Hild Sofie Tafjord er kjent fra en rekke band og konstellasjoner, blant annet Fe-mail, SPUNK, Agrare og Trinacria. Nå er hun aktuell med sin første soloplate: Kama utgis på Lasse Marhaugs plateselskap Pica Disk, og er en sammenhengende koloss på 40 minutter som presenterer oss for en artist som med tydelig signatur langt på vei overskrider grensene mellom støy, improv, elektronika og moderne komposisjon.
Det er på tide å bli litt bedre kjent med den frittblåsende artisten fra havgapet. Vi setter oss ned rett før hun skal på scenen sammen med saksofonist Ketil Møster på Mono i Oslo sentrum.
Way out west
Hild Sofie Tafjord kommer fra Langevåg på Sula og fra det som trygt kan kalles en musikalsk familie. Oppveksten påvirket da også tidlig hennes veivalg som musiker:
– Jeg kommer fra et miljø der musikk var en naturlig komponent i tilværelsen. Sula er en øy med sterke kunstneriske tradisjoner, så musikk var en stor del av oppveksten min. Det å ha musikk som livsvei var i min bevissthet noe som var mulig, på like linje med for eksempel å bli lege eller fisker, sier en småforkjølet Tafjord.
Hva hørte du selv på da du vokste opp?
– Det gikk i alt fra pop og country til metall og klassisk, jeg hørte på mye forskjellig i ulike faser av oppveksten. Men etter hvert var det jazz jeg lyttet mest på, og jeg ble tidlig interessert i improvisasjonsmusikk via avantgardejazzen.
Tafjord understreker viktigheten av at unge folk får tilgang på live-opplevelser av musikk også utenfor hovedstrømmen, og for hennes del opplevde hun et par skjellsettende konserter som 17-åring på Moldejazz:
– Jeg så blant andre John Zorns Naked City og Evan Parker solo. Begge konsertene fortalte om andre måte å bygge lyd og andre måte å uttrykke seg på. Det var noe overraskende, nytt og vedvarende kompromissløst, med en sterk energi som tiltale meg veldig, sier Tafjord som i januar skal dele scene med nettopp Evan Parker i Vancouver.
– Da jeg flyttet til Oslo i 1994 gikk jeg på konserter hele tiden, og fikk med meg det meste som skjedde på jazzscenen.
Lyden av messing Når begynte du å tilnærme deg improv og støymusikk?
– Jeg begynte vel å improvisere på hornet i 14-årsalderen. I begynnelsen spilte jeg mest blues og standardjazz. Da jeg startet på Toneheim folkehøyskole utenfor Hamar møtte jeg Maja Ratkje, og vi sang og spilte tradlåter, ler Tafjord, og legger til:
– Allerede der begynte vi å radbrekke materialet, leke med klanger og teksturer for å finne andre kvaliteter i det. Det er et samarbeid som i årenes løp har tatt mange ulike former i SPUNK, Fe-mail, Agrare og Trinacria. SPUNK som Lene Grenager, Maja og Kristin Andersen har vært et utrolig viktig arnested for meg.
Andre sentrale konstellasjoner er blant andre Slinger, Lemur og Unni Løvlid Ensemble.
Du var den første med eksamen i valthorn fra jazzlinja på NMH med fordypning i improvisasjon. Hvorfor valgte du akkurat dette instrumentet?
– Messinglyden ble jo ganske fort støpt inn i systemet på grunn av slekta. Det går ikke akkurat inflasjon i bruken av horn på mitt felt, så jeg skjønner godt at du spør, smiler Tafjord.
– Det var noe med lyden og varmen i valthornet som tiltrakk meg tidlig. Jeg er laget slik at jeg må kunne påvirke det jeg gjør i ustrakt grad, kommunisere, forme og skape. Så det ble naturlig at improvisasjon ble hovedfokus etter hvert.
Tilstede i øyeblikket
Du har spilt med blant andre Zeena Parkins, Fred Frith, Birchville Cat Motel, Wolf Eyes, Ikue Mori og Matmos – for å nevne noen.
Hvordan nullstiller du deg mellom alle de ulike prosjektene du er involvert i og hvilke utfordringer er det å forholdes seg til så mange ulike konstellasjoner?
– For mitt vedkommende har det vært viktig med en blanding av å spille i faste ensembler over lengre tid og å søke øyeblikksmøter med andre musikere og kunstnere. De faste konstellasjonene gir mulighet til å arbeide i dybden med musikkens uttrykk og kommunikasjonsformene rundt det. Når man spiller med folk en ikke vanligvis spiller med, settes man inn i en ny sammenheng og språket blir gjort levende på andre måter. Man blir gradvis mer trent i å behandle et materialet som oppstår der og da.
Tafjord tar en liten pause, nipper forsiktig til glasset og tenker seg litt om, før hun fortsetter:
– Det er et finstilt apparat, og det handler mye om å være tilstede i øyeblikket, og forvalte situasjonen med initiativ og varhet. Det krever en stor grad av åpenhet og fasthet på samme tid, sier hun.
– Det er jo forskjellig for hver gang, men man har med seg et redskapssett og erfaringer. Det blir litt som å ha et språk; det er de som prater som bestemmer innholdet i samtalen, som skaper kommunikasjon og form som ikke er planlagt på forhånd
Lydanarkist
Forholdet mellom live og plate kan være noe krevende, i hvert fall som improvisasjonsmusiker som lever i øyeblikket. Hvordan løses dette så det fungerer på plate? Jeg spør med bakgrunn i for eksempel Blixter Toad som virker å være ganske planmessig arrangert.
– De fleste platene jeg har vært med på å lage er basert på liveopptak fra konsert eller studio, som av og til utsettes for et nøye komposisjonsetterarbeid. Plateformatet er noe annet enn en konsert hvor musikken oppleves i sammenheng med flere faktorer; rommet, andre mennesker, lys, lukt… Ikke minst er kommunikasjonen mellom publikum og utøvere viktig. Derfor kan man forholde seg til det å lage en plate som en annerledes lyttesituasjon.
Jeg tror du en gang uttalte at du har et ’ganske anarkistisk forhold til lyd’. Kan du utdype det?
– He-he, det ble vel sagt om SPUNK en gang i tiden tror jeg. Ja, jeg mener at hvilken som helst lyd kan brukes som byggestein i musikk, hvis den har en karakter som man vil ha. Hornet mitt blir ofte prosessert og forvrengt noen ganger til det ugjenkjennelige for å få en annen karakter.
Vedvarende droner
Og nå har du hatt muligheten til å gjøre akkurat som du vil på din første rene soloplate, Kama. Hvilke tanker hadde du rundt tilblivelsen av denne?
– Det var Lasse Marhaug som tok kontakt med meg, i forbindelse med at han har startet en ny etikett. På Kama har jeg konsentrert meg om den delen av uttrykket mitt som handler om det vedvarende, og har laget ett, sammenhengende stykke musikk på 41 minutter. Jeg har jobbet mye med droner i det siste, og ønsket å forme lange strømninger i flere lag; aktive, kontemplative og meditative.
Tafjord forteller at hun har gått med dette stykket i magen en god stund, men at det først var nå hun hadde tid og lyst til å få det ut.
– Jeg startet i stua med å spille inn ett lag horn, og bygde på med til sammen 14 spor oppå hverandre med og uten liveeffekter. Med det som basis utviklet og komponerte jeg stykket over et halvt års tid innimellom andre slag. Grunnmuren på Kama er veldig spilt, og den er i stor grad basert på hornet som lydkilde.
Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 06.11.2007 og gjengitt her med velvillig tillatelse.
Look out the window. And doesn’t this remind you of when you were in the boat, and then later than night, you were lying, looking up at the ceiling, and the water in your head was not dissimilar from the landscape, and you think to yourself, ‘Why is it that the landscape is moving, but the boat is still’?
Boxhead Ensemble: Quartets (Atavistic, 2003)
Det knirker i skroget. Isblokker slår mot stålvegger. Skraper bortover skipssiden. Natten er lang og havet er svart. Bølgene slår høyt og sikten er heller skral. Slik var det Boxhead Ensemble opprinnelig presenterte seg, som lydteppe til Braden Kings dokumentarfilm Dutch Harbor. Fem år og fire plater senere har bandet vokst ut over Michael Krassners livebaserte improvisasjonsprosjekt, til å bli et referanseorkester og oppslagsverk innen moderne Chicago-rock/samtidsmusikk.
Quartets er ikke en overraskende kursdreining, og Krassner har beholdt den solide kjernen fra Two Brothers (2001): Jessica Billey, Scott Tuma, Fred Lonberg-Holm, Glenn Kotche, Michael Colligan og Ryan Hembrey. Det betyr en erfaring som spenner seg fra Wilco, Terminal 4 og Pinetop Seven til Peter Brötzmann Chicago Tentet, Bevel, Smog og The Lofty Pillars – bare for å nevne noen av ensemblene disse menneskene også jobber med. Og alle disse bandene lever til en viss grad et sted inne i Boxhead Ensemble.
For å kjøre filmlinken litt videre, så tar jeg meg i å tenke at Boxhead Ensemble er resultatet av hva et samarbeid mellom Carter Burwell og Angelo Badalamenti kunne ført til. Selv om de ikke lenger er ensbetydende med filmmusikk, så er utdrag fra Quartets også beregnet for lerretet. De har denne gangen laget musikk til HBO-filmen The Smashing Machine: The Life And Times Of Mark Kerr. Det er en dokumentar om den moderne gladiator, i form av bryteren Mark Kerr. Det skal bli spennende å se hvordan man har koplet musikken til Boxhead Ensemble til en film om en voldsom slåsskjempe!
For musikken her er langt fra actionpreget og blodig, for å si det pent. Lydene henger lenge i luften, vanskelige å ta på og feste seg ved. Det kan være klangen av fele, cello, steel gitar, trombone eller synth som alle bare ligger der og duver, og skaper saktegående ambient slik vi kjenner fra Labradford, Brian Eno, Scott Tuma eller Stars Of The Lid. Som på spor 2, ”Two”, hvor vi er langt ut i nachspielet til Alaska Folkemusikarlag, der felespilleren ligger totalt utslått med gitaristen, og sammen forsøker å finne en eller annen melodi som de kan spille så langsomt som mulig. Og alltid er det et eller annet bakteppe tilstede, kontinuerlig risling, rasling eller annen form for dempet støy som gir et ganske forstyrret inntrykk – som om alt ikke er som det skal være. Slik som på platens tyngdepunkt, 11 minutter lange ”Four” (altså spor fire). Her er gitar/fele og trommer nærmest fraværende, i hvert fall slik vi kjenner det fra vanlig benyttelse, og ”Four” består mest av sett med spøkelsesaktige fornemmelser som svever og drypper, marerittaktige gisp og ulike former for knirken. Hvis du er av den lettskremte typen så anbefaler jeg ikke dette som selskap neste gang du er alene hjemme. Denne morkne stilen endrer form til ”Five”, åtte minutter med noe av det samme uavklarte, uhåndgripelige. Instrumentene er mange men kolliderer aldri, bare veves inn og ut av hverandre, blir en stund og forsvinner umerkelig. Hva er det vi egentlig har vært vitne til?
Det er ikke helt enkelt å være sensor på dette ansiktsløse prosjektet. Boxhead Ensemble lager ikke akkurat musikk man kommer til å kose seg med i tide og utide, og kvaliteten avhenger også en del av omstendigheter og omgivelser. Om du vil like den? Tja, jeg har i hvert fall brukt den mye. I løpet av vår tid sammen har jeg merket både beundring og likegyldighet, men heldigvis har jeg ikke gått lei. Quartets er ikke en plate som egner seg spesielt godt som portabelt følge ute i verden (på trikk, tog, eller til aftenturen). Det er for mange detaljer og for lite flyt, og det kreves minimalt med eksterne forstyrrelser. Derfor: Sentrer høyttalerne, finn pole position, sett deg godt til rette. Bruk gjerne hodetelefoner. Lukk øynene og skru på. Sånn ja. Skal se at du etterhvert får noen riktig så lekre bilder oppe i hodet ditt.
Scott Tuma: The River 1 2 3 4 (Truckstop, 2003)
William Blake svant langsomt bort fra oss i Dead Man, men nå dukker den spøkelsesaktige figuren endelig opp igjen – i Scott Tumas skikkelse. Tuma vil for enkelte være kjent fra fine lag som Boxhead Ensemble og Souled American, og han debuterte som soloartist med Hard Again i 2001, da med hjelp fra Jim White i Dirty Three. Med oppfølgeren har han igjen levert en plate med plukkende og ambient drone-folk av vakreste merke.
Tuma ligger nå helt alene på flåten som langsomt duver nedover en elv av drømmer. Med seg har han en gitar til å plukke på, et harmonium å flyte med og all verdens av tid til å komponere musikk. På sin ferd mot ingensteds lar han langtrukne droner flyte sammen med den avslappede gitarspillingen, og som forsiktig veves sammen til himmelske melodier. Han fisker opp munnspillet på “2”, og slipper lengtende toner opp mot himmelen som en annen Charles Bronson, før han igjen havner i helt rolig farvann. Senere støter han på en nybyggerfamilie som nettopp har slått seg til ro der nede ved vannkanten og da spiller han opp til en kort, vennlig dans som henger igjen mens familien vinker ham farvel. Ferden går videre, inn et udramatisk og øde landskap, der Tuma bare ligger helt rolig med himmelen som teppe og fanger opp lyden av solen som går sin gang, sivene som kiler ham på kinnet og krusningene som gynger ham sakte inn i søvnen. De siste ti minuttene er som å lytte til en annen manns drømmer, og når de svinner hen virker det som om han ikke er kommet frem til et bestemt sted, men bare fortsetter videre inn i det ukjente – og drømmene kan nå leve videre inne i oss.
Birchville Cat Motel: Gunpowder Temple Of Heaven (Pica Disc, 2008)
Birchville Cat Motel er soloprosjektet til Campbell Kneale fra New Zealand, som må sies å være en av de mest etablerte og anerkjente i sin genre, også langt utenfor hjemlandets grenser. Hans diskografi er større enn det er menneskelig mulig å konsumere, og hans musikalske utvikling er preget av sterk utforskertrang. Det bør likevel være tillatt å si at stikkord som droner og eksperimentell støy av ulik art er gyldige for Birchville Cat Motel.
Gunpowder Temple of Heaven er fjerde utgivelse på Lasse Marhaugs etikett Pica Disk, og jeg vil umiddelbart sende en rose til utgiver for selve innpakningen som følger platen. Nydelig omslag, skikkelig innleggshefte og i det hele tatt en utforming som påkaller platekjøperen. Det er Bruce Russell som har skrevet liner notes til denne platen. Han grunnla innflytelsesrike Dead C midt på 80-tallet. Russell har skrevet mer interessant om denne platen enn undertegnede nok har kapasitet til å gjøre, med sitt stykke ’Silver machines and stone henges: pumping the pipe organ of psycho-social mind control’. Han griper fatt i nettopp tempel-biten av tittelen, og med det som grunnlag gir han en fornuftig forståelse av Birchvilles musikk. ’Church music was the first heavy metal’, skriver Russell. Han går fra Jerikos murer og psyko-akustiske eksperimenter til tidlig eksperimentell musikk (Xenakis, Messiaen), og leser en rekke metaforer i musikken til Birchville Cat Motel; både av språklig, historisk og musikalsk art. Les og lytt selv.
For en kort innføring så består altså Gunpowder Temple Of Heaven av ett sammenhengende stykke på 40 minutter. Tonelaget er kontinuerlig og bevegelsene langsomme. Dette er en elektro-akustisk messe som sikkert vil virke urørlig for de rastløse, men som avslører sin styrke gjennom en smule mer konsentrert lytting enn til bilradioen. Det er heller ikke slik at stykket ikke endrer seg. Det bygger seg langsomt opp, og vi merker gradvis at det lever bak de massive orgelpipenes evige strøm. Effekten av å høre på dette kan virke uklar ved første lytting, men Campbell Kneale har laget noe som er hevet over tid og sted. Det skaper en altomfattende hypnotisk totalopplevelse som gir en merkbar tomhet når det hele er over.
Ctephin: Maaseh (gnosis) (AntiClock, 2005) Dagen da solen forsvant fra himmelen
Da Timothy McVeigh en nydelig vårmorgen i 1995 sprengte en føderal bygning til filler i Oklahoma City, var kanskje Aedria Hughes og Kaylan Bright et sted i nabolaget og hoppet paradis eller ventet på at skolebussen skulle komme. Kanskje de ikke bevitnet selve hendelsen, men bare hørte drønnet, så solen forsvinne bak mørk røyk og ble fortumlede iakttagere av kaoset som fulgte i timene og dagene etterpå. Kanskje dette var en hendelse som skulle forfølge dem videre i livet og senere måtte få utløp gjennom i en eller annen form. Eller kanskje ikke.
Det første sporet heter ”Kenoma”, og høres i hvert fall ut som en bygning som kollapser i langsom kino, mens flammene fortærer restene av ruinene. Det er en mørk, utrivelig stemning de hensetter oss til med denne musikken – og særlig lystigere skal det ikke bli. Ctephin driver et sted mellom mørk ambient og eksperimentelle lydlandskap basert på støy/drone/field recordings. På selskapets hjemmeside gjør de rede for sitt prosjekt med følgende beskrivelse: ’Our music is influenced by the sounds of our surroundings and the pure amount of energy that our core puts out’. Det synes jeg er en dekkende beskrivelse, for her innkapsler nettopp våre omgivelser (gjennom lydopptak og dels gjenkjennelige instrumenter) en kjerne som utgir konstant og voldsom kraft.
De 12 innledende minuttene på ”Kenoma” er altoppslukende. Her er ingen formildende elementer tilstede, kun en voldsom vegg av buldrende flammehav. Denne kjernen er tilstede i en eller annen form på det meste av platen. På 10 minutter lange ”Achamoth” av mer dempet art. Her kommer strykere og strenger frem i abstrakte former, det dystre landskapet som tegnes frem er forblåst og øde, som et blikk inn i en fremtid der livet som vi kjenner det i dag har opphørt. På ”Abraxas” og ”Zoe” dekkes nesten hele det hørbare området av lag med hvit støy i all sin grusomme og vakre prakt, mens ”Ialdabaoth” og ”Sabaoth” igjen åpner for den mer underjordiske kraften som hørt på ”Kenoma”, der industrielt kollaps møter organisk forråtnelse. Sistnevnte er platens vakreste, der effekten av strykernes melankolske toner forsterkes av en mer subtil støybruk. Ganske så nydelig er også Demiurge som med sin sfærisk ambiens letter på skylaget som har dekket for lyset på de øvrige sporene.
Jeg vet ikke noe særlig om Ctephin, annet enn at de er en trio fra Oklahoma City som ble dannet i 2003. Hvorfor platen er omgitt av gammel religiøs symbolikk knyttet opp mot for eksempel mystisisme/alkymister og kabbala aner jeg heller ikke noe om, men registrerer kun at dette bandet er tydelig opptatt av spørsmål av filosofisk og religiøs art basert på den gamle gnostiske bevegelsen. Noe mer strekker jeg ikke til, og det får være opp til andre å tolke musikken inn i disse sammenhenger. Litt mer jordisk bakgrunn om Ctephin kan likefullt være på sin plass. De er løselig tilknyttet Snuggles New Media Collective: en stuntkulturell og mediekritisk gruppe. Snuggles startet som et diskusjonsforum sentrert rundt Negativeland med vekt på deres U2-plate (en egen – og omfattende – historie), men har med årene vokst seg til å bli en ganske omfattende gjeng urokråker. Medlemmene driver blant annet med offentlige krumspring som reklamekampanjen Free Speech For Sale og såkalt ’droplifting’, det vil si å droppe for eksempel ’free speech’ plater i store kommersielle platebutikker. Ctephin er også relatert til Umbrella Noize Collective, hvis mål er å være et gratis sted for nedlastning av eksperimentell/støymusikk. At de har et forbudsskilt mot RIAA (Recording Industry Association Of America) på omslaget forteller vel noe om deres ståsted i forhold til den etablerte delen av bransjen.
Beneath The Lake: Silent Uprising (Glass Throat, 2005)
I seks år har Nicolas Lampert og Dave Canterbury arbeidet med materialet til Silent Uprising. Det merkes at disse to tar seg god tid, og det kommer også til uttrykk gjennom den særs stemningsfullt mørke musikalske reisen de her inviterer oss med på.
Beneath The Lake har base i Black Earth, Wisconsin – et sted med et slikt navn kunne jeg flyttet til usett – og som høres ut til å være den rette plassen for å bygge denne typen kontemplerende lydskulpturer. Ved hjelp av samples og feltopptak, samt gitarer, tangenter og mer vindskapende instrumenter, produserer duoen musikk som gjenspeiler både naturmystikk og urbant forfall, menneskeøde og varme/skjønnhet. Det skjer gjennom langtrukne melankolske melodilinjer, et vidstrakt og detaljrikt lydbilde og en paradoksal organisk/industriell bekledning av mer forstyrret art.
Omslaget kan fungere som en direkte innfallsport inn i musikken. Her vokser den tette, høstkledde skogen vilt, de menneskeskapte sporene (stolper, mørke hus) virker forlatt. Det er naturen som har overtatt der mennesket har spilt fallitt. Silent Uprising et inntrengende dykk inn i midt-vestens mørkeste områder, der dype skoger møter rustkledde byer, der hemmelighetsfulle stier krysses av nedlagte jernbanelinjer. Det bør også nevnes at platen er utstyrt med et meget delikat jordfarget cover, formet som en mellomting mellom en syvtommer og CD i størrelse.
Lekkert innpakket og lekker i innhold, det er mye å lytte til på en plate med fem spor over 70 minutter. Mest innbydende er”Empty City” med sine mange hule klanger, mye gitar-delay, forblåst slettemark og ekkoet av tog som tøffer i bakgrunnen som frakter oss inn i en nedlagt industritomt. Gitarstrekkene er også tilstede på ”Fire & Rain”, og skaper et visst system eller en progresjon som det er mulig å følge. På andre spor opphører disse og med det også retningen mot tydelige melodilinjer, til fordel for mer abstrakte og lydmalende kulisser bestående av urolig skraping og okkulte nattriter. Det kan være vel så effektfullt, selv om det ikke alltid gir en like umiddelbar opplevelse. Nesten 25 minutter lange ”Chasm” blir slik en meget dominerende og ubehagelig sak som krever full mental oppmerksomhet for å komme til sin fulle rett og dermed også ta del i de sfærisk dvelende og skjønne elementene som også er en del av bandets uttrykk. Mørk ambient er vel en passende beskrivelse på dette, vil jeg mene.
Av de to musikerne har Nicolas Lampert den mest spennende bakgrunnen. Han underviser i Milwaukee, og er for øvrig kjent som collage-kunstner der han, i viss likhet med denne musikken, blant annet knytter sammen deler av dyr og maskiner i sine arbeider. Han har også en mer politisk holdning. Som skribent har han engasjert seg som motstander av krigen i Irak (han var medredaktør for boken Peace Signs: The Anti-War Movement Illustrated, 2003), og han er en av grunnleggerne bak det radikale og politisk engasjerte mostandsnettverket Drawing Resistance. Igjen er det verd å merke seg mengden av slike tenkende undergrunnsgrupperinger med utspring i USA, som knytter bånd mellom kunst, musikk og samfunnskritikk. Kollektivt ansvar og kreativ motstand basert på samlende nettverk virker å være nærmest fraværende blant mer likegyldige norske artister. Markedskritikk og globaliseringsansvar er liksom ikke noe vi trenger å bry oss med her hjemme, eller…?
Denne duoen har dessuten bak seg platen Industrial Passage fra 2002 inspirert av hvaler, vann, ulver og vind i Alaska – sikkert verd å sjekke ut den også. De kan i så fall begge bestilles fra den fine Seattle-labelen Glass Throat. Sjekk ut, dere venner av ugler og mose.
Celer: Pockets Of Wheat (Soundscaping, 2010) Lyden av nordlige Texas
’But what I know about is Texas. And down here… you’re on your own.’
Loren Visser i Coens Blood Simple
Alle steder har sin egen farge, lukt, stemning – og sin egen lyd, noe mange musikere, ikke minst innen ulike former for elektronisk/ambient stadig utforsker. Enten ved å bearbeide konkrete lyder fra geografisk bestemte steder eller ved å la seg inspirere til å omforme stedslyder til sin egen, nye musikk. Det er dette duoen Celer, ekteparet Will og Danielle Baquet-Long, har gitt seg i kast med her, et par som etter hvert har fått lang erfaring som lydskulptører.
Under en kjøretur fra vest til øst i USA satt de noen dager på et motellrom i nordlige Texas, og det var her, med vinduet åpent, at de ble oppmerksomme på lyden av de endeløse hveteåkrene utenfor som omga dem hele tiden og det konstante, vennlige suset de avga som bare umerkelig endret form. De utarbeidet et musikalsk konsept, uttrykt som ’always similar, but constantly changing’, og endte opp med over fem timer med innspilt musikk og lydopptak. Dette splittet de ned til korte looper som ble spilt tilbake og repetert i tilfeldig rekkefølge.
Sluttresultatet er syv ’bevegelser’ som, i tråd med duoens konsept, er bygget opp til ett sammenhengende verk på ganske nøyaktig en time. “Pockets Of Wheat I-VII” er høyst tålmodig ambient, uten dramatikk eller skarpe brudd, men som bølger i langsomme bevegelser, tilsynelatende uforanderlig, men i nettopp konstante bevegelse.
Som lytter, i Norge, blir jeg ikke umiddelbart hensatt til noe bestemt geografisk område av dette. Den kunnskapen er gitt på forhånd. For et utrent øre – som mitt – inneholder ikke Pockets Of Wheat, musikalsk, noen overraskelser i formen. Selv om det ikke er hakesleppende nyskapende, så er det – ikke minst i hodetelefoner – en nytelse å høre på, og det skapes en naturstemning, eller en viss kontakt med naturen, her. Celer benytter seg av strykere, bjeller og piano, som blandes inn med feltopptak av gresshopper og en underliggende blafrende vind som gir følelsen av å nærmest stå alene ute i et fredsommelig landskap, med lukkede øyne og solen i ansiktet, omgitt av den kilende lukten av hveteaks. Det går det fint an å tenke seg.
Jeg søker også å komme inn i dette landskapet på annet vis. Gjennom Google Maps tråler jeg på gatenivå enormt åkerland, byer og veistrekninger i nordlige Texas, og tomheten på landjorda, enten det er flate jordbruksområder eller øde forsteder, og den gedigne himmelhvelvingen, gir et fint perspektiv mens Pockets Of Wheat legger seg inn mellom ørene. Den fanger opp jordas eget skattekammer, men den bærer også med seg den golde, harde ensomheten som ligger i denne naturen. Her hvor menneskene blir så små. Det gir en ekstra dimensjon, en underliggende form for mørke som skaper mer spennende kontraster enn hva en kornstudie som dette kunne blitt.
PS: I avslutningen av denne omtalen googlet jeg Danielle Baquet-Long for å se om det var noen andre prosjekter hun eller mannen hadde vært involvert i, som kunne kaste lys over denne bestemte platen. Jeg oppdaget til min forferdelse at den unge damen døde i 2009, tilsynelatende av en hjertefeil som lå i familien. Hun ble bare 26 år. Det kaster kanskje ikke noe nytt lys over Pockets Of Wheat, men skyggelegger noe av stemningen som ligger i denne musikken. Og gir den nytt liv.
Shawn David McMillen: Catfish (Tompkins Square, 2006) teXas
Instrumental, psykedelisk dronemusikk er det vi får servert av Shawn David McMillen på hans andre soloplate. Texaneren følger opp statens stolte tradisjon av eksperimentell musikk, der Charalambides er en av mange naturlige referanser (han spiller selv sammen med Tom Carter). I bandsammenheng engasjerer McMillen seg med The Iron Kite sammen med BC Smith fra Ethereal Planes Indian og han er også å finne i Ash Castles On The Ghost Coast. For tiden spiller han i band med King Coffee fra Butthole Surfers (under navnet Rubble). Han har også delt scene med likesinnede som Devendra Banhart. Det er ikke unaturlig å knytte ham opp mot ny-raga/frifolk-artister som Jack Rose og James Blackshaw.
Catfish strekker seg ytterligere utover i impro-sfæren, med større vekt på instrumental bredde og søken etter et sammensmeltende uttrykk mellom øst og vest. Dette er en fin, stemningsfull plate der hovedpersonen i tillegg til gitar-plinkplonk har funnet fram instrumenter fra rundt om i verden. Indonesiske gonger, japanske fløyter og indiske geitebjeller danner en velfungerende kontrast til amerikansk autoharp og vindblåst gitarørken. Det skaper farge og utvider sanseinntrykkene, uten at vi akkurat blendes av verdensmusikkens eksotiske potensiale. Her går det mye i bøyde strenger, disharmoniske klangflater og tilfeldige melodiske innfall, men aldri på et vis som utfordrer frifolk/psykedelia-genrens noe allerede satte form.
Det nesten 20 minutter avslutningssporet er ikke bare det mest omfattende, men også det beste. Her er det ikke vanskelig å forestille seg McMillen i nærkontakt med indianerstammene som en gang i tiden hersket over hans fødested, svevende og mystiske ritualer utføres her, inntil en langstrakt drone bringer oss alle ut i havet, bort fra landet og ut av syne for godt. ”Quintanna’s Head Dress” er et øyeblikk av nær magiske kvaliteter når alle sanser er innstilt mot en slik mental reise.
Dette er først og fremst soundtracket til en langsom, søvnig og dampende reise gjennom Texas. Fra Galveston til Austin, via McMillens fødested Lake Jackson (han er så heldig at han kommer fra USAs krefthovedstad), før det hele munner ut i Quintanna dypt nede i Mexicogulfen. Til et slikt formål vil nok denne musikken komme bedre til sin rett enn på et stereoanlegg i Norges hovedstad midtvinters. Men det er jo lov å drømme seg litt bort.
The Wind-Up Bird: Whips (The Music Fellowship, 2003)
En kärlekshistorie
Etter fire år tok forholdet slutt mellom Joseph Grimm og hans kjære. Det har han laget sitt eget musikalske soundtrack av. Whips gjenspeiler denne perioden av hans liv gjennom 8 spor/2 deler/1 sammenheng. De fem første sporene danner setningen ’Sorry That I’ve Become This Monster’, og er et lengre stykke som bygger seg opp mot en telefonsvarer-beskjed fra fruen som Grimm vrir og vrenger på til det blir en vegg av hvit støy i det som er en ’love story without a happy ending’. Del 2 heter ’I Love You a Lot’, og er ment å være et stykke for forsoning og helbred. Whips har blitt et imponerende ettermæle av en ikke helt bra fase i Grimms liv. En vokalfri fortelling fra mørket og opp mot lyset, tilbake til livet, i det musikalsk grenseløse ingenmannsland mellom organisk rock (folk, drone, post-rock à la Montreal) og elektronisk (minimalisme, glitch, ambient).
’Hovedinstrumentet’ til Grimm er en PowerBook som han sammen med Jeff Smith (fra Jerome’s Dream) fyller opp med gitarer, pedal steel, blåsere, ’appalachian fiddle’, stemmer, diverse soniske krumspring og elektronisk blipper & blopper. Ut av maskinen kommer både vakre, langsomme, behagelige toner og mer forstyrret, mørk støy. Grimm og Smith klarer på alle måter å balansere lys/skygge, dynamikk og ro på en måte som skaper et helhetlig og en ikke rent lite medrivende stykke plate.
Del 1 åpner svært vakkert, og bunnløst trist, med ”Sorry”. Her er vemodig felegnikk, forsiktig gitarpelling og tungt hengende lydtepper. Man kan dog ane at alt ikke er som det skal være, og kollapset i Grimms personlige liv kan føles gjennom den mørke undertonen allerede tidlig på platen, der en økende spenning, eller intensitet vokser gradvis frem. På ”That I’ve” løftes sorgtunge blåsere over et intenst gitarcrescendo, mens et øyeblikks tilsynelatende forsoning kan oppleves på ”Become”. Det vil ikke vare. ’I’m really sorry I’m making you feel so sad’ hulker en gråtkvalt stemme på ”This”, og det som tidligere kan ha virket som en distansert plate har med ett blitt nesten ubehagelig personlig. ’Sorry That I’ve Become This Monster, I Love You a Lot’ er damens siste hørbare setning, en frase som Grimm tar tak i, forstørrer, gjentar, drukner med voldsomme støyangrep, river i fillebiter og stamper på til setningen blir løsrevne ord blir fragmenterte bokstaver som brenner smertefullt opp en etter en. Det kunne blitt en voldsom avslutning på del 1, men flammen slukner i ”Monster”, som er en retur til den ambiensen vi hørte innledningsvis.
På del 2, ’I Love You A Lot’ skal bitene settes sammen igjen på et vis, og det gjøres ved å følge noenlunde samme logikk og oppbygning gjennom tre seksminuttere. Igjen høres denne navnløse kvinnen, innledningsvis, nå med bare ordene ’I love you’ til ringende tremologitarer, med hengende, dvelende toner. Brytningen kommer med ”You” med brennende knitring som dominerer foran et urolige piano, inntil vi tar avskjed med Grimm på ”A Lot”. Her blåses restene av bålet bort med metronom taktfasthet og tåredryppende blåsere.
Whips er en plate med stemning og spenning, den er stygg og uhyggelig vakker, tidvis vond å lytte til, men med strimer av lys, uansett hvor fattige, som gir den håp og styrke, og ikke minst har den en dybde som bare blir forsterket av den instrumentale bruken. Ord blir fattige. Dette er musikk fra hjertet, rett til hjertet. Bjørn Hammershaug
noise
Pronunciation: /nɔɪz/
noun
1 a sound, especially one that is loud or unpleasant or that causes disturbance:
making a noise like a pig
what’s that rustling noise outside the door?
[mass noun] a series or combination of loud, confused sounds, especially when causing disturbance:
she was dazed with the heat and noise
Wolf Eyes (agitatedrecords.com)
Wolf Eyes
Wolf Eyes har blitt et av de førende bandene innen støyscenen. Deres store crossover-potensial, kombinert med ekstensiv turnering og kontrakt med SubPop har gjort Ann Arbor, Michigan-bandet svært så ettertraktet. Burned Mind (SubPop, 2004) var en triumf for trioen, og i kjølvannet har deres tidligste opptak blitt gjenstand for en større kult. Prisene på eBay vitner om at det finnes urovekkende mange mennesker der ute som er villige til å bruke sparepengene sine på lyder man ellers kan finne på industritomter, kraftverk, eller inne i hodet til dypt forstyrrede mentalpasienter.
Fuck Pete Larson (Wabana, 2002) Der Untergang
Wabana har en pågående serie med nyutgivelser av titler trykket i minimale opplag, som blant annet inkluderer Sunburned Hand Of The Man og Acid Mothers Temple. Fuck Pete Larsen var Wolf Eyes’ cirka tredje skive (tittelen henspiller på en av deres tidlige platedirektører. Jeg har ingen anelse om hva han har gjort, men etter resultatet å dømme var det no’ gufne greier). Albumet ble utgitt i 600 eksemplarer i 2002, og er nok ikke lett å oppdrive nå. Her finnes to utitulerte spor på cirka 25 minutter hver. Og la meg si det først som sist, som relativt interessert i støy og støymusikk, dette er ikke lett å bli klok på. Grunnarbeidet er utført av analogt elektronisk utstyr som stappes ned i en skitten dass ved hjelp av gitarer, hysteriske skrik og hjemmelagde torturredskaper. Hele greia dekonstrueres så av en bulldozer inntil dritten renner ut igjen som musikk. Eller noe lignende.
Fuck Pete Larsen er verken spesielt aggressiv eller voldsomt utagerende, lydene som presser seg frem er mer av langsomt malende og skremmende art. Mer droner, mindre drill for å si det slik. Sammensetning kan virke tilfeldig; mer frastøtende enn tiltalende, mer irriterende enn forlokkende. Særlig spor 2 preges av klipp & lim mellom øvingslokale, limsniffing og et nært forestående krigsscenario. Det er ikke vanskelig å vemmes av innholdet som spys ut. På den annen side er Wolf Eyes så kompromissløse i sin adferd at man bare må la seg fascinere. De tonesetter en verden i kaos, eller i beste fall på vei lukt mot undergangen, med en kompromissløs og humørløs jernvilje. Det gir en underlig effekt å starte en morgen med denne platen, mens fuglene kvitrer harmløst i trærne og solen blunker milde strimer av lys inn gjennom vinduet.
Wolf Eyes tøyer grenser – og det er derfor vi liker dem. Med sin enorme back-katalog sier det seg selv at ikke alt er av største interesse. Og slik vil jeg plassere Fuck Pete Larsen; vel verd å sjekke ut, ikke verd å blakke seg på.
Burned Mind (Sub Pop, 2004) Store-Ulv
Alle som har sett Wolf Eyes live kan skrive under på at det er en uforglemmelig opplevelse, og hvis ørepluggene ligger igjen hjemme sågar en farlig en. Trioen har siden 1997 flere utgivelser bak seg enn jeg kan telle, men siden de aller fleste av dem er utgitt på CD-R eller kassett gjennom knøttsmå labels, så sier det seg selv at de er en hard nøtt å følge.
Med Burned Mind foreligger deres første på et større selskap og en økt anerkjennelse i bredere kretser er vel dermed å vente. Thurston Moore kastet glans over utgivelsen med følgende ord:
’The best record SubPop released since Touch Me I’m Sick, no shit’.
Det betyr det beste fra SubPop på snart 20 år, og det er vel en drøy påstand. Ut fra det jeg har hørt av Wolf Eyes tidligere, så innebærer ikke overgangen den store sellouten, men støyen er mer fornuftig porsjonert og lydbildet er, om ikke rent og ryddig, satt opp med en oppbygning og struktur som er mer tydelig enn tidligere. Det skaper en større sjokkeffekt enn den rene overmanningen som vi finner i ekstremstøyen hos for eksempel japanske Merzbow. For her er også flere partier med vel så effektiv ’ambient noise’. Cabaret Voltaire og Throbbing Gristle pekte vei, Lou Reeds Metal Machine Music, Neubauten, Merzbow og Nine Inch Nails har alle vært i nærheten, i dag er en del likesinnede samlet på etiketten Load Records. Dette er altså ikke den vennligste musikken du bør eie i 2004.
Omslaget gir raskt et tegn på hva vi kan vente oss. Trioen hakker løs på våre skjøre hodeskaller med gitarer og elektronikk i nebbene sine. Låttitler som ”Stabbed In The Face”, ”Urine Burn”, ”Reaper’s Gong” og ”Black Vomit” taler sitt tydelige språk. Stilmessig henter Wolf Eyes ut det beste fra flere kilder med sin kombinasjon av støyrock, industri og elektronisk støy/ekstrem glitch. Her er ingen vers, melodier eller harmonier å knytte seg opp til, det er i bruddet mellom disse elementene Wolf Eyes eksisterer. Sett i en større sammenheng, i skjæringspunktet mellom overflaten (lys, orden, sammenheng) og underverdenen (mørke, uorden, kaos), det kjente og det ukjente. I det perspektivet tilhører de blant de fremste i en genre det gjerne kan være vanskelig å vurdere med ordinære kvalitetskriterier. Støymusikk taler mer enn noe annet til sansene. Spørsmål om dette er ’bra’ eller ’dårlig’ gir liten mening. Men blir man påvirket av musikken. Føles angst, redsel, sinne, glede? Ja, Wolf Eyes etterlater ingen lytter upåvirket.
Merzbow hentet sitt artistnavn fra dadaisten Kurt Schwitters arbeid fra avfallsgjenstander. Det er også en eim av avfall som er urovekkende tilstede på Burned Mind. Se platen gjerne som et bilde på vårt moderne samfunn, hør gjerne musikken som lyden av et pulserende søppelberg som har blitt så stort at det ikke lenger kan ignoreres. Det som er av menneskelige stemmer formes som skrik, lydene som kommer ut stammer fra forkastet elektronisk utstyr som fortsatt piper, skriker og uler når det tråkkes og trampes på, skrikende feedback skjærer gjennom med massive riff og sprenger det som er igjen av elementer. Burned Mind er stanken av både organisk og elektronisk søppel. Hvis ubehag, uro og angst er følelser som er et gode for din musikkopplevelse, er den et mesterstykke. Hvis du søker fryd og glede er du på feil sted, da blir dette mest plagsomt – men det har du vel skjønt allerede.
De ni låtene (+ et bonusspor) gjør sitt ytterste for å kakke hull på menneskets hodeskalle. Etter mitt skjønn har Wolf Eyes lykkes med dette, for med åtte minutter lange ”Black Vomit” spikres den siste spiker i kista med en monoton gravmarsj som siste hilsen, og både jeg som lytter og hele verden rundt meg seiler avgårde som døde skrotter på vei mot ukjent land.
Til slutt en liten bonus i form av nok en smakebit fra deres kommende album No Answers Lower Floors:
Lightning Bolt
Lightning Bolt er bass og trommer. Lightning Bolt er maks lydstyrke. Lightning Bolt er garasjerockens onde hevn. I slekt med japanske støybrødre (Ruins, Zeni Geva), men også med røtter til gromme powersøsken (Melvins, tidlig Nirvana, Hammerhead), thrash (Slayer) og frijazz høres Lightning Bolt kanskje utilgjengelige ut, men sannheten er tvert om. De bringer rocken tilbake til noe opprinnelig, henter ut en urkraft slik kanskje Chuck Berry og Little Richard virket på 50-tallet. Bare bråk og leven for de utenforstående, forbudt og forlystende for de som våger seg inn.
Lightning Bolt (cvltnation.com)
Fra basen Fort Thunder fyrer Brian Chippendale og Brian Gibson opp maskineriet sitt og inviterer over på en grusom ødeleggelsesfest som kan høres fra bakhagen i Rhode Island til langt ned mot New York City. Etter det er over ligger du og vrir deg i spasmer, ørene skjelver og kroppen er maltraktert. Og du tigger jommen meg om mer!
Ride The Skies (Load, 2001) Fight Club
Først og fremst et liveband, Lighnting Bolt klarer også å styre noe av sin høylytte villskap inn på plate. Og Ride The Skies er en primitiv og voldsom opplevelse. Gibsons maskinelle bassriff og vegg av lyd (jeg aner ikke hvordan han får det til, men det høres tidvis ut som en 15 000 watts tanks), Chippendales stemme som av og til sender ut kommandoer som kommer fra en sprukken radio og hans ekstreme dunking – mannen slår jo med livet som innsats i hvert beat, og så det voldsomme øyeblikket da alt eksploderer sammen med overdøvende kraft og styrke. Det gjør dette bandet til noe ganske spesielt. Nå klarer de ikke helt å holde intensiteten, som i det voldsomme tittelkuttet, hele veien ut, og mot slutten er det som om de blir overmannet av seg selv. Uansett, Ride The Skies er en totalopplevelse der Frank Zappa, Ruins, Suicide og Mötörhead kvernes sammen, gjerne i en og samme låt. Og du har nok aldri før hørt Fader Jacob framført i en så halsbrekkende versjon.
Lightning Bolt er verken støy eller kaos, det handler mer om presisjon, timing og dynamikk. Det kan være partier som aller mest er smertefulle, men når de slår til så treffer de deg i mellomgulvet og i hodet og i hjertet, og du føler deg som et medlem i Fight Club, og tar slagene som støter inn i kroppen din med glede. Men først og fremst er Lightning Bolt primal rock’n’roll skrudd på full guffe og fremført med livet som innsats, akkurat slik rock’n’roll skal være.
Wonderful Rainbow (Load, 2003) Assassins
De skjærer inn til beinet, Lightning Bolt: To medlemmer; trommer, bass og kompromissløse ordre fra en sprukken mikrofon skaper nok energi til holde en atomreaktor i drift. Det er det hele, og likevel så totalt. Ingen unødvendige mellompartier, ingen lange ventepauser, ikke noe fancy instrumenter. Med Wonderful Rainbow har de lykkes i å klemme den fryktinngytende, tumultøse kraften de presterer ute blant folk inn på en bitteliten harmløs disc. Det er hemningsløst, komplett vanvittig og det er skummelt vanedannende. Og best av alt – man kan også lytte til det.
De 10 sporene her varierer i lengde fra snaut minuttet til over syv minutter. Også den stilmessige variasjonen gjør Wonderful Rainbow til mer enn en 40 minutter lang torturscene. Det er riktignok partier her av mer kakofonisk art, skjærende feedback og rennende støy, men alltid med vissheten om at før eller senere, helst før, så eksploderer de med en presisjon, dynamikk og kraft som griper hardt rundt ballene dine (hvis du er gutt), slår opp i mellomgulvet og fyker ut av halsen din som et eneste langt primalskrik mens du spreller rundt på gulvet i spasmer og river med deg alt i umiddelbar nærhet.
Noen støt fra Lightning Bolt kan vekke den mest sedate lytter opp fra dvalen som kommersiell musikk daglig forsøker å lure oss inn i. Den vil nok også gå hjem hos de som anser musikk mer som straff enn glede. Punish me, ya bastards.
Power Of Salad & Milkshakes (Load, 2002) The Power Of Sound
Turnéfilmer av denne typen blir som regel utgitt med tanke på et større opplag, og vi seere er dermed vant til følge artister som opptrer i svære haller, omgitt av et hoff og avsondret fra fansen med sperringer og kraftige livvakter. Det kan i og for seg være spennende nok det, men det er jo de færreste forunt å opptre under slike forhold. The Power Of Salad… tar oss med til en verden de aller fleste artister kan relatere seg til, men presenterer et band som er langt mindre kjent for massene.
Med denne 70 minutter lange filmen får vi være med på store deler av Lightning Bolts sommerturné 2001, fra Providence via Texas til California og hjem igjen. Det er en ferd i all sin enkelhet; to lavmælte, hyggelige artister som har spilt sammen siden 1995 drar rundt i en leiebil og deler turnélivet sitt sammen med en kameramann i baksetet som fanger opp detaljer som skitne fingernegler, simple overnattingsforhold, lapping av klær og en flom i Texas. Ganske udramatisk i kontrast til musikken de spiller, men en mulighet til å komme tettere innpå et undergrunnsband og de miljøene som finnes rundt disse. Peter Glantz og Nick Noe som står bak filmen har redigert mye i etterkant, og bygger avsnittene i større grad rundt temaer enn kronologi. Både bilde og lyd er av vekslende kvalitet (vekslende mellom dårlig og crappy), men med det statiske overvåkningskameraet de bruker på mange av liveopptakene klarer de å fange opp noe av den energiske og råe nærheten som alltid vibrerer mellom The Lightning Bolt og deres publikum.
The Lightning Bolt må være et av vår tids mest kompromissløse band. De spiller hardere, høyere og lengre enn de fleste, er et sammenhengende sonisk angrep av ren råskap, energi og urkraft. Maskekledde Chippendale slår nærmest trommesettet i filler hver kveld, av og til skriker han ut noen ord i den ødelagte mikrofonen han har tapet fast inne i munnen sin. Gibson står stiv som en statue med sin monotone plukking på bassen, som gladelig utvikler seg til brutal kakofoni. Duoen utgjør en samlet enhet der improvisasjon og forståelse av hverandres utfall er vesentlig, og selv om nærmest umenneskelig støy er en viktig del av deres uttrykk, er det gjennom dyktighet og timing de vekker til live en begeistring hos de som ser på, og rører ved strenger de færreste band, uansett genre, er i nærheten av.
Kamera står ofte plassert bak Chippendale og fokuserer ned på publikum, og nærbilder av disse er i verd filmen alene. Mens Lightning Bolt forsøker å ødelegge trommehinnene til alle i umiddelbar nærhet er det ikke rent lite artig å følge ansiktuttrykkene og ikke minst bevegelsene til folket. Fra tvil og mistro omvendes de raskt inn i primitive dansescener og tranceaktig adferd. Bolt sitter alltid tett opptil folket, (tett som i 5 cm) og på enkelte scener opphører skillet mellom utøver og tilhører. Alle blir ett, smelter sammen i villskap og glede. Enkelte ser ut som de har gjort i buksa, noen holder seg for ørene i smerte og andre oppfører seg som besatte. Det skjer om de spiller i hippeste Brooklyn eller hjemme hos noen folk på et kjøkken i Lubbock, Texas. Her er det tydeligvis så hett at Chippendale umiddelbart etter konsertslutt legger seg i kjøleskapet og blir der helt til politiet kommer.
Mellom de intense konsertopptakene er det intervjuer med ulike arrangører, publikum og fans (som uforglemmelige Pink & Brown), opptak fra øvingslokalet og kunstnerkollektivet Fort Thunder hjemme i Providence. Det er ikke all verden av ekstramateriale her, men to skrudde animasjonsfilmer akkompagnert av duoen er verd å få med seg.
Vær forøvrig litt forsiktig med å skru opp lyden, det er som nevnt ikke noe hifi-kvalitet på disse opptakene, og akkurat som Lightning Bolt hele tiden truer med å ødelegge ører og sitt eget utstyr kan de også være kapable til å destruere ditt hjemmekino-anlegg i samme slengen.
The Power Of Salad… er ikke den mest avslørende musikkfilmen du vil se i år, men her er det i hvert fall noen scenebilder og konsertopptak som det trolig er lenge siden du både har sett og hørt maken til. Dette er en hyllest til alle hardtarbeidende band, og til alle de ødelagte kroppene som følger i deres farvann – og det er en rockumentar du ikke bør la være usett.
Sightings (Jagjaguwar, press)
Sightings
Brooklyn-bandet Sightings er allerede syv plater ut i sin karriere. Da jeg i 2004 beskrev dere tredje skive, Absolutes, var det med referanser til industriell støy, et maskinelt armageddon av lo-fi no wave der larmende skrik og buldrende kaos var formildende trekk. De er veteraner innen sitt særegne uttrykk, men holdningen er fremdeles utforskende – og ikke minst stadig i utvikling.
Absolutes (Load, 2003) Metal Man Machine Music
Utenfor der jeg bor er de i ferd med å rive ned store bygninger. Hver dag dirrer hele kvartalet av tunge kjøretøy og redskaper, byggverk knuses, støv og røyk vitner om det som en gang var. Da jeg her en dag åpnet vinduet for å ønske dette vårens fuglekvitter velkommen var det sammen med NYC-bandet Sightings på øret. Det merkverdige var at lytteropplevelsen ikke ble ødelagt av alt levenet på gata, snarere tvert i mot. Det var ikke bare vanskelig å skille mellom buldrende gravemaskiner og bulldozere som dekonstruerte bygårder, og det som kom ut av høyttalerne innenfor. Faktisk så passet de to lydformene merkverdig godt til hverandre, og bidro til at skillet mellom støyende arbeid og ditto musikk opphørte. Art by accident, med andre ord.
Jeg lukker likevel vinduet i et forsøk på å beskrive den mer kunstnerisk bevisste delen av musikken. Sightings er en trio fra New York, og Absolutes er deres tredje utgivelse. Her snakker vi om ekstrem terrorstøy frembragt av kun gitar, bass og trommer – ikke store maskiner og elektrisk verktøy. Med hjelp av såpass enkle virkemidler skaper de et helvete som bryter ned, river og ødelegger alt rundt seg, knuser vinduer, sparker inn vegger og borer så kraftig at murveggene flises opp. Deres kompromissløse form for lo-fi no wave og hvit støy gir begrepet skitten arbeiderklasserock en ekstra dimensjon.
Absolutes åpner med fryktinngytende iver (“White Keys”), men når de tre herrene får tenkt seg litt om så tar de det mer med ro og går møysommelig til verks. Med drill, slegge og vinkelsliper tar de for seg rom for rom, eller skal vi si låt for låt, og knuser alt med ukuelig vilje. Arbeidslederens stemme bryter av og til gjennom, men bare som sprukne skrik som knapt nok er hørbare over larmen rundt. Det sier seg selv at det ikke er mye rom for melodier eller ordinære strukturer her. Alt braker sammen og faller i hop i buldrende eksplosjoner, men det er også en energi og en maskinell rytme i dette tilsynelatende kaoset som avslører at her skjuler det seg spor av møkkete primalrock langt, langt der inne.
Absolutes er ikke en plate for dagen derpå eller noe man setter på for å slappe av. Det herjer en intens smerte over det Sightings driver med, men for de som søker det ekstreme så er dette absolutt en godbit, være seg i små doser eller på maks styrke som en overmannende opplevelse. Platen kan også leses i en større sammenheng; en lydcollage av en verden i kollaps, som bilder av en skrekkelig fremtid, et nihilistisk uttrykk. Enten-eller, Absolutes er lyden av et band som faller sammen etter måneder med endeløs jobbing der alt av lydanlegg for lengst er sprengt i småbiter – det er musikk i sin ytterste konsekvens som tvinger deg til å ta stilling også til det ubehagelige. Og en plate en reddhare som meg nok ikke kommer til å slite i filler.
Utgiver er ikke overraskende Rhode Islands Load Records (Lightning Bolt, Neon Hunk, USAISAMONSTER), Amerikas fremste selskap innen kompromissløs støy og voldelig atferd. Til og med i dette selskapet er Sightings for noen utskudd å regne.
City Of Straw (Brah, 2010) Huffing, puffing and blowing it all to pieces
På City Of Straw møter vi et band som fremdeles er opptatt av drillende lyder, boring og diverse former for knasende leven. Vi møter også et band som har beveget seg langt opp mot et mer – melodisk er å ta litt hardt i – men et gjenkjennelig uttrykk målt mot ordinære rockstrukturer. Uten å kjenne deres to foregående plater, Mark Morgan har funnet en renere stemme, med mindre skrik og skrål denne gang. Da han vrenger innsiden blir det nærmere despvokalen til Jesus Lizards David Yow, andre steder, som på det forstyrrede og litt for lange tittelkuttet fremstår han mer i tråd med beksvarte predikanter som Nick Cave (Birthday Party) eller Alan Vega (Suicide).
Det gjenspeiles også i musikken. De viser gjerne sin mer trasha side med rene i-trynet-låter av punka energi, men den creepy støyen er vel så ofte porsjonert ut i en mer minimalistisk, nærmest rytmisk form. Tenk New York tidlig på 80-tallet med no wave og post-disco, et lite opplyst sted der Glenn Branca møter Liquid Liquid. Resultatet er slående. Sightings makter å bringe elementer sammen på et vis som er både egenartet, medrivende og forstyrrende. Det glassklare lydbildet gir ytterligere en effektfull virkning. Det er ikke det glade kaos som råder her, men utspekulerte doseringer og målrettede soniske støt. Det kan høres ut som et elektronisk virvar til tider, men Sightings er ganske enkelt en powertrio med gitar, bass og trommer. En form som igjen har vist seg å være skrekkelig vital.
Sightings kan sies å være et brobyggerband mellom støy og rock, men det hverken på bekostning av noen av grenene eller deres egen utvikling. Snarere tvert om. På skuldrene til giganter ser de fremdeles nytt land.
Sten Ove Toft: Lit De Parade (Vendlus/Roggbiff, 2007)
”Noise Not Music” er en låt av amerikanske Wolf Eyes, en av de fremste representantene i grenselandet mellom støy og støyrock av i dag, hvis tittel viser til nyansene som fremdeles eksisterer mellom ’støy’ og ’musikk’. Mens støyrockere (som Sonic Youth, Lightning Bolt, eller våre egne Årabrot) bruker rockens språk som fundament, går støymakerne et skritt videre; oppløser rockens strukturer og utfordrer vedtatt musikkteori. Melodilinjer, harmoni, rytmemønster og intervaller blir satt på sidelinjen til fordel for fraværet av klare strukturer og andre ’ikke-musikalske’ elementer.
Støy i musikk er i seg selv et vidtfavnende felt med en historikk som minst kan spores tilbake til Luigi Russolo tidlig på 1900-tallet, videre til komponister som eksperimenterte med atonalitet og dissonans (Schonenberg, Varèse, John Cage, senere Schaeffer med sin musique concrete og Karlheinz Stockhausens elektroniske musikk), og teorier som at all musikk er lyd og alle lyder er musikk. Disse foregangskomponistene la mye av grunnlaget for utviklingen av støymusikk (la oss holde fast ved begrepet) i moderne tid, som med unntak av Arne Nordheim ikke var påvirkninger som nådde hit før på 80-tallet. Tidlige innovatører som Famlende Forsøk og Andrej Nebb kan nevnes blant artister som tidlig fant inspirasjon i industri og no wave. Sentralt står miljøet rundt dbut og Origami, med for eksempel Tore H. Bøe og Kai Mikalsen, og senere Helge Sten (Deathprod) og Lasse Marhaug som preger dagens norske scene.
Sten og Marhaug representerer to ulike retninger innen støymusikk, og begge har vært innflytelsesrike i Norge. Sten med sin organiske, minimalistiske tilnærming og Marhaug som med sin bakgrunn fra metallen, oftere har presentert støy slik mange forbinder begrepet i forbindelse med musikk; som noe forstyrrende, alarmerende, fysisk krevende og intenst: noise – nausea.
Med tiden flyttes grenser for hva som oppfattes som støy. I en tid der industrialiseringen og samlebåndsproduksjon er over og radioapparatet tør være en relativt velkjent innretning stilles nye ’krav’ til relevans. Vi har fått stadig mer ekstreme varianter av støy (white noise, harsh noise, noisecore), som har nådd et nivå og har en historie som ikke lenger er avantgarde i seg selv. Nå som alle lyder er musikk, all musikk er like mye verd, hva skal da til for å lage støymusikk som bryter med det vedtatte og sier noe om vår tid?
Sten Ove Toft (fra Haugesund) har rukket å bli en veteran i den norske støyscenen, om ikke like velkjent som Marhaug, med bakgrunn fra blant annet Norwegian Noise Orchestra, Røyskatt, Waffelpung og Ryfylke. Han er dessuten involvert i musikk som interessert entusiast, og kan stilles medansvarlig for en rekke av de mer spennende konsertene som arrangeres i Oslo (gjennom serien Dans For Voksne). Han er ikke kjent for å pumpe ut solomateriale i like heseblesende tempo som visse andre i kretsen, så det er verd å ta notis når han nå leverer fra seg Lit De Parade.
Det mørke omslaget, der bare omrisset av en bygning så vidt kan skimtes (slakteri, likhus?), ønsker oss velkommen til hans verden. Vi skal altså inn i mørket. Toft framstår ikke her som en ekstremist som tyr til billige sjokkeffekter, men maner heller fram urovekkende bilder avbrutt av korte sekvenser med støy for å frigjøre en trykket stemning av ubehag. Det er noe avventende over musikken og foruroligende i oppbygningen som krever god tid for lytteren, som gjerne bør isolere seg fra omverdenen med hodetelefoner og høyt volum under avspilling. Da kommer detaljene opp i dagen, og ikke minst kan tankene spasere fritt og danne en høvelig hodefilm til denne musikkens mange avskygninger.
Det er mulig å plassere Sten Ove Tofts uttrykk et sted mellom Sten/Marhaug i den norske tradisjonen. Materialet er preget av helhetstenkning og planlegging, der kontroll og strukturer spiller en likeverdig rolle som kaos og forstyrrelser. Det er partier her som har mer til felles med ambient, som er rent ut vakkert, men også mer ubehagelige høyfrekvenser og tung, langsom industriell pust. Spenningsfeltet Toft skaper befinner seg nettopp her, i møtet mellom lange, dvelende droner, forsiktig knitter, vrengte feltopptak og harsk, flammende støy.
Dette er en form han er kjent for også fra tidligere utgivelser. Grepene er dermed utprøvd før, og han tilfører ikke selve stilen eller sin egen karriere noe revolusjonerende. Men han behersker formen og tjener på tålmodighetens kraft, en insisterende vilje og evnen til å skue inn i et mørkt sinn. Toft bør likevel være mer enn kapabel til å utfordre seg selv i enda større grad også som soloartist. Lit De Parade byr ikke på noen overraskelser utenfor gitte rammer. Det gir et noe akademisk, konservativt inntrykk, som kanskje et par overløpere fra andre miljøer kunne bidratt til å oppheve. Sett i lys av den norske støytradisjonen føyer denne seg dermed mer inn, enn å representere noe brudd. Isolert sett og under de rette forutsetninger er Lit De Parade en tidvis rystende opplevelse.
Sten Ove Toft befinner seg i grenselandet, the twilight zone, mellom lys og mørke. Da taler det til hans store fordel at han ikke har endt opp med en plate som bare er grå og disig, men som snarere fremhever kontrastene. Filmversjonen gis 18-årsgrense!
Hair Police
Lexington, Kentucky-bandet Hair Police kjennes i støykretser som relativt likesinnede med Wolf Eyes, Sightings og Neon Hunk. De har siden sin spede start hjemme i kjelleren tidlig gitt ut en rekke plater og på kort tid skaffet seg et hedersnavn blant de av oss som er tolerante ovenfor dekonstruksjon og angstfremkallende lydcollager. Turnévirksomhet med Sonic Youth har heller ikke dempet hypen rundt denne trioen.
Drawn Dead (Hanson, 2005) Tsjernobyl
Enkelte plater er av slik art at man skal være ytterst varsom før man begir seg ut på lyttetur. Drawn Dead er eksempel på en skive man i hvert fall ikke bør sette på mens man opererer tungt maskineri, justerer finelektronikk eller sliter med søvnvansker. Det du får servert her kan gå rett inn i nervesenteret og slite kroppen din i småbiter. Eller du vil riste på stereoanlegget ditt til det faller fra hverandre og lure på hva i huleste som er i veien. Er du fortsatt med?
Drawn Dead er utgitt kun i 1000 eks. på Hanson Records, som drives av Wolf Eyes’ Aaron Dilloway. Utgivelsene hans kjennetegnes gjerne av enkel estetikk, og dette er intet unntak. Eneste tegn til informativ tekst finnes på innsiden, linjen ’I woke up this morning to find myself drawn dead’ angir noe av humøret her. Det er en uhyggelig, mørk ekstremisme over disse fire utitulerte sporene/30 minuttene. Musikken høres ut til å være improvisert og bearbeidet i et atomkraftverk fra helvete og mikset i et torturkammer. Det er ikke nødvendigvis voldsom eller plutselig dramatikk over Drawn Dead, mer en konstant, nærmest ambient trussel. Brennende knitring avløses av plagsomme borrelyder, noe som knuses, utstyr som ødelegges, forråtnelse og undergang. Som Hanson selv sier det: ’This record is so dark, you can smell the burning flesh and will have to shake the human ash from your clothes after each listen.’
Drawn Dead følger dermed bandets trend fra støykaos over mot mer presis og målrettet industriell larm. Og det er jo vel så effektivt. Lavbuldrende gitar-feedbacks, vrengt metall og underliggende hvit støy danner grunnlaget for denne post-industrielle trippen. Konstant og noe likelydende er den, og det hadde ikke skadet med en forløsende utblåsning eller to, bare for å bli påminnet om at man tross alt er i live, mener jeg.
Det krever med andre ord sin mann å sette på denne platen. Men av og til, når man er i stemning for total ødeleggelse og kollaps så kommer den absolutt til sin rett. Velbekomme.
The Skaters (holymountain.com)
The Skaters
Høyprofilerte og San Francisco-baserte The Skaters gjorde seg høyst bemerket for både sine voldsomme liveshows og mange og varierte utgivelser. Bestående av Spencer Clark og James Ferraro, utga The Skaters en haug med skiver midt på 2000-tallet. I 2013 snakkes det om en mulig reunion.
Gambling In Ohpa’s Shadow (PseudoArcana, 2005) Sonic youth Gambling In Ohpa’s Shadow er delt i fem deler, men kunne like gjerne bestått av én sammenhengende helhet. Sentralt står forvrengt chanting og desperate hyl, mens et treskverk av feedback og grovbygd støyslaps loopes gjennom et destruert maskineri skrudd på fullt volum som spilles inn på en slitt opptakskassett i en mørk kjeller langt på natt et godt stykke utenfor folkeskikken. Det bør være unødvendig å si at resultatet er både voldsomt og krevende, men samtidig er det noe tribalistisk over The Skaters som gjør de mer enn bare frastøtende (i positiv forstand). Dunkle rytmer fra åndeverdenen ramler rundt som spøkelser et sted der i bakgrunnen og skaper en folkloristisk tilhørighet, særlig fremtredende på spor 4. På over kvarterlange ”Lattice Pursed Lips” (det eneste sporet med tittel) beveger de seg også i partier over mot mer ambient/industri som ytterligere underbygger en generell ubehagelig stemning.
Det er likevel den umenneskelige kontinuiteten i støybildet som er platens sentralnervesystem, og man må orke å gå inn i dette mylderet av uro for å finne en slags struktur som (kanskje) tar form etterhvert. Jeg oppdaget til min store overraskelse at jeg holdt pusten første gang jeg hørte platen i sin helhet, og det var godt å nyte både stillheten og mine egne åndedrag da den tonet ut.
Det høres ut som James Ferraro og Spencer Clark slakter store rovdyr med sine instrumenter, med mikrofonen godt plassert i buken og blodsmak i munnen kan vi ta del i dette ofringsritualet av et album.
Robedoor (secretdecoder.net)
Robedoor
Robedoor er Britt Brown og en fyr (eller dame?) ved navn Alex som holder til i Los Angeles, men som etter alt å dømme trives best med gardinene godt trukket for solskinnet på utsiden. Her er ingen blå himmel og grønne plener, kun grå betong og svart aske. Med andre ord, slik vi helst liker det!
Rancor Keeper (Release The Bats, 2007) Zombie Holocaust
I likhet med sine mange støybrødre og -søstre nøler ikke akkurat Robedoor med å sende sine opptak ut på markedet, det er en del av støymusikkens vesen å pumpe ut utgivelser like raskt som andre bytter radiokanal. Det er kult så lenge man ikke er hardcore samler, men gjør det også litt vanskelig å vurdere de enkelte utgivelsene opp mot hverandre. I hvert fall når man ikke, som i dette tilfellet, har hørt noe særlig fra bandet tidligere. Dette er altså en jomfrutur, og jeg liker det jeg hører.
Britt & Alex lager ikke skrikende støy, mer en slags konstant masse som sakte beveger seg inn i mørket. Et rumlende trusselbilde henger ved alle de fire sporene/40 minuttene, som ikke blir like majestetisk som Sunn, men som deler noe av deres hettekledde munterhet. ‘Marerittaktige droneritualer’ og ‘en okkult atmosfære’ er da også helt konsise beskrivelser brukt om dette bandet (i dette tilfellet plateselskapet), og det leder tankene over mot bilder det er vanskelig å bli kvitt etter par netter i Robedoors selskap. De tviholder, slipper aldri taket, holder lytteren fast med et jerngrep, til og med når de trekker pusten (som i Penitent Runes, syv minutter med industriell ambient). Det er nærmest en slags selvplagende ondskap som lyser over våre to unge venner fra California. De skaper en konstant guffen følelse av at noe fryktelig snart kommer til å skje.
Himmelen mørkner og snart er det natt, var det ikke en bevegelse der borte fra den øde kirkegården. Er det kistelokket som knirker – eller er det bare vinden? Og resten kan du tenke deg til selv, og om fantasien ikke strekker til, vil nok Rancor Keeper sørge for et par søvnløse netter tør jeg mene.
Closer To The Cliff (Interregnum, 2008) Mørkets hjerte
For en herlig grufull plate! Los Angeles-duoen Robedoor overgår seg selv med disse fire sporene som synker dypt, dypt ned i mørkets hjerte. Svart ambient, doomdroner og kvernende materie av støy danner dette skrekkens filmscenario. Handlingen utspiller seg med ytterst langsomme bevegelser på vei mot det ukjente, klimaks er langt unna og slutten blir alt annet enn lykkelig.
Closer To The Cliff slippes av norske Interregnum, er mastret av Lasse Marhaug og den lekre platen droppes i et opplag på usle 300. Disse venner av Skandinavia bør ha stort nedslagsfelt her i det arktiske nord. Dette er musikk så langt fra hvite strender og håpefull himmel som det strengt tatt er mulig å komme. Mange av begrepene brukt om Rancor Keeper er like gyldige her (konstant masse, rumlende trusselbilde, marerittaktige droneritualer, okkult atmosfære). Closer To The Cliff er ingen skarp dreining for Robedoor, men enda skumlere, enda svartere og man sitter faktisk igjen med flere nupper på nakken denne gang.
Mens Robedoor tidligere var noe mer eksplosjonsartet og utagerende står de her igjen som det motsatte. Hudløse skrik skjuler seg i den massive deigen av uformelig uhygge som kverner og går. Sjekk særlig killeren ”Cocoon Of The Cross”, et slags vanhellig møte mellom Sleep, Aphex Twin og Wolf Eyes og en liten smak på hva slags heksebrygg disse to er kapable til å skape. Kvarterlange ”Tethered Outside Creation” imploderer med nådeløs kraft, og det er her, midt i dette iskalde mørke mens en knoklete hånd banker på en morken dør, at det blir klart: Robedoor lager ikke bare skumle og slemme toner, de lager også uendelig vakker musikk.
Robedoor har med dette tatt ett skritt nærmere kanten av stupet. Jeg tør ikke tenke på hva som finnes der nede i mørket.
Daughters (Hydra Head, press)
Daughters
Daughters har musikalske røtter i grindcore/mathrock, men har i løpet av de siste årene beveget seg mer mot slarkete industriell støyrock (Big Black, Jesus Lizard), noise-etiketten Amphetamine Reptile (Hammerhead, Guzzard), ståpårock (Hot Snakes) og bysbarn i Providence’ bråkescene (Lightning Bolt). For eksempel. De finner kanskje ikke opp kruttet, men har en holdning som om de tror på det selv. Det smitter over på lytteren.
Daughters (Hydra Head, 2010) Freser av gårde
Siden det er vanskelig å hoste opp noe som låter direkte ’nytt’, kan man i det minste hygge seg med band som spiser fra samme bord som ens egne favoritter. Daughters går til angrep på sine egne låter med kompromissløs kraft og spastisk energi. Men det som kunne endt i fullt rabalder koordineres med sylskarp presisjon. Det er lett å la seg imponere over deres herjinger – i hvert fall i platens første halvdel. De raser avgårde med nesten uanstendig utholdenhet, særlig drevet frem av Jon Syversons imponerende pedalarbeid bak trommene, støttet av grom gitarsaging, huggende riff og et tungt groove som tigger om action.
Det ville ikke vært unaturlig med en vokalist av screamo-karakter oppe i dette, men Alexis Marshall synger i stedet med den litt maniske desperasjonen som i sin tid kledde Jesus Lizard. Det er et trekk ved Daughters som bare øker effekten av dette er musikk laget av mennesker. Det er et sjelsliv i dette bandet som er mer effektfullt enn om de skulle fremstått mer ’perfeksjonerte’. Den maskinelle biten kommer uansett frem i det konstant urolige bakteppet av industriell kollaps, ikke helt ulikt The Locust, som bidrar til å fylle siste rest av tomrom.
Dette er en filleristende, sentrifugerende opplevelse av en plate, men uten de store avvik fra formelen er det fornuftig at Daughters selv kjenner sin begrensing. 28 minutter med dette er akkurat passe når turen er såpass halsbrekkende.
Hijokaidan
Da Hijokaidan ble dannet var Oddvar Nordli statsminister i Norge, Jimmy Carter spiste nøtter i Det hvite hus og Argentina var nettopp blitt verdensmestere i fotball for første gang. Det er altså en stund siden ekteparet med de klingende navnene Jojo og Junko startet sin ferd ned støygata i Osaka. De har aldri sett seg tilbake.
Polar Nights Live (Pica Disc, 2008) Til ørene detter av
Hijokaidans musikalske rammeverk og historiske linjer bør rulles opp av kjennere med større tilknytning til bandet enn undertegnede skal skryte på seg. For de uinnvidde er det greit å fastslå med en gang at Hijokaidan bedriver støy av den intense, smertefulle og bråkete typen.
Hijokaidan regnes som legender innen sitt felt. Det skyldes nok både deres ekstreme vesen, lange karriere, det faktum at de sjelden spiller utenfor hjemlandet og ikke minst at de i motsetning til mange andre i genren ikke pøser ut en ny plate hver tredje uke. En ny utgivelse regnes dermed som en aldri så liten begivenhet.
I 2006 var vi så heldige å ha besøk av Hijokaidan i Oslo, i forbindelse med allEars-festivalen. Alle de tre kveldene med bandet ble fanget opp på DAT av Radio Nova, og leveres nå i plateform av Pica Disk. De tre kuttene, hver på cirka en halvtime i lengde, fremføres av Jojo og Junko som duo (hhv. gitar og vokal), Jojo og Per Gisle Galåen (begge gitar) og til slutt Junko og Sten Ove Toft (hhv. vokal og elektronikk).
”No Oslo No Harm” er Hijokaidan i duoformat, og det er en ganske ekstrem opplevelse. Her er ingen rom å gjemme seg, ingen skott å trekke pusten bak. Et hvitt teppe legges umiddelbart rundt ørene i det Jojo destruerer gitaren og Junkos frenetiske, skingrende smertehyl smelter sammen. Med unntak av øyeblikk med hylende feedback finnes det lite kos her. Har du lyst til å titte inn i helvete? Vel, her sparkes døren åpen med et brak og du dras inn i flammehavet enten du vil eller ei. Noe upraktisk å høre på for oss med gryende øresus!
Jeg foretrekker nok heller ”Book Of Changes” til kveldskosen. Dette er en gitarveksling mellom Jojo Hiroshige og Per Gisle Galåen (DEL, Birds) av mer dvelende psykedelisk art som gradvis øker i intensitet og de to danner et sammenfallende totalitært regime av gitarterror.
Den siste kvelden med Hijokaidan i Oslo var en konstellasjon bestående av Junko og Sten Ove Toft. ”Le Rayon Verte” heter stykket, som er et besnærende møte mellom kvinnelige hyl og elektronisk tortur. Igjen, krevende, desperat og ytterst intenst, men på en merkverdig måte også ganske befriende. Det er som om alle gitte konvensjoner opphører til fordel for et anarkistisk kaos; etter atomreaktorens nedsmelting er det ikke en gang spor etter aske når det endelig blir stille. Junkos hyl er i dessuten noe av det mest skremmende du får høre på plate i år.
Polar Nights Live er kanskje ikke beregnet for hvermannsen, men som dokument over et ustoppelig, innflytelsesrikt og unikt band er dette en plate som brennmerker seg inn i samlingen.
Skull Defekts (Off Festival)
Skull Defekts
Göteborgduoen Skull Defekts ble dannet i 2005 og består av Henrik Rylander, med en fortid fra blant annet salige Union Carbide Productions på 80-tallet, og Joakim Nordwall som kjennes fra Kid Commando og andre konstellasjoner. De har allerede en saftig diskografi bak seg, ikke minst med CD-R og singler. Skull Defekts har gradvis beveget seg mot et mer rytmisk fundert uttrykk, preget av minimalistisk noise i tradisjonen fra New Yorks dansestøy-scene tidlig på 80-tallet, men de har hele sin karriere fremstått som et band som beveger seg mellom mange slags ytterkanter. Det er ikke unaturlig å høre Skull Defekts inn i konteksten til relativt ulike band som Oval, Prurient og 23 Skidoo.
Skkull (Release The Bats, 2007) Wall-E’s mareritt Skkull er en repeterende og minimalistisk totalopplevelse, med mye skrapende, knitrende og raslende lyder, elektroniske støypartikler og pulserende, sirkulære lydtepper. Det gir en forstyrrende miks som både minner om Kevin Drumm eller Lasse Marhaugs elektroniske utgravninger, men også med et noe mer organisk lydbilde som nærmer seg støyrocken til for eksempel Sightings og Hair Police. Jeg er ikke sikker på om lydene jeg hører kommer fra elektronisk søppel eller strømførende instrumenter, men det er kanskje også noe av poenget. Noe av ulyden fremskapes nok også av Jean-Louis Huhta som bidrar på maskiner og diverse perkusjon på denne utgivelsen.
Det er et kjølig mørke som males frem på Skkull, en monoton kraft fra en industriell slagghaug, der Skull Defekts fremstår som en slags Wall-E som rydder opp etter kollapset. Ting settes i system, i ordnede rekker, men det skjer likevel med en følelse av at byggverket som skapes tilhører en annen, ukjent tid og er skapt av uvisst materiale.
The Drone Drug (Release The Bats, 2008) Mannevondt The Drone Drug er ikke så helt ulik. Også denne søker å finne energien i langtrukne droner, om enn i enda strengere former, illustrert med tittelen på det lange førstesporet: “Bone Tone”. Dette er beintoner med den samme durende og dunkende lyden som kommer fra en sentrifuge, pluss statisk knitter og elektroniske skrapeulyder. Første gang jeg hørte låta forbannet jeg naboen som måtte vaske klær så sent på kvelden!
Nestentittelpsoret “A Drone Drug” tar det enda et skritt… ja, skal vi si videre? Dette er snakk om én eneste langstrakt – og meget ubehagelig – dur, en mellomting av en konstant borrelyd og et elektrisk anlegg som er forlatt og står skrikende i ensom majestet. I 17 samfulle minutter. Jeg kan ikke være med på denne tålmodighetsprøven altfor ofte. Dette er anti-ambient, musikk der drømmer blir til mareritt.
Noe mer bevegelse i form av puls og frekvensskifter er det å spore på “Day One Is Done” og “Skull Addikt”, men over hele platen er det en trykket og tett atmosfære av undergang som gjør den vred å høre på. For dette er ikke toner som skal behage lytteren. Det kan være en hensikt hederlig nok. Men jeg lar meg heller ikke påvirke på noen særlig annen måte enn at den murrende hodepinen tiltar sakte men sikkert. Men sleng innpå et par valium og du vil ha time of your life med denne.
The Drone Drug – og til en viss grad Skkull – representerer noen av de mer mannevonde sidene av Skull Defekts. For noen vil det være himmelen, men ønskes en mer ‘rocka’ utgave anbefales Blood Spirits And Drums Are Singing fra 2007.
Yellow Swans
Yellow Swans går under mange navn. Dove Yellow Swans, Damaged Yellow Swans, Dynasty Yellow Swans – og et vell av andre varianter som starter med D. Visstnok for å reflektere at de ikke er et band som står musikalsk i ro, men er et prosjekt i kontinuerlig utvikling. Uansett navn, dette er (i støykretser) den legendariske Portland-duoen Pete Swanson (også fra folkbandet Badgerlore) og Gabriel Saloman. Bandet har siden tidlig på 00-tallet vist seg å være riktig så allsidige, og har en ekstremt høy utgivelsesfrekvens (slik støy/improvister gjerne har). Slipp på fine etiketter som Three Lobed, Load, Fuck it Tapes, Important og Mort Aux Vaches vil få enkelte til å nikke anerkjennende (det er de samme som allerede kjenner til bandet fra før, tipper jeg), og den sier også noe om deres panoramablikk.
Going Places (Type, 2010) Krattstøy Going Places gis ut på elegante Type, en etikett som gjerne forbindes med musikk av den sofistikerte, eh, utdannete typen. Joda, Yellow Swans går definitivt steder.
Her beveger de seg inn i den vakre verden av ambient støy, som mer billedlig forklart gir følelsen av å sveve i de øvre himmellag på en spikerseng. Ikke direkte nytt, hva er vel det i denne grenen, men det er usedvanlig deilig å krype inntil høyttalerne med disse lydene rundt seg. Her krysses den organiske råttenskapen til Wolf Eyes med pulsen til Oval, her møtes Tim Heckers nattlige mareritt med Fennesz’ gitarvegger på en plate som liksom aldri faller til ro, men som bygger seg sakte opp i bølge etter bølge, båret frem av krefter beslektet både mot innadvendt shoegaze, metall og destruert folk.
Ekstremt levende, hele tiden i bevegelse og med lag på lag av droner og elektrisitet, konstant ubehag, men også med en form for fredfylt ro. Dette er ikke en eksplosiv plate, mer en time av kontemplative implosjoner. Tross sin stemning av øde wasteland, Going Places er en krattskog av en plate. Stikk hodet inn, og du blir dyttet ned i kaninhullet og kastet inn i en merkverdig, surrealistisk verden.
Yellow Swans skal nå ha skilt lag, og om dette er deres siste plate så er det en fantastisk svanesang.
Blue Sabbath Black Cheer (Joe Mabel, Wikimedia.commons)
Blue Sabbath Black Cheer
Seattle-duoen Blue Sabbath Black Cheer er ikke umiddelbart beslektet med Black Sabbath eller Blue Cheer, i hvert fall ikke musikalsk. De driver med støy. Ikke av den harshe typen, men mer av den organisk råtnende sorten.
Crows Eat Eyes From The Leviathans Carcass (Release The Bats, 2009) Cujo
Fin fuck you holdning på dette bandet: Helsvart cover, låtene har stort sett ingen titler (med unntak av “Maggot”, “Genocide” og slikt) og deres eneste synlige venn på MySpace er marihuana. Dette er ikke en gjeng som gir ved dørene, men så spiller de da heller ikke musikk som innbyr til slektstreff eller vorspiel.
Albumtittelen står ganske godt til bandnavnet. Dette er musikk som illustrerer slike muntre bilder; malende, urovekkende og destruktive tablåer fremskapt i hovedsak av elektronikk, tapes og dyrisk lidende stemmer pakket sammen i en helsvart smørje som ikke gir rom for lys. Horror noise kalles det også. Kvarterlange ”Borre Fen/Untitled” er et bra eksempel på at det i grenselandet mellom dødt og levende kan skapes mye skummelt, et slags rabies-mareritt fra helvete dette. Skummelt som fy. Jeg liker det!
Ved nærmere lytting avdekkes flere lag i musikken, rytmiske tendenser og en viss sans for dynamikk i lydbildet som gjør bandet ganske spennende å følge, der elementer fra dark ambient, industri og musiqe concrete alle spiller inn. Det er generelt mye variasjon her, og det skyldes nok også til en viss grad at Crows Eat Eyes…er en samler av høydepunkt med materiale både fra liveopptak, singler, kassetter og LP (tittel: Untitled), samt uutgitte spor.
Med andre et overordnet innblikk i hva denne duoen driver med. Og den er kun utgitt i 500 eks. og kledd i en lekker svart pappboks. Så kjappa på.
Hild Sofie Tafjord er kjent fra en rekke band og konstellasjoner, blant annet Fe-mail, SPUNK, Agrare og Trinacria. Nå er hun aktuell med sin første soloplate: Kama utgis på Lasse Marhaugs plateselskap Pica Disk, og er en sammenhengende koloss på 40 minutter som presenterer oss for en artist som med tydelig signatur langt på vei overskrider grensene mellom støy, improv, elektronika og moderne komposisjon.
Vedvarende droner
Look out the window. And doesn’t this remind you of when you were in the boat, and then later than night, you were lying, looking up at the ceiling, and the water in your head was not dissimilar from the landscape, and you think to yourself, ‘Why is it that the landscape is moving, but the boat is still’?
Boxhead Ensemble: Quartets (Atavistic, 2003)
Scott Tuma: The River 1 2 3 4 (Truckstop, 2003)
Birchville Cat Motel: Gunpowder Temple Of Heaven (Pica Disc, 2008)
Ctephin: Maaseh (gnosis) (AntiClock, 2005)
Beneath The Lake: Silent Uprising (Glass Throat, 2005)
Celer: Pockets Of Wheat (Soundscaping, 2010)
Shawn David McMillen: Catfish (Tompkins Square, 2006)
The Wind-Up Bird: Whips (The Music Fellowship, 2003)
noise
Fuck Pete Larson (Wabana, 2002)
Burned Mind (Sub Pop, 2004)
Ride The Skies (Load, 2001)
Wonderful Rainbow (Load, 2003)
Power Of Salad & Milkshakes (Load, 2002)
Absolutes (Load, 2003)
City Of Straw (Brah, 2010)
Sten Ove Toft: Lit De Parade (Vendlus/Roggbiff, 2007)
Drawn Dead (Hanson, 2005)
Gambling In Ohpa’s Shadow (PseudoArcana, 2005)
Rancor Keeper (Release The Bats, 2007)
Closer To The Cliff (Interregnum, 2008)
Daughters (Hydra Head, 2010)
Hijokaidan
Skkull (Release The Bats, 2007)
The Drone Drug (Release The Bats, 2008)
Crows Eat Eyes From The Leviathans Carcass (Release The Bats, 2009)
The Big Beast 