Frie toner fra Brugata: Kai Mikalsen

30/03/201629/09/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Kobi er i disse dager aktuelle med utgivelsen Dronesyndrome (Silber). Bak dette artistnavnet står Kai Mikalsen. Han har i en årrekke vært sentral i landets mer eksperimentelle og musikalsk vidsynte musikksirkler, og har en lang rekke utgivelser bak seg. Noen stikkord: Origami, Sketch, Ka, Brugata og Looop. Jeg forsøker å nøste opp i noe av mannens virke og finne ut hva som skjuler seg bak disse mystiske begrepene.

Brugata-kollektivet

Kai Mikalsen har kontor i Brugata i Oslo, i det som er et løselig samlingspunkt for en viktig del av landets mer eksperimentelle musikkscene. Det romslige lokalet fungerer ikke bare som kontor, plateselskap (Apartment) og øvingslokale, her er det også rom for plateinnspillinger, jamsessions og av og til private fester for spesielt inviterte:

– Vi tar imot band med tanke på å sette konserter til for eksempel Blå eller Spasibar, men av og til er det både enklere og billigere å rett og slett holde arrangementet her. Dessuten er det et velegnet sted til å teste ut noen av våre egne mange ulike konstellasjoner eller nye prosjekter.

Disse prosjektene omfatter en rekke artister. Salvatore er nok det mest kjente fra det såkalte ’Brugata-kollektivet’, et band Mikalsen selv har vært involvert med på produsentsiden. Ellers kan navn som Del, Birds, Soft Rebels og Slowburn til en viss grad knyttes til dette stedet.

Mikalsen er ikke ukjent med å jobbe i ulike sammensetninger og med diverse musikalske uttrykk. Helt siden på slutten av 80-tallet har han utforsket lyd og lydlandskaper der improvisasjon, klanger, disharmoni/harmoni, dynamikk og rom er noen sentrale begreper. Dette har han utviklet under navn som Sketch, Origami Arktika, Ka og Kobi. Sistnevnte er nå ute med platen Dronesyndrome. Denne gangen har han samarbeidet med medlemmer fra blant annet Salvatore, Slowburn, samt Tore Honoré Bøe og Petter Pogo.

Trolske naturstemninger og dype droner

Dronesyndrome frigjør seg fra rytme, melodi og standardharmonier, og hele platen lurker rundt mørke strømninger og svevende stemninger. Hva er egentlig den musikalske idéen til Kobi?

– Grunnidéen til Kobi er å kombinere ambient, droner og elektro-akustikk i forskjellige former, sier Mikalsen. Jeg bruker natur- eller studioopptak som projiseres med datamaskin. PC’en brukes jeg til å gjøre lange opptak som strekkes ut og klippes opp som vi så kan improvisere over.

Kobi står dermed litt i kontrast til et tidligere prosjekt som Sketch. Mer tuftet på elektronikk, rytmer og ambient techno ble Sketch dannet i 1987 sammen med Tor Jørgensen, og som via Geir Jensens (Biosphere) kontakter med belgiske Apollo Records fikk gitt ut Reason to Sway i 1994. Sketch har ligget brakk i noen år, og nå er det særlig Kobi som har hovedfokuset til Mikalsen.

– Jeg har nok gått mer bort fra det elektroniske til fordel for å skape trolske naturstemninger gjennom akustiske virkemidler. Fokuset til Kobi ligger i dronene, som tittelen indikerer, og vi er mer instrumentbasert. Dette i motsetning til beslektede Ka som jeg driver sammen med Kjell Braaten og Tore H. Bøe, som baserer seg helt og holdent på lydopptak og musique concrete.

– Kobi søker å være moderne uten å legge skjul på røttene. Mye dreier seg om gjøre noe nytt i forhold til sine kilder, mener Mikalsen, som blant disse kan nevne Terry Riley, Phillip Glass, tidlig Pink Floyd og Tangerine Dream, This Heat, Brian Eno og Robert Fripp.

Det virker som det organiske elementet også er noe du etterstreber både som musiker og som billedkunstner?

– Det stemmer. Jeg bruker for eksempel en gammel analog synth for å sikre det organiske lydbildet. Det er også lite loops på denne plata, jeg foretrekker heller å gjøre lange opptak som kan klippes ned. Jeg er opptatt av at musikken ikke skal bli statisk, men dynamisk. Jeg liker låter som begynner et sted og slutter på en helt annen plass, med noen umerkelige vendinger underveis. Det skal være rom for tilfeldigheter, støy og forstyrrelser, det gir musikken dynamikk og form. Jeg er også fascinert av å skape lyder som aldri har eksistert gjennom å strekke eller bearbeide materialet. Spilt i sammenheng med andre så lages det noe helt nytt.

Er det en rød tråd mellom musikken og bildene du lager, som også preges av abstrakte motiv med naturelementer?

– Ja, jeg er interessert i makro/mikronivå, som likheten i landskap sett høyt fra luften og i mikroskop. Tekstur er noe jeg er opptatt av i musikken, men jeg ser ikke bilder når jeg lager denne. Da bruker jeg bare ørene, og er mest opptatt av å få ting som passer sammen til å stemme med hverandre. Jeg jobber ut fra intuisjonen om at hvis det stemmer for meg, så stemmer det for andre.

Lite miljø, store selskap

Kai Mikalsens musikalske virke har ikke gitt seg utslag i store salgstall eller allmenn anerkjennelse her i landet. Han mener at selv om aksepten for såkalt eksperimentell musikk har blitt noe større, eksempelvis gjennom band som Supersilent, så har ikke det hatt noen særlig ringeffekt. Responsen i miljøet her hjemme er god, men dette er lite, og han nevner Brugata og Dans For Voksne som de mest nærliggende.

– Folk flest stiller seg nok litt utenforstående til deg jeg driver med, og de som ikke er vant til ny eksperimentell musikk synes jo at alt er skummelt. Miljøet i Norge er lite, men det har det vært hele tiden. Jeg har spilt en del i Tyskland og Danmark, og det er den samme tendensen der. Selv om et blad som The Wire ofte henviser til at den norske støyscenen er i verdensklasse, med artister som Fe-Mail, Supersilent og Lasse Marhaug, så har ikke markedet blitt noe særlig større. Det er litt underlig at selv om for eksempel Supersilent trekker en masse folk på sine konserter, så virker ikke publikum nødvendigvis å være mer interessert i beslektede band.

Den anti-kommersielle holdningen til Kai Mikalsen kommer til uttrykk gjennom hans syn på de store plateselskapene. Han har alltid fulgt sin egen kunstneriske visjon uavhengig av rådende trender og ’flavor of the month’.

– Jeg driver ikke bevisst med å lage sær musikk, det er basert på en genuin interesse. Jeg prøver heller ikke å tilpasse meg noe marked eller et spesielt miljø eller trend, og den gode musikken er da heller ikke tidsavhengig. Grunnen til at den er tidløs er at artistene ikke har vært opptatt av trender, men heller ikke flaue over å trekke linjene bakover i tid. Et band som Can trakk jo linjer både ut i verden og bakover i tid, og skapte noe helt eget og tidløst.

Du virker til å ha en ganske klar anti-kommersiell holdning, og har tidligere uttalt at du er ’drittlei plateselskaper’.

– De store multinasjonale plateselskapene som bare tenker penger står i kontrast til det levende miljøet som lager musikk av genuin interesse. De er kannibalistiske i sitt forbruk av artister og tjener ikke den kreative lydkunsten. Den etablerte platebransjen er kjent for å snyte artistene, for eksempel ved å lage dårlige publishing-avtaler. At de skal eie kunstverket ditt gjelder bare for denne bransjen. Vi har stiftet vårt eget publishing-selskap ut fra prinsippet om at man nettopp skal eie sitt eget.

Dronesyndrome utgis på det lille amerikanske selskapet Silber Records. Hvordan oppstod den kontakten?

– De tok kontakt med oss, mens ingen av de norske selskapene var interessert. Silber har en veldig god deal med sine artister der man selv beholder 10% av opplaget for eget salg. Det er bra for oss å få solgt for eksempel på konserter, ikke minst siden de ikke har distribusjon i Europa.

Brugata (Foto: Bjørn Hammershaug)

Looop

Når det gjelder distribusjon av norske plater, så er det nye ting på gang. Det arbeides nå med å koordinere noen av de mindre norske plateselskapene gjennom noe som heter Looop.

– Looop er et Brugata-prosjekt som fremdeles er i begynnerfasen. Vi skal bli en stiftelse som samordner distribusjon og salg av plater til småselskaper som blant andre Apartment og Sofa. Tanken er å koordinere noe av dette arbeidet, i stedet for at alle skal sitte på hver sin tue og gjøre de samme tingene. Looop skal først og fremst bli en nettside myntet mot utlandet og distributører der, men den skal også være beregnet for salg til enkeltpersoner. Dette ligger fremdeles litt fram i tid, og det er litt tidlig å si når vi er i full gang.

Origami og folkemusikk

Den kollektive tanken virker å stå sterkt på mange plan. Du tilhører også det globale kulturnettverket Origami Republika, som har cirka 200 medlemmer i 18 land.

– Ja, Origami er et flatt nettverk av likesinnede, mest for å sette navn på et nettverk som likevel hadde eksistert. Det er ikke noen diktatorisk organisasjon akkurat, ler Mikalsen, snarere et løst, anarkistisk foretak. Vi har for eksempel ingen spesiell felles politisk agenda, men når jeg møter andre fra Origami så deler vi av en eller annen gjerne de samme synspunktene. På FN-dagen den 23/10 skal vi etter planen ha 23 konserter over hele kloden. FN er bra!

Sammen med folk som Tore H. Bøe, Bjarne Larsen og Rune Flaten har du bidratt med mer folketone-orienterte Origami Arktika og en plate som Vardøgr (Silber, 2002). Det er et prosjekt som vel har en noe annen innfallsvinkel enn dine andre band?

– Origami Arktika er både morsomt og interessant. Det er helakustisk, basert på folketoner og vi prøver å holde det helt nede og simpelt ved hjelp av enkle hjelpemidler, droning og minimalisme. Rune Flaten har studert gamle folketoner og stev, og vi kler inn hans stemme med vår type musikk.

Hvordan har responsen vært i folkemusikkmiljøet på dette?

– Den kretsen er veldig konservative og vil nok grine på nesen av Origami Arktika. Jeg mener at folkemusikk er en organisk masse som alltid har vært i utvikling. Man bør ikke fryse denne til en bestemt epoke. Jeg mener også at vår tilnærming passer bedre til den opprinnelige tonen, enn for eksempel de forsøkene vi har sett av å forene rock og folkemusikk. Origami Arktika kan dessuten like gjerne være inspirert av Ali Farka Toure, indisk folkemusikk og akustisk dronerock.

Du virker til å blikket vendt utover i verden, og gjerne mot ulike typer folkemusikk. Om Kobi sier du blant annet at du vil ‘…konsentrere klangen rundt de harmonier som skjer gjennom intuisjon og ved å spille med hørsel, istedenfor å følge de vanlige vestlig-tempererte harmonier’.

– Nemlig, folkemusikk har sin egen logikk. Det høres gjerne skeivt ut, men samtidig veldig riktig. De bruker naturtoner fordi det er riktig, og det er jo ikke slik at vårt skalsystem som ble oppfunnet i midt-Europa nødvendigvis må følges.

Kai Mikalsen er også tilknyttet Radio Nova og programmet Sort Kanal. Sammen med Trond Bremnes har han presentert programmer viet blant annet Fripp/Eno, ambient/techno og Can.

Dronesyndrome er ute nå på Silber records.

Bjørn Hammershaug

Dette intervjuet ble opprinnelig publisert på ballade.no 20.9. 2005 og er gjengitt her med velvillig tillatelse.

Astroburger: 20 år på feil planet

30/03/201629/09/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Foto: Astroburger 10 år senere, L-P. Lorentz/presse

Det er 20 år siden Astroburger kom svevende ned til Planet Oslo fra sin bane rundt solen. Her har de blitt værende og markert seg som leverandører av tidløs pop, et knutepunkt i Osloscenen og etterhvert som veteraner i norsk musikkliv. Eneste faste astronaut er Geir Stadheim (Don Bingo) som nå kan feire at et nytt studioalbum er ute. They Came From the Sun… er tittelen, og jeg møter Don Stadheim først og fremst for en samtale om denne platen.

Fem, tre, fire
They Came From the Sun… ble spilt inn i Spendless studio ved Grünerløkka lufthavn. – Dette er egentlig den første studioplaten vi har gjort. Denne gangen ble platen til i studio, mens vi tidligere har øvd inn låter og spilt de live, gjorde vi det nå helt motsatt, forteller Stadheim

Noe av grunnen til dette var at Astroburger ble redusert til en trio da David Gurrik og Andreas Grøtterud forlot bandet for et par år siden til fordel for henholdsvis utelivsbransjen (Hell’s Kitchen) og andre bandprosjekter (Bonk). Men trioformatet funket utrolig bra, i følge Stadheim:

– Det ble mindre lyd, så man hører detaljene tydeligere og vi overkompenserer gjerne med mye koring og rare soloer.

Selv om platen ble spilt inn som trio, er Astroburger allerede en kvartett igjen, da bassist Andreas Mastrup (The Jessica Fletchers) nå har blitt en del av bandet. Han ble med på tampen av innspillingen og har også spilt på deres to konserter etter utgivelsen. Flyktige strukturer har alltid preget dette bandet, men hvilken betydning har dette hatt for frontmannen?

– Det er både slitsomt og givende. Man må alltid starte på null, men det er mest en psykisk greie. Etter et par øvinger henger de fleste med på notene. Det er viktig at alle som er innom tenker litt og finner sin egen stil. Jeg hører veldig forskjell på Astroburger opp gjennom årene, men tror ikke så mange andre gjør det. Jeg tenker først og fremst på låta og om den blir fin. En Astro-låt skal være åpen og kan ta mange veier, og det går jo mye på hva de enkelte liker. Alle har sine fikse ideer og det er kult at ingen vet alt.

Jeg hørte rykter om at Rolf Yngve Uggen ble gitarist i sin tid uten å ha spilt gitar tidligere?

– Ja, det stemmer det. Han kom som bassist fra Lust-O-Rama og plukket gitar på første øving. Han kunne jo spille da, men hadde vel ikke spilt gitar i band tidligere. Men jeg husker fremdeles ordene hans fra den øvingen: ’Jeg kan spille gitar jeg, men soloer er uaktuelt.’ Det gikk vel cirka to låter før han dro soloen til “Take On Me” og han endte opp med å spille sammenhengende i syv minutter på In Orbit (1994). Så mye for ’Mr. Ikke-solo’, ler Stadheim.

– Litt moro da, at når han ble med i Gluecifer fikk han egentlig ikke spille noe særlig solo i det hele tatt!

Deadlines

Forrige plate Equalize It (2002) var en samler med utvalg låter fra et heseblesende stunt: 12 singler i løpet av ett år. De kom i mål, men ikke helt etter planen.

– Det var en skrullete idé fra Big Dipper, smiler Stadheim.

– Vi trodde de var gale da det ble foreslått, men siden det var ment på alvor kastet vi oss ut i det. Det var festlig det første halvåret, men allerede rundt påsketider begynte det å halte. Mye av problemet lå i det tsjekkiske trykkeriet, som ga utslag i absurde situasjoner:
– Jeg ringte for eksempel ned dit for å purre en gang, og hadde en samtale som gikk omtrent slik:
’What do you mean this colour K?’
’It means black’ (CMYK er den mest brukte fargekoden for trykking).
’Oh, so you mean black…?’
’Yes…’

– Men opplegget var artig nok og ga musikken en viss nerve, en abonnementsordning hvor kundene kunne gå og plukke opp en ny skive hver måned. Men vi ble ferdige innenfor året og for vår del var det viktig å følge planen, selv om det ikke ble så enkelt. Det ble en del surr og luften gikk på mange måter ut av ballongen. Men det er ikke dumt med deadlines.

Det har gått en god stund siden forrige skive. Hva har tatt så lang tid, er det mangelen på deadlines?

– Noe av grunnen var at David og Andreas forsvant i 2003. Men platen var faktisk ferdig i juni i fjor, så prosessen stoppet i mastringen (ved Andreas Møller) og igjen i trykkingen.

Omslaget på They Came From the Sun… viser tre utkledde romvesener som ser ut til å være hentet fra en innspilling av en Ed Wood-film. Men det er ikke Astroburgere som skjuler seg bak bekledningen av søppelsekker, yoghurtbeger og pappesker, kan Stadheim fortelle:

– Nei, bildet er hentet fra en bok om roboter som jeg leste. Det er faktisk fra et skuespill titulert They came from the sun…, satt opp på en barneskole i midt-vesten cirka 1973. Men det er faktisk flere som har pekt ut oss bak draktene, så det er vel en viss likhet.

Feil planet

Selv om Geir Stadheim og Astroburger har trillet ut flotte poplåter i snart 20 år, har bandet aldri fått særlig oppmerksomhet blant det brede lag i befolkningen. De har alltid vært et undergrunns Oslo-fenomen, et knutepunkt av folk som kan knyttes til for eksempel Bonk, Gluecifer, Tables, Kung Fu Girls, Anal Babes og Run Dog Run.

– Det er ikke mange som digger slik musikk, det er ren matematikk det, forklarer Stadheim. Vi startet med utgangspunkt i misnøye med de norske bandene på slutten av 80-tallet, som i hovedsak bestod av dystre, new wave gotiske etterligninger. Det var dødfødt i utgangspunktet å spille melodiøs pop og synge på engelsk. Vi har fremdeles ambisjoner, det står ikke på det. Vi har en klar type stil, så noe må skje med verden, ikke med oss. Vi har jo ikke hevet oss på noen bølge akkurat.

Hvordan ser du på den norske musikkscenen i dag?

– Jeg synes det har blitt et veldig velprodusert og industrialisert preg over det hele, og det virker som alternativ-scenen er veldig nede. De minste bandene vil gjerne fremstå som store og amerikanske, alle vil bli Idol, ingen vil bli Iggy og det er på en måte helt legitimt. Personlighetene har blitt borte, og det virker som folk planlegger veldig mye i dag, band virker ferdigproduserte omtrent før de har gjort noe som helst. Noe av grunnen til det ligger nok i fremveksten av hjemmestudio og den forenklede studio-teknikken som enklere kan fjerne ’feil’ under innspillingen.

– Det er rett og slett ikke noe særlig marked for norsk pop. Vi er små amerikanere alle sammen.

Pop-Norge rundt et bord

I løpet av intervjuet får vi selskap av to andre figurer fra norsk pop-undergrunn; Herjulv Arnkværn fra The Soft Rebels holder på å spille inn sin kommende plate i samme Spendless studios, ved hans side er Robert Birdeye fra jevngamle og nå oppløste The Tables. Sammen har disse tre herrene hatt en finger med det mest som har rørt seg i Oslopopen de siste 20 årene. Det er naturlig å høre med nestorene hvordan de anser Astroburgers rolle i norsk pophistorie.

Arnkværn, den første som omtalte Astroburger i norsk presse (i Beat-spalten Norske indianere, der hans omtale av munnspillet som ’munnspill fra helvete, i hvert fall ikke kromatisk’ førte til at han fikk det tilsendt i posten. Og det var kromatisk.) nøler ikke:

– Astroburger er en inspirasjonskilde for alt som har skjedd i undergrunns-Oslo, og er en ren utdanningsinstitusjon. Jeg har dessuten vært så heldig å få være med i tribute-bandet til Astroburger; kortvarige Don Bingo’s Astroburger, hyllestorkesteret som spilte gamle Astroburger-låter med manisk & regi av rektor Stadheim.

Birdeye er like klar i sin tale:

– Astroburger er Norges beste popband – det er ikke noe mer å si om den saken.

Astroburger kjennes også som et uforglemmelig liveband. Dette er tross alt bandet der vokalisten brekker beinet etter klatrestunt på Mars, og gjør neste konsert på John Dee liggende i sykesengen, eller som spriter opp sine konserter med egne cocktail-miksere.

Dagen etter dette intervjuet spiller Astroburger nok en strålende konsert i Oslo for å markere slippet av They Came From the Sun… Alltid vitale og spillekåte Astroburger spiller for en liten gruppe frelste pophoder, og serverer gamle og nye perler om hverandre. Det er 20 år siden de kom til denne planeten, og de svirrer fremdeles i sin egen bane et sted rundt solen.

Bjørn Hammershaug

Dette intervjuet ble opprinnelig publisert på Ballade.no 27.4 2006 og er gjengitt her med velvillig tillatelse.

The Cumshots: Illsinte vers og livredde refrenger

23/03/201629/09/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

– Det som er med The Cumshots er at alle som bare hører musikken synes det er helt rått, men når de ser hvem som spiller blir de umiddelbart mer skeptiske, sier innehaveren av en rockesjappe i Oslo sentrum.

Jeg er på vei for å snakke med det myteomspunne bandet som vel så ofte blir omtalt for sine utenom-musikalske stunt. – Vi har fått en del velfortjent juling i media som ikke har hatt så mye med musikken å gjøre opp gjennom årene, sier vokalist Kristopher Schau. Nå er de snart aktuelle med sin tredje plate, der en noe mer melodisk og variert side av det hardtslående bandet trer frem.

Livredd, svanger metall
Just Quit Trying er tittelen på den kommende utgivelsen til den notoriske Oslobanden. Gitarist Ole Petter Andreassen lover en mer variert og forseggjort plate enn de to foregående. Både sintere og med flere tårer i øynene, eller ’illsinte vers og livredde refrenger’ som de uttrykker det. The Cumshots startet på en voldelig grunnmur bygget på Motörhead og Entombed, men har nå utviklet seg noe videre. Det melodiske uttrykket har kommet tydeligere fram, uten at trøkket har blitt nevneverdig svakere. Produksjonen er mer ryddig og tight, uten at de grovskårne søppelelementene er kastet helt overbord.

Hva ønsket dere egentlig å lage når dere gikk inn i studio. Hadde dere et gitt mål for hva dere skulle ende opp med?

– På de to første var vi nok litt mer regelbaserte på at det ikke skulle være noe jåleri. Nå tillot vi oss å prøve ut mange forskjellige ting uten å bry oss med annet enn hva vi selv likte, og vi brukte månedsvis på den prosessen. Til slutt endte vi opp med noe vi selv syntes rett og slett låt fett, men som det ikke er så enkelt å klistre en genrelapp på, sier Schau. – Av og til måtte vi bare spørre oss selv hva i huleste dette var for noe, uten at vi hadde noe svar på det.

– Vi har vel ikke tenkt så mye fremover, men bare gjort det som har falt oss naturlig. Når så mange av oss hører på country, så ble det naturlig å blande inn både noe piano og steelgitar, samtykker Andreassen. – Det er ting på denne platen som er lettere tilgjengelig enn noe annet vi har laget. Vi har jo selv trodd at vi har nærmet oss popmusikk på en del låter, men når vi har spilt disse til folk som liker denslags så har vi vel funnet ut at, nei, det har vi ikke.

De enes etter noe diskusjon om benevnelsen Prego Metal, pregnant metall, som for å beskrive at platens skiftende humørsvingninger kan sammenlignes med en gravid kvinne. Med en blanding av svartmetall, hardcore punk, country og rå rock’n’roll beveger The Cumshots seg i et musikalsk territorium som ikke er altfor befolket her hjemme. Det bekrefter de også selv:

– Det er ikke mange som driver med det samme som oss, nei. Vi faller litt mellom to stoler. Black metal-folka liker oss ikke, eller de tør ikke innrømme det. Vi er for harde til å spilles på radio og vi faller utenfor spesialprogrammene. Men siden det er cirka 2000 black metal-band i Norge og 800 ’swedish rock’-band, er jeg utrolig glad for ikke være akkurat der, sier Ole Petter Andreassen. – Vi ligner vel ikke akkurat på noen, men det er et lite høl for oss der ute. Det er kult nok det.

Knallharde countrytekster
Låtskriver Kristopher Schau har skrevet mer personlige tekster denne gang, uten å ta særlige hensyn til hva som er normen i metall-kretser:

– Dette er det eneste fora for meg å si av det jeg virkelig mener, og det er faktisk veldig viktig for meg, selv om det kan være vanskelig å høre gjennom all brølinga. Det å bruke et ord som ’love’ er jo nærmest forbudt, og det å synge om egne feil og svakheter er jo så langt unna metall som du får det.

– Det er egentlig veldig mye country i tekstene, mener gitarist Fredrik Gretland.
– Knallharde country-tekster satt i en metall-kontekst. Uten at de ønsker å utdype tekstene ytterligere. Låttitler som “Vomitory”, “Bitter Erection” og “Praying For Cancer” gir vel et lønnlig håp om at det ikke akkurat er søndagsskole-poesi.

Ferdig med miljøvern
Tiden rundt forgjengeren Norwegian Jesus bar preg av mange mediefokuserte saker av ikke-musikalsk art. Hvordan har dette kjøret preget bandet og denne innspillingen?

– Vi er veldig stolt av den nye platen, og liker den selv. Det er det viktigste. Men det hadde vært deilig med en anmeldelse som bare hadde fokusert på musikken, uten at Quart-festivalen eller mitt navn nevnes, sier Kristopher Schau. – Til høsten slipper vi en DVD, og da kan pressen skrive hva de vil. Det blir en film om hva vi har gjort de siste fem årene som bekrefter alle fordommer. Da kommer fokus uansett bort fra musikken igjen.

– Vi skulle i hvert fall ikke bort noen gratis argumenter denne gangen. Vi må overbevise mer enn det vi gjorde før, for at det i det hele tatt skal skrives om hva som er på selve plata. I etterkant av forrige skive spilte vi nesten 100 konserter, og én av de konsertene hadde et innslag på tre minutter som ble hovedfokus. Derfor tittelen; det får bli som det blir, sier Andreassen.

– Vi har ikke noe hånd på det selv, hvis vi prøver på noe så blir det ikke slik vi har tenkt det uansett, sier Schau.

– Vi har sluttet å bry oss om miljøvern da, sier Andreassen. – Definitvit quit trying. Man kan lage bra musikk her i landet, men må tydeligvis ikke være for underholdende. Det beste må da vel være en totalopplevelse av både musikk og sceneshow, men det skal vi altså få tyn for, fortsetter han uten å virke særlig bitter av den grunn.

Selv om fleipen sitter løst og løgnaktighetene stadig popper opp, er det ikke et parodisk tulleband som sitter med en fersk plate her. Det er et moment som media gjerne utnytter, ikke minst siden Kristopher Schau er involvert. Hans likefremme fremtoning og usnobbete attityde er nesten bemerkelsesverdig med tanke på all den viraken og mediefokuset som følger i hans kjølevann. Mannen er først og fremst genuint musikkinteressert, og i likhet med resten av medlemmene i The Cumshots, meget dedikert til det musikalske prosjektet de har jobbet med siden slutten av 90-tallet.

Rakkestad Dartklubb
Schau innrømmer da også at det blir mye fokus på ham i dette bandet, men de mener at det har blitt noe bedre opp gjennom årene:

– I begynnelsen kom nok folk i hovedsak for å se TV-kjendisen Schau, sier Andreassen. – Men publikum vender tilbake til konsertene og de fortsette å kjøpe platene våre, så da må det vel være noe med musikken som også trekker.

Schau fortsetter: – Vi har skapt mye styr rundt oss med forskjellige ting, men det er ikke først og fremst for å skape blest rundt oss selv, men fordi det er gøy! Vi tenker at ’dette er det ingen som har gjort før, la oss prøve!’ Det viktigste for oss er å ha det gøy. Det er jo derfor man spiller i band.

En av tingene The Cumshots har gjort seg bemerket med er de intensive byturneene sine; syv konserter på syv dager. Et konsept som i første rekke var behagelig i forhold til overnatting og transport. Et annet stunt var å auksjonere bort en av sine konserter på QXL. Vinneren ble Rakkestad Dartklubb.

– Tro meg, det er ikke spesielt bra PR å spille der, smiler Schau.

Så er da heller ingen overordnet mediestrategi som ligger bak alt dette. Snarere tvert om.

– Pressen spør oss hele tiden om hva vi har planlagt som neste stunt. Men vi har aldri planlagt noen ting! Ta den Fuck For Forest episoden på Quart som eksempel. Vi kom rett fra Tyskland og hadde helt glemt forespørselen deres. Hadde vi hatt en agenda ville vi sørget for både en god advokat og en skikkelig presseplan i forkant. Vi ble rett og slett tatt fullstendig på senga av alt oppstyret rundt den episoden.

– Det var jo bra konsert også. Den eneste avisen som anmeldte selve konserten var Fædrelandsvennen. Der fikk vi terningkast 6. Ironisk nok, ler bassist Tommy Reite.

– Folk tror at det er stor plan bak det vi driver med, at vi er noen slags mediestrateger som koker i hop ting på bakrommet, sukker Kristopher Schau. – Det er så lite strategi bak det vi gjør at det nesten er flaut. Jeg mener, vi var flinke som klarte å samles alle her i dag! For eksempel hadde Dagbladets Magasinet et fire siders intervju med oss ett år etter at den forrige platen kom ut og ett år før den neste ble sluppet. Det er vel sånn cirka 200 000 kroner i markedsverdi rett ut av vinduet.

Da var det schäfer’n beit
– Vi øver på tirsdager, prøver å lage en plate som vi er fornøyd med, så drar vi ut for å spille låtene gjennom best mulige konserter og samtidig ha det så gøy som mulig. Så enkelt er det.

The Cumshots trives på landeveien. Også i etterkant av Just Quit Trying skal de ut på turné med klubbkonserter fra mars til juni og festivaler på sommeren. Status skal gjøres opp midtveis i sommerferien før høsten planlegges. Det er først og fremst her i Norge bandet har sitt marked. Kontinentet kan være en mer krevende affære forteller de:

– Det kan være jævlig å spille utenfor Norge, og vi har heller ingen tanker om å erobre noe som helst. Når det gjelder Tyskland skal det litt til før vi tar akkurat den ruta igjen. Man får sin dose av schäferhunder og barbeinte punks. Vi spilte, folk var stort sett livredde og når vi gjorde opp status på vei hjem satt vi igjen med cirka 400 kroner hver som vi spilte bort på Kielferga. Det er en veldig rar form for ferie.

Anderassen utdyper litt videre: – Den største effekten av en slik turné, for vår del i hvert fall, har nok vært at vi har fått blest om det her hjemme. For at det skal ha en verdi kreves et større apparat enn det vi rår over. Derfor kan det nok være slitsomt hvis man ikke er kompiser. Vi har hatt det utrolig gøy på turné fordi vi er så gode venner. Det er det viktigste. Vi har det så bra når vi sitter i den lille bilen at vi gjerne tar en ekstra sveip rundt byene for å få turen til å vare litt lengre, smiler han.

– Jeg trodde alle hadde det slik jeg, repliserer Schau. Inntil jeg snakket med andre band som kunne fortelle at de satt ofte med hver sin laptop og hodetelefoner på. Hos oss er det bare fnising og ekstremiteter i alle bauger og kanter. Men så har vi slitt ut to lydmenn også da…

Live er The Cumshots en ganske utagerende og voldsom opplevelse, og det handler om å gi alt: – Når man går av scenen skal det overhodet ikke være noe mer å gi. All energi må ut, og man skal være helt i kjelleren både psykisk og fysisk for at man kan si seg fornøyd etterpå.

Kristopher Schau kan fortelle at han blir fysisk svært sliten av å vrenge ut den voldsomme vokalen han presterer med The Cumshots: – Det var fælt i studio. Ofte legges det ekstremt mye kraft i første vers, så må det være enda verre i andre, men du klarer det ikke for du er så forbanna sliten og må sitte på huk med vondt i hue. Så skal du ha en skikkelig feeling bak det hele samtidig. Det var en utfordring og jeg levde stort sett på Paracet og Battery under hele innspillingen, ler han.

– Jeg tror ingen skriker så høyt som Kristopher, samtykker Andreasesen. – Det er ikke high pitch, men en slags halvhøy tenor. Han synger lysere enn før og presser registeret for det er verdt. Det er litt mindre growl og stemmeleiet ligger helt i toppen av hvor lyst han kan synge. Det skaper en veldig bra energi.

Flax
Det brutale omslaget på Just Quit Trying er igjen utformet av Are Kleivan, som også står bak albumcover for Amulet, Thulsa Doom og en rekke andre norske rockeband.

– Han kommer forresten innom for å hente lønna si snart, sier Schau, og minner seg selv om at han snart må stikke bort på nærmeste Narvesen.
– ?
– Ja, han tar betalt i flaxlodd.
– ??
– Fem flaxlodd pr. bandmedlem, og han er så evil at en del av dealen er at loddene skal åpnes foran øynene på bandet – i tilfelle en storgevinst slår inn, humrer Schau.

De andre medlemmene i bandet trekker alle en fempakning flaxlodd opp av lommene og bekrefter dealen.

Jeg trekker meg klokelig tilbake før Are Kleivan ankommer for å cashe inn en eventuell milliongevinst.

Dette intervjuet ble opprinnelig publisert på ballade.no 10.3 2006, og er gjengitt her med velvillig tillatelse.

Bjørn Hammershaug

Norwegian Depression: Det Norske Alternativet

22/01/201629/09/2016 / Bjørn Hammershaug / 1 Comment

10 år med dyp melankoli, western-romantikk og hulkende barstol-trubadurer

Denne teksten ble skrevet på tampen av 2004, og publisert i en prøveutgave for groove i bladformat tidlig i 2005. Bladet ble aldri realisert.

Café Mono, 17. november 2004: Gene Clark ville fylt 60 år, og blir hedret med en hyllestkonsert på Oslo-klubben. Mono har de siste fem årene overtatt Gamlas rolle og blitt hovedstadens samlingssted for en ny bølge av countryrockere, singer/songwriters og barstool crooners, godt representert både på scenen, bak baren og blant klientellet. Artistene, stedet de spiller på, og mannen de samles rundt denne kvelden, antyder en musikalsk retning i Norge som i løpet av de siste ti årene har blitt såpass tydelig i dagens norske musikkliv at den fortjener en nærmere orientering.

Bygd-by
Til tross for at musikkjournalistene i Akersgata regelmessig nedvurderer sangerinner som Heidi Hauge, Jenny Jenssen og Liv Marit Wedvik, og hyppig triller terningkast én for deres plateutgivelser, er det likevel deres Nashville-tro countrypop og tradisjonell country som har sterkest røtter og størst nedslagsfelt i Norge. Disse er blant de mest populære og mestselgende artister i Norge i dag.

Utgangspunktet for den populære norske countryen er Country Snakes som startet i 1967. Lillian Askeland kom med i bandet som vokalist i 1970, samme år som den stødige crooneren Bjøro Håland platedebuterte. Begge ble enormt populære utover på 70-tallet, og de to kan tilsammen skilte med platesalg i millionklassen.

Den progressive anti-Nashville kulturen kom til uttrykk i USA både gjennom mer rocka country og mer politisk bevisste singer/songwriters på 70-tallet. I Norge var det ingen slik reaksjon mot mainstream country, og vi har heller ingen sterk outlaw-tradisjon her i landet (det nærmeste må være røveren Thore ‘Henki’ Holm Hansen). Våre egne Hank & Woody, Prøysen & Sandbeck, er heller ikke låtskrivere med særlig innvirkning på dagens artister. Country Snakes’ tolkning av Merle Haggards “Okie From Muskogee”, “Bonde ifra Bygda” kunne derfor stå uimotsagt i mange år:

Ingen røyker hasjis her i bygda
Den tur vi tar er uten LSD
Vi går aldri rundt og demonstrerer
Vi synger ut og er fornøyd med det.

Den norske varianten av countryrock kan spores til 70-tallets Bergen, og bandet Hole in the Wall. Deres debutplate fra 1972 regnes som landets første i genren, og det nærmeste vi har kommet Gram Parsons og Flying Burrito Brothers. To av drivkreftene bak Hole in the Wall var Rune Walle og amerikaneren Erik Moll, begge ble sentrale i miljøet i årene etter dette kortvarige prosjektet. Walle dannet det mer etablerte softrock/countrybandet Flying Norwegians sammen med Cato Sanden, mens Moll i første rekke har markert seg som soloartist, gjestemusiker og låtskriver for blant andre New Riders of the Purple Sage, Steinar Albrigtsen og Eriksen.

Fra Halden sprang det også ut et miljø som tidlig markerte nærhet til amerikansk country, personifisert gjennom Kai Ø. Andersen, Tom Skjeklesæther og Henning Kvitnes. Andersens studio Athletic Sound har blant annet tatt imot artister som Kvitnes, Paal Flaata, Madrugada og El Corazon. Kvitnes har vært en sentral figur i den norske rocken siden slutten av 70-tallet. Først i mer punk/new wave orienterte band som Ice Cream Band, Young Lords og Saturday Cowboys, senere i Little Eden og deretter en etter hvert ganske så omfattende solokarriere. Skjeklesæther startet som lokal konsertarrangør, men gjorde seg snart bemerket som en av landets mest ivrige talerør for amerikansk country og rock, ikke minst som redaktør i Beat, programleder i radio og etterhvert ildsjel bak festivalen Down on the Farm.

Roots
På midten av 80-tallet dukket det opp en rekke nye amerikanske artister, som Green On Red, Gun Club, Rank & File, REM, The Long Ryders og True West, like mye preget av country, som punk/new wave og rock’n’roll. Disse skapte ikke noen umiddelbare endringer i norsk musikkliv. En del nye aktører gjorde seg bemerket i det som snart skulle bli omtalt som roots her til lands. Dette omfatter artister som Somebody’s Darling, Eriksen, Cato Sanden og Steinar Albrigtsen, alle holdt seg mer eller mindre trygt innenfor mer tradisjonell country. På dette tidspunktet har det altså ikke vært noen sterk tradisjon for å fornye countrymusikken i Norge, og den har heller ikke utviklet noen sterk egenart. Dette kan skyldes indre forutsetninger, som at den ikke er en naturlig del av vår musikktradisjon eller kulturarv, eller ytre faktorer; politisk ukorrekt, andre dominerende genre, språket. De norske artistene har heller skuet direkte mot de amerikanske kildene, enn fra norsk fortid.

– Det var mer snakk om enkeltstående og lukkede miljøer på denne tiden, sier Tom Skjeklesæther. Han trekker fram Gamla som det mest innflytelsesrike samlingspunktet i hovedstaden på 80-tallet:

– Her var det faste månedsoppdrag for ulike artister, der særlig amerikanske Tom Russell ble en sentral skikkelse i den norske countryrocken. Det var på Gamla det ble skapt et fundament for det som utover på 90-tallet ble kjent som roots, sier Skjeklesæther.

En annen viktig opplærende faktor gjennom hele 80-tallet og deler av 90-tallet var selvsagt musikkavisene, deriblant Beat hvor Skjeklesæther var en viktig drivkraft og som fanget opp mye av den nye amerikanske countryrocken. Et annet sentralt tilholdssted i en tiårsperiode fra 1986 var Texas-inspirerte Cruise Café på Aker Brygge i Oslo, hvor artister som Wilco, Giant Sand, Darden Smith og Mark Olson opptrådde.

Kan man se på dagens norske country-relaterte band som en reaksjon på den mer konservative country-tradisjonen på 80-tallet, eller står den i kontrast til den norskspråklige rocken som var dominerende inntil midten av 90-tallet?

deLillos, Raga Rockers, DumDum Boys og Jokke & Valentinerne var på hell, og etterfølgere som Postgirobygget og Trang Fødsel oppnådde på langt nær samme status. Det ble plutselig skapt et tomrom og en åpning som førte ut av den såkalte DH-rocken, og samtidig ut av det norske språk. Håkon Moslet skrev om Madrugadas første album i Dagbladet (1999): ’Madrugada er sjefer, Madrugada har baller, Madrugada kaster Postgirobygget og resten av middelmådighetene i norskrocken på Nordsjøen.’

Madrugadas Sivert Høyem uttalte i 2002: ’Mye av den suksessen vi har opplevd i Norge skyldes nok at vi var rett band til rett tid. Vi kom inn i norsk musikk på et tidspunkt da det var et aldri så lite vakuum etter flere av de gamle store artistene, og vi hadde i likhet med artister som Cave, Cohen og Cash et musikalsk uttrykk som passet den norske folkesjelen veldig bra.’

1994 er et merkeår for den nåværende bølgen av country i Norge. Selv om det er en retning som fremdeles kan virke konservativ, kjennetegnes den av både større bredde, flytende skiller mellom genrene og en klarere tendens til å ville skape et eget uttrykk. Impulsene hentes ikke utelukkende fra det amerikansk heartland, og det har blitt mer vanlig å trekke veksler på britisk folk (Nick Drake, Richard Thompson), vestkystpop (America, CSN&Y) og mørke visesangere (Leonard Cohen, Nick Cave). Berlin (Madrugada), New York (Thomas Dybdahl) og Lisboa (Midnight Choir) ble like naturlige byer å vende seg mot som Austin og Nashville.

En sentral hendelse i 1994 var at Johnny Cash startet serien American Recordings, der han på nedstrippet vis tolket låter av blant andre Soundgarden og Depeche Mode, og med det bygget broer inn mot countryrelatert musikk for mange nye lyttere. Samme år gav Motorpsycho ut soundtracket til den fiktive filmen The Tussler, Midnight Choir spilte inn sitt debutalbum og Madrugada tok form. De to siste bandene skulle på mange måter bli toneangivende i den første norske alternative varianten av amerikansk country. Med mindre fokus på country-elementer, og mer orientert mot rock, skulle det komme en rekke band med en del fellestrekk. Dominerende og alvorlige mannsstemmer i fokus, tekster på engelsk, og ikke minst, tristesse og melankoli som dominerende sinnsstemning: Norwegian Depression.

Midnight Choir

Fra ’Gamla-skolen’ var de fremste elevene en trio fra Skien som kalte seg Midnight Choir (etter Leonard Cohens ”Bird on a Wire”). I 1994 reiste de til Fredericksburg, Texas for å spille inn sitt debutalbum sammen med Andrew Hardin. Tom Russell var selvsagt med og Gene Clarks ”Gypsy Rider” var et naturlig covervalg. Paal Flaata, Atle Bystrøm (Al DeLoner) og Ron Olsen ga ut sin selvtitulerte debut året etter, og i 1996 gjorde de seg ytterligere bemerket med oppfølgeren Olsen’s Lot. Innen denne tid hadde de alliert seg med Seattle-bandet The Walkabouts, og med det knyttet de et samarbeid som skulle bli av lengre varighet. Midnight Choir toppet sin karriere med Amsterdam Stranded (1998), som pekte ut av det amerikanske og søkte innover mot et mer tidløst og stedløst landskap.

Flaata var naturlig frontfigur, men DeLoner var bandets hjerne. Hans asketiske livsfilosofi og kontakt med Phill Brown, lydtekniker på Talk Talks siste plater, ble en kombinasjon som munnet ut i en sjelden sterk og sjelfull plate som solgte til gull. DeLoner klarte å skape åpne rom for den store vokalen til Flaata, som Walkabouts-vokalist Chris Eckman har beskrevet slik: ’He could sing the Trondheim phone book and make you cry.’

Med en stemme et sted mellom Elvis, Chris Isaak, Lee Clayton og Gud var Flaata den fødte tolker av DeLoners storslåtte og melankolske egenskaper som låtskriver. De tre medlemmene i Midnight Choir har etterhvert viet seg mer til egne prosjekter. Flaata fremførte låter av artister som Townes Van Zandt og Tony Joe White på sin In Demand (2002), DeLoner beveget seg ytterligere mot minimalistisk ambient med prosjektet Höst (sammen med Chris Eckman) og soloplaten The Mess Age Is Joy (2004).

På samme tid som Midnight Choir slapp sitt første album, flyttet bandet Abbey’s Adoption fra Stokmarknes til Oslo. Vokalist var Sivert Høyem og de skiftet snart navn til Madrugada. Musikken var dyster, tung og melankolsk, preget av The Gun Club, Grant Lee Buffalo og Nick Cave, med et hardere og tettere gitarsound enn Midnight Choir. Madrugadas andre EP, A New Depression (1999), signaliserte et forhold til en amerikansk tradisjon, noe trommeslager Jon Lauvland Pettersen utdypet under innspillingen av bandets andre album: ’I Norge har jo den amerikanske musikken alltid stått sterkt, også i Nordland finnes det fanatiske tilhengere av den amerikanske rootsmusikken som det skrives om i magasinet No Depression. Vår musikk er mye mer groovebasert og messende enn noe av denne, og benytter seg av monotone repetetive partier som vi har hentet fra den elektroniske musikken.’

Madrugada ble umiddelbart lagt merke til med sitt debutalbum Industrial Silence (1999), som raskt passerte over 100 000 solgte. De er fremdeles aktive, og deres hittil siste CD Grit (2004) pekte vekk fra tungsinnet og mot en mer skitten rockestil. Som en motvekt til Grit debuterte Høyem i 2004 med den dempede soloplaten Ladies and Gentlemen of the Opposition.

Den norske melankolien
Midnight Choir og Madrugada kan sies å være de første bandene i Norwegian Depression: Den alternative norske countrybølgen. Snart fulgte en rekke andre med lignende trekk. Den Store Stemmen er gjennomgående, og etter Flaata og Høyem har vokalister som Joachim Åkerstrøm (Cinnamoon), Tore Aurstad (Muzzlewhite) og Pål Angelskår (Reverend Lovejoy, Minor Majority) gjort seg bemerket som frontfigurer i sine band.

Særlig har Minor Majority fått en viss suksess. Og i tråd med Midnight Choir og Madrugada er det melankolske aspektet mest fremtredende. Ti år etter at disse to bandene dannet skole for en ny norsk bølge opplevde Oslo-kvartetten Jim Stärk at den milde EP’en Morning Songs plasserte seg høyt opp på salgslistene, mens Thomas Dybdahl fikk sitt definitive nasjonale gjennombrudd. Begge minner om ett fenomen som holder stikk: Melankoli selger i Norge – og i motsetning til Nashville-countryen blir den også godt mottatt blant et mer urbant publikum, og ikke minst i Akersgata:

’Midnight Choirs melankolske uttrykk må kunne beskrives som noe mer enn musikk. Jeg velger å lytte til de forskjellige sangene som malerier eller skulpturer….’ skrev Nye Takters Erik Valebrokk i en svært panegyrisk omtale av Midnight Choirs Amsterdam Stranded (1998).
’…en stemme som bryter seg fløyelsmykt løs fra en slentrende og ofte blytungt instrumentert melankoli’ mente Mode Steinkjer i en like bejublende omtale av Madrugadas Industrial Silence (1999).
’…du kan nå langt med å være lavmælt, forsiktig og melankolsk’, Nye Takters Øyvind Holen om Thomas Dybdahls …that Great October Sound (2002).
’Jim Stärk byr på mollstemt og melodiøs melankoli.’ VG om Jim Stärks No Time Wasted (2003).
’Debutalbumet er melankolsk, følelsesladet og nokså forførende.’ VG om Washingtons A New Order Rising (2004), mens NRK like gjerne beskrev Minor Majoritys Up For You & I (2004) som ’melankolisensasjonen’.

Musikkjournalist Skjeklesæther vet ikke hvorfor den melankolske dragningen er så sterkt tilstede hos dagens norske artister, men mener den er et typisk trekk for denne delen av norsk rock:

– Særlig det melankolske elementet som befinner seg et sted mellom nettopp Hank Williams (ikke “Jambalaya-låtene”) og Townes van Zandt har tilsynelatende festet seg, og det er her de norske har funnet noe som de har gjort til sitt eget. Dette gir et visst nyskapende trekk, for dagens artister bruker dette krysningspunktet til å skape noe nytt. Med det forhindrer de, tross sin tilbakeskuende stil, å bli regnet som nostalgiske. Jeg har aldri hørt noen bruke ordet nostalgisk om disse bandene, sier Skjeklesæther.

Jim Stärk

Den nye depresjonen
Jim Stärk benytter til en viss grad cowboy-klisjeer for å skape en lun form for amerikansk vestkyst-pop, blant annet i sin tolkning av disco-hiten ”You Know What I Want”, i duett med Norges countrydronning Claudia Scott. Bandet slekter mer mot visesangere som Nick Drake enn mot Hank Williams, men passende nok viser de respekt for Van Zandt med sin versjon av ”Like a Summer Thursday”.

Thomas Dybdahl fullførte i 2004 oktober-trilogien der han har koblet soul, vise og minimalistiske country-elementer på en særegen måte, et sted mellom Jeff Buckley og Talk Talk (…that Great October Sound, 2002 og Stray Dogs, 2003). Dette ble særlig vellykket på hans tredje oktober-plate, One Day You’ll Dance For Me, New York City, hvor han i likhet med Midnight Choir gransker dype sjelsstemninger, og samtidig våger å eksperimentere mer med lydbildet enn tidligere.

En artist som til fulle har gått veien fra pop til melankolsk country er William Hut fra Bergen. Hut har en fortid i Poor Rich Ones, og siden de skilte lag har han markert seg som en mer lavmælt visesanger. På Days to Remember (2004) tok han skrittet for fullt inn i countryen. Sammen med amerikanske musikere ble platen innspilt som en tradisjonell countryplate av den stillferdige sorten, der Huts varme forhold til Hank Williams kommer frem.

Men det lå ingen klar plan bak Huts prosjekt, noe som kan tjene som et eksempel på hvor naturlig norske låtskrivere har inkorporert den amerikanske påvirkningen:

– Bakgrunnen for denne countryplaten var et spontant prosjekt, som ble til gjennom noen amerikanere jeg ble kjent med. Det lå ingen særlige planer bak, men min store inspirasjonskilde er 40-50-talls country, og da særlig Hank Williams, sier Hut, som også kan fortelle at han nettopp har gjort seg ferdig med en gjennomlytting av Williams’ samlede katalog. En produksjon hvor han ikke overraskende verdsetter det han kaller ’sutresiden’ høyest.

Det er i første rekke den melankolske stemningen disse artistene har til felles, for det er et sprang fra Jim Stärks lyseblå viser til Madrugadas rødglødende rock. Løftes blikket ytterligere, finnes det sterke melankolske elementer hos mer eller mindre country-relaterte artister som Tromsø-bandet Washington, Bergens Ai Phoenix, haldenserne i El Corazon og dunkelpopen til Wholy Martin – for å nevne noen.

Et annet alternativ
Parallelt med denne melankolske dragningen finnes det også en annen retning innen moderne norsk countryrock. Motorpsychos soundtrack til den fiktive filmen The Tussler (1994) ble sett på som en kuriositet, i bandets mest kreative periode. Platen kom i sterkt begrenset opplag, men ble raskt en kultskive. Nå har tiden vist at det ikke bare var en engangsforeteelse, og ti år etter kom Motorpsycho, denne gangen i en kreativ downperiode, med venner ut av skapet nok en gang med sin andre Tussler-plate. Nå under det mer etablerte navnet The International Tussler Society. Her viser trønderne inngående kjennskap til det Parsons kalte Cosmic American Music. De mikset rock, country, blues, sumprock og både vestkyst- og sørstatsrock, på et vis som få andre har gjort tidligere i Norge. Håkon Gebhardt har i tiden mellom tusslerne blitt ytterligere involvert på denne siden av vannet, i første rekke med samarbeidsprosjektet HGH, sammen med Martin Hagfors og Lars Håvard Haugen (Hellbillies).

Martin Hagfors er verd en nærmere studie, som et alternativ til den rådende melankolske trenden her i Norge. Norsk-amerikaneren var lydmann på Cruise Café, og har drevet Home Groan siden 1996. Et band som har eksistert i et hjørne av norsk musikkliv med skranglete blandingsrock, og favoritter mer blant artistene enn platekjøperne. Han har til og med fått sitt eget hyllestband; The Cream of the Crop består av blant andre Martin Horntveth (Jaga Jazzist), Paal Flaata og Gebhardt. Hagfors har i motsetning til de fleste andre aktørene bakgrunn fra USA, og hadde skrevet låter i lang tid før han kom til Norge som ung mann. Hans første band var Tripwire, sammen med blant andre Vidar Busk og Lars Håvard Haugen. De fikk avtale med PolyGram og jobbet i lengre tid med en plateinnspilling. Men så ble det hele lagt på is:

– Home Groan ble en reaksjon på denne langvarige prosessen, forteller Hagfors.

Han var ute etter et mer rølpete og spontant sound, som skulle bli typisk for det pågående prosjektet Home Groan. Hagfors ser ikke på seg selv som en countryartist, men henter uttrykk fra mange genre. Han nevner Woody Guthrie som en stor favoritt, men også like gjerne engelske folkartister (Richard Thompson), soul (Curtis Mayfield), punk og gospel. Hagfors fremmer en leken infallsvinkel som kan virke unorsk:

– Å skrive musikk er en kreativ prosess hvor det er viktig å leke seg. Man bør ikke stå stille, sier han.

Det har han heller ikke gjort, og med samleplaten The Cream of the Crop (2003) er det mulig å få et godt inntrykk av noen av de beste låtene til Hagfors. Han ser, i likhet med Skjeklesæther, melankolien som rådende blant mange av dagens artister, en trend han selv ikke regner seg som en del av. For ham er fortellerelementet minst like viktige som melodiene, i kontrast til William Hut, som er mest opptatt den helhetlige låten, og ikke spesielt historiefortellingen. Hagfors bruker mye av sin amerikanske bakgrunn som grunnlag for sine fortellinger, men mener at tekstens funksjon går mange hus forbi her i landet:

– For enkelte kan det virke som soundet er viktigere enn tekstens innhold. Mange tyr til highway-klisjeer, som virker stilmessig riktig, men som fort blir intetsigende, sier Hagfors.

Han nevner Hellbillies blant landets beste tekstforfattere, og trekker også frem Gebhardt, som med sine naive tekster driver med noe han kaller ’oppfinnsom minimalisme’. Det er altså verdt å merke seg at det ikke finnes band i Norge som har tatt opp i seg hverken den sterke tradisjonen for historiefortelling, eller det samfunnskritiske elementet som mange av artistene de er inspirert av er kjent for, og som den amerikansk singer/songwriter-kulturen delvis er tuftet på.

Roy Lønhøiden

Det finnes også noen norsk-språklige artister som kan festes til countryrock-tradisjonen, som for eksempel Hellbillies. De har gjerne en tendens til å bli sett på som bygdefenomen eller P1/Norsktopp-vare – mer enn hos de engelskspråklige – selv om de musikalsk kan være ganske like. En som med hell bruker amerikanske myter satt inn i en norsk, rural sammenheng er Roy Lønhøiden. Hans debutplate Det Ensomme Landet (2004) viser at det er mulig å bruke det norske språket uten å falle under for klisjeene, som selvsagt blir tydeligere når morsmålet benyttes. Engelsk er det rådende språket, noe som kan gå på bekostning av den fortellertradisjonen musikken har sitt utgangspunkt i.

2004, og framover?
Innen mer rufsete og streit countryrock finner vi også artister som Bönkers (Opp, 1999), Vidar Vang (Rodeo, 2002, Stand Up Straight, 2004) og Sgt. Petter (It’s a Record, 2003). Oppdal-bandet Bönkers ble startet på midten av 90-tallet, med blant andre Lars Lien, som også er involvert i The International Tussler Society og Washington. Den lille trønder-bygda har en tilsynelatende levende scene for denslags, og i dag ser teXum ut til å bli Bönkers’ arvtagere. Mer sump, sprit og sprut er det hos Stavangers Helldorado og Bergens Emmerhof and the Melancholy Babies, begge band som låner mye fra både The Cramps, The Gun Club og ikke minst Denver-trioen 16 Horsepowers mytiske bilder fra det amerikanske bibelbeltet. Særlig Emmerhof kan høres som mer direkte etterfølgere av Madrugada, og den stilen de var tidlig ute med å etablere.

I den bløtere bagen, et sted mellom country, pop og vise ligger det mange artister. Særlig verd å trekke frem er Jim Stärk, El Corazon, Minor Majority — og Thom Hell.

Kristiansanderen ga ut sin debutplate i 2004, I Love You var den talende tittelen, og Hell er en artist som uten blygsel hevder utskjelte navn som Glen Campbell og John Denver som inspirasjonskilder. Det hadde ikke fungert for ti år siden, men i dag er det ikke lenger forbundet med skam å si denslags, snarere tvert i mot. Disse artistene har alle bidratt til økt aksept rundt myke uttrykksformer. 2005 er ikke mange dagene gammelt før Johnny Palmar Hide (ex-Number Seven Deli) debuterer med et country-preget visealbum og Emmerhoff and the Melancholy Babies slipper sin nye plate. Band som Sweetheart og Jake Ziah er også trygt innenfor de rammene som er skissert i denne artikkelen, og begge forventes å slippe sine debutalbum i løpet av 2005.

Tilbake til Café Mono, 17. november 2004: Johnny Palmar Hide synger Gene Clarks ”Gypsy Rider”, ti år etter at Midnight Choir gjorde det samme. Det er mulig å argumentere for at lite har skjedd i løpet av disse årene. Men det er viktig å huske på at det for ti år siden ikke eksisterte et så bredt miljø for alternativ countryrock i Norge. Selv om scenen er levende er den store historiefortelleren og den store låtskriveren fremdeles fraværende, og ingen har så langt vært i nærheten av samme status som heltene de tolker.

Thom Hell oppsummerer tilstanden slik: – I Kristiansand var det ikke noe miljø i det hele tatt, det var metall og det var Flying Crap. I dag er det en helt annen situasjon med langt flere artister i mange genre.

På spørsmål om hvorfor det har blitt slik, svarer han etter en liten tenkepause: – I dag vil alle bli rockestjerner.

Bjørn Hammershaug

– Det var musiker jeg skulle bli, og det kom lett til meg

16/01/201630/09/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Arne Bendiksen levde hele sitt liv for musikken, og var engasjert til det siste. Bendiksen gikk ut av tiden den 26. mars 2009,og med det en æra i norsk underholdningsindustri. I den forbindelse ble dette minneordet publisert på ballade.no.

Jeg var hjemme hos Arne Bendiksen to ganger i 2008, i forbindelse med et lengre intervjuopptak for Popsenteret i Oslo. Første gang var i juli, andre del av intervjuet fant sted i oktober. Tredje og siste del ble aldri fullført.

Bendiksen var en generøs vert, han åpnet sitt hjem på Nesbru i Asker, og ga villig av seg selv. Hans detaljerte hukommelse, hans formidlingsevne og engasjement var formidabel inntil det siste. Første runde varte i nærmere fem timer, og brakte oss frem til 1956. Den neste pågikk i over tre timer. Med en karriere som strakk seg fra krigen til mars 2009, var de åtte timene på langt nær nok. Her er likevel noen berøringspunkter fra hans lange karriere med utgangspunkt i våre samtaler.

Arne Bendiksens unike posisjon i nyere norsk populærmusikk skyldes ikke bare et helt liv i dens tjeneste, men også den enorme mengden arbeid han nedla – i alle ledd av bransjen. Hans virke som talentspeider eller låtskriver var i seg selv en full stilling for andre enn ham. Han mente selv at han spilte inn over 1000 artister.

På slutten av 50-tallet stod plateselskapet han drev sammen med The Monn-Keys visstnok for 1/4 av all musikk som ble solgt i Norge.

– Jeg var sentralt plassert i elendigheten, som han sa med selvironi.

Arne Bendiksen fylte alle rollene alene, og levde et helt liv for musikken. I mine samtaler med ham klaget han aldri på arbeidsmengden, men fremhevet desto oftere gleden ved det han holdt på med.

Som når han snakket om perioden tidlig på 60-tallet:

– Vi hadde TV-sendingene med The Monn-Keys, driften av plateselskapet og mitt engasjement på Chat Noir. Det var tøffe tider med hensyn til arbeidstid og fritid. Det vil si, det var ikke fritid. Jeg måtte slå opp i leksikonet for å se hva fritid var for noe. Men vi jobbet med det vi hadde trang for og lyst til.

Eller når han snakket om studioarbeidet:

– Jeg holdt alltid ut lenger enn alle de andre i studio. Vi måtte jo fortsette til vi hadde sjel i musikken. Det var ikke nok for meg at det låt pent og riktig. Musikken skulle ha sjel. Og det solgte.

Sirkus
Bendiksen hadde høstet mye erfaring allerede før han ble med i The Monn-Keys i 1954; som kapellmester på Cirkus Arnardo, turné med Jens Book-Jensen, engasjement på Nalen i Stockholm og som gitarist på Rosekjelleren i Oslo. En gang ble han kåret til landets beste jazzbassist, en karriere som startet på følgende vis:

– Det var på Rosekjelleren en kveld at Einar Rose snudde seg til meg og brølte: ‘Spell bass’. Jeg lot som intet, for jeg kunne ikke spille bass. Men Rose var hvit i trynet når han 10 sekunder etterpå vred seg rundt og ropte: ‘Jeg sa, spell bass!’ Jeg måtte bare legge fra meg gitaren og ta opp bassen. Det viste seg at det ikke var så farlig: Det var tau på den bassen, og ingen strenger.

Historien forteller noe om både Bendiksens allsidighet og hans ukuelige stå-på-vilje. Selvsagt behersket han bassen på kort tid.

– Det var musiker jeg skulle bli, og det kom lett til meg, som han sa.

Han spilte fiolin for hønene når han var barn. ’Men de likte ikke ”Pål sine høner”, den sang jeg inn senere, som for å ta igjen’, vant sin første amatørkonkurranse på uortodokst vis. ’Jeg spilte Hawaii-musikk med nesen, jeg hadde jo ikke andre instrumenter!’ I 1945 dro han ut på sin første turné sammen med to andre kompiser. ’Vi stod på skuldrene til hverandre og sang trestemt. Jeg var den letteste og stod øverst. Vi kom så langt som til Gjøvik. Der var ikke scenen høy nok, så jeg måtte ned på kne og balansere mot nakken til han under. Dette ble komisk for tredjemann, som begynte å le. Da begynte nummer to og le, og det gikk helt galt. Jeg stupte ned i orkestergraven og gjennom stortrommen. Jeg husker ikke hva jeg brakk, men jeg ble sendt hjem.’

Men han kom tilbake. Denne lekne og uredde innstillingen, kombinert med nese for gode låter og ditto talenter, krysset med et knallhardt forretningstalent, skulle vise seg å danne grunnlag for Bendiksens livsvei.

A/S
Mange forbinder nok hans navn helst med eviggrønne og positive slagere som “Jeg vil ha en blå ballong” eller “Davy Crockett”. Men mer enn å dyrke sin egen artistkarriere banet han etter hvert veien for andre – som talentspeider, låtskriver, arrangør og plateprodusent. Han beskrev valget mellom revy eller plateselskap som særdeles vanskelig, men endte opp med å velge det han omtalte som det tryggeste økonomiske alternativet – og det som ga ham størst kunstnerisk frihet. Da han overtok Egil Monn-Iversen A/S i 1964, bygde han et eget imperium med plateselskap og forlagsdrift, som skulle vare til tidlig på 80-tallet.

– Det var en ideologi bak det hele: Musikk som er bra skal ut – enten vi får solgt den eller ikke. Det var en slags leveregel, slik at vi kunne trives med å jobbe 24 timer i døgnet. Ellers måtte vi hatt vanlige arbeidstider og kost oss hjemme. Sjelen lå i at vi jobbet med det vi elsket. Den ene dagen rullet jeg rundt i studio med ungene for en barneplate, dagen etter hadde jeg Dexter Gordon der og dagen etter der igjen kom Frelsesarméen jublende inn. Jeg hadde like stor glede av å få det best mulige ut av alt sammen. Det var jo akkurat dette som gjorde livet leveverdt.

Som plateselskapsmann viste Bendiksen særdeles stor bredde, fra norsk beat (Cool Cats, Vanguards) til Arne Nordheim.

– Jeg tenkte ikke på sjangere, jeg tenkte som meg selv. Så lenge vi klarte å betale for oss, hadde vi full kunstnerisk frihet. Det var det ingen andre av selskapene som hadde. Derfor har jeg spilt inn mange plater som jeg på forhånd kunne si ikke ville lønne seg, men som vi gjorde av kulturelle årsaker.

For norsk musikk
Arne Bendiksens usnobbete engasjement for norsk musikk er et viktig aspekt ved hans liv og virke. Han fremhevet blant annet at han benyttet lokal platepressing (Hønepress på Hønefoss) som et ledd i å støtte norsk musikkbransje. Det han omtalte som ’den store svindelen’ i 1982 – da han mistet alt til Electro Union – satte han i en kulturell kontekst foran sin egen kamp.

–Svindelen stoppet egentlig det meste av norsk plateproduksjon. Den var det vi som stort sett stod for. De gjorde en stor kulturell skade. Jeg klarte å kjøpe det hele tilbake, men fikk hjerteinfarkt på veien og måtte selge studioet. Men jeg var mest opptatt av å redde norsk plateproduksjon fra å havne på Grønmo.

Dette engasjementet speiles også gjennom hans pionervirksomhet i opprettelsen av GramArt, arbeid i NOPA, bevaringen av hans gedigne samling masterbånd og i de senere år i kampen for økt norskandel i NRK.

– Kringkastingen nekter å spille vår musikkarv. Jeg har bedt om vinylmusikk på formiddagen da ungdommen er på skole eller på jobb, det vil dessuten spare helsebudsjettet noen milliarder, for det ville jo være ren medisin for de eldre. Den yngre generasjonen har krav på å høre og bli kjent med vår musikkarv. Ikke bare slagerne, men jazz, revy, barnemusikk, gammeldans, folkemusikk – underholdning på alle måter. I stedet spiller de akkurat det samme som alle de andre. NRK er mer effektive i sin sensur enn Hitler og Stalin noensinne var det! NRK har ikke noe motargument – for hva skulle de si?

Arne Bendiksen var 82 år gammel da han gikk bort. Vi snakket sammen et par uker før det skjedde. Latteren var aldri langt unna. Replikkene hadde snert og han var som vanlig full av geskjeftige fremtidsplaner.

–Jeg har fått tilbud fra alle de tre store forlagene om å skrive bok. Det er så mye å skrive om, men jeg har ikke hatt tid enda, sa han.

Tiden strakk ikke til, selv for Arne Bendiksen.

En av historiene som kunne vært med der er kanskje denne:

– Jeg satt sammen med Stikkan Anderson i Stockholm en gang, og sa til ham: Vi har laget en god del slagere du og jeg. Kjenner vi ingrediensene så godt at vi kan lage en her og nå? Å nei, sa Stikkan, for da hadde jeg bare skrevet slagere. Jeg skal påta meg å skrive en slager på 10 minutter om de der borte, sa jeg. Det satt noen svenske samer ved nabobordet. Han tok av seg armbåndsuret, jeg tok opp en serviett og tegnet notelinjer. Han holdt kjeft og så på klokken. Jeg skrev “Min lilla lapplandsflicka” på 10 minutter, dro hjem, rett inn i studio, brettet ut servietten – og det ble Odd Børres første kjempeslager med gullplate og 25 000 solgte.

Bjørn Hammershaug
Denne teksten ble opprinnelig publisert på ballade.no den 30.3 1009, og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Noen sier at rocken er død, har bare fått en ny lyd

22/12/201530/09/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Norskspråklig popmusikk står i dag sterkere enn noensinne. Det å synge på norsk er ikke lenger noe som bare sikrer spilling i Norsk på Norsk, programmet som i stadig større grad framstår som noe forhistorisk med sin stemoderlige behandling av feltet, men er noe vi ser på som helt naturlig – uansett genre. Ikke bare har normert norsk blitt hverdagslig, vel så vanlig er å gripe det lokale gjennom tydelig dialektbruk og stedfesting av sin egen musikk. Verdens stadige økende globale akselerasjon møtes altså med stadig sterkere vektlegging av det motsatte, også i musikken. I år står noen av de beste og mest populære artistene, som Daniel Kvammen, Odd Nordstoga, Lars Vaular, Sondre Justad, Ingebjørg Bratland og Erlend Ropstad som eksponenter for nettopp dette. I den forbindelse var det passende å plukke fram igjen denne kommentaren, skrevet tilbake i det som virker som en mannsalder siden, i 2007.

— —

”Nordmenn, og bare nordmenn, skubbet, skrålte og hojet seg gjennom en heidundrende fest av en konsert. Vi som var der ble i alle fall veldig norske og veldig lykkelige.”
Håkon Moslet (Dagbladet) om Raga Rockers på Roskilde i 1999.

Det er ikke mye som får den nasjonale hjertepumpa til å banke like hardt som et norskspråklig rockeband som spiller utenfor kjølen. Men kun et fåtall av dagens låtskrivere velger sitt eget morsmål. Når vi om 50 år skal vurdere dagens samfunn, ungdommens verdenssyn og det nasjonale selvbildet gjennom norske rocketekster på 00-tallet vil historikerne plukke fra et skrint utvalg.

Det er en god, gammel debatt som nå forsøksvis er vekket opp fra dvalen. Denne gangen er det særlig by:Larm som blir utfordret for at de ikke setter større fokus på norskspråklige band. Det er prisverdig engasjerende av Musikkoperatørenes Sveinung Rindal å ta til orde for å fremme bruken av vårt eget språk i populærmusikken. Samtidig er det ikke vanskelig å akseptere by:Larms argumentasjon når de viser til at 97 % av alle innsendte bidrag de får inn er på engelsk, og at de heller vil satse på kvalitet fremfor å drive språkpolitikk. by:Larm kan ikke styre språkformen til dagens tekstforfattere, men de kan kanskje bidra litt likevel. La oss først skru klokken litt tilbake.

De fire store
”Det er liksom noe eget med folk som synger så det går an å forstå dem og dette forblir et av de store mysteriene i norsk rock: hvorfor så få senere har forstått at dette skaper en helt egen kommunikasjon. Linjer som ”Mas mas mas/over hele linja”, ”Er det ikke fint å ha noen å hate”, ”Vi har vært verden rundt/det vil si både London og Køben” eller ”Hjernen er alene” er en del av allmenntilstanden i en hel generasjon.”
Geir Rakvaag, Dagsavisen 2005.

Dagsavisens musikknestor har et poeng. De ’fire store’ populariserte rock på norsk, og oppnådde etter hvert en unik rolle her hjemme, som de har holdt helt frem til i dag. Tekstlinjer som nevnt ovenfor er en del av vår kollektive hukommelse. De talte til oss med gjenkjennelige tekster satt til ganske så allsangvennlige refrenger og jordnær, fengende musikk med bred appell.

”De satte navn på det urbane Norge, og var dermed med på å skape en urban selvbevissthet hos nordmenn.”
Thomas Hylland Eriksen

Språket ble ansett som nesten viktigere enn musikken, stoltheten av at det gikk an å synge på norsk ble satt høyere enn musikalsk nybrottsarbeid. Pønken kom sent, men dens røtter og kultur fikk desto bedre rotfeste. Det skulle dessuten vise seg vanskelig å følge opp grunnlaget som ble lagt.

Arven etter de fire store
”Det falt ikke inn noen å kalle disse fire bandene for ’store’ i 1988, da kunne man heller snakke om Dance With a Stranger, Jørn Hoel, Jahn Teigen eller Stage Dolls. Norsk var ennå ikke akseptert rockespråk.”
Øyvind Holen, Ny Tid, 2005

For hvor ’akseptert’ ble egentlig norsk som rockespråk? Noen prøvde seg, men de ble ikke godtatt på samme måte (av god grunn, vil mange hevde) – tvert i mot, den norske språkdrakten ble en spore til nedvurdering og kritikk. Band som Postgirobygget, Trang Fødsel og Di Derre ble folkeeie, men ikke tatt på alvor av kritikerne da de entret norske studentscener på 90-tallet.

”Undertegnede mente før konserten at Postgirobygget var det bandet som passet dårligst inn i denne konstellasjonen, og gikk til konserten med blandede følelser. Egentlig mente jeg det fordi Postgirobygget på en måte ikke er samme generasjon musikere som de andre. De var på en måte arvtagere.”
Jørn Gjersøe, NRK 2005, om konsert med Postgirobygget, Raga og deLillos

Det er ikke mange forunt å skrive med like hvass penn som Stenberg, Nielsen & co., og lista ble kanskje høy for etterfølgerne. De som våget å skrive på norsk ble heller vurdert ut fra tekstene enn selve musikken, rangert etter ”de fire store” og gjerne omtalt som ’pretensiøse’ eller ’plumpe’.

”Gjengen er dyktige musikere, produksjonen er bare vellyd og (de) skriver utvilsomt fengende låter. Hver for seg har disse levert mye fin musikk, men når de møtes, annulleres alle kvalitetene til fordel for sukkersøt jovialitet, banal hverdagspoesi.”
Øyvind Holen, BT, om Trang Fødsel

Norskspråklige artister møter gjerne en kritikk som ikke i samme grad rammer de som ’skjuler’ seg bak engelsk. Det har vært mer akseptert å skrive middelmådige, til og med dårlige engelske tekster. De som skriver på norsk bør helst kunne formidle et tydelig budskap, ha en sterk fortellerevne, en unik signatur.

Fjøsnisser
“Det er vanskelig å skrive gode tekster på norsk. Man faller fort i hjerte-/smertefella.”
Kjell Petter Askerud, Universal Music, til Dagsavisen

I Norge har den anglo-amerikanskinspirerte rocken i liten grad menget seg med andre stiler. Vår egen musikkform, folkemusikken, har eksempelvis først de siste årene fått en viss aksept utenfor miljøet. Angsten for bunad og fjøsnisser har effektivt forhindret enhver kontakt – med god hjelp fra begge sider, må sies.

“Vi kan engelsk veldig godt her hjemme, men de gangene jeg synger norsk, så lytter folk. Det skjer ikke når jeg synger på engelsk. Vårt eget språk fungerer på en annen, sterkere måte.”
Roy Lønhøiden til Ballade, 2007

Det norske språket har blitt heftet til noe litt treigt og baktungt. Norsk språk er smaken av lefse, engelsk bringer med seg dufter fra den store verden med tilhørende muligheter til rikdom og berømmelse. Signalene for ’up & coming’-band har dermed virket ganske klare: – Norsk språk setter oss i bås med dølle DH-band, skjeggete visesangere og spilletid på Norsktoppen.

Det er gledelig at nye navn som Cyaneed fra Alta, Dunderhonning fra Lofoten og Tvang fra Oslo – band med referanser litt utenfor firerbandetradisjonen – velger norsk som morsmål. Det minner om at vi er inne i en ny tid. Dagens unge låtskrivere har ikke nødvendigvis Raga eller Jokke som forbilder, valget står ikke lenger mellom bare ’frik’ eller ’pønk’. Vi ser en annen selvtillit, en større genrebredde, internasjonalisering og en økt vilje til å eksperimentere som er utelukkende positiv, men som altså foreløpig ikke har medført økt norskbruk i tekstene.

Ut i verden
”Av og til kan man mistenke artister med sin engelskspråklige pop og rock for å lage demoer til utlandet i stedet for å konsentrere seg fullt og artistisk om sitt norske publikum.”
Per Kristian Olsen, NRK

Hvor kommer så by:Larm inn i dette? Norsk popbransje har i de siste årene struttet av selvtillit og seilt på en bølge av optimisme, frembrakt av en profesjonalisering og satsningsvilje ingen andre småland kan måle seg med etter at DDR la ned sitt idrettsinstitutt. Et solid arbeid er lagt ned på grunnivå og veien er gjort kort ut til den store verden. Det gis inntrykk av at det bare er et slapt steinkast mellom opptreden på Zoom til omtale i Pitchfork og påfølgende suksess i Amerika. Eksport er det nye mantra. Men hele verden tørster naturlig nok ikke etter norske artister uten spesielt særpreg og med halvdårlige engelske tekster. Mulighetene er flere i dag, veien er blitt kortere, men samtidig er markedet blitt mye tettere. Det gir andre utfordringer for de som sysler med sånt.

Fokuset til by:Larm kan for all del være på de norskspråklige artistene. Men de bør først og fremst ta vare på de unike artistene; avvikerne, brobyggerne og dissidentene, de vågale, rare og de særegne – uavhengig av språkdrakt. Det er disse som har muligheter i et musikalsk terreng som både blir åpnere og mer uoversiktlig – og viktigst av alt, det er disse som vil gjøre den norske musikkscenen spennende i tiden fremover, mer enn eksportklare halvfabrikata og masseprodusert samlebåndspop som er glemt etter et halvt år. Se ikke til Sverige, se til Finland!

Det er først og fremst her utfordringen til by:Larm ligger, noe de virker allerede å være bevisste på. ”Ja til samisk, nei til norsk” fleipet by:Larms sjef til Ballade, men han har et poeng! Se over genregrensene, bortenfor landegrensene. Norge trenger ikke et nytt Raga Rockers, men vi trenger de som bryter med normene og som samtidig formidler et budskap – og det trenger ikke være asfaltpoesi eller fjøseventyr for den saks skyld. Hvis by:Larm lykkes å synliggjøre den enorme bredden og kvaliteten i norsk musikk for tiden vil det kanskje gjøre terskelen lavere for de som ønsker å skrive på norsk. Er det akseptert å skille seg ut musikalsk, er det å håpe at det også blir akseptert å utfordre språklige barrierer. Så får by:Larm samtidig hviske de unge håpefulle i øret når de går av scenen at det finnes ingen snarveier til suksess – uansett hvilket språk de synger på.

For hvor mange har skapt seg et solid navn utenfor Norge de siste 10 årene? De kan telles på en romslig hånd. Den mest suksessrike eksporten i norsk populærmusikk gjennom tidene heter Wenche Myhre, og hun sang på tysk – det mest åpenbare markedet for norske artister.

Det er en utfordring som går både til plateselskap, bransjefolk, tekstforfattere – og tysklærere.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på nettstedet ballade.no i 2007, og gjengitt her med deres velvillige tillatelse.

A Tribute to Labels

26/11/201512/10/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Labelsamlere birdrar gjerne til å virke samlende på en bestemt musikkscene. Tidlige samleplater fra SST, Blast First, SubPop etc. skapte eksempelvis inntrykk av en felles enhet av artister som hørte sammen på en eller annen måte. Selv om de enkelte artistene hadde et ulikt uttrykk, fikk de sin egen betegnelse og en unik tilhørighet i et fellesskap. Labelsamlere kan også bidra til å skape et inntrykk som er mer stedsbestemt: ’Lyden’ av Seattle, Chapel Hill, Olympia eller Athens, Georgia for eksempel.

Her er et knippe omtaler av slike samlere, med vekt på etiketter mer kjent for sitt gode omdømme enn for sine store salg. Alle omtalene er tidligere publisert rundt releasedato.

20 Years of Dischord (Dischord, 2002)
Noe av det mest positive som har kommet fra supermaktens hovedstad de siste 20 årene er plateselskapet Dischord. I skyggen av maktens høyborg og uavhengig av hvem som har styrt der, har Ian MacKaye og hans kumpaner spredt alternativ lyd til massene siden 1980.

22 år senere markerer de sitt jubileum med den massive samleren 20 Years Of Dischord 1980-2000 – 3 CDs – 73 songs – 50 bands.

Først av alt er dette en forbilledlig utført boks. Alt fra omslag og bilder til informasjon og sortering virker gjennomtenkt og er ryddig utført. De to første CD’ene følger en kronologisk tidslinje, mens den tredje – og for samlere mest interessante – platen er viet tidligere uutgitte spor og andre rariteter (blant annet en kort samtale med medlemmer fra Youth Brigade og Minor Threat i 1981). Vi kan følge utviklingen hos Dischord ved hjelp av en stilfull 134-siders bok med artistinfo, komplett diskografi, liner notes av Henry Rollins, samt mengder av bilder og annen nerdekos. Hvert band blir behandlet demokratisk. Alle er representert, Fugazi får like stor plass som Deadline. I tillegg til alt dette får vi med seks videoer hvor vi kan kose oss med gamle liveopptak av blant andre The Teen Idles, Void og The Untouchables (med Sham 69s ”If The Kids Are United” i noe som ser og høres ut som en krigssone.

Dischord er ikke et helt lukket miljø, men har både musikalsk og politisk betydning langt utenfor DC. Det er mulig å linke herfra til Nirvana (Dave Grohl, Scream), June Of 44 (Fred Erskine, Crownhate Ruin, Hoover), Concentrick (Tim Green, Nation Of Ulysses) og Helium (Mary Timony, Autoclave) – bare for å nevne noen. Deres klare holdninger enten det gjelder livsstil – signaturlåta ”Straight Edge” (Minor Threat) er selvfølgelig med i autentisk liveversjon – eller kompromissløse motstand mot big business og kampen mot høye konsert- og platepriser, har også bidratt til å profilere selskapet.

Det musikalske innholdet skal heller ikke glemmes. Som hos selskap flest er kvaliteten varierende, noe som særlig blir hørbart når alle skal være med. Fugazi er mest kjent, og etter min mening det beste bandet av alle femti. Slik sett kunne de gjerne prioritert noe annerledes, og flere av de tidligste opptakene vil tjene historieinteresserte mer enn noe annet. Det er mest artig å høre mer eller mindre glemte navn som The Teen Idles og Grand Union (Ian MacKaye, Jeff Nelson) eller State Of Alert (Henry Rollins) fra tidlig 80-tall, utagerende og ektefølt som bare tenåringer kan gjøre det, om man ikke akkurat blir slått i bakken av det i dag.

Det slående når man gjennomgår disse bandene samlet og på nytt, er at omtrent alle bindes sammen på en eller annen måte. Det skyldes at grunnleggerne Ian MacKaye og Jeff Nelson i første rekke ønsket å dekke scenen fra den begrensede D.C.-regionen. Man må også huske at ytterst få av selskapets band hadde en levetid på over tre år, samt at trofastheten mot Dischord var på linje med fotballspillere til sin klubb – før pengene overtok der også. Bare Shudder To Think og Jawbox ble proffer, og artistene beveget seg heller over i ulike konstellasjoner internt og dannet nye grener til Dischord-treet. Det noe halvferdige over flere av de involverte skyldes kanskje at grupperingene sjelden tok seg tid til å jobbe seg fram mot noe større. Utviklingen har likevel vært påtagelig fra sped skramlepunk/hardcore til mer teknisk modne og musikalsk varierte navn som The Make-Up (gospel yeh-yeh) og Trusty (streit skranglepop), rene jenteband (Autoclave, Slant 6) og til og med innleide utenbysfolk.

Uansett, harDCore, punk, indierock og emocore er og vil være labelens viktigste merkelapper. Det poengteres i boken at den mest aktive perioden var tidlig på 90-tallet, og det var på denne tiden Dischord var jaktet på av mange major-labels. Da var de aktuelle med kongeband som Fugazi, Nation Of Ulysses, Lungfish, Circus Lupus, Holy Rollers, Shudder To Think og Jawbox, alle ledende innen scenen. I 1995 var de aller fleste av disse borte, og Dischord har vel ikke klart å gjenvinne samme status i ettertid. Ferske signinger som Q And Not U, Capitol City Dusters og El Guapo (de to siste så rykende at de ikke rakk å være med her) viser likevel at det fortsatt skjer ting rundt etiketten. I en annen kommentar understrekes det at Dischord var ment å skulle følge en spesifikk scene, men 20 år etter de startet er det bare et fåtall av de opprinnelige som fortsatt spiller i band. Skal selskapet fortsatt utvikle seg må de derfor ta inn nye impulser – i hvert fall til neste generasjon MacKaye vokser opp.

Hvis man bare er en smule interessert i hva som har rørt seg innen amerikansk undergrunnrock på 80- og 90-tallet kommer man vanskelig utenom denne samleren. Dischord hadde/har ikke like bred appell som SubPop eller Epitaph, men deres integritet og innflytelse kan knapt overvurderes. Sammen med Touch & Go og Alternative Tentacles, SST og Blast First var de blant planetens aller største små selskap. Om ikke alle platene skulle falle helt i smak er dette en glimrende anledning til å danne seg et helhetlig og representativt inntrykk av nettopp det.

La oss håpe på 20 nye år med tankegangen ’music over marketing, content over profit, ethic over strategy’.

Neurot Recordings 1 (Neurot, 2004)
De gir ikke ut så veldig mange skiver der borte på Neurot Recordings, men kvaliteten de holder på hver enkelt utgivelse er jevnt over meget høy. Med samleplaten Neurot Recordings 1 skaffer du deg raskt et overblikk over de mest sentrale artistene. Dette er et smørgåsbord av favoritter som for eksempel Neurosis, House of Low Culture, Isis, Sabers og Grails.

Neurot har base i San Fransisco, og ble grunnlagt av det legendariske Oakland-bandet Neurosis. Medlemmene her er involvert i mange av prosjektene i labelstallen, men den musikalske diversiteten avslører ikke det. Sterkeste fellesnevner er det tunge alvoret som preger nær sagt alle artistene, uansett hvilket musikalsk uttrykk de dyrker. En nøyere titt på bakmennene i studio viser også at Neurot har forgreninger dypt inne i den amerikanske undergrunnsscenen, både i øst og vest. Steve Albini, Martin Bisi, Kevin Nettleingham og Robert Rich er noen mer eller mindre kjente studiohoder som jobber med Neurots artister.

Denne doble discen tilfredsstiller både øyne og ører. CD1 inneholder kun audiospor, CD2 er en DVD med 8 filmer og ytterligere 6 audiospor til avspilling foran skjermen (disse med bare coveret som bilde). Låtutvalget er en blanding av nytt, gammelt og uutgitt.

Neurosis er nok for de fleste det mest kjente bandet. Deres ”Burn” (fra The Eyes of Every Storm, 2004) innleder platen med en fryktinngytende pondus. Det evig eksperimentelle og selvfornyende hardrock-bandet har vært blant den alternative rockens frontfigurer siden midten av 80-tallet, og om ikke Neurosis alene favner bredt nok, så involverer medlemmene seg i en rekke spennende sideprosjekter. De har et alter ego i Tribes of Neurot, som vier seg mer til ambient electronica/støy – sjekk for eksempel doble Adaption & Survival (2002), som er manipulerte og bearbeidede opptak av insektlyder. Steve Von Till og Scott Kelly dyrker begge en akustisk solokarriere, ikke helt ulikt Mark Lanegan eller Mike Johnson. Deres vellykkede samarbeid med Swans’ Jarboe (Neurosis & Jarobe), Scott Kelly og Noah Landis’ Blood & Time og de gyngende folk-hypnotikerne Culper Ring (med Steve Von Till) er alle en del av familien til dette lunefulle orkesteret. Neurosis er nok stammen, men de har sannelig fått lange grener med årene.

Den instrumentale post-rocken à la Glasgow og Montreal ivaretas av Grails, med en tidligere uutgitt låt som heter ”Reprieve”. Her er det også mørk og skummel ambient fra House of Low Culture, industriell støy av Sabers, japansk destruksjon av KK Null, både solo og som Zeni Geva og mektig kraftrock med Isis og Tarantula Hawk. Mens bluesrocken voldtas etter beste evne av gode gamle Oxbow, hvis vokalist ser ut til å spise Henry Rollins til frokost spiller de som de siste dager er nær. Enablers er enda et alvorlig bekjentskap, bestående av medlemmer fra blant annet Swans, Tarnation og Out in Worship. Deres ”Pauly’s Days In Cinema” (fra ferske End Note) er iskald post-punk motorikk som lover godt for videre fordypning. Et annet band det er nødvendig å trekke fram er Lotus Eaters. Nei, det er ikke det engelske synth-bandet fra 80-tallet, men et relativt nytt lag bestående av Aaron Turner (Isis), James Plotkin (Khanate) og Stephen O’Malley fra mektige Sunn O))) – et alle tiders superlag altså. Utdraget fra deres Mind Control For Infants viser at de ikke bare byr opp til bråk, for dette er et skjønt stykke ambient-drodling.

Filmdelen består av både konvensjonelle musikkvideoer og liveopptak. Regissør Josh Graham er en gjenganger, og han dyrker både mørke, gotiske og marerittaktige landskaper i sine filmer. Den vakreste er ”Duality I” med Tribes of Neurot, mens Tarentels nærbilder av grener i svart/hvitt til sine dronefolk tar hjem prisen for den enkleste. Utdrag fra en dokumentar fra sluggerne Oxbow og to liveopptak med det for meg fremmede bandet VHK (Galloping Coroners) kan også beskues, men både lyd og bilde er noe simplere her. Sistnevnte er muligens fra Ungarn, frontes av fargerik fyr og spiller en form for øst-europeisk post-punk.

De mange ulike prosjektene egner seg rett og slett best som full fordypning gjennom egne utgivelser – og de fortjener å oppleves slik. Men Neurot Recordings 1 er en av de viktigste samleplatene du kan anskaffe for å være oppdatert på et av de mest progressive plateselskapene av i dag.

I den informative og subjektive ånd, her er noen tips til ytterligere utforskning. Merk i samme slengen at Neurot vektlegger at utgivelsene skal SE bra ut, dette er ikke plater du ripper, kompis:

Neurosis & Jarboe: s/t, 2003 (et samarbeid til å få gåsehud av. Skummelt, vakkert og slemt – på en gang)
House of Low Culture s/t, 2003 (Finding Nemo goes Eraserhead.)
Isis: Celestial, 2000 (ok, dette er ikke en Neurot-utgivelse, men for bra til å utelates. En gedigen plate.)
Grails: The Burden of Hope, 2003 (en majestetisk blåmandag)
Tribes of Neurot: Adaption & Survival: The Insects Projects, 2002 (bzzz-bzzz-bzzz)

A Drag City Supersession: Tramps, Traitors & Little Devils (Drag City, 2001)
’It’s too cold to snow…/ black leafless trees…/ must be zero degrees…’ Slik innledes noe som høres ut som en krimsjuk Eddie Vedder, backet av Captain Beefhearts magiske band på en vindskeiv dag. Hva slags orkester er dette, om ikke en ekte Drag City Supersession?

Plateselskapet med base i Chicago har en mildt sagt respektabel katalog, og kan vise til utgivelser av artister som Palace, Smog, Jim O’Rourke, Stereolab, Royal Trux og Gastr del Sol. Det er fra dette miljøet en gjeng har slått seg sammen til en løs trupp, under det passende konseptnavnet. Gjengangerne på de fleste låtene er kjenninger som Bill Callahan (Smog), Edith Frost, Rian Murphy og Neil Hagerty (Royal Trux, Pussy Galore). Dette er et stjernelag hvor man går litt om hverandre, og det høres ut til at alle har hatt det både morsomt og kanskje litt fuktig under denne innspillingen. Som omslaget hinter om: Dette er mer en skive for jukeboksen en støyende kveld på byen, enn stilfull og rolig sofacore.

Her tolkes både egne og andres låter, med det til felles at volum stort sett er skrudd opp et par hakk i forhold til det vi er vant til, og at artistene skramler og skrangler langt mer enn under sine ordinære navn (unntatt Hagerty som har god fuzzerfaring). Etter Bill Callahans folk-boogiestart ”Zero Degrees”, sjangles videre med et par bråkerockere i Lou Reeds ”Charley’s Girl” og Hagertys ”Texas Dogleg”, sunget av henholdsvis Edith Frost og Hagerty selv.

Hank Mills-klassikeren ”The Girl on the Billboard” går også raskt unna, og det er mange år siden Bill Callahan har vært såpass rufsete. Dette er jo nærmest cowpunk, og det av en mann som stort sett sitter og ser på regnet, mens han tankefullt skriver viser om livets miserable skjebner (sitt eget spesielt). Artig! Av alle låter går de også løs på Black Sabbath-klassikeren ”N.I.B.” Her er det ikke snakk om å gjøre noe annet enn en ravende planke, og selv om Hagerty ikke er Ozzy, så funker det faktisk over all forventning. Manglende groove og tyngde erstattes helt enkelt av fiolin, og det bisarre skjer at Black Sabbath høres ut som et garasjeband på låvedans.

Litt lowtunes er det selvfølgelig også plass til, Edith Frosts ”Leaving The Army” og Bill Callahans ”Nothing Rises To Meet Me” vaker i mer velkjent farvann, og det er vel ikke uten grunn at disse artistene har skapt karriere ut av moll, og ikke dur. Særlig Callahans låt holder høy klasse, med en utmerket fiolinsolo av Jessica Billey. Platens vakreste tre minutter besørges ellers av Edith Frost og hennes tolkning av Randy Newmans ”Old Man”.

Det er det litt skjødesløse og egentlig sjarmerende uhøytidelige preget som er denne platens styrke. Det høres ut som om musikerne koser seg og vi lar oss gjerne rive med, men etter noen runder kommer dagen derpå, og da er det egentlig bare å håpe på at disse eminente artistene kommer tilbake med mer trøstende ting med sine ordinære partnere.

Audio Flashcard 1994-2001 (Gold Standard Laboratories, 2002)
Plateselskapet Gold Standard Laboratories (GSL) er vel ikke blant de mest kjente etikettene her i landet, men med sampleren Audio Flashcard 1994-2001 er det kommet en både billig og bra mulighet til å bli kjent med dette spennende selskapet som for tiden har base i San Diego, California. Mannen som styrer det hele heter Sonny Kay, og han har siden oppstarten i 1993 stått bak en rekke interessante utgivelser. Audio Flashcard summerer opp noe av det som har foregått på GSL på de 50 første.

Hvis inntrykket denne platen gir stemmer, så er det stor takhøyde på Sonny Kays kontor. Heldigvis går ikke den store spennvidden ut over kvaliteten. Her er det plass til både elektronisk/synth, garasjerock/punk, eksperimentell rock, og enda litt til.

Synthbandet Beautiful Skin får æren av å åpne platen, og det er helt naturlig i og med at platen er lagt opp etter alfabetisk rekkefølge. Første gullbarre står derfor De Facto for med sin herlige dubstil-møter-mariachi i låten ”Fingertrap”. Dette er et slags sideprosjekt for Cedric Bixler som tidligere spilte med At the Drive-In, og nå Mars Volta (som også er et GSL-band), men dette høres ut til å være noe ganske annet, og vel så spennende å sjekke ut.

De Facto etterfølges av en ualminnelig tight sparkerumpe-gjeng kalt Dead and Gone. Deres ”Shiny and Black” er både energisk og aggressiv, og med en desperate vokalist kan de minne om salige Jesus Lizard. Noe av den samme energien deler også drevne The Locust, som angriper sin egen ”Gluing Carpets to Your Genitals Does Not Make You a Cantaloupe” med japansk støypresisjon gjennom et lo-fi filter. Kaotisk hardcore dekker også det Mohinder driver med på ”The Static Cult”, men begge disse to sporene er for korte til at man egentlig rekker å finne ut om det er noe særlig hold utover en enkelt låt.

Da er det litt mer spennende med Outhud fra Sacramento.”JGNE” er en funky og leken instrumental-låt, dansbar, men med snåle effekter som også gjør det fett å lytte til. De skal etter sigende gi ut en plate på Kranky i 2002, og vil i så fall bli blant den etikettens mest fengende navn hvis dette utdraget er representativt for hva de ellers sysler med.

Pleasure Forever er vel sammen med Vue de to bandene som er mest kjent her. De har begge spilt i Norge i 2002, og Pleasure Forever er nok enda raffere live enn i studio, selv om ”Curtain Call For a Whispering Ghost” viser dem fra en god side. Det er noe med deres blanding av rå punkrock spedd ut med gotiske og psykedeliske overtoner som gjør dem ganske så fengslende å høre på. Pleasure Forever er forøvrig signet på SubPop nå. Litt i samme gate finner vi trioen The Rapture. ”The Chair That Squeaks” er en av skivas snåleste rockere, men også en av de beste, og kan minne om June of 44 eller Ink.

Høydepunktene kommer tett nedover alfabetet. Subpoena the Past er et eksperimentelt band med vekt på trommer og bass, og består blant annet av sjefen sjøl, Sonny Kay, og Joey Karam fra The Locust. De har dessuten spilt inn skive med Helios Creed (tidl. Chrome), og ”Patience” er et fascinerende møte mellom drum&bass og elektronisk støy. The VSS er et sentralt navn i GSLs historie, og de strekker seg tilbake til tidlig 90-tall. Da var de kjent som Angel Hair, men fra 1997 utviklet de seg til Slaves, og senere Pleasure Forever. Sistemann Sonny Kay dannet altså Subpoena the Past. Energisk punk er i hvert fall oppskriften på ”I Cut My Teeth”. Nevnte Vue (nå på SubPop) framfører også en av samlerens aller beste øyeblikk med ”Young Soul”. De kombinerer glatt punkens energi med elementer fra 80-tallets New Romance-stil.

Så viser det seg at en av de største gullbarren er spart helt til slutt. Septetten (tre spiller også i Outhud) med det merkelig navnet !!! er som å oppleve en slags krysning av The Clash og Minutemen – og det er det neimen ikke ofte man har muligheten til å høre! ”Storm the Legion” er platens vinner, og selv om jeg ikke vet annet enn at de iblant turnerer med Modest Mouse og Les Savy Fav i Statene, så er dette noe som bør være verd å sjekke ut! (eller !!!)

En del band er ikke omtalt noe særlig her, garasjerockere som Le Shok og Lost Kids eller synthband som I Am Spoonbender og Beautiful Skin for å nevne noen. Men det bør vel være igjen noen overraskelser også.

Denne samleren anbefales for sin høye musikalske kvalitet alene, men i samme slengen anbefales det også å følge med på hva GSL driver med framover. Selskapet ser ut til å ha evnen til å pelle ut band fra garasjen før de andre rekker å finne riktig gate.

Survive and Advance – A Merge Records Compilation (Merge, 2002)
Jeg husker en gang på 90-tallet at en overmodig synser spådde Chapel Hill, North Carolina til å bli det neste Seattle. Det var vel å ta litt hardt i med tanke på at det var Superchunk, Archers of Loaf, Polvo og Seam som frontet byens scene. Ingen Nirvana blant disse akkurat, og Chapel Hills artister har hatt for vane en litt for intellektuell eller snål profil til å gi de helt store salgstallene. Merge Records har i en årrekke stått bak mange av byens band, og selskapet kan leses på ryggen til en rekke store og små undergrunnsfavoritter. På Survive and Advance Vol.1 finner vi fjorten av dem, både fra hjembyen og andre steder.

For å ta det positive først så er det kjekt at Merge konsentrerer seg om stort sett utilgjengelig materiale, og ti av låtene er tidligere uutgitte. Det gjør platen verd å anskaffe både for førstegangslyttere som vil snoke på artistene så vel som komplettistene. Mest kjent av alle er vel Nashville-kollektivet Lambchop som gjør en sedvanlig nydelig utgave av ”The Puppy and the Leaf”, og igjen tar jeg meg i å nyte bandet mer på plate enn på scene. Låten finnes også på Lambchops flotte tour-only plate Pet Sounds Sucks, som også anbefales sterkt. Personlige favoritter som Radar Bros., East River Pipe og Crooked Fingers gir også korte øyeblikk av vemodig poplykke, akkurat som de pleier. Det er vel likevel en grunn til at disse låtene er nettopp uutgitte, for ingen er umiddelbare favoritter. Det må Spaceheads og Destroyer ta seg av. Sistnevnte band er Dan Bejar (The New Pornographers) med gnagende stemme og en mariachi-gitar, mens Spaceheads skiller seg befriende ut fra resten av bandene. Deres liveversjon av ”Atmo” er en sugende drum&trompet killer fra de drevne britene. Groovy jazz er ikke hva man først og fremst forbinder med Merge, men Atmo drar platen et par hakk opp. 60-talls inspirerte The Ladybug Transistor (”Nico Norte”, live) er også verd å få med seg.

Ellers er det som vanlig fra Merge litt ymse hva de byr på. Mye er ganske tilbaketrukken indiepop eller singer/songwriter som ikke er helt oppe blant stjernene. Spoon står egentlig som eneste skikkelige rockband her, med kule ”Small Stakes” fra Kill the Moonlight (2002). Ellers gjør ikke Stephen Merritts (Magnetic Fields) gotiske tulliball ”The Gothic Archies”, ’superbandet’ Imperial Teens drømmede new wave, Annie Haydens folkblues eller et kort møte med David Kilgour noe særlig fra eller til. Verst bærer det med Portastatics versjon av Nick Drakes ”Northern Sky” – det er mulig jeg er litt sær på Drake, men man bør ikke røre denne låten før man er helt sikker. Denne versjonen av Superchunks Mac McCaughan kunne vi gjerne vært foruten. Mens vi er i det sure hjørnet vil jeg også trekke litt for Ashley Stoves utdaterte og kjedelige gitarpopindierock.

Survive and Advance er en samler litt over det jevne, og som sagt, sjekk ut Merge hvis du ikke kjenner til etiketten fra før. Det slippes en del snop herfra, og med denne i hånden har du dannet deg et visst grunnlag for å orientere deg.

Grass Roots Record Co.: Family Album (Grass Root Recording Co., 2007)
På Family Album møter vi artister som hver for seg driver med varierte musikalske uttrykk, men som satt i sammenheng av Grass Root Recording Co. står samlet i et større hele. Det er et godt stykke mellom den frie avantrocken til Hella og visesangen til Mariee Sioux. Men her er det mulig å ta inn – og nyte – begge på en plate, og det for lyttere som kanskje ikke ellers hadde sett muligheten. Family Album er også en stedbunden plate. Vi befinner oss i Nevada City, California – en liten småby med lange kulturelle tradisjoner som i en tid der mange søker etter det neste ’store’, eller i hvert fall det neste ’unike’ bare er et tidsspørsmål unna før den puritanske gløden erstattes av et mer kynisk drag drevet fram av markedskåte krefter. Kanskje. La oss ikke håpe det.

Inntil så skjer får vi bare glede oss over den likeframme og joviale holdningen som ser ut til å prege byens mange artister og som denne platen bærer frem: ’In my experience these are the real deal artists, singers, poets, and rockers, playing for the right reasons – inspiration, art, communication, and FUN’ sier initiativtager og labelsjef Marc Snegg, og tilkjennegir en fellesskapholdning som man omtrent må tilbake til det sene 60-tall for å finne maken til.

The Family Album skiller seg fra alle andre samlinger, hevder Snegg, og uttaler videre at: ’This is not a collection of tunes culled from across time and place. This is an album. Though the songs are diverse in style and voice, you will hear an uncanny continuity from track to track and from artist to artist.’ Det er vel å ta det litt langt, men han skal ha for gløden. Det er likevel en rød tråd gjennom platen, og den går gjennom den akustiske folkmusikken. Mariee Sioux er allerede nevnt tidligere, men hun stråler sannelig sterkest også på denne samlingen. “Two Tongues at One Time” er fra hennes ferske og flotte debut, og hennes sang om ’candles & buffalo’s eyes’ går fremdeles langt ned i ryggmargen. I samme åndedrag er det vel verd å merke seg Jessica Henry og Alela Diane som innrammer platen med sine gåtefulle viser, og ikke minst Alina Estelle Hardin som pleier enhver sliten muskel med sin sirenesang. Det er også et sedat, melankolsk drag over Benjamin Oak Goodmans myke ”Yes My Heart” – en aldri så liten popperle for høsten 2007. Framheves bør dessuten den trillende popmelodien til Golden Shoulders (hvis band samler mange av de involverte under en paraply).

Det bør være lov å si at det er en gjennomgående folkelig stil over platen, enten det er fjellbilly fra The Reckon Family eller garasjestomp fra Made In. De mest åpenbare bruddene serveres med blant annet som dynestøy fra Them Hills, progressiv avantrock fra Hella, bluesrock fra Lee Bob Watson, jazzjam fra Snegg Band og Galaxie 500-drømmerier til Kings & Queens. Som en teaser til nærmere bekjentskap er dette absolutt et vellykket prosjekt, selv om bare en låt blir litt skrint grunnlag å vurdere holdbarheten på. Jeg har i hvert fall funnet et par åpenbare favoritter takket være denne platen.

Det er noe godt og gammeldags over Grass Root Record Co. Artistene har alle en familiær holdning og spiller mer enn gjerne på tvers av hverandres prosjekter der det kanskje er gleden over å spille som er den fremste drivkraften. Dette er en tvers igjennom trivelig plate, med et innhold som bærer bud om et lengre forhold.

The Enlightened Family (Voodoo Eros, 2005)
For et par år siden samlet Devendra Banhart sammen en plate bestående av en del nye, amerikanske folkbaserte artister fra mange glenner og grender i utmarken. Golden Apples of the Sun står igjen som en sentral dokumentasjon av en retning der nevnte Banhart etterhvert selv har blitt en nøkkelperson. Ett av bandene som deltok på Golden Apples var søsterduoen CocoRosie. Den ene halvdelen er Bianca Casady, i skrivende stund Banharts utkårede, hun er også den ene halvpart bak det nystartede plateselskapet Voodoo Eros.

The Enlightened Family er deres første utgivelse, og en samler ikke helt ulik Golden Apples, i hvert fall genremessig. Den brede appellen og det sammensatte aspektet som gjorde epleplaten såpass grunnleggende er ikke så fremtredende her, og The Enlightened Family står mer frem som en videreføring av denne – som et dypdykk for de allerede innvidde. Så er da også denne familieansamlingen mer sentrert rundt en smalere krets av miljøet. Ikke unaturlig er det en høy kvinneandel (artister som søster Casady, Diane Cluck og Jana Hunter), historiske røtter er ivaretatt (Vashti Bunyan) og større vektlegging på ukjente/uutgitte spor, som heller ikke binder seg utelukkende opp til ’frifolken’, dominerer.

Nevnte Devendra Banhart bidrar med to låter, både ”Houses” og ”Happy Birthday!” er hentet helt tilbake fra 1997 da han bare hadde dun på haken. Stilen han la for en dag på sin debutplate noen år senere viser at denne slett ikke var bygget på tilfeldigheter. Under navnet J.H.T. framføres låten med den retoriske tittel ”Why Am I Still Sucking Your Dick?” live fra NYC, 1996. Hvem som spør står det ikke noe mer om, men jeg skal vedde en pen liten pengesum på at det er Antony og hans Johnsons. Det høres i hvert fall slik ut! Nomi skiller seg noe ut her. Den iøynefallende New York-artisten har et mer ’polert’ beatbaserte pop/hip-hop sound enn den gjengse nyfolk-lurvebanden. Det samme gjør franske Spleen & Zen med sin groovy hip-hop og for meg ukjente Island Folk Lore (det hevdes at denne er fra 1982, men jeg tar årstallene med en klype salt), der det høres ut som Quasimoto har forvillet seg inn på en okkult folkmesse et sted ute i ødemarken.

For de aller fleste av disse 13 låtene faller i kategorien snål, hjemmevevd kniplingsfolk tilhørende en annen tid. Noe er halvferdig, en del er obskurt og helhetsinntrykket mildt sprikende fra yngre artister som Diane Cluck, Jana Hunter, Sierra Casady og ikke minst bestemor selv; Vashti Bunyan. Hennes ”Song of a Wishwanderer” må vel være et sjeldent liveopptak, hentet fra Holland anno 1968. Legg for øvrig merke til likheten i lydbildet mellom Bunyans over 30 år gamle opptak og f.eks Diane Clucks ”Nothing But God” fra 2003. Lo-fi estetikken dyrkes fremdeles for det den er verdt!

Mye fin musikk her altså, og en helt essensiell samler for dere som tråler dette miljøet til daglig. For den gjengse lytter vil det nok holde med ordinære studioutgivelser fra nevnte artister. Ja, det betyr alle sammen.

Acuarela Songs (Acuarela Discos, 2001)
Acuarela er en spansk label stiftet i 1993. De har fine artister som For Stars, The Clientele og ikke minst Migala i stallen, og har tidligere gitt ut eksklusive plater med blant andre Songs: Ohia og Will Oldham. På denne doble samleren har de fått et imponerende sterkt lag av artister til å levere et bidrag som på en aller annen måte kan knyttes opp til ordet Acuarela, ’vannfarger’. Hovedvekten av artistene er amerikanske, og kan sortereres med merkelapper som singer/songwriter, alternativ countryrock (americana på norsk) og sadcore, med enkelte avstikkere til lo-fi indiepop/rock. Det er også plass til noen europeere her, blant andre Amor Belhom Duo, Paloma og Vera Clouzot. Slike labelsamlere er sjelden uhyre interessante, men denne fungerer ikke bare som veiviser for noen av dagens og morgendagens mest spennende artister, den er både lekker å ta, høre og se på. Med unntak av Virgil Shaws ”Water Color” er dessuten alle 32 låtene tidligere uutgitte, og med større spennvidde i artistenes kjendisstatus enn i låtenes kvalitet anbefales Acuarela Songs som et grovt overblikk over noen av de mest sentrale artistene i sin genre. At platen vil medføre store utgifter når man etterpå må innhente diverse back-kataloger må regnes som ren bonus i den sammenhengen.

Det blir litt voldsomt å gå detaljert gjennom de enkelte låtene her, men det bør understrekes at dette er en langt mer variert samling enn det stetsoninntrykket et raskt øyekast kan tilsi. Et fellestrekk ved de fleste vannmalerne er at de skaper detaljerte bilder med sine rolige, forsiktige malerstrøk. Ved å bruke duse og bleke farger males bilder man helst må tilbringe litt tid med før de avslører sine kvaliteter. Det benyttes ingen skjærende farger eller drastiske virkemidler, men heller melankoli, stillferdighet og ’soft explosions’, som Knife In the Water uttrykker det. Å si at det er en introspektiv rød tråd her er ikke å overdrive. Skal man trekke frem noe negativt ved å sette sammen en plate som er så low-key så er det at de fleste av disse artistene produserer helhetlige album mer enn umiddelbare hitlåter. Acuarela Songs lider derfor som de fleste samlere noe under av at vi kun får et raskt innblikk i hva de enkelte står for.

De franske Calexico-partnerne Amor Belhom Duo åpner med en jazza og stilig ”You’re Open Housing”, og setter med det høy standard for ypperlige CD1. Her sitter godlåtene tett. Dakota Suites ”The Colour of Water” er en groovy, jazza (ja, faktisk!) instrumental , Mojave 3 er svært så fengende i ”Krazy Koz”, og Greg Weeks gir kraftfull rockmelankoli på ”The Waves”. Han etterfølges av et kobbel kvalitetssikre navn: Doug Hoekstra, Early Day Miners, Howe Gelb (knitrende fra et baderom i Århus) og Empty House Cooperative (bestående blant annet av Chris Brokaw (Codeine, Come, Pullman) Thierry Amar (Godspeed!) og Willard Grant Conspiracys David Michael Curry), som alle leverer bidrag trygt innenfor forventet standard. Meget hørbart er også de ambiente folketonene til Tracker og TW Walsh, og Mark Eitzels electro-støyende Sunset Retirement Community.

Disc 2 har et sterkere fokus på akustisk country/folk (Paula Frazer, Virgil Shaw, The Court and Spark, The Mountain Goats), men har ikke like gjennomgående høy låtkvalitet. Paloma og The Clientele er begge tilknyttet Acuarela, og sammen med australske Sodastream og franske Vera Clouzot serverer de ytterligere stillferdig tristesse uten det helt store særpreget. Heller ikke Tara Jane O’Neil, Sarah White eller Norfolk & Western løfter taket med sine innadvendte viser. Jeg vil trekke fram Paula Frazer (Tarnation) sin spanskinfluerte ”Watercolor Lines” og alltid-bra Willard Grant Conspiracys ”Painter Blue” som de to beste kuttene. Nevnes bør også spanske Emak Bakia med robotstemmer og et slags utdatert Grand Prix-lydbilde, Viva Las Vegas og Nacho Vegas som begge er en nyttig påminnelse om hvor befriende det er å slippe den evinnelige engelsken hele tiden. Spansk egner seg mer enn ypperlig, selv om man ikke forstår tekstene like godt (eller kanskje derfor).

Selv om CD1 er bedre enn CD2 er denne solide samlingen et trygt valg for den som kjenner til bidragsyterne fra før, men også for nye interesserte som vil holde seg oppdaterte på vestfronten. For dere tar jeg på meg rollen som veileder og våger meg ydmykt frempå med noen naturlige valg videre som kan falle i smak.

Disse ti platene bør uansett finnes i ethvert godt hjem i god tid innen Vol. 2, i tilfeldig rekkefølge:
Howe Gelb: Confluence (Thrill Jockey, 2001)
Early Day Miners: Let Us Garlands Bring (Secretly Canadian, 2002)
The Court and Spark: Rooster Mountain (Absolutely Kosher, 2001)
Willard Grant Conspiracy: Everything’s Fine (Ryko, 2000)
M. Ward: End of Amnesia (Glitterhouse, 2001)
The Mountain Goats: All Hail West Texas (Emperor Jones, 2002)
Norfolk & Western: Winter Farewell (FILMGuerrero, 2002)
Mark Eitzel: Songs For Confidence and Courage (New West, 2002)
Tracker: Polk (FILMGuerrero, 2002)
Doug Hoekstra: Around the Margins (Inbetweens, 2001)
Migala: Restos de un Incendio (Acuarela, 2002)

Sammen med Acuarela Songs burde vel det dekke behovet en stund fremover.

Summer and Smiles of Finland (Fonal, 2006)
Hva består alt dette fuzzet om finsk musikk av nå for tiden, lurer du kanskje på, og finner det litt uoversiktlig å orienteres i vrimmelen av plater med knapt leselige navn gitt ut av band med altfor mange doble vokaler og overivrig bruk av tødler.

Fonal records har gjort jobben enklere med Summer and Smiles of Finland, en labelsampler som presenterer både kjente og uuttgitte spor med aktuelle navn som Islaja, Paavoharju og Shogun Kunitoki. Åtte artister i alt, fordelt over 17 spor.

Fonal er et nøkkelselskap innen moderne finsk musikk på siden av den veletablerte finske musikkbransjen (ingen nevnt, de fleste glemt). Noen stikkord: Her er artister uten noen klart definerte genre-begrensninger. Men de dyrker gjerne både finsk språk og higer heller etter det originale og det søkende enn å forsøke å gjenskape velbrukte (les: vestlige) pop-formler. Mye av musikken er preget av en kollektiv enhet, se bildene i det rikt illustrerte og fyldige innleggsheftet. Improvisasjon, hjemmemekket lo-fi eller kunsten å fange øyeblikket virker viktigere enn å finpusse detaljer og vaske bort særpreg. Fonal kler dessuten hver utgivelse med stilren coverdesign fri for plast, en luksuriøs innpakning som innbyr til innkjøp.

Bak det lille selskapet, som etterhvert har vekket interesse verden over, finner vi Sami Sänpäkkilä. Han har nå base i Tampere, og har drevet Fonal siden 1995. Summer and Smiles of Finland er altså en markering av et tiårsjubileum og er katalogutgivelse nummer 40 i rekken. Samme Sänpäkkilä er også hjernen bak Es, som har et knippe strålende plater bak seg (den hittil siste er den doble LPen Sateenkaarisuudelma som ble utgitt på belgiske K-raa-k i 2005). Es lar høre fra seg med tre spor, hentet fra de to Fonal-utgivelsene A Love Cycle og Kaikkeuden Kauneus ja Käsittämättömyys, samt en uutgitt og mer uhøytidelig låt med samme tittel som platen. Es dreier over i retning av minimalisme/ambient, men grunnholdningen holdes organisk og melodisk. Es er en lydskulptør, med et genuint øre for vekslingen mellom kulde/varme, akustisk/elektronisk og det jordnære og det åndelige, og Sänpäkkilä er også en del av Kiila. Deres ”Auringonlunta” (fra Silmät Sulkaset) er platens mest fabelaktige fem minutter – en skapning fra skogbrynet med håndtrommer, akustisk gitar og fløyter som tryller oss langt bortenfor Tove Janson-land og tilbake til hine tiders mer frihetssøkende seanser.

Noe av Fonals uttrykk balanserer mellom det elektroniske og det organiske. TV-Resistoris spiller noe naïv og sjarmerende beatbasert casiopop, mens beskrivelsen av Shogun Kunitoki kan overføres til en større sammenheng som gjelder hele kompaniet: ‘…using worn analog equipment in order to give electronic music human warmth, a soul…’

Islaja og Paavoharju utga to meget fine skiver i 2005, henholdsvis Palaa Aurinkoon og Yhä Hämärää. Savolinna-bandet Paavoharju, en krets gjenfødte kristne som sjelden spiller ute blant folk og som befinner seg et sted mellom hjemmelaget elektronika fra 80-tallet, soundtrack fra en Bollywood-film, folkemusikk og rustne beats som blander seg med lydene av naturen rundt.

Islaja aka Merja Kokkonen lager personlige og hjemmelagde viser med et helt eget særpreg. Hennes Palaa Aurinkoon kunne høres som en form for folkemusikk fra et eksotisk sted; naiv, men gjennomtenkt, åndelig men jordnær. Alt går sakte, som i halvsøvne veves stemme og melodi sammen. Islaja spilte dessuten nylig hovedrollen i en episode av SVTs oppegående serie This Is Our Music, og er kanskje den av Fonals artister med størst potensiale til å nå utover kultstatus.

Kultstatus har i hvert fall Kemialliset Ystävät, med Jan Andrezén som naturlig sentrum. Med ti år bak seg har de kjemiske vennene krydret tilværelsen vår med kryptiske og vakre toner av avantfolk/drone og eksperimentell skogs-elektronika. Gjennom grenene av instrument-virvaret skimtes innflytelse fra både østen og krautrocken, avant garde og eksperimentell minimalisme. Et aldri hvilende lydbilde gir platen en konstant flyt og en form for dynamikk som gjerne er fraværende i denne genren av folk/avant/psykedelia.

Merk: Summer and Smiles of Finland blir ikke solgt på vanlig måte over disk, men følger gratis ved innkjøp av andre skiver fra Fonal. Det er selvsagt å anbefale. For de uinnvidde foreslår undertegnede Islaja, Paavoharju og Es som forrett, så får du vurdere appetitten videre selv.

Bjørn Hammershaug

Runddans: The Beginning and End of All Music

25/11/201525/11/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Runddans is the result of the rather unlikely collaboration between 1970s pop-wizard Todd Rundgren, space-disco pioneer Lindstrøm and free-spirited sound-magician Emil Nikolaisen of Serena-Maneesh. The foundation of this project was laid back in 2012, when Rundgren did a remix of Lindstrøm’s “Quiet Place To Live.” The three musicians met in a studio in Oslo that same year, and the music slowly mushroomed from there.

After three years of extensive work, patient correspondence and carefully building the sessions together, the album is now finished.

The eponymous Runddans is a cosmic mix of soul, synth, pop and disco – meant to be enjoyed as one whole piece: 39 minutes of music, broken down into 12 parts and 4 sides of an LP. Journalist Paul Lester (Mojo, The Guardian) described the experience as ‘dense, complex, thrillingly intricate yet sweepingly emotional, here the original laptop kid and the Norwegian electronicists capture a long-lost time while also managing to sound utterly future-perfect.’

– Every time you listen to it, it seems to take a slightly different form in your head. There’s no way to absorb it all the first time you hear it, says Todd Rundgren, while talking about the album.

– It’s the kind of record where you’re never gonna get it all the first time. We wanted to have things in there to make people come back and get another aspect of it. I guess that’s one of the reasons why this project has been so important to me as well: music sometimes needs to be deconstructed as much as constructed.

With utter enthusiasm, he goes on: – I’ve characterized Runddans as the beginning and end of all music. It goes places that are extremely simple and primitive, and in other places there’s so much sound and glory happening, it can’t all be grasped in just one listening.

The highly eclectic Rundgren, the most renowned of the three, has been active since the late 1960s, both as a musician and a producer. He rose to fame in the early 1970s thanks to magnum opuses like Runt (1971), Something/Anything (1972) and A Wizard, A True Star (1973). Through the ’70s and ‘80s Rundgren also gained a reputation as a prime producer, working on seminal albums like Meat Loaf’s Bat Out of Hell, XTC’s Skylarking and New York Dolls’ self-titled debut.

– I actually discovered him pretty late, admits Oslo-based electronica musician and producer Hans-Peter Lindstrøm.

As one of the forerunners of space disco and a part of the Oslo Disco scene alongside Todd Terje and Prins Thomas, Lindstrøm has worked high-profiled remixes for the likes of LCD Soundsystem, Best Coast and Roxy Music.

– I guess I initially picked up some of Rundgren’s albums in the cheap bins at used record stores, he says. Eventually I started to dig into his vast back catalog and discovered his unique qualities as an album artist. He was a pioneer in making really thorough albums, more than just some great songs. He represents an eclectic soup that I just love.

Emil Nikolaisen, known as frontman to the indie-shoegazers Serena-Maneesh, as well as a heavy repertoire of production work, shared some of the same sentiments on Rundgren.

– I have always known about him, glaring at his well-known hits from a distance, says Nikolaisen. They were great, for sure, but as an adult I was lured deeper into the Garden of Rundgren-Eden of harmonies, purity and his joyous bittersweet sarcasm. His restless, stupid swirls and neck-breaking stunts side-by-side, drenched in an aesthetic that just went straight to my heart – that was what made me a fan.

Lindstrøm and Nikolaisen tell how they prepared a raw draft of music as a starting point, in order to be as efficient as possible with the few days they had with Rundgren in the studio.

Even though they had briefly crossed paths before, little could they imagine that this was the beginning of a three-year long process.

– We started out with just some improvisations the first day that we got together in the project, says Lindstrøm. I don’t think that we imagined that years later this would be the baby that results from that collaboration.

– I was coincidentally in Norway for another event, Rundgren explains, and we thought it would be nice to get together for a couple of afternoons, fool around and see what happens. That’s as seriously as we took it at that point.

Nikolaisen: – You know, eight chords around a piano in Oslo, feeling the vibes and dropping some loose ideas, made us draft some small but important sketches. Then it just escalated, out of proportion. Files were being tossed back and forth, briefly meetings, travelling, chaos, more ideas on the table, and then finally finding a structure and a conclusion on it all. I think the most important is to recognize the interplay in working together and always challenging each other.

All three of them separately emphasize how this was meant to be one piece.

Lindstrøm tells how this was clear pretty early on: – I think we became aware of that early in the process. The foundation of music bites its own tail, so to speak, being repetitive and ascending at the same time. We understood that wasn’t a bunch of songs, but an exhaustive piece of music – an endless roundel.

Rundgren substantiates this point further: – What I like about it is the way you’re in certain place the one moment, and wind up in completely different place mere moments later. But you’re still riding the same wave all through it, he says. – It’s almost like a train ride, going through little towns, big cities and rural fields, giant thresholds over great valleys, through mountain tunnels and things like that. The only way I can characterize it is like this journey, and it’s of such a character that it doesn’t have the typical linearity to it.

– You lose track of time so much while listening. I guess that’s my favorite aspect about it: It kind of reminds me of some of my older records, records I’ve usually broken into tracks. That’s how I keep track of time. When there aren’t those kinds of typical breaks, the further along you go, the more you lose track of how long you been listening to it. It takes you out of the place that you’re in. Puts you in other space where time is not that important anymore.

He goes on to speak of his vocal contributions, and how they became a part of this greater project:

– After the first couple of sessions, we thought that we needed more vocals, words and other sorts of atmospheres for the listener to hang on to. And that became my mission of the project; to make sure that there was some sort of vocal presence. That is a touchstone element. You hear so many interesting and crazy sounds, but after a while you want something that is familiar and human to reground you. I see the vocals having that purpose. It wasn’t my only role, but it became a central role for me. And in retrospect, I think that is an essential element. Without that you would lose sense of not just time, but space as well, he says, expelling his typical friendly grin.

The utter enthusiasm around this whole project shines through all three of these gentlemen, clearly proud of what they managed to achieve together.

As Nikolaisen states at the end: – We were like a triangle hovering alone up in the galaxies, where no one knew what we were doing. We could just do our own thing, so this has just been … an incredibly mercurial feeling freedom.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på read.tidal.com, 30. mars 2015

The Black Sorrows: – Jeg ble forelsket i Norge

13/11/201513/11/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

The Black Sorrows handler mest om én person: Joe Camilleri er sanger, låtskriver, gitarist, saksofonist, produsent – i det hele tatt sjel og hjerne bak det populære australske bandet – med helt spesielle bånd til Norge. The Black Sorrows var veldig populære her hjemme tilbake på slutten av 80- og tidlig på 90-tallet med album som Hold On to Me (lå 14 uker på VG-lista i 1989) og Harley & Rose. I 2014 er de igjen aktuelle med et nytt album, og nylig ble spilte de også på Nidaros Bluesfestival, som tydelig viste at mange fortsatt husker bandet fra tiden de var ’norgesvenner’.

* * *

– Jeg ble forelsket i Norge, det tror jeg vi alle ble. Norway got us, sier den sympatiske frontfiguren da vi spør om hvordan han selv husker denne tiden.

– Nordmenn forstod hva vi prøvde å gjøre som et band. Hold On to Me og særlig låten ”The Chosen Ones” snakket rett til folket, og hele Skandinavia omfavnet musikken vår med åpne armer.

’We were foot loose and fancy free’, sier Camilleri, og legger til at The Black Sorrows hadde et friskt, unikt uttrykk litt på siden av hva som ellers var populært på den tiden, som forklaring på hvorfor de fikk så godt fotfeste i vår del av verden.

– Vika Bull spilte i bandet på den tiden, og hun fortalte meg senest i går hvor mye hun elsket Norge og ønsket å dra tilbake. Jeg sa ok, da gjør vi det slik, og vervet henne umiddelbart til å synge på turneen vi planlegger nå senere i år.

Joe Camilleri er blant de mest populære og respekterte personlighetene i australsk musikk. I 2014, med 45 albumutgivelser på samvittigheten, feirer han 50 år som musiker og artist. Men med unntak av årets lille besøk er det lenge siden han sist besøkte Norge.

– Jeg utviklet en flyskrekk som ble virkelig ille, forteller han.

– Jeg klarte rett og slett ikke å komme meg om bord på et fly. Selv hjemme i Australia kunne jeg bare kjøre bil eller i beste fall ta toget. Dette var tøffe tider for meg, og det tok faktisk 10 år å komme over det. Jeg vet heller ikke hvorfor eller hvordan det startet. Frykten sitter fremdeles i, og kan plutselig overmanne meg igjen, men nå har jeg funnet verktøy for å håndtere dette. Angsten forhindret meg heldigvis ikke fra å utøve min største glede; det å skrive og spille musikk.

Det nye albumet Certified Blue har fått strålende omtaler i hjemlandet, og er omtalt som det beste bandet har gjort siden suksessalbumet Hold On To Me. Hvordan vil du beskrive lyden av The Black Sorrows i dag?

– The Black Sorrows er roots-basert; Americana, blues, rock, alt. country… vi er vanskelige å kategorisere tror jeg. Vi er alle disse betegnelsene og mer – jeg liker å tenke at vi er fri fra musikalske trender. Men det viktigste er, det har alltid handlet om ’låta’ … la sangen skylle over deg og du vil bli en del av den.

Bandets besetning har vært i konstant endring, alt etter hvilket musikalsk uttrykk Camilleri til enhver tid har jaktet på. Over 40 musikere har vært innom bandet. Jeg lurte på hvordan dette har påvirket musikken til The Black Sorrows og om manglende stabilitet har gitt seg utslag i større musikalsk fleksibilitet.

– Ja, denne fleksibiliteten er veldig viktig for meg. Alle de store musikerne som jeg beundrer lot aldri noe utfordre deres musikalske veivalg. Hver låtskriver må tro på sangen og musikerne som skal fremføre den må spille en sekundær rolle. Så når bandet kommer sammen for å spille live, kan de forme den slik det måtte passe der og da. Den konstante endringen i besetningen skaper både utfordringer og gir muligheter som jeg vokser på. Gitaristen min, Claude Carranza, har vært med meg i cirka 15 år, så han er ansett som en konstant.

– Jeg dannet The Sorrows for 30 år siden, og jeg tror det har vært omtrent 40 musikere innom på ulike tidspunkter. Hver og en av dem har brakt noe spesielt til bandet. En musikkskribent skrev nylig at den elastiske besetningen er min drivkraft for å stadig bevege meg framover som artist. Jeg elsker å gi yngre musikere muligheten til å være en del av et stort liveband, enten det er som sanger, fiolinist eller en blåser. Enhver musiker vet når de selv trenger å gå videre. The Black Sorrows vil da være en del av deres musikalske CV.

Hvilke temaer opptar deg som låtskriver mest i disse dager?

– Ettersom du blir eldre er det mange flere ting du finner ut om deg selv. Enkelhet er nøkkelen til livet. Hvis du finner hva det er for deg før din tid løper ut, vil livet ditt ha en mening. Dagens teknologi er ment å gi oss mer tid, men vi bruker for mye tid på higen etter den samme teknologien, i stedet for å leve og være i samspill på et menneskelig nivå. ’If you stay real you know then that you have something to offer. Always be true and you’ll never be blue’, funderer Camileri.

I forlengelsen av dette, på hvilken måte har musikkbransjen endret seg siden du startet som artist?

Den største endringen er hvordan folk har tilgang til musikk. Musikk er overalt, ’on the go’, på telefonen, datamaskinen eller nettbrettet. Noe av dette synes jeg er til det bedre. Folk har større frihet og flere valg til å velge og bestemme hvilken musikk de skal høre på. Kraften av store kommersielle radionettverk og de store selskapene som smaksdommere har til stor grad falt. Teknologien og programvaren som er tilgjengelig i dag betyr at artister kan spille inn et spor i sin egen stue, spille inn en video, legge den på YouTube og ha en viral hit over natten. Og jeg elsker det faktum at LP-platene gjør et comeback!

Som kunstner, artist og låtskriver i så lang tid. Hva har vært dine ’musikalske retningslinjer’ gjennom karrieren?

– En god sans for humor, og en real dose med ærlighet. En tro på hva du har å tilby – og ikke følge musikalske trender. Tro på at det alltid er noe igjen i tanken, og til slutt, det er alltid verdt å ta kampen.

Noen siste ord til dine norske fans?

– I have a great love for your country…there must be something in the water for music and art to play such a big part in your daily lives. It’s intoxicating. I’ve been to Norway many times now and I believe you have a good balance. I say that without knowing too much about your politics. I look forward to seeing you all again soon.

Opprinnelig publisert på magazine.wimp.no, 9. juni 2014

Bjørn Hammershaug

Years & Years: Dance Music For Your Head

13/11/201513/11/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

2014 was a great year for London-based electronica trio Years & Years.

Climbing the charts with songs like “Take Shelter” and “Desire”, and playing featured artist on The Magician’s “Sunlight” and Tourist’s “Illuminate”, the group secured a deal with Polydor Records.

2015 will most certainly bring one of last year’s rising names closer to the stars: In January they won the highly prestigious BBC Sound of 2015, and they’re currently nominated for this year’s Brit Awards, held on February 25. With their shiny Y&Y EP out now, their debut full-length is set for release later this summer.

I caught up with the three talkative, cheerful chaps – Olly Alexander (vocals, keyboards), Mikey Goldsworthy (bass), Emre Turkmen (synths, beats) – for a coffee table chat that covered their growing recognition, being inventive, and their expansive interests in music, from modern dance to classic rock.

* * *

For some you’re still a pretty unknown act. How will you describe Years & Years for a new and curious listener?

Olly: We make electronic dance music that has bit of an emotional personality to it, music you can dance and sometimes cry to. [laughs]

So it’s music both for you head and feet, then. How’s the climate for thinking man’s electronic music in the UK these days?

Emre: It’s great, but I don’t think of music in terms of countries any more. With the Internet and stuff it’s really different now. Even when we were completely unknown we had people that listened to our music from Brazil, Mexico, Poland… Music is global, but London is definitely the place to be for us. It’s full of music and creativity, and it’s always alive.

How does that energy channels into your music, I mean, do you feel like you’re part of a scene or something?

Olly: Well, I don’t know. People come to London for a number of reasons. Mikey moved from Australia to London, I got here from the countryside and Emre has spent more time in the city, but we met each other because we all moved to London. I think that’s in itself is an example on how a city like London breeds creativity, and bands tends to form in those places.

I heard that you guys also bonded over a common fondness for Radiohead?

Emre: Yeah, that’s true. It’s not like we sound like them or anything. There are all kinds of things you pick up from bands without necessarily trying to rip them off sonically. But they’re cool, inventive and they change a lot.

We sound very different now from when we started, and hopefully we’ll sound different if we ever meet again in five years time. We get bored easily, spending all our money on gadgets. We spend it on gadgets, food and synthesizers. [laughs]

Are being inventive a key phrase for you?

Emre: Definitely. I think that if you are inventive, then you have a personality to your music. Music spurs expression and you want to express who you are. The three of us have come to a place where we all contribute different things to our sound and the way we make music. It’s really important that it’s us, so we always try to be involved with every aspect in what we do – be it music, videos, live shows, or whatever.

And it seems like you have done some right moves along the way. Congratulations on winning BBC Sound of 2015, in competition with Rae Morris, Kwabs, Soak and others. What did that award mean to you?

Olly: It’s really overwhelming. Before we won, I have always looked at the sound poll myself, knowing how prestigious and great it is being such a great component of new music and new talents; so even to be on the list was really exciting.

Since winning it has been a definite change. We made the news. We went from being a band that some people had heard of in the UK to being a band that people were talking about in the UK. But it doesn’t guarantee you anything winning an award like that. You have to make the most of the platform that’s given you. We are really grateful, but now it’s up to us.

You’re also nominated for the Brit Awards, as the Critic’s Choice for Breakthrough Act of the year – along with James Bay and George the Poet. How do you feel about that one?

Olly: It’s similar. We just have to thank when an institution backs you, saying, “we’re picking you, and we think you’ll be great”. It’s great but equally quite scary, with a pressure to deliver. But at least we get to go the awards and have us some cocktails at the party. And Madonna is coming! [giggles]

Has this pressure that you mentioned changed anything for you within the group?

Mikey: It hasn’t changed what we do or the way we do it. We’ve always been pretty self-sufficient in many ways. We make and play our own music, used to record at home and make our own videos. A great upside is that we get more people listening to what we do, meet cool people along the way, and see how they do it and maybe work with them. All this cool stuff we wouldn’t get on another level.

So it hasn’t changed what we do and the way we do it, but it has made us more conscious. We take it a bit more serious now. But not in a boring way. We’re actually thinking that we can be a really good band. [laughs]

You’ve have recently been working with artists like The Magician and Tourist. If you could choose your dream cast to work with, whom would you pick?

Michael: Current artists? I’d love to work with… Caribou.
Emre: Flying Lotus
Olly: Little Dragon

Your debut album is finished and will be released later this summer. What can you share, any new collaborations to expect?

Emre: No, not on the album – it has been an in-house operations. But yeah, it has all our singles on it, older songs together with brand new ones. We’ve been a band for a long time, and had lots of time to think about this album. You know what they say: it takes a lifetime to write your first; it’s the second one that’s hard. You can expect some energetic singles in there, but also some slower, more introspective numbers.

What’s your view on the album format? Do you think of it more like a set of songs in a row or do you consider the album more as one piece, a unique entity?

Olly: We made this collection of songs from the last few years that shares a certain sound, a similar idea that fits into a body of work. I guess most of the songs have a similar sound to each other, but then you’re becoming aware of something that might not fit with the album – but you need to have a body of work to know what that is.

Mikey: Yeah, it’s a different thought process. Before, we would never think of things that way, we just made music and didn’t have to consider whether it all fit in one body of work. Now we have to think about it as one album, and be a bit more precious. But it doesn’t have a specific theme or concept, so it’s certainly not a concept album.

Emre: And also, this is our debut, so hopefully as we progress we’ll find different ways of working and thinking, sonically or the way we write. We don’t ever want to do the same thing over and over again.

And sonically speaking, how will you describe the recording process?

Olly: We’re concerned about everything. We take care in every single detail of the production, and have been spending hours and hours to flick on just one note. But it’s your baby, right. The arrangements are as important as anything else in the creative process. But the most important is the song, though. Once you have that right, then you really can start having fun with it.

What do you write about?

Olly: Oh, it’s all about me and my life, he said selfishly. [laughs] You know, the classic themes of heartbreak and rejection. That’s all I know, really. Maybe I should try to write from a third person perspective, like the great storytellers. It’s not that common in popular music, being less immediate and difficult to master. Like John Lennon did. Or Tom Waits, he can tell a story. Bob Dylan. Nick Cave is a great storyteller.

You namedrop some classic artists here, you still buy albums?

Olly: Oh yeah, and we still pay for them! I actually just started buying a again, in order to enjoy to a full body of work.

So, you guys have any favorites?

[All together:]
– Harvest by Neil Young.
– In Rainbows by Radiohead.
– What’s Going On by Marvin Gaye.
– Until the Quiet Comes by Flying Lotus. Siamese Dreams. Grace. Innervisions. Ritual Union by Little Dragon. Blue. Off the Wall….

And the threesome just kept pumping out names as we left them behind at the coffee house table.

One day in the future, they might be name-dropped by a young band themselves. Until then, tune into Years & Years yourself.

Opprinnelig publisert på read.tidal.com, 19. februar 2015

Bjørn Hammershaug

The Big Beast

En lavkulturell slagmark

Frie toner fra Brugata: Kai Mikalsen

Astroburger: 20 år på feil planet

The Cumshots: Illsinte vers og livredde refrenger

Norwegian Depression: Det Norske Alternativet

– Det var musiker jeg skulle bli, og det kom lett til meg

Noen sier at rocken er død, har bare fått en ny lyd

A Tribute to Labels

Runddans: The Beginning and End of All Music

The Black Sorrows: – Jeg ble forelsket i Norge

Years & Years: Dance Music For Your Head