1990-tallet: 200 Favorittalbum

90s_1200I 1990 satt jeg på gutterommet hjemme omgitt av en raskt voksende LP-samling, opptakskassetter og med hockeysveis. 10 år senere var jeg en clean cut samfunnsborger med leilighet, fast arbe’ og omringet av et firesifret antall CD’er. Jeg kunne på få minutter søke opp all verdens artister på AltaVista og snuste såvidt på dette med Napster. Det sier seg selv at 90-åra innebar store omveltninger, som det viktigste og mest formative tiåret i mitt musikalske liv, som omfattet både ungdom, studietid og voksenliv.

Det musikalske 90-tallet startet egentlig ikke før med Nevermind (Nirvana) og Spiderland (Slint) som begge kom i 1991, to plater som på hvert sitt vis banet veien for en ny tid. Førstnevnte åpnet slusene for en alternativ flodbølge, mens Slint bidro til å trekke rocken inn i nye, og mer spennende retninger. Alternativ/indie ble et etablert mainstream begrep, og fostret mange favoritter som hadde storhetstiden sin på 90-tallet: Pavement, Built to Spill, Modest Mouse og The Flaming Lips, størrelser som Sonic Youth og Dinosaur Jr. gikk fra undergrunn til overgrunn uten at de mistet sitt momentum. Ellers er denne lista nærmeste fri for ‘alternativ rock’ enten de tilhørte nu-metal eller post-grunge. Det var jo nok annet spennende å ta tak i.

Post-rocken og artister som Slint, Mogwai og Tortoise søkte nye måter å omformulere rockens etablerte paradigme, og med Chicago, Montreal og Glasgow som sentrum, og plateselskap som Kranky og Constellation som budbringere, kom det mye spennende musikk for den åpne lytter. Med base i California ble også skatepunk allemannseie, og Bad Religion, NOFX og Pennywise hadde alle sine fineste øyeblikk i dette tiåret. Fra de britiske øyer ble shoegaze en yndet uttrykksform, med eksempelvis My Bloody Valentine og Slowdive, mens Britpopen var på høyden med band som Blur og Pulp (med) og Oasis (ikke med). På hjemmefronten er selvsagt Motorpsycho godt representert, det samme gjelder Turbonegro, deLillos, Jokke og noen til.

Det skjedde selvsagt mye også utenfor rock med gitar. Trip-hop var en kortvarig greie som etterlatte seg kvalitetsalbum fra bl.a. Portishead og Massive Attack, hip-hop’en hadde en gullalder, selv om det med noen få unntak (Beastie Boys, Nas, A Tribe Called Quest) ikke reflekteres altfor sterkt her. Den elektroniske musikken muterte i stadig nye retninger, både i form av det mer komplekse og arty og ren dansemusikk (jeg danset ikke).

Men – det avsløres igjen at det er en stor overvekt av amerikansk rock som har gått mellom disse ørene. Og for en herlig epoke som skjenket oss (meg) eviggrønne favoritter som Low, Karate, salige The God Machine, Will Oldham og alle hans prosjekter, Lambchop, Calexico, Ween, Smog, The Sea and Cake… Yes, I Love the 90s.

Det ble veldig trangt om plassen på denne lista. De 10 første er alltid verst (og de 10 siste), men dette er uansett et tappert forsøk på å oppsummere mitt 90-tallet gjennom 200 favorittplater og med maks to utgivelser pr. artist (som ekskluderte en hel haug med åpenbare favoritter). De aller fleste ble oppdaget da de var helt ferske, og gjenspeiler tiden de ble hørt i, noe som går ut over opplagt sterke 90-tallsartister og –plater som jeg ikke hørte så mye på da, eller ikke har hørt nok på i ettertid til at de forsvarte en plass. Jeff Buckley, Björk, Pantera, Mayhem, Liz Phair, Sugar, Rage Against the Machine, Magnetic Fields, Arrested Development, Tori Amos, Boo Radleys, Tool, DJ Shadow og en drøss andre av tiårets presumptivt høyeste topper har falt ut i et forsøk på å reflektere på mest mulig ærlig vis det som er mitt 90-tall.

Så tilbake til Topp 10. Nesten alle de 100 første kivet om en plass, og lista er selvsagt ikke hamret i stein. Jeg endte med en Topp 200  med de skivene som har betydd mest for meg. Jeg hadde lenge Slint og banebrytende Spiderland helt øverst, men landet til slutt på Nevermind. Ingen stor bombe for noen vil jeg mene, men det vil for alltid være den store 90-tallsplata for meg. Nevermind markerte ikke bare en ny epoke, den er også et endelig farvel med 80-tallet. Og det er et fantastisk bra album. Nedover på lista er det rom for mange kjente artister, men jeg håper og tror det personlige aspektet også vil skinne gjennom, og være en potensiell kime til nye oppdagelser for den som gidder å bruke tid på slikt. Here goes 90-tallet topp 200:

nirvana_nevermind

1-10
Nirvana: Nevermind (1991)
Slint: Spiderland (1991)
Built to Spill: Perfect From Now On (1997)
The God Machine: One Last Laugh in a Place of Dying (1995)
Yo La Tengo: I Can Hear the Heart Beating as One (1997)
Tortoise: Millions Now Living Will Never Die (1996)
Sonic Youth: Goo (1990)
Dinosaur Jr.: Where You Been (1993)
Bonnie ‘Prince’ Billy: I See a Darkness (1999)
Beastie Boys: Ill Communication (1993)
Motorpsycho: Timothy’s Monster (1994)

flaming_lips_soft

11-20
Pavement: Crooked Rain, Crooked Rain (1994)
The Flaming Lips: The Soft Bulletin (1999)
Calexico: The Black Light (1998)
Built to Spill: There’s Nothing Wrong With Love (1994)
Karate: The Bed Is in the Ocean (1998)
The Sea and Cake: Nassau (1995)
Lambchop: How I Quit Smoking (1996)
Sonic Youth: Dirty (1992)
Modest Mouse: The Lonesome Crowded West (1997)
Mogwai: Young Team (1997)
Beastie Boys: Check Your Head (1992)

godspeed

21-30
Low: The Curtain Hits the Cast (1996)
Palace Music: Arise Therefore (1996)
Ween: Chocolate & Cheese (1994)
Godspeed You Black Emperor!: F#A#∞ (1998)
Silver Jews: The Natural Bridge (1996)
Giant Sand: Glum (1995)
Pavement: Wowee Zowee (1995)
Smog: Red Apple Falls (1997)
Motorpsycho: Blissard (1995)
Lemonheads: It’s a Shame About Ray (1992)
Slowdive: Pygmalion (1995)

dinosaur_green

31-40
Dinosaur Jr.: Green Mind (1991)
The God Machine: Scenes From the Second Storey (1993)
Songs: Ohia: Impala (1998)
Belle and Sebastian: If You’re Feeling Sinister (1996)
Fugazi: Repeater (1990)
Cosmic Psychos: Slave to the Crave (1990)
Talk Talk: Laughing Stock (1991)
Wilco: Being There (1997)
Neil Young & Crazy Horse: Weld/Arc (1991)
Smog: The Doctor Came at Dawn (1996)

codeine_frigid

41-50:
Codeine: Frigid Stars (1990)
Neutral Milk Hotel: In the Aeroplane Over the Sea (1998)
Portishead: Dummy (1994)
PJ Harvey: To Bring You My Love (1995)
Aphex Twin: Selected Ambient Works Vol. 2 (1994)
Sebadoh: Harmacy (1996)
Afghan Whigs: Gentlemen (1993)
Silver Jews: American Water (1998)
Arvo Pärt: Alina (1999)
Movietone: Day and Night (1997)

ween_country

51-60:
Ween: 12 Golden Country Greats (1996)
Angelo Badalamenti: Twin Peaks – Fire Walk With Me (1992)
Oval: 94diskont (1996)
Neil Young: Dead Man (1996)
Dwarves: Blood Guts & Pussy (1990)
The Jayhawks: Tomorrow the Green Grass (1995)
My Bloody Valentine: Loveless (1991)
Sepultura: Roots (1996)
Beck: Odelay (1996)
The Sea and Cake: The Fawn (1997)

twin_peaks

61-70:
Angelo Badalamenti: Music From Twin Peaks (1990)
Tad: 8-Way Santa (1991)
Tortoise: TNT (1998)
Nirvana: In Utero (1993)
Rancid: …and Out Come the Wolves (1996)
Labradford: Mi Media Naranja (1997)
Shellac: At Action Park (1994)
Red House Painters: Ocean Beach (1993)
Giant Sand: Center of the Universe (1992)
Monster Magnet: Spine of God (1991)

whiskeytown_strangers_1200

71-80:
Whiskeytown: Strangers Almanac (1997)
Teenage Fanclub: Grand Prix (1995)
Palace Music: Viva Last Blues (1997)
Bedhead: Transaction De Novo (1998)
Kyuss: Welcome to Sky Valley (1994)
Scud Mountain Boys: Massachusetts (1996)
Jokke & Valentinerne: Frelst (1991)
Rex: C (1996)
Helmet: Meantime (1992)
NOFX: Punk in Drublic (1994)

mercury_rev_deserters

81-90:
Pixies: Bossanova (1990)
Mercury Rev: Deserter’s Songs (1998)
Elliott Smith: s/t (1995)
Nation of Ulysses: 13-Point Program to Destroy America (1991)
Lambchop: What Another Man Spills (1998)
Yo La Tengo: Fakebook (1990)
Son Volt: Trace (1995)
Aerial M: s/t (1997)
Cranes: Forever (1993)
Wu-Tang Clan: Enter the Wu-Tang (36 Chambers) (1993)

mudhoney_fudge

91-100:
Mudhoney: Every Good Boy Deserves Fudge (1991)
Weezer: Pinkerton (1996)
Biosphere/Deathprod: Nordheim Transformed ‎(1998)
Slowdive: Souvlaki (1993)
16 Horsepower: Sackloth ‘N’ Ashes (1996)
Tindersticks: II (1995)
Boards of Canada: Music Has the Right to Children (1998)
Tom Waits: Bone Machine (1992)
Earth: Earth 2 (1993)
Fudge Tunnel: Hate Songs In E Minor (1991)

stereolab_emperor

101-110:
Stereolab: Emperor Tomato Ketchup (1996)
Uncle Tupelo: March 16-20, 1992 (1992)
A Minor Forest: Inindependence (1998)
The Walkabouts: Satisfied Mind (1993)
Beat Happening: You Turn Me On (1992)
Boredoms: Pop Tatari (1993)
The Dismemberment Plan: Emergency & I (1999)
Smashing Pumpkins: Siamese Dream (1993)
Aimee Mann: I’m With Stupid (1996)
Scott Walker: Tilt (1995)

weezer

111-120:
Guided by Voices: Alien Lanes (1995)
Weezer: s/t (The Blue Album) (1994)
Pixies: Trompe le Monde (1991)
Elliott Smith: Either/Or (1997)
deLillos: Mere (1994)
Mazzy Star: So Tonight That I Might See (1993)
Buffalo Tom: Let Me Come Over (1992)
Sunny Day Real Estate: Diary (1994)
R.E.M: Automatic For the People (1992)
The Roots: Things Fall Apart (1999)

trbngr_ass

121 -130:
Turbonegro: Ass Cobra (1996)
New Bomb Turks: Destroy Oh-Boy (1993)
Cypress Hill: s/t (1991)
Lucinda Williams: Car Wheels on a Gravel Road (1998)
Buffalo Tom: Big Red Letter Day (1993)
Poison Idea: Feel the Darkness (1990)
Morphine: Cure for Pain (1993)
Jane’s Addiction: Ritual de lo Habitual (1990)
Tarentel: From Bone to Satellite (1999)
Didjits: Hornet Pinata (1990)

pj_ridofme

131-140:
Ride: Nowhere (1990)
L7: Smell the Magic (1990)
Jawbox: For Your Own Special Sweetheart (1993)
Sleep: Jerusalem (1999)
PJ Harvey: Rid of Me (1993)
Rocket From the Crypt: Scream, Dracula, Scream (1995)
Sophia: The Infinite Circle (1998)
Pulp: Different Class (1995)
Spain: The Blue Moods of Spain (1995)
The Jesus Lizard: Goat (1991)

nas_ill

141-150:
Nas: Illmatic (1994)
Wilco: Summerteeth (1999)
Radiohead: The Bends (1995)
Nick Cave and the Bad Seeds: Let Love In (1994)
Fugazi: Red Medicine (1995)
Pennywise: About Time (1995)
U.S. Maple: Long Hair in Three Stages (1995)
Spiritualized: Ladies and Gentlemen… We Are Floating in Space (1997)
Ministry: Psalm 69 (1992)
Matthew Sweet: Girlfriend (1991)

cash_amrec

151-160:
Johnny Cash: American Recordings (1994)
Arab Strap: Philophobia (1998)
Nick Cave and the Bad Seeds: The Boatman’s Call (1996)
Los Lobos: Kiko (1992)
Olivia Tremor Control: Dusk at Cubist Castle (1996)
Superchunk: No Plcky for Kitty (1991)
Sun City Girls: Torch of the Mystics (1990)
Soundgarden: Badmotorfinger (1991)
Grant Lee Buffalo: Fuzzy (1993)
Gillian Welch: Revival (1996)

melvins_houdini

161-170:
Bad Religion: Against the Grain (1990)
Massive Attack: Mezzanine (1998)
Melvins: Houdini (1993)
Bill Hicks: Rant in E-Minor (1997)
Steven Bernstein: Diaspora Soul (1999)
OP8: Slush (1997)
Neurosis: Through Silver in Blood (1996)
Truly: Fast Stories…From Kid Coma (1995)
Supersilent: 4 (1999)
Leftfield: Leftism (1995)

blur_parklife

171-180:
Blur: Parklife (1994)
Chokebore: Anything Near Water (1995)
Leonard Cohen: The Future (1992)
Brad Mehldau: The Art of the Trio, Vol 3: Songs (1998)
Alog: Red Shift Swing (1999)
The Jon Spencer Blues Explosion: Orange (1995)
A Tribe Called Quest: The Low End Theory (1991)
Hefner: The Fidelity Wars (1999)
Polvo: Today’s Active Lifestyles (1993)
Sleater-Kinney: Dig Me Out (1997)

jayhawks_hollywood

181-190:
Refused: The Shape of Punk to Come (1998)
Midnight Choir: Amsterdam Stranded (1998)
The Jayhawks: Hollywood Town Hall (1992)
Gastr del Sol: Camoufleur (1998)
Grandaddy: Under a Western Freeway (1997)
Cul de Sac: Crashes To Light, Minutes To Its Fall (1999)
Dirty Three: Horse Stories (1996)
They Might Be Giants: Flood (1990)
Don Caballero: For Respect (1993)
Jello Biafra & D.O.A.: Last Scream of the Missing Neighbors (1990)

cows_cunning

191-200:
Telstar Ponies: Voices From the New Music (1996)
Per ‘Texas’ Johansson: Alla mina kompisar (1998)
Steel Pole Bath Tub: Tulip (1990)
Cows: Cunning Stunts (1992)
Braid: Frame & Canavas (1998)
Black Heart Procession: 2 (1999)
Richard Buckner: Devotion + Doubt (1997)
Eric’s Trip: Forever Again (1995)
Rodan: Rusty (1994)
The Hair & Skin Trading Co.: Over Valence (1993)

Bjørn Hammershaug

Karate: Routine Locked In Code

Fra midten på 1990-tallet skjemte Karate oss grundig bort med plater av meget høy kvalitet. Allerede på sin selvtitulerte debut i 1995 utmerket trioen seg med distingvert og emosjonell slowcore med et særskilt preg. De utviklet seg gradvis mot en mer jazza og dvelende uttrykksform, særlig fra og med glitrende The Bed Is In The Ocean (1998), et av 90-tallets beste, og ytterligere med Unsolved (2000). De har også dreid mot noe mer eksperimentelle eller søkende retninger ved blant annet å vise større vilje til å bryte med tradisjonelle låtstrukturer og -lengde. Dette er fra deres siste del av karrieren, alle omtalene er skrevet rundt releasedato.

Cancel/Sing EP (Southern, 2002)
Karate ser ikke ut til å stagnere. De tar seg god tid med sine utgivelser, men ventetiden har alltid resultert i høykvalitetsprodukter. Emo/hardcore-elementene som preget energien på deres første skiver er etterhvert utfordret av et mer elegant og raffinert uttrykk, og bakgrunnen som skolerte musikere har kommet mer til overflaten. Karate har utviklet seg til å bli et sjeldent vellykket crossoverband, med sin blend av postrock, energisk og emosjonell hardcore og jazz. På Unsolved løste de opp låtstrukturene i større grad enn tidligere, blant annet på det lange avslutningssporet “This Day Next Year”, der de holdt det gående i over 10 minutter. I ettertid kan man si at den peker fram mot denne EP’en.

Cancel/Sing er to låter og 25 minutter lang, og viser at Karate behersker låter som flyter utover standard rockelengde og at mulighetene som ligger i en klassisk rocketrio er endeløse hvis utforskertrangen er sterk nok.

”Cancel” innledes av en melodisk basslinje, som Farina etterhvert overtar med sin lett gjenkjennelige krystallklare gitarklang og halvt ropende snakkevokal. Etter et par streite vers beveger låten seg ut i mer abstrakt territorium, drevet fram av den drivende bassgangen til Jeff Goddard og Gavin McCarthys frie trommespill, før den langsomt ebber ut i et lengre improvisatorisk parti av ekko og svevende gitarklanger.

Platens andrespor, nesten femten minutter lange ”Sing”, er også en kombinasjon av fast form og improvisasjon. En overordnet melodi smeltes sammen med eksperimentelle partier som løser opp strukturene til den tilbakevendende melodien. Etter 12 minutter avsluttes låten med en rivende gitar og Goddards blytunge bass, som så bryter ut i en energisk fase, og disse minuttene er EP’ens aller største øyeblikk.

Når det gjelder tekstene til Farina kan de være vanskelige å tolke, men kanskje han selv forklarer det best på ”Sing”: ’So it’s best not to comment on objects and content, because that shit’s for beginners, as tested in the teens’.

Karate har nok en gang minnet oss om at de er blant vår tids aller mest oppegående rockeband. Hvis denne EP’en er et signal om hva som kommer på neste fullengder, så vil det bli en av 2002s mest interessante. Innen den tid har de nok også klart å finslipe vekk sine mest formålsløse partier.

Some Boots (Southern, 2002)
For å trekke frem det som er mest negativt først: De ni låtene (”Corduroy” finnes kun på CD-utgaven) bikker nesten uten unntak over fem minutter, og selv om Karate fint behersker et lengre format, så kan Farinas gitarpartier av og til bli for dominerende. Karate balanserer hele tiden på en hårfin grense, og hadde ikke tapt noe på å stramme inn enkelte spor. Hadde det ikke vært for bandets eminente spillestil ville flere partier blitt ytterligere redusert til noe meningsløse og stillestående jamsessions.

Men dette er et bra album. Ikke så slepent som Unsolved, preget av kraftigere gitarlyd. Men det er heller ikke så fremmed, og alt vi liker (og det som andre hater) med trioen er fortsatt tilstede: Farinas klare snakke-vokal, bandets elegante vendinger og jazza tilnærminger. Jeff Goddard og Gavin McCarthy gir på lett og tight Farina det spillerommet han trenger for å utfolde seg med gitaren. Det sitter som et skudd alt på ”Original Spies”, og alle de tre første låtene holder høy klasse. Særlig ”First Release” må trekkes fram, en sugende låt med et offensivt driv, rivende gitar som vrir seg inn som en kniv, og delikate brekk som gjør den lett og innsmigrende.”Ice Or Ground?” er noe slappere i fisken, men igjen er Farinas sjelfulle gitarspill og det tette samspillet mellom rytmeseksjonen en uimotståelig kombinasjon som fungerer godt.

For lange ”South” lider noe under mangelen på akkurat dette, og er en påminnelse om at Karate fungerer best som en power-trio. De mister rett og slett for mye kraft på sine lounge-forsøk. Det hjelper ikke at Farina spiller bra, her blir han surrende rundt alene tilsynelatende uten mål og mening. Dette retter seg opp igjen på ”In Hundreds” som presenterer en råere og mer overstyrt gitarlyd enn vi har hørt fra denne kanten på en stund, og igjen er det på de drivende partiene at Karate virkelig blomstrer. ”Airport” og ”Baby Teeth” følger i noe av de samme sporene, uten å trekke verken opp eller ned. ”Corduroy” huskes som en stemningsfull livelåt, og er en ny tur tilbake til lounge-land. Den fungerer likevel noe bedre enn ”South”, særlig når Farina tar en slo-mo-Hendrix mot slutten.

Med Some Boots høres det ut til at Karate har forsøkt å samle sine skolerte røtter, sin bakgrunn i det alternative rocke-miljøet og sin klare inspirasjon fra jazzens lekenhet og frihet. De har tidvis lykkes med dette, selv The Bed Is in The Ocean fortsatt er bandets fineste utgivelse.

Pockets (Southern, 2004)
Nøkkelord er fremdeles jazzbaserte akkorder og finslepent gitarspill, en samstemt, løs rytmeseksjon, stilrent lydbilde og en klar, fast vokal. Helt siden The Bed Is In The Ocean har jeg umiddelbart følt en skuffelse over det de har prestert. Men både Unsolved og (i noe mindre grad) Some Boots har vist en seig holdbarhet. Jeg er fremdeles usikker på om dette vil gjelde for Pockets. Men med visshet om at Boston-trioen neppe kommer til å tangere tidligere prestasjoner, i hvert fall ikke når det gjelder nyskapning, så er det også lettere å bare nyte dette bandets force: Solid låtskriving og karakteristisk samspill. Det er disse elementene Karate fortsetter å rendyrke på Pockets, for det er ikke til å unngå at Farina går rundt seg selv noen ganger her. De er i ferd med å bli formelbaserte og forutsigbare. Jazzelementene som virket så friske har blitt gjentagende, ja, hele tonen virker nærmest resignert, og resultatet grenser opp til det stillestående. Det er som om de møter seg selv for hvert skritt de tar. Og strikken strekkes til det ytterste med dryge ”Alingual”. Borte er det tunge bassdrivet til Jeff Goddard og borte er mye av den dynamikken som gjorde Karate så unike i utgangspunktet.

Det var den mest negative kritikken, for det er selvsagt mye positivt her også – som forventet. Et poeng er at låtlengden er kortere, innstrammingen fungerer godt, og korter først og fremst ned Farinas soloer. Denne gangen finnes de beste øyeblikkene i de mest dempede låtene, særlig et nydelig spor som heter ”Water”. En av Karates roligste i karrieren. Chris Brokaw legger ekstra gitardybde på lange ”Concretes” og ”Cacophony”, men ellers går denne platen merkverdig stille i dørene. Låtene er knappe, soloene kortere og vokalen ikke så fast som tidligere. Pockets kan virke som grått kjøtt ved første smaksprøve, og selv om det ikke akkurat avdekkes store overraskelser over tid, så er det noe ved Karate som gjør at de har en lang holdbarhet. Gitarspillet til Farina er allerede nevnt, delikat som alltid, og trioens lette jazzpreg er bekvem lytting. Den som søker mer up-beat materiale får dessuten dekket behovet allerede på første spor, ”With Age”, som truer med å bli riktig så spretten, men som stykkes noe opp. Historien om lastebilsjåføren som frykter for jobben sin (”Tow Truck”) har noe av tidligere tiders trio-driv, men mest snert er det likevel i “‘The State I’m In’ AKA ‘Good Buy From Cobbs Creek Park'”.

Jeg nevnte ovenfor den klassiske måten Farina kaster ut en strofe eller et ord på, som her ’…Pennsylvania’, og når han benytter dette for å markere overgangen til en knapp, konsis solo er det duket for øyeblikk av klassiske Karatespark, som er deres varemerke. Tekstene til Farina er da også noe for seg selv, han fletter personlige historier og nasjonale hendelser sammen på egenartet vis: ’I swear I can see Mumia straight from the mall…’, ’Nights used to be dangerous here/ but now the mornings have exceeded her deepest fears..’ eller ’Now I don’t want nothing from anyone’s God/ But from my country I want better than that…’

Hvis du ikke forventer at Karate har begått et musikalsk kvantesprang, og hvis snaue 40 minutter med mer av det samme er det som skal til for å tilfredsstille deg, ja så holder Pockets mål. Mer bekymringsverdig at det virker som Geoff Farina nærmest kjeder seg, både når han synger og spiller gitar. Det kan fort smitte over på den som lytter.

595 (Southern, 2007)
Denne platen er dedikert alle som hjalp til på veien i de årene Karate eksisterte (1993-2005). Som husvert for bandet ved et par anledninger kan jeg derfor holde den opp med litt ekstra stolthet. Men den går også ut til alle som har et forhold til Karate, et band som bør være dypt savnet.

Karate var blant disse utallige traverne. År etter år reiste de rundt på de samme små klubbene, lempet utstyr, sov på de samme gulvene og kjørte den samme skranglete vanen rundt på europeiske og amerikanske veier. De kan umulig ha tjent mange slantene, det var neppe overvettes behagelig å våkne opp med beina til Geoff Farina i ansiktet hver morgen, og det var neppe trangen til å klemme seg inn i en nedfryst bil i en fremmed by som lokket til gjentagelse. Likevel, de kom tilbake, gang etter gang. Av og til uinspirerte og irriterte, men også glimrende og uforglemmelige.

Karate var fra første dag noe helt for seg selv. De hørtes aldri ut som noen andre. Det var noe forfinet over denne trioen, noe henslengt og naturlig coolt. De to første platene viste mest tydelig røttene i østkystenes undergrunnsscene (Jones Very, Bullet LaVolta, Moving Targets). Men allerede fra første stund var det som om Karate var litt finere enn de andre i gata, mer delikate, hele tiden ment for større ting. Fra og med The Bed Is In The Ocean og framover frigjorde de seg mer, fant en egen stil og skapte nye rom med større plass for henslengt jazz, groovy motorikk og det distinkte gitarspillet som ramme. Med Farinas tilknappede og bestemte snakkesang var hele bildet komplett.

De var mer ujevne på scenen enn det studioplatene kunne tilsi. Karate nytes like godt på et skikkelig anlegg med en drink i hånda som stående i en skitten klubb. Men de kunne skinne på scenen også. Som i mai 2003, da de spilte i Leuven, Belgia. Det kunne vært Oslo, Antwerpen eller Rotterdam, men det var altså denne konserten, nummer 595 totalt, som de fikk tilsendt ved en senere anledning. Opptaket gjorde inntrykk, de mente det var ’on par with their best studio records’.

For de slapp seg litt mer løs på scenen, improviserte over studioversjonene og ga dem en røffere behandling, en mer ubehandlet finish. På denne konserten tar de for seg fra hele karrieren. Avslutningssporet er en 10 minutter lang utgave av ”Caffeine Or Me” fra debuten, som sammen med ”There Are Ghosts” er mest tro mot deres tidlige estetikk. Førstnevnte sklir i overkant ut i intet på slutten, men ellers er dette et stramt sett. Lyden er god, livefølelsen intakt. Dette er ingen best of-plate, men låtutvalget er representativt. Aller best er de på lange ”In Hundreds” og selvsagt ”Sever”. Jeg elsker det like mye hver gang når Farina bryter ut: ’Watch the traffic, you know it’s a friday’. Da er det litt som å vende tilbake til de samme mørke grottene der dette bandet tryllet ut fantastiske låter, gang etter gang.

Jeg synes Southern kunne gjort litt mer ut av en slik utgivelse. Ingen bilder, ingen bio, ikke noe ekstra av noe slag. Bare 50 snaue minutter musikk og et dårlig platecover. Det holder ikke. Karate hadde fortjent noe bedre. La oss spå at den tid kommer.
Bjørn Hammershaug