Hør 10 Strake: Regnværsmusikk i WiMP

Culper Ring: 355 (Neurot, 2003)
Culper Ring var navnet på USAs første nettverk av spioner, organisert i motstandskampen mot britene på 1700-tallet og grunnlagt av selveste George Washington. Det var mange dristige oppdrag disse herrene tok på seg, og det foregikk selvsagt i dypeste hemmelighet. Identiteten på de involverte ble ikke kjent før godt over 100 år senere. Og de var ikke bare menn; den første kvinnen var en myteomspunnen agent med kodenavnet 355. Nå er Culper Ring også blitt synonymt med et annet nettverk, som ikke er riktig så gammelt og hemmelighetsfullt: Fiolinist Kris Force (Amber Asylum) begynte å interessere seg for president George W. Bush sin tilknytning til det sære broderskap Skull & Bones ved Yale, knyttet opp til forløperen for CIA – altså Culper Ring – gjennom en lukket krets på universitetet.

Sammen med altmuligmann Steve Von Till (Neurosis) og gitarist Mason Jones (Subarachnoid Space) har Force gitt ut materiale som har hatt lang modningstid: Platens åtte spor (TRK1-8) er improvisert fram og spilt inn i løpet av tre dager, men over en periode på fire år. Opptakene er mikset om og pusset opp til 43 minutter med nydelig musikk, hentet fra de opprinnelig mer støyende og dissonante jam-baserte originalopptakene. At de har god tid kan også høres på musikken. 355 er en plate med mange merkelige hulrom og den følger få opptråkkede stier. Culper Ring maner fram en sammenhengende opplevelse som tar oss med gjennom melankolsk minimalisme og mer abstrakt retningssøken, fra My Dying Bride-lignende strykebasert tristesse til dunkel, sorgtung ambient. Culper Ring lager noen utrolig stemningsskapende partier her, jeg vil nevne to sentrale spor spesialt. På ”TRK5” ligger trykkende tangenter og noen forstyrrende effekter under enslig gitarklimpring og drømmeaktig kvinnelig sang. Etter fire minutter kommer en hviskende mannsstemme inn i lydbildet, først nesten uhørlig, gradvis mer dominerende. ’Nothing has happened here’ sier han med fast røst. Snart kommer flere mannsstemmer til, alle mørke og alvorlige. Som den maskekledde seansen fra Eyes Wide Shut stiger de opp med tiltagende og oppslukende kraft. ”TRK5” flyter umerkelig over i enda mer effektfulle ”TRK6” med mer messende vokal og gråtende gitarer som langsomt pensler såre toner hinsides menneskelige følelser. Disse to sporene fanger inn essensen av et album som er selvsagt selskap for søvnløse netter så vel som søvnige dager.

Eluvium: An Accidental Memory In The Case Of Death (Temporary Residence, 2004)
Det regner monotont fra grå himmel, slik det har gjort i flere uker. Det er en tid for å sitte inne, drikke kakao og la melankolien synke inn i kroppen. Det er tid for Eluvium.

Eluvium heter egentlig Matthew Cooper, sørstatsgutten debuterte med vakker minimalistisk elektronisk ambient på Lambent Material i 2003, og følger her opp med syv suiter for piano. Komposisjonene ble kanskje inspirert frem av Jeannie Lynn Paskes bilder, hun står i hvert fall for det vakre omslaget som også fanger inn platens farger. Selve innspillingen tok bare to timer, fanget opp med én mikrofon og uten noe post-produksjon preges de 27 utvalgte minuttene både av en umiddelbar intim følelse med åpen romklang. No frills, bare naken mollbasert tristesse som Cooper spiller lett og presist, med enkle melodiske linjer som minner om Erik Saties Piano Works. Med unntak av syv minutter lange ”The Well-Meaning Professor” der intensiteten økes noe, framføres hele platen med en indre ro og stillferdig tidløs skjønnhet som ingen moderne virkemidler og effekter er i nærheten av å gjenskape.

Jeg har ingen inngående kunnskap om klassisk piano, men det kreves ikke for å nyte denne skiva. Temporary Residence forbindes helst med eksperimentell rock og post-rock, ikke pianister av den klassiske skolen. De som kjenner sin Debussy og Glass til fingerspissene vil kanskje smile overbærende av Eluviums enkle spill, hva vet jeg. Kanskje han er et nyskapende geni, kanskje en Richard Clayderman med alternativ appell, kanskje han bare avslører at han slett ikke er noen skolert pianist. Det er ikke så viktig. Viktigere er det at Eluvium henvender seg til en ganske annen gruppe lyttere, som ellers trolig ikke ville funnet inn til denne musikken. Om Eluvium vil spore til videre søken inn i klassisk pianomusikk eller om man velger å meditere kun med ham alene får bli opp til hver enkelt.

Det aller fineste med An Accidental Memory… er likevel at den fungerer som et kort lydskisse for en regntung midtsommerdag, med en kopp kakao i hånden og melankolien som eneste selskap. Man må ha noen slike stunder også.

Dakota Suite
Frontfigur Chris Hooson har med sitt Dakota Suite i en årrekke formidlet språklige gråtoner og høstlige melodilinjer av det helt dempede og svært så langsomme slaget.
Leeds-trioen har siden 1996 beveget mange av oss med sine innadvendte og stillferdige toner, ikke helt ulikt Red House Painters, American Music Club og Spain.

The Way I Am Sick (Glitterhouse, 2002)
Denne skiller seg noe ut fra bandets tidligere utgivelser. Dobbelplaten består utelukkende av instrumentale stykker, et grep de også benyttet på Navigators Yard (1999), men store deler er denne gang tilrettelagt for orkester. Halvparten er spilt inn i South Parade Baptist Church i Leeds, mens den andre platen består av spor som tidligere har vært å finne på Songs For A Barbed Wire Fence (1998), Alone With Everybody (1998), Signal Hill (2000) og Morning Lake Forever (2000).

For de av dere som har et forhold til bandet fra tidligere er det derfor de nye innspillingene som er mest interessante. Dakota Suite har transformert sin minimale stil over til kammermusikk beregnet for et større orkester. I tillegg til trioen (piano, orgel og cello) bidrar derfor ti fiolinister, fem på cello, tre på bratsj, i tillegg til kontrabass og orgel. Gjennomgangstonen er blitt meget sakral og stemningsskapende på et høsttungt og saktmodig vis. Mest vellykket blir det på det lange tittelsporet, som kan regnes som platens tyngdepunkt. Melodien er basert på refleksjoner av et dikt med samme navn, som også står på trykk i sin helhet på omslaget, og var en slags inspirasjonskilde for hele dette prosjektet. Main man Chris Hooson fikk tilsendt teksten av en Elliot Sturdy, og det skapte så sterke reaksjoner at han umiddelbart satte seg ned for å tonesette sine følelser.

Hooson har heldigvis styrt unna de verste stormannsgale fellene, noe som gjerne kan bli resultatet når mer konvensjonelle band forsøker seg på slike ambisiøse prosjekt. Uten å være noe særlig bevandret i kammermusikk stiller jeg vel på linje med de fleste som kjenner Dakota Suite fra tidligere, men jeg vil tro det er flere med meg som blir fristet til å ytterlig snuse litt på denne musikkformen etter å ha blitt kjent med The Way I Am Sick. Koplingen mellom klassisk og dunkel tristesserock fungerer utmerket. Amerikanske Rachel’s er inne på noe av det samme, tenk også Godspeed You Black Emperor! på sitt mest melankolske, i de pirrende øyeblikkene før de bryter ut i soniske eksplosjoner, Low på sitt mest ravnsvarte, og Labradford når det kommer til å skape filmatiske og trykkende stemninger. The Way I Am Sick er et nedtonet og finstemt stykke musikk, som også gjerne kunne gått inn som underbyggende stemningskulisser i filmene til Fred Kelemen (Abendland) eller Aleksandr Sokourov (Mor og Sønn).

Disc 2 er noe mindre orkestrert, men det nedstrippede uttrykket skader heller ikke. Her kan man lettere spore trekk fra ambient/drone musikk, noe som gir assosiasjoner til Erik Satie og John Cales Dream Syndicate. Særlig betagende blir det når en trompet kommer svevende inn bak kirkebenkene på ”One For The Shoeshine Man”, mens de ellers dyrker et renere, minimalt uttrykk – som til gjengjeld kaster lange og mørke skygger.

The Way I Am Sick er en av årets aller vakreste plater, og bør høres enten du trives i samvær med moderne tristesse eller om du har et ben i gammel kammermusikk av det mørkere slaget.

Waiting For The Dawn To Crawl Through And Take Away Your Life (Glitterhouse, 2007)
Everton Blues
Bildene som utgjør omslaget er riktig så gyldige for innholdet, slik de pleier å være på platene utgitt av Dakota Suite. Fotografiene er tatt i svart/hvitt, og er enten kornete motiv av store, øde landskap eller nærbilder av noe menneskeskapt og forlatt, eksempelvis en støvete vinduskarm, en rusten kran. Poenget er selvsagt å illustrere noe i musikken, som naturlig nok ikke er av det lystige slaget, men består av noe som forstørrer personlige, følelsesmessige hendelser, noe som søker stillheten i naturens mektige krefter.

Waiting For The Dawn To Crawl… er innspilt i California og hjemme i Leeds, og med et kobbel kjente fra tidligere som besørger både det orkestrerte uttrykket og ivaretar elementer fra countrymusikken. En sentral gjest er Bruce Kaphan fra American Music Club, som var nært beslektet til Dakota Suite. For det er et sted mellom countrymusikkens og kammerpopens kjennetegn britene finner ly for sin ensomme sjel. Låttitler som ”I’m Leaving You”, ”Over A Loveless Winter” og ”A Darkness Of Moons” er talende for både uttrykk og innhold. Selv uttaler Chris Hooson at platetittelen oppsummerer hans syn på verden og hans plass i den.

Det er altså regntungt på utsiden og hustrig på innsiden, men det betyr ikke at alt er dynket i selvmedlidenhet og tristesse. Her er det mye fint å hvile ørene til. Produksjonen virker enkel, men er organisk og gir skaper en imøtekommende, intim stemning. Vokalpartiene med Anna Elias er svært delikate, likeså skaper den varsomme omgangen med strykere, steelgitar og blåsere et behagelig, nærmest søvndyssende velbehag. Faren er selvsagt at lytteren vil glippe med øynene tidlig i leken, og i så fall vil det ikke bli lett å finne noen oppkvikkere. Hele platen flyter i sitt saktegående tempo, som en grå dagdrøm fra en engelsk småby der ingenting skjer – der ingenting vil skje. Så får det være opp til den enkeltes smak hvor interessant det er. For et kjapt inntrykk kvalitetene anbefales umiddelbart ”Because Our Lie Breathes Differently”, som må være noe av det flotteste Hooson noensinne har skrevet.

Inkludert på denne fine utgaven er en DVD bestående blant annet av dokumentarfilmen Wintersong – A Film On Dakota Suite, der vi kommer litt tettere inn på Chris Hooson. Det er mye langsomme naturbilder og hverdagsliv på en film som vel henvender seg mest til allerede svorne fans. Den gir i hvert fall et nært innblikk i denne sympatiske mannens liv. Han uttrykker blant annet overraskelse over at ingen har avslørt hans manglende musikalske talent, at ingen bare har tatt fra ham gitaren. ’Jeg skriver ikke en gang noter’ unnskylder han seg. Han sier videre om denne skiva at hans evner er begrenset, at dette er det beste han kan gjøre og frykter alltid det ikke er godt nok. Han har i løpet av alle disse årene med andre ord ikke fått særlig økt selvtillit til egne evner.

Chris Hoosons største glede finner han tilsynelatende i Everton FC: ’I’m more an evertonian than a musician or a man…’ sier han og utdyper: ’Football can break your heart in a way that a woman can’t.’ Jeg skal ikke bestride det , men vil legge til at Dakota Suite også minner om at musikk kan være ganske så hjerteknusende.

Enablers: End Note (Neurot, 2004)
Et alvorsord eller to
Her er det ikke mye smil og allsang. Dette er en alvorlig plate, i sin helhet berettet av poeten Pete Simonelli. Hans sobre, stødige fortellerstemme er det sentrale element i San Franciscos Enablers, som bringer moderne storbypoesi sammen med emocore/math-rock

Simonellis historier backes av en kraftfull trio bestående av Joe Goldring (Out Of Worship, Swans, Toiling Midgets), Kevin Thomson (Timco, Nice Strong Arm), begge på gitar, og eks-Tarnation/Broken Horse ’Yuma’ Joe Byrnes på trommer. De spiller på kanten av Louisville/Chicago-band som Slint, June Of 44, Don Caballero, For Carnation og Rodan, vekslende mellom hardt og følsomt, lavt og høyt. På enkelte spor viser kvartetten seg som en sugende enhet (”Pauly’s Days In Cinema”), men stor sett sørger de for at Simonellis fortellinger blir understreket uten å anonymiseres, balanserende mellom det tilbaketrukne og det eksplosive. Simonelli har en stemme som holder en helt nøktern tone uavhengig av intensiteten i diktene sine, og det blir opp til trioen å understreke dette.

Pete Simonelli skriver prosadikt som i hovedsak har bakgrunn på vestkysten; ’Steinbeck Country’, Salinas, San Luis Rey, og særlig San Fransiscos mer brokete strøk; Castro, Mission District. Det er her vi støter på skjebner på randen:

Pauly: He’s stepping heavily, a humbled sort canting his course in random lines down Mission Street: a grave heat on.
George: George’s hit code red again, a downright 2 and 8, holding a walking bellow like he was the mighty and distant purge of the Swatted Ball in old Warner Bros. cartoons: all mouth and jangling tongue, yawning toward the downtown skyline as designed by lung and carnal rage.
Joe, den indianske kjøkkenhjelpen: Things’re astir in the kitchen, constant with sibilant tides and the clatter of several wares plied at once.

Mellom mørke barer, stinne gater og vakre landskap flakker personene i Pete Simonellis verden, omgitt av død, sprit, råskap, tomhet og faenskap.

Savoy Grand: Burn The Furniture (Glitterhouse, 2002)
Tilfeldighetene ville at jeg satt her da og leste en omtale av min nyanskaffede forsterker (Marantz PM 6010) i et norsk hi-fi magasin mens Burn The Furniture rullet i bakgrunnen. Det ble med ett klart at teksten like gjerne kunne behandlet platen som den sølvgrå kladden. Her står det å lese om lyden: ’…åpen, luftig og lekker…’, og skribenten greier videre ut: ’Dette er forsterkeren med mer feminin ynde enn akkurat maskulin styrke. Man kan liksom se for seg kimono og kirsebærblomster i en vårlig pastell i vakre, men litt kjølige og sarte farger.’

Man skulle nesten tro det var Savoy Grand som var på denne mannens ører også. Dette britiske bandet er nemlig yndige og vevre så det holder, men samtidig kjølige og distanserte. De skaper store, åpne rom på sin produksjon (de har trolig brent møblene) – tenk Talk Talk (Laughing Stock), Karate (The Bed Is In The Ocean), til og med Slint (Spiderland). På den svært sparsommelige åpningen kan de nesten forveksles med en mer organisk utgave av Hood eller de mer følsomme sidene hos Mogwai. De benytter piano, blåsere og strykere til å fylle opp rommet, noe som ytterligere understreker den barokke stemningen (for eksempel vakre ”Moonlit”), og da kan vi legge til Sigur Ros og Radiohead i referanseregisteret.

Vi lar forsterkermannen fortsette: 1Her er mer detaljer og tydeligere klangkarakter og overtonestruktur på grunn av særdeles lekker diskant’. Sikkert sant det, detaljer og klanger er i hvert fall begrep som passer godt på Savoy Grand. De lar melodistruktur vike til fordel for dette, og lar heller låtene være nakne som løvtrær i oktober. De som foretrekker nynnbart materiale har ikke så mye å hente her, men ”Face Down In A Fountain” er nærmest. Til tross for at førsteinntrykket virker litt stakkarslig, trer det fram detaljer etterhvert og de tilsynelatende statiske melodiene finner sakte men sikkert sin form.

Mer Marantz: ’Åpen og luftig klangbalanse med ’snill’ lyd. Musikken låter usedvanlig pent uten noen gang å bli utpreget skarp eller ubehagelig tross en detaljert topp.’ Det med de detaljerte toppene er jeg ikke så sikker på, men topper finnes det her også: I enkelte øyeblikk bryter Savoy Grand ut av sin innestengte og tilbakeholdne stil. På ”Glen A Larson” slår gitarene uforvarende til, ikke spesielt lystig eller energisk, snarere hardt og metallisk på en nesten resignert måte. Den truende melodien med sine dunkle stemninger og Graham Langleys intense hviskevokal underbygger følelsen av at vi nå er ute på en skummel ferd. ”Glen A Larson” er en topp, og noen av de mest intense minuttene på denne siden av The For Carnation. På ”Business Is Good” og ”Match Farm” er det blåserne som får friere utløp, og bidrar til å skape dissonans i det ellers så stilrene hele. På ”The Mirror Song” derimot lar de all innestengt velde slippe løs, og etter åtte minutter pumpes det ut en strøm av gitarstøy. Det er nesten befriende, som om bandet endelig får luftet ut alt de tidligere har holdt inne.

’Her er mer finesser enn krefter, med finkornet og pastellaktig lyd’, heter det om signaturklumpen fra Ken Ishiwata. Akkurat det blir litt påtagende på de mest emosjonelle poplåtene, som ”Why Did You Disappear” og ”Survivor”, som mangler det truende eller eksploderende. Til gjengjeld får vi delikat pop uten særlige machokraft, men med desto mer finesser. Disse låtene er likevel de som gjør minst inntrykk platen hørt under ett. Da kan man vel kanskje følge Marantz-mannen som skriver: ’Bassen er derimot litt slapp og lite inspirerende på grunn av beskjedne krefter’. Litt slappe og lite inspirerende kan også britene tendere til å bli i sine mest sjelfulle stunder.

For å følge dommen til magasinet så var den samlet på 82 av 100 poeng. Anvendeligheten var satt til kun 75, men design og kvalitetsinntrykk dro opp – og det er heller ingen ueffen parallell.

Grey Daturas: Return to Disruption (Neurot, 2008)
Grey metal
Grey Daturas oppgir selv et knippe innflytelser for sitt eget sound, som til sammen ser oppsiktsvekkende fett ut: The Stooges, Earth, John Coltrane, John Cage, Darkthrone og DNA. Det sier seg selv at det ikke er mulig å koke kål på så mange ulike ingredienser, men Return To Disruption viser at trioen har ryddet god plass på kjøkkenet, der de utviser oppsiktsvekkende smakssans. Som det grå omslaget insinuerer så er dette ganske dyster musikk, instrumental sådan, med et tungladet sinn og faretruende lynne som liksom aldri får helt utløp. Men innestengt aggresjon går som kjent sine egne, mystiske veier. Etter seks år og en rekke utgivelser, blant annet med likemenn som Bardo Pond, Monarch, Yellow Swans og Wolf Eyes, har Melbourne-bandet jobbet fram et fint uttrykk der massive, seige gitarriff, pulserende droner, harsk støy og psykedelisk improvisasjon males sammen i et tung hele. Slik passer de godt inn i sitt nye hjem hos Neurot, denne åpne og olme etiketten som stort sett er garantist for kvalitet.

Daturas tredje fullengder er utvilsomt deres mest forseggjorte. Halvannet år med flikking og postproduksjon har betalt seg. Trio-soundet (gitar, bass, trommer) er utfylt med en rekke effekter av både instrumentell og ikke-instrumentell form; fiolin, saksofon, elektronikk, skrapjern og redskaper. Det betyr ikke at dette har endt opp som noe slags flinkisprosjekt, men bearbeidelsene har vært tjenlig for platens helhetsinntrykk og bidrar til å skape en fortettet atmosfære og et variert uttrykk. Tre av de syv låtene opptar 2/3 av hele albumet. Timinutterne ”Answered In The Negative” og ”Demarcation Disputes/Unity”, samt nesten like lange ”Neuralgia”. Dette er da også et band som jobber med tiden – som lar tiden jobbe for seg. Dette er ikke et band som søker katarsis. Oppbyggingen er konstant mellom bølgende grooves og jernhard disiplin, og faller man først inn i tralten, eksempelvis på en killer som ”Answered In The Negative”, så er det ingen grunn til å ønske seg ut med det første.

Grey Daturas forsøker ikke å være unødig publikumsvennlige, og vil ikke gjøre det enkelt for den som kun er ute etter en kjapp leksjon i sludgerock. Det er godt stykke mellom den spøkelsesaktige felegnikkingen på ”Undisturbed”, hvis fem minutter virker å være hentet fra en offermesse, til den kompakte psychrocken på ”Neuralgia”, som kunne vært fra en jam mellom Comets On Fire og Bardo Pond. Det er slike elementer av uforutsigbarhet som gjør at Return To Disruption vil være en plate å vende tilbake til gjentatte ganger.

1 Mile North/Colophon/The Wind-Up Bird: Conduction. Convection. Radiation. (The Music Fellowship, 2004)
Ledning. Konveksjon. Stråling. De tre formene for varmeoverføring er også tittelen på en plate med tre varmeledere av noen band. Dette er den tredje utgaven i The Music Fellowships Triptych-serie, der tre relativt likelydende artister blir samlet og presentert over en hel plate. Fellestrekket til disse her er ambient minimalisme, post-rock og electronica.

1 Mile North er gitarist Jon Hills og Mark Bajuk på analoge synther. De skaper langsomme lavastrømninger ikke ulikt Aphex Twins ambiente serie, sen Talk Talk/Mark Hollis, Labradford/Stars Of The Lid og Brian Eno/Daniel Lanois. Meget behagelig og svevende, men ikke uten engasjement, der særlig den usedvanlig nydelige timinutteren ”East Coast Harbour” sørger for at resten av platen må inntas liggende, og man holdes våken kun takket være kunstig åndedrett. På ”Silence The Deaf” er det mulig å tenke seg at den krystallklare gitaren har vært på besøk hos Mogwai en gang i tiden, og sannelig sprekker den i en lite eksplosjon sammen med synthlaget avslutningsvis – platens eneste lille antydning til ’outburst’.

Colophon er soloprosjektet til Jefre Cantu-Ledesma, som nok er bedre kjent som daglig leder av Tarentel. Som Colophon hengir han seg mer til dekonstruksjon av gitardroner og knitrende klipp & lim, noe som setter tankene over til Fennesz, Oval og mer minimalistisk electronica. Sentralt står 12 minutter lange ”Texas Heat”, som er akkurat så stillestående og trykkende som texasvarmen kan være – og like spennende, kan noen hevde. Selv om det finnes en viss bevegelse i den nær statiske lydstrømmen, er dette stor himmel, bred horisont og flatt landskap. På ”Vicodin Dream/Josi’s Last Stand” trer han ut av ambienten og tilbake til mer eksperimentelle lydskulpturer, der bearbeidede feltopptak og tungt klukkende pianodrypp skaper en sorgtung, melankolsk stemning.

The Wind-Up Bird er enda et navn det er verd å merke seg. Joe Grimm beveger seg i noenlunde samme landskap, det vil si varsom ambient minimalisme, men med større variasjon over instrumentbruken som blir bearbeidet. Mest utstikkende er ”Violin & Trumpet”, med et element av klassisk/folkemusikk, som beveger seg over mot Arvo Pärt.

Dette er ikke først og fremst en samling av tre ulike band, men en vakker plate som holder seg på samme frekvens og stil.

A Weather: Cove (Team Love, 2009)
Portland-kvintetteten har beskrevet seg selv som ’stomach relief’. En betegnelse det bare å skrive under på. Dette er medisin i plateformat, smertestillende uten bieffekter. Lavmælt – nesten hviskende både i tunge og tone, og det er ikke unaturlig å bruke velbenyttede begreper som ’varm tristesse’ eller ’intimt vemod’ over det vi blir servert. På sitt beste. På det gjennomsnittlige kunne A Weather mer passet som filmmusikk til en  samlivskomedie av Sam Mendes.

De er ikke direkte forkynnende, men den sakrale tonen underbygges både i og mellom tekstlinjene som drysser ut av Aaron Gerber og Sarah Winchester i engleaktig samsang. De synger som for ikke å vekke noen i naborommet, til og med i mer upbeat låter (”Small Potatoes”) holder de stemmene helt nede. De øvrige musikerne tar heller ikke noen grep for å stige ut av dvaletilstanden, men holder en høyst varsom tone. Cove er delikat i sin sparsommelighet, men ikke av den kalde, frastøtende arten. A Weather legger seg i et hovedsakelig akustisk leie, mildnet med klokkespill og myke tangenter, og bidrar til å gjøre hele platen innbydende og imøtekommende. Dette er vennlig samværspop’, tre kvarter som skapt for å døse i tosomhet på sofaen og telle ruter i taket mens tankene flyr ut av vinduet og svinner ut i den varme brisen for å løses opp i skylaget.

Ikke noe galt i det, og Cove er en av disse små perlene av noen plater som kanskje ikke vil bli hørt på så ofte, men som alltid er der for deg. Den kan bli i overkant spenningsløs etter noen runder, og den preges heller ikke av de helt store enkeltlåtene. Åpningssporet ”Spiders, Snakes” bærer kanskje egentlig bud om noe større enn det som følges opp – selv om, eller kanskje derfor, lite forandres utover på skiva. Men det er her, i Spiders, Snakes, A Weather egentlig oppsummerer alt de står for. En låt som inneholder teksten ’And I want you again/listening to Bedhead’ kan bare ikke trå feil. Hør på denne. Sjansene er store for at du kryper inn i fosterstilling for å få med deg resten mens du gradvis kjenner at magesmertene slipper taket.

Tara Jane O’Neill/Daniel Littleton: Music For A Meteor Shower (Tiger Style, 2002)
Tara Jane O’Neill og Daniel Littleton er ingen hvem-som-helster i indiekretser. O’Neill har en fortid i meget hørbare Louisville-band som Rodan, Retsin og The Sonora Pine, mens Littleton vel er mest kjent som vokalist i popbandet Ida, og som medlem i The Hated og Liquorice.

Låtene til Music For A Meteor Shower ble visstnok improvisert fram i løpet av en natt under et meteorregn i New York, mens selve platen ble ferdigsydd ved en senere anledning. Det er ikke vanskelig å se for seg Littleton og O’Neill sittende i hver sin stol med gitaren på fanget og med meteorregnet som eneste lyskilde. Meget stillferdig plukkes det på de respektive akustiske gitarene, som av og til får selskap av et klokkespill, elgitar eller tandre tangenter. Det er god plass i dette lydbildet, og lite eller ingenting gjøres for å fylle det. De skapes en nærmest kald ambient stemning som fungerer meget vel som akkompagnement til å kikke på stjernene, se på at snøen daler eller å bare glo langsomt inn i veggen – med andre ord litt meningsløse aktiviteter uten særlig spenning. Littleton/O’Neill makter ikke å bruke de nakne tomrommene med nok kreative innspill til at det blir overvettes interessant å høre på, og jeg tar meg aldri i å gispe av forbauselse eller glede av å følge deres våkenatt. Det er ingen kutt som hever seg særlig fra andre, men platen omkranses av to timinuttere: ”Talking In The Kitchen” er en enerverende monoton plukkfisk, mens avsluttende ”Long Held Ones” er mer avslappende lytting. Den blir også meningsløst lang, uten noen form for utløsning eller særlig utvikling. Et underlig unntak er den franskspråklige vokallåten ”Ohh La La…” som med sine hint til Serge Gainsbourg/Stereolab skiller seg mest ut.

Det sagt, Music For A Meteor Shower er slett ikke et ubehagelig tonefølge i all sin monotone og søvndyssende flyt, og som soundtrack til en film om for eksempel meteorregn vil platen sikkert kommet bedre til sin rett. Interessen for prosjektet ligger nok like mye i de to navnene, og for de som kompletterer diskografien vil ikke denne på noen som helst måte forvolde skade på samlingen. På den annen side vil det ikke utgjøre det helt voldsomme savnet å misse den heller.

Sainte Chapelle: s/t (Cardboard Sangria, 2000)
Sainte Chapelle er ikke bare et lite gotisk kapell i Paris, men også en mindre kjent duo fra Chicago. Det er herrene Dan Schneider og Gary Pyskacek som har konstruert denne tittelløse EP’en, som så vidt jeg vet er deres platedebut. Begge er dessuten involvert i det mer omtalte countryrock-bandet Pedal Steel Transmission og driver plateselskapet Cardboard Sangria i Chicago som huser, ja akkurat, disse to bandene.

Sainte Chapelle er mindre countryrock og mer improvisert akustisk fingerspill og lydeksperimentering med knirkende pedal steel, samt forbigående dronebruk av orgel og litt forsiktig tromming. Dette plasserer duoen stilmessig i nærheten av David Pajos Papa M og hele miljøet rundt Boxhead Ensemble, til og med den jagede gitarstilen til Nick Drake og John Martyn kan høres som en viss påvirkning. Dette er særlig merkbart på innledende ”At The Mercy Of The Queen” og ”Say A Prayer For Surfer Boy, Wherever He Is”. Sainte Chapelle forleder oss med dette til å tro at de er et rent instrumental-band, men på tilbakelente ”Spring Forth Mercury” dukker det også opp en anonym stemme som ikke etterlater  særlig avtrykk. Med ”Is That the Sun, Completo” forlates den gråtonede folkstilen, til fordel for mer oppstykket og tilsynelatende improvisert gitarplukking og droner, men låten er for kort til å rekke å etablere seg. Det er på det siste sporet beveger seg mot stjernene. ”Dirge” er en ambient sak som bare ligger og duver uten å flytte seg noe sted. Spake orgellyder og bølger av pedal steel er det eneste som får den til å røre så vidt på seg. De gjør heller ikke noe nevneverdig forsøk på å bygge opp eller skape overraskende forstyrrelser, nei, etter 10 minutter dør den bare langsomt hen.

Sainte Chapelle er en fin, liten plate å plukke frem en grå regnværsdag, da man ikke stiller større forventninger til det man vil høre på enn at musikken passer til regnet og den avventende stemningen det fører med seg.

Agitated Radio Pilot: World Winding Down (Deadslackstring, 2008)
Hvis heller ikke du er særlig kjent med arbeidet til den irske artisten Dave Colohan fra tidligere, så er dette stedet å begynne. World Winding Down er en omfattende samling fra hans bandprosjekt Agitated Radio Pilot, bestående av to fulle plater av høy kvalitet. Agitated Radio Pilot kan få gå under paraplyen ’introvert, stillfaren og dempet folkmusikk’, akustisk, vemodig og alvorlig som den er. Colohan går likevel utenpå den ordinære sutre-tekoppen, og han har et relativt bredt register å spille på som gjør hele denne platen til en variert og givende lytteropplevelse. Kort sagt er ren visesang/folk og lydmalende kulisser og naturopptak to av de viktigste pilarene her.

Sistnevnte kommer i form av instrumentaler og feltopptak (fra Marokko, Irland, New Zealand og Norge), stemningsskapende og langstrakte bilder som tonesetter omslaget på slående vis. Detter er musikk for dis og demring, musikk fylt av hentydninger og ettertenksomme stunder, musikk som søker nærhet til naturen og et øde i geografisk tilknytning og som mental tilstand. Noen ganger veves feltopptak, folkdroner og visekunst virkningsfullt sammen, som i lange ”Earthfast” og ”Leave The City On Foot”.

Når Colohan åpner stemmen, avslører han røst er også av den stolte, irske sorten. Det er viljesterk kraft og vindfull sjel i denne stemmen. De mange kvinnelige medvokalistene han omgir seg med gir også et viktig bidrag. De myker opp inntrykket, og gir et mer yndig, intimt preg. Platen er for øvrig dedikert til Townes Van Zandt, og det er en naturlig lenke mellom de to når det kommer til låtforståelse og fremførelse. Men Agitated Radio Pilot har på en måte byttet ut Amerikas tradisjoner med sine egne, senket tempo – og tilgjengelighet – og hensatt det hele i en mer gold verden. Vår mann Colohan har med seg en bataljon av medmusikanter som ellers gir platen liv, der særlig akustiske instrumenter spiller en helt sentral rolle.

Det tar litt tid å bli kjent med alt materialet. Det kan da også bli i overkant sepia innimellom, men dette er en plate som virkelig fortjener å synke inn over tid. World Winding Down vil vare helt til trekkfuglene igjen returnerer nordover.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release.