Slagr: Dirr


Slagr: Dirr
Hubro/Grappa, 2018

Sommeren 2018 ble den varmeste og tørreste i manns minne. Den ene dagen etter den andre med tropisk hete man helst kjenner fra langt sydligere breddegrader. Eng og åker visnet bort, vannet forsvant og vi nordboere la oss til en roligere væremåte, satte arbeidsoppgavene på vent og søkte etter noe så unorsk som skygge i den dirrende luften.

Dette kunne ikke Slagr forutse da de fullførte sitt fjerde album, mens snøen fremdeles dekket landet. Dirr ble et fast lydspor til denne underlige sommeren, men den har beholdt sin relevans også inn mot kjøligere tider og vil ganske sikkert være en følgesvenn inn mot en ny vinter. Dette er musikk for alle årstider, og for mange sinnsstemninger.

Slagr er fremdeles Anne Hytta på hardingfele og Amund Sjølie Sveen på vibrafon og glassharmonika, samt cellist Katrine Schiøtt som på sømløst vis har erstattet Sigrun Eng. Dere som kjenner trioen fra tidligere utgivelser eller fra deres liggekonserter, der musikken kan nytes i en høvelig posisjon og hypnagoge tilstand, vil ikke bli overrasket over det som serveres her. Dette er ikke en trio som radikalt søker bort fra sin etablerte kontekst fra plate til plate. Deres katalog pusles heller møysommelig sammen til å danne et helt særegent bilde, der utvikling og variasjon kommer i form av ørsmå detaljer, og der låtene og platene er brikker underordnet denne helheten.

Etablerte stikkord for å beskrive det de står for er fremdeles gyldige: mediterende minimalisme, filmatisk folkemusikk, atmosfærisk avantgarde. De tilhører ikke én tradisjon, og skal heller ikke presses inn i noen fasttømret boks. Slik sett er det naturlig at deres siste plate kommer ut på den sjangerfrie kvalitetsleverandøren Hubro. Slagr er frigjort fra det åpenbare, og selv om de definitivt er jordet i noe ur-aktig og bestandig, henvender de seg vel så mye til drømmenes verden og det abstrakte.

Dette gjør de uten å lage noe i nærheten av «vanskelig» musikk. Slagr har alltid vært en ren nytelse for sjel og sinn. De komponerer særdeles vakre melodier, saktegående og dvelende, som kan nytes både i konsentrert lytting med gode hodetelefoner eller som bakgrunnsakkompagnement til den frie natur. Slagr blir liksom en naturlig del av deg og dine omgivelser.

Platen er innspilt i Sofienberg kirke, en omgivelse som passer platen. Det er høyt under taket her, en romlig klang som kommer til sin rett enten de tre spiller sammen eller står fram med solospill. I likhet med deres foregående plater er det ikke lett å trekke fram enkeltspor som skiller seg fra andre, for igjen har de laget en plate som bør spilles i sin helhet, slik at sporene høres i sammenheng.

Dirr er delt inn i 8 stykker, alle med korte navn som “aur”, “eir” og “hel”. Titlene angir en klar norsk og nordisk kulturarv, men musikken i seg selv beveger seg på tvers av både landegrenser og tidsepoker. Det har gått inflasjon i begrepet ‘tidløst’, men skal man først ty til det, så er Slagr den rette mottaker. Det er rart med det: Med sitt lavmælte tonespråk og minimale estetikk evner Slagr igjen å åpne ukjente dører og male store bilder, mens tankene blir til drømmer og drømmene blir til musikk.

1982: Pintura

1982_pintura1982: Pintura
(Hubro, 2011)
Omslaget til trioen 1982 viser igjen hverdagslige, realistiske bilder fra hvorsomhelstnorge, men musikken som skjuler seg innenfor er langt fra like tilforlatelig. Det er noe som rører seg bak gardinene. La oss kikke inn over potteplantene.

1982 kan plasseres i kategorien ’moderne improvisasjonsmusikk’, i seg selv et relativt grenseløst territorium. Med Nils Økland på hardingfele henvender de seg for eksempel inn i folkemusikalske kretser og bør ha umiddelbar interesse for leserne av herværende magasin. Men det er ikke folkemusikk vi har med å gjøre, ikke i tradisjonell betydning i hvert fall. 1982 er en fristilt kammertrio med den sjeldne kombinasjonen trøorgel/Wurlitzer (Sigbjørn Apeland), trommer (Øyvind Skarbø, født 1982) og altså fele/fiolin ved Økland. Mye av spenningsfeltet på Pintura ligger nettopp i instrumenteringen, mer enn at det nødvendigvis skjer direkte nybrottsarbeid med selve tonespråket.

‘Pintura’ betyr vel noe slikt som ’maleri’ på spansk, og her strykes det på med de fineste pensler. 1982 er en organisk og dynamisk enhet, med vekslende temperatur bringer de ørsmå detaljer opp i lyset og bygger opp til intense sammenstøt med like uanstrengt lekenhet. En del naturlige forutsetninger ligger til grunn for at dette har blitt en såpass vellykket: Vi har å gjøre med noen durkdrevne musikere, Apeland og Økland har sågar gjort ting sammen i nærmere 20 år, og med den musikalske tryggheten i ryggmargen våger de tre å møtes, utfordre hverandre og skape noe genuint sammen.

Mye av nøkkelen til å lykkes med et slik prosjekt ligger i denne tilnærmingen, som hviler både på en estetisk trygghet, håndverksmessig erfaring og stor musikalitet – men også at de involverte trives sammen. Det virker det som de gjør her. Som så ofte med god fri improvisasjon er den umiddelbare opplevelsen større enn noe konkret sluttresultat, men dette fungerer også som et album å lytte til.

Pintura er lett å høre på og bør være relativt lett å få utbytte av – men et godt sett hodetelefoner anbefales for maksimalt utbytte.

1982 Recording of Pintura from Tor Kristian Liseth on Vimeo.

Bjørn Hammershaug

Fruktcocktail

stein_urheim_coverStein Urheim: s/t
(Hubro, 2014)

Det er noe eget med den grenseløse musikken. Musikk som bryter sjangerbarrierer, som spaserer fritt mellom geografiske barrierer, og som opphøyer både tid og sted på sin vandring. På sitt beste kan slik musikk hensette deg i en tilstand som selv går utenpå tid og rom. Stein Urheim er en artist som tar oss med på slike ytre og indre reiser. Hans andre soloalbum (Kosmolodi kom i 2012) er en konstant befrielse å høre på, en alltid åpenbaring å lytte til. Dette er et album som egner seg både som lydspor til situasjonen (ta den med på bussen, sett den på til fredagskosen, hør den i hagen), men også egnet for intensiv fordypelse.

Mesteparten av albumet ble innspilt sammen med lydtekniker Audun Strype i Ole Bulls bolig Lysøen (utenfor Bergen) – et stort og januarkaldt trehus med varm akustikk. En kontrast som kan overføres også inn mot innholdet. På omslaget ser vi et utsnitt fra et torg, kasser med frukt og grønnsaker, ikke eksotiske arter, men poteter, gulrøtter, løk og epler.

Det er kanskje i det urnorske Urheim har sin dype opprinnelse, det gjenkjennelige og hverdagslige. Med dette som ballast tar han oss med på en ballongferd over kontinentene. Her er spor fra blues (både den amerikanske og den afrikanske ørkenvarianten), melankolsk country/folk, frie toner av jazz og asiatisk folkemusikk – for å nevne noen av ingrediensene som blandes inn i den rike musikalske menyen. Men det blir en rett som aldri virker overdådig.

Stein Urheim trakterer et variert sett av strenginstrumenter (fra langeleik til kinesisk quqin, tamburaslide og mandolin), bare støttet av medprodusent Jørgen Træen på synth og effekter. Lydbildet er rolig og romslig, med god plass til klangrikdommen fra de enkelte instrumentene. Nei, aldri overlesset eller påtrengende, dette er musikk som kommer deg i møte og tar deg i hånden. Ikke musikk som roper om ditt selskap, men musikk som du vil være i selskap med, som tar deg langt avsted. At sistesporet er titulert ”Great Distances”, er i så måte en helt korrekt oppsummering.

Stein Urheim har laget en av de vakreste og mest givende platene i år. Ikke overraskende utgitt av Hubro, som i seg selv har blitt en kvalitetsgarantist for musikk rettet mot den åpensinnede lytter.

Opprinnelig publisert på Folkemusikk, juni 2014

Bjørn Hammershaug

Erlend Apneseth Trio: Det andre rommet

erlend-apneseth-trio_det-andre-rommetErlend Apneseth Trio: Det andre rommet
Hubro, 2016

Bildet på omslaget til Det andre rommet er tatt inne fra en tunnel, en ubelyst, trang tunnel der fjellets egne, grove formasjoner utgjør en naturlig hvelving. Utenfor, nede i svingen, står et hvitt bolighus. Jeg vet ikke om vi med denne platen drar ut av tunnelen og inn i lyset, eller om vi er på vei bort fra hverdagens normalitet og inn i det ukjente. Men en reise tas vi med på: Erlend Apneseth Trio inviterer deg til uutforskede steder, lytteren inviteres med til å ta del i musikk som er ute av denne verden.

Erlend Apneseth kommer fra Jølster. Han er utdannet ved Ole Bull Akademiet, der han studerte under Håkon Høgemo. Sin unge alder til tross har han opparbeidet seg en solid status som elitespelemann i A-klassen. I tillegg til Apneseth selv på hardingfele, består denne trioen av Øyvind Hegg-Lunde (Electric Eye, Building Instrument, José González) på slagverk og Stephan Meidell (Cakewalk, Krachmacher) på gitar og knotter. Randall Dunn har stått for miksen i Seattle-studioet sitt, og han har jobbet med artister som Earth, Sunn O))), Akron/Family og Six Organs of Admittance. Det er undergrunnsnavn som nok ikke vekker umiddelbar gjenkjennelse blant norske folkemusikklyttere – men de deler alle noe av den norske trioens eksperimenttrang.

Det andre rommet følger opp Erlend Apneseths prisbelønte og kritikerroste debut Blikkspor fra 2013. Apneseth viser igjen et bemerkelsesverdig vidt spenn i sin tilnærming til musikken, og trioen har i enda sterkere grad funnet et spennende formspråk. Med tradisjonsmusikken som fundament begir de seg inn i et lydmalende landskap hevet over tid, sted og sjangre. Jeg har brukt liknende fraser om mange andre plater for denne spalten tidligere, men få har overbevist i like stor grad.

Erlend Apneseth Trio legger ikke bare en ny dimensjon til folkemusikken. De utvikler sitt eget språk og sin egen tonalitet, oppløser den i et improviserende samspill der fragmenter fra jazz, samtidsmusikk, dronemusikk og post-rock utforskes, plukkes fra hverandre og settes sammen på stadig nye måter. Det andre rommet er ikke noen umiddelbar plate, og den vil nok heller ikke appellere til den som søker et umiddelbart musikalsk kick. Her ligger kunsten like mye mellom linjene, i det uventede og i de små detaljene.

”Trollsuiten” innleder plata med en vemodig melodilinje fra en gjenkjennelig hardingfele, som etter hvert får selskap av dirrende elektroniske overtoner. Slik går teppet opp for en plate der det gjenkjennelige smelter sammen med det abstrakte. På ”Under Isen” avløses hardingfelens jordnære søken av noe langt mer dunkelt og pulserende. Supersilent, David Lynch, Nils Økland, John Cale og ambientmusikken til Aphex Twin er de umiddelbare referansene som dukker opp i mitt hode.

Tittelsporet står som platens høydepunkt, et mektig beist som langsomt reiser seg fra nær sagt intet og vokser umerkelig fra varsom strengplukking til ren støymusikk. Jeg vil også trekke fram ”Magma”, med sin klokkespill-likende rytmikk som kunne tilhørt Tortoise, intense felespill og en majestetisk melodi som lett kan overføres til rockens idiom. Imellom disse enkeltutvalgene eksisterer det et vell av impulser og innfall som til sammen danner et kompromissløst og tiltalende hele.

Inne i plateomslaget gir Erlend Apneseth selv en kort beskrivelse av prosjektet. Han skriver blant annet: ‘One of my greatest sources of inspiration has been exploring my own instrument, finding new sounds, discords, really anything that can evoke a new mood or association.’ Erlend Apneseth og hans trio har funnet et rom som er i konstant bevegelse og utvidelse, og vi som lytter blir selv en del av det. Det andre rommet er en døråpner, og Erlend Apneseth vil være garantert være en sentral kraft i norsk musikk i tiden framover.

En liten gest til plateselskapet Hubro er også på sin plass. I en årrekke har de stått som landets kanskje fremste representant for en åpen holdning til musikk og stilarter, og en like kompromissløs garantist for kvalitet og musikalsk nysgjerrighet. Se etter ugla neste gang du besøker platebutikken eller strømmetjenesten.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 28.4.2016

Bjørn Hammershaug

Jessica Sligter: Personlighet foran perfeksjon

– Jeg streber ikke etter å polere musikken mot det ”fullkomne”. – I’m more interested in character, forteller sanger, musiker og låtskriver Jessica Sligter.

Sligter har vært bosatt i Oslo det siste året, men kommer opprinnelig fra Utrecht, Nederland og har sin utdannelse fra musikkonservatoriet i Utrecht og Amsterdam. Hun har allerede gjort seg bemerket med bandet The Story Of Modern Farming, og er i disse dager aktuell med prosjektet Jæ sammen med Jan Martin Smørdal og Daniel Meyer Grønvold.

Musikalsk bakgrunn
– Jeg kommer fra en musikalsk familie med klassisk bakgrunn. Det bidro nok at jeg tidlig ble inspirert til å lage musikk på egen hånd. Fra jeg var 14 ble jeg mer seriøs på å lage musikk, og da jeg oppdaget jazzen som 16-åring var det ingen vei tilbake, smiler Sligter.

– Vi hadde et flygel hjemme som jeg tidlig begynte å bruke. Det gikk med mange timer der jeg satt hjemme alene og spilte for meg selv. Jeg tok opp mye av dette på kassett, og disse opptakene utviklet seg gradvis mot sanger som jeg lager i dag.

Søker det upolerte
Sligter beveger seg i et ganske åpent musikalsk terreng, men jazz, alternativ pop og folk er naturlige bærebjelker i hennes uttrykk.

– I det siste har jeg vært opptatt av gammel blues og gospel, som Elizabeth Cotton, Charley Patton og den slags, og nyere rock som Sonic Youth og PJ Harvey. For meg er dette en miks som passer godt, og den gjenspeiles i min fascinasjon av jazz som noe upolert. Jeg er mer interessert i å forme et spesielt bilde slik jeg synes det er interessant fremfor å gjøre noe som andre mener er ”riktig”. Jeg foretrekker det røffe og edgy som har en viss ukomfortabel, naken følelse over seg, samtidig som jeg søker det ekte. Dette finner jeg igjen i mye gammel blues og folkemusikk. Lyden her er analog, varm og full, samtidig lite presis. Det er mange frekvenser, lyder og stemmer som forsvinner på de gamle opptakene, men det er et utrykk jeg liker veldig godt, sier Sligter og nevner PJ Harveys Uh Huh Her fra 2004 som eksempel på en nyere plate som har et særegent uttrykk hun liker godt.

Reisende eremitt
Jessica Sligter har til tross for sin unge alder (født i 1983) flyttet mye på seg. Moderne teknologi har gjort det mulig for henne å kombinere reising, jobbing og musikk.

– Jeg kjøpte en PowerBook med innebygd mikrofon og et godt innspillingsprogram som gjorde det mulig å synge rett inn og bearbeide musikken direkte. Det åpnet muligheten for å sette sangene mine sammen på en helt ny måte. Siden mye av det jeg lager er ’hermit music’, skapt fra blå netter hjemme alene, intime stunder der ingen andre er involvert har dette gjort det lettere for å skrive, spille og mikse alt på egen hånd.

Sligter har bodd på Island de siste par somrene, der hun har kombinert arbeid på kaffesjapper mens hun har jobbet med musikk i pausene. I New York bodde hun hos en musiker som hadde et ustemt flygel stående i leiligheten som hun kunne bruke.

– Uansett hvor jeg er må jeg ha et eget sted for meg selv, der jeg bare kan konsentrere meg om musikken, sier hun, og innrømmer at det var litt skremmende å ta sin personlige musikk ut til et publikum.

– Det hjalp å reise rundt med The Story Of Modern Farming, som er mer som et bandprosjekt. Vi turnerte i USA etter at vi ga ut Someone New (d’Autres Cordes, 2007), og det etablerte en trygghet for hva jeg kunne gjøre siden og ga økt selvtillit i forhold til solomaterialet mitt.

The Story Of Modern Farming er nå inne i sitt andre kapittel. Ut har Louise Jensen gått, inn har Eiríkur Olafsson kommet. Han har spilt med band som Múm, Sigur Rós og Benni Hemm Hemm, og er en god venn av Sligter.

– Vi skal turnere i USA og England i april, men har ikke begynt å spille inn noe materiale for plateutgivelse foreløpig. Vi må føle oss frem og utforske hvordan vi skal utvikle oss som band. Det samme gjelder for Jæ, som jeg driver sammen med Jan Martin Smørdal og Daniel Meyer Grønvold. Vi har gjort et poeng ut av å at musikken vi øver inn ikke skal påskyndes men komme naturlig. Det kan igjen overføres til gammel musikk som har blitt repetert gjentatte ganger i en avslappet atmosfære, uten å være preget av det stresset som mange føler i dag, der man alltid må gjøre noe, bli noe, der alt må skje nå! En målsetning med det jeg driver med er å prøve å slippe unna akkurat dette presset.

Liten alternativ scene i Nederland
Sligter har bodd i Norge i et års tid, og funnet seg godt til rette i hovedstadens mer eksperimentelle musikkmiljø. Hun tegner to forskjellige bilder av miljøet i hjemlandet og her i Norge.

– Jeg elsker Holland og savner landet, men musikalsk føler jeg meg ikke hjemme der i det hele tatt. Landet har ingen scene for det jeg har lyst til å gjøre. Jeg dras mot alternativ pop og eksperimentell jazz, og det er rett og slett ingen scene for den musikken der, selv om det er noe på gang nå for tiden. Særlig jazzmusikerne har en ’stick up their ass’ og det finner jeg veldig frustrerende. Jeg liker å ha venner som støtter hverandre og som man kan utvikle seg sammen med. Eiríkur lærte meg en del om norsk musikk, som er litt av en hemmelighet i Nederland. Jeg begynte å dra til Norge, og fant raskt en bra scene som jeg følte meg hjemme i her. Da ble det helt naturlig for meg å flytte hit. Jeg ville ikke bruke resten av livet på å prøve å skape et lignende miljø i Nederland, ler Jessica Sligter.

– Musikalsk har det vært akkurat det rette steget for meg.

Hun mener at det som regnes som ’alternativt’ i Nederland er mainstream sammenlignet med norsk alternativ musikk, og at musikerne i for stor grad er redd for å ta sjanser. De har en ’be-bop mind’, som hun uttrykker det.

– Holland har en tradisjon for å skue mot utlandet, og musikalsk har vi de siste årene hatt blikket særlig rettet mot USA. Hollandsk jazz er derfor veldig opptatt av å følge den amerikanske tradisjonen. Den tradisjonen betyr ikke så mye her i Norge, musikerne her gjør som mer som de føler. Det digger jeg. Støtteordningene her kan dessuten ha en positiv betydning som bidrar til den innovative stemningen. Hjemme må man gjøre spesifikke ting, gjerne tverrfaglige eller crossover-prosjekt, eller allerede ha en etablert karriere for å motta støtte.

Flyttingen til Norge har også hatt konsekvenser for Sligters musikalske utvikling:

– Min musikalske persepsjon har forandret seg mye siden jeg flyttet hit. Jeg tror jeg føler meg mer fri, uten at det foreligger noe mer press om å gjøre noe bestemt. Jeg kan gjøre som jeg føler. Jeg skulle bare ønsket at jeg hadde penger til å gå mer på popkonserter, sier hun med smil.


– Jæ kommer av J eller Jay, som er tilnavnet mitt. Jæ er personlig, melankolsk og romantisk, et destillat av noe som befinner seg et eller annet sted midt inne i meg. Vi forsøker vel sammen å skape et konsentrat av dette og få det inn i en sang, en performance – eller en plate for den saks skyld. Hvordan Jæ skal beskrives eller forstås får det være opp til andre å gjøre i etterkant, jeg jobber først og fremst med å ha et naturlig, rent uttrykk. ’Pure expression’.

Senere i år blir det mulig å høre både Jæ og The Story Of Modern Farming på jubileumsplaten til Rune Grammofon. Jæ skal videre på turné i mai, og de planlegger også å spille inn plate. Jessica Sligter planlegger ellers sin første EP og skal også gjøre solokonserter i Berlin, Leeds og New York i mars/april. Aller først arrangeres den todagers støttekonserten Andrew Health Care Festival, til inntekt for den kreftrammede og uforsikrede amerikanske saksofonisten Andrew D’Angelo.

– Det var mitt initiativ, og jeg organiserer arrangementet sammen med Sten Ove Toft på Blå. Jeg kjenner ikke Andrew så veldig godt personlig, men han ga et veldig godt inntrykk da jeg møtte ham, og hans generøsitet overfor meg ledet meg til å bidra aktivt når han ble syk.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i ballade.no 06.03.2008