The Record Collection: 1989 – 2

R.E.M. | Life’s Rich Pageant | I.R.S, 1986 |

The fourth studio album from R.E.M. was my first encounter with the band. I bought it on cassette in 1986, and the LP version three years later. It’s still the favorite album from a band I never stopped adoring. Characterized by a cleaner production than on their previous efforts (thanks to Don Gehman), a punchy sound while maintaining their enigmatic presence and jangly roots. And of course, it has some of the band’s greatest songs, including the killer opening trio of “Begin the Begin”, “These Days” and “Fall On Me.” I wish I still was in college, bury magnets, swallow the rapture.

The Beasts of Bourbon | The Axeman’s Jazz | Big Time 1985 |

A super supergroup from Australia, including members from Hoodoo Gurus, The Johnnys and of course The Scientists (Kim Salmon). This is their debut album, originally released down under a year before. With a mix of swamp rock, psychobilly and country blues, somewhere between The Cramps, Nick Cave and Hank Williams, this here beast was created during one particularly dark and gloomy evening in Sydney. The opening track and leadoff single, where singer Tex Perkins does a convincing take on Leon Payne’s classic murder ballad “Psycho” still remains one of the highlight on an album packed with stories about death and misery. The Beasts of Bourbon were confronting, abusive and filled with desperation and despair. This album gives you plenty of it all. Pour yourself a glass, turn the lights down low and join this band along the lost highway and into the night.

American Music Club | California | Frontier 1988 |

‘To the left, a beautiful California landscape
Dead ends in the sky
And to the right, beautiful mountains rise
High and dry
Another futile expression of bitterness
Another overwhelming sensation of uselessness’

Mark Eitzel is one of the great American storytellers and voices; deep, stoic and soulful, he fleshes out personal anguish and wry observations with an unmatched eloquent pen. American Music Club lived up to their name and incorporated many different styles into their music over the years, always gravitating around Eitzel’s magnetic presence, and on California they played it all out so extremely well. There is a barren feeling deep inside this golden landscape, where dreams meet the sea, a sense of sadness, longing and hopelessness so wonderfully conveyed on tracks like “Last Harbour”, “Western Sky”, “Laughingstock” or “Firefly”, but all conducted with elegance and beauty. Into a story not only about inner demons, or the state of California, but of America itself.

The Band of… Blacky Ranchette | Heartland | Zippo 1986 |

When Howe Gelb got the country itch, he let Giant Sand rest for a while, saddled up Blacky, teamed up with some of his finest compadres and set out on the western trails. The first Blacky LP came back in 1985, ‘Heartland’ followed a year later. Both albums are a testament to the sparkling relationship between Gelb and Rainer Ptacek, two creative geniuses and close friends until Rainer sadly passed away in 1997. Blacky pursued a more pure country sound than the Giant Sand moniker could provide, but always bumped into the usual detours that makes Howe Gelb’s music so irresistible. This is a “lost” Americana classic way before that became a hip term.

Drivin’ N’ Cryin’ | Mystery Road | Island 1989 |

Drivin’ N’ Cryin’ masterfully merged Southern indie with Southern hard rock and country, and managed to unify it all into a stirring hot cocktail under the guidance of singer and main songwriter Kevn Kinney. Their two previous albums are both wonderful, but Mystery Road shines with confidence, power and the sharpest set of tunes in their entire album catalog. The country/folk songs are particularly strong, “Ain’t It Strange,” With the People,” “Peacemaker,” and of course the wonderful “Straight to Hell” are classics in its own right and also remains a missing link between Gram Parsons and Uncle Tupelo and the whole Americana resurgence of the 1990s. But Drivin’ N’ Cryin’ always had the urge to rock off too, Aerosmith style (“Toy Never Played With,” “Wild Dog Moon”) and ‘Mystery Road’ gives you plenty of it all. This is an album you can drive and cry to.

Pixies | Surfer Rosa | 4AD 1988 |

This is one of my definitive favorite albums of all times, and both Surfer Rosa and Doolittle are on my Top 10 Album List of the 1980s. Pixies was brand new to me when I bought ‘Surfer Rosa’, on a warm springs day, and it became the soundtrack for the summer when I turned 17. How fortunate! I believe the combination of their super catchy songs and disturbing lyrics (“He bought me a soda and he tried to molest me in the parking lot”, “I got no lips, I got no tongue, where there were eyes, there’s only space”, “I’m the horny loser”) somewhat resonated to a teen life being equally carefree and confusing. Needless to say, all these songs here are classics in my book, and every time I put on the album, not as often as before I have to admit, but it’s just as rewarding as in 1989, I’m being transferred back to this time in my life. So grateful Pixies was there to guide me into adulthood. PS: On the back cover, I still see the fingerprint marks from the day I bought it. I hated the stains back then, now it’s almost like a stamp of remembrance, something that would never occur in the digital world. There’s a beauty in that as well.

The Feelies | Only Life | A&M 1988 |

Some discovered The Feelies on their 1980 debut album, and I guess that must’ve been a thrilling experience. I bought my first Feelies-album on a hunch (I believe) some time in 1989. Their legacy didn’t matter to me, it was all about the moment. In hindsight, Only Life might not be considered such a seminal album, but to a perpetual nervous teen it was mind-blowing and just the best thing ever. I was well into jangle pop at the time, but was starting to look out for something with more punch, and The Feelies served just the right mixture of restless indie charm and groovy rhythms. As a huge fan of all kinds of horror movies, I remember how the cover art appealed to me big time, imaging these five fellas standing in front of Amityville, Elm Street or whatever VHS flick I was watching at the time. I guess that is what I still find fascinating; the dreamlike, hypnotic sounds of innocence and the tempting undertows towards something darker. I never tire of The Feelies, and I’ll never stop listening to this album.

Dinosaur Jr. | Bug | SST/Blast First 1988 |

Remember the last time you heard a new album and instinctively knew it would not only blow your brains out in the moment, but also mark the beginning of a life long relationship? An album of such impact that you just had to play it over and over again, share its brilliance with anyone with the slightest of interest and memorize every word and note? Not too often these days for my part, but hopefully youngsters still do, it’s a glorious feeling. I went and saw Dinosaur Jr in this tiny club after buying Bug in the summer of 1989, holding my under-aged breath while sneaking in, squeezed in right by the speaker and witnessed a loud, loud mess of guitar insanity, the songs hardly recognizable, buried deep below endless layers of feedback and noise. My ears were ringing for weeks afterwards. Bug is also a noisy mess, but with this brilliant mixture of emotional vulnerability, slacker coolness and full on assaults that makes it such a classic. “Freak Scene” is the obvious key track, a super catchy indie anthem if there ever was any. I was not the only kid yelling out lines like these on a frequent basis, but it was like J spoke directly to me:
“Sometimes I don’t thrill you
Sometimes I think I’ll kill you
Just don’t let me fuck up will you
’cause when I need a friend it’s still you
What a mess” ‘Bug’ is a lot more thank “Freak Scene” though, “They Always Come”, Budge” and “Let it Ride” are equally addictive, and I’ve always adored hazy slow burners like “Yeah We Know” and “The Post” just as much. One of my fondest memories is tied to the sludgy, epic finale of “Don’t.” Remember how I occupied the DJ booth at our weekly youth club disco and blasted it on max volume, giggling at the horrified faces in front of me. Oh the days of joy and guitar noise.

Black Sun Ensemble | s/t | Reckless 1988 |

Much of the music from the American southwest is rooted in the dusty ground with the barren landscape as a majestic backdrop, but some went even further. I was deep into many of the bands being labeled as ‘desert rock’ at the time, but Black Sun Ensemble was something else indeed. There is an undeniable flavor of the frontier twang in their sound, but as they reached for the sky, they also discovered other horizons, including ritual music, Medieval patterns, space rock and Indian raga. This album is a collection of some of their early hard-to-get cassette releases (‘Sapphire Sky Symphony’, ‘Raga Del Sol’) and a couple of new tracks, and works as a great introduction to one of the many overlooked bands from this time and place. It is a magic carpet ride of hypnotic cosmic desert psychedelia centered round the intricate guitar work of Jesus Acedo (1962-2013), imagine a mix of John Fahey, Jimi Hendrix and Ravi Shankar, instrumental explorations of the outer world and of the inner mind. It’s a trip alright, this is Country & Eastern at its finest.

The Leaving Trains | Transportational D. Vices | SST 1989 |

The Leaving Trains came out of the same vital Los Angeles scene that spawned likeminded artists like The Gun Club, The Flesh Eaters and The Dils. They were a wild ride in the glory days and left behind a string of great albums in the latter half of the 1980s ranging from rambling punk frenzy to introspective, self-loathing material. Transportational D. Vices leans towards the former, with its hard-hitting down-and-out tunes mostly between 1-2 minutes long (including a cool cover of Urinals’ “Black Hole”). Falling James Moreland was the only steady member in a band with a constant revolving lineup, and his keen melodic sense always shines through their ramshackle sound. Falling James is quite a story by the way, notoriously known for his crossdressing appearances, a super brief marriage with Courtney Love, name-dropped by Tom Waits (“Gun Street Girl”), and now retired from music he’s a writer for L.A. Weekly. ‘Transportational D. Vices’ is produced by Earle Mankey (the Weirdos, Runaways, Concrete Blonde, The Three O’Clock, The Long Ryders) and the album cover is a photo of Howe Gelb’s very own ’66 Barracuda. Such is the life of Falling James, packed with fame and tragedy, peculiar incidents and surrounded by cult figures, living in the gutter and looking at the stars. Just as the songs he made.

Pixies: Working Class Indie Heroes

Hvordan jeg vil beskrive lyden av Pixies anno 2014? Du store… Vel, vi er eventyrlystne. Nostalgiske, freshe. Og gamle, sier Joey Santiago, med en rungende latter.

Jeg har fått tildelt noen minutter i telefonisk selskap med den eminente gitaristen i Pixies. Joey Santiago er ute på veien med Pixies og befinner seg passende nok i Santiago, Chile. Bakgrunnen for vår samtale er selvsagt bandets etterlengtede albumcomeback. I 2004 begravde kvartetten gamle stridsøkser, og har brukt de siste årene på massiv turnévirksomhet verden rundt. Men de lot seg ikke forhaste med å produsere nytt materiale. Inntil nå. 10 år etter reformasjonen og drøyt 20 år etter forrige album er de aktuelle med Indie Cindy.

– Jeg kan egentlig ikke beskrive eksakt hvordan vi høres ut, men jeg synes vi har en slags ’eventyrlysten aura’ over oss. Jeg vet ikke om det akkurat er et definert sound, men jo, det er det nærmeste jeg kommer, sier han over en dårlig linje.

pixies_pilgrimHistorien om Pixies er brolagt med triumf og tragedie. De startet opp hjemme i Boston i 1985, og markerte seg umiddelbart på alternative rockekartet. Allerede til debut-EP’en Come On Pilgrim hadde de signert med britiske 4AD – et av datidens viktigste plateselskap, og som ikke minst visuelt bidro til å underbygge bandets mer ’arty’ appell. Påfølgende Surfer Rosa og Doolittle er blant 80-åras aller beste og mest innflytelsesrike utgivelser, og en direkte påvirkning for indierockens eksplosive framvekst på 90-tallet.

Pixies forente popens umiddelbare kraft med punkens energi på et vis som sjelden falt inn i det ordinære. Inn i musikken tok de med seg trekk fra både post-punk og surf, powerpop og støyrock. Med sin effektive veksling av start/stopp-oppbygning og loud/quiet/loud-dynamikk skapte de et karakteristisk og mye kopiert sound. Med vekslingen mellom Black Francis’ paniske raljering og Kim Deals stoiske coolness, de finurlige og innovative gitarlinjene fra Joey Santiago og trommis David Loverings atypiske rytmemønstre satte Pixies en særegen signatur på rocken i en viktig brytningstid.

pixies_bossanovaDe utga kun fire album i første del av karrieren, og selv om Bossanova (1990) og Trompe Le Monde (1991) ikke var like gigantiske som deres to første, er Pixies fremdeles et band som ga seg på topp. I 1992 gikk medlemmene hver til sitt, omtrent samtidig med at den musikken de selv hadde vært med å legge fundamentet for endelig skulle slå gjennom til massene. En epoke Pixies ikke fikk oppleve eller umiddelbart høste fruktene av. I stedet ble Black Francis til Frank Black og startet en noe ujevn solokarriere, mens Kim Deal oppnådde suksess med sitt The Breeders. David Lovering gjestet ulike prosjekter og satset på en karriere som magiker (ja, magiker), mens Joey Santiago jobbet en del både med Fank Black og etter hvert i større grad med å lage musikk for film og tv. Etter en tiårsperiode begynte de gradvis å tilnærme seg hverandre igjen, først med å jamme litt sammen, etter hvert med å dra ut på veien, og endelig med å produsere nye låter.

Etter så mange år, hvorfor var det riktig for dere å spille inn noe nytt akkurat nå?

– Det har aldri vært et riktig tidspunkt for oss, men det har alltid vært et feil tidspunkt. Det hadde vært helt feil å gjøre noe slikt i begynnelsen av vår reunion, da ingen ville brydd seg om nye låter i det hele tatt. Da var det forventet at vi kun skulle reise jorda rundt for å spille gammelt materiale. Men årene har gått, og vi har faktisk vært lengre sammen denne gangen enn i første runde. Så det ble på en måte vår tur. Vår tur til å ikke bare underholde andre, men også ha det litt moro selv, forklarer Joey Santiago.

Pixies har gått en langsom vei mot sitt comeback som albumartister, materialisert som en serie med tre EP’er over en lengre periode. Et grep som i følge Santiago har vært mer eller mindre tilfeldig. På spørsmål om sitt syn på albumet som levedyktig format i dag, svarer han at de egentlig ikke har peiling på hva de holder på med.

– Vi prøver oss fram. EP’ene var noe vi gjorde mest for å teste ut nye måter å utgi musikk på. Av en eller annen grunn bestemte vi oss for å gi de ut som et album. Neste gang gir vi kanskje ut bare singler, det er umulig å si. Ingenting er feil i dag, ikke noe er dødt, man må bare gjøre det som føles riktig. Jeg tipper at albumformatet også vil komme tilbake i en eller annen form, men jeg vet ikke hvilken form det vil ha.

pixies_cindyNoen spesielle låtfavoritter på den nye skiva?

– Jeg liker ”Indie Cindy” med sine snåle vendinger, elementer av progrock og dens vakre partier. Og jeg er veldig glad i ”Magdalena 318”, som også har blitt omfavnet av publikum.

Pixies forlot scenen som et av sin tids mest innflytelsesrike og lovpriste band. De turnerte med U2 og ble hyllet av David Bowie. Kurt Cobain er mye sitert på at ”Smells Like Teen Spirit” mest av alt var et forsøk på å kopiere Pixies, mens Radiohead har sagt om ”Paranoid Android” at de ville lage en miks av Queens ”Bohemian Rhapsody” og Pixies. Deres forgreininger strekker seg langt og dypt inn i moderne rock.

Jeg lurer på til hvilken grad bandets egen forhistorie har påvirket hvordan de høres ut i dag, om de følte at de hadde noe å bevise for omverden.

– Vi gjorde egentlig akkurat det vi selv ville gjøre, parerer Santiago vennlig. Han svarer imøtekommende og ettertenksomt på mine spørsmål, uten å åpne seg mer enn man kan forvente av en kort telefonsamtale med et verdenshav i mellom oss. Han fortsetter:

– Det eneste vi ville bevise var at det er mulig å lage god, vital musikk som fortsatt er spennende og relevant for et band som har vært borte så lenge. Det var egentlig bare det vi tilstrebet. Pixies er heldige nok til at vi kan gjøre nesten hva vi vil, og fremdeles høres ut som Pixies. Men vi forsøkte å tilnærme oss et mer futuristisk uttrykk, en ambisjon vi forhåpentligvis lykkes med, og fremdeles lage respektabel musikk. Jeg tror at når folk om noen år ser tilbake på vårt nye album vil de tenke at, jo, det er faktisk pokker så bra.

Er det mulig for dere å påvirke unge mennesker i dag, på samme måte som dere gjorde for 25 år siden?

-Nei det tror jeg ikke. Dagens unge som hører på oss er nok et resultat av at de har gjort sin egen musikkhistoriske research. På den veien kan de snuble innom oss. Men vi er såpass heldigstilte at vi fremdeles er uforutsigbare og har en slags fresh vibe, som gjør at stadig nye generasjoner av musikkinteresserte støter borti oss på sin vei.

Da Pixies gjestet Sentrum scene i Oslo tidligere i år [2014] var det som et velsmurt maskineri som overkjørte publikum i to samfulle timer. Ikke noe snakk mellom låtene, ikke noe dilldall. Ikke noe flørt med publikum og ingen synlig kommunikasjon internt. De lot musikken snakke, og det gjorde den minst like overbevisende som 20 år tidligere. De flettet noen nye låter inn i settet, men det var ikke overraskende de gamle slagerne som fikk størst respons. Selv om Santiago ikke er hovedlåtskriver, er vi nysgjerrige på hvordan de tilnærmet seg det å igjen skrive nye låter.

Forsøkte dere å oppsøke nytt musikalsk land, eller ønsket dere å finne tilbake til en, skal vi si, tidligere utprøvd formel?

– Vi forsøkte så absolutt å finne nytt territorium. Målet vårt var å høres mer futuristiske ut, og det synes jeg vi fikk til. Jeg har aldri brukt så mye effekter tidligere, ikke engang da jeg jobbet med filmmusikk, så det var en ny opplevelse for meg. Men selve prosessen var den samme gamle. Charles (Charles Thompson IV aka Black Francis aka Frank Black) kom opp med akkordene og grunnideene til låtene, jeg la på gitarlinjene, Dave fant en kul, atypisk rytme – også var vi i gang. Når vi er i studio så jobber vi, rett og slett. Det er jobben vår, og det er 5 % moro og 95 % arbeid. Slik det alltid har vært for oss.

Dere er et ’arbeiderklasseband’?

– Yes, det er akkurat det vi er, knegger Santiago.

– Du skjønner, det er mer arbeid å være i studio enn hva folk tror. Men det er bare fint at det høres ut som vi bare drikker og tuller rundt i studio. Det er noe av trikset, det skal høres ut som kaos og galskap råder, men det er selvsagt bare noe vi selv har iscenesatt.

Pixies har klart å holde en bemerkelsesverdig stabil besetning opp gjennom årenes løp. Med unntak av Kim Deals avskjed med bandet i 2013. Hennes anstrengte forhold til særlig Black Francis er godt dokumentert og kjent for å ha medført mye stress inn i bandet. Deal var også den mest lunkne til å lage nytt materiale med Pixies. Hun ble først erstattet av en annen Kim, Kim Shattuck fra The Muffs, inntil Paz Lenchantin (A Perfect Circle, Zwan) nå er inne som et mer stabilt medlem av bandet.

Hvordan ble Pixies påvirket av Kim Deals avskjed med bandet?

– Utrolig mye. Vi gikk på en smell når hun forlot Pixies. Det var mye ‘shit’ og ‘fuck’, og jeg og Charles dro ut på pub for noen ”ales”, som Santiago så høflig uttrykker det.

pixies_surfer– Når vi kom tilbake til studio ventet Gil [produsent Gil Norton, som jobbet med alle Pixies-utgivelsene etter Surfer Rosa, journ.anm.] på oss og sa at vi burde gjøre ferdig låtene. De var ferdige – og de ventet på oss. Vi hadde en jobb vi skulle gjøre ferdig, ikke sant. Igjen, dette arbeiderklassegenet i Pixies som kom opp i dagen. Men vi visste ikke akkurat hva vi skulle gjøre, så på et tidspunkt tenkte vi å ikke engang kalle oss for Pixies. Men vi hadde jobbet så lenge for dette og fant ut at det bare ville være latterlig. Vi høres ut som Pixies, for pokker. Det var store sko som skulle fylles, men andre band har vært borti verre ting. AC/DC mistet vokalisten sin, og de fortsatte jo med sin greie.

Et band som Pixies gnistrer av spenning og friksjon i selve musikken, og jeg antar det også er en del spenninger internt i bandet. Hvordan har dere klart å opprettholde spenningen i årenes løp og ikke henfalt til å bli et tilbakelent, fornøyd coverband av egne låter?

– Ja, det er alltid en form for spenning tilstede i Pixies. For mitt vedkommende, jeg konsentrerer meg mest om å være flink til de oppgavene jeg skal gjøre, spille inn riktig og gjøre min del av jobben. Jeg tenker mest på hva jeg vil gjøre med gitaren min – og så gjøre det. Det er spenningen for meg, svarer en diplomatisk Joey Santiago – som heller ikke er mest kjent for å være bandets interne urokråke. Han legger til:

– Også er det selvsagt spenninger i forhold til innspillingssituasjonen, det er dager da vi ikke kommer overens i det hele tatt, så ja, det må være spenning på et eller annet vis for å lage noe som er bra. En bru trenger spenning, ellers vil den falle sammen. Det samme gjelder for oss, både individuelt og som en gruppe.

Vi penser samtalen inn på dagens digitale hverdag og streaming, som er en virkelighet Santiago snakker varmt om.

– Digital musikk er letteste måten å introdusere folk til ny musikk. Det er noe vi i Pixies omfavner på det varmeste og noe av grunnen til at vi har begrenset våre fysiske utgivelser. Det er mindre kostnader for artisten og tilgjengeligheten for fansen er mye større enn tidligere – en vinn-vinn situasjon for alle parter.

På hvilken andre måter, sett fra et bands perspektiv, har musikkindustrien endret seg siden tidlig på 90-tallet?

– Vi er heldige nok til å være et allerede etablert band. Vi har vårt eget marketing-apparat, og vi har vår egen distribusjon. Det er de to nøkkelelementene til et plateselskap. I den digitale tidsalder trenger vi egentlig ikke lenger en label. ’You can call your own shots a lot better these days’, som han sier det.

Etter så mange år, hva er egentlig det kuleste med å spille gitar i Pixies?

– Først og fremst at jeg får den friheten til å gjøre akkurat det jeg vil. Charles stoler på meg til å gjøre gitardelen riktig for Pixies, og jeg vet jo omtrent hva den går ut på, ler Santiago, og legger til:

– Jeg har funnet min egen stil, og heldigvis er den akseptert av Pixies. Så det er vel det viktigste for meg. Det er deres sound, og det er min stil.

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på, 28. april 2014

Alone & Forsaken

We met in the springtime when blossoms unfold
The pastures were green and the meadows were gold
Our love was in flower as summer grew on
Her love like the leaves now has withered and gone.

The roses have faded, there’s frost at my door
The birds in the morning don’t sing anymore
The grass in the valley is starting to die
And out in the darkness the whippoorwills cry.

Alone and forsaken by fate and by man

Hør også spilleliste med 10 utvalgte låter fra disse artistene i WiMP

Alasdair Roberts & Appendix Out
Både som soloartist og med bandet Appendix Out utforsker og utvikler Alasdair Roberts en nobel form for skotsk folkemusikk, som strekker seg fra middelalder til moderne tider. Han samarbeidet tidlig med artister som Will Oldham og Songs: Ohia, og har med årene blitt en av Skottlands mest aktede artister.

Alasdair Roberts: Farewell Sorrow (Rough Trade, 2003)
’Join our lusty chorus’ inviterer Alasdair Roberts. Oppfølgeren til fine The Crook Of My Arm (2001) er ikke av det svært lystige slaget, men hans andre soloplate er igjen en stillferdig og vemodig tur tilbake til et Skottland med storslåtte heier, stoiske landsbyer og brune puber uforandret siden middelalderen. Her har Roberts spankulert i årevis, plukket inspirasjon med en far som folkemusiker, senere med trioen Appendix Out, og de siste årene helt alene. Langs landeveien har han denne gangen støtt på andre musikanter, Rian Murphy og gamle kjenninger fra Appendix Out bidrar med fele, fløyte, mandolin og trommer. Sammen trasker de inn på nærmeste folketomme kneipe, bestiller hver sin seidel og setter seg ned i ring foran peisen. Og så tar de opp instrumentene sine.

Tross den spartanske innredningen i dette vindblåste vertshuset er det likevel et ganske oppløftende skjær over flere av melodiene de tryller fram, og så vidt jeg kan se er alle Roberts’ egne, i motsetning til forgjengeren som nærmest var en hyllest til skotsk folkemusikks stamfedre. Det har ikke så mye å si for stilen, for materialet bærer i seg århundrelange keltiske tradisjoner. Den tradisjonelle og ektefølte framførelsen forsterkes av Roberts, som med sin høystemte, alvorlige stemme synger om kjærlighetens lengsler og naturens kraft. Ikke alle visene griper tak sånn med det første, men høydepunktene inkluderer feststemte ”Carousing”, nydelige ”I Fell In Love” (’I will squeeze your lungs like the bellows of an organ/and blow on your bones like a pipe/with a ra-ta-ta-tat on your skull like a drum’), ’moderne’ ”I Went Hunting” (’And the larks they sang melodious/and they only know the one song only/but they sing it wondrously’) og fingerplukkende ”Come, My Darling Polly” (’My body was your instrument of lust’), samt avsluttende ”Slowly Growing Old”. Her lakker og lir det mot natt, og de andre pubgjestene blir endelig med å nynne på et refreng som burde vart i timevis. Har du lyst til å gjøre deg bemerket i en eller annen sosial sammenheng, kan du forøvrig sette på Farewell Sorrow mens du siterer Walt Whitmans ”When Lilacs Last In the Dooryard Bloom’d”:

Sing on dearest brother, warble your reedy song,
Loud human song, with voice of uttermost woe

Det blir garantert en hit.

Appendix Out: Night Is Advancing (Drag City, 2001)
En gammel vind blåser over høylandets sletter
Selv om skottene lett kunne ha sneket inn noen låter blant disse uten at det hadde skapt store stilbrudd har de likevel sitt distinkte uttrykk: Sår vokal krydret med antikke fraser, folk-instrumenter som skaper en tidløs atmosfære. Viljen til å benytte det tradisjonelle på en utradisjonell måte, og på den måten bli innovatører innen europeisk folkemusikk/alternativ rock. Denne gangen godt utnyttet av psykedelia-popens Petter Smart: Sean O’Hagen (High Llamas). Han beriker platen med et både fyldigere og bløtere uttrykk enn tilfellet var på de to foregående skivene.

Appendix Out legger som ventet ikke opp til den store pubstemningen. Som det ligger i tittelen er dette en ferd mot natten, med all dens skjønnhet og hemmeligheter. Rundt platens tyngdepunkt, ”Fortified Jackdaw Grove” – et skremmende, nakent epos – trilles det likefullt fram melodiøse perler, og selv om det tar litt tid før de enkelte setter seg, er stemningen konstant. Hvis svartedauden skulle beskrives med musikk, er Appendix Out de rette fortellerne. Platens gem gjemmes forøvrig helt til slutt, ”Organise A March”, som trolig er det nærmeste disse kan komme en powerpop radiohit. ’Could they raise a flag? Could they take the cross serious? Could they organise a march? Could they stand and clap in unison?’ Ja, det kan de.

Appendix Out: A Warm And Yeasty Corner (Shingle Street, 2002)
Denne EP’en består kun av fem spor, som i hovedsak er signert britiske folkemusikere, med det til felles at de kan/kunne skrive noen utrolige låter. Innspillingen er foretatt i Chicago i løpet av en ettermiddag i september 2001, og til å hjelpe seg har sjefsknekt Roberts denne gangen fått låne Lindsay Anderson fra post-rockerne L’Altra og Bill Lowman og Brad Gallagher som utgjør den John Fahey-inspirerte duoen Bosco And Jorge. Sammen tar de vindbyen tilbake til det skotske høyfjellet for en stakket stund.

”The First Time Ever I Saw Your Face” er signert den skotske legenden Ewan MacColl, mannen bak britiske evergreens som ”Dirty Old Town” og ”Go Down Ye Murderers”, og en av de mest sentrale skikkelsene innen den britiske folk-oppblomstringen i forrige århundre. Alasdair Roberts gjør ikke skam på sin mentor, og ved hjelp av kun piano og bass er dette platens aller flotteste. Fra MacColl er ikke veien altfor lang til noen andre legender innen britisk folkemusikk: The Incredible String Bands status skyldtes ikke minst evnen til å fornye tradisjonene, en arv Appendix Out vet å bære videre. ”A Very Cellular Song (Coda)” er skivas muntreste, hvis det går an å si noe slikt om Appendix Out. Når gjestefløytist Lindsay Anderson skjærer kraftig ut i innledningen, så er det uansett ikke annet enn ren sjarm, og det viser bare hvor uhøytidelig og direkte denne innspillingen tross alt må ha vært.

I samme tidsrom som The Incredible String Band hadde sin storhetstid, på 60-tallet, opptrådde Vashti Bunyan. Hun etablerte seg også i folkmiljøet, men etter bare én kritikerrost plate, Just Another Diamond Day (reutgitt i 2000), forlot hun musikkbransjen til fordel for et rolig familieliv. Bunyan samarbeidet med størrelser som Joe Boyd og Richard Kirby (noe som linker henne både til Nick Drake, og igjen, The Incredible String Band), og hennes ”Window Over The Bay” bør tjene som god lokkemat inn i hennes kortvarige karriere. Cyril Tawney var også en britisk folkmusiker fra 60-tallet, men han har holdt det gående helt frem til i dag. Tawney forbindes heller ikke med Skottland, men mer med den sør-engelske musikkscenen, og ”Sally Free And Easy” har i Appendix Outs hender fått et svalt preg av høstfarger i Cornwall over seg. Nydelig.

Roberts & co har ikke bare vendt seg langt tilbake i tid for å finne gode låter. Min favoritt er ”Josephine”, signert The Magnetic Fields’ Stephin Merritt (fra The Wayward Bus). Det er lenge siden en moderne poplåt har fått et så ridderaktig, høystemt preg over seg. Roberts synger om drive-in filmer og science fiction som en ekte hoffmusiker fra riddertiden, uten at det virker påtatt. Bare fryktelig fint.

DM Stith
David Stith har fått et naturlig hjem hos Asthmatic Kitty, den sympatiske etiketten som har gitt oss Sufjan Stevens, Castanets, Welcome Wagon og My Brightest Diamond for å nevne noen. Stith kom inn bakveien gjennom venninnen Shara Worden i sistnevnte band, som oppfordret Stith til å dele noen av sine sanger etter å ha hørt et par av hans demoer som lå slengende rundt.

Curtain Speech (Astmatic Kitty, 2008)
When The Curtain Hits The Cast
Curtain Speech er en kort EP (17 minutter) fra David “DM” Stith og mest som oppvarming til hans nær forestående langspiller å regne. Nær halvparten av spilletiden opptas av ”Just Once”. Her møter vi Stiths kvaliteter i sin fulle bredde: Vokalen i sentrum, bølgende mellom den dirrende følsomheten til Antony eller Scott Walker og høystemt falsett. Melodisk pirrende, nesten teatralsk oppbygd, med godt integrert bruk av kor og utstrakt variasjon i instrumenteringen der strykere og tangenter står sentralt.

DM Stith klarer slik å balansere mellom det intime og det svulmende, og unngår dessuten opplagte knep i sangboka. Han skriver låter som bygger seg gradvis opp, svulmer og vokser. Det beste eksempelet er ”Around The Lion Legs”, som fra sin sakrale åpning ender i en overstrømmende minisymfoni. Et par innstikk av korte instrumentale pianolåter, og råopptak av en mer tradisjonell akustisk gitarbasert vise til slutt bevarer mest stemningen rundt disse to. Dette er en høyst lovende smakebit, som korter ned ventetiden på det som gjerne kan bli en av neste års fineste. Særlig for de av dere som venter på Antony & The Johnsons og er litt lei av Bon Iver.

Heavy Ghost (Asthmatic Kitty, 2009)
Salmer for evigheten
DM Stith har funnet sin musikalske nisje på et fundament av bredt og følsomt vokalregister, Cohensk gitarklimpring og ikke minst en underfundig, rytmedreven oppbygning. Det som kunne endt opp som et renskårent singer/songwriter-prosjekt har han utviklet sitt eget univers ved å pakke låtene inn med et vekt på rytmiske elementer og effektfulle spøkelseskor. Her er trekk fra klassisk musikk, cabaret, spirituals og religiøse hymner, vekslende i tråd med Stiths alltid tilstedeværende patos. Dette er ikke en plate som tigger om å toppe hitlistene, men den bør bli omfavnet både av de som trives med Bon Ivers intime visefortellinger og Animal Collectives mest organiske og rituelle sider. Ja, Heavy Ghost kan kanskje høres som en naturlig kopling mellom to slike uttrykk.

Det mest bemerkelsesverdige er egentlig hvordan Stith har klart å sammenbinde det spartansk simple som en enmannsorkestrert symfoni i et sømløst hele. Start gjerne mot slutten og hør på ”Braid Of Voices” som svulmer fra sitt i utgangspunkt enkle pianotema til å bli en salme for evigheten, som løftes fra tangentene og stiger opp i himmelen. Eller den langsomme flamencoen ”Pity Dance”. Eller den tribale indianerseansen ”Creekmouth”. Eller, bare glem enkeltlåtene. Heavy Ghost er i sum større enn de enkelte delene. Dette er en plate som innbyr til sammenhengende lytting og kontinuerlig oppdagelsestrang.

Parker & Lily: The Low Lows (Warm, 2005)
Trist at det skulle ende slik
Som Neil Sedaka så treffende sa det: ’Breaking up is hard to do’. You bet, Parker & Lily har brukt 10 år og en hel plate til å finne ut av akkurat det. Duoen fra New York er Parker Noon og Lily Wolfe. De begynte å spille sammen på begynnelsen av årtusenet, og har et par plater bak seg, før denne som kanskje er den siste i rekken. The Low Lows er som tittelen indikerer ingen stor festplate. Uttrykket til duoen kan minne om et annet par fra nabolaget, nemlig Ira Kaplan og Georgia Hubley (Yo La Tengo), særlig når klokken bikker midnatt og blikkene blir søvnige, tankene slørete og bevegelsene trege. Men der Ira & Georgia strekker seg innover natten med lengsel i sinne – tross alt – så er Parker & Lily langt mer bitre. Som to sårede rovdyr sirkler de rundt hverandre, glefser sjelden, men stikkene er likefullt dype og dødelige. De klynger seg til hverandre på omslaget, men se nærmere etter og bildet er revet i to, for anledningen heftet sammen med en simpel tapebit.

Den lyse vår dyrkes med ”June Gloom” og meldinger som: ’This spring is overgrown/ I hope it blooms to death’. Hipp hurra for mai er vi så gla’ i, eller som Parker crooner hult fra et stort åpent rom: ’Late late late on a grey May day/ I’m busy killing myself with kindness’. Slik skal det være. Og det er helt greit så lenge det blir så fint. Tempoet er siste dans, etter siste dans, der steelgitaren til John Neff (Japancakes, David Lynch) tvinner seg sammen med trompeten til Jordan McLean (Antibalas Afrobeat Orchestra) og stryketrioen løfter låten opp mot Lambchops saligere stunder. Med andre ord: Et vakkert, vakkert stykke musikk. Og her holdes The Low Lows. Styggvakre bittersøte toner i sakte film, drømmepop gone mareritt, storslagne symfoniske øyeblikk med en dorsk og nitrist eleganse, nedslått storbypoesi i møte med sval sørstatspop. Ganske så deilig å høre på, men den dorske stemningen blir nesten overmannende og det er så man får lyst til å riste tak i Noon og be ham ta seg sammen. Ta deg sammen! Men det gjør man selvsagt ikke.

Parker kan minne om en stoisk, bedøvet utgave av Jim James (My Morning Jacket), koplet med de luftige sommerkveld-beatsene til Yo La Tengo eventuelt de innhule rytmene til Arab Strap med en rik instrumenthjelp, så har vi Parker & Lily rimelig godt sirklet inn. Det høres ut som det er kjærlighet der barytongitaren til Noon smelter sammen med tangentene til Wolfe, men så viser det seg at det bare er lyden av noe som engang har vært. Det er ikke mer å hente. Toget til Athens, Georgia forlater Central Station med Lily Wolfe ombord, Parker Noon står igjen på perrongen. Jeg tror det regner tungt.

Kan ikke skjønne annet enn at Parker Noon og Lily Wolfe etterhvert levde et noe anstrengt forhold. Nå er det slutt, og denne platen viser på hjerteskjærende vis hvorfor det gikk som det gikk. Skal vi satse på ytterligere sutring fremover, eller kommer en blomstrende munter gjenforeningsplate om et års tid? Time will tell.

Richard Youngs: Autumn Response (Jagjaguwar, 2007)
Richard Youngs er en særdeles produktiv herremann kjent for sin store spennvidde og mange samarbeidspartnere. Den skotske trubaduren kan uttrykke seg både i form av å være en relativt streit visesanger og som mer psykedelisk gitarutforsker. Autumn Response hører mest hjemme i første kategori, med hovedvekt på minimalistiske folk-viser i et lineært formspråk med sirkulært, repeterende gitarspill. Rent akustisk visepludder blir det likevel ikke, og en mer eksperimentell tilnærming markeres for eksempel ved den doble vokalen som av og til ligger sammen, tidvis flyter fra hverandre til en slags drømmeaktig call-and-response effekt. Det er som om han snakker med seg selv, og med det styrker den ensomme følelsen som henger over hele denne platen.

For Richard Youngs kaster ikke akkurat roser opp mot himmelen i uhemmet jubelrus. Autumn Response er lyden av en miserabel skotsk høstdag. Tåkedotter bøyer seg dypt ned over hustakene, sølepytter samles i flokk på fortauene og nordavinden finner den lille glipen mellom jakkekragen og skjerfet. Bortenfor byens murvegger åpner høylandet seg, og det er hit musikken lokker oss. Her oppe på heden, her sitter Richard Youngs, kan vi tenke oss, omgitt av noen sauer og med bare den sure motvinden som publikum. Her sitter han og her spiller han for oss.

Autumn Response består av 8 spor og ett epos på nærmere 20 minutter. Av disse åtte første er det særlig ”Low Bay Of Sky” som utmerker seg som klart beste enkeltlåt, hvor minimalismen møter en sterk melodi, og hvor en etterlengtet varme skinner gjennom i det forfrosne landskap. En kort sang for evigheten. ”Something Like Air” er kolossen på over kvarteret, men jeg synes vel at Youngs er litt råflott med tidsbruken her. Låta forsvarer ikke lengden og Youngs ønsker ikke å utnytte mulighetene. Den er bare lang, liksom. Som en søndagstur i et landskap som ikke endrer seg, som ikke byr på noe og som ikke gir noe, ikke noe annet enn luft. Something Like Air, med andre ord.

Pacific UV: s/t (Warm, 2003)
Åtte stjernetegn
Legg hodet ned på puten, lukk øynene og la deg langsomt drive med til fløyelslandet. La Pacific UV bli et duvende drømmeteppe du kan bre over deg, deres debutplate et narkotikum som sikrer både dyp og lang søvn. De holder til i Athens, Georgia, men musikalsk har de sine røtter blant britiske skokikkere, spacerockere og strobe-psykedelikere som My Bloody Valentine og Spiritualized. Legg gjerne til den svømmende droge-rocken til Galaxie 500, Rain Parade. Det er jo referanser som slett ikke er å forakte, og jeg må innrømme at Pacific UV gjør meg ganske behagelig hazy til sinns. Jensen, Jordan og Hudson klarer ikke helt å komme på høyde med Jason Pierce, Kevin Shields eller Hope Sandoval på sin debut, men på sitt beste er de ganske så nær. Særlig innbydende er åpningssporene ”Static Waves” og ”Out In The Blue” med todelt vokal og late lag av lyd som bølger hypnotisk frem og tilbake. Denne slørete space-stilen med samples, tunge lydtepper (som av og til ender opp i nærmest ren støy) og gitardroner er en form Pacific UV dyrker stort sett platen gjennom. Men de sklir også innom litt andre stjernetegn. Instrumentale ”Your Girlfriend In The Ivy” gis en delikat smak av country takket være Adam Musics pedal steel. På ”LAPD vs NYPD” benytter de seg av utdrag fra Harmony Korines filmklassiker Julien Donkey-Boy. Det er ikke en referanse som er mest nærliggende for hva Pacific UV driver med, men på den dunkle introen til nevnte spor nærmer de seg post-rockens urolige vesen før de gradvis flyter ut i verdensrommet igjen. Med på denne platen finnes en del navn vi liker godt. Andy LeMaster (Bright Eyes, Lovers) har produsert og spiller litt selv, det gjør også cellist Heather McIntosh (Japancakes, Elf Power, The Instruments) og vokalist Maria Taylor (Azure Ray, Now It’s Overhead). Vi finner altså igjen noen av de fineste folkene innen ’Athens-scenen som medvirkende.

Så det er bare å legge hodet ned på puten, lukke øynene og la seg drive med når Pacific UV byr opp til space travelling.

Nad Navillus: Iron Night (Jagjaguwar, 2002)
Tight Noir
Nad Navillus opptrer med sitt døpenavn Dan Sullivan (og dere som liker å leke med anagram kan fundere litt på den) når han spiller med artister som Joan Of Arse eller Songs: Ohia. Som soloartist lot han sist høre fra seg med fine Show Your Face (Jagjaguwar, 2001), en plate som bekreftet inntrykket av en meget fingernem gitarist med sans for akustisk avantpop i utkanten av allfarvei. Med sin rastløse fingerplukking og somnolente stemme kunne han minne om både Nick Drake og John Fahey, eller nyere artister som Jim O’Rourke og David Grubbs. Jeg synes Show Your Face var en bra om noe anonym plate, og den imponerte ikke nok til at jeg stilte voldsomme forventninger til oppfølgeren. Det er derfor både gledelig og overraskende at Iron Night har gjort så solid inntrykk.

Iron Night vil ikke virke totalt fremmed for den som kjenner til Navillus’ tidligere arbeider, og referansene til Drake, Leo Kottke eller John Fahey er fortsatt rimelig akseptable. Navillus har beholdt den rullende gitarstilen som i utgangspunktet var hans varemerke, men nå også konsentrert seg om å skrive mer umiddelbare melodier og implisere flere musikere (blant annet bror Robert og fiolinist Suzanne Roberts fra Joan Of Arse). Sammen med elektrisk gitar og trommer driver han fram rockere i gata til Karate og Codeine på låter som ”What Is Hers Tonight”, ”Too Tight” og ”Out In The Bay”. Det er likevel de akustiske låtene som gjør størst inntrykk, og som plasserer Iron Night i et delikat felt mellom mild kunstpop og rufsete gitarrock, mellom Joel R.L. Phelps, Gastr Del Sol og Songs: Ohia. Særlig sistnevnet.

Likheten mellom de to artistene har aldri vært nærmere enn her. De golde tekstene dreier seg rundt emner som apati, død, ensomhet og kulde, ledet an av en vokalist med fastere, mer fokusert røst. Det er tydelig at Navillus gradvis har funnet sin stemme og våger å bruke et større register, og han lar den nå flyte naturlig langs melodilinjene på samme uttrykksfulle måte som Jason Molina. Med midt-vestens rustbelte som bakgrunn hensettes vi en slags apatisk dvaletilstand med åpningen ”So You Can Sleep Easier”: ’The barometer is falling, shorter days and colder nights soon follow’, og videre på Last Respects: ’Outside of Cleveland, there’s the smell of industry, where orange lights dot the night’, som er en linje som nesten kunne vært hentet fra Songs: Ohias Didn’t It Rain. Aller sterkest er det fantastiske tittelkuttet, der Navillus drar stemmen sin langt inn i jernnatten: ’O iron night your reach is long, I must walk miles to reach the dawn’. Det er på slike jernetter, langs slike veier, Nad Navillus har funnet en åre av rustent gull.

Jeff Hanson: Madame Owl (Kill Rock Stars, 2008)
Androgyn Android
Jeff Hansons feminine falsett er nok det første mange vil legge merke til. Den er så kvinnelig at det nesten er like greit å la det poenget ligge, og heller late som stemmen bak mikrofonen faktisk er fra en dame. Vi kan for eksempel late som det er Allison Krauss eller Judee Sill som står der, ignorere det bisarre og konsentrere oss om musikken. For dette er tidvis imponerende orkestrert folk, kammer-americana eller hva vi skal kalle det.

Det beste eksempelet ligger først på platen; ”Night” er marsjerende, mektig og myk på en gang, en låt som øker i kraft samtidig som den vokser i ynde. ’Here’s the line/where I start/Somehow I will begin now/I’m so behind, between the eyes’ lyder åpningsfrasen, men utførelsen er ikke så snublende som den presise åpningslinjen antyder. Det er likevel ikke til å komme forbi at ”Night” legger listen høyere enn det som gjennomføres utover, og låtmaterialet blir litt for statisk til at jeg kaster begge tomlene i været etter Madame Owl. Enkeltlåter, som himmelsk vakre ”The Last Thing I’ll Do” og ”Maryann” er drops som kan nytes gjentatte ganger, og de elegante og eteriske kvalitetene har vist seg å vokse over tid.

Neil Halstead: Sleeping On Roads (4AD, 2002)
Hazey Jane III
Neil Halsteads innsats med Slowdive og Mojave 3 har så langt resultert i seks skiver, og etablert ham som en høyt respektert artist. Halstead behersker både støyende skokikker-pop og ambient, men har gradvis tilnærmet seg en klassisk låtskriverkunst, nærmere folk enn rock. Etter et par års studiotid kan han endelig debutere som soloartist.

Jeg kjente nakkehårene reise seg når Halstead først åpner munnen på ”Seasons”, og måtte sjekke platehylla om det var Nick Drake som hadde krøpet inn i CD-spilleren. Ikke bare er stemmen identisk i sin søvnige hvisken, Halstead har samme intonasjon, med bløt RP-uttale som dras ut på drømmende vis. De huskende melodiene er også gjennomgående, og minner om Bryter Layter-perioden. Blåsere og strykere legger forsiktig fylde til lydbildet, og det er nesten som om Hazey Jane har våknet til live, dansende i slow-motion ut av høyttalerne. Denne lenken nevnes ikke på noen måte for å undergrave Halsteads egne kvaliteter, for Sleeping On Roads står støtt nok uansett på sine skjelvende bein.

Både Nick Drake og Neil Halstead kombinerer klassisk britisk dannelse med et pastoralt preg, men der Drake nærmet seg en kontinental retning, tar Halstead med seg den samme britiske bakgrunnen over Atlanteren. Dette forenes aldeles perfekt i ”Dreamed I Saw Soldiers”, en melodi som er basert på ”Ohio” av Damien Jurado. På egen hånd klarer han seg også fint i ’amerikansk’ terreng, med banjo og dobro til hjelp på tittelkuttet. I all Drake-sammenligning må det nevnes at selv om begge er fingerplukkere av rang (som erklærte Bert Jansch-tilhengere), så innehar ikke Halstead helt Drakes genuine spillestil. Han bygger mer opp rundt melodiene og rytmen, og får god hjelp av gamle kjente fra blant annet Mojave 3 til det. Det er på de mest sparsommelig trakterte sporene vi kommer aller nærmest Neil Halstead. ”Hi-Lo And In Between” og ”Martha’s Mantra” er intime og nydelige drømmeviser. Hvis noen etterlyser litt disharmoni i all vellyden, så kommer den i en druknende avslutningsdel på ”See You On Rooftops” – platens eneste slitsomme to minutter.

Lysegrønne bølger krøller seg opp mot solen under en knall oransje himmel. Jeg kan ikke tenke meg noe vakrere soundtrack til januar-mørkets iskalde snøstormer.

Elephant Micah: Elephant Micah, Your Dreams Are Feeding Back (BlueSanct, 2003)
Elephant Micah, eller Joseph Martin O’Connell som han egentlig heter, kommer fra et sted som heter Pekin, Indiana, ikke så fryktelig langt fra Louisville, Kentucky. Det var kanskje der unggutten ble kjent med enkelte av byens mange artister, som My Morning Jacket (som han tidligere har varmet opp for) og Will Oldham. Det er lett å se for seg O’Connell hjemme på farmen, lett henslengt og molefonken på verandaen, mens han lytter til noe gammel Neil Young eller Gram Parsons på en slitt platespiller som knitrer, går noe ujevnt og spiller litt for sakte. Han har liten lyst til å jobbe på skurtreskeren, men har gitar, banjo og en fire-spors opptaker på gutterommet sammen med noen andre artige instrumenter. Det er minimalt med action så langt øyet kan se. Varme, late og monotone dager drar forbi. En motorvei skjærer gjennom åkerlandskapet. En Wal-Mart, en burgerjoint, en kirke. Hva annet kan en stakkar gjøre enn å klimpre på melodier som vinden bærer med seg gjennom kornet ut i natten?

Elephant Micah, Your Dreams Are Feeding Back er i all hovedsak spilt inn i heimen, med et par gjestende venner som bidrar med ymse, og bærer preg å være en ganske hjemmemekka affære. Det humper sakte og mollstemt av sted, og blir i det hele tatt sjelden spesielt lystig – men derimot riktig så vakkert. Han synger med skjelven og nervøs vokal som knapt bærer over gitaren. Den fungerer også godt til disse sorgtunge låtene, enten det er i 8+ minutter epos, som langsomme ”Deliver Us From Broken Glass”, søvnig cowboyvals (”TV-like Slow Motion”) eller som når han forteller om sine drømmer om fjellet Neil Young.

Korte, instrumentale sidesprang, feltopptak og snåle lyder bryter opp mellom de lengre låtene, og hinter om at vårt nye bekjentskap ikke bare er en dyktig melodisnekker, men også er en idérik fella vi nok kommer til å få høre mer av i tidene som kommer. 18 spor medregnet stort og smått og en spilletid på drøyt timen er likevel i meste laget, og det er slett ikke alt som er av høyeste interesse. Men for all del, dette er et fint følge inn i sene whiskeysunkne verandatimer med hjemmedyrka tobakk i snadda. Så kan man sitte i ro og mak og undres over hva som egentlig gjemmer seg der ute i kornåkeren.

Casiotone For The Painfully Alone: Etiquette (Tomlab, 2006)
’It was the biggest cock you’d ever seen, but you’ve no idea where that cock has been’. Alle som har hørt åpningsstrofene på Arab Straps Philophobia, en ram skildring fra det moderne Storbritannia på slutten av 90-tallet, husker den. De inngående tekstene ble i stor grad tonesatt av en trommemaskin og en alvorlig, talende vokal.

8 år senere: ’Woke up with fingers crossed, in a boy’s bed with your pants off’. Både stemme og musikk får meg til å tenke på Philophobia. Men platen som nå snurrer heter Etiquette og artisten bak heter Owen Ashworth og kaller seg Casiotone For The Painfully Alone. Etiquette strekker seg dessuten et stykke videre enn Arab Straps noe endimensjonale misere (det er ikke nødvendigvis et kompliment).

Åpningssporet ”New Year’s Kiss” viser en artist med noe av den samme livstrøtte, snøvlete stemmen som Aiden Moffatt. Dette er Casiotones fjerde album, og jeg kjenner de andre såpass dårlig at jeg bare må stole på lovnaden om at den låter bedre fordi ’Tomlab actually spent a little bit of money on this one’. Selv om vokal, keyboards og trommemaskin fremdeles er de tre hovedingrediensene, så har Ashworth fått med seg flere gjester og instrumenter enn tidligere. Pedal steel, fløyter og strykere er tatt vellykket i bruk for å utvide lydbildet, ulike kvinnelige sangere avlaster ham på enkelte spor.

”Nashville Parthenon” kopler Mouse On Mars med Hank Williams, en miks av techno og steelgitar som funker som bare det. På nydelige ”Cold White Christmas” drysser snøen ned over St. Paul i form av orgeldryss og pianokrystaller som kiler langt nedover nakken. Ashworth er best når han griper til slike enkle virkemidler, små hverdagshistorier som rulles opp på flott vis (”Bobby Malone Moves Home”) og soggy bar-crooning à la en Stuart Staples (”Don’t They Have Payphones Wherever You Were Last Night”). Hør på ”I Love Creedence” og legg merke til hvordan ordene svelges og Ashworth trekker pusten tungt som for å manne seg opp til neste setning. En miserabel livshistorie rulles opp med knappe og poengterte linjer som sitter lenge igjen etter de fattige to minuttene den varer. Den fengende singlen ”Young Shields” med et dramatisk preg av Mike Skinner sett gjennom brillene til Pet Shop Boys bidrar til å dra stemningen opp et par hakk.

Chris Bathgate: A Cork Tale Wake (Tangled Up, 2007)
Et ektefødt barn av midt-vesten; Chris Bathgate vokste opp i Illinois, og er nå bosatt i studentbyen Ann Arbor hvor han er en sentral figur i regionens cafefolk-scene. Etter to egenutgitte skiver i løpet av relativt kort tid kommer han med sin første på et noe mer etablert selskap. A Cork Tale Wake viser en artist med god meloditeft, sans for velpleide arrangementer og mildt orkestrert lydbilde og generell stor forståelse av grunnleggende singer/songwriter-kvaliteter. Det er lett å hekte ham opp mot nabo Sufjan Stevens, men også andre folksters fra vesten; ikke minst Damien Jurado og Richard Buckner. Han veksler her med letthet mellom helt nedstrippet og mørk folk, pianoballader og noen mer saftige utblåsninger. Sjekk ”Madison House” og ”The Last Parade On Ann St.” som gode eksempler på Bathgates evner som stemningsskaper av frosne vinterbilder og smeltende hjertepop. Mest umiddelbar er åpningskuttet ”Serpentine” med sitt bestemte piano, fine koring og søtladne strykere.

Fleksibiliteten i arrangementene er større enn den relativt begrensede stemmen til Bathgate, og han fremstår mer som en stødig håndverker enn den helt store musikalske minerydderen. Mannen virker belest, og hadde det vært et vedlagt teksthefte er det mulig jeg ville søkt ned i dette. Han kaster noen skråblikk over det lokale miljøet og deler med oss noen indre kvaler, men uten det helt fester seg. Bathgate virker som en gjennomgående sympatisk type, og er for øvrig tilknyttet organisasjonen til forfatteren Dave Eggers, 826 National, som driver veldedig skrivetrening for ungdom og lærere.

A Cork Tale Wake har gått noen runder som bakgrunn til hverdagslige sysler, og hver gang har jeg blitt slått av at dette jommen er en trivelig plate som er grei å ha rundt seg, men uten at den akkurat har vokst til noe utover det. Den har nå likevel tatt sine runder, og vil sikkert gjøre det igjen. Ikke spesielt spenstig, men heller ikke ueffen lytting med bredt bruksomfang. På sitt beste vitner dette om en artist det lyser ’lovende’ over med stor skrift.

Justin Vollmar: Every Place Is Home (BlueSanct, 2002)
Hjem, kjære hjem
Justin Vollmar fra Virgina har så vidt jeg vet bare en CD-R utgivelse bak seg tidligere. Med Every Place Is Home har han klart å binde sammen låtene sine til et helstøpt album, og er i ferd med å etablere seg som en artist det er verd å følge. Vollmar spiller akustisk gitar og synger uten å heve stemmen, og kan nok risikere å bli sortert som en av mange lo-fi soveromsangere der ute. Selv om Vollmar passer i en slik kategori har han klart å unngå den sedvanlige sprukne lyden eller endeløse sørgmodigheten. Vår venn har rett og slett skapt en liketil og intim plate fri for mikkmakk og overdådighet. Every Place Is Home består til gjengjeld av ti mørke, nære og personlige låter med lang holdbarhetsdato. Det går stort sett langsomt og rolig for seg, men den ensomme feelingen blir av og til brutt opp av metalliske lyder, samples og noe perkusjon (av bror(?) Nathan), men i all hovedsak er dette kun en mann alene i et rom med sin gitar. Vollmar synger mer naturlig enn ’perfekt’, og kan ikke sies å ha en grandios røst. Stemmen funker likevel godt til disse stillfarne visene, perler som ”How Far Can The Wise Man Spread His Wings”, ”Matthew Halley And His Great Escape” og tittelkuttet. I tillegg til sine akustiske popviser tyr han ved et par anledninger til mer up-tempo og bandorienterte spor som ”Susan, Did You Hear?” og ”The Old Man’s Coming Down”, med røtter til jordnær folk/countryrock. Every Place Is Home er en liten godbit å trekke frem de gangene man simpelthen ønsker seg en god plate for å nyte hjemmets lune fred.

Eamonn Vitt: Old Wave New Ride (The Self-Starter, 2001)
Mannen med noe urocka navnet Eamonn Vitt vil kanskje av enkelte huskes som et medlem av Karate, bandet han forlot i 1997 for å satse på en egen karriere. Det har vært stille rundt mannen i noen år, men denne EP’en vil etter planen etterfølges av et fullt album i 2002. Det er ikke igjen så mange elementer av Karate her, noe som kanskje forklarer grunnen til at han ikke lenger spiller der. Old Wave New Ride er mer en tradisjonell, akustisk viseplate, der Vitt har fått hjelp av blant andre trompetist Fred Erskine (June Of 44) og Jud Ehrbar (fra Varnaline) på slagverk. Vitts fem låter klarer ikke å gjøre det helt store inntrykket, men viser en musiker som forsøker seg innen flere stiler uten å mislykkes helt. Det fine åpningssporet ”Weak Force” er vel det mest bemerkelsesverdige. En lett, melodiøs snutt med munnspill og kassegitar, Vitts hese vokal (som minner litt om Jawbreakers Blake Schwarzenbach) som etterhvert får følge av Erskines trompet blir en riktig så hyggelig stund. Platas andre høydepunkt er en munter mariachi titulert ”Chicago One”. Banjo og trompet er en kombinasjon som brukes altfor lite, og den fungerer selvfølgelig her også. På ”Bridging” og ”Left At Gallup (Quiet)” er lydbildet strippet mer ned, og Vitt har ikke skrevet sterke nok låter til at det går like bra. Dette er låter som stagnerer litt, som ikke klarer å feste seg helt. Ei heller sistesporet, en helinstrumental og uforståelig hammondlåt titulert ”The Space” funker særlig godt, og bidrar heller til en følelse av at Vitt har surret i meste laget. Det er derfor litt drøyt å si at spenningen er skrudd i været etter denne EP’en, men man skal ikke se bort fra at Eamonn Vitt klarer å trylle frem riktig så hyggelige ting senere. Han får havne i båsen ’man to watch’, igjen.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet rundt release, og tidligere publisert på

The Mountain Goats: All Hail John Darnielle

John Darnielle har siden 1991 nærmest spydd ut låter av ymse variasjon, uttrykk og kvalitet som The Mountain Goats. En utfordrende artist å komplettere for den som ønsker det. I utgangspunktet satt han stort sett alene og lagde sine skranglete og sjarmerende popviser med smarte tekster og et budskap med en penn få er forunt. Med årene har Mountain Goats tatt mer form som et band, der Jon Wurster (Superchunk) og Peter Hughes er tatt inn som faste medlemmer.

All Hail West Texas (Emperor Jones, 2002)
Som tittelen indikerer er denne både påvirket av de store landområdene mellom San Angelo, Abilene, Lubbock og El Paso, og den rike musikalske tradisjonen som staten har fostret. John Darnielle skrev låtene etter å tilbragt sommeren 2000 der, mens selve innspillingen fant sted i Iowa i 2001.

Darnielle er mer en tekstforfatter og historieformidler enn melodimaker. På omslaget loves det denne gangen fjorten sanger om syv mennesker, to hus, en motorsykkel og en anstalt for voksen ungdom. Han er personlig, men ikke på en introvert eller navlebeskuende måte. Mer en forteller som observerer det som skjer rundt seg og tegner levende historier om venner, været, veien og Texas. Med kun en enslig kassegitar (og litt keyboard) som følgesvenn til sin nasale, smådesperate stemme blir uttrykket nakent, men takket være det lyriske overskuddet savnes ikke et større lydbilde.

Innspillingen av All Hail West Texas fant sted sammen med en defekt Panasonic RX-FT500, og lyden blir deretter; knitrende og skurrende. Det gamle utstyret ble hentet inn fra garasjen da Darnielle skulle spille inn disse låtene, og synes det ble for uniformert lyd med sin Marantz PMD 222 (for deg som er teknisk interessert). Som han selv sier, denne platen er ’the sound of a long-broken machine deciding to function again’. Resultatet blir definitivt lo-fi, for en uvitende lytter kunne disse låtene like gjerne tilhørt en gammel 78-plate med en gammel, obskur visesanger.

Om det er selvopplevd vites ikke, men en spesial takk går i hvert fall til ’young men and women in bedrooms with electric guitars and Morbid Angel T-shirts around the country. The future is yours.’ Om fremtiden ikke akkurat tilhører en hær av John Darnielle-kopister, så har han igjen vist seg som en av våre mest originale visesangere. All Hail West Texas er vel verd å hylle. Uansett hva slags T-skjorte du bruker.

Tallahassee (4AD, 2002)
Med Tallahassee har John Darnielle forflyttet seg West Texas, skiftet plateselskap (igjen), og enda viktigere, gått inn i et skikkelig studio for å pusse opp sitt ellers så skralt lydende uttrykk. Det er ikke nødvendigvis en fordel for alle, men det klare og vennlige lydbildet har slått bra ut for Darnielles vedkommende – han skriver sterke nok låter til at vi ikke savner gamle trommemaskiner og fillete båndsalat.

For de av dere som har satt pris på mannens tidligere utgivelser kan det være betryggende å vite at The Mountain Goats fortsatt er ensbetydende med kreative tekster, nasal vokal og akustisk gitarspill, som John Darnielle bruker enten det er i nakne ballader eller i hamrende garasjefolk. Men det er også gjort visse utvidelser i besetningen, blant annet bidrar Franklin Bruno på gitar, Flaming Lip Michael Ivins er med på tamburin, mens Peter Hughes og Darnielle selv trakterer de fleste instrumentene. Tony Doogan (Belle And Sebastian, Delgados, Mogwai) har produsert det som er fjellgjeitas mest forseggjorte utgivelse så langt.

Tallahassee er en sangsyklus om kjærlighetens håp og håpløshet med en skjebnetung dunst av alkoholfylt desperasjon, og åpner lovende med den mørke og stillferdige tittellåten om mannen som drar til Florida for å treffe sin kjære:

Window facing an ill-kept front yard
Plums on the tree heavy with nectar
Prayers to summon the destroying angel
Moon stuttering in the sky like film stuck in a projector
And you

Det utvikler seg etterhvert lite idyll i den klamme, råtne luften som omgir det fatale paret.

Look beyond the broken bottles
Past the rotting wooden stairs
Root out the wine-dark honeyed center
Not everyone can live like millionaires
(”The House That Dripped Blood”)

I takt med de tunge, dampende omgivelsene nøster Darnielle opp et forhold som er riktig så haltende, og han bruker både sorgmuntert vidd og talende bilder i sine skildringer av tosomheten:

Our conversations are like minefields
No one’s found a safe way through one yet
(”Southwood Plantation Road”)

Our love is like the border between Greece and Albania
Trucks loaded down with weapons
Crossing over every night
(”International Small Arms Traffic Blues”)

Your eyes twin volcanoes
Bad ideas dancing around in there
(”Idyll Of The King”)

Det er fullt mulig å få nok av Darnielles nasale stemme, men varme orgeltoner (”Old College Try”, ”Oceanographer’s Choice”), drivende garasjepop (”See America Right”), blodrøde samlivsscener og dunkel frontporch-stemning gjør sitt til at Tallahassee er både variert og spennende nok til gjentatte runder i spilleren.

Get Lonely (4AD, 2006)
I’ll leave the house as soon as it gets light outside
like a prisoner, breaking out of jail

Med disse ordene åpner John Darnielle sin 12. plate under navnet The Mountain Goats. Han viser seg som artist uten nevneverdig idétørke – det er tydeligvis nok å ta av i hans skyggefulle hode. Med Get Lonely vender han helt tilbake til et enkelt, ganske nedstrippet lydbilde, men uten lofi-preget fra de tidligste platene. Mens hans forrige utgivelse The Sunset Tree i hovedsak omhandlet forholdet til en voldelig stefar, er Get Lonely en plate om ensomhet, isolasjon og trøblete sjeleliv, uten særlig dialog, men med mye mørke tanker.

Darnielle er en smed med ordene, og tar for seg velbrukte emner på en frisk og ærlig måte. Tekstene er skrevet med tydeligere skrift enn vanlig, de er enkle og åpne mot det hverdagslige og det gjenkjennelige. Om ikke selvbiografiske, er alle skrevet i jeg-form og bringer oss som lytter inn i en intim sfære, og felles sentrum for de fleste fortellingene ligger i hjemmet. Fortelleren er gjerne alene, forlatt og i en meningsløs tilstand av håpløshet, forvirring eller desillusjon. Historiene er bygget opp med en klar progresjon. Persongalleriet er lite. Utveiene få og problemene mange. Det er en slags Carversk presisjon over dette, som man må være språkkyndig og stilsikker for at det skal virke troverdig. Det synes jeg Darnielle er.

Det vakre tittelkuttet fanger mye av både stemning og budskap:

I will rise up early
dress myself up nice
I will leave the house
check the deadlock twice

I will find a crowd
blend in for a minute
I will try to find
a little comfort in it

Innledet med en enkel akustisk gitarlinje og sunget med stoisk ro, med trykk på ’house’ og ’crowd’ som hviskende uttales med et tyngende mørke, en slags redsel over det disse begrepene representerer. Så åpnes låten opp med strykere og horn i et nesten hjerteskjærende vakkert refreng:

I will get lonely
and gasp for air
send your name up
from my lips
like a signal flair

Vi følger personen på vei til byen for en meningsløs tur. Han fryser. Tusler hjem. Setter seg og ser skyggen av sin kjære et sted i vinduet.

Det skjer ikke så mye mer, men det er med slike enkle historier platen har sin styrke i det enkle og det er med disse virkemidlene John Darnielle underbygger budskapet om tomhet og brustne drømmer han nok ønsker å fremheve her.

Et eksempel til; I ”Moon Over Goldsboro” går ’jeg’ igjen ut av huset, og igjen som for å befeste sin egen isolasjon og distansen i forhold til omverdenen:

I went down to the gas station
for no particular reason
heard the screams from the high school
it’s football season

Hovedpersonen klatrer over et gjerde og faller til en slags ro, inntil han blir jaget vekk og igjen må luske seg hjem. Denne gangen er det en som venter hjemme, men ’spend each night in your arms, always wake up alone’. Ensomheten kommer innenfra, og igjen er det fristende å ty til Raymond Carvers lignende beskrivelser fra ødelagte forhold og tomme skall.

And as I was crossing our doorstep
I hesitated just a moment there
remember the day
we moved into our small house
’till the vision got to vivid to bare

You were almost asleep
Halfway undressed
I lay down right next to you
held your head against my chest

I et forhold preget av taushet og ikke dialog sover de to sammen – men alene; ’in the company of ghosts’.

Jeg synes John Darnielle tegner akkurat slike bilder med veldig sterk pensel, utvetydig og konkret. Kanskje aller best på tittelkuttet og ”Moon Over Goldsboro”, men alle låtene dreier seg rundt dette og alle har fraser som kunne vært uthevet på lignende vis. La disse to tjene som eksempler.

Selv om det er en mørk tematikk over Get Lonley, framstilles de av Darnielle ikke som ’sutrende’, men mer som nærmest nøkterne betraktninger av en tilstand. Han har også en god dose svart humor som mildner inntrykket av at dette er en selvmorders betraktninger slik vi møter i avsluttende ”In Corolla”.

Tidvis får vi også møte ’den forlatte’ virke mer komfortabel sin skjebne. Nesten fengende ”Woke Up New” er lettere i både tekst og tone:

The first time I made coffee
For just myself
I made too much of it
But I drank it all
Just cause you hated
when I let things go to waste

Ikke mindre viktig, selv om stilen her er ganske barbert, så er arrangementene velskapte, vokalen til Darnielle behagelig soft og melodiene egentlig ganske så vennlige med myke arrangementer av drevne Franklin Bruno (blås) og cellisten Erik Friedlander (stryk). De to har gjort en god jobb med en nøktern orkestrering tilpasset innhold og låter, for øvrig er det bare lagt til litt tåredryppende pianotrilling og noe vemodig klokkespill hist og her.

På ”If You See Light” kommer særlig blåserne litt mer frem, men i det store og hele foretas ingen grep for å skake lytteren ut av den konsentrerte posisjon. Det er dog et noe likelydende preg over alle 12 sporene, give or take a few, og det er vel en slags ironi over at Darnielle selv faller for den apatiske tomheten som han beretter om. Avstanden er vel kanskje ikke så veldig stor mellom forfatter og forteller når alt kommer til alt.
Bjørn Hammershaug

Pixies: Wave Of Mutilation (4AD, 2004)

Jeg likte ikke 4AD noe særlig godt den gang. De ble litt for arty farty med sin sære britiske teaterpop, ga ut skiver med omslag som så mer ut som kunstverk og med artister som bar kjipe navn (Dead Can Dance, Cocteau Twins). 4AD la grunnlag for mang en prinsipiell debatt med likesinnede om engelsk kontra amerikansk musikk på 80-tallet. Et ikke uviktig tema, for all del, men som i dag selvsagt virker noe utdatert. Poenget er at jeg i en årrekke stort sett unngikk katalogen til 4AD. Og det kunne blitt skjebnesvangert.

Så var det ryktene om et nytt band fra Boston nådde helt ned til de dypeste dalfører. Kanskje var det en plateomtale av Arvid Skancke-Knutsen, kanskje var det en låt som ble spilt på NRKs Kveldsrocken. Husker ikke, men dette måtte sjekkes ut. Jeg snek meg derfor bort til den delen av platebutikken jeg sjelden oppsøkte og pellet ut en skive med et cover som umiddelbart vekket interesse: Et sort/hvitt bilde av en toppløs flamenco-danserinne. Omslaget var tykt og grovt. Surfer Rosa stod det. Platen bærer fortsatt merker av to sorte fingertupper som klådde litt for ivrig på papiret før det ble kledd i plast, akkurat som innholdet skulle sette varige merker når stiften traff rillene.

Surfer Rosa avstedkom en sitring over det å sette på en ny plate som for lengst har forsvunnet. Følelsen av å høre noe nytt, catchy og rart på en gang – begrep som fortsatt benyttes i dag, men som i større grad har mistet sin mening. Pixies. Surfer Rosa. Ute var det sommer og sol, og platen skulle vare til langt ut i neste. Den het Doolittle og var utrolig nok enda bedre.

Nå er vi voksne og alvorlige og vet selvsagt bedre. Nå som det beste fra deres platekarriere (1987-1991) samles på én CD kan vi rynke brynene. Låtene kan plukkes fra hverandre, analyseres med et kritisk blikk, svakheter kan trekkes fram i etterpåklokskapens lys. Er ikke 23 låter i overkant? Savnes likevel ikke akkurat den spesielle favoritten? Lukter det ikke litt vel mye $$ når de nå kommer sammen igjen på sommerturné? Er det ikke snart nok av Pixies-samlere på markedet? Yeah yeah yeah. Jeg lar det ligge. Det viktigste er at du, snart 20 år senere, vanskelig vil klare å finne 23 så sterke poplåter på en og samme plate uansett artist. Klart Pixies tapte seg litt mot slutten, klart at Frank Black skulle blitt kidnappet av aliens i 1989 og endt som tidløst ikon. Men slik gikk det altså ikke. Det var egentlig aldri noe særlig dramatisk med Pixies (med unntak av Kim Deals notoriske trang til å godte seg med farlige søtsaker), så basic, så enkelt, og likevel så bra. Wave Of Mutilation er rett og slett et perfekt soundtrack til sommeren 2004, nesten slik Surfer Rosa var det i 1988 og Doolittle i 1989. Tviler du så kan du bare sette på “Where Is My Mind?”, snu høyttalerne utover, ta av deg på beina og ta en runde på hendene mens du synger med: ‘With your feet in the air and your head on the ground, try this trick and spin it, yeah…’

Komplett bortkastet for de som kjenner skivene godt fra før, selvsagt, og denne samleren verken kan eller bør erstatte de originale platene. Men det er en flott veiviser, et minnesmerke og en glimrende samling. Hvorfor? Pixies forente popens umiddelbare kraft med punkens energi, av og til med mer vekt på det første (“Here Comes Your Man”) eller det andre (“Tame”), som sjelden falt inn i det ordinære. Pere Ubus post-punk, Nirvanas dynamikk og Sonic Youths vrengte melodier kan nevnes, men de høres fremdeles mest ut som Pixies. Det har ikke blitt utdatert, det er kontrollert, tight, men også løssluppent, rastløst og virilt. Surfpop møter urban angst, en fyrrig latino dater katolsk synd og skam. Black Francis skrev noen aldeles uforglemmelige låter og synger med ungdommelig guts ikke mange kan matche. Deals sentrale basslinjer står like støtt den dag i dag, Santiagos finurlige gitarpassasjer og Loverings motoriske rytmer var det som skulle til for å fullende bandet. Her kan du høre alt dette, mer eller mindre kronologisk. Du vil bli påminnet om at bandet ble mer sofistikerte etterhvert, at Frank Black og hans space-ego ble større enn godt var, men også at Bossanova (1990) og Trompe Le Monde (1991) slett ikke var så ille, at når alt kom til alt så gikk Pixies til bunns med flagget nesten til topps. Og 4AD? Jo da, de var slett ikke så verst de heller.

Er det opp til meg vil Wave Of Mutilation fungere som en døråpner for en ny generasjon nysgjerrige ungdommer som med fettede fingre fortsatt får kilinger av å gå inn i en platebutikk når de løfter opp en plate av et band de knapt nok har hørt tidligere.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 20.05.04