Ruby Force: Liberty, Love and Evolutionary War

Los-Angeles based Ruby Force is the musical brainchild of Erin McLaughin, who’s just dropped her debut album Evolutionary War. A stunning collection of tunes transcending country and Americana, indie and pop, the LP is a rather flawless and personal journey that takes its listener from the vast fields of her Southwestern upbringing to the fluorescent streets of urban cityscapes.

Ruby Force has a gift for storytelling — one in which, in the case of Evolutionary War, she enlists a great cast of characters such as Elijah Thomson (Everest, Delta Spirit, Father John Misty), Richard Swift (The Black Keys, The Shins, Foxygen), Frank Lenz (Pedro The Lion) and Sean Watkins (Nickel Creek) to help tell. She’s gained favorable comparisons to Nikki Lane, Jenny Lewis and Kacey Musgraves – and, of course, does a wonderful rendition of Blur’s “Tender” and nods to a late great singer-songwriter in her “Ode to Vic Chesnutt.”

Ruby Force is, without question, a name to watch.

We had the pleasure of catching up with Ms. Force recently. Read below as she talks liberty, love and Evolutionary War.

***

First off, who is Ruby Force?
Ruby Force is a strong and capable woman who draws on the spirit of liberty and love to express human experiences in song, dance and the written word with the hope that what she creates will spread joy and or resonance of belonging and being within others.

Congratulations with your debut album. What do we get and what’s it about?
Thank you! You will be getting the digital or 12″ vinyl culmination of several years of the hardest won battles in my life to date. Sonically you will, should you choose to accept, embark upon an adventure spinning through dimensions of excellence; sub bass, spacey synth, stacked harmonies, thoughtful mixing and mastering, etc. You will hold in your hands (if you nab a physical copy) the artwork and photography of friends who’ve joined me in the emotional trenches of life. You will be holding a portal through my love so to speak, a piece of my soul.

What was your initial idea for Evolutionary War, and what inspired you the most while writing songs for the album?
Expression was my initial idea. I was just writing and collecting songs, I didn’t have any idea where that would lead, but I wanted to do my best every step of the way. Love is the strongest theme inside Evolutionary War but that was somewhat incidental. I wrote what I needed to in order to be okay.

How was the recording process?
Studios give me the shivers. There’s no sunshine, and I’m still fairly intimidated inside of them, but they light me up. I feel like I’m in the right place. And I got to be in several of them for this project. I’d have to say, though, my favorites were La Casina and National Freedom — private or home-type studios curated as art spaces with the souls of sounds haunted into almost every object and instrument in their rooms.

What would be your preferred setting to ultimately enjoy the LP?
Through capable outdoor speakers with a bottle of wine and a cheese plate in the late spring dusk, turned up.

One of the songs of the LP is entitled “Ode to Vic Chesnutt.” Care to elaborate a little extra about that one?
A trusted friend of mine showed me “Flirted With You All my Life” when were driving in in his truck one night not a year after my little brother had passed. When my friend shared about Mr. Chesnutt [passing], my heart sunk further. I had this reaction. I wanted to talk to him. I wanted to change what happened but I couldn’t, so I wrote that song as my best effort at a response for myself or anybody else listening who might be able to get it stuck in their head and remember. It’s about acknowledging that, on a bad day, life may feel similar to the plight of Sisyphus, like a trap mangled in pain and struggle. But at the very least, if we keep going, we may be able to find some comfort in the simple inverse of those heavy truths.

How would you pair Evolutionary War with a meal or beverage?
Sonoma Cab, sliced Humboldt Fog, chestnut honey comb, olive tapenade, Marcona almonds, smoked salmon, rosemary ciabatta… You bring the fruit and dark chocolate.

What’s in your opinion is the most perfect album ever made and why?
[Fleetwood Mac’s] Rumors. It has everything.

Cool, so what’s your next moves?
Prolly some dancey ones. Then lots of writing (songs and more), touring, more chilly studios. Fog and laser lights? We’ll see.

And finally, if your music was a car what would it be?
If my music were a car it’d be a 1977 Pontiac Firebird Trans Am with the “T” top cutaway; black with a gold Phoenix on the hood.
Just cuz.

Bjørn Hammershaug

Natalie Prass: Nashville Spacebomb

natalie_prass_1200

natalie_prassNatalie Prass har vært på alles lepper dette året. Nå er hun klar for Øyafestivalen 2015. Den 28 år gamle artisten slapp sin selvtitulerte debut til internasjonal anerkjennelse i januar, etterfulgt av opptredener på flere store TV-show. Prass er for tiden på turné rundt i Europa med Ryan Adams. I tillegg til deres egne set, har de også startet å samarbeide. Adams gjør sin versjon av ”Your Fool”, mens Prass er med på flere av hans låter på scenen.

– Jeg er overveldet. Altså, hvordan skjedde alt dette? ler hun.

– Jeg kjøpte faktisk Gold da jeg gikk på high school og pianisten hans spiller nå på min egen plate.

På telefon fra London, like før hun går på scenen på Hammersmith Apollo, forteller Natalie:

– Det har vært en fantastisk reise, og jeg synes det er synd at turnéen nå snart er slutt. Vi har blitt behandlet med så mye godhet og omtanke hele veien. Alle sammen kommer så bra overens – det har bare vært en avslappet og morsom turné.

Selv om Natalie Prass er et nytt navn for mange, er hun på ingen måte en nykommer. Født i Cleveland i 1986, oppvokst i Virginia, før hun flyttet til Nashville hvor hun har brukt de siste årene som låtskriver og musiker. Hun har spilt keyboard for Jenny Lewis og varmet opp for Angel Olsen.

– Jeg fullførte college der før jeg brukte ni år på å jobbe i Nashville. Jeg fikk en publiseringsavtale, gjorde session-arbeid, spilte og gjorde innspillinger hele tiden – tjente knapt med penger i flere år, forteller hun.

– Dette er faktisk første gangen jeg kan ta med et helt band på veien.

Prass fortsetter: – Nashville er veldig utfordrende, men jeg lærte så mye i den byen. Jeg flyttet tilbake til Richmond i Virginia for å være nærmere bandet mitt. Richmond er en veldig inspirerende by, men jeg elsker Nashville. Jeg dro derfra, men kan alltid komme tilbake.

matthew_white_innerTing begynte virkelig å røre på seg når Natalie fant ut at en gammel venn i Richmond hadde begynt å lage musikk sammen med noen lokale musikere. De kalte seg selv for Spacebomb, en produksjonsgruppe som inkluderer et husband, blåserrekke, strykere, og kor. Vennen var ingen ringere enn Matthew E. White, som var ansvarlig for den første Spacebomb-produksjonen.

Whites første soloalbum Big Inner ble en uventet kritiker-yndling i 2012 og nykommerne i Spacebomb måtte utsette alt annet, inkludert debuten til Prass.

– Albumet var innspilt i 2012, men av ulike grunner var det aldri et riktig tidspunkt å slippe det, og datoen ble stadig dyttet framover. Det begynte å bli frustrerende, innrømmer hun. – Big Inner gikk så bra, men jeg ville jo ha musikken min ut.

– Det er ingen sure miner mellom oss. Vi er alle gode venner, og alt gikk bra til slutt. Jeg ønsker ikke å lage trendy musikk uansett, og jeg stolte på at dette var en plate som kunne vare og fortsatt ha relevans om 10 år. Jeg håper det fortsatt er en god plate.

Når hun blir spurt om hun vil fortsette å lage musikk med Spacebomb-gjengen er hun usikker.

– Det å lage dette albumet var en fantastisk erfaring for oss alle, men for å være ærlig, så er jeg ikke sikker. Alle er så travelt opptatt om dagen, men du vet, før eller siden kommer vi nok til å jobbe sammen igjen. Vi liker å jobbe sammen.

Prass’ debutalbum er stappet med klassiske amerikanske referanser, fra Muscle Shoals og New Orleans jazz, til lyden av Stax, country-soul og tidlig 80-talls R&B. Som utøver har hun blitt sammenlignet med Dionne Warvick, Dusty Springfield og Dolly Parton, for å nevne noen.

Hun er rask til å kreditere Spacebomb-gjengen, som ikke bare sikret hennes musikalske fundament, men også utfordret det.

– Vi var alltid på samme nivå. Jeg hadde en ganske klar idé på hvordan jeg ville at albumet skulle føles, men de snudde om på det og delte sin ekspertise med arrangering av blåsere og strykere, forteller hun.

Med linjer som ”Even if I wanted to/No I never could get over you/Now there’s nothing left for me to do”, er det flere som trekker linjer til kjærlighetssorg. Uten å gå i detalj, sier hun ’det handler alltid om noen personlige erfaringer. Ikke ord for ord, men de kommer helt klart fra noe personlig’.

Med så mye velfortjent oppmerksomhet rundt albumet, lurer man på hva slags press hun føler.

– Det tok så lang tid å få albumet ut, at jeg til slutt ikke visste hvordan jeg skulle føle rundt det. Når jeg endelig valgte dagen å gjøre det på, var det bare å kjøre på. Jeg visste ikke hva folk ville mene om det, men jeg var bare så fornøyd.

For Prass kommer ekte glede fra det å lage musikk.

Når hun til slutt får beskjed om å komme til scenen, avslutter hun: Alt jeg ville var å ha muligheten til å fortsette med det jeg alltid har gjort – og alltid vil gjøre.

natalie_prass_2

Opprinnelig publisert på magazine.wimp.no, 13. mars 2015

Bjørn Hammershaug