Fritt Fall, Sound of Mu Oslo 22. mai 2011.
Musikk: Per Gisle Galåen, Daniel Meyer Grønvold, Ketil Gutvik, Harald Fetveit og Hanne Rekdal.
Month: June 2013
Nick Drake: Tre udødelige album
Nick Drake: Five Leaves Left (Island, 1969)
O. Drake
Til tross for generell positiv omtale i britisk presse i samtiden, er det ikke før i de senere årene at den har fått status som fortjent: Som en av tidenes beste debutalbum. Five Leaves Left er en høstplate som gjerne kunne blitt stående i par med mye annen britisk folkinspirert rock på den tiden, men har beholdt en unik tidløs, melankolsk ynde.
Alle sporene var grovt sett ferdige før Drake gikk i studio. Harry Robinson (“River Man”) og vennen Robert Kirby (“Way To Blue”, “Day Is Done”, “The Thoughts Of Mary Jane” og “Fruit Tree”) fikk ansvar for å legge på strykere. I tillegg ble solide musikere som Richard Thomspon (Fairport Convention), Danny Thompson (Pentangle) og Clare Lowther (The Strawbs) hentet inn til samspill. Produsent Joe Boyd, som var en av få med et nært forhold til Drake, visste å behandle hans låter med respekt, og fortjener mye av æren for at Five Leaves Left endte opp som Drake selv ønsket; inspirert av Randy Newmans arrangementer (sjekk hans debutalbum fra 1968), men uten å fjerne fokus fra hovedpersonen selv.
Tittelvalget har blitt diskutert en del. De to mest plausible forklaringene gir uansett begge mening i forhold til selve innholdet. Det er navnet på en novelle av amerikaneren O. Henry som omhandler håpet til den dødssyke idet han ser fem eføyblader fra sykehussengen. Mannen tror han vil dø da det siste bladet faller, men overlever natten da det siste bladet er malt på veggen. “Five Leaves Left” er også påminnelsen man får mot slutten på rizzla-papiret. Drake var nok velkjent med både O. Henrys verker (han studerte litteratur) og bruken av tobakkspapir (legg for eksempel merke til henvisningene til “Mary Jane”)
De tre første låtene her kan ta pusten fra den mest kyniske kritiker. “Time Has Told Me” er en glitrende åpningslåt. Nick Drake markerer seg fra første øyeblikk som en fantastisk gitarist og vokalist, og fremstår som langt mer moden enn alderen skulle tilsi. Om de tekniske termene kan jeg ikke si så mye, annet enn at få har klart å kopiere Drakes hvileløse spillestil. Hans stemme hever seg aldri, men har en nobel, høflig tone som tvinger lytteren til å lytte. Richard Thompsons gitar gir dessuten et “countrypreg” som skiller den noe fra Drakes andre viser.
“River Man” er en av verdens vakreste låter. Den huskende melodien, stemmen som drar ordene til bristepunktet, oppbygningen, strykerne som ligger som tåke over vannet… Den er Nick Drakes mest definitive øyeblikk, og en smygende seier i koplingen mellom et orkester og soloartist. “Three Hours” er en av mine favorittlåter. Den rullende stilen er litt typisk for Drake. Melodiene er ikke lette å fange, og mange har sett på ham som mer en bærer av den franske stilen (chansons) enn den britiske. På “Three Hours” må samspillet mellom bassist Danny Thompson og Drake fremheves. Når så Rocki Dzidzornu hjelper til med congas og skaper suggererende rytmikk, så kunne den gjerne vart tre timer for min del.
Blant de andre høydepunktene er det verd å minne om “Day Is Done”, “Saturday Sun” og “‘Cello Song” – alle i fin harmoni mellom den enslige gitaristen og strykerne som vennlig kjæler med hans sterke melodier. Bare en låt trekker inntrykket noe ned, nemlig den litt traurige blueslåten “Man In A Shed”. Sett under ett, er det likevel en ubetydelig svakhet.
Nick Drake var bare drøyt tyve år da Five Leaves Left fant veien til platebutikkene i september 1969. Tekstene holder vanlig høy Drake-standard, og bærer preg av både klassisk dannelse, ung alder og følsomt sinn. Her finnes referanser til både Wordsworth, McNally, pot og kostskoledrømmer. Isolert sett er de ikke mesterverk, men fraseringen kombinert med musikken gir en dybde som hever seg over ordinært pubertalt svermeri.
Five Leaves Left inneholder noen av Nick Drakes aller fineste øyeblikk, og var en plate som bar bud om at en ny, stor låtskriver var født. Nå ville Drake det ganske annerledes, men det tar ikke magien bort fra resultatet. Denne remastrede utgaven er i tillegg utstyrt med originale bilder, tekster og glimrende lydgjengivelse. Five Leaves Left er en plate ingen musikkelsker egentlig kan være foruten.
Først publisert på groove.no: 07.10.2001
Nick Drake: Bryter Layter (Island, 1970)
Never felt magic crazy as this
Nick Drakes andre utgivelse var ment som en gjennombruddsplate fra plateselskapets side. Bare få måneder etter sitt glitrende debutalbum var han igjen i studio sammen med amerikanske Joe Boyd. Som medmusikere fikk han denne gangen hjelp av både Fairport Convention (Pegg, Mattacks, Thompson) og The Velvet Underground (John Cale), samt fra Robert Kirby som arrangør for strykerne.
Denne gang ble det benyttet langt mer tid og energi i studio enn på Five Leaves Left. Den låter da også mer gjennomarbeidet og velprodusert, men fortsatt får Nick Drakes genuine låter heldigvis spille hovedrollen. Den lettere ironiske (og omskrevne) tittelen bærer bud om en mørkere plate enn elegante Five Leaves Left. Drake er fortsatt introvert, sky og lavmælt, men den høstlige britiske landsbygdas uskyld har på en måte blitt erstattet av storbyens ensomme og hustrige hverdag.
Nick Drake hadde på denne tiden en forverret psyke, og på mange måter taklet han ikke livet som artist i London. Hans delvise isolat i Hampstead Heath, hans vegring mot å spille live, samt den svake responsen på Five Leaves Left som gikk så tungt inn på ham, forhindret likevel ikke Bryter Layter i å bli en av vår tids klassiske album. Snarere tvertimot.
Mellom den elegante instrumentale introen og avslutningen, finnes en ren skattekiste av låter. “Hazey Jane II” innehar noe av den samme flyten som “Time Has Told Me” hadde på Five Leaves Left, nesten munter i tonen men besk i teksten; “What will happen in the morning/When the world it gets so crowded that you can’t look out the window in the morning…” spør en stadig mer angstfylt Drake. Den urbane ensomheten fanges enda bedre inn i en av hans ypperste viser, “At The Chime Of A City Clock”; “Stay indoors/ Beneath the floors/ talk with neighbors only…” synger mannen som knapt snakket med sin egen familie, og som ikke taklet sin egen sinnstilstand.
Drømmende “One Of These Things First” er enda et høydepunkt i Drakes karriere. Her synger han mykt og resignert om alt han kunne ha vært, som om han selv ikke er i stand til å se hva han egentlig får til. Flere har forøvrig notert likheten mellom denne og Smokey Robinsons “The Way You Do The Things You Do” fra 1965, som har et slående likt budskap.
“Sambaen” Poor Boy er en annen Drake-låt med et nærliggende selvbiografisk budskap, denne gangen med en åpenlys selvdistansert tone når han sier: “Oh, Poor Boy/So sorry for himself/Oh Poor Boy/So worried for his health…”
En av Nick Drakes nærmeste forskere, Iain Cameron, har i en analyse av “Poor Boy” tatt for seg likheten til A.A. Milnes Ole Brumm. I Hundremeterskogen heter det:
The more it snows
The more it goes
The more it goes on snowing
And nobody knows
How cold my toes
How cold my toes are growing
I Drakes “versjon” blir det:
Nobody knows
How cold it grows
And nobody sees
How shaky my knees
Nobody cares
How steep my stairs
And nobody smiles
If I cross their stiles
I kombinasjon med de r&b-aktige koret får teksten uansett en bisarr undertone, og låten balanserer i krysningen mellom fantasi, ironi og alvor.
Bryter Layters mesterstykke gjemmes likevel nesten helt til slutt. NME har kalt “Northern Sky” for “the greatest English love song of modern times”. Det går vel neppe an å uttrykke seg mer presist.
For overbevisningens del kan det i tillegg nevnes at Bryter Layter rager som nummer én på The Guardians “Alternative top 100 albums ever”, og rett og slett er en definitiv plateutgivelse.
Først publisert på groove.no: 07.10.2001
Nick Drake: Pink Moon (Island, 1972)
Now We Rise and We Are Everywhere
To år er ikke lang tid. I 1968 var Nick Drake student ved Cambridge. I 1970 var han regnet som et spennende tilskudd på den britiske folkscenen, med to særdeles solide album bak seg. I 1972 hadde han forlatt London og reist hjem. I 1974 var Nick Drake død.
Hadde Drake overlevd sin egen psyke ville muligens hans sanger ha blitt avmystifisert noe i dag. Trangen til å dyrke døde helter har alltid vært sterk, og kanskje er hans talent blitt både overvurdert og overanalysert i ettertid. Det skal uansett sterke argumenter til for å rokke ved statusen som en vår tids mest markante og intelligente musikere.
Da ting gikk som verst for Nick Drake i 1970-71 vendte han tilbake til sitt barndomshjem i Tanworth-in-Arden. Desillusjonert og med svart sinn vandret han hvileløst og destruktivt rundt i gamle omgivelser, ute av stand til å følge opp en tilsynelatende lovende karrière, som i hans øyne var en fiasko, og ute av stand til å skrive. Etter en kort tur til Spania bestemte han seg likevel for å forsøke på nytt.
Hans siste innspilling (med unntak av fire skremmende låter fra 1974) ble til albumet Pink Moon. Med de berømte ordene om at han ikke hadde mer å gi, ble den visstnok innspilt på et par timer i løpet av en nattestund og kun med seg selv i studio. Endringen fra velproduserte Bryter Layter (1970) er derfor påtagelig. Historien forteller at Drake avleverte mastertapen som siste visitt på Islands kontorer, uten videre kommentar eller hilsen, der den tilfeldigvis ble funnet noen dager senere. Han hadde kanskje ikke mer å si.
De fleste låtene var skrevet i Drakes mest produktive periode fra 1967-69, og kunne nok med hjelp fra Joe Boyd blitt like fyldige som de foregående platene, men han hadde for en tid flyttet tilbake til California. I prosessen etterpå er det også blitt sagt at Drake ikke ønsket noen form for arrangementer (“No frills” skal han ha bestemt) på denne platen, med unntak av litt pianopålegg. Som et slags ironisk flir har Pink Moon i all sin dysterhet likevel avlet frem to av Drakes største suksesser i ettertid; Know (fra en reklame for Nike) og Pink Moon (benyttet av VW).
Pink Moon er kort – under 30 minutter – men innholdet er mer en sterkt nok. Drake, som mer eller mindre var ute av stand til å kommunisere normalt på denne tiden – er skjelvende i stemmen, men gitarspillingen er mer intens enn noensinne. Med låter som “Things Behind The Sun”, “Road” og “Parasite” holder den klar klassikerstatus. Som ved en skjebnens ironi er siste spor, “From The Morning”, et av hans mest oppløftende. Fra denne er forøvrig virkelighetens gravskript hentet: “Now We Rise and We Are Everywhere”.
Pink Moon er en naken og tidvis depressiv opplevelse. Det er likefullt en plate som vil gi deg mang en god stund, enten du trenger trøst, varme eller kjærlighet. Enten du er ensom, eller i godt selskap.
Først publisert på groove.no: 07.10.2001
97. Lula Côrtes E Zé Ramalho: Paêbirú (Shadoks, 1975/2005)
Lula Côrtes E Zé Ramalho: “Trilha De Sumé” Lula Côrtes og Zé Ramalho er brassemusikkens svar på Garrincha og Pelé. Zé Ramalho har med årene blitt en stor og anerkjent popstjerne i hjemlandet, Lula Côrtes mer obskur i det brede lag. Men sammen var de et kunstnerisk fyrverkeri av lettbent psykedelia, jazza driblinger og akustisk eleganse. Paêbirú har – i likhet med flere album på denne listen – status som en “lost classic”. Førsteopplaget ble ødelagt i en ulykke, og samlere har saget av seg lem for å skaffe seg et eks. Etter at Shadoks reutga den 30 år senere har den også blitt tilgjengelig for oss vanlig dødelige.
Paêbirú er jungelmusikk, bokstavelig talt. Den suger i seg næring fra en rekke kilder, blomstrer ut i fargerike sekvenser og skjuler en del usynlig mystikk under sitt grønne teppe. Ikke minst flyter den uanstrengt unna de fleste genrekarakteristikker. Med sin konseptuelle fremstilling av de fire elementene, frihetssøkende jamming og rom for underlige låtvendinger har den klar 70-tallsvibb – enten de kommer ut i form av kraftfulle utblåsninger eller som frika folklåter med håndtrommer og vokalchanting. Med den tropiske touchen som bonus fanger Paêbirú inn mye av trenden som de siste års mest frampå artister har forsøkt å fange.
98. The Frogs: It’s Only Right And Natural (Homestead, 1989)
The Frogs: “Homos” Milwaukee-bandet The Frogs’ hjemmelagde innspillinger med satiriske homolåter var aldri tiltenkt et større marked. Men det var nettopp disse opptakene der de skrullet rundt på kjøkkenet Homestead Records ville utgi. Låter som “Men (Come on Men)”, “Dykes Are We” og “Been a Month Since I Had a Man” dekker mye av innholdet på en plate som balanserer mellom infantil humor og øyeblikk av skapskodd vidd. Deres omgang med vulgariteter og tabuer ertet på seg den kristne høyresiden og skapte kontroverser i mange kretser: Var de homser eller homofober, drev de med samfunnssatire eller var det bare kødd (no pun intented). Homestead slang seg på og proklamerte at The Frogs var ledere i en “new gay supremacy movement”. Mer beslektet med Ween enn Turboneger i deres denimperiode, It’s Only Right And Natural er ikke så mye å bli hverken provosert over eller bergatt av i dag, men på sitt beste er dette skeiv (pun intented) og catchy pop, tidvis bare småsurt lofi-surr. Det ligger en slags sjarme også der.
Brødrene Flemion som utgjorde The Frogs ble senere kompiser med blant andre Smashing Pumpkins og Pearl Jam, og It’s Only Right And Natural har med årene fått stadig større kultstempel. En plate som åpner med linjene “I’ve got drugs that’ll blow your mind tonight” kan da heller ikke trå særlig feil.
99. Henry Flynt & The Insurrections: I Don’t Wanna (Locust, 1966/2004)
Henry Flynt & The Insurrections: “Uncle Sam Do” Henry Flynt er en kompleks karakter. Musiker, kusntner og filosof, skolert fiolinist, inspirert av John Coltrane og Robert Johnson. Sørstatsmann med dype hillbillly-fascinasjoner, kulturelt hjemhørende i New Yorks avantgarde-scene fra tidlig på 60-tallet. Han spilte med Yoko Ono, Velvet Underground og LaMonte Young, var sentral i loftsbevegelsen med Tony Conrad og Charlemagne Palestine, og kunne kanskje spilt en sentral rolle i rockens utvikling om han hadde ønsket det annerledes. Som for eksempel at I Don’t Wanna hadde blitt utgitt etter innspillingen i 1966.
Etter noen gitartimer med Lou Reed stablet Flynt på beina et slags protestband sammen med trommis og kunstervenn Walter De Maria, der både New Yorks Fluxus-krets og sørstatenes musikalske røtter ble sidestilt i en hamrende miks av hillbilly bluegrass og frirock. På I Don’t Wanna, hvor duoen var utvidet med bass og orgel, framstår Henry Flynt & The Insurrections, med Julian Copes blomstrende ord: “Spangly and disorientating guitar licks and tumultuous Reedian rhythm playing came on like Armand Schaubroeck’s Churchmice playing frenetic Bulgarian wedding music, or John Fahey as fed through the Boards of Canada filter.” Resultatet ble protopunk lenge før begrepet hadde noen som helst betydning, men I Don’t Wanna har etter en lagringsperiode på nesten 40 år holdt seg langt bedre enn de fleste innen den sjangeren.
Farvel Magnolia: Jason Molina 1972-2013
All the good things
Are asleep in the human world
It’s made more room
For the dark to walk around
My heart is sick and i didn’t make it out
Da vi startet groove.no i 2001 var Jason Molina en direkte årsak til at jeg gikk inn i oppgaven som musikkredaktør med stor virketrang. Det hele startet noen år tidligere, jula 1998 var det vel. Jeg fant meg selv naglet til en seng i et hotellrom uten utsikt et sted i London med Songs: Ohias Impala på øret. Den var kjøpt på ren impuls bare noen timer tidligere, og her lå jeg nærmest ute av stand til å puste. Noe så nakent, uendelig trist og inderlig vakkert hadde jeg da aldri hørt før. Dette var musikk som umiddelbart grep tak, musikk som skulle følge meg tett de neste 15 årene – og resten av livet.
Opplevelsen av å høre noe som virker totalt overmannende er følelsen vi higer etter, vi som bruker store deler av våre liv til å høre på musikk. Den flammende følelsen som griper oss så ofte i barndom og i tenårene, og som tennes sjeldnere og sjeldnere utover i livet i takt med metthet og kynisme. Når det så skjer, er det en påminnelse om at flammen fremdeles er der. Og ingen kunne helle bensin på glørne slik Jason Molina kunne. Det var denne følelsen jeg ville formidle med groove.no. Det var denne musikken jeg ville at også andre skulle ta del i.
Han gjorde det lett for oss. For Impala ble ikke hans beste plate, selv om den fremdeles har en spesiell plass i mitt hjerte. Under artistnavnet Songs: Ohia startet Molina sin karriere med spartansk lo-fi, spøkelsesaktig insisterende som om låtene kom fra et sted langt borte fra, laget for lenge lenge siden. Han hevet seg tidlig ut av sin egen samtid, og etablerte noe som bare var hans eget. Hans blikk var sjelden vendt mot lyset. Det var mørke, mørke og det var mørke. Men aldri ble hans klagesanger platte eller konstruerte. De kom alltid direkte fra hjertet, var aldri uvesentlige og tekstene, de svidde seg rett inn i huden. Tekstene ja, hvem har egentlig skrevet sterkere låttekster enn Jason Molina på 2000-tallet?
Why put a new address on the same old loneliness
Everybody knows where that is
We built that house of his
And when he’s not home
Someone else you know always is
If Heaven’s really coming back
I hope it has a heart attack
Han hamret inn hver linje som om det skulle stå om livet. Kanskje det gjorde nettopp det. Hans lyriske univers var billedrikt, og det gikk en rød tråd gjennom hele hans virke. Hvem kunne sette ord på de mørkere sidene av livet som Jason Molina. Hvordan blir de å høre på nå som han selv har blitt en av skyggene han synger om. Ingen kunne skrive tekster som Jason Molina, jeg finner det mest nærliggende å bringe inn poesien til vår egen Tor Jonsson som en åndelig bror, her fra ”Einsemda”:
Dette; å stå åleine
midt i verd så grenselaust rik
er som leva livet
i lag med sitt eige lik
(..)
Eg høyrar en hund som yler
Ein stad i den månljose natt.
Eg ventar ei som eg aldri møtte
skal kom att.
Jason Molinas grep om den amerikanske musikktradisjonen var dypt rotfestet, både i blues og country, og den var rotfestet i de blekere delene av landskapet rundt De Store Sjøene, rustbeltet, der han selv kom fra. Slik ble hans personlige demoner en del av det geografiske landskapet han kjente så godt. Han så de nedlagte fabrikkene, de trøstesløse byene, åndet lukten av diesel og eimen av håpløshet. Der var stjerner, men aldri sol. Han vandret om natten og han skrev for natten. Med Ghost Tropic i 2000 gikk han så langt inn i den som noe menneske kan komme.
Med Didn’t It Rain to år senere og Songs:Ohias siste album, Magnolia Electric Co. i 2003 vendte seg gradvis mot et fyldigere og mer bandorientert uttrykk. Med sine triste øyne og unnselige vesen ble Molina bandleder for gjeng røslige skjeggebamser som presterte noe av den mest brennende rocken gjennom hele 2000-tallet. Kombinasjonen av grovkornede gitarer og finmaskede tekster, blåsnipp- og rullingsrock krysset med et følsomt sinn la veien åpen. Men særlig store ble de aldri, i hvert fall ikke så store som de hadde fortjent.
I didn’t know how blue I’d get
I didn’t know how I’d get blamed for it
I didn’t choose to go down this road
No one chooses to be sick
Etter Josephine i 2009 ble det så stille. Og det ble stille. Så kom foruroligende meldinger om innleggelse, om sykdom. Penger ble samlet inn. En melding om at det gikk bedre. ‘Keep the lamps trimmed and burning!’ sa han. Og så, en melding om at det var over.
Og så var det over.
I en tid der all musikk er tilgjengelig over alt hele tiden, der alt lett kan flyte over i hverandre som skodde er det viktigere enn noensinne med fyrtårn, noen musikalske ankre å alltid kunne vende tilbake. For meg har det vært Jason Molina siden vinteren 1998. Jeg undres hvem som nå skal tenne flammen, hvem som skal ‘keep the lamps burning’.
Nesten hver eneste tekstlinje til Jason Molina kunne vært hugget inn for gravsteinen. Jeg velger meg dette, fra mannen som gikk ‘down the wrong road both ways’:
”Some of us only lose the dark to get lost in darkness”.
Så, hvil i fred Jason Molina. Takk for følget.
Først publisert på groove.no 19.03.13
Sightseer
Folk ser på ting: På 80-tallet dokumenterte fotografen Roger Minick turister på kjente steder. Sightseer er en aldeles nydelig polaroidtrip, som nå kan beskues og nytes i sin helhet på sightseerseries.com.
Documerica 1971-1977
Documerica var et prosjekt fra 1971 – 1977, initiert av Environmental Protection Agency for å dokumentere amerikansk hverdagsliv og miljøproblemer. Nå har det amerikanske nasjonalarkivet digitalisert over 15 000 av disse bildene og lagt de ut på Flickr. En fantastisk fotografisk skatt for oss som liker nostalgisk americana.
100. Joe Meek: I Hear A New World (Triumph, 1960/1991)
Joe Meek: “I Hear A New World”
Denne er ganske langt ute i 2011, så hvordan hørtes det egentlig ut for folk i 1960? Det er det ikke mange som kan gi noe svar på, for I Hear A New World ble trukket tilbake fra markedet, en EP ble utgitt i mikro-opplag i stedet og hele utgivelsen ble ikke allmennt tilgjengelig før i CD-alderen. Kanskje like greit, for Joe Meeks forsøk på gjenskape musikk fra livet på månen er space age sci-fi av en annen verden som nok ville ha virket høyst forstyrrende i samtiden, men som i ettertid har en nærmest sjarmerende retro-futuristisk stemning.
Åpningssporet og tittelkuttet er en slags knitrende bossa med Snipp & Snapp-vokal, her er også skeiv Hawaii-musikk, sprø skiffle, småsure surftoner og ikke minst framtidsrettet produksjonsteknologi, med hjemmemekka elektroniske effekter og kreative lydkilder (toalettspyling, kortslutning, sugerør) som i 1960 må omtales som avantgarde.
Joe Meek, eksentriker, tonedøv, visjonær produsent og det meste, svant hen i paranoia etter dette prosjektet, som i ettertid framstår som et underlig mesterverk. Eller et mesterlig underverk.
Lift To Experience: The Texas-Jerusalem Crossroads (Bella Union, 2001)
Son of a preacher, man
Nederst på denne platen står det med liten skrift: “Ladies and Gentlemen We Are Playing With One Guitar”, nesten som Spiritualized kalte sin psykedeliske støytrip Ladies and Gentlemen We Are Floating In Space (1997). Det er neppe tilfeldig, for Lift To Experience kan tidvis minne om britenes svevende dronerock. Men de er også langt mer, først og fremst vokalist og gitarist Josh T. Pearson.
Han er fra Denton, Texas, er sønn av en nyfrelst kristen predikant (“the fire and brimstone kind”) og skal ifølge mytene ha oppdaget rocken med U2s “Sunday Bloody Sunday”. Denne kombinasjonen av sterk religiøs oppfostring og britisk rock må ha vært skjellsettende for unge Pears, mannen med tidenes smaleste cowboyhatt og vestens videste bakkenbarter. Han vendte seg bort fra himmelen den dagen, og inn i et annet ormbol. For ordens skyld: De to andre i trioen ser også ut til å være hentet fra programmet Americas Most Wanted, og både herrene Young og Browning kommer fra predikantfamilier – “they preach the gospel, we play the devil’s music…”
Etter dette småskumle førsteinntrykket skjuler det seg overraskende nok en følsom og tidvis vakker plate. Det er ikke vanlig kost å smelle til med en dobbelskive som første signal til verden, men så er da disse fra Texas, hvor alt er litt større enn livet. I tillegg har de mye på hjertet. Det meste handler om hjemstaten og himmelen, gjerne i samme åndedrag og med en vokal som minner en del om far & sønn Buckley. Pearson selv har sagt at The Texas-JerUSAlem Crossroads er en konseptplate som handler om verdens undergang der Texas er det lovede land!
En bemerkelsesverdig debut har det i hvert fall blitt. I intro-låten “Just As Was Told” snakkesynges det om den gangen herrens engel kom ned til Texas og henvendte seg til “three Texas boys busy minding their own bidnis..” Inn ruller så kavaleriet av en gitarlyd som vrenges inntil platen avsluttes med gallopperende tempo en drøy time senere. På “These Are The Days” unner de seg også litt selvskryt: “We’re the best band in the whole wide world/and Texas is the reason…”
Litt variasjon med en countryinspirert melodi og litt gospel til tross, Lift To Experience ligger nærmere britiske støyrockere som My Bloody Valentine enn Hank Williams. Låtene er ikke skrevet i tradisjonell vers/refereng stil, men mer som fortellinger, og uten sammenligning forøvrig klarer bandet å skape en undergangsstemning på linje med Godspeed You Black Emperor! Dermed er ikke dette en umiddelbar lytteropplevelse, men mer en plate å vokse på. Jeg har ikke helt sett lyset ennå, men det kommer kanskje.
Først publisert på groove.no 01.08.2001
The Big Beast 