Alle har et forhold til Violent Femmes’ debutalbum. Eller de burde ha det. Det kan ikke være mange skiver fra de siste tredve åra som vekker så mange levende ungdomsminner blant oss som vokste opp en gang på 80-tallet. Flaue eller sødmefylte bilder av evig vår, flaue fester og glemt kjærlighet våkner til live igjen. Årene går fortere enn man aner, men sannelig kan man fortsatt bli litt rød i toppen av å høre ”Add It Up” den dag i dag. Det er som om kvisene popper ut igjen når Gordon Gano synger ”Kiss Off”. Det er som om tiden har stått stille når xylofonen til Brian Ritchie går solo på ”Gone Daddy Gone”. Føttene blir plutselig dansbare igjen når ”Prove My Love” ruller ut av høyttalerne. Man hører det er et klassisk album allerede på anslaget av ”Blister In The Sun”.

Jeg oppdaget Violent Femmes på en samler fra LA-selskapet Slash, der kutt fra Los Lobos, Green On Red og The Blasters fungerte som et direkte og evig sprang inn i amerikansk undergrunnsrock. Ved siden av Green On Reds ”Five Easy Pieces” var det Violent Femmes’ ”Gimme The Car” som gjorde mest varig inntrykk. Kanskje det var den direkte teksten som gjorde utslaget: ’Come on dad, gimme the car tonight, I got this girl, I wanna…’ …ja, vi visste hva han ønsket, og vi digget det.

Debutplata til Violent Femmes viser en tegning av en jente som kikker inn en dør, til noe som ser ut som et gammelt lysthus. Det er ingen spesiell tilforlatelig stemning over bildet, heller er det ladet med hemmeligheter, som om hun oppdager noe hun aldri burde sett. Kanskje det er Gordon Ganos verden hun får et innblikk i. Den er preget av religion og sex, begge med et tungt slør av synd og skam hengende over seg.

En historie fra virkeligheten: Amerikanske jenter var en sjelden raritet i det virkelige liv, og da ryktet gikk om at et par-tre stykker hadde slått seg til på en hytte oppe i fjellheimen, var ikke turen så lang på mopeden. Utpå kvelden fortalte den ene av jentene en skremmende, selvopplevd historie om en fest i hjemlandet, der hun plutselig hadde blitt etterlatt alene sammen med en gutt. Livredd, ifølge henne selv, ble hun ikke før han satte på den ’skumleste låten hun noensinne hadde hørt’. Interessert og oppriktig nysgjerrig spurte jeg hvilken låt dette kunne være, men den fortsatt forskremte jenta husket ikke navnet på dette ’fæle bandet’. Jeg ga meg ikke, ba henne synge noen strofer, og hun bevret mens hun lavmælt dro i gang: ’Y’know, it went something like this: Come on dad, gimme the car tonight…’. Ubetenksomt nok lyste jeg opp, og i et anfall av ungdommelig beruselse hjalp jeg henne videre et par-tre vers. Det bør være unødvendig å fortelle at hytteturen ikke endte i særlig suksess for noen parter. Men det minnet om hvordan Violent Femmes påvirket og berørte, på tvers av store hav og landegrenser.

De ti låtene som skjuler seg i lysthuset gjør et uutslettelig inntrykk. Catchy og morsom som debutplaten deres er; leken, lett og spretten. Violent Femmes tok punkens fengende sider og krysset dem med amerikansk folkrock – på et vis ikke mange har tangert. Ikke engang dem selv. De begikk nemlig bare én ’tabbe’ med debuten; at de aldri kom til å overgå bedriften. Selv om de prøvde å kopiere den (håpløst) eller forsøkte noe annet (mislykket). Slik kan et lykketreff vise seg å bli et tungt lodd å bære for et ungt band. Selv om både Hallowed Ground (1985), The Blind Leading The Naked (1986) og 3 (1989) hadde en del bra ved seg, og Why Do Birds Sing? (1991) ble deres nest beste fremstøt, fant bandet aldri igjen til den umiddelbare spillegleden, låtene, intensiteten og gløden som preget debuten.

Uansett, selv uten singlen ”Gimme The Car” er dette 10 soleklare 80-tallshits. Jubileumsutgivelsen er fullastet med godbiter for fansen, hele 26 i alt, samt et fyldig og informativt innleggshefte. På disc 1 får man, i tillegg til hele albumet, elleve låter under tittelen Demos & More. Lydmessig er ikke kvaliteten den helt store, og jeg aldri helt forstått poenget med å utgi slike demoer – det blir som å selge kladden til et kunstverk. Artig for å samlere, og for å se utviklingen til et band, men egentlig ganske meningsløst for alle andre. Tre av sporene, ”Girl Trouble”, ”Breakin’ Up” og ”Waitin’ For The Bus” er hentet fra samleren Add It Up 1981-1993. Og heldigvis har de tatt med vår kjære ”Gimme The Car” og b-siden ”Ugly” (1983). Den var også inkludert på CD-versjonen, som vel de fleste sitter med i dag.

Disc 2 består av ulike liveopptak. Dere som har sett Violent Femmes i levende live vet hvor ekstatisk det kan være. Kalvøya og Alaska på Chateau Neuf tidlig på 90-tallet var et par højdare. Disse opptakene er eldre, mellom 1981-83, da trioen var litt mer skranglete, men også minst like sjarmerende. Det er påtakelig hvor lite bandet har endret på settet sitt, og man kan bare fantasere om hvor lei Gano er av å gaule de samme låtene i dag. De fire første opptakene fra hjembyen Milwaukee i 1981 inkluderer to av tre høydepunkt fra oppfølgerplaten Hallowed Ground; ”Country Death Song” og ”Never Tell”, og da savnes kun utrolige ”Black Girls” med John Zorn på sax. Fra The Jazz Gallery i Milwaukee, 1981 er det valgt ut fire tidligere uutgitte spor, men både ”Her Television” og ”How Do We Say Goodbye” er ikke stort mer enn hyggelige, og ”Break Song” og ”Theme And Variations” er mest for skisser å regne. Ellers er det opptak fra New York, og et radioshow. Fra dette er det tatt med et artig gammelt intervju av Michael Feldman, der Gano blir introdusert som ’the man who writes songs that makes girls cry’.

Damn right he did. Den amerikanske jenta som fikk angstanfall av ”Gimme The Car” for lenge siden er dessuten sikkert trebarnsmor og sitter i kassa på Wal-Mart nå, uansett. Håper hun dumper borti denne skiva igjen, før eller senere.

Bjørn Hammershaug
Først publisert 13.08.2002