Slagr

Slagr: Dirr

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment


Slagr: Dirr
Hubro/Grappa, 2018

Sommeren 2018 ble den varmeste og tørreste i manns minne. Den ene dagen etter den andre med tropisk hete man helst kjenner fra langt sydligere breddegrader. Eng og åker visnet bort, vannet forsvant og vi nordboere la oss til en roligere væremåte, satte arbeidsoppgavene på vent og søkte etter noe så unorsk som skygge i den dirrende luften.

Dette kunne ikke Slagr forutse da de fullførte sitt fjerde album, mens snøen fremdeles dekket landet. Dirr ble et fast lydspor til denne underlige sommeren, men den har beholdt sin relevans også inn mot kjøligere tider og vil ganske sikkert være en følgesvenn inn mot en ny vinter. Dette er musikk for alle årstider, og for mange sinnsstemninger.

Slagr er fremdeles Anne Hytta på hardingfele og Amund Sjølie Sveen på vibrafon og glassharmonika, samt cellist Katrine Schiøtt som på sømløst vis har erstattet Sigrun Eng. Dere som kjenner trioen fra tidligere utgivelser eller fra deres liggekonserter, der musikken kan nytes i en høvelig posisjon og hypnagoge tilstand, vil ikke bli overrasket over det som serveres her. Dette er ikke en trio som radikalt søker bort fra sin etablerte kontekst fra plate til plate. Deres katalog pusles heller møysommelig sammen til å danne et helt særegent bilde, der utvikling og variasjon kommer i form av ørsmå detaljer, og der låtene og platene er brikker underordnet denne helheten.

Etablerte stikkord for å beskrive det de står for er fremdeles gyldige: mediterende minimalisme, filmatisk folkemusikk, atmosfærisk avantgarde. De tilhører ikke én tradisjon, og skal heller ikke presses inn i noen fasttømret boks. Slik sett er det naturlig at deres siste plate kommer ut på den sjangerfrie kvalitetsleverandøren Hubro. Slagr er frigjort fra det åpenbare, og selv om de definitivt er jordet i noe ur-aktig og bestandig, henvender de seg vel så mye til drømmenes verden og det abstrakte.

Dette gjør de uten å lage noe i nærheten av «vanskelig» musikk. Slagr har alltid vært en ren nytelse for sjel og sinn. De komponerer særdeles vakre melodier, saktegående og dvelende, som kan nytes både i konsentrert lytting med gode hodetelefoner eller som bakgrunnsakkompagnement til den frie natur. Slagr blir liksom en naturlig del av deg og dine omgivelser.

Platen er innspilt i Sofienberg kirke, en omgivelse som passer platen. Det er høyt under taket her, en romlig klang som kommer til sin rett enten de tre spiller sammen eller står fram med solospill. I likhet med deres foregående plater er det ikke lett å trekke fram enkeltspor som skiller seg fra andre, for igjen har de laget en plate som bør spilles i sin helhet, slik at sporene høres i sammenheng.

Dirr er delt inn i 8 stykker, alle med korte navn som “aur”, “eir” og “hel”. Titlene angir en klar norsk og nordisk kulturarv, men musikken i seg selv beveger seg på tvers av både landegrenser og tidsepoker. Det har gått inflasjon i begrepet ‘tidløst’, men skal man først ty til det, så er Slagr den rette mottaker. Det er rart med det: Med sitt lavmælte tonespråk og minimale estetikk evner Slagr igjen å åpne ukjente dører og male store bilder, mens tankene blir til drømmer og drømmene blir til musikk.

Slagr: straum, stile

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

slagr_straum_stileSlagr: straum, stile (Ozella, 2011)
Stille vann, dyp bunn
Andrei Tarkovskys Solaris (1972) er et psykologisk drama sentrert rundt omstendighetene på en romstasjon, en utenomjordisk vakker og hallusinerende film som etter gjentatte ganger setter seg langt inn i marg og bein. Slagr er den norske folkemusikkens ekvivalent til Tarkovsky. Deres debut Solaris (Nor-CD 2007) var et svært vellykket forsøk på å utforske de “lange linjers musikk” – eller dronemusikk om du vil. Preget av minimalismen (tenk Steve Reich, LaMonte Young) og med bakgrunn i tradisjonsmusikken, abstraherer Slagr de fleste av folkemusikkens bumerker og beveger seg fremdeles langs andre linjer enn de mest utforskede. Mer opptatt av klanglige farger enn melodiske strukturer skaper de kammerfolk med enkle virkemidler: Hardingfele (Anne Hytta), cello (Sigrun Eng) og vibrafon (Amund Sjølie Sveen) er den uvanlige, men effektive kombinasjonen.

Spor 2 på straum, stille er også titulert “Solaris”, og slik kan Tarkovskys filmatiske uttrykk atter en gang overføres på den norske trioen. Meditativt og grasiøst skaper de noe hinsides denne verden. Med dvelende tilnærming i langsomme, nesten drømmeaktige sekvenser møter de oss med det talende titulerte åpningssporet “Drifting Out Of Sleep”. Titler som “Quiet Rain” og “First Frost” beskriver atmosfæren i det som foreligger, innspillingen i Sofienberg kirke (av Nils Økland) underbygger ytterligere en katedralsk stemning som preger hele platen.

straum, stille består i hovedsak av innadvendt og kontemplerende materiale, som sikkert vil bli for stillestående for enkelte. For dette er mer sansemusikk enn dansemusikk, som kommer best til sin rett i et par gode hodetelefoner. Det er å anbefale å gi Slagr denne sjansen, sjansen for en berikende opplevelse i retur er stor. Bare en sjelden gang blir det mer straum enn stille, som i pågående “April” med sin krysning av av norske folketoner og post-rock.

Men det er ikke krusningene Slagr er mest opptatt av, det er understrømmene.

De har nok en gang levert en nydelig plate, der Tarkovskys blikk mot kosmos liksom vendes til en indre reise, og reflekterer noe dypt originalt – og dypt urnorsk.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i bladet Folkemusikk i 2011

På Gamletun i Europa

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

slagr_short_storiesSlagr: Short Stories
(Ozella, 2015)

En gang på midten av 1980-tallet ville McDonalds etablere et av sine utsalgssteder på Piazza di Spagna, denne kjente plassen ved Spansketrappen i Roma. Den påfølgende protestaksjonen innledet hele den populære Slow-bevegelsen, med avarter som ’Slow Food’ og ’Slow Cities’. Formålet for bevegelsen er å finne et mer balansert tempo og en mer bærekraftig livsstil i en hastig moderne hverdag.

Trioen Slagr kan sies å være den musikalske ekvivalenten til denne bevegelsen. Short Stories er Slagrs fjerde album, innspilt i Hoff kirke på Toten. Som på deres tidligere utgivelser tas vi med ut på en reise til grenselandet mellom sakral kammerfolk, langstrakte droner og meditativ ambient, med langsomme toner som egner seg like mye i horisontal som vertikal lytterposisjon.

Slagr slår ikke an de kraftigste strengene, roper ikke ut med store bokstaver – snarere det motsatte. Men med sitt ordløse spill får de oss kanskje til å stille noen elementære spørsmål ved våre liv og dagens levesett. I det minste gir de oss en fantastisk lytteropplevelse.

Med hardingfele (Anne Hytta), cello (Sigrun Eng) og vibrafon og stemte glass (Amund Sjølie Sveen) møter de tre eminente musikerne oss med utstrakt hånd. Vi lar oss villig geleide inn i rom der konsentrasjon og fokus ikke bare forventes, men er påkrevd for å gi fullt utbytte som lytter. Sett deg godt tilbake, skru av duppedingsene, lukk øynene og lytt.

Den konkrete inspirasjonen til den drømmeaktige, og nærmest abstrakte musikken har Slagr funnet i en novelle av Hans Herbjørnsrud. ”På Gamletun i Europa” er en fortelling satt 400 år tilbake i tid og omhandler en liten, glemt kvinne i en stor verden. Samtidig er novellen en skildring av hvordan en folkevise kan ha oppstått. Dette er overført til musikalske tema som utforsker de små øyeblikk og samtidig det store og uforanderlige.

Få kan som Slagr tonesette akkurat en slik stemning.

Hør bare et spor som ”Sylvelin”. Sigrun Engs cello maler fram en tung åpning, før den avløses av Hyttas hardingfele. Celloen blir liggende som et drone-element i bakgrunnen og skaper en nydelig kontrast idet Sjølie Sveens lekende glasspill kommer inn. Slik driver musikken sakte av sted i et skimrende spill av lys og mørke. Den griper vidunderlige øyeblikk, holder på dem en liten stund før de liksom løser seg opp og inntar nye former i det som kunne vært et evig kretsløp.

Om fortellingene har sin opprinnelse i kvinnelige skikkelser fra vår egen balladetradisjon (”Årolilja”, ”Sylvelin”), naturbilder (”Skare”) eller dekonstruerte folkeviser (”Folkevise”), har i den store sammenhengen ikke så mye å si. Short Stories er ikke en samling ‘låter’, men et helhetlig stykke musikk som bør inntas slik. Er du likevel i tvil, så anbefales den forlokkende ”Årolilja” som en egnet døråpner.

Det er i urgamle tradisjoner Slagr beveger seg, og tidløse spørsmål de befatter seg med. Men som få andre evner de gjennom tradisjonen å sette et speil opp mot vår egen samtid. Det er musikalsk novellekunst på sitt aller beste.

Opprinnelig publisert i bladet Folkemusikk mai 2015
Bjørn Hammershaug

Årets 10 Norske Album 2007

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

 Opprinnelig publisert på ballade.no 28.12.07

Salvatore: Days Of Rage (Racing Junior)
Enkelte hadde denne med på årets oppsummering for 2006, men utgivelsesdatoen var altså satt til 1. januar 2007. Uansett er Days Of Rage så bra at den gjerne kan være med flere år på rad, og Salvatores mest fullendte plate så langt. Det sier ikke lite. De har i over ti år vært en trofast leverandør av utforskende, groovy og eksperimentvillig rock som taler både til hodet og dansefot. Med en stabil kjerne og sirkulerende gjester skapes muligheter for en fleksibilitet og dynamikk som gjenspeiles i musikken. Årets utgave er revitalisert med Anthony Barratt fra Billy Mahonie og Leon Muraglia, mannen bak legendariske Kosmische Club i London. Days Of Rage er lyden av å cruise nedover autobahn i en åpen sportsbil.

Fredrik Ness Sevendal: No Foly Bow (Humbug/Apartment)
Fredrik Ness Sevendal er ikke den mest profilerte musikeren i kretsen rundt Brugata-kollektivet (som omfatter bl.a. Salvatore, Kobi og DEL), og dette er faktisk den første utgivelsen under eget navn fra den drevne gitaristen. Sevendal stiger her frem fra skyggen med en plate som tar opp tråden fra de amerikanske primitivistene (Fahey, Basho) og følger den mot mer moderne etterfølgere (Six Organs Of Admittance, Cul de Sac, Sir Richard Bishop). No Foly Bow er langt fra en blåkopiert hommage, den står solid på egen ben, ikke minst med sin klang av det norske over seg. Variert og søkende beveger Sevendal og hans gitar seg uanstrengt mellom skummel folk, mild støy, repeterende meditasjoner og hengende droner.

Slagr: Solaris (NORCD)
Ønsket om å spille de lange linjers musikk – å brette ut og utforske elementer inspirert av folkemusikktradisjoner – er grunnlaget for Slagr. Og dette er de lange linjers musikk. Anne Hytta (hardingfele), Sigrun Eng (cello) og Amund Sjølie Sveen på vibrafon har skapt en plate som utforsker det mediterende og melankolske, der middelalder møter modernitet i et fascinerende samspill. Trioen benytter folkemusikkens fundament som utgangspunkt for å skape noe som går utenpå vante genredefinisjoner. Låttitler som ”Snirkel”, ”Slør” og ”Skuggevev” hentyder at vi ikke skal på låvedans, men inn i en annen, høyst original verden av skyggespill og klarsinn.

Origami Arktika: Trollebotn (Silber)
Trollmusikk fra skogen fra gjengen rundt Origami-nettverket som har tatt utgangspunkt i låtmateriale bygget på gamle sagn fra Telemark.

Origami Arktika har langt fra laget en tradisjonell folkemusikkplate. Trollebottens mytologiske plassering i ’ytterkanten’ av verden kan med letthet overføres til musikken. Det er her platen løftes fra å være en lokalhistorisk kuriositet til å selv bevege seg inn i mytenes rike.

Ultralyd: Conditions For A Piece Of Music (Rune Grammofon)
I 2005 overtok Kjetil Møster saxpinnen etter Frode Gjerstad i Ultralyd. Sammen med Kjetil Brandsdal (bass) og MoHa (Morten Olsen/Anders Hana) utgjør han nå denne kvartetten som med Conditions For A Piece Of Music tegner nye spor på sitt allerede rikholdige musikalsk kart. Her viser Ultralyd seg fra sin hittil mest umiddelbare side. Grunnlaget ligger fremdeles et sted mellom tung rock, impro og fri jazz, men her satt sammen på en lett, smilende og mer strukturert måte enn tidligere.

Natasha Barrett: Trade Winds (Aurora)
Barrett tar oss med inn det maritime på Trade Winds, der måkeskrik, værmeldinger, knirkende treverk, shantys, bølgeskvulp og rennende vann er gjennomgående motiver. Barretts behandlinger av havets elementer tar oss lyttere ned mot bunnløse dyp, der det kanskje er selve ferden som er målet. I det evige mørke, i denne tilsynelatende stillestående verden under overflaten er det langt mer som skjer enn det blotte øye kan oppfatte. Dette beskriver Barrett på en måte som både er lett forståelig og som stadig avslører nye overraskelser.

Now We’ve Got Members: Then Is Just Another Kind Of Now (Metronomicon Audio)
Then Is Just Another Kind Of Now er oppfølgeren til Tiny Disasters On/Off fra 2004, og i likhet med denne inviteres vi igjen med på en verdensomspennende reise. Sentrale stoppesteder er Balkan, Arabia, Judea, indieland og lekestua. Platen skjuler et vell av ideer og innfall, er en kreativ bombe som kastes mellom de mange involverte under en musikalsk stollek. Men tråden er rød og gjennomgangstonen definert. Det som kunne blitt en tøysete prøveklut for norske blekansikter ikledd turban/fez og hvite lendekleder har blitt et fullverdig musikalsk stykke med en helhetlig overbygning – der innslag av prog og jazz med naturlighet involverer seg med polka, klezmer, rebetika og sigøynermusikk.

Marhaug/Asheim: Grand Mutation (Touch)
Lasse Marhaug og Nils Henrik Asheim møttes på orgelloftet til Oslo domkirke like før den skulle stenge for oppussing i 2006. På Grand Mutation muteres mektige orgelklanger med dirrende elektronikk til en katedralsk messe som fremdeles gir ekko langs de mektige buene og hvelvene i kirken.

Noe av det mest slående er hvordan de to musikerne utfyller hverandre, og får moderne elektronikk til å naturlig mutere med det massive orgelet.

Tuna Laguna: Ripples And Swells (Guano)
Seks unge menn fra Lofoten debuterer med en instrumental plate som bølger frem og tilbake mellom smult farvann og kraftigere stormkast.Tuna Laguna finner i denne turbulensen nye muligheter for å revitalisere den post-rocken. Ripples And Swells er en delikat mikstur av Can, Frank Zappa, Four Tet, Stereolab og The Sea And Cake. “Vi har ingen tekster å knytte opp til noe, vi lager bare svingninger i luften – små bølger og store bølger – det er det vi driver med. Med bakgrunn at vi alle kommer fra Lofoten så passet det også godt å ha en slags referanse til havet” uttalte låtskriver og gitarist Håkon Aaltvedt i et intervju med Ballade.

Howl: Higher Class Of Lush (DanceToTheBeatOfTheLivingDead)
De skal ikke ha for originaliteten sin, Howl. Her sitter referansene løst, og bandet virker grundig belest i rockhistoriens ABC; fra Animals til Arctic Monkeys, fra Rolling Stones til Reigning Sound. Men det er ikke nødvendigvis noe negativt å gå i opptråkkede spor når melodiene sitter som ei kule og energien brer seg som et nervøst teppe over hele platen. Sjeldent stilsikkert og vellykket arbeiderklasserock for massene og indierock for hipsterne.

Høy rotasjon: Supersilent, Shit City, Frode Haltli, Ungdomskulen, Håkon Austbø: Claude Debussy, Lionheart Brothers, Valkyrien Allstars, Ulver, The Core/Bergen Big Band, Piston LTD., Prins Thomas, Kambodsja, Arve Henriksen, Truls And The Trees, Sten Ove Toft, Hild Sofie Tafjord.

Bjørn Hammershaug

Phonophani: Kreken (Rune Grammofon, 2010)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Folktronica er en genre som henspiller på møtet mellom elektronisk og folkbasert musikk i en eller annen avart. Begrepet er særlig heftet til angloamerikanske artister, som Four Tet, Hood, Caribou eller Greg Davis. Få norske artister tilhører dette feltet – og i hvert fall de som har norsk folkemusikk som fundament. Nå vet ikke jeg om Kreken akkurat er basert på opprinnelige norske folketoner, men det er noe med hele stemningen her som gir ekko av karrige fjellgarder og bortgjemte dalfører en gang for lenge, lenge siden. Og ingen får det helt til å høres ut som det Espen Sommer Eide her har kokt sammen.

På sitt fjerde album har Phonophani hvisket ut grensene mellom det elektroniske og det tradisjonelle, og han har laget en plate som strekker seg mot det grenseløse og enestående. Med basis i akustiske instrumenter (han har bygget noen av dem selv også) – og gjerne et enkelt, rytmisk fundament – skrur han sammen noen stykker som ikke høres ut som såkalt modernisert folkemusikk eller påtatt elektronisk musikk. Kreken opphøyes fra sitt jordlige grunnlag og eksisterer i en slags besnærende, tidløs sfære.

Helhetlig er Kreken en befriende vakker lytteropplevelse, fremhevet ytterligere med enkeltspor av det helt nydelige slaget. Jenny Hvals vokalinnslag (på ”Mendel” og ”Blåflat”) passer perfekt til Sommer Eides lydfragmenter, oppstykket skjønt melodiske og gjenkjennelige hørt med populærmusikalske ører. Dette er aldri en plate som trekker seg unna, men som heller trekker seg til lytteren.

På gjestesiden bør det også trekkes frem at David Grubbs (Gastr Del Sol etc.) spiller gitar, den japanske vokalkunstneren Haco skaper østlig preg på ”Gubijinso” og Agnethe Christensen gjør det samme med norske fortegn på ”Neverdal”.