People in the Sun: 1960-tallet – 100 Favorittlåter

60-tallet var et tiår med enorme omveltninger, sosialt, kulturelt og musikalsk. Denne lista gjenspeiler noe av dette, dog med hovedvekt på siste halvdel av tiåret. Aldri har vel popmusikken sett så gjennomgripende endringer som i de turbulente årene fra 1966 og i noen år framover, der nye studiomuligheter, psykedelisk dop og politiske spenninger ble gjenspeilet i musikk som ikke bare utfordret eksisterende rammer, men sprengte nye grenser med drønn som fremdeles vibrerer fram til vår tid.

Dette er mine favorittlåter fra tiåret, begrenset ned til én låt pr. artist. Bare The Beatles alene kunne jo lett fylt opp en slik Topp 100-liste. De aller fleste tilhører den angloamerikanske tradisjonen, men her både norsk jazz, sør-amerikansk tropicalia, tysk kraut og etiopiske grooves blant opplagte valg som The Velvet Underground, Neil Young og The Byrds. De kommer høyt opp på en liste som toppes av britisk høststemning på sitt aller fineste.

nick_drake_1200

Nick Drake: River Man (1969)
The Beatles: Something (1969)
Nina Simone: Sinnerman (1965)
Neil Young: Down By the River (1969)
Velvet Underground: Sister Ray (1967)
Mulatu Astatke: Yekermo Yew (1969)
Dr. John: I Walk on Guilded Splinters (1968)
John Coltrane : Mr. P.C. (1963)
Fairport Convention: Autopsy (1969)
Captain Beefheart: Electricity (1967)

roy_orbison_1200

Roy Orbison: In Dreams (1963)
Frank Zappa: Willie the Pimp (1969)
Creedence Clearwater Revival: Walk on the Water (1968)
Grant Green: Idle Moments (1963)
The 13th Floor Elevators: Reveberation (1966)
The Byrds: Goin’ Back (1967)
Roberta Flack: The First Time Ever I Saw Your Face (1969)
Isaac Hayes: Walk on By (1969)
Ennio Morricone: Il Buono, Il Cattivo, Il Brutto (1966)
Pink Floyd: Set the Controls For the Heart of the Sun (1968)

flying_burrito_1200

Can: Father Cannot Yell (1969)
Bob Dylan: Masters of War (1963)
Miles Davis: Shhh/Peaceful (1969)
The Flying Burrito Brothers: Hot Burrito #1 (1969)
The First Edition: Just Dropped In (To See What Condition My Condition Was In) (1968)
Buffalo Springfield: Broken Arrow (1967)
Johnny Cash: Folsom Prison Blues (1968)
MC5: Kick Out the Jams (1969)
Son House: John the Revelator (1965)
Tony Joe White: Don’t Steal My Love (1968)

santana_1200

Townes Van Zandt: Tecumseh Valley (1969)
Santana: Soul Sacrifice (1969)
Jan Johansson: Visa Från Utanmyra (1964)
The Band: The Weight (1968)
Skeeter Davis : The End of the World (1963)
Elvis Presley: Suspicious Minds (1969)
Jimi Hendrix: All Along the Watchtower (1968)
Nancy Sinatra & Lee Hazlewood: Some Velvet Morning (1967)
James Carr: The Dark End of the Street (1967)
Love: This House Is Not a Motel (1967)

otis_redding

Sam Cooke: A Change Is Gonna Come (1964)
Simon & Garfunkel: The Sounds of Silence (1964)
Otis Redding: I’ve Been Loving You Too Long (1965)
Leonard Cohen: Suzanne (1968)
Booker T. & Thee M.G’s: Green Onions (1962)
Caetano Veloso: Tropcália (1967)
Dionne Warwick: Walk On By (1964)
The Rolling Stones: Sympathy For the Devil (1968)
James Brown: Think (Live, 1962) (1963)
The Ronettes: Be My Baby (1969)

os_mutantes

Testa-maryam Kidane: Heywete (196?)
The Mamas & the Papas: Twelve Thirty (Young Girls Are Coming to the Canyon) (1967)
Donovan: Hurdy Gurdy Man (1968)
Sun Ra and His Myth-Science Arkestra: Angels and Demons at Play (1967)
Os Mutantes: A Minha Menina (1968)
Jefferson Airplane: Comin’ Back to Me 1967
Van Morrison: The Way Young Lovers Do (1968)
The Sonics: Strychnine (1965)
Buffy Sainte-Marie: God Is Alive Magic Is Afoot (1969)
Julie Driscoll & Brian Auger: Indian Rope Man (1969)

monks_1200

Laura Nyro: New York Tendaberry (1969)
Bobby Fuller Four: I Fought the Law (1966)
The Monks: Black Monk Time (1966)
The Kinks: Waterloo Sunset (1967)
Arlo Guthrie: Coming Into Los Angeles (1969)
Bobby Vinton: Blue Velvet (1963)
The Kinks: Waterloo Sunset (1967)
The Electric Prunes: I Had Too Much to Dream (Last Night) (1966)
Glen Campbell: By the Time I Get to Phoenix (1967)
Pete Drake: Forever (1964)

Print

Terje Rypdal: Dead Man’s Tale (1968)
The West Coast Pop Art Experimental Band: Shifting Sands (1967)
Wendy & Bonnie: Let Yourself Go Another Time (1969)
John Fahey: Wine & Roses (1965)
Martha & the Vandellas: Heat Wave (1963)
Yusef Lateef: Juba Juba (1968)
Led Zeppelin: Dazed & Confused (1969)
Erik Andersen Quartet: Cordon Bleu (1969)
The Shangri-Las: Out in the Streets (1965)
The Seeds: Pushin’ Too Hard (1965)

silver_apples

Karin Krog: Mr. Joy (1968)
Henry Flynt & The Insurrections: Uncle Sam Do (1966)
The Supremes: Baby Love (1964)
Sandy Bull: Carmina Burana Fantasy (1963)
Oliver Nelson: Stolen Moments (1961)
Desmond Dekker & The Aces: Israelites (1968)
Count Five: Psychotic Reaction (1965)
The Zombies: Time of the Season (1968)
Blue Cheer: Parchment Farm (1968)
Silver Apples: Oscillations (1968)

joe_meek

Frank Sinatra: It Was a Very Good Year (1965)
The Crystals: Then He Kissed Me (1963)
Terry Callier: Golden Apples of the Sun (1968)
Muddy Waters: I’ve Got My Mojo Working (Live, Newport) (1960)
Blood, Sweat & Tears: I Love You More Than You’ll Ever Know (1968)
The Stooges: 1969 (1969)
John Jacob Niles: Hangman (1961)
Joe Meek: I Hear A New World (1960)
Scott Walker: Winter Night (1969)
The Doors: The End (1967)

Bjørn Hammershaug

Sangeren Fra Skogen: Roy Lønhøiden

Intervju med Roy Lønhøiden er opprinnelig publisert på ballade.no

Sanger og låtskriver Roy Lønhøiden har en omfattende musikalsk karriere bak seg, fra blant andre Peyton Place og Kulseth & Lønhøiden Almenning. Slik hans eget liv har vært preget av en ganske omflakkende tilværelse. Men de siste årene har han slått seg ned i Grue Finnskog, og hans eget uttrykk har også slått seg til ro her – i skogområdene rundt hans barndoms hjemtrakter. Med utgangspunkt i dette landskapet har gitt ut sine to hittil siste soloplater Det ensomme landet (2004) og Sanger fra skogen (2006).

De dype skoger
– Det er særlig den flotte naturen og mystikken rundt denne jeg har en spesiell dragning mot, og det er mye derfor jeg bor der nå, sier Roy Lønhøiden.

– Det er mye skog, et ’desolate’ område som det heter på dårlig norsk. Jeg bodde en lengre periode i USA, og de stedene jeg likte aller best var de enorme områdene med lange, øde veistrekninger gjennom åpne ørkenlandskap. Når jeg kom hjem fikk jeg av en eller annen grunn den samme følelsen av å kjøre flere kilometer gjennom bare skog, humrer han.

Lønhøiden snakker rolig og ettertenksomt, den lune humoren er aldri langt unna og latteren sitter løst. Han har et fast blikk, men det er et mildt drag over øynene hans. Lønhøiden har et behagelig vesen. Hans personlighet gjenspeiles også på scenen; trygg, solid og imøtekommende. Roy Lønhøiden er hel ved. Og er det dette naturlige ved ham som har fått platekjøpere, kritikere og publikum til å omfavne hans to siste plater? Kanskje det er noe med nærheten og det folkelige i hans tekster som har blitt oss så fremmed at det nesten fremstår som unikt i dag?

For å komme litt nærmere dette starter vi i de dype skoger på det indre Østlandet. Lønhøiden forklarer:

– Det er en egen stemning i kulturen og over menneskene i disse områdene, mener han, og eksemplifiserer med en oppdagelse gjort av hans folkemusikk-studerende felespiller fra Troms, Julie Alapnes. Hun spilte forleden både nordlandspols og finnskogpols, og registrerte hvordan sistnevnte var så mye mer mollstemt og dyster i tonen.

– Det er nok litt mer blues på Finnskogene, sier han med et underfundig smil.

– Også er det mye trauste folk. De er ikke så lette å vippe av pinnen, den gamle generasjonen der borte.

Gitarist Morten Andreassen tar ordet. Han har holdt på å bygge hytte på Finnskogen, og forteller om sitt møte med lokalbefolkningen:

– Det kom alltids folk innom for en kaffe og en prat, og man oppdager raskt at de har lite kunnskap om alt det maset vi hele tiden må forholde oss til; som overskrifter i Dagbladet og hva som skjer på Internett – det er helt uinteressant. Men den kunnskapen de har om sine nærområder er unik. De er helt i takt med sine egne omgivelser.

Lønhøiden: – Jeg merket dette spesielt godt da jeg flyttet tilbake. Det er mange av de som bor der ute, kall det gjerne ’hillbillys’; folk som er langt yngre enn meg, som knapt har fullført skolen og kanskje sitter uten jobb, men som kan alt om naturen og dyrelivet, og som har lært meg utrolig mye.

På spørsmål om denne sterke lokale tilknytningen også gjør at folk blir trangsynte og ignorante overfor det fremmede, nyanserer Lønhøiden:

– Det er forskjell på områdene der borte også. I nærheten av Austmarka, der folka mine kommer fra, er et sted med mye storgårder fra gammel av. Der merkes at denne rangstigen er gjeldende fremdeles, og det er noe henger igjen fra langt tilbake. I Grue Finnskog, der jeg bor nå, har det ikke vært noe storgårdssamfunn på samme måte. Der er folk kanskje mer åpne, og de ønsker kreative innflyttere veldig velkomne, respekterer folk som lever litt annerledes og synes det er flott med de som lever litt mot strømmen. Så det er nok forskjell i skogområdene også.

Sanger på norsk
Denne respekten for en del av Norge som aldri skriker etter de store overskriftene, og de historiene som ligger i røttene her, danner mye av fundamentet i Lønhøidens musikalske virke. Det – og en lang, dyp kjærlighet til amerikansk countrymusikk.

For han startet som så mange andre med å synge på engelsk. De siste årene har Roy Lønhøiden funnet tonene i det norske språket, og forteller at livet i skogsområdene i stor grad gjenspeiles i musikken. Særlig ble dette merkbart etter at han gikk over til å skrive på norsk, noe han begynte med først under sitt opphold i statene. Han fant sitt eget språk først langt hjemmefra, og årsaken var som en aha-opplevelse, kan han fortelle:

– De amerikanske artistene og låtskriverne jeg beundrer, og som jeg forsøkte å lære av, de kommuniserte med publikum på en helt spesiell måte. Jeg forstod at hvis jeg skulle komme i kontakt med publikum på lignende vis, så kunne jeg ikke fortsette å skrive på engelsk. Da jeg kom hjem har jeg bare fortsatt med å være bevisst på å utvikle det uttrykket. Sanger på norsk. Vi kan engelsk veldig godt her hjemme, men de gangene jeg synger norsk, så lytter folk. Det skjer ikke når jeg synger på engelsk. Vårt eget språk fungerer på en annen, sterkere måte.

Lønhøiden snakker også om hvordan overgangene mellom kommunikasjon og sanger glir mer naturlig når morsmålet brukes.

– Det er noe corny med artister som holder en lang utredning om innholdet på norsk, også begynner de å synge på engelsk. For meg virker bare ikke det helt naturlig.

Opplevde du denne overgangen fra engelsk til norsk som vanskelig på noen måte?

– Det var det, og jeg føler at jeg fremdeles er i en læreprosess. Men jeg har lært noen grep som jeg har blitt flinkere til å bruke. Jeg lytter jo fremdeles mye på engelskspråklig musikk, særlig amerikanske artister, og jeg prøver å overføre grepene deres på engelsk over til norsk.

Arven etter Hank
Lønhøiden lager musikk fra norske forhold, men hans musikalske ballast finnes i den amerikanske musikkarven. Det er naturlig å snakke litt om lenken mellom det ur-amerikanske og den rotnorske tradisjonen.

– Det stammer nok fra onkler og naboer jeg hadde, og som jeg husker fra 8-9 års alderen hadde meg seg kassetter hjem til oss: Don Williams, Merle Haggard, Dolly Parton. Jeg tror det er noe med måten du hører musikk på de første gangene som gjør noe med deg.

Hva la du merke til?

– Den tørre gitarlyden til Johnny Cash gjorde veldig sterkt inntrykk, men jeg hadde jo ikke noe forhold til tekstene på den tiden. Det var noe med ’soundet’ til Cash, eller Buck Owens for den saks skyld, jeg likte å høre gitarene ble spilt sånn. Twangen. Da jeg startet på ungdomsskolen var det ikke så veldig tøft å si at du likte Johnny Cash, i motsetning til i dag, men på slutten av 70-tallet var ikke det noe særlig kult. Jeg havna fort inn i postpunken, men husker veldig godt på midten av 80-tallet da Waterboys spilte på Sardine’s i Oslo med Steve Wickham på fele. Da følte jeg at det var greit å stå fram igjen, og dette skjedde samtidig med den store bølgen av nye amerikanske countryartister som Dwight Yoakam og Lyle Lovett.

Med countrymusikken i barndomsblodet, og en ny oppvåkning på midten av 80-tallet, dro Lønhøiden i sporene etter gamle helter – ikke minst Townes van Zandt. Han loffet rundt med gitaren fra Midtvesten og sørover, og spesielt mye i Oklahoma og Texas. Det var disse reisene som formet ham slik han er i dag, mener han selv. Det var i USA han fant sitt eget uttrykk, og ble trygg på det.

– Det var der jeg virkelig ble gira på å få til det å uttrykke meg på norsk. Når man har vært borte en stund, så ser man hjemme med nye øyne.

Country & tater
En sentral del av hans norske musikalske spor kan også etterfølges i den lokale musikktradisjonen, og den går langt tilbake i tid.

– Mine besteforeldre var involvert med sang og musikk i pinsebevegelsen. Jeg hørte sanger på sommermøter, og særlig husker jeg religiøse tatersanger som jeg synes var veldig flotte. En jeg husker veldig godt var en sang kalt ”Bruden”. Den hørte jeg mange år senere, og det viste seg å være en låt av Hank Williams, knegger Lønhøiden, fornøyd med koplingen.

Taterne har tradisjonelt stått sterkt i grenseområdene på Østlandet, og deres musikalske stil er et naturlig bindeledd mellom norsk sangtradisjon og amerikansk country. Det er et skjæringspunkt som Roy Lønhøiden føler seg naturlig hjemme i.

– Taternes sangtradisjon og romanikulturen er veldig spesiell. Det er en egen greie, som heller ikke kan sammenlignes helt med sigøynernes. Den tonale oppbygningen er ganske annerledes, og mange av sangene er mer dramatiske og mollstemte. Townes van Zandt har skrevet mange slike sanger, og han snakket om at det var noe han har fra såkalte ”appalachian folk ballads” som irer og skotter tok med seg over. I dagens tradisjonelle country er ikke det så vanlig, men jeg liker dette veldig godt.

Williams og Van Zandt er dessuten blant de artistene som har fått sanger gjendiktet av Lønhøiden, og han mener Williams satte en helt egen standard for det å skrive låter.

– Van Zandt er favoritten av den nyere generasjons låtskrivere, det er ingen over og ingen ved siden, synes jeg. Som Darden Smith sa en gang da han varmet opp for van Zandt: ’Opening up for Townes was like opening up for Noah at the boat builders convention’. Hank Williams på sin side er tidløs. All tradisjonell countrymusikk i etterkant forsøker egentlig å strebe etter å gjøre det like bra. Han var rock ’n’ roll før noen andre og helt klart forut for sin tid. ”You Win Again” var den første sangen jeg lært å synge på skikkelig vis. Den blir jeg aldri lei av.

Avslutter Roy Lønhøiden, tar på seg hatten, hekter gitaren på skulderen og rusler ut av byen og tilbake til skogen.

Opprinnelig publisert på ballade.no 15. 06. 2007
Gjengitt her med velvillig tillatelse.

Det Ensomme Landet (NorskAmerikaner, 2004)
Østlandet & Western

Jeg har gått mange mil over myr og på sti
hørt lommen i natta og følt meg fri
og solnedgangen er det alltid noe ved
I kveld er en fin kveld å leve…

Det finnes et annet Norge. Et Norge bortenfor hovedstaden og de store byene, bakenfor kjøpesentra og friserte borettslag. Steder der de trassige bor og ugresset gror. Det kan være Fåvang, Seljord eller det kan være de store skogene ved Finnskogen. Slike småplasser på innlandet som sjelden er på nyhetene, oftere som sentrum for knappe skildringer i halvbarske romaner som Elvestengfolket eller Flommen. Historien om det rurale Norge virker å være mer levende i litteraturen enn i musikken. Men det er fortsatt noen der ute som holder stand.

La oss ta turen til Kongsvinger-området. Gjømt inne i skogene her finner vi vagabonden Roy Lønhøiden. Det ligger nærmest i navnet, dette er en norsk-amerikaner i sjel og sinn, at han reiser mye rundt i statene bør ikke være noen overraskelse. Han er en sliter i norsk musikkliv som aldri har vært hip nok til å få den store blesten rundt sitt virke. Det er mange slike i skyggen av en Nordstoga. Geir Sundstøl, brødrene Kulseth, her er de alle i hop, ’gutta på gølvet som speller for døra på den billigste bula i by’n…’ Og det høres ikke ut til å bry dem et pøkk, for de har gjort i snart en mannsalder, og de vil sikkert gjøre det en mannsalder til.

Det dukker stadig opp ny norsk ’americana’, mange bra, for all del, men med sin utstuderte engelske språkdrakt virker de mer som bleke kopier av sine forbilder. Lønhøiden legger ikke skjul på sin amerikanske tilknytning, nei, han dyrker og framhever den på sin solodebut. Men han gjør mer enn å bare kle seg i gamle klær, han har sin egen slitte garderobe. Og det er her denne platen virkelig har sin styrke, Lønhøiden minner om at det faktisk er mulig å bruke morsmålet til å lage gode tekster. Han tar det tradisjonelle, jordnære uttrykket fra USAs fremste utøvere innen genren: The Carter Family, Hank, Merle, Gram, Townes, men med en hjemlig tilknytning som gir en egen nærhet. Her er småbyene og drømmene, toget, veien og elva, bygdafest og drekking på lørdag, kirkeklokker og bønn på søndag. Det er de samma humpene på veiene langs Varaldskogen som på Route 66.

Lønhøiden synger med en nasal, predikerende røst. Ikke unaturlig da at de bruker en tekst fra Predikerens Bok på ”Hvem vet hva (som er det beste)”, og det høystemte båndet styrkes ytterligere når Elias Akselsen synger som en vaskekte pastor på ”Det er mørkest like før det gryr (en nydelig versjon av Ralph Stanleys ”Darkest Hour Is Just Before Dawn”). Omskrivningene fungerer godt og naturlig, og her er også Hank Williams’ varme ”The Log Train” (”Toget hass far”), Betty Elders’ ”Safe Within Your Love” (”Vis Meg Veien”) og Jack Clements ”I Know One” (”Jeg vet én”), mens resten er egenskrevne viser. Platen rammes meget solid inn av den positive ”En fin Kveld å leve” og enkle ”Ingenmannsland” (med dobro og gitar). Jeg kunne dog tenkt meg mer stemningsfulle instrumentale mellomspill som ”Den ensomme Vals”, den korte introen med trekkspill og gitar er platens fineste øyeblikk.

Musikalsk er det lett å høre at dette er i trygge hender, litt for trygge kan man hevde. Det akustiske bandet spiller riktignok med senkede skuldre og godt humør, men her tas det ingen store sjanser, Det ensomme landet holder en stø kurs som ikke presser mot skogens yttergrenser, enten det er i balladeform, tex-mex (”Kjære vakre vene”) eller med hælene litt mer honky-tonkin’ på gølvplankene (”Hvor er du?”, ”Beste bula i by’n”). Det er selvsagt ikke jeg helt komfortabel med, og med litt dristigere tonesetting kunne denne platen stått frem som mer enn bare tradisjonell og solid.

Bunnsolid, that is.

Nå kommer lyse netter hit igjen
med varmende vind som en kjær gammel venn
Det som visner om høsten og dør
kan få livet tilbake slik som før

Så lukkes skogene på ny, og landet virker igjen ensomt.

Opprinnelig publisert på groove.no 06.09.2004

Bjørn Hammershaug

Ballads Of The True West

Listen to the cowboy’s story
And if you cannot hear it
In these legends, songs and stories
Listen closely to the west wind
And the secret that it whispers
In the forest, plains and valleys,
In the sand forever shifting

Nitty Gritty Dirt Band: Will the Circle Be Unbroken (Capitol, 1972/2002)
It was 30 years ago today…
Mot slutten av 1960-tallet begynte flere artister fra ulike musikalske miljøer å søke til Nashville og countrymusikken. Buffalo Springfield, The Byrds’ Sweetheart Of The Rodeo (1968) og The Beau Brummels’ Bradley’s Barn fra samme år, The Flying Burrito Brothers’ The Gilded Palace Of Sin (1969) og senere Gram Parsons bidro alle til å korte ned avstanden mellom rock og country. De gjorde nybrottsarbeid vi fortsatt har glede av den dag i dag, selv om overløperne i sin samtid ikke alltid ble like godt mottatt, verken av publikum eller pressen. Det skulle en gjeng fra Long Beach endre på.

Nitty Gritty Dirt Band var i utgangspunktet et rockeband, men med ganske klare røtter til country. De spilte for første gang i Nashville i 1970, med blant andre gitarist Earl Scruggs og hans familie som publikum. Det skulle bli starten på et langvarig vennskap, og en nyttig døråpner mot andre artister. Med kontaktnettet til Scruggs-familien i ryggen og god hjelp fra produsent Bill McEuen kom de etterhvert i kontakt med levende legender som Doc Watson (gitar) og Roy Acuff (sanger, låtskriver), og dermed de innerste sirkler i datidens countryhoff. Tvilen i konservative kretser mot disse langhårede strandguttene var visstnok sterk, men den forsvant raskt da de merket hvor respektfulle og seriøse Nitty Gritty Dirt Band var i forhold til sitt prosjekt. Det kan også høres i dag, 30 år senere, hvor mye varme og glede som ligger i denne innspillingen.

I løpet av det som må ha vært seks travle dager i 1971, på en to-spors analog opptaker, ble massive Will The Circle Be Unbroken spilt inn med blant andre Scruggs, Mother Maybelle Carter fra The Carter Family, Merle Travis og Roy Acuff. Resultatet ble 37 låter fra den amerikanske sangbokas edleste sider, et dokument som i denne nyoppussede utgaven er forlenget med fire kutt. Dette er en ren gledesreise fra start til slutt. Det er ikke en bare en brobygger mellom genre og generasjoner, det er et monument over amerikansk folkemusikk. Den forrykende åpningen ”Grand Ole Opry Song” setter standarden. Hylo Browns vise om det klassiske radioprogrammet er som en invitasjon inn en tidløs men forgangen tid. Her hylles Hank Williams, Roy Acuff, Ernest Tubbs, Uncle Dave Macon og alle de andre som sikret lørdagsunderholdningen på 40-50-tallet. Første del fortsetter da også som en ren hyllest, dog uten å stivne i gamle former. Gamlemor Carter synger fremdeles like strålende (”Keep On The Sunnyside”), Jimmie Driftwoods ”Tennessee Stud” (senere gjort kjent av Johnny Cash) og Hank Williams’ ”I Saw The Light” og ”Honky Tonkin’” er evige klassikere. Og kanskje den vakreste låten av dem alle: Merle Travis’ ”Dark As A Dungeon”.

CD2 er i hovedsak instrumental, og innledes av åtte forrykende spor, der særlig samspillet mellom Earl Scruggs (banjo) og Vassar Clements (fele) stadig finner nye høyder. I tillegg får vi servert versjoner av ”Lost Highway” (av Leon Payne, men mest kjent med Hank Williams), Hanks ”Honky Tonk Blues” og ikke minst Carter Familys egen ”Will The Circle Be Unbroken”, der nesten hele Nashville til slutt stemmer i. Avslutningsvis roes det hele ned, med kun Randy Scruggs og hans gitar som gjør Joni Mitchells ”Both Sides Now”.

Etter en slik omgang er fire bonusspor nesten overflødig, men det glemmes fort med feiende flotte ”Foggy Mountain Breakdown”. ”Warming Up For ’The Opry’” og ”Sunny Side” er dessuten kun litt småprat, og det etterlater den korte snutten ”Remember Me”, som får æren av å runde av det hele.

Selv om platen i sin tid ble stilfestet som countryrock, er det 30 år senere vanskelig å spore rockedelen. Ved å tone ned det elektriske uttrykket bidro Nitty Gritty Dirt Band å oppnå respekt i Nashville, samtidig som de økte interessen for country-musikk for nye generasjoner. Det eneste som trekker ned på denne utgaven er skuffende lite informasjon og tekst i omslaget, noe man kunne tatt seg bryet med å utbrodere når denne klassikeren nå gis ut på nytt, til glede for nok en generasjon musikkelskere.

Gram Parsons: Sacred Hearts and Fallen Angels: The Gram Parsons Anthology (Rhino, 2001)
Myten vil ha det til at han møtte sitt store idol Elvis Presley som 10-åring, og at ingenting senere ble det samme for den velstående sørstatsgutten. Hans liv skulle bli innhyllet i tragedier, fyll og dop, damer, jetsett og rennestein. Det er en annen historie, selv om den er sterkt knyttet til musikken han lagde i løpet av sin altfor korte artistkarriere. Det er den vi først og fremst skal konsentrere oss om her. Gram Parsons har for alltid skrevet seg inn i musikkhistorien, og Sacred Hearts & Fallen Angels minner oss om hvorfor i løpet av to tettpakkede skiver.

Parsons gjorde noen viktige trekk som var avgjørende for sin karriere. Kontakten med Chris Hillman og The Byrds, de utrolige dressene fra Nudies, det brede låtutvalget han tolket, samarbeidet med Emmylou Harris, og det faktum at han døde ung. Underliggende for alt han foretok seg, med unntak av det siste, var en dyp kjærlighet til countrymusikkens røtter (Merle, Buck, George) og ikke minst hans visjon om å smelte country med rock, soul og r’n’b – til det han kalte Cosmic American Music. Med noen av de vakreste og såreste låtene som er skrevet klarte Parsons å gjøre countrymusikk akseptabel på en tid den var ute og nede, aldri en stor stjerne i sin levetid ble han et ikon og musikalsk forbilde etter sin død, og hans musikk skinner minst like sterkt i dag. Det er mange måter å ta for seg Parsons karriere, disse momentene er bare noen av mange festepunkter.

Scenen i Los Angeles fikk stor betydning for Parsons’ musikalske utvikling, hvor country-innflytelsen møtte amerikansk vestkyst, folk og psykedelia, først med The International Submarine Band. Safe At Home (1968) er anerkjent som tidenes første countryrock-plate, som i dag selvsagt høres mer ut som country enn rock. Gram debuterte med en plate inspirert av Cash, Williams og Merle Haggard (”I Must Be Somebody Else You’ve Known” er inkludert her), men i en mer ungdommelig tonedrakt. Låtene fra denne perioden er mer lettbente, og uten de mørke skyggene som etterhvert karakteriserte hans senere periode, blir de stående igjen som de minst særegne samlet sett. Submarine Band ledet ham uansett over til en kort karriere med et vaklende The Byrds. Sweetheart Of The Rodeo (1968) ble deres siste klassiske utgivelse, sterkt preget av Parsons inntreden, og ytterligere et skritt mot west fra et band som allerede hadde nærmet seg genren tidligere. Selv om ubåt-bandet var først ute, viste Sweetheart Of The Rodeo en utvikling av Parsons talent som låtskriver, der særlig ”Hickory Wind” står igjen som en av hans signaturlåter.

Etter Sweetheart satte Parsons sammen sitt eget band, med blant andre Byrds’ Chris Hillman. The Flying Burrito Brothers ga ut to album: Klassikeren The Gilded Palace Of Sin (1969) og Burrito Deluxe (1970). Parsons ga bandet et særegent image med de dekorerte dressene fra Nudie Suits, og filmregissør Gandalf Hennig, mannen bak dokumentarfilmen Fallen Angel (2004), uttalte at Parsons med dette innførte et stilig element som skilte seg ut fra datidens redneck-rockere (Creedence). Inspirert av gamle countrysangere var særlig Parsons’ dress slående; pyntet med piller, nakne damer, marihuanablader, kors og flammer illustrerte den store deler av hans verden. På Gilded Palace ble r’n’b-klassikerne ”Dark Side Of The Street” og ”Do Right Woman” omgjort til smekre countryballader, mens han nådde nye høyder med egne låter som ”Hot Burrito #1” og ”Sin City”. En mørkere, mer resignert tone ble tydeligere, og livsstilen hans ga musikken en ekstra skjelven dimensjon. Selv om Burrito Deluxe var en noe skuffende oppfølger inneholder den ikke minst ”Wild Horses”, spandert av The Rolling Stones som et resultat av Parsons nære vennskap med Keith Richards.

Men det var med sine to soloplater Parsons fullendte sin visjon. Etter et par år i grøftekanten dukket han opp igjen med GP (1973) og Grievous Angel (utgitt etter hans død, 1974). Begge tilhører amerikansk musikkhistorie, og er mer genreløse enn de tidligere platene. Den da unge folksangerinnen Emmylou Harris ble hentet inn, og Elvis Presleys musikere backet på platene. Med det fikk Parsons linket sammen den klassiske countryduetten (som George Jones/Tammy Wynette) med sitt barndoms idol. Hans såre indre og tøffe ytre koplet med en gudbenådet sans for melodier gjør disse to platene blant de bedre innen amerikansk syttitalls-rock. Men så var det slutt. Gram Parsons sluknet hen på et lurvete motell i Joshua Tree, California. Han fikk aldri gitt ut de dårlige åttitallsplatene, han mistet aldri håret eller sin ungdommelige glans. Det gjør det selvsagt langt enklere å helliggjøre en artist for ettertiden.

Hva er det så med musikken til Gram Parsons som gjør at den står så sterkt i dag? Jeg kan ikke hevde å selv ha opplevd ham i samtiden, så det vil være en floskel basert på andres oppfatninger for meg å si at han ’revolusjonerte countrymusikken’. Det bør da heller ikke være styrende for hvor bra musikken er i dag. Hans påvirkning er udiskutabel (direkte linje til Eagles og Desert Rose Band, siden til Steve Earle, Long Ryders, REM, Ryan Adams) men også den er uinteressant isolert sett. Spørsmålet må derfor stilles på en annen måte: Hva gjør en plate eller låt god, og hva gjør den holdbar? Og det er det heller ikke så lett å ha en enkel fasit på. Parsons omga seg riktignok med meget habile musikere, men var ingen ’stor’ gitarist/vokalist. Det dreier seg mye om følelser, og de forsterkes når de kommer rett fra hjertet og formidler sorg, smerte eller sårhet på en rørende vakker måte. Og til dette var Parsons røst just perfekt, det er en sår undertone i hans stemme som Bud Scoppa fra Rolling Stone beskrev slik: ’I said it then, and I’ll say it now: He was the most convincing singer of sad songs I’ve ever heard.’

For det er særlig balladene (”She”, ”Brass Buttons”, ”The New Soft Shoe”) og ikke minst duettene med Harris (”In My Hour Of Darkness”, ”Hearts On Fire”, ”Love Hurts”) som har en eller annen nerve og kvalitet som er like sterk hver gang de settes på. Parsons var både warm evenings, pale mornings og bottles of booze. Han var en fallen engel, et hellig hjerte, et helt menneske som var fortapt fra barndommen. Det er det han viser med sine låter, og det har noe i seg som mange kan kjenne seg igjen i. Kanskje det er derfor han kan oppleves 30 år etter sin død og fremdeles virke like levende?

Townes Van Zandt
Sometimes I don’t know where this dirty road is taking me
Sometimes I can’t even see the reason why
I guess I keep on gamblin’, lots of booze and lots of ramblin’
It’s easier than just waitin’ around to die

Texas Rain: The Texas Hill Country Recordings (Tomato, 2001)
Texas Rain ble spilt inn tidlig på 90-tallet, men utgivelsen så av en eller annen grunn ikke dagens lys før i 2001. Townes Van Zandt og hans mangeårige følgesvenn og produsent Kevin Eggers ønsket å spille inn en del eldre klassikere på nytt og i nye konstellasjoner. Resultatet har blitt et meget hørbart gjenhør med et knippe tidløse låter, kledd i et noe mer polert lydbilde enn på originalversjonene.

Selv om produsent og arrangør Eggers har satt sin bestemte signatur på platen, er disse nye innspillingene i all hovedsak kommet svært godt ut av det. Hovedgrunnen ligger selvfølgelig mye i de allerede suverene låtene til Van Zandt og måten han fortsatt styrer dem. Klassikere som ”Pancho & Lefty”, ”Kathleen” og ”If I Needed You” kan vanskelig radbrekkes, på den annen side bør de heller ikke klusses for mye med. Slik sett er det bra at det er sjefen sjøl som tross alt styrer skuta. Den andre grunnen til at dette fungerer er at samarbeidspartnerne er valgt ut med omhu. Når nevnte ”If I Needed You” sklir avgårde med Emmylou Harris’ krystallstrupe er det bare storslagent. Her kan man minnes hennes duetter med Gram Parsons, og alle som har smaken for disse kan bare lene seg tilbake for å nyte. ”Brother Flower” (med Kimmie Rhodes) ligger heller ikke så mye tilbake, ei heller den mer anonyme balladen ”At My Window” med Kathy Mattea, selv om begge ikke uventet er noe blekere enn Emmylou. ”Pancho & Lefty” er vel det nærmeste man kan kalle Zandts signaturlåt. Her er den i dels spansktalende mariachi-stil med blant andre Freddy Fender, Doug Sahm og The Texas Revolution. Det virker helt riktig, og plasserer historien der den rettmessig hører hjemme – i grenseområdene mellom USA og Mexico. Noe lignende gjentas i minst like flotte ”Quicksilver Dreams Of Maria”, og det er nesten så en kunne ønske at Townes Van Zandt hadde gjort mer i den språkdrakten før han så altfor tidlig gikk bort. Her smelter i hvert fall grensene sammen tilbake til sin naturlige, diffuse form.

Our Mother The Mountain (1969) er en av Van Zandts aller beste skiver, og ”Kathleen” er en av de store øyeblikkene fra denne. Her er arrangementet med hell redusert, og tilbake står et dryppende piano og noen fantastiske harmonier fra The Chromatics. Dette er platens aller flotteste spor, og også en de mest vellykkede nyinnspillingene. Men best av alle er Willie Nelson. Som en sulten gnager stikker han hodet fram på ”Maria” og ”No Lonesome Tune” med en røst som står fantastisk til Zandts mer solide og stødige.

Townes Van Zandt rager der oppe sammen med Hank Williams og Gram Parsons som en av de aller største. I en bedre verden ville han oppnådd større suksess mens han levde, men låtene han skrev har skapt karriere for mange andre. Texas Rain hjelper oss litt på vei til å forstå hvorfor.

The Best Of Townes Van Zandt (Tomato, 2002)
Å velge ut låter til en samler med Townes Van Zandt er ikke akkurat den enkleste oppgaven. Tomato Records, som ga ut mange av mannens mest klassiske 70-talls plater, besitter en enorm skattkiste å velge fra, og The Best Of… holder seg til disse utgivelsene. De har skjøttet jobben vel, og forsøker med et par unntak å levere det tittelen lover. Zandts knallsterke signatur gjør uansett at det er vanskelig å mislykkes.

Rikmannssønnen fra Texas døde plutselig i 1997, bare 52 år gammel. Da kunne han se tilbake på en tretti år lang unik platekarriere, noe som sikret ham et navn blant de mest udødelige av alle amerikanske låtskrivere. Den startet i 1968 med For The Sake Of The Song som ikke er representert her. Det er derimot Our Mother The Mountain (1969). Det er lett å høre hvordan Van Zandt tidlig skilte seg ut fra mengden. Med en distinkt og varm stil som var preget av både amerikansk folk, blues, outlaw-country, rock og popmusikk, hvisket han bort grensene mellom Nick Drake og Johnny Cash, mellom Leonard Cohen og Gram Parsons. Tittelkuttet og ”Snake Mountain Blues” viser noe av denne balansegangen mellom de såre visene og de mer rocka sidene ved Townes Van Zandt.

Det er også valgt ut flere konsertopptak fra ulike stadier i mannens karriere. Det er veldig greit, med tanke på at han mest av alt var en scenens mann og spilte langt mer ute blant folk enn i studio. Det er her Townes Van Zandt er sitt ess. Vi får utdrag fra fabelaktige Live At The Old Quarter (spilt inn i 1973, gitt ut i 1977) og Rain On A Conga Drum (spilt inn i 1990, utgitt i 1995), og man kan lett høre hvordan Zandts stemme med årene ble mer rusten, modnet, men også hvordan han beholdt varmen og intimiteten i vokalen.

Platen er ikke kronologisk sammensatt, og det litt innholdsløse omslaget er noe skuffende, et langt og velskrevet essay av John Kruth til tross. Det er kanskje ikke så farlig, etter noen runder med denne samleren vil nok behovet for å kjøpe opp hans originale plater melde seg uansett. For de som allerede har det meste fra før, er det ikke så veldig mye nytt å hente her. Townes Van Zandt er en viktig del av den amerikanske kulturarvens, slik John Steinbeck og Woody Guthrie er det. Å kjenne til ham, i det minste gjennom en enkel samler, er intet mindre enn obligatorisk.

In The Beginning… (Compadre, 2003)
Disse ti opptakene er et skattekammer for Townes-fans og musikkelskere i alle land. In The Beginning… inneholder nemlig låtsmedens aller første opptak som har ligget godt bortgjemt helt siden 1966. Først i 2002 dukket de fram igjen fra et støvete lager i Silver Dollar Music, der eks-kone Jeanene og produsenten Jack Clement snublet over dem. Det gir oss en unik mulighet til å høre Van Zandt to år før den klassiske debuten For The Sake Of The Song, og det er bare å takke høyere makter for at noen endelig fant disse dødehavsrullene. Ja visst er Townes ung på denne tiden, det er ingen ”Pancho & Lefty”, ”Tecumseh Valley” eller ”If I Needed You” her – men til å være så tidlige opptak holder dette materialet en standard de fleste andre ferdigformede artister bare kan drømme om. Allerede som 22-åring hadde Townes van Zandt de kvalitetene som senere skulle bli hans varemerke; den varme fortellerstemmen, de melankolske melodiene og de levende tekstene om rastløse vandringer, mennesker som har falt utenfor og personlige spøkelser. Lydkvaliteten er dessuten av bemerkelsesverdig høy karakter, så In The Beginning… fortjener å bli lagt merke til langt utenfor Van Zandts krets av nære venner.

På midten av 60-tallet hadde Van Zandt etablert seg på Houstons og Austins folk-klubber der han vanket med kumpaner som Guy Clark og Mickey Newbury. Det var sistnevnte som fikk ham over til Nashville, og i kontakt med legendariske Cowboy Jack Clement som tok ham under sine vinger. Opptakene med ham peker fram mot senere storhet, men står seg også godt som en selvstendig utgivelse. Her finner vi både pumpende bluesaktige rockere (”Black Widow Blues”, ”Hunger Child Blues”, ”Black Jack Mama”), countryballader (”Waitin’ For The Day”, ”Colorado Bound”) og akustiske folkviser (”Maryetta’s Song”, ”Gypsy Friday”). De to siste sporene, ”Big Country Blues” og ”Black Crow Blues”, gir begge frysninger på ryggen. Med den rullende gitarstilen er han en Cohen forut for sin tid, og hvis du lukker øynene til ”Black Crow Blues” er det som han står rett ved din side når han synger: ’It’s a life worth the living, but we all gotta die’, og jeg tar meg i å tenke at om dette hadde vært hans eneste plate ville han fortsatt vært en legende.

Utgivelsen er dessuten beæret med nydelig innpakning, bilder, tekster, malerier og en kort tekst av John Lomax III. Det eneste jeg savner er litt mer info om de ulike musikerne, men det blir uansett underordnet i den store sammenhengen. Townes Van Zandt døde brått i 1997, på samme dag som Hank Williams – men begge vil for alltid leve med oss videre. Disse opptakene virker som en påminnelse om akkurat det.

Johnny Cash
And I heard a voice in the midst of the four beasts
And I looked and behold, a pale horse
And his name that sat on him was Death
And Hell followed with him

Sings The Ballads Of The True West (Columbia Legacy, 1965)
Det er lite som måler seg med å våkne litt groggy til tonene av tv-serien Bonanza. Den snille kjempen Hoss, rettferdige Ben, Ponderosa – et vemodig bilde av the true west en lørdag morgen. Nå har Columbia Legacy gjort det fristende for oss å dykke dypere ned i vestens mytologi og historikk. Nyutgivelsen av The Ballads Of The True West er som en dobbelepisode og ønskereprise av Bonanza på en gang.

Det er ikke mange generasjonene siden vesten virkelig var vill og utemmet, og bare de 40 årene som har passert siden Cash spilte inn sitt album har den vært gjennom store endringer. Det gamle Ville Vesten har opplevd store folkeforflytninger av solfugler og en urbanisering uten sidestykke i det moderne USA, og byer som San Antonio, Tucson og Reno rager som moderne metropoler. Men mytene om disse områdene lever sterkere enn noensinne, og det er disse mytene Johnny Cash gjør levende med sine låter. Selv om kuguttene har blitt fordrevet, er det kanskje fortsatt mulig å høre hestenes ekko hvis man lytter. Johnny Cash skriver i omslaget:

Listen to the cowboy’s story
And if you cannot hear it
In these legends, songs and stories
Listen closely to the west wind
And the secret that it whispers
In the forest, plains and valleys,
In the sand forever shifting

…True West er et konseptalbum der Cash tar for seg nettopp legender, sanger og historier som alle er knyttet til Ville Vesten. Bakgrunnen for prosjektet var en henvendelse fra produsent Don Law, og med hjelp fra historisk westernlitteratur, countrystjernen Tex Ritter, som fungerte som en slags mentor, samt produsent Frank Jones, fant Cash frem til ’the west wind’ som han sier. Blant musikerne finner vi dessuten The Carter Family (som både deltar som fullt band (vokal), låtskrivere (Mother Maybelles ”A Letter From Home”) og som enkeltstående musikere). Ellers er det et lite stjernelag dette her, Charlie McCoy på munnspill, strengmester Bob Johnson, The Statler Brothers og gitarist Jack Clement. Men aller mest fant Cash tilbake til vesten ved selv å oppleve den, sove der, lytte til vinden og legendene og ’learned to throw a bowie knife and kill a jack rabbit at forty yards, not for the sport but because I was hungry. I learned of the true West the hard way – a la 1965’. Vi tror ham.

Shel Silversteins artige, om enn dystre henge-vise ”25 Minutes To Go” er tatt med, Mother Maybelle har skrevet ”A Letter From Home” spesielt for platen, og Tex Ritter, Ramblin’ Jack Elliott, Carl Perkins og rodeo-legenden Peter LaFarge bidrar alle på låtskriversiden. Her det også eldre klassikere som en gammel engelsk folkmelodi (”The Streets Of Laredo”), ”Green Grow The Lilacs”, visstnok skrevet av en soldat fra Texas i 1848 og funn fra John Lomax’ skattekiste. Arven etter folklorister som Lomax og Harry Smith er de mest umiddelbare, og denne autentiske gjennomføringen bidrar til at Ballads Of The True West høres like frisk ut i dag som for 40 år siden.

Albumet er befriende fritt for svulstige arrangementer, og kun ”The Streets Of Laredo” og ”I Ride an Old Paint” er noe friserte. Det betyr at Cash kan boltre seg relativt fritt med baryton-stemmen og klassisk travtakt. Tekstene er i stor grad historiske, og refererer til Daniel Boone, Tombstone, John Wesley Hardin, borgerkrigen og drapet på president Garfield. Ved å flette inn snakkende monologer (som versjonen av Longfellows dikt ”The Song Of Hiawatha”, her kalt ”Hiawatha’s Vision”) bidrar han til ytterligere å guide oss gjennom vesten som en historieforteller.

Det er langt fra Ponderosa til dagens glitrende metropoler, som David Berman i Silver Jews en gang sang om Dallas: ’How did you turn a billion steers into buildings made of mirrors’. Johnny Cash foreviget krøttersporene dagens skyskrapere er bygget på.

American IV: The Man Comes Around (American Recordings, 2002)
Det er ingen hemmelighet at Johnny Cash begynner å skrante. Den svartkledde klippen har etterhvert blitt gammel, gusten og grå. Men stemmen holder fortsatt, med kledelige rynker og en tungpusten eim av tre og jord, preget av et langt liv. Med The Man Comes Around leverer Cash og produsent Rick Rubin fjerde bind av den akustiske suksess-serien American Recordings. Mer enn noensinne er det lagt opp til en reflekterende plate, der avskjed, savn og døden står som sentrale tema.

Igjen har Cash/Rubin valgt ut en variert blanding av nytt og gammelt, både når det gjelder låter og musikere, og vi finner flust av dyktige artister her: Gitaristene Randy Scruggs, Smokey Hormel, Mike Campbell, Marty Stuart og John Frusciante, Billy Preston (piano), gode gamle Jack Clement (dobro), keyboardist Benmont Tench og vokalistene Fiona Apple, Nick Cave og Don Henley er blant de som yter bistand. I den likevel intime og enkle settingen skapes en sakral atmosfære der Johnny Cash er naturlig sentrum. Han har med årene gått fra å være en levende legende til å bli et ikon, en naturlig autoritet uavhengig av hvem han står sammen med.

Nå tar ikke Cash de mest utfordrende musikalske veivalgene, og mye av spenningen i denne serien har ligget i hvilke låter som blir Cashifisert. Han har tidligere overrasket gledelig med bl.a. Danzig (”Thirteen”), Spain (”Spiritual”), Soundgarden (”Rusty Cage”) og Will Oldham (”I See A Darkness”). På The Man Comes Around er det Depeche Modes ”Personal Jesus” og Nine Inch Nails ”Hurt” som tjener som overraskelsesmoment, og trolig vil virke mest forlokkende på den yngre delen av publikum. Cash har en egen evne til å gjøre andres låter til sine egne, så også her, men det har etterhvert blitt noe rutinepreget over å omforme slike rockelåter, noe som bidrar til at overraskelsesfaktoren ikke lenger er så høy. ”Hurt” er et høydepunkt, sammen med Stings ”I Hung My Head” (som høres ut til å være skrevet for eller av Cash), ”First Time I Ever Saw Your Face” (som høres ut til å være spilt inn i et gravkammer) og Vera Lynns ”We’ll Meet Again”, rørende, med fullt kor fra hele familien.

Stemmen til Cash holder fortsatt mål alene, men han har også denne gangen fått med seg drahjelp på enkelte spor. Når det gjelder disse duettene er det Fiona Apple (på ”Bridge Over Troubled Water”) som gjør best inntrykk med en drømmende og vakker stemme som skaper motsetninger til hans mørke baryton. Don Henley makter ikke å gjøre samme inntrykk på sin egen ”Desperado”, men også Cash høres noe anstrengt ut på denne. Verst går det likevel med Nick Cave som gjør en heller slett figur på Hank Williams’ ”I’m So Lonesome I Could Cry”. Cash selv behersker klassikeren til fulle, men Cave evner ikke å komme inn i låten, og det virker i det hele tatt noe malplassert å bruke ham her. Det er også funnet plass til gamle Cash-kjenninger som ”Streets Of Laredo” og ”Sam Hall” (fra Sings The Ballads Of The True West), ”Danny Boy” og skillingsvisen ”Give My Love To Rose”, alle i nyarrangerte versjoner tilpasset platens uttrykk. Det er fine gjenhør og solide låter, men de tilfører ikke allverden.

Friskest av alle er faktisk den syke mannens nyskrevne tittelkutt. Det knauser som platens bibelske bauta, et spor som setter de andre i skyggen med sine tunge referanser til skapelsen og undergangen er den et udiskutable høydepunkt. Cash setter sin skjelvende signatur med stø hånd, men med tanke på at platens beste låt er hans egen får vi bare håpe at han utsetter sitt møte med Herren ennå en stund og kanskje satser enda mer på eget materiale neste gang.

Emmylou Harris: Portraits (Reprise, 1996)
Portraits er en kronologisk tidsreise fra 1975 til 1992, årene Emmylou spilte inn for Warners underlabel Reprise, samt utdrag fra andre samarbeid med blant andre The Band, Gram Parsons og The Trio. Disc 1 inneholder låter fra 1975-78, disc 2 fra 77-85, mens den siste platen følger Emmylou inn på 90-tallet. Det er mange år og mange plater å velge mellom, men sjelden har vel samlerne hatt en mer delikat artist å jobbe med. Harris har en særdeles sterk og jevn katalog bak seg, og det største problemet må vel ha vært hva som skulle lukes bort. Selv om det alltid mangler et par personlige favoritter på slike samlere, er Portraits 3 1/2 time med utelukkende høydepunkt.

Emmylou Harris ble etter sigende oppdaget av medlemmer fra The Flying Burrito Brothers tidlig på 70-tallet. Via Chris Hillman (The Byrds) ble hun lenket sammen med Gram Parsons, som på den tiden var på jakt etter en kvinnelig sanger. Han levde akkurat lenge nok til at vi fortsatt kan tørke tårer til skjønnheter som ”Love Hurts”, ”In My Hour Of Darkness” og ”Sleepless Nights”. Til tross for det korte samarbeidet har Harris og Parsons gått velfortjent inn i historiebøkene blant de store duettparene i musikkhistorien.

Sammen med den sentrale musikeren, produsenten og senere ektemannen Brian Ahern klarte Harris etterhvert å stable sammen en gjeng musikere, og i 1975 kom hennes debutplate Pieces Of The Sky (den egentlige debuten Gliding Bird fra 1968 er den eneste utgivelsen Harris har ’glemt’, noe hun blant annet viste ved å kalle sitt fjortende album for Thirteen). Pieces… inneholdt blant annet hennes egen ”Boulder To Birmingham” og ”Too Far Gone”, og var en utgivelse som umiddelbart ble godt mottatt i brede kretser, og som ikke er hørbart preget av debutnerver. Harris ser alltid ut til å ha hevet seg over rådende trender og genre, og har klart å bli akseptert blant både modernister og tradisjonalister i country- og popkretser. Ikke bare har hun kommet helskinnet ut av det, hun har alltid stått fjellstøtt som en stilsikker og høyt respektert artist. Fra og med hennes andre album, rikt produserte Elite Hotel (1976) har hun mer eller mindre holdt seg på toppen. Med Buck Owens’ ”Together Again” fikk hun sin første #1 hit, mens singlens b-side, den stillfarne versjonen av The Beatles’ ”Here, There And Everywhere”, fant en naturlig plass på poplistene. Akkurat som Harris’ plater ble til over lang tid, er platene hennes seige selgere. Akkurat som Harris selv er trofast og målrettet, selger de jevnt og trutt inntil de tikker inn til gull (Elite Hotel i 1976, Pieces.. i 1980).

Det ’vanskelige’ tredjealbumet, Luxury Liner (1977) høres ikke vanskelig ut i det hele tatt. Igjen griper Harris tak i andres låter og gjør dem til sine egne. Gram Parson (tittelkuttet), Townes Van Zandt (”Pancho & Lefty”) og Chuck Berry (”You Never Can Tell”). Emmylou Harris har ikke bare teft i forhold til velge låter og låtskrivere. Hun har også omgitt seg med noen av vår tids mest profilerte musikere. The Band, Ricky Skaggs, Ry Cooder, Flaco Jimenez, Albert Lee, Waylon Jennings, Dolly Parton, Willie Nelson, Roy Orbison og David Lindley er bare noen av artistene som har spilt med henne opp gjennom årene. Det er som Harris evner å trekke ut det beste og de mest inspirerte sidene av sine samarbeidspartnere, uten at hun selv virker som en vampyr. Både i duetter og med musikere forøvrig blir samarbeidet både gjensidig og en viktig del i Harris’ karriere.

I 1978 tok hun en sprek vending, og vendte seg mot utelukkende yngre låtskrivere. Det resulterte i platen Quarter Moon In A Ten Cent Town og låter av samtidige som Carlene Carter (”Easy From Now On”) og Delbert McClinton (”Two More Bottles Of Wine”). Med Grammy-vinnende Blue Kentucky Girl (1979) tok hun en ny kuvending og søkte helt ned til røttene av countrymusikken. Albumet, som i begynnelsen floppet salgsmessig, inneholder klassikere som ”Everytime You Leave” (sammen med Don Everly), tittelkuttet og rørende ”Beneath Still Waters”. Hun fulgte røttene videre med Roses In The Snow (1980), et album som ganske så vellykket mikser tradisjonell bluegrass med et mer poporientert uttrykk. Det gir seg også utslag i låtutvalget, der vi finner både folkevisa ”Wayfaring Stranger” og Simon & Garfunkels ”The Boxer”. Det bør være unødvendig å si at begge står helt naturlig ved siden av hverandre.

Emmylou Harris er blant de artistene som ikke ble lot seg friste på 80-tallet, verken av styringskåte produsenter eller av nye, fancy instrumenter. Et konsept-album med Levon Helm og Johnny Cash (The Legend Of Jesse James) introduserte tiåret, etterfulgt av Evangeline (1981). Platen er representert her med den morsomme versjonen av ”Mister Sandman” (med Linda Ronstadt og Dolly Parton), et stunt som holder akkurat i to minutter.

Slitasje på stemmen, trøbbel på hjemmebane og behovet for et klimaskifte førte Emmylou Harris fra Los Angeles til Nashville i 1983. Som etter Parsons tragiske bortgang ga hun seg selv tid til en ny start. Hun innledet et samarbeid med Paul Kennerley (de giftet seg i 1985) og etter en lang prosess kom The Ballad Of Sally Rose (1985). Emmylou forsøkte seg igjen med et konseptalbum. Denne gangen omhandlet det tiden med Parsons, uten at hun lyktes å forføre publikum. ”Sweet Chariots” er nå uansett en vakker låt, og et fint minnesmerke over Parsons og hans bortgang i Joshua Tree.

I motsetning til ambisiøse Sally Rose ble Angel Band (1987) godt mottatt, og innspillingen var langt mer puritansk enn hva som var vanlig. Tidligere samme år opplevde Harris også en gigantisk kommersiell suksess med Trio, et samarbeid med Parton og Ronstadt. De tre fjellstemmene tok hillbilly-musikken opp på et nytt nivå. Drevet frem av hitsinglen ”To Know Him Is To Love Him” ble den en millionselger. Til tross for et noe glatt pop-preg (den gjorde det da også nesten like godt på poplistene som på countrylistene) er de tre låtene her som akkurat passe med krem på en stor, deilig bløtkake.

Emmylou Harris har alltid vært tro mot sine musikalske røtter, og hva var mer passende enn å avslutte sitt Warner-forhold med live-platen At The Ryman (1992). Det var en hyllest til Ryman, stedet som huset radioshowet Grand Ole Opry fra 1943-1974, og som fikk Harris til å kalle platen for Hillbilly Dust. Gjerne det, men ingen kan tørke støv som henne. Som alltid låter tolkninger av både nytt og gammelt materiale fortsatt friskt og tidløst, og det er nesten umulig å datere låtene og innspillingene uten å smugkikke på følgeteksten. Felles for alle sporene på Portraits er at de holder en svært høy standard i alle ledd.

Portraits holder en gjennomgående klar og god lydkvalitet som tjener Harris’ klare stemme og alltid nydelige produksjon. Det eneste lille spørsmålstegn jeg stiller meg er hvorfor det er gjort rom for en fjerde plate inne i boksen, men det kan kanskje noen andre svare på. I tillegg til nevnte spor (og mange, mange flere) inneholder samlingen også enkelte opptak som tidligere ikke har vært utgitt, blant annet Don McLeans aldeles fortryllende ”And I Love You So” (muligens verd prisen alene) og Dylans ”When I Paint My Masterpiece”. Dette er ikke en kompletterende samler, men mer en samling gullbarrer fra en rikholdig gruve. Legg til et informativt (om enn noe tynt) hefte, så har du en perfekt gave til deg selv.

Willie Nelson: The Great Divide (Lost Highway, 2002)
Det er opp til deg nå, Willie. Johnny har akkurat fylt 70 vintre og begynner å bli blek rundt det svarte nebbet sitt. Waylon har tatt ut på den Store Reisen og Kris er tilbake på oljeriggen. Du er den siste Highway Man i et land og en verden som sårt trenger din stemme i disse tider. Kan du forføre oss igjen, Willie?

Den lille mannen med det lange håret, den vibrerende nasale stemmen og det vennlige smilet har sunget seg inn i The Great American Songbook (Stardust, 1978), vært rebell og outlaw, en potforkjempende skattefuskende røver, stått oppreist i storm og uvær, støttet de svake rundt seg. Diskografien er en kvalitativ berg-og-dalbane, men han har skrevet klassiske låter for store artister og tolket andres på en stor måte. Derfor gleder vi oss til en ny Nelson. The Great Divide ser umiddelbart innbydende ut (Lost Highway gir nesten alltid ut strøkne utgivelser). På omslagsbildet holder han opp en sliten gitar, preget av gamle sår, skrammer og et langt liv, litt som Willie selv. Bildene på innsiden viser ham i ørkenen og i skogen, smilende med gitaren på skulderen og hatten på snei, skuende utover i landskapet hvor han hører hjemme.

The Great Divide skulle så gjerne vært en ny Willie-klassiker. Men det er det ikke. Den spretne, men anonyme pop-åpningen (”Maria”) overøses av instrumenter og er et lite forvarsel om hva som skal komme. Da er duetten med Lee Ann Womack et betryggende løft. ”Mendocino County Line” er en klassisk kjærlighetsduett i beste Nashville-stil, og med to stemmer som står godt til hverandre. Fint felespill utligner noe av det glatte preget og lover godt for fortsettelsen. ”Won’t Catch Me Cryin’” er en lavstemt ballade, som igjen forringes av det store uttrykket produsent Matt Serenic tydeligvis jakter etter.

’I was looking for America, in a western movie’ åpner Nelson på ”Last Stand In Open Country”. Der finner han ingen ringere enn ’Pike Bishop stridin’ through agua verde’ Gjennom William Holden fremstilles denne bankrøveren og outlawen i Sam Peckinpahs The Wild Bunch. Den starter som en klassisk skillingsWillie-vise, som avsluttes med det faktum at det alltid finnes yngre krefter klare til å overta; ’Someone younger steppin’ up to be the next outlaw’. Det er mulig det finnes en ironisk dybde i det faktum at Nelson har fått Kid Rock som medvokalist på dette sporet. Willie kan nok være en Pike Bishop, men ungfolen er på ingen måte en verdig arvtager. Last Stand… druknes fullstendig i pompøse gitarer og Kid Rocks heseblesende stemme, som ikke en gang Willies stolte røst klarer å drukne. Takket være det plagsomme arrangementet blir dette en låt som hører mer hjemme på flaggviftende arenaer og andre patriotiske massemønstringer enn i en blodig western-setting.

Det er med sorg å melde at de gode melodiene og ditto tekstene ved flere anledninger overøses med en altfor pompøs kledning. Det gjelder særlig duetten med Sheryl Crow (”Be There For You”) med sin flotte intro, og likelydende ”This Face”. Ved hjelp av en storslått oppbygging fjernes Nelson fra gitaren og landskapet sitt, og plasseres på et sted han ikke virker like komfortabel. Heller ikke de to mest kjente coverlåtene kan rette opp helhetsinntrykket. Cindy Laupers gamle hit ”Time After Time” oser lite oppfinnsomhet, mens versjonen av ”Just Dropped In” er svakere enn Kenny Rogers, særlig savnes det friske damekoret som Nelson ikke klarer å løfte alene. (Det er for så vidt greit, da vi snakker Rogers’ egentlig eneste brukbare låt.) Legg til en dvask soulpop-duett med Brian McKnight, så begynner denne utgivelsen å bli ganske håpløs.

Heldigvis reddes stumpene av tre glitrende spor: Tittelkuttet, ”Recollection Phoenix” og avslutningsnummeret ”You Remain” med Bonnie Raitt. Felles for disse tre er at Willie Nelson får holde på stort sett for seg selv. Da er han best, der er han hjemme. Vi høres ved neste vannhull, Willie.

Bjørn Hammershaug

81. Lee Clayton: Naked Child (Fame, 1979)

Lee Clayton: “10 000 Years/Sexual Moon” Countrysangeren Lee Clayton fra Alabama er blant disse artistene som har gått stille i dørene. En håndfull utgivelser over et langt tidsløp, moderat suksess i sin samtid, stort sett glemt i etterkant. Men Lee Clayton burde vært der oppe sammen med Townes Van Zandt, Warren Zevon eller highwaymen fra sørstatene som han skrev låter for.

Drevet av eventyrlyst og skapertrang forlot han flyvåpenet og satset på en karriere i Nashville på slutten av 60-tallet, og gjorde det ganske bra som låtskriver (for bl.a Waylon Jennings og Willie Nelson). Lee Claytons selvtitulerte debut fra 1973 presenterte verden for en malmfull singer/songwriter med klasselåter som “Ladies Love Outlaws” og “Bottles Of Booze” i gitarkassa – selv om de færreste brydde seg. Et par-tre skiver på slutten av 70-tallet og et livealbum fra Oslo 1990 (han ble godt mottatt i miljøet rundt roots-fortet Cruise Café, og bodde vel også en periode i hovedstaden), er stort sett beholdningen. De siste 20 årene har han levd et tilbaketrukket liv et – eller annet sted nær en ukjent landevei.

Jeg velger å presentere Naked Child, men kunne like gjerne trukket fram debuten eller Border Affair (1978). Med prominente gjester som JJ Cale og Carlene Carter gyver Clayton løs med en mer rocka holdning enn tidligere, innledet av den rullende gospelrockeren “Saturday Night Special”. Det moderne outlaw-eposet “I Ride Alone” er en udiskutabel klassiker, pisket frem av rivende gitarer og kontrollert av Claytons dirrende, stoiske røst – han er ingen stor vokalist, men det er et levd liv i stemmebåndene – hemmet noe av tidstypisk produksjon (særlig trommene). Den nydelige down-and-out balladen “A Little Cocaine” og “I Love You” – igjen med gospelpreget koring, bidrar til å gjøre Naked Child mettet av stor musikk. Størst – i hvert fall lengst – er “10 000 Years/Sexual Moon”, som illustrerer hele skiva ganske presist.

Håper Lee Clayton dukker opp igjen en eller annen dag.