Devendra Banhart ble gravd fram i en bortgjemt låve nede i Mississippi et sted av Michael Gira (fra Swans), der han hadde ligget nedgravd i jord og støv siden en gang på 30-tallet. Da Gira dro ham med seg ut viste det seg at han hadde lommene fulle av snåle folkviser og historier, at han egentlig var født i Texas i 1981, hadde bodd noen år i Venezuela og senere i Los Angeles. Gira ble så gira av det han hørte at han uten å skrape bort tidens tann like gjerne ga ut rubbel og rask på sin egen label Young God. Resultatet var en av 2003s aller mest særegne utgivelser av noe som hørtes ut som obskur amerikansk folkemusikk anno 1932 krysset med Marc Bolan. Oh Me Oh My… (og en lang hale av ord) hadde en merkelig sterk holdbarhet og magnetisk tiltrekningsevne, og sammen med EP’en Black Babies etablerte Banhart seg som en av de mest interessante unge amerikanske folkartistene på lang tid. Dette er omtaler fra hans første skiver, alle skrevet i tiden rundt release.

Oh Me Oh My… (Young God, 2003)
Det er bare å merke seg navnet Devendra Banhart først som sist. Han har knapt fylt 20, og har gitt ut en av de mest bemerkelsesverdige debutplatene jeg har hørt på lang tid. Omstreiferen høres ut som en etterlevning fra den tiden Alan Lomax og Harry Smith trålet markene i sørstatene på jakt etter røtter, funnet i en låve uten særlig kontakt med den moderne verden siden hine hårde dager. Han låter ubesudlet og autentisk, og er ikke helt umiddelbart lett å plassere i vår tids tettpakkede hverdag. Tenk om Syd Barrett hadde vokst opp i Clarksdale på 20-tallet, eller om Marc Bolan hadde gjenoppstått som John Jacob Niles. Eller noe slikt. Det er mulig å spore eldgamle bluestradisjoner her, så vel som 60-talls visefolk og nyere lo-fi artister som The Mountain Goats, The Microphones og Guided By Voices. Men mest av alt er Banhart noe helt for seg selv.

Oh Me Oh My… består av 22 låter/skisser til låter og en del kladd, som varer fra 30 sekunder og opp til fire minutter. Alt er spilt inn på en 4-spors kassettspiller og var i utgangspunktet ikke ment som en ferdig plate, noe som kanskje forklarer hvorfor det høres så befriende naturlig ut. Michael Gira ønsket å bevare dette uttrykket uten videre finpuss, og selv om man kan bli mettet av hjemmepregede, susete opptak, av og til småsurt og stort sett småskeivt, så var det et fornuftig trekk av Gira. Den spartanske produksjonen bindes sammen av Banharts urovekkende røst, surrealistiske tekster og fingerplukking. Perkusjonen ivaretas av litt fottramp, knipsing og klapping. That’s it. Dette er hardcore og upolert lo-fi milevis fra den klagende soveromstypen, og burde gå rett hjem enten du liker White Stripes eller Will Oldham.

Vokalen kan nok være vanskelig å takle for enkelte, Devendra Banhart kan gå opp i en skingrende, kvinnelignende falsett som er ganske creepy, og tekstlinjer som ’My friend has my favorite teeth, they bend backwards when he speaks’ (nydelige ”Michigan State”) og ’Christmas is here, all the leaves are jumping, when will they learn…’ (”The Spirit Is Near”) understreker mannens kreative omgang med ord. Jeg forstår ikke alltid hva tekstene hans handler om, men det gjør ikke så mye: ’Soon is good, sooner is best, under evil doorsteps, mid-July, the middle of June, evil Elvis good-afternoon…’ som avspilt fra en litt ujevn syvtommer på en slitt platespiller høres bra ut uansett.

Rejoicing In The Hands (Young God/XL, 2004)
Når han skal følge opp sin genuine og kritikerroste debut er forventningene naturlig nok skrudd en del høyere. Men Devendra klemmer like gjerne til med to utgivelser på rappen. Det første som slår en er at gutten har skikket seg siden sist. Innspillingen foregikk under mer ordnede forhold, i Georgia, i et stort sørstatshus fylt av gammelt musikkutstyr hjemme hos produsent Lynn Bridges. Her fant Banhart seg tydeligvis godt til rette, for han spilte inn noe slik som 30 låter på noen dager. Opptakene ble senere pusset på og utviklet i New York, blant annet i en duett med 60-talls-legenden Vashti Bunyan (tittelsporet). Omgitt av lydteknikere og flere musikere kunne han gjerne mistet noe av identiteten sin, men det gjør han ikke. Heldigvis. Dette er ikke en plate som kommer fort, men den kommer godt. Den gåtefulle vokalen smyger seg fremdeles like skjelvende innpå, om enn i noe mer kontrollerte former. En akustisk gitar er fortsatt hans nærmeste følgesvenn, og benyttes stort sett til fingerplukking, som har blitt mer avansert i stilen. Melodiene går ikke rett inn, men kryper sakte inn etterhvert. Da gjør det ikke så mye at knitringen er borte og skissene er blitt til ferdige malerier. Tiltrekningskraften er der fremdeles. Røttene er like dype, og strekker seg fra den amerikanske til den engelske landsbygda.

Rejoicing In The Hands er en mer variert plate en Oh Me Oh My…, og Banhart strekker sin lo-fi folk til å inkludere både saloon-varieté (”This Beard Is For Siobhan”), litt tullesang på spanske ”Todo Los Dolores” og oppramsing av Elvis-låter (”Poughkeepsie”). Piano, cello, fiolin og bass fylles inn med omhu og gir større bredde i lydbildet. Men i hovedsak er dette en nedstrippet folk-plate, der detaljene fremheves og understreker skjønnheten i hans originale visekunst. Preget mer av varme sørstatskvelder på herregården enn svetten på bomullsmarkene utenfor har ikke Rejoicing… det store overraskelsesmomentet ved seg, men befester Banharts posisjon som en egenartet artist med mer på hjertet enn et blaff av en debut. Merk også at coveret er stilfullt prydet av egne tegninger, hvis eneste minus er de mer eller mindre uleselige tekstene.

Det er en rotløs vandringsmann vi følger her, hvis bopel kan være San Francisco, New York eller Paris, på søken etter lykke og fromme. Men den ekte kjærligheten, se den er ’like finding home in an old folk song…’ Han har funnet seg vel til rette i dette hjemmet, Devendra Banhart.

Niño Rojo (XL, 2004)
Devendra Banhart har opparbeidet seg en posisjon som en av de fremste artistene innen den store fremveksten av ny-psykedeliske folksters & hipsters fra statene. Det er en posisjon han har skjøttet godt. I 2004 stod han bak samleren The Golden Apples Of The Sun (utgitt i samarbeid med Arthur Magazine), som oppsummerte mye av hva denne ’bølgen’ dreier seg om. Mange av de samme artistene hylles også her, under overskriften ’The wind blew the leaf and the leaf thought I can fly…’: Iron & Wine, Joanna Newsome, Six Organs Of Admittance, Little Wings og Espers er noen av bladene på dette treet hvor Devendra er en sentral grein. Etter debuten forlot Banhart depresjonstiden, reiste sørover og spilte inn et knippe låter hos Lynn Bridges i Georgia. Første del kom på vårparten i 2004, mens Niño Rojo sørger for å avrunde denne delen av Devendra Banharts allerede bemerkelsesverdige karriere.

Jeg skal ikke hevde at Niño Rojo innebærer den store utviklingen i forhold til første del, dette er to plater som hører i lag (naturlig nok utgitt sammen på dobbel vinyl). Hadde vår gode mann sopt sammen de 15 beste kuttene av de over 30 ville vi nok fått én mer fokusert plate, men samtidig mistet noe av den surrete sjarmen som også er en del av hans artistiske uttrykk. Det skal være rom for det uhøytidelige på hans plater, og det er i denne helheten Banhart befinner seg som artist. Skal man likevel peke på utviklingstrekk kan man si at Niño Rojo har flere innslag av mer variert instrumentering (både av det som kan blåses, klimpres og strykes på, om enn sjelden samtidig) og en stadig utvikling med vekt på lekenhet både når det gjelder stilarter og tekster.

Platen starter passende nok med barne/folk-sangerinnen Ella Jenkins’ ”Wake Up, Little Sparrow” (fra hennes Rhythms Of Childhood, 1963), passende både i stil og tematikk. På sin forrige plate bragte han Vashti Bunyan opp i lyset, mens han her hensetter oss til Jenkins’ naive og undrende vidstrakte verden som kan virke som en minst like naturlig inspirasjonskilde. Det er noe han selv fører videre i både ”We All Know” og ikke minst den bisarre dyrevisa ”Little Yellow Spider”: ’Well I came upon a dancing crab and I stopped to watch it shake/I said dance for me just one more time before you hibernate/and you come out… a crabcake’. Legg sammen 2+2, som i Vashti Bunyan og Ella Jenkins (og uunngåelige Marc Bolan), så er vi i nærheten av hva Devendra Banhart driver med. Han suger inn både britisk folk, amerikansk psykedelia og blues/country og blåser ut sin egen milde røyk.

Se på de to videoene som følger med, så er vi enda nærmere en nøkkel. Begge filmene (”Little Yellow Spider” og ”At The Hop”) dyrker forestillingen om en overvintrende hippie fra California. Han sitter med indianersminke og fjærpryd omgitt av en rekke obskure skikkelser fra 1969 eller danser lykkelig rundt i naturen, en skikkelig be-in anno 2004 virker det som, noe sitaren på ”At The Hop” ytterligere underbygger. Denne behagelige duetten med Vetivers Andy Cabic er platens mest strålende øyeblikk av vinglete sommerlykke. Noe mindre overskudd kan høres på ”Horseheadedfleshwizard” og ”Ay Mama” (som finnes i en omtrentlig lignende versjon på Vetivers debutplate), samt en viss uthaling over samme tema i løpet av disse 45 minuttene forhindrer at platen oppnår helt samme status som det artisten selv har skaffet seg. Devendra Banhart lager ikke umiddelbare sing-a-longs, men mer underfundige folkviser og vennligsinnede batikk-fargede ballader. Det er disse som preger skiva, sammen med noen mer godlynte felleskapsløsninger fra kollektivet (“Be Kind”, “The Good Red Road”) som bidrar til at den har en både smart og lat aura som både bør og vil smitte over på lytteren.

Av alle hans tre plater bærer denne mest preg av en kollektiv seanse, en happening, enn av en ordinær studioinnspilling. Devendra Banhart besitter både et lyrisk og musikalsk frisinn. Niño Rojo er tre kvarter med muntre, snåle og sinnsutvidende viser, og hans hittil mest vennlige og tilforlatelige plate.

Cripple Crow (XL, 2005)
’Freden kommer’ messer apostelen et sted oppe i Catskill-fjellene. Rundt ham sitter en gruppe venner med kjortler og pannebånd. De korer, klapper og jubler til predikantens sanger om fred, månen, barn og slikt: ’And now I sing, upon my knees, and praise the kindness of a gentle breeze’. Med seg har de håndtrommer, sitar, fele og fløyter, de rugger langsomt til den langhårede mannens snodige melodier og besnærende stemme. Fred og fordragelighet råder denne grunnen. På toppen av treet der bak sitter en kråke og følger forundret med på seansen. Velkommen til skogs!

Tilfeldighetene ville det slik at det lå to plater slengende rundt platespilleren da Cripple Crow landet i stua. Det var Kaleidoscopes Faintly Blowing og The Incredible String Bands The Hangman’s Beautiful Daughter. Begge fine tidskoloritter fra det sene 60-tallet. Her kommer altså denne kråkeklubben inn døra og minner om at flagrende kollektiv med skjeggete menn i fargerike klær, hippiejenter og fredspipe-blikk slett ikke opphørte i 1969. Cripple Crow bærer mye av den samme estetikken i seg, også i innhold og budskap. Devendra Banhart er et naturlig midtpunkt innen frilynt folk, etter dette løftes han ikke bare opp på kongetronen borte i skogen utenfor Woodstock, han bæres inn til de store folkemasser som en hjemkommen Messias.

Cripple Crow vil behage de som allerede har blitt kjent med mannen, og den vil skaffe ham en rekke nye venner. Borte er suset og sprakingen fra debuten, long gone er den avkledde stilen fra Niño Rojo/Rejoicing In The Hands. Mer variert, mer umiddelbar, står han på mer stødig grunn enn tidligere. Den lekne og barnlige lysten er fremdeles tilstede, men låtene er i hovedsak mer fokuserte, mindre ’sære’ og mer tilgjengelige. De har blitt lengre og mer gjennomarbeidet. Det kollektive vennskapet preger det hele, som en slags oppfølger til samleplaten Golden Apples Of The Sun han kurerte. Cripple Crow gjestes av mange av de samme nøkkelnavnene; CocoRosie, Vetiver, Currituck Co m.fl. bidrar til å gi låtene fargerike gevanter. Denne ny-folkens svar på Sgt. Pepper lever i ånden av folk som Marc Bolan, Donovan, Jim Morrison, Syd Barrett og John Lennon.

Vi starter med en mild bris av Nick Drake (”Now That I Know”) og tar farvel med en helt enkel pianoballade (”Canela”). Disse rammer inn en relativt velorganisert og godt arrangert plate. Bildet kompletteres av en frilynt og globalt orientert familie som skuer utenfor sitt eget hjemland av klassisk americana. Her er sør-amerikanske bølgeskvulp i balladetradisjonen etter for eksempel Caetano Veloso (”Santa Maria Da Feira”, ”Quedateluna”), aktuelle fredsbudskap (”Heard Somebody Say”, freak outs (”Long Haired Child”) og suggererende underfundigheter (”Lazy Butterfly”). Den Velvet/Iggy-aktige singelen ”I Feel Just Like a Child” er en groovy og skeiv fest for sansene.

Ikke absolutt alt er like strålende som den første buketten. Nydelige ”Dragonflys” skjæres bort på under ett minutt. ”The Beatles” er en underlig surrete sak som starter med at: ’Paul McCartney and Ringo Starr are the only Beatles in the world…’, før vi vips kastes ut i karnevaldans. Saloon-dixien ”Some People Ride The Wave” og ”I Love That Man” fører ingen steder. Men alle tegn til tretthet avløses av nye uimotståelige øyeblikk og jakten på svakheter virker unaturlig kritisk. Platens andre del skjuler de mest bittersøte og innadvendte låtene: Det nydelige tittelkuttet, skjelvende ”Inaniel” og ”Hey Mama Wolf” har alle en slags indre fred og harmoni som skaper det samme hos den som lytter. “Sawkill River” slekter mot gitarplukkingen til John Fahey, “Luna De Margarita” kunne hørt hjemme på en nedlagt bar på Havana, mens “Korean Dogwood” er lukten av duggfrisk grener fra skogene utenfor Woodstock, der den er unnfanget. Akkurat hva som ligger bak teksten på “Little Boys” kan det vel spekuleres litt i. Det som starter som en litt tung sak av den velkjent typen (‘Life is tough and love is rough/For the man who just can’t ever seem to get enough/The days go by and the women come and go…’) flyter etterhvert over i linjer som: ‘I see so many little boys I want to marry, I see plenty little kids I’ve yet to have…’ til en munter melodigang. Vi får sette det på kontoen for underlige innfall. Og de er det heldgvis fortsatt en del av.

Smokey Rolls Down Thunder Canyon (XL, 2007)
Smokey & His Bandits
Banhart har siden første plate fulgt en klar visjon som låtskriver/artist, snarere på tross av hypen som har overstrømmet ham. Han utnytter sin ikoniske status til å rette fokus mot glemte artister (Vashti Bunyan, Linda Perhacs, begge er med her) og et utall nye (blant annet med sitt eget plateselskap). Og han fortsetter sine frilynte musikalske vandringer. Her har han med seg en salig blanding som spenner fra kjekkas-skuespiller García Bernal (han som spilte Che Guevara i Motorsykkeldagbøkene) til Chris Robinson (Black Crowes) og Rodrigo Amarante fra brasilianske Los Hermanos.

Smokey Rolls Down Thunder Canyon er spilt inn ’at our home in California’, og bærer stempelet ’Made in California’ over hele seg. Fra Haight-Ashbury, ned Pacific Coast Highway og Ventura Freeway til downtown LA, før smogen legges bak i en støvsky og vi tas med opp i Topanga Canyon, i sporene etter Charles Manson, Neil Young, Canned Heat, Spirit, Little Feat, The Doors… ja, i det hele tatt. Det er en symbolladet klang over Devendras casa. Her i de vakre åssidene mellom Stillehavet og Santa Monica-fjellene er det som om tiden har stått stille når en ny gjeng med røvere vender tilbake etter 40 års fravær og alle kan stemme i det overordnede refreng:

’I’m high, I’m happy and I’m free…’ (”Seahorse”)

Dette er ikke et sprikende surrehode av en plate. Smokey er noe av det vakreste og mest delikate du kan pleie ørene dine med i år, en plate som kan skrelles som en appelsin mens du slurper i deg saftene. Ja, den er lang og den er variert: Her er samba, doo-wop, reggae, visesang, gospel, folkrock og latino. Men vi er altså i California, og skiva kan gjerne symbolisere staten som kulturell smeltedigel. Devendra Banhart er personifiseringen av dens kulturelle miks; dels spansktalende, dels engelskspråklig, med lånt innflytelse fra alle verdens hjørner som omskapes til noe eget. Det er et overskudd av musikalsk glede som lett smitter over på lytteren. Han koser seg vitterlig glugg ihjel, kødder rundt og driver gjøn med oss, men alt med et smil og en glød som ikke akkurat er dagligdags. Good vibrations og revolution blues hånd i hånd.

Som en musikkens Quentin Tarantino tøyser han med en rekke popkulturelle referanser, herunder fryktelige ”Shabop Shalom”; doo-wop med jødisk tvist. Med unntak av ”Seahorse”, som befinner seg i den andre enden av kvalitetsskalaen, og et par-tre andre, er de mest flagrende innfallene tonet ned til fordel for et mer dempet uttrykk. Det skaper en nær sammenhengende atmosfære av en fredfull tilstand, lange kvelder med snadda i kjeften og vin i kagga under måneskinnet. Det er særlig på de streiteste folklåtene, de minst pretensiøse og minst genre-overgripende, dette kommer best fram. Det er her, uten alle vennene og påvirkningen utenfra, Devendra Banhart egentlig er aller best.

Jeg vet ikke jeg, de som forventer at Banhart skal fornye seg selv for hver plate kan kanskje bli litt skuffet, men er ikke det i meste laget å forvente fra en artist som tross alt bare er et menneske, og ikke en hjemkommen Messias?

Bjørn Hammershaug