27/8-2001
Publikum: Ca.100

Noe nøkternt skled jeg ned i det trange kjellerlokalet til So What i Oslo, med en forutinntatt følelse av at dette ville bli en traurig skotuppgløttende lo-fi aften, der gjespene etterhvert ville overdøve musikken.

Så feil kan man altså ta.

Bright Eyes er den store, lille unggutten Conor Oberst fra Omaha, Nebraska. Med seg har han fem musikere som til enhver tid trakterer et enda større antall instrumenter; horn, pedal steel, synth, som de lar vandre ubesværet mellom seg. Derfor sitter plutselig trommisen med en gitar i fanget, og bassisten leker seg som perkusjonist. En nydelig sirkusgjeng altså, som vekselsvis høres ut som Violent Femmes, Lambchop og Neutral Milk Hotel. Men hovedpersonen er hele tiden Oberst, med en opptreden og et vesen publikum sent vil glemme.

Han er godt plassert i en dyp lenestol med kassegitar på fanget, en rødvinsflaske som tømmes urovekkende fort og et par besatte øyne som skremmer fanden på flatmark. Så viser det seg at han heller ikke har noen planer om å sitte i ro for å spille sutrerock. Etter en vakker og rolig åpning blir han snart varm i trøya, og viser frem spastikeren i seg. Som en lam Johnny Rotten klistret til stolen, liggende, dansende eller halvveis utenfor. Mikrofonen ønsker han dels å svelge, dels å la hvile på det flate ansiktet, noe som medfører mye rare bevegelser. Når han blir lei kaster han den unna og skriker ut i tomme lufta. Han spytter og fråder og freser det ene øyeblikket, og slapper av med såre og følsomme momenter det neste. Det lakoniske, juicedrikkende bandet forsøker – og klarer – å holde tritt, og imponerer med evnen til å samkjøre det tidvis improviserte preget. En galematiasversjon av ”You Are My Sunshine” utmerker seg, og får etterhvert hele lokalet til å duve. Da Oberst endelig reiser seg, forsøker han uten særlig hell å balansere på trommesettet, før han faller andpustent tilbake i stolen.

Han beskjeftiger seg ikke med å kommunisere til det svært så vennlige publikumet, med unntak av den etterhvert faste introduksjonen: ’This song is about unfaithful women – our favourite kind’. Etter tre ekstranummer må han likevel dra på smilebåndet og si seg fornøyd, før han erklærer seg, til jentenes store fryd, klar for en real fest. Når ikke mor og far er med for å passe på, er det bare å håpe at han har en sterk lever og en god helse.

Med plata Letting Off With Happiness bare svakt i minne, kan jeg ikke si at jeg kjente så mange av låtene fra før. Det er ofte slik at når man oppdager et band live, så er det en positiv overraskelse. Slik var det også med Bright Eyes. Om de er noe anonyme i studio, blomstrer de for fullt ute blant folk. Conor Oberst blir en spennende person å følge de neste årene. Han har en fandenivoldsk innstilling og besitter et stort talent, og hvis han forvalter seg vel kan Bright Eyes gå en bright future i møte.

Jeg tror at alle som var på So What vil komme tilbake ved neste anledning, for dette var en av årets beste og mest minneverdige konserter, til tross for tidvis trøblete lyd.

Eneste minus denne kvelden var de sedvanlige jentene som av en eller annen grunn må stå inntil scenekanten mens de konverserer om mobilsamtaler og dobesøk med høye og fnisete stemmer.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 29.08.01