Tim Hecker

Kranky: Breaking The Waves Since 1993

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Høsten 2013 kan Kranky feire sine første 20 år. Det lille, store selskapet med base i Chicago har vært med å sementere  karrierene til blant andre Godspeed You Black Emperor, Low, Tim Hecker, Stars Of The Lid og Deerhunter. Noen sjangermessige stikkord for den sjangerløse labelen kan være ambient, eksperimentell, elektronisk, post-rock. Mye fin musikk har de gitt oss, dette er noen omtaler hentet fra disse årene.

Stjerner fra Texas
Brian McBride og Adam Wiltzie dannet sitt dronebaserte ambient-prosjekt Stars Of The Lid i Austin, Texas tidlig på 90-tallet. De to har gitt oss uendelig med vakker musikk de siste 20 årene, både med sitt duoprosjekt, med soloplater og i andre sammenhenger. Dette er noen få høydepunkter:

Stars Of The Lid: The Tired Sounds Of Stars Of The Lid (2001)
Julian Cope uttalte et gang om Tangerine Dreams album Zeit (1972): ’If you leave to pee or make tea, the room in which Zeit is playing becomes that room. You know that anyone calling in the middle of its playing will never see that room in the same light ever again.’

Nå har Stars Of The Lid tatt det fulle skritt inn i deep-space, og kommet ut igjen med en mektig dobbel-CD/trippel-LP. Resultatet og effekten er i nærheten av det Tangerine Dream frembrakte 30 år tidligere. Ved hjelp av elektroniske instrumenter, strykere, blåsere, piano og field recordings har de skapt et storslagent verk med minimalistisk ambient skjønnhet. La deg ikke lure av det som høres statisk og monotont ut ved første dykk, her er det uendelige og nydelige stemninger som langsomt manes frem.

Brian Eno er et navn som må nevnes i denne sammenhengen. Tankene går både til hans rendyrkete ambient-plater (for eksempel Music For Airports, 1978) og ikke minst hans egen reise opp til stjernene, som endte som et av verdens vakreste album, Apollo (1983). Hør ”Requiem For Dying Mothers” og ”Piano Aquieu” med den steel-gitar lignende lyden som flyter bak i tonelagene. Denne var noe mer fremtredende hos Eno, da han plasserte Daniel Lanois i en lignende rolle. Den samme likheten går også igjen i deler av ”Broken Harbors 1-3”, som med sine bølgende daler fortsetter der ”Under Stars” avsluttet så altfor raskt på Apollo.

Når Stars Of The Lid benytter strykeinstrumenter (”Fac 21”) gjøres det med noe av den samme tilnærmingen som Tony Conrad skapte med LaMonte Young og John Cale (Dream Syndicate) på 60-tallet – med tilsynelatende endeløse toner og ytterst få hørbare endringer. Melodi som begrep passer ikke til det Stars Of The Lid steller med. Dette er minimalisme i ordets rette betydning. Pulserende, langsomt og repeterende endres harmoniene over tid, og akkurat som en lavalampe dannes stadig nye og overraskende former. Hver gang du hører på dette vil du kunne oppdage nye variasjoner, nye sammensetninger og nye mønstre.

The Tired Sounds… er en passende tittel på dette verket. Ikke at musikken blir trettende (selv om den kan bli hypnotisk søvndyssende), men i betydning av at den har preg av fred og evig hvile. Den består av nitten enheter som bindes sammen i seks suiter, og varer i snaut to timer. Lytt, lytter – og rommet er ikke lenger det samme.

Brian McBride: When the Detail Lost Its Freedom (2005)
Det meste Brian McBride legger sin hånd på omdannes til tungt hengende formasjoner som langsomt endrer farge, form og fasong. Kanter er ikke-eksisterende, dette er musikk i flytende form. Bare på ”Our Last Moment In Song” brytes det helt sfæriske med følsomme tangenter, downer-twang og ubehagelige overtoner. Her åpner dessuten McBride munnen, og avslører en stemme sunget i halvt i søvne, tilpasset det øvrige musikalske uttrykket. Et annet solid stykke er ”The Guilt Of Uncomplicated Thoughts”, med klar gitarlyd, sørgmodig trompet-rekke og englesang. På disse to eneste vokalkuttene bringes vi som lyttere inn i McBrides intime sfære, førstnevnte synges sammen med hans eks-kone Cheree Jetton, mens sistnevnte peker mot en ny fremtid i form av forloveden Cheri Keating.

For When The Detail Lost Its Freedom var innspilt under trøblete omstendigheter i Brian McBrides liv: ’it was therapy during a divorce and a move to a city which thrives on sucking the life of out people’s souls’ uttalte han selv. Men de ytre omstendighetene, skapt i skjæringen mellom brudd og håp, påvirker ikke musikken i samme dramatiske grad. Lydbildet er kresent, det er som enkelte spor puster tungt mot oss. Noe av grunnen til dette kan være den i hovedsak organiske instrumenteringen (gitar, piano og fiolin, romstøy, ymse lydbehandling) som pålagt innspillingen fra en keyboard-sampler (ingen synther eller keyboards er benyttet). Det lages duve klanger, slike som kan fylle de fineste dyner, og lytting over hodetelefoner anbefales varmt. Terapi, som Brian McBride nevner, kan vel være et nøkkelord for hele denne platen. Dette er terapi også for den som lytter. Jeg garanterer en drøy time fritatt for all uro som ellers preger hverdagen, enten det er indre eller ytre demoner som jager.

Jeg vet likevel ikke helt. Det er ikke noe stygt å si om denne platen, den er veldig komfortabel som nattamusikk, og om morgenen forhindrer den enhver trang til å bevege seg ut av fosterstilling. Men den er heller ikke noe særlig mer enn det. Jeg har ikke funnet noe særlig ’interessant’ å gripe fatt i her, hva er det som avsløres under de lagvise påleggene av vakker lyd? Jeg vet ganske sikkert med meg selv at i det øyeblikk denne platen settes inn i en hylle blir den stående litt for trygt. Neste gang jeg vil lulles inn blant skyer og skodde, vil nok både The Dead Texan og Stars Of The Lid friste mer enn denne. Men det er mitt tap, ikke ditt.

The Dead Texan: s/t (2004)
Adam Wiltzie har bodd i Brüssel de siste årene, noe kanskje artistnavnet signaliserer, og det er med denne distansen han har skapt en plate som utligner forskjellene mellom livet på havets bunn, i himmelrommet og de endeløse flatmarkene i Texas. For er du glad i lange, bølgende musikalske lavaformasjoner? Trives du med mediterende, hypnotiske toner som saaaakte former stjernebilder du lar deg suge inn i? Foretrekker du din romlyd framført med analoge foran elektroniske instrumenter? Da kan du sette pris på døde texanere. The Dead Texan skaper musikk som hever seg over hverdagens, ja, egentlig hele verdens trivialiteter. De søker ut mot det hinsidige, opp mot noe evig eller endeløst. Ikke så rart da kanskje, at mannen bak dette bandet heter Adam Wiltzie.

Med dette soloprosjektet bedrives mye av det samme vi fikk levert på The Tired Sounds Of Stars Of The Lid, men Wiltzie syntes at dette materialet var for aggressivt for den kommende Lid-plata. Det må være aggressivt etter hans målestokk, for selv om det er enkelte øyeblikk av mer vokalbasert og melodiorientert saktepop, så domineres denne platen også av krusninger til Brian Enos Apollo-ferd og Aphex Twins utvalgte ambiente arbeider som signaliserer en endeløs tomhet. Det er også et minimalistisk og klassisk anstrøk over disse komposisjonene, som blir særlig tydelig på de mest piano- og strykerbaserte sporene (”Taco Me Manque”, ”La Ballad d’Alain Georges”).

Det er noe dvelende over kammertonene til The Dead Texan, men det er også en plate som ikke krever altfor mye av deg som lytter. Den kan gjerne spinne uforstyrret i bakgrunnen til nær sagt enhver aktivitet, den fyller ikke rommet med toner – men fargelegger omgivelsene i knapt merkbare, duse farger. Ikke hårreisende, ikke overmannende, men vakkert og behagelig på uanstrengt vis er dette en plate som kan rulle og gå i ukesvis non stop.

Merk at platen serveres både som en rent auditiv opplevelse og med bilder til, da det følger med en DVD laget av Wiltzie i samarbeid med den greske videokunstneren Christina Vantzos. Det dreier seg om sju stykker fra platen, som ikke overraskende fanger opp rekke abstrakte bilder/animasjoner av vann og lys som formes, krystalliseres eller omdannes i sakte film foran de plirende øynene dine. Helt på sin plass til musikken.

Valet: Blood Is Clean
Honey Owens har i en årrekke vært en relativt obskur skikkelse i en relativt obskur scene i hjembyen Portland, Oregon, involvert i band som Jackie-O Motherfucker, Dark Yoga og Nudge. Blood Is Clean er hennes debut som soloartist, en plate som visstnok ble til gjennom spontane prosesser i løpet av et halvt års tid. Hun kan selv berette at musikken i denne perioden var inspirert av ’lucid dreams and physical artefacts that appeared to me daily that hinted at a sound-world of Haitian Voodoo drumming, various shamanic dreamtime music, the Velvet Underground, and the ‘Fourth-World’ concepts of Jon Hassell’.

Owens selv gikk gjennom denne prosessen nærmest som en utenforstående til sin egen musikk, som ’a medium channeling sounds from an unknown place, opening up and spilling out onto the computer-tape’. Og det er vitterlig en slags utenomjordisk, sanselig stemning som preger Blood Is Simple. Morsomt titulerte ”Burmajuana” (som kanskje kan bidra til å belyse noe av Owens visjoner) er representativ for mye av det som serveres oss. Bygget opp av monotone og repeterende lyder skapes en suggererende kraft faktisk ikke helt ulikt Biosphere/Deathprod. Over dette grunnlaget skjer det mye rart; hviskende stemmer, forstyrrende, skramlebrudd og horror-lignende klokkespill. Skummelt og innbydende på en gang.

På tittelkuttet trer vokalisten Honey Owens fram, ikke uventet med en klar, drømmeaktig stemme. Igjen med et repeterende groove i bunn som beskjæres med tungt ladde gitarer, som vel er det Kranky selv henviser til med beskrivelsen ’alien-psychedelic-blues-jams’ når disse vrir oss i hjertet. Legg spesielt merke til de bastante trommene, som sammen med gitarutbruddene kanskje vitner om en liten forkjærlighet for Suicides beryktede kombinasjon av stålfast kontroll og voldsomt raseri. ’My blood is clean, but the devil’s in me’, hvisker hun – og jeg tror på henne.

På de mer ’drømmende’ sporene trekker Valet mer mot spøkelsesmusikken til for eksempel Charalambides, men også mot moderne folk-huldre fra både USA og Finland, med en forkjærlighet for hedenske ritualer og sirkulære skogsseanser. Slik følger litt for lange ”North” (på nesten et kvarter) oss ut av denne platen som langsomt forsvinner opp til Nordpolen på et isflak av ambient drodling.

Blood is Clean har blitt et høyst fascinerende stykke musikk, selv om den nok appellerer mest til de som er rede for sjamanistisk drømmemusikk. Men på sitt mest besettende viser Honey Owens virkelig hypnotiske kvaliteter.

Jessica Bailiff: s/t (2002)
Jessica Bailiff fra Toledo, Ohio er et navn som gjerne knyttes til slowcore-bandet Low. Det skyldes ikke bare at de har felles interesse av å skape vinterknitrende pop, men også det faktum at hennes to første plater ble spilt inn i Lows studio 20 Below av vokalist/gitarist Alan Sparhawk. Sparhawk og Bailiff ga dessuten ut singlen Crush/Highwire sammen i 2001. Hun har tidligere vist å beherske både mektige gitarlåter (”The Sordid Light Of Morning”, ”Trust” og ”Falling Yesterday” fra Even In Silence, 1998) og mer pyntelige viser (”Warren” og ”Toska” fra Hour Of The Trace, 1999). Materialet til dette tredje albumet er tatt opp hjemme hos henne selv, sammen med Jesse Edwards (Red Morning Chorus) og Noel Keesee.

Hun følger opp med nok en veldig vakker utgivelse, der den himmelske vokalen fortsatt står i sentrum. Med en akustisk gitar som hovedinstrument og kledelige strukturer av ulike støyformasjoner bak seg er Jessica Bailiff en plate som inneholder en akkurat passe blanding av slørende drømmepop og angstfull folkemusikk i sørgetempo. Det kommer godt fram på ”Hour Of The Trace” hvor det tas i bruk et instrument som heter violin-uke. Det er en merkelig blanding av fiolin og ukulele, et lite 16-strengers instrument som skjærer gjennom marg og bein, og skaper en effektiv kontrast til Bailiffs behagelige vokal. Dronelyden kommer tilbake i noe redusert versjon på ”Big Hill”, som høres ut som en gammel amerikansk folkemelodi sunget av en engel.

Det er flere flotte spor her. ”Mary” er i utgangspunktet en tander og enkel vise, men som takket være de forstyrrende signalene som skurrer og hviner langt der bak får en dimensjon av noe urolig, forstyrrende. Det samme kan sies om ”You Were So Close”, med forholdsvis enkel og repeterende gitarplukking, men med flere skumle lyder som tåkelegger lydbildet. På ”Disappear” kommer det like gjerne smertefulle gitarkaskader og slår som bølger innover Bailiffs fredelige strand, og det er nettopp i disse brytningene hun er aller sterkest som artist.

Dette albumet er både nakent og velkledd på en og samme gang, og vil nok gå rett inn blant de av oss som liker Low og Julee Cruise (”Time Is An Echo” er som hentet fra Twin Peaks mens Bob vandrer rundt i nærheten og sprer en lettere nervøs kiling). De mest opplagte referansene finner vi på den andre siden av havet, og ved siden av Cranes (Bailiff mangler litt på spurvestemmen til Alison Shaw), vil jeg trekke fra Slowdive anno Pygmalion og Movietone i samme sfære. Og det er jo en fin sfære det.

Bird Show: Untitled (2008)
Ben Vida er en etablert frimusiker med bakgrunn i band som Town & Country, Terminal 4 og Central Falls. Et kjennetegn ved Vidas virke er hans brede nedslagsfelt, men alt med en eksperimentell holdning trygt plassert i den progressive musikkscenen i Chicago. I 2005 startet han prosjektet Bird Show som en plattform for musikalske reiser på egenhånd.

Denne utitulerte tredjeplaten er bygget opp av en bråte instrumenter, opptil flere med krøkkete konsonantstavelser (qraqeb, shona mbira). Til å håndtere parken av lydkilder har Vida med seg artister vi kjenner fra relaterte prosjekter som Lichens og laptop-folkster Greg Davis. I likhet med en del andre avantgarde/moderne komponister benytter Vida låttitlene til (stort sett) å stå som en forklaring på HVA som spilles, mer enn et bilde på hvordan det skal oppfattes. Sinnet kan dermed renskes for andre konnotasjoner enn det rent musikalske, og egne bilder kan eventuelt formuleres. Et blikk nedover listen avslører dermed raskt det store omfanget og den store variasjonen til Bird Show. Her er musikk som kunne hørt hjemme i Vest-Tyskland 1974 (”Two Organs And Dumbek”), psykedeliske sirkelseanser (”Mbira, Harp And Voice”, ”Percussion And Voice”) og tribal rytmedans (”BRDDRMS”). Her er musikk som vil tilfredsstille zen-tilhengere og new age-søkere (”Pan Pipe Ensemble And Voice”) og rom for mer uforståelig plingplong (”Synthesizer Solo”). I det hele tatt hviler det en tåkefull stemning over det hele, og den kommer like gjerne fra røkelsespinnene inne som fra naturen rett utenfor.

Vida viser mye av sitt unektelig store talent, og Untitled er en plate med mye fin musikk. Å høre på den fra start til slutt blir litt voldsomt, og jeg mener Ben Vida og hans venner lar den kreative viljen gå litt på bekostning av det ferdige resultat. De beste sporene er de lengste og mest helhetlige; ”Two Organs And Dumbek” og billedlige ”Green Vines”. Her er oppbygningen sterkere, og den gjentakende stilen kommer mer til sin rett. Hovedinntrykket blir at instrumentene brukes mer bevisst for å skape et uttrykk, mer enn som en presentasjon på hvordan de høres ut.

Boduf Songs
Mat Sweet er en ung mann fra Southampton som jeg tipper sitter mye inne for seg selv i mørket og sturer. I kompaniskap med en kassegitar blir det gjerne litt molefonken musikk ut av slikt. Til daglig gir han ut CD-R plater på sitt Bluebaby recordings, og dette er hans første forsøk på å spille inn sine egne låter under artistnavnet Boduf Songs. Kranky snublet over innholdet og ble henrykt over det de hørte. De ’tok en Devendra’ og ga ut innspillingene i sin rene form, uten noen form for inngripen.

Boduf Songs (2005)
Boduf Songs er en ganske kort plate bestående av ni låter, alle med hviskende vokal. Sweet synger som om hans egen stemme er ham fremmed. Han benytter, i tillegg den delikate gitaren, feltopptak av fugler og vann, en datamaskin og fiolin/lekepiano til å bekle sine viser. Dette både fyller ut og skaper forstyrrelser i lydbildet, som aldri blir dominerende eller ødeleggende. Det skaper heller et psykedelisk slør som forhindrer det totale mørke og spartansk svartsinn. For det er vanskelig ikke å la tankene vandre mot dystre visesangere som Nick Drake og Elliott Smith når man hører denne platen. En åpningslåt med tittelen ”Puke A Pitch Black Rainbow To The Sun” sier vel det meste om retningen dette bærer. Boduf Songs har en aura av gråtoner formet av britisk småbyer, dårlig vær og slett humør. Jeg tror ikke det er den sunneste platen å lytte til når dagene blir kortere. Om det er den intime nærheten eller den kjølige distansen som gir meg frysninger skal være usagt.

Om Boduf Songs er det ellers å si at om melodiene kan virke bleke og tafatte, så er det en smygende kvalitet og nobel eleganse her som har visse lindrende kvaliteter som muligens kan gjøre den til en trofast følgesvenn. Boduf Songs skal etter planen spille inn nytt materiale under bedre forhold neste år. Uten at jeg tror Mat Sweet kommer til å slå ut håret av den grunn.

Lion Devours The Sun (Kranky, 2006)
Vi kan med en gang slå fast at vår antagelse – ikke overraskende – var berettiget. Mathew Sweet fra det sørlige England er fremdeles i særs sedat lune, og han har ikke endret seg i særlig grad. Lion Devours The Sun er spilt inn i enkle kår; hjemme, og med kassegitar som mest fremtredende instrument til Sweets søvnfulle stemme.

Mindre bruk av feltopptak, og mer strykere gir denne et mer elegant innpakning, men ideene er de samme. Sweet dyrker mørket i sine melodier og fremføring. Låtene er lineært bygget, og et følge med dem er slett ikke å forakte. Men det er som Sweet stenger dørene rundt seg, tross et innbydende ytre er det ikke enkelt å finne veien inn i deres hjerte. Som lytter føler jeg meg hele tiden utenfor, som en noe ubedt betrakter av Sweets fremføringer.

Når det er sagt; Lion Devours The Sun er ni låter med fin minimalistisk folk, og Sweet legger til en del elementer som virker stemningsbyggende; platespiller, e-bow og noen ubestemmelige, skumle knirkelyder som han vrir rundt melodiene sine. Den konstant ubehagelige følelsen av natt og tåke skaper dessuten en nagende stemning som aldri slipper. For tilhengere av den slags lyster vil dette være et særs velkomment tilskudd til samlingen.

Charalambides
Siden 1991 har denne Houston-baserte duoen bestående av Tom & Christina Carter produsert eksperimentelle og utfordrende plater i et meget høyt tempo. Siden enkelte av utgivelsene deres opprinnelig kun ble gitt ut på kassett eller som CD-R i små opplag, er det glimrende at Kranky tar et tak for å øke tilgjengeligheten til musikk som bør nå ut til langt flere. Eller i hvert fall noen flere.

Unknown Spin (2003)
Unknown Spin ble opprinnelig spilt inn i 2002, og gitt ut som Untitled (med ett ekstra spor) på en CD-R i fattige 300 eksemplarer samme år. Nå er platen rede for verden, så spørs det bare om verden er rede for Charalambides.

’Spøkelser er lydløs musikk’ meldte en gang den engelske fysikeren Richard Lord som mente at gjenferd egentlig var lavfrekvente lyder som ikke kunne fanges opp av øret, og at det er slik infralyd som skaper reaksjoner som angst, sorg og frysninger. Pussig, det er samme følelsen jeg sitter igjen med etter å tilbragt noen mørke kvelder med Unknown Spin på alteret.

Det drøyt halvtimes lange tittelsporet frembringer om ikke annet en urolig tilstand, og du vil trolig bli fylt med både søvntungt behag og nagende frykt av tonene du hører. Det er en tilstand som sannsynligvis vil vedvare lenge etter at denne timen har svunnet hen. Stilmessig føres vi inn i en minimalistisk form for improvisasjon, der musikken utelukkende skapes ved hjelp av gitar, pedal steel og stemmebruk. Den ene gitaren lager rene klanger gjennom varsom napping på strengene, mens den andre klager ut tunge sukk og stønn. En pedal steel bøyes, vris til det ugjenkjennelige og avslører hemmelige rom av skjulte lyder som vi vanligvis ikke forbinder med dette instrumentet. Langsomt og forførerisk trekkes vi så inn mot en monoton gitarlinje som legemliggjør et tema gjennom store deler av låten. Sammen med de stadig mer urolige klangene som driver forbi med urolige skrapelyder, feedback og lyden av den klagende strengebøyingen, svever det etter seks minutter inn et par drømmelignende, spøkelsesaktige stemmer. Det er Christina Carter som messer sammen med kveldens gjest, Heather Leigh Murray på pedal steel. Det er når den vevre spøkelsessangen kommer inn fra hver sin kanal at nakkehårene virkelig reiser bust. Sangen forsvinner igjen etter noen minutter, brått skremt bort, og vi etterlates alene med gitarene som i mellomtiden har blitt mer pågående, og fortsetter å gynge oss sakte, sakte inn innover i natten. Unknown Spin er et urovekkende stykke improvisasjonskunst.

Men selv om Charalambides med dette har tatt bolig i sjelen, så må til og med en tålmodig lytter som undertegnede innrømme en viss kroppslig uro når også de tre etterfølgende sporene følger mer eller mindre i samme mønster. Det er i samspillet mellom gitarenes mange ukjente klanger denne musikken blir til, kun med den drømmeaktige åndemaningen som selskap. Det blir etterhvert noe statisk å følge denne atonale minimalismen, og spenningen mellom gitarplukk og droner kan ha sin begrensning. De gjennomsiktige tvillingene blir også mer humane etter hvert som jeg blir mer vant med deres tilstedeværelse, men når det hele er over er det ikke fritt for at jeg har blitt ganske blek om nebbet selv.

Joy Shapes (2004)
Gjennom disse fire låtene på tilsammen 75 minutter gjør the Carter family sammen med Heather Leigh Murray ikke noe særlig for å forenkle sitt forhold til publikum. Musikken på det omfattende åpningskuttet ”Here Not Here” er flott nok, med de sedvanlige skjelvende gitarene (steel og akustiske) som veves inn i hverandre med langtrukne, bølgende drømmebevegelser, et mønster som bygger både på folk, drone og improvisasjon. Noe verre er det med den dramatiske, pinte klagesangen til Christina Carter som svever ordløst gjennom rommet nesten hele tiden og som gjør stykket rett og slett utålelig å høre på. Her er hun langt mer enerverende enn for eksempel på Unknown Spin. Da skapte hun i det minste gåsehud med sine skumle sukk og stønn. Her er det lyden av et gjenferd som slett ikke trives noe særlig. Jeg opplevde åndemaningen på nært hold under All Tomorrow’s Parties i England, og vet at trioen kan skape mer inderlige øyeblikk enn dette.

Etter 22 minutter med kvaler hadde det vært ønskelig med noe utvikling på 10 minutter lange ”Stroke”. Selv om jeg visste at det var for mye forlangt, så var det likevel med en viss resignasjon Carters messing igjen blander seg inn i strengeleken, harpene, bjellene, klokkene og tåkedisen de verken vil eller kan komme ut av. Noe mer strukturert (og hørbart) blir det på tittelkuttet, og ”Voice For You” har sine vakre partier med en elektrisk gitar som uler ensomt mot det monotone akustiske grunnriffet. Men jeg må nok innrømme å komme til kort her, dette tar ikke bolig i min sjel. Det er mulig Joy Shapes siger inn etter noen år, men ærlig talt tror jeg ikke den vil få den sjansen. Uneasy listening, indeed.

A Vintage Burden (2006)
For en gledelig overraskelse! Etter noen skiver dominert av spøkelsesaktige gitarveverier, abstrakte klanger og neddempet tonemystikk har Charalambides levert noe som overgår de andre utgivelsene jeg har hørt av dette bandet. Med større fokus på melodiøse låter har de likevel ivaretatt sitt enkle, delikate sound: akustisk + elektrisk gitar og Christina Carters vakre vokal. Mens de tidligere stilte større krav til fantasien, mystifisert gjennom hemmelige rom, falske spor og rustikke fallemmer, så er det som om duoen nå letter på hemmelighetens slør, uten å bli avslørende. Støvet er tørket bort, gardinene trukket fra. Spøkelsene er jaget på dør og kjærligheten er sluppet inn i stedet.

Minimalistisk folk, på grensen mot ambient, er den søte gjennomgangstone her. Men platens tyngdepunkt er den instrumentale blues-aktige jammen ”Black Bed Blues” på nær 20 minutter, som flyter nydelig nedover Mississippi-elven på leten etter John Fahey eller Loren Mazzacane Connors, og viser noen av Tom Carters kvaliteter som kosmisk bluesgitarist. Aldri kjedelig; denne bluesen gynger i smule farvann, dykker ned i det bunnløse dypet, slenges fra stryk til stryk – beveger seg hele tiden mot en ukjent, målløs havn vi aldri håper han vil finne. Platens andre størrelse er nesten kvarterlange ”Two Birds”. En hvilepute av en bønn der Christina stryker vårt trette hode i søvn mens sin skjelvende sang, mens vi ligger på fanget til hennes gitarspillende bror og lulles lugnt inn i drømmeland.

Rundt disse to kolossene består platen av fire noe kortere spor, alle meget nydelige. Åpningen ”There Is No End” kan angi noe av duoens filosofi, en låt uten start eller slutt, en sirkulær messe som ikke forsvinner noe sted. Allerede på like langsomme og vakre ”Spring” er mulighetene store for at du som lytter vil være hensatt i en trancelignende situasjon (eller, at du har sovnet) der harmoni og ro vil fylle hver pore i kroppen din. Dette er musikk for dager uten sorger. ”Dormant Love” er ren nytelse med akustisk gitar, en skrå slidegitar og Carters stemme som både trollbinder og helbreder. Legg merke til den romligheten som finnes på et spor som ”Hope Against Hope”. Bare en enkel akkompagnerende gitar til Carters lille bønn. Så lite, så enkelt, men samtidig så fullendt og fyldig. A Vintage Burden er Charalambides på sitt mest fredsæle, meditative og helt klart tilgjengelige. Len deg tilbake, lukk øynene og lykke til på ferden.

Brent Gutzeit: Drug Money (2004)
Brent Gutzeit har en fortid fra laptop-gruppen TV Pow, er en nøkkelperson i Chicagos improv/laptop-kretser, driver plateselskapet Boxmedia og har tidligere jobbet sammen med styrmann James Plotkin (Mosquito Dream, 1999). Det er også en artist han har en god del til felles med når det kommer til maritim skrekkfilmmusikk.

Drug Money er hans tredje plate (solodebuten Losing Every Day kom i 2003). Her tas vi igjen med ned på dypt vann gjennom svært langsomme og dvelende stykker fremskapt av elektronikk og samples. Bare fire totalt, men med en samlet spilletid på drøyt 70 minutter er det god tid til å havne i hypnose. Drug Money er en plate som forlanger din totale oppmerksomhet, den krever tålmodighet og skjerpede sanser, men så gir den til gjengjeld meget tilbake med sine både vakre og svært billedskapende lydkreasjoner.

Det kan virke som det skjer svært lite, og det er ingen skarp, hørbar struktur på låtene. Musikken tar form gjennom nesten urørlige bevegelser, ingen raske endringer eller brudd forstyrrer den nær totale ro og endeløse stillheten. Svakt pulserende lyder, monotone droner, dyp buldring og knakende bevegelser utgjør stammen i lydbildet. Kranky forteller: ’All of the source sounds for Drug Money were created by Gutzeit by placing electric motors on the strings of a piano’. Opptakene høres okkesom ut som de er foretatt på havbunnen, eller på månen, et sted mer eller mindre uberørt av mennesker. De lever sitt eget liv. Umenneskelig og fremmed, men både i skjønnhet og ensomhet er Drug Money en plate som viser at datamaskinene lever lenge etter de er slengt på havets bunn som skrap. Ja, det er kanskje da de virkelig begynner å leve. En totalopplevelse, ikke et øyeblikksinntrykk. Stig inn i dypvannsklokken og bli med ned i mørket.

Lichens: The Psychic Nature of Being (2005)
Lichens er soloprosjektet til Chicagos Robert Lowe, der han gjør alt selv – det vil si gitar, perkusjon, vokaldroner og diverse effektbruk. Gjennom tre langstrakte liveinnspilte stykker basert på improvisasjon, loops, lydeffekter og minimalt med etterarbeid søkes her langt helligere graler enn han gjør med sine andre, mer direkte og kontante band.

The Psychic Nature Of Being er musikk av åndelig karakter, der særlig den særegne chantingen gir inntrykk av at vi tar del i et indiansk eller tibetansk ritual rundt leirbålet, med mer peyote i sirkulasjon enn godt er. Sjamanistisk og spirituelt, underbygget av akustisk fingerplukking, gjentagende temaer som nesten bringer oss i hypnose, og lydmalende bakgrunnsbilder av endeløst ishavsøde som peker mot mer en ambient stil. Med et spor som klyver seg over anstendige 20 minutter er det klart at man må være litt spesielt mottagelig for å ta inn over seg Lichens, for øvrig herlig titulert ”You Are Excrement If You Can Turn Yourself Into Gold”. Denne er todelt, der de siste 7-10 minuttene bringer oss inn mot mer hellig grunn. Det er når Lowe løsriver seg fra de mest repeterende folk/blues-raga elementene og flyter inn i mer frie stykker han best lykkes å drive musikken fremover – og innover. De østvendte spirituelle elementene understrekes også av fotografiet i omslaget, som viser Lowe foran noe som ser ut som et buddhistisk tempel.

The Psychic Nature Of Being er en riktig så smukk sak å nyte etter mørkets frembrudd. Lichens åpner ikke alle sinnets dører med denne platen, men han viser vei mot en lindrende meditasjon og ettertenksom ro. Jeg kommer til å ta med meg denneneste gang jeg skal padle Grønland på langs og trenger musikk som kan underbygge en indre fred og avspeile naturens uberørte toner.

Tim Hecker: Harmony In Ultraviolet (2006)
Tim Hecker har i en årrekke bygget sine tåkefulle, lumrende lydverk basert på støy, dissonans, feedback, abstrakte droner og melodiske strukturer, skapt på en bærbar datamaskin. Han omdanner den kalde digitale orden fra laptopen til levende og svært billedskapende musikk med elementer av glitch, ambient, metal og shoegaze. Harmony In Ultraviolet er en langt rikere opplevelse enn det mange av hans samtidige tastaturknastere driver med.

Noe av det mest slående er hvor høyt skiva virker å være spilt inn. Om Oval og My Bloody Valentine hadde slått seg sammen, eller om Sunn O))) hadde blitt gjenskapt av Angelo Badalamenti og Brian Eno kunne resultatet blitt noe nær den metalliske ambient-formen til Hecker. Fundert på et klarere melodisk grunnlag enn jeg har hørt ham tidligere, samtidig overveldende i all sin destruktive kraft, har han skapt en plate som er marerittaktig vakker.

Den kvelende tyngden blir aldri helt dominerende, men ligger heller som et presserende fundament som sjelden slippes helt løs, men pulserer, spraker og drønner i undergrunnen. Hecker skaper tykke lydbilder som på en og samme tid veier flere tonn og samtidig er nærmest luftige i formen, som om de er skapt i en undersjøisk katedral på fullt volum og under et voldsomt trykk.

Albumet er inndelt i 15 deler, men disse sklir mest over i hverandre på en plate som høres best i sin helhet. Men Hecker signaliserer en oppdeling, og skillene markerer en prosess gjennom sømløse brudd som bidrar til variasjon fra nærmest arktisk øde til dirrende ødeleggelser. Som utgiver Southern sier om Heckers arbeider: ’He pushes the boundaries of abstract music, challenging the very definitions of genres such as electronica and ambient’.

Må bare dele et tips til en ekstrem lytteropplevelse jeg hadde med denne, høyt i øretelefoner, gjennom den polske landsbygda en tung høstdag, på vei mot Auschwitz. Coverbildet på Harmony In Ultraviolet minner sågar om billedveggene i en av de gjenværende skrekkblokkene. Hver gang jeg hører denne plata, og det skjer ikke rent sjelden, ser jeg for meg det umenneskelige i mennesket, og det er kanskje mulig å finne en slags forståelse for innholdet når jeg i etterkant leser at Hecker er opptatt av ’thresholds of listening pleasure/pain’.

Tim Hecker: An Imaginary Country (2009)
Omslaget til An Imaginary Country er av den canadiske maleren David Milne (hans “Vimy Ridge”), en anerkjent modernist og eksperimentalist som beveget seg mot det abstrakte. Platetittelen er hentet fra en musikalsk kjempe og nytenker: Claude Debussy, og hans sitat ’The imaginary country… one that cannot be found on a map’. Det spilte på hans syn på en musikalsk tilstand han fant heller trist i sin tid, og som pekte mot hans egen vilje til å finne alternative tenkemåter i forhold til å komposisjon. Visstnok et utopisk arbeid som pekte på et ikke-eksisterende sted. Et ’imaginary country’. Hecker knytter seg altså opp til en sentral og mangfoldig avantgardistisk tradisjon, og selv om hans musikk ikke er omveltende på noe vis i dag, så signaliserer vel dette noe av hans visjonære holdning.

An Imaginary Country er oppfølgeren til sterke Harmony In Ultraviolet, og mer som en videreføring å regne av dennes mer svevende sider. Vi loves en mer pulsbasert plate, og en bredere palett bestående av strykere, synther, piano og gitarer som bearbeides og vaskes bort er også mer fremtredende her. Vi presenteres for et mykere uttrykk, der Hecker fører oss høyere opp i skylagene og på sett vis tilpasser seg labelfrender som Pan American og Stars Of The Lid. Hecker har likefullt opprettholdt en viss tyngde i sin musikk, og en underliggende kraft av droner og hvit støy som forhindrer den fra å bli helt sfærisk. Han trekker inn både shoegaze, noise og new age på samme tid, og jeg blir ikke helt enig med meg selv om dette er den mest spennende retningen å bevege seg for en artist som har krysset bredere grenser tidligere.

Tim Hecker mestrer uansett kunsten å skape atmosfærisk og lite påtrengende støymusikk, og An Imaginary Country gir en nydelig lytteropplevelse med sin nærmest beroligende form for mørke dykk etter Utopia.

Labradford: Mi Media Naranja (1997)
Labradford gjorde det ikke umiddelbart lett for seg selv da de i 1997 lanserte sitt flotteste verk. Mi Media Naranja er kledd i et dunkelt omslag, uten forklarende tekst, låtene bærer knapt titler. For de av oss som gikk mang en vinter i møte med deres foregående album, ikke minst A Stable Reference (1995) var Virgina-bandet allerede en velkjent kompanjong – så det gjorde ikke så mye. Alle deres skiver er verdt å sjekke ut, Mi Media Naranja er et naturlig førstevalg. Ikke bare som deres mest tilgjengelige, men også fordi de her utvidet sine lydskulpturer til et eget sound, omformet sine abstrakte strøk om til noe allment og konkret – og usigelig vakkert.

Knitrende elektroniske nyanser, minimalistisk dub, sober orkestrering, hviskende stemmer, dvelende gitartwang – dette er Brian Enos Apollo-ferd filtrert gjennom tysk modernisme (Pole, Oval), svevende over den amerikanske vesten sett gjennom David Lynch’ linse. Mi Media Naranja er et sfærisk album, fullt av åpne rom, som likevel alltid avslører nye dybder; minimalistisk, magisk og alltid ytterst smakfullt. Dette er musikk i vektløs tilstand. Skapt for evigheten.
Bjørn Hammershaug

Sterkstrøm & Svakstrøm: 10 Lydmontører

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

10 enslige menn som alle driver med musikk av den mer elektroniske typen, de fleste alvorlig bøyd over en datamaskin, eller i det minste noen strømførende duppedingser. Herunder artister som mikser det elektroniske med mer organisk lyd, samt noen som har andre førsteinstrument enn et hovedkort. Men alle er de eksperimentelle lydelektrikere som bearbeider fram godlyd på ulikt vis. Omtalene er i hovedsak skrevet i tiden rundt release.

Dan Deacon
Dan Deacon tilhører det livate off-Brooklyn miljøet i Baltimore, som i skyggen av storbyen litt lengre nord har blomstret i fred og ro til å bli blant de mest spennende veksthusene innen ny, amerikansk undergrunnsmusikk. Deacon tilhører Wham City Arts Collective, der Animal Collective, Spank Rock, The Death Set og Wilderness kan nevnes – alle artister som dyrker det primale, rituelle og ekstatiske innenfor sine uttrykksformer.

Bromst (Carpark, 2009)
Multimore
Bromst er en hyllest til den kreative skapergleden som bør ligge til grunn for alle som utøver musikk. Det er flere grunner til at denne er så vellykket. Dan Deacon har bevart en barnlig utforskertrang, uten sperrer og stengsler. Å følge ham gjennom en hel plate er som å oppdage verden på ny. Deacon er også en skolert musiker, utdannet i faget. Fyren kan faktisk det han driver med, ulikt de fleste andre av hans kumpaner. Det tredje poenget er hans brede bakgrunn, som inkluderer både instrumenter og genre, alt fra grindcore til folk, og det tette, levende miljøet i Baltimore som så vidt er nevnt over. Det bidrar nok til en viss grunnforståelse om åpenhet. Disse tre momentene ligger til grunn og reder vei, det er bare for Deacon å høste det han har sådd.

De akustiske og organiske elementene er mer fremtredende enn tidligere, og Bromst pløyer seg lett mellom genremarkens åkerrader. Her er i tillegg til elektroniske duppedingser plenty av blåsere, masse tangenter og ikke minst stemmer av alle slag. Å gå inn i hver enkelt låt vil være altfor omfattende, men jeg vil trekke frem et par eksempler på hva som venter lytteren. Åpningssporet ”Build Voice” forklarer bare i tittelen hva den handler om – en fanfare som bygger seg opp fra en feiende seiersmarsj til en overstrømmende popperle av hujende vokal (’Hello my ghost, I’m here, I’m home’), ragtime-piano, blåsere og hva-vet-jeg som kunne vart i 20 minutter for min del. Jeg må presse meg selv til å ikke skippe tilbake hver eneste gang den bråslutter.

”Of The Mountains” er basert på noe som minner om afrikansk sang og polyrytmikk, dandert med klokkespill og trommesoloer til å bli real stammedans. Korte ”Wet Wings” kan også trekkes frem for å understreke noe av bredden her. Den er bygget opp rundt samples fra ”The Day Is Past & Gone”, sunget av Jean Ritchie. Dette er en tradisjonell folksang fra Appalachene, der Deacon looper, bearbeider og strekker tekstlinjen ’The day is past and gone, the evenin’ shades appear’. Fra ren a capella til en sammenvevd masse, ordløs og mektig blir den som et ekko fra svunne tider som strømmer usynlig gjennom den øvrige platens ånd.

Mellom disse tre sporene, som ikke er de beste en engang, vil du finne et kaleidoskop av en plate som stadig skifter form og farge. Deacon ender som regel langt fra det som var utgangspunktet og hans låter er ikke spesielt lineære i formen. De er mer innholdsmettet og komplekse, men kommer likevel ut som de mest naturlige popsymfonier fra en annen verden. Det er flere partier her som er både enerverende og intetsigende, men de forandrer seg hele tiden. Bromst står ikke stille, stadig avdekkes noe nytt og gledelig. Noen kan riktignok sikkert få fnatt av Snipp & Snapp-vokalen som har en tendens til å være i nærheten. Enn så lenge synes jeg det er riktig så søtt. Jeg vet ikke hvor lenge det varer.

Dan Deacon har tidligere gjort seg aller mest bemerket for sine intense liveshow, med Bromst tar han steget opp som en fullkommen plateartist. En av årets mest forfriskende utgivelser, som vil appellere i like stor grad til venner av utskudd som Animal Collective til folkeeie som Fleet Foxes. Dette er Dan Deacons endelig fusjon av sine eksamensoppgaver i elektro-akustisk og computerbasert musikk, og han står til en ren A.

Les mer om Dan Deacon på Pitchfork

Fennesz
Mange ble nok for alvor kjent med Christian Fennesz gjennom eminente Endless Summer (2001), en Pet Sounds for glitch-generasjonen med en tittel som helt presist beskrev musikken. Med Venice tre år etterpå forflyttet han seg fra tilstand til sted, kan man kanskje si, på det som var en vel så tilgjengelig plate. Det har igjen tatt sin tid med oppfølgeren, fire år senere ser det ut til at Fennesz fremdeles er på vandring. Stoppestedet denne gang er Svartehavet.

Black Sea (Touch, 2008)
Vannmannen
Det er sikkert mulig å utlede noen smarte tanker rundt dette navnet. Svartehavet forbindes ofte med sol og ferie, men det er nok også mulig å knytte, i hvert fall regionen, til tungindustri, grå sletter, tåkefulle jernbanespor og fremmede språk. Noe slikt. I hvert fall er det mer i denne retningen omslaget tar oss, og det er også mot dette landskapet musikken søker. Fennesz musikk strømmer denne gangen fra Dnepr og Don mot Svartehavets bredder på bølgende gitarer, statisk elektrisitet, grumsete vann.

Black Sea er en mørk, tung – men ikke minst en vakker plate. Ambient og støy, gitarer og elektronikk er skrudd sammen til et organisk pustende vesen. Fennesz snur ryggen til den gjengse laptop-artist – altså vendt mot publikum – og det er nettopp i det analoge fundamentet og det menneskelige oppe i det hele som skiller ham i en genre som ofte blir kald og distansert i forholdet mellom utøver og publikum. For det er ikke til å underslå at det finnes cirka en million ’lydskulptører’ der ute, svært mange innenfor det segment som Fennesz befinner seg i. Han er blant de store, markerte seg tidlig og har en naturlig autoritet i miljøet. Om Black Sea er så vanvittig mye ’bedre’ enn andre er spørsmål jeg ikke nødvendigvis sitter med svaret på. Det viktigste er at dette er en formidabel lytteropplevelse. Fennesz jobber sakte, men resultatet tåler da også alltid tidens tann bedre enn hos de fleste han kan sammenlignes med.

Elementene består ikke uventet av lag på lag med mektige el-gitarer, melankolske akustiske gitarer, noe som minner om feltopptak og selvsagt et kraftverk av datamaskiner/elektronikk. Hva som er hva er ikke enkelt å si, for en gitar er ikke alltid en gitar i Fennesz hender, men han søker i hvert fall mer mot tekstur enn puls, mer mot drømmebilder enn konkreter. Mye av hans modus operandi samles på første spor; det ti minutter lange tittelkuttet som tar oss fra maritime omgivelser, gjennom en urovekkende storm til vi skylles på land i et goldt, fremmed landskap. Vi er fremme, her skal vi tilbringe de neste 45 minuttene inntil vi duver tilbake på en dyne av støy til lyden av en ”Saffron Revolution”.

Fennesz har funnet et godt hjem hos stilsikre etiketten Touch, sammen med likesinnede som Oren Ambarchi, Phill Niblock og Rafael Toral, men han har også med seg Mego-relaterte Anthony Pateras på behandlet piano på ett kutt (”The Colour Of Three”) og New Zealandske Rosy Parlane på et annet (”Glide”). Dette er bidrag som ikke utmerker seg umiddelbart på annet vis enn det man leser på omslaget, for Black Sea er helt og holdent Fennesz’ prosjekt.

Et sikkert stykke lyd å ta med seg neste gang du skal til Odessa.

Les intervju om Black Sea hos Tiny Mix Tapes

Tim Hecker
Tim Hecker fra Vancouver har de senere årene gitt ut noen av de fremste platene innen den nærmest paradoksale stilarten ambient støy, i den teksturbaserte skolen til for eksempel Brian Eno og Fennesz.

Mirages (Alien8, 2004)
Dark was the night, static was the ground
Tim Hecker holder nå til i Montreal, og herfra har han gitt ut flere plater både under sitt eget navn og som mer tekno-baserte Jetone. Mirages er oppfølgeren til Radio Amor (Mille Plateux, 2003). Han har denne gangen med seg gjester fra hjembyens Constellation-etikett; Le Fly Pan Am (som han tidligere har jobbet med), David Migone (Set Fire To Flames, Godspeed) og David Bryant (Set Fire To Flames). Bryant legger på gitarer her, sammen med australske Oren Ambarchi. Førstnevnte står for murrende feedback på det lange, oppbyggende avslutningssporet ”Incurably Optimistic!”, som styrer tilbake mot det metalliske innledende temaet. Ambarchi har et mer melodiøst innspill på rytmiske, Pole-aktige ”Kaito”. Gitaren er i det hele tatt et gjennomgående element denne gangen. Hecker selv trakterer stort sett gitar (og piano) som bearbeides til det høres ut som det du vil det skal være: Lange dronestykker, badende støytåke, ubekvem industrilarm og kontemplerende nattambiens.

’An ambient-death-metal classic in waiting’ sier Alien8 i sin beskrivelse av Mirages. Det er en setning som beskriver innholdet godt, for skiva innledes av røskende gitarlarm og statiske forstyrrelser, visstnok basert på sønderrevne samples av en Blur-låt, titulert ”Acéphale” (for øvrig et begrep hentet fra den franske avantgardisten Georges Batailles hemmelige samfunn på 30-tallet). Det bør sette deg i en stemning som gjør deg beredt for den nattlige reisen denne platen gir seg ut på. Gitarene forsvinner snart til fordel for mer pulsløs, ambient glitch, men er likevel tilstede i en eller annen form gjennom hele platen. Death metal-linken som nevnes over skal ikke overdrives, for Mirages er i det store og hele en lang, nær sammenhengende flyt av formløse stemninger som bølger fram og tilbake. Omslaget er i så måte betegnende for bruksområdet, da dette er musikk som kler den stille og ensomme natten best.

Det er i nerven mellom varm knitring og tykke lag av melankolsk støy, melodi og dissonans, at Hecker lykkes i å lage nok et album som holder lytteren våken natten lang.

Tim Hecker: Harmony In Ultraviolet (Kranky, 2006)
Disharmonisk harmoni
Tim Hecker har i en årrekke bygget sine tåkefulle, lumrende lydverk basert på støy, dissonans, feedback, abstrakte droner og melodiske strukturer, skapt på en bærbar datamaskin. Han omdanner den kalde digitale orden fra laptopen til levende og svært billedskapende musikk med elementer av glitch, ambient, metal og shoegaze. Harmony In Ultraviolet er en langt rikere opplevelse enn det mange av hans samtidige tastaturknastere driver med.

Noe av det mest slående er hvor høyt skiva virker å være spilt inn. Om Oval og My Bloody Valentine hadde slått seg sammen, eller om Sunn O))) hadde blitt gjenskapt av Angelo Badalamenti og Brian Eno kunne resultatet blitt noe nær den metalliske ambient-formen til Hecker. Fundert på et klarere melodisk grunnlag enn jeg har hørt ham tidligere, samtidig overveldende i all sin destruktive kraft, har han skapt en plate som er marerittaktig vakker.

Den kvelende tyngden blir aldri helt dominerende, men ligger heller som et presserende fundament som sjelden slippes helt løs, men pulserer, spraker og drønner i undergrunnen. Hecker skaper tykke lydbilder som på en og samme tid veier flere tonn og samtidig er nærmest luftige i formen, som om de er skapt i en undersjøisk katedral på fullt volum og under et voldsomt trykk.

Albumet er inndelt i 15 deler, men disse sklir mest over i hverandre på en plate som høres best i sin helhet. Men Hecker signaliserer en oppdeling, og skillene markerer en prosess gjennom sømløse brudd som bidrar til variasjon fra nærmest arktisk øde til dirrende ødeleggelser. Som utgiver Southern sier om Heckers arbeider: ’He pushes the boundaries of abstract music, challenging the very definitions of genres such as electronica and ambient’.

Må bare dele et tips til en ekstrem lytteropplevelse jeg hadde med denne, høyt i øretelefoner, gjennom den polske landsbygda en tung høstdag, på vei mot Auschwitz. Coverbildet på Harmony In Ultraviolet minner sågar om billedveggene i en av de gjenværende skrekkblokkene. Hver gang jeg hører denne plata, og det skjer ikke rent sjelden, ser jeg for meg det umenneskelige i mennesket, og det er kanskje mulig å finne en slags forståelse for innholdet når jeg i etterkant leser at Hecker er opptatt av ’thresholds of listening pleasure/pain’.

An Imaginary Country (Kranky, 2009)
Utopia
Omslaget til An Imaginary Country er av den canadiske maleren David Milne (hans “Vimy Ridge”), en anerkjent modernist og eksperimentalist som beveget seg mot det abstrakte. Platetittelen er hentet fra en musikalsk kjempe og nytenker: Claude Debussy, og hans sitat ’The imaginary country… one that cannot be found on a map’. Det spilte på hans syn på en musikalsk tilstand han fant heller trist i sin tid, og som pekte mot hans egen vilje til å finne alternative tenkemåter i forhold til å komposisjon. Visstnok et utopisk arbeid som pekte på et ikke-eksisterende sted. Et ’imaginary country’. Hecker knytter seg altså opp til en sentral og mangfoldig avantgardistisk tradisjon, og selv om hans musikk ikke er omveltende på noe vis i dag, så signaliserer vel dette noe av hans visjonære holdning.

An Imaginary Country er oppfølgeren til sterke Harmony In Ultraviolet, og mer som en videreføring å regne av dennes mer svevende sider. Vi loves en mer pulsbasert plate, og en bredere palett bestående av strykere, synther, piano og gitarer som bearbeides og vaskes bort er også mer fremtredende her. Vi presenteres for et mykere uttrykk, der Hecker fører oss høyere opp i skylagene og på sett vis tilpasser seg labelfrender som Pan American og Stars Of The Lid. Hecker har likefullt opprettholdt en viss tyngde i sin musikk, og en underliggende kraft av droner og hvit støy som forhindrer den fra å bli helt sfærisk. Han trekker inn både shoegaze, noise og new age på samme tid, og jeg blir ikke helt enig med meg selv om dette er den mest spennende retningen å bevege seg for en artist som har krysset bredere grenser tidligere.

Tim Hecker mestrer uansett kunsten å skape atmosfærisk og lite påtrengende støymusikk, og An Imaginary Country gir en nydelig lytteropplevelse med sin nærmest beroligende form for mørke dykk etter Utopia.

Les intervju med Tim Hecker hos The Quietus

Oren Ambarchi
Australske Oren Ambarchi er en av tiårets mest sentrale gitarkunstnere, vel så spennende som Fennesz for å dra en ikke helt irrelevant parallell. Ambarchi har utforsket gitarens muligheter siden slutten av 90-tallet, og skapt en karriere som har strukket seg fra minimalistisk improvisasjon til mer orkestrert og teksturbasert eksperimentering de senere årene. Blant hans fremste utgivelser: Grapes From The Estate (2004) og In The Pendulum’s Embrace (2007).

Intermission 2000-2008 (Touch, 2009)
Pausesignal
Intermission 2000-2008 er en oppsummering av Ambarchis arbeid i dette tiåret, konkretisert ned i fem spor hentet fra ulikt hold. ”Intimidator” er fra en LP-versjon av In The Pendulum’s Embrace, ”Moving Violation” fra en Touch-samler, ”A Final Kiss On Poisoned Cheeks” fra en begrenset tolvtommer, ”The Strouhal Number” fra en australsk samler, mens ”Iron Waves” er tidligere uutgitt.

De 13 minuttene som utgjør åpningen ”Intimidator” (med Anthony Pateras på behandlet piano) er ikke direkte spennende, hørt med umiddelbare ører. Lang, sammenhengende feedback, med noe metallisk klangbrudd utgjør denne, der balansen mellom de tunge, nærmeste doom-ladde uttrykket og det abstrakte, ambiente forenes. Dette går som en rød tråd gjennom hele platen. Det er også de langtrukne droner som utgjør ”Iron Waves”, som er mer formbasert (ikke akkurat melodisk, men dog) og ”Moving Violation”. Det flotteste øyeblikket er ”The Strouhal Number”, som stammer helt tilbake til 2000. Her fanger Oren Ambarchi noe av den skjøre magien han også klarer å få ut av gitaren sin og slipper den ut i nærmest drømmeaktige sekvenser. 20 minutter lange ”A Final Kiss On Poisoned Cheeks” starter med forsiktig knitter, som gradvis stiger i intensitet og viser hans forhold til mer støyende toner enn det som tidligere er avslørt her. Etter 14 minutter tones feedbacken ned, kaoset opphører og vi synker inn i avslutningen på en drøy tone som munner ut i varsomme klokkespill og cymbaler.

Intermission er ikke platen jeg ville startet med for å bli kjent med Oren Ambarchi. De allerede innvidde vil nok sikkert ha samlet til seg de fleste av disse sporene allerede, men det er selvsagt greit å ha dem samlet og med oppusset lyd på en CD. Dette er likevel ikke en utgivelse som faller mellom noen stoler. Ambarchis musikk gjør aldri det.

Les intervju med Oren Ambarchi hos The Quietus

Christophe Bailleau
Franske Christophe Bailleau, nå bosatt i Belgia, er en multikunstner med stort register. Han er nok for mange mest kjent som medlem i Arden, sammen med blant andre Mitchell Akiyama, aMute og Sebasten Roux. Hans palett er den minimalistiske og teksturbaserte, men penslene han benytter er ikke bare laptopen, men også organiske instrumenter.

Bailleaus musikk er både innbydende og varm, med elementer av det kjente, melodiske og det mer abstrakte og drømmende.

On Soft Mountains We Work Magic (Fenêtre, 2008)
(m/ Neal Williams)
Myke, magiske fjelltopper
De gode mennesker i Fenêtre har igjen gitt oss en flott stykke musikk. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Christophe Bailleau og Neal Williams, og dere som allerede kjenner til de to forstår dermed at det er snakk om et musikalsk møte mellom Europa og USA, mellom varm elektronika og mild folk. Resultatet har blitt en meget vakker plate av den typen man kan synke dypt ned i.

Christophe Bailleau har her med seg amerikaneren Neal Williams, et for meg ubeskrevet blad. Han er en singer/songwriter med tilhold i Atlanta, som også jobber under navnet Possible Selves. Williams trakterer i hvert fall en haug med akustiske instrumenter, samt at han synger med en ganske intim stemme av den mer uskolerte typen. Litt rusten og atonal, men det kler på en måte det litt vindskeive og utforskende uttrykket som ligger over hele denne platen. De to jager ikke opp på første og beste topp på jakt etter det umiddelbare og lettfattelige, men forsøker å skape intim magi på myke fjellknauser.

Det er ikke vanskelig å adskille de to herrenes bidrag fra hverandre her. De mest spennende øyeblikkene er når de møtes, at uttrykkene smelter sammen i hverandre. Samspillet kommer nok Neal Williams mest til gode, og det er hans låter som står igjen som de mest distinkte her. Hør finfine ”Moistened Plans”, i utgangspunktet en nedpå akustisk pludresang, som gis ytterligere dybde med sitt utbygde lydbilde. De to alternerer ganske jevnt med å spille hovedrollen utover på platen, og de lykkes å skape variasjon uten at kontinuiteten blir brutt.

Air Resort (Soundscaping, 2008)
På vingene
Da kan vi ønske velkommen til et nytt norsk plateselskap. Intet er hyggeligere enn det. Soundscaping har tidligere eksistert som nettsted, men tar nå skrittet videre. Første utgivelse lover veldig godt, ikke minst med tanke på den smekre utformingen og innpakningen de har gitt platen. Air Resort er et stykke musikk som fortjener en delikat bekledning.

Christophe Bailleau driver med drømmende, teksturbasere lyder, fremskapt av gitar, laptop og feltopptak, litt slik som blir billedgjort på omslaget: Dette er musikk som tilhører høyere luftlag i alle sin svevende ynde, men jordnær nok til at vi ser landskapet under. Plukkende gitarer, synth som bølger inn og ut, surklende og klukkende lyder, ringende bjeller, gnissende ringing – alt bundet sammen med en tålmodig sikkerhet og luftig sinn. For å virkelig gjenta meg selv, så kan beskrivelsen fra forrige utgivelse fremdeles brukes om musikken, som ’innbydende og varm, med elementer av det kjente, melodiske og det mer abstrakte og drømmende.’

Det er mange veldig fine øyeblikk her, ikke minst i krysningen mellom nettopp det akustiske (gitar) og det elektroniske (laptop). Det gjelder både ”Meli-Melo” og ”Small Village On A Hill”, som fra en nærmest frenetisk oppbygning fader ned med Mark Templetons fine gitarspill. Det bør også nevnes at Sébastien Roux bidrar med lyder på ”Je Te Laisse Des Messages Sur Ton Decodeur”, en timinutter der de to graver litt dypere ned i materien. Det taler også til Bailleaus fordel at han ikke nødvendigvis tar den enkleste vei, hans lydreiser fordrer en aktiv og imøtekommende lytter. Christoph Bailleau fremstår som personlig i sitt arbeid, men driver i en genre med små nyanser, og det er ikke lett å fremheve noe som skiller ham så veldig fra lignende lydkunstnere.

Men Air Resort pakkes uansett med til neste lange flyreise.

Greg Davis
Greg Davis har en broket bakgrunn som musiker, med erfaring fra både hip hop, impro og jazz i band som JAA og Parallel. Han har studert gitar i Chicago (klassisk og jazz), har en mastergrad i komposisjon og startet i 1997 sin egen label Autumn. Debutplaten Arbor ble utgitt i 2002, og var en utmerket presentasjon i området mellom ambient electronica og folk.

Curling Pond Woods (Carpark, 2004)
Fugleknitter
På baksiden av omslaget sitter en ettertenksom Greg Davis mellom trærne med tankebobler svevende rundt seg. Han lytter til fuglene synge naturens egen sang, og funderer kanskje på hvordan han kan putte dem inn i sin lille laptop. Med to coverversjoner denne gangen, Beach Boys’ ”At My Window” (fra Sunflower) og The Incredible String Bands ”Air”, og åtte originaler tar han med Curling Pond Woods et naturlig skritt videre i denne utforskingen, med vokal og mer utfordrende låtstrukturer enn sist.

Kombinasjonen av gitar og elektronika kan ikke kalles nyskapende lenger, men Greg Davis lykkes likefullt i å prestere materiale som holder vann på sitt andre soloalbum. Det er i første rekke den behagelige, naturvennlige stemningen platen dreier rundt som gjør meg mildstemt, og tankene drar seg mot lyse sommerkvelder, skogsturer med leirbål og mac’en i en armlengdes avstand.

Den 20 sekunder korte a capellaen ”Red Barn Road” introduserer fløyelsmyke ”Brocade (Revowen)”, der det er den akustiske gitaren som vever mønstre alene, inntil en rytme gir den form. De forsiktige antydningene til støy kommer mer fram på ”Improved Dreaming”, her med et klokkespillende Davis som høres ut til å befinne seg inne i en tropisk skog omgitt av kvitrende fugler. Etter omtrent fire minutter rundes den improviserte drømmesekvensen av med et noe som høres ut som en klarinett i samspill med et trekkspill. ”Improved Dreaming” er et vakkert, drømmende spor. Seks minutter lange ”Shoes & Socks” deler noe av den samme kombinasjonen av elektronika og folk (noen vil kalle det ‘laptop folk’), innledet av forsiktig plukkende akustisk gitar, orgel og en travende rytme som gir den en viss folk-feel, før det langsomt reverseres av noe varm, knitrende spraking. ”Slightly Asleep” vender tilbake til skogen. Overgangen til lengre spor er også like, da (de etterhvert irriterende) fuglene ufortrødent følger med. Her betrakter de noe så sjeldent som Greg Davis foran mikrofonen. Vokalprestasjonen på ”At My Window” er ikke så mye kvitre muntert for, hans sur-skjøre, litt naive stemme passer for så vidt til musikken (litt Grubbs, litt O’Rourke), og falsetten kan faktisk minne om opphavsmann Brian Wilson. Men ”At My Window” er det første sporet hvor Davis ikke helt finner den fine balansen mellom akustisk folk og ambient naturell han har brukt første halvdel på å imponere oss med.

De to etterfølgende kuttene er korte abstrakte snutter. ”Centremost” med saksofon og klarinett i fritt spill, ”An Alternative View Of A Thicket” med platens mest voldsomme og direkte støyattack. Det er nesten så vi puster lettet ut når Davis igjen returnerer tilbake til tjernet i skogen. På tittelkuttet lurer John Peacock seg inn med pedal steel, Nick Broste drar frem trombonen og alle klapper takten på det som vokser til en stolt pophymne som bare blir så altfor kort. Avslutningsvis tolkes The Incredible String Bands ”Air” og som sagt, jeg kan styre meg for Greg Davis’ stemme. En del ubenyttet potensiale til tross, med den kollektive følelsen av samhold og guddommelighet som avrunding så blir det likevel tilgitt.

Til tross for noe repeterende bruk av koplingen mellom gitar/elektronika, en svak vokal og litt for mye fuglesang; Greg Davis vil virke gjenkjennende positivt på alle som har et forhold til artister som Jim O’Rourke, David Grubbs og Fennesz. For dere som ikke har det, venter en hyggelig overraskelse med Curling Pond Woods.

Paquet Surprise (Carpark, 2005)
m/ Sebastien Roux
Pandoras boks
Omslag og tittel på denne plate er illustrerende nok; ut fra den grå pakken strømmer det ut en verden av lyder, farger og lukter i alle former og fasonger. Innholdet er fra naturens verden, blant planter, blomster og sopp, røyskatt, oter, ugle, bjørn og bever har amerikanske Greg Davis og franske Sebastien Roux gjemt seg for å formulere en plate like omfangsrik som naturen selv. Jeg teller over 25 instrumenter de to trakterer i tillegg til laptopene sine; lekeinstrumenter og mijwiz, gitar, fiolin, ulike slagverk og naturlig lyd.

Sebastien Roux (han er tilknyttet den statlige franske organisasjonen IRCAM: Institut de Recherche et Coordination Acoustique/Musique) kjenner jeg ikke så godt til, men Greg Davis har i hvert fall markert seg de senere årene som en særs produktiv artist. Den skolerte Davis (jazzgitar, komposisjon) har med både sine soloplater og ulike samarbeidsprosjekter stått frem som en de mer interessante folktronica-artistene, med sin blend av electronica, feltopptak og akustiske instrumenter/folk. Paquet Surprise vil ikke være dramatisk overraskende for dere som kjenner Davis fra tidligere, noe mindre melodisk strukturert enn …Woods men med de samme grunnprinsippene. Men den skjuler et annet type samarbeid for Greg Davis enn han tidligere har vært med på.

’And now we are alone together’ synger Roux på et tidspunkt (”Good Decision”), og det kan passe til det faktum at de to musikalske herrer skapte dette på hver sin side av den store dammen. De fant hverandre med en felles interesse for digitale prosesser, folk/psykedelia, feltopptak/musiqe concrete og etniske droner. Avstanden forhindret dem ikke fra å sende lydfiler frem og tilbake til hverandre. Roux komponerte noe han sendte til Davis, som la til noe ekstra og sendte tilbake til Paris – og vice versa. Etter det jeg har forstått har franskmannen hatt mest å si for det digitale arbeidet og vokal/tekster, mens Davis i første rekke har konsentrert seg om de mange ulike instrumentene. Et viktig aspekt over denne prosessen var å stadig overraske hverandre og holde hverandre i spenning.

Dette kunne nok gjerne endt som en klinisk kald og teknisk overlegen plate, med en akademisk tilnærmet overlegenhet over det hele. Men de to har klart å beholde både en organisk varme og en leken, avantpop-innstilling som forhindrer dette. Hør særlig på platens senter, 13 minutter lange ”Tidal Pool” med sin sømløse overgang fra minimalistisk ambient-knitter til akustisk pop-eleganse som munner ut i at datamaskinene forsvinner bort i skvulpende bølger.

Noe retningsløs klink-klank er det her også, men først og fremst så bobler, bruser, synger og spraker Paquet Surprise på bedagelig og avslappet vis, der alle skarpe kanter er avrundet og der harmonien mellom menneske, maskin og natur er gjenopprettet. Den lever og puster, og minner mest om at bak alle skjermer og knotter sitter det ekte mennesker som styrer det hele.

Greg Davis har til gode å toppe sin karriere med et fullendt mesterverk, men med det tempoet og den jevne kvaliteten han viser med sine plater, er det kanskje bare et spørsmål om tid? Paquet Surprise er nok en solid og behagelig utgivelse med hans signatur.

Kevin Drumm
Drumm flyttet til Chicago for en god jobb for byens handelsnæring, men vennskap med personligheter i byens avantgardescene, som Jim O’Rourke, Ken Vandermark og Fred Lonberg-Holm hjalp ham til å bruke mer tid til å vri på gitaren sin. Takk for det.

Comedy (Moikai, 1999)
Sanseangrep
Tenk deg at du blir overkjørt av en bulldozer. Ikke en gang, men hundre. Slik åpner nemlig Comedy. ”Organ” er bygd opp av en svært lang og tilsynelatende monoton enkelttone, jevnt avbrutt av dype støyfrekvenser. Utført med militær presisjon setter han sannelig lytteren i en situasjon det ikke er mulig å vri seg ut av. Etter et kvarters tid er det likevel vanskelig å ikke bli sugd inn i denne komposisjonen (særlig hvis du spiller høyt), og etter flere avspillinger så merker man den langsomme, men viktige variasjonen som faktisk befinner seg her. Slik blant andre Deathprod og Arvo Pärt tidligere har vist, går det an å utfordre lytteren ved hjelp av å fokusere på små endringer over tid. Du vil savne ”Organ” når den stille buldrer vekk fra høyttalerne.

På det andre sporet, naturlig nok kalt ”Second”, driver han igjen med toneterror. Denne gangen ved hjelp av en svært høy og gjennomtrengende frekvenslyd med en minimalistisk trommelyd i bakgrunnen. Den sklir raskt over i ”To The Ending!”, som også er svingninger av en tone og høres først ut som en bilalarm hvor batteriene er i ferd med å bli svake, før de endelig flater ut i en ubehagelig høy tone, omtrent som man har tusen bier inne i øret.

Disse ulydene, som jeg velger å kalle det, kan faktisk være ganske plagsomme. Heldigvis er ”Just Like Parvenue” en lang ambient reise inn i sirissenes bakgårdshelvete, og jammen fosser en reprise av ”Organ” inn til slutt, og avrunder platen så nydelig brutalt at den faktisk frister til å settes på igjen. Dermed blir den tilsammen en halvtime lang.

Kevin Drumm setter definitivt alle sanser i helspenn med denne utgivelsen, som var klar allerede i 1999. Så vidt jeg vet er alle lydcollager eksperimentert frem ved hjelp av gitar, og hjelpemidler som bue og magneter.

Les intervju med Kevin Drumm i Pitchfork

Francisco Lopez
Det er i grenselandet mellom støy og stillhet at Francisco Lopez befinner seg. Han har holdt på siden 80-tallet, har sluppet snart 200 utgivelser, samarbeidet med en lang rekke artister – blant andre Jazzkammer – og regnes som av vår tids ledende innen elektroakustiske lydinstallasjoner og musique concrete.

Lopez bearbeider gjerne lyder som allerede eksisterer rundt oss. Et av hans prosjekter er å utvide lytterens horisonter, og derfor spiller han oftest i helt mørklagte rom, og/eller han gir publikum bind til å dekke for øynene. Ingenting skal distrahere eller fjerne fokus fra musikken eller lydskulpturene. På hans hjemmeside utdypes denne estetikken noe grundigere. Her heter det blant annet:

A complex territory of anti fast-listening where perceptual awareness and the power of naked music are strikingly rediscovered; a world where things are uneasy, unclear, unsolved and where one is forced to inmerse and search. He calls it belle confusion.

Lytteren må selv ta en aktiv part for å finne veien til denne ’belle confusion’. Hvis alle sanser rettes mot det auditive, fritt for andre assosiasjoner, så kan lytteren kanskje oppleve disse lydene fra et annet perspektiv enn det som er vanlig når man lytter til musikk.

Live In Montreal (Alien8, 2005)
Blindebukken
Du skjønner at dette ikke er en plate med solfylte traller i det du kaster et blikk på det helsvarte omslaget – til og med selve etuiet er sotet. Mistanken bør bli forsterket av at det følger med et sort bind til å ha for øynene når du skal lytte til musikken. Alt blir forklart når du setter på Live In Montreal.

Så, som den pliktoppfyllende lytter og skribent jeg er, ventet jeg til klokken var 03.00 en mørk og regntung oktobernatt, slukket alle lys, knyttet på meg filla og satte meg godt til rette for å innta Francisco Lopez og hans musikk gjennom gode øretelefoner. Det er i sannhet en merkverdig opplevelse, men den kan være riktig så givende gitt at man er imøtekommende til saktegående og truende mørk ambient/støy.

Denne konkrete utgivelsen er ikke et unntak fra hans tidligere arbeider, etter det jeg kan forstå. Live In Montreal er ganske riktig innspilt live i Montreal, nærmere bestemt på Sala Rossa den 20/7-2002. Opptaket består av kun ett spor. Det bygger seg svært langsomt opp, de første fire minuttene høres nesten ingenting, bare et fjernt sus som kommer sakte mot oss fra… havdypet kanskje… og som ligger der konstant. Etter tre minutter har den tilbaketrukne lyden kommet oss så nær at vi kan skimte noe av det som skjer; tunge drønn som dirrer – som om det skjer noe langt der borte som vi helst ikke vil skal komme nærmere. Først etter 7:29 brytes det opp av et skrall fra en cymbal, som for å vekke lytteren. Tilbake henger bare en gnissende overtone, susingen øker i intensitet og kraften i stykket vokser raskere. Flere andre urolige lyder blander seg også inn i partiet mellom cirka 10-16 minutter. Det er urovekkende bilder som skapes av den konstant murrende støyen, de tunge drønnene og en slags sildrende lyd som dusjer oss. Det hele blir nesten utholdelig intenst og tett, inntil 15:57 da alt brått klippes helt mørkt. Kutt!

Akt 2, om det er mulig å si noe slikt, gjenintroduserer elementer fra åpningen, om enn i noe kvikkere tempo. Pulsen slår litt raskere, det er mer uro i lydbildet og det skapes klanger av mer industriell art der den uhyggelige stemningen som kunne fornemmes i akt 1 virkelig slår ut i full blomst. Et knirkende skrog som minner om slagverk (22-25 minutter), et fjernt messende vokalkor(?), og antydning av noe som ligner på gitarer (eller strykere) er noe av det som kanskje kan høres her. Den skjebnefylte stemningen tiltar mot slutten av stykket og etter 32 minutter klippes det igjen helt sort ved et nytt klimaks. That’s it. Dette er lyder Lopez selv har funnet, og som gjenskapes til det blir, tja, hva du vil det skal være. Ellers vil jeg ikke strekke min assosiasjonsrekke noe videre, hva du vil få ut av dette er sikkert noe annet uansett.

PS: Når platen settes inn i iTunes kommer den opp som artist: Bonnie Tyler, album: Footloose. Lenger fra sannheten er det faktisk ikke mulig å komme, ja dette er en tilfeldig eller kalkulert feil som setter nye standarder for musikalske motsetninger.

Daniel Menche
Han er ingen nybegynner i faget, Daniel Menche, fra Portland, Oregon. Mannen har i løpet av sine snart 20 år som utøvende artist en lang rekke utgivelser bak seg, beskrevet på hans hjemmeside som en musiker med ’a sense of focus and determination uncharacteristic in a genre known for its randomness and chaotic structure. Rather than creating ’noise’, he strives for order and cohesiveness.’

Beast Resonator (Roggbiff, 2006)
Klaprende hover
Jeg kjenner ikke hans svært så fyldige katalog spesielt inngående, og det gjør det vel ikke lettere å beskrive de 70 sammenhengende minuttene/tre sporene som utgjør Beast Resonator ut fra ordinære parametere innen noise/avantgarde-musikken. Men det er ikke vanskelig å støtte påstanden om at han setter et bestemt fokus foran tilfeldig kaos.

Dette er et massivt stykke musikk, bygget opp av tette lag av rytmer. De første minuttene virker dette riktignok noe snålt, litt som å oppdage en bøffelflokk som halser etter en horde gaseller ute på savannen, og i det øyeblikk man stuper ned i gresset for å komme unna galskapen, så presses rec-knappen inn og tar opp hele galskapen som drar seg over 70 minutter. Det tar jo aldri slutt! Men etter en stund går denne tilsynelatende monotone klapringen over i et nytt stadium, ja, man dras nesten mot hovene som sneier hodet og det er mulig å skjelne forskjeller på størrelse og legge merke til dynamikken i intensiteten. Det skapes en suggererende kraft i dette, som etter en stund blir veldig oppslukende, og selv om vi fremdeles ligger med hodet dypt nede i jorda, løftes vi mentalt inn i et stammerituale av utemmet villskap jeg knapt har hørt maken til. Det var Allmusic som en gang kalte ham en ’Steve Reich med malaria’, sannsynligvis med tanke på Reichs verk som Drumming. Sammenligningen er uansett for morsom til å la den passere i stillhet.

’Self made and recorded sound sources are the main emphasis in creating a living and emotional feeling to Daniel Menche’s form of contemporary music’, står det om amerikanerens arbeid på hans nettside, og igjen vil jeg bare gi bekreftende støtte til en annens påstand. Det er nemlig det levende, organiske som gir Beast Resonator det nødvendige løft, som gjør den konstant interessant å lytte til og som skiller den fra så mye annen moderne musikk som gjerne søker å støte lytteren fra seg.

Det er et tiltrekkende beist Daniel Menche her har skapt.

Peter Wright
Peter Wright er en gitarist/lydskulptør fra New Zealand, nå med base i London, som har et 30-talls utgivelser bak seg. Jeg må skamfullt innrømme at Yellow Horizon er mitt første bekjentskap med artisten, som også var med på å danne labelen kRkRkRk med base i Christchurch tidlig på 90-tallet. Desto hyggeligere er det at Yellow Horizon kan tjene som innledningen til et lengre vennskap.

Yellow Horizon (PseudoArcana, 2005)
Ringenes herre
Det er en Danelectro 12-strenger som er Peter Wrights fremste varemerke, for den som har øre for slikt. Ved hjelp av denne maler Wright bilder av vide, urørlige landskap av slående skjønnhet. Innspilt i London, men med vinduene vendt mot grønnere områder, der gitaren, samt effekter og feltopptak benyttes i bearbeidet form, med klanger og hengende toner som kan minne både om Stars Of The Lid, Windy & Carl og Brian Eno.

Yellow Horizon er musikken du ønsker som selskap når du sitter i en luftballong uten andre mål enn å sveve over natur urørt av menneskehender; isbreer, grønne enger, mørke skoger og stille vann er alle avbildet på de musikalske postkortene Wright sender oss. De er poststemplet for eksempel ”Offa’s Dyke” (et særegent grenseområde mellom England og Wales), ”Bannockburn” (åsted for det kjente slaget mellom Edward II og Robert I i 1314) og ”Chain Bridge” (Budapest?). 8 stykker i alt, alle fotografert i panorama og med en eksponeringstid på drøye 50 minutter er dette et verk i tålmodighetens navn. Men innholdet krever ikke annet enn et åpent sinn og vil umiddelbart senke pulsen til den som nærmer seg.

Sentralt står nesten kvarterlange ”Offa’s Dyke” som åpner med statiske feedback-hengende droner. Ikke av det harde slaget, det er et mykt uttrykk over Peter Wright. Mer som starten på en reise inn i det ukjente, uten definert mål, statisk og formløst. Ikke alle sporene er like svevende som dette. Tittelkuttets drømmende, glassaktige gitarer hinter til både Daniel Lanois og Labradford, mens de ringende tonene i ”Bannockburn” bygger seg langsomt og intenst opp mot det store slaget. Mer klokkende strengelek får vi på Pendulum, som bryter med den flytende ambiensen platen ellers byr på. På ”Song For The Losers” og avsluttende ”Wonderful” løftes vi varsomt vekk fra den gule horisonten og nærmere kosmos enn sunt er. Og det er selvsagt ment som et kompliment.

Pariahs Sing Om (Last Visible Dog, 2006)
Dronepoeten
Honnør til Last Visible Dog som her har gjort en respektabel jobb. Gjennom tre fulle plater serveres vi diverse opptak som kan være noe utilgjengelige for de fleste av oss. Wright sender ut atmosfæriske og fornøyelige droner i stort tempo. Han tilhører en stor krets musikere, som også innebefatter kjente navn her hjemme som Anders Gjerde/Humbug records, samt miljøet rundt fine selskap som PsudoArcana og kRkRkRk.

CD 1 består av kutt hentet fra albumet Pariahs Sing Om (fra 2003), CD 2 er utgitt som Catch A Spear As It Flies (2003) mens opptakene fra CD 3 er fra Duna (2000) og Tiny Camp In The Wilderness (2001). Siden disse er utgitt i små opplag på marginale selskap som kRkRkRk (Wrights egen), Celebrate Psi Phenomenon og Last Visible Dog er en slik samleutgivelse mer enn berettiget. I tillegg er det plukket med en del andre opptak fra samlinger eller tidligere uutgitt spor som øker verdien på denne ytterligere.

’Drone poems 1999-2003’ er den passende undertittelen på denne samlingen, for det er definitivt noe poetisk over de langstrakte lydflatene Wright pensler ut. Jeg vil ikke gå så langt som å si at det er direkte nyskapende det han driver med, men behagelig mediterende, sfærisk og høylydt forstyrrende er alle begrep som kan kneppes på hans arbeider. Musikken bærer definitivt et organisk preg, der blant annet gitarer, fiolin og sitar koples sammen til pedaler og til slutt destilleres gjennom en datamaskin (Apple Powerbook for å være nøyaktig). I tillegg til instrumentene har Wright tatt med seg minidiscen ut i naturen (fuglesang) og storbyen (biltrafikk). Disse feltopptakene brukes gjerne som innledning til låtene, som snart svinner ut i sin egen sfære. Det er slett ikke vanskelig å slå følge med Peter Wright på hans mange ferder opp i det blå, og det er forunderlig å tenke på at alt skapes med ganske ordinære virkemidler.

Det er særlig når volumet på hans Danelectro skrus opp at Wright lykkes å forene det ambient vakre med noe mørkt og urolig, og det er her han lett står i par med relaterte artister som Oren Ambarchi og Tim Hecker.

I et svulmende platemarked vil det nok være litt krevende å sette på denne triple samlingen i det daglige, men når startknappen først er trykket inn er det desto vanskeligere å slå av drømmene til Peter Wright.

Bjørn Hammershaug

Oh Canada: 10 Glemte Lønneblader

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

10 utvalgte og for mange glemte perler fra Canada. Albumene har lite til felles utenom sitt geografiske opphav, men de deler et fellesskap i form av at de fremdeles vekker glede å gjenoppleve. Omtalene er skrevet i årene albumene ble utgitt.

Tim Hecker: Harmony In Ultraviolet (Kranky, 2006)
Tim Hecker har i en årrekke bygget sine tåkefulle, lumrende lydverk basert på støy, dissonans, feedback, abstrakte droner og melodiske strukturer, skapt på en bærbar datamaskin. Han omdanner den kalde digitale orden fra laptopen til levende og svært billedskapende musikk med elementer av glitch, ambient, metal og shoegaze. Harmony In Ultraviolet er en langt rikere opplevelse enn det mange av hans samtidige tastaturknastere driver med.

Noe av det mest slående med Harmony In Ultraviolet er hvor høyt den virker å være spilt inn. Om Oval og My Bloody Valentine hadde slått seg sammen, eller om Sunn O))) hadde blitt gjenskapt av Angelo Badalamenti og Brian Eno kunne resultatet blitt noe nær den metalliske ambient-formen til Hecker. Fundert på et klarere melodisk grunnlag enn jeg har hørt ham tidligere, samtidig overveldende i all sin destruktive kraft, har han skapt en plate som er marerittaktig vakker.

Den kvelende tyngden blir aldri helt dominerende, men ligger heller som et presserende fundament som sjelden slippes helt løs, men pulserer, spraker og drønner i undergrunnen. Hecker skaper tykke lydbilder som på en og samme tid veier flere tonn og samtidig er nærmest luftige i formen, som om de er skapt i en undersjøisk katedral på fullt volum og under et voldsomt trykk.

Albumet er inndelt i 15 deler, men disse sklir mest over i hverandre på en plate som høres best i sin helhet. Men Hecker signaliserer en oppdeling, og skillene markerer en prosess gjennom sømløse brudd som bidrar til variasjon fra nærmest arktisk øde til dirrende ødeleggelser. Som utgiver Southern sier om Heckers arbeider: ’..pushes the boundaries of abstract music, challenging the very definitions of genres such as electronica and ambient’. Det kanskje mest besnærende sporet heter ”Chimeras”:

Må bare dele et tips til en ekstrem lytteropplevelse, høyt i øretelefoner, gjennom den polske landsbygda en tung høstdag, på vei mot Auschwitz. Coverbildet på Harmony In Ultraviolet minner sågar om billedveggene i en av de gjenværende skrekkblokkene. Hver gang jeg hører denne platen, og det skjer ikke rent sjelden, ser jeg for meg det umenneskelige i mennesket, og det er kanskje mulig å finne en slags forståelse for innholdet når jeg i etterkant leser at Hecker er opptatt av ’thresholds of listening pleasure/pain’.

Black Ox Orkestar: Nisht Azoy (Constellation, 2006)
Black Ox Orkestar har et redelig prosjekt gående: Å spille tradisjonell jødisk musikk som verken skal fremstå som tam samtids-fusion eller synke ned i nostalgia. Målet er altså å forvalte og formidle den rike klezmer-tradisjonen på en måte som gir den relevans og en form for friskhet i dag. Hadde Black Ox stammet fra Jerusalem, eller New York for den saks skyld, kunne de kanskje lettere blitt borte i vrimmelen av ’world-musikk’, men i kraft av sin bakgrunn fra det canadiske Constellation-miljøet kan musikken ikke bare høres på flere vis, men også nå ut til flere grupper lyttere.

Denne sammensetningen fra Montreal har altså en annen bakgrunn enn det vi gjerne forbinder med jødisk folkemusikk, og det bidrar nok til at de også lettere kan trekke veksler på andre former for folketoner enn den ’rent’ jødiske. Både balkan, slavisk og arabisk folk er en del av det musikalske kartet de bretter ut for andre gang. Sporene fra moderbandene Godspeed You Black Emperor, Silver Mt. Zion og Sackville er derfor noe utvisket, men en del av estetikken drar de likevel med seg, ikke minst den dunkle, melankolske dragningen mot det mørke og mystiske. Det er altså med sin bakgrunn i rocken, og ved å benytte elementer fra et bredere geografisk spekter, at Black Ox Orkestar gjør sin egen vri. Og som alltid når det er snakk om tradisjonell musikk er det mulig å høre et slektskap som strekker seg fra Lappland til Afrika i tonemønsteret.

Oppbyggingen på Nisht Azoy er både langsom og insisterende, dette ligger et stykke unna den mer fyrrige varianten til New Yorks Klezmatics for å si det slik. ”Bukharian” med det sørgende koret er illevarslende, mørk – framført i skyggen av fulle tog på vei mot leirer vi helst ikke vil tenke på. Stolte ”Az Vey Dem Tatn” med det høylytte koret og ikke minst ”Violin Duet” som etterhvert blir til en lettbent dansevise med fele og klapping som begge framviser musikkens sterke livgivende kvaliteter. På ”Ratsecr Grec” åpenbares en fyldigere blåserseksjon som trekker mer mot jazzen, mens ”Tsvey Taybelakh” gradvis utvikler seg mot en kosakk-lignende melodi. ”Dobriden” og ikke minst det tungt melankolsk ladede avslutningsnummeret ”Golem” bringer oss ned i de mest sorgtunge sidene av Midtøsten anno 2006 – og det låter både vakkert og verdig på samme tid.

Nisht Azoy er en uhyre velspilt plate, den omtenksomme formen krever en viss tid å bli fortrolig med, men etter flere uker i kompaniskap gir denne platen stadig nye gleder og åpner stadig nye rom i lytterens hode. Bandet har selv uttalt at platen er lyden av båten som knaker når vennene dras ombord, og viser til den nydelige teksten på “Tsvey Taybelakh” som eksempel:

When you come to a strange city, my love
Think of my words
When you come to deep waters, my love
You will not drown in sorrow
When you come to great fires, my love
You will not be burnt in sorrow

Må dessuten legge til at musikken serveres i det lekreste omslag, slik Constellation har for vane. Min utgave inneholder dessverre ikke tekster, og siden min jiddisch har blitt litt noe rusten med årene må jeg derfor la eventuelle ord om disse ligge.

Triple Burner: Triple Burner (Madrona, 2006)
Jeg har ved flere anledninger trukket frem Harris Newmans egenskaper som gitarist. To flotte soloplater og en rekke gjestevisitter med andre har presentert oss for en musiker dypt rotfestet i ’american primitive’, psykedelisk folk, krautrock og minimalisme. Montreal-artisten kjennes vel også som bassist (Hrsta, Sackville) og han har bygget seg opp en ganske bra CV som lydtekniker, ikke minst i den lokale scenen (Wolf Parade, Black Ox Orkestar, Fly Pan Am) med tette bånd til Constellation-etiketten.

Triple Burner knytter tråden til dette miljøet også i form av duoens andre medlem; Bruce Cawdron (trommis i Godspeed, Set Fire to Flames, Esmerine). Han er med her som slagverker, og i større grad enn de korte innhoppene på Newmans to soloplater (Non-Sequiturs, 2003 og Accidents With Nature And Each Other, 2005). Jeg har stor sans for hans mer framtredende rolle. Newman er eminent med strengene, men Cawdron underbygger låtenes liv, bevegelse og dynamikk. Det er ikke rent få som driver i noenlunde samme retning i våre dager, tidlig Six Organs Of Admittance, Glenn Jones (Cul De Sac) og Jack Rose/Pelt kan her nevnes. Triple Burner evner å skape strukturerte komposisjoner i løselige former, der det flytende samspillet aldri rokkes ved.

Den selvtitulerte platen deres består av sju spor, der kvarterlange ”The Pulse Of Parc Ex” får oppta mest rom, og der det er satt av lite plass for dødtid og tomspill. Fra ”The Wherewithal” og ut er dette cirka 40 minutter med instrumentalt spill i toppklasse. Newman/Cawdron kneler ned i dyp amerikansk muld, graver med bare nevene etter røtter som ikke lenger er så synlige, dekket av asfalt og betong som de er. Men hør, de kommer tilbake med armene fulle av tradisjonell folk, deltablues, stompin’ låvedans og sannelig har de kommet seg helt gjennom til østen og dradd opp noe østlige raga-chanter også.

Satt inn i en enkel, minimal setting spiller de fangsten opp mot hverandre i noe som må være en slags hypnotisk rus. Det spinner rundt og rundt på ”Bride Of Bad Attitude” der Cawdron klasker med skjeer, drikker heimert rett fra flaska og danser rundt Newmans trollbindende gitarspill. De spiller seg begge nesten til blods på slide-baserte ”Wall Socket Protector”, mens tempoklivene på tidvis frenetiske ”Roundabout” kan ta pusten fra de mest veltrente av oss.

Senk derfor pulsen til ”Parc Ex”-nivå noen minutter. Trommene sender ut et dunkelt budskap om uro blant stammene, mens gitaristen lusker seg rundt bålet og stryker krigsmaling på kinnene til alle som sitter rundt og nyter sin pipe. Sakte vokser harmen som snart utløses i en tribal dans, inntil roen igjen senker seg over leiren og alle olme planer utsettes nok en dag. I stadig progresjon er ”The Pulse Of Parc Ex” et kroneksempel på at slike lange gitarinstrumentaler ikke bare er mentalt billedskapende men rent ut medrivende lytting.

Nydelige saker, fra ende til annen!

Harris Newman: Accidents With Nature And Each Other (Strange Attractors Audio House, 2005)
Gitarist Harris Newman er ute med sitt andre soloalbum, og igjen har han samarbeidet med Bruce Cawdron (Set Fire To Flames, Godspeed) som bidrar med trommer og slagverk. Med er også Sandro Perri på lap steel, ellers kjent fra Constellation-bandet Polmo Polpo.

Men i all hovedsak er det Newmans gitar dette dreier seg om, og som på sin fine solodebut Non-Sequiturs (2003) beveger han seg inn i Takoma-stilen. Mest nærliggende referanse er dermed John Fahey, senere Robbie Basho, Leo Kottke og Peter Lang. Deres skoledannende gitarspill fikk en ny oppblomstring på slutten av 90-tallet med artister som Glen Jones (Cul de Sac), David Pajo (Papa M), Steffen Basho-Junghans, Ben Chasny (Six Organs Of Admittance) og Jack Rose (Pelt). Vi snakker dermed om suggererende, rastløse, fingerplukkende reiser langs stålstrengene inspirert av så vel østlig mystikk som vestlig tradisjonalisme (blues, folk).

Harris Newman er en respektert gitarist i sitt miljø, han deltar på en rekke plater fra den eklektiske Montreal-scenen, og med denne bør han også nå videre utenfor hjembyen. Accidents With Nature And Each Other er ytterligere utforskninger langs nevnte akse, med både nødvendig variasjon og tekniske kvaliteter som gjør at den ikke bare blir en hommage til tidligere tiders glansnumre, men som også gir den relevans i dag. Harris Newman har med sin andre plate tatt steget ut av Faheys skygge, selv om den fremdeles er godt synlig, og funnet sine egne mønstre og strukturer, på vei mot et eget språk. Det merkes på en plate dominert av vanedannende spor. Det er en besatt stemning over låter som ”Cloud City”, en urolig, spøkelsesvibrasjon over dronene på ”It’s a Trap (I-II)” og en langstrakt, rolig skjønnhet som hviler over ”Lake Shore Drive” – for å nevne et knippe.

Harris Newman har forstått behovet for dynamikk og dybde når en plate i hovedsak består av kun én akustisk gitar. Her er tett sammenvevde mønstre, men også nok luft og åpenhet, en slags spartansk fylde og et løst, men sikkert fokus som dekker hele området mellom Paris, Texas og Takoma, Maryland. Og det er det som gjør Accidents With Nature And Each Other til en ganske så ekstraordinær opplevelse.

Do Make Say Think: You, You Are A History In Rust (Constellation, 2007)
Do Make Say Think tar post-rockens urbane tilknytning og noe akademiske formspråk inn i et mer ruralt landskap, der improvisasjon og musikalsk frihet også spiller en viktig rolle. Deres femte album er passende nok innspilt i en hytte og en låve på den canadiske landsbygda, og gjennomsyres av en avslappet tilnærming og behagelig stemningsbærende flyt på tvers av forutbestemte sjangergrenser.

You, You’re A History In Rust er ikke noe direkte kvantesprang sammenlignet med deres tidligere utgivelser. Det har likevel blitt en svært frisk og eklektisk plate som strekker seg fra det oppjagede lykkeberusende til det melankolsk folk og laidback jazz. Folk fra Broken Social Scene, Akron/Family og Great Lake Swimmers bidrar ytterligere til å utvide bandets musikalske palett og signaliserer kanskje også en vilje om å strekke seg utenfor plateselskapet Constellations nærområder. Særlig vokalbidraget fra Akron/Family bør trekkes frem som et vellykket bidrag som trekker post-rocken ut av sitt noe velbrukte skinn.

Foto: Sandlin Gaither/Constellation

Foto: Sandlin Gaither/Constellation

Med fingerplukkende akustisk gitar som hovedfundament fyller de skjønnsomt på med slagverk, horn, sag, fiolin og piano med uanstrengt mine og gjennom non-lineære låtstrukturer.

The Mohawk Lodge: Wildfires (White Whale, 2007)
I call timber
’cause everyone I know is falling

Se bort fra at Wildfires åpner som en slags Coldplay-klone som sklir ut i danseband-modus. Etter et par minutter har The Mohawk Lodge funnet nøkkelen, åpnet døren og slipper oss inn i sin storslåtte verden. Det er ingen grunn til ikke å bli med inn!

Hvis det er mulig å snakke om en skole innen såkalt ’moderne indierock’, så er den store vokalen, det åpne lydbildet og de mektige låtene noen viktige elementer. My Morning Jacket og Band Of Horses er et par sentrale representanter for denne stilen. Ikke minst har denne fått skikkelig fotfeste nord for grensen, og både Vancouver, Toronto og Montreal har store scener i denne retning (Wolf Parade, The Besnard Lakes, Black Mountain, Ladyhawk). Vancouver-bandet The Mohawk Lodge føyer seg dermed inn i en etablert tradisjon, men de har blikket mer vendt mot arbeiderklassen og blåsnipprocken (Magnolia Electric Co, The Hold Steady) enn post-punken. Det passer meg utmerket. Grunnlaget for å like Wildfires er – mildest talt – godt fundert. Når de i tillegg fyller stilen med låter like solide og tidløse som Douglasgran, like åpne og endeløse som den canadiske prærien, vel, da nærmer The Mohawk Lodge seg noe veldig ålreit.

Med hjelp av folk fra blant andre Wolf Parade, Great Aunt Ida og Octoberman har frontfigur Ryder Havdale fått stort spillerom for sine låter. Han synger selv med en både hjerteskjærende og kraftfull stemme, noe som underbygger hele bandets ståsted som balanserer mellom det sorgtunge og det jublende. De holder litt tilbake, slipper seg ikke helt løs, men lar oss ane de sterke kreftene som hele tiden ligger under. Ikke noe sted kommer dette bedre frem enn på det mektige tittelsporet. Over 7 minutter bygger de bro over kløften mellom Springsteen og Fleetwood Mac, og danser elegant over den.

Med sin blanding av desperat lengsel og delikate melodilinjer tenner Wildfires en gnist som starter en brann som ikke slukkes før lenge, lenge etter “Rising Sun” igjen har gått ned.

Ladyhawk: Ladyhawk (Jagjaguwar, 2006)
Fra samme nedslitte nabolag som Black Mountain, både geografisk, utseendemessig og omtrentlig musikalsk, kommer Ladyhawk. Der førstnevnte Vancouver-band stilmessig kan knyttes til navn som Led Zeppelin og Blue Cheer, er Ladyhawks ballast heller fylt opp med Neil Young og The Replacements. Det vi får levert på Ladyhawk er på ingen måte musikk av revolusjonær sort. Kvartetten dyrker ’bar sunken saturday nights & soggy sunday morning blues’ (for å si det litt tøft) gjennom sine 10 låter, der arbeiderklasserocken til The Replacements forenes med Neil Youngs gitarvegger à la Zuma og svartmaling à la Tonight’s The Night.

Siden dette er opptråkket mark – og det må vel sies, mark undertegnede slett ikke er fremmed for å besøke i ny og ne – så er det en fare for å gå seg vill, eller ikke vite hvor man har tenkt seg. Jeg skal heller ikke brautende hevde at Ladyhawk har begått et mesterverk uten sidestykke i musikkhistorien. Men, de har jaggu skjært ut noen rett så troverdige låter med rufsete sikkerhet. For det første evner de å lage ganske storslåtte verk av det som i utgangspunktet virker å være fundert på en svært så slacker-stil. Mye skyldes den deilige, grovbygde gitarlyden som får dominere fint over hele platen. Dessuten har vokalist Duffy Driediger en slik passe troverdig raspestemme, en blanding av desillusjonert på brun pub rundt stengetid og rastløs kid ravende på jakt etter lykken, selv om jeg savner en kvinne ved hans side til å myke opp det hele av og til.

En låt som ”Long ‘Til The Morning” viser Ladyhawk fra sin beste side, som over 7 minutter reiser seg opp fra barkjellerens sneipbelagte gulv til den cruiser gatelangs i Vancouver på måfå; taket nede, armene hengende slapt langs bilsiden, stereoen på full guffe. Dette er hungover-rock av beste vare, selv om Driediger ikke helt når opp til My Morning Jackets Jim James’ i stemmeklangen. Langs samme stripe finner vi ”The Dugout”: Klassisk blåsnipp-rock, slik omfangsrike sigarettrøykende menn med konføderasjonsflagg på capsen og store pick-up’er kan rugge godmodig til rundt grillen, men samtidig med et friskt driv som vil få college-ungdommen til å kaste på håret. En av sommerens aller feteste utelåter, dette. Når de klapper i vei med ”My Old Jacknife” blir det vel i overkant jovialt, selv om dette sikkert en klar live-vinner på fredagskvelden. Og det er, i det store og hele, akkurat her Ladyhawk hører hjemme, og de gjør da heller intet for å skjule det.

Det er befriende mange band for tiden som skuer over mot 70-tallets kraftrock og vestkystens cosmic american music. Selv om Ladyhawk ikke er helt der oppe med Magnolia, The Hold Steady, Brightblack Morning Light, Oakley Hall eller Black Mountain så har de laget et meget godt utgangspunkt for videre utforsking i dette terrenget. Som de råder på “Advice”:

Don’t you worry
Because time will pass quickly, yeah
Soon you’ll be 50 and soon you’ll be dead
So smoke if you want to
And drink up your fill
Your good looks are fading fast
So fuck who you will

Goddamn right, preacher man. Det er slike meldinger man trenger å høre – av og til.

Radiogram: All The Way Home (Endearing, 2002)
Radiogram regnes som Canadas fremste americana-band for tiden. Siden debuten Unbetween (2000) har den Vancouver-baserte septetten, anført av vokalist/låtskriver Ken Beattie, spilt sammen med blant andre The Handsome Family, Giant Sand, Richard Buckner og Red House Painters, og er nå blant de mer respekterte navnene innen genren. All The Way Home er enda en samling solide låter, med mye av styrken i Beatties velskrevne tekster som fremføres med hans noe gnagende, nasale stemme.

Instrumentbruken er mangfoldig, og gir bandet et løft. Multi-instrumentalisten Ida Nilsen (også kjent fra The Beans), Jonathan Anderson (Jonathan Inc.) og Shelley Campbell (fra Auburn) er blant bidragsyterne som fyller inn med behagelige toner av trekkspill, banjo, dobro, lap steel og diverse blåseinstrumenter. Av gjestene finner vi Bob Egan (Wilco, Freakwater) og vokalist Carolyn Mark (som har jobbet med blant annet Neko Case). Alt dette gjør Radiogram til et meget sjarmerende, men ganske alvorlig stemt kvalitetsorkester av melankolsk pop og ambient folk og c&w, som garantert vil nytes av alle med et forhold til noe mellom Lambchop, Okkervil River, Gram Parsons og Yo La Tengo.

Flom i Fraser Valley, 1977 (Vancouver Sun)

Flom i Fraser Valley, 1977 (Vancouver Sun)

Dette er en plate som tar i seg mange elementer fra det vi gjerne omtaler som americana. Åpningen ”Self Helpless” og den avsluttende ”Not Here” er majestetisk dronefolk i langsom og mektig præriestil, som rammer inn en ganske så variert skive. Vennligere og mer poprelaterte melodier slipper til med ”Gone To Stay”, ”(Waiting For) Merry Go Round” og ”Summer Song Summer” som alle minner noe om Yo La Tengos slentrende pop-øyeblikk. Mer classic country er det på ”Love Vigilantes” og ”Whiskey In My Bed”, hvor det vel er Carolyn Beek som kommer inn som sidevokalist, og skaper en tydelig tråd til Chris & Carla, og ikke minst Gram & Emmylou.

Tekstmessig holder Beattie høyt nivå hele veien, og tar for seg både one-hit wonders (”Summer Song Summer”) og fyllestandards (’the Whiskey in my bed is a pillow for my head’). Nevneverdig er også ”Can America”, der det tas et hardt oppgjør med den hoverende kjempen i sør, og landsmennenes knefall for det voldsomme amerikanske presset på mange områder i det amerikanske samfunnet. Teksten ble til etter at Beattie for lenge siden leste om hvordan Canada tappet vann fra sine friske elver for å selge det i flasker til amerikanerne, den er ikke mindre aktuell etter 11/9, og den smittende kraftpatriotismen som særlig Canada har fått merke. Politisk betonte låter i denne genren er det ikke for mange av!

All The Way Home er summa summarum en av fjorårets mest oversette alt.country utgivelser her hjemme, og det er kanskje ikke så merkelig med tanke på at den kun er tilgjengelig på import. Hindringene bør bare virke som spore til inspirasjon for å skaffe den.

The Weakerthans: Reconstruction Site (Burning Heart, 2003)
Jeg ble oppmerksom på Winnipegs The Weakerthans for et par år tilbake, rundt den tiden Left And Leaving (2000) ble gitt ut her i landet. Det var akkurat for sent til å oppleve bandet på scenen i Oslo, tror de spilte på Mir den gangen, og svært bra var det visst også. Vel, vel, deres nye presang til verden heter Reconstruction Site, og betyr kanskje at de pakker ryggsekken igjen. Selv om deres tredje plate ikke innebærer den helt store utviklingen, så er skiva i enda større grad fri for skarpe kanter, og såpass radiovennlig og catchy bør det ikke overraske noen om bandet står på større scener under sitt neste besøk. John K. Samson & co skriver nemlig fortsatt låter der vennlig, jordnær powerpop og intelligente tekster møtes i skjønn forening. The Weakerthans springer blant annet ut av Propaghandi, og Samson tok med seg de fengende melodiene derfra, lot det mest politiske budskapet ligge igjen og erstattet den sinte punken med en vennligere og mer personlig popvariant. Weakerthans’ form for powerpop, collegerock, indierock, whatever, berikes med både blåsere, nøktern benyttelse av steelgitarens liflige toner og Samsons klare, sterke stemme. Det betyr at de har et riktig så godt utgangspunkt, og The Weakerthans skjøtter jobben sin vel, uten at de akkurat etterlater meg siklende på gulvet, gispende etter mer.

Det er nå engang noe interessant og samtidig litt arrogant over ’poppunkere’ som namedropper franske filosofer, særlig når resultatet blir så latterlig fengende som i ”Our Retired Explorer (Dines With Michel Foucault in Paris, 1961)”. Det er tydeligvis noen beleste bedrevitere dette, som ellers siterer tenkere som den britiske forfatteren Martin Amis, Winnipegs egen dikter Catherine Hunter og Vancouver-poeten Patrick Friesen. Denne interessen for litteratur (Samson driver også som skribent og forlegger) smitter tydeligvis over på tekstene, som alle holder meget høy klasse. De er gjerne som korte noveller, et risp inn i duken som skjuler det moderne samfunnets avkroker. Samson skaper sterke bilder med enkle virkemidler, tar hverdagslige snapshots fra Winnipeg (særlig i ”One Great City!”, med den gjentagende linjen ’I hate Winnipeg’), der vanlige folks strev og indre uro skrives med en forståelig, men samtidig original penn.

So you don’t get to be a saint
Martyrs never last this long
Guess I’ll never be the one to defeat desire in a song
(”Benediction”)

Etterhvert demper de seg et par hakk også musikalsk, og det er på de mer country/akustiske pregede låtene at The Weakerthans virkelig er best. Som nydelige ”Time’s Arrow” og selvsagt når de drar frem en grom pedal steel på den bitende gyngestol-balladen ”A New Name For Everything”. I kategorien ’platens vakreste øyeblikk’ kårer jeg likevel den velsignede duetten med Sarah Harmer som behager oss i den svale country-låten ”Benediction”.

Utfordringen for et slik band som tydeligvis ikke ønsker å støte noen fra seg blir å ikke falle mellom alle stolene i rommet, men Reconstruction Site har blitt en god venn fra The Weakerthans. En venn du ikke angrer på å besøke, men som du heller ikke går rundt og savner sånn til daglig.

Besnard Lakes: The Besnard Lakes Are The Dark Horse (Jagjaguwar, 2007)
Andreplaten fra denne Montreal-gjengen avdekker et band med udiskutable kvaliteter. Frontet av ekteparet Jace Lasek og Olga Goreas er The Besnard Lakes en musikalsk kjempe som ikke skiller mellom Brian Wilson og Roy Orbison, FM-rockens storslåtte lydbilde og et mer spaca shoegaze-uttrykk.

I et intervju til Montreal Gazette i 2006 bekrefter Lasek sin opplagte innflytelse fra både Orbison og Wilson, men også sin kjærlighet til David Lynch og verdens beste tv-serie Twin Peaks:

’The cool thing about Twin Peaks is that sometimes it was really sugary, other times it was the creepiest thing you had ever seen, often back to back… I think I’m trying to re-create that feeling’

Med dette som utgangspunkt har Lasek, hans band og en saftig gjesteliste av folk skapt en vellykket og ambisiøs plate bestående av 8 episke låter. The Besnard Lakes Are The Dark Horse bader i mektige arrangementer, storslått crooning og en fascinerende veksling mellom nattlig twang-mystikk, mer introvert gitarøs og orkestrert, kosmisk psykedelia.

The Besnard Lakes mister paradoksalt noe av styrken sin når de kjører strobelysene på fullt (”Devastation”), men er desto mer innbydende i Julee Cruise-inspirerte øyeblikk som ”Because Tonight”. Mitt største ankepunkt ligger i selve oppbyggingen av låtene, som helst skal utmeisles med stor kraft drevet frem av badende gitarer. Det hadde vært å foretrekke om de av og til bare hadde lukket øynene og gynget sakte avsted fra veikroa i Twin Peaks og inn blant uglene i nattens fylde. Nærmest kommer de på aldeles nydelige ”And You Lied To Me” og nevnte ”Because Tonight”. Men idet man aksepterer det premisset åpnes i stedet nye dører inn i forståelse av dette bandet, som kan være minst like tilfredsstillende.

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på groove.no, 2002-2007