Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 09.06.06
Diane Cluck vil for noen være kjent fra samleplaten Golden Apples Of The Sun (2004), der hun havnet i selskap med blant andre Antony, Devendra Banhart, Josephine Foster og Iron & Wine – med andre ord midt i nåløyet av amerikanske nyfolkere og freaky hipsters. Andre vil nok kjenne henne best som en New York “antifolker” som har jobbet med Herman Düne, mens atter andre sikkert ikke har hørt om damen tidligere.

Det er det i så fall på høy tid å gjøre noe med, for Cluck er en av de mest særegne røstene innen akustisk neo-folk. Som en folksanger fra fjellom som har kommet til den moderne storbyen tegner hun smarte og skarpe historier som er vel verd å låne øre til. Fra å gi ut Erik Satie-møter-Kate Bush inspirerte CD-R plater har hun gradvis utviklet seg som artist, som hun selv forteller oss:

– Ummm, the progression seems to have gone from external to internal, from specific to less specific, from personal to universal, from piano to guitar.

“I grew up in ‘sylvania, there aren’t so many woods now… and who gives a shit about William Penn?” synger Cluck på ”Sylvania” fra platen Countless Times (2005). Hun vokste opp i landlige omgivelser i Pennsylvania, men har bodd i Brooklyn, New York de siste ti årene. Der har hun etablert en artistkarriere som sanger av den intime sorten som nettopp henter elementer både fra det rurale og det urbane. Melodisk off-pist og med en stemme som spinner seg rundt lytteren inntil vi blir fullstendig fanget inn i hennes myke nett, ikke helt ulikt artister som CocoRosie, Jana Hunter, Scout Niblett, Joanna Newsom eller Josephine Foster – og det bør være tillatt å trekke linjer tilbake til både Joan Baez og Joni Mitchell. Det er en organisk, ubehandlet stemning over hennes lo-fi innspillinger, en ærlig råhet over tekstene og noe besnærende over hennes intrikate melodilinjer som gjør henne tidløs som artist – og som kanskje bidro til at folk-guru Devendra Banhart omtalte henne som sin favorittsangerinne fra New York.

Når hun nå vender tilbake til Norge, er det hennes andre besøk til Norge, da hun også var her sammen med Herman Düne våren 2005:

– Norway’s gorgeous, green and fresh and trippingly beautiful, to me. The snowy landscape was awesome. We stopped during our drive to admire the whiteness and saw a skier, far away. He was pulling a sled over a frozen river with something that looked like a stiff corpse. The skier came up to the bank where we were standing and uncovered the sled – it turned out to be guitars.

Gitaren er stort sett det eneste instrumentet Cluck trakterer for tiden, men hun minner om at det ikke er nødvendig med ytterligere påfyll så lenge tekstene gir mening og melodiene pirrerer sansene. Det spartanske i hennes lydbilde betyr ikke det er mangelfullt, heller at det gir rom for detaljene. Men det fordrer gjerne et lyttende publikum. Cluck mimrer om en av hennes dårligere øyeblikk på scenen:

– I made a dumb mistake last year while I was on tour with the kings of whatever… We played a show in London and as usual I soundchecked without monitors. But I wasn’t aware we’d be playing for a loud, drinking crowd, and I really couldn’t hear myself through the whole set. Eventually the sound guy came up to the stage and made a slashing motion across his throat – while I was in the middle of a song. I lost it on him. It ended up making the people who’d been listening feel really uncomfortable and bad and I was embarrassed I’d used a stage mic for that kind of purpose.

Med plater som holder seg tett opp til et live-sound er det også en nær forbindelse mellom disse og hennes konserter:

– So far I haven’t tended to improvise much. When the songs come to me, initially, they come one way. The words and pitches have a specific placement that feels good/right/important. What changes from night to night is the weather, how I feel/who I’m singing for… In that way the songs can change a lot, for me it’s communication, using the same words each time to communicate whatever’s going on in that moment.

Selv om Diane Cluck er løselig tilknyttet New Yorks Anitfolk-miljø og scenen rundt Sidewalk Café, sammen med artister som Jeffrey Lewis og Adam Green, er ikke dette nødvendigvis en bås hun føler seg helt komfortabel med:

– I don’t reject the association, but in a lot of ways that scene has come & gone for me. The individuals who made it up are still around mostly, still making music, but the community is more diffuse now. When I first discovered the artists at Sidewalk Café back in january of 2000, the unifying factor was that everyone was really just into being themselves and showing that through songs or comedy or drawings or whatever. Probably something like the early days of punk, before it became a uniform. Having a word for anything like that kind of ruins it, I don’t particularly care for the word “antifolk” to describe what went on at or around the Sidewalk, but if I had to call it something I might have called it “normal inspired people giving of themselves”.

“Music just comes from living” sier Cluck om hvor hun får sin inspirasjon, og det er ikke i første rekke fra andre musikere. Hennes distanse til den noe begrensende “antifolk”-termen stopper ikke bare ved Sidewalk Café:

– I stopped going out to hear music a year or two ago. I used to go out a few times a week, until I just got oversaturated. I’m not really hanging with an artistic community right now. My community is made up of a few close friends, some of whom make art sometimes. I spend a lot of time by myself. I try to get out in the sun for at least a few minutes each day.

Er det en rød tråd å lese ut av dine tekster, de virker både å være personlige, men også med en mer politisk rettet brodd?

– They’re never about one thing, they’re about truths that occur to me and to anyone else that hears them. But the phrase “self-responsibility” comes up a lot for me lately. I find joy and freedom in taking responsibility for my own choices, mistakes, whatever… it’s gross to me how many people want to hand that gift over to someone else; a doctor, a lawyer, a corporation, a government.

Etter at Diane Cluck har spilt på Safe As Milk vender hun tilbake til sitt Brooklyn – enn så lenge:

– Right now I’m saving up to move back to Pennsylvania for awhile. I need to go somewhere rural where I can make lots of noise without worrying about the neighbors. Maybe I’ll form a band, maybe I’ll break into the local high school and steal a drummer. I’m just trying to set myself free.

Intervjuet er utført på bestilling fra Safe As Milk-festivalen i Haugesund i 2006 som en del av deres artistpresentasjoner.