Wire: Albums That Shaped Us

This article was first published on April 22, 2016

Wire has had a huge influence on modern music, ranging from alternative rock (REM, Sonic Youth), hardcore punk to post-punk revivalists (Franz Ferdinand, Bloc Party) and Britop (Blur, Elastica).

Since their inception in the days of punk, forming in London in 1976, Wire has constantly evolved and transcended musical trends almost like no other. Their first three albums, Pink Flag (1977), Chairs Missing (1978) and 154 (1979) are all rightfully considered post-punk masterpieces, and established Wire as a driving force in British art-rock setting them apart from both peers and influences. They had a five-year hiatus in the early 1980s, as well as a lengthy one in the 1990s. But as much as Wire constantly manages to reinvent themselves sonically, they refuse to call it a quits, and their previous studio efforts has been remarkably strong.

Wire have also managed to keep the core of the band more or less intact, still based around Colin Newman, (vocals, guitar), Graham Lewis (bass) and Robert “Gotobed” Grey (drums). Guitarist Matt Simms joined around 2010. Here, each band member has selected a life-changing album favorite.

Colin Newman:
Todd Rundgren – A Wizard, A True Star (1973)
“Life-Changing” is a difficult thing to be precise about, I experienced the Beatles (well the 60’s in general actually) in real time at an age when I was too young to have any cynicism and unable to understand the sub-text (but totally got the magic). David Bowie & The Velvet Underground soundtracked the moment when I started to have independent means, a rite of passage to adulthood, even if that was only from holiday jobs! And 1976/1977 would have sounded very different had the Ramones not existed. I could have chosen from any of those and many more but instead have gone for a record I bought in a sale in a record shop in Winchester when I was on my Art Foundation year.

Todd’s A Wizard, A True Star is a record that is hard to categorise. On one level it didn’t sound like anything else at the time (especially in its use of synthesizer) but on another level there’s quite a lot of him doing his blue-eyed soul thing and there’s even a cover of a song from the Wizard of Oz! The first side (which opens & closes with “International Feel”) ranges between peerless beauty, out & out silliness and virtual un-listenability all in pretty quick succession but it’s the way that the opening of “International Feel” grabbed my attention like nothing ever had before which has stuck with me. A synthesizer bong followed by the aural equivalent of something reaching escape velocity that opens out into a great keyboard riff over which a drum fill builds and then we are off. By the time the song segues into “Never Never Land” we are only 2:50 in and half of that length is intro & outro!

I didn’t really understand how records were made when I first heard this album but you could hear it wasn’t necessarily the sound of a band playing. There’s some kind of quality from it that you get from fiddling about in the studio which I felt drawn to. Rundgren is a great songwriter but not everything here qualifies as songs (and I mean that in a good way) plus there are at least 5 covers on this album. It’s bewildering and somewhat unexpected. There is a sense that although he’s serious about the work he doesn’t take himself even slightly seriously. As well as a songwriter Rundgren is also a great guitarist (& bass player) and a fantastic singer. He could have made a career out of any of those but chose instead to fiddle about in the studio and make something unexpected. What’s not to admire 🙂

Graham Lewis:
Neil Young – After The Gold Rush (1970)
The album, I have chosen is After The Gold Rush by Neil Young released in August 1970, his solo commercial breakthrough.

I heard pre-released tracks first, late at night on Radio Luxemburg played by Young’s fellow Canadian DJ David Kid Jensen. I was knocked sideways by the album’s astonishing variety, wide emotional landscape and dynamic power… From the delicate love ballad “Only Love Can Break Your Heart” to the aggressive anti-racist rant of “Southern Man”, through the magic realism of “After The Gold Rush”. A passionate blend of melody and words, economically arranged, delivered unswervingly by Young and a band containing Stephen Stills, Nils Lofgren and Jack Nietzsche.

After the Gold Rush gave me thrilling, sustaining food for thought.

Robert “Gotobed” Grey:
Cream – Wheels of Fire (1968)
In 1968 when this came out, I would have been 17. I had their first two albums so already a Cream fan but this went way beyond what they had done before and it had a live half, for someone who had never seen a band live this seemed so exciting, especially as it had a 15 minute drum solo on it, what could be better, 15 minutes of pure drums!

Also “Crossroads”, I was not aware that it was a Robert Johnson song at the time it just had this raw, surging and driving sound.

This was definitely not pop music, trumpet, glockenspiel, tubular bells, cello, bizarre lyrics, “Pressed Rat and Warthog” recited by Ginger Baker.

Ginger’s drumming in general but especially on this affected me more than any other drummers it was so diverse, imaginative it just sounded like he would never run out of ideas.

Matt Simms:
GROUPER – Dragging A Dead Deer Up A Hill (2008)
This record contains a world for the listener to get happily lost in for ages; melodies emerge and dissolve, atmospheres come and go and the effect overall is very special. It was the first Grouper LP I’d bought but having since picked up all the others over the following years I feel all are essential listening.

It’s influenced me to have confidence in quiet and the combination of noise and beauty and to explore the creation of immersive sound over a side of vinyl.

Wire: Albums That Changed Our Lives

Since their inception in the days of punk, forming in London in 1976, Wire has continuously evolved and transcended musical trends like no other.

Their first three albums – Pink Flag (1977), Chairs Missing (1978) and 154 (1979) – are all rightfully considered post-punk masterpieces that established Wire as a driving force in British art-rock, and set them apart from both peers and influences. Wire has had a huge influence in modern music, ranging from R.E.M., Sonic Youth, hardcore punk and post-punk revivalists (Franz Ferdinand, Bloc Party) to the whole Britop craze (notably Blur and Elastica).

And aside from a five-year hiatus in the early 1980s, as well as a lengthy one in the 1990s, Wire has managed to repeatedly reinvent themselves sonically and refuse to call it a quits. Their last couple of studio efforts have been remarkably strong, most recently the lush and wonderful mini-album, Nocturnal Koreans, featuring music originally developed while they worked on their former, self-titled album from 2015.

Wire have also managed to keep the core of the band more or less intact, still based around Colin Newman, (vocals, guitar), Graham Lewis (bass) and Robert “Gotobed” Grey (drums). Guitarist Matt Simms joined around 2010. As a democratic unit the quartet decided to participate a round of 5 Albums That Changed My Life with one album each, turning the feature into a quartet as well. And a great one it is.

 *   *   *

Todd Rundgren: A Wizard, a True Star
(Bearsville, 1973)

“Life-Changing” is a difficult thing to be precise about. I experienced the Beatles (well the ’60s in general actually) in real time at an age when I was too young to have any cynicism and unable to understand the sub-text (but totally got the magic). David Bowie and The Velvet Underground soundtracked the moment when I started to have independent means, a rite of passage to adulthood, even if that was only from holiday jobs. And 1976/1977 would have sounded very different had the Ramones not existed. I could have chosen from any of those and many more but instead have gone for a record I bought in a sale in a record shop in Winchester when I was on my Art Foundation year.

Todd’s A Wizard, A True Star is a record that is hard to categorize. On one level it didn’t sound like anything else at the time (especially in its use of synthesizer) but on another level there’s quite a lot of him doing his blue-eyed soul thing and there’s even a cover of a song from The Wizard of Oz! The first side (which opens and closes with “International Feel”) ranges between peerless beauty, out-and-out silliness and virtual un-listenability, all in pretty quick succession, but it’s the way that the opening of “International Feel” grabbed my attention like nothing ever had before that has stuck with me. A synthesizer bong followed by the aural equivalent of something reaching escape velocity that opens out into a great keyboard riff over which a drum fill builds and then we are off. By the time the song segues into “Never Never Land” we are only 2:50 in and half of that length is intro and outro!

I didn’t really understand how records were made when I first heard this album but you could hear it wasn’t necessarily the sound of a band playing. There’s some kind of quality from it that you get from fiddling about in the studio which I felt drawn to. Rundgren is a great songwriter but not everything here qualifies as songs (and I mean that in a good way). Plus there are at least five covers on this album. It’s bewildering and somewhat unexpected. There is a sense that although he’s serious about the work he doesn’t take himself even slightly seriously. As well as a songwriter, Rundgren is also a great guitarist (and bass player) and a fantastic singer. He could have made a career out of any of those but chose instead to fiddle about in the studio and make something unexpected. What’s not to admire?

— Colin

Neil Young: After the Gold Rush
(Reprise, 1970)

The album I have chosen is After The Gold Rush by Neil Young, his solo commercial breakthrough, released in August 1970. I heard pre-released tracks first, late at night on Radio Luxemburg, played by Young’s fellow Canadian DJ David Kid Jensen. I was knocked sideways by the album’s astonishing variety, wide emotional landscape and dynamic power… From the delicate love ballad “Only Love Can Break Your Heart” to the aggressive anti-racist rant of “Southern Man,” through the magic realism of “After The Gold Rush.” A passionate blend of melody and words, economically arranged, delivered unswervingly by Young and a band containing Stephen Stills, Nils Lofgren and Jack Nietzsche. After The Gold Rush gave me thrilling, sustaining food for thought.

— Graham

Cream: Wheels of Fire
(Polydor, 1968)

In 1968, when this came out, I would have been 17. I had their first two albums, so I was already a Cream fan, but this went way beyond what they had done before and it had a live half – for someone who had never seen a band live this seemed so exciting, especially as it had a 15-minute drum solo on it. What could be better? 15 minutes of pure drums!

Also “Crossroads.” I was not aware that it was a Robert Johnson song at the time – it just had this raw, surging and driving sound. This was definitely not pop music – trumpet, glockenspiel, tubular bells, cello, bizarre lyrics, “Pressed Rat and Warthog” recited by Ginger Baker. Ginger’s drumming in general, but especially on this, affected me more than any other drummers. It was so diverse and imaginative it just sounded like he would never run out of ideas.

— Robert

Grouper: Dragging a Dead Deer Up a Hill
(Type, 2008)

This record contains a world for the listener to get happily lost in for ages. Melodies emerge and dissolve, atmospheres come and go, and the effect overall is very special. It was the first Grouper LP I’d bought, but having since picked up all the others over the following years I feel all are essential listening. It’s influenced me to have confidence in quiet and the combination of noise and beauty and to explore the creation of immersive sound over a side of vinyl.

— MatthewWIRE Bowery Ballroom 2o15 Photo Matias Corral

Originally published on read.tidal, April 2016
Bjørn Hammershaug

Teenage Fanclub: Norman Blake’s 5 Life Changing Albums

teenage_fanclub_1200Kurt Cobain once supposedly called them “the best band in the world,” while a slightly more sober Liam Gallagher ranked them as merely “the second best band in the world” (after Oasis, of course).

tfc_hereIn either case, Scotland’s own Teenage Fanclub is well worth knowing. Surpassing waves of slacker rock, Britpop and power-pop while managing to influence numerous generations of indie bands despite their cult status among connoisseurs of classic pop music, TFC is one of the most celebrated, cherished and simultaneously overlooked U.K. bands of the last 25 years.

Though they could easily rest on their laurels, ‘the fannies’ are back at it again with their first new album in six years, one already praised by critics and fans alike. Here has been described by as Uncut as ‘maybe their best this millennium; a triangulation of mature soppiness, mitigated contentment and indelible tuneage.’ Meanwhile, Pitchfork points out how their music has evolved over the years as a long and stable love affair propelled by intimacy, comfort, and shared admiration, describing the album as ‘a series of quiet revelations, the kind of thoughts you have in moments of clarity, surrounded by people you love.’

Teenage Fanclub emerged out of the town of Bellshill, near Glasgow, flourishing in the local jangly indie scene alongside wonderful bands like BMX Bandits and The Soup Dragons. Their noisy album debut, A Catholic Education (1990), is commonly considered a predecessor to the coming grunge craze.

tfc_bandwagonWith their breakthrough album Bandwagonesque released just a year later by way of Alan McGee’s legendary Creation Records things really started to come together for the band. Immediately praised upon release for its exceptional take on power-pop (think The Beach Boys, The Byrds, Big Star), Bandwagonesque was to be found atop many of the year’s best of polls, with Spin Magazine even placing it ahead of landmark albums like Nevermind, Loveless, Out of Time and Screamadelica at #1.

Though they didn’t achieve the same commercial success with their underrated follow-up Thirteen (1993), TFC were far from history. Grand Prix (1995) and Songs From Northern Britain (1997) stand as pillars not only in their catalog, but also in the annals of ‘90s pop music. In the years since they have continued to explore new terrain, evolving as a band while still staying true to the formula of classic and elegant pop craftsmanship. Working with cult icon Jad Fair (Words of Wisdom and Hope, 2002), Tortoise’ John McEntire on Man-Made (2005) and flirting with various styles within their loose framework over the years, the band in question is still very much alive and well and potent as ever.

Here is described as a record that embraces maturity and experience and hugs them close while expertly consolidating nearly three decades of peerless songwriting amongst the band’s three founding members: Norman Blake, Raymond McGinley and Gerard Love. Long story short, Here marks but another victory for a seasoned act that’s still considered a cult band despite the fact that they ought to be rightfully praised as pop kings.

We invited main spokesman Norman Blake for a round of our series 5 Albums That Changed My Life.


*   *   *

clash_ropeThe Clash:
Give Em’ Enough Rope (1978)

I could have picked anything by The Clash but this was the first record that I bought with my own money. Brilliant songs and it still sounds incredibly fresh and relevant.

painful_yolatengoYo La Tengo:
Painful (1993)

We toured with Yo La Tengo when this album was released 23 years ago. Very fond memories of hearing these songs every night on the tour. We ended up covering “I Heard You Looking.” Yo La Tengo are still good friends.

Chairs Missing (1978)

Wire were the most idiosyncratic band plying their trade in the UK in the late 70’s. There is no one quite like them and their music is instantly recognizable. They could be abstract and angular on a song like “Another The Letter,” and then write the most sublime pop song in “Outdoor Miner.” Brilliant album.


del_shannon_home_awayDel Shannon:
Home & Away (1967/2006)

Recorded in 1967 but unreleased until 1978. Produced by Andrew Loog Oldham. Del’s best and most interesting album, and completely overlooked at the time. I suppose they thought that at 33, Del was past his best. Loog Oldham’s orchestral arrangements are beautiful as is Del’s voice.

kinks_village_greenThe Kinks:
The Kinks Are The Village Green Preservation Society (1968)

Ray Davies is a master songwriter and this is his masterpiece. Brilliant melodies with great lyrics. Nuff’ said. If you’ve never heard this album, do yourself a favour and purchase a copy immediately. God save the Village Green.

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på read.tidal.com, september 2016

Electric Wires & Dark Corners

It was summer
And a hundred and six degrees
The air was hot water
There was no motion in the trees
And in this weather only two things grow
Or three
Hot tempers
And disease
(The New Year: ”Disease”)

Sonna: Smile and the World Smiles With You (Temporary Residence, 2003)
Sonna ga ut flott titulerte og kritikerroste We Sing Loud Sing Soft Tonight i 2001 (med en korreksjon, der ’sing loud’ var overstrøket), og følger opp med en like passende tittel nå som de har fjernet vokalen fullstendig: Smile and the World Smiles With You er deres positive budskap denne gangen. Det er ikke vanskelig å bli i godt humør av Sonna – de får ikke frem skoggerlatteren i oss, men et avslappet og søvnig smil kan man lett oppnå av denne kvartetten fra Baltimore, som igjen har fått med seg Steve Albini inn i Electrical Audio til å fange opp deres betagende toner.

”Frone Taj” og ”The Right Age” er taktfulle post-rockmarsjer der man tar seg i å vente soniske eksplosjoner à la Explosions in the Sky, men Sonna griper aldri til slike utagerende voldsomheter. I stedet vever de toner før og etter klimaks som er mer egnet for kontemplasjon, drømmerier og lange våkenetter. Mens trommene skaper en fri rytme smyger den klare gitarlyden rundt oss på befølende vis og lar låtene bygge seg langsomt opp inntil de ebber vekk uten å ende i noen form for forløsning.

De fire resterende låtene er enda mer ambient i formen, der Rhodes og melodica hjelper til på dronefronten. På sfæriske ”Smile” er melodica det bærende instrument, mens bass og keyboards hviler i bakgrunnen før gitaren luller oss inn bysselalleland med overgangen til ”And the world Smiles With You”. Her havner Sonna i et hjørne de ikke kommer helt ut av i løpet av de ti minuttene den varer, og hvor monotien verken er tander nok til fullstendig bedøvelse eller skarp nok til å fungere som vekkelse. Med det etterlater Sonna et noe uforløst inntrykk. Vi føres likevel helskinnet tilbake til jorden igjen etter en tur i det blå, uten anelse om hvor vi egentlig har vært.

Det er ingen umiddelbare melodier på Smile and the World Smiles With You, men til gjengjeld får vi en sammenhengende og kompleks formet plate som er egnet både som bakgrunnsmusikk, som lydskisser man kan ta med utendørs eller som direkte innsprøytning inn i hodet via hodetelefoner. Dette er en plate man kan høre uendelig mye på, som aldri tar skikkelig tak, men som heller ikke slipper så lett.

‘preciate it, står det inne i det lekre bretteomsalget, og det er en oppfordring man kan forsøke å følge. Eller for å si det på en annen måte: Le, og verden ler med deg; gråt, og du gråter alene.

The New Year: The End Is Near (Touch & Go, 2004)
’The end is not near, it’s here’. Med denne lite oppmuntrende påstanden åpner The New Year sitt andre album på tre år, som for ordens skyld heter The End is Near.

Brødrene Kadane (Matt og Bubba – herlig navn!) fra Texas har tilsynelatende alltid spilt langsomt. Først i Bedhead, fra 1999 som The New Year. Det er nok mulig de ønsker å separere seg fra sine tidligere produksjoner, og The New Year er riktignok ikke fullt så svevende som sovehodene, men den musikalske distinksjonen er uansett marginal. Alle som har lært seg å sette pris på Kadanes varsomme melodiføringer og forsiktige tråkk på fuzz-pedalen kan trygt kjenne seg komfortabel også her.

Bedhead var et av 90-tallets mest underkjente band, med deres tredje og siste album Transaction de Novo (1998) som høydepunkt. Savnet etter dem er nå i ferd med å fylles, selv om det er vanskelig å bli veldig engasjert i hva brødrene har å melde i 2004. Det er noe betryggende over The New Year, som om tiden ikke har påvirket dem i særlig grad, de holder på med sitt. Men det er også tegn til en viss utvikling, og den går i retning av mer konsise, raskere låter og en tydeligere reflekterende holdning til livet. Sprukne forhold og gryende alderdom er temaer som bringes på bane, men uten at det blir plagsomt sutrete.

The New Year åpner for større rom av majestetisk oppbygning som de ikke utnytter til fulle. De starter gjerne med en enkel melodilinje med ren gitarklang eller bass, vokalen kommer tidlig inn, hviskende og døsig, gjennom flytende feedback og hardere gitarkaskader strammes grepet, for så å fade ned etter et par-tre minutter. Ikke spesielt vågalt, men fortsatt ganske effektivt. Og ikke minst stramt framført, med blant andre Chris Brokaw (Codeine, Come) på trommer og Mike Donofrio (Saturnine) på bass. Sammen med den nydelige strykedraperte avslutningslåten ”Stranger to Kindness”, vil jeg særlig trekke fram 7 minutter lange ”18”, hvor de for en gangs skyld tar seg tid til å la låten vokse. De kunne gjerne benyttet den store ubrukte plassen til flere av samme lengde.

Dette er uansett en halvtime med vakker tristesse som nok vil vokse inn på deg hvis du gir den litt tid. Jeg sitter ikke tilbake som en knust mann etter å delt deres selskap, for det er en komfortabel ro og ikke ren resignasjon over The New Year. The End is Near er en samling av ettertenksomme vuggesanger som duver oss sakte inn i natten.

Joan of Arc: So Much Staying Alive and Lovelessness (Jade Tree, 2003)
Joan of Arcs forrige utgivelse The Gap (2000) ble møtt med unison slakt etter hva jeg kan huske. Platen har likevel holdt stand som en av de mest trofaste gjengangerne i min samling, et dekonstruert popverk jeg alltid har glede av å komme tilbake til, og som stadig avdekker sine små finurlige overraskelser.

Jeg har en viss forståelse for de som finner Joan of Arcs intrikate emo-pop noe anstrengende, påtatt intellektuell eller meningsløs. Det kan de også være til tider. Men mer og mer anser jeg bandet som virkelig originalt og kreativt. Med So Much Staying Alive and Lovelessness har hovedmann Tim Kinsella returnert med nok en bemerkelsesverdig utgivelse. Denne gangen har han også skrevet noen låter som i større grad vil gå rett inn i hjertet på alle som har frekvensen innstilt på følelsesladet og flott popmusikk. Mer umiddelbar og utadvendt, men også stillferdig og vakker fortjener Kinsella nå å bli tatt på alvor av flere enn den innerste krets av fans.

For de som ikke kjenner Joan of Arc så godt kan en kort oppsummering være på sin plass. Tim Kinsella er en musikalsk edderkopp som også knyttes til de nå oppløste emocore-pionerene Cap ‘n Jazz, samt nyere bekjentskap som Owls og Friend/Enemy. Alle disse prosjektene er sentrert rundt hans særegne tilnærming til låtskriverkunsten, den kontrollerte vokalen, poetiske tekster og hans komplekse gitarspill. Det er Joan of Arc som ser ut til å være hovedgeskjeften de siste årene, og som vanlig møter vi en kjerne av musikere fra Chicago-miljøet rundt ham. Her finner vi igjen broren Mike (også i Owen), Sam Zurick og Graeme Gibson, men også mer kjente størrelser som kornettist Robert Mazurek, Ben Massarella (Califone, Red Red Meat) og Jim Becker (Boxhead Ensemble) som noen av platens gjester. Det borger for kvalitet.

Av platens elleve spor er mange framført under ulike ’bandnavn’, som JOAII, Friends + Enemy eller Sam Zurick Band, men det er likevel Kinsella som er den tydelige mastermind bak det hele. De tre første låtene er de beste jeg har hørt fra denne kanten, alle av JOAII. Her kommer Joan of Arc fram med tydelige melodilinjer, som et potent band der både punkrøtter og emocore feies under teppet. Det trylles i stedet fram melodier nærmere leken jazz og varsom pop. Den søvnige melodiflyten, Kinsellas lineære tekstform og de lette arrangementene skaper en ubesværet og sval stemning som er meget behagelig å høre på. Særlig er ”The Infinite Blessed Yes” helt suveren med Robert Mazureks lett gjenkjennelige kornett, og hans inntreden mot slutten kommer inn til perfekt timing, som vanlig. På ”Perfect Need and Perfect Completion” er kornetten borte, og det er Jim Beckers pedal steel som står for det perfekte ekstraelementet.

På nesten hvert eneste spor er det noe spesielt som skiller ut låtene og forhindrer anonymitet. På ”Mean to March” overlates vokalen til bassist Todd Mattei, på ”Diane Cool and Beautiful” er det Jim Beckers fiolin og på ”Dead Together” Jacob Smiths elektriske piano som gjør det lille ekstra. Det er fint det, selv om jeg gjerne hadde hørt Mazurek og Becker enda oftere.

Slett ikke alt holder like høy standard som åpningssporene. Lirekasse-kompet på ”Mr. Participation Billy” er for eksempel noe jeg gjerne kunne vært foruten, det samme går for ”Hello Goodnight Good Morning Goodbye” som allerede i tittelen minner om hvorfor man kan mislike Joan of Arc. Den fulle teksten går som følger: ’Hello Goodnight Good Morning Goodbye, Camus isn’t your boyfriend, You’ll never go back to school…’ – dette er nok beregnet for mer lærde mennesker enn undertegnede. Men Kinsella er et lyrisk overskuddsmenneske, og tekstarkene er fylt av levende bilder og gode historier som tilfredsstiller også den sansen.

Joan of Arc er nok fortsatt for underlige for den gjengse pop-lytter, og for rolige for rockerne, men for alle oss som også trives sånn midt i mellom har de absolutt mye å by på.

Wire: Read & Burn (Pink Flag, 2002)
Et av post-punkens mest skoledannende band er britiske Wire. Epokegjørende Pink Flag landet som en klasebombe inn i punkens relativt enkle verden i 1977, og de etterfølgende albumene Chairs Missing (1978) og 154 (1979) står fortsatt høyt oppe blant den tidens store øyeblikk. Så ble det stille i mange år, inntil Wire pt.2 dukket opp på 80-tallet. Etter The First Letter (1991), da under trio-navnet Wir, ble det på ny stille. Men se om ikke kjempene atter beveger på seg på ny.

Det er som tiden nesten har stått stille når Wire anno 2002 driver i gang på Read & Burn. Det er en 6-spors EP som tar opp i seg den samme kontante aggressiviteten som de hadde på slutten av 70-tallet, samtidig som de låter forbausende friske og opplagte. Wire ble inspirert til å forsøke seg på en ny etter en meget vellykket USA-turne i 2000, og resultatet viser at det ikke var en dum tanke.

De sytten minuttene raser raskt unna, og bærer tegn på at Wire i enda større grad enn tidligere vektlegger intensitet, hurtighet og volum. Det betyr ikke at deres arty sider er helt forsvunnet, men mer at de er litt bedre gjemt. Som Neu! med gitarspillet til Television, et ustoppelig trommebeat og med Colin Newmans lett gjenkjennelige vokal er ”In the Art of Stopping” en uimotståelig åpning. ”I Don’t Understand” er mer støyende og metallisk, og ikke fullt så vellykket. De kommer sylskarpt tilbake på ”Comet, Germ Ship” og ”1st Fast”, hvor de støyende gitarkaskadene til The Jesus & Mary Chain forenes med den voldsomme intensiteten til Ministry. Og det er kanskje mulig å tenke seg denne fusjonen som et brukbart bilde på hvordan Wire høres ut i dag.

Det er bare å legge seg flat for de originale helter, og det blir spennende å følge utviklingen mot et fullt album. Velkommen tilbake!

Evergreen: Evergreen (Temporary Residence, 1996)
Temporary Residence omtaler Evergreen som en blanding av Fugazi, Television og Stooges. Det er en tredeling som favner godt over det vi hører på denne platen, de 13 sporene holder seg alle på en eller annen måte innenfor kombinasjonen av Raw Power og Repeater. Det betyr uvøren moro og kontrollert sinne på en og samme tid. Eller post-punk, for å si det kort.

Om ikke Evergreen er et direkte nyskapende band, så holder musikken seg godt (denne ble opprinnelig utgitt i 1996). Dessuten vekker musikerens respektable bakgrunn en viss interesse. Her finner vi blant andre gitarist Tim Ruth (The For Carnation) og trommis Britt Walford (Slint, Breeders). Louisville-kvartetten ble dannet i 1992 og bygger forøvrig på restene av lokale Cinderblock. Byen har som kjent fostret en lang rekke spennende ensembler, der Slint var det store midtpunkt. Det er en del Slint over Evergreen også, men uten de intrikate partiene og den uforlignelige dynamikken. Evergreen treffer mer rett i trynet, og for den som liker sin Detroit-rock med et anstrøk av Dischord så er dette definitivt en plate å sjekke ut.

Gitarist Tim Ruth finner noen riktig så flotte, skjærende gitarlinjer, mens samarbeidet mellom Troy Cox og Britt Walford tilfører Evergreen nødvendig spenst. Vokalist Scott McLoughlin skriker passe desperat, og tilsammen er det formelen for en fandenivoldsk kvartett som ikke går ut på dato med det første. Bandet er utvilsomt heltent, og det er låter her som river godt tak (særlig ”Sweet Jane”). Likevel så er det ikke nok originalitet og variasjon over hele materialet, og ikke minst med tanke på alle prosjektene de fire medlemmene har vært knyttet til, både før og senere, så blir Evergreen stående igjen som et av de mer anonyme.

Jeg vet ikke helt hvorfor Temporary Residence velger å trekke fram denne glemte utgivelsen på ny, men siden interessen for ektefølt og ubesudlet rock igjen er stor, så kan det vel tenkes at Evergreen også treffer nytt publikum. Særlig venner av Radio 4 og Interpol vil oppdage at dagens helter ikke har funnet opp alt kruttet selv. Det blir ikke minst tydelig på instrumentale ”New York City”, den passende tittelen som avslutter det hele.

Her er det også plass til to tilleggsspor som opprinnelig ble utgitt i 1994. ”Pants Off” og ”The Queen Song” er med som bonuslåter, og som lokkemat til de som kjøpte platen da den ble gitt ut på Chicagos Hi-Ball Records.

Shark Quest: Gods and Devils (Merge, 2004)
Shark Quest bedriver instrumentalmusikk beslektet med Morricone-style ringrever (Friends of Dean Martinez, Chris Brokaw), surfere (Dick Dale), til dels avantrockere (Cul de Sac, Don Caballero, Polvo), postrockere (Explosions in the Sky, Do Make Say Think) og en dose arabisk lynne. Med andre ord, Gods and Devils er en variert plate. Den bindes i det hele godt sammen av denne drevne kvintetten fra Chapel Hill, North Carolina.

Bakgrunnen for dette prosjektet kan spores til animatøren Bruce Bickford, også han fra Chapel Hill, som ønsket at Shark Quest skulle tonesette noen av hans installasjoner. Dette samarbeidet ledet dem over til filmregissørene Brett Ingram og Jim Havercamp, som skulle gjøre dokumentarfilmen Monster Road om nettopp Bickford. Shark Quest gikk derfor tilbake til studio for å bearbeide materialet videre for den filmen, og resultatet er å høre blant disse 7 låtene.

Det spenner altså ganske vidt, men med den instrumentale stilen til felles. Ved å inkludere for eksempel mandolin, marimba, cello og glassflasker skaper de et ganske frodig musikalsk uttrykk, men det er i første rekke gitarene som styrer disse melodiene. Det går i vennlige surf-klanger, tilbakelente jam-pregede soloer, solbrent twang og hypnotisk magedans. Særlig ”Three Ivy Leaves” har et preg av Midtøsten som er ganske underholdende. Det funky orgelet på jam-pregede ”Shivers” fungerer også godt, men stort sett går dette i en lang flyt uten de store overskriftene.

Denne skiva egner seg ikke bare som akkompagnement til bevegelige leirfigurer, det er et søkende og billedrikt stykke musikk Shark Quest har skapt og vokalen savnes aldri. Jeg har ikke hørt deres tidligere plater, men det er tydelig at dette er en form de behersker godt. Gods and Devils er ganske uanstrengt i formen, virker mindre høytidelig enn det meste annet innen ny, amerikansk instrumentalrock. Shark Quest legger seg nær en melodiøs, avslappet sommerlig stil, men med nok av delikate detaljer og artige sidesprang som bidrar til at platen både kan nytes i bakgrunnen med hodet fullt av tanker og i konsentrasjon for å fylle opp med noen nye.

Ink: Reagent Specs (Monitor, 2002)
Arven etter noen av 70-tallets beste band lever videre. Vi snakker ikke om ELO eller Lynyrd Skynyrd, men den mer kunstneriske retningen fra blant andre Pere Ubu, Joy Division, Wire, The Fall og This Heat. I USA har alltid tilstedeværende Slint og Jesus Lizard, og senere June of 44 og 90 Day Men vært noen av de fremst eksponentene for videreutviklingen innen denne stilen. Baltimores Ink er kanskje noe mer ukjente for ’folk flest’, men de er på ingen måte underlegne de nevnte band, og har klart å karre til seg sin tilmålte flekk av egenart i en ellers overfylt musikkverden.

Kjernen i bandet består av medlemmer fra Candy Machine og Science Kit, og har holdt det gående som Ink siden 1997. På Reagent Specs har de konstruert et fantastisk stykke plate – written and recorded simultaneously at ACR, Baltimore, MD, USA som det loves på det utsøkte, håndtrykte omslaget. Et fascinerende samspill mellom en slækk bassist, en mangearmet trommis, diverse uidentifiserte elektroniske innspill og en altomfattende gitarist som tetter de siste skoddene skaper et vanntett skip, ledet av skipper Peter Quinn i fortellerrollen.

Det høres slett ikke så tilfeldig ut som omslaget kan få oss til å tro. Sammen skvulper de langsomt frem og tilbake, tar noen turer langt under overflaten, snurrer oss rundt i alle himmelretninger og hva bedre er: De leder oss tørrskodd inn til nytt land i farvannet mellom new wave, moderne post-rock og urban angst, hvor gode melodier også finner sin naturlige plass i en klar og ren produksjon som fremhever detaljrikdommen.

Legg særlig merke til truende låter som ”Alger Hiss”, ”Stereo Eyes” og ikke minst ”Calm Machines” der kombinasjonen av den kalde, klare gitarlyden og den monotone bassgangen er et av mange interessante aspekter ved Reagent Specs. Stadige vekslinger i lydbildet gjør denne platen til en slik kontinuerlig oppdagelsesferd der støyhelvetet aldri åpner seg helt, Ink etterlater heller lytteren med en følelse av å ha balansert ytterst på kanten til stupet. På ”Insp.States” gir de seg i kast med et mer industrielt sound som blir litt for kjølig, mens instrumentale ”Lists, Spinning” blir litt for stillestående. Men dette er tross alt for bagateller å regne.

Reagent Specs bør spilles høyt, og den kan spilles mye uten å blekne. Så gjenstår det bare å lete opp skiva, som etter sigende kun har kommet i et eksklusivt opplag på 1000.

The Post: Backwards (SA, 2002)
Gotisk post-punk, new wave og verdensmusikk fra Ben Swanson? Det høres merkelig ut, men faktum er at trioen The Post kan karakteriseres som noe i denne retning. Det virker som et merkverdig prosjekt til Swanson å være. Han driver jo som kjent labelen Secretly Canadian, og jobber helst med mer forsiktige band som Early Day Miners og Spokane. Backwards er på sin side utgitt på Super Asbestos (SA). Der i huset er det høyt oppunder taket og alle dørene står på vidt gap og fanger inn impulser. For lytteren gjelder det dermed bare å åpne sansene.

Sammen med Oliver Boch og Brent Gubatan har trioen laget en sugende messe som langsomt drar deg med inn i andre sfærer. For å ta stemmebruken først, så brukes det ikke så mye ’vanlig’ sangvokal. Her er det mer messing og chanting som integreres som en del av musikken og det høres ut som noe man heller forbinder med buddhismen eller fra en indianerstamme, enn med Bloomington, Indiana. Også musikken forøvrig er noen skritt til venstre for det Swanson ellers sysler med. Meget rytmisk bygd opp med ulike former for slagverk blir det tidvis dansbart (som på ”Waiting” og ”Fear of Numbers”) og alltid suggererende lytting. I underskogen lyder den dype bassen, svevende keyboards og forskjellige strengeinstrumenter; særlig med harde gitarklanger som river og sliter opp den rytmiske monotonien. Alle disse aspektene ved The Post er ytterst medrivende, og hvis man er villig til å klatre over enkelte høye gjerder venter det gode belønninger på den andre siden.

På sitt beste er Backwards nemlig riktig så forrykende. Nevnte ”Fear of Numbers” ruller avgårde med didgeridoo, mens det er som en sirkel av indianere som danser rundt bålet og hisser hverandre opp til ekstase. På det mest streite sporet, ”Carrie Fisher”, minner The Post litt om en kombinasjon av Interpoles skumle fetter og storheten til Godspeed You Black Emperor! Det bør være en kombinasjon å søke til når man setter seg på toget og kjører baklengs inn i tunnelmørket.

Alex Delivery: Star Destroyer (Jagjaguwar, 2007)
Brooklyn-kvintetten Alex Delivery er et av de mer spennende bandene som har kommet ut fra Jagjaguwars skole for nye talenter på en liten stund. Deres musikalske tilnærming er bygget på et vell av inspirasjonskilder. Selv navngir de stilarter eller teknikker som spacerock, musique concrete og krautrock som gyldige kildehenvisninger. Plateselskapet hjelper ytterligere til ved å navngi artister som Can og Faust, Dead C, minimalister som Terry Riley og pop-originaler som Sparks – som for å forvirre oss fullstendig.

Men i hendene på dette bandet blir den slags genreblanding ikke til vassen salat, men heller den musikalske smeltedigelen de tydelig higer etter å katalysere i sitt bilde. Star Destroyer består av kun 6 spor, men halvparten av disse bikker 10 minutter, og platen som helhet er så spekket av alle former for innfall, lydlag og ikke minst lydlek at det er vanskelig å rive platen ned til enkeltspor.

Men et eksempel i ”Sheath-Wet” (11:09). Her forløses deres elektro-organiske rytmer inn i indiepopens univers der Yo La Tengo tar hånden til Arthur Russell, mens Tortoise jammer sammen med Arcade Fire i ytterkanten av bildet, inntil de svever ut i kosmos på en sky av Kraftwerk de siste minuttene. Ganske heseblesende, men også givende på en god dag.

Deres retromoderne, urolige og rike lydbilde bør være høvelig tilpasset hippe eklektikere, og særlig i mindre doser er Star Destroyer både riktig så smart og fengende. Xiu Xiu-lignende ”Rainbows” og en kort vuggevise som avsluttende ”Vesna” viser at dette er en gjeng med store kvaliteter og egentlig uendelig potensial.

Om de evner å stramme noe inn og fokusere litt skarpere fremover blir det ytterligere noen knepp bedre.

Absinthe (Provisoire): Alejandra (Distile, 2006)
’Postrocken er død – lenge leve postrocken’ er tittelen på hittil siste utgivelse i mixtapeklubben jeg er medlem av. Den var nok ment som en slags ode til en utdøende genre, der band som Godspeed You Black Emperor og Mogwai vel står igjen som de største. Noe av luften har nok gått ut av det som bare for få år siden var det nye hippe – der er jeg enig med min gode venn. Men det betyr selvsagt ikke at det aldri mer vil dukke opp hørbare band i dette segmentet.

Et eksempel på det er franske Absinthe (Provisoire), dannet i Montpellier i 2000. De har et album bak seg fra før (fra 2002), så Alejandra er deres andre i rekken. De griper til en del kjente løsninger på sin plate. Den er inndelt i fire spor, der det første strekker seg mot halvtimen i lengde. Vekslingen mellom det episk harde og det melankolsk utstrakte som bølger frem og tilbake er skapt med omhu. Lange instrumentale partier, tremolo-gitarer og dramatisk oppbyggende scenarier – wide screen style – er alle elementer som får plass i den franske kvartettens lydbilde.


Det er tidvis beintøffe greier dette her. Det nevnte åpningskuttet drar seg gjennom ild og vann, sleper seg over fjell og etser opp i frådende svovel i løpet av sitt lange liv. Det lange mellompartiet minner tidvis om Pink Floyd anno ”Echoes”, mens hissig ordspytting på fransk og mer lydmalende kulisser skaper en fascinerende variasjon. ”Kocka” er et mektig musikkstykke, og det absolutte høydepunkt på Alejandra. Etiketten lover en uforutsigbar plate der støy og frirock møter delikate melodier, og det innfris til fulle akkurat her.

Timinutteren ”Amour – Infidélité – Introspection” følger en mer tradisjonell kurve (soft-hard-soft), men biter godt fra seg likevel. ’Korte’ ”Someone Said: Your Heart Belongs to the Dead” drukner i denne sammenheng, og over kvarterlange ”Love Song for a Dutch Bitch” er en voldsom slutt. Igjen med en smådesp kamikaze-vokalist som slenger noe uforklarlige gloser ut av seg, ifølge tekstheftet gullkorn som ’Dear miss, I’m the pilot of a yellow zeppelin, and I want to rush straight towards the sea, straight towards you…’ Nåja, det er ikke på grunn av tekstene denne platen bør anskaffes. Uansett sklir kjærlighetssangen for dette hollandske kvinnemennesket ut i ganske høye skylag etter noen minutter. Det gir tid for refleksjon og tanker rundt for eksempel det faktum at Alejandra sikkert vil gå samme vei for de aller fleste. Det vil i så fall være veldig synd.

Parts & Labor: Mapmaker (Brah/Jagjaguwar, 2007)
Brooklyn-trioen Parts & Labor følger opp fjorårets Stay Afraid med nok et sonisk angrep mot trommehinner og stive danseføtter. Samtidig utforsker de i større grad mer melodiøse og eksperimentelle sider ved seg selv, og bandet har generelt gjort et lite byks både som låtskrivere og arrangører.

For enkelhets skyld oppgir de selv sine viktigste kilder, slik at sånne som oss skal slippe å late som vi er allvitere; Hüsker Dü, Minutemen, Sonic Youth og Boredoms, for å trekke opp et knippe av de mest opplagte. Det er et ekstrakt av disse Parts & Labor suger næring fra, og dermed forklares også mye av den kjekke blandingen av støyrock, pop-sensibilitet, vanedannende gitarhooks og mektige refrenger. De baler med en dualitet som kanskje er forsøkt illustrert på omslaget, som kan tenkes å vise krysningen mellom deres energiske, catchy sider og de mer forstyrrende, slemme støyelementene.

Mapmaker har bandet finslipt dette, sitt (minst) todelte uttrykk, og de livnærer seg både av fengende indierock, noise og post-hardcore. Gradvis har bandet våget seg på mer vokalbruk, som på ingen måte er ulik Hüsker Dü og Bob Mould, og avslører at de også evner å skrive meningsbærende tekster med politisk snert. Vokalen bidrar til å trekke ytterligere veksler på band som Interpol og I Love You But I’ve Chosen Darkness, uten å dra den sammenligningen for langt.

For mitt vedkommende er det særlig i den utagerende støybruken det mest interessante skjer, og det er her innflytelsen fra f.eks. Sonic Youth og Boredoms (eller for den saks skyld slektskap til Lightning Bolt og Melt Banana) kommer til syne. Som barn av Brooklyn kan det være naturlig å sette bandet i kontekst med støymakere som for eksempel Black Dice, men Parts & Labor aldri tar ting så langt ut. De bevarer strukturene og skjuler aldri helt de melodiske sidene i musikken sin, ja, på sitt mest tilgjengelige kan de minne om et Neutral Milk Hotel som kollapser, mens de frenetisk forsøker å riste liv i noe billig elektronisk ræl som for lengst er ødelagt.

Det er kanskje ikke så veldig originalt å forene støy og melodi, elektro/støy og punk, men Parts & Labor utfører dette med en stilsikker føring og smittende iver. Åpningslåten ”Fractured Skies” setter standarden for mange av de elementene jeg har forsøkt å beskrive over. Med smågrisete lydgulv, heist opp av en ivrig blåserrekke, en trommeslager med klare tegn på ADHD og et generelt forrykende driv blåses vi videre til halsbrekkende Brighter Days, igjen med skral elektronikk, barsk vokal og kaotiske trekk som momenter.

Over tid tværes dette noe ut, i hvert fall for mine ører, selv om det er en god del snask utover på platen. Coverversjonen av Minutemens “King of the Hill” står naturlig i denne sammenhengen, mens ”Knives and Pencils” blir en storslått avslutter. Denne komplett med sekkepipe og voldsomt patos som langsomt druknes i en strøm av vrengte gitarer.

Det er en lovende avslutning fra et band som ser ut til å ha funnet sin vinnerformel.

Neon Hunk: Smarmymob (Load, 2003)
Denne duoen fra Milwaukee utfører sine musikalske inngrep med synth og trommer som verktøy. Mothmaster og Mossmaster bedriver sin drill og bor eksperimentering som to ondsinnete tannleger som roter i nervene dine med ødelagte instrumenter. Høres det deilig ut? Neida, men det er ikke så behagelig å høre på deres debut heller.

Men så er det vel ikke meningen at denne musikken akkurat skal behage lytteren. Neon Hunk tilhører samme skoleklasse som The Locust, Melt Banana og Kites, plageåndene altså. Men duoen er verken de slemmeste eller morsomste i gjengen, mer de to slitsomme hyperaktive dustene som sitter bakerst, hiver kastestjerner og later som de er kampsportstjerner, mens de egentlig bare lever inne i sin egen Nintendo-fikserte verden. Man har ikke helt lyst til å bli kompis, men man blir tross alt litt nysgjerrig på hva som rører seg inne i de ødelagte hodene deres, og holder seg delvis inne med dem, slik for sikkerhets skyld. Tross alt, de sprer jo litt galskap i hverdagen.

Dette er sikkert fett live, men på plate blir Neon Hunk en slitsom opplevelse, og det til tross for at Swarmymob freser unna på 20 minutter. Da har vi vært gjennom 17 låter av cirka det samme; en hylende og skjærende Casio, en trommeslager som jager intenst etter i cirka ett minutt, og av og til noen smerteskrik nede fra gulvet et sted. Noe nærmer seg det spastisk dansbare, men stort sett gir de blanke i denslags og sprøyter på med rødglødende hjemmelaget ADHD synth-terrorisme.

Fint for den som liker sånt, men husk: Ekstremisme er ikke alltid like gøy.

Bjørn Hammershaug

New American Lore: 25 Fra Utmarka

På midten av 2000-tallet fikk frifolk/freakfolk sin tilmålte tid som noe av det hippeste og mest cutting edge der ute. Artister med spenn fra Devendra Banhart til Animal Collective ble plassert i den romslige båsen, som etter hvert svant tilbake og inn i skogen uten å etterlate seg så altfor mange dype spor. Men det var artig så lenge det varte. Dette er 25 album fra frifolkens prime time, midten av 00-tallet. 25 etterlevninger fra kvisthaugen, fra skogbrynet, fra øvingsloftet. En salig blanding av mild visefolk og out there naturbasert noise. Tekstene er skrevet i tiden rundt albumslipp, og minner om en del glemte skatter, og ikke minst om en større entusiasme enn det som nok er tilfelle 10 år senere.

I 2003 tok musikkmagasinet Wire og journalist David Keenan i en lengre artikkel for seg oppblomstringen av et nytt undergrunnsfenomen. Welcome To The New Weird America: Sunburned Hand Of The Man And The Free Folk Explosion omhandlet en mangefasettert og løselig organisert scene med band og kunstnere fra alle hjørner av USA. Utgangspunktet for bladets presentasjon var Vermonts Brattleboro Free Folk Festival og artister som Sunburned Hand Of The Man, Six Organs Of Admittance og Tower Recordings. Med en spennvidde fra krautrock og frijazz til hillbilly folk, blues og psykedelia var festivalen en av de første, samlende happeningene for frifolken. Mange av bandene trekker veksler på en stil som i en årrekke har vært dyrket av bl.a No-Neck Blues Band og Sun City Girls, videre bakover mot The Residents og Captain Beefheart. I løpet av siste halvdel av 90-tallet har kretsen i økende grad sprengt seg frem – om ikke helt til overflaten, i det minste til mindre undergrunnsmiljøer.

Både de fleste artistene og selskapene de gir ut på, henvender seg i første rekke til de av oss som fremdeles synes det er stas å lete opp musikk utenfor de etablerte og konforme kanalene. Og der ligger også muligens noe av grunnen til denne framveksten. Frifolkerne kan ses som en reaksjon på det konforme samfunnet som lukker seg stadig strammere rundt oss. Gjør det sjøl-holdninga er sterk, idealismen er ikke død og aktiviteten energisk: Gi ut platene selv, selg platene selv, lag egne festivaler, samarbeid på tvers av musikalske grenser, hey, det er ingen musikalske grenser! Denne brytende holdningen til en bransje som stort sett bryr seg med iPod, Idol og Pepsis budsjetter gjenspeiles også i musikken, som favner langt forbi folk-genren, men som tar i seg en rekke alternative uttrykk på grasrotplan. Revolusjonen starter her. Samtidig er vi i dag velsignet med så åpne kommunikasjonskanaler at det faktisk er mulig for en skribent i lille Oslo å presentere en marginal plate som Rare Wood som den mest naturlige ting i verden. Det er som om kampgløden fra 60-tallet og dagens teknologiske muligheter til sammen bidrar til at band som Six Organs, SHotM, Jackie O-Motherfucker og Pelt både står fram som reelle alternativ til rådende trender og markedsmekanismer, samtidig som de med vår tids trang til å stadig fange opp det siste nye også står i fare for å bli et utvannet fenomen før de rekker å sette spor. Vi får se.

Les også: The Wire 300: Byron Coley commemorates one of the New Weird America’s founding fathers

Animal Collective: Sung Tongs (Fat Cat, 2004)
Animal Collective ligner ikke på så mye annet. Det er kanskje derfor de regnes som edelstener blant musikk-gravere på stadig søken etter det siste nye; knestående i fjell av gråstein skal det ikke mye glimmer til før det minste gullfunn hausses opp som et nytt Klondyke. Vel, jeg er nok en slik graver selv, og fornekter ikke å ha sneket meg innpå disse dyremenneskene for å se hva de egentlig har bedrevet med der inne i skogen siden 2000. De har skjenket oss noen opptak fra sine seanser, varierte og varierende greier fra psykedelisk fri-folk til elektronisk lo-fi avantgarde fordelt over fire plater. Og de gjestet Norge i april 2004, og leverte et sett som fremdeles etterlot meg like undrende til hva de egentlig holder på med som før de kom hoppende inn på scenen med indianermaling og krigsrop.

Sung Tongs er om ikke den mest konvensjonelle pop-platen du vil høre i år, den mest forståelige av deres nedtegnelser så langt. Virkemidlene til Avey Tare og Panda Bear (tror ikke Geologist og Deaken er med her, men det er lite info på min utgave) er få; kassegitar, rytmeinstrumenter og stemmer. Sleng på noen enkle effekter og en opptaker så er det stort sett det hele. Likevel skaper de musikk som altså ikke ligner så mye annet. Hvordan får de det til å bli så bra?

Røttene til Animal Collective strekker seg vidt under bakken. Er Avey og Panda Brian Wilson og Syd Barrett i yngre utgaver, og er dette som et tenkt samarbeid mellom de to geni-gærningene? Nå er nok ikke våre nye bekjente verken like skrudde eller geniale, muligens, men på Sung Tongs finnes både visjonene, harmoniene og de rare melodiene. Jeg hører lokk fra tyske krautband, ser ferske spor etter The Residents og Sun City Girls og aner slektskap til artsfrender som Jackie O-Motherfucker, tidlig Mercury Rev og Jim O’Rourke i sin naturalistisk popmusikk. Denne utstrekningen bruker de både til å stadig suge til seg ny næring – de virker fremdeles både nysgjerrige og lekne – og til å holde på det uforutsigbare. Man kan fange Animal Collective, men de kan ikke temmes eller holdes i bur særlig lenge av gangen.

Sung Tongs lever. Det hvisler stadig av alle slags lyder her, og stemmene benyttes like gjerne til å karikere ulike dyr. De smatter, mjauer, hveser, grynter og skriker like mye som å synge som mennesker, feltopptak høres ut til å være hentet mye fra naturen og de rurale områdene hjemme i Maryland der platen er spilt inn. Sung Tungs er en organisk opplevelse, en plate så langt unna sterile studioforhold det er mulig å komme. Det er noe rent og ubesudlet over Animal Collective. Sung Tongs smiler til deg som et tjern i skogen en klar sommerdag, men her er også mystikken på samme sted når natten kommer og dyrene samler seg i nærheten. Ta med deg for eksempel ”The Softest Voice” på en kveldstur inn i skogen for komplett surround-virkning.

Når Animal Collective er i godt humør jubler de høyt, og det er da de blir minst interessante. Som på ”Who Could Win A Rabbit?” der de dæljer løs på kassegitarene sine blir resultatet ganske enkelt litt masete pop. Men i all hovedsak er Sung Tongs en hengekøye av en plate, som på ”Kids On Holiday” og 12 minutter lange ”Visiting Friends” der de bare lar gitarene gynge uanstrengt til noen uforståelige lyder som bølger ut og inn, bare litt for lenge. Ikke alt vekker like stor entusiasme, men det er som om det må være en del mindre fascinerende kutt også, som for å understreke det umiddelbare og ikke minst det feilbarlige. Prøve-og-feile estetikken er som regel langt mer verdifull enn den trygge og gjennomtenkte.

Sung Tongs er en plate jeg kommer tilbake til igjen og igjen, og den fortsetter å overraske og skape glede – og irritere en smule – hver gang. Det er dette bandets evne til å dra lytteren med til nye steder, vekke nysgjerrigheten og til og med få frem smilet som gjør den til en berikende opplevelse. Jeg tror det er en kvalitet som flere vil finne gjenkjennende.

Animal Collective er fremdeles barn av jungelen. Oppvokst med dyrene finner de vår verden noe fremmed. La oss håpe at de ikke blir preget av oss tobeinte altfor raskt.

Kathleen Baird: Lullaby For Strangers (Secret Eye, 2006)
Kathleen Baird tør være kjent for enkelte i forbindelse med sitt engasjement i Chicagos avant/psych-folkband Spires That In The Sunset Rise, dessuten har Baird tidligere utgitt plater under artistnavnet Traveling Belle. Opptakene som utgjør Lullaby For Strangers er gjort i 2000-2001, men de er remikset nå i 2006. I tillegg til Baird finner vi også en smule hjelp fra to cellister, blant dem Taralie Peterson fra nevnte Spires.

Det er med andre ord Kathleen Baird som stort sett får boltre seg i fred her. I både stemme, tekst og musikk er dette et merksnodig stykke spøkelsesmusikk, der det mest er den akustiske instrumenteringen som kan knyttes opp til ’folk’-begrepet. Fløyte, kassegitar og bjeller kan høres, sammen med Bairds søvntungt messende og dype stemme. Uten noe spektakulært melodisk fundament, denne musikken stavrer seg gjennom myra på morkne stylter gjennom tåketunge droner og småsteine rytmeritualer. Tidvis bikker det over mot burlesk kabaret, andre steder dupper Baird ut i et mer hjemmeheklet landskap der det rasler og risler i holtet – men alt som skjer foretas med den største ro og andakt.

Jeg liker veldig godt Spires… og har ellers stor sans for mye av det denne gjengen driver med. Lullaby For Strangers er ingen plate det er umiddelbart lett å falle for, tross disse preferansene, men det er tydelig at de siste års bedrifter ikke er en tilfeldighet eller resultat av en plutselig stilendring. Baird skal ha for sitt forsøk på å innføre en smule gotiske grøss og mørketoner inn i en genre som gjerne kan bli i overkant trivelig. En halvtime i hennes selskap er i og for seg nok, og Lullaby For Strangers blir aldri helt essensiell.

Devendra Banhart: Cripple Crow (XL, 2005)
’Freden kommer…’ messer en apostel fra et sted oppe i Catskill-fjellene. Rundt ham sitter en gruppe venner med kjortler og pannebånd. De korer, klapper og jubler til predikantens sanger om fred, månen, barn og denslags: ’And now I sing, upon my knees, and praise the kindness of a gentle breeze.’ Med seg har de håndtrommer, sitar, fele og fløyter, de rugger langsomt til den langhårede mannens snodige melodier og besnærende stemme. Fred og fordragelighet hersker her. På toppen av treet bak dem sitter en kråke og følger forundret med på seansen. Velkommen til skogs!

Tilfeldighetene (nåja…) ville det slik at det lå to skiver slengende rundt platespilleren da Cripple Crow kom krypende til gards. Det var Kaleidoscopes Faintly Blowing og The Incredible String Bands The Hangman’s Beautiful Daughter. Begge fine plater gitt ut sent på 60-tallet, ellers med lite annet til felles enn omslagene. Her kommer altså Cripple Crow inn og minner om at flagrende kollektiv med skjeggete menn i fargerike klær, hippiejenter og fredspipe-blikk slett ikke opphørte i 1969. Cripple Crow bærer mye av den samme estetikken i seg, også i innhold og budskap. Devendra Banhart er naturlig midtpunkt innen den etterhvert så omtalte amerikanske frifolken, men med Cripple Crow løftes han ikke bare opp på kongetronen borte i skogen utenfor Woodstock (der platen er spilt inn), han bæres inn til de store folkemasser som en hjemkommen Messias.

Cripple Crow vil behage de som allerede har blitt kjent med mannen, og den vil skaffe ham en rekke nye venner. Borte er suset og sprakingen fra debuten, long gone er den avkledde stilen fra Niño Rojo/Rejoicing In The Hands. Nå fremstår han mer som en konvensjonell folksanger, i et rent uttrykk, med variasjonen i behold men på en bredere plattform enn tidligere. Den lekne og barnlige lysten er fremdeles tilstede (”Chinese Children”, ”I Feel Just Like A Child”), men låtene er i hovedsak mer fokuserte, mindre ’sære’ og mer tilgjengelige. De har blitt lengre og mer gjennomarbeidet. Det kollektive vennskapet preger platen, som en slags oppfølger til samleren Golden Apples Of The Sun der Banhart var kurator. Cripple Crow gjestes av en del av de samme nøkkelnavnene innen moderne folk (CocoRosie, Vetiver, Currituck Co ++) som bidrar til å gi hans låter en mer velkledd innpakning.

Vi starter med en mild bris av Nick Drake (”Now That I Know”) og tar farvel med en helt enkel pianoballade (”Canela”). Disse rammer inn en relativt velorganisert, strukturert og godt arrangert plate i forhold til tidligere. Bildet kompletteres av en frilynt og globalt orientert familie som skuer utenfor sitt eget hjemland og typisk ’americana’. Her er sør-amerikanske bølgeskvulp i balladetradisjonen etter Caetano Veloso (”Santa Maria Da Feira”, ”Quedateluna”), aktuelle fredsbudskap (”Heard Somebody Say”), freak outs (”Long Haired Child”) og suggererende underfundigheter (”Lazy Butterfly”). Den Velvet-aktige singelen ”I Feel Just Like A Child” er en groovy og skeiv fest for alle sanser, dog uten samme ekstase som å oppleve den fremført live. Det er i tradisjonen etter The Doors, Marc Bolan, Donovan, Syd Barrett og John Lennon og Beatles-koring at Devendra Banhart ruller ut denne ny-folkens svar på Sgt. Pepper.

Det er mye musikk på Cripple Crow: 75 minutter/22 låter i alt. Om ikke det er nok, her er også et MP3 spor med 10 minutter lange ”White Reggae Troll/Africa” (riktignok med ganske slett lyd). Ikke absolutt alt er like strålende som den første buketten. Nydelige ”Dragonflys” skjæres bort på under ett minutt. The Beatles er en underlig surrete sak som starter med at: ’Paul McCartney and Ringo Starr are the only Beatles in the world…’, før vi vips kastes ut i karnevaldans. Saloon-dixien ”Some People Ride The Wave” og ”I Love That Man” fører ingen steder, men alle små tegn til tretthet avløses av nye uimotståelige øyeblikk. 2005 har fremdeles til gode til å komme opp med noe i nærheten av det overskuddet som presenteres på Cripple Crow.

Platens andre del skjuler de mest bittersøte og innadvendte låtene: Det nydelige tittelkuttet, skjelvende ”Inaniel” og ”Hey Mama Wolf” har alle en slags indre fred og harmoni som skaper det samme hos den som lytter. ”Sawkill River” slekter mot gitarplukkingen til John Fahey, ”Luna De Margarita” kunne hørt hjemme på en nedlagt bar på Havana, mens ”Korean Dogwood” er lukten av duggfrisk grener fra skogene utenfor Woodstock. Som om vi har vært bare der hele tiden.

Birch Book: Birch Book Vol. II: Fortune & Folly (Helmet Room, 2007)
B’eirth, Bee eller Jon Michael Eirth som er hans egentlige navn, er mannen bak Birch Book. Fortune & Folly er hans andre utgivelse under denne tittelen, spilt inn på San Juan Island på den amerikanske vestkysten. B’eirth introduserte sitt nye alter ego Birch Book i 2005, og med det markerte han også en stilendring som mer ’basic folk’ enn moderskipet In Gowan Ring. Nevnte konstellasjon har eksistert siden midten av 90-tallet, med klart preg av B’eirths musikalske slektskap til britisk og middelalder-inspirert folk, der Incredible String Band og Pentangle kan være to kjente referanser.

Med Birch Book fremstår B’eirth altså som mer konvensjonell i stilen, heller i sporene til en Drake eller Donovan, ja, på en sukkerpille som ”New Joy” kan man endog trekke likheter til en akustisk Neil Young fra tidlig 70-tall. B’eirths enkle fremtoning og liketil fremføring betyr ikke at det er ihjeltygget drøv han serverer oss her. Han kler denne mer ’avkledde’ drakten nettopp på grunn av at den fremhever det grasiøse i hans låtskriverkunst, den gir nærhet til den myke vokalen og det milde gitarspillet og samtidig ivaretas et snev av psykedelisk undring som sjelden er langt unna.

Fortune & Folly er spartansk utrustet (her er ingen info med unntak av låttitler), men den besitter tidløse kvaliteter, sin klare tid- og stedfesting (britisk folk fra 60-70-tallet) til tross, dette er musikk som verken går på eller av moten. Innrammet av to instrumentale låter tas vi med til en verden av endeløse enger og dovne daler, der bekken klukker fornøyd og trærne hilser god morgen med høflig rasling. Fortune & Folly er en vandringsplate ledet fremover av eventyrfortelleren selv i vemodstemt harmoni mellom natur og menneske, og med en tåkefull magi som innhyller de beste låtene. Først på 7 minutter lange “The Trip Goes On” åpnes døren for alvor til mer elektrifiserte toner som skjærer gjennom den behagelige stemningen, slett ikke ulikt det Espers driver med for tiden. Anbefaler også en ekstra lytt til lokkende ”Zephyr Through Willows” med sitt messende kor, hymnen ”Whisper In The Pine” og ”Young Souls” med sin såre styrke.

B’eirth risikerer nok å falle inn i bølgen av frifolk-artister, men idet termen er i ferd med å bli like mye et hinder som en døråpner for nye artister, bør det understrekes at musikk av denne sorten ikke fortjener å lenkes til noen bestemt kategori. Det er bare å ta av seg skoene, legge seg nedpå og lukke øynene. Lenge.

Sir Richard Bishop: While My Guitar Violently Bleeds (Locust, 2007)
Bølgen av ’american primitive’ gitarister på 60-tallet kaster fremdeles lange skygger over dagens fingerplukkere. Takoma-skolen ved blant andre Leo Kottke, Robbie Basho og John Fahey utmerket seg blant annet med sin velkomne holdning til flere stilformer. De holdt en åpen dør inn mot avantgarde, new age, neo-klassisisme og østlig innflytelse, og forenet med det tradisjonalisme (blues, country) og ‘far out’. I nyere tid har en rekke artister funnet tilbake til disse innovatørenes arbeider. Noen er nærmest for rene kopister å regne, andre har utviklet en tydeligere stil og videreutviklet grunnlaget fra de gamle mestere. Av dagens mest kjente – og kanskje beste – navn, kan nevnes Ben Chasny (Six Organs Of Admittance), Jack Rose (Pelt) og Glenn Jones (Cul De Sac). Og Sir Richard Bishop.

Mannen med det flotte navnet har i flere tiår vært en tredel av avantrock-bandet Sun City Girls, som i seg selv er en institusjon. Ved siden av moderbandet har Bishop pleiet en solokarriere siden 90-tallet, og han har allerede en hel rekke plater bak seg som inngår i den ovennevnte tradisjon. Han har blant annet utgitt soloskive på Faheys Revenant-label, bare for å klargjøre en del tråder. Bishop tilhører den kretsen som fortsetter å utvikle, ser muligheter, som ikke bare holder døren åpen, men går inn i nye rom.

While My Guitar Violently Bleeds består av tre spor, på henholdsvis 7, 11 og 25 minutter, og de lever alle opp til primitivistenes intensjon. Bishop tar med seg tradisjonene på ryggen og vandrer lett ut i verden på sin søken, og med verden menes både østlig og vestlig kompassretning – som seg hør og bør. Pakningen er primitiv, med en enkel gitar og noe effekter. Innspillingen er foretatt i Paul Oldhams flotte Rove studios, og bærer preg av en intim setting. Det er ikke noe nonsens her, og det er ganske fascinerende å være med Bishop på hans reise inn i ukjent land, uten akkompagnement, uten å klamre seg til andre faste holdepunkter av mønstre enn de som skjer i hans eget hode. Det er denne frihetsfølelsen som er så sterk i Bishops gitarspill, den naturlige, formløse flyten uten en tydelig begynnelse eller en definert slutt. Mest imponerende i så måte er halvtimes lange ”Mahavidya”. Tittelen er vel hentet fra hinduismen og henspiller på indre tankekraft. Det er et naturlig stoppested, for både raga og – skal vi si – noe frigjort sanseapparat er to elementer som tradisjonelt spiller sterkt inn i denne musikken.

Dette er en form som kler slike lange, nærmest tranceskapende, låter. Det betyr også at dette ikke er musikk for alle – hele tiden – slik som gjerne kjennetegner god musikk uansett genre. Bishop oppnår ikke denne følelsen med korte ”Zurvan”, mens mellomlange ”Smashana” er holdt i en ganske annen stil. Her oppløses strukturene ytterligere, og han henvender seg nærmere den mer abstrakte, elektriske gitarstøyen og feedback-dronene til f.eks Sonic Youth.

Som ufaglært er jeg ikke den rette til å vurdere Bishops tekniske kvaliteter som gitarist. Det får eventuelt overlates til fagfolket. Men hans mangfoldige repertoar taler vel sitt tydelige språk, og den sterke åndelige kraften som henger ved hele denne platen kreves det ingen utdannelse i gitar for å verdsette.

Black Forest/Black Sea: Forcefields And Constellations (BlueSanct, 2004)
’We’ve been described as glitchy improv-chamber-folk. I have no idea what that means, but it sounds cool.’ Så sier duoen Black Forest/Black Sea i et forsøk på å beskrive seg selv. Jeg vet ikke om jeg klarer å gjøre det særlig bedre. Men:

Bestående av Miriam Goldberg (cello) og Jeffrey Alexander (gitar). Alexander kommer fra oppløste The Iditarod, og som musikalske gjester har de fått med Glenn Donaldson (Thuja, Mirza, Blithe Sons) og Christina Carter (Charalambides). Samples er hentet blant annet fra den finske psych/folk-artisten Kemialliset Ystävät og Fursaxa. Oppegående lesere vil nok på dette tidspunkt for lengst ane hvor vi beveger oss: Ut i naturen, inn i sjelen og ned i dypet. Vi snakker ikke uventet om mediterende, flytende improvisert kammer-folk av det mer aparte slaget. De nevnte band fungerer altså godt som referanser. Dette er etter hva jeg forstår duoens andre plate, da en selvtitulert skive kom ut i 2003.

Opptakene til Forcefields And Constellations er foretatt på ulike steder. Liveopptak fra blant annet Free Space Gallery (Fitchburg, Ma.) og Waldron Arts Centre (Bloomington, In.), diverse radiostasjoner og en del hjemmeinnspillinger fra Providence, RI. Samme hvor vi er, Black Forest/Black Sea høres ut til å befinne seg på et sted langt inn i svarteste skogen et sted i Øst-Europa uten særlig kontakt med den hastige moderne verden omkring. De plukker og gnikker forsiktig på strengene sine, Miriam messer/synger av og til varsomt i søvne, vesener som bedriver ulike former for bjelling, klokking og rasling – og av og til ren støy – dropper innom leiren. For det er ikke ensomt rundt teltåpningen deres. En gammel radio skurrer og går i bakgrunnen mens en lite kyndig operatør skrur prøvende på den, en alv spiller baklengs på banjo, noen rustne etterlatenskaper fungerer godt som perkusjon, og kan med glede skrapes på for å skape lyd. Enkelte låter er dessuten nærmest konvensjonell kammerfolk. Og det er vakkert sådan, slik som ”Tangent Universe” og krypende ”Hung Far Lowish”, mens andre (”Kyy Plays Perpetual Change”, ”…With A Dead Man I’ve Never Met”) er av mer abstrakt art. Uansett makter Goldberg og Alexander å både overraske og glede med sin plate.

Nick Castro & The Young Elders: Come Into Our House (Strange Attractors Audio House, 2006)
Det er langt fra Hollywoods slitte neonglans til keltiske ritualer og persiske eventyr. Nick Castro fra filmbyen korter avstanden med sin tredje plate der han inviterer oss inn i sitt hus, og det er ingen grunn til å stå igjen utenfor. Dette er innbydende saker, der the Wicker Man skuer ut over Persiagulfen med de falmede Hollywood-bokstavene i bakgrunnen.

Han har en tendens til å henge på et eller annet bandnavn på sine plater, denne stillfarne amerikaneren. Årets plate er kreditert The Young Elders, som består av blant andre Chris Guttmacher fra Cul De Sac og B’eirth fra folkmagikerne In Gowan Ring. De aller fleste av medmusikerne stiller med underlige saker, her er rytmeinstrumenter fra hele verden (marokkansk tabla, dumbek, nyabinghi tromme etc.), persiske strenginstrumenter (saz, oud) og utgamle fingerpiano fra Zimbwabe (mbira).

Disse bidragene gjør Castros tredje plate til en særs grenseløs opplevelse, sanserik på lyder og fremmede rytmer som hele tiden spinner rundt hans i utgangspunktet neddempede akustiske viser. Jeg var rundhåndet i forhold til hans forrige plate (Further From Grace), som i ettertid har vist seg som enda mer trofast enn først antatt. Men både den og hans fine debut fremstår som nesten uferdige og mindre gjennomførte i lys av Come Into Our House. Melodisk og musikalsk støtter han seg fremdeles klart til den britiske folktradisjonen og en form for psykedelisk folkrock, men berikelsen i lydbildet utvider horisonten ytterligere.

Det er bare ni låter her, men den strekker seg skikkelig ut på slutten, og de to siste sporene er nær et kvarter hver. Vi dras for fullt med inn i en eventyrverden der øst møter vest. ”Lay Down Your Arms” og ”Promises Unbroken” veksler mellom sirkulære perkusjonsritualer, mørke droner, akustisk gitarer og småstein vokal. Før den siste halvtimen åpenbarer seg føres vi varsomt inn i platen, med Leo Kottke/Bert Jansch-aktige gitarlinjer, melankolske viser og Scarborough Fair’ske sit-ins, som ”One I Love” (med vokalist Wendy Watsons). Instrumentale ”Attar” fortsetter der ”Music For Mijwiz” sluttet på forgjengeren, og er en suggererende bazardans med B’eirth i rollen som Rottefangeren fra Hameln på fløyte. Timinutteren ”Voices From The Mountains” forlater visestilen helt, til fordel for mer soniske eksperimenter med strykere og uvisse bakgrunnslyder i slekt med Boxhead Ensemble eller Jewelled Antler-kollektivet. Vi liker jo slike ’bowed strings’, men gnissingen fører ikke noe spesielt sted, og 10 minutter med vannpipe og felejam tværes ut i lengste laget.

Men det ødelegger ikke helhetsinntrykket, og jeg har veldig sans for at Castro & the Young Elders strekker viseformatet sitt mot både det eksotiske og det eksperimentelle såpass mye som han gjør her. Han er ikke alene om å samle vestkyst-psych, brit-folk og midt-østen i ett rike, men få gjør det like innbydende.

Charalambides: A Vintage Burden (Kranky, 2006)
For en behagelig overraskelse! Etter noen skiver dominert av spøkelsesaktige gitarveverier, abstrakte klanger og neddempet tonemystikk har denne drevne duoen fra Houston, Texas (Tom og Christina Carter) levert noe som overgår de andre utgivelsene jeg har hørt av dette bandet. Med større fokus på melodiøse låter har de likevel ivaretatt sitt enkle, delikate sound: akustisk + elektrisk gitar og Christina Carters vakre vokal. Mens de her stilte større krav til fantasien, mystifisert gjennom hemmelige rom, falske spor og rustikke fallemmer, så er det som om duoen nå letter på hemmelighetens slør, uten å bli avslørende. Støvet er tørket bort, gardinene trukket fra. Spøkelsene er jaget på dør og kjærligheten er sluppet inn i stedet.

Minimalistisk folk, på grensen mot ambient, er den søte gjennomgangstone her. Men platens tyngdepunkt er den instrumentale bluesaktige jammen ”Black Bed Blues” på nær 20 minutter, som flyter nydelig nedover Mississippi-elven på leten etter John Fahey eller Loren Mazzacane Connors, og viser noen av Tom Carters kvaliteter som kosmisk bluesgitarist. Aldri kjedelig; ”BBB” gynger i smule farvann, dykker ned i det bunnløse dypet, slenges fra stryk til stryk – beveger seg hele tiden mot en ukjent, målløs havn vi aldri håper han vil finne. Platens andre størrelse er nesten kvarterlange ”Two Birds”. En hvilepute av en bønn der Christina Carter stryker vårt trette hode i søvn mens sin skjelvende sang, mens vi ligger på fanget til hennes gitarspillende bror og lulles lugnt inn i drømmeland.

Rundt disse to kolossene består platen av fire noe kortere spor, alle meget nydelige. Åpningen ”There Is No End” kan angi noe av duoens filosofi, en låt uten start eller slutt, en sirkulær messe som ikke forsvinner noe sted. Allerede på like langsomme og vakre Spring er mulighetene store for at du som lytter vil være hensatt i en trancelignende situasjon (eller, at du har sovnet) der harmoni og ro vil fylle hver pore i kroppen din. Dette er musikk for dager uten sorger, healing sounds indeed. ”Dormant Love” er ren nytelse med akustisk gitar, en skrå slidegitar og Carters stemme som både trollbinder og helbreder. Legg merke til den romligheten som finnes på et spor som ”Hope Against Hope”. Bare en enkel akkompagnerende gitar til Carters lille bønn. Så lite, så enkelt, men samtidig så fullendt og fyldig.

A Vintage Burden er Charalambides på sitt mest fredsæle, meditative og helt klart tilgjengelige. Len deg tilbake, lukk øynene og lykke til på ferden.

CocoRosie: Noah’s Ark (Touch & Go, 2005)
Da sa Gud til Noah: ’Gå ut av arken, du og din kone og dine sønner og dine sønnekoner med deg! Ta med alle dyrene som er hos deg, alt som lever, både fugl og fe og alt kryp som det kryr av på jorden! Det skal myldre av dem på jorden, og de skal være fruktbare og formere seg.’

Duoen CocoRosie – søstrene Casady, har tatt beretningen fra 1. Mosebok på alvor, og samlet både firbente og tobente på sin ark. Brekende sauer, mjauende katter og rautende kuer mingler med godtfolk som Dianne Cluck, Antony og Devendra Banhart. Resultatet av denne brokete ansamlingen er en nydelig og vakker plate som sjonglerer ganske fritt med omgivelsene.

Et av de mest umiddelbare øyeblikkene er ”Beautiful Boyz”, som kan være løselig basert på historien om den omstridte forfatteren Jean Genet: ’Born illegitimately to a whore most likely, he became an orphan (…) ten years old was his first glory, got caught stealing from a nun, now his love story had begun….’ Som vi vet levde Genet et flakkende og promiskuøst liv som forarget mange i sin samtid, og det knitrer nedover ryggraden når Antony (hvem andre?) kommer inn og ødsler av sin fyldige stemme på refrenget: ’All those beautiful boys, pimps and queens and criminal queers…’ som kan få den mest homofobe til å ralje høylydt med i samsang.

Hans Magnus Enzensberger skriver i etterordet av Genets mesterlige Tyvens Dagbok: ’Det forargerlige hos Genet kommer imidlertid fra et dypere sjikt, og her er det gamle, bibelske ordet på sin plass: ve den fra hvem forargelsen kommer. Det forargerlige hos Genet er et begrep fra den religiøse sfære. I virkeligheten er Genet vesentlig en religiøs forfatter. Med rette har Sartre sammenlignet ham med den hellige Teresia. Allerede vokabularet viser at denne forfatteren er besatt av kristendom. Begreper som ’alter’, ’Golgata’, ’fallen’, ’mirakel’, ’sakrament’, og forestillinger som engler, palmegrener, madonna er helt og holdent sentrale for ham. Nettopp de mest sjokkerende kombinasjoner av hellighet og seksualitet, grusomhet og nåde er så langt oppstått i Genets hjerne som man jo finner dem i hele den europeiske mystikks klassiske tekster.’

Amerikanske CocoRosie, som laget sin første plate i et badekar i Paris, deler noe av denne tradisjonen som kombinerer hellighet og seksualitet, om enn av langt mer overfladisk art: Fra Armageddon til den enkle nattabønnen på tittelkuttet (’Thank you God for this fine day, bless all the children of the world…’ etc.). De søker å virke provoserende i stilen (viser for eksempel til omslaget), men selve musikken de lager er av det såre og skjøre slaget. CocoRosie kan kategoriseres som ’kniplingsfolk’, som om de sitter utkledd og oppsminket med påmalte barter og indianerdrakter i hver sin gyngestol og former melodier med sitt håndarbeid som skal lokke til seg menn og kvinner som går forbi. De to damene har en egen evne til å kreere bisarre bilder som enten tiltrekker eller frastøter, men som det er vanskelig å forholde seg likeglad til.

Snåle lyder romsterer igjen rundt deres sedate melodiføringer, men Noah’s Ark er ganske nedstrippet for overflødige effekter. I hovedsak bæres platen frem av ertende, lokkende og barnslig sang, og i likhet med foregående utgivelse La Maison De Mon Rêve (2004) har duoen laget en plate som virker både utfyllende, variert og leken med simple virkemidler. Årets utgave vil nok overraske i mindre grad, men den er mer gjennomarbeidet og stilsikker, og ikke minst fylt av bedre låter. The Casadys kan veve mønster av trip hop, gammel blues/folk og fransk rap, synge en allsang for undergangen og leke leketøy-tøys på en ganske så kjælen måte. Låter som ”Brazilian Sun” (med sitt indianske kvad og jungelfargede bekledning), forstyrrende ”South 2nd” (med linjer som ’somebody’s baby boy ain’t coming home tonight…’ understreket av et dunkelt trekkspill, en telefon ingen besvarer og creepy klokkespill) og Dianne Clucks vakre vokalhjelp på tittelkuttet utgjør noe av denne platens solide fundament.

Kan du svelge tanken om at Billie Holiday synger duett med Mama Cass på et høyloft i Paris omgitt av ville dyr, fugler og engler så er også du på god vei til å få plass på Noah’s Ark 2005.

Davenport: Rabbit’s Foot Propeller (Three Lobed, 2005)
Madison, Wisconsins frihetsforkjempere Davenport tar ikke musikken bare et stykke ut på viddene som en del andre frifolkere, de graver seg like greit dypt ned under torva og lar mose og gjørme bekle både sinn, sjel og musikalsk uttrykk. Bare tidvis gløtter det frem toner av en viss melodisk art, da stort sett i form av sykelig spinkel folkemusikk så langt utenfor vår sivilisasjon at den for lengst har falmet og blitt glemt. Rabbit’s Foot Propeller består i det store og hele av funnet, bearbeidet lyd, noe som gir hele platen en sterkt levende og organisk aura, som et skummelt soundtrack til en dokumentar om innavl og sykdomsspredning på den amerikanske landsbygda en gang i det forrige århundre.

’(…) using a handheld recording device with its erase head removed. This allowed for infinite overdubs, but without the ability to monitor the previous tracks. This CD is the digital copy of how the tape turned out.’ (Frontfigur Clay Ruby)

Vel, den tapen er en underlig sammensetning av lyd, kan jeg fortelle. Og jeg er ikke i stand til å intellektualisere innholdet, ei eller hylle det i panegyriske ordelag. Som bakgrunnsmusikk blir det mest forstyrrende og skremmende, men inne i et par gode hodetelefoner, med øynene lukket, blir musikken langt mer billedskapende og effektfull. Mangelen på en klar, overordnet struktur og det mildest talt organiske lydbildet kommer her så nær lytteren at det er mulig å ta del i platen som en passasjer på en flåte som driver nedover Mississippi midt på svarteste natten. Vi passerer falleferdige småbyer, forfalne skur og tett lavt hengende løvskog som strekker seg døsig mot oss. Av og til hører vi bilene kjøre forbi på veien, en enslig sanger sprekker frem på en gammel radio (”Agwe Breath”, ”In The Grass Again”) men forsvinner raskt i naturens stillhet. Det er en reise fra et ukjent startsted, og definitivt uten et fastlagt stoppested. Vi bare driver med, driver bort i mørket, langt vekk fra folk og fe.

Davenport har vært med i gamet lenge, og har en bråte kassetter og CD-R der ute. Så vidt jeg kjenner til er dette deres første skikkelige CD, utgitt på 3 Lobed som også har snacks som Wooden Wand i sin stall. Rabbit’s Foot Propeller strekker den eksperimentelle delen av amerikansk nyfolk til det ytterste abstrakte, og selv om jeg har sans for alle deler av denne boken i det musikalske leksikon, så betyr ikke det nødvendigvis at hvert kapittel er like lesbart. De ulike mønstrene og lydene som dukker opp, fra skrantne rytmiske verktøy til fjerne stemmer, skaper et hele som ikke etterlater meg som lytter noe særlig klokere eller lykkeligere enn da jeg åpnet disse sidene.

Men den etterlater et avtrykk av fremmede spor som det er vanskelig å ikke følge.

The Franciscan Hobbies: Walls Are Stuck (The Music Fellowship, 2004)
Denne platen åpner som en ustø ramlende prosesjon på vei ut i naturen, som om Sun City Girls, Master Musicians Of Bukkake og Black Dice hadde slått seg sammen. “The Modern Revival” og “Elijah The Stone” påkaller vår oppmerksomhet med feledroner, bjeller, harper og alt som hører en slik flagrende familie til. Det kan høres ut som et kollektiv eller storfamilie fra 70-tallet på bærtur, bokstavelig talt, og det er ikke vanskelig å forstå at vi igjen er på full fart inn i frifolkens frilynte verden. Det tar ikke lang tid før våre venner må sette seg ned og slappe av litt der ute i lyngen. De vrenger av seg klærne og lar håret gro. Det blir det riktig så vidunderlige toner ut av, meditativt og stemningsfullt. Og det er i denne retningen Walls Are Stuck bærer.

Instrumentene som benyttes blandes med naturens egne lyder, og det er vanskelig å skjelne mellom håndholdte dingser og håndplukkede opptak. Walls Are Stuck blander seg med røyken både fra og rundt leirbålet, og de mange involverte her utmerker seg mer i kraft av å være en del av kollektivet enn som utpregede artistiske individer, og ingen er da heller kreditert spesifikke instrumenter. Platens tyngdepunkt er 10 minutter lange ”Asmodeus”. Her opphører formen nesten fullstendig, i det som er et abstrakt stykke musikk bestående av underlige lyder fra diverse strengeinstrumenter. Mest tydelig er en fele som høres ut som den har ligget i fukt et par hundre år, mens tilløp til en fast rytme aldri overholdes i bakgrunnen. Den lett psykedelisk tilnærmingen, den drømmende messingen og svevende atmosfæren som preger låter som ”Goat With The Dolphin Face”, ”Lake Of Holy Fishes” og ikke minst den umiddelbart betagende psychfolken i ”The Happy Burial” mer enn indikerer et vennskap til artister som Tower Recordings, Charalambides, Six Organs Of Admittance, Thuja og Skygreen Leopards. Og dermed har vi kommet til de rene fakta. The Franciscan Hobbies skjuler nemlig noen helt sentrale mennesker i USAs far out folkemiljø; Glenn Donaldson og Loren Chasse.

Donaldson og Chasse, sammen med Rob Reger, er nemlig den faste basis i ansamlingen med base i San Francisco som går under navnet Jewelled Antler. Det betyr at The Franciscan Hobbies er nok et blad på et tre som også bærer nettopp Thuja og The Skygreen Leopards, sammen med The Blithe Sons, Leaf Yard, The Birdtree, The Muons og et gedigent antall andre i sitt løvverk.

Hobbiesene har en CD ute fra før (sammen med et par obligatoriske CD-R), og har gjort det til sitt kjennemerke at de tar med alskens instrumentræl og minidiscer ut i naturen, hvor enn det skal være; elveleier, bakhagan, canyons, strender. De vikler lydene sammen uten en tilsynelatende klar plan, men utkommet er nesten utelukkende vakkert og mystisk, et akkompagnement til meditasjon, eldgamle ritualer eller rett og slett som en liten mental ferietur.

Tittelen på platen bør også nevnes, siden den fulle setningen som står i omslaget også kan tjene som et rettesnor for bandet: ’Walls are stuck… Outside– ideas fly in all directions’

Akkurat, og siden mannen bak dette sitatet heter Pandit Pran Nath (indisk vokalkunstner og -lærer) har vel noen allerede vendt tankene mot moderne komponister og hans elever Terry Riley og LaMonte Young. Nath var blant annet opptatt av den tonale kvaliteten som ligger ’mellom notene’, den som passet til ragaens stemninger. Ser du, alt henger sammen med alt. Utendørs, that is.

The Gray Field Recordings: Hypnagogia (AntiClock, 2005)
Hypnagogia refererer til den tilstanden man er i like før drømmene tar over, det kortvarige og merkelige grenselandet mellom våken tilstand og søvn. Den franske psykologen Alfred Maury forsket på og navnga fenomenet på 1800-tallet, og avledet tilstanden av de greske ordene hypnos (søvn) og agogeus (guide). Mange har vært interessert i dette, helt fra Aristoteles’ tid og fremover mot for eksempel den russiske filosofen Ouspenskys oppdagelser av ‘lucide drømmer’ – drømmer vi er bevisste og til en viss grad herre over (slike man har på trikken en dag etter jobb, for eksempel). I 1987 publiserte psykologen Andreas Mavromatis en bok titulert Hypnagogia, der han ser hypnagogia i sammenheng med våre drømmer, men også tilstander som schizofreni, kreativitet, meditasjon og paranormale opplevelser.

The Gray Field Recordings’ albumtittel virker på ingen måte å være tilfeldig valgt. De 11 kuttene her både høres som de er fremført i dels hypnagogisk tilstand – og den truer hele tiden med å påvirke lytteren ditto. Dette er med andre ord toner skapt av dormende drømmerier der bevisstheten vår er i ferd med å entre en annen dimensjon. På Hypnagogia varer den i over 40 minutter – og har du ikke begynt å puste tungt da, vel, så bør du sjekke pulsen (eller koffeininntaket).

Bak dette noe merkverdige prosjektet finner vi Rebecca Loftiss fra Ingemannsland, Oklahoma. Påvirket av både bestefarens folkemusikk og farens lydeksperimenter er hun en naturlig arvtaker til å holde familietradisjonen i hevd. Loftiss nevner selv at hun er påvirket av både folk, støy og klassisk – og alle tre elementene kommer frem her. Hypnagogia er en strålende vakker reise inn i drømmeland. Akustisk og organisk i formen, abstrakt i fasongen, forførende i resultat.

Det er på sin plass å stresse at dette ikke er en ren ambient plate, for det er nettopp i dette halvdrømmenes grenseland The Gray Field Recordings gjør platen interessant. Selv om det hersker et slør av søvnig ambiens over de fleste låtene, så har de et preg av en urolig tilstand, døren er ikke bare åpen inn til nattens rike, det er også mulig å trekke seg tilbake til normaltilstand. Overført til innholdet så kan man si at den vevre kvinnelige stemmen til Loftiss er drømmeskapende. Hun snakker/synger/hvisker med lukkede øyne som om hun vil dele noen hemmeligheter med oss. Loftiss står for all musikken selv, med unntak av litt hjelp på fiolin/bratsj. Tonene preges av et vidt spekter av lydkilder, fra samples av gamle countrysanger til støysekvenser via elektronisk minimalisme, lydbånd og klassisk/avantgarde fremført med potter og kar, buer og strenger, tricks & loops. Anbefaler å være rask på labben hvis dette kan virke fristende – AntiClock har kun 123 håndlagde eksemplarer til folket.

Du vil få fine drømmer av Hypnagogia.

Larkin Grimm: Harpoon (Secret Eye, 2005)
Larkin Grimm er det uvanlige navnet på denne kvinnen fra Memphis, oppvokst i Dahlonega, Georgia, ved foten av Appalachene, og nå med base i musikalsk kreative Providence. Fra en familie med sangere og musifanter har Grimm tatt med mye av sin bakgrunn på sin debutplate Harpoon.

Harpoon er ’recorded in dark places’ i Dahlonega, og Providence, og det er nettopp denne krysningen av hulder og moderne avant-chanteuse som preger platen. Instrumenteringen er rustikk og fremførelsen ’old fashioned’, med hovedvekt på strengelek og rytmer. Den er spartansk fordelt på disse tolv låtene, og finner sjelden sammen i enkle harmonier. Rytmeinstrumentene ramler heller skramlende sammen mens gitar/dulcimer og vokal vikler seg inn i hverandre og danner et tett vev av grener. Det er tross alt stemmen som er Grimms mest bemerkelsesverdige særtrekk, tidvis mytisk mot det hedenske (som en av de forlokkende sirenene fra The Wicker Man), hun går djupt ned i markens muld og skjener ut i skjærende skrik. Noen ganger ikke ulikt Devendra Banhart, andre steder som en Diamanda Galas sluppet løs i de dype skoger eller en Björk med dårlig tannstilling hensatt i et sørstatsdrama med skrekkelig utgang. Det er den utfordrende røsten som gir Grimm et særpreg, som er hennes styrke, og som også kan gjøre platen noe krevende å lytte til.

Det er på de mest konvensjonelle låtene at røttene til både folk og gospel trer klarest frem, og det er Grimms fortolkning av disse som står igjen som platens aller mest vellykkede. En låt som ”Harpoon Baptism” kunne vært hentet fra en begravelse nede ved elva et sted i sørstatene, men den syke latteren som blander seg inn tilhører en besatt heks. Det er nok slike absurde innfall som bidrar til at Harpoon ganske sikkert ikke vil nå ut til andre enn de som vil grave litt dypere i sporene til Devendra Banhart og CocoRosie. Og det er ingen dum vei å gå!

Harpoon bør spilles på en 78-platespiller, sittende i en råtten gyngestol, med en lefse av Flannery O’Connor som lektyre – eventuelt til å vifte bort de halvdøde fluene som henger rundt hodene våre, der nede i det dype, dype sør.

Meg Baird, Helena Espvall & Sharron Kraus: Leaves From Off The Tree (Bo’ Weavil, 2006)
Tre kvinner sitter tett inntil hverandre i en liten stue i Fishtown, Pennsylvania der de alle bor. En kommer fra USA, en er svensk-amerikaner og den siste har britisk pass. Det er helt stille, et enslig stearinlys tegner skygger oppover veggen. En cello, to gitarer, tre stemmer – og en bok full av folksanger fra begge sider av havet. Det er det som skal til. Tenn lyset selv og bli med inn til en forlokkende reise tilbake i tid – som viser tidløsheten i disse sterke låtene.

Bladene som faller fra dette treet bærer alle på en rik historie. Ni sanger har de funnet fram. Alle er tradisjonelle, noen flere hundre år gamle. Alle valgene er begrunnet i omslaget, og vitner om stor kunnskap til det de holder på med. De tre damene har ikke som ærend å fornye eller fortolke disse i radikal retning, men noen harmonier og enkelte melodier er mer improvisert. De tilnærmer seg uansett materialet med en åpen respekt og nær hengivenhet. Alt er innspilt live på en ettermiddag, i det som må ha vært en magisk stund.

Noen ganger legger de instrumentene helt vekk og synger alene, som på ”The Derry Dems Of Arrow” og ”Barbry Ellen”. Selv trives jeg aller best der stemmen smelter sammen i harmoni på de mer melankolske melodiene, drevet fram av celloen til Helena Espvall (Espers) og Baird/Krauss’ gitarer. Der står den velbrukte mordballaden ”Bruton Town” og hinsides vakre, Espers-lignende ”Fortune My Foe” frem som det aller ypperste. Som tre sirener fra O Brother; dette er rent vann, dype kilder, duggfriske enger og alt du forbinder med krystallklar musikk.

Master Musicians Of Bukkake: The Visible Sign Of The Invisible Order (Abduction, 2004)
Bak et navn som ganske sikkert spiller på berber-gjengen Master Musicians Of Joujouka finner vi en løselig ansamling individer fra Seattle-området som bedriver en rituell form for folkemusikk som strekker seg fra Kina via Lappland til de amerikanske indianerområdene. Kollektivet bygges rundt sjefs-sjamanene John Schuller (aktiv på CD-R fronten siden slutten av 90-tallet) og Randall Dunn. På The Visible Sign Of The Invisible Order har sekstetten i tillegg med seg en bråte folk, mest kjent er vel fiolinisten Eyvind Kang og et par medlemmer fra notoriske Sun City Girls (Alan Bishop & Charlie Gocher, Abduction er for øvrig deres egen label). Solskinnsjentene har vært en sentral del av frimusikkens ytterste sfærer i en årrekke, og kan også tjene som et referansepunkt i forhold til MMOB. Av andre, nyere band kan Animal Collective og Sunburned Hand Of The Man være naturlige å trekke frem som likesinnede. Men der dyrekollektivet heller mot melodiøse jaktmarker og de solbrente funker rævva di, drar denne gjengen litt lengre ut på landet for å fjerne. Her er det ikke mye som minner om popmelodier eller wah-wah funk, men desto mer sirkulære fredspipe-mantra, rituell chanting og urbefolknings-raut vevet sammen med krigsrop og dyrelokk.

Lyttetips: Rot rundt på loftet til du finner igjen den gamle indianerhøvding-fjærpryden, ta med tipien du fikk i niårs gave og sank litt sopp på veien, dra til fjells og sett deg ned sammen med The Visible Sign Of The Invisible Order. Platen er en av mange i det nye årtusen som strekker seg bort fra det moderne, konsumorienterte og hastige Amerika, den vender seg mot eldgamle historier fortalt rundt leirbålet, jager den løsslupne dansen, søker åndelig frihet og spirituell virkelighet. De vil lett plasseres under banneret New Weird America og dermed likevel tas opp som et moderne fenomen. Genren kan selvsagt ikke isoleres fra sin samtid, men det vil heller ikke være riktig å holde gjeldende trender mot selve musikken. Derfor, opp til fjells, eller langt fra folk, ta deg tid å finne ut om denne musikken har noe å tilby deg i år 2005.

Det er i hvert fall ikke vanskelig å nullstille seg for min del. Introen “Enter The Wang” åpner dørene til et tradisjonelt kinesisk teater med et gong, og derfra og ut er denne platen en nær sammenhengende tilbedelse av åndelige krefter og naturens skiftninger. I tråd med gjengens musikalske intensjon – eller, hva enn det måtte være – så er store deler innspilt utendørs, både ved kysten og i skogen. Den bruser i hvert fall av både saltvann og løvskog, og det er ikke vanskelig å se de mange involverte sitte tett sammen, av og til på en strand, av og til i en skoglysning, på søken etter en høyere dimensjon. Det er godt over 20 personer involvert, halvparten krediteres slagverk og vokal (les: chanting, roping, fuglesimulering, krigshyl, etc.) Musikken er således svært rytmisk og formfri, de bindes ikke opp av harmonier eller låtstrukturer etter vanlig vestlig vis. I tillegg til alskens håndtrommer og rytmeinstrumenter kan vi stort sett høre litt akustisk gitarklimper (bluesen ”Bukkake Sunrise”), banjo (Alan Bishop spiller til alt overmål på burmesisk banjo) og fløyter av mange slag.

15 låter har de fått plass til i løpet av denne timen, men som sagt, seansen er nær sammenhengende og bindes sammen av feltopptak og ur-lyder. De varierer fra halvminutter lange snutter til opptil ti minutter lange sterkt suggererende ”Access Of Evil”. Ikke alt har hallusinogene evner, det er partier her som bygger mer rundt støy enn rytme (området rundt ”Horseheart Revolution”, ”Pillow Of Green Light”) og oppstykket kvekking drevet frem av strykere (”Lucky Duck”). Men stort sett er dette en plate det er vanskelig å ikke rugge fornøyd til, mens man hensettes til slangetemmere i Calcutta eller sjamaner fra gammen. Den mektige og vakre avskjedshilsenen heter ”Circular And Made Of Earth”, og inneholder både vokaldroner, bølgeskvulp, Ry Cooder-ish slide og etterlater et inntrykk av en plate som har fart langt og lenge, men som nå stedes til hvile og gis til gudene.

The Visible Sign Of The Invisible Order kunne nok fort blitt en opplevelse mest for snålhetens skyld, men i det som kan virke som galskap hører jeg i denne musikken heller noe som er basert på noe ekte, varig – og får samtidig stor tilfredsstillelse av å se meg selv i krigsmaling mens jeg hopper rundt i byen på jakt etter noen blekansikter som bør ofres.

Mountain Home: Mountain Home (Language Of Stone, 2007)
Her er litt av en godbit til dere som har sansen for den mer hjemmeheklede delen av nyere visefolk. Mountain Home vikler seg godt inn i maskene til Espers, Josephine Foster og Marissa Nadler med sin flotte debut. Den består kun av 5 spor, men har en samlet spilletid på snaut 40 minutter hvor ikke mange er viet dødtid og tomprat.

Mountain Home er en duo bestående av Joshua Blatchley og Kristin Sherer fra San Diego, men på deres MySpace-side står en rekke andre navn også oppført som bandmedlemmer. Platen inneholder ingen eksakt info om dette, men kjenninger som Espers’ Greg Weeks (som også er produsent) og Marissa Nadler er listet som medlemmer i følge den kortfattede infoen nettsiden. Det som i hvert fall er sikkert er at Mountain Home utgis på Philly-baserte Language Of Stone som Greg og Jessica Weeks nå har startet opp, noe som understreker den sentrale posisjonen Espers har opparbeidet seg, ikke bare i hjembyen, men i store deler av statenes folk-miljø.

Den selvtitulerte platen består av tre egenskrevne og to tradisjonelle og velkjente viser; ”Omie Wise” og ”Nottamun Town”. De behandles med samme ro og fredsomhet som preger de øvrige låtene. Mountain Home har ingen problemer med å dra seg opp til 10 minuttersmerket (”Battle We Were”), alle låtene er snarere som skapt til å fortsette uforstyrret inn i det uendelige. Den overjordiske kvinnestemmen, den avslappede bruken av akustiske strengeinstrumenter og fiolinen som legger et tåkefullt slør over det hele; det og et knippe sterke låter er alt som skal til. Noe pent og vevert blir det jo, og fordelt over flere låter ville jeg nok etter en stund savnet noe sterkere krydder. Den tråden får vi eventuelt ta opp igjen ved en senere anledning. Enn så lenge er dette blant årets aller vakreste debutplater.

The No-Neck Blues Band: Sticks And Stones Will Break My Bones But Names Will Never Hurt Me (Revenant, 2001)
New York Citys myteomspunne No-Neck Blues Band er et løst sammensatt kollektiv bestående av syv-åtte personer som omgir seg med en viss mystikk. De spiller en rituell, frigjort form for folkmusikk der improv, avantgarde jazz, indianerdans, drone og krautrock er sentrale elementer.

Disse mystikerne har holdt det gående siden tidlig på 90-tallet, og ble vel ved en anledning omtalt av Sonic Youths Thurston Moore som universets (ikke bare verdens, nei) beste band. De er sammen med Arizonas Sun City Girls blant de mer erfarne innen den senere tids oppblomstring av snål folk i USA (Animal Collective, Pelt, Sunburned Hand Of The Man for å nevne noen) som alle gjør arven etter Zappa, Residents, Sun Ra og Captain Beefheart til sin egen . og de har en bunke plater bak seg det kan være verd å lete litt etter.

Det gamle ordtaket Sticks And Stones May Break My Bones But Names Will Never Hurt Me er den fulle tittelen på denne fire spors (pluss tre ukrediterte)/73 minutter lange platen. Den ble opprinnelig utgitt i en luksuriøs treboks på John Faheys Revenant (han var også en dedikert fan) i 2001, ble innspilt av Lovin’ Spoonfuls Jerry Yester i 1999, og nå tilgjengelig for noen flere takket være en mer ordinær nyutgivelse fra bandets egen etikett Sound Atone.

Stilsikre Revenant er et naturlig sted for No-Neck Blues Band. De står bak folk-utgivelser av blant andre Harry Smith og Dock Boggs, frijazzister som Derek Bailey og Cecil Taylor, og eksperimentalister som Captain Beefheart og Jim O’Rourke. Det er Revenant i nøtteskall, og hvor merkelig det enn høres ut, det er i krysningspunktet mellom lange tradisjoner og utfordrende nyskapning No-Neck Blues Band eksisterer. Nærmeste klare NYC-refereranse må være LaMonte Young/John Cales pre-Velvet Underground arbeider og Sonic Youth på sitt mest aparte.

No-Neck Blues Band (NNCK) fjerner nemlig ’storby’ i storbyjungel, og setter seg med ryggen til omverdenen – med fløyter, bjeller og slagverk, indianermaling og fjærpryd, pattepipe og fredstobakk, og skuer inn mot den tette skogen som vokser et sted på Manhattan bare de færreste vet om. Her er det ikke elektrisitet, så ingenting kan plugges inn for å overdøve de rene naturlydene. Akustiske gitarer/slidegitar dominerer sammen med blåsere der en frittblåsende saksofonist gis mye spillerom (tenk Ayler, sen Coltrane), en fløyte bryter inn (som et ekko av Yusef Lateef eller Pharoah Sanders, særlig merkbart på spor 6) og rytmer fremskapt av tramping, skrangler, håndtrommer, steiner eller hva det nå er. Vokalinnslagene veksler mellom messing, sang og krigsrop, i det hele tatt det er en sterk følelse av at NNCK søker etter noe grunnleggende primitivt med sin musikk, det rene, eller umiddelbare, som bare kan komme ved full frigjøring fra gitte grenser eller forhåndsbestemte avtaler. Det er en vanskelig vei å gå, men når de lykkes så godt som her blir resultatet meningsfullt langt utenfor den lille sirkelen av jamming der musikken ble skapt.

New Yorkerne ser seg tilbake til da Manhattan var indiansk grunn; tar på seg deres klær, synger deres sanger, maner frem deres ånder – hele tiden med en strømmende flyt og fredfylte hensikter. De bruker lang tid på å bygge opp sine suggererende låter, starter gjerne prøvende, nærmest nølende med noen få instrumenter før stadig flere musikere tar del i seansen og det etableres et groove, eller en stødig rytmikk som har et ustoppelig driv, som enten får gå fritt eller bli utfordret av saksofon eller fløyter. Sentralt på platen står snaut 20 minutter lange ”Assignment Subud” og timinutteren ”Back To The Omind (I’d Rather Not Go)”. Førstnevnte er et utrolig stykke musikk som fører langt avsted, fra Albert Aylers Spiritual Unity de første 6-7 minuttene over til Cans Tago Mago og David Byrnes My Life In The Bush Of Ghosts.

Selv om de på enkelte partier strekker strikken vel langt når de stemmer gitarene og lærer seg å spille fløyte samtidig, er det en del aspekter her som overskygger det: Det kan være den tette rytmeseksjonen som holder platen i konstant bevegelse, det kan være den åpne holdningen NNCK bruker for å bryte grenser mellom nytt og gammelt, tradisjoner og nyskapenhet, og ikke minst det faktum at kollektivet her har skapt en plate som du skal bruke meget lang tid på å både bli fortrolig med, men også miste interessen av å utforske.

Langt der ute, utvilsomt, men samtidig dypt, dypt nede i jorda. Sticks And Stones May Break My Bones… er en nødvendig messe for det moderne mennesket.

Raccoo-oo-oon: Behold Secret Kingdom (Release The Bats, 2007)
Hvem har sagt at friform-basert støymusikk må være introvert og kjedelig? Raccoo-oo-oon representerer den strake motsetning til det kjedsommelige.

Med sin tredje utgivelse, deres første ’skikkelige’, begir Iowa-kvartetten med det snåle navnet seg virkelig inn i de hemmelige riker. Behold Secret Kingdom er en kontinuerlig oppdagelsesferd uten start og slutt, men med en konstant strøm av inntrykk, funn og faenskap.

Behold Secret Kingdom domineres av et veldig fortettet uttrykk, det er noe som lever i denne musikken, pakket med organiske lyder og ulyder av alskens sort. Slik vaskebjørnen både holder til i skogen og er kjent som en notorisk søppeltjuv, er Raccoo-oo-oon som en hel flokk av slaget som har kommet over et skikkelig festmåltid. Her skal det tas for seg!

Raccoo-oo-oon kan virke både kaotiske og forstyrrede i sin framferd, men de holder tross alt en viss struktur på sin friform/avantpunk, og de fordeler kreftene på skjønnsomt vis. Fra deres ville behandling av instrumentene og tidvis brutale opptreden dukker det opp rene rockperler fra etterlatenskapene. De har beholdt de tribalt perkussive elementene fra foregående utgivelse, men her er disse satt ytterligere inn i en mer ’heavy’ kontekst og med større vekt på å finne et felles groove som de kan bygge ut gjennom voldsomme energikaskader. Med langt mer fullverdig lyd sikres også den punchen disse låtene fortjener.

Behold Secret Kingdom er en orgie i tunge stonerriff, uforståelig vokalchanting, plutselige saksofonutbrudd og massive vegger med lyd. Mye lyd. Dere som ble kjent med bandet gjennom Is Night People (2006) vil ikke bli slått av en voldsom stilendring, og et gløtt på min omtale av denne viser at hovedmomentene er like gjeldende i dag. Det er i første rekke gjennom det mer utviklede lydbildet at disse skogstrollene har funnet nøkkelen til en vellykket utvikling.

I likhet med sine åndsfrender i Sunburned Hand of the Man på sitt mest forrykende og rumperistende, viser Raccoo-oo-oon at det er mulig å lage blodtørstig bråkemusikk som det er mulig å ha det moro til samtidig. Raccoo-oo-oon lykkes først og fremst fordi de ikke bare framstår som sære. De tillater seg å bli revet med, og de river lytteren med seg i dragsuget, langt inn i sitt secret kingdoo-oom.

For å si det helt enkelt: Dette låter fordømt fett!

Mariee Sioux: Faces In The Rocks (Grass Root Record Co., 2007)
Sett meg på første fly til Nevada City, California! Byen kryr tydeligvis av fagre piker som lokker med vakker musikk. For å nevne noen; Joanna Newsom, Alela Diane, Jessica Henry – og Mariee Sioux. Noe av forklaringen på denne musikalske blomstringen ligger nok i at Nevada City i årtier har vært en kulturell oase i California, et fristed som har trukket til seg kunstnere av ymse slag siden Mark Twains dager, et samfunn som kanskje er et slags Nord-Californias motstykke til sydligere Topanga Canyon.

Det er fra denne fredelige pletten på jord at Mariee Sioux debuterer med langspiller på den svært kjekke lokale etiketten Grass Roots. Hun har tidligere gjort seg bemerket sammen med likesinnede Brightblack Morning Light, har en anerkjent musiserende far (Gary Sobonya) som spiller mandolin her, og har blant andre fått med seg new age-artist, Grammy-nominerte Gentle Thunder på diverse tradisjonelle instrumenter. Så hun er ikke alene, men det er tydelig at den unge Sioux har musikken i blodet. Melodiene kommer lett til henne, gitartonene sitter løst og den behagelig sky stemmen er fra naturens side utstyrt med imøtekommende kvaliteter.

Impulsene har kommet fra familien (som tidlig presenterte henne for Simon & Garfunkel og Grateful Dead), senere oppdaget Sioux den noe oversette artisten Kate Wolf som skal ha virket utløsende for hennes egne ambisjoner som artist og endelig etter en lengre reise til Patagonia fant hun sitt eget artistspråk. Sioux er heller ikke alene musikalsk sett, det er mange enslige svaler der ute med kassegitar i hånden og hodet fullt av snåle tanker. Men hun skiller seg positivt ut fra mange av sine samtidige – både her hjemme og over der – som klimprer i vei med akustiske og yndige folkviser. Først og fremst dyrker Mariee Sioux et personlig uttrykk ved å fremheve nærheten til det åndelige, til naturen og til røttene. Hun skaper både jordnær og søkende musikk, understreket av tekstene:

’Now I’m sewing, sewing, sewing medicine bundles
With grass threads and porcupine quills
I’m filling them up with galaxy beams… ’

Bruken av tradisjonelle instrumenter, særlig indianerfløytene til Gentle Thunder, skaper en nærhet til improvisasjonsmusikken, og fremhever en viktig egenart når man driver i dette segmentet. Hun overskrider normene for ordinær bruk av vers/refreng og skaper heller fortellende, lineære viser som gjerne bikker opp mot 10 minutter. Det kunne fort blitt langdrygt, men hør bare på ”Wild Eyes”. Dette er en fjær som letter fra marken og blåser sin egen vei over menneskene og trærne. ”Wild Eyes” og jevnlange ”Bundles” kan måle seg med Joanna Newsoms episke Ys (2006), men uten hennes rike arrangementer og eventyrspråk. Gi Mariee Sioux et par år til der ute i bushen, så kan hun gjerne være den artisten som tangerer Newsom – eller best av alt, de kan jo forsøke seg på en pow-wow sammen!

Six Organs Of Admittance: The Manifestation (Strange Attractors Audio House, 2004)
The Manifestation ble opprinnelig gitt ut som en ensidig LP i 2000, raskt sugd opp av 500 individer som sikkert for lengst sitter i lotus-stilling og messer knapt hørbart på et språk de færreste i vesten forstår. Nå har Strange Attractors heldigvis tatt tak i den saken, og resultatet er en gjennomført vellykket nyutgivelse, med remastret lyd og doblet spilletid fra de opprinnelig 20 minuttene.

Six Organs Of Admittance er Ben Chasny fra California, som enkelte kanskje har blitt kjent med som gitarist i kraftbandet Comets On Fire eller gjennom Holy Mountain/Time Lag-utgivelser som Compathìa (2003) og For Octavio Paz (2004). Med stort sett bare akustisk gitar som hovedinstrument har Chasny vært med å bane vei for en økt oppmerksomhet rundt det amerikanske folk/psykedelia-miljøet.

Chasny tilhører skolen til fingerplukkere som Robbie Basho og John Fahey, og The Manifestation minner om at han også bekjenner seg til mer astrale dimensjoner – og at han i like stor grad fremstår som en mystiker fra østen som tilber solgudene og inntar måltidene med langpipe. Og nettopp solen er det sentrale temaet på The Manifestation.

Tittelsporet er en 20 minutter lang spaceraga fra 1999 som åpner med håndtrommer, rasler og messende dronevokal før harpeklang og rislende gitarstrenger utfyller lydbildet. Chasny synger etter hvert med en stemme som kommer langt bortenfra: ’Friendship is sun! Under the moon! One more season, the dawn is coming soon…’ Etter 13 minutter flyter gitartemaet bort i en bølgende ambient dronesky, for etter 17 minutter å vende tilbake igjen, men nå uten de flagrende gevantene det omga seg med tidligere. The Manifestation er en soldans med en viss forankring både i hippienes forkjærlighet for østlig religion og filosofi, Canterbury-scenens utfjerninger og amerikansk folk/blues. Et solid stykke musikk med andre ord!

Bonussporet på denne CD-utgaven er et cirka 20 minutter langt stykke som heter The Six Stations. Det ble spilt inn i 2004 og er delt opp i seks deler som stort sett holdes i mer standard fingerspill, med høytlesning av Current 93s David Tibet og peisvarme som noe av innholdet. Mike Mills raderte vinylutgavens b-side av The Manifestation naturligvis som en sol, og det er den organiske knitrelyden denne solen skaper som her brukes som element for å skape ambiens og også gi et rytmisk fundament til Ben Chasnys akustiske gitarspill. Ved å slippe stiften ned på tilfeldige steder på platen fant Chasny stadig nye variasjoner av solens knitrende ’click & pops’, som kunne brukes som utgangspunkt for disse komposisjonene. Idéen var at de ulike opptakene skulle representerer de seks planetene fra Merkur til Saturn. Det er her David Tibet kommer inn som diktoppleser. Han stiller som talsmann for den musikkløse Jorden med bare den menneskelige stemme (en intens Julian Cope-ish røst). Det kan vel virke lovlig langt ute, men uansett, denne planetariske reisen har et merkverdig preg av nytt og gammelt i seg, og svært vakker meditasjonsmusikk blir det ut av det. Hvis Pole hadde spilt gitar i stedet for på maskiner kunne det kanskje blitt noe à la ”The Six Stations”?

Av de platene jeg har hørt fra Six Organs Of Admittance så langt, er The Manifestation den mest originale og pretensiøse. Og den mest interessante.

The Skygreen Leopards: Disciples Of California (Jagjaguwar, 2006)
Ahh… California: Zuma Beach, Laurel Canyon, Frisco Bay, Big Sur – og Skygreen Leopards. Med syndens pøl San Francisco som base har Glenn Donaldson/Donovan Quinn i en årrekke fristet oss med frihetsmusikk fra det mosekledde landskapet i utkanten av byen. De har vært sentrale som en del av vestkystens ’frifolk-scene’, ikke uventet preget av en mildere, mer hippie-lignende stil enn på østkysten. Paraplyen har vært Jewelled Antler, som har pøst ut prosjekter med naturbasert avantgarde i høyt tempo. Ut fra dette kollektivet kommer altså The Skygreen Leopards, som har mer til felles med mer visebaserte folksters som Devendra Banhart og Vetiver enn sine andre far out prosjekter som Thuja, Blithe Sons og The Once And Future Herds.

Disciples Of California legger seg ganske nær Vetivers siste plate; ypperlige To Find Me Gone, dog uten den siste melodiøse touchen som gjorde den til en av årets fineste. Men leopardene deler noe av den samme hengslete, litt rufsete akustiske country/folk-stilen med en utpreget vestkyst-følelse og mild sommerfugl-psykedelia. Duoen har nå blitt kvartett, de har laget en plate som er utsatt for skikkelig studioarbeid, og ikke minst har de rett og slett mekket sammen 11 ubesværete og veldig lett likandes poplåter. Alt dette bidrar til at Disciples Of California er deres fineste arbeid så langt.

Dette er musikk man kan dyppe tærne i vannskorpen til en ubekymret solskinnsdag, en plate med viser om dyre- og planteriket ispedd noe Jesus og hallelujah, litt Neil Young-sårhet, en smule Grateful Dead-harmonier og Byrds-twang. Disciples Of California vil nok ikke omvende ditt verdensbilde, men som en gylden pastoral popplate vil den gjøre din korte tid her på jorden littegrann lykkeligere. Og det er ikke å forakte.

Sunburned Hand Of The Man: Rare Wood (Spirit Of Orr, 2004)
Selv om dette svære kollektivet fra USAs østkyst har en imponerende rekke utgivelser bak seg siden slutten av 90-tallet, er Rare Wood deres minst sjeldne. Dette er nemlig, så vidt meg bekjent, Sunburned Hand Of The Mans første offisielle CD-utgivelse, da de tidligere titlene enten har vært å finne på CD-R eller vinyl. Rare Wood består av fem spor tatt opp hist og her i perioden 2002-2003. 1 og 4 i studio ved universitetet i Davis, California, 2 og 3 live på den velkjente klubben Vera, Groningen og det siste tatt opp hjemme på landet i Massachusetts.

Om bandet skrev David Keenan i nevnte Wire-artikkel: ’This is improvised music that impacts on the ass as much as the third eye, that draws from mountain music, Country blues, HipHop, militant funk and psychedelia as much as free jazz.’ Rare Wood er da også en hysterisk fet plate, tidvis i overkant ’rare’, som legger mer vekt på fri enn folk. De bruker riktignok litt tid på å komme i gang, men når de etterhvert etablerer seg på ”Glass Boot” (13:55) kommer Keenans ord tilbake med forsterket kraft. Dette er ikke bare musikk å fjerne til, men også noe man kan shake ass og knytte nevene til. Det ER et militant funky groove på ”Glass Boot” som drives frem av wah-wah gitarer og perkusjon, nærmere Sly & The Family Stone, Can og Hawkwind enn man skulle tro en broket gjeng fra det skolerte østkysten var kapable til. På altfor korte ”Buried Pleasure” (2:48) blandes bassgangen til Holger Czukay, slidegitar fra Mississippi og fløytetoner fra Asbury Park til en merkverdig ekstatisk låvedans på rosa lykkerus. På ”Easy Wind” (7:55) høres det ut som Captain Beefheart har gjenoppstått hos Miles Davis cirka On The Corner, et tett, svett og kompromissløst stykke med en vokal som tar litt for mye av spillerommet. Den blåser lett over i ”Gyp Hawkin’” (10:09)/”Camel Backwards” (7:13), en ganske retningsløs space-jam med igjen altfor plagsomt dominerende vokal lagt langt frem i produksjonen. Denne til side, fire-fem minutter ut i kamelen lukker John Moloney heldigvis nebbet, og lar heller blåserne og slagverkerne arbeide sammen. De klarer likevel ikke å skape en så suggererende kraft som på heftige ”Glass Boot”, og opptaket fra Nederland står igjen som det svakeste og minst sammenhengende her.

Sunburned Hand Of The Man er på sitt beste forrykende saker, men de kan også rote seg litt for langt inn i tåkeheimen når de mange musikerne skal forene sine visjoner uten noe tilsynelatende felles mål og mening. Men det er kanskje også noe av meningen.

Thuja: Pine Cone Temples (Strange Attractors Audio House, 2005)
For en liten tid tilbake forvillet jeg meg inn i den gigantiske Redwood-skogen ved Big Sur, California. Et mektig skue for alle sanser fremstod dette skaperverket som noe langt større og vedvarende enn oss mennesker og vår korte tid på jorden, fylt av en dyp ro som setter menneskets kjas og jag i et underlig lys. På Pine Cone Temples er det som om Thuja har sett noe lignende, dette er musikk laget av høye trær og svart jord, en over 90 minutter lang ferd inn i de store, dype skoger med alle sansene skjerpet og en indre fred i sinnet. Denne doble platen, som består av 8 utitulerte spor (6+2) spilt inn i perioden 1999-2004, er fri fra stivnede, faste former. Pine Cone Temples fylles opp av sammensatte lyder som danner et fullverdig – og faktisk et kraftfullt og vakkert hele. Vi tas med gjennom stier som fører til dramatiske utkikkspunkt, men blir også ledet langt inn mot de mørkere delene av skogens indre, blant furukonglene.

De fire som utgjør Thuja er de mest sentrale deltagerne i San Franciscos improv/frifolk-kollektiv Jewelled Antler: Loren Chasse, Glenn Donaldson, Rob Reger og ikke minst mørkemannen Steven R. Smith kan briske seg som ansvarlige for prosjekter av typen The Skygreen Leopards, Franciscan Hobbies, Hala Strana, Mirza, Blithe Sons og andre relaterte eksperimentelle band. Thuja er på mange måter essensen av Jewelled Antler, ikke bare i kraft av være et av de lengstlevende navnene, men også i tilnærmingen disse fire har til det å skape musikk: Lyder av verden rundt seg knyttes sammen med improvisasjon basert på akustiske instrumenter. Feltopptak, liveopptak fra naturen og ‘found sound’ skaper grobunn for et meget organisk lydteppe, instrumentene (gitar, perkusjon, piano, fele kan gjenkjennes) strøs over med varsomme bevegelser og lutrende ører. Alle de fire har ulike musikalske uttrykk (dette er for eksempel langt mer abstrakt og spartansk enn vennlige The Skygreen Leopards), og alt kan spores inn i Thuja, men under dette navnet samles ikke bare de fire som en sprikende enhet, de strekker seg med samlet kraft mot nye musikalske horisonter.

Kvartetten tar seg veldig god tid og musikken står i grell kontrast til en stresset byhverdag, folkemylder eller hang til raske avgjørelser og lettvinte løsninger. Pine Cone Temples står stødig som furuskogen sjøl, og deler også den stoiske roen man får av å gå inn til trærne, kjenne barnålenes myke teppe under seg og dra inn den rene lukten av kvae og mose. Landskapet ser tidløst og urørlig ut, endringene som hele tiden finner sted tilhører et annet tidsbegrep enn menneskets. Litt som Thuja: Ved de første rundene virker det ikke som om denne musikken har mål eller mening. Jeg kan heller ikke love at du vil få en åpenbaring, men sjansene er definitivt til stede for at du gradvis vil oppdage hvordan platen vokser seg sakte inn i dine sanser. Eller du vil si at den er like spennende som å høre mose vokse.

’Mikroskopisk psykedelia’ kaller Strange Attractors det vi hører. En treffende beskrivelse. Det er så man tar seg i å se musikkens formasjoner med lupe. Bøy deg ned til jorda og gransk alle de små organismene som lever under beina dine, legg øret helt ned mot den fuktige bakken og hør nøye etter: Biller som graver, maur som bærer, forråtnelse og vekst; det lever der nede og vi hverken ser eller hører det når vi haster forbi til daglig. Thuja har her bremset tiden og fanget lyden av dette detaljerte mikrokosmos.

En annen, om enn mer søkt metafor til det musikalske innholdet er den spirituelle, noe som slo meg ved å google Pine Temple, i søken etter om det var noe jeg hadde gått glipp av, et ordspill eller noe annet å gripe fatt i. Jeg fant Pine Mountain Buddhist Temple, et tempel og meditasjonssenter i California, litt sør for Thujas hjemmebase. Om enn tilfeldig, det er heller ikke helt far out å høre denne musikkens åndelige og meditative kvaliteter. Som skapt for å sitte i lotusstilling og i dyp konsentrasjon er Pine Cone Temples en plate som stadig gir og som stadig avslører nye lag og dybder. Men den krever også – blant annet tålmod. Hva du hører og hvilket utbytte det gir, er nok i større grad enn vanlig avhengig av deg som lytter.

Disse forsøkene på å beskrive musikken kommer nok som vanlig til kort. Men å beskrive det faktiske innholdet er minst like vanskelig. Jeg har nevnt det organiske aspektet, det er som om platen puster og lever. Den dempede stilen og seigtflytende massen som drar med seg låtene kan karakteriseres som nærmere ambient enn folk/psykedelia, og om den har en varm bekledning er det viktig å legge til at det ikke er særlig med sol som slipper forbi grenene. Det er på mange måter en mørk plate, de mange lydene som hele tiden kommer ut fra intet, være seg fjern torden, knirkende fottrinn eller dødssyke skrapende feler, bidrar til skumle stemninger som er en David Lynch verdig. Fra Blue Velvet er det særlig én scene som har brent seg fast; åpningen fra den grønne velpleide hagen og Mannens fall ned mot bakken. Vi følger dette helt inn til mikronivå, og til utøyet som hersker rett under overflaten. Særlig på disc 1/spor 4 er dette et stadig tilbakevendende bilde, men også på flere andre partier bygges det en nesten intens spenning hvor den folkbaserte instrumenteringen møter jordiske krefter.

Det er også mulig å trekke ut andre elementer som bygger opp under helhetsbildet; østvendte gitartoner, minimalistisk western, akustiske melodilinjer og rustne vrakrester av forlagt skrap. Her er dessuten hint av mer urban art; sirener og gatestøy som minner om verden utenfor. Og selv om musikken formes ut fra et nærfokus, så presenteres den gjennom en kikkertlinse. Thuja graver seg ikke helt inn i sin egen verden. De åtte stykkene er i hovedsak lange og mektige med luftige, åpne rom. Fra vår vinkel gir det et inntrykk av intimt innsyn, men det skapes også et godt overblikk av mer episk karakter.

Skogen er vakker den, men den er slett ikke så uskyldig som den ser ut ved første øyekast. Her er dunkle hemmeligheter vi aldri vil forstå og stier som fører dit ingen har satt sin fot. Bare vent til du får dette inn i hodetelefonene dine: De nakne bena dine vil også ta deg med til nærmeste skog, og du vil bli der inne svært, svært lenge.

The Tower Recordings: The Galaxies’ Incredibly Sensual Transmission Field Of… (Communion, 2004)
I den moderne, psykedeliske folkmusikkens innerste sirkler sitter Tower Recordings og rugger, fremdeles i samme lotus-stilling, på det som er deres femte eller sjette album. Som om de sovnet en gang i 1969 og våknet opp igjen på 90-tallet er Tower Recordings i den situasjon at deres retro-inspirerte folk-psykedelia har fått en aldri så liten revival. Mest kjent gjennom mer populære alternativer som Devendra Banhart og Joanna Newsom, skjuler det seg bak disse en skog av kollektiv, lofts-ensemble, skogstroll og dvergnisser av ymse sort. Det er nede i den dypere delen av skogen Tower Recordings har sin faste plass.

Dannet av Matt Valentine og Pat Gubler (PG Six) på midten av 90-tallet i New York City har TR vokst til en stor familie av likesinnede og venner. Valentine har markert seg parallelt, både alene og sammen med sin Erika Elder (The MV & EE Medicine Show) og som styrer av etiketten Child Of Microtones. New Zealand-artisten Dean Roberts, Samara Lubelski og Essex Green Tim Barnes er andre profilerte artister som sitter med Tower Recordings. Dette miljøet er en labyrint det er vanskelig å komme ut av når man først har forvillet seg inn i den. Med sitt tredje album Folk Scene (2001) bidro i hvert fall Tower Recordings til at det ble etablert en begynnende bevissthet rundt mange løselige samfunn som fantes i undergrunnen med sine egne labels og CD-R utgivelser, en bevissthet som først nå er i ferd med å få gjennomslag utenfor de mindre miljøene. Det er vel neppe sannsynlig at Tower Recordings vil skape like store overskrifter som Banhart eller Newsom, men det de har å tilby her er likefullt en vellykket reise inn i mer åndelige dimensjoner.

Venner av både Velvet, Acid Mothers Temple, Syd Barrett, Beatles (Revolver), Can og The Incredible String Band kan nok få plutselige flashbacks av bare tittelen alene: The Galaxies’ Incredibly Sensual Transmission Field Of... De seks låtene her er på mange erketypiske for frifolken. Med i hovedsak akustiske instrumenter, en vektlegging av suggererende rytmikk, improvisasjon, og en åpen holdning til mer frihetssøkende uttrykk (space, raga, psykedelia, drone) skaper Valentine & co en eksotisk form for ny folk. På The Galaxies… er de innom både huskende akustisk visebris, gammel blues og groovy spacefolk à la Sunburned Hand Of The Man/Vibracathedral Orchestra. Det hele drives frem ved hjelp av hele instrument-lageret (feler, bjeller, fløyter, orgler), varierte vokalspor (messing, sur sang, kauking, Robert Wyatt’sk drømmevokal) og en tilsynelatende ustoppelig vilje til å være i bevegelse. Tower Recordings har lykkes med overgangen til lengre låter, og med platens korte spilletid fremstår de (nesten) som helhetlige og fokuserte.

Wooden Wand And The Vanishing Voice: Gipsy Freedom (5 Rue Christine, 2006)
Han fornekter seg ikke, denne trollmannen fra Oz, Tennessee. Wooden Wand har med Gipsy Freedom igjen gitt ut en omfattende og ganske storslagen plate, som etter det jeg har hørt (diskografien begynner allerede å bli svær) er hans mest fullendte så langt, i en karriere som på kort tid har rukket å avtegne en artist av mangetydig format. Gipsy Freedom strekker seg i mange retninger, fra frijazz, blues, via progaktig tungrock(!), til krautlignende grooves og mer folkbasert far-out. For ikke minst er Gipsy Freedom en avstikker vekk fra den mest erketypiske frifolken, til fordel for mer vokalbruk og melodilinjer som drar mer mot blues, jazz og 60-tallets frihetsfølelse og psykedelia.

Fellesnevner er en relativt fri innstilling til struktur, en avantgardistisk holdning til instrumentbruk og et fokus på rytmer og organiske lydkilder. Med dette som grunnlag, kan det også etterspores islett av Albert Ayler, Velvet Underground, Can og The Jewelled Antler Collective, som for å understreke noe av den spennvidden Wooden Wand (aka James Toth) og hans Vanishing Voice forsøker, og tidvis lykkes, å binde sammen til en helhetlig fungerende plate denne gangen.

Som mest notable gjest har Wooden her med seg frijazzisten Daniel Carter, en kanskje noe glemt blåser som har spilt med Cecil Taylor, Sun Ra og Thurston Moore, for å nevne noen. Han kan blant annet høres på tribale ”Didn’t It Rain”, som er en nydelig krysning av frijazz og avantfolk på over 10 minutter, og som i motsetning til mange slike sirkulære seanser har et definert mål gjennom en gradvis oppbygning som forløses av det avsluttende vokalpartiet. ”Didn’t It Rain” går fra minimal strengeplukk og treblås, fløyter og raslelyder, funderes på en gjennomgående basslinje, elektrifiseres med gitarer, og betones av Daniel Carter som legger på følsom sax. Langsomt dras vi inn i et mytisk landskap, slik omslaget viser, mørkegrønt og mosekledd, i takt med at musikken går fra lotus til runddans. ‘Didn’t It Rain, rain, rain, Didn’t we cry, cry, cry, My lord, We sang to the sky, sky sky, For you my lord…’ messer Satya Sai som sømløst tar over hovedrollen mens tempoet nå har økt ganske mye. Selv om bandet ikke helt utnytter det potensielle klimakset, så står denne låten igjen som den mest vellykkede.

Men for all del, her er mye snas. Særlig nevnes må platens clou, over 20 minutter lange ”Dead End Days With Ceasar”. Det er en jam-aktig blues fundert på et seigt, tungt bass/tromme-komp som nærmest kunne vært hentet fra Velvets ”The Gift” i slow motion. Når en stream-of-consciousness snakkevokal kommer inn etter 12 minutter er det også med en viss overførbarhet til Lou Reed & co. ”Dead End Days With Ceasar” tar deg med til ruggeland, og slipper deg ikke ut av hypnosen før den altfor korte ”Genesis Joplin” avrunder med tilfeldige trommer til en enslig og inderlig kvinnesang fra Satya Sai, slik den åpnet nesten en time tidligere. I løpet av den tiden har du fått servert mye holdbar musikk.

Tre-fire spor sliter jeg dog litt med å få noe særlig ut av, enn så lenge. ”Hey Pig He Stole My Sound” stamper rundt en gryte som består av skrangleinstrumenter, skramletrommer og fri rytmikk, der sjefskoker Wooden Wand gjør lite annet enn å røre rundt i suppa for å se hva som skjer (ikke så mye). Superkorte ”Don’t Love The Liar” er en mer ekstatisk Animal Collective-lignende rocker, som også følges av en fin liten videosnutt i regi av Heidi Diehl, men som blir stående i et noe ensomt metallisk skjær. ”Sun Sets On Clarion” fomler rundt sitt eget sentrum uten noensinne å komme noen særlig vei, dominert av en predikerende blues-stemme som preiker i tåka om et eller annet. Men alle disse sporene dyrker en tro på det umiddelbare, og kanskje feilbarlige, som kjennere av band som No-Neck Blues Band og tidlig Jackie-O Motherfucker sikkert vil verdsette. Som en lysning i skogen stiger “Dread Effigiy” frem som en nærmest konvensjonell, akustisk folklåt med bare vage hint av anormale strukturer.

Gipsy Freedom byr derfor på noe for de fleste med hjerte utenpå og hodet på skrå, men vil sikkert finne sitt hjem hos et fåtall. Den som likevel bringer platen med seg på sin vei loves, med visse forbehold, en grønnkledd ferd over engene.

Les mer:
Summer Of Love Redux (New York Times)
The New Weird Generation (II) (Notes On Metamodernism)
Freak Folk Flies High (San Francisco Chronicle)

Bjørn Hammershaug