Neil Young: Tonight’s The Night (Reprise, 1975)

Neil Young har spilt for oss i fem tiår nå, men 1970-tallet vil for alltid være det beste og viktigste i hans karriere. Mellom tjuvstarten Everybody Knows This Is Nowhere til Rust-platene i 1979 lagde han ikke bare en rekke plater som troner helt der oppe på toppen av rockefjellet og befestet seg som en av våre aller største artister. Young klarte også å fange opp og tonesette utviklingen i dette omskiftelige tiåret. På få år gikk han fra å være en “blåøyd gutt” fra Canada til desillusjonert rockestjerne i California, fra å være en suksessrik folkrock-artist til et amerikansk ikon. Den gla’ naive hippiebølgen på 60-tallet ble etterhvert erstattet av en mørkere side av dop og død, og få har vel som Neil Young klart å stå noenlunde oppreist og beskrive denne tiden. On The Beach, Tonight’s The Night og Zuma står plassert midt i tiåret, like sentralt som de står i Youngs karriere og i rockehistorien generelt.

Men la oss ikke foregripe begivenhetene her med altfor mange svulstige ord. Skrur man tidsuret tilbake til 1972, så møter vi Neil Young på en kommersiell karrieretopp. ”Heart Of Gold” var å høre på alle radiokanaler, Harvest strøk oppover på listene og det godslige kokain-hippiesirkuset Crosby, Stills, Nash & Young var det største bandet på jord. Slik kunne det sikkert fortsatt – men med Young var det annerledes. Det ville seg gjerne annerledes med Neil. En rekke omstendigheter bidro til å prege hans videre utvikling, og av de ytre hendelsene står navnet Danny Whitten særlig sentralt.

Gitarist i Crazy Horse og Youngs nære venn døde av en overdose i november 1972, noe som er var et stort og personlig tap for ham. Dødsfallet markerte innledningen til den skjebnetunge Time Fades Away-turneen med The Stray Gators i 1973. Etter suksessen med Harvest kunne Neil Young trekke store, kalde haller og reiste landet rundt med eget fly. En innelukket og tequila-supende stjerne både overrasket og skuffet publikum som så frem til en hyggelig visestund med mannen bak Harvest. Time Fades Away ble noe ganske annet, og Whittens død, personlige gnisninger og utstrakt rusbruk bidro snart til å endre hele Neil Youngs musikalske uttrykk. Nok et dødsfall kastet snart nye skygger over den innerste krets. Roadie Bruce Berry var den andre herfra som døde av en overdose på kort tid. I tillegg bør det nevnes en tredje episode som bidro til å understreke den nye harde realiteten, et narkooppgjør som endte i dobbeltdrap i det liberale hippiestedet Topanga Canyon utenfor Los Angeles der Neil Young og mange av hans nærmeste venner hørte hjemme. Neil Young-biograf Jimmy McDonough skriver i biografien Shakey (Vintage, 2002):

“Neil Young was not around, not involved, didn’t even know the full details, but he caught the vibe. The seventies had arrived, maaaaaaan.”

Dette var episoder som ledet opp mot Neil Youngs kreativt mest spennende periode, og han vendte tilbake til noen nøkkelpersoner og aller beste folk: Produsent David Briggs, Crazy Horse’ gjenværende rytmeseksjon bassist Billy Talbot og trommis Ralph Molina, samt gitarist Nils Lofgren og steel gitarist Ben Keith (fra Stray Gators). De startet fra bunnen igjen, først på småklubber i Topanga, etterhvert inn i studio (nærmere bestemt S.I.R. i LA, som på det tidspunkt var drevet av Bruce Berrys bror). Tiden og forholdene i studio var uvirkelig mørke, røykfylte og ekstremt fuktige. Crazy Horse var akkurat dette; ubarberte, ubehøvlete og snøvlete – og blant de fineste musikerne verden har sett. Sammen skapte de et knippe rå og hjerteskjærende, flisete og hengslete, fyllasjuke og morgengretne låter.

Bruce Berry was a working man
He used to load that Econoline van.
A sparkle was in his eye
But his life was in his hands

Slik åpner platen, og de tre episodene jeg viser til ovenfor kan alle spores til enkeltlåter, som dette utdraget fra det sentrale tittelkuttet som innkapsler platen i to ulike versjoner, slik bandet hadde for vane å legge opp de mer eller mindre fokuserte konsertene de holdt på denne tiden. Da kunne “Tonight’s The Night” gjerne vare opptil en halvtime. Nydelige “Tired Eyes” er en annen låt med biografiske trekk:

Well he shot four men in a cocaine deal
And he left them lyin’ in an open field
Full of old cars with bullet holes in the mirrors

Som ikke det var nok, på det vitale liveopptaket “Come On Baby Let’s Go Downtown” (tatt opp fra Fillmore East) bidrar Danny Whitten nærmest som et levende spøkelse både på låtskriversiden og som vokalist.

Selv om det er Neil Young som er midtpunktet her, som låtskriver og vokalist, så fortjener de andre musikerne også en stor andel av æren for at dette har blitt en så autentisk og rå skive, svart uten å bli deprimerende, skeiv uten å hangle. De jordnære og hardtarbeidende skjeggbusene Molina og Talbot smelter sammen med Ben Keiths varsomme steel gitar og skaper en helt unik atmosfære på spor som “Albuquerque” og “Tired Eyes”. Nils Lofgren får på sin side tillatelse av sjefen til å rive en gitarsolo! Nei, det er ikke noe å si på energien som vibrerer mellom disse artistene.

De tolv sporene som til slutt ble valgt ut er alle klassiske låter på sin måte. Mellom det kjente tittelkuttet får vi nakne, såre ballader (“Borrowed Tune”, “New Mama”) og fullblodsrock (“Come On Baby Let’s Go Downtown”) fremført på en måte som et ukjent antall band i ettertid har forsøkt å kopiere, men der knapt noen egentlig har lykkes. Dette er “the real deal”. Selv er jeg særlig svak for de ustøe balladene med Ben Keith sentralt i lydbildet; ”Mellow My Mind”, ”Albuquerque” og ikke minst forsoffne ”Tired Eyes” er noe av det beste Neil Young har skrevet. Eller hva med litt beintøff truck-rock i ”Roll Another Number (For the Road)” og ”Lookout Joe”, sistnevnte med Lou Reed-lignende fraser som ‘A hip drag queen and, a side-walkin’ street wheeler, Comin’ down the avenue.’

Det er mange partier på denne skiva som fortjener hele avsnitt, refreng som fortsatt river i hjertet og vokalharmonier som etterlater dype merker i sjelen. Det er mulig å skrive uendelig mye om denne platen, men jeg stopper her. Tonight’s The Night er uansett en plate man aldri blir helt ferdig med.
Bjørn Hammershaug

Først publisert: 21.09.03

Neil Young: Zuma (Reprise, 1975)

Bare få måneder etter On The Beach og Tonight’s The Night samlet Neil Young sine beste tropper for nok en plateinnspilling. Han surfet på en kreativ formtopp på denne tiden, fri fra det anstrengte forholdet til skuespilleren Carrie Snodgress og med dødsfallet til vennene Danny Whitten og Bruce Berry mer på avstand. Det var en ganske god tid for Young. Den kommende platen skulle bli hans mest tilgjengelige siden Harvest, kjennetegnet særlig av både fengende, utadvendte låter og kraftige gitarer. Zuma ble likevel ingen umiddelbar salgssuksess. Den gikk inn på 25. plass i USA (det samme som forgjengeren), mens den i England ikke engang kom inn på topp 30.

Skal man noe banalt beskrive Youngs mesterlige trilogi på midten av 70-tallet i form av rusmidler, kan man si at der On The Beach var det bedøvende tempoet av honey slides og Tonight’s The Night ekkoet av en tom tequila-flaske, så var Zuma hvitt pulver i en åpen bil langs Pacific Coast Highway ned mot Zuma Beach. Det er noe sorgløst enkelt og gutteaktig rølpete over Zuma, en plate som taler de lange og gode barkvelders språk. Den er ikke riktig så intens som de to foregående, men føyer seg absolutt inn blant noe av det sterkeste han har laget, og best av alt – den står seg skrekkelig godt fremdeles. Og den markerte starten for den andre gullalderen til Crazy Horse.

Etter Danny Whittens død gikk ting litt i stå for gjengen. Vendepunktet kom når de knyttet til seg gitaristen Frank ‘Poncho’ Sampedro. De plukket opp den smilende slampen fra Detroit nede i Mexico, og tok ham med til sjefen. Han ble akseptert, og Poncho fylte raskt Whittens plass med sitt muskuløse gitarspill, som sammen med Youngs mest markerte gitarlyd siden Everybody Knows This Is Nowhere (1969) preger mye av Zuma.

Zuma ble spilt inn på Malibu, der Young en tid i forveien hadde kjøpt et større strandhus. Sammen med de gale hestene og (minst like gale) produsent David Briggs cruiset de rundt i rikmannsområdet, festet relativt hardt og lagde klassisk rock om hverandre. Det virker slett ikke så ille for en gjeng karer i begynnelsen av 30-åra, og de høres da også særdeles komfortable ut når de plugger inn. Damene finner vi bare som figurer i tekstene, som i stor grad vektlegger at Young nå har lagt det gamle forholdet bak seg og ser fremover.

Neil Young virker fokusert både i stemme og spill, og Crazy Horse følger ham som vanlig lett og uanstrengt. Av de ni sporene som ble med på platen er det særlig to som stikker seg ut: ”Danger Bird” og ”Cortez The Killer”. Tilsammen tar de opp omtrent et kvarter av den totale spilletiden, og begge viser hvilke kvaliteter som bor i denne gjengen. Prima gitarspill og vokalharmonier, og den gode følelsen der alt smelter sammen er det få andre band som evner. De to langsomme låtene er klassisk Young-materiale, og begge kunne sklidd naturlig inn både på Everybody Knows… og On The Beach. Men det er på Zuma de hører hjemme, og det er de som virkelig sørger for denne platens ubestridelige status. Et strømbrudd i huset der David Briggs skulle mikse skiva fjernet riktignok det siste verset av Cortez, og versjonen her er dermed bare 7 1/2 minutter lang. Det er likevel noen av de flotteste minuttene i rockens historie.

Men de syv andre, kortere låtene er heller ikke b-materiale. ”Don’t Cry No Tears” sparker i gang platen som definisjonen av hvordan en solid rockelåt skal lages. Den ble da også opprinnelig skrevet tidlig på 60-tallet, da Neil Young spilte i The Squires (titulert ”I Wonder”). Nydelig vokalarbeid på akustiske ”Pardon My Heart ”og selvsagt den drømmeaktige avslutningen ”Through My Sails” med Crosby, Stills & Nash toner ned de hardere sidene av albumet. Det er dessuten fullt mulig å smelte av de varme vokal-harmoniene på countryrockere som ”Lookin’ For A Love” og ”Stupid Girl”. Eller bare riste løs til rufsete rock med ”Barstool Blues” og ”Drive Back”.

Zuma er på mange måter en komplett rockeplate, og med unntak av Rust-platene på tampen av tiåret ble den Neil Youngs siste store på 70-tallet.
Bjørn Hammershaug

Først publisert: 30.09.03