Høsten 2013 kan Kranky feire sine første 20 år. Det lille, store selskapet med base i Chicago har vært med å sementere karrierene til blant andre Godspeed You Black Emperor, Low, Tim Hecker, Stars Of The Lid og Deerhunter. Noen sjangermessige stikkord for den sjangerløse labelen kan være ambient, eksperimentell, elektronisk, post-rock. Mye fin musikk har de gitt oss, dette er noen omtaler hentet fra disse årene.
Stjerner fra Texas Brian McBride og Adam Wiltzie dannet sitt dronebaserte ambient-prosjekt Stars Of The Lid i Austin, Texas tidlig på 90-tallet. De to har gitt oss uendelig med vakker musikk de siste 20 årene, både med sitt duoprosjekt, med soloplater og i andre sammenhenger. Dette er noen få høydepunkter:
Stars Of The Lid: The Tired Sounds Of Stars Of The Lid (2001)
Julian Cope uttalte et gang om Tangerine Dreams album Zeit (1972): ’If you leave to pee or make tea, the room in which Zeit is playing becomes that room. You know that anyone calling in the middle of its playing will never see that room in the same light ever again.’
Nå har Stars Of The Lid tatt det fulle skritt inn i deep-space, og kommet ut igjen med en mektig dobbel-CD/trippel-LP. Resultatet og effekten er i nærheten av det Tangerine Dream frembrakte 30 år tidligere. Ved hjelp av elektroniske instrumenter, strykere, blåsere, piano og field recordings har de skapt et storslagent verk med minimalistisk ambient skjønnhet. La deg ikke lure av det som høres statisk og monotont ut ved første dykk, her er det uendelige og nydelige stemninger som langsomt manes frem.
Brian Eno er et navn som må nevnes i denne sammenhengen. Tankene går både til hans rendyrkete ambient-plater (for eksempel Music For Airports, 1978) og ikke minst hans egen reise opp til stjernene, som endte som et av verdens vakreste album, Apollo (1983). Hør ”Requiem For Dying Mothers” og ”Piano Aquieu” med den steel-gitar lignende lyden som flyter bak i tonelagene. Denne var noe mer fremtredende hos Eno, da han plasserte Daniel Lanois i en lignende rolle. Den samme likheten går også igjen i deler av ”Broken Harbors 1-3”, som med sine bølgende daler fortsetter der ”Under Stars” avsluttet så altfor raskt på Apollo.
Når Stars Of The Lid benytter strykeinstrumenter (”Fac 21”) gjøres det med noe av den samme tilnærmingen som Tony Conrad skapte med LaMonte Young og John Cale (Dream Syndicate) på 60-tallet – med tilsynelatende endeløse toner og ytterst få hørbare endringer. Melodi som begrep passer ikke til det Stars Of The Lid steller med. Dette er minimalisme i ordets rette betydning. Pulserende, langsomt og repeterende endres harmoniene over tid, og akkurat som en lavalampe dannes stadig nye og overraskende former. Hver gang du hører på dette vil du kunne oppdage nye variasjoner, nye sammensetninger og nye mønstre.
The Tired Sounds… er en passende tittel på dette verket. Ikke at musikken blir trettende (selv om den kan bli hypnotisk søvndyssende), men i betydning av at den har preg av fred og evig hvile. Den består av nitten enheter som bindes sammen i seks suiter, og varer i snaut to timer. Lytt, lytter – og rommet er ikke lenger det samme.
Brian McBride: When the Detail Lost Its Freedom (2005)
Det meste Brian McBride legger sin hånd på omdannes til tungt hengende formasjoner som langsomt endrer farge, form og fasong. Kanter er ikke-eksisterende, dette er musikk i flytende form. Bare på ”Our Last Moment In Song” brytes det helt sfæriske med følsomme tangenter, downer-twang og ubehagelige overtoner. Her åpner dessuten McBride munnen, og avslører en stemme sunget i halvt i søvne, tilpasset det øvrige musikalske uttrykket. Et annet solid stykke er ”The Guilt Of Uncomplicated Thoughts”, med klar gitarlyd, sørgmodig trompet-rekke og englesang. På disse to eneste vokalkuttene bringes vi som lyttere inn i McBrides intime sfære, førstnevnte synges sammen med hans eks-kone Cheree Jetton, mens sistnevnte peker mot en ny fremtid i form av forloveden Cheri Keating.
For When The Detail Lost Its Freedom var innspilt under trøblete omstendigheter i Brian McBrides liv: ’it was therapy during a divorce and a move to a city which thrives on sucking the life of out people’s souls’ uttalte han selv. Men de ytre omstendighetene, skapt i skjæringen mellom brudd og håp, påvirker ikke musikken i samme dramatiske grad. Lydbildet er kresent, det er som enkelte spor puster tungt mot oss. Noe av grunnen til dette kan være den i hovedsak organiske instrumenteringen (gitar, piano og fiolin, romstøy, ymse lydbehandling) som pålagt innspillingen fra en keyboard-sampler (ingen synther eller keyboards er benyttet). Det lages duve klanger, slike som kan fylle de fineste dyner, og lytting over hodetelefoner anbefales varmt. Terapi, som Brian McBride nevner, kan vel være et nøkkelord for hele denne platen. Dette er terapi også for den som lytter. Jeg garanterer en drøy time fritatt for all uro som ellers preger hverdagen, enten det er indre eller ytre demoner som jager.
Jeg vet likevel ikke helt. Det er ikke noe stygt å si om denne platen, den er veldig komfortabel som nattamusikk, og om morgenen forhindrer den enhver trang til å bevege seg ut av fosterstilling. Men den er heller ikke noe særlig mer enn det. Jeg har ikke funnet noe særlig ’interessant’ å gripe fatt i her, hva er det som avsløres under de lagvise påleggene av vakker lyd? Jeg vet ganske sikkert med meg selv at i det øyeblikk denne platen settes inn i en hylle blir den stående litt for trygt. Neste gang jeg vil lulles inn blant skyer og skodde, vil nok både The Dead Texan og Stars Of The Lid friste mer enn denne. Men det er mitt tap, ikke ditt.
The Dead Texan: s/t (2004)
Adam Wiltzie har bodd i Brüssel de siste årene, noe kanskje artistnavnet signaliserer, og det er med denne distansen han har skapt en plate som utligner forskjellene mellom livet på havets bunn, i himmelrommet og de endeløse flatmarkene i Texas. For er du glad i lange, bølgende musikalske lavaformasjoner? Trives du med mediterende, hypnotiske toner som saaaakte former stjernebilder du lar deg suge inn i? Foretrekker du din romlyd framført med analoge foran elektroniske instrumenter? Da kan du sette pris på døde texanere. The Dead Texan skaper musikk som hever seg over hverdagens, ja, egentlig hele verdens trivialiteter. De søker ut mot det hinsidige, opp mot noe evig eller endeløst. Ikke så rart da kanskje, at mannen bak dette bandet heter Adam Wiltzie.
Med dette soloprosjektet bedrives mye av det samme vi fikk levert på The Tired Sounds Of Stars Of The Lid, men Wiltzie syntes at dette materialet var for aggressivt for den kommende Lid-plata. Det må være aggressivt etter hans målestokk, for selv om det er enkelte øyeblikk av mer vokalbasert og melodiorientert saktepop, så domineres denne platen også av krusninger til Brian Enos Apollo-ferd og Aphex Twins utvalgte ambiente arbeider som signaliserer en endeløs tomhet. Det er også et minimalistisk og klassisk anstrøk over disse komposisjonene, som blir særlig tydelig på de mest piano- og strykerbaserte sporene (”Taco Me Manque”, ”La Ballad d’Alain Georges”).
Det er noe dvelende over kammertonene til The Dead Texan, men det er også en plate som ikke krever altfor mye av deg som lytter. Den kan gjerne spinne uforstyrret i bakgrunnen til nær sagt enhver aktivitet, den fyller ikke rommet med toner – men fargelegger omgivelsene i knapt merkbare, duse farger. Ikke hårreisende, ikke overmannende, men vakkert og behagelig på uanstrengt vis er dette en plate som kan rulle og gå i ukesvis non stop.
Merk at platen serveres både som en rent auditiv opplevelse og med bilder til, da det følger med en DVD laget av Wiltzie i samarbeid med den greske videokunstneren Christina Vantzos. Det dreier seg om sju stykker fra platen, som ikke overraskende fanger opp rekke abstrakte bilder/animasjoner av vann og lys som formes, krystalliseres eller omdannes i sakte film foran de plirende øynene dine. Helt på sin plass til musikken.
Valet: Blood Is Clean
Honey Owens har i en årrekke vært en relativt obskur skikkelse i en relativt obskur scene i hjembyen Portland, Oregon, involvert i band som Jackie-O Motherfucker, Dark Yoga og Nudge. Blood Is Clean er hennes debut som soloartist, en plate som visstnok ble til gjennom spontane prosesser i løpet av et halvt års tid. Hun kan selv berette at musikken i denne perioden var inspirert av ’lucid dreams and physical artefacts that appeared to me daily that hinted at a sound-world of Haitian Voodoo drumming, various shamanic dreamtime music, the Velvet Underground, and the ‘Fourth-World’ concepts of Jon Hassell’.
Owens selv gikk gjennom denne prosessen nærmest som en utenforstående til sin egen musikk, som ’a medium channeling sounds from an unknown place, opening up and spilling out onto the computer-tape’. Og det er vitterlig en slags utenomjordisk, sanselig stemning som preger Blood Is Simple. Morsomt titulerte ”Burmajuana” (som kanskje kan bidra til å belyse noe av Owens visjoner) er representativ for mye av det som serveres oss. Bygget opp av monotone og repeterende lyder skapes en suggererende kraft faktisk ikke helt ulikt Biosphere/Deathprod. Over dette grunnlaget skjer det mye rart; hviskende stemmer, forstyrrende, skramlebrudd og horror-lignende klokkespill. Skummelt og innbydende på en gang.
På tittelkuttet trer vokalisten Honey Owens fram, ikke uventet med en klar, drømmeaktig stemme. Igjen med et repeterende groove i bunn som beskjæres med tungt ladde gitarer, som vel er det Kranky selv henviser til med beskrivelsen ’alien-psychedelic-blues-jams’ når disse vrir oss i hjertet. Legg spesielt merke til de bastante trommene, som sammen med gitarutbruddene kanskje vitner om en liten forkjærlighet for Suicides beryktede kombinasjon av stålfast kontroll og voldsomt raseri. ’My blood is clean, but the devil’s in me’, hvisker hun – og jeg tror på henne.
På de mer ’drømmende’ sporene trekker Valet mer mot spøkelsesmusikken til for eksempel Charalambides, men også mot moderne folk-huldre fra både USA og Finland, med en forkjærlighet for hedenske ritualer og sirkulære skogsseanser. Slik følger litt for lange ”North” (på nesten et kvarter) oss ut av denne platen som langsomt forsvinner opp til Nordpolen på et isflak av ambient drodling.
Blood is Clean har blitt et høyst fascinerende stykke musikk, selv om den nok appellerer mest til de som er rede for sjamanistisk drømmemusikk. Men på sitt mest besettende viser Honey Owens virkelig hypnotiske kvaliteter.
Jessica Bailiff: s/t (2002)
Jessica Bailiff fra Toledo, Ohio er et navn som gjerne knyttes til slowcore-bandet Low. Det skyldes ikke bare at de har felles interesse av å skape vinterknitrende pop, men også det faktum at hennes to første plater ble spilt inn i Lows studio 20 Below av vokalist/gitarist Alan Sparhawk. Sparhawk og Bailiff ga dessuten ut singlen Crush/Highwire sammen i 2001. Hun har tidligere vist å beherske både mektige gitarlåter (”The Sordid Light Of Morning”, ”Trust” og ”Falling Yesterday” fra Even In Silence, 1998) og mer pyntelige viser (”Warren” og ”Toska” fra Hour Of The Trace, 1999). Materialet til dette tredje albumet er tatt opp hjemme hos henne selv, sammen med Jesse Edwards (Red Morning Chorus) og Noel Keesee.
Hun følger opp med nok en veldig vakker utgivelse, der den himmelske vokalen fortsatt står i sentrum. Med en akustisk gitar som hovedinstrument og kledelige strukturer av ulike støyformasjoner bak seg er Jessica Bailiff en plate som inneholder en akkurat passe blanding av slørende drømmepop og angstfull folkemusikk i sørgetempo. Det kommer godt fram på ”Hour Of The Trace” hvor det tas i bruk et instrument som heter violin-uke. Det er en merkelig blanding av fiolin og ukulele, et lite 16-strengers instrument som skjærer gjennom marg og bein, og skaper en effektiv kontrast til Bailiffs behagelige vokal. Dronelyden kommer tilbake i noe redusert versjon på ”Big Hill”, som høres ut som en gammel amerikansk folkemelodi sunget av en engel.
Det er flere flotte spor her. ”Mary” er i utgangspunktet en tander og enkel vise, men som takket være de forstyrrende signalene som skurrer og hviner langt der bak får en dimensjon av noe urolig, forstyrrende. Det samme kan sies om ”You Were So Close”, med forholdsvis enkel og repeterende gitarplukking, men med flere skumle lyder som tåkelegger lydbildet. På ”Disappear” kommer det like gjerne smertefulle gitarkaskader og slår som bølger innover Bailiffs fredelige strand, og det er nettopp i disse brytningene hun er aller sterkest som artist.
Dette albumet er både nakent og velkledd på en og samme gang, og vil nok gå rett inn blant de av oss som liker Low og Julee Cruise (”Time Is An Echo” er som hentet fra Twin Peaks mens Bob vandrer rundt i nærheten og sprer en lettere nervøs kiling). De mest opplagte referansene finner vi på den andre siden av havet, og ved siden av Cranes (Bailiff mangler litt på spurvestemmen til Alison Shaw), vil jeg trekke fra Slowdive anno Pygmalion og Movietone i samme sfære. Og det er jo en fin sfære det.
Bird Show: Untitled (2008)
Ben Vida er en etablert frimusiker med bakgrunn i band som Town & Country, Terminal 4 og Central Falls. Et kjennetegn ved Vidas virke er hans brede nedslagsfelt, men alt med en eksperimentell holdning trygt plassert i den progressive musikkscenen i Chicago. I 2005 startet han prosjektet Bird Show som en plattform for musikalske reiser på egenhånd.
Denne utitulerte tredjeplaten er bygget opp av en bråte instrumenter, opptil flere med krøkkete konsonantstavelser (qraqeb, shona mbira). Til å håndtere parken av lydkilder har Vida med seg artister vi kjenner fra relaterte prosjekter som Lichens og laptop-folkster Greg Davis. I likhet med en del andre avantgarde/moderne komponister benytter Vida låttitlene til (stort sett) å stå som en forklaring på HVA som spilles, mer enn et bilde på hvordan det skal oppfattes. Sinnet kan dermed renskes for andre konnotasjoner enn det rent musikalske, og egne bilder kan eventuelt formuleres. Et blikk nedover listen avslører dermed raskt det store omfanget og den store variasjonen til Bird Show. Her er musikk som kunne hørt hjemme i Vest-Tyskland 1974 (”Two Organs And Dumbek”), psykedeliske sirkelseanser (”Mbira, Harp And Voice”, ”Percussion And Voice”) og tribal rytmedans (”BRDDRMS”). Her er musikk som vil tilfredsstille zen-tilhengere og new age-søkere (”Pan Pipe Ensemble And Voice”) og rom for mer uforståelig plingplong (”Synthesizer Solo”). I det hele tatt hviler det en tåkefull stemning over det hele, og den kommer like gjerne fra røkelsespinnene inne som fra naturen rett utenfor.
Vida viser mye av sitt unektelig store talent, og Untitled er en plate med mye fin musikk. Å høre på den fra start til slutt blir litt voldsomt, og jeg mener Ben Vida og hans venner lar den kreative viljen gå litt på bekostning av det ferdige resultat. De beste sporene er de lengste og mest helhetlige; ”Two Organs And Dumbek” og billedlige ”Green Vines”. Her er oppbygningen sterkere, og den gjentakende stilen kommer mer til sin rett. Hovedinntrykket blir at instrumentene brukes mer bevisst for å skape et uttrykk, mer enn som en presentasjon på hvordan de høres ut.
Boduf Songs Mat Sweet er en ung mann fra Southampton som jeg tipper sitter mye inne for seg selv i mørket og sturer. I kompaniskap med en kassegitar blir det gjerne litt molefonken musikk ut av slikt. Til daglig gir han ut CD-R plater på sitt Bluebaby recordings, og dette er hans første forsøk på å spille inn sine egne låter under artistnavnet Boduf Songs. Kranky snublet over innholdet og ble henrykt over det de hørte. De ’tok en Devendra’ og ga ut innspillingene i sin rene form, uten noen form for inngripen.
Boduf Songs (2005) Boduf Songs er en ganske kort plate bestående av ni låter, alle med hviskende vokal. Sweet synger som om hans egen stemme er ham fremmed. Han benytter, i tillegg den delikate gitaren, feltopptak av fugler og vann, en datamaskin og fiolin/lekepiano til å bekle sine viser. Dette både fyller ut og skaper forstyrrelser i lydbildet, som aldri blir dominerende eller ødeleggende. Det skaper heller et psykedelisk slør som forhindrer det totale mørke og spartansk svartsinn. For det er vanskelig ikke å la tankene vandre mot dystre visesangere som Nick Drake og Elliott Smith når man hører denne platen. En åpningslåt med tittelen ”Puke A Pitch Black Rainbow To The Sun” sier vel det meste om retningen dette bærer. Boduf Songs har en aura av gråtoner formet av britisk småbyer, dårlig vær og slett humør. Jeg tror ikke det er den sunneste platen å lytte til når dagene blir kortere. Om det er den intime nærheten eller den kjølige distansen som gir meg frysninger skal være usagt.
Om Boduf Songs er det ellers å si at om melodiene kan virke bleke og tafatte, så er det en smygende kvalitet og nobel eleganse her som har visse lindrende kvaliteter som muligens kan gjøre den til en trofast følgesvenn. Boduf Songs skal etter planen spille inn nytt materiale under bedre forhold neste år. Uten at jeg tror Mat Sweet kommer til å slå ut håret av den grunn.
Lion Devours The Sun (Kranky, 2006)
Vi kan med en gang slå fast at vår antagelse – ikke overraskende – var berettiget. Mathew Sweet fra det sørlige England er fremdeles i særs sedat lune, og han har ikke endret seg i særlig grad. Lion Devours The Sun er spilt inn i enkle kår; hjemme, og med kassegitar som mest fremtredende instrument til Sweets søvnfulle stemme.
Mindre bruk av feltopptak, og mer strykere gir denne et mer elegant innpakning, men ideene er de samme. Sweet dyrker mørket i sine melodier og fremføring. Låtene er lineært bygget, og et følge med dem er slett ikke å forakte. Men det er som Sweet stenger dørene rundt seg, tross et innbydende ytre er det ikke enkelt å finne veien inn i deres hjerte. Som lytter føler jeg meg hele tiden utenfor, som en noe ubedt betrakter av Sweets fremføringer.
Når det er sagt; Lion Devours The Sun er ni låter med fin minimalistisk folk, og Sweet legger til en del elementer som virker stemningsbyggende; platespiller, e-bow og noen ubestemmelige, skumle knirkelyder som han vrir rundt melodiene sine. Den konstant ubehagelige følelsen av natt og tåke skaper dessuten en nagende stemning som aldri slipper. For tilhengere av den slags lyster vil dette være et særs velkomment tilskudd til samlingen.
Charalambides Siden 1991 har denne Houston-baserte duoen bestående av Tom & Christina Carter produsert eksperimentelle og utfordrende plater i et meget høyt tempo. Siden enkelte av utgivelsene deres opprinnelig kun ble gitt ut på kassett eller som CD-R i små opplag, er det glimrende at Kranky tar et tak for å øke tilgjengeligheten til musikk som bør nå ut til langt flere. Eller i hvert fall noen flere.
Unknown Spin (2003) Unknown Spin ble opprinnelig spilt inn i 2002, og gitt ut som Untitled (med ett ekstra spor) på en CD-R i fattige 300 eksemplarer samme år. Nå er platen rede for verden, så spørs det bare om verden er rede for Charalambides.
’Spøkelser er lydløs musikk’ meldte en gang den engelske fysikeren Richard Lord som mente at gjenferd egentlig var lavfrekvente lyder som ikke kunne fanges opp av øret, og at det er slik infralyd som skaper reaksjoner som angst, sorg og frysninger. Pussig, det er samme følelsen jeg sitter igjen med etter å tilbragt noen mørke kvelder med Unknown Spin på alteret.
Det drøyt halvtimes lange tittelsporet frembringer om ikke annet en urolig tilstand, og du vil trolig bli fylt med både søvntungt behag og nagende frykt av tonene du hører. Det er en tilstand som sannsynligvis vil vedvare lenge etter at denne timen har svunnet hen. Stilmessig føres vi inn i en minimalistisk form for improvisasjon, der musikken utelukkende skapes ved hjelp av gitar, pedal steel og stemmebruk. Den ene gitaren lager rene klanger gjennom varsom napping på strengene, mens den andre klager ut tunge sukk og stønn. En pedal steel bøyes, vris til det ugjenkjennelige og avslører hemmelige rom av skjulte lyder som vi vanligvis ikke forbinder med dette instrumentet. Langsomt og forførerisk trekkes vi så inn mot en monoton gitarlinje som legemliggjør et tema gjennom store deler av låten. Sammen med de stadig mer urolige klangene som driver forbi med urolige skrapelyder, feedback og lyden av den klagende strengebøyingen, svever det etter seks minutter inn et par drømmelignende, spøkelsesaktige stemmer. Det er Christina Carter som messer sammen med kveldens gjest, Heather Leigh Murray på pedal steel. Det er når den vevre spøkelsessangen kommer inn fra hver sin kanal at nakkehårene virkelig reiser bust. Sangen forsvinner igjen etter noen minutter, brått skremt bort, og vi etterlates alene med gitarene som i mellomtiden har blitt mer pågående, og fortsetter å gynge oss sakte, sakte inn innover i natten. Unknown Spin er et urovekkende stykke improvisasjonskunst.
Men selv om Charalambides med dette har tatt bolig i sjelen, så må til og med en tålmodig lytter som undertegnede innrømme en viss kroppslig uro når også de tre etterfølgende sporene følger mer eller mindre i samme mønster. Det er i samspillet mellom gitarenes mange ukjente klanger denne musikken blir til, kun med den drømmeaktige åndemaningen som selskap. Det blir etterhvert noe statisk å følge denne atonale minimalismen, og spenningen mellom gitarplukk og droner kan ha sin begrensning. De gjennomsiktige tvillingene blir også mer humane etter hvert som jeg blir mer vant med deres tilstedeværelse, men når det hele er over er det ikke fritt for at jeg har blitt ganske blek om nebbet selv.
Joy Shapes (2004)
Gjennom disse fire låtene på tilsammen 75 minutter gjør the Carter family sammen med Heather Leigh Murray ikke noe særlig for å forenkle sitt forhold til publikum. Musikken på det omfattende åpningskuttet ”Here Not Here” er flott nok, med de sedvanlige skjelvende gitarene (steel og akustiske) som veves inn i hverandre med langtrukne, bølgende drømmebevegelser, et mønster som bygger både på folk, drone og improvisasjon. Noe verre er det med den dramatiske, pinte klagesangen til Christina Carter som svever ordløst gjennom rommet nesten hele tiden og som gjør stykket rett og slett utålelig å høre på. Her er hun langt mer enerverende enn for eksempel på Unknown Spin. Da skapte hun i det minste gåsehud med sine skumle sukk og stønn. Her er det lyden av et gjenferd som slett ikke trives noe særlig. Jeg opplevde åndemaningen på nært hold under All Tomorrow’s Parties i England, og vet at trioen kan skape mer inderlige øyeblikk enn dette.
Etter 22 minutter med kvaler hadde det vært ønskelig med noe utvikling på 10 minutter lange ”Stroke”. Selv om jeg visste at det var for mye forlangt, så var det likevel med en viss resignasjon Carters messing igjen blander seg inn i strengeleken, harpene, bjellene, klokkene og tåkedisen de verken vil eller kan komme ut av. Noe mer strukturert (og hørbart) blir det på tittelkuttet, og ”Voice For You” har sine vakre partier med en elektrisk gitar som uler ensomt mot det monotone akustiske grunnriffet. Men jeg må nok innrømme å komme til kort her, dette tar ikke bolig i min sjel. Det er mulig Joy Shapes siger inn etter noen år, men ærlig talt tror jeg ikke den vil få den sjansen. Uneasy listening, indeed.
A Vintage Burden (2006)
For en gledelig overraskelse! Etter noen skiver dominert av spøkelsesaktige gitarveverier, abstrakte klanger og neddempet tonemystikk har Charalambides levert noe som overgår de andre utgivelsene jeg har hørt av dette bandet. Med større fokus på melodiøse låter har de likevel ivaretatt sitt enkle, delikate sound: akustisk + elektrisk gitar og Christina Carters vakre vokal. Mens de tidligere stilte større krav til fantasien, mystifisert gjennom hemmelige rom, falske spor og rustikke fallemmer, så er det som om duoen nå letter på hemmelighetens slør, uten å bli avslørende. Støvet er tørket bort, gardinene trukket fra. Spøkelsene er jaget på dør og kjærligheten er sluppet inn i stedet.
Minimalistisk folk, på grensen mot ambient, er den søte gjennomgangstone her. Men platens tyngdepunkt er den instrumentale blues-aktige jammen ”Black Bed Blues” på nær 20 minutter, som flyter nydelig nedover Mississippi-elven på leten etter John Fahey eller Loren Mazzacane Connors, og viser noen av Tom Carters kvaliteter som kosmisk bluesgitarist. Aldri kjedelig; denne bluesen gynger i smule farvann, dykker ned i det bunnløse dypet, slenges fra stryk til stryk – beveger seg hele tiden mot en ukjent, målløs havn vi aldri håper han vil finne. Platens andre størrelse er nesten kvarterlange ”Two Birds”. En hvilepute av en bønn der Christina stryker vårt trette hode i søvn mens sin skjelvende sang, mens vi ligger på fanget til hennes gitarspillende bror og lulles lugnt inn i drømmeland.
Rundt disse to kolossene består platen av fire noe kortere spor, alle meget nydelige. Åpningen ”There Is No End” kan angi noe av duoens filosofi, en låt uten start eller slutt, en sirkulær messe som ikke forsvinner noe sted. Allerede på like langsomme og vakre ”Spring” er mulighetene store for at du som lytter vil være hensatt i en trancelignende situasjon (eller, at du har sovnet) der harmoni og ro vil fylle hver pore i kroppen din. Dette er musikk for dager uten sorger. ”Dormant Love” er ren nytelse med akustisk gitar, en skrå slidegitar og Carters stemme som både trollbinder og helbreder. Legg merke til den romligheten som finnes på et spor som ”Hope Against Hope”. Bare en enkel akkompagnerende gitar til Carters lille bønn. Så lite, så enkelt, men samtidig så fullendt og fyldig. A Vintage Burden er Charalambides på sitt mest fredsæle, meditative og helt klart tilgjengelige. Len deg tilbake, lukk øynene og lykke til på ferden.
Brent Gutzeit: Drug Money (2004)
Brent Gutzeit har en fortid fra laptop-gruppen TV Pow, er en nøkkelperson i Chicagos improv/laptop-kretser, driver plateselskapet Boxmedia og har tidligere jobbet sammen med styrmann James Plotkin (Mosquito Dream, 1999). Det er også en artist han har en god del til felles med når det kommer til maritim skrekkfilmmusikk.
Drug Money er hans tredje plate (solodebuten Losing Every Day kom i 2003). Her tas vi igjen med ned på dypt vann gjennom svært langsomme og dvelende stykker fremskapt av elektronikk og samples. Bare fire totalt, men med en samlet spilletid på drøyt 70 minutter er det god tid til å havne i hypnose. Drug Money er en plate som forlanger din totale oppmerksomhet, den krever tålmodighet og skjerpede sanser, men så gir den til gjengjeld meget tilbake med sine både vakre og svært billedskapende lydkreasjoner.
Det kan virke som det skjer svært lite, og det er ingen skarp, hørbar struktur på låtene. Musikken tar form gjennom nesten urørlige bevegelser, ingen raske endringer eller brudd forstyrrer den nær totale ro og endeløse stillheten. Svakt pulserende lyder, monotone droner, dyp buldring og knakende bevegelser utgjør stammen i lydbildet. Kranky forteller: ’All of the source sounds for Drug Money were created by Gutzeit by placing electric motors on the strings of a piano’. Opptakene høres okkesom ut som de er foretatt på havbunnen, eller på månen, et sted mer eller mindre uberørt av mennesker. De lever sitt eget liv. Umenneskelig og fremmed, men både i skjønnhet og ensomhet er Drug Money en plate som viser at datamaskinene lever lenge etter de er slengt på havets bunn som skrap. Ja, det er kanskje da de virkelig begynner å leve. En totalopplevelse, ikke et øyeblikksinntrykk. Stig inn i dypvannsklokken og bli med ned i mørket.
Lichens: The Psychic Nature of Being (2005)
Lichens er soloprosjektet til Chicagos Robert Lowe, der han gjør alt selv – det vil si gitar, perkusjon, vokaldroner og diverse effektbruk. Gjennom tre langstrakte liveinnspilte stykker basert på improvisasjon, loops, lydeffekter og minimalt med etterarbeid søkes her langt helligere graler enn han gjør med sine andre, mer direkte og kontante band.
The Psychic Nature Of Being er musikk av åndelig karakter, der særlig den særegne chantingen gir inntrykk av at vi tar del i et indiansk eller tibetansk ritual rundt leirbålet, med mer peyote i sirkulasjon enn godt er. Sjamanistisk og spirituelt, underbygget av akustisk fingerplukking, gjentagende temaer som nesten bringer oss i hypnose, og lydmalende bakgrunnsbilder av endeløst ishavsøde som peker mot mer en ambient stil. Med et spor som klyver seg over anstendige 20 minutter er det klart at man må være litt spesielt mottagelig for å ta inn over seg Lichens, for øvrig herlig titulert ”You Are Excrement If You Can Turn Yourself Into Gold”. Denne er todelt, der de siste 7-10 minuttene bringer oss inn mot mer hellig grunn. Det er når Lowe løsriver seg fra de mest repeterende folk/blues-raga elementene og flyter inn i mer frie stykker han best lykkes å drive musikken fremover – og innover. De østvendte spirituelle elementene understrekes også av fotografiet i omslaget, som viser Lowe foran noe som ser ut som et buddhistisk tempel.
The Psychic Nature Of Being er en riktig så smukk sak å nyte etter mørkets frembrudd. Lichens åpner ikke alle sinnets dører med denne platen, men han viser vei mot en lindrende meditasjon og ettertenksom ro. Jeg kommer til å ta med meg denneneste gang jeg skal padle Grønland på langs og trenger musikk som kan underbygge en indre fred og avspeile naturens uberørte toner.
Tim Hecker: Harmony In Ultraviolet (2006)
Tim Hecker har i en årrekke bygget sine tåkefulle, lumrende lydverk basert på støy, dissonans, feedback, abstrakte droner og melodiske strukturer, skapt på en bærbar datamaskin. Han omdanner den kalde digitale orden fra laptopen til levende og svært billedskapende musikk med elementer av glitch, ambient, metal og shoegaze. Harmony In Ultraviolet er en langt rikere opplevelse enn det mange av hans samtidige tastaturknastere driver med.
Noe av det mest slående er hvor høyt skiva virker å være spilt inn. Om Oval og My Bloody Valentine hadde slått seg sammen, eller om Sunn O))) hadde blitt gjenskapt av Angelo Badalamenti og Brian Eno kunne resultatet blitt noe nær den metalliske ambient-formen til Hecker. Fundert på et klarere melodisk grunnlag enn jeg har hørt ham tidligere, samtidig overveldende i all sin destruktive kraft, har han skapt en plate som er marerittaktig vakker.
Den kvelende tyngden blir aldri helt dominerende, men ligger heller som et presserende fundament som sjelden slippes helt løs, men pulserer, spraker og drønner i undergrunnen. Hecker skaper tykke lydbilder som på en og samme tid veier flere tonn og samtidig er nærmest luftige i formen, som om de er skapt i en undersjøisk katedral på fullt volum og under et voldsomt trykk.
Albumet er inndelt i 15 deler, men disse sklir mest over i hverandre på en plate som høres best i sin helhet. Men Hecker signaliserer en oppdeling, og skillene markerer en prosess gjennom sømløse brudd som bidrar til variasjon fra nærmest arktisk øde til dirrende ødeleggelser. Som utgiver Southern sier om Heckers arbeider: ’He pushes the boundaries of abstract music, challenging the very definitions of genres such as electronica and ambient’.
Må bare dele et tips til en ekstrem lytteropplevelse jeg hadde med denne, høyt i øretelefoner, gjennom den polske landsbygda en tung høstdag, på vei mot Auschwitz. Coverbildet på Harmony In Ultraviolet minner sågar om billedveggene i en av de gjenværende skrekkblokkene. Hver gang jeg hører denne plata, og det skjer ikke rent sjelden, ser jeg for meg det umenneskelige i mennesket, og det er kanskje mulig å finne en slags forståelse for innholdet når jeg i etterkant leser at Hecker er opptatt av ’thresholds of listening pleasure/pain’.
Tim Hecker: An Imaginary Country (2009)
Omslaget til An Imaginary Country er av den canadiske maleren David Milne (hans “Vimy Ridge”), en anerkjent modernist og eksperimentalist som beveget seg mot det abstrakte. Platetittelen er hentet fra en musikalsk kjempe og nytenker: Claude Debussy, og hans sitat ’The imaginary country… one that cannot be found on a map’. Det spilte på hans syn på en musikalsk tilstand han fant heller trist i sin tid, og som pekte mot hans egen vilje til å finne alternative tenkemåter i forhold til å komposisjon. Visstnok et utopisk arbeid som pekte på et ikke-eksisterende sted. Et ’imaginary country’. Hecker knytter seg altså opp til en sentral og mangfoldig avantgardistisk tradisjon, og selv om hans musikk ikke er omveltende på noe vis i dag, så signaliserer vel dette noe av hans visjonære holdning.
An Imaginary Country er oppfølgeren til sterke Harmony In Ultraviolet, og mer som en videreføring å regne av dennes mer svevende sider. Vi loves en mer pulsbasert plate, og en bredere palett bestående av strykere, synther, piano og gitarer som bearbeides og vaskes bort er også mer fremtredende her. Vi presenteres for et mykere uttrykk, der Hecker fører oss høyere opp i skylagene og på sett vis tilpasser seg labelfrender som Pan American og Stars Of The Lid. Hecker har likefullt opprettholdt en viss tyngde i sin musikk, og en underliggende kraft av droner og hvit støy som forhindrer den fra å bli helt sfærisk. Han trekker inn både shoegaze, noise og new age på samme tid, og jeg blir ikke helt enig med meg selv om dette er den mest spennende retningen å bevege seg for en artist som har krysset bredere grenser tidligere.
Tim Hecker mestrer uansett kunsten å skape atmosfærisk og lite påtrengende støymusikk, og An Imaginary Country gir en nydelig lytteropplevelse med sin nærmest beroligende form for mørke dykk etter Utopia.
Labradford: Mi Media Naranja (1997)
Labradford gjorde det ikke umiddelbart lett for seg selv da de i 1997 lanserte sitt flotteste verk. Mi Media Naranja er kledd i et dunkelt omslag, uten forklarende tekst, låtene bærer knapt titler. For de av oss som gikk mang en vinter i møte med deres foregående album, ikke minst A Stable Reference (1995) var Virgina-bandet allerede en velkjent kompanjong – så det gjorde ikke så mye. Alle deres skiver er verdt å sjekke ut, Mi Media Naranja er et naturlig førstevalg. Ikke bare som deres mest tilgjengelige, men også fordi de her utvidet sine lydskulpturer til et eget sound, omformet sine abstrakte strøk om til noe allment og konkret – og usigelig vakkert.
Knitrende elektroniske nyanser, minimalistisk dub, sober orkestrering, hviskende stemmer, dvelende gitartwang – dette er Brian Enos Apollo-ferd filtrert gjennom tysk modernisme (Pole, Oval), svevende over den amerikanske vesten sett gjennom David Lynch’ linse. Mi Media Naranja er et sfærisk album, fullt av åpne rom, som likevel alltid avslører nye dybder; minimalistisk, magisk og alltid ytterst smakfullt. Dette er musikk i vektløs tilstand. Skapt for evigheten. Bjørn Hammershaug
På midten av 2000-tallet fikk frifolk/freakfolk sin tilmålte tid som noe av det hippeste og mest cutting edge der ute. Artister med spenn fra Devendra Banhart til Animal Collective ble plassert i den romslige båsen, som etter hvert svant tilbake og inn i skogen uten å etterlate seg så altfor mange dype spor. Men det var artig så lenge det varte. Dette er 25 album fra frifolkens prime time, midten av 00-tallet. 25 etterlevninger fra kvisthaugen, fra skogbrynet, fra øvingsloftet. En salig blanding av mild visefolk og out there naturbasert noise. Tekstene er skrevet i tiden rundt albumslipp, og minner om en del glemte skatter, og ikke minst om en større entusiasme enn det som nok er tilfelle 10 år senere.
I 2003 tok musikkmagasinet Wire og journalist David Keenani en lengre artikkel for seg oppblomstringen av et nytt undergrunnsfenomen. Welcome To The New Weird America: Sunburned Hand Of The Man And The Free Folk Explosion omhandlet en mangefasettert og løselig organisert scene med band og kunstnere fra alle hjørner av USA. Utgangspunktet for bladets presentasjon var Vermonts Brattleboro Free Folk Festival og artister som Sunburned Hand Of The Man, Six Organs Of Admittance og Tower Recordings. Med en spennvidde fra krautrock og frijazz til hillbilly folk, blues og psykedelia var festivalen en av de første, samlende happeningene for frifolken. Mange av bandene trekker veksler på en stil som i en årrekke har vært dyrket av bl.a No-Neck Blues Band og Sun City Girls, videre bakover mot The Residents og Captain Beefheart. I løpet av siste halvdel av 90-tallet har kretsen i økende grad sprengt seg frem – om ikke helt til overflaten, i det minste til mindre undergrunnsmiljøer.
Både de fleste artistene og selskapene de gir ut på, henvender seg i første rekke til de av oss som fremdeles synes det er stas å lete opp musikk utenfor de etablerte og konforme kanalene. Og der ligger også muligens noe av grunnen til denne framveksten. Frifolkerne kan ses som en reaksjon på det konforme samfunnet som lukker seg stadig strammere rundt oss. Gjør det sjøl-holdninga er sterk, idealismen er ikke død og aktiviteten energisk: Gi ut platene selv, selg platene selv, lag egne festivaler, samarbeid på tvers av musikalske grenser, hey, det er ingen musikalske grenser! Denne brytende holdningen til en bransje som stort sett bryr seg med iPod, Idol og Pepsis budsjetter gjenspeiles også i musikken, som favner langt forbi folk-genren, men som tar i seg en rekke alternative uttrykk på grasrotplan. Revolusjonen starter her. Samtidig er vi i dag velsignet med så åpne kommunikasjonskanaler at det faktisk er mulig for en skribent i lille Oslo å presentere en marginal plate som Rare Wood som den mest naturlige ting i verden. Det er som om kampgløden fra 60-tallet og dagens teknologiske muligheter til sammen bidrar til at band som Six Organs, SHotM, Jackie O-Motherfucker og Pelt både står fram som reelle alternativ til rådende trender og markedsmekanismer, samtidig som de med vår tids trang til å stadig fange opp det siste nye også står i fare for å bli et utvannet fenomen før de rekker å sette spor. Vi får se.
Animal Collective: Sung Tongs (Fat Cat, 2004)
Animal Collective ligner ikke på så mye annet. Det er kanskje derfor de regnes som edelstener blant musikk-gravere på stadig søken etter det siste nye; knestående i fjell av gråstein skal det ikke mye glimmer til før det minste gullfunn hausses opp som et nytt Klondyke. Vel, jeg er nok en slik graver selv, og fornekter ikke å ha sneket meg innpå disse dyremenneskene for å se hva de egentlig har bedrevet med der inne i skogen siden 2000. De har skjenket oss noen opptak fra sine seanser, varierte og varierende greier fra psykedelisk fri-folk til elektronisk lo-fi avantgarde fordelt over fire plater. Og de gjestet Norge i april 2004, og leverte et sett som fremdeles etterlot meg like undrende til hva de egentlig holder på med som før de kom hoppende inn på scenen med indianermaling og krigsrop.
Sung Tongs er om ikke den mest konvensjonelle pop-platen du vil høre i år, den mest forståelige av deres nedtegnelser så langt. Virkemidlene til Avey Tare og Panda Bear (tror ikke Geologist og Deaken er med her, men det er lite info på min utgave) er få; kassegitar, rytmeinstrumenter og stemmer. Sleng på noen enkle effekter og en opptaker så er det stort sett det hele. Likevel skaper de musikk som altså ikke ligner så mye annet. Hvordan får de det til å bli så bra?
Røttene til Animal Collective strekker seg vidt under bakken. Er Avey og Panda Brian Wilson og Syd Barrett i yngre utgaver, og er dette som et tenkt samarbeid mellom de to geni-gærningene? Nå er nok ikke våre nye bekjente verken like skrudde eller geniale, muligens, men på Sung Tongs finnes både visjonene, harmoniene og de rare melodiene. Jeg hører lokk fra tyske krautband, ser ferske spor etter The Residents og Sun City Girls og aner slektskap til artsfrender som Jackie O-Motherfucker, tidlig Mercury Rev og Jim O’Rourke i sin naturalistisk popmusikk. Denne utstrekningen bruker de både til å stadig suge til seg ny næring – de virker fremdeles både nysgjerrige og lekne – og til å holde på det uforutsigbare. Man kan fange Animal Collective, men de kan ikke temmes eller holdes i bur særlig lenge av gangen.
Sung Tongs lever. Det hvisler stadig av alle slags lyder her, og stemmene benyttes like gjerne til å karikere ulike dyr. De smatter, mjauer, hveser, grynter og skriker like mye som å synge som mennesker, feltopptak høres ut til å være hentet mye fra naturen og de rurale områdene hjemme i Maryland der platen er spilt inn. Sung Tungs er en organisk opplevelse, en plate så langt unna sterile studioforhold det er mulig å komme. Det er noe rent og ubesudlet over Animal Collective. Sung Tongs smiler til deg som et tjern i skogen en klar sommerdag, men her er også mystikken på samme sted når natten kommer og dyrene samler seg i nærheten. Ta med deg for eksempel ”The Softest Voice” på en kveldstur inn i skogen for komplett surround-virkning.
Når Animal Collective er i godt humør jubler de høyt, og det er da de blir minst interessante. Som på ”Who Could Win A Rabbit?” der de dæljer løs på kassegitarene sine blir resultatet ganske enkelt litt masete pop. Men i all hovedsak er Sung Tongs en hengekøye av en plate, som på ”Kids On Holiday” og 12 minutter lange ”Visiting Friends” der de bare lar gitarene gynge uanstrengt til noen uforståelige lyder som bølger ut og inn, bare litt for lenge. Ikke alt vekker like stor entusiasme, men det er som om det må være en del mindre fascinerende kutt også, som for å understreke det umiddelbare og ikke minst det feilbarlige. Prøve-og-feile estetikken er som regel langt mer verdifull enn den trygge og gjennomtenkte.
Sung Tongs er en plate jeg kommer tilbake til igjen og igjen, og den fortsetter å overraske og skape glede – og irritere en smule – hver gang. Det er dette bandets evne til å dra lytteren med til nye steder, vekke nysgjerrigheten og til og med få frem smilet som gjør den til en berikende opplevelse. Jeg tror det er en kvalitet som flere vil finne gjenkjennende.
Animal Collective er fremdeles barn av jungelen. Oppvokst med dyrene finner de vår verden noe fremmed. La oss håpe at de ikke blir preget av oss tobeinte altfor raskt.
Kathleen Baird: Lullaby For Strangers (Secret Eye, 2006)
Kathleen Baird tør være kjent for enkelte i forbindelse med sitt engasjement i Chicagos avant/psych-folkband Spires That In The Sunset Rise, dessuten har Baird tidligere utgitt plater under artistnavnet Traveling Belle. Opptakene som utgjør Lullaby For Strangers er gjort i 2000-2001, men de er remikset nå i 2006. I tillegg til Baird finner vi også en smule hjelp fra to cellister, blant dem Taralie Peterson fra nevnte Spires.
Det er med andre ord Kathleen Baird som stort sett får boltre seg i fred her. I både stemme, tekst og musikk er dette et merksnodig stykke spøkelsesmusikk, der det mest er den akustiske instrumenteringen som kan knyttes opp til ’folk’-begrepet. Fløyte, kassegitar og bjeller kan høres, sammen med Bairds søvntungt messende og dype stemme. Uten noe spektakulært melodisk fundament, denne musikken stavrer seg gjennom myra på morkne stylter gjennom tåketunge droner og småsteine rytmeritualer. Tidvis bikker det over mot burlesk kabaret, andre steder dupper Baird ut i et mer hjemmeheklet landskap der det rasler og risler i holtet – men alt som skjer foretas med den største ro og andakt.
Jeg liker veldig godt Spires… og har ellers stor sans for mye av det denne gjengen driver med. Lullaby For Strangers er ingen plate det er umiddelbart lett å falle for, tross disse preferansene, men det er tydelig at de siste års bedrifter ikke er en tilfeldighet eller resultat av en plutselig stilendring. Baird skal ha for sitt forsøk på å innføre en smule gotiske grøss og mørketoner inn i en genre som gjerne kan bli i overkant trivelig. En halvtime i hennes selskap er i og for seg nok, og Lullaby For Strangers blir aldri helt essensiell.
Devendra Banhart: Cripple Crow (XL, 2005)
’Freden kommer…’ messer en apostel fra et sted oppe i Catskill-fjellene. Rundt ham sitter en gruppe venner med kjortler og pannebånd. De korer, klapper og jubler til predikantens sanger om fred, månen, barn og denslags: ’And now I sing, upon my knees, and praise the kindness of a gentle breeze.’ Med seg har de håndtrommer, sitar, fele og fløyter, de rugger langsomt til den langhårede mannens snodige melodier og besnærende stemme. Fred og fordragelighet hersker her. På toppen av treet bak dem sitter en kråke og følger forundret med på seansen. Velkommen til skogs!
Tilfeldighetene (nåja…) ville det slik at det lå to skiver slengende rundt platespilleren da Cripple Crow kom krypende til gards. Det var Kaleidoscopes Faintly Blowing og The Incredible String Bands The Hangman’s Beautiful Daughter. Begge fine plater gitt ut sent på 60-tallet, ellers med lite annet til felles enn omslagene. Her kommer altså Cripple Crow inn og minner om at flagrende kollektiv med skjeggete menn i fargerike klær, hippiejenter og fredspipe-blikk slett ikke opphørte i 1969. Cripple Crow bærer mye av den samme estetikken i seg, også i innhold og budskap. Devendra Banhart er naturlig midtpunkt innen den etterhvert så omtalte amerikanske frifolken, men med Cripple Crow løftes han ikke bare opp på kongetronen borte i skogen utenfor Woodstock (der platen er spilt inn), han bæres inn til de store folkemasser som en hjemkommen Messias.
Cripple Crow vil behage de som allerede har blitt kjent med mannen, og den vil skaffe ham en rekke nye venner. Borte er suset og sprakingen fra debuten, long gone er den avkledde stilen fra Niño Rojo/Rejoicing In The Hands. Nå fremstår han mer som en konvensjonell folksanger, i et rent uttrykk, med variasjonen i behold men på en bredere plattform enn tidligere. Den lekne og barnlige lysten er fremdeles tilstede (”Chinese Children”, ”I Feel Just Like A Child”), men låtene er i hovedsak mer fokuserte, mindre ’sære’ og mer tilgjengelige. De har blitt lengre og mer gjennomarbeidet. Det kollektive vennskapet preger platen, som en slags oppfølger til samleren Golden Apples Of The Sun der Banhart var kurator. Cripple Crow gjestes av en del av de samme nøkkelnavnene innen moderne folk (CocoRosie, Vetiver, Currituck Co ++) som bidrar til å gi hans låter en mer velkledd innpakning.
Vi starter med en mild bris av Nick Drake (”Now That I Know”) og tar farvel med en helt enkel pianoballade (”Canela”). Disse rammer inn en relativt velorganisert, strukturert og godt arrangert plate i forhold til tidligere. Bildet kompletteres av en frilynt og globalt orientert familie som skuer utenfor sitt eget hjemland og typisk ’americana’. Her er sør-amerikanske bølgeskvulp i balladetradisjonen etter Caetano Veloso (”Santa Maria Da Feira”, ”Quedateluna”), aktuelle fredsbudskap (”Heard Somebody Say”), freak outs (”Long Haired Child”) og suggererende underfundigheter (”Lazy Butterfly”). Den Velvet-aktige singelen ”I Feel Just Like A Child” er en groovy og skeiv fest for alle sanser, dog uten samme ekstase som å oppleve den fremført live. Det er i tradisjonen etter The Doors, Marc Bolan, Donovan, Syd Barrett og John Lennon og Beatles-koring at Devendra Banhart ruller ut denne ny-folkens svar på Sgt. Pepper.
Det er mye musikk på Cripple Crow: 75 minutter/22 låter i alt. Om ikke det er nok, her er også et MP3 spor med 10 minutter lange ”White Reggae Troll/Africa” (riktignok med ganske slett lyd). Ikke absolutt alt er like strålende som den første buketten. Nydelige ”Dragonflys” skjæres bort på under ett minutt. The Beatles er en underlig surrete sak som starter med at: ’Paul McCartney and Ringo Starr are the only Beatles in the world…’, før vi vips kastes ut i karnevaldans. Saloon-dixien ”Some People Ride The Wave” og ”I Love That Man” fører ingen steder, men alle små tegn til tretthet avløses av nye uimotståelige øyeblikk. 2005 har fremdeles til gode til å komme opp med noe i nærheten av det overskuddet som presenteres på Cripple Crow.
Platens andre del skjuler de mest bittersøte og innadvendte låtene: Det nydelige tittelkuttet, skjelvende ”Inaniel” og ”Hey Mama Wolf” har alle en slags indre fred og harmoni som skaper det samme hos den som lytter. ”Sawkill River” slekter mot gitarplukkingen til John Fahey, ”Luna De Margarita” kunne hørt hjemme på en nedlagt bar på Havana, mens ”Korean Dogwood” er lukten av duggfrisk grener fra skogene utenfor Woodstock. Som om vi har vært bare der hele tiden.
Birch Book: Birch Book Vol. II: Fortune & Folly (Helmet Room, 2007)
B’eirth, Bee eller Jon Michael Eirth som er hans egentlige navn, er mannen bak Birch Book. Fortune & Folly er hans andre utgivelse under denne tittelen, spilt inn på San Juan Island på den amerikanske vestkysten. B’eirth introduserte sitt nye alter ego Birch Book i 2005, og med det markerte han også en stilendring som mer ’basic folk’ enn moderskipet In Gowan Ring. Nevnte konstellasjon har eksistert siden midten av 90-tallet, med klart preg av B’eirths musikalske slektskap til britisk og middelalder-inspirert folk, der Incredible String Band og Pentangle kan være to kjente referanser.
Med Birch Book fremstår B’eirth altså som mer konvensjonell i stilen, heller i sporene til en Drake eller Donovan, ja, på en sukkerpille som ”New Joy” kan man endog trekke likheter til en akustisk Neil Young fra tidlig 70-tall. B’eirths enkle fremtoning og liketil fremføring betyr ikke at det er ihjeltygget drøv han serverer oss her. Han kler denne mer ’avkledde’ drakten nettopp på grunn av at den fremhever det grasiøse i hans låtskriverkunst, den gir nærhet til den myke vokalen og det milde gitarspillet og samtidig ivaretas et snev av psykedelisk undring som sjelden er langt unna.
Fortune & Folly er spartansk utrustet (her er ingen info med unntak av låttitler), men den besitter tidløse kvaliteter, sin klare tid- og stedfesting (britisk folk fra 60-70-tallet) til tross, dette er musikk som verken går på eller av moten. Innrammet av to instrumentale låter tas vi med til en verden av endeløse enger og dovne daler, der bekken klukker fornøyd og trærne hilser god morgen med høflig rasling. Fortune & Folly er en vandringsplate ledet fremover av eventyrfortelleren selv i vemodstemt harmoni mellom natur og menneske, og med en tåkefull magi som innhyller de beste låtene. Først på 7 minutter lange “The Trip Goes On” åpnes døren for alvor til mer elektrifiserte toner som skjærer gjennom den behagelige stemningen, slett ikke ulikt det Espers driver med for tiden. Anbefaler også en ekstra lytt til lokkende ”Zephyr Through Willows” med sitt messende kor, hymnen ”Whisper In The Pine” og ”Young Souls” med sin såre styrke.
B’eirth risikerer nok å falle inn i bølgen av frifolk-artister, men idet termen er i ferd med å bli like mye et hinder som en døråpner for nye artister, bør det understrekes at musikk av denne sorten ikke fortjener å lenkes til noen bestemt kategori. Det er bare å ta av seg skoene, legge seg nedpå og lukke øynene. Lenge.
Sir Richard Bishop: While My Guitar Violently Bleeds (Locust, 2007)
Bølgen av ’american primitive’ gitarister på 60-tallet kaster fremdeles lange skygger over dagens fingerplukkere. Takoma-skolen ved blant andre Leo Kottke, Robbie Basho og John Fahey utmerket seg blant annet med sin velkomne holdning til flere stilformer. De holdt en åpen dør inn mot avantgarde, new age, neo-klassisisme og østlig innflytelse, og forenet med det tradisjonalisme (blues, country) og ‘far out’. I nyere tid har en rekke artister funnet tilbake til disse innovatørenes arbeider. Noen er nærmest for rene kopister å regne, andre har utviklet en tydeligere stil og videreutviklet grunnlaget fra de gamle mestere. Av dagens mest kjente – og kanskje beste – navn, kan nevnes Ben Chasny (Six Organs Of Admittance), Jack Rose (Pelt) og Glenn Jones (Cul De Sac). Og Sir Richard Bishop.
Mannen med det flotte navnet har i flere tiår vært en tredel av avantrock-bandet Sun City Girls, som i seg selv er en institusjon. Ved siden av moderbandet har Bishop pleiet en solokarriere siden 90-tallet, og han har allerede en hel rekke plater bak seg som inngår i den ovennevnte tradisjon. Han har blant annet utgitt soloskive på Faheys Revenant-label, bare for å klargjøre en del tråder. Bishop tilhører den kretsen som fortsetter å utvikle, ser muligheter, som ikke bare holder døren åpen, men går inn i nye rom.
While My Guitar Violently Bleeds består av tre spor, på henholdsvis 7, 11 og 25 minutter, og de lever alle opp til primitivistenes intensjon. Bishop tar med seg tradisjonene på ryggen og vandrer lett ut i verden på sin søken, og med verden menes både østlig og vestlig kompassretning – som seg hør og bør. Pakningen er primitiv, med en enkel gitar og noe effekter. Innspillingen er foretatt i Paul Oldhams flotte Rove studios, og bærer preg av en intim setting. Det er ikke noe nonsens her, og det er ganske fascinerende å være med Bishop på hans reise inn i ukjent land, uten akkompagnement, uten å klamre seg til andre faste holdepunkter av mønstre enn de som skjer i hans eget hode. Det er denne frihetsfølelsen som er så sterk i Bishops gitarspill, den naturlige, formløse flyten uten en tydelig begynnelse eller en definert slutt. Mest imponerende i så måte er halvtimes lange ”Mahavidya”. Tittelen er vel hentet fra hinduismen og henspiller på indre tankekraft. Det er et naturlig stoppested, for både raga og – skal vi si – noe frigjort sanseapparat er to elementer som tradisjonelt spiller sterkt inn i denne musikken.
Dette er en form som kler slike lange, nærmest tranceskapende, låter. Det betyr også at dette ikke er musikk for alle – hele tiden – slik som gjerne kjennetegner god musikk uansett genre. Bishop oppnår ikke denne følelsen med korte ”Zurvan”, mens mellomlange ”Smashana” er holdt i en ganske annen stil. Her oppløses strukturene ytterligere, og han henvender seg nærmere den mer abstrakte, elektriske gitarstøyen og feedback-dronene til f.eks Sonic Youth.
Som ufaglært er jeg ikke den rette til å vurdere Bishops tekniske kvaliteter som gitarist. Det får eventuelt overlates til fagfolket. Men hans mangfoldige repertoar taler vel sitt tydelige språk, og den sterke åndelige kraften som henger ved hele denne platen kreves det ingen utdannelse i gitar for å verdsette.
Black Forest/Black Sea: Forcefields And Constellations (BlueSanct, 2004) ’We’ve been described as glitchy improv-chamber-folk. I have no idea what that means, but it sounds cool.’ Så sier duoen Black Forest/Black Sea i et forsøk på å beskrive seg selv. Jeg vet ikke om jeg klarer å gjøre det særlig bedre. Men:
Bestående av Miriam Goldberg (cello) og Jeffrey Alexander (gitar). Alexander kommer fra oppløste The Iditarod, og som musikalske gjester har de fått med Glenn Donaldson (Thuja, Mirza, Blithe Sons) og Christina Carter (Charalambides). Samples er hentet blant annet fra den finske psych/folk-artisten Kemialliset Ystävät og Fursaxa. Oppegående lesere vil nok på dette tidspunkt for lengst ane hvor vi beveger oss: Ut i naturen, inn i sjelen og ned i dypet. Vi snakker ikke uventet om mediterende, flytende improvisert kammer-folk av det mer aparte slaget. De nevnte band fungerer altså godt som referanser. Dette er etter hva jeg forstår duoens andre plate, da en selvtitulert skive kom ut i 2003.
Opptakene til Forcefields And Constellations er foretatt på ulike steder. Liveopptak fra blant annet Free Space Gallery (Fitchburg, Ma.) og Waldron Arts Centre (Bloomington, In.), diverse radiostasjoner og en del hjemmeinnspillinger fra Providence, RI. Samme hvor vi er, Black Forest/Black Sea høres ut til å befinne seg på et sted langt inn i svarteste skogen et sted i Øst-Europa uten særlig kontakt med den hastige moderne verden omkring. De plukker og gnikker forsiktig på strengene sine, Miriam messer/synger av og til varsomt i søvne, vesener som bedriver ulike former for bjelling, klokking og rasling – og av og til ren støy – dropper innom leiren. For det er ikke ensomt rundt teltåpningen deres. En gammel radio skurrer og går i bakgrunnen mens en lite kyndig operatør skrur prøvende på den, en alv spiller baklengs på banjo, noen rustne etterlatenskaper fungerer godt som perkusjon, og kan med glede skrapes på for å skape lyd. Enkelte låter er dessuten nærmest konvensjonell kammerfolk. Og det er vakkert sådan, slik som ”Tangent Universe” og krypende ”Hung Far Lowish”, mens andre (”Kyy Plays Perpetual Change”, ”…With A Dead Man I’ve Never Met”) er av mer abstrakt art. Uansett makter Goldberg og Alexander å både overraske og glede med sin plate.
Nick Castro & The Young Elders: Come Into Our House (Strange Attractors Audio House, 2006)
Det er langt fra Hollywoods slitte neonglans til keltiske ritualer og persiske eventyr. Nick Castro fra filmbyen korter avstanden med sin tredje plate der han inviterer oss inn i sitt hus, og det er ingen grunn til å stå igjen utenfor. Dette er innbydende saker, der the Wicker Man skuer ut over Persiagulfen med de falmede Hollywood-bokstavene i bakgrunnen.
Han har en tendens til å henge på et eller annet bandnavn på sine plater, denne stillfarne amerikaneren. Årets plate er kreditert The Young Elders, som består av blant andre Chris Guttmacher fra Cul De Sac og B’eirth fra folkmagikerne In Gowan Ring. De aller fleste av medmusikerne stiller med underlige saker, her er rytmeinstrumenter fra hele verden (marokkansk tabla, dumbek, nyabinghi tromme etc.), persiske strenginstrumenter (saz, oud) og utgamle fingerpiano fra Zimbwabe (mbira).
Disse bidragene gjør Castros tredje plate til en særs grenseløs opplevelse, sanserik på lyder og fremmede rytmer som hele tiden spinner rundt hans i utgangspunktet neddempede akustiske viser. Jeg var rundhåndet i forhold til hans forrige plate (Further From Grace), som i ettertid har vist seg som enda mer trofast enn først antatt. Men både den og hans fine debut fremstår som nesten uferdige og mindre gjennomførte i lys av Come Into Our House. Melodisk og musikalsk støtter han seg fremdeles klart til den britiske folktradisjonen og en form for psykedelisk folkrock, men berikelsen i lydbildet utvider horisonten ytterligere.
Det er bare ni låter her, men den strekker seg skikkelig ut på slutten, og de to siste sporene er nær et kvarter hver. Vi dras for fullt med inn i en eventyrverden der øst møter vest. ”Lay Down Your Arms” og ”Promises Unbroken” veksler mellom sirkulære perkusjonsritualer, mørke droner, akustisk gitarer og småstein vokal. Før den siste halvtimen åpenbarer seg føres vi varsomt inn i platen, med Leo Kottke/Bert Jansch-aktige gitarlinjer, melankolske viser og Scarborough Fair’ske sit-ins, som ”One I Love” (med vokalist Wendy Watsons). Instrumentale ”Attar” fortsetter der ”Music For Mijwiz” sluttet på forgjengeren, og er en suggererende bazardans med B’eirth i rollen som Rottefangeren fra Hameln på fløyte. Timinutteren ”Voices From The Mountains” forlater visestilen helt, til fordel for mer soniske eksperimenter med strykere og uvisse bakgrunnslyder i slekt med Boxhead Ensemble eller Jewelled Antler-kollektivet. Vi liker jo slike ’bowed strings’, men gnissingen fører ikke noe spesielt sted, og 10 minutter med vannpipe og felejam tværes ut i lengste laget.
Men det ødelegger ikke helhetsinntrykket, og jeg har veldig sans for at Castro & the Young Elders strekker viseformatet sitt mot både det eksotiske og det eksperimentelle såpass mye som han gjør her. Han er ikke alene om å samle vestkyst-psych, brit-folk og midt-østen i ett rike, men få gjør det like innbydende.
Charalambides: A Vintage Burden (Kranky, 2006)
For en behagelig overraskelse! Etter noen skiver dominert av spøkelsesaktige gitarveverier, abstrakte klanger og neddempet tonemystikk har denne drevne duoen fra Houston, Texas (Tom og Christina Carter) levert noe som overgår de andre utgivelsene jeg har hørt av dette bandet. Med større fokus på melodiøse låter har de likevel ivaretatt sitt enkle, delikate sound: akustisk + elektrisk gitar og Christina Carters vakre vokal. Mens de her stilte større krav til fantasien, mystifisert gjennom hemmelige rom, falske spor og rustikke fallemmer, så er det som om duoen nå letter på hemmelighetens slør, uten å bli avslørende. Støvet er tørket bort, gardinene trukket fra. Spøkelsene er jaget på dør og kjærligheten er sluppet inn i stedet.
Minimalistisk folk, på grensen mot ambient, er den søte gjennomgangstone her. Men platens tyngdepunkt er den instrumentale bluesaktige jammen ”Black Bed Blues” på nær 20 minutter, som flyter nydelig nedover Mississippi-elven på leten etter John Fahey eller Loren Mazzacane Connors, og viser noen av Tom Carters kvaliteter som kosmisk bluesgitarist. Aldri kjedelig; ”BBB” gynger i smule farvann, dykker ned i det bunnløse dypet, slenges fra stryk til stryk – beveger seg hele tiden mot en ukjent, målløs havn vi aldri håper han vil finne. Platens andre størrelse er nesten kvarterlange ”Two Birds”. En hvilepute av en bønn der Christina Carter stryker vårt trette hode i søvn mens sin skjelvende sang, mens vi ligger på fanget til hennes gitarspillende bror og lulles lugnt inn i drømmeland.
Rundt disse to kolossene består platen av fire noe kortere spor, alle meget nydelige. Åpningen ”There Is No End” kan angi noe av duoens filosofi, en låt uten start eller slutt, en sirkulær messe som ikke forsvinner noe sted. Allerede på like langsomme og vakre Spring er mulighetene store for at du som lytter vil være hensatt i en trancelignende situasjon (eller, at du har sovnet) der harmoni og ro vil fylle hver pore i kroppen din. Dette er musikk for dager uten sorger, healing sounds indeed. ”Dormant Love” er ren nytelse med akustisk gitar, en skrå slidegitar og Carters stemme som både trollbinder og helbreder. Legg merke til den romligheten som finnes på et spor som ”Hope Against Hope”. Bare en enkel akkompagnerende gitar til Carters lille bønn. Så lite, så enkelt, men samtidig så fullendt og fyldig.
A Vintage Burden er Charalambides på sitt mest fredsæle, meditative og helt klart tilgjengelige. Len deg tilbake, lukk øynene og lykke til på ferden.
CocoRosie: Noah’s Ark (Touch & Go, 2005)
Da sa Gud til Noah: ’Gå ut av arken, du og din kone og dine sønner og dine sønnekoner med deg! Ta med alle dyrene som er hos deg, alt som lever, både fugl og fe og alt kryp som det kryr av på jorden! Det skal myldre av dem på jorden, og de skal være fruktbare og formere seg.’
Duoen CocoRosie – søstrene Casady, har tatt beretningen fra 1. Mosebok på alvor, og samlet både firbente og tobente på sin ark. Brekende sauer, mjauende katter og rautende kuer mingler med godtfolk som Dianne Cluck, Antony og Devendra Banhart. Resultatet av denne brokete ansamlingen er en nydelig og vakker plate som sjonglerer ganske fritt med omgivelsene.
Et av de mest umiddelbare øyeblikkene er ”Beautiful Boyz”, som kan være løselig basert på historien om den omstridte forfatteren Jean Genet: ’Born illegitimately to a whore most likely, he became an orphan (…) ten years old was his first glory, got caught stealing from a nun, now his love story had begun….’ Som vi vet levde Genet et flakkende og promiskuøst liv som forarget mange i sin samtid, og det knitrer nedover ryggraden når Antony (hvem andre?) kommer inn og ødsler av sin fyldige stemme på refrenget: ’All those beautiful boys, pimps and queens and criminal queers…’ som kan få den mest homofobe til å ralje høylydt med i samsang.
Hans Magnus Enzensberger skriver i etterordet av Genets mesterlige Tyvens Dagbok: ’Det forargerlige hos Genet kommer imidlertid fra et dypere sjikt, og her er det gamle, bibelske ordet på sin plass: ve den fra hvem forargelsen kommer. Det forargerlige hos Genet er et begrep fra den religiøse sfære. I virkeligheten er Genet vesentlig en religiøs forfatter. Med rette har Sartre sammenlignet ham med den hellige Teresia. Allerede vokabularet viser at denne forfatteren er besatt av kristendom. Begreper som ’alter’, ’Golgata’, ’fallen’, ’mirakel’, ’sakrament’, og forestillinger som engler, palmegrener, madonna er helt og holdent sentrale for ham. Nettopp de mest sjokkerende kombinasjoner av hellighet og seksualitet, grusomhet og nåde er så langt oppstått i Genets hjerne som man jo finner dem i hele den europeiske mystikks klassiske tekster.’
Amerikanske CocoRosie, som laget sin første plate i et badekar i Paris, deler noe av denne tradisjonen som kombinerer hellighet og seksualitet, om enn av langt mer overfladisk art: Fra Armageddon til den enkle nattabønnen på tittelkuttet (’Thank you God for this fine day, bless all the children of the world…’ etc.). De søker å virke provoserende i stilen (viser for eksempel til omslaget), men selve musikken de lager er av det såre og skjøre slaget. CocoRosie kan kategoriseres som ’kniplingsfolk’, som om de sitter utkledd og oppsminket med påmalte barter og indianerdrakter i hver sin gyngestol og former melodier med sitt håndarbeid som skal lokke til seg menn og kvinner som går forbi. De to damene har en egen evne til å kreere bisarre bilder som enten tiltrekker eller frastøter, men som det er vanskelig å forholde seg likeglad til.
Snåle lyder romsterer igjen rundt deres sedate melodiføringer, men Noah’s Ark er ganske nedstrippet for overflødige effekter. I hovedsak bæres platen frem av ertende, lokkende og barnslig sang, og i likhet med foregående utgivelse La Maison De Mon Rêve (2004) har duoen laget en plate som virker både utfyllende, variert og leken med simple virkemidler. Årets utgave vil nok overraske i mindre grad, men den er mer gjennomarbeidet og stilsikker, og ikke minst fylt av bedre låter. The Casadys kan veve mønster av trip hop, gammel blues/folk og fransk rap, synge en allsang for undergangen og leke leketøy-tøys på en ganske så kjælen måte. Låter som ”Brazilian Sun” (med sitt indianske kvad og jungelfargede bekledning), forstyrrende ”South 2nd” (med linjer som ’somebody’s baby boy ain’t coming home tonight…’ understreket av et dunkelt trekkspill, en telefon ingen besvarer og creepy klokkespill) og Dianne Clucks vakre vokalhjelp på tittelkuttet utgjør noe av denne platens solide fundament.
Kan du svelge tanken om at Billie Holiday synger duett med Mama Cass på et høyloft i Paris omgitt av ville dyr, fugler og engler så er også du på god vei til å få plass på Noah’s Ark 2005.
Davenport: Rabbit’s Foot Propeller (Three Lobed, 2005)
Madison, Wisconsins frihetsforkjempere Davenport tar ikke musikken bare et stykke ut på viddene som en del andre frifolkere, de graver seg like greit dypt ned under torva og lar mose og gjørme bekle både sinn, sjel og musikalsk uttrykk. Bare tidvis gløtter det frem toner av en viss melodisk art, da stort sett i form av sykelig spinkel folkemusikk så langt utenfor vår sivilisasjon at den for lengst har falmet og blitt glemt. Rabbit’s Foot Propeller består i det store og hele av funnet, bearbeidet lyd, noe som gir hele platen en sterkt levende og organisk aura, som et skummelt soundtrack til en dokumentar om innavl og sykdomsspredning på den amerikanske landsbygda en gang i det forrige århundre.
’(…) using a handheld recording device with its erase head removed. This allowed for infinite overdubs, but without the ability to monitor the previous tracks. This CD is the digital copy of how the tape turned out.’ (Frontfigur Clay Ruby)
Vel, den tapen er en underlig sammensetning av lyd, kan jeg fortelle. Og jeg er ikke i stand til å intellektualisere innholdet, ei eller hylle det i panegyriske ordelag. Som bakgrunnsmusikk blir det mest forstyrrende og skremmende, men inne i et par gode hodetelefoner, med øynene lukket, blir musikken langt mer billedskapende og effektfull. Mangelen på en klar, overordnet struktur og det mildest talt organiske lydbildet kommer her så nær lytteren at det er mulig å ta del i platen som en passasjer på en flåte som driver nedover Mississippi midt på svarteste natten. Vi passerer falleferdige småbyer, forfalne skur og tett lavt hengende løvskog som strekker seg døsig mot oss. Av og til hører vi bilene kjøre forbi på veien, en enslig sanger sprekker frem på en gammel radio (”Agwe Breath”, ”In The Grass Again”) men forsvinner raskt i naturens stillhet. Det er en reise fra et ukjent startsted, og definitivt uten et fastlagt stoppested. Vi bare driver med, driver bort i mørket, langt vekk fra folk og fe.
Davenport har vært med i gamet lenge, og har en bråte kassetter og CD-R der ute. Så vidt jeg kjenner til er dette deres første skikkelige CD, utgitt på 3 Lobed som også har snacks som Wooden Wand i sin stall. Rabbit’s Foot Propeller strekker den eksperimentelle delen av amerikansk nyfolk til det ytterste abstrakte, og selv om jeg har sans for alle deler av denne boken i det musikalske leksikon, så betyr ikke det nødvendigvis at hvert kapittel er like lesbart. De ulike mønstrene og lydene som dukker opp, fra skrantne rytmiske verktøy til fjerne stemmer, skaper et hele som ikke etterlater meg som lytter noe særlig klokere eller lykkeligere enn da jeg åpnet disse sidene.
Men den etterlater et avtrykk av fremmede spor som det er vanskelig å ikke følge.
The Franciscan Hobbies: Walls Are Stuck (The Music Fellowship, 2004)
Denne platen åpner som en ustø ramlende prosesjon på vei ut i naturen, som om Sun City Girls, Master Musicians Of Bukkake og Black Dice hadde slått seg sammen. “The Modern Revival” og “Elijah The Stone” påkaller vår oppmerksomhet med feledroner, bjeller, harper og alt som hører en slik flagrende familie til. Det kan høres ut som et kollektiv eller storfamilie fra 70-tallet på bærtur, bokstavelig talt, og det er ikke vanskelig å forstå at vi igjen er på full fart inn i frifolkens frilynte verden. Det tar ikke lang tid før våre venner må sette seg ned og slappe av litt der ute i lyngen. De vrenger av seg klærne og lar håret gro. Det blir det riktig så vidunderlige toner ut av, meditativt og stemningsfullt. Og det er i denne retningen Walls Are Stuck bærer.
Instrumentene som benyttes blandes med naturens egne lyder, og det er vanskelig å skjelne mellom håndholdte dingser og håndplukkede opptak. Walls Are Stuck blander seg med røyken både fra og rundt leirbålet, og de mange involverte her utmerker seg mer i kraft av å være en del av kollektivet enn som utpregede artistiske individer, og ingen er da heller kreditert spesifikke instrumenter. Platens tyngdepunkt er 10 minutter lange ”Asmodeus”. Her opphører formen nesten fullstendig, i det som er et abstrakt stykke musikk bestående av underlige lyder fra diverse strengeinstrumenter. Mest tydelig er en fele som høres ut som den har ligget i fukt et par hundre år, mens tilløp til en fast rytme aldri overholdes i bakgrunnen. Den lett psykedelisk tilnærmingen, den drømmende messingen og svevende atmosfæren som preger låter som ”Goat With The Dolphin Face”, ”Lake Of Holy Fishes” og ikke minst den umiddelbart betagende psychfolken i ”The Happy Burial” mer enn indikerer et vennskap til artister som Tower Recordings, Charalambides, Six Organs Of Admittance, Thuja og Skygreen Leopards. Og dermed har vi kommet til de rene fakta. The Franciscan Hobbies skjuler nemlig noen helt sentrale mennesker i USAs far out folkemiljø; Glenn Donaldson og Loren Chasse.
Donaldson og Chasse, sammen med Rob Reger, er nemlig den faste basis i ansamlingen med base i San Francisco som går under navnet Jewelled Antler. Det betyr at The Franciscan Hobbies er nok et blad på et tre som også bærer nettopp Thuja og The Skygreen Leopards, sammen med The Blithe Sons, Leaf Yard, The Birdtree, The Muons og et gedigent antall andre i sitt løvverk.
Hobbiesene har en CD ute fra før (sammen med et par obligatoriske CD-R), og har gjort det til sitt kjennemerke at de tar med alskens instrumentræl og minidiscer ut i naturen, hvor enn det skal være; elveleier, bakhagan, canyons, strender. De vikler lydene sammen uten en tilsynelatende klar plan, men utkommet er nesten utelukkende vakkert og mystisk, et akkompagnement til meditasjon, eldgamle ritualer eller rett og slett som en liten mental ferietur.
Tittelen på platen bør også nevnes, siden den fulle setningen som står i omslaget også kan tjene som et rettesnor for bandet: ’Walls are stuck… Outside– ideas fly in all directions’
Akkurat, og siden mannen bak dette sitatet heter Pandit Pran Nath (indisk vokalkunstner og -lærer) har vel noen allerede vendt tankene mot moderne komponister og hans elever Terry Riley og LaMonte Young. Nath var blant annet opptatt av den tonale kvaliteten som ligger ’mellom notene’, den som passet til ragaens stemninger. Ser du, alt henger sammen med alt. Utendørs, that is.
The Gray Field Recordings: Hypnagogia (AntiClock, 2005) Hypnagogia refererer til den tilstanden man er i like før drømmene tar over, det kortvarige og merkelige grenselandet mellom våken tilstand og søvn. Den franske psykologen Alfred Maury forsket på og navnga fenomenet på 1800-tallet, og avledet tilstanden av de greske ordene hypnos (søvn) og agogeus (guide). Mange har vært interessert i dette, helt fra Aristoteles’ tid og fremover mot for eksempel den russiske filosofen Ouspenskys oppdagelser av ‘lucide drømmer’ – drømmer vi er bevisste og til en viss grad herre over (slike man har på trikken en dag etter jobb, for eksempel). I 1987 publiserte psykologen Andreas Mavromatis en bok titulert Hypnagogia, der han ser hypnagogia i sammenheng med våre drømmer, men også tilstander som schizofreni, kreativitet, meditasjon og paranormale opplevelser.
The Gray Field Recordings’ albumtittel virker på ingen måte å være tilfeldig valgt. De 11 kuttene her både høres som de er fremført i dels hypnagogisk tilstand – og den truer hele tiden med å påvirke lytteren ditto. Dette er med andre ord toner skapt av dormende drømmerier der bevisstheten vår er i ferd med å entre en annen dimensjon. På Hypnagogia varer den i over 40 minutter – og har du ikke begynt å puste tungt da, vel, så bør du sjekke pulsen (eller koffeininntaket).
Bak dette noe merkverdige prosjektet finner vi Rebecca Loftiss fra Ingemannsland, Oklahoma. Påvirket av både bestefarens folkemusikk og farens lydeksperimenter er hun en naturlig arvtaker til å holde familietradisjonen i hevd. Loftiss nevner selv at hun er påvirket av både folk, støy og klassisk – og alle tre elementene kommer frem her. Hypnagogia er en strålende vakker reise inn i drømmeland. Akustisk og organisk i formen, abstrakt i fasongen, forførende i resultat.
Det er på sin plass å stresse at dette ikke er en ren ambient plate, for det er nettopp i dette halvdrømmenes grenseland The Gray Field Recordings gjør platen interessant. Selv om det hersker et slør av søvnig ambiens over de fleste låtene, så har de et preg av en urolig tilstand, døren er ikke bare åpen inn til nattens rike, det er også mulig å trekke seg tilbake til normaltilstand. Overført til innholdet så kan man si at den vevre kvinnelige stemmen til Loftiss er drømmeskapende. Hun snakker/synger/hvisker med lukkede øyne som om hun vil dele noen hemmeligheter med oss. Loftiss står for all musikken selv, med unntak av litt hjelp på fiolin/bratsj. Tonene preges av et vidt spekter av lydkilder, fra samples av gamle countrysanger til støysekvenser via elektronisk minimalisme, lydbånd og klassisk/avantgarde fremført med potter og kar, buer og strenger, tricks & loops. Anbefaler å være rask på labben hvis dette kan virke fristende – AntiClock har kun 123 håndlagde eksemplarer til folket.
Du vil få fine drømmer av Hypnagogia.
Larkin Grimm: Harpoon (Secret Eye, 2005)
Larkin Grimm er det uvanlige navnet på denne kvinnen fra Memphis, oppvokst i Dahlonega, Georgia, ved foten av Appalachene, og nå med base i musikalsk kreative Providence. Fra en familie med sangere og musifanter har Grimm tatt med mye av sin bakgrunn på sin debutplate Harpoon.
Harpoon er ’recorded in dark places’ i Dahlonega, og Providence, og det er nettopp denne krysningen av hulder og moderne avant-chanteuse som preger platen. Instrumenteringen er rustikk og fremførelsen ’old fashioned’, med hovedvekt på strengelek og rytmer. Den er spartansk fordelt på disse tolv låtene, og finner sjelden sammen i enkle harmonier. Rytmeinstrumentene ramler heller skramlende sammen mens gitar/dulcimer og vokal vikler seg inn i hverandre og danner et tett vev av grener. Det er tross alt stemmen som er Grimms mest bemerkelsesverdige særtrekk, tidvis mytisk mot det hedenske (som en av de forlokkende sirenene fra The Wicker Man), hun går djupt ned i markens muld og skjener ut i skjærende skrik. Noen ganger ikke ulikt Devendra Banhart, andre steder som en Diamanda Galas sluppet løs i de dype skoger eller en Björk med dårlig tannstilling hensatt i et sørstatsdrama med skrekkelig utgang. Det er den utfordrende røsten som gir Grimm et særpreg, som er hennes styrke, og som også kan gjøre platen noe krevende å lytte til.
Det er på de mest konvensjonelle låtene at røttene til både folk og gospel trer klarest frem, og det er Grimms fortolkning av disse som står igjen som platens aller mest vellykkede. En låt som ”Harpoon Baptism” kunne vært hentet fra en begravelse nede ved elva et sted i sørstatene, men den syke latteren som blander seg inn tilhører en besatt heks. Det er nok slike absurde innfall som bidrar til at Harpoon ganske sikkert ikke vil nå ut til andre enn de som vil grave litt dypere i sporene til Devendra Banhart og CocoRosie. Og det er ingen dum vei å gå!
Harpoon bør spilles på en 78-platespiller, sittende i en råtten gyngestol, med en lefse av Flannery O’Connor som lektyre – eventuelt til å vifte bort de halvdøde fluene som henger rundt hodene våre, der nede i det dype, dype sør.
Meg Baird, Helena Espvall & Sharron Kraus: Leaves From Off The Tree (Bo’ Weavil, 2006)
Tre kvinner sitter tett inntil hverandre i en liten stue i Fishtown, Pennsylvania der de alle bor. En kommer fra USA, en er svensk-amerikaner og den siste har britisk pass. Det er helt stille, et enslig stearinlys tegner skygger oppover veggen. En cello, to gitarer, tre stemmer – og en bok full av folksanger fra begge sider av havet. Det er det som skal til. Tenn lyset selv og bli med inn til en forlokkende reise tilbake i tid – som viser tidløsheten i disse sterke låtene.
Bladene som faller fra dette treet bærer alle på en rik historie. Ni sanger har de funnet fram. Alle er tradisjonelle, noen flere hundre år gamle. Alle valgene er begrunnet i omslaget, og vitner om stor kunnskap til det de holder på med. De tre damene har ikke som ærend å fornye eller fortolke disse i radikal retning, men noen harmonier og enkelte melodier er mer improvisert. De tilnærmer seg uansett materialet med en åpen respekt og nær hengivenhet. Alt er innspilt live på en ettermiddag, i det som må ha vært en magisk stund.
Noen ganger legger de instrumentene helt vekk og synger alene, som på ”The Derry Dems Of Arrow” og ”Barbry Ellen”. Selv trives jeg aller best der stemmen smelter sammen i harmoni på de mer melankolske melodiene, drevet fram av celloen til Helena Espvall (Espers) og Baird/Krauss’ gitarer. Der står den velbrukte mordballaden ”Bruton Town” og hinsides vakre, Espers-lignende ”Fortune My Foe” frem som det aller ypperste. Som tre sirener fra O Brother; dette er rent vann, dype kilder, duggfriske enger og alt du forbinder med krystallklar musikk.
Master Musicians Of Bukkake: The Visible Sign Of The Invisible Order (Abduction, 2004)
Bak et navn som ganske sikkert spiller på berber-gjengen Master Musicians Of Joujouka finner vi en løselig ansamling individer fra Seattle-området som bedriver en rituell form for folkemusikk som strekker seg fra Kina via Lappland til de amerikanske indianerområdene. Kollektivet bygges rundt sjefs-sjamanene John Schuller (aktiv på CD-R fronten siden slutten av 90-tallet) og Randall Dunn. På The Visible Sign Of The Invisible Order har sekstetten i tillegg med seg en bråte folk, mest kjent er vel fiolinisten Eyvind Kang og et par medlemmer fra notoriske Sun City Girls (Alan Bishop & Charlie Gocher, Abduction er for øvrig deres egen label). Solskinnsjentene har vært en sentral del av frimusikkens ytterste sfærer i en årrekke, og kan også tjene som et referansepunkt i forhold til MMOB. Av andre, nyere band kan Animal Collective og Sunburned Hand Of The Man være naturlige å trekke frem som likesinnede. Men der dyrekollektivet heller mot melodiøse jaktmarker og de solbrente funker rævva di, drar denne gjengen litt lengre ut på landet for å fjerne. Her er det ikke mye som minner om popmelodier eller wah-wah funk, men desto mer sirkulære fredspipe-mantra, rituell chanting og urbefolknings-raut vevet sammen med krigsrop og dyrelokk.
Lyttetips: Rot rundt på loftet til du finner igjen den gamle indianerhøvding-fjærpryden, ta med tipien du fikk i niårs gave og sank litt sopp på veien, dra til fjells og sett deg ned sammen med The Visible Sign Of The Invisible Order. Platen er en av mange i det nye årtusen som strekker seg bort fra det moderne, konsumorienterte og hastige Amerika, den vender seg mot eldgamle historier fortalt rundt leirbålet, jager den løsslupne dansen, søker åndelig frihet og spirituell virkelighet. De vil lett plasseres under banneret New Weird America og dermed likevel tas opp som et moderne fenomen. Genren kan selvsagt ikke isoleres fra sin samtid, men det vil heller ikke være riktig å holde gjeldende trender mot selve musikken. Derfor, opp til fjells, eller langt fra folk, ta deg tid å finne ut om denne musikken har noe å tilby deg i år 2005.
Det er i hvert fall ikke vanskelig å nullstille seg for min del. Introen “Enter The Wang” åpner dørene til et tradisjonelt kinesisk teater med et gong, og derfra og ut er denne platen en nær sammenhengende tilbedelse av åndelige krefter og naturens skiftninger. I tråd med gjengens musikalske intensjon – eller, hva enn det måtte være – så er store deler innspilt utendørs, både ved kysten og i skogen. Den bruser i hvert fall av både saltvann og løvskog, og det er ikke vanskelig å se de mange involverte sitte tett sammen, av og til på en strand, av og til i en skoglysning, på søken etter en høyere dimensjon. Det er godt over 20 personer involvert, halvparten krediteres slagverk og vokal (les: chanting, roping, fuglesimulering, krigshyl, etc.) Musikken er således svært rytmisk og formfri, de bindes ikke opp av harmonier eller låtstrukturer etter vanlig vestlig vis. I tillegg til alskens håndtrommer og rytmeinstrumenter kan vi stort sett høre litt akustisk gitarklimper (bluesen ”Bukkake Sunrise”), banjo (Alan Bishop spiller til alt overmål på burmesisk banjo) og fløyter av mange slag.
15 låter har de fått plass til i løpet av denne timen, men som sagt, seansen er nær sammenhengende og bindes sammen av feltopptak og ur-lyder. De varierer fra halvminutter lange snutter til opptil ti minutter lange sterkt suggererende ”Access Of Evil”. Ikke alt har hallusinogene evner, det er partier her som bygger mer rundt støy enn rytme (området rundt ”Horseheart Revolution”, ”Pillow Of Green Light”) og oppstykket kvekking drevet frem av strykere (”Lucky Duck”). Men stort sett er dette en plate det er vanskelig å ikke rugge fornøyd til, mens man hensettes til slangetemmere i Calcutta eller sjamaner fra gammen. Den mektige og vakre avskjedshilsenen heter ”Circular And Made Of Earth”, og inneholder både vokaldroner, bølgeskvulp, Ry Cooder-ish slide og etterlater et inntrykk av en plate som har fart langt og lenge, men som nå stedes til hvile og gis til gudene.
The Visible Sign Of The Invisible Order kunne nok fort blitt en opplevelse mest for snålhetens skyld, men i det som kan virke som galskap hører jeg i denne musikken heller noe som er basert på noe ekte, varig – og får samtidig stor tilfredsstillelse av å se meg selv i krigsmaling mens jeg hopper rundt i byen på jakt etter noen blekansikter som bør ofres.
Mountain Home: Mountain Home (Language Of Stone, 2007)
Her er litt av en godbit til dere som har sansen for den mer hjemmeheklede delen av nyere visefolk. Mountain Home vikler seg godt inn i maskene til Espers, Josephine Foster og Marissa Nadler med sin flotte debut. Den består kun av 5 spor, men har en samlet spilletid på snaut 40 minutter hvor ikke mange er viet dødtid og tomprat.
Mountain Home er en duo bestående av Joshua Blatchley og Kristin Sherer fra San Diego, men på deres MySpace-side står en rekke andre navn også oppført som bandmedlemmer. Platen inneholder ingen eksakt info om dette, men kjenninger som Espers’ Greg Weeks (som også er produsent) og Marissa Nadler er listet som medlemmer i følge den kortfattede infoen nettsiden. Det som i hvert fall er sikkert er at Mountain Home utgis på Philly-baserte Language Of Stone som Greg og Jessica Weeks nå har startet opp, noe som understreker den sentrale posisjonen Espers har opparbeidet seg, ikke bare i hjembyen, men i store deler av statenes folk-miljø.
Den selvtitulerte platen består av tre egenskrevne og to tradisjonelle og velkjente viser; ”Omie Wise” og ”Nottamun Town”. De behandles med samme ro og fredsomhet som preger de øvrige låtene. Mountain Home har ingen problemer med å dra seg opp til 10 minuttersmerket (”Battle We Were”), alle låtene er snarere som skapt til å fortsette uforstyrret inn i det uendelige. Den overjordiske kvinnestemmen, den avslappede bruken av akustiske strengeinstrumenter og fiolinen som legger et tåkefullt slør over det hele; det og et knippe sterke låter er alt som skal til. Noe pent og vevert blir det jo, og fordelt over flere låter ville jeg nok etter en stund savnet noe sterkere krydder. Den tråden får vi eventuelt ta opp igjen ved en senere anledning. Enn så lenge er dette blant årets aller vakreste debutplater.
The No-Neck Blues Band: Sticks And Stones Will Break My Bones But Names Will Never Hurt Me (Revenant, 2001)
New York Citys myteomspunne No-Neck Blues Band er et løst sammensatt kollektiv bestående av syv-åtte personer som omgir seg med en viss mystikk. De spiller en rituell, frigjort form for folkmusikk der improv, avantgarde jazz, indianerdans, drone og krautrock er sentrale elementer.
Disse mystikerne har holdt det gående siden tidlig på 90-tallet, og ble vel ved en anledning omtalt av Sonic Youths Thurston Moore som universets (ikke bare verdens, nei) beste band. De er sammen med Arizonas Sun City Girls blant de mer erfarne innen den senere tids oppblomstring av snål folk i USA (Animal Collective, Pelt, Sunburned Hand Of The Man for å nevne noen) som alle gjør arven etter Zappa, Residents, Sun Ra og Captain Beefheart til sin egen . og de har en bunke plater bak seg det kan være verd å lete litt etter.
Det gamle ordtaket Sticks And Stones May Break My Bones But Names Will Never Hurt Me er den fulle tittelen på denne fire spors (pluss tre ukrediterte)/73 minutter lange platen. Den ble opprinnelig utgitt i en luksuriøs treboks på John Faheys Revenant (han var også en dedikert fan) i 2001, ble innspilt av Lovin’ Spoonfuls Jerry Yester i 1999, og nå tilgjengelig for noen flere takket være en mer ordinær nyutgivelse fra bandets egen etikett Sound Atone.
Stilsikre Revenant er et naturlig sted for No-Neck Blues Band. De står bak folk-utgivelser av blant andre Harry Smith og Dock Boggs, frijazzister som Derek Bailey og Cecil Taylor, og eksperimentalister som Captain Beefheart og Jim O’Rourke. Det er Revenant i nøtteskall, og hvor merkelig det enn høres ut, det er i krysningspunktet mellom lange tradisjoner og utfordrende nyskapning No-Neck Blues Band eksisterer. Nærmeste klare NYC-refereranse må være LaMonte Young/John Cales pre-Velvet Underground arbeider og Sonic Youth på sitt mest aparte.
No-Neck Blues Band (NNCK) fjerner nemlig ’storby’ i storbyjungel, og setter seg med ryggen til omverdenen – med fløyter, bjeller og slagverk, indianermaling og fjærpryd, pattepipe og fredstobakk, og skuer inn mot den tette skogen som vokser et sted på Manhattan bare de færreste vet om. Her er det ikke elektrisitet, så ingenting kan plugges inn for å overdøve de rene naturlydene. Akustiske gitarer/slidegitar dominerer sammen med blåsere der en frittblåsende saksofonist gis mye spillerom (tenk Ayler, sen Coltrane), en fløyte bryter inn (som et ekko av Yusef Lateef eller Pharoah Sanders, særlig merkbart på spor 6) og rytmer fremskapt av tramping, skrangler, håndtrommer, steiner eller hva det nå er. Vokalinnslagene veksler mellom messing, sang og krigsrop, i det hele tatt det er en sterk følelse av at NNCK søker etter noe grunnleggende primitivt med sin musikk, det rene, eller umiddelbare, som bare kan komme ved full frigjøring fra gitte grenser eller forhåndsbestemte avtaler. Det er en vanskelig vei å gå, men når de lykkes så godt som her blir resultatet meningsfullt langt utenfor den lille sirkelen av jamming der musikken ble skapt.
New Yorkerne ser seg tilbake til da Manhattan var indiansk grunn; tar på seg deres klær, synger deres sanger, maner frem deres ånder – hele tiden med en strømmende flyt og fredfylte hensikter. De bruker lang tid på å bygge opp sine suggererende låter, starter gjerne prøvende, nærmest nølende med noen få instrumenter før stadig flere musikere tar del i seansen og det etableres et groove, eller en stødig rytmikk som har et ustoppelig driv, som enten får gå fritt eller bli utfordret av saksofon eller fløyter. Sentralt på platen står snaut 20 minutter lange ”Assignment Subud” og timinutteren ”Back To The Omind (I’d Rather Not Go)”. Førstnevnte er et utrolig stykke musikk som fører langt avsted, fra Albert Aylers Spiritual Unity de første 6-7 minuttene over til Cans Tago Mago og David Byrnes My Life In The Bush Of Ghosts.
Selv om de på enkelte partier strekker strikken vel langt når de stemmer gitarene og lærer seg å spille fløyte samtidig, er det en del aspekter her som overskygger det: Det kan være den tette rytmeseksjonen som holder platen i konstant bevegelse, det kan være den åpne holdningen NNCK bruker for å bryte grenser mellom nytt og gammelt, tradisjoner og nyskapenhet, og ikke minst det faktum at kollektivet her har skapt en plate som du skal bruke meget lang tid på å både bli fortrolig med, men også miste interessen av å utforske.
Langt der ute, utvilsomt, men samtidig dypt, dypt nede i jorda. Sticks And Stones May Break My Bones… er en nødvendig messe for det moderne mennesket.
Raccoo-oo-oon: Behold Secret Kingdom (Release The Bats, 2007)
Hvem har sagt at friform-basert støymusikk må være introvert og kjedelig? Raccoo-oo-oon representerer den strake motsetning til det kjedsommelige.
Med sin tredje utgivelse, deres første ’skikkelige’, begir Iowa-kvartetten med det snåle navnet seg virkelig inn i de hemmelige riker. Behold Secret Kingdom er en kontinuerlig oppdagelsesferd uten start og slutt, men med en konstant strøm av inntrykk, funn og faenskap.
Behold Secret Kingdom domineres av et veldig fortettet uttrykk, det er noe som lever i denne musikken, pakket med organiske lyder og ulyder av alskens sort. Slik vaskebjørnen både holder til i skogen og er kjent som en notorisk søppeltjuv, er Raccoo-oo-oon som en hel flokk av slaget som har kommet over et skikkelig festmåltid. Her skal det tas for seg!
Raccoo-oo-oon kan virke både kaotiske og forstyrrede i sin framferd, men de holder tross alt en viss struktur på sin friform/avantpunk, og de fordeler kreftene på skjønnsomt vis. Fra deres ville behandling av instrumentene og tidvis brutale opptreden dukker det opp rene rockperler fra etterlatenskapene. De har beholdt de tribalt perkussive elementene fra foregående utgivelse, men her er disse satt ytterligere inn i en mer ’heavy’ kontekst og med større vekt på å finne et felles groove som de kan bygge ut gjennom voldsomme energikaskader. Med langt mer fullverdig lyd sikres også den punchen disse låtene fortjener.
Behold Secret Kingdom er en orgie i tunge stonerriff, uforståelig vokalchanting, plutselige saksofonutbrudd og massive vegger med lyd. Mye lyd. Dere som ble kjent med bandet gjennom Is Night People (2006) vil ikke bli slått av en voldsom stilendring, og et gløtt på min omtale av denne viser at hovedmomentene er like gjeldende i dag. Det er i første rekke gjennom det mer utviklede lydbildet at disse skogstrollene har funnet nøkkelen til en vellykket utvikling.
I likhet med sine åndsfrender i Sunburned Hand of the Man på sitt mest forrykende og rumperistende, viser Raccoo-oo-oon at det er mulig å lage blodtørstig bråkemusikk som det er mulig å ha det moro til samtidig. Raccoo-oo-oon lykkes først og fremst fordi de ikke bare framstår som sære. De tillater seg å bli revet med, og de river lytteren med seg i dragsuget, langt inn i sitt secret kingdoo-oom.
For å si det helt enkelt: Dette låter fordømt fett!
Mariee Sioux: Faces In The Rocks (Grass Root Record Co., 2007)
Sett meg på første fly til Nevada City, California! Byen kryr tydeligvis av fagre piker som lokker med vakker musikk. For å nevne noen; Joanna Newsom, Alela Diane, Jessica Henry – og Mariee Sioux. Noe av forklaringen på denne musikalske blomstringen ligger nok i at Nevada City i årtier har vært en kulturell oase i California, et fristed som har trukket til seg kunstnere av ymse slag siden Mark Twains dager, et samfunn som kanskje er et slags Nord-Californias motstykke til sydligere Topanga Canyon.
Det er fra denne fredelige pletten på jord at Mariee Sioux debuterer med langspiller på den svært kjekke lokale etiketten Grass Roots. Hun har tidligere gjort seg bemerket sammen med likesinnedeBrightblack Morning Light, har en anerkjent musiserende far (Gary Sobonya) som spiller mandolin her, og har blant andre fått med seg new age-artist, Grammy-nominerte Gentle Thunder på diverse tradisjonelle instrumenter. Så hun er ikke alene, men det er tydelig at den unge Sioux har musikken i blodet. Melodiene kommer lett til henne, gitartonene sitter løst og den behagelig sky stemmen er fra naturens side utstyrt med imøtekommende kvaliteter.
Impulsene har kommet fra familien (som tidlig presenterte henne for Simon & Garfunkel og Grateful Dead), senere oppdaget Sioux den noe oversette artisten Kate Wolf som skal ha virket utløsende for hennes egne ambisjoner som artist og endelig etter en lengre reise til Patagonia fant hun sitt eget artistspråk. Sioux er heller ikke alene musikalsk sett, det er mange enslige svaler der ute med kassegitar i hånden og hodet fullt av snåle tanker. Men hun skiller seg positivt ut fra mange av sine samtidige – både her hjemme og over der – som klimprer i vei med akustiske og yndige folkviser. Først og fremst dyrker Mariee Sioux et personlig uttrykk ved å fremheve nærheten til det åndelige, til naturen og til røttene. Hun skaper både jordnær og søkende musikk, understreket av tekstene:
’Now I’m sewing, sewing, sewing medicine bundles With grass threads and porcupine quills I’m filling them up with galaxy beams… ’
Bruken av tradisjonelle instrumenter, særlig indianerfløytene til Gentle Thunder, skaper en nærhet til improvisasjonsmusikken, og fremhever en viktig egenart når man driver i dette segmentet. Hun overskrider normene for ordinær bruk av vers/refreng og skaper heller fortellende, lineære viser som gjerne bikker opp mot 10 minutter. Det kunne fort blitt langdrygt, men hør bare på ”Wild Eyes”. Dette er en fjær som letter fra marken og blåser sin egen vei over menneskene og trærne. ”Wild Eyes” og jevnlange ”Bundles” kan måle seg med Joanna Newsoms episke Ys (2006), men uten hennes rike arrangementer og eventyrspråk. Gi Mariee Sioux et par år til der ute i bushen, så kan hun gjerne være den artisten som tangerer Newsom – eller best av alt, de kan jo forsøke seg på en pow-wow sammen!
Six Organs Of Admittance: The Manifestation (Strange Attractors Audio House, 2004) The Manifestation ble opprinnelig gitt ut som en ensidig LP i 2000, raskt sugd opp av 500 individer som sikkert for lengst sitter i lotus-stilling og messer knapt hørbart på et språk de færreste i vesten forstår. Nå har Strange Attractors heldigvis tatt tak i den saken, og resultatet er en gjennomført vellykket nyutgivelse, med remastret lyd og doblet spilletid fra de opprinnelig 20 minuttene.
Six Organs Of Admittance er Ben Chasny fra California, som enkelte kanskje har blitt kjent med som gitarist i kraftbandet Comets On Fire eller gjennom Holy Mountain/Time Lag-utgivelser som Compathìa (2003) og For Octavio Paz (2004). Med stort sett bare akustisk gitar som hovedinstrument har Chasny vært med å bane vei for en økt oppmerksomhet rundt det amerikanske folk/psykedelia-miljøet.
Chasny tilhører skolen til fingerplukkere som Robbie Basho og John Fahey, og The Manifestation minner om at han også bekjenner seg til mer astrale dimensjoner – og at han i like stor grad fremstår som en mystiker fra østen som tilber solgudene og inntar måltidene med langpipe. Og nettopp solen er det sentrale temaet på The Manifestation.
Tittelsporet er en 20 minutter lang spaceraga fra 1999 som åpner med håndtrommer, rasler og messende dronevokal før harpeklang og rislende gitarstrenger utfyller lydbildet. Chasny synger etter hvert med en stemme som kommer langt bortenfra: ’Friendship is sun! Under the moon! One more season, the dawn is coming soon…’ Etter 13 minutter flyter gitartemaet bort i en bølgende ambient dronesky, for etter 17 minutter å vende tilbake igjen, men nå uten de flagrende gevantene det omga seg med tidligere. The Manifestation er en soldans med en viss forankring både i hippienes forkjærlighet for østlig religion og filosofi, Canterbury-scenens utfjerninger og amerikansk folk/blues. Et solid stykke musikk med andre ord!
Bonussporet på denne CD-utgaven er et cirka 20 minutter langt stykke som heter The Six Stations. Det ble spilt inn i 2004 og er delt opp i seks deler som stort sett holdes i mer standard fingerspill, med høytlesning av Current 93s David Tibet og peisvarme som noe av innholdet. Mike Mills raderte vinylutgavens b-side av The Manifestation naturligvis som en sol, og det er den organiske knitrelyden denne solen skaper som her brukes som element for å skape ambiens og også gi et rytmisk fundament til Ben Chasnys akustiske gitarspill. Ved å slippe stiften ned på tilfeldige steder på platen fant Chasny stadig nye variasjoner av solens knitrende ’click & pops’, som kunne brukes som utgangspunkt for disse komposisjonene. Idéen var at de ulike opptakene skulle representerer de seks planetene fra Merkur til Saturn. Det er her David Tibet kommer inn som diktoppleser. Han stiller som talsmann for den musikkløse Jorden med bare den menneskelige stemme (en intens Julian Cope-ish røst). Det kan vel virke lovlig langt ute, men uansett, denne planetariske reisen har et merkverdig preg av nytt og gammelt i seg, og svært vakker meditasjonsmusikk blir det ut av det. Hvis Pole hadde spilt gitar i stedet for på maskiner kunne det kanskje blitt noe à la ”The Six Stations”?
Av de platene jeg har hørt fra Six Organs Of Admittance så langt, er The Manifestation den mest originale og pretensiøse. Og den mest interessante.
The Skygreen Leopards: Disciples Of California (Jagjaguwar, 2006)
Ahh… California: Zuma Beach, Laurel Canyon, Frisco Bay, Big Sur – og Skygreen Leopards. Med syndens pøl San Francisco som base har Glenn Donaldson/Donovan Quinn i en årrekke fristet oss med frihetsmusikk fra det mosekledde landskapet i utkanten av byen. De har vært sentrale som en del av vestkystens ’frifolk-scene’, ikke uventet preget av en mildere, mer hippie-lignende stil enn på østkysten. Paraplyen har vært Jewelled Antler, som har pøst ut prosjekter med naturbasert avantgarde i høyt tempo. Ut fra dette kollektivet kommer altså The Skygreen Leopards, som har mer til felles med mer visebaserte folksters som Devendra Banhart og Vetiver enn sine andre far out prosjekter som Thuja, Blithe Sons og The Once And Future Herds.
Disciples Of California legger seg ganske nær Vetivers siste plate; ypperlige To Find Me Gone, dog uten den siste melodiøse touchen som gjorde den til en av årets fineste. Men leopardene deler noe av den samme hengslete, litt rufsete akustiske country/folk-stilen med en utpreget vestkyst-følelse og mild sommerfugl-psykedelia. Duoen har nå blitt kvartett, de har laget en plate som er utsatt for skikkelig studioarbeid, og ikke minst har de rett og slett mekket sammen 11 ubesværete og veldig lett likandes poplåter. Alt dette bidrar til at Disciples Of California er deres fineste arbeid så langt.
Dette er musikk man kan dyppe tærne i vannskorpen til en ubekymret solskinnsdag, en plate med viser om dyre- og planteriket ispedd noe Jesus og hallelujah, litt Neil Young-sårhet, en smule Grateful Dead-harmonier og Byrds-twang. Disciples Of California vil nok ikke omvende ditt verdensbilde, men som en gylden pastoral popplate vil den gjøre din korte tid her på jorden littegrann lykkeligere. Og det er ikke å forakte.
Sunburned Hand Of The Man: Rare Wood (Spirit Of Orr, 2004)
Selv om dette svære kollektivet fra USAs østkyst har en imponerende rekke utgivelser bak seg siden slutten av 90-tallet, er Rare Wood deres minst sjeldne. Dette er nemlig, så vidt meg bekjent, Sunburned Hand Of The Mans første offisielle CD-utgivelse, da de tidligere titlene enten har vært å finne på CD-R eller vinyl. Rare Wood består av fem spor tatt opp hist og her i perioden 2002-2003. 1 og 4 i studio ved universitetet i Davis, California, 2 og 3 live på den velkjente klubben Vera, Groningen og det siste tatt opp hjemme på landet i Massachusetts.
Om bandet skrev David Keenan i nevnte Wire-artikkel: ’This is improvised music that impacts on the ass as much as the third eye, that draws from mountain music, Country blues, HipHop, militant funk and psychedelia as much as free jazz.’ Rare Wood er da også en hysterisk fet plate, tidvis i overkant ’rare’, som legger mer vekt på fri enn folk. De bruker riktignok litt tid på å komme i gang, men når de etterhvert etablerer seg på ”Glass Boot” (13:55) kommer Keenans ord tilbake med forsterket kraft. Dette er ikke bare musikk å fjerne til, men også noe man kan shake ass og knytte nevene til. Det ER et militant funky groove på ”Glass Boot” som drives frem av wah-wah gitarer og perkusjon, nærmere Sly & The Family Stone, Can og Hawkwind enn man skulle tro en broket gjeng fra det skolerte østkysten var kapable til. På altfor korte ”Buried Pleasure” (2:48) blandes bassgangen til Holger Czukay, slidegitar fra Mississippi og fløytetoner fra Asbury Park til en merkverdig ekstatisk låvedans på rosa lykkerus. På ”Easy Wind” (7:55) høres det ut som Captain Beefheart har gjenoppstått hos Miles Davis cirka On The Corner, et tett, svett og kompromissløst stykke med en vokal som tar litt for mye av spillerommet. Den blåser lett over i ”Gyp Hawkin’” (10:09)/”Camel Backwards” (7:13), en ganske retningsløs space-jam med igjen altfor plagsomt dominerende vokal lagt langt frem i produksjonen. Denne til side, fire-fem minutter ut i kamelen lukker John Moloney heldigvis nebbet, og lar heller blåserne og slagverkerne arbeide sammen. De klarer likevel ikke å skape en så suggererende kraft som på heftige ”Glass Boot”, og opptaket fra Nederland står igjen som det svakeste og minst sammenhengende her.
Sunburned Hand Of The Man er på sitt beste forrykende saker, men de kan også rote seg litt for langt inn i tåkeheimen når de mange musikerne skal forene sine visjoner uten noe tilsynelatende felles mål og mening. Men det er kanskje også noe av meningen.
Thuja: Pine Cone Temples (Strange Attractors Audio House, 2005)
For en liten tid tilbake forvillet jeg meg inn i den gigantiske Redwood-skogen ved Big Sur, California. Et mektig skue for alle sanser fremstod dette skaperverket som noe langt større og vedvarende enn oss mennesker og vår korte tid på jorden, fylt av en dyp ro som setter menneskets kjas og jag i et underlig lys. På Pine Cone Temples er det som om Thuja har sett noe lignende, dette er musikk laget av høye trær og svart jord, en over 90 minutter lang ferd inn i de store, dype skoger med alle sansene skjerpet og en indre fred i sinnet. Denne doble platen, som består av 8 utitulerte spor (6+2) spilt inn i perioden 1999-2004, er fri fra stivnede, faste former. Pine Cone Temples fylles opp av sammensatte lyder som danner et fullverdig – og faktisk et kraftfullt og vakkert hele. Vi tas med gjennom stier som fører til dramatiske utkikkspunkt, men blir også ledet langt inn mot de mørkere delene av skogens indre, blant furukonglene.
De fire som utgjør Thuja er de mest sentrale deltagerne i San Franciscos improv/frifolk-kollektiv Jewelled Antler: Loren Chasse, Glenn Donaldson, Rob Reger og ikke minst mørkemannen Steven R. Smith kan briske seg som ansvarlige for prosjekter av typen The Skygreen Leopards, Franciscan Hobbies, Hala Strana, Mirza, Blithe Sons og andre relaterte eksperimentelle band. Thuja er på mange måter essensen av Jewelled Antler, ikke bare i kraft av være et av de lengstlevende navnene, men også i tilnærmingen disse fire har til det å skape musikk: Lyder av verden rundt seg knyttes sammen med improvisasjon basert på akustiske instrumenter. Feltopptak, liveopptak fra naturen og ‘found sound’ skaper grobunn for et meget organisk lydteppe, instrumentene (gitar, perkusjon, piano, fele kan gjenkjennes) strøs over med varsomme bevegelser og lutrende ører. Alle de fire har ulike musikalske uttrykk (dette er for eksempel langt mer abstrakt og spartansk enn vennlige The Skygreen Leopards), og alt kan spores inn i Thuja, men under dette navnet samles ikke bare de fire som en sprikende enhet, de strekker seg med samlet kraft mot nye musikalske horisonter.
Kvartetten tar seg veldig god tid og musikken står i grell kontrast til en stresset byhverdag, folkemylder eller hang til raske avgjørelser og lettvinte løsninger. Pine Cone Temples står stødig som furuskogen sjøl, og deler også den stoiske roen man får av å gå inn til trærne, kjenne barnålenes myke teppe under seg og dra inn den rene lukten av kvae og mose. Landskapet ser tidløst og urørlig ut, endringene som hele tiden finner sted tilhører et annet tidsbegrep enn menneskets. Litt som Thuja: Ved de første rundene virker det ikke som om denne musikken har mål eller mening. Jeg kan heller ikke love at du vil få en åpenbaring, men sjansene er definitivt til stede for at du gradvis vil oppdage hvordan platen vokser seg sakte inn i dine sanser. Eller du vil si at den er like spennende som å høre mose vokse.
’Mikroskopisk psykedelia’ kaller Strange Attractors det vi hører. En treffende beskrivelse. Det er så man tar seg i å se musikkens formasjoner med lupe. Bøy deg ned til jorda og gransk alle de små organismene som lever under beina dine, legg øret helt ned mot den fuktige bakken og hør nøye etter: Biller som graver, maur som bærer, forråtnelse og vekst; det lever der nede og vi hverken ser eller hører det når vi haster forbi til daglig. Thuja har her bremset tiden og fanget lyden av dette detaljerte mikrokosmos.
En annen, om enn mer søkt metafor til det musikalske innholdet er den spirituelle, noe som slo meg ved å google Pine Temple, i søken etter om det var noe jeg hadde gått glipp av, et ordspill eller noe annet å gripe fatt i. Jeg fant Pine Mountain Buddhist Temple, et tempel og meditasjonssenter i California, litt sør for Thujas hjemmebase. Om enn tilfeldig, det er heller ikke helt far out å høre denne musikkens åndelige og meditative kvaliteter. Som skapt for å sitte i lotusstilling og i dyp konsentrasjon er Pine Cone Temples en plate som stadig gir og som stadig avslører nye lag og dybder. Men den krever også – blant annet tålmod. Hva du hører og hvilket utbytte det gir, er nok i større grad enn vanlig avhengig av deg som lytter.
Disse forsøkene på å beskrive musikken kommer nok som vanlig til kort. Men å beskrive det faktiske innholdet er minst like vanskelig. Jeg har nevnt det organiske aspektet, det er som om platen puster og lever. Den dempede stilen og seigtflytende massen som drar med seg låtene kan karakteriseres som nærmere ambient enn folk/psykedelia, og om den har en varm bekledning er det viktig å legge til at det ikke er særlig med sol som slipper forbi grenene. Det er på mange måter en mørk plate, de mange lydene som hele tiden kommer ut fra intet, være seg fjern torden, knirkende fottrinn eller dødssyke skrapende feler, bidrar til skumle stemninger som er en David Lynch verdig. Fra Blue Velvet er det særlig én scene som har brent seg fast; åpningen fra den grønne velpleide hagen og Mannens fall ned mot bakken. Vi følger dette helt inn til mikronivå, og til utøyet som hersker rett under overflaten. Særlig på disc 1/spor 4 er dette et stadig tilbakevendende bilde, men også på flere andre partier bygges det en nesten intens spenning hvor den folkbaserte instrumenteringen møter jordiske krefter.
Det er også mulig å trekke ut andre elementer som bygger opp under helhetsbildet; østvendte gitartoner, minimalistisk western, akustiske melodilinjer og rustne vrakrester av forlagt skrap. Her er dessuten hint av mer urban art; sirener og gatestøy som minner om verden utenfor. Og selv om musikken formes ut fra et nærfokus, så presenteres den gjennom en kikkertlinse. Thuja graver seg ikke helt inn i sin egen verden. De åtte stykkene er i hovedsak lange og mektige med luftige, åpne rom. Fra vår vinkel gir det et inntrykk av intimt innsyn, men det skapes også et godt overblikk av mer episk karakter.
Skogen er vakker den, men den er slett ikke så uskyldig som den ser ut ved første øyekast. Her er dunkle hemmeligheter vi aldri vil forstå og stier som fører dit ingen har satt sin fot. Bare vent til du får dette inn i hodetelefonene dine: De nakne bena dine vil også ta deg med til nærmeste skog, og du vil bli der inne svært, svært lenge.
The Tower Recordings: The Galaxies’ Incredibly Sensual Transmission Field Of… (Communion, 2004)
I den moderne, psykedeliske folkmusikkens innerste sirkler sitter Tower Recordings og rugger, fremdeles i samme lotus-stilling, på det som er deres femte eller sjette album. Som om de sovnet en gang i 1969 og våknet opp igjen på 90-tallet er Tower Recordings i den situasjon at deres retro-inspirerte folk-psykedelia har fått en aldri så liten revival. Mest kjent gjennom mer populære alternativer som Devendra Banhart og Joanna Newsom, skjuler det seg bak disse en skog av kollektiv, lofts-ensemble, skogstroll og dvergnisser av ymse sort. Det er nede i den dypere delen av skogen Tower Recordings har sin faste plass.
Dannet av Matt Valentine og Pat Gubler (PG Six) på midten av 90-tallet i New York City har TR vokst til en stor familie av likesinnede og venner. Valentine har markert seg parallelt, både alene og sammen med sin Erika Elder (The MV & EE Medicine Show) og som styrer av etiketten Child Of Microtones. New Zealand-artisten Dean Roberts, Samara Lubelski og Essex Green Tim Barnes er andre profilerte artister som sitter med Tower Recordings. Dette miljøet er en labyrint det er vanskelig å komme ut av når man først har forvillet seg inn i den. Med sitt tredje album Folk Scene (2001) bidro i hvert fall Tower Recordings til at det ble etablert en begynnende bevissthet rundt mange løselige samfunn som fantes i undergrunnen med sine egne labels og CD-R utgivelser, en bevissthet som først nå er i ferd med å få gjennomslag utenfor de mindre miljøene. Det er vel neppe sannsynlig at Tower Recordings vil skape like store overskrifter som Banhart eller Newsom, men det de har å tilby her er likefullt en vellykket reise inn i mer åndelige dimensjoner.
Venner av både Velvet, Acid Mothers Temple, Syd Barrett, Beatles (Revolver), Can og The Incredible String Band kan nok få plutselige flashbacks av bare tittelen alene: The Galaxies’ Incredibly Sensual Transmission Field Of... De seks låtene her er på mange erketypiske for frifolken. Med i hovedsak akustiske instrumenter, en vektlegging av suggererende rytmikk, improvisasjon, og en åpen holdning til mer frihetssøkende uttrykk (space, raga, psykedelia, drone) skaper Valentine & co en eksotisk form for ny folk. På The Galaxies… er de innom både huskende akustisk visebris, gammel blues og groovy spacefolk à la Sunburned Hand Of The Man/Vibracathedral Orchestra. Det hele drives frem ved hjelp av hele instrument-lageret (feler, bjeller, fløyter, orgler), varierte vokalspor (messing, sur sang, kauking, Robert Wyatt’sk drømmevokal) og en tilsynelatende ustoppelig vilje til å være i bevegelse. Tower Recordings har lykkes med overgangen til lengre låter, og med platens korte spilletid fremstår de (nesten) som helhetlige og fokuserte.
Wooden Wand And The Vanishing Voice: Gipsy Freedom (5 Rue Christine, 2006)
Han fornekter seg ikke, denne trollmannen fra Oz, Tennessee. Wooden Wand har med Gipsy Freedom igjen gitt ut en omfattende og ganske storslagen plate, som etter det jeg har hørt (diskografien begynner allerede å bli svær) er hans mest fullendte så langt, i en karriere som på kort tid har rukket å avtegne en artist av mangetydig format. Gipsy Freedom strekker seg i mange retninger, fra frijazz, blues, via progaktig tungrock(!), til krautlignende grooves og mer folkbasert far-out. For ikke minst er Gipsy Freedom en avstikker vekk fra den mest erketypiske frifolken, til fordel for mer vokalbruk og melodilinjer som drar mer mot blues, jazz og 60-tallets frihetsfølelse og psykedelia.
Fellesnevner er en relativt fri innstilling til struktur, en avantgardistisk holdning til instrumentbruk og et fokus på rytmer og organiske lydkilder. Med dette som grunnlag, kan det også etterspores islett av Albert Ayler, Velvet Underground, Can og The Jewelled Antler Collective, som for å understreke noe av den spennvidden Wooden Wand (aka James Toth) og hans Vanishing Voice forsøker, og tidvis lykkes, å binde sammen til en helhetlig fungerende plate denne gangen.
Som mest notable gjest har Wooden her med seg frijazzisten Daniel Carter, en kanskje noe glemt blåser som har spilt med Cecil Taylor, Sun Ra og Thurston Moore, for å nevne noen. Han kan blant annet høres på tribale ”Didn’t It Rain”, som er en nydelig krysning av frijazz og avantfolk på over 10 minutter, og som i motsetning til mange slike sirkulære seanser har et definert mål gjennom en gradvis oppbygning som forløses av det avsluttende vokalpartiet. ”Didn’t It Rain” går fra minimal strengeplukk og treblås, fløyter og raslelyder, funderes på en gjennomgående basslinje, elektrifiseres med gitarer, og betones av Daniel Carter som legger på følsom sax. Langsomt dras vi inn i et mytisk landskap, slik omslaget viser, mørkegrønt og mosekledd, i takt med at musikken går fra lotus til runddans. ‘Didn’t It Rain, rain, rain, Didn’t we cry, cry, cry, My lord, We sang to the sky, sky sky, For you my lord…’ messer Satya Sai som sømløst tar over hovedrollen mens tempoet nå har økt ganske mye. Selv om bandet ikke helt utnytter det potensielle klimakset, så står denne låten igjen som den mest vellykkede.
Men for all del, her er mye snas. Særlig nevnes må platens clou, over 20 minutter lange ”Dead End Days With Ceasar”. Det er en jam-aktig blues fundert på et seigt, tungt bass/tromme-komp som nærmest kunne vært hentet fra Velvets ”The Gift” i slow motion. Når en stream-of-consciousness snakkevokal kommer inn etter 12 minutter er det også med en viss overførbarhet til Lou Reed & co. ”Dead End Days With Ceasar” tar deg med til ruggeland, og slipper deg ikke ut av hypnosen før den altfor korte ”Genesis Joplin” avrunder med tilfeldige trommer til en enslig og inderlig kvinnesang fra Satya Sai, slik den åpnet nesten en time tidligere. I løpet av den tiden har du fått servert mye holdbar musikk.
Tre-fire spor sliter jeg dog litt med å få noe særlig ut av, enn så lenge. ”Hey Pig He Stole My Sound” stamper rundt en gryte som består av skrangleinstrumenter, skramletrommer og fri rytmikk, der sjefskoker Wooden Wand gjør lite annet enn å røre rundt i suppa for å se hva som skjer (ikke så mye). Superkorte ”Don’t Love The Liar” er en mer ekstatisk Animal Collective-lignende rocker, som også følges av en fin liten videosnutt i regi av Heidi Diehl, men som blir stående i et noe ensomt metallisk skjær. ”Sun Sets On Clarion” fomler rundt sitt eget sentrum uten noensinne å komme noen særlig vei, dominert av en predikerende blues-stemme som preiker i tåka om et eller annet. Men alle disse sporene dyrker en tro på det umiddelbare, og kanskje feilbarlige, som kjennere av band som No-Neck Blues Band og tidlig Jackie-O Motherfucker sikkert vil verdsette. Som en lysning i skogen stiger “Dread Effigiy” frem som en nærmest konvensjonell, akustisk folklåt med bare vage hint av anormale strukturer.
Gipsy Freedom byr derfor på noe for de fleste med hjerte utenpå og hodet på skrå, men vil sikkert finne sitt hjem hos et fåtall. Den som likevel bringer platen med seg på sin vei loves, med visse forbehold, en grønnkledd ferd over engene.
En broget gjeng amerikanere, en britisk elektriker og et lite norsk plateselskap. Det er ikke en lenger en utenkelig kombinasjon. Nye Takter tar frifolken under lupen, med bakgrunn i at Sunburned Hand Of The Man gir ut sin kommende plate på norske Smalltown Supersound. Vi har møtt trommeslager John Moloney og produsent Kieran Hebden (Four Tet).
Folk Scene
Da Tower Recordings slapp sin Folk Scene i 2001 virket tittelen nærmest en smule ironisk, selv om de riktignok var godt etablert som et utskudd på den amerikanske musikkscenen. Som en konstellasjon av den heller frilynte sorten med en salig blanding av improvisert skramlestøy og psykedelia var Tower Recordings ikke direkte et ‘folkband’, og det fantes heller ingen ‘scene’ å snakke særlig høyt om.
Fra sin base i landlige Vermont hadde Tower Recordings tilgang til områder som var velegnet til å samle venner og likesinnede for festlige sammenkomster. Resultatet ble notoriske Brattleboro FreeFolk Festival, en noe uhøytidelig samling av ymse artister. I 2003 opptrådde blant andre Charalambides, Glenn Jones (Cul de Sac), Jack Rose (Pelt) – og Sunburned Hand Of The Man. Samme år gjorde engelske The Wire en større reportasje på denne scenen med utgangspunkt i festivalen, og med nevnte Sunburned på forsiden. Dermed ble mange mer observante på det magasinet omtalte som ‘New Weird America’ – en naturlig videreføring av ‘old weird america’ myntet på Harry Smiths Anthology Of American Folk Music, og som andre senere har titulert ‘freak folk’ eller ‘psych-folk’.
If you were to ask me how I feel about any of the term freak-folk, it’s cool – you have to call it something – but we didn’t name it. We’ve been thinking about what to call it, and we just call it the Family (Devendra Banhart)
Forsøk på slike samlende beskrivelser vil som regel strande etter få forsøk blant artister som finner det like naturlig å være inspirert av Sun Ra og Albert Ayler som Grateful Dead og John Fahey. Det er et godt stykke mellom Iron & Wines lune visefolk og Sunburned Hand Of The Man, men begge blir gjerne kategorisert som ‘freak folk’ – eller frifolk som vi kan si på norsk. Betegnelsen bør dermed også brukes også om andre forhold enn de rent musikalske; en anti-kommersiell estetikk, vilje til å gjøre ting på egen hånd og bygge på kollektivt samhold i nettverk på utsiden av det etablerte. Men spør hvem som helst som blir definert som frifolker, og svaret vil være cirka det samme.
Freak Folk? That term is a clown’s punch line (John Moloney, Sunburned Hand Of The Man)
– Vi er knyttet til et vibrerende og kreativt nettverk av likesinnede artister. Scenen jeg føler mest nærhet til er en veldig stor scene som heter kosmos der alt og alle er sammenknyttet på meget mystisk vis, sier Moloney.
Seks år etter Tower Recordings’ Folk Scene er uansett tittelen blitt mer relevant. Mange av artistene fra denne kretsen har funnet sin vei opp fra undergrunnens mørke, samlet seg i skogkanten, i ferd med å brøyte seg inn i folks bevissthet. Store plateselskap sikler på signaturen til et relativt obskurt band som Animal Collective, folksangeren Devendra Banhart har forlengst blitt en av klodens hippeste navn. Sunburned Hand Of The Mans trommeslager og talsmann for anledningen frykter likevel ikke at større interesse fra pengesterke krefter og den etablerte bransjen skal virke korrumperende:
– Ingenting kan ødelegge gløden. Den kan endres, være fokusert eller ufokusert, men når det gjelder musikken tror jeg alt vil gå veldig bra. Ingen kan forhindre oss fra å gjøre det vi alltid har gjort. Det vil kanskje bli lettere for oss hvis ‘musikkindustrien’ blir involvert, og det vil skje på en god måte for alle. Jeg er veldig optimistisk.
Sunburned Hand Of The Man står kanskje foran et lite gjennombrudd, etter en rekke mindre tilgjengelige utgivelser. Deres kommende plate Fire Escape innebærer en ytterligere utvidelse av begrepet frifolk, med sine dansbare elementer, sterkere rytmefokus og elektroniske bakteppe fremheves deres mer moderne sider. Det er kanskje ikke så merkelig; produsent er ikke ukjente Kieran Hebden (Four Tet) og utgiver er høvelig nok Joakim Hauglands Smalltown Supersound.
Et spontant beist
Samarbeidet mellom Kieran Hebden og Sunburned Hand Of The Man kom til på initiativ fra Hebden. Han ønsket Sunburned som oppvarming for sin USA-turné i 2004, kan Moloney fortelle:
– Vi visste på den tiden bare litt om Four Tet fra før, men var ikke veldig kjent med hva han holdt på med. Da jeg kjøpte Rounds ble jeg heltent, og turneen ble veldig vellykket for begge parter. Kieran Hebden gjør med to laptoper og en sampler det samme som vi gjør med to varebiler fulle av utstyr. Han deler dessuten noe av vårt syn på å improvisere over eget materiale:
– Kieran and the Sunburned crew are most definitely cut from the same cloth – and we share all the same interests in music.
Resultatet av turneen ble at Hebden ønsket å jobbe videre med Sunburned i studio. Begge uttrykker i dag gjensidig respekt for hverandres arbeid, og briten har lykkes å få det beste ut av det John Moloney omtaler som et ‘spontanteous beast’.
– Kieran var spesifikk på sine ønsker og en strålende leder. Sunburned har alltid tatt sine egne retninger, men å ha en person til å fortelle akkurat hvordan ting skulle være ga hele bandet en ny energi. Han var ansvarlig for hele miksingen og formet det til et sammenhengede hele. For å være ærlig husker jeg ikke mye av hva vi egentlig gjorde. Når jeg hørte det ferdige resultatet var det som å høre et annet band! Jeg tror ingen av oss hadde ventet å et så fullendt resultat.
Kieran Hebden er på sin side full av lovord om det amerikanske bandet:
– Jeg liker måten de improviserer på, og at de bringer inn elementer fra jazz, folk, rock og elektronisk musikk. Jeg var også en fan av platene deres, men la merke til de fleste bar preg av å være veldig lo-fi. Jeg tenkte det ville være fett å få det bandet inn i et studio og gi dem et mer redfinert sound.
Han omtaler seg som heldig som var i en situasjon der bandet virkelig stolte på ham og lot ham gjøre akkurat det han ville.
– Jeg tror vi begge så på det mer som et samarbeid enn en normal band/produsent-situasjon. Jeg lot de spille hva de ønsket i løpet av noen timer, og det dannet grunnlaget for å gjøre et komplett album.
John Moloney trekker også frem samarbeidet mellom to likverdige artister som fundament for hele prosessen:
– For meg er en Sunburned-plate et kunstobjekt, en tolkning av de dypeste menneskelige ideer, sider i en stor livsbok. Sunburned som enhet er én artist som opptrer i mange medium – ingenting er forhåndsbestemt. Fire Escape er et slik samarbeid mellom to artister, vi sørget for råmaterialet Kieran trengte for å konstruere sitt verk. Det var en øvelse i ekstatisk tillit som du selv må tolke ved å bruke ditt sett av erkjennelsesverktøy.
– Jeg mener denne platen bare er nok et kapittel i historien om Sunburned Hand Of The Man, sier Kieran Hebden. – Men jeg anser den som et godt dokument for effekten vi har på hverandres musikk, og jeg tror det er en plate som som kan introdusere bandet til nye lyttere i Europa.
Smalltown, Norge Den oppgaven er det Joakim Haugland og hans Smalltown Supersound som nå skal ta seg av.
– Jeg kjente bare vagt til Sunburned fra tidligere, gjennom et lite knippe av deres enorme katalog, og tenkte at dette i utgangspunktet nok var musikk som passet best for Smalltown Superjazzz. Det viste seg at det melodiøse og groovy resultatet klaffet bedre med Supersound, forteller en storfornøyd Joakim Haugland, mannen bak Smalltown.
I tillegg vil han også gi ut Sunburned-tolvtommer med remiks fra blant andre Bjørn Torske, som ventes noe senere i år. Først ute er altså langspilleren som slippes tidlig på vårparten. Kieran Hebden og Joakim Haugland hadde lenge snakket om å gjøre noe sammen, og før jul dukket det opp en mulighet Haugland ikke kunne si nei til.
Hebden presenterte ham da for den ferdigproduserte platen under numusic-festivalen i Stavanger, med ønske om at Smalltown skulle gi den ut. Briten hadde fisket rundt hos andre selskaper tidligere, men fant ut at Smalltown var en etikett som egnet seg godt til denne gjengens løse bandstruktur og voldsomme produksjon.
– De lager groovy musikk med den abstrakte støymusikken som grunnlag, og det hører jo logisk hjemme på Supersound, som nettopp er oppsummeringen av disse tingene, sier han og trekker fram This Heat, 23 Skidoo og Cabaret Voltaire som noen raske referanser.
Hvis alt går etter planen skal omslaget designes av Eye fra japanske Boredoms, og dermed er nok en brikke inkludert i et etterhvert riktig så stort puslespill. Joakim Haugland selv er komfortabel i rollen som nettverksbygger mellom ulike musikalske miljøer. Haugland ser hele dette prosjektet som nok et eksempel på hvordan gamle sjangergrenser i dag er i ferd med å hviskes ut og bli irrelevante.
– Det er en lenke mellom alle de involverte som kan virke urealistisk sett utenfra, men som egentlig er logisk. Det er greit nok å sette bandet i en slik frifolk-kategori, mener Haugland, som også har notert seg den stadig økende fokuseringen på band som er litt “out there” for tiden.
– Etter den internasjonale interessen å dømme skjønte jeg raskt at dette kan bli et ganske stort prosjekt. Men jeg valgte ikke å jobbe med Sunburned for å surfe på de andre “frikfolkernes” suksess, sier han.
Dans til musikken Moloney utrykker både glede og en oppriktig ære over å få jobbe med Smalltown Supersound og Joakim Haugland.
– Dessuten er vi veldig glad for at selskapet er plassert i Norge. Vi hadde det topp sist vi spilte her i september [på Spasibar, Oslo, journ.anm], og det vil forhåpentlig gjøre det mulig for oss å komme tilbake å tilbringe mer tid her, sier han.
Fire Escape inneholder utvilsomt noen av Sunburneds mest dansbare og oppstemte låter. Det var ikke en planlagt tanke, innrømmer Moloney:
– Men vi liker dansing. Dans er essensielt for vår eksistens på denne planet. Dansing er et rituale som knytter folk sammen. Faktisk så danser jeg akkurat nå, mens jeg kommuniserer med deg…
Sunburned Hand Of The Man
Dusinstort band med base i Boston-området. En tidligere utgave titulerte seg Shit Spangled Banner frem til 1996. Blir ofte trukket frem blant de originale frifolkerne. Har gitt ut skiver på meget relevante etiketter som Ecstatic Yod, Eclipse, Wabana, Spirit Of Orr og Three Lobed – som alle anbefales for videre dypdykk.
‘Frifolk’
Store sekkekategori som spenner over en rekke artister og sjangre, fra ny-hippies og visesangere til avant garde, støy og psykedelia, hvis nærmeste felles referansepunkt er en i hovedsak organisk tilnærming til musikken, små nettverk, selvgjorte utgivelser og festivaler (f.eks Arthurfest og Terrastock). Devendra Banhart, Espers, Vetiver og Joanna Newsom er blant de mest kjente innen den mer visebaserte retningen, hvis stil er noe mer dempet, melodisk orientert og inspirasjonskilder finnes både i engelsk og amerikansk folkemusikk.
Den mer frigjorte delen av frifolken har røtter som strekker seg i mange retninger; som kraut, frijazz, støyrock og country. Blant de eldste ringrevene finner vi No-Neck Blues Band og Sun City Girls, ellers kan navn som Jackie-O Motherfucker, Black Dice, Animal Collective og selvsagt Sunburned Hand Of The Man trekkes fram. I Europa finnes det en del relevante navn, særlig i England (f.eks Vibracathedral Orchestra), og Finland har fostret en rekke gode etiketter og band som kan inngå i kategorien.
Rough guide til frifolk – 10 Essensielle:
Sun City Girls: Torch Of The Mystics (1991)
Tower Recordings: Folk Scene (2001)
No-Neck Blues Band: Sticks And Stones Will Break My Bones But Names Will Never Hurt Me (2001)
Kemialliset Ystävät – Kellari Juniversumi (2002)
Cul de Sac: Death Of The Sun (2003)
Jackie O-Motherfucker: The Magick Fire Music/Wow (2003)
Animal Collective: Sung Tongs (2004)
Wooden Wand and the Vanishing Voice: Gipsy Freedom (2006)
MV & EE With the Bummer Road: Green Blues (2006)
Six Organs of Admittance: The Sun Awakens (2006)
Av Bjørn Hammershaug
Høsten 2013 kan Kranky feire sine første 20 år. Det lille, store selskapet med base i Chicago har vært med å sementere karrierene til blant andre Godspeed You Black Emperor, Low, Tim Hecker, Stars Of The Lid og Deerhunter. Noen sjangermessige stikkord for den sjangerløse labelen kan være ambient, eksperimentell, elektronisk, post-rock. Mye fin musikk har de gitt oss, dette er noen omtaler hentet fra disse årene.
Brian McBride og Adam Wiltzie dannet sitt dronebaserte ambient-prosjekt Stars Of The Lid i Austin, Texas tidlig på 90-tallet. De to har gitt oss uendelig med vakker musikk de siste 20 årene, både med sitt duoprosjekt, med soloplater og i andre sammenhenger. Dette er noen få høydepunkter:
Stars Of The Lid: The Tired Sounds Of Stars Of The Lid (2001)
Brian McBride: When the Detail Lost Its Freedom (2005)
The Dead Texan: s/t (2004)
Valet: Blood Is Clean
Jessica Bailiff: s/t (2002)
Bird Show: Untitled (2008)
Mat Sweet er en ung mann fra Southampton som jeg tipper sitter mye inne for seg selv i mørket og sturer. I kompaniskap med en kassegitar blir det gjerne litt molefonken musikk ut av slikt. Til daglig gir han ut CD-R plater på sitt Bluebaby recordings, og dette er hans første forsøk på å spille inn sine egne låter under artistnavnet Boduf Songs. Kranky snublet over innholdet og ble henrykt over det de hørte. De ’tok en Devendra’ og ga ut innspillingene i sin rene form, uten noen form for inngripen.
Boduf Songs (2005)
Lion Devours The Sun (Kranky, 2006)
Siden 1991 har denne Houston-baserte duoen bestående av Tom & Christina Carter produsert eksperimentelle og utfordrende plater i et meget høyt tempo. Siden enkelte av utgivelsene deres opprinnelig kun ble gitt ut på kassett eller som CD-R i små opplag, er det glimrende at Kranky tar et tak for å øke tilgjengeligheten til musikk som bør nå ut til langt flere. Eller i hvert fall noen flere.
Unknown Spin (2003)
Joy Shapes (2004)
A Vintage Burden (2006)
Brent Gutzeit: Drug Money (2004)
Lichens: The Psychic Nature of Being (2005)
Tim Hecker: Harmony In Ultraviolet (2006)
Tim Hecker: An Imaginary Country (2009)
Labradford: Mi Media Naranja (1997)
I 2003 tok musikkmagasinet Wire og journalist 
Animal Collective: Sung Tongs (Fat Cat, 2004)
Kathleen Baird: Lullaby For Strangers (Secret Eye, 2006)
Birch Book: Birch Book Vol. II: Fortune & Folly (Helmet Room, 2007)
Sir Richard Bishop: While My Guitar Violently Bleeds (Locust, 2007)
Black Forest/Black Sea: Forcefields And Constellations (BlueSanct, 2004)
Nick Castro & The Young Elders: Come Into Our House (Strange Attractors Audio House, 2006)
Charalambides: A Vintage Burden (Kranky, 2006)
CocoRosie: Noah’s Ark (Touch & Go, 2005)
Davenport: Rabbit’s Foot Propeller (Three Lobed, 2005)
The Franciscan Hobbies: Walls Are Stuck (The Music Fellowship, 2004)
The Gray Field Recordings: Hypnagogia (AntiClock, 2005)
Larkin Grimm: Harpoon (Secret Eye, 2005)
Meg Baird, Helena Espvall & Sharron Kraus: Leaves From Off The Tree (Bo’ Weavil, 2006)
Master Musicians Of Bukkake: The Visible Sign Of The Invisible Order (Abduction, 2004)
Mountain Home: Mountain Home (Language Of Stone, 2007)
The No-Neck Blues Band: Sticks And Stones Will Break My Bones But Names Will Never Hurt Me (Revenant, 2001)
Raccoo-oo-oon: Behold Secret Kingdom (Release The Bats, 2007)
Raccoo-oo-oon kan virke både kaotiske og forstyrrede i sin framferd, men de holder tross alt en viss struktur på sin friform/avantpunk, og de fordeler kreftene på skjønnsomt vis. Fra deres ville behandling av instrumentene og tidvis brutale opptreden dukker det opp rene rockperler fra etterlatenskapene. De har beholdt de tribalt perkussive elementene fra foregående utgivelse, men her er disse satt ytterligere inn i en mer ’heavy’ kontekst og med større vekt på å finne et felles groove som de kan bygge ut gjennom voldsomme energikaskader. Med langt mer fullverdig lyd sikres også den punchen disse låtene fortjener.
Mariee Sioux: Faces In The Rocks (Grass Root Record Co., 2007)
Six Organs Of Admittance: The Manifestation (Strange Attractors Audio House, 2004)
The Skygreen Leopards: Disciples Of California (Jagjaguwar, 2006)
Sunburned Hand Of The Man: Rare Wood (Spirit Of Orr, 2004)
Thuja: Pine Cone Temples (Strange Attractors Audio House, 2005)
The Tower Recordings: The Galaxies’ Incredibly Sensual Transmission Field Of… (Communion, 2004)
Wooden Wand And The Vanishing Voice: Gipsy Freedom (5 Rue Christine, 2006)
En broget gjeng amerikanere, en britisk elektriker og et lite norsk plateselskap. Det er ikke en lenger en utenkelig kombinasjon. Nye Takter tar frifolken under lupen, med bakgrunn i at Sunburned Hand Of The Man gir ut sin kommende plate på norske Smalltown Supersound. Vi har møtt trommeslager John Moloney og produsent Kieran Hebden (Four Tet).
Sunburned Hand Of The Man står kanskje foran et lite gjennombrudd, etter en rekke mindre tilgjengelige utgivelser. Deres kommende plate Fire Escape innebærer en ytterligere utvidelse av begrepet frifolk, med sine dansbare elementer, sterkere rytmefokus og elektroniske bakteppe fremheves deres mer moderne sider. Det er kanskje ikke så merkelig; produsent er ikke ukjente Kieran Hebden (Four Tet) og utgiver er høvelig nok Joakim Hauglands Smalltown Supersound.
The Big Beast 