Messing With Classics


Reinventing the wheel is dangerous business.

Having remade Pink Floyd’s The Dark Side Of The Moon in 2009 as well as releasing a very rare take of The Stone Roses’ self titled debut in 2013, The Flaming Lips have made a name for themselves as a band unafraid to tackle classic material on their own terms. They continue in that same vein with their new rendition of The Beatles’ 1967 Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band.

Says Lips’ Wayne Coyne: ‘Mostly we do it because it’s fun… I don’t think we have any agenda. I mean we make so, so much music that it can be a relief not to be working on your own songs…everyone who makes their own music has this secret joy of playing songs that aren’t theirs.’

Coyne goes on to suggest that these albums we call ‘classics’ aren’t as sacred as we hold them to be, their resonance in people being, to an extent, ‘dumb luck.’ While there may be some truth to this statement, any artist so bold as to take on one of these works ought to anticipate the expectations they are setting up for themselves.

An act far beyond covering a single track, and far more rare, remaking a full album is a risky business, especially when it comes to legends as the Pink Floyd or The Beatles. The Flaming Lips do it their own way and for their own reasons, but they’re not the only ones stepping into thin air. Here are 10 other interesting attempts at full album covers.

Easy All-Stars:
Dub Side Of The Moon
(Easy Star, 2003)

dark_sideThe original:
Pink Floyd:
The Dark Side Of The Moon
(Harvest, 1973)
The Dark Side Of The Moon is quite simply one of the most iconic, best known and best-selling albums of all time, remaining on the Billboard charts for a stunning 741 weeks in a row. That’s 14 years, folks! Using some of the most advanced studio techniques, such as multi track recording and tape loops, this was state-of-the-art at the time – but its the human quality of the songs and the artistry of entire album that make it simply timeless.

dubside_240What is this about?
This is the debut album by the New York-based reggae collective Easy Star All-Stars, and one that gave them instant stardom. Just as the original album has been a regular on the world’s sales charts since the release, Dub Side of the Moon has steadily remained on the Reggae charts all the way since 2003. The band followed up their success with Radiodread (2006) and Easy Star’s Lonely Hearts Dub Band (2009), and of course, Dubber Side of the Moon in 2010.

Why should I listen to it?
Does a dub-reggae interpretation of The Dark Side of the Moon sound a good idea? Well, not really, but this actually works out amazingly well. This is a complete makeover, though with the actual song structures kept fairly intact, even sticking to the same time-pace as Pink Floyd, which many have said synchs perfectly with the first hour of The Wizard of Oz. Try to leave your stoner jokes at the door, but it’s hard not to giggle when the chiming of clocks on “Time” is replaced with the bubbling of a bong, followed by a smokey cough. Bringing their own kind of psychedelic haze into the magical mystery tour of the original songs, including roots reggae, jungle and dancehall, Dub Side of the Moon is heading for the same directions, but on a different space shuttle.

The Dirty Projectors:
Rise Above
(Dead Oceans, 2007)

black_damagedThe Original:
Black Flag:
(SST, 1981)
A true hardcore cornerstone; Damaged is one of the most influential punk albums of all time. Black Flag defined the entire L.A punk scene and paved way for American underground rock with ferocious anger and rambling anthems like “Gimmie Gimmie Gimmie,” “T.V. Party,” and “Police Story.”

dirty_riseWhat is this about?
Dirty Projector mastermind Dave Longstreth hadn’t heard Damaged in 15 years when he decided to remake it basically from how he remembered it in his youth. Longstreth, being a complete opposite of Henry Rollins in every way, turns angry riffs into lush orchestration, and angry yelling into sweet harmonies.

Why should I listen to it?
This is something completely different, that’s for sure, and not an album aimed at the typical Black Flag-fan – or hardcore enthusiast at all. Longstreth and his Dirty Projectors reache far beyond such categorization, and this is probably a love-hate kind of work. The critic’s stayed mainly positive, ‘That the album has a concept – a song-by-song ‘reimagining’ of Black Flag’s Damaged – scarcely matters to the listener, although it seems good for Longstreth: It gives the illusion of an anchor,’ wrote Pitchfork (8.1/10), while in a more lukewarm response, Paste Magazine stated, ‘This is either one of 2007’s most refreshing or most grating albums, and there’s a hair’s breadth in between.’

Let It Be
(Mute, 1988)

beatles_beThe Original:
The Beatles:
Let It Be
(Apple, 1970)
The final studio album released by The Beatles, even though it was mostly recorded prior to Abbey Road in the early months of 1969. The quartet was already in steaming ruins at the time of its release in May 1970, but the grandiose, orchestral production of Phil Spector manages to even out the frictions within the band. A second proper version of the album was released in 2003 without his heavy-handed touch, as Let It Be… Naked.

laiback_beWhat is this about?
In the history of odd combinations, this one really stands out. The industrial/neo-classical Slovenian outfit Laibach doesn’t compromise their strict, military sound and guttural singing when turning towards the gentle pop of The Beatles. Their beautiful version of “Across The Universe” aside, this shows another side of The Beatles. Laibach decided to drop the title track on their version, and replaced “Maggie Mae” with a German folk tune.


Why should I listen to it?
For Beatles-lovers, mainly because you’ve never heard The Beatles like this before. As All Music Guide puts it, ‘In some respects, Let It Be wasn’t that hard of an effort – songs like “Get Back”, “I Me Mine,” and “One After 909” simply had to have the Laibach elements applied (growled vocals, martial drums, chanting choirs, overpowering orchestrations, insanely over-the-top guitar solos) to be turned into bizarre doppelgängers. The sheer creepiness of hearing such well-known songs transformed, though, is more than enough reason to listen in.” But this is also a political statement. Made at the dawn of the Slovenian independence movement, it evokes living behind the Iron Curtain at a time when the people no longer would ‘let it be.’

Booker T. & M.G.’s:
McLemore Avenue
(Stax, 1970)

abbey_beatlesThe Original:
The Beatles:
Abbey Road
(Apple, 1969)
The real swan song by The Beatles, and the last sessions where they all participated, is nothing short of a masterpiece, bringing them into brave new musical directions (again and for the last time), completed with standout tracks like “Something,” “Sun King,” and “Come Together” – and of course the iconic cover art. Fun fact: a 19-year-old Alan Parsons worked as an assistant engineer in the studio. Known not only for his own subsequent artistic career, he also did the engineering on the aforementioned The Dark Side of the Moon.

booker_mclemoreWhat is this about?
Booker T. Jones was so awestruck when he heard Abbey Road, he just had to pay immediate homage to it, and together with Donald “Duck” Dunn, drummer Al Jackson and the rest of the M.G’s, he made McLemore Avenue just a couple of weeks after its release. The album cover is even a remake of the original, McLemore Avenue being the street passing Stax studios in Memphis. You can even spot the famous “Hitsville USA” sign back there.

Why should I listen to it?
This is a soulful, instrumental and quite improvisational interpretation, where the single tracks are bundled into three lengthy medleys – except for “Something”, the only standalone track – securing a sweet Southern flow that suits the songs surprisingly well.

Petra Haden:
Petra Haden Sings the Who Sell Out
(Bar/None, 2005)

who_selloutThe original:
The Who:
The Who Sell Out
(Decca, 1967)
A concept based tribute album to pirate radio, complete with fake commercials and jingles in-between the songs. A milestone in their catalog, The Who Sell Out is far from a sell-out. This masterpiece is a perfect blend of mod pop and hard rock, wonderful vocal harmonies and with some of the bands finest songs, including “I Can See For Miles.”

haden_selloutWhat is this about?
This daring project came to life when Mike Watt (of Minutemen fame) handed his friend, singer-violinist Petra Haden (that dog, The Decemberists, many others), an 8-track cassette tape with the original Who album recorded onto one track and the other seven empty, for her to fill with intricate vocal harmonies. Haden decided to remake the classic by herself, and only herself. This a cappella version features just her, singing all the voices, all the instruments and yeah, even the jingles and the mock radio commercials.

Why should I listen to it?
This could’ve ended up a total train wreck in the hands of others, but Petra Haden has the vocal capability and keen musical understanding to transform one masterpiece into another. And Pete Townsend himself approved of it, speaking with Entertainment Weekly in 2005, ‘”I heard the music as if for the first time. I listened all the way through in one sitting and was struck by how beautiful a lot of the music was. Petra’s approach is so tender and generous. I adore it.”

Camper Van Beethoven:
(Pitch-A-Tent, 2003)

fleetwood_tuskThe original:
Fleetwood Mac:
(Warner, 1979)
Actually the most expensive album made at that time, with a stunning $1 million price tag. According to author Rob Trucks’ in his 33 1/3 book Fleetwood Mac’s Tusk, the group started their recording session with a cocaine fueled celebration of Mick Fleetwood’s new $70,000 sports car, before he got a phone call saying that the uninsured car was broadsided and demolished while being towed to his home. The album itself also became a commercial car crash, selling ‘only’ four million copies – something like 20 millions less than Rumours. It is now generally hailed as a keystone album within the AOR segment.

camper_tuskWhat is this about?
This is nothing less than a re-recording of a re-recording. First done by Camper Van Beethoven in 1987 around spare time of making their delightful Our Beloved Revolutionary Sweetheart. This song-for-song remake didn’t get a proper release until 2003 when they returned from a 12-year long hiatus. They dug up these old demo tapes, and decided to give it another shot, more or less as an experiment to see if they still could play together and work as a group.

Why should I listen to it?
And they sure could. Camper Van Beethoven gained popularity as one the most beloved alternative rock bands in the mid ‘80s; combining garage/punk roots with jangle pop, ska and country-folk. All elements are present here, on a collection where the song material of course is excellent – the performance loose and joyous. Even if it’s not up there with Camper’s best albums, it’s still a treat.

Macy Gray:
Talking Book
(429/Savoy, 2012)

wonder_talkingThe original:
Stevie Wonder:
Talking Book
(Tamla, 1972)
An undisputed classic from the glorious creative highpoint of Stevie Wonder; Talking Book secured him multi-platinum sales, several hit songs (“Superstition”, “You Are The Sunshine Of My Life”) and a swath of Grammys.


macy_talkingWhat is this about?
Not promoted as a covers album, but rather labeled a ‘love letter’ to Stevie Wonder on the occasion of the original’s 40th anniversary, Macy Gray did her tribute in a pretty straightforward way, leaning on her raspy voice and keeping the funky edge more or less intact.

Why should I listen to it?
This album received various critics. stated that ‘some of these versions just seem unnecessary, more a product of the let’s-cover-the-whole-album concept rather than songs that anyone was dying to re-record;’ while The New Yorker wrote in a much more positive review, ‘Gray hits all the right notes, both as a singer and an interpreter: it’s a marvelous, expansive, eccentric performance that lifts off into gospel toward the end. The original version was about romantic love. This one may be about matters more divine (there’s one explicit mention of prayer), unless it’s just Gray’s way of reiterating her devotion for Talking Book itself. Either way, it’s a stirring closer, and a reminder that the most important thing about a love letter is how it ends,’ referencing the closer, “I Believe (When I Fall In Love It Will Be Forever).”

The Walkmen:
Pussy Cats
(Record Collection, 2006)

harry_catsThe original:
Harry Nilsson:
Pussy Cats
(RCA, 1974)
In 1974 John Lennon temporarily separated from Yoko Ono and left New York for a period, settling in Los Angeles and rambling around with Harry Nilsson in what is commonly known as the “Lost Weekend.” Fueled by large amounts of booze, the pair entered the studio together and recorded Pussy Cats, with a worn-out Harry Nilsson at the microphone and Lennon filling in as producer. The album is guested by, amongst others, Ringo Starr, Jim Keltner and Keith Moon. It must have been a hell of a party.

walkmen_catsWhat is this about?
It started out as a joke, but ended up as a full album. Indie/post-punk outfit The Walkmen did a track-by-track, note-by-note remake of one their favorite albums, recorded in the last days of their Marcata studio in New York City. Together with a bunch of friends they created their own Lost Weekend while the studio fell apart around them. Oddly enough, we get a couple of covers of covers here as well, since Nilsson/Lennon themselves versions of “Many Rivers To Cross” and Dylan’s “Subterranean Homesick Blues.”

Why should I listen to it?
It’s kind of hard to revitalize the ramblings of the drinking buddies, and wisely enough, singer Hamilton Leithauser does not try to impersonate Nilsson growls. As the little sister to the band’s main album of that year, A Hundred Miles Off, this one might be considered a parenthesis in their own catalog; but it’s in some ways just as good. The band catches the vibe while creating their own mood into it. And hopefully it helped gain more attention to an often-overlooked gem from the mid-‘70s.

Carla Bozulich:
Red Headed Stranger
(DiCristina Stairbuilders, 2003)

willie_strangerThe original:
Willie Nelson:
Red Headed Stranger
(Columbia, 1975)
Being dissatisfied with is relations with Atlantic Records, outlaw cowboy Willie Nelson turned to Columbia in 1975 for more artistic freedom. His first statement was Red Headed Stranger, a concept album about a fugitive on the run from the law after killing his wife and her lover. With a production so sparse even Columbia thought it was just demo tapes, but they kept their promise of artistic liberty and hesitantly released Stranger – to wide acclaim from the public and critics alike. It was Nelson’s big breakthrough, sold multi-platinum and is generally ranked among his finest works to date.

carla_strangerWhat is this about?
Singer/songwriter Carla Bozulich first gained attention as the singer in Ethyl Meatplow and country-based post-punk band The Geraldine Fibbers, later performing as Evangelista. Red Headed Stranger is her first solo album, and an escape from the pressure of writing new songs. She turned to this classic, aided by, amongst others, longtime partner Nels Cline, Alan Sparhawk of Low – and hey, Willie Nelson himself.

Why should I listen to it?
The result is nothing short of gorgeous. Adding instruments like Autoharp, electric mbira and tamboura into the mix, Bozulich does more than a remake, this is a true rediscovery with new soundscapes within a whole different aural texture. As All Music sums it up in their rave review, ‘As downtrodden and spiritually haunting as its predecessor, this new Red Headed Stranger is vital and necessary, a work of new Americana — not the radio format, but the mythos itself.’

Dave Depper:
The RAM Project
(Jackpot/City Slang)

macca_ramThe original:
Paul McCartney:
(Apple, 1971)
The second solo album from Macca, made in the shadows of breaking up The Beatles and darkened by his sour relationship with John Lennon. Ram was not received favorably in its time (nothing less than “monumentally irrelevant” according to Rolling Stone’s Jon Landau), but its reputation has grown steadily throughout the years, and it is now considered as on his best solo albums. Same Rolling Stone, different writer, called it, in-retrospect, a ‘daffy masterpiece.’

01, 12/7/10, 3:42 PM, 8C, 4920x4936 (528+1736), 100%, Custom, 1/60 s, R46.0, G28.0, B51.0

01, 12/7/10, 3:42 PM, 8C, 4920×4936 (528+1736), 100%, Custom, 1/60 s, R46.0, G28.0, B51.0

What is this about?
In 2010 Dave Depper decided to re-do Paul McCartney’s Ram completely by himself in is own bedroom. For one month he carefully recorded every single instrument, with just a little aid from Joan Hiller in the role of Linda McCartney. What started as a bedroom project turned out to be a proper release, and one that has continued to live on for Depper, being something much bigger than he initially intended.

Why should I listen to it?
This is a pretty impressive piece of work, clearly done with lots of passion and love. More a re-built creation than anything else, an exercise in imitation. As with the approach of the Flaming Lips, sometimes music is just about having a good time, and stumble upon brilliance now and then, even if that brilliance belongs to other people.

Bjørn Hammershaug

Perfect Pop Forever

Oh, and when the morning comes
We will step outside
We will not find another man in sight
We like the newness, the newness of all
That has grown in our garden
Struggling for so long
(Midlake: ”Rosco”)

Midlake: The Trials Of Van Occupanther (Bella Union, 2006)
Mjøsa, Texas
Fra noen innledende piano-toner, som hentet fra M.A.S.H., bringes vi raskt til et ytterligere utbrodert 70-talls landskap av lettere pop-psykedelia. Det er vennlig og melodiøst, litt à la Neil Young sett gjennom brillene til Jeff Lynne og tidlig ELO. Texas-bandet Midlake serverer oss sin andre plate The Trials Of Van Occupanther. De gjør ikke mye for å sprenge disse rammene i løpet av platen, og dermed blir mye av kvalitetene her hvilende særlig på melodiføringens skuldre. Og de fyrer av mest krutt i første halvdel av platen, som inneholder hitpotensielle ”Rosco” og ”Young Bride” og det tungladde tittelkuttet som de fremste – og beste – ytterpunktene.

Med base i universitetsbyen Denton har kvintetten finpusset de edlere delene av sitt fundament bygget på Elephant 6 og psych-popfenomener som Flaming Lips og Grandaddy. Nå har de uten å rødme ryddet vei for en mer elegant, tydeligere form for softrock, der inspirasjonen fra band som Fleetwood Mac og Eagles kommer klarere frem til overflaten. Den stilfulle orkestreringen kan tidvis fremkalle gulnede minner om Robert Kirbys orkesterarbeider med Nick Drake, som for å dra fokus mot den britiske folk-stilen. Fans av de mest vemodige sidene til My Morning Jacket og Band Of Horses kan nok sikkert klare å leve med Midlakes milde country-innflytelse og smukke vokalføringer. For de som synes Thom Yorke blir i overkant ’sær’, kan kanskje Midlake være medisin, for vokalist Tim Smith kan minne litt om ham i sin mest plagede stunder (f.eks ”In This Camp”).

Det er slett ikke noe halvhjertet over Midlakes grep om popmusikken, fraværet av de helt storslåtte arrangementer og ljomende melodier erstattes heller av et sordinert, behersket uttrykk der detaljene får lov til å komme frem i ro og mak. Låtene stikker seg ikke markant ut, men tilbyr seg å vokse fredelig i den musikalske vinduskarmen uten særlige viderverdigheter, uten annet å fore enn å spre seg i rommet med velduft og lovnad om evig lykke.

Kvaliteten på The Trials Of Van Occupanther er jevnt over solid, men det er utvilsomt noe mer tomgangskjør på siste halvdel av platen, selv om de tekniske endringene er marginale. Melodiene til ”We Gathered In Spring” og ”In This Camp” sitter rett og slett ikke på samme måte som de fra platens første stund, hvis bukett ville utgjort en av årets flotteste EP’er. Kanskje er det dette noe likelydende uttrykket som skaper et noe påtrengende savn etterhvert, av noe som løfter platen det lille ekstra. De to siste låtene toner ut i løpet av et par minutter, fine øyeblikk, med Neil Young Harvest-æra ”Chasing After Deer” og ertende korte ”You Never Arrived”. Men det er ikke et punktum som akkurat etterlater oss svimle, gispende etter luft eller dånende av lykke.

Midlake spilte på Øya 2006, og de kom virkelig til sin fulle rett der ute i det grønne, mens de jagde bort de siste regntunge skyene fra himmelen. Veldig trivelig, veldig lett å like i øyeblikket. Slik The Trials Of Van Occupanther er en vellykket oppfølger av et band som virker komfortable å henge midt mellom streit, drømmende og det trygge, jordnære, med forgangne skogs-svermerier og gjennomgående utendørstekster i en slags konseptuell sammenheng. Dette er slik musikk som ble spilt på FM-radioen i 1976, i en åpen bil en varm sommerettermiddag, på vei fra Los Angeles til Laurel Canyon for en sorgløs helgetur. Så får vi se om de beste låtene her vil stå seg også om 30 nye år.

Grizzly Bear: Horn Of Plenty (Rumraket, 2005)
Bjørnepop Fra Brooklyn
Ikke alt som kommer ut fra Brooklyns sidegater er destruert støy eller urbant kaos. Grizzly Bear er, som navnet tilsier, et mer naturalistisk orientert orkester som heller dyrker popens mange fine muligheter. Horn Of Plenty er deres debutalbum, utgitt i 2004 i USA og relansert på Rumraket i Europa året etter. Duoen markerer seg umiddelbart som leverandører av varsomt ynde med en grunnmur bygd opp av for eksempel Simon & Garfunkel, Syd Barrett og Nick Drake, med forgreninger til slowcore-band som Idaho og Low, elektropopen til The Notwist og CocoRosie, drodleriene til Elephant 6-scenen og ikke minst slektskap til nyere stjernebarn som Sufjan Stevens og Animal Collective. Her ligger det mye god musikk fundert, og Grizzly Bear forvalter arven med en trygghet få debutanter er forunt. Dels lo-fi/soverom, dels leirbålviser og dels mangefarget regnbuedryss er det lett å navnedroppe referanser, men Horn Of Plenty er i første rekke preges av en oppriktig originalitet.

Horn Of Plenty er ikke en umiddelbar hitparade, men det kan også være en fordel med låter som krever litt tid før de synker inn. Etter å ha plukket frem denne i ny og ne over en lengre periode, har den avslørt seg som et trofast stykke plate. Vokalen til Edward Droste/Christopher Bear er et sentralt uttrykk ved bandet, der de veves inn og ut av hverandre i søvnig harmoni, melodiene snirkler seg rundt med et drømmeaktig slør båret frem med rike teksturer av akustisk gitar/piano/blås, lekeinstrumenter, samples og ymse feltopptak. På en plate der helheten går foran de enkelte sporene, kan likevel noen trekkes frem som eksempel på grizzlybjørnenes mest vellykkede sider. På ”Don’t Ask” griper de rett inn i Quiet is the New Loud-estetikken til Kings of Convenience, ”Disappearing Act” med sitt drømmekor og xylofon-klingklang, og nydelige ”Merge” som nettopp har denne ganske så uimotståelige kombinasjonen av Sufjans to-the-bone inderlighet og Animal Collectives lemfeldige popsurr. Det er en slik rikdom som bidrar til at de søvnige sanger ikke virker søvndyssende på lytteren, men komfortable og imøtekommende. På andre enkeltspor har de mer trøbbel med holde på mitt fokus i hvert fall, og selv om Horn Of Plenty er en skive uten de store fallgruver, så unngår ikke de to herrene at de tidvis laller seg litt for mye inn i sin egen drømmevirkelighet.

Denne utgaven gjemmer mye musikk. Som bonus følger en ganske rundhåndet remiksplate der størrelser som Ariel Pink, Castanets, Dntel og Efterklang har gjort sine versjoner – 17 i alt. Her undergår Grizzly Bears lo-fi opptak en ytterligere videreutvikling, og variasjonen på de som har remikset bidrar vel til å underbygge min frodige referanseliste litt lenger opp i teksten. Slike remiksplater kan like gjerne ha samme funksjon som bonusmateriale på DVD-filmer (bidrar til interesse, men blir sjelden sett). Selv foretrekker jeg nok også originalen i dette tilfellet, men for de som virkelig har falt for Grizzly Bear vil det være mer enn interessant å høre alt fra Soft Pink Truths og Simon Bookishs teknoifisering av materialet til Castanets skumle instrumentalversjon av ”Deep Sea Diver”.

Horn Of Plenty er en uanstrengt og bedagelig anlagt plate, bjørnen sover og er ikke farlig, men den skjuler sine hemmeligheter og har en forførende mystikk som ikke bare gjøre den til koselig rugg.

Yeasayer: All Hour Cymbals (We Are Free, 2007)
Clap Your Hands Say Yea
Kvartetten med base i Brooklyn (gisp) holder seg inne med gatesmart kredrock (tenk særlig Animal Collective, som i likhet med Yeasayer vokste opp på ’bygda’ i Maryland), men har en mer melodiøs og umiddelbar innfallsvinkel. De har i likhet med mange av sine bydelssøsken en forkjærlighet for 70-talls new wave (Talking Heads), afrikanske danserytmer og voksen elektronika, jeg tror også vi må nevne en dose 80-talls glamour – men uten at pastisjen blir påtrengende. Med andre ord, de evner å låte både ferskvare og holdbarhet på samme tid, de er både mainstream og vågale. Plukket fra hverandre er det lett å finne ledetråder for deres eksistens: På ”Worms” går de Band Of Horses i næringen, på ”Red Cave” tar de en Akron/Family mortale, her er spor av Pink Floyd og Crosby, Stills & Nash på en gang – men glem likevel dette. Noe av det aller beste med All Hour Cymbals ligger i hvordan Yeasayer nettopp fortrenger genre og referanser ved å hente innflytelse fra en myriade av kilder og sette det hele sammen til noe som virker å bare være sitt eget. Det gir et originalt resultat, men også tidvis en smule sprik i prestasjonene. Heldigvis har de lykkes å få det meste til å henge i hop.

Tilbake til fremtiden-singelen ”2080” må være en av årets mest vanedannende; klappende, barnekor-syngende, vuggende dub-indie sommerpop der vestkyst møter smeltedigelen på andre siden i doven harmoni over en heller dystopisk tekst: ”I can’t sleep when I think about the times we’re living in, I can’t sleep when I think about the future I was born into”. Egentlig holder alle de tre første låtene seg noenlunde innenfor det samme spekteret; ”Sunrise” og ”Wait For The Summer” er titler som henleder oppmerksomheten på hvilken årstid dette er beregnet for, og er funky, smittende perler der vi introduseres for den innsmigrende falsettvokalen som følges oss platen gjennom. De er ikke like umiddelbare hele veien, heldigvis. Det er lett nok å falle for åpningstrilogien, men når gleden har lagt seg litt er det fint å fordype seg videre utover i mer lettpsykedelisk drømmepop som gradvis gis større armslag, og der bare blyloddene på ”Wait For The Wintertime” forstyrrer den fine svevekurven denne platen legger seg på.

All Hour Cymbals er en av disse verdifulle platene der innovative ideer og kreativ smartness forenes uten at resultatet blir overdådig prangende eller at bandet faller for egen storhet. Det er rett og slett en gnistrende plate.

The Dirty Projectors: Bitte Orca (Domino, 2009)
Med sine ubestemmelige rytmeøvelser, fikse genresprang, vokalakrobatikk og globale omfang er Bitte Orca sikret høy hipsterfaktor der den passer inn trendaksen Animal Collective – Grizzly Bear – Antony. Det er lett å slenge rundt seg med fine ord om denne, tilsynelatende vellykket i teorien. Dette er en ambisiøs produksjon, i grenselandet mellom moderne komposisjon, prog-light, 80-talls synthpop, corky danseindie og med verdensomspennende impulser (les: afropop). Hovedhjernen Dave Longstreth er utpreget flink, smart og teknisk skolert, med sin bakgrunn som komponist. Vi snakker altså om en fyr som har laget en rockopera om Don Henley og en coverplate av Black Flags Damaged. Etter hukommelsen. Longstreth er i ferd med å bevege seg over i mer mainstreame kretser, og pleier nå omgang med relevante storheter som Björk og David Byrne. Hans musikalske anskuelse kan slekte på Van Dyke Parks, Zappa eller Arthur Russell, selv trekker han gjerne fram John Coltrane. Han er med andre ord det vi trygt kan kalle en spennende og intellektuell artist! Du bør like Bitte Orca, jeg bør anbefale den.

Det er mulig å sammenligne Dave Longstreth med Dan Deacon og hans ferske Bromst,  også preget av nysgjerrig lekenhet og idérikdom, men med en helt annen entusiasme som sluttresultat. Bitte Orca blir en overdådig buffet der ovennevnte elementer glaseres til en altfor mektig kake. Hvert enkelt stykke kan være smakfullt, det er mange fine enkeltpartier og gode ideer. Ett stykke er heseblesende, men velsmakende, etter 4-5 blir jeg likevel god og mett, og må ta en bitte pause skal jeg orke å komme meg videre. Fraværet av umiddelbare låter skal kanskje oppveies i en streben etter å fortrylle lytteren med smarte moves og intrikate kompositoriske detaljer. Men Dirty Projectors klarer ikke engasjere meg med det grepet. Mitt største problem er likevel vokalen, særlig Longstreths patos beslektet til Jeff Buckley (av og til Prince krysset med Freddie Mercury). Uten de sjelfulle dybder blir den bare masete, og knapt til å holde ut. Det er når de forenkler sitt sound Bitte Orca virkelig blomstrer. Sjekk gjerne ”Two Doves”, som med sin akustiske gitarlinje og strykere paradoksalt står igjen som platens minst interessante, men også dens beste øyeblikk.

Dr. Dog: Fate (Park The Van, 2008)
Gjengen med det noe malplasserte bandnavnet – dette er slett ikke breial hip-hop – har fem utgivelser bak seg fra før, som alle har unngått min radar. Ut fra det jeg har forstått skiller ikke Fate seg nevneverdig fra deres foregående skiver, hvilket betyr at vi her har å gjøre med et orkester som dyrker nostalgiske kvaliteter i sin musikk, det som noen vil kalle tidløs pop. Men Fate er definitivt tidsbestemt, og bandet gjør ikke noe forsøk på å skjule sitt ståsted der de opptrer i gammeldagse klær og mer enn hinter i både titler og tekster om at dette ikke akkurat er fremtidsmusikk. Fate er en samling fine, fengende og lett fordøyelige låter som i hovedsak har sitt opphav et sted mellom White Album-Beatles – særlig John Lennon er konstant nærværende – og 70-talls mykrock fra California, med en dæsj Todd Rundgren og The Band som dryss. Nå som skjeggete nostalgipop har blitt en pop trend, bør kanskje et slags gjennombrudd være innen rekkevidde også for Dr. Dog.

”The Breeze” og ”The Beach” rammer ikke bare inn platen, men favner over mye av atmosfæren som preger den. Her er duvende harmonier, elegante melodilinjer og hektende hooks som bør tilfredsstille særlig de mest tilbakeskuende lyttere der ute. En klar favoritt er Flaming Lips-aktige ”The Old Days” med sitt liketil western-piano og sorgløse refreng, men også tyngre stoff som ”The Ark” evner å vekke begeistring. ”100 Years” kan ellers stå som et samlende eksempel på Fates kvaliteter; der bondeland møter skvulpende bølger, litt som om Brian Wilsons luftige visjoner og Robbie Robertsons jordnære hender speiles i John Lennons runde brilleglass. Fate er krydret med slike fine detaljer, enten det er i form av stryk, blås eller banjo-klimpring, men jeg synes det pyntelige uttrykket og den noe søvnige stilen ikke bidrar til å vekke det engasjementet jeg gjerne skulle følt. Det blir mer en behagelig reise enn en sanseomveltende trip.

The Fishermen Three: Rosina On Every Balcony (Hype City, 2009)
Jeg liker sanger som gjør meg mo i knærne. ”Golden Pain” er en slik. En aldeles fortryllende liten sak, som på papiret er ganske ordinær: Slentrende, jovial folklåt i melankolsk moll. Banjo, sår vokalknekk og skyfri stemning. Det finnes så mange slike, men av og til er det noen som bare treffer den store nerven. ’Hit my head in a cloud when I stood up’ er de lovende linjene på ”Danny”, med marsjtrommer og tilbakelent gitarer og istemmende blåsere som gjør det klart at vi her har å gjøre med en aldri så liten sjarmbombe av en plate. Da tredjesporet ”If You Ever Return” triller forbi som en annen Gram Parsons med sola i øynene, så er jeg vel egentlig solgt.

’Dessverre’ blåser The Fishermen Three sitt aller beste materiale i første halvdel, men platen faller på ingen måte sammen av den grunn. The Fishermen Three er en duo, og ikke er de fiskere heller. Hjemmebase er New York, selv om de høres ut som de drømmer seg til den andre kysten for cirka 40 år siden (40 år siden 1969, dere!). De kan knyttes til antifolk-gjengen i hjembyen, frontfigur Simon Beins kjenner kanskje noen allerede fra The WoWs, utgiver på denne er norske Hype City (som nylig slapp I Was A King og er flinke folk) og dermed kan vi naturlig knytte et relevant bånd mellom urban nyfolk og skrangleskeiv indiepop. Rosina On Every Balcony avslører raskt sine kvaliteter, heldigvis av den typen som både holder. Jeg har sytet litt i det siste på at mange av dagens mest hypede artister mest er bare staffasje uten de gode låtene i bånn. Kanskje det er derfor jeg falt så for denne. For her er det nettopp disse som står i høysetet, og den godeste Beins viser et godt grep om pennen. Platen daler litt midtveis – da er det viktig å huske på at knærne allerede var skjelvne – men tar seg nydelig opp igjen med ”Obsession (It Ain’t Love)” og ”You Can Quit Me”. Rosina On Every Balcony glimrer om kapp med vårsola og bærer bud om sol, sommer og alt som er fint. Vi trenger noen slike nå.

The Good, The Bad & The Queen: s/t (Parlophone, 2007)
‘Men i all dager, dette høres jo ut som en delikat blanding av Gorillaz og The Clash’, tenkte jeg da jeg uforvarende stappet platen inn i spilleren uten å vite hva den dreide seg om. Min umiddelbare tanke viste seg å være ganske så presis. The Good, The Bad & The Queen er nemlig en supergruppe, for en gangs skyld med mer vekt på første enn siste del av uttrykket, bestående av Damon Albarn (Blur, Gorillaz), Paul Simonon (The Clash), Simon Tong (The Verve) og trommelegenden Tony Allen (fra blant annet Fela Kutis band). Til å sy det hele sammen er Danger Mouse hyret inn som produsent.

Deres selvtitulerte plate er en ytterst stilfull og berikende lytteropplevelse. En viktig årsak til det er at medlemmene ikke lar sin historiske ballast virke hemmende for videre utvikling og nyskaping. De er veldig ’nå’, uten at det moderne elementet virker pålagt eller tilgjort. Akkurat som The Clash virket relevante i 77, Blur i 94, senere The Streets og Burial, fanger kvartetten et moderne uttrykk som ikke utelukkende ser bakover, men som også kan betraktes som et forsøk på å fange den britiske tidsånd, jamvel bidra til å skape den. Det er særlig befriende i en tid der ungdommer heller blar i gamle Joy Division eller Brian Wilson plater, uten evne eller vilje til særlig mer enn det.

De traver stort sett i et ganske sløyt tempo. Simonons bass er dyp og tung, han gir platen en god dub-feeling, vel tilpasset Allens lettdrevne, alltid solide trommestil. Albarns nøkterne stemme, ikke så ulik Elvis Costello tør jeg mene, foredrar om dagens England, preget av et heller pessimistisk syn på det han ser: ’Drink all day, coz the country is at war’, som han sier det. Minnene om Blurs ”Country House” kommer tilbake når han foreslår å ’move to the country’, men hardere realiteter har blitt til virkelighet når han i tittelkuttet er ’Movin Uptown’ med de følgene det medfører. Mellom disse står fine ”Green Fields”, en sang han ’wrote years ago… before the war and the tidal wave engulfed us…’, mens ’we saw the green fields turn to stone’. Velkommen til 2007.

De tidvis grimme sosialrealistiske beskrivelsene og antikrigs-lyrikken forsterkes av et moderne og, skal vi si, flerkulturelt musikalsk uttrykk, som til sammen skaper en boblende gryte av en plate, som, her må det tillegges, preges av et ikke uvesentlig uutnyttet potensial – de har mer å gå på. Damon Albarn har blitt kalt ’den svarteste mannen i vest-London’, men sjelden har han vel vist sine to ansikt så tydelig som her, både med indie-sensibiliteten og meloditeften fra Blur, røttene i Mali-prosjektet, sitt futuristiske Gorillaz og med et fokusert blikk på dagens samfunn. I all sin elendighet er det nesten så man får fornyet tro til tilstanden på den lille, fortapte øya gjemt borte i tåkehavet.

The Frames: The Roads Outgrown (Overcoat, 2003)
Buskvekster fra arkivet
På The Frames’ egen hjemmeside regnes The Roads Outgrown som en EP. Det synes jeg er i overkant beskjedent, da den 9-spor/38 minutter lange platen bør holde til å kvalifisere til fullengdestatus. Dette er en samling b-sider, splitsingler, rariteter og livespor fra dette irske bandet som nå har en anselig mengde utgivelser bak seg. De har skrapet sammen ymse stoff; en liveversjon av ”Fitzcarraldo” (som ganske riktig er inspirert av Werner Herzogs film av samme navn), en cover av Will Oldhams ”New Partner”, et livespor fra Tsjekkia og annen drivved. Det er likevel ikke mye av materialet som tilsier annenrangs sortering. Opptakene er hentet fra Irland, USA, Frankrike og Tsjekkia, men låtene er av jevnt høy kvalitet og henger fornuftig sammen. For en som ikke kjenner bandet altfor godt er dette også en plate som vel kan egne seg som et førstegangs besøk. Det bør ikke bli det siste.

Storparten av låtmaterialet kan regnes som ganske neddempet vise/folk med klare røtter i den irske folkemusikken, som på ”Lay Me Down”, ”Headlong” og den sobre versjonen av ”New Partner”. Likheten med Oldham er bevart, men originalen var noe mer rufset i kantene og i all sin enkelhet står den her i full blomst. Det er et sprang fra ”New Partner” til den forrykende ti-minutter lange ”Fitzcarraldo”. Fela er et naturlig instrument å ta i bruk for dette folkrock-bandet, og brukes her både forsiktig i duvende melodier og mer fandenivoldsk riving. Og slik er The Frames, vemodige folklåter og øldryppende barviser om hverandre viser at de med rette hører til i Dublin, brun som en pub og grønn som eng som musikken deres er.

The Roads Outgrown åpner altså i meget behagelig ganglag med ”Lay Me Down” og ”Headlong”, men etterhvert kommer det også frem andre sider ved Glen Hansard & co. På ”Rise” hører vi en enslig Hansard hamre løs på gitaren i det som er en mer spartansk og hard låt. Den åpner som noe storslagent av Mike Scott, men hardner til etterhvert. Lydtekniker er Steve Albini i Chicago, byen hvor alle de fem første sporene er innspilt. En tøffere stilretning kan høres på ”God Bless Mom”, en nervøs vibrasjon med forstyrret dissonante partier, og ”Sickbeds” som mest av alt minner om en blanding av Sparklehorse og Telstar Ponies. I skyggen av mer etablerte yndlinger som David Gray og Damien Rice har Glen Hansard og The Frames eksistert i snart 15 år. The Frames er relativt store i Irland etter det jeg har skjønt, og denne platen viser at de på ingen måte har gjort seg fortjent til et stille bortgjemt liv i undergrunnen i resten av verden. For når sugende ”Fitzcarraldo” toner ut så sitter vi kanskje ikke like storøyde tilbake som etter Fairport Conventions ”A Sailor’s Life”, men sannelig er det kraftfullt liv her også.

The Frames er ikke det største bandet som finnes, men et slik trivelig bekjentskap man ikke angrer på at man har stiftet. Og når Glen Hansard avslutningsvis sier at ’this is the best life a man could ever want’ er det ingen grunn til å tvile på det, en holdning denne samleren er et hørbart bevis på.

Josh Rouse: Under Cold Blue Stars (Slow River, 2002)
Under Cold Blue Stars er Nebraska-mannen Josh Rouse sitt tredje album. Etter finfine plater som Dressed Up Like Nebraska (1998) og Chester, i samarbeid med Lambchops Kurt Wagner, begynte han å spinne på en tanke om å fortelle om et ektepar fra 50-tallet. Han plasserte dem i en liten småby og bestemte seg for å følge livene deres gjennom.

En lavmælt, vakker og ikke rent lite vemodig popperle har dette blitt, om drømmer, håp og savn hos en ganske alminnelig familie. Amerikansk litteratur har i langt større grad enn den europeiske hang til å benytte reelle eller fiktive småsteder som historiemodeller, Thornton Wilder (Our Town), Sinclair Lewis (Main Street), Sherwood Anderson (Winesburg, Ohio) og William Faulkner er bare noen strålende eksempler. Selv om Rouse ikke har plass til å utbrodere så inngående, går han inn i sine karakterer og gir dem ekte, troverdig liv. Når han har vektlagt historiene rundt denne platen i så stor grad, er det litt merkelig at han ikke trykker de skikkelig i omslaget. Men de siger inn etterhvert.

Man skal heller ikke overdimensjonere tekstene. De jordnære historiene står stødig nok, men det er musikken som i fremste rekke bærer platen. Av musikalske kilder følger Rouse mer eller mindre stiene til Richard Buckner (som forøvrig gjorde noe lignende, da han tolket Spoon River Antologien til Edgar Lee Masters på The Hill i 2000), skjønt Josh Rouse har en kommersiell appell som ligger nærmere Ryan Adams. Det hviler en døsig og slentrende stil over låter som tittelsporet, ”Miracle”, ”Ears To The Ground” og ”Ugly Stories” som skaper både god trivsel og høy nytelsesfaktor. Det eneste ’problemet’ med disse låtene er at de er så smukke at de har en tendens til å bli en naturlig del av rommet, og klarer ikke å gripe skikkelig tak i eller vekke oss som lyttere i særlig grad. Rouse skriver dessuten mer fengende pop (”Feeling No Pain”) og hjerteskjærende ballader (”Summer Kitchen Ballad”, ”Women And Men”), som han bærer solid med sin naturlige, tilforlatelige stemme.

Dette er verken introvert eller vanskelig tilgjengelig musikk, men heller vennligsinnet rock med strimer av country som bør favne bredt. Josh Rouse har alltid signert velskrevne låter, men han har ikke kledd dem så fyldig og velprodusert tidligere. Sammen med musikere med bakgrunn fra blant andre Yo La Tengo, Lou Reed, Giant Sand og Kelly Joe Phelps har han skapt en av dette årets mest holdbare plater.

Au Revoir Simone: The Bird Of Music (Moshi Moshi, 2007)
Brooklyns Au Revoir Simone er sikre leverandører av pen popmusikk i skolen til Stereolab og Broadcast. På The Bird Of Music tar jentetrioen oss videre med på en ferd som de la grunnlag for med debutplaten Verses Of Comfort, Assurance & Salvation (2005). Igjen tyr de til en passende albumtittel. The Bird Of Music flyr avsted på vuggende vinger innslørt av vemod og sval lykke. Det skjer med ”The Lucky One”, allsangpreget og klokkespilldrevet ber de om å slippe inn solen, og sannelig glimter noen strimer inn også i et februarkaldt Norge til disse tonene. Det er på slike spor, på sitt mest dempede og yndige, at jeg liker Au Revoir Simone aller best. Men The Bird Of Music er aldri en plate som søker å rive opp gamle sår eller tråkke istykker brustne hjerter, snarere er det en såpeboble-skjør kvalitet over trioen og deres låter som ber om å bli behandlet varsomt og forsiktig.

På enkelte av sporene legger de opp til et mer elektronisk lydteppe; med mer utstrakt bruk av velbrukte keyboards og trommemaskiner, eller et lettere orkestrert uttrykk som også hinter om en forkjærlighet for 60-tallsband i regien til Phil Spector eller Brian Wilson. Det blir slik aldri noe utpreget modernistisk over Au Revoir Simone, snarere svever de rundt oss som en krystallklar drøm over forgangen lykke. ’The perfect soundtrack to an autumnal picnic in the park’ reklamerer plateselskapet, og selv om det kan bikke over til det i overkant park-trivelige for enkelte av oss, lar trioen aldri sin musikalske sjarm gå på bekostning av selve låtkvaliteten. Når det gjelder Au Revoir Simone tilgis raskt fraværet av en voldsom utvikling. Med sitt betagende og svale uttrykk er det slik vi helst vil at de skal være.

Phantom Buffalo: ShiShiMuMu (Rough Trade, 2005)
Golden Age
ShiShiMuMu ble opprinnelig utgitt som en dobbel LP i 2002, på den staselige vinyl-labelen Time-Lag (Fursaxa, Espers, Six Organs Of Admittance) av et band som kalte seg The Ponys. Mindre ’far out’ og mer poporienterte enn Time-Lags øvrige katalog. Innspillingen ble gjort live i studio på en ’two inch analog tape’ og med en velutrustet instrumentpark tilgjengelig står de likefullt litt til venstre for hovedstrømmen. I 2005 tok Rough Trade på seg ansvaret for å gi platen ut på nytt. Bandet har i mellomtiden skiftet navn fra hest til bøffel, men innholdet er fremdeles det samme. Vi snakker vemodig, ufarlig indiehygge med en underfundig vri. Det er lov å håpe at flere vil benytte anledningen til svinge innom ShiShiMuMu denne gangen. Det er nemlig til tider en liten popskatt som skjuler seg bak det delikat utformede omslaget.

Phantom Buffalo kommer fra Portland, Maine. Det er ikke et musikalsk mekka som vestkystbyen av samme navn, men beliggenheten kan kanskje forklare noe av grunnen til at sekstetten har utviklet et såpass sjarmerende uttrykk som vender like mye mot den andre siden av Atlanteren som vestover, like mye tilbake til 60-tallet som fremover. De drømmer om Windsor og kler seg i slør av britisk popskoledannelse i nærheten (Kinks, Belle & Sebastian, Camera Obscura), med indie-geeks (Pavement) og Elephant 6-underfundighet (Essex Green, Neutral Milk Hotel). Dermed kan vi katalogisere dem sammen med andre idérike retropoppere som appellere til de som har sans for band som The Shins, The Decemberists og The Unicorns. Med andre ord; jovial og vennlig indiepop med lo-fi snert, veksling mellom fuzz og klimprekos, skjevt og hanglete så det holder.

Buffalo spriker med bena og har en leken tilnærming til låtmateriale og sound. Den kazoo-blåsende ’morosaken’ ”Domestic Pet Growing Seed” er representativ for deres mer uformelle sider, mens det store åpningskuttet ”Golden Finish” viser en evne til å bygge opp kraftfulle melankolske låter, fra en spinkel vokal/enslig gitar vokser den seg sterk gjennom langsomt bølgende bevegelser over syv minutter, og er et lite popkunststykke. Jonathan Balzano-Brookes har en litt hanglete stemme som styrker lenken til Belle & Sebastian/Pavement, enten det er i rolige øyeblikk med skjerf rundt halsen og tekoppen i hånda, eller muntert hoppende i parken en sommerdag. Dette er en plate man kan hygge seg mye med når man selv er i begge luner. Med flere lengre perler som ”Golden Finish”, ”Wilamena” og ”Cheer Up My Man” og litt strammere redigering i låtmaterialet, ikke minst i siste halvdel, hadde jeg nok satt begge tomlene til været.

Bjørn Hammershaug
(Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt albumrelease)