Fagre trubadurer med kassegitar, huldrer fra trollskogen og eksperimentelle frifanter: Dette er en bukett med artister som knytter bånd tilbake til 60-tallets singer/songwritere fra Greenwich Village til Topanga Canyon men som alle har funnet sitt unike uttrykk av i dag.
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release

Hør spilleliste med utvalgte låter i WiMP

Liz Durrett
Jeg elsker stemmen til Liz Durrett. Den er en mild aftenbris som tar oss i hånden, fører oss gjennom høstfargene og inn i nattens og drømmenes verden. The wind is a dream, laid out for you…

The Mezzanine (Warm, 2006)
Disse 11 låtene er skrevet dels på et loft i Oakland og dels gatelangs i hjembyen Athens, Georgia. The Mezzanine er da også en blanding av støvete loftpoesi fra bestefars gamle koffert og enslige nattvandringer gjennom folketomme gater. Den er nesten helt nedstrippet fra unødvendig staffasje; vokal, akustisk gitar og litt piano/synth. Men den er ikke naken i betydningen mangelfull. Durretts hese, upolerte og sensuelle stemme er bærekraft god nok alene, instrumenteringen er akkurat passe porsjonert og det er en fin detaljrikdom som skjuler seg i visene. I tillegg til Liz Durrett sitter nemlig hennes onkel, Vic Chesnutt og sørger for den rette finish.

Dette er en skive som stort sett er svært nedpå, med melodier som legger seg inntil deg i mørket. ”Cup On The Counter” er mest oppe, i en Suzanne Vega, coffee shop lignende setting, omkranset av gamle lydopptak av en fire år gammel Liz i passiar med bestefar. Slike lune øyeblikk er likevel i mindretall, for de fleste av Durretts viser har en mer intim, spøkelsesaktig klang. Skumle ”Creepyaskudzo”, den hjerteskjærende prærie-lullabyen ”Marlene”, ”Shivering Assembly” med sitt lengtende munnspill og ikke minst det avsluttende dropset ”In The Throes” er alle viser som kommer fra drømmeland og napper varsomt i gåsehuden. Best av alle er nok ”No Apology”, med sine feedback-styrte bakgrunnskulisser og kontrasterende xylofon fra Vic & Tina Chesnutt.

The Mezzanine har mer ved seg enn man først kan tro, den skriker ikke på de helt store superlativene, men det er med forsiktige fakter den fortjener din fulle oppmerksomhet.

Outside Our Gates (Warm, 2008)
Instrumenteringen er fyldigere og arrangementene er mer gjennomarbeidet denne gangen. Hør for eksempel den velkomponerte og sjelfulle blåserrekka på ”You Live Alone”, nærmest popaktige ”Wild As Them”, eller det urolige krattet av ulyd som skaper urovekkende stemning på ”In The Eaves”. Her kan det være naturlig å minne om onkel Vic Chesnutt, og det uttrykket han fikk til på North Star Deserter året før.

Slik innledes platen med gripende ”Wake To Believe”:

Round, round goes the clock
My panic sound like tick tock
Night, oh night, move on
your clutch is much too strong

Den blomstrer opp med fyldig instrumentering etter hvert, som om Durrett vil holde nattens spøkelser på avstand ved å invitere masse gjester inn til seg. De skygger ikke for temaet som hele tiden ligger til grunn, toner ned og avslutningsvis står hun igjen alene og
gjentar den samme innledningen.

Åpningssporet setter standarden for det som skal følge. Jeg har særlig sans for den mørke twangen, den primitive rytmen og de forstyrrede strykerne på ”Always Signs”, hvor hun deler noe av den ubehagelige sørstatsgotiske stemningen som Carla Bouzoulich eller Paula Frazer tidligere har blottlagt for oss. På den andre, men egentlig samme, siden: Akustisk gitar og en stemme stor som stjernehimmelen over sørstatsbyen. Det er Durrett alene mot natten. Med natten. Myke tangenter legger seg inntil hennes bedende røst. Det er disse øyeblikkene jeg setter størst pris på. ”Not Running”, ”We Build Bridges”, ”Lost Hiker”, disse gripende øyeblikk av naken tristesse og nærhet.

Outside Our Gates vaker mellom ensom nattergal og en mer kollektiv prestasjon. Liz Durrett har styrken til å bære begge uttrykk på sine skuldre. Hun er bedårende uten å være svak og innbydende uten å bli klam. Med det besitter hun kvaliteter som jeg er i stand til å sette stor pris på.

Jolie Holland: Springtime Can Kill You (Anti, 2006)
Jolie Holland ble som kjent funnet drivende på en elvebåt langt utenfor folkeskikken sammen med Devendra Banhart for noen år siden (det viste seg at de hadde rømt fra samme sangskole). Med seg hadde de en sprukken kassegitar på deling, en våt bunke med gamle sanghefter stjålet fra biblioteket til Alan Lomax, strikketøy og et ræl av noe innspillingsutstyr fra borgerkrigens dager som de fisket opp en tidlig formiddag. Det var en heldig fangst, for resten er selvsagt historie. Da Catalpa ble funnet og utgitt i 2003 vakte det universell beundring fra både nostalgiske folk-connaisseurer og postmoderne nyfolk-revivalister – ‘autentisk’ var vel det mest brukte ordet om den platen. Oppfølgeren Escondida viste at fruen fra Texas slett ikke var bundet til å spille inn plater kun under sådan semre forhold. Hennes klassesprang inn i de møblerte hjem kunne ikke skjule en vagabond og hobo i sjel og sinn under det velkledde ytre. Denne musikkens Eliza Doolittle vil aldri nippe stettglass med Diana Krall eller Norah Jones. Setninger som ’Like a stubborn beast when the barn is on fire, I might resist you when you try to save my life’ minner om at hun tilhører en annen virkelighet.

Hun fortsetter likevel sin søken etter å forlede oss. Springtime Can Kill You er langt fra råttent tre og sprukne 78-plater. Dette er delikat musikk, sober og stilfull, med preg fra mange deler av den amerikanske musikkarven (country/folk, blues, jazz, populær). Holland gynger i stolen til Billie Holidays fløyelstragedier, Hank Williams ser på oss fra en falmet veggplakat, Kentuckys tobakksåkre sukker tungt i den late sommervarmen og fra gaten kjennes den forlokkende duften av en nattsvart gumbo.

Selv om dette er tilgjengelig og veldandert vare betyr det ikke at Holland har tatt snarveier med låtskrivingen eller sviktet sine idealer. Tvert imot. Med hun tar med seg  arven og – uavhengig av bakgrunn og genre – transformer det inn i en egen sammenvevd verden av forgangen ynde og hemmelighetsfull mystikk. I hvert fall på de beste sporene. Sammen med et kobbel av dyktige instrumentalister, behagelige arrangementer, sin personlige sangstil og en blanding av nyskrevne og tradisjonelle låter har dette blitt en plate som kan framføres på steder der det spises måltider med kniv og gaffel, men sannelig hører den vel så hjemme i bakhagen til den tannløse familien som fyller den lille strømløse stua langt inne i skogen.

Med tekster som henter bilder både fra moderne og gammel tid (her er en god del om himert og søleveier), det personlige og allment betraktende er Holland også vel verd å låne et øre til. Historien om hun som står i ghettoen og venter på bussen mens ’the ants are crawling over my pants as if to say they know where the honey is’, om hun som må forlate sin tvilsomme elskede: ’My mind is like unto the sun, From east to west it ranges, Yours is like unto the moon, It’s every month it changes’ Fra southern gothic-realisme (’I took my sister to the river and I came back alone’) til muntrere linjer som kjærlighetserklæringen ”Mexican Blue”: ’When I was hungry you fed me, I don’t mean to suggest that I’m like Jesus Christ’.

Larkin Grimm: The Last Tree (Secret Eye, 2006)
The Last Tree viser en artist som ikke akter å ta snarveier eller ønsker å fremstå som mer umiddelbar i stilen. Hun virker heller tryggere på at det hun driver med er den rette vei, og utnytter erfaringen til å dyrke sider ved musikken som debuten bar løfter om. Harpoon (2005) er en veldig fin plate i kategorien rustikk sørstatsfolk møter Laurel Canyon i et villmarkens avant-Oz. Det var mulig å trekke likheter med, på summarisk vis; Björk, Diamanda Galas, Devendra Banhart og Joni Mitchell på Grimms debut, og dette er fremdeles gyldige referanser.

The Last Tree er ikke den vanlige koppen med folk-urtete. Jo visst er det klare geografiske røtter å snuse seg frem til her. Banjosullen ”Rocky Top” er en sildrende ode fra fjellsiden, en lengtende tilbake til røttene-bluegrass som både Victoria Williams og Dolly Parton kunne svingt seg til. Gode, gamle Rocky Top, Tennessee, ække no’ røyk, regninger eller smog der oppe, nei!

Larkin Grimm kan gjøre en slik tradisjonell låt, som for å vise sin tilhørighet. For stort sett bruker hun disse tradisjonene, både når det gjelder instrumenter og i villmarkstekstene sine, til å skape noe nytt og uventet. Hun brekker melodiene som tørre kvister og gjemmer dem i kudzu-krattene hvor ingen vil lete. Hun bærer stemmen sin fra bomullsmarkens sorgtunge strev, legger den i en flettekurv og slipper den fritt nedover Mississippi. Hun lar instrumentene finne tonene på egenhånd om natten, når menneskene har lagt seg og spøkelsene danser utenfor.

Av og til blir det veldig vakkert, på en litt mystisk måte. Åpningssporet er en ganske enkel vise, og når hun ber oss om å ’close your eyes and follow me, into the dark inviting sea, into the woods, under the leaves’ er det ikke vanskelig å slå følge. Men det er ingen lystig ferd vi da begir oss ut på.

Allerede på ”I Killed Someone” er den forlokkende sirenesangen forsvunnet. ’I killed someone out deep in the woods’ avslører Grimm, og tonen er nå langt mer burlesk. Stemmen har tatt bolig i et gjenferd fra 1870, skjør som et løvblad i oktober, besatt av dyriske ånder vokser den rundt ørene våre fra nervøs hvisken til aparte skrikutbrudd. Og her må jeg innrømme mitt lille ankepunkt i forhold til Larkin Grimm; vokalen hennes er enten noe du liker, eller som du vil få fullstendig fnatt av. Det er noe teatralsk over den, dramatisk som gamle gospelsanger slukt av en ulv og ult opp igjen. På sitt mest utagerende blir det vanskelig å høre på uten å vri seg litt. Men dette bidrar da også til å skape en egenartet atmosfære. Det er talende at platens duett passende nok er sammen med en 7 år gammel jente som ikke helt klarer å synge.

I am strange and have been reckless
But I’ve never been insane
Will you remember me when I’ve
Been gone for a couple years or more?

Ja, Larkin Grimm, det er akkurat det jeg tror vi vil. Tross alt.

Diane Cluck: Countless Times (Voodoo Eros, 2005)
Diane Cluck ble tidlig i karrieren knyttet opp til New Yorks antifolk-gjeng og kretsen rundt den samlende caféen Sidewalk. Dette begrepet, ja mye av hele denne ’bevegelsen’ har mistet noe kraft de siste årene. Hårete og lune kassegitarister har heller poppet opp fra hver en sten mens Devendra Banhart danser indianerdans i sentrum. Kryssende linjer avtegnes med myke grener, og Cluck er en av damene som også kan knyttes til ’frifolken’. Hun holder nå hus hos selskapet Voodoo Eros, som binder bånd til artister som Banhart, Jana Hunter og CocoRosie, og det passer henne vel like bra – det vil si, hvem bryr seg nå egentlig om disse genre-navnene uansett. Cluck lager fortsatt sin musikk samme hva, og hun gjør det stadig på like elegant skeivt vis.

Tidligere har hun vist seg som den klassisk trente pianisten og hennes forkjærlighet til Erik Saties minimalisme. Countless Times er i første rekke gitaristen Cluck, eller det vil si, sangeren og tekstforfatteren. Hun er ingen stor gitarist, men det har ingen enorm betydning, så lenge de to andre momentene er så sterkt tilstede. For hun har en utvilsom stemmekapasitet, med kraften til både Joan Baez og Laura Nyro, samt det mer yndige uttrykket til f.eks Cat Power. Fraseringene er langstrakte, veksler mellom høyt og lavt, nært og distansert, som de lever sitt eget liv over de offbeat-melodiene. Det bør vel gi et godt grunnlag for å treffe enkeltes hjerterøtter.

Etter et par litt for anonyme låter innledningsvis kommer et knippe høydepunkt fra og med ”Sylvania”, sangen om hennes hjemstat. En ganske nedpå vise om Pennsylvania (vel, ’who gives a shit about William Penn anyway’). ”A Phoenix & Doves” er rent ut vakker. Cluck viser noe av sitt rike stemmeregister, med trollbindende harmonier. Vokalen er mikset dobbelt, noe som gir rom for rike klangbunner. Dette brukes særlig effektivt i ”Love Me If Ye Do”, en av de vakreste visene disse ørene har fanget opp på en god stund. Det samme går for ”United. The Way You Were.” hvor det igjen høres ut som hun står under åpen himmel og synger, i nærheten av en park, der bilene suser forbi et stykke unna. Sammen med ”Mystery Over Mind” danner disse sporene en meget sterk bukett av Brooklyn Campfire Tapes.

Hun kan utvilsomt tvinne oss rundt lillefingeren godeste Cluck, derfor er det litt synd at hun bruker såpass mye tid på ”My Teacher Died”, som kommer i to versjoner, inkludert en a capella goes gospel og en litt knisende avslutter som ikke helt skaper det verdige farvel denne platen hadde fortjent. Countless Times viser like mye Diane Clucks mange sider som å være en enestående helhetlig plate.

Judy Dyble: Talking With Strangers (Termo, 2009)
Judy Dyble har en sentral, om enn noe underkjent posisjon i britisk folk/progrock. Hun var vokalist i Fairport Convention, var med i en tidlig utgave av King Crimson og innom The Incredible String Band for å nevne noe. Tidlig på 70-tallet trakk hun seg ut av musikkens verden til fordel for familiens. 30 år senere dukker hun opp igjen med Talking With Strangers – som om ingen verdens ting har hendt i mellomtiden. Til og med musikerne er de samme. Her er folk fra de nevnte band, samt Trees, Pentangle og No-Man. Et a-lag på alle måter. Resultatet kunne fort blitt geriatrisk, men det skjer ikke. Judy Dyble har tatt en Vashti, som det heter i disse kretser etter Vashti Bunyans legendariske comeback for noen år siden, etterfulgt av et skred med folkartister som tilsynelatende bare har ventet på en anledning til å entre scenen igjen.

Talking With Strangers blir nok ikke mottatt med samme panegyrikk som Bunyan opplevde, men det ville være et grovt overtramp for den folk-interesserte å la den passere i stillhet. Den forføreriske åpningen ”Neverknowing” og ”Jazzbirds” tar oss i hånden og leder inn til en plate av vellydende britfolk – tverrfløyte, autoharpe og myke, duvende gitartoner.

Dybles stemme er fremdeles påfallende sterk (eventuelt har hun en produsent å takke). Nå utfordrer hun ikke den stemningen som etableres innledningsvis, og for de av oss som kunne ønsket mer vekt på de progressive eller eksperimentelle elementene som lå i moderbandene, så blir Talking With Strangers i tryggeste laget med sin melankolske, hviskende softfolk. Mer genrefast enn grensesprengende. Aksepteres dette, så kan man egentlig bare legge seg på rygg og lukke øynene til et musikalske ekko av engelsk landsbygd anno 1972. Tyngdepunktet bretter seg ut over halve platen. 20 minutter lange ”Harpsong” – med et merkbart innhopp av Robert Fripp som gir oss en leksjon i prog – er Judy Dybles fortelling, hennes historie. Om hvordan hun ble kalt inn i musikken, om idealismen og gleden de første årene, om mørket som la seg over de lykkelige trubadurer og om hvordan hun trakk seg ut av det hele med helsen i behold:

I closed my ears for thirty years, sier hun et sted her.

Men musikken kalte Judy Dyble tilbake, og med Talking With Strangers er hun hjemme igjen. Ganske nøyaktig der hun startet. Det er i seg selv bemerkelsesverdig.

Laura Gibson: Beasts Of Seasons (Souterrain Transmission, 2009)
Laura Gibson kommer fra en tømmerby på den regnfulle vestkysten av Amerika, og er nå bosatt i Portland. En by med en vibrerende musikkscene, og der en god andel er med her. Hun har selv bidratt hos blant andre The Decemberists, The Dodos og White Hinterland, og det er folk fra denne kretsen som nå støtter Gibson på hennes fjerde soloplate.

Gibson er en singer/songwriter med tilhold i mollstemt americana og spartansk visefolk, og står ikke fram som en som vil flytte de store grensene i musikken. Hun er ikke spesielt weird i framtoningen, ei heller er hun kommers nok til å skaffe seg et stort navn. Beasts Of Seasons er likefullt en veldig fin og slitesterk plate, et typisk eksempel på en undervurdert utgivelse som vil drukne i støyen av alt som daglig pøses ut. Desto større grunn til å sette seg ned og lytte ordentlig til disse 40 fredfulle minuttene.

Beasts Of Seasons er splittet i to motiver, ‘Communion Songs’ og ‘Funeral Songs’. Musikalsk uten de store forskjeller, for her er hele platen holdt heeelt nede, med langsomt avdekkende melodier som viser sin grasiøse ynde kun ved legge øret inntil og la øynene hvile. ”Shadows On Parade” og ”Come By Storm” er to eksempler på Gibsons evne til å dandere melodier med mye luft, minimalistisk i stilen men variert i instrumentbruken. Fele, piano og blås legges ikke oppå hverandre, men veves heller inn i Gibsons varme knirkestemme og nylonstrenger, slik som i huskende og nynnbare ”Spirited” – skal vi kalle den platens hit – der hun selv oppsummerer:

Autumn bears a bitter song
Creeping out across the yard
And weaving through the alder branches overhead
Of all that is escaping us
I have never been so certain as today

Uten de store variasjonene i lynne eller lydbilde, del 2 utmerker seg med særs flotte ”Where Have All Your Good Words Gone?”, med banjoplukk og tungladde, neste Dirty Three-lignende feler og den bønnfallende vuggevisen ”Glory”, som lar platen flyte ut umerkelig mykt, sakralt og personlig:

I remember my mother’s hands
Laced in prayer
Frail as birds
Face she carried
Like a terrible, terrible ache
I have never seen
Such glory since

Liz Janes: Poison & Snakes (Asthmatic Kitty, 2004)
Det har etterhvert blitt en del slike hjemvendte, de som returnerer til ’røttene’ etter noen år i indierockens eller post-punkens tjeneste. Paula Frazer (Tarnation), Neko Case (The New Pornographers), Carla Bozulich (The Geraldine Fibbers) og Jolie Holland (The Be Good Tanyas) er bare noen artister som svever forbi i farten. Legg et nytt navn til denne rekken. Liz Janes har en mer punk-orientert forhistorie, men også hun har vel funnet at en så sterk stemme kan brukes til så mangt. De siste årene har hun vært tilknyttet det oppegående selskapet til Sufjan Stevens, Asthmatic Kitty og den store familien der som har gjort ’kristenrock’ til et hedersbegrep i indiekretser. På sitt andre album har hun også med seg et bredt utvalg hjemme fra San Diego; Rocket From The Crypt, Black Heart Procession og Three Mile Pilot er representert sammen med folk fra for eksempel Castanets, Danielson Famile og Soul-Junk. Denne sammensetningen gjenspeiles også på platen, som feier over en rekke stilarter under Liz Janes myndige ledelse. Hun skramler mer enn medsøstrene nevnt innledningsvis, og kvier seg ikke for å vise frem sine punka sider. Men her er også sterke elementer av folk, gospel, blues og country.

Janes lar oss vente en stund før hun presenterer sine aller beste kort. På ”Vine” får hun til fulle vist hvor sterk stemmen hennes kan være, der den ljomer fjellimellom, mens hymnen ”Desert” er en usigelig vakker trompet/strykerbasert soveballade som bringer oss langt inn i ørkennatten. Og mens vi er inne på geografi, her er også to fra våtere elementer: ”Ocean” er skivas mest innyndende. Lang, mørk og røykfylt holder Janes her stemmen nede og akkompagneres kun av litt slagverk og en akustisk gitar. På ”Deep Sea Diver” bringes like gjerne hele gospelkoret inn, altfor kort, og skaper en hallelujah-stemning jeg gjerne kunne hørt mer til. Den første halvdelen av Poison & Snakes er heller ikke direkte b-vare. For om ikke låtene i seg selv slår meg i bakken med sin kombinasjonen av slarkete gitarer, countryrock og blåsere, så har Liz Janes stemme nok til å bære det meste, til og med uoriginal riffrock som ”Streetlight” og skeiv barcrooning som på tittelkuttet. Hennes faste trekk ser ut til å være å tillate partier av all-skramling som hun kan ri på et stykke, før hun tar det hele ned igjen, som for å vise en slags kontrast. Det er et vel utprøvd grep som ikke funker mer enn måtelig – som vanlig.

’I want to play guitar like Son House and sing like Mavis Staples’ har hun uttalt en gang. Det er jo et klart definert mål hun fortsatt kan strebe etter. Innen rekkevidde er det også, og ingen skulle ta skade av å følge prosessen.

Sharron Kraus: The Fox’s Wedding (Durtro/Jnana, 2008)
Krauss er fra Oxford, har blant annet tidligere gitt ut plate med Meg Baird og Helena Espvall fra relaterte Espers. En datter av John Barleycorn, en moderne wicker woman som ikke skjuler de mørke og mystiske aspektene som ligger i folkmusikken. Med finstemt instrumentering, i hovedsak banjo, kassegitar, strykere, og som alltid anført av en klokkende stemme. Det skjuler seg mye dystert og tungt i de eventyraktige fortellingene hennes; fra falske profeter til barnerov, men også varme og kjærlighet. Alt er pakket inn med delikate toner, om enn ikke direkte umiddelbare melodier, som gjør The Fox’s Wedding til en fryd å høre på.

Sharron Krauss ivaretar dype og lange tradisjoner på utsøkt vis. Nå er det ikke nødvendigvis variasjon eller modernisme som er hennes sterkeste kort, så man bør vel være lettere disponert for gammelmodig språkdrakt, fløytesoli, karnevalopptog, spinnerikoner og alt annet som hører med til en landlig eventyrstund for å få fullt utbytte av dette her. Så får det være lokkende eller advarende.

’I am pregnant but not with a child, inside me is a forest’ kan Sharron Krauss fortelle. Jeg anbefaler å bivåne denne fødselen.

Samara Lubelski: Parallell Suns (The Social Registry, 2007)
Den erfarne fiolinisten og vokalisten Samara Lubelski beveger seg mot det eteriske og rurale uttrykket til 60-tallets mange folk-chanteuser, og framstår nærmest som en modernisert fortolker av Vashti Bunyan eller Anne Briggs. Parallel Suns er en varm og imøtekommende utgivelse av psykedelisk visekunst, sval som sommerkvelden og med en luftig bris som skaper akkurat passe med skygge. Delt opp over ni korte låter vever Lubelski i hop en nærmest sammenhengende kjede av mild pust, framført med en sommerfugls kraft.

Samara Lubelski har opp gjennom årene virket i en rekke sammenhenger, mest kjent er hun kanskje fra Hall Of Fame, Tower Recordings, Sonora Pine og Jackie O-Motherfucker. Hun har lang erfaring fra mange ulike hold, og det er noe hun tar med seg også som soloartist, nå for tredje gang. Hun er stilsikker, kompetent og trygg på det hun driver med, og det hjelper når man beveger seg inn i et såpass lufttomt rom som Parallell Suns. Hun klarer å knytte bånd mellom dynemyk indiepop og eksperimentell folk, eller det enkle og umiddelbare med mer utprøvende formasjoner, der det første momentet ’vinner’. Det er ikke krevende å lytte til dette, men samtidig er materialet solid nok til at den transparente overflaten kan bære over tid.

Den skjøre styrken i Lubelskis viser blir forsterket av et kompetent lag av musikere, i hovedsak tyske, da platen ble innspilt på en gård utenfor Stuttgart. I tillegg til medlemmer fra Metabolismus bidrar også Pat Gubler (PG Six) og andre til å gjøre Parallell Suns til noe langt mer enn spartansk gråstein. De rike arrangementene åpner for flere muligheter enn Lubelski ønsker å utnytte, og med det sitter jeg igjen med en liten følelse av underytelse. Dette er så nært et spacepop-mesterverk, hør bare Stereolab-aktige ”Tasting The Candy” eller yndige ”Born From The Tree” der strykerne dekker solstrålene med et tynt lag av høstløv. Dette er inderlige momenter av tidløs skjønnhet, men over en hel plate – og denne er ikke lang – åpnes ikke nye dører, den gir ingen umiddelbar ny innsikt utover sin dvelende, dorske skjønnhet.

Marissa Nadler: Songs III: Bird On The Water (Peacefrog, 2007)
New York-baserte Marissa Nadler har med sine to foregående album markert seg blant de store kvinnelige røstene innen moderne amerikansk folk og visesang. Nadler har en ganske tradisjonell tilnærming til sin låtskriving, der Leonard Cohens enkle, repeterende gitarplukking er et høyst sentralt fundament (hennes versjon av Cohens ”Famous Blue Raincoat” er i så måte en passende hommage). Med sin krystallklare sopranstemme danner disse elementene grunnlaget for det meste Nadler har gjort så langt.

På Songs III: Birds On The Water har hun med seg et knippe flere gjester enn tidligere. Vi gjenkjenner raskt en trio fra Espers, Greg Weeks har for øvrig også produsert, samt Jesse Sparhawk fra Timesbold på mandolin. De stresser ikke med å overdøve essensen i hennes melodier og tekster, men utfyller de små rommene som er så lett å overse og som betyr så mye for totalopplevelsen. Musikerne underbygger på nøkternt vis englestemmens historier som i hovedsak domineres av død og fordervelse.

Marissa Nadler har et visst slektskap til den engelske folkscenen og tradisjonell britisk musikk, i likhet med de gode hjelpere i Espers. Likhetstrekk med eksempelvis Sandy Denny og Vashti Bunyan er like framtredende som hennes tilknytning til amerikanske ’mordballader’ og moderne country-psykedelia. Den tidløse elegansen og grasiøse framføringen løfter sangene opp til et sakralt nivå. Det gjelder særlig ”Dying Breed” og Hope Sandoval-lignende ”Mexican Summer” – låter som gir frysninger langt inn i sjelen.

Nina Nastasia: The Blackened Air (Touch & Go, 2002)
Nina Nastasia er visstnok en ekte Manhattanite. Det skinner da også gjennom på hennes andre album, som likevel har et sterkt landsens preg over seg. På The Blackened Air sikrer arbeidshesten Steve Albini godlyden som studiotekniker, mens samboer Kennan Gudjonsson står for annet kreativt og teknisk arbeid. Han har vel også påvirket enkelte av hennes ganske så intime tekster vil jeg tro. Av de mange erfarne musikerne som ellers er med, kan det nevnes at trommis Jay Bellerose tidligere har dasket med Suzanne Vega og Elton John, og at Dylan Williams (bratsj) har spilt en del med indie-heltene Guided By Voices.

Sjefen er likevel Nina Nastasia. Hun er en moderne trubadur, hverdagsfilosof og låtskriver. Hennes klare, søvnige stemme bærer høyt over skyskraperne, og med lydene av blant annet fiolin, mandolin, trekkspill og sag tar hun ofte turen ut på landsbygda. Det står fint til hennes langsomme, melankolske viser, og gir platen hennes en ekstra dimensjon. Jenter med høy i håret trenger ikke bety Nanci Griffith og Emmylou Harris, og jenter med storbyen i blodet kan være mer enn Carole King og Edie Brickell. Et sted mellom disse kan vi plassere Nina Nastasia. Dette er musikk som egner seg like godt på en urban kaffebar som rundt leirbålet nattestid. Sjansen er uansett stor for at de vil gnage seg inn i hjerterøttene dine.

Nina Nastasia er medelev på en skole av likesinnede som Edith Frost, Cynthia Dall og Cat Power. Disse unge, obsternasige jentene bryter en del med den tradisjonelle viseformen. Kombinasjonen av det ensomme, akustiske og et mørkt, fargerikt banduttrykk gjør at dette aldri blir kjedelig eller forutsigbar lytting, og 16 låter blir slett ikke for meget. Litt dumt er det likevel at mange av de mest minneverdige varer så forbasket kort, helt ned mot 30 sekunder.

Tekstene er gjerne enkle, poengterte, på grensen til det banale, samværspoesi som sikkert mange vil kjenne seg igjen i. Ved hjelp av slike små observasjoner, vakre melodier og meget stilsikker kledning har dette blitt en plate som man gjerne kan krype inn i natten sammen med.

Nive Nielsen & The Deer Children: Nive Sings! (2010)
Nive Nielsens historie er ikke blant de vanligste i musikkhistorien. Hun er en oppdagelsessøkende eskimo fra Nuuk på Grønland, gudbenådet med en nydelig stemme og evne til å skrive vakre låter. Hennes utferdstrang har han ført henne til flere kontinenter hvor hun har drevet både med film og musikk.

Nive Sings! er hennes debut, sammen med hjortebarna som i hovedsak er multi-instrumentalist Jan DeVroede. I flokken finner vi også godtfolk som Howe Gelb (Giant Sand), John Parish (PJ Harvey), Eric Craven (Hangedup, GY!BE), Patrick Carney (The Black Keys) og Arlen Thompson (Wolf Parade), samt en rekke andre venner fra Montreal, Bristol og Ghent hvor platen stort sett er innspilt.

Og la meg si det med en gang – dette er en utmerket plate. De tre første låtene er egnet til å smelte de mest hardføre blant oss: Singlen ”Room” og ”Good For You” er huskende folkviser i intim kledning, i hovedsak med akustisk backing som gir god plass til Nives varme og innbydende stemme. Jeg hører ikke noe ekstremt originalt – Marissa Nadler eller Sharon Van Etten kunne sikkert funnet på noe lignende – men gir meg over da ”Aqqusernit” toner inn med lokal språkdrakt og gjøglende blåsere til en vemodig melodi. Nive treffer en nerve her, og hun har evne til å finne slike øyeblikk.

Det er liksom ingen god grunn til å skru av en slik plate, og det er enkelt å bli værende i selskap med Nive Nielsen gjennom disse 15 låtene. Nå er ikke utviklingen voldsom, og utfordringene står ikke i kø gjennom Nive Sings! Den søker ikke å krysse andre barrierer enn de vi innledningsvis har blitt ført gjennom. Dette er akustisk, folkbaserte visepop, men av den typen som hever seg over den gjengse cafétraller. ”Pirate Song” og ”Done & Gone” med Howe Gelb – stemmene deres står fint til hverandre, er smeltet is møter hel ved. Nive viser også smak for de skarpere kanter og eksperimentvilje som gjør at, om jeg ikke akkurat sitter fremst på stolkanten, stadig oppdager nye, fine ting på denne platen.

Rosie Thomas: When We Were Small (SubPop, 2002)
Rosie Thomas er et menneske jeg for første gang støtte borti på glimrende Ghost Of David av Damien Jurado. Der sang hun aldeles fortryllende på vakre ”Parking Lot”. Det var derfor med en viss forventning jeg satte meg ned sammen med hennes debutalbum. Det ble ingen skuffende stund, snarere starten på noe som kan bli et lengre forhold.

Rosie Thomas går stille og rolig til verks, og benytter debuten til å skue attende til barndommens daler og sin oppvekst i Detroit (det er ikke så lenge siden heller, for hun er ikke mer enn 24 år). Ti meget personlige viser om kjærlighet, brudd, tap og andre gulnede minner som hun skånsomt børster støv av, og gjør like levende for lytteren som et fotoalbum. Av og til tar hun i bruk autentiske lydopptak fra heimen, og det bidrar ytterligere til å få frem det intime, nesten smertefullt nære. Det øker også den sentimentale effekten, om noe som har vært, men som for alltid vil merke ens liv på godt og vondt.

Låtene er kledd med balansert og dempet bruk av akustisk gitar, piano og cello. Bare unntaksvis guffes det noe opp (sjekk flotte ”Wedding Day”), og det er vokalen som er fremste instrument. Og for en stemme! Thomas har en krystallrøst som rykker henne rett opp i elitedivisjonen, mellom Joni Mitchell og Emmylou Harris, og hun minner om både gode, gamle The Bangles og nyere favoritter som Nina Nastasia.

Av de ti låtene er det ingen som skiller seg ut som direkte svake, men noen skildringer er tegnet med skarpere penn enn andre.”2 Dollar Shoes” er en åpning som gjør det vanskelig å skru av platen. Vi føres rett inn i stuen til den håpefulle familien Thomas, og blir en del av datterens minner. Derfor virker det helt naturlig å høre dem prate hyggelig sammen på et gammelt opptak (fra 1980?), inntil ”Farewell” gjør slutt på idyllen. Dette er platens tristeste tre minutter, men også de viktigste – låten der Rosie Thomas beretter om hvordan hun opplevde foreldrenes skilsmisse da hun var i tenårene, noe som naturlig nok preget henne fremover. Hennes foreldre skal visstnok ha brutt sammen i gråt da de hørte denne, og det er nesten så man kan gjøre det samme selv.

Selv om melankolien henger som et slør rundt When We Were Small er ikke dette ren tristesse eller en deppeplate. Den skaper noe av den samme følelsen som når en selv tar seg i å bla i et gammelt album, kjenne en ubestemmelig duft av en parfyme man ikke har kjent på årevis eller få et plutselig minne om en drøm som egentlig for lengst var borte. Det rundes av med nok et gammelt lydopptak, og man blir vekket opp igjen til lyden av filmrullen som flaprer løst, nesten litt skamfull over å ha snoket rundt i andres liv på denne måten.

På de aller skjøreste visene, som ”October” og ”Charlotte” skapes det like mye støy som når et fallende løvblad sakte treffer bakken, noe som for mange kan være en sterkere opplevelse enn det kraftigste jordskjelv. Rosie Thomas gjør aller sterkest inntrykk når hun fanger bladets bevegelser i luften, og blir med på vei ned mot bakken.

Thomas er bosatt i Seattle, og der er hun for mange kjent som stand-up komikeren Sheila. Humoren er nok ikke så enkel å finne her, men hennes fortellerevne er sterk enten hun forteller morsomme historier eller beretter om barndommen. Kan ikke annet enn å si at jeg gleder meg til fortsettelsen, nå som jeg har blitt litt kjent med henne.

Jenny Toomey: Tempting – Jenny Toomey Sings The Songs Of Franklin Bruno (Misra, 2002)
Jenny Toomey har tidligere sunget i band som Tsunami, Grenadine, Liqourice og Pine Valley Cosmonauts. På sitt andre soloalbum har hun valgt å tolke låter av singer/songwriter Franklin Bruno (fra Nothing Painted Blue). Ikke bare er dette en glimrende anledning til å bli kjent med to sørgelig oversette artister, det er en plate det fint går an å nyte enten man kjenner til opphavsmannen eller ei.

Toomeys valg av medmusikere er eminent, med hovedvekt på en trivelig og dyktig gjeng fra Tucson-scenen sentrert rundt Calexico (John Convertino, Joey Burns, Craig Schumacher, trompetist Jacob Valenzuela, fiolinist Jean Cook og cellist Amy Domingues). Variasjon er et nøkkelord på Tempting. Flamenco-åpningen ”Your Inarticulate Boyfriend” kan forlede oss til å tro at calexicanerne har tatt kommandoen, men det er ikke tilfellet. Åpningssporet er fengende og swingende, og ikke minst viser den Brunos morsomme sider: ’He can barely form a compound sentence, he can barely state his case at all’. Musikken løftes til værs av hele burritobanden, anført av Valenzuela som blåser som en gud. Men Toomey beveger seg videre og tar raskt føringen selv. Allerede på ”Decoy” er det siesta-tid, og bare John Convertino blir sittende og besørge et lett og lekent ørkenbeat. Sammen med Jean Cook og Amy Domingues trer det fram et mer sofistikert uttrykk, der Toomey tar oss med inn mot stearinjazz, crooning, blå fløyel og til en sen kveld på Broadway med bilder av Bing Crosby, Judy Garland og Frank Sinatra på veggene. Tempting glir slik i sin egen 50-tallsaktige døs, legg merke til Chet Baker-lignende ”Pointless Triangle”, standard-duetten ”Let’s Stay In” med Joey Sinatra Burns og den oppløftende pop-avslutningen ”Every Little Bit Hurts”.

Tekstene til Bruno er mildt sagt fornøyelige. Han tar blant annet for seg spenningen med utroskap, fagforeninger eller ønsket om for en gangs skyld å tilbringe kvelden inne: ’people at parties are nosy, and bars are smoky and loud, let’s stay in where it’s warm and cozy, and three is a crowd, we could play Scrabble, or a hand of gin’. I selskap med Jenny Toomey kan man trygt være inne i mang og lang en stund. Kan man i tillegg dele en flaske rødt med noen vil kvelden kanskje bli… tempting.

Tiny Vipers: Life On Earth (SubPop, 2009)
Det er mulig å danne seg et ganske presist inntrykk av musikken til Tiny Vipers før man i det hele tatt setter platen i spilleren. Enslig kvinne med vind i håret ser ned på et ulmende bål med en duskgrå himmel i ryggen. Låttitler som ”Dreamer” og ”Slow Motion”. Hvis man i tillegg husker at Tiny Vipers er soloprosjektet til Seattle-baserte Jesy Fortino, og at hun har et par ålreite skiver med akustiske folkviser i bagen fra før, så er Life On Earth brukbart forhåndsvurdert.

Så kan man i tillegg lese seg til at Fortino dro til Austin for å lage denne platen, nærmere bestemt i studioet til Andrew Hernandez. Der driver han etter gode, gamle analoge prinsipper, og han har besørget en varm, naturlig klang som tjener de spartanske uttrykket til Fortino. Hennes sterke, klare stemme og forsiktige gitarplukking fanges opp på et vis som forsterker intimiteten i hennes viser. Høres dette velkjent eller kjedelig ut, så får det så være. Don’t judge the book by its cover, for Jesy Fortino har nemlig noe spesielt over seg.

Med stemmen som hovedinstrument og den akustiske gitaren som varsomt akkompagnement sier det selv at dette ikke er et karneval av en plate. Life On Earth påkaller refleksjon og vemod, en plate av typen som kommer om natten og gjerne blir med over til drømmenes verden. Jesy Fortino følger ikke nødvendigvis helt standard tradisjon, men drar seg elegant over mot mer drømmeaktig og tåkelagt terreng. Det fordrer en viss tålmodighet og ikke minst vilje til å la materialet synke innover seg for å få fullt utbytte. Det betaler seg, dette er en plate som, tross sin minimalistiske kledning, har en kraft som drar lytteren mot seg. I hvert fall på natta.

Tiny Vipers bevegelse bort fra det konkrete og mot det løsrevne eller abstrakte gjenspeiles også i tekstene. Smått surrealistiske jeg-fortellinger med naturalistisk tilsnitt slik det sømmer seg en skogsjente fra Seattle. ’The secret to a language that is spoken from the soul it its silence’ ytrer hun på en plate som kanskje søker seg inn mot det åndelige gjennom kontemplasjon. ’All hail the darkness, it is ours’ synger hun på det lange tittelkuttet, som også fanger mye av essensen her. Life On Earth kan være riktig så dunkelt som vi vet, og det er ikke vanskelig å tenke seg Fortino sittende rundt et bål med spøkelser ved sin side og ånder i sitt indre. Det kommer til uttrykk blant annet på smertefullt vakre ”Tiger Mountain”; ’all across the mountain they went searching for my ghost/but I was hiding’.

Ordene spinnes rundt melodilinjer som ikke gripes så lett (i betydning nynnevennlige), men har likevel i all sin enkelhet en tiltrekkende effekt. Låtene strekker seg gjerne over tid, opp mot 10 minutter, som for ytterligere å understreke dragningen bort fra singer/songwriter-strømmen og over mot noe rikere av mer transcenderende art.
Bjørn Hammershaug