I lytterbua med… Truls And The Trees

Opprinnelig publisert i november 2007.
Oslobandet Truls And The Trees er frontfigur Truls Heggero og en skog av folk som utgjør en mer eller mindre stabil stamme av et band. Vi inviterer Truls Heggero (vokal, gitar) og Vegard Syrstad (synth) inn i Lytterbua. Vi kjører altså en blindtest på musikk som forsøksvis skal sirkle inn bandets eget musikalske ståsted, som i disse dager debuterer med langspilleren Ailanthus.

– Jeg begynte å arbeide med dette materialet for cirka tre år siden. Jeg hadde et knippe låter som jeg hadde lyst til å gjøre noe med, og det ble naturlig for meg å ta en gren fra andre band jeg har vært med i for å lage Truls And The Trees, forklarer Heggero.

– Planen var egentlig et akustisk prosjekt med kassegitar. Jeg fikk muligheten til å spille inn hos Metronomicon, og der vanker det ganske mye folk. Så da ballet det på seg, og det ble en ganske stor produksjon etter hvert. Det er gøy å spille med andre folk enn jeg har gjort før, men jeg hadde ingen voldsomme planer bak Truls And The Trees. Det var en løs kompisgreie, som har blitt mer seriøst av seg selv. Vi er ikke så mye mer seriøse, men alle rundt har blitt det. Nå har vi bookingbyrå, skal spille på by:Larm og det er i det hele tatt blitt et skikkelig opplegg.

Dere er slipper nå platen Ailanthus. Det er en trefamilie, og betyr noe sånt som ”trærnes gud” har jeg lest meg opp på. Hvor kommer denne fascinasjonen for trær fra?

– Det går på både det estetiske og det kan også knyttes til vår miljøbevissthet. Trær er en av de mest naturlige tingene som er igjen på jorda, spesielt i bybildet. Vann og trær bidrar til å gjøre byen vakker, og trærne har vært der hele tiden – før vi kom, og de er fortsatt ganske dominerende på jorda. Jeg er veldig glad i trær, og skog generelt. Egentlig burde vi vel spilt black metal, vi som er så glad i skogen.

Da passer det fint å starte med første låt.

Guided By Voices: “I Am A Tree”
Mag Earwhig, 1997

VS (etter 0, 5 sekunder): Guided by Voices! “I Am A Tree” fra Mag Earwhig.

TH: Og den er det ikke Robert Pollard som skrevet, men Doug Gillard. Det er en aldeles nydelig låt. Jeg hadde den på syvtommer, men brakk den på dansefest. Jeg elsker låta, og jeg elsker bandet. Guided by Voices er den største inspirasjonen til all musikk jeg har laget de siste fem åra.

Hva er så spesielt med Robert Pollard og Guided by Voices? Jeg hadde i hvert fall en tanke om dere begge søker ’den perfekte popmelodi’…?

TH: Det er spikeren på hodet. Jeg forsøker å finne den beste popmelodien når jeg skriver, og lar meg inspirere veldig av Pollard. Men jeg er kanskje ikke helt enig i at han gjør det samme. Jeg tror Pollard gir cirka 30 %. Husk at han har gitt noe sånt som 8000 skiver siden 1987, og det er mye rart mellom alle gullkornene. Men det er bare fint det.

Boken ”Perfect From Now On: How Indie Rock Saved My Life” (John Sellers) forteller om en besettelse for en voksen mann som dyrker indierock generelt og Guided by Voices spesielt. Har dere noen musikalske besettelser?

VS: Jeg er nok besatt av Stereolab, men Guided by Voices kommer også høyt opp.

TH: Vi er jo veldig opptatt av musikk, og spiller begge plater ute på byen. For min del er det nok riktig å si at Guided By Voices er en slags besettelse. Jeg har vel omtrent 50 plater av dem. De beste låtene deres setter seg ikke med en gang, men når de først gjør det så blir man aldri lei. Det er rett og slett subtil popmusikk.

Neutral Milk Hotel: “In The Aeroplane Over The Sea”
In The Aereoplane Over The Sea, 1998

TH (etter 0, 2 sekunder): Det er Neutral Milk.

VS: “In the Aereoplane Over the Sea” fra 1998. Jeg hørte veldig mye på den da den kom ut, men gikk litt lei av den. Alle hørte på den i en periode. Men den er fremdeles like bra.

De var en del av den såkalte ”Elephant 6”-scenen, og jeg tenkte litt på dette ”familiære” preget som kanskje kan overføres til dere og folka rundt Metronomicon der alle tilsynelatende spiller alt med alle.

TH: Det kan det helt klart. Vi har ikke akkurat noen audition i Truls and the Trees. Hvis noen venner kan være med så blir de bare det. Vokalist Helene [Johansen] ble jeg venner med da vi begynte på skole sammen, og hun fortalte at hun kunne synge. Så hun ble medlem i bandet før hun hadde vært med på øving. Det var egentlig litt flaks at hun kan synge så bra. Det er veldig god stemning i bandet, og jeg tror vi er litt annerledes de fleste andre på mange måter. Vi tar alt som det kommer, legger ikke opp noen planer og har ikke noen voldsomme ambisjoner.

Den andre årsaken til at jeg plukket ut Neutral Milk Hotel går på instrumentering. Dere bruker også et vell av instrumenter, som bouzouki, sag, fiolin og trekkspill. Hvordan tenker du i forhold til arrangering av låtene?

TH: Vi spilte en konsert før vi spilte inn plata på KlubbØya. Da øvde vi faktisk på forhånd. Jeg kom med låtene, ga akkordene, og hadde noen forslag til bassen. Men ellers finner medlemmene på det de selv vil gjøre. Vegard kom med noen synthlinjer som igjen ga meg inspirasjon til noe av vokalen. Det er som et byggesett som bygges av seg selv. Det er ikke noe veldig planlagt på forhånd, men vi prøver og feiler, finner ut hva som er fint og hva som passer.

Arcade Fire: ”Neighborhood #2”
Funeral, 2004

TH (umiddelbart): Arcade Fire. Det er nummer to på førsteplata, og min favorittlåt av bandet. Jeg var på konserten i Spektrum forleden, og det var helt fantastisk. Jeg har prøvd å pushe de på Vegard i mange år, men han simpelthen nekter.

VS: Jeg har vel hørt Arcade Fire, men aldri lyttet bevisst til dem. De skulle spille på Garage for noen år siden, men det var helt utsolgt og etter det så har ikke jeg tenkt mer på det bandet. Jeg tror ikke jeg faller noe særlig for dem altså.

TH: Den canadiske greia funker ikke for deg, Vegard. Det har vi snakket om før. Jeg er svak for den, men det må jo være bra låter i bunn da. Det jeg fikk bekreftet på Spektrum er at det er gode mennesker som står bak. Jeg følte en varme og en godhet fra vokalisten som nærmest ble en åndelig greie. De er 10 stykker på scenen, og har et vanvittig sceneshow.

Hvordan ser du for deg et perfekt sceneshow for Truls And The Trees?

TH: Det er egentlig sånn det er nå. Vi har det først og fremst veldig gøy på scenen, snakker og ler, og spiller gjerne litt feil uten at det gjør så mye. Men på slippefesten [Blå, 7. desember] skal vi fylle ut med blant annet kor og film i bakgrunnen, og lage en ganske kraftig produksjon sammenlignet med andre Metronomicon-arrangementer. Det blir en Makronomicon-kveld!

Soft Machine: “Why Am I So Short?”
The Soft Machine, 1968

TH (uten å nøle): Det er Soft Machine, men jeg husker ikke hva låten heter. Jeg har hørt mye på dem i det siste faktisk.

Jeg tok med denne med tanke på falsettvokalen din. Den kan også minne om Brian Wilson kanskje, men du deler også den litt skjøre melankolien til Robert Wyatt.

TH: Vi spilte en konsert i Barcelona sammen med Center Of The Universe. Da møtte vi en spanjol som hadde laget en Soft Machine-demo, som han holdt på å mase om før konserten. Etterpå kom han tilbake til oss og sa at vi lignet veldig på Soft Machine. Jeg sjekket først ut noe av de nye sologreiene til Wyatt som jeg likte veldig har veldig sans for at de lager to minutter konkret pop, men så varer låten gjerne i 9 minutter. Det er helt nydelig.

Sufjan Stevens: “Come On Feel The Illinoise”
Illinois, 2005

TH (igjen med en gang): Sufjan. Fra Illinois-skiva.

VS: Det er litt rart; hver gang jeg hører en låt synes jeg den er veldig fin. Men jeg klarer ikke å høre på platen i sin helhet uten at jeg helt vet hvorfor.

TH: Marius [Ergo] i bandet sa det korrekt; ”Sujan er veldig bra, men han er litt pretty boy”. Det synes jeg er dekkende for ham. Det råeste med Sufjan er at han skal lage en plate for hver amerikansk stat – men så gjør han det ikke likevel. Han loker rundt og gir ut b-sider, juleplater og alt mulig annet. Men det er fort gjort å bli lei ham, dessuten synger han veldig ”amerikansk”. Surrealismen blir litt borte akkurat der.

Jeg tenkte litt på Sufjan da jeg så de speiderbildene av deg, Truls. Hvor kommer disse fra? Er du en gammel speidergutt?

TH: Ja, jeg var det. Men jeg ble mer eller mindre mobbet ut derfra. Jeg har store problemer med autoriteter, eller hadde, da jeg ikke har testet det ut de siste årene. Jeg hadde problemer med å forholde meg rolig, og det passet dårlig der. Den stilleste gruppa fikk nemlig en perle som de skulle lage til et kjede. Min gruppe satt etter hvert med et kjede uten perler, og jeg fikk høre at jeg bare ødela for gruppen. Så jeg sluttet og ble på en måte min egen speider. Det er det du ser på bildet med hjemmelaget speideruniform. Men du kan vel si at Truls And The Trees er en liten speidertropp, der jeg er speiderlederen som hytter med nevene om morran. Dessuten er de fleste av låtene i utgangspunktet skrevet for kassegitar, og passer godt til leirbålet.

Meg Baird: “Maiden In The Moor Lay”
Dear Companion, 2007

På dette tidspunktet i samtalen kommer en noe forsinket Magnus Moriarty inn sammen med sin nyfødte for å forsterke trærne under siste del av lyttertesten.

TH: Er det Cat Power/Neko Case type landskap, eller det noe eldre greier?

Denne er helt ny…

MM: Jeg har hørt den stemmen før.

TH: Vent nå litt. Det er soloplaten til hun fra Espers. Meg Baird. Jeg er stor fan av begge platene til Espers, og veldig glad i mange av de nye folkartistene. Jeg liker de tidlige platene til Devendra Bravheart, som vi kaller ham, og ikke minst de første låtene til Tiny Vipers. Jeg tok kontakt før hun signerte med Sub Pop og prøvde å få henne til Norge. Den nye plata er kjedelig og bærer dessverre preg av at hun måtte lage en plate veldig raskt. Jeg er også glad i Jana Hunter, James Blackshaw – i det hele tatt mye av den nye folken. Men Vegard er mer skeptisk igjen.

VS: Neida, det kan være fint det, men jeg har aldri kommet inn i den greia der.

TH: Jeg bruker MySpace en god del, og finner ofte artister som er bedre enn de som er mest kjent fra før her i Norge. David Thomas Broughton er fantastisk, og han har jeg forsøkt å komme i kontakt med – men uten å lykkes. Han er en skabbete utgave av Antony and the Johnsons, som jeg liker godt men som blir litt svulstig. Jeg tok med moren min på konsert med Antony. Hun digger ham mer enn meg, og det sier jo litt. Men det var veldig fint å kunne gi moren sin en plate utgitt på Secretly Canadian. Det er noe av det største jeg har vært med på.

Alice Coltrane: “Blue Nile”
Ptah, The El Daoud, 1970

TH: Det er noe gammelt. Harpe og jazza trommer.

MM: Alice Coltrane? Jeg kjenner ikke noe særlig til henne, men tippet ut fra at det var harpe og jazz.

TH: Jeg tenkte nesten litt på Camel da jeg hørte fløyta, men jeg har hørt omtrent alt de har gitt ut, så det kunne ikke være dem. Jeg er sinnssykt fan av Camel, og de kommer til å bli en inspirasjon på den neste skiva. Jeg må anbefale The Snow Goose som er en stor favoritt for meg. Det er vel den beste skiva jeg hørte i fjor.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 12.11.2007. Gjengitt med velvillig tillatelse.

 

#54: A Hawk And A Hacksaw: Darkness At Noon (Leaf, 2005)

Med sitt andre album som A Hawk And A Hacksaw bretter Jeremy Barnes (Neutral Milk Hotel) like gjerne ut hele kartet, og turen går særlig i østerled. Det er en spenstig reise han inviterer oss med på. Barnes er selv en farende fant, og det er som han suger til seg næring fra alle steder han besøker, drikker fra historiens kilder og frakter med seg alskens lokale særegenheter tilbake til studio; i dette tilfellet Praha, en engelsk kirke og et dansestudio i New Mexico. En del mennesker har også hengt med på lasset, selvsagt kona og fast medlem Heather Trost, og det er et skikkelig orkester som denne gangen dirigeres av Barnes. Resultatet er en ren overskuddsplate, Darkness At Noon er så verdensvant at det nesten er til å svimle av. Grensene viskes vekk mellom klezmer og mariachi, østlige Europa og sørvestlige USA, kontinuitet og brudd langs tradisjonelle akser.

Det går unna i svingene og hele følelsesregisteret blir benyttet, fra oppstemt ekstase til melankolsk tristesse: Vi humper avsted på en høyvogn gjennom sølete landeveier i Slovakia, dyttes inn på et heftig sigøynerbryllup i Romania, stemmer i på en antikrigs-låt à la Seeger/Guthrie, danser i peyoterus i den amerikanske ørkennatten og hviler ut i skyggene av Istanbuls Unkapani-kvarter med vannpipe og kaffe til dronene av oud og cümbüs. Legger man til en Lennonsk ballade (”Our Lady Of The Vltava”) og en dedikasjon til den slovenske filosofen Slavoj Žižek så burde mitt poeng være klart: Dette er musikalsk etnologi, men det er ikke museumsvare. Darkness At Noon lever og syder, og den har også en viss moderne relevans. Barnes hadde planen klar etter spaserturer i Prahas vakre gater. Jeg sakser: ’It would begin with a Transylvanian folk melody, warped and reconstructed around improvised trumpet play, whose lyrics were derived from a George Bush speech…’, med den avsluttende fredstrallen ”Portlandtown” rammes dermed platen inn; politisk poengtert, geografisk frilynt, musikalsk grensesløs.
Bjørn Hammershaug

The Decemberists: Illustrerte Klassikere

’The Decemberists’ var tilnavnet på en gruppe russiske revolusjonære offiserer som samlet seg etter Napoleonskrigene i 1815. Etter at Alexander I døde fikk de i 1825 med seg 3000 mann i et forsøk på å tvinge senatet til å stå mot Tsar Nikolai I. Det mislyktes, opprøret ble knust og lederne ble enten henrettet eller sendt til Sibir. De var påvirket av liberale tendenser i Tyskland og Frankrike, og ønsket sosiale endringer i hjemlandet. Selv om de ble slått tilbake under opptøyene i St. Petersburg, virket de i det minste som inspirasjon for den neste, store revolusjonen i Russland. Vår tids The Decemberists er kanskje ikke like vågale som aktivister, men navnevalget tyder vel på en viss politisk og historisk bevissthet.

Castaways And Cutouts (Hush/Kill Rock Stars, 2002)
’My name is Leslie Ann Levine
My mother birthed me down a dry ravine
My mother birthed me far too soon
Born at nine and dead at noon.

Slik åpner The Decemberists sin bemerkelsesverdige debut, en plate som kan sorteres på øverste hylle når det gjelder musikalsk spennvidde, melodisk teft og lyrisk overskudd.

The Decemberists holder hus i Portland, Oregon, men høres ut til å fortsatt befinne seg et sted midt i havet mellom Europa og USA, gyngende fornøyde og målløse i en skute med sola i nakken og behagelig bris i seilene. Lyden av trekkspill, pedal steel, kontrabass og Hammond bærer over vannet sammen med låtskriver Colin Meloys vennlige fortellerstemme, forenes som lette skyer på den klare himmelen før de drypper som sommerregn over oss lyttende landkrabber.

Det er som om disse melodiene har duppet i vannskorpa i årevis i påvente av å bli fisket opp. På sin lange vei mot kroken har de vært innom mange farvann fra sitt opprinnelige Russland, ned Seinen gjennom Paris, overlevd kriger på kontinentet og passert den engelske kanal under pop-eksplosjonen på 60-tallet, inntil de havnet i åpent hav. Når de dras opp i båten av Colin Meloy & co er de modne og klare til å fortæres. Mette og fornøyde triller så ordene ut av Colin Meloy, for selv om musikken er upåklagelig, så er det tekstene som virkelig bidrar til å skille The Decemberists ut av hopen. Små eventyr og fortellinger formelig renner ut av mannen, gjerne i ord og vendinger som ikke så ofte benyttes i rocktekster: ’I dreamt I was a soldier and I marched the streets of Birkenau and I recall the spring of the perfume that the air would bring to this indolent town’. Eller som han synger i ”The Legionnaire’s Lament”:

’I’m a legionnaire, camel in disrepair
hoping for Frigidaire to come passing by.
I am on reprieve, lacking my joie de vivre,
missing my gay paree in this desert dry.’

Ikke akkurat slik man forventer en yngre kar fra Missoula å uttrykke seg, i tillegg med hint av engelsk aksent. Men akkurat som Will Sheff i Okkervil River (hvis bandnavn også kan knyttes til St. Petersburg) klarer Meloy å spinne historier som klebrer seg fast. Det spørs vel om han har tilbragt noen timer på biblioteket i Portland, for som han sier det selv ved en anledning: ’I figured I had paid my debt to society by paying my overdue fines at the Multnomah County Library’.

Colin Meloy har etablert seg som en av de mest håpefulle låtsmedene i dag og det er bare å stemme i oppfordringen avslutningsvis: ’We’re calling all bed-wetters and ambulance chasers. Poor pick-pockets, bring ’em in. Come join the Youth and Beauty Brigad’”.

Her Majesty The Decemberists (Kill Rock Stars, 2003)
The Decemberists fortsetter å dyrke en forgangen tid, oppsøke fremmede kontinenter, holde noble taler og lage fortryllende musikk. Innledningsvis på sitt andre album advarer de godlynte røverne:

’We set to sail on a packet full of spice, rum and tea-leaves
We’ve emptied out all the bars and the bowery hotels
Tell your daughters do not walk the streets alone tonight.’

De er på vei til det sørlige Australia hvor ’the natives are dark and nubile’, kanskje over fra England? Det forklarer i hvert fall noe av den britiske aksenten som preger bandet både i ord og tone. Colin Meloy minner om en britisk chap, en Dickens-karakter med glimt i øyet og skarp tunge. Fantasifull og veltalende – men med en mørk fortid som kaster skygger. Meloy skriver tekster som støtter seg på begge sider av havet, og nøler ikke med å invitere New York-forfatteren Myla Goldberg (ja, hun som skrev Bee Season) over på en kopp te i Flanderns slagmarker. Mannen har sikkert lest sin andel Patrick O’Brien og Dylan Thomas mer enn å oppleve alt selv, men fra hans penn strømmer det ut riktig så levende historier, om foreldreløse og sigøynere, om korporaler og geisha-piker, skitne skyttergraver og trett L.A-sosietet: ’O what a rush of ripe elan, languor on divans, dalliant and dainty.’

The Decemberists, anno 1958.

The Decemberists, anno 1957.

The Decemberists har byttet litt om på staben, og består denne gangen av blant andre Rachel Blumberg (Norfolk & Western) og Chris Funk (Tracker). Adam Selzer er involvert i det meste som rører seg i Portland for tiden, og han har produsert Her Majesty sammen med Larry Crane (The Walkabouts, Richmond Fontaine). The Decemberists spiller fremdeles en type musikk som ikke bør skremme noen. Vennlig, lettere orkestrert poprock som står i stil med de trans-atlantiske historiene til Meloy som bare tidvis slår seg løs og røper sine rølpete sider (”The Chimbley Sweep”) eller Calexico-lignende ”Shanty For The Arethusa”. Vi har å gjøre med beleste elever av The Beatles og Burt Bacharach. Men med vagabondens sorgløse gange og sjømannens langstrakte blikk kan navnedroppingen også omfatte fine orkestre som Neutral Milk Hotel, Okkervil River og Crowded House.

Det fylles opp med både folkpregede og klassiske instrumenter, fiolin og trekkspill, pedal steel og trombone står naturlig side om side. Nå er ikke dette et nytt trekk i seg selv, og det er litt drøyt å kalle The Decemberists for særlig nyskapende. Men musikerne evner både å fange og understreke Colin Meloys historier, og bidrar til at de hele tiden har et elegant, troverdig uttrykk. Meloys insisterende stemme kan bli i meste laget, så flere vokalgrep som på ”The Chimbley Sweep” hadde ikke vært å forakte.

The Decemberists følger opp sin seriøst sterke debut på solid, om enn ikke like overraskende vis. Et par anonyme spor lirer seg innimellom, men helhetsinntrykket er fortsatt at bandet – som fremdeles er i sin spede begynnelse – er av den senere tids triveligste bekjentskaper fra den amerikanske marinen.

5 Songs (Hush, 2004)
Med sine to første album i skipssekken har låtskriver/vokalist Colin Meloy etablert seg som en de mest originale stemmene innen nyere amerikansk rock. Men det er ikke mye ’hipt og moderne’ over dette bandet. Lik en eventyrer som har opplevd det mest utrolige på de syv hav ruller Meloy opp stadig nye røverhistorier om verdenskriger, legionærer, soldatlivet og poeter i et språk fylt av glemte ord og forlagte vendinger med en forkjærlighet for fortryllende popmelodier, omhyggelig påkledd med prangende gevanter.

Innspillingen er foretatt hjemme i Portland vinteren 2001 inneholder seks spor fra tiden før debuten. Det er ikke tallforvirring som ligger bak tittelen, men denne EP’en tidligere vært utgitt på lokale Hush, gjort mer tilgjengelig i en nydelig designet CD-utgave med et ekstra spor. Her holdes de mest eventyrlige trekkene i tømme, og hele den korte platen preges mest av vemodige melodier og en tilbakelent atmosfære som i ettertid peker fram mot senere oppblomstring. Den døsige brisen av et åpningsspor etterlater de fineste avtrykkene, og selv om ingen av låtene er særlig svake har vi nå en gang fått mye av det samme litt bredere penslet ved to senere anledninger.

Akustiske ”Oceanside” er en sjarmerende poplåt som umiddelbart skaper trang til å klappe takten og synge med, ”Shiny” traver i stødig rask takt med en pedal steel som kiler i nakken og et trekkspill som drar oss med til en småby i Frankrike. ”My Mother Was A Chinese Trapeze Artist” har mest til felles med Colin Meloys senere tekster, eksemplifisert med linjen: ’My Mother Was a Chinese Trapeze Artist in pre-war Paris, smuggling bombs for the underground. And she met my father at a fete in Aix-en-Provence’ mens søsteren blir plukket opp av en kommunist med drøm om å bli punkartist i South Carolina! Dette er Meloy på sitt mest utmalende, en låtskriver som går utenpå hjerte/smerte-indiepoesi. Kjærlighetssangen ”Angel, Won’t You Call Me” og oppstemte ”Apology Song” er de mest ordinære låtene spilt av et band som til og med får enkel pop til å høres ut som friske pust, mens deres neddempede melankoli ”(I Don’t Mind)” bærer søtladne dufter av håp i seg.

Picaresque (Kill Rock Stars, 2005)
Det noe overtydelig teatralske coveret indikerer at The Decemberists ikke har endret sin dramaturgiske teori nevneverdig. Picaresque er ikke overraskende et begrep brukt om en romanform som var populær i Europa for et par århundrer siden. Teppet heves altså for en nok en runde med avleggse fraser og umoderne pop, tidvis på sjarmerende shanty-vis, tidvis med datert og dandert britisk parykk.

På ny begir vi oss ut til havs sammen kaptein Colin Meloy i hans stadig voksende skute. Hans skip er lastet med mer likefremme melodier, en voksende besetning og ytterligere røverhistorier preget av sjømannens verdensvante vidd og fantasi. Meloys tekster virker som en blanding av bestefars bibliotek (med globusen i hjørnet), grunnfagspensum i historie, gamle skrøner og tvilsomme anekdoter. Det er ikke alt jeg skjønner bæret av uten hjelpemidler. Linjer som ’Among five score pachyderm, all canopied and passengere’d, sit the Duke and the Dutchess’s luscious young girls’ (fra åpningskuttet ”The Infanta”) er i hvert fall ikke hverdagskost blant popband, men snarere en tendens hos Colin Meloy. Så er da The Decemberists ei heller ’your average cup of joe’. Nei, de har funnet sin plass – som tidligere nevnt – et sted på havet, på vei mot de britiske kyster og innover på kontinentet løst fra vår tid. På ”We Both Go Down Together” er de såmenn allerede fremme: ’Here on the white cliffs of Dover, So high, you can’t see over, and while your head is spinning, hold tight, it’s just the beginning.’ For fra de hvite klipper dras vi igjen med til steder som sjelden berøres av navlebeskuende amerikanere, til tider som ellers er gjemt i støvete bøker, fra Dickens til helt inn mot de russiske stepper i den forrykende ”The Mariner’s Revenge Song”.

Men utkommet er ikke nødvendigvis så fremmed som første avsnitt kan indikere. Meloy og hans crew er nemlig ikke redd for å høres ut som et folkelig pub-band med irsk blod, Oasis (”On The Bus Mall”) eller Belle & Sebastian (”Sporting Life”). Den britiske diksjonen og Meloys noe etter hvert plagsomt fremtredende vokal hadde vært tjent med mer avlastning enn på et par låter. Ideelt sett burde man kanskje hatt et mer inngående forhold til britisk indiepop for å yte bandet full rettferdighet, men jeg finner ikke lenger den samme sjøspruten som på deres to første. Kanskje fordi Picaresque forsøker å appellere like mye til fantasien som til følelsene, like mye til intellektet som til innvollene?

Enkelte låter strekkes mer ut i lengde enn progresjon, som kaldkrigs-skildringen ”The Bagman’s Gambit”, som renner ut i et litt for langt strykeparti de siste par minuttene. Noe mer vellykket og variert er nesten ni minutter lange ”The Mariner’s Revenge Song”, som et Kaizers møter The Pogues en ettermiddag på Volga. Tegn til moderne relevans kommer en sjelden gang frem på anti-krigslåten ”16 Military Wives”, som nok er en kommentar til vår tids walk on the wild side i Irak. Her er det ikke de fargede jentene, men ’the anchor person on TV’ som ’goes na na na na na na na…’ Ikke spesielt kontroversielt, og selve låten tilhører den slitsomme halvdelen av platen. Fra de rullende trommene som stolt bærer frem åpningssporet ”The Infanta” til Meloy avslutter alene på ”Of Angels and Angels” er Picaresque en ferd uten de store bølgene og sprutende galskap, en del burlesk farvann til tross. Det er ikke Kaptein Ahabs ville sinn som styrer denne skuta, snarere Huck Finn og hans milde eventyr, for å holde oss til ’picaresquen’.

En del flotte poplåter til tross, der harmløst slentrende ”The Engine Driver” og ”From My Own True Love (Lost at Sea)” i all sin enkelhet kan nevnes, Picaresque har blitt en mer uspennende plate enn de to første skivene egentlig bar bud om. Dens umiddelbare melodier og iørefallende tonesetting vil sikkert hjelpe The Decemberists opp fra undergrunnen, om de da ikke allerede har satt kurs for nye eventyr.

The Crane Wife (Capitol, 2006)
Colin Meloy har sunget sine fargerike sjantys og fortalt absurde eventyr gjennom tre bejublede plater med marinegastene i The Decemberists. De har seilt på alle verdenshav siden 1700-tallet, gravd opp historier fra borgerkrigen og skyttergravene, berettet om svunnen romantikk og tragiske skjebner. For fjerde gang setter de seil mot nye eventyr, og igjen kommer de hjem til Portland med reisetasken full av og de røverfortellinger.

The Crane Wife tar utgangspunkt i et gammelt, velkjent japansk folkeeventyr om seilmakeren Osamu og hans elskede kvinne/trane Yukiko. Et forhold som ender katastrofalt, og som her brettes ut gjennom tre deler. Platen åpner pussig nok med den siste delen, som dermed legger grunnen for mang en sorgfull beretning der tap og savn er gjennomgående og med krig i en eller annen forstand som bakteppe. Meloy har skarp nok penn til å beherske en episk fortellerstil, selv om språket blir i overkant gammelmodig og karakterene noe teatralske.

For det har utvilsomt vært tekstene til den beleste Meloy som har løftet The Decemberists over gjengs stødig folkpop, som de stort sett har holdt et sted mellom Neutral Milk Hotel, The Go-Betweens og The Smiths. Mellom forventet britisk-inspirert balladeri (”Shankill Butchers”) og frydefull, fengende indiepop (”O Valencia!”, ”Summersong”) er det også gitt rom for enkelte låter som søker nytt musikalsk farvann: Blytunge ”When The War Came”, 12 minutter lange ”The Island” som bikker mer over mot 70-talls prog og funk-flørten (gisp!) i ”The Perfect Crime” stikker seg alle positivt ut. Sammen med det lange eposet fra Japan står The Crane Wife igjen som både smittende og smart, to helt sentrale karakteristika for en vellykket pop-plate.
Denne omtalen var opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter, 10. oktober 2006

Tarkio: Omnibus (Kill Rock Stars, 2006)
Collegedager
De fleste artister har noen spøkelser gjemt i skapet, gjerne fra tidlige, formative ungdomsår, preget av uferdige og ofte pubertale feilgrep. Colin Meloy har gjennom sitt virke som frontmann i The Decemberists meislet ut sin egen nisje med sin blanding av americana, britpop, shantys og ramsalte eventyr. I årene før The Decemberists frontet han collegebandet Tarkio, og det er en komplettering av deres utgivelser/låter som med Omnibus samles over 2 CD’er.

Meloy har ingen grunn til å skjemmes over de tingene han gjorde i årene 1996-1999, mens han fullførte studiene ved universitetet i Missoula, Montana. Siden bandets to utgivelser med små opplagstall i takt med The Decemberists popularitet har spredt seg rundt på diverse nedlastningssider, var det vel like greit å samle sammen støvete opptak og få gitt de ut på skikkelig vis. 27 låter utgjør selvsagt ingen ren hitparade, og det er like greit å nevne først som sist at Omnibus i første rekke henvender seg til mer enn gjennomsnittlige Decemberists-fans (og dem er det jo en del av). Utvalget er hentet fra I Guess I Was Hoping For Something More (1000 eks., 1998) og egenutgitte Sea Songs For Landlocked (200 eks., 1999). I tillegg er det med noen livespor, blant annet en cover av Squeeze’ “Goodbye Girl”, demoer og uutgitte låter. Det ligger vel ikke så mye igjen i skuffene etter dette vil jeg tro.

Det som er umiddelbart slående med låtkvaliteten er Meloys tidlig fremtredende episke fortellerkunst og ikke minst hans forkjærlighet for britisk-lydende pop satt inn i en amerikansk kontekst. Dermed kan Tarkio høres som en krysning av REM og The Smiths på sitt beste, og som en million andre collegeband på sitt jevne. Hensatt i forblåste Missoula er det ikke vanskelig å definere Meloy som en av skolens nerder, en smart, potrøykende romantiker med stor bok- og platesamling – dere kjenner alle typen. Et annet særtrekk ved Tarkio kontra The Decemberists er den mer tradisjonelle framføringen, i hovedsak som standard indiepop-kvartett, til forskjell fra den senere mer storslagne og varierte orkesterpop-stilen. Det bidrar ytterligere til å alminneliggjøre Tarkio (hvis treige navn er hentet fra en exit på hovedveien til Missoula). Ganske utstrakt bruk av banjo bidrar til å underbygge en mild countrystemning på de fleste låtene.

Hadde ikke Tarkio hatt pekere mot større ting senere, la oss si at dette hadde vært hele Colin Meloys musikalske arv, så ville nok platen gått mer ubemerket hen. På den annen side, da hadde de også sluppet å bli så farget av senere prestasjoner. For det er slett ikke søppel vi serveres her. Mange av låtene er regelrett flotte poplåter, enkelte er tatt videre senere (nydelige ”My Mother Was A Chinese Trapeze Artist”), mens åpningssporet ”Keeping Me Awake” kan stå som representant for Meloys naturtalent for enkle, vakre folkmelodier, her som The Waterboys er på fiskemanns-blues sammen med The Go-Betweens. ”Carolina Avenue” runget sikkert på mange av de tettpakkede, røykfylte, vindunstende rommene på dorm, slentrende arm-i-arm poplykke på tre minutter. Sammen med bittersøte tragedier som ”Save Yourself”, min personlige favoritt, så står CD1 frem som den beste. Den ble da også spilt inn i studio sammen med tekniker Kevin Suggs (The Walkabouts, Shins), og viser mest tydelig de direkte trådene til tidlig Decemberists (Castaways & Cutouts).

Colin Meloy skriver i heftet: ’As for the songs: feh. I like them pretty well. Some I like a lot, while some of them tend to belie the age of their author at the time of writing’. Vi er dermed på linje, Colin & jeg. Hadde jeg vært i tidlig i tyveårene og student i Missoula ville sikkert Tarkio vært de store heltene, glemt året etter vi mottok eksamenspapirene.

Honnør til Kill Rock Stars for et skikkelig innleggshefte med mye info, følgetekster og bilder. De har sørget for en skikkelig dokumentasjon av et band som vel ikke vil bli regnet som en av de viktigste innen amerikansk indie på slutten av 90-tallet.

Bjørn Hammershaug

Bright Eyes: Live @ So What

27/8-2001
Publikum: Ca.100

Noe nøkternt skled jeg ned i det trange kjellerlokalet til So What i Oslo, med en forutinntatt følelse av at dette ville bli en traurig skotuppgløttende lo-fi aften, der gjespene etterhvert ville overdøve musikken.

Så feil kan man altså ta.

Bright Eyes er den store, lille unggutten Conor Oberst fra Omaha, Nebraska. Med seg har han fem musikere som til enhver tid trakterer et enda større antall instrumenter; horn, pedal steel, synth, som de lar vandre ubesværet mellom seg. Derfor sitter plutselig trommisen med en gitar i fanget, og bassisten leker seg som perkusjonist. En nydelig sirkusgjeng altså, som vekselsvis høres ut som Violent Femmes, Lambchop og Neutral Milk Hotel. Men hovedpersonen er hele tiden Oberst, med en opptreden og et vesen publikum sent vil glemme.

Han er godt plassert i en dyp lenestol med kassegitar på fanget, en rødvinsflaske som tømmes urovekkende fort og et par besatte øyne som skremmer fanden på flatmark. Så viser det seg at han heller ikke har noen planer om å sitte i ro for å spille sutrerock. Etter en vakker og rolig åpning blir han snart varm i trøya, og viser frem spastikeren i seg. Som en lam Johnny Rotten klistret til stolen, liggende, dansende eller halvveis utenfor. Mikrofonen ønsker han dels å svelge, dels å la hvile på det flate ansiktet, noe som medfører mye rare bevegelser. Når han blir lei kaster han den unna og skriker ut i tomme lufta. Han spytter og fråder og freser det ene øyeblikket, og slapper av med såre og følsomme momenter det neste. Det lakoniske, juicedrikkende bandet forsøker – og klarer – å holde tritt, og imponerer med evnen til å samkjøre det tidvis improviserte preget. En galematiasversjon av ”You Are My Sunshine” utmerker seg, og får etterhvert hele lokalet til å duve. Da Oberst endelig reiser seg, forsøker han uten særlig hell å balansere på trommesettet, før han faller andpustent tilbake i stolen.

Han beskjeftiger seg ikke med å kommunisere til det svært så vennlige publikumet, med unntak av den etterhvert faste introduksjonen: ’This song is about unfaithful women – our favourite kind’. Etter tre ekstranummer må han likevel dra på smilebåndet og si seg fornøyd, før han erklærer seg, til jentenes store fryd, klar for en real fest. Når ikke mor og far er med for å passe på, er det bare å håpe at han har en sterk lever og en god helse.

Med plata Letting Off With Happiness bare svakt i minne, kan jeg ikke si at jeg kjente så mange av låtene fra før. Det er ofte slik at når man oppdager et band live, så er det en positiv overraskelse. Slik var det også med Bright Eyes. Om de er noe anonyme i studio, blomstrer de for fullt ute blant folk. Conor Oberst blir en spennende person å følge de neste årene. Han har en fandenivoldsk innstilling og besitter et stort talent, og hvis han forvalter seg vel kan Bright Eyes gå en bright future i møte.

Jeg tror at alle som var på So What vil komme tilbake ved neste anledning, for dette var en av årets beste og mest minneverdige konserter, til tross for tidvis trøblete lyd.

Eneste minus denne kvelden var de sedvanlige jentene som av en eller annen grunn må stå inntil scenekanten mens de konverserer om mobilsamtaler og dobesøk med høye og fnisete stemmer.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 29.08.01