Foto: Charles Peterson

Nirvana var mitt The Beatles. Musikknostalgi er beskrevet i utallig mimrelektyre, slik Lars Saabye Christensen brukte Beatles som bakteppe for sin kjente oppvekstroman med samme tittel. Å føle en sterk og nær tilknytning til et bestemt band, å sitte i ring rundt singleplatespilleren i kollektiv forventning, musikk som katalysator for transformasjon, for samhørighet, ungdom. Alle har sitt Beatles. For mange av oss i 30-40 var det Nirvana, og denne samleren minner om at det slettes ikke var så verst.

På slutten av 1980-tallet poppet det opp en rekke kule rockeband fra Seattle-området. Kanalisert i første rekke gjennom Sub Pop ble det plutselig legitimt å digge hard rock som ikke var polert, rufsete rock uten svart symbolikk, fri for staffasje og pyrotekniske effekter. Seattle-bølgen slo inn i kjølevannet av band som Melvins, Dinosaur Jr., Hüsker Dü, The Replacements og Big Black, som tilhørte ulike og sprikende miljøer lengre ned i undergrunnsspiralen. Selv om også Seattle-bandene for så vidt var forskjellige, klarte Sub Pop å skape en helhetlig identitet. Tekniker Jack Endino og fotograf Charles Peterson ble i seg selv ikoniske, og særlig Peterson bidro sterkt til å gi Sub Pop en særegen visuell profil. Konsekvent design og forbløffende evne til å få hvert band til å virke unikt bidro til å bygge en egen, hip scene. Og selvsagt var timingen perfekt. En kombinasjon av dyktighet, teft og flaks, som vanlig. Den vitale peaken til Seattle-scenen var kort, allerede på hell da Nevermind traff hele verden med et schmell. Men på slutten av 80-tallet vibrerte det på nordvestkysten. På relativt kort tid fikk vi Superfuzz Bigmuff av Mudhoney, God’s Balls av Tad, Green River, Soundgardens Screaming Life — og Nirvana med Bleach.

Nirvana skilte seg ikke nevneverdig ut fra de andre, men Bleach er fremdeles min favoritt og en av de feteste debutskivene som ble utgitt på 80-tallet. Seig som Sabbath, rå som Wipers, en fengende hybrid mellom punk og garasje, framført med anger, angst og affeksjon. Låter som ”Blew”, ”School”, ”Big Cheese”, ”Mr. Moustache”, og ”Negative Creep” definerte mye av det senere grunge-begrepet. En tekst som går ’I’m a negative creep, I’m a negative creep, I’m a negative creep, I’m stoned’ virket som en fyrstikk inn i en unggutts bensintank av en hormonfull kropp, sjel og sinn.

Det er ikke til å unngå å bli skuffet når den lenge bebudede Nirvana-samleren kun har med popperlen ”About A Girl” fra Bleach, samt, pussig nok, b-sidelåta ”Been A Son” fra samme periode. Det forteller nok noe om tankegangen, dette er først og fremst et forsøk på å lage en slags hitparade ved å velge de mest catchy, mest kjente og ihjelspilte låtene. Kanskje et rettighetsspørsmål, hva vet jeg, men et definitivt samlealbum blir det altså ikke. Låtene fra Nevermind fungerer godt til et slikt formål, men Nirvana var mer et albumband enn et singleband. Deres bevisste bruk av ulike produsenter framhevet retningsendringene, men her berøres utviklingen på en altfor overflatisk måte. Verd å trekke frem i positive ordelag er det innbydende og stilrene omslaget, med varme ord fra musikkjournalist David Fricke på innsiden. Og – den inneholder en låt vi ikke har hørt før.

I en ellers strikt kronologi serveres vi – uheldig nok, synes jeg – den største og hardeste pakka først; ”You Know You’re Right”. Dette er Cobains siste opptak med Nirvana (fra 30. januar 1994). Vi begynner altså med slutten: ’Things have never been so swell, I have never been so well…’ Ikke helt. Dette er en seig, eksplosiv sak som hadde passet bedre inn på In Utero enn Nevermind, og kunne ubemerket sklidd inn mellom ”Serve The Servants” og ”Scentless Apprentice”. Plassert her foran ”About A Girl” merkes den selvdestruktive utviklingen til Cobain, og vi hører hvordan Nirvana stadig beveget seg mot mer kompromissløst uttrykk.

Mellom Bleach og Nevermind slapp Nirvana EP’en Sliver, en overgangsutgivelse som markerte deres første skritt ut av gjørma. Sliver er et naturlig bindeledd; catchy, med større og klarere lyd og punkens råskap og intensitet i bunn. “Sliver” er en av disse låtene som er akkurat så bra at man begynner å spenne forventningene til det som skal komme, værer noe stort, noe annet, men vet ikke helt hva. Det vet vi jo nå, alle sammen. Men dette var altså i post-steinalderen (før MP3 og internett, etter MTV). Informasjonen gikk litt treigere den gang, men vi oppe i nord fikk da med oss litt. Som når førstesingelen “Smells Like Teen Spirit” skulle ha premiere på kanalen vi egentlig mislikte, men måtte bare se-en-video-til. Det var den kvelden foran videospilleren jeg forstod at Nirvana var mitt Beatles. Alle forventninger ble naturligvis innfridd, det var ikke bare en ’tøff låt’ som vi sa – det var en tønne med dynamitt rett i fleisen, det var Revolver, Rubber Soul og White Album på en gang. Det er en følelse man sjelden opplever.

Jeg husker ikke bare forventningene i tiden før Neverminds release, men også antiklimakset det var å sette den på første gang. “Teen Spirit” var så definitiv at det tok litt tid å svelge at den umulig kunne toppes. Men platen kom kjapt inn i systemet, og det var den beste skiva i hele verden. Lenge var den det. Tolv klassiske poppunk-låter kledd i et krystallklart, men massivt lydtrekk av Butch Vig. Han var jo en kultfigur lenge før Nevermind, kjent fra midt-vestens glimrende Smart Studios der han skrudde lyd for godband som Laughing Hyenas og Killdozer. Det meste som skjedde etter Nevermind er yadi-yadi-yada, men den er takknemlig å velge fra til en slik samler. Det er bare å plukke fritt, så singlene ”Come As You Are” og ”Lithium” er forståelig nok tatt med, det samme er ”In Bloom”, som i ettertid står igjen som en av skivas minst holdbare.

Nirvana 1993 (Foto: Jesse Frohman)

Hjulene gikk vel litt for fort for alle etter suksessen. For min del punga jeg på det ene dekket da konserten på Alaska i Oslo ble avlyst, og parkerte egentlig etter den tragiske Kalvøya-konserten i 1992 der Kurt var som en blek skygge av sitt eget lik som statisk lirte av seg det massene forventet. Man opplever heller ikke mange revolusjoner på kort tid, og In Utero året etter gjorde ikke det helt samme inntrykket. Nirvana unngikk klokelig nok å forsøke seg på en Nevermind II, mye takket være Steve Albini som etterlot sin signatur på like karakteristisk vis som Butch Vig. Uten overraskelsesmomentet, like umiddelbare låter eller helt den samme gnisten som hadde preget deres foregående album var den dømt til å bli møtt med skepsis. In Utero er likevel en mer interessant skive, og på mange måter bedre enn Nevermind. Et skritt i retning av hva de kunne blitt hvis de hadde fått holde på lengre. In Utero pekte kanskje mot et band på vei mot noe mindre tilgjengelig enn millionselgerne, et band på vei tilbake til røttene. Eller kanskje ikke. Jeg registrerer uansett med viss skuffelse at utgiver igjen har valgt ut de mest attraktive sporene, der Scott Litts remix av ”Pennyroyal Tea” (versjonen etter Cobains ønske) er det mest interessante.

Det var ikke helt slutt etter dette. MTVs Unplugged-serie fikk oss en gang for alle til å lure på om Nirvana egentlig var et popband som spilte rock, eller et rockeband som spilte poplåter. Bowies ”The Man Who Sold The World” og Ledbetters ”Where Did You Sleep Last Night” var absolutte høydepunkter, selv om de ikke helt egner seg som oppsummering av en karriere.

Det er egentlig unødvendig å trekke fram mangler på en slik utgivelse. Dette er en helt grei oversikt over Nirvanas mest kjente øyeblikk, som du selvfølgelig allerede bør eie på de fire albumene de er hentet fra. At de har nedprioritert Bleach, b-sider og andre godsaker er det bare å godta, men savnet av andre låter er egentlig større enn gleden over de som er tatt med. Slik sett er dette en lettvin, uspennende og trygg samleplate som på ingen måte tilfredsstiller forventningene og de langdryge rettsmøtene som har pågått siden Kurts død i forkant. Jeg kan ikke få meg til å tro at det er en plate i hans ånd, og den er i beste fall å regne som en skjev introduksjon til nye generasjoner av fans.

Å høre på Nirvana igjen er likevel som å åpne en dør tilbake i tiden. Det var Nirvana som trigget meg til å cruise rundt med Sub Pop-logoen lakkert over hele panseret, gå i rutete skjorter, forsøksvis anlegge grunge-hår og andre dumme ting. Det var Nirvana som sørget for den første skikkelige manneklumpen i halsen, over nyheten om at en vilt fremmed mann i Seattle hadde blåst seg. Det var Lennon som døde, mens Yoko overlevde, Paul ble rikere og kjedeligere, George forsvant og Ringo… vel, hvem bryr seg om Ringo uansett? Nirvana var mitt The Beatles. Og det er de ennå.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert 22/11-2002