A selection of some of the finest legacy albums released in 2021, sorted in alphabetical order.
The Beatles – Let It Be 50 Anniversary Edition (Universal)
The album collection in chronological order from when it was bought. Revisited one at the time. Part 4.
Russ Tolman | Down In Earthquake Town | Demon 1988 |
This is the second solo effort from Russ Tolman, a close associate of the jangle/underground scene in Los Angeles and former frontman of True West. This paisley packed album includes a fine list of guests, such as Steve Wynn (they used to run the label Down There together), Dave Provost and Chris Cacavas, and engineering credits goes to Brett Gurewitz (Bad Religion, Epitaph). Tolman is a good, confident songwriter, and he crafted a varied and enjoyable album down in his earthquake town. It has aged rather well too, with its laidback feel and sunny LA vibe, rich instrumentation, including some mighty fine Southern horns it’s just one of those timeless albums that deserves far better than being swallowed in the sea of time.
Bruce Springsteen | Nebraska | CBS 1982 |
I listened a lot to Born in the U.S.A as a young kid, and know his catalog fairly well, but the lo-fi sounds of Nebraska remains my forever favorite. Not sure why I bought it in the fall of 1988, wasn’t a huge fan of Springsteen, but might be the cover art that appealed to me. Nebraska is actually my sole Springsteen LP in the collection and the one I always return to when I need some advice from the Boss.
E*I*E*I*O | Land of Opportunity | Demon 1985 |
This Wisconsin quartet played some mighty fine heartland Americana way before that was a hip term. There was nothing fancy about them, but on the other hand, this is one of those albums that never sounds outdated. Great vocals by frontman Steve Summers, strong songs throughout the whole album, and T-Bone Burnett lends some guitar assistance and co-production by Steve Berlin are just some of the treats on this debut. E*I*E*I*O fits nicely among likeminded peers such as BoDeans and Rave-Ups, but they never really got as recognized as deserved.
Thin White Rope | Moonhead | Frontier/Zippo 1987 |
Just as close to Television, Bauhaus and Joy Division than their contemporary counterparts in ’80s American underground (R.E.M, The Replacements, Pixies), Thin White Rope’s desert psychedelia was a far more vast and difficult creature to cast than most of their peers. Their second album Moonhead is a somber, bleak masterpiece, allowing for more space, tension and dark power than on their debut. Moonhead is one of the lost classics of the decade, once flourishingly described by British psych-guru Julian Cope: “[Guy] Kyser mumbles stripped down considerations about life, sex and death, and he seems a scientist who describes microscopic life forms. Mankind is reduced to puppet-like dimensions: around us, there’s an enigmatic, useless, obscure universe, apparently enemy of any feeling and thought.” For sure! It was a huge favorite 30 years ago, and it has followed me all my adult life without losing an inch of its majestic strength.
Giant Sand | Ballad of a Thin Line Man | Zippo 1986 |
Back in 1988, 30 years ago, I was still fooling around with music, everything was new and of interest, heading in all kinds of directions at the same time even though I was pretty much already set on the American underground train. I had already bought Storm a couple months prior to Ballad of a Thin Line Man, but it was here they turned into my forever favorite band. And just like I was searching for my musical bliss at the time – still am – Howe Gelb and his Giant Sand had just started to stake out their own course – still are, and that it was one of the reasons I love em. They would go on to make better albums later on I guess, but this one still holds a special place in my sandy heart.
The Gun Club | Miami | Animal 1982 |
‘Come down to, the willow garden with me’ Jeffrey Lee Pierce invites us to Miami, but we steer off the highway and enter into his dark mind, the willow gardens and deep into the very heart of Gothic American mythology. ‘Miami’ is a swampy blues album built on a punkish attitude, draped in voodoo rituals, deserted honky tonks and desperate fever. It has been a big favorite for 30 years, loved for the cover alone with its emerald-green sky and the palms raising majestic behind the trio in front of the image. Two of them look at something in the horizon; Pierce is dressed in dark, hair-dyed blonde, looking down to the ground. I’ve always linked this album to Jim Jarmusch’ ‘Stranger Than Paradise’, following a shabby trio through the Midwest and down to a run down tourist hub in Miami. There is not much paradise to find here, nor in Jeffrey Lee Pierce’ postcard from the south. But it is one damned journey.
Various artists | Rockabilly Psychosis and the Garage Disease | Big Beat 1984 |
I was a huge fan of Tales From the Crypt, Haunt of Fear and all the other early 1950s horror and gore stories from EC Comics (republished in the 80s). This album cover – and they mattered a whole lot back then – is a homage to the wicked and wild era of degenerate fun. And so is the music, a really cool collection of, well, rockabilly psychosis and the garage disease.
Mojo Nixon & Skid Roper | Frenzy | Restless/Enigma 1986 |
This San Diego based twosome was never about being too serious. Titles like “Gonna Put My Face on a Nuclear Bomb”, “I’m Living With a Three-Foot Anti-Christ” and “The Amazing Bigfoot Diet” says it all. They were hilarious and heartfelt, and they rocked big time with their infectious rockabilly blues. Mojo is hollering his lungs out while Skid is jamming on the washboard. There is just loads of party fun here, I’ve always had a soft spot for the satirical highlight and more mellow “Feeling Existential” with Steve Wynn on guest vocal:
‘Your goatee is growin’
In front of your fake French café
You’re readin’ Kirkegaard
Underneath your very black beret
Smokin’ filterless Camels
That stink just like Gitanes
Drinkin’ some espresso
Droppin’ all the names’
Giant Sand | Valley of Rain | Amazing Black Sand/Enigma 1985 |
Bought in October, anywhere 1988, my third Giant Sand LP that year, and one of the albums I’ve listened to the most my entire life. 30 years down the road I’m still amazed by how cool it is. Little did I know that these desert punks would soon blossom into something totally unique and follow me close until this very day. One of those random love stories I guess. A nice landscape, indeed…
The Beat Farmers | Tales Of The New West | Demon 1985 |
Here’s to having a good time, new western style. The Beat Farmers might came just a bit too early for the alt.country craze, but who cares. The San Diego based quartet’s debut album is packed with unpretentious, tight and fun songs. Great originals, cool covers and then there’s Country Dick Montana.
‘I was walkin’ down the street on a sunny day
Hubba hubba hubba hubba hubba
A feeling in my bones that I’ll have my way
Hubba hubba hubba hubba hubba
Well I’m a happy boy (happy boy)
Well I’m a happy boy (happy boy)’
There’s really nothing do but to raise the glass and sing along.
70-tallet! For et fantastisk musikktiår. Fra etterdønningene av Woodstock til etterdønningene av punken, fra gedigen arenarock til tysk minimalisme, dette tiåret har alt – og det har noe av den aller beste musikken som er skapt. Denne listen med 100 utvalgte favorittlåter er mer en personlig odysse enn en nøktern framstilling av tiårets største og mest kjente hits. Mye bra der også, men bakom listene ligger deg også særs mye gull det er verdt å minnes.
Denne ferden starter omtrent midt i tiåret, med en Neil Young som reflekterer nettopp over dette tiåret han her er inne i, preget av nedturene etter 60-åras blomsterliv og søkende etter ny grunn. On the Beach er en påle ikke bare i hans diskografi, men i hele 70-tallsrocken. De første låtene angir mye av det som presenteres her, Nick Drake med sin noble britiske folk, Can med sin utagerende psykedelia, Television med sine sylskarpe gitardrønn fra New Yorks asfalt og Pink Floyd med sin utsvevende stormannsgalskap. Dette er en rundreise gjennom et fargerikt og variert tiår, som er langt bedre enn sitt rykte – begrenset ned til én låt pr. artist.
Disse låtene – i hvert fall de aller fleste – står seg dessuten like godt den dag i dag.
Neil Young: On the Beach (1974)
Nick Drake: Hazey Jane II (1970)
Can: Halleluwah (1971)
Television: Marquee Moon (1977)
Pink Floyd: Echoes (1971)
The Modern Lovers: Roadrunner (1977)
Bruce Springsteen: Thunder Road (1975)
Suicide: Ghost Rider (1977)
Chris Bell: I Am the Cosmos (1978)
Neu!: Hallogallo (1972)
The Soft Machine: Moon in June (1970)
Big Star: Thirteen (1972)
Gram Parsons: She (1973)
Allen Toussaint: Southern Nights (1975)
Bob Dylan: Hurricane (1976)
Electric Light Orchestra: Showdown (1973)
The Congos: Days Chasing Days (1979)
XTC: Making Plans For Nigel (1979)
Miles Davis: Miles Runs the Voodoo Down (1970)
The Stranglers: Nice ‘n’ Sleazy (1978)
Pere Ubu: The Modern Dance (1978)
The Clash: Guns of Brixton (1979)
Blondie: One Way or Another (1978)
John Martyn: Solid Air (1973)
Pharoah Sanders: Astral Traveling (1971)
The Nerves: Hanging on the Telephone (1976)
Alice Coltrane: Blue Nile (1970)
Gene Clark: Silver Raven (1974)
Shuggie Otis: Aht Uh Mi Hed (1974)
Bert Jansch: Needle of Death (1974)
Creedence Clearwater Revival: Run Through the Jungle (1970)
John Phillips: Topanga Canyon (1970)
Paul Giovanni & Magnet: The Willow Song (1973)
Garland Jeffreys: City Kids (1979)
Judee Sill: The Kiss (1973)
Syd Barrett: Dominoes (1970)
Patti Smith: Gloria (1975)
Harry Nilsson: Without You (1971)
Captain Beefheart & His Magic Band: Kandy Korn (1971)
Todd Rundgren: I Saw the Light (1972)
Dolly Parton: Jolene (1973)
Curtis Mayfield: Move On Up (1970)
Matthews Southern Comfort: Woodstock (1970)
Sonic Rendevouz Band: City Slang (1978)
America: Ventura Highway (1972)
Wire: Ex Lion Tamer (1977)
Jesse Colin Young: Ridgetop (1973)
Black Sabbath: Iron Man (1970)
Nick Lowe: Cruel to Be Kind (1979)
Poco: Magnolia (1973)
Brinsley Schwarz: Country Girl (1970)
Junor Murvin: Police & Thieves (1976)
Archie Shepp: Attica Blues (1972)
Hole in the Wall: Restless Man (1972)
The Carpenters: (They Long to Be) Close to You (1970)
Flamin’ Groovies: Shake Some Action (1976)
Little Feat: Willin’ (1972)
Leonard Cohen: Avalanche (1971)
Al Green: Let’s Stay Together (1972)
Talking Heads: Psycho Killer (1977)
Dead Boys: Sonic Reducer (1977)
Graham Parker: You Can’t Be Too Strong (1979)
Donnie & Joe Emerson: Baby (1979)
Iggy & the Stooges: Down on the Street (1970)
The Adverts: Gary Gilmore’s Eyes (1977)
The Real Kids: All Kindsa Girls (1977)
The Rubinoos: I Think We’re Alone Now (1977)
Gil Scott-Heron: The Revolution Will Not Be Televised (1970)
Rodrigues: Sugar Man (1970)
Lynyrd Skynyrd: The Seasons (1970)
James Chance & The Contortions: Contort Yourself (1979)
ZZ Top: La Grange (1973)
Min Bul: Champagne of Course (1970)
This Heat: 24 Track Loop (1979)
The Motors: Airport (1978)
Kinky Friedman: Sold American (1974)
Gang Of Four: Damaged Goods (1979)
The Only Ones: Out There in the Night (1979)
Tom Petty: American Girl (1977)
Tom Robinson Band: 2 4 6 8 Motorway (1977)
Steve Young: Alabama Highway (1975)
Loudon Wainwright III: School Days (1970)
B-52’s: Rock Lobster (1979)
Gong: The Isle of Everywhere (1974)
Augustus Pablo: King Tubby Meets the Rockers Uptown (1975)
Richard Hell and the Voidoids: Blank Generation (1977)
Hall & Oates: Lady Rain (1973)
Jimmy Webb: Galveston (1972)
Kris Kristofferson: Border Lord (1972)
Jimi Hendrix: Machine Gun (1970)
Joe McPhee: Nation Time (1971)
Graham Nash: Chicago (1971)
Tim Buckley: Sweet Surrender (1972)
Karen Dalton: Katie Cruel (1971)
Graham Nash/David Crosby: Southbound Train (1972)
Last Poets: Niggers Are Scared of Revolution (1970)
Marianne Faithfull: Broken English (1979)
Flower Travellin’ Band: Satori 1 (1971)
Antonio Carlos Jobim: Brazil (1970)
John Lennon/Plastic Ono Band: Working Class Hero (1970)
Bjørn Hammershaug
The Hold Steady viderefører en stolt, fordrukken tradisjon fra Minneapolis. Craig Finn & co følger etter The Replacements med sin rufsete og ’ærlige arbeiderklasserock’, slik som ikke har like gode vekstvilkår i et land mettet av oljepenger og med tette sosiale sikkerhetsnett. For dette er ’the real deal’. The Hold Steady er på ingen måte et ’kult’ eller ’tidsriktig’ band, de kunne like gjerne eksistert i 1975 – eller i 1985 der de befinner seg et sted på tidslinjen mellom Bruce Springsteens gateband og Green On Reds velmaktsdager. Det som selvsagt sikrer Hold Steady mer enn vanlig spaltegjemsel, ved siden av lyrikken, er at de spiller med tjukk nerve og ektefølt sjel, alfa og omega om man skal forhindre gubbestempel og utdatert vare påklistret leveransen.
Separation Sunday (French Kiss, 2005)
Born To Run
’She said always remember, never trust me’ sier vokalist og låtskriver Craig Finn innledningsvis, han har en slik slitt stemme man får av for mange lange kvelder ute på byen, ikke spesielt bra, men du verden så effektfull. Bandet kommer så inn og ruller opp med en tungt gitarladet og melodisk sugende ”Hornets! Hornets!” der man umiddelbart legger merke til det fyldige orgelet som følger oss platen ut. Åpningslåten legger til grunn en gjennomgående mørk tone på tekstsiden, geografisk konsentrert i Minneapolis:
I guess the heavy stuff ain’t quite at its heaviest
by the time it gets out to suburban Minneapolis
We were living up at Nicollett and 66th
with three skaters and some hoodrat chick
I dette urbane midt-vestuniverset tegner Finn bilder han tydeligvis kjenner godt, som en nyfødt Lou Reed beskrives gatelivet meget stilsikkert, med et blikk som er både sløret og skarpt, og med en penn som er likedan. Persongalleriet er levende, fortellingene, gjerne tragiske og tunge, troverdige med gjengangere som går på tvers av låtene (protagonist er ’hoodrat’ Holly Halleluja). Humoren er av det svarte slaget. Det skrives med rene ord for pengene, men forfattere som Algren og Yeats kan gjerne dukke opp i samme låt, side om side med en Pogues-pastisj (”Fairytale Of New York”). Det er definitivt mye street-smarts over godeste Craig Finn.
Musikalsk er stilen passende til tekstene; rått jordnære, ubehøvlet og direkte, med en sårbar undertone. Blåsere og orgel gir soul feeling, de hvasse, huggende gitarene trekker mot punken og asfaltrocken, den tidvis episke rockmytolgien mot Meat Loaf, med den samme svetten som drypper ned ryggen til Greg Cartwright i Reigning Sound. Sa jeg classic rock? FM-radio? Åpne veier og fullt volum. Jepp, jeg gjorde visst det.
Boys And Girls In America (Vagrant, 2006)
On The Road
Da vi forlot The Hold Steady i 2005 var de full fart ut av nabolaget hjemme i Minneapolis og suste inn i den håpløse og håpefulle amerikanske drømmen i en åpen bil – der paradis er dashboardet, nabojenta kaster seg inn i passasjersetet og sørstatsflagget blafrer under hagla bak sjåførens trippelnakke. Jo, det var radioen på full guffe, det var Meat Loaf, Bruce Springsteen og Tom Petty, det var møkk under fingerneglene, ‘a hard earned livin’ for the blue collar worker’.
Ett år etter en alle tiders hangover-søndag jakter Craig Finn og hans kumpaner fremdeles etter lykken og finner stort sett dritt. Det blir gjerne gode toner ut av den slags søken, håp og med en solid dose resignasjon. The Hold Steady har på sett og vis gitt avkall på sine mest rufsete og ubarberte sider, til fordel for en mer klassisk stor-rock. Ut med The Replacements, inn med Thin Lizzy. Og ikke minst Bruce Springsteen. Både i tekst og musikalsk innpakning ligger Boys And Girls In America nær det sjefen rendyrket for 30 år siden. Særlig tydelig med de hamrende pianoakkordene på åpningssporet ”Stuck Between Stations”, der Finn umiddelbart søker den samme energien som Springsteen i sin tid hadde. Ikke mye har skjedd siden Mary svinset ut hageporten, på vei mot lykkelandet langs tordenveien på det som er den beste teksten amerikansk rock noensinne har gitt oss.
The Hold Steady skriver ikke spesielt minneverdige melodier, og da hviler mye på utførelse og tekster. Låtene preges av litt for lik oppbygning, med litt for sterk hang til seige pop-punk riff som løser seg opp i oppblåste refreng. De tar et par fornuftige grep her, for eksempel på ”Chillout Tent” hvor Dave Pirner (fra Soul Asylum) og ikke minst Elizabeth Elmore avlaster Finns ikke altfor brede vokalregister.
Tekstene til Craig Finn er stort sett gode. Han forsøker i hvert fall å si oss noe, men snubler litt som stor lyriker. Innledningslinjen drar oss rett inn i Jack Kerouacs On The Road: ’There are nights when I think Sal Paradise was right, boys and girls in America have such a sad time together…’ Lovende! Men selv om de aspirerer mot de store ting, så har kanskje ikke bilen kommet så langt avgårde likevel. Mye universelt kan også sies i de nære ting, og når de på avsluttende ”Southtown Girls” synger om Nicollett Avenue og Lyndale så er vi fremdeles stuck i Minneapolis. I mellomtiden har det blitt veldig mye gutt og jente, med en ikke uvesentlig dose rusproblematikk som spenningsmoment og lokalt småbytrøbbel som bakteppe. Klassisk amerikansk rock, på godt og vondt, altså.
The Hold Steady har forsøkt å lage en Stor Amerikansk Plate, og Boys And Girls In America er slett ikke noe dårlig forsøk. Jeg er ikke sikker på hvor vesentlig den er. Solid rock harves ut med tidvis glød og tidvis forutsigbarhet, tekstene veksler mellom hardkokt dop-poesi og rødmende high school-svermerier. Og står igjen et sted mellom Springsteens Born To Run og Thin Lizzys Night Life.
Bjørn Hammershaug
(Omtalene er tidligere publisert på groove.no)
Med sitt tredje album satte Bruce Springsteen Chevyen i gir, svingte ut av nabolaget i Freehold, New Jersey og ut på tordenveien med kurs for stjernene og det lovede land. Hva annet kunne han gjøre: ’It’s a town full of losers, and I’m pulling out of here to win…’. Han ble da også en vel fortjent superstjerne etter Born To Run, en status han har beholdt siden. Platen er fylt av åtte sydende, episke historier om kjærlighet og lengsel, tapere og slitere, håpet og drømmene blant folket litt nede på stigen. Born To Run er en klassisk rockeplate som holder forbløffende godt på sin ungdom.
Ovenstående sitat karakteriserer mye av Springsteens gjennomgående tematikk. Selv om han formidler en viss resignasjon så er det alltid håp. Drømmen lever, det er fortsatt mulig å slippe unna – i det minste å rømme vekk. Her skildres hverdagens ’broken heroes’ i mangfoldige og fargerike persongallerier, framført med en vilje og optimisme som preget alle de tre første Springsteen-skivene. Hans boblende penn og gnistrende låter skaffet et publikum både blant blåsnipp og hipstere.
Selv om han hadde to vellykkede utgivelser og over ti år bak seg i diverse barband, var han i 1974 fortsatt regnet som ung og lovende – så lovende at Columbias berømte John Hammond Sr. (legenden som også huket inn blant andre Count Basie, Pete Seeger og Bob Dylan) og selskapet la inn store ressurser for at hans tredje plate skulle bli et skikkelig gjennombrudd. Den tok nærmere et år å fullføre i studio, fra juni 1974 til juli 1975, i det som senere er omtalt som en meget utmattende prosess. Born To Run er drapert med et voldsomt lydbilde fra produsentene Jon ‘I saw rock & roll future and his name is…’ Landau og det opprinnelige valget Mike Appel. Med er også mange av de samme musikerne som deltok på The Wild, The Innocent And The E Street Shuffle (1973). Det er særlig saksofonist Clarence Clemons og Roy Bittan på tangenter som er sentrale, men også den nye trommeslageren Max Weinberg og bassist Garry Tallent bidrar med autoritet. The E Street Band hadde siden 1973 vokst til å bli et hardtarbeidende og tight orkester som ga Springsteens låter den energien og oppbackingen som behøvdes og de fant for alvor sin fasong her (Steve Van Zandt er riktignok bare med som korist).
Columbia hadde en bevisst strategi i sin satsning på Springsteen, men denne platens status skyldes ene og alene at han her skrev noen av sine aller beste låter: ”Thunder Road”, ”Backstreets”, ”Meeting Across The River”, ”Jungleland” og tittelkuttet er en del av moderne amerikansk rocks kanon som fortsatt brenner med uforminsket styrke og aktualitet.
”Thunder Road” er en definitiv signaturlåt, som i løpet av noen få vers summerer opp drømmene og livene til millioner unge mennesker. Den desperate låten som gradvis bygger seg opp er spekket med minneverdige fraser: Fra åpningen ’The screen door slams, Mary’s dress waves, like a vision she dances across the porch…’, der han lokker jenta som: ’ain’t a beauty but hey you’re all right, oh and that’s all right with me.’, vil ta henne med ’to chase the promised land…’, for ’the night is busting open and these two lanes will take us anywhere, we got one last chance to make it real, to trade in these wings on some wheels…’.
Noe av den samme tematikken kommer igjen på det kjente tittelkuttet, platens ’anthem’ som også oppsummerer mye av dens innhold:
Baby this town rips the bones from your back
It’s a death trap, it’s a suicide rap
We gotta get out while we’re young
’cause tramps like us, baby we were Born to Run
Og igjen er det kjærligheten som skal hjelpe til med å bryte ut:
The highway’s jammed with broken heroes
On a last chance power drive
Everybody’s out on the run tonight
But there’s no place left to hide
Men som han avslutter oppløftende med:
Someday girl, I don’t know when,
we’re gonna get to that place
Where we really want to go…
Den opprinnelige LP-versjonen avslutter hver side med to lange spor, ”Backstreets” og ”Jungleland”, begge tegner rike bilder av storbyens skyggesider:
Endless juke joints and Valentine drag
Where dancers scraped the tears
Up off the streets dressed down in rags
Running into the darkness
Some hurt bad, some really dying
På ni minutter lange Jungleland er resignasjonen komplett:
(the poets) …reach for their moment
And try to make an honest stand
But they wind up wounded
Not even dead
Tonight in Jungleland
Springsteen framfører sin folkelige poesi med fandenivoldsk innlevelse, og med feiende melodier og en likefrem street-cred som henvendte seg både til flaggvinkende patrioter og mer sosialt bevisste radikalere. Han klarte dermed, i motsetning til Dylan, å bli akseptert blant begge segmenter uten altfor store konflikter (noe han gjentok i enda større utstrekning, og til enda større suksess, på Born In The USA, 1984).
Born To Run førte til at Springsteen stirret på oss fra forsiden av både Time og Newsweek, og ledet til et stort internasjonalt gjennombrudd. I kjølvannet fulgte også langdryge rettslige krangler med manager Mike Appel, og etter tre lange år den mer innadvendte oppfølgeren Darkness On The Edge Of Town. Bruce Springsteen fortsatte å jakte etter de amerikanske mytene, men fant stort sett en hard realitet et stykke unna løftene. Han ble enda mer bevisst på dette senere i karrieren, og selv om jeg foretrekker hans mørkere og mer lavmælte uttrykk lykkes han med Born To Run å nå målet om å synge som Roy Orbison og skrive som Bob Dylan lydsatt av Phil Spectors tidlige 60-talls produksjoner.
“Guess there’s just a meanness in this world…” uttrykker drapsmannen innledningsvis på det lavmælte tittelkuttet. Historien om paret som drar på drapsturne gjennom Nebraska og Wyoming åpner Bruce Springsteens mest spartanske og avkledde plate. Med en enslig gitar og et munnspill unnfanget på en 4-spors opptaker på kjøkkenet endte disse 10 demoinnspillingene opp som det ferdige resultatet. Det var ikke bare et modig trekk fra en artist som på dette tidspunkt allerede hadde stadionstatus, men også en glimrende løsning som fremhever de beske tekstene og understreker den harde realiteten i livene til karakterene vi møter. Springsteen hadde siden debuten vokst fra sine håpefulle ungdomsbrøl (Born To Run, 1975), der han og Mary “were riding to chase the promised land”, opp til mer illusjonsløse The River (1980) hvor “all them things that seemed so important, well mister, they vanished right into the air…”
Med Nebraska tok han et naturlig skritt videre, både ut på landeveien og innover i seg selv.
Nebraska er en tilbakeskuende, personlig plate hvor han sterkere enn noensinne skildrer karakterer som ikke finner noen vei ut av det livet de er fanget inn i, noe som gjerne resulterer i desperate handlinger og konflikter med loven. Springsteen går nært inn i menneskene og livene han beretter om (han skriver i førsteperson), og der Born To Run til tider blomstret med et omfangsrikt persongalleri, fokuseres det her mer på skjebnen til enkeltindivider. Historiene, sammen med den ødslige stemningen, gjør platen lite lystbetont, og den ble da også en relativ kommersiell flopp da den kom ut. Den har likevel opprettholdt status som en Springsteen-klassiker – er i hvert fall min personlige favoritt – og kan høres både på mikronivå og som en bredere, sosialkritisk plate der Bruce Springsteen går i rollen som en slags moderne variant av Woody Guthrie.
Mens Guthrie tok utgangspunkt blant annet i 30-tallets Oklahoma, er Springsteen plantet i østkystens østkant, i en ny tids depresjon med rustne bilfabrikker, nedlagte boardwalks og en “industrial skyline” som sceneteppe, handlingen er lagt til steder som Linden, Mahwah, Perrineville og Atlantic City. Med unntak av tittelkuttet er det lite direkte referanser til midt-vesten (den er vel en versjon av historien om Charles Starkweather og Caril Ann Fugate, som ble kjent som et fryktløst drapspar i årene 1957-58.) Tittelen virker dermed like mye som å karakterisere en slags mental tilstand. Men også en geografisk, det er som om disse skrinne innspillingene er skapt for å kle en reise langs trøstesløse highway 80, mellom Lincoln og Cheyenne.
Nebraska inneholder noen av Springsteens aller beste låter, der tittelkuttet, ”Atlantic City”, ”Mansion On The Hill”, ”State Trooper” (er det bare meg, eller minner han om Alan Vega i Suicide-låten Johnny når han skriker til på slutten her?) og ”Highway Patrolman” stikker seg særlig ut. Dette er Springsteen på sitt beste som pensler ut minnerike historier i enkle, men billedrike former. ”Highway Patrolman” er særlig levende etter at den ble nydelig omformet til film av Sean Penn som Indian Runner. Bruce Springsteen har alltid hatt en rikdom i sine tekster som virker velegnet for lerretet, men denne brødretragedien er en av hans mest tidløse og dramatiske.
Selv om Nebraska er tatt opp under enkle forhold er det likevel en ganske variert plate, fra nærmest 50-talls-aktig rock’n’roll (”Johnny 99”, ”Open All Night”), til den dystre bluesstemningen som gjør ”State Trooper” til platens skumleste, og den enkle, rørende folk-hymnen ”My Father’s House”. Det var et lykketreff hvis myten om at han og The E Street Band ikke fant ut hvordan de skulle spille inn disse opptakene stemmer. Jeg tror Nebraska hadde stått igjen som en veikere plate med en fyldigere innpakning. Det heter seg også at den var så trøblete å mastre at Columbia en periode vurderte å gi den ut bare som en enkel kassett.
Med Nebraska favnet Springsteen med et enkle grep over mye av amerikansk musikkhistorie, fra Harry Smith til Bob Dylan, der både blues, folk og rock n’roll står sentralt. Det er i møtepunktet mellom de gamle tradisjonene og den moderne hverdagen Nebraska har en nerve som fortsatt dirrer. I ettertid har denne formen for lo-fi blitt formidlet av en milelang rekke med artister, men de færreste har klart å oppnå et like minneverdig resultat som det Bruce Springsteen gjorde i 1982.
Bjørn Hammershaug
Først publisert 01.06.03
The Big Beast 