is based on the idea of a musical instrument that is based on infinitely variable pitch and volume. The inventor didn’t make it controllable with a keyboard or other familiar interface that would resemble any other known instrument. It was something that you would have to use your ears to play, similar to working with your voice – with no visual reference points – but also, without physical reference points, which makes it very difficult, but forces the player to use intuition and ears. It is the only electronic instrument or synthesizer that is truly capable of sounding as vocal as a voice or string instrument and I don’t know of any other way that this concept could be accomplished even today. You realize that there is infinity between any two notes no matter how close together they are to each other, and the same idea with the volume control: It is like the first and last of the most advanced and forward thinking of ideas for a non-acoustic instrument to support the capability to sound so human and natural – besides also sounding completely the opposite, depending on how it is played.

– The other fascinating aspect of it is how it is all based on relativity. Moving the weight of your body from your heels to the front of your feet will re-calibrate the pitch field. For example, if there are three centimeters between a root note and a whole step, like from C to D, when you shift more body mass towards the pitch antenna, you will make the distance between the notes expand. And there is no such thing as a true consistency. It is a complete balancing act to play on it, and I think the only instrument that works this way, but makes it so difficult to get accustomed to.

Jeg leste et sted at du utviklet en spesiell teknikk som du kalte “the walking bass”. Hva går denne ut på?

– Oh, it was just a joke idea I had one night. I just thought, what if I play bass lines on it – since I am a bassist, and I had an octave pedal to drop the range on the small theremin, plugged it into a fat bass amp and it worked! In order to get a plucked upright sound, I just calibrated the volume control to be extra sensitive so with a small movement from the volume antenna, I could have full volume and staccato without jerking my hand strenuously and returning the hand to the volume antenna slowly to control how long the notes would “resonate” as if on a bass when plucking notes that walk slowly.

Hvordan arbeider eller øver du for å utvikle deg som theremin-spiller?

– Practice? He-he, I don’t practice. I hate practicing. It is really really, really, really boring. I think my progression has more to do with what I get inspired by, like something I hear and really get excited about wanting to play. And then somehow along the way of trying to execute something in a way I am happy with. It isn’t centered round the theremin. There are many things I like to explore with other instruments, and I think everything you dive into and explore makes some sort of contribution to everything else you do. Discovering something new I didn’t know I could do, and learning of a new technique to be able to make use of.

– Since I moved to New York and met a lot of people with much more diverse record collections, and also the move to Vienna. I think all of those inspirations have helped push me into experimenting with what I was doing and opening up to new ideas of the limitless possibilities of expression could be that could be explored.

Hva førte deg egentlig til Wien – og hvordan opplever du den byen?

– I think falling in love has inspired me to make the biggest long distance moves of my life, whether it be the time I spent not playing any music and living on a farm surrounded by animals and perfectly happy, or a move from New York to some city I never ever imagined or dreamt or considered living in if i were to move to Europe.

– By chance it seems to be a really great place for me after all; easy to get out to a farm and contact with animals, so many styles of music and inspiring people I am working with or just hanging out with here in town. I have my big classical gig debut at the Musikverein this fall, a hard-to-describe wonderful local band that is completely insane and hilarious and serious and weird, I recently became part of – and learning some Viennese expressions, poetry and culture from them.

– I really, really am loving how quiet it is everywhere. No background music when I go to coffee shops and restaurants. Quiet people. A really healthy place for me to rest when I am not on the road, but I couldn’t imagine being here full time. I think I would go completely nuts and depressive. It’s a good balance and challenge for me, especially learning German… ouch!

Din første soloplate Thinking Out Loud kom ut i fjor. Hva ønsket du å presentere med denne?

– It took a while to figure out what I would do. At some point I decided I wanted to make an album that is live improvisations, no overdubs and more to do with stream of consciousness, and at the same time to be able to listen back and live with what went down. It took time for me to really feel like I had control of the gear and my body – like, stepping onto a pedal while balancing my weight so I don’t fuck up the pitch I am playing as I record into a loop. There were many things which were not intended when I was first working with this pedal set-up and being in a live situation I couldn’t just stop and start over, I had to live with what happened, and listen to what possibilities could fit with what I just did.

– I learned the most about what was possible from so many shows and situations where what I intended to do got fucked up and was surprised with a new possibility I didn’t think of. Eventually, there was a new vocabulary of techniques that got added to what I could make use of when improvising live and I felt ready to start recording. I had a couple of weeks of tour, recorded shows and so the names of the cities or clubs where the tracks were recorded are on the album. Except for the piano piece and one track which I had to overdub, guitar and theremin. Now, I just feel strange about selling that album because it is old for me and sounds nothing like the live shows these days.

Hva kan vi forvente av Pamelia Kurstin på scenen under Safe as Milk?

– I try not to even think about or make any expectations for myself before a gig, just so I don’t set myself up for disappointment which could totally sabotage a clear-headed improv. There are moments it can seem orchestral or like church organs or twinkling stars or rolling up a burrito.

– I’m more curious to hear what the audience thinks of what comes out afterwards!

https://ted.com/talks/view/id/218

Intervju: Greg Malcolm – trippelgitaristen

/ Bjørn Hammershaug / 1 Comment

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 19.06.06

Greg Malcolm kommer fra New Zealand til Haugesund og Safe as Milk for å spille, ikke bare på én gitar, men tre stykker – samtidig. Med den ene på fanget og et par liggende på gulvet for benbruk. På den måten tryller han frem stillferdig og vakker dronemusikk som henter inspirasjon fra en rekke kilder. Hans nye plate Hung anbefales på det varmeste, så vel som en konsertopplevelse med mannen.

Han har vel fremdeles ikke den store stjernestatusen her til lands, og jeg lot Malcolm få presentere seg for det norske publikum:

Bibliotekaren
– I grew up playing in Velvet Underground inspired rock bands like the rest of the New Zealand underground scene. At around 20 years old I became interested in experimental and improvised music. In the early eighties, I met a guy, John Kennedy, who introduced me to a lot of music. I was explaining to him how I was lying the guitar down on a table and preparing it and he said: “Oh that sounds like Fred Frith, Keith Rowe, blah blah blah” and he brought around a lot of records that both depressed and inspired me. He had a huge collection from free jazz through to Faust, This Heat, Conlon Nancarrow, Harry Partch and others.

Han fortsetter:

– Libraries were and are important, as I would borrow lots of music. It’s risk free, as it was a free service. So I would borrow everything that looked interesting from John Cage prepared piano to Korean folk and social music to some FMP recordings.

Such n such
Jeg vet at du har vært involvert i et barne-prosjekt. Hva dreier det det seg om?

– Jenny and I had the idea of doing a children’s show to try and get off the unemployment benefit. Although I was convinced that it would never work and kept telling Jenny it will never work but it did work!

Such n Such toured the south island for nearly two years performing in tiny (sometimes only 15 pupils) schools. We stayed in camping ground cabins in the weirdest little towns. Our show was quite off beat and could be appreciated on many levels (like the Simpsons). We don’t perform with Such n Such anymore, but it was the best years of my life!

En flyktning i Berlin
Midt på 90-tallet flyttet Greg Malcolm og hans kjære Jenny Ward til Prenzlauer Berg, i Berlin. Bakgrunnen er en ganske omfattende historie, som veldig forenklet dreier seg om følgende:

I 1995 slapp Malcolm platen Trust Only This Face. En av låtene var den mediekritiske The Ballad of Peter Plumley-Walker. En avisjournalist ved navn Edward Rooney fattet interesse for låten, og ringte til lederen av kristendemokratene på New Zealand, spilte av låten og fortalte at denne sangen hadde mottatt offentlig kunstnerisk støtte. Rooney og Sunday Star Times startet deretter en ganske voldsom kampanje mot Malcoms låt (som ironisk nok handler om nettopp media-hype). I korthet, det blåste etter hvert kraftig rundt ørene til Malcolm. Trøtt av mediekjøret svarte paret med samme mynt, og halvveis konstruerte en historie om hvordan de ble tvunget ut av New Zealand:

– I was accused of being in bad taste for a piece which was intended to highlight the sensational and dubious nature of the New Zealand news media. I was interviewed and crucified on talkback radio shows and even in New Zealand parliament. So I manufactured my own story based on actual events in the same way that a journalist created his story on me: Stating that public persecution forced me and Jenny Ward to flee New Zealand.

Ferden over var likevel kunstnerisk viktig for Greg Malcolm, han fortsetter:

– My stays in Berlin were important developmental times. When we moved to Prezlauberg in 1995 they was so many great musicians and so much innovative music around. We also had lived in Prezlauberg in 1991-92. I got to know record company executive Volker Schneemann who lived at the same squat as us. We got chatting and he was complaining about the lack of good music in Berlin at the time. I was like: “What do you mean?” as this was the only reason that I was living there. I took Volker along to a solo Evan Parker show and he loved it and got quite enthusiastic about um-unusual music. In the meantime Jenny and I returned to New Zealand for 3 years and made a living touring and performing with Such n Such and lost money on all the “adults” shows I arranged.

The Anorak
Etter tre år gikk de lei av barneshow og New Zealand, og de vendte tilbake til Berlin i 1995, der Volker Schneemann hadde startet klubbkollektivet The Anorak:

– The Anorak was kind of a center for a lot of interesting improvised/new music that was developing in Berlin at the time. Musicians such as Tony Buck, Axel Dorner, Olaf Rupp, Burkard Beins, Leonid Soybelman and Joe Williamson would perform there regularly. As well as heaps of touring acts, and it was a very social hotbed of ideas a probably the centre in Berlin for that sort of music at the time. I loved it. I was an uncooperative member of the collective, which meant I would light the oven/heater and clean the toilets in exchange for free entry and free beer. I lived just two flights of stairs above the club and was at every show I could make it too. Berlin was great I could go out 2 or 3 nights a week and see some pretty inspiring music and chat with people about their approach and methods. I was impressed by the level of commitment most of the Berlin based musicians had, and because I lived in a squat my costs were very low and I could find the time to play music nearly all day long.

Hvordan påvirket Berlin deg?

– I suppose Berlin gave me time and inspiration but the ideas that I was and am working with are essentially the same as they have always been. I am still working with tunes that I have now been playing for 15 years still kicking the floor guitars still droning on. These days another main interest/inspiration is old field recordings of ethnic music. Both for the content and the sound of the old technology like wax disc recordings.

Trippelgitaristen
Hvordan vil du selv si at du har utviklet deg som artist opp gjennom årene?

– Hopefully I have created and refined a more distinguished voice/sound that is my own. Solo multiple guitar performances seem to be my main thing at the moment so I am destined to carry 3 guitars and a suitcase to every concert for the next few years at least.

Ja, det må du nesten fortelle litt om. Tre gitar på en gang, det er noe spesielt. Hvordan går du frem når du spiller på disse?

– I had an acoustic guitar which I taped pickups to different parts of its body. ie, by the tuning pegs, on the neck etc. This enabled me to turn up sounds that are generally avoided such as guitar body noise. The sound of the string vibrating towards the nut, scrapes etc. The acoustic guitar was the prototype type for my adapted electric guitar. I collaborated with a friend of mine; Lyttelton based Luthier Peter Stephen, who built me a guitar after discussions about the requirements and possibilities. It was 2 years in the making.

– I have been using the floor guitar for many years. It started when I modified the first guitar that I had brought at the age of 16, and made a complete mess of it until all it was good for was to lie on the floor and kick. I started by giving it the occasional kick to cover any mistakes I was making. Then I realized I could sit down and play simple rhythms on the floor guitar and tambourine. Later I added another floor guitar for drones and extra noise. I found I could operate the whammy bar with my foot almost playing simple tunes and or a real racket.

Og dette er også slik du fremfører konserter?

– Generally I perform solo with this set up. It is quite versatile and enables me to get a lush sound with lots of varied timbre. I also like the idea that every sound comes from a movement and I enjoy the unstable nature of the set up. Sometimes I think that the improvisational elements in my music come more from the unstable nature of my set up than any conscious decision to reinvent the tunes on each passing. It’s kinda of like driving a truck on ice where the goal is fixed but the path may vary. It keeps it interesting for me and makes for a few brutal accidents along the way.

Hung
Du er aktuell med den meget vakre platen Hung. Hva kan du fortelle om denne?

– Hung is basically live recordings where I set up stereo mics and record direct to dat trying to get a good versions of the various tunes without having to edit or cut pieces. Most of the work is done long before the recording in experimenting with the pieces and finding the way I most like to play them. Hung also contains several improvisations where I go fishing for something I like. I sent about one hour and 30 minutes of material to to Campbell Kneale (som groove-lesere vil kjenne fra selskapet Celebrate Psi Phenomenon, journ.anm.), and lazily told him to edit and compile it. I think he did a nice job. It also made it fresh for me to hear someone elses picks and sense of flow.

Surfin USSR
Du er også involvert i et prosjekt som kaller seg Surfin USSR, som etter sigende driver med “surf-klezmer”. Dette må du fortelle litt om.

– Surf klezmer and anything else we feel like dealing to. The idea came about sort of by accident: I often practice by playing along with tapes. I started playing around with lot of eastern European/klezmer stuff when I had all that free time in Berlin. Mainly to improve my ear and because I would rather play tunes than exercises. About 3 years later I went back to them and tried playing one of the klezmer tunes in a surf style. It just fell under my fingers so naturally and sounded so right that I thought it would be a good thing to do to combine surf music and klezmer. I had also just arrived back in New Zealand and had played a few shows of my more experimental music, which no one seemed to like. So I thought fuck it, I will form a bar band that can pay in pubs and when people ask what sort of music we play I can answer them for once, “Oh we play surf/klezmer” and they will be none the wiser.

– It is a great band that has over the past 6 years of playing developed it own personality. It was meant to be my big sell out but we still get billed as avant garde. Another example of why I should never try to guess people’s taste. I am bound to get it wrong by making some interesting music along the way. Surfing USSR Kings of the toe tapping avant garde.

Det virker ikke som du har altfor mye dødtid, har du andre ting på gang?

– Occasionally I do music for theater shows or dance. I am working on a solo program of Steve Lacy tunes hopefully done in my own way; a mixture of melody and noise called leather and lacy. I also have a release coming up which is duo performances with Tetuzi Akiyama recorded in a week long residency at Extrapool as part of Project Bronbrom. Jenny and I also sing old country songs under the name Stranger and I play with friends and acquaintances in Christchurch.

Ser frem til å komme tilbake hit

Og nå er du snart på vei hit til Norge, for andre gang. Opprettet du kontakt med noen norske artister da du spilte på Dans for Voksne?

– I played a short duo with Per Gisle (Galåen, journ.anm) in Oslo last time I was there and also got a lot of great records/CDs. I’m looking forward to working with people on this trip to Norway. I have plenty of time for mucking around and meeting people?

Hva kan festivalpublikummet på Safe as Milk forvente av din opptreden der?

– Hypnotic evolving melodies built upon layered drones. All sounds are created live and organically by string manipulation techniques on three simultaneously played guitars.

Det høres rett og slett brillefint ut! Til slutt, Malcolm, hva ruller på platespilleren din for tiden?

Joseph Spence: Folkways Recordings 1958
Charlemeagne Palestine: Stumming Music
Music! 1900 2000 Berlin Phonogram-archiv
Conlon Nancarrow: Studies for Player Piano
John La Barbara: Voice is the Original Instrument
Musique de le Grece Antique: Atrium Musicae
Mans early musical instruments: Ethnic Folkways edited by Curt Sachs
Harry Partch: Delusion of Fury
Joelle Leadre: Urban Bass
Elizabeth Cotton: Freight Train and Other North Carolina Folk Songs

Greg Malcolm spiller under årets Safe as Milk festival i Haugesund.

Intervjuet er utført på bestilling fra Safe As Milk-festivalen i Haugesund i 2006 som en del av deres artistpresentasjoner.

Intervju: Oren Ambarchi – Sound as a landscape

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Av Bjørn Hammershaug
Publisert på groove.no 19.06.06 og i programmet til Safe As Milk 2006
Lydkunstner og gitarmanipulator Oren Ambarchi kommer til Safe as Milk i juli. ‘I love getting lost in a work, losing track of time. I hope my own work can trigger this same feeling for the listener’ sier han i dette intervjuet.

Sound as a landscape
Oren Ambarchi er en 37 år gammel gitarist fra Sydney, Australia med røtter fra Irak, som nå med hjemmebase Melbourne. I løpet av en omfattende karriere har han jobbet med artister som Sunn O))), Fennesz, John Zorn, Dave Grohl, Phill Niblock, Evan Parker, Damo Suzuki, Keji Hano – og en rekke andre. Han har også vært med på organisere Australias største eksperimentelle musikkfestival “What Is Music?” i perioden 1994-2005. Det er en travel og allsidig herre som kommer til Safe As Milk i juli, hvis hovedfokus fremdeles holdes til egne soloarbeider.

Din musikk blir beskrevet i ordlag som “minimalistisk, kraftfull og vakker.” Hvordan vil du selv beskrive ditt “musikalske prosjekt” for det norske publikum?

– I mainly focus on my solo project which is primarily guitar based. I guess there is a common thread that connects the various so-called “diverse” projects I’m involved in; I don’t know exactly what it is, but I think many of these projects approach sound as a landscape and, they also explore the concept of “music as time”. And without sounding like a hippy, there might be something spiritual or transcendental in the sound and the effect it has on some of the people who experience it.

Det kan være mulig å spore innflytelse fra den amerikanske komponisten Alvin Lucier i Ambarchis arbeider med lyd, og selv om den kunnskapsrike og allsidige australier henter impulser fra en rekke hold, er han enig i denne påstanden:

– Alvin Lucier’s works are very inspiring, I find his music fragile, dreamy & psychedelic; qualities I love! Most importantly his pieces usually put me in a trance – I love getting “lost” in a work, losing track of time. I hope my own work can trigger this same feeling for the listener.

Fra trommer til gitar
Hvordan forløp egentlig din egen musikalske dannelsesreise?

– I actually started off as a drummer when I was really young, playing along to Kiss, Hendrix & Led Zep records from an early age. In my early teens I discovered jazz & became completely obsessed with Coltrane, Ayler, Taylor, Ornette and others. My first live playing experience was doing gigs in Sydney playing drums in a free jazz group. My grandfather used to have a second-hand store, selling lots of used records, electronics, effect pedals, so from a young age I had a collection of reel-to-reel machines, pedals etc etc. I used to make crude “concrete” recordings at home from a young age. Eventually I incorporated the electronic in the free jazz group performances, and slowly I became more & more interested in live electronics than percussion. At one point I found a guitar at a rehearsal studio & immediately this was added to my drums/electronics set-up in the free jazz group.

Then at the age of 23 after seeing Keiji Haino play in New York I decided I wanted to play guitar full-time. He wasn’t a “technical” player, but his playing was so utterly personal I decided I had to do it and ‘find my way’. I knew absolutely nothing about how to play the guitar but that didn’t stop me…

Ambarchi har siden holdt seg i hovedsak til gitaren, skjønt lyden som kommer ut ikke nødvendigvis høres ut som en gitar. Det er nærliggende å spørre litt om hvordan han går frem når han komponerer:

– It’s all guitar and basic effect pedals. I don’t use a computer to process sounds. On the records I record to multitrack tape in a studio with an old desk. Most of my recordings start off as an improvisation and then I “shape” the piece via overdubs to the tape in the studio. Lately I’ve been adding acoustic elements to my solo records; instruments such as strings, bells and percussion. When I play live it’s really basic, straight guitar & pedals, usually in mono!

Det har også vært en betydelig utvikling å spore i ditt uttrykk opp gjennom årene. Hvordan vil du beskrive din egen musikalske vandring?

– Things have changed a lot since I first started using the guitar in 1992. In those days I was quickly jumping from idea to idea and the sound was much noisier. Things have really calmed down since then, although the sound is still quite physical. The duration of the pieces are now much longer, the tones are lower and the tempos are slower! But hopefully the music is becoming more personal this is very important to me.

The Black One
Av svært mange spennende prosjekter du har vært involvert i, det er vanskelig å komme utenom ditt gitararbeid sammen med Sunn O))) på deres ferske Black One. Hvordan tilnærmet du et slik samarbeid?

– Originally Stephen O’Malley asked me to work with Sunn a while ago on a film soundtrack for Cameron Jamie, this never eventuated, but a few months later I played with Sunn a few times when they toured Australia. Soon after they invited me to Europe for a summer tour in 2005, which was a lot of fun. At the shows I played a combination of my solo sounds, noise textures + I also doubled the chords of their pieces with a more distorted down tuned “Sunn” sound. The Black One recordings were approached differently, almost like a soundtrack.

Ambarchi finner det vanskelig å trekke frem spesifikke samarbeidspartnere som har vært særdeles givende, men nevner tre prosjekter: Sunn O))), Keith Rowe og Phill Niblock, som ifølge ham selv alle preges av en “timeless feeling”.

Han dekker et vidt spekter med sine samarbeidsprosjekter, og kan fortelle at det er både morsomt og viktig for ham, siden han selv elsker variert musikk. Og som han selv sier det; “it helps keep my solo work fresh.”

Current grooves
Oren Ambarchi spilte sammen med Johan Berthling i Oslo/Bergen i 2004, og han kjenner godt til mange sider av norsk musikkliv.

– Of course I’m familiar with loads of Norwegian Black Metal from the early 90’s. I have a HUGE black metal collection, he-he, it’s ridiculous how much I have of this stuff – I love it!

Men han har også kunnskap om mye annet fra vårt eget skattekammer, og trekker frem Lasse Marhaug & Jazzkammer, Fe Mail/Maja Ratkje, Noxagt, Sindre Bjerga, og selskap som Rune Grammofon og Melektronikk som de fremste. Av eldre norske ting går han like gjerne til de virkelige store klassikerne og fremhever Arne Nordheim, The Dream, Min Bul og tidlig Rypdal.

Imponerende! Da må man nesten grave nesen litt i hvilken plater som teller nå for tiden, og blant mange andre trekker vår venn frem følgende skiver:

Scott Walker – The Drift
Striborg – Embittered Darkness
Loose Fur – Born Again In The USA
Flower Travelling Band – Make Up
Liars – Drums Not Dead
Belketre – Ambre Zuethi
3/4 Have Been Eliminated – Year Of The Aural Gauge
Neil Hamburger – Great Moments at Di Presa’s Pizza House
Arthur Russell – First Thought, Best Thought
Merzbow – Turmeric
Bill Fay – From The Bottom Of An Old Grandfather Clock
Luciano Cilio – Dell’ Universo Assente

Intervjuet er utført på bestilling fra Safe As Milk-festivalen i Haugesund i 2006 som en del av deres artistpresentasjoner.
Foto: andynew/Wikimedia Commons