Topp 10 Norske Album 2006

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

(I alfabetisk rekkefølge):

The Core: Blue Sky (Jazzaway)
Denne kvartetten har et energifelt som vibrerer på omtrentlig den samme grunnflaten som John Coltrane, Archie Shepp og Pharoah Sanders skapte på 60-tallet. På sitt andre album har de dessuten tatt inn gitarist Nils Olav Johansen som ytterligere utvidelse av lydbildet, som strekker seg mot mer psykedelia og rock. Men kjernen er fremdeles intakt; suggererende og rytmisk jazz med det både lyriske og ville formspråket til en aldri hvilende Kjetil Møster som naturlig autoritet.

DEL: Five Dolls for an August Moon LP (Synesthetic)
Lasse Marhaug får æren av å dukke opp to ganger på denne listen. Støyrock-kvartetten DEL har vært med oss i en årrekke. Årets plate viser bandet fra en ganske neddempet side, med vekt på mer sfæriske og filmatiske elementer. Forventes gitarriff spilt på Black Sabbaths ruiner eller slemme feedback-droner som druser Sonic Youths soniske støytepper i fillebiter, vil dette være en umiddelbar skuffelse. For DEL søker videre. Bortenfor den mest umiddelbare støyen, bakom rockens skygger og hinsides de utagerende eksessene som har preget tidligere arbeider. Five Dolls… søker mot mer distanserte sfærer. En monsterkonsert i Oslo høsten 2006 viste at de fremdeles er kapable til å renske skikkelig opp i ørene til publikum – heldigvis!

Diverse Artister: Gjenklang – Vår Musikalske Arv: Folkemusikk Gjennom 100 År 1910-2005 (Heilo)
I en tid der norsk folkemusikk fremstår som mer vitalt nyskapende og genremessig variert enn noensinne, er det ikke mindre viktig å trekke linjer. Gjennom fire plater gjør Gjenklang nettopp dette, fra de tidlige voksrullopptak til nybrottsartister som Majorstuen gir denne boksen et grundig riss av utviklingen innen norsk tradisjonsmusikk de siste 100 årene. Solid samling for alle som liker tradisjonstoner – ja, for alle som er en smule interessert i norsk musikk i det hele tatt. Og neste gang blir kanskje den samiske musikken også med i større grad?

Thomas Dybdahl: Science (Universal)
Science er Thomas Dybdahls mest fullendte utgivelse så langt i karrieren. Den flertydige og visjonære artisten har med stort hell inkorporert jazz, country, soul og kammerpop på denne dampende og lengtende platen.

Med et godt lag av folk fra mange ulike scener står Thomas Dybdahl mer og mer frem som en artist som søker utenfor det opplagte og vante. Science er fylt med små pop-perler som ikke så lett lar seg feste til noen bestemt pop-formel.

Fe-Mail: Blixter Toad (Asphodel)
Etiketten Asphodel i San Francisco er anerkjent i sitt arbeid med utgivelser innen ymse lydkunst. Oren Ambarchi, Alexander Rishaug, Philip Jeck, Iannis Xenakis og Ryuichi Sakamoto er å finne i deres rikholdige katalog. Men også i denne sammenhengen er Fe-Mails Blixter Toad en sjelden tilvekst. Gjennom en dobbel-CD presenterer Maja Ratkje og Hild Sofie Tafjord sitt mest ambisiøse arbeid så langt. Både vakker og skremmende, stillfaren og støyete er hele platen en bemerkelsesverdig opplevelse av inntrykk som aldri slutter å fascinere. Som Asphodel selv sier det så passende: ’Their cut up crescendos of piercing frequencies appear like rattle snakes you find under the rocks, as you search for a jewel-encrusted music box, unsure if they’ll poison you or cure you’.

Huntsville: For The Middle Class (Rune Grammofon)
Gillian Welch byr Ravi Shankar opp til dans i en kneipe i midt-vesten. Utenkelig? Nei, ikke hvis bandet som spiller opp heter Huntsville. De tre herrene her driver stort sett med impro-musikk (det folk flest kaller ’pling-plong’). Med Huntsville har de skapt en arena som gir større plass for strukturerte låtformer, samtidig som det skapes plenty av rom å leke seg. Det gjør de først og fremst ved å blande øst og vest, modernitet og tradisjon. Trioens grep om countrymusikken er alt annet enn konvensjonell, og bruk av tabla og østlige rytmer blandet med banjo og steelgitar har sjelden virket så naturlig.

Jazkamer: Metal Music Machine LP (Smalltown Supernoise)
Med lånt tittel fra Lou Reeds kraftverk fra 70-tallet, en besetning som inkluderer folk fra Enslaved, Toy og Manngard og masse innestengt mørkemannskraft klarte Lasse Marhaug og John Hegre å lage en plate bestående av både massiv støy, sint metall og brutal doom. Et naturlig møtested for venner av både Merzbow og Sunn O))).

Friends of Satan? Indeed!

Orheim/Kaasin: Minimum Bow Force (NORCD)
Jørgen Orheim og Eivind Kaasin har laget en av årets mest egenartede norske plater. Ved å ta utgangspunkt i noe av det mest tradisjonelle norske: hardingfele, står Orheim/Kaasins Minimum Bow Force frem som både rotfestet og nyskapende. Hardingfela er fundamentet, men de to løser opp til det ugjenkjennelige for å skape noe langt mer utradisjonelt, et sted mellom Brian Eno og Biosphere. I bearbeidelsens møysommelige prosess har uttrykket endt opp nærmere moderne komposisjon, knitrende elektronika og ambient minimalisme.

Svarte Greiner: Knive (Type)
Ved å bruke elementer relatert til både minimalisme, samtidsmusikk og musique concrete har Skodvin skapt noe som kan omtales som ’akustisk doom’. Antydningen til melodiøs vilje på det glitrende åpningssporet brytes raskt opp til fordel for virkelig nakkehårreisende uhygge, framskapt av mer eller mindre ubestemmelige lyder: Det knirker i gulvplanker. En mann sager ved ute i skogen. En gammel vinylplate spraker. Noen ringer forsiktig med bjeller. Tunge strykere og ditto bass flyter ut og inn av lydbildet, en spøkelsesaktig stemme svever forbi bak gardinene. Det er natt, uglene våker og Svarte Greiner mer enn hinter om at noe fryktelig er i gjære. Det er den vage hentydningens kunst som gjør Knive til en så gripende lytteropplevelse.

Årabrot: Rep.Rep (Norway Rat)
Haugesunds skitneste band var også med på undertegnedes årsliste i 2005. Rep.Rep viser at bandet slett ikke har blitt snillere barn i løpet av året som har gått. De har om mulig blitt enda mer voldsomme i stilen, men også strukket seg ytterligere i låtstrukturene. Ni minutter lange ”Ramshackle Row” er tyngdepunktet på en plate som står igjen som årets råeste innen punk/hardcore – eller grapserock, som de sier det selv.

Opprinnelig publisert på ballade.no, 06.12.06

Miasmah: Music for scenes and places

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Miasmah er et norsk plateselskap drevet av Erik Skodvin. Han kjennes fra duoen Deaf Center og for sitt eget soloprosjekt Svarte Greiner. Miasmah var opprinnelig rent nettbasert med MP3-utgivelser fritt til nedlastning, og som fra 2006 har utgitt fysiske utgivelser. Misasmah ble raskt et hjemsted for noe av det fremste innen mørk ambient, eksperimentell electronica, post-klassisisme og relaterte genre. En label det alltid er en god grunn til å trekke fram igjen.

Hør 10 utvalgte fra Miasmah i WiMP

Diverse Artister: Silva (Miasmah, 2006)
Langsomt mørkner himmelen over et bølgende landskap, hengende mosekledde trær sukker i skumringen, tåkete enger strekker seg tungt innover i det grå. Det er slike bilder som starter å rulle i hodet når musikken på samleplaten Silva går sine runder i spilleren. Det har den gjort tiltagende ofte den senere tid. Kanskje det er høsten som truer utenfor?

På Silva samles artister som for mange sikkert vil være relativt ukjente; en del ferske navn og noen mer erfarne som Ryan Teague og Julien Neto. Geografisk hører de hjemme bl.a. i Sverige, Romania, Russland, Frankrike og Norge.

I forbindelse med denne utgivelsen forespurte Erik Skodvin artister han kjente eller hadde jobbet med om å komponere ’teatralsk og mørk organisk musikk’, og den gjennomgangsstemningen han etterlyste er bærende her. Resultatet blir et samlende lydbilde som aldri er langt unna det Deaf Center driver med, men utførelsen varierer selvsagt fra artist til artist. Nevnte Deaf Center er faktisk blant de som skiller seg mest ut i dette selskapet, ”Low Field” består nær sagt utelukkende av noe som virker å være feltopptak fra et jorde med noen beitende kuer og en gårdbruker som stanker seg forbi med en morken kjerre.

Den støvete mystikken fremskapt av organiske instrumenter møter en drømmeskapende elektronisk verden, fra det korte åpningssporet til Makunouchi Bentos enslige piano som belegges med knitrende støystøv, etterfulgt av Julien Netos elektro-akustiske sveverier som stryker deg varsomt over håret. Hans musikk ble av Type beskrevet som ’inswathed in curls of cinematic smoke, beautiful and inviting in its delicate naivity’, en beskrivelse som også er gyldig for hans bidrag ”Ninety Four”.

Russiske Gultskra Artikler har et interessant uttrykk synes jeg, igjen er det i kombinasjonen ’maskin og menneske’, i tilfellet ”Mehanik” så er det med ambient pianobruk og noe som høres ut som en elektrisk skrutrekker i arbeid, tilsammen blir det en fascinerende miks.

Yasume er briten John Twells og amerikaneren Gabriel Morley, som i en årrekke har spesialisert seg på koplingen av fløyelsdraperte strykere og leflende beats, noe som leder oss inn mot mitt favorittmotiv når det gjelder film og musikk; nemlig David Lynch/Angelo Badalamenti. Det er noe av de samme dype skogenes skjulte hemmeligheter som ligger over mange av sporene her. Yasume er ett eksempel, Svarte Greiner et annet. Det er lov å stille forventninger til den kommende platen med Erik Skodvins greiner hvis ”Traditional Wood On Trees” gir et innblikk i hvordan den vil bli. Det er en urovekkende mørk klipp-og-lim tur opp Mulholland Drive han tar oss med på her.

Favoritten er det nok svenske Library Tapes som står for. De heller mer over mot den dvelende delen av postrocken, og da tenker jeg på navn som Mono og tidlig Silver Mt. Zion, med melodiøse, men nedbrutte pianolinjer og voksende lag av støy som ligger som uromoment et stykke bak i lydbildet. De har en plate bak seg som jeg tror det kan være lurt å sjekke ut (Alone In The Bright Lights Of A Shattered Life, på Resonant). Hvis den holder samme nerve som dette kuttet med det enda lengre navnet.

Låttitler som ”Rainy Days In Milan”, ”Low Field” og ”Traditional Wood On Trees” oppsummerer mye av tilstanden på denne platen, enten det er gjennom neo-klassisk, post-rock, minimalistisk elektronika eller knitrende ambient. Grått og tungt kan det være, men du verden så vakker og stemningsfull musikk det blir av den slags når de rette personene står bak.

Gultskra Artikler: Kasha Iz Topora (Miasmah, 2007)
Elektroniske klanger møter gamle folketoner, mens denne Espen Askeladd fra Sibir samler resten der han vandrer på sin vei.
Jeg har nylig hatt gleden av å lese Morten Strøksnes’ reisebok gjennom Øst-Europa, der han dro fra Baltikum til Tyrkia i en gammel Ford Sierra. Han farter gjennom områder sentralt i vår verdensdel som mange her i Norge har et like fjernt forhold til som Timbuktu; Ukraina, Moldova, Transylvania. Gjennom landsbyer som bare vagt vekker til live minner om gamle folkeeventyr og litt mindre gamle dukkefilmer på barne-tv. ’Europas bakgård’, en sørgelig bakevje eller det nye Europa, kommunismens grå slagg eller en historie og kultur rikere enn noe annet sted? Alt dette og mye mer skjuler seg bak landene som mange av oss forbinder mest med obskur styrkeidrett og pugging av hovedsteder i femte klasse.

Kanskje det er på tide å vende blikket østover litt oftere, det er utrolig hva som kan dukke opp i horisonten. Gultskra Artikler for eksempel. Dette er prosjektet til Alexey Devyanin fra Novosibirsk – nå bosatt i Moskva – og han lager utsøkt musikk i brytningen mellom elektronisk og folk. Ikke akkurat folktronica, da det ville være upresist å plassere ham i samme bås som Four Tet eller Hood. Devyanin skuer i flere retninger, både mot moderne komposisjon og avant garde, og snarere deler Gultskra et nordisk stemningsleie med et mystisk tilsnitt av dyp skog og foruroligende ødeland som vi finner mange eksempler av både i Sverige (Häpna), Finland (Fonal) og Norge (Miasmah), for å nevne noen. I likhet med mye av det som skjer på Miasmah så lever musikken i sin egen, fine verden der det elektroniske ikke virker fremmedgjørende, men der det menneskelige er tilslørt.

Kasha Iz Topora er delt i 18 spor, men kunne like gjerne bestått av ett sammenhengende. Det er en lang, snirklete og nærmest kontinuerlig givende opplevelse. Det skjer veldig mye i løpet av den drøye timen, men det pøses ikke akkurat på med sjokkeffekter og brå brytninger. Alexey Devyanin tar oss med til en abstrakt verden, men gir til kjenne en rekke elementer som minner om opphavet. Blant klipp-og-lim elektronikk og bruddstykker av psykedelisk new age sendes det ut sønderrevne postkort med folketoner som flyr avgårde og rustne skrapdeler fra Stalin-tiden som plukkes opp på veien. Jeg liker å tenke på boken til Morten Strøksnes mens jeg hører på dette, og tenker nettopp på hvordan Kasha Iz Topora er en slik ferd gjennom ’Europas bakgård’, der nytt og gammelt møtes og forsøker sammen å finne en vei videre inn i fremtiden. På uanstrengt vis fristes vår mann aldri av å søke denne veien på vestens prinsipper – Gultskra Artikler skaper sin egen vei. Det gir en helt særegen lytteropplevelse som bare styrker seg over tid.

Jacaszek: Treny (Miasmah, 2008)
Store deler av David Lynchs Inland Empire er filmatisert og foregår i Polen med en dempet atmosfære av mystikk og hemmeligheter. Hadde ikke Lynch funnet Boguslaw Schaeffer og den polske radiosymfonien kunne Michael Jacaszek lett påtatt seg rollen som komponist for disse delene av filmen. Som sitt eget soundtrack fyller den en lignende funksjon, men denne gang er filmen din egen.

Bildene er omtrent de samme. Tett skodde henger langs gatehjørnene. Rekker med gatelys kaster mismodige lysskjær på snøfillene. Tause rekker av bygårder holder vakt. Skygger bak vindusslørene. Korte møter mellom mennesker på fortauet. På Treny leies vi inn i denne settingen, driver sakte inn i tilstanden som Jacaszek legger opp til gjennom 11 spor, 54 minutter – men ett helt stykke, én reise og én endeløs etterklang.

Pulsen er langsom, monoton og suggererende. Hest og kjerre. Her er langsomme bevegelser i aksjon. En ordløs kvinnesopran fanger snart natten. Strykerne stryker oss med en sørgmodig hånd og et piano spiller sine siste toner. Dette er musikk for skyggene. Fra drømmene. Musikk som fanger det usagte og som forsiktig avdekker sine hemmeligheter. Melankolsk? Trist? I hvert fall ettertenksom, dvelende. Men først og fremst gripende vakkert. Treny er på samme tid en plate i konstant blomstring, de bleke gråtonene avslører sine farger. Det er håp i enden av det sorgtunge følget.

Treny er ingen komplisert plate. Den bryter ikke med etablerte strukturer innen neo-klassisime eller elektro-akustisk musikk. Noen – kjennere av klassisk musikk kanskje – kan sikkert avfeie dette som kitchy med all sin enkle logikk et sted rundt, etter mitt begrensede skjønn, Arvo Pärt, Erik Satie, Angelo Badalamenti, moderne komponister som Max Richter og artister generelt tilknyttet Miasmah. Gjennom kombinasjonen av elektronisk manipulasjon og akustiske, klassiske virkemidler føyer Jacaszek seg inn i et rammeverk, mer enn å bryte ut av det. Men jeg har til gode å høre noen som griper like sterkt tak. De tunge bildene som fremskapes gjennom minimalistiske, repeterende øvelser er vanskelige å bli kvitt.

På sin hjemmeside utrykker Jacaszek følgende:

I want to create my own, personal and recognizable musical language, in which electronic manipulation of recorded sound is going to enrich traditional acoustic instruments. The motivation of these experiments is discovering the hidden and universal beauty.

En oppdagelse han er svært nær å avsløre med Treny.

Jeg vet så lite om polsk musikk at det ikke engang er noen vits å nøste tråder i den retning. Men det jeg vet er at den norske etiketten Miasmah igjen har gjort en utmerket jobb i forhold til å åpne våre øyne også østover. Deres forrige utgivelse var fra den eminente russer i Gultskra Artikler, med Jacaszek har de igjen funnet en artist med et bemerkelsesverdig elegant og egenartet språk. Det er tungt å igjen løfte hodet etter at ”Rytm To Nieśmiertelność II” toner ut. For en gripende ferd dette er.

Stillheten etterlater ikke noe ekko. Men til slutt er det bare den igjen.

Jasper TX: Black Sleep (Miasmah, 2008)
Svenske Dag Rosenqvist kaller seg opp etter en småby i østlige Texas. Han har laget ambient musikk under dette artistnavnet i noen år nå. Jeg vet ikke noe mer om byen enn det Wikipedia kan fortelle meg, og ingenting av interesse dukker opp der ved første øyekast. Jasper er et fattig høl, Hurricane Rita røsket med seg deler av den for en tid tilbake og et par fotballspillere er født her får vi vite. Men så, i 1998 skjedde et rasistisk motivert drap i Jasper, noe som gjorde byen verdenskjent. Det er kanskje denne groteske hendelsen, der svarte James Byrd, Jr. ble banket helseløs av tre hvite menn, bundet bak til en bil og dradd gjennom gatene til hodet og armer løsnet en ellers fin junikveld, som påvirket Rosenqvists navnevalg. Hva vet jeg.

Jasper ligger der, et lite sted i en stor stat, som en glemt prikk på kartet, et veikryss som raskt passeres og raskere glemmes. Men kanskje det er akkurat disse små prikkene han er interessert i. Det er også i detaljene Rosenqvist opererer, det er de tilsynelatende uviktige punktene han zoomer inn på og utvikler sin musikk fra. Dag Rosenqvist stopper opp ved veikrysset. Han ser bak fasaden og under plenen.

Black Sleep er en høvelig tittel på denne platen. Det er akkurat hva dette er. En langsom reise inn i svarteste natten. De seks sporene ved samme navn glir sakte inn, legger seg rundt oss og med myke bevegelser lar oss bli til ett. Stemningen vil bli forsterket gjennom hodetelefoner. Bildene blir levende med øynene lukket. Jasper TX er ikke ute etter å sjokkere eller å skape skarpe kontraster. Her danner varm ambient, neo-klassisk avant garde og organisk lydende og melodiske låter et tiltalende og fokusert hele. Dette er en plate som skal høres i sin helhet, men der enkelte låter også utmerker seg.

Særlig vakre “Black Sleep III”, med gitarlinjer slik Mogwai eller Sigur Rós også er kjent for – som her aldri truer med å eksplodere – vil naturlig trekke tråder inn i et terreng som nok vil være ganske kjent for de fleste. Det mystiske mørke og ukjente kommer mer frem i abstrakte og lydmalende spor (”Black Sleep II”, ”IV”), og ikke minst på platens mest omfattende stykke, 20 minutter lange ”Black Sleep VI”. Løsrevet fra gitarens trygge favn tar Jasper oss inn et mer gloomy landskap. Kraftige mikrofoner fanger mikrolyder som får meg både til å tenke på ubehaget i Eraserhead og de gnavlende åtseldyrene som befinner seg under de grønne plenene i Blue Velvet. Dette er vakker og foruroligende musikk, tilpasset en film fra en ugunstig og nær fremtid.

Er det følelsen av å bli vektløs eller er det følelsen av å langsomt synke til bunns som fremkalles her? Black Sleep skaper bilder som blir soundtracket til din egen film.

Da han spilte i Oslo (juni, 2008) klarte han nesten å hypnotisere undertegnede. Øyenlokkene ble tunge. Kroppen slo seg til ro. Hjernen vandret snart sin egen vei. Jeg lukket øynene og drev bort. Da de åpnet seg igjen hadde Jasper TX gradvis, nesten umerkelig, bygget et sett fra det forsiktig vevre til det rystende monumentale. Black Sleep er ikke konstruert på samme vis, denne har sitt eget liv, like verdifullt.

Miasmah har med dette igjen levert en utgivelse av meget høy kvalitet som anbefales på det varmeste. Ikke minst til nattmenneskene der ute.

FNS: FNS (Miasmah, 2010)
Oslomusikeren Fredrik Ness Sevendal er involvert i en rekke mer eller mindre obskure prosjekter i hovedstadens undergrunnsmiljø, som soloartist forhaster han seg ikke på utgivelsefronten. Hans forrige opus, No Foly Bow, kom i 2007. Det var en utsøkt liten sak som blandet avantgarde, folk, psykedelia og dronemusikk, relatert til Six Organs Of Admittance, Loren Mazzacane Connors, Cul de Sac og Jackie O-Motherfucker. Hederlig selskap, med andre ord. Referansene er fremdeles gyldige, og FNS innbyr til en ferd langs de samme, forunderlige skylag.

Sevendal tilhører en tradisjon som ikke er knyttet til landegrenser, men som opphøyer dem. Dette er musikk som løfter seg over den hjemlige grinda, og skuer ned på, tja, hva det skal være egentlig. Indisk raga, britisk 60-tallsfolk, New Zealandske fritenkere, japansk doom og amerikanske nypsykedelikere er noen av partiklene som pustes inn i Sevendals univers og som han bruker til å utforske nye galakser. La oss like gjerne kalle det eventyrlysten musikk.

Her er det ikke de nynnbare melodiene eller de mest tradisjonelle låtstrukturene som dominerer. Dette er musikk på utflukt, gjerne bygget opp på gjentagende urstammevis gjennom sirkulære vannpiperitualer. Som på lange ”Wooden Leg”, med vakker ordløs vokal av Inga-Lill Farstad (fra Children & Corpse Playing In The Streets), eller dvelende og langsomt oppbyggelige ”Dream”. To eksempler på Sevendals evne til å forme hypnotiske stemningsbilder som bør hensette enhver lytter med to ører til en berusende tilstand der virkelighet og drømmer flyter umerkelig sammen.

FNS er en bemerkelsesverdig slitesterk, kaleidoskopisk plate som stadig byr på nye mønstre og fasetter.

Følg Miasmah på Facebook
Miasmah.com

Bjørn Hammershaug

Phonophani: Kreken (Rune Grammofon, 2010)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Folktronica er en genre som henspiller på møtet mellom elektronisk og folkbasert musikk i en eller annen avart. Begrepet er særlig heftet til angloamerikanske artister, som Four Tet, Hood, Caribou eller Greg Davis. Få norske artister tilhører dette feltet – og i hvert fall de som har norsk folkemusikk som fundament. Nå vet ikke jeg om Kreken akkurat er basert på opprinnelige norske folketoner, men det er noe med hele stemningen her som gir ekko av karrige fjellgarder og bortgjemte dalfører en gang for lenge, lenge siden. Og ingen får det helt til å høres ut som det Espen Sommer Eide her har kokt sammen.

På sitt fjerde album har Phonophani hvisket ut grensene mellom det elektroniske og det tradisjonelle, og han har laget en plate som strekker seg mot det grenseløse og enestående. Med basis i akustiske instrumenter (han har bygget noen av dem selv også) – og gjerne et enkelt, rytmisk fundament – skrur han sammen noen stykker som ikke høres ut som såkalt modernisert folkemusikk eller påtatt elektronisk musikk. Kreken opphøyes fra sitt jordlige grunnlag og eksisterer i en slags besnærende, tidløs sfære.

Helhetlig er Kreken en befriende vakker lytteropplevelse, fremhevet ytterligere med enkeltspor av det helt nydelige slaget. Jenny Hvals vokalinnslag (på ”Mendel” og ”Blåflat”) passer perfekt til Sommer Eides lydfragmenter, oppstykket skjønt melodiske og gjenkjennelige hørt med populærmusikalske ører. Dette er aldri en plate som trekker seg unna, men som heller trekker seg til lytteren.

På gjestesiden bør det også trekkes frem at David Grubbs (Gastr Del Sol etc.) spiller gitar, den japanske vokalkunstneren Haco skaper østlig preg på ”Gubijinso” og Agnethe Christensen gjør det samme med norske fortegn på ”Neverdal”.

Huntsville: For The Middle Class (Rune Grammofon, 2006)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Hva skjer når tre av landets fremste impro-musikere tar på seg trailercapsen, setter kurs for den amerikanske landsbygda og åpner countrymusikkens porter? Resultatet blir i hvert fall ikke country i ordinærforstand! Selv kaller de det ’hypnotisk yoga-country’. Det er en beskrivelse god som noen.

For The Middle Class er debuten til Huntsville som består av strengemester Ivar Grydeland, powerbassist Tonny Kluften og rytmefenomen Ingar Zach. Ved å bruke tradisjonelle instrumenter fra både USA (banjo, steelgitar) og India (tabla sarangi/shruti boks) makter de å sette østlige og vestlige tradisjoner inn i en moderne og utfordrende kontekst. Trioen maler fram musikalske landskap med brede penselstrøk i sin lekne omgang med elektronika jazz droner og trancesskapende indisk raga med et ikke ubetydelig islett av amerikanske folk-tradisjoner over det hele.

På de to dvelende og stemningsskapende ”Serious Like A Pope” og ”Melon” beveger de seg mot Friends Of Dean Martinez eller Daniel Lanois som kortere bidrag til å tone ned mellom de to lange ’hovedsporene’. På disse legger Zach fundamentet med drivende motorisk groove noe som gir Grydeland og Kluften stor boltringsplass. Det utnyttes med større forståelse av minimalismens kunst enn begrensningens og de to faller aldri for fristelsen til å overlesse hverandre ned i effekter. 20 minutter lange ”Add A Key To Humanity” forsvarer lengden bedre enn det litt for langeåpningssporet i det som er et fyrverkeri av polyrytmikk, banjodueller, duvende steelgitar og pumpende jazzbass. Huntsville hinter her om ubegrenset potensial for ytterligere utforskninger. Det gjør de nok i ytterligere grad på scenen da foran et publikum som kan være både danseglade og lyttende på en gang.

For The Middle Class er en plate som både umiddelbart tiltaler og som utfordrer lytteren med stadig nye avsløringer. I sin søken etter å vise uutforskede områder i oppgått terreng har de ikke bare laget en plate for middelklassen men for hele folket.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 10/10-06

The Replacements: Getting Nowhere Fast

/ Bjørn Hammershaug / 1 Comment

The Replacements ble dannet i Minneapolis, Minnesota i 1979. Hoveddelen av karrieren bestod de av Paul Westerberg (gitar, vokal), Bob Stinson (gitar), Tommy Stinson (bass) og Chris Mars (trommer). Bandet ble oppløst i 1991. Bob Stinson døde i 1995, og erstatter Slim Dunlap ble i 2012 innlagt på sykehus etter et alvorlig slag. Paul Westerberg og Tommy Stinson spilte inn veldedighets-EP’en Songs For Slim, og annonserte en reunion høsten 2013. Det blir deres første konserter på 22 år.

Hør 10 favoritter i WiMP

The Replacements: Stink (Twin/Tone, 1982)
‘This is the Minneapolis Police: The party’s over!’
Slik innledes Stink på myndig vis av en lovens håndhever på en aller annen hjemmefest. Et par ’fuck yous’ senere – historien vil ha det til av en ung Dave Pirner (Soul Asylum) – og The Replacements overtar ballet med sitt latterlig fengende tenåringsanthem ”Kids Don’t Follow” og langfinger’n ”Fuck School”. På denne måten fulgte Minneapolis-bandet opp debuten Sorry Ma, Forgot To Take Out The Trash med en 8 låter snau EP, sommeren 1982.

Da var The Replacements allerede relativt etablert i den lokale undergrunnsscenen, der de sammen med Hüsker Dü var de absolutt mest sentrale. Debuten ga ikke noen spesielle signaler om annet enn nok et punkeband grodd fram fra forstedenes trygge, kjedelige rammer og middelklassens snevre trangsynthet sett gjennom øynene på de unge og utålmodige. Amerikansk punkrock, i hvert fall den som dannet grobunn for og som senere ble definert som indierock, er i stor grad et slik suburbia-fenomen, et uttrykk som ikke ble skapt først og fremst ut fra sosial undertrykking og klassebevissthet, men heller sosial utbrytertrang og mistilpasning. Amerikas velfriserte plener og velordnede nabolag har vist seg å være det fremste arnestedet for ungdommelig misnøye og aggresjon uten nødvendigvis noen andre fiender enn de nærmeste.

Skole, autoriteter og arbeidsgivere blir i løpet av 15 effektive minutter behandlet med virilitet, klarsinn og humor etter denne tradisjonen. ’Hey, Merle, I was wonderin’ if ya had any ‘ludes on ya?’ synger Paul Westerberg på ”Dope Smokin Moron”. På ”Stuck In The Middle” tar de for seg oppvekst i Midtvesten: ’Ah, there ain’t nowhere to go/When you’re stuck right in the middle’, mens de på ”God Damn Job” skriker etter en eller annen jobb for å tjene litt cash. Enkle emner tilpasset enkel tregreps hardcore garasjepunk er altså lyden av The Replacements anno 1982, der tilbakelente ”Go” representerer det mest interessante musikalske innslaget – som et gløtt mot senere utvikling.

Bonussporene underbygger The Replacements’ rølpete omgang med klassikerne i denne tidlige perioden, der versjonene av Hanks ”Hey, Good Lookin’” og ”Rock Around The Clock” (!) vel mest er for kuriøse innslag å regne. Men så, helt til slutt. Et aldri så lite gullkorn. ”You’re Getting Married” er et nydelig soloopptak med Paul Westerberg, fanget hjemme i kjeller’n og med crappy lyd, men som viser det følsomme låtskrivertalentet Westerberg i sin pureste form.

Stink er ikke bare et historisk minnealbum. Energien som spruter ut er like smittsom i dag.

The Replacements: Hootenanny (Twin/Tone, 1983)
’Hootenanny is to folk music what ‘jam session’ is to jazz, namely a gathering of all sorts of people.’

På sitt andre album søkte Minneapolis-kvartetten tydeligvis mot det spontane og umiddelbare som opprinnelig lå i dette uttrykket, og de ønsket å ta essensen tilbake fra den kommersielle betydningen det med årene hadde blitt tillagt:

Today, folk music is practically in the Big Business category and the word ’Hootenanny’ has even made Webster’s (…) Luckily, for us folkniks, the essence of the old Hootenanny – its immediacy, variety and incredible excitement – still remains.

Utgitt bare et par år etter debuten var The Replacements allerede på dette tidspunktet på vei ut av den mest tradisjonelle gatepunken og inn i mer variert terreng. Hootenanny er på mange måter en overgangsskive, og som så ofte for slike har den blitt noe oversett i årenes løp. Hootenanny har ikke punkenergien til forgjengerne og den har ikke den lurvete skjønnheten som preget de to neste (Let It Be og Tim). Men det betyr likevel ikke at den er uinteressant. Den har noe av det tidlige 80-tallets uskyld over seg, før ’indierock’ ble et husvarmt begrep uten særlig betydning og det meste allerede var forhåndsdefinert, gjennomlyttet og analysert allerede før det var utgitt. Det er en slags prøve-feile, anything goes-holdning her som er ganske så sjarmerende.

Blant låtene finner vi mørke ”Willpower” og alvorlige, mer følsomme ”Within Your Reach” som to høydepunkt. Den instrumentale surfsaken ”Buck Hill” låter som REM fra omtrent samme tid (rundt Murmur). ”Lovelines” er småjazzy Minutemen-light, og legg til de mer trampende hardcore-låtene, så står vi igjen med en ganske eklektisk plate, som med en del slurv og tilsynelatende likegyldighet ikke klarer å skjule flere perler. Best av alle; ”Color Me Impressed”:

’Everybody at your party/They don’t look depressed/Everybody dressin’ funny/Color me impressed.’

Slik åpner de flotteste tre minutter på Hootenanny, med en poplåt som fremdeles står seg som en av 80-tallets fineste. Her hører vi også hvordan Paul Westerberg er i ferd med å finne balansen mellom sinne og sårhet, og det er nettopp denne følsomheten som gjorde The Replacements til noe mer. Dette fikk prege etterfølgende plater i større grad, men det var Hootenanny som åpnet porten.

Sistesporet ”Treatment Bound”, en sjanglete akustiker et sted mellom Beck og Dylan, og stilen signaliserte at andre sider ved Paul Westerbergs tanker var i ferd med å bli anerkjent innad i bandet. Den er et stilsikkert postkort fra grøftekanten og teksten oppsummerer på få linjer mye av bandets essens:

We’re gettin’ no place fast as we can
Get a noseful from our so-called friends

We’re gettin’ nowhere quick as we know how
We whirl from town to town treatment bound

First thing we do when we finally pull up
Get shitface drunk try to sober up

There’ll be no pose tonight no money in sight
Label wants a hit and we don’t give a shit

Dette var før infrastrukturen var på plass (selv om USA fremdeles ikke er noe mekka for småband på tur). Det var band som The Replacements som tråkket løypa, og få gjorde det med større innsatsvilje. I kjølvannet fulgte alkohol, dop og endeløse mil i skitne stasjonsvogner, konserter for en håndfull mennesker, før de vendte tilbake på veien. Men jobben skulle betale seg, selv om prisen for enkelte i bandet ble lovlig dyr (særlig for Bob Stinson som snart ble tuppet ut av den grunn, og som ble funnet død av en overdose noen år senere).

Det hører også med til historien at Hootenanny ble omfavnet av mange sentrale kritikere i sin samtid, og den gjorde at The Replacements virkelig ble lagt merke til utenfor Midtvesten og den indre krets av fans.

Denne reutgivelsen fra 2008 inneholder hele 6 ekstra spor, stort sett råmikser, alternative versjoner og demoer. Mest for de hardbarka, med andre ord.

The Replacements: Let It Be (Twin/Tone, 1984)
Det er vanskelig for meg å skrive om Let It Be uten å tillate en smule personlig inngang. Denne utgivelsen er for sterkt knyttet til min egen musikalske oppvåkning til at jeg egentlig er egnet til å stille meg helt objektiv til dens kvaliteter – nå snart 30 år etter at den ble utgitt.

I løpet av noen korte sommermåneder i 1988, finansiert av en gavmild arbeidsgiver og salg av en ganske omfattende kassettsamling, kjøpte jeg et knippe skiver som jeg den gang ikke selv visste ville danne et fundament, være retningsgivende for senere musikalsk styring. Ja, de ble sentrale for alt som senere skulle skje mellom mine ører og en platespiller. For å nevne noen og de viktigste: Hüsker Dü (Warehouse), Dinosaur Jr. (Bug), Pixies (Come On Pilgrim, Surfer Rosa), Violent Femmes (debuten), Dead Kennedys (komplett), REM (Murmur, Reckoning), Giant Sand (Love Songs), Thin White Rope (Moonhead), Butthole Surfers (Hairway To Steven), Minutemen (Double Nickles On The Dime).

Og Let It Be av The Replacements.

Det er unødvendig å si at alle er klassiske skiver for meg, og de har da også blitt kanonisert til det kjedsommelige av andre utallige ganger. Det hadde derfor vært mer interessant å høre hva en 16-17-åring i dag ville ment om disse enn en med tilstivnede meninger, men den evnen til hukommelsestap og nullstilling har jeg ikke utviklet til fulle foreløpig. Derfor:

Omslaget på Let It Be viser fire ugredde lømler sittende på et hustak, stirrende uinteressert mot ingenting i alle retninger. Bak seg hadde kvartetten da et knippe løfterike, om ikke definerende, plater rotfestet i en klar garasjepunk-filosofi. Forløperen Hootenanny pekte riktignok videre med en stemning av mer eklektisk new wave og melodiske oppbygninger, men er likevel å anse som en lillebror i forhold til Let It Be. Her krysses endelig vokalist Paul Westerbergs sårbare sider og melodiske teft med det øvrige bandets rufsete arbeiderklasse-fyllik-sullik-image i det som er sjeldent øyeblikk av bedugget klarsyn.

Tittelen, arrangementene, låtskrivingen, popen hinter like mye mot The Beatles som The Clash – holdningen, rølpen, bluesen og aggresjonen mot Rolling Stones og Faces. The Replacements nærmet seg altså et klassisk rockuttrykk på det som ble en grunnstein innen 80-tallets undergrunnsrock. Det unge bandet vokste raskt opp, bare et par-tre år etter den utagerende punken har de snublet inn i voksenlivet til et band med fokus på å skrive gode, mer ‘seriøse’ låter, i den klassiske rockbetydningen, og bry seg mindre om hva hardcorekidsa måtte mene.

Forfatteren Michael Azerrad skriver i sin bok Our Band Could Be Your Life (2001) om mange av de bandene som er nevnt overfor, og om Let It Be poengterer han noe av dette:

The dividing line between the indie and major worlds was between punk-derived music and the blues rooted fare of the bloated, indulgent, aged superstars who had attained seemingly eternal life on classic rock radio. The Replacements were a bridge between the two.

Hvor kommer dette bedre frem enn i deres versjon av Kiss’ ”Black Diamond”. Her møtes de utilnærmelige tegneserie-dinosaurene fra 70-tallets arenarock og de tøffeste gutta i gata fra 80-tallet i et definerende øyeblikk av det som skulle utvikle seg mot collegerock, americana, grunge, indierock og what not. Allerede innledningsvis får vi et frampek mot det som følger, på en av platens aller beste enkeltspor. Singlen ”I Will Dare” er ikke historien om musikalske vågestykker, men om rastløs kjærlighet, en Springsteen for generasjonen etter Mary og ’the screen door that slams…’ der Westerberg trakterer mandolin og Peter Buck (REM) spiller gitar:

Call me on thursday, if you will
Or call me on wednesday, better still
Ain’t lost yet, so I gotta be a winner
Fingernails and a cigarette’s a lousy dinner…

Med denne sjanglete sjarmbomben førte de inn på en vei som vennene i REM og en drøss andre senere kunne følge til større kommersiell suksess. Det er dette spenningsfeltet tusenvis av band senere har forsøkt å gjenskape. Noen få klarer det, de fleste er langt unna. The Replacements var blant de første, og her er de på sitt beste. Selv om de fletter inn akustiske låter og bygger ut lydbildet en del, har de fremdeles rom for den rene punken i sitt uttrykk. Energien i låter som ”We’re Comin’ Out” fremstår da også sterkere i kontekst som denne, rammet inn av mer edruelige låter. Det er et lite stykke mellom denne og finstemte øyeblikk som ”Sixteen Blue”, men det er som nevnt i grenselandet mellom den da falmende punken og den gryende collegerocken The Replacements med Let It Be ikke bare markerte seg, men egenhendig satte markøren ned i bakken.

Let It Be ble varmt mottatt i sin samtid, og hyllet blant annet i trendsettende magasin som Rolling Stone og Village Voice. Hypemaskinen hadde startet sitt møysommelige arbeid, men The Replacements lot seg ikke affektere av den grunn. De sank ned i en pøl av intern uro, plateselskapstrøbbel, fyll & fanteri. Alt ved det samme med andre ord. Selv om deres etterfølgende skiver alle har gode kvaliteter, påfølgende Tim er kanskje deres aller beste, så vil det alltid være Let It Be som er deres store merkestein i min historie om bandet.

Yeah, I know I look like hell, I smoke and I drink and I’m feeling swell…”

Av de nevnte platene og bandene innledningsvis er det flere som har skapt kraftigere spor etter seg. Mange ble inspirasjonskilder for band og musikalske uttrykksformer gyldige over 25 år senere, slik nevnte Azerrad trekker frem så fint i sin grundige bok. Hva med The Replacements? Tja, som de i sin samtid ikke i første rekke utfordret det musikalske grensesnitt, slik har de ettertid heller ikke blitt stående som de største pionerer eller de mest utfordrende band å bli kjent med. Men deres ærlighet, energien, viljen, den nødvendige trangen av å dra seg i håret, kaste bakrusen av seg, og kjøre videre, spille videre, gi alt for enhver pris, den kraften er noe de deler med andre uavhengig av tid, sted, og musikkform.

Lyden av kjeller som leder mot asfalt som fører til røykfylte klubber er nemlig en rute som bærer et ekko The Replacements ga sin helt spesielle klang til. Den sitter fremdeles igjen i vegger og på tak der ute i forstaden.

Bjørn Hammershaug

Zero Boys: Livin’ In The 80’s

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Av de utallige punkbandene som sprang ut fra den amerikanske undergrunnen på sent 70-/tidlig 80-tall, står Zero Boys og deres debut Vicious Circle (1982) fremdeles igjen som et landemerke av en skive. I 2009 samlet Secretly Canadian hele bandets tidlige katalog over to nyoppussede utgivelser: Den klassiske debuten og deres aldri fullførte andreplate + EP’en Livin In The 80’s.

Zero Boys ga et frampek mot det som ble kjent som ‘american hardcore’; raskere, hardere og tyngre enn den britiske punken. Parallelt – om ikke forut for – mer kjente navn som Bad Religion, Hüsker Dü, Descendents og T.S.O.L., og i det umiddelbare kjølvannet av pionerband som Black Flag, Minor Threat og Bad Brains oppstod Zero Boys, midt i Amerika. De fleste andre amerikanske band hadde (og har) gjerne utspring fra kulturelle metropoler som San Francisco, Austin, Chicago, Boston eller New York. Zero Boys kom fra Indianapolis, et sted uten særlig dype tradisjoner for motkulturelle uttrykk. Men den amerikanske punken hadde stor innflytelse og utbredelse på grasrotnivå, og bidro til å skape grobunn for nye scener fordelt over et større geografisk område (Necros kom fra Maumee, Ohio, Meatmen fra Lansing, Michigan, 7 Seconds fra Reno etc.). I et intervju med Maximum Rock’n’Roll fra 1982 sier vokalist Paul-Z (Paul Mahern):

I stay here because it feels real. The kids around here appreciate the few shows they do get to see. Also, to be a punk from Indiana means that you went looking for punk rock – not because all the kids at school are punks. It’s real rebellion.

Zero Boys: Vicious Circle (Nimrod, 1982)
Historien om Zero Boys tør være kjent for mange fra småsteder som føler misnøye med forholdene og søker ut. Paul Mahern trålet byen rundt på jakt etter plater på slutten av 70-tallet, en fan av Kiss, Sabbath og Aerosmith. Han rasker med seg en utgave av Creem med Sex Pistols på omslaget, og dermed var det gjort. Han startet band umiddelbart, og i 1979 var Zero Boys en realitet.

Etter EP’en Livin’ In The 80’s intensiverte de øvingen og satte seg fôre og lage en plate i stilen til Germs, Dead Kennedys og Circle Jerks. Vicious Circle er huggende riff, bjeffende vokal og frenetiske gitarsoloer, men også med en viss pop-sensibilitet som gir seg utslag i fengende melodier Ramones-style. Bandets sosiopolitiske profil gir seg utslag i tekster både om skyting mot maktpersoner i samtiden og retter en langfinger mot gamle dinosaurer (’Don’t wanna hear no more ’bout Mick Jagger’s old bones…’). Legg merke til den hvasse lyden, det ekstremt tighte uttrykket og den fandenivoldske viljen som lyser gjennom hele albumet. Vicious Circle frigjør enorme mengder energi og en låttittel som ”Amphetamine Addiction” virker ikke være tilfeldig. Dette er motsatsen av hippienes fredsæle tåkemantra.

Den profilerte skribenten Jack Rabid (fra The Big Takeover) har sørget for innsiktsfulle liner notes, og jeg lar hans ord virke støttende til mine egne vurderinger:

The young Midwest quartet was surprisingly tight, with a precision rarely associated with the new American hardcore: leaner, faster, meaner, more riotous, and eight times more explosive than on their previous, respected Livin’ in the ’80s 7″ EP. And the recording quality was impeccable, zooming past like an amplified dragster.

Etter Vicious Circle spilte Zero Boys en del konserter i midt-vesten, sammen med Beastie Boys i New York, men kom ikke noe særlig videre og brøt raskt sammen av alle de opplagte årsakene. Et par skiver midt på 90-tallet er mest for komplettister. Vicious Circle er stedet å starte, og det er egentlig sjokkerende hvor fet denne platen låter over 25 år etter at den ble spilt inn – og det i løpet av to kjappe dager!

Denne reutgivelsen, remastret fra de opprinnelige tapene, inkluderer også de to sporene som ikke ble med på originalplaten: ”She Said Goodbye” og ”Slam And Worm”.

Zero Boys: Histoy Of (Secretly Canadian, 2009)
Zero Boys’ første utgivelse var singlen ”Livin’ In The 80’s”, med det smått fantastiske tittelkuttet og ditto ”I’m Bored”. To år med intens jobbing resulterte i debuten Vicious Circle, og etter ytterligere turnévirksomhet begynte de på sitt andre album. Før de rakk å gjøre dette ferdig, ramlet bandet sammen. En kassettutgave av History Of ble skrapet sammen i cirka 100 eksemplarer.

History Of har ikke debutens stramme fokus, men viser et band som kanskje kunne utviklet seg i andre og vel så spennende retninger som det hardcore-rammene kunne by på, både i form av et mer metallisk sound og noe seigere rock-orientert uttrykk. Det er ikke riktig å si at de rakk å finpusse veien videre, og opptakene viser i like stor grad et band som ’kunne blitt’ enn et band som ’ble’. Gitarist Terry Howe lar for øvrig sitt mørke livssyn prege deler av låtmaterialet, hans tekster omhandler stort sett enten å dope seg eller å forsøke å streite seg opp. I følge den noe rotete coverteksten til Eric Weddle dreier en låt som ”Splish Splash” om å ikke ende opp som Germs’ Darby Crash. Crash tok livet sitt med en overdose heroin i 1980 (dagen før John Lennon ble skutt). Howe holdt seg helt til 2001 før han gikk samme vei.

Zero Boys vil nok, tross et par 90-tallsskiver og jevnlige reunions, for alltid bli husket for Vicious Circle. Og det er da ikke alle forunt å etterlate seg såpass!

Bjørn Hammershaug
Foto: Secretly Canadian/presse

Rytmisk skogsgymnastikk: Sunburned Hand Of The Man og frifolken

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

En broget gjeng amerikanere, en britisk elektriker og et lite norsk plateselskap. Det er ikke en lenger en utenkelig kombinasjon. Nye Takter tar frifolken under lupen, med bakgrunn i at Sunburned Hand Of The Man gir ut sin kommende plate på norske Smalltown Supersound. Vi har møtt trommeslager John Moloney og produsent Kieran Hebden (Four Tet).

Folk Scene
Da Tower Recordings slapp sin Folk Scene i 2001 virket tittelen nærmest en smule ironisk, selv om de riktignok var godt etablert som et utskudd på den amerikanske musikkscenen. Som en konstellasjon av den heller frilynte sorten med en salig blanding av improvisert skramlestøy og psykedelia var Tower Recordings ikke direkte et ‘folkband’, og det fantes heller ingen ‘scene’ å snakke særlig høyt om.

Fra sin base i landlige Vermont hadde Tower Recordings tilgang til områder som var velegnet til å samle venner og likesinnede for festlige sammenkomster. Resultatet ble notoriske Brattleboro FreeFolk Festival, en noe uhøytidelig samling av ymse artister. I 2003 opptrådde blant andre Charalambides, Glenn Jones (Cul de Sac), Jack Rose (Pelt) – og Sunburned Hand Of The Man. Samme år gjorde engelske The Wire en større reportasje på denne scenen med utgangspunkt i festivalen, og med nevnte Sunburned på forsiden. Dermed ble mange mer observante på det magasinet omtalte som ‘New Weird America’ – en naturlig videreføring av ‘old weird america’ myntet på Harry Smiths Anthology Of American Folk Music, og som andre senere har titulert ‘freak folk’ eller ‘psych-folk’.

If you were to ask me how I feel about any of the term freak-folk, it’s cool – you have to call it something – but we didn’t name it. We’ve been thinking about what to call it, and we just call it the Family (Devendra Banhart)

Forsøk på slike samlende beskrivelser vil som regel strande etter få forsøk blant artister som finner det like naturlig å være inspirert av Sun Ra og Albert Ayler som Grateful Dead og John Fahey. Det er et godt stykke mellom Iron & Wines lune visefolk og Sunburned Hand Of The Man, men begge blir gjerne kategorisert som ‘freak folk’ – eller frifolk som vi kan si på norsk. Betegnelsen bør dermed også brukes også om andre forhold enn de rent musikalske; en anti-kommersiell estetikk, vilje til å gjøre ting på egen hånd og bygge på kollektivt samhold i nettverk på utsiden av det etablerte. Men spør hvem som helst som blir definert som frifolker, og svaret vil være cirka det samme.

Freak Folk? That term is a clown’s punch line (John Moloney, Sunburned Hand Of The Man)

– Vi er knyttet til et vibrerende og kreativt nettverk av likesinnede artister. Scenen jeg føler mest nærhet til er en veldig stor scene som heter kosmos der alt og alle er sammenknyttet på meget mystisk vis, sier Moloney.

Seks år etter Tower Recordings’ Folk Scene er uansett tittelen blitt mer relevant. Mange av artistene fra denne kretsen har funnet sin vei opp fra undergrunnens mørke, samlet seg i skogkanten, i ferd med å brøyte seg inn i folks bevissthet. Store plateselskap sikler på signaturen til et relativt obskurt band som Animal Collective, folksangeren Devendra Banhart har forlengst blitt en av klodens hippeste navn. Sunburned Hand Of The Mans trommeslager og talsmann for anledningen frykter likevel ikke at større interesse fra pengesterke krefter og den etablerte bransjen skal virke korrumperende:

– Ingenting kan ødelegge gløden. Den kan endres, være fokusert eller ufokusert, men når det gjelder musikken tror jeg alt vil gå veldig bra. Ingen kan forhindre oss fra å gjøre det vi alltid har gjort. Det vil kanskje bli lettere for oss hvis ‘musikkindustrien’ blir involvert, og det vil skje på en god måte for alle. Jeg er veldig optimistisk.

Sunburned Hand Of The Man står kanskje foran et lite gjennombrudd, etter en rekke mindre tilgjengelige utgivelser. Deres kommende plate Fire Escape innebærer en ytterligere utvidelse av begrepet frifolk, med sine dansbare elementer, sterkere rytmefokus og elektroniske bakteppe fremheves deres mer moderne sider. Det er kanskje ikke så merkelig; produsent er ikke ukjente Kieran Hebden (Four Tet) og utgiver er høvelig nok Joakim Hauglands Smalltown Supersound.

Et spontant beist
Samarbeidet mellom Kieran Hebden og Sunburned Hand Of The Man kom til på initiativ fra Hebden. Han ønsket Sunburned som oppvarming for sin USA-turné i 2004, kan Moloney fortelle:

– Vi visste på den tiden bare litt om Four Tet fra før, men var ikke veldig kjent med hva han holdt på med. Da jeg kjøpte Rounds ble jeg heltent, og turneen ble veldig vellykket for begge parter. Kieran Hebden gjør med to laptoper og en sampler det samme som vi gjør med to varebiler fulle av utstyr. Han deler dessuten noe av vårt syn på å improvisere over eget materiale:

– Kieran and the Sunburned crew are most definitely cut from the same cloth – and we share all the same interests in music.

Resultatet av turneen ble at Hebden ønsket å jobbe videre med Sunburned i studio. Begge uttrykker i dag gjensidig respekt for hverandres arbeid, og briten har lykkes å få det beste ut av det John Moloney omtaler som et ‘spontanteous beast’.

– Kieran var spesifikk på sine ønsker og en strålende leder. Sunburned har alltid tatt sine egne retninger, men å ha en person til å fortelle akkurat hvordan ting skulle være ga hele bandet en ny energi. Han var ansvarlig for hele miksingen og formet det til et sammenhengede hele. For å være ærlig husker jeg ikke mye av hva vi egentlig gjorde. Når jeg hørte det ferdige resultatet var det som å høre et annet band! Jeg tror ingen av oss hadde ventet å et så fullendt resultat.

Kieran Hebden er på sin side full av lovord om det amerikanske bandet:

– Jeg liker måten de improviserer på, og at de bringer inn elementer fra jazz, folk, rock og elektronisk musikk. Jeg var også en fan av platene deres, men la merke til de fleste bar preg av å være veldig lo-fi. Jeg tenkte det ville være fett å få det bandet inn i et studio og gi dem et mer redfinert sound.

Han omtaler seg som heldig som var i en situasjon der bandet virkelig stolte på ham og lot ham gjøre akkurat det han ville.

– Jeg tror vi begge så på det mer som et samarbeid enn en normal band/produsent-situasjon. Jeg lot de spille hva de ønsket i løpet av noen timer, og det dannet grunnlaget for å gjøre et komplett album.

John Moloney trekker også frem samarbeidet mellom to likverdige artister som fundament for hele prosessen:

– For meg er en Sunburned-plate et kunstobjekt, en tolkning av de dypeste menneskelige ideer, sider i en stor livsbok. Sunburned som enhet er én artist som opptrer i mange medium – ingenting er forhåndsbestemt. Fire Escape er et slik samarbeid mellom to artister, vi sørget for råmaterialet Kieran trengte for å konstruere sitt verk. Det var en øvelse i ekstatisk tillit som du selv må tolke ved å bruke ditt sett av erkjennelsesverktøy.

– Jeg mener denne platen bare er nok et kapittel i historien om Sunburned Hand Of The Man, sier Kieran Hebden. – Men jeg anser den som et godt dokument for effekten vi har på hverandres musikk, og jeg tror det er en plate som som kan introdusere bandet til nye lyttere i Europa.

Smalltown, Norge
Den oppgaven er det Joakim Haugland og hans Smalltown Supersound som nå skal ta seg av.

– Jeg kjente bare vagt til Sunburned fra tidligere, gjennom et lite knippe av deres enorme katalog, og tenkte at dette i utgangspunktet nok var musikk som passet best for Smalltown Superjazzz. Det viste seg at det melodiøse og groovy resultatet klaffet bedre med Supersound, forteller en storfornøyd Joakim Haugland, mannen bak Smalltown.

I tillegg vil han også gi ut Sunburned-tolvtommer med remiks fra blant andre Bjørn Torske, som ventes noe senere i år. Først ute er altså langspilleren som slippes tidlig på vårparten. Kieran Hebden og Joakim Haugland hadde lenge snakket om å gjøre noe sammen, og før jul dukket det opp en mulighet Haugland ikke kunne si nei til.

Hebden presenterte ham da for den ferdigproduserte platen under numusic-festivalen i Stavanger, med ønske om at Smalltown skulle gi den ut. Briten hadde fisket rundt hos andre selskaper tidligere, men fant ut at Smalltown var en etikett som egnet seg godt til denne gjengens løse bandstruktur og voldsomme produksjon.

– De lager groovy musikk med den abstrakte støymusikken som grunnlag, og det hører jo logisk hjemme på Supersound, som nettopp er oppsummeringen av disse tingene, sier han og trekker fram This Heat, 23 Skidoo og Cabaret Voltaire som noen raske referanser.

Hvis alt går etter planen skal omslaget designes av Eye fra japanske Boredoms, og dermed er nok en brikke inkludert i et etterhvert riktig så stort puslespill. Joakim Haugland selv er komfortabel i rollen som nettverksbygger mellom ulike musikalske miljøer. Haugland ser hele dette prosjektet som nok et eksempel på hvordan gamle sjangergrenser i dag er i ferd med å hviskes ut og bli irrelevante.

– Det er en lenke mellom alle de involverte som kan virke urealistisk sett utenfra, men som egentlig er logisk. Det er greit nok å sette bandet i en slik frifolk-kategori, mener Haugland, som også har notert seg den stadig økende fokuseringen på band som er litt “out there” for tiden.

– Etter den internasjonale interessen å dømme skjønte jeg raskt at dette kan bli et ganske stort prosjekt. Men jeg valgte ikke å jobbe med Sunburned for å surfe på de andre “frikfolkernes” suksess, sier han.

Dans til musikken
Moloney utrykker både glede og en oppriktig ære over å få jobbe med Smalltown Supersound og Joakim Haugland.

– Dessuten er vi veldig glad for at selskapet er plassert i Norge. Vi hadde det topp sist vi spilte her i september [på Spasibar, Oslo, journ.anm], og det vil forhåpentlig gjøre det mulig for oss å komme tilbake å tilbringe mer tid her, sier han.

Fire Escape inneholder utvilsomt noen av Sunburneds mest dansbare og oppstemte låter. Det var ikke en planlagt tanke, innrømmer Moloney:

– Men vi liker dansing. Dans er essensielt for vår eksistens på denne planet. Dansing er et rituale som knytter folk sammen. Faktisk så danser jeg akkurat nå, mens jeg kommuniserer med deg…

Sunburned Hand Of The Man
Dusinstort band med base i Boston-området. En tidligere utgave titulerte seg Shit Spangled Banner frem til 1996. Blir ofte trukket frem blant de originale frifolkerne. Har gitt ut skiver på meget relevante etiketter som Ecstatic Yod, Eclipse, Wabana, Spirit Of Orr og Three Lobed – som alle anbefales for videre dypdykk.

‘Frifolk’
Store sekkekategori som spenner over en rekke artister og sjangre, fra ny-hippies og visesangere til avant garde, støy og psykedelia, hvis nærmeste felles referansepunkt er en i hovedsak organisk tilnærming til musikken, små nettverk, selvgjorte utgivelser og festivaler (f.eks Arthurfest og Terrastock). Devendra Banhart, Espers, Vetiver og Joanna Newsom er blant de mest kjente innen den mer visebaserte retningen, hvis stil er noe mer dempet, melodisk orientert og inspirasjonskilder finnes både i engelsk og amerikansk folkemusikk.

Den mer frigjorte delen av frifolken har røtter som strekker seg i mange retninger; som kraut, frijazz, støyrock og country. Blant de eldste ringrevene finner vi No-Neck Blues Band og Sun City Girls, ellers kan navn som Jackie-O Motherfucker, Black Dice, Animal Collective og selvsagt Sunburned Hand Of The Man trekkes fram. I Europa finnes det en del relevante navn, særlig i England (f.eks Vibracathedral Orchestra), og Finland har fostret en rekke gode etiketter og band som kan inngå i kategorien.

Rough guide til frifolk – 10 Essensielle:
Sun City Girls: Torch Of The Mystics (1991)
Tower Recordings: Folk Scene (2001)
No-Neck Blues Band: Sticks And Stones Will Break My Bones But Names Will Never Hurt Me (2001)
Kemialliset Ystävät – Kellari Juniversumi (2002)
Cul de Sac: Death Of The Sun (2003)
Jackie O-Motherfucker: The Magick Fire Music/Wow (2003)
Animal Collective: Sung Tongs (2004)
Wooden Wand and the Vanishing Voice: Gipsy Freedom (2006)
MV & EE With the Bummer Road: Green Blues (2006)
Six Organs of Admittance: The Sun Awakens (2006)
Av Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter i oktober 2007

Bright Eyes: Live @ So What

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

27/8-2001
Publikum: Ca.100

Noe nøkternt skled jeg ned i det trange kjellerlokalet til So What i Oslo, med en forutinntatt følelse av at dette ville bli en traurig skotuppgløttende lo-fi aften, der gjespene etterhvert ville overdøve musikken.

Så feil kan man altså ta.

Bright Eyes er den store, lille unggutten Conor Oberst fra Omaha, Nebraska. Med seg har han fem musikere som til enhver tid trakterer et enda større antall instrumenter; horn, pedal steel, synth, som de lar vandre ubesværet mellom seg. Derfor sitter plutselig trommisen med en gitar i fanget, og bassisten leker seg som perkusjonist. En nydelig sirkusgjeng altså, som vekselsvis høres ut som Violent Femmes, Lambchop og Neutral Milk Hotel. Men hovedpersonen er hele tiden Oberst, med en opptreden og et vesen publikum sent vil glemme.

Han er godt plassert i en dyp lenestol med kassegitar på fanget, en rødvinsflaske som tømmes urovekkende fort og et par besatte øyne som skremmer fanden på flatmark. Så viser det seg at han heller ikke har noen planer om å sitte i ro for å spille sutrerock. Etter en vakker og rolig åpning blir han snart varm i trøya, og viser frem spastikeren i seg. Som en lam Johnny Rotten klistret til stolen, liggende, dansende eller halvveis utenfor. Mikrofonen ønsker han dels å svelge, dels å la hvile på det flate ansiktet, noe som medfører mye rare bevegelser. Når han blir lei kaster han den unna og skriker ut i tomme lufta. Han spytter og fråder og freser det ene øyeblikket, og slapper av med såre og følsomme momenter det neste. Det lakoniske, juicedrikkende bandet forsøker – og klarer – å holde tritt, og imponerer med evnen til å samkjøre det tidvis improviserte preget. En galematiasversjon av ”You Are My Sunshine” utmerker seg, og får etterhvert hele lokalet til å duve. Da Oberst endelig reiser seg, forsøker han uten særlig hell å balansere på trommesettet, før han faller andpustent tilbake i stolen.

Han beskjeftiger seg ikke med å kommunisere til det svært så vennlige publikumet, med unntak av den etterhvert faste introduksjonen: ’This song is about unfaithful women – our favourite kind’. Etter tre ekstranummer må han likevel dra på smilebåndet og si seg fornøyd, før han erklærer seg, til jentenes store fryd, klar for en real fest. Når ikke mor og far er med for å passe på, er det bare å håpe at han har en sterk lever og en god helse.

Med plata Letting Off With Happiness bare svakt i minne, kan jeg ikke si at jeg kjente så mange av låtene fra før. Det er ofte slik at når man oppdager et band live, så er det en positiv overraskelse. Slik var det også med Bright Eyes. Om de er noe anonyme i studio, blomstrer de for fullt ute blant folk. Conor Oberst blir en spennende person å følge de neste årene. Han har en fandenivoldsk innstilling og besitter et stort talent, og hvis han forvalter seg vel kan Bright Eyes gå en bright future i møte.

Jeg tror at alle som var på So What vil komme tilbake ved neste anledning, for dette var en av årets beste og mest minneverdige konserter, til tross for tidvis trøblete lyd.

Eneste minus denne kvelden var de sedvanlige jentene som av en eller annen grunn må stå inntil scenekanten mens de konverserer om mobilsamtaler og dobesøk med høye og fnisete stemmer.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 29.08.01

Brightblack Morning Light: Varme Dager

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Brighblack Morning Light er en duo fra Alabama som fant hverandre i nordlige California midt på 2000-tallet. Nathan Shineywater & Rachael Hughes regnes som sentrale i frifolk-bølgen på 2000-tallet, og kjennes også for sin back to nature-aktivisme.

Brighblack Morning Light: Brighblack Morning Light (Matador, 2006)
Det er en av disse dagene. Luften står stille og asfalten vibrerer. Menneskene dormer i skyggen, ikke engang vannslangene har ork til å spre seg over hele plenen. Bare den jevne duvingen i hengekøyen gir litt luft. Gradestokken har smeltet, svettedråpene sklir langsomt fra pannen og nedover nesetippen. Drypper lydløst ned på bakken. Fra et stykke unna høres musikk som skapt for denne rytmen.

Bandet som spiller der bortenfra heter Brightblack Morning Light, og er utvilsomt noe av det sløyeste som noensinne har kommet ut av det nordlige California. Potrøyken henger så tykt utenpå denne gjengen at de aldri kommer innendørs, så de må være ute og prise naturen, sove i telt og muntre hverandre opp med steine jammer dagen lang. Platen serveres for øvrig i et nydelig resirkulert omslag og medfølgende 3D-briller med passelige merker av en grønn plante.

Brightblack fyrer opp med slo-mo bluesriff, inhalerende gospelsang og dype trekk fra en alltid tilstedeværende Rhodes. De tilhører sørstatenes dampende sumper (frontmann Nathaniel Shineywater er fra nede i Alabama et sted), og spiller så sakte, så mykt og så bedagelig at det hele tiden grenser mot det apatiske. Det kan bli i overkant sedat, og med laaaange pot-jammer ute av en annen verden kan jeg formelig høre gjespene deres der ute. Vel, det er ikke så Freak Brothers som det kan høres ut. Ja visst er Brightblack ganske så slacke, men de fremfører sine låter på et vis det er vanskelig å lure seg unna. Faktisk er det riktig så innbydende det de holder på med. Selv om stilen er basert på det minimale, så har de også innslag av ulike slagverk, blåsere og fløyter som mer enn hinter om vennskapet til andre California-baserte nyhippies (spesielt Devendra Banhart og Vetiver), seanser med dub og peyote-funk. Det er softrock fra ørkenen, som Dr. John skulle jamme litt sammen med Mazzy Star. Eller som Spin så treffende beskrev det: ‘Som The Band i koma’.

Man trenger for all del ikke sitte i lotus-stilling og snakke med Søster Måne for at denne musikken skal funke, men man må gi den tid. Brightblack er ikke musikk for hastige storbymennesker på søken etter neste hitlåt eller en snappy sommerslager. At det er 10 låter her er egentlig uvesentlig, siden hele platen smøres inn med samme balsam der sporene flyter over hverandre i tykke lag. Det hjelper ikke at de synger om regn, regnbuer eller elver så ofte de bare kan, det forblir like forbasket tørt og hett uansett. Kanskje har jeg falt for denne platen grunnet et lite solstikk selv, kanskje den vil falme i takt med nordisk kulde og nøkterne hverdager med busserull og havrelefse. Men akkurat nå skal sommeren vare evig, og det er intet som skal ødelegge denne følelser som:

With crystals raised, slept by the rainbow hillside. Come to see the time like the brightest morning light. And it’s a long ride by a wooden canoe to be free.

Ingenting forstyrrer harmonien. Alt er rolig. Brightblack gynger hengekøya sakte i varmen, frem og tilbake, til vi dupper av og drømmer vakkert der ute i solvarmen. Vekk meg til høsten.

Brightblack Morning Light: Motion To Rejoin (Matador, 2008)
Brightblack Morning Lights tredje plate er en naturlig forlengelse av deres to første. Lite har med andre ord skjedd. Livet går sin gang i teltleiren. Dette er ikke musikk som haster avgårde – for å si det pent. Den duver horisontalt og gynger i hengekøyetempo. Den myke og langsomt flytende følelsen forsterkes av utstrakt tangentbruk, fløyter og blåsere. Fri for skarpe kanter, huggende gitarer eller brå vendinger, bare den skurrende fuzzen på åpningssporet ødelegger for zen-lignende opplevelser.

Vi har altså å gjøre med to moderne naturmennesker, åndelig søkende og med blikket vendt bort fra moderniteten. Nathan “Naybob” Shineywater og Rachael Hughes er fremdeles de to mest sentrale figurene i denne teltleiren, men de har besøk av en liten gruppe likesinnede sjamaner og indianere som gir gode bidrag. Særlig er koringen delikat, og den bidrar til å gi et nærmest gospelpreg over bandets vannpipe-blues.

Brightblack Morning Light kan fort latterliggjøres for sin “new age-visdom”, platen er innspilt med solkraft i New Mexico, og tekstene sentrer rundt temaer som naturens egenskaper og urmenneskers klokskap. ’I see the places where the tee-pee once was risen/Everybody knows up here the tee-pee holds a wisdom’ som de synger innledningsvis. Og joda, det er noe av dette som kan virke litt pretensiøst, budskap om fred og forsoning er ikke alltid like enkelt å formidle: ’I still live in a little tent, & we’ve been friends ever since’.

Men det er også noe genuint over denne gjengen, og det er ikke de enkelte tekstfrasene (de kan ikke høres uansett) – ikke engang de enkelte kuttene – som er viktige. Motion To Rejoin er riktignok delt inn i noen spor, de fleste på 7-8 minutter, men disse følger alle samme tempo, samme groove og register. Ved en rask gjennomspoling høres alt likt ut, og kan virke som deler av en tåkete jamsession. Men ikke la deg lure av at dette bare er lat hippieharmoni eller søvnig zonking. Motion To Rejoin er gjennomarbeidet og låter ikke minst fett – i mangel av et mer presist ord – fra begynnelse til slutt.

Ta deg tid til å finne din meditasjonsstilling og du vil være låst der en god stund. Matador har for øvrig sørget for at både LP og CD ser ytterst delikat ut, dette er en plate du vil ha i samlingen din og som du kan trekke frem på dager da verden ikke trenger å gå så fort.

Jeg går tilbake i dvale – vekk meg til våren.
Bjørn Hammershaug

Bandfoto: Thomas Campbell/Matador Records