The Hold Steady: Paradise By The Dashboard Light

The Hold Steady viderefører en stolt, fordrukken tradisjon fra Minneapolis. Craig Finn & co følger etter The Replacements med sin rufsete og ’ærlige arbeiderklasserock’, slik som ikke har like gode vekstvilkår i et land mettet av oljepenger og med tette sosiale sikkerhetsnett. For dette er ’the real deal’. The Hold Steady er på ingen måte et ’kult’ eller ’tidsriktig’ band, de kunne like gjerne eksistert i 1975 – eller i 1985 der de befinner seg et sted på tidslinjen mellom Bruce Springsteens gateband og Green On Reds velmaktsdager. Det som selvsagt sikrer Hold Steady mer enn vanlig spaltegjemsel, ved siden av lyrikken, er at de spiller med tjukk nerve og ektefølt sjel, alfa og omega om man skal forhindre gubbestempel og utdatert vare påklistret leveransen.

Separation Sunday (French Kiss, 2005)
Born To Run
’She said always remember, never trust me’ sier vokalist og låtskriver Craig Finn innledningsvis, han har en slik slitt stemme man får av for mange lange kvelder ute på byen, ikke spesielt bra, men du verden så effektfull. Bandet kommer så inn og ruller opp med en tungt gitarladet og melodisk sugende ”Hornets! Hornets!” der man umiddelbart legger merke til det fyldige orgelet som følger oss platen ut. Åpningslåten legger til grunn en gjennomgående mørk tone på tekstsiden, geografisk konsentrert i Minneapolis:

I guess the heavy stuff ain’t quite at its heaviest
by the time it gets out to suburban Minneapolis
We were living up at Nicollett and 66th
with three skaters and some hoodrat chick

I dette urbane midt-vestuniverset tegner Finn bilder han tydeligvis kjenner godt, som en nyfødt Lou Reed beskrives gatelivet meget stilsikkert, med et blikk som er både sløret og skarpt, og med en penn som er likedan. Persongalleriet er levende, fortellingene, gjerne tragiske og tunge, troverdige med gjengangere som går på tvers av låtene (protagonist er ’hoodrat’ Holly Halleluja). Humoren er av det svarte slaget. Det skrives med rene ord for pengene, men forfattere som Algren og Yeats kan gjerne dukke opp i samme låt, side om side med en Pogues-pastisj (”Fairytale Of New York”). Det er definitivt mye street-smarts over godeste Craig Finn.

Musikalsk er stilen passende til tekstene; rått jordnære, ubehøvlet og direkte, med en sårbar undertone. Blåsere og orgel gir soul feeling, de hvasse, huggende gitarene trekker mot punken og asfaltrocken, den tidvis episke rockmytolgien mot Meat Loaf, med den samme svetten som drypper ned ryggen til Greg Cartwright i Reigning Sound. Sa jeg classic rock? FM-radio? Åpne veier og fullt volum. Jepp, jeg gjorde visst det.

Boys And Girls In America (Vagrant, 2006)
On The Road
Da vi forlot The Hold Steady i 2005 var de full fart ut av nabolaget hjemme i Minneapolis og suste inn i den håpløse og håpefulle amerikanske drømmen i en åpen bil – der paradis er dashboardet, nabojenta kaster seg inn i passasjersetet og sørstatsflagget blafrer under hagla bak sjåførens trippelnakke. Jo, det var radioen på full guffe, det var Meat Loaf, Bruce Springsteen og Tom Petty, det var møkk under fingerneglene, ‘a hard earned livin’ for the blue collar worker’.

Ett år etter en alle tiders hangover-søndag jakter Craig Finn og hans kumpaner fremdeles etter lykken og finner stort sett dritt. Det blir gjerne gode toner ut av den slags søken, håp og med en solid dose resignasjon. The Hold Steady har på sett og vis gitt avkall på sine mest rufsete og ubarberte sider, til fordel for en mer klassisk stor-rock. Ut med The Replacements, inn med Thin Lizzy. Og ikke minst Bruce Springsteen. Både i tekst og musikalsk innpakning ligger Boys And Girls In America nær det sjefen rendyrket for 30 år siden. Særlig tydelig med de hamrende pianoakkordene på åpningssporet ”Stuck Between Stations”, der Finn umiddelbart søker den samme energien som Springsteen i sin tid hadde. Ikke mye har skjedd siden Mary svinset ut hageporten, på vei mot lykkelandet langs tordenveien på det som er den beste teksten amerikansk rock noensinne har gitt oss.

The Hold Steady skriver ikke spesielt minneverdige melodier, og da hviler mye på utførelse og tekster. Låtene preges av litt for lik oppbygning, med litt for sterk hang til seige pop-punk riff som løser seg opp i oppblåste refreng. De tar et par fornuftige grep her, for eksempel på ”Chillout Tent” hvor Dave Pirner (fra Soul Asylum) og ikke minst Elizabeth Elmore avlaster Finns ikke altfor brede vokalregister.

Tekstene til Craig Finn er stort sett gode. Han forsøker i hvert fall å si oss noe, men snubler litt som stor lyriker. Innledningslinjen drar oss rett inn i Jack Kerouacs On The Road: ’There are nights when I think Sal Paradise was right, boys and girls in America have such a sad time together…’ Lovende! Men selv om de aspirerer mot de store ting, så har kanskje ikke bilen kommet så langt avgårde likevel. Mye universelt kan også sies i de nære ting, og når de på avsluttende ”Southtown Girls” synger om Nicollett Avenue og Lyndale så er vi fremdeles stuck i Minneapolis. I mellomtiden har det blitt veldig mye gutt og jente, med en ikke uvesentlig dose rusproblematikk som spenningsmoment og lokalt småbytrøbbel som bakteppe. Klassisk amerikansk rock, på godt og vondt, altså.

The Hold Steady har forsøkt å lage en Stor Amerikansk Plate, og Boys And Girls In America er slett ikke noe dårlig forsøk. Jeg er ikke sikker på hvor vesentlig den er. Solid rock harves ut med tidvis glød og tidvis forutsigbarhet, tekstene veksler mellom hardkokt dop-poesi og rødmende high school-svermerier. Og står igjen et sted mellom Springsteens Born To Run og Thin Lizzys Night Life.

Bjørn Hammershaug
(Omtalene er tidligere publisert på groove.no)

Reigning Sound: Soulsville USA

Memphis-bandet Reigning Sound mikser soulbasert garasjerock med saftige doser av r&b og classic rock’n’roll til en melodiøs varm og eksplosiv kruttønne som omfatter Cosmic American Music, Stax, country og 50-talls rock. De super fra rockens urkilde, og spanderer rundhåndet på oss lyttere.

Time Bomb High School (In The Red, 2002)
Reigning Sound er et fantastisk liveband. Vokalist og gitarist Greg Cartwright (ex-Oblivians, Compulsive Gamblers) har en stemme full av sjel, organist Alex Greene understreker deres varme Memphis-sound, mens trommis Greg Roberson sitter som en convicted felon bak trommesettet – og ser ut til å være i stand til å myrde det. Men de kan også være fantastiske på plate. Her er de noe rundere i kantene, og spesielt Greenes orgel kommer mer fram og myker opp lydbildet. De mest hardtslående låtene, som ”Stormy Weather”, ”Brown Paper Sack” og ”You’re So Strange” møter fyldige og hjerteskjærende country-soul ballader som ”You’re Not as Pretty”, ”Wait And See” og ”I Walk By Your House” og skaper en tilstedeværende dynamikk og nødvendig bredde som denne sjangeren ikke er bortskjemt med. Reigning Sound kødder ikke, Cartwrights ukompliserte tekster og bandets framferd virker alltid troverdig, syder av noe ektefølt, noe medfødt som strømmer gjennom blodårene, via hjertet og ut til oss som hører på.

37 minutter og 15 låter er akkurat så mye (eller lite) at platen kan gå kontinuerlig, og noen anonyme låter har lite å si for helheten – dette er en skive uten dødpunkter. Reigning Sound bør høres av alle som er i nærheten av å like rock, fra The White Stripes til Them, The Clash og The Rolling Stones (som naturlig nok får en hommage med versjonen av ”I’d Much Rather Be With The Boys”).

Time Bomb High School er en av de beste rockeskivene jeg vet om og en plate jeg alltid kan komme trygt hjem til.

Too Much Guitar! (In The Red, 2004)
Garasjerockerne fra Memphis tok pusten fra de fleste som fikk med seg Time Bomb High School, en bombe som smeltet Stax og Detroit, Nashville og Nuggets med en autentisk, varm Memphis-sjel. Det betød rock ’n roll, soul, gospel og country framført med forrykende energi.

Too Much Guitar! heter oppfølgeren, deres tredje, og Reigning Sound går ikke løs på oppgaven med beskjedenhet. Som tittelen indikerer dyrkes gitaren i noe større grad, og organist Alex Greene er bare oppført som gjest på et par låter. Det gjør at fokus rettes mer mot et tettere trioformat, som i klartekst betyr mindre r&b og soul, og mer løssluppen, pønka garasjerock. Akkurat det faktum at de har beveget seg i en råere retning fant jeg først noe skuffende, skjønt det er vanskelig å deppe særlig lenge når Greg Cartwright vrenger sjela si og de drar klassiske rockeleksjoner som hentet fra Jerry Lee Lewis og Johnny Cash forvrengt med fuzz til Ramones, Rolling Stones og The Sonics, sterkt krydret med den rike tradisjonen som kjennetegner Memphis og sørstatene.

Reigning Sound gjør sitt beste for å pakke de 14 låtene inn med simpel garasjelyd, og med et nær kontinuerlig øs av diskant tenderer låtene dessverre til å skli noe over i hverandre. På forgjengeren forhindret de dette, ikke bare ved et fyldigere lydbilde, men også ved å legge inn noen saftige ballader hist og her. Bare på ”If You Can’t Give Me Everything” og ”Funny Thing” (en av verdens vakreste kjærlighetssanger) tar de en pust i bakken denne gangen, og akkurat da savner jeg mer av det dampende preget fra Time Bomb. Too Much Guitar! ligger dermed nærmere deres intense liveshow enn forgjengeren. Greg Cartwright har skrevet de aller fleste låtene selv, men noen coverlåter er det ryddet plass til, som Carpetbaggers’ ”Let Yourself Og”, Sam & Daves ”You Got Me Hummin’” og Hank Ballards ”Get It!”

Det blir mer enn nok gitarer på Too Much Guitar!, men til og med en novise innen segmentet til Reigning Sound har ingen problemer med å høre at de går utenpå mye av det vi forbinder med garasjerock, at de fortsatt holder hjembyens rikholdige musikkhistorie i hevd, og har endt opp med et album med inn til beinet rock ‘n roll. Ikke spesielt originalt, for all del, men artig lell.

Home for Orphans (Sympathy For The Record Industry, 2005)
’Love’s a funny thing, you don’t know it’s real till it’s caused you pain…’

Det er som om denne smertefulle erkjennelsen danner det tematiske grunnlaget for Home For Orphans. Greg Cartwright & co ruller ut 10 låter med sorg i hjertet, desperasjon i følelseslivet og ensomhet i sikte. Det gjør han mer overbevisende enn de aller fleste, og virkemidlene er klassisk americana, Memphis-style: soul/r’n’b, rock ‘n roll og country.

Hvis du, i likhet med undertegnede, falt for Time Bomb High School (2002) og synes at Too Much Guitar! (2004) ble for mye skrimmelskrammel, så er Home For Orphans en velkommen retur til godformen. Selv om de fleste av låtene er alternative innspillinger/rester fra forgjengeren, så er det ikke akkurat restkvalitet over det som leveres her. Reigning Sound har denne gangen latt garasjen stå nesten helt tom og gitarforsterkerne få en fortjent hvile. De har heller satt seg inn i en åpen bil og tatt en kjøretur langs brede veier under vid himmel. Det varme, sjelfylte Memphis-soundet er godt ivaretatt, med country og soul som de viktigste bestanddelene.

Mye av nøkkelen til bandets suverene posisjon ligger i Greg Cartwrights emosjonelle stemme, mannen har en moden og inderlig troverdighet som kan bære selv de tynneste melodier. Musikalsk er jo ikke Reigning Sound spesielt nyskapende eller spennende. Det er da heller ikke all musikk som skal bryte nytt land. Dette bandet viser at det fremdeles er nok saft å presse ut av klassisk materiale, og særlig Alex Greenes orgel sørger for et sømløst og delikat lydbilde.

Home For Orphans skjuler noen av bandets fineste øyeblikk. På ”Find Me Now” er det som om de har tatt Bruce Springsteen vekk fra østkystens industrielle asfaltjungel og Jackson Browne ut av vestkystens lune favn, og smeltet de to sammen under sørstatenes blendende sol. Sjelden har vel Reigning Sound hatt en så akustisk basert og liketil fortellerstil som her, en tendens som holdes i store deler av skiva. ”If You Can’t Give Me Everything” er enda mer dempet og reflektert i uttrykket, en tilbakelent backporch-ballade, som polstres av Greenes alltid fete orgel-pålegg. ”Funny Thing” er drapert med gråtende steel gitar og står som en av de mest hjerteskjærende vakre rockelåtene som er skrevet. ”Medication Blues #1” er en svingom innom lokalet seint på lørdagskvelden, mens ”Carol” kunne tilhørt Ryan Adams’ mest intime øyeblikk. Sammen med ”What Could I Do?” og ”If Christmas Can’t You Bring You Home” er de sju første sporene alle fullmodne frukter som umiddelbart kan spises.

Derfor er det litt synd at Reigning Sound ikke klarer å holde kvaliteten helt inn. ”Pretty Girl” er en sjarmerende, men litt tafatt 50-talls rocker (med tidstypisk ’sha-la-la-la-lee’-koring). ”Without You” er en cover av Gene Clarks ”Here Without You” (fra The Byrds’ Mr. Tambourine Man) som ikke gjør så mye av seg. Sistesporet er et liveopptak og nok en coverlåt: ”Don’t Send Me Flowers, I Ain’t Dead Yet” er den beste tittelen, men den skitne og grumsete rockeren makter ikke å sette det punktum for platen som de første låtene legger opp til – og som denne platen hadde fortjent.

En litt daff utgivelse gir et urimelig billig inntrykk (manglende informasjon, blant annet er ikke Gene Clark kreditert, barnslige illustrasjoner, tynt innleggshefte) og trekker ned på helheten. Skal man selge plater i dag så bør i hvert fall slike ting være skikkelig gjort. 10 låter med en spilletid på under halvtimen er heller ingen helaften, men styrken i de aller fleste av disse sporene er heldigvis av det slitesterke merket.
Bjørn Hammershaug