Alone & Forsaken

We met in the springtime when blossoms unfold
The pastures were green and the meadows were gold
Our love was in flower as summer grew on
Her love like the leaves now has withered and gone.

The roses have faded, there’s frost at my door
The birds in the morning don’t sing anymore
The grass in the valley is starting to die
And out in the darkness the whippoorwills cry.

Alone and forsaken by fate and by man

Hør også spilleliste med 10 utvalgte låter fra disse artistene i WiMP

Alasdair Roberts & Appendix Out
Både som soloartist og med bandet Appendix Out utforsker og utvikler Alasdair Roberts en nobel form for skotsk folkemusikk, som strekker seg fra middelalder til moderne tider. Han samarbeidet tidlig med artister som Will Oldham og Songs: Ohia, og har med årene blitt en av Skottlands mest aktede artister.

Alasdair Roberts: Farewell Sorrow (Rough Trade, 2003)
Too-re-lay-o
’Join our lusty chorus’ inviterer Alasdair Roberts. Oppfølgeren til fine The Crook Of My Arm (2001) er ikke av det svært lystige slaget, men hans andre soloplate er igjen en stillferdig og vemodig tur tilbake til et Skottland med storslåtte heier, stoiske landsbyer og brune puber uforandret siden middelalderen. Her har Roberts spankulert i årevis, plukket inspirasjon med en far som folkemusiker, senere med trioen Appendix Out, og de siste årene helt alene. Langs landeveien har han denne gangen støtt på andre musikanter, Rian Murphy og gamle kjenninger fra Appendix Out bidrar med fele, fløyte, mandolin og trommer. Sammen trasker de inn på nærmeste folketomme kneipe, bestiller hver sin seidel og setter seg ned i ring foran peisen. Og så tar de opp instrumentene sine.

Tross den spartanske innredningen i dette vindblåste vertshuset er det likevel et ganske oppløftende skjær over flere av melodiene de tryller fram, og så vidt jeg kan se er alle Roberts’ egne, i motsetning til forgjengeren som nærmest var en hyllest til skotsk folkemusikks stamfedre. Det har ikke så mye å si for stilen, for materialet bærer i seg århundrelange keltiske tradisjoner. Den tradisjonelle og ektefølte framførelsen forsterkes av Roberts, som med sin høystemte, alvorlige stemme synger om kjærlighetens lengsler og naturens kraft. Ikke alle visene griper tak sånn med det første, men høydepunktene inkluderer feststemte ”Carousing”, nydelige ”I Fell In Love” (’I will squeeze your lungs like the bellows of an organ/and blow on your bones like a pipe/with a ra-ta-ta-tat on your skull like a drum’), ’moderne’ ”I Went Hunting” (’And the larks they sang melodious/and they only know the one song only/but they sing it wondrously’) og fingerplukkende ”Come, My Darling Polly” (’My body was your instrument of lust’), samt avsluttende ”Slowly Growing Old”. Her lakker og lir det mot natt, og de andre pubgjestene blir endelig med å nynne på et refreng som burde vart i timevis. Har du lyst til å gjøre deg bemerket i en eller annen sosial sammenheng, kan du forøvrig sette på Farewell Sorrow mens du siterer Walt Whitmans ”When Lilacs Last In the Dooryard Bloom’d”:

Sing on dearest brother, warble your reedy song,
Loud human song, with voice of uttermost woe

Det blir garantert en hit.

Appendix Out: Night Is Advancing (Drag City, 2001)
En gammel vind blåser over høylandets sletter
Selv om skottene lett kunne ha sneket inn noen låter blant disse uten at det hadde skapt store stilbrudd har de likevel sitt distinkte uttrykk: Sår vokal krydret med antikke fraser, folk-instrumenter som skaper en tidløs atmosfære. Viljen til å benytte det tradisjonelle på en utradisjonell måte, og på den måten bli innovatører innen europeisk folkemusikk/alternativ rock. Denne gangen godt utnyttet av psykedelia-popens Petter Smart: Sean O’Hagen (High Llamas). Han beriker platen med et både fyldigere og bløtere uttrykk enn tilfellet var på de to foregående skivene.

Appendix Out legger som ventet ikke opp til den store pubstemningen. Som det ligger i tittelen er dette en ferd mot natten, med all dens skjønnhet og hemmeligheter. Rundt platens tyngdepunkt, ”Fortified Jackdaw Grove” – et skremmende, nakent epos – trilles det likefullt fram melodiøse perler, og selv om det tar litt tid før de enkelte setter seg, er stemningen konstant. Hvis svartedauden skulle beskrives med musikk, er Appendix Out de rette fortellerne. Platens gem gjemmes forøvrig helt til slutt, ”Organise A March”, som trolig er det nærmeste disse kan komme en powerpop radiohit. ’Could they raise a flag? Could they take the cross serious? Could they organise a march? Could they stand and clap in unison?’ Ja, det kan de.

Appendix Out: A Warm And Yeasty Corner (Shingle Street, 2002)
Denne EP’en består kun av fem spor, som i hovedsak er signert britiske folkemusikere, med det til felles at de kan/kunne skrive noen utrolige låter. Innspillingen er foretatt i Chicago i løpet av en ettermiddag i september 2001, og til å hjelpe seg har sjefsknekt Roberts denne gangen fått låne Lindsay Anderson fra post-rockerne L’Altra og Bill Lowman og Brad Gallagher som utgjør den John Fahey-inspirerte duoen Bosco And Jorge. Sammen tar de vindbyen tilbake til det skotske høyfjellet for en stakket stund.

”The First Time Ever I Saw Your Face” er signert den skotske legenden Ewan MacColl, mannen bak britiske evergreens som ”Dirty Old Town” og ”Go Down Ye Murderers”, og en av de mest sentrale skikkelsene innen den britiske folk-oppblomstringen i forrige århundre. Alasdair Roberts gjør ikke skam på sin mentor, og ved hjelp av kun piano og bass er dette platens aller flotteste. Fra MacColl er ikke veien altfor lang til noen andre legender innen britisk folkemusikk: The Incredible String Bands status skyldtes ikke minst evnen til å fornye tradisjonene, en arv Appendix Out vet å bære videre. ”A Very Cellular Song (Coda)” er skivas muntreste, hvis det går an å si noe slikt om Appendix Out. Når gjestefløytist Lindsay Anderson skjærer kraftig ut i innledningen, så er det uansett ikke annet enn ren sjarm, og det viser bare hvor uhøytidelig og direkte denne innspillingen tross alt må ha vært.

I samme tidsrom som The Incredible String Band hadde sin storhetstid, på 60-tallet, opptrådde Vashti Bunyan. Hun etablerte seg også i folkmiljøet, men etter bare én kritikerrost plate, Just Another Diamond Day (reutgitt i 2000), forlot hun musikkbransjen til fordel for et rolig familieliv. Bunyan samarbeidet med størrelser som Joe Boyd og Richard Kirby (noe som linker henne både til Nick Drake, og igjen, The Incredible String Band), og hennes ”Window Over The Bay” bør tjene som god lokkemat inn i hennes kortvarige karriere. Cyril Tawney var også en britisk folkmusiker fra 60-tallet, men han har holdt det gående helt frem til i dag. Tawney forbindes heller ikke med Skottland, men mer med den sør-engelske musikkscenen, og ”Sally Free And Easy” har i Appendix Outs hender fått et svalt preg av høstfarger i Cornwall over seg. Nydelig.

Roberts & co har ikke bare vendt seg langt tilbake i tid for å finne gode låter. Min favoritt er ”Josephine”, signert The Magnetic Fields’ Stephin Merritt (fra The Wayward Bus). Det er lenge siden en moderne poplåt har fått et så ridderaktig, høystemt preg over seg. Roberts synger om drive-in filmer og science fiction som en ekte hoffmusiker fra riddertiden, uten at det virker påtatt. Bare fryktelig fint.

DM Stith
David Stith har fått et naturlig hjem hos Asthmatic Kitty, den sympatiske etiketten som har gitt oss Sufjan Stevens, Castanets, Welcome Wagon og My Brightest Diamond for å nevne noen. Stith kom inn bakveien gjennom venninnen Shara Worden i sistnevnte band, som oppfordret Stith til å dele noen av sine sanger etter å ha hørt et par av hans demoer som lå slengende rundt.

Curtain Speech (Astmatic Kitty, 2008)
When The Curtain Hits The Cast
Curtain Speech er en kort EP (17 minutter) fra David “DM” Stith og mest som oppvarming til hans nær forestående langspiller å regne. Nær halvparten av spilletiden opptas av ”Just Once”. Her møter vi Stiths kvaliteter i sin fulle bredde: Vokalen i sentrum, bølgende mellom den dirrende følsomheten til Antony eller Scott Walker og høystemt falsett. Melodisk pirrende, nesten teatralsk oppbygd, med godt integrert bruk av kor og utstrakt variasjon i instrumenteringen der strykere og tangenter står sentralt.

DM Stith klarer slik å balansere mellom det intime og det svulmende, og unngår dessuten opplagte knep i sangboka. Han skriver låter som bygger seg gradvis opp, svulmer og vokser. Det beste eksempelet er ”Around The Lion Legs”, som fra sin sakrale åpning ender i en overstrømmende minisymfoni. Et par innstikk av korte instrumentale pianolåter, og råopptak av en mer tradisjonell akustisk gitarbasert vise til slutt bevarer mest stemningen rundt disse to. Dette er en høyst lovende smakebit, som korter ned ventetiden på det som gjerne kan bli en av neste års fineste. Særlig for de av dere som venter på Antony & The Johnsons og er litt lei av Bon Iver.

Heavy Ghost (Asthmatic Kitty, 2009)
Salmer for evigheten
DM Stith har funnet sin musikalske nisje på et fundament av bredt og følsomt vokalregister, Cohensk gitarklimpring og ikke minst en underfundig, rytmedreven oppbygning. Det som kunne endt opp som et renskårent singer/songwriter-prosjekt har han utviklet sitt eget univers ved å pakke låtene inn med et vekt på rytmiske elementer og effektfulle spøkelseskor. Her er trekk fra klassisk musikk, cabaret, spirituals og religiøse hymner, vekslende i tråd med Stiths alltid tilstedeværende patos. Dette er ikke en plate som tigger om å toppe hitlistene, men den bør bli omfavnet både av de som trives med Bon Ivers intime visefortellinger og Animal Collectives mest organiske og rituelle sider. Ja, Heavy Ghost kan kanskje høres som en naturlig kopling mellom to slike uttrykk.

Det mest bemerkelsesverdige er egentlig hvordan Stith har klart å sammenbinde det spartansk simple som en enmannsorkestrert symfoni i et sømløst hele. Start gjerne mot slutten og hør på ”Braid Of Voices” som svulmer fra sitt i utgangspunkt enkle pianotema til å bli en salme for evigheten, som løftes fra tangentene og stiger opp i himmelen. Eller den langsomme flamencoen ”Pity Dance”. Eller den tribale indianerseansen ”Creekmouth”. Eller, bare glem enkeltlåtene. Heavy Ghost er i sum større enn de enkelte delene. Dette er en plate som innbyr til sammenhengende lytting og kontinuerlig oppdagelsestrang.

Parker & Lily: The Low Lows (Warm, 2005)
Trist at det skulle ende slik
Som Neil Sedaka så treffende sa det: ’Breaking up is hard to do’. You bet, Parker & Lily har brukt 10 år og en hel plate til å finne ut av akkurat det. Duoen fra New York er Parker Noon og Lily Wolfe. De begynte å spille sammen på begynnelsen av årtusenet, og har et par plater bak seg, før denne som kanskje er den siste i rekken. The Low Lows er som tittelen indikerer ingen stor festplate. Uttrykket til duoen kan minne om et annet par fra nabolaget, nemlig Ira Kaplan og Georgia Hubley (Yo La Tengo), særlig når klokken bikker midnatt og blikkene blir søvnige, tankene slørete og bevegelsene trege. Men der Ira & Georgia strekker seg innover natten med lengsel i sinne – tross alt – så er Parker & Lily langt mer bitre. Som to sårede rovdyr sirkler de rundt hverandre, glefser sjelden, men stikkene er likefullt dype og dødelige. De klynger seg til hverandre på omslaget, men se nærmere etter og bildet er revet i to, for anledningen heftet sammen med en simpel tapebit.

Den lyse vår dyrkes med ”June Gloom” og meldinger som: ’This spring is overgrown/ I hope it blooms to death’. Hipp hurra for mai er vi så gla’ i, eller som Parker crooner hult fra et stort åpent rom: ’Late late late on a grey May day/ I’m busy killing myself with kindness’. Slik skal det være. Og det er helt greit så lenge det blir så fint. Tempoet er siste dans, etter siste dans, der steelgitaren til John Neff (Japancakes, David Lynch) tvinner seg sammen med trompeten til Jordan McLean (Antibalas Afrobeat Orchestra) og stryketrioen løfter låten opp mot Lambchops saligere stunder. Med andre ord: Et vakkert, vakkert stykke musikk. Og her holdes The Low Lows. Styggvakre bittersøte toner i sakte film, drømmepop gone mareritt, storslagne symfoniske øyeblikk med en dorsk og nitrist eleganse, nedslått storbypoesi i møte med sval sørstatspop. Ganske så deilig å høre på, men den dorske stemningen blir nesten overmannende og det er så man får lyst til å riste tak i Noon og be ham ta seg sammen. Ta deg sammen! Men det gjør man selvsagt ikke.

Parker kan minne om en stoisk, bedøvet utgave av Jim James (My Morning Jacket), koplet med de luftige sommerkveld-beatsene til Yo La Tengo eventuelt de innhule rytmene til Arab Strap med en rik instrumenthjelp, så har vi Parker & Lily rimelig godt sirklet inn. Det høres ut som det er kjærlighet der barytongitaren til Noon smelter sammen med tangentene til Wolfe, men så viser det seg at det bare er lyden av noe som engang har vært. Det er ikke mer å hente. Toget til Athens, Georgia forlater Central Station med Lily Wolfe ombord, Parker Noon står igjen på perrongen. Jeg tror det regner tungt.

Kan ikke skjønne annet enn at Parker Noon og Lily Wolfe etterhvert levde et noe anstrengt forhold. Nå er det slutt, og denne platen viser på hjerteskjærende vis hvorfor det gikk som det gikk. Skal vi satse på ytterligere sutring fremover, eller kommer en blomstrende munter gjenforeningsplate om et års tid? Time will tell.

Richard Youngs: Autumn Response (Jagjaguwar, 2007)
Richard Youngs er en særdeles produktiv herremann kjent for sin store spennvidde og mange samarbeidspartnere. Den skotske trubaduren kan uttrykke seg både i form av å være en relativt streit visesanger og som mer psykedelisk gitarutforsker. Autumn Response hører mest hjemme i første kategori, med hovedvekt på minimalistiske folk-viser i et lineært formspråk med sirkulært, repeterende gitarspill. Rent akustisk visepludder blir det likevel ikke, og en mer eksperimentell tilnærming markeres for eksempel ved den doble vokalen som av og til ligger sammen, tidvis flyter fra hverandre til en slags drømmeaktig call-and-response effekt. Det er som om han snakker med seg selv, og med det styrker den ensomme følelsen som henger over hele denne platen.

For Richard Youngs kaster ikke akkurat roser opp mot himmelen i uhemmet jubelrus. Autumn Response er lyden av en miserabel skotsk høstdag. Tåkedotter bøyer seg dypt ned over hustakene, sølepytter samles i flokk på fortauene og nordavinden finner den lille glipen mellom jakkekragen og skjerfet. Bortenfor byens murvegger åpner høylandet seg, og det er hit musikken lokker oss. Her oppe på heden, her sitter Richard Youngs, kan vi tenke oss, omgitt av noen sauer og med bare den sure motvinden som publikum. Her sitter han og her spiller han for oss.

Autumn Response består av 8 spor og ett epos på nærmere 20 minutter. Av disse åtte første er det særlig ”Low Bay Of Sky” som utmerker seg som klart beste enkeltlåt, hvor minimalismen møter en sterk melodi, og hvor en etterlengtet varme skinner gjennom i det forfrosne landskap. En kort sang for evigheten. ”Something Like Air” er kolossen på over kvarteret, men jeg synes vel at Youngs er litt råflott med tidsbruken her. Låta forsvarer ikke lengden og Youngs ønsker ikke å utnytte mulighetene. Den er bare lang, liksom. Som en søndagstur i et landskap som ikke endrer seg, som ikke byr på noe og som ikke gir noe, ikke noe annet enn luft. Something Like Air, med andre ord.

Pacific UV: s/t (Warm, 2003)
Åtte stjernetegn
Legg hodet ned på puten, lukk øynene og la deg langsomt drive med til fløyelslandet. La Pacific UV bli et duvende drømmeteppe du kan bre over deg, deres debutplate et narkotikum som sikrer både dyp og lang søvn. De holder til i Athens, Georgia, men musikalsk har de sine røtter blant britiske skokikkere, spacerockere og strobe-psykedelikere som My Bloody Valentine og Spiritualized. Legg gjerne til den svømmende droge-rocken til Galaxie 500, Rain Parade. Det er jo referanser som slett ikke er å forakte, og jeg må innrømme at Pacific UV gjør meg ganske behagelig hazy til sinns. Jensen, Jordan og Hudson klarer ikke helt å komme på høyde med Jason Pierce, Kevin Shields eller Hope Sandoval på sin debut, men på sitt beste er de ganske så nær. Særlig innbydende er åpningssporene ”Static Waves” og ”Out In The Blue” med todelt vokal og late lag av lyd som bølger hypnotisk frem og tilbake. Denne slørete space-stilen med samples, tunge lydtepper (som av og til ender opp i nærmest ren støy) og gitardroner er en form Pacific UV dyrker stort sett platen gjennom. Men de sklir også innom litt andre stjernetegn. Instrumentale ”Your Girlfriend In The Ivy” gis en delikat smak av country takket være Adam Musics pedal steel. På ”LAPD vs NYPD” benytter de seg av utdrag fra Harmony Korines filmklassiker Julien Donkey-Boy. Det er ikke en referanse som er mest nærliggende for hva Pacific UV driver med, men på den dunkle introen til nevnte spor nærmer de seg post-rockens urolige vesen før de gradvis flyter ut i verdensrommet igjen. Med på denne platen finnes en del navn vi liker godt. Andy LeMaster (Bright Eyes, Lovers) har produsert og spiller litt selv, det gjør også cellist Heather McIntosh (Japancakes, Elf Power, The Instruments) og vokalist Maria Taylor (Azure Ray, Now It’s Overhead). Vi finner altså igjen noen av de fineste folkene innen ’Athens-scenen som medvirkende.

Så det er bare å legge hodet ned på puten, lukke øynene og la seg drive med når Pacific UV byr opp til space travelling.

Nad Navillus: Iron Night (Jagjaguwar, 2002)
Tight Noir
Nad Navillus opptrer med sitt døpenavn Dan Sullivan (og dere som liker å leke med anagram kan fundere litt på den) når han spiller med artister som Joan Of Arse eller Songs: Ohia. Som soloartist lot han sist høre fra seg med fine Show Your Face (Jagjaguwar, 2001), en plate som bekreftet inntrykket av en meget fingernem gitarist med sans for akustisk avantpop i utkanten av allfarvei. Med sin rastløse fingerplukking og somnolente stemme kunne han minne om både Nick Drake og John Fahey, eller nyere artister som Jim O’Rourke og David Grubbs. Jeg synes Show Your Face var en bra om noe anonym plate, og den imponerte ikke nok til at jeg stilte voldsomme forventninger til oppfølgeren. Det er derfor både gledelig og overraskende at Iron Night har gjort så solid inntrykk.

Iron Night vil ikke virke totalt fremmed for den som kjenner til Navillus’ tidligere arbeider, og referansene til Drake, Leo Kottke eller John Fahey er fortsatt rimelig akseptable. Navillus har beholdt den rullende gitarstilen som i utgangspunktet var hans varemerke, men nå også konsentrert seg om å skrive mer umiddelbare melodier og implisere flere musikere (blant annet bror Robert og fiolinist Suzanne Roberts fra Joan Of Arse). Sammen med elektrisk gitar og trommer driver han fram rockere i gata til Karate og Codeine på låter som ”What Is Hers Tonight”, ”Too Tight” og ”Out In The Bay”. Det er likevel de akustiske låtene som gjør størst inntrykk, og som plasserer Iron Night i et delikat felt mellom mild kunstpop og rufsete gitarrock, mellom Joel R.L. Phelps, Gastr Del Sol og Songs: Ohia. Særlig sistnevnet.

Likheten mellom de to artistene har aldri vært nærmere enn her. De golde tekstene dreier seg rundt emner som apati, død, ensomhet og kulde, ledet an av en vokalist med fastere, mer fokusert røst. Det er tydelig at Navillus gradvis har funnet sin stemme og våger å bruke et større register, og han lar den nå flyte naturlig langs melodilinjene på samme uttrykksfulle måte som Jason Molina. Med midt-vestens rustbelte som bakgrunn hensettes vi en slags apatisk dvaletilstand med åpningen ”So You Can Sleep Easier”: ’The barometer is falling, shorter days and colder nights soon follow’, og videre på Last Respects: ’Outside of Cleveland, there’s the smell of industry, where orange lights dot the night’, som er en linje som nesten kunne vært hentet fra Songs: Ohias Didn’t It Rain. Aller sterkest er det fantastiske tittelkuttet, der Navillus drar stemmen sin langt inn i jernnatten: ’O iron night your reach is long, I must walk miles to reach the dawn’. Det er på slike jernetter, langs slike veier, Nad Navillus har funnet en åre av rustent gull.

Jeff Hanson: Madame Owl (Kill Rock Stars, 2008)
Androgyn Android
Jeff Hansons feminine falsett er nok det første mange vil legge merke til. Den er så kvinnelig at det nesten er like greit å la det poenget ligge, og heller late som stemmen bak mikrofonen faktisk er fra en dame. Vi kan for eksempel late som det er Allison Krauss eller Judee Sill som står der, ignorere det bisarre og konsentrere oss om musikken. For dette er tidvis imponerende orkestrert folk, kammer-americana eller hva vi skal kalle det.

Det beste eksempelet ligger først på platen; ”Night” er marsjerende, mektig og myk på en gang, en låt som øker i kraft samtidig som den vokser i ynde. ’Here’s the line/where I start/Somehow I will begin now/I’m so behind, between the eyes’ lyder åpningsfrasen, men utførelsen er ikke så snublende som den presise åpningslinjen antyder. Det er likevel ikke til å komme forbi at ”Night” legger listen høyere enn det som gjennomføres utover, og låtmaterialet blir litt for statisk til at jeg kaster begge tomlene i været etter Madame Owl. Enkeltlåter, som himmelsk vakre ”The Last Thing I’ll Do” og ”Maryann” er drops som kan nytes gjentatte ganger, og de elegante og eteriske kvalitetene har vist seg å vokse over tid.

Neil Halstead: Sleeping On Roads (4AD, 2002)
Hazey Jane III
Neil Halsteads innsats med Slowdive og Mojave 3 har så langt resultert i seks skiver, og etablert ham som en høyt respektert artist. Halstead behersker både støyende skokikker-pop og ambient, men har gradvis tilnærmet seg en klassisk låtskriverkunst, nærmere folk enn rock. Etter et par års studiotid kan han endelig debutere som soloartist.

Jeg kjente nakkehårene reise seg når Halstead først åpner munnen på ”Seasons”, og måtte sjekke platehylla om det var Nick Drake som hadde krøpet inn i CD-spilleren. Ikke bare er stemmen identisk i sin søvnige hvisken, Halstead har samme intonasjon, med bløt RP-uttale som dras ut på drømmende vis. De huskende melodiene er også gjennomgående, og minner om Bryter Layter-perioden. Blåsere og strykere legger forsiktig fylde til lydbildet, og det er nesten som om Hazey Jane har våknet til live, dansende i slow-motion ut av høyttalerne. Denne lenken nevnes ikke på noen måte for å undergrave Halsteads egne kvaliteter, for Sleeping On Roads står støtt nok uansett på sine skjelvende bein.

Både Nick Drake og Neil Halstead kombinerer klassisk britisk dannelse med et pastoralt preg, men der Drake nærmet seg en kontinental retning, tar Halstead med seg den samme britiske bakgrunnen over Atlanteren. Dette forenes aldeles perfekt i ”Dreamed I Saw Soldiers”, en melodi som er basert på ”Ohio” av Damien Jurado. På egen hånd klarer han seg også fint i ’amerikansk’ terreng, med banjo og dobro til hjelp på tittelkuttet. I all Drake-sammenligning må det nevnes at selv om begge er fingerplukkere av rang (som erklærte Bert Jansch-tilhengere), så innehar ikke Halstead helt Drakes genuine spillestil. Han bygger mer opp rundt melodiene og rytmen, og får god hjelp av gamle kjente fra blant annet Mojave 3 til det. Det er på de mest sparsommelig trakterte sporene vi kommer aller nærmest Neil Halstead. ”Hi-Lo And In Between” og ”Martha’s Mantra” er intime og nydelige drømmeviser. Hvis noen etterlyser litt disharmoni i all vellyden, så kommer den i en druknende avslutningsdel på ”See You On Rooftops” – platens eneste slitsomme to minutter.

Lysegrønne bølger krøller seg opp mot solen under en knall oransje himmel. Jeg kan ikke tenke meg noe vakrere soundtrack til januar-mørkets iskalde snøstormer.


Elephant Micah: Elephant Micah, Your Dreams Are Feeding Back (BlueSanct, 2003)
Elephant Micah, eller Joseph Martin O’Connell som han egentlig heter, kommer fra et sted som heter Pekin, Indiana, ikke så fryktelig langt fra Louisville, Kentucky. Det var kanskje der unggutten ble kjent med enkelte av byens mange artister, som My Morning Jacket (som han tidligere har varmet opp for) og Will Oldham. Det er lett å se for seg O’Connell hjemme på farmen, lett henslengt og molefonken på verandaen, mens han lytter til noe gammel Neil Young eller Gram Parsons på en slitt platespiller som knitrer, går noe ujevnt og spiller litt for sakte. Han har liten lyst til å jobbe på skurtreskeren, men har gitar, banjo og en fire-spors opptaker på gutterommet sammen med noen andre artige instrumenter. Det er minimalt med action så langt øyet kan se. Varme, late og monotone dager drar forbi. En motorvei skjærer gjennom åkerlandskapet. En Wal-Mart, en burgerjoint, en kirke. Hva annet kan en stakkar gjøre enn å klimpre på melodier som vinden bærer med seg gjennom kornet ut i natten?

Elephant Micah, Your Dreams Are Feeding Back er i all hovedsak spilt inn i heimen, med et par gjestende venner som bidrar med ymse, og bærer preg å være en ganske hjemmemekka affære. Det humper sakte og mollstemt av sted, og blir i det hele tatt sjelden spesielt lystig – men derimot riktig så vakkert. Han synger med skjelven og nervøs vokal som knapt bærer over gitaren. Den fungerer også godt til disse sorgtunge låtene, enten det er i 8+ minutter epos, som langsomme ”Deliver Us From Broken Glass”, søvnig cowboyvals (”TV-like Slow Motion”) eller som når han forteller om sine drømmer om fjellet Neil Young.

Korte, instrumentale sidesprang, feltopptak og snåle lyder bryter opp mellom de lengre låtene, og hinter om at vårt nye bekjentskap ikke bare er en dyktig melodisnekker, men også er en idérik fella vi nok kommer til å få høre mer av i tidene som kommer. 18 spor medregnet stort og smått og en spilletid på drøyt timen er likevel i meste laget, og det er slett ikke alt som er av høyeste interesse. Men for all del, dette er et fint følge inn i sene whiskeysunkne verandatimer med hjemmedyrka tobakk i snadda. Så kan man sitte i ro og mak og undres over hva som egentlig gjemmer seg der ute i kornåkeren.

Casiotone For The Painfully Alone: Etiquette (Tomlab, 2006)
’It was the biggest cock you’d ever seen, but you’ve no idea where that cock has been’. Alle som har hørt åpningsstrofene på Arab Straps Philophobia, en ram skildring fra det moderne Storbritannia på slutten av 90-tallet, husker den. De inngående tekstene ble i stor grad tonesatt av en trommemaskin og en alvorlig, talende vokal.

8 år senere: ’Woke up with fingers crossed, in a boy’s bed with your pants off’. Både stemme og musikk får meg til å tenke på Philophobia. Men platen som nå snurrer heter Etiquette og artisten bak heter Owen Ashworth og kaller seg Casiotone For The Painfully Alone. Etiquette strekker seg dessuten et stykke videre enn Arab Straps noe endimensjonale misere (det er ikke nødvendigvis et kompliment).

Åpningssporet ”New Year’s Kiss” viser en artist med noe av den samme livstrøtte, snøvlete stemmen som Aiden Moffatt. Dette er Casiotones fjerde album, og jeg kjenner de andre såpass dårlig at jeg bare må stole på lovnaden om at den låter bedre fordi ’Tomlab actually spent a little bit of money on this one’. Selv om vokal, keyboards og trommemaskin fremdeles er de tre hovedingrediensene, så har Ashworth fått med seg flere gjester og instrumenter enn tidligere. Pedal steel, fløyter og strykere er tatt vellykket i bruk for å utvide lydbildet, ulike kvinnelige sangere avlaster ham på enkelte spor.

”Nashville Parthenon” kopler Mouse On Mars med Hank Williams, en miks av techno og steelgitar som funker som bare det. På nydelige ”Cold White Christmas” drysser snøen ned over St. Paul i form av orgeldryss og pianokrystaller som kiler langt nedover nakken. Ashworth er best når han griper til slike enkle virkemidler, små hverdagshistorier som rulles opp på flott vis (”Bobby Malone Moves Home”) og soggy bar-crooning à la en Stuart Staples (”Don’t They Have Payphones Wherever You Were Last Night”). Hør på ”I Love Creedence” og legg merke til hvordan ordene svelges og Ashworth trekker pusten tungt som for å manne seg opp til neste setning. En miserabel livshistorie rulles opp med knappe og poengterte linjer som sitter lenge igjen etter de fattige to minuttene den varer. Den fengende singlen ”Young Shields” med et dramatisk preg av Mike Skinner sett gjennom brillene til Pet Shop Boys bidrar til å dra stemningen opp et par hakk.

Chris Bathgate: A Cork Tale Wake (Tangled Up, 2007)
Innlandsfolk
Et ektefødt barn av midt-vesten; Chris Bathgate vokste opp i Illinois, og er nå bosatt i studentbyen Ann Arbor hvor han er en sentral figur i regionens cafefolk-scene. Etter to egenutgitte skiver i løpet av relativt kort tid kommer han med sin første på et noe mer etablert selskap. A Cork Tale Wake viser en artist med god meloditeft, sans for velpleide arrangementer og mildt orkestrert lydbilde og generell stor forståelse av grunnleggende singer/songwriter-kvaliteter. Det er lett å hekte ham opp mot nabo Sufjan Stevens, men også andre folksters fra vesten; ikke minst Damien Jurado og Richard Buckner. Han veksler her med letthet mellom helt nedstrippet og mørk folk, pianoballader og noen mer saftige utblåsninger. Sjekk ”Madison House” og ”The Last Parade On Ann St.” som gode eksempler på Bathgates evner som stemningsskaper av frosne vinterbilder og smeltende hjertepop. Mest umiddelbar er åpningskuttet ”Serpentine” med sitt bestemte piano, fine koring og søtladne strykere.

Fleksibiliteten i arrangementene er større enn den relativt begrensede stemmen til Bathgate, og han fremstår mer som en stødig håndverker enn den helt store musikalske minerydderen. Mannen virker belest, og hadde det vært et vedlagt teksthefte er det mulig jeg ville søkt ned i dette. Han kaster noen skråblikk over det lokale miljøet og deler med oss noen indre kvaler, men uten det helt fester seg. Bathgate virker som en gjennomgående sympatisk type, og er for øvrig tilknyttet organisasjonen til forfatteren Dave Eggers, 826 National, som driver veldedig skrivetrening for ungdom og lærere.

A Cork Tale Wake har gått noen runder som bakgrunn til hverdagslige sysler, og hver gang har jeg blitt slått av at dette jommen er en trivelig plate som er grei å ha rundt seg, men uten at den akkurat har vokst til noe utover det. Den har nå likevel tatt sine runder, og vil sikkert gjøre det igjen. Ikke spesielt spenstig, men heller ikke ueffen lytting med bredt bruksomfang. På sitt beste vitner dette om en artist det lyser ’lovende’ over med stor skrift.

Justin Vollmar: Every Place Is Home (BlueSanct, 2002)
Hjem, kjære hjem
Justin Vollmar fra Virgina har så vidt jeg vet bare en CD-R utgivelse bak seg tidligere. Med Every Place Is Home har han klart å binde sammen låtene sine til et helstøpt album, og er i ferd med å etablere seg som en artist det er verd å følge. Vollmar spiller akustisk gitar og synger uten å heve stemmen, og kan nok risikere å bli sortert som en av mange lo-fi soveromsangere der ute. Selv om Vollmar passer i en slik kategori har han klart å unngå den sedvanlige sprukne lyden eller endeløse sørgmodigheten. Vår venn har rett og slett skapt en liketil og intim plate fri for mikkmakk og overdådighet. Every Place Is Home består til gjengjeld av ti mørke, nære og personlige låter med lang holdbarhetsdato. Det går stort sett langsomt og rolig for seg, men den ensomme feelingen blir av og til brutt opp av metalliske lyder, samples og noe perkusjon (av bror(?) Nathan), men i all hovedsak er dette kun en mann alene i et rom med sin gitar. Vollmar synger mer naturlig enn ’perfekt’, og kan ikke sies å ha en grandios røst. Stemmen funker likevel godt til disse stillfarne visene, perler som ”How Far Can The Wise Man Spread His Wings”, ”Matthew Halley And His Great Escape” og tittelkuttet. I tillegg til sine akustiske popviser tyr han ved et par anledninger til mer up-tempo og bandorienterte spor som ”Susan, Did You Hear?” og ”The Old Man’s Coming Down”, med røtter til jordnær folk/countryrock. Every Place Is Home er en liten godbit å trekke frem de gangene man simpelthen ønsker seg en god plate for å nyte hjemmets lune fred.

Eamonn Vitt: Old Wave New Ride (The Self-Starter, 2001)
Mannen med noe urocka navnet Eamonn Vitt vil kanskje av enkelte huskes som et medlem av Karate, bandet han forlot i 1997 for å satse på en egen karriere. Det har vært stille rundt mannen i noen år, men denne EP’en vil etter planen etterfølges av et fullt album i 2002. Det er ikke igjen så mange elementer av Karate her, noe som kanskje forklarer grunnen til at han ikke lenger spiller der. Old Wave New Ride er mer en tradisjonell, akustisk viseplate, der Vitt har fått hjelp av blant andre trompetist Fred Erskine (June Of 44) og Jud Ehrbar (fra Varnaline) på slagverk. Vitts fem låter klarer ikke å gjøre det helt store inntrykket, men viser en musiker som forsøker seg innen flere stiler uten å mislykkes helt. Det fine åpningssporet ”Weak Force” er vel det mest bemerkelsesverdige. En lett, melodiøs snutt med munnspill og kassegitar, Vitts hese vokal (som minner litt om Jawbreakers Blake Schwarzenbach) som etterhvert får følge av Erskines trompet blir en riktig så hyggelig stund. Platas andre høydepunkt er en munter mariachi titulert ”Chicago One”. Banjo og trompet er en kombinasjon som brukes altfor lite, og den fungerer selvfølgelig her også. På ”Bridging” og ”Left At Gallup (Quiet)” er lydbildet strippet mer ned, og Vitt har ikke skrevet sterke nok låter til at det går like bra. Dette er låter som stagnerer litt, som ikke klarer å feste seg helt. Ei heller sistesporet, en helinstrumental og uforståelig hammondlåt titulert ”The Space” funker særlig godt, og bidrar heller til en følelse av at Vitt har surret i meste laget. Det er derfor litt drøyt å si at spenningen er skrudd i været etter denne EP’en, men man skal ikke se bort fra at Eamonn Vitt klarer å trylle frem riktig så hyggelige ting senere. Han får havne i båsen ’man to watch’, igjen.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet rundt release, og tidligere publisert på groove.no

Fair Ladies Of Castles & Canyons

Fagre trubadurer med kassegitar, huldrer fra trollskogen og eksperimentelle frifanter: Dette er en bukett med artister som knytter bånd tilbake til 60-tallets singer/songwritere fra Greenwich Village til Topanga Canyon men som alle har funnet sitt unike uttrykk av i dag.
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release

Hør spilleliste med utvalgte låter i WiMP

Liz Durrett
Jeg elsker stemmen til Liz Durrett. Den er en mild aftenbris som tar oss i hånden, fører oss gjennom høstfargene og inn i nattens og drømmenes verden. The wind is a dream, laid out for you…

The Mezzanine (Warm, 2006)
Disse 11 låtene er skrevet dels på et loft i Oakland og dels gatelangs i hjembyen Athens, Georgia. The Mezzanine er da også en blanding av støvete loftpoesi fra bestefars gamle koffert og enslige nattvandringer gjennom folketomme gater. Den er nesten helt nedstrippet fra unødvendig staffasje; vokal, akustisk gitar og litt piano/synth. Men den er ikke naken i betydningen mangelfull. Durretts hese, upolerte og sensuelle stemme er bærekraft god nok alene, instrumenteringen er akkurat passe porsjonert og det er en fin detaljrikdom som skjuler seg i visene. I tillegg til Liz Durrett sitter nemlig hennes onkel, Vic Chesnutt og sørger for den rette finish.

Dette er en skive som stort sett er svært nedpå, med melodier som legger seg inntil deg i mørket. ”Cup On The Counter” er mest oppe, i en Suzanne Vega, coffee shop lignende setting, omkranset av gamle lydopptak av en fire år gammel Liz i passiar med bestefar. Slike lune øyeblikk er likevel i mindretall, for de fleste av Durretts viser har en mer intim, spøkelsesaktig klang. Skumle ”Creepyaskudzo”, den hjerteskjærende prærie-lullabyen ”Marlene”, ”Shivering Assembly” med sitt lengtende munnspill og ikke minst det avsluttende dropset ”In The Throes” er alle viser som kommer fra drømmeland og napper varsomt i gåsehuden. Best av alle er nok ”No Apology”, med sine feedback-styrte bakgrunnskulisser og kontrasterende xylofon fra Vic & Tina Chesnutt.

The Mezzanine har mer ved seg enn man først kan tro, den skriker ikke på de helt store superlativene, men det er med forsiktige fakter den fortjener din fulle oppmerksomhet.

Outside Our Gates (Warm, 2008)
Instrumenteringen er fyldigere og arrangementene er mer gjennomarbeidet denne gangen. Hør for eksempel den velkomponerte og sjelfulle blåserrekka på ”You Live Alone”, nærmest popaktige ”Wild As Them”, eller det urolige krattet av ulyd som skaper urovekkende stemning på ”In The Eaves”. Her kan det være naturlig å minne om onkel Vic Chesnutt, og det uttrykket han fikk til på North Star Deserter året før.

Slik innledes platen med gripende ”Wake To Believe”:

Round, round goes the clock
My panic sound like tick tock
Night, oh night, move on
your clutch is much too strong

Den blomstrer opp med fyldig instrumentering etter hvert, som om Durrett vil holde nattens spøkelser på avstand ved å invitere masse gjester inn til seg. De skygger ikke for temaet som hele tiden ligger til grunn, toner ned og avslutningsvis står hun igjen alene og
gjentar den samme innledningen.

Åpningssporet setter standarden for det som skal følge. Jeg har særlig sans for den mørke twangen, den primitive rytmen og de forstyrrede strykerne på ”Always Signs”, hvor hun deler noe av den ubehagelige sørstatsgotiske stemningen som Carla Bouzoulich eller Paula Frazer tidligere har blottlagt for oss. På den andre, men egentlig samme, siden: Akustisk gitar og en stemme stor som stjernehimmelen over sørstatsbyen. Det er Durrett alene mot natten. Med natten. Myke tangenter legger seg inntil hennes bedende røst. Det er disse øyeblikkene jeg setter størst pris på. ”Not Running”, ”We Build Bridges”, ”Lost Hiker”, disse gripende øyeblikk av naken tristesse og nærhet.

Outside Our Gates vaker mellom ensom nattergal og en mer kollektiv prestasjon. Liz Durrett har styrken til å bære begge uttrykk på sine skuldre. Hun er bedårende uten å være svak og innbydende uten å bli klam. Med det besitter hun kvaliteter som jeg er i stand til å sette stor pris på.

Jolie Holland: Springtime Can Kill You (Anti, 2006)
Jolie Holland ble som kjent funnet drivende på en elvebåt langt utenfor folkeskikken sammen med Devendra Banhart for noen år siden (det viste seg at de hadde rømt fra samme sangskole). Med seg hadde de en sprukken kassegitar på deling, en våt bunke med gamle sanghefter stjålet fra biblioteket til Alan Lomax, strikketøy og et ræl av noe innspillingsutstyr fra borgerkrigens dager som de fisket opp en tidlig formiddag. Det var en heldig fangst, for resten er selvsagt historie. Da Catalpa ble funnet og utgitt i 2003 vakte det universell beundring fra både nostalgiske folk-connaisseurer og postmoderne nyfolk-revivalister – ‘autentisk’ var vel det mest brukte ordet om den platen. Oppfølgeren Escondida viste at fruen fra Texas slett ikke var bundet til å spille inn plater kun under sådan semre forhold. Hennes klassesprang inn i de møblerte hjem kunne ikke skjule en vagabond og hobo i sjel og sinn under det velkledde ytre. Denne musikkens Eliza Doolittle vil aldri nippe stettglass med Diana Krall eller Norah Jones. Setninger som ’Like a stubborn beast when the barn is on fire, I might resist you when you try to save my life’ minner om at hun tilhører en annen virkelighet.

Hun fortsetter likevel sin søken etter å forlede oss. Springtime Can Kill You er langt fra råttent tre og sprukne 78-plater. Dette er delikat musikk, sober og stilfull, med preg fra mange deler av den amerikanske musikkarven (country/folk, blues, jazz, populær). Holland gynger i stolen til Billie Holidays fløyelstragedier, Hank Williams ser på oss fra en falmet veggplakat, Kentuckys tobakksåkre sukker tungt i den late sommervarmen og fra gaten kjennes den forlokkende duften av en nattsvart gumbo.

Selv om dette er tilgjengelig og veldandert vare betyr det ikke at Holland har tatt snarveier med låtskrivingen eller sviktet sine idealer. Tvert imot. Med hun tar med seg  arven og – uavhengig av bakgrunn og genre – transformer det inn i en egen sammenvevd verden av forgangen ynde og hemmelighetsfull mystikk. I hvert fall på de beste sporene. Sammen med et kobbel av dyktige instrumentalister, behagelige arrangementer, sin personlige sangstil og en blanding av nyskrevne og tradisjonelle låter har dette blitt en plate som kan framføres på steder der det spises måltider med kniv og gaffel, men sannelig hører den vel så hjemme i bakhagen til den tannløse familien som fyller den lille strømløse stua langt inne i skogen.

Med tekster som henter bilder både fra moderne og gammel tid (her er en god del om himert og søleveier), det personlige og allment betraktende er Holland også vel verd å låne et øre til. Historien om hun som står i ghettoen og venter på bussen mens ’the ants are crawling over my pants as if to say they know where the honey is’, om hun som må forlate sin tvilsomme elskede: ’My mind is like unto the sun, From east to west it ranges, Yours is like unto the moon, It’s every month it changes’ Fra southern gothic-realisme (’I took my sister to the river and I came back alone’) til muntrere linjer som kjærlighetserklæringen ”Mexican Blue”: ’When I was hungry you fed me, I don’t mean to suggest that I’m like Jesus Christ’.

Larkin Grimm: The Last Tree (Secret Eye, 2006)
The Last Tree viser en artist som ikke akter å ta snarveier eller ønsker å fremstå som mer umiddelbar i stilen. Hun virker heller tryggere på at det hun driver med er den rette vei, og utnytter erfaringen til å dyrke sider ved musikken som debuten bar løfter om. Harpoon (2005) er en veldig fin plate i kategorien rustikk sørstatsfolk møter Laurel Canyon i et villmarkens avant-Oz. Det var mulig å trekke likheter med, på summarisk vis; Björk, Diamanda Galas, Devendra Banhart og Joni Mitchell på Grimms debut, og dette er fremdeles gyldige referanser.

The Last Tree er ikke den vanlige koppen med folk-urtete. Jo visst er det klare geografiske røtter å snuse seg frem til her. Banjosullen ”Rocky Top” er en sildrende ode fra fjellsiden, en lengtende tilbake til røttene-bluegrass som både Victoria Williams og Dolly Parton kunne svingt seg til. Gode, gamle Rocky Top, Tennessee, ække no’ røyk, regninger eller smog der oppe, nei!

Larkin Grimm kan gjøre en slik tradisjonell låt, som for å vise sin tilhørighet. For stort sett bruker hun disse tradisjonene, både når det gjelder instrumenter og i villmarkstekstene sine, til å skape noe nytt og uventet. Hun brekker melodiene som tørre kvister og gjemmer dem i kudzu-krattene hvor ingen vil lete. Hun bærer stemmen sin fra bomullsmarkens sorgtunge strev, legger den i en flettekurv og slipper den fritt nedover Mississippi. Hun lar instrumentene finne tonene på egenhånd om natten, når menneskene har lagt seg og spøkelsene danser utenfor.

Av og til blir det veldig vakkert, på en litt mystisk måte. Åpningssporet er en ganske enkel vise, og når hun ber oss om å ’close your eyes and follow me, into the dark inviting sea, into the woods, under the leaves’ er det ikke vanskelig å slå følge. Men det er ingen lystig ferd vi da begir oss ut på.

Allerede på ”I Killed Someone” er den forlokkende sirenesangen forsvunnet. ’I killed someone out deep in the woods’ avslører Grimm, og tonen er nå langt mer burlesk. Stemmen har tatt bolig i et gjenferd fra 1870, skjør som et løvblad i oktober, besatt av dyriske ånder vokser den rundt ørene våre fra nervøs hvisken til aparte skrikutbrudd. Og her må jeg innrømme mitt lille ankepunkt i forhold til Larkin Grimm; vokalen hennes er enten noe du liker, eller som du vil få fullstendig fnatt av. Det er noe teatralsk over den, dramatisk som gamle gospelsanger slukt av en ulv og ult opp igjen. På sitt mest utagerende blir det vanskelig å høre på uten å vri seg litt. Men dette bidrar da også til å skape en egenartet atmosfære. Det er talende at platens duett passende nok er sammen med en 7 år gammel jente som ikke helt klarer å synge.

I am strange and have been reckless
But I’ve never been insane
Will you remember me when I’ve
Been gone for a couple years or more?

Ja, Larkin Grimm, det er akkurat det jeg tror vi vil. Tross alt.

Diane Cluck: Countless Times (Voodoo Eros, 2005)
Diane Cluck ble tidlig i karrieren knyttet opp til New Yorks antifolk-gjeng og kretsen rundt den samlende caféen Sidewalk. Dette begrepet, ja mye av hele denne ’bevegelsen’ har mistet noe kraft de siste årene. Hårete og lune kassegitarister har heller poppet opp fra hver en sten mens Devendra Banhart danser indianerdans i sentrum. Kryssende linjer avtegnes med myke grener, og Cluck er en av damene som også kan knyttes til ’frifolken’. Hun holder nå hus hos selskapet Voodoo Eros, som binder bånd til artister som Banhart, Jana Hunter og CocoRosie, og det passer henne vel like bra – det vil si, hvem bryr seg nå egentlig om disse genre-navnene uansett. Cluck lager fortsatt sin musikk samme hva, og hun gjør det stadig på like elegant skeivt vis.

Tidligere har hun vist seg som den klassisk trente pianisten og hennes forkjærlighet til Erik Saties minimalisme. Countless Times er i første rekke gitaristen Cluck, eller det vil si, sangeren og tekstforfatteren. Hun er ingen stor gitarist, men det har ingen enorm betydning, så lenge de to andre momentene er så sterkt tilstede. For hun har en utvilsom stemmekapasitet, med kraften til både Joan Baez og Laura Nyro, samt det mer yndige uttrykket til f.eks Cat Power. Fraseringene er langstrakte, veksler mellom høyt og lavt, nært og distansert, som de lever sitt eget liv over de offbeat-melodiene. Det bør vel gi et godt grunnlag for å treffe enkeltes hjerterøtter.

Etter et par litt for anonyme låter innledningsvis kommer et knippe høydepunkt fra og med ”Sylvania”, sangen om hennes hjemstat. En ganske nedpå vise om Pennsylvania (vel, ’who gives a shit about William Penn anyway’). ”A Phoenix & Doves” er rent ut vakker. Cluck viser noe av sitt rike stemmeregister, med trollbindende harmonier. Vokalen er mikset dobbelt, noe som gir rom for rike klangbunner. Dette brukes særlig effektivt i ”Love Me If Ye Do”, en av de vakreste visene disse ørene har fanget opp på en god stund. Det samme går for ”United. The Way You Were.” hvor det igjen høres ut som hun står under åpen himmel og synger, i nærheten av en park, der bilene suser forbi et stykke unna. Sammen med ”Mystery Over Mind” danner disse sporene en meget sterk bukett av Brooklyn Campfire Tapes.

Hun kan utvilsomt tvinne oss rundt lillefingeren godeste Cluck, derfor er det litt synd at hun bruker såpass mye tid på ”My Teacher Died”, som kommer i to versjoner, inkludert en a capella goes gospel og en litt knisende avslutter som ikke helt skaper det verdige farvel denne platen hadde fortjent. Countless Times viser like mye Diane Clucks mange sider som å være en enestående helhetlig plate.

Judy Dyble: Talking With Strangers (Termo, 2009)
Judy Dyble har en sentral, om enn noe underkjent posisjon i britisk folk/progrock. Hun var vokalist i Fairport Convention, var med i en tidlig utgave av King Crimson og innom The Incredible String Band for å nevne noe. Tidlig på 70-tallet trakk hun seg ut av musikkens verden til fordel for familiens. 30 år senere dukker hun opp igjen med Talking With Strangers – som om ingen verdens ting har hendt i mellomtiden. Til og med musikerne er de samme. Her er folk fra de nevnte band, samt Trees, Pentangle og No-Man. Et a-lag på alle måter. Resultatet kunne fort blitt geriatrisk, men det skjer ikke. Judy Dyble har tatt en Vashti, som det heter i disse kretser etter Vashti Bunyans legendariske comeback for noen år siden, etterfulgt av et skred med folkartister som tilsynelatende bare har ventet på en anledning til å entre scenen igjen.

Talking With Strangers blir nok ikke mottatt med samme panegyrikk som Bunyan opplevde, men det ville være et grovt overtramp for den folk-interesserte å la den passere i stillhet. Den forføreriske åpningen ”Neverknowing” og ”Jazzbirds” tar oss i hånden og leder inn til en plate av vellydende britfolk – tverrfløyte, autoharpe og myke, duvende gitartoner.

Dybles stemme er fremdeles påfallende sterk (eventuelt har hun en produsent å takke). Nå utfordrer hun ikke den stemningen som etableres innledningsvis, og for de av oss som kunne ønsket mer vekt på de progressive eller eksperimentelle elementene som lå i moderbandene, så blir Talking With Strangers i tryggeste laget med sin melankolske, hviskende softfolk. Mer genrefast enn grensesprengende. Aksepteres dette, så kan man egentlig bare legge seg på rygg og lukke øynene til et musikalske ekko av engelsk landsbygd anno 1972. Tyngdepunktet bretter seg ut over halve platen. 20 minutter lange ”Harpsong” – med et merkbart innhopp av Robert Fripp som gir oss en leksjon i prog – er Judy Dybles fortelling, hennes historie. Om hvordan hun ble kalt inn i musikken, om idealismen og gleden de første årene, om mørket som la seg over de lykkelige trubadurer og om hvordan hun trakk seg ut av det hele med helsen i behold:

I closed my ears for thirty years, sier hun et sted her.

Men musikken kalte Judy Dyble tilbake, og med Talking With Strangers er hun hjemme igjen. Ganske nøyaktig der hun startet. Det er i seg selv bemerkelsesverdig.

Laura Gibson: Beasts Of Seasons (Souterrain Transmission, 2009)
Laura Gibson kommer fra en tømmerby på den regnfulle vestkysten av Amerika, og er nå bosatt i Portland. En by med en vibrerende musikkscene, og der en god andel er med her. Hun har selv bidratt hos blant andre The Decemberists, The Dodos og White Hinterland, og det er folk fra denne kretsen som nå støtter Gibson på hennes fjerde soloplate.

Gibson er en singer/songwriter med tilhold i mollstemt americana og spartansk visefolk, og står ikke fram som en som vil flytte de store grensene i musikken. Hun er ikke spesielt weird i framtoningen, ei heller er hun kommers nok til å skaffe seg et stort navn. Beasts Of Seasons er likefullt en veldig fin og slitesterk plate, et typisk eksempel på en undervurdert utgivelse som vil drukne i støyen av alt som daglig pøses ut. Desto større grunn til å sette seg ned og lytte ordentlig til disse 40 fredfulle minuttene.

Beasts Of Seasons er splittet i to motiver, ‘Communion Songs’ og ‘Funeral Songs’. Musikalsk uten de store forskjeller, for her er hele platen holdt heeelt nede, med langsomt avdekkende melodier som viser sin grasiøse ynde kun ved legge øret inntil og la øynene hvile. ”Shadows On Parade” og ”Come By Storm” er to eksempler på Gibsons evne til å dandere melodier med mye luft, minimalistisk i stilen men variert i instrumentbruken. Fele, piano og blås legges ikke oppå hverandre, men veves heller inn i Gibsons varme knirkestemme og nylonstrenger, slik som i huskende og nynnbare ”Spirited” – skal vi kalle den platens hit – der hun selv oppsummerer:

Autumn bears a bitter song
Creeping out across the yard
And weaving through the alder branches overhead
Of all that is escaping us
I have never been so certain as today

Uten de store variasjonene i lynne eller lydbilde, del 2 utmerker seg med særs flotte ”Where Have All Your Good Words Gone?”, med banjoplukk og tungladde, neste Dirty Three-lignende feler og den bønnfallende vuggevisen ”Glory”, som lar platen flyte ut umerkelig mykt, sakralt og personlig:

I remember my mother’s hands
Laced in prayer
Frail as birds
Face she carried
Like a terrible, terrible ache
I have never seen
Such glory since

Liz Janes: Poison & Snakes (Asthmatic Kitty, 2004)
Det har etterhvert blitt en del slike hjemvendte, de som returnerer til ’røttene’ etter noen år i indierockens eller post-punkens tjeneste. Paula Frazer (Tarnation), Neko Case (The New Pornographers), Carla Bozulich (The Geraldine Fibbers) og Jolie Holland (The Be Good Tanyas) er bare noen artister som svever forbi i farten. Legg et nytt navn til denne rekken. Liz Janes har en mer punk-orientert forhistorie, men også hun har vel funnet at en så sterk stemme kan brukes til så mangt. De siste årene har hun vært tilknyttet det oppegående selskapet til Sufjan Stevens, Asthmatic Kitty og den store familien der som har gjort ’kristenrock’ til et hedersbegrep i indiekretser. På sitt andre album har hun også med seg et bredt utvalg hjemme fra San Diego; Rocket From The Crypt, Black Heart Procession og Three Mile Pilot er representert sammen med folk fra for eksempel Castanets, Danielson Famile og Soul-Junk. Denne sammensetningen gjenspeiles også på platen, som feier over en rekke stilarter under Liz Janes myndige ledelse. Hun skramler mer enn medsøstrene nevnt innledningsvis, og kvier seg ikke for å vise frem sine punka sider. Men her er også sterke elementer av folk, gospel, blues og country.

Janes lar oss vente en stund før hun presenterer sine aller beste kort. På ”Vine” får hun til fulle vist hvor sterk stemmen hennes kan være, der den ljomer fjellimellom, mens hymnen ”Desert” er en usigelig vakker trompet/strykerbasert soveballade som bringer oss langt inn i ørkennatten. Og mens vi er inne på geografi, her er også to fra våtere elementer: ”Ocean” er skivas mest innyndende. Lang, mørk og røykfylt holder Janes her stemmen nede og akkompagneres kun av litt slagverk og en akustisk gitar. På ”Deep Sea Diver” bringes like gjerne hele gospelkoret inn, altfor kort, og skaper en hallelujah-stemning jeg gjerne kunne hørt mer til. Den første halvdelen av Poison & Snakes er heller ikke direkte b-vare. For om ikke låtene i seg selv slår meg i bakken med sin kombinasjonen av slarkete gitarer, countryrock og blåsere, så har Liz Janes stemme nok til å bære det meste, til og med uoriginal riffrock som ”Streetlight” og skeiv barcrooning som på tittelkuttet. Hennes faste trekk ser ut til å være å tillate partier av all-skramling som hun kan ri på et stykke, før hun tar det hele ned igjen, som for å vise en slags kontrast. Det er et vel utprøvd grep som ikke funker mer enn måtelig – som vanlig.

’I want to play guitar like Son House and sing like Mavis Staples’ har hun uttalt en gang. Det er jo et klart definert mål hun fortsatt kan strebe etter. Innen rekkevidde er det også, og ingen skulle ta skade av å følge prosessen.

Sharron Kraus: The Fox’s Wedding (Durtro/Jnana, 2008)
Krauss er fra Oxford, har blant annet tidligere gitt ut plate med Meg Baird og Helena Espvall fra relaterte Espers. En datter av John Barleycorn, en moderne wicker woman som ikke skjuler de mørke og mystiske aspektene som ligger i folkmusikken. Med finstemt instrumentering, i hovedsak banjo, kassegitar, strykere, og som alltid anført av en klokkende stemme. Det skjuler seg mye dystert og tungt i de eventyraktige fortellingene hennes; fra falske profeter til barnerov, men også varme og kjærlighet. Alt er pakket inn med delikate toner, om enn ikke direkte umiddelbare melodier, som gjør The Fox’s Wedding til en fryd å høre på.

Sharron Krauss ivaretar dype og lange tradisjoner på utsøkt vis. Nå er det ikke nødvendigvis variasjon eller modernisme som er hennes sterkeste kort, så man bør vel være lettere disponert for gammelmodig språkdrakt, fløytesoli, karnevalopptog, spinnerikoner og alt annet som hører med til en landlig eventyrstund for å få fullt utbytte av dette her. Så får det være lokkende eller advarende.

’I am pregnant but not with a child, inside me is a forest’ kan Sharron Krauss fortelle. Jeg anbefaler å bivåne denne fødselen.

Samara Lubelski: Parallell Suns (The Social Registry, 2007)
Den erfarne fiolinisten og vokalisten Samara Lubelski beveger seg mot det eteriske og rurale uttrykket til 60-tallets mange folk-chanteuser, og framstår nærmest som en modernisert fortolker av Vashti Bunyan eller Anne Briggs. Parallel Suns er en varm og imøtekommende utgivelse av psykedelisk visekunst, sval som sommerkvelden og med en luftig bris som skaper akkurat passe med skygge. Delt opp over ni korte låter vever Lubelski i hop en nærmest sammenhengende kjede av mild pust, framført med en sommerfugls kraft.

Samara Lubelski har opp gjennom årene virket i en rekke sammenhenger, mest kjent er hun kanskje fra Hall Of Fame, Tower Recordings, Sonora Pine og Jackie O-Motherfucker. Hun har lang erfaring fra mange ulike hold, og det er noe hun tar med seg også som soloartist, nå for tredje gang. Hun er stilsikker, kompetent og trygg på det hun driver med, og det hjelper når man beveger seg inn i et såpass lufttomt rom som Parallell Suns. Hun klarer å knytte bånd mellom dynemyk indiepop og eksperimentell folk, eller det enkle og umiddelbare med mer utprøvende formasjoner, der det første momentet ’vinner’. Det er ikke krevende å lytte til dette, men samtidig er materialet solid nok til at den transparente overflaten kan bære over tid.

Den skjøre styrken i Lubelskis viser blir forsterket av et kompetent lag av musikere, i hovedsak tyske, da platen ble innspilt på en gård utenfor Stuttgart. I tillegg til medlemmer fra Metabolismus bidrar også Pat Gubler (PG Six) og andre til å gjøre Parallell Suns til noe langt mer enn spartansk gråstein. De rike arrangementene åpner for flere muligheter enn Lubelski ønsker å utnytte, og med det sitter jeg igjen med en liten følelse av underytelse. Dette er så nært et spacepop-mesterverk, hør bare Stereolab-aktige ”Tasting The Candy” eller yndige ”Born From The Tree” der strykerne dekker solstrålene med et tynt lag av høstløv. Dette er inderlige momenter av tidløs skjønnhet, men over en hel plate – og denne er ikke lang – åpnes ikke nye dører, den gir ingen umiddelbar ny innsikt utover sin dvelende, dorske skjønnhet.

Marissa Nadler: Songs III: Bird On The Water (Peacefrog, 2007)
New York-baserte Marissa Nadler har med sine to foregående album markert seg blant de store kvinnelige røstene innen moderne amerikansk folk og visesang. Nadler har en ganske tradisjonell tilnærming til sin låtskriving, der Leonard Cohens enkle, repeterende gitarplukking er et høyst sentralt fundament (hennes versjon av Cohens ”Famous Blue Raincoat” er i så måte en passende hommage). Med sin krystallklare sopranstemme danner disse elementene grunnlaget for det meste Nadler har gjort så langt.

Songs III: Birds On The Water har hun med seg et knippe flere gjester enn tidligere. Vi gjenkjenner raskt en trio fra Espers, Greg Weeks har for øvrig også produsert, samt Jesse Sparhawk fra Timesbold på mandolin. De stresser ikke med å overdøve essensen i hennes melodier og tekster, men utfyller de små rommene som er så lett å overse og som betyr så mye for totalopplevelsen. Musikerne underbygger på nøkternt vis englestemmens historier som i hovedsak domineres av død og fordervelse.

Marissa Nadler har et visst slektskap til den engelske folkscenen og tradisjonell britisk musikk, i likhet med de gode hjelpere i Espers. Likhetstrekk med eksempelvis Sandy Denny og Vashti Bunyan er like framtredende som hennes tilknytning til amerikanske ’mordballader’ og moderne country-psykedelia. Den tidløse elegansen og grasiøse framføringen løfter sangene opp til et sakralt nivå. Det gjelder særlig ”Dying Breed” og Hope Sandoval-lignende ”Mexican Summer” – låter som gir frysninger langt inn i sjelen.

Nina Nastasia: The Blackened Air (Touch & Go, 2002)
Nina Nastasia er visstnok en ekte Manhattanite. Det skinner da også gjennom på hennes andre album, som likevel har et sterkt landsens preg over seg. På The Blackened Air sikrer arbeidshesten Steve Albini godlyden som studiotekniker, mens samboer Kennan Gudjonsson står for annet kreativt og teknisk arbeid. Han har vel også påvirket enkelte av hennes ganske så intime tekster vil jeg tro. Av de mange erfarne musikerne som ellers er med, kan det nevnes at trommis Jay Bellerose tidligere har dasket med Suzanne Vega og Elton John, og at Dylan Williams (bratsj) har spilt en del med indie-heltene Guided By Voices.

Sjefen er likevel Nina Nastasia. Hun er en moderne trubadur, hverdagsfilosof og låtskriver. Hennes klare, søvnige stemme bærer høyt over skyskraperne, og med lydene av blant annet fiolin, mandolin, trekkspill og sag tar hun ofte turen ut på landsbygda. Det står fint til hennes langsomme, melankolske viser, og gir platen hennes en ekstra dimensjon. Jenter med høy i håret trenger ikke bety Nanci Griffith og Emmylou Harris, og jenter med storbyen i blodet kan være mer enn Carole King og Edie Brickell. Et sted mellom disse kan vi plassere Nina Nastasia. Dette er musikk som egner seg like godt på en urban kaffebar som rundt leirbålet nattestid. Sjansen er uansett stor for at de vil gnage seg inn i hjerterøttene dine.

Nina Nastasia er medelev på en skole av likesinnede som Edith Frost, Cynthia Dall og Cat Power. Disse unge, obsternasige jentene bryter en del med den tradisjonelle viseformen. Kombinasjonen av det ensomme, akustiske og et mørkt, fargerikt banduttrykk gjør at dette aldri blir kjedelig eller forutsigbar lytting, og 16 låter blir slett ikke for meget. Litt dumt er det likevel at mange av de mest minneverdige varer så forbasket kort, helt ned mot 30 sekunder.

Tekstene er gjerne enkle, poengterte, på grensen til det banale, samværspoesi som sikkert mange vil kjenne seg igjen i. Ved hjelp av slike små observasjoner, vakre melodier og meget stilsikker kledning har dette blitt en plate som man gjerne kan krype inn i natten sammen med.

Nive Nielsen & The Deer Children: Nive Sings! (2010)
Nive Nielsens historie er ikke blant de vanligste i musikkhistorien. Hun er en oppdagelsessøkende eskimo fra Nuuk på Grønland, gudbenådet med en nydelig stemme og evne til å skrive vakre låter. Hennes utferdstrang har han ført henne til flere kontinenter hvor hun har drevet både med film og musikk.

Nive Sings! er hennes debut, sammen med hjortebarna som i hovedsak er multi-instrumentalist Jan DeVroede. I flokken finner vi også godtfolk som Howe Gelb (Giant Sand), John Parish (PJ Harvey), Eric Craven (Hangedup, GY!BE), Patrick Carney (The Black Keys) og Arlen Thompson (Wolf Parade), samt en rekke andre venner fra Montreal, Bristol og Ghent hvor platen stort sett er innspilt.

Og la meg si det med en gang – dette er en utmerket plate. De tre første låtene er egnet til å smelte de mest hardføre blant oss: Singlen ”Room” og ”Good For You” er huskende folkviser i intim kledning, i hovedsak med akustisk backing som gir god plass til Nives varme og innbydende stemme. Jeg hører ikke noe ekstremt originalt – Marissa Nadler eller Sharon Van Etten kunne sikkert funnet på noe lignende – men gir meg over da ”Aqqusernit” toner inn med lokal språkdrakt og gjøglende blåsere til en vemodig melodi. Nive treffer en nerve her, og hun har evne til å finne slike øyeblikk.

Det er liksom ingen god grunn til å skru av en slik plate, og det er enkelt å bli værende i selskap med Nive Nielsen gjennom disse 15 låtene. Nå er ikke utviklingen voldsom, og utfordringene står ikke i kø gjennom Nive Sings! Den søker ikke å krysse andre barrierer enn de vi innledningsvis har blitt ført gjennom. Dette er akustisk, folkbaserte visepop, men av den typen som hever seg over den gjengse cafétraller. ”Pirate Song” og ”Done & Gone” med Howe Gelb – stemmene deres står fint til hverandre, er smeltet is møter hel ved. Nive viser også smak for de skarpere kanter og eksperimentvilje som gjør at, om jeg ikke akkurat sitter fremst på stolkanten, stadig oppdager nye, fine ting på denne platen.

Rosie Thomas: When We Were Small (SubPop, 2002)
Rosie Thomas er et menneske jeg for første gang støtte borti på glimrende Ghost Of David av Damien Jurado. Der sang hun aldeles fortryllende på vakre ”Parking Lot”. Det var derfor med en viss forventning jeg satte meg ned sammen med hennes debutalbum. Det ble ingen skuffende stund, snarere starten på noe som kan bli et lengre forhold.

Rosie Thomas går stille og rolig til verks, og benytter debuten til å skue attende til barndommens daler og sin oppvekst i Detroit (det er ikke så lenge siden heller, for hun er ikke mer enn 24 år). Ti meget personlige viser om kjærlighet, brudd, tap og andre gulnede minner som hun skånsomt børster støv av, og gjør like levende for lytteren som et fotoalbum. Av og til tar hun i bruk autentiske lydopptak fra heimen, og det bidrar ytterligere til å få frem det intime, nesten smertefullt nære. Det øker også den sentimentale effekten, om noe som har vært, men som for alltid vil merke ens liv på godt og vondt.

Låtene er kledd med balansert og dempet bruk av akustisk gitar, piano og cello. Bare unntaksvis guffes det noe opp (sjekk flotte ”Wedding Day”), og det er vokalen som er fremste instrument. Og for en stemme! Thomas har en krystallrøst som rykker henne rett opp i elitedivisjonen, mellom Joni Mitchell og Emmylou Harris, og hun minner om både gode, gamle The Bangles og nyere favoritter som Nina Nastasia.

Av de ti låtene er det ingen som skiller seg ut som direkte svake, men noen skildringer er tegnet med skarpere penn enn andre.”2 Dollar Shoes” er en åpning som gjør det vanskelig å skru av platen. Vi føres rett inn i stuen til den håpefulle familien Thomas, og blir en del av datterens minner. Derfor virker det helt naturlig å høre dem prate hyggelig sammen på et gammelt opptak (fra 1980?), inntil ”Farewell” gjør slutt på idyllen. Dette er platens tristeste tre minutter, men også de viktigste – låten der Rosie Thomas beretter om hvordan hun opplevde foreldrenes skilsmisse da hun var i tenårene, noe som naturlig nok preget henne fremover. Hennes foreldre skal visstnok ha brutt sammen i gråt da de hørte denne, og det er nesten så man kan gjøre det samme selv.

Selv om melankolien henger som et slør rundt When We Were Small er ikke dette ren tristesse eller en deppeplate. Den skaper noe av den samme følelsen som når en selv tar seg i å bla i et gammelt album, kjenne en ubestemmelig duft av en parfyme man ikke har kjent på årevis eller få et plutselig minne om en drøm som egentlig for lengst var borte. Det rundes av med nok et gammelt lydopptak, og man blir vekket opp igjen til lyden av filmrullen som flaprer løst, nesten litt skamfull over å ha snoket rundt i andres liv på denne måten.

På de aller skjøreste visene, som ”October” og ”Charlotte” skapes det like mye støy som når et fallende løvblad sakte treffer bakken, noe som for mange kan være en sterkere opplevelse enn det kraftigste jordskjelv. Rosie Thomas gjør aller sterkest inntrykk når hun fanger bladets bevegelser i luften, og blir med på vei ned mot bakken.

Thomas er bosatt i Seattle, og der er hun for mange kjent som stand-up komikeren Sheila. Humoren er nok ikke så enkel å finne her, men hennes fortellerevne er sterk enten hun forteller morsomme historier eller beretter om barndommen. Kan ikke annet enn å si at jeg gleder meg til fortsettelsen, nå som jeg har blitt litt kjent med henne.

Jenny Toomey: Tempting – Jenny Toomey Sings The Songs Of Franklin Bruno (Misra, 2002)
Jenny Toomey har tidligere sunget i band som Tsunami, Grenadine, Liqourice og Pine Valley Cosmonauts. På sitt andre soloalbum har hun valgt å tolke låter av singer/songwriter Franklin Bruno (fra Nothing Painted Blue). Ikke bare er dette en glimrende anledning til å bli kjent med to sørgelig oversette artister, det er en plate det fint går an å nyte enten man kjenner til opphavsmannen eller ei.

Toomeys valg av medmusikere er eminent, med hovedvekt på en trivelig og dyktig gjeng fra Tucson-scenen sentrert rundt Calexico (John Convertino, Joey Burns, Craig Schumacher, trompetist Jacob Valenzuela, fiolinist Jean Cook og cellist Amy Domingues). Variasjon er et nøkkelord på Tempting. Flamenco-åpningen ”Your Inarticulate Boyfriend” kan forlede oss til å tro at calexicanerne har tatt kommandoen, men det er ikke tilfellet. Åpningssporet er fengende og swingende, og ikke minst viser den Brunos morsomme sider: ’He can barely form a compound sentence, he can barely state his case at all’. Musikken løftes til værs av hele burritobanden, anført av Valenzuela som blåser som en gud. Men Toomey beveger seg videre og tar raskt føringen selv. Allerede på ”Decoy” er det siesta-tid, og bare John Convertino blir sittende og besørge et lett og lekent ørkenbeat. Sammen med Jean Cook og Amy Domingues trer det fram et mer sofistikert uttrykk, der Toomey tar oss med inn mot stearinjazz, crooning, blå fløyel og til en sen kveld på Broadway med bilder av Bing Crosby, Judy Garland og Frank Sinatra på veggene. Tempting glir slik i sin egen 50-tallsaktige døs, legg merke til Chet Baker-lignende ”Pointless Triangle”, standard-duetten ”Let’s Stay In” med Joey Sinatra Burns og den oppløftende pop-avslutningen ”Every Little Bit Hurts”.

Tekstene til Bruno er mildt sagt fornøyelige. Han tar blant annet for seg spenningen med utroskap, fagforeninger eller ønsket om for en gangs skyld å tilbringe kvelden inne: ’people at parties are nosy, and bars are smoky and loud, let’s stay in where it’s warm and cozy, and three is a crowd, we could play Scrabble, or a hand of gin’. I selskap med Jenny Toomey kan man trygt være inne i mang og lang en stund. Kan man i tillegg dele en flaske rødt med noen vil kvelden kanskje bli… tempting.

Tiny Vipers: Life On Earth (SubPop, 2009)
Det er mulig å danne seg et ganske presist inntrykk av musikken til Tiny Vipers før man i det hele tatt setter platen i spilleren. Enslig kvinne med vind i håret ser ned på et ulmende bål med en duskgrå himmel i ryggen. Låttitler som ”Dreamer” og ”Slow Motion”. Hvis man i tillegg husker at Tiny Vipers er soloprosjektet til Seattle-baserte Jesy Fortino, og at hun har et par ålreite skiver med akustiske folkviser i bagen fra før, så er Life On Earth brukbart forhåndsvurdert.

Så kan man i tillegg lese seg til at Fortino dro til Austin for å lage denne platen, nærmere bestemt i studioet til Andrew Hernandez. Der driver han etter gode, gamle analoge prinsipper, og han har besørget en varm, naturlig klang som tjener de spartanske uttrykket til Fortino. Hennes sterke, klare stemme og forsiktige gitarplukking fanges opp på et vis som forsterker intimiteten i hennes viser. Høres dette velkjent eller kjedelig ut, så får det så være. Don’t judge the book by its cover, for Jesy Fortino har nemlig noe spesielt over seg.

Med stemmen som hovedinstrument og den akustiske gitaren som varsomt akkompagnement sier det selv at dette ikke er et karneval av en plate. Life On Earth påkaller refleksjon og vemod, en plate av typen som kommer om natten og gjerne blir med over til drømmenes verden. Jesy Fortino følger ikke nødvendigvis helt standard tradisjon, men drar seg elegant over mot mer drømmeaktig og tåkelagt terreng. Det fordrer en viss tålmodighet og ikke minst vilje til å la materialet synke innover seg for å få fullt utbytte. Det betaler seg, dette er en plate som, tross sin minimalistiske kledning, har en kraft som drar lytteren mot seg. I hvert fall på natta.

Tiny Vipers bevegelse bort fra det konkrete og mot det løsrevne eller abstrakte gjenspeiles også i tekstene. Smått surrealistiske jeg-fortellinger med naturalistisk tilsnitt slik det sømmer seg en skogsjente fra Seattle. ’The secret to a language that is spoken from the soul it its silence’ ytrer hun på en plate som kanskje søker seg inn mot det åndelige gjennom kontemplasjon. ’All hail the darkness, it is ours’ synger hun på det lange tittelkuttet, som også fanger mye av essensen her. Life On Earth kan være riktig så dunkelt som vi vet, og det er ikke vanskelig å tenke seg Fortino sittende rundt et bål med spøkelser ved sin side og ånder i sitt indre. Det kommer til uttrykk blant annet på smertefullt vakre ”Tiger Mountain”; ’all across the mountain they went searching for my ghost/but I was hiding’.

Ordene spinnes rundt melodilinjer som ikke gripes så lett (i betydning nynnevennlige), men har likevel i all sin enkelhet en tiltrekkende effekt. Låtene strekker seg gjerne over tid, opp mot 10 minutter, som for ytterligere å understreke dragningen bort fra singer/songwriter-strømmen og over mot noe rikere av mer transcenderende art.
Bjørn Hammershaug

Phosphorescent: Southern Bliss & Mountain Dew

Matthew Houck, chillin' at Willies (Foto: Curtis Wayne Milliard)

Matthew Houck, chillin’ at Willies (Foto: Curtis Wayne Milliard)

Alabama-fødte Matthew Houck har med årene beveget seg fra Austin til Brooklyn, og parallelt møysommelig nærmet seg et fullendt utrykk som cosmic cowboy. Fra en sped oppstart som molefonken gitarklimprer, via mer utforskende Pride (2007), Willie Nelson-hommagen To Willie (2009) til to av årtusenets definitive skiver med Here’s To Taking It Easy og Muchacho.

Les intervju med Matthew Houck hos Pitchfork

A Hundred Times Or More (Warm, 2003)
Athens, Georgia, har i årevis vært en av USAs mest produktive byer når det gjelder strålende popmusikk. Det virker som forholdene er spesielt gunstige her: Byen er liten og vennlig, men det svære universitetet sørger for et kontinuerlig tilsig av nykommere og gir en levende scene i stadig utvikling. Det varme klimaet i sør passer til å døse på front porchen det meste av året, Blue Ridge-fjellene reiser seg i nord, Atlanta gløder i vest. Kanskje det er disse forholdene som gir den ellers gjerne så forutsigbare college-rocken en ekstra dimensjon av ’southern bliss og mountain dew’?

Byen har nå lokket til seg unge Matthew Houck. Han er for meg et ubeskrevet stykke låtskriver, men høres ut til å være en person som passer godt inn i gatebildet. På A Hundred Times Or More ønskes han velkommen til by’n av blant andre trommis Chris Bishop (Circulatory System, Lovers) og keyboardist Todd Kelly (Great Lakes, Japancakes). Det er mange gode navn som sirkulerer rundt Phosphorescent, og så har da også denne platen blitt nok en godbit fra Athens’ sidegater.

Det er lett å se for seg Matthew Houck som en hissig jævel på scenen, og hans akustiske hamring gis en til tider voldsom koloritt av støybelegg sammen med en blomstrende bruk av belg og tangenter. Phosphorescent er dermed litt for utagerende til å kalles nok en soveromspoet. Og bra er det. Han har noe av den samme vibrerende energien av sårhet og sinne i seg som Conor Oberst (Bright Eyes). Det gir seg utslag i både gråtkvalte bønner og høyrøstet jalling, gjerne i en og samme låt. De 10 sporene holder da også respektable lengder, stort sett på 6-minuttersmerket, sistelåten ”Pretty pt. 2” drar seg helt opp mot kvarteret. Neida, de har det ikke så travelt der nede i sør, og hastigheten på låtene går heller ikke i avskrekkende tempo.

A Hundred Times Or More er en snau time med langsom skjønnhet med elementer av råskap, som jeg mener bærer med seg noen av de trekkene jeg skisserte ovenfor. Her støter den dovne sørstatseleganten fra byen på den skjeløyde hicken fra fjellene, uten at de ryker i tottene på hverandre. Snarere møtes de med en felles forståelse av at de er en del av den samme musikalske arven og at i Athens er det rom for begge to.

Pride (Dead Oceans, 2007)
Matthew Houck (Phosphorescent) og Raymond Raposa (Castanets) deler mange fellestrekk. Begge kommer fra sydlige strøk i USA (Alabama og San Diego), begge har flyttet til samme område av Brooklyn, driver i noenlunde samme musikalske leie, deler samme vokalkvaliteter og til alt overmål spiller de gjerne på hverandres plater.

Om vi skal avklare et par ulikheter mellom de to blodsbrødrene, så må det være at Houck skriver mer lineære melodier enn Raposa. Phosphorescent beveger seg mer mot de langsomme balladene uten den forstyrrende støyen og abstrakte elementene som Raposa benytter i Castanets. Når det er sagt, Matthew Houck går her lengre som låtskriver enn tidligere. Låtene strekkes ut i lengde, formen er mer løsrevet fra tradisjonell visefolk og stemningen er grimmere enn vi husker fra forrige møte. Det vi i hvert fall kan bekrefte er at Houck i løpet av disse årene har ristet av seg alle tegn til ungdommelig villskap, anskaffet skjegg og bustete hår og satt seg godt til rette i sofaen. Pride er kun 8 låter lang, men med enkeltspor som drar seg opp mot 10 minutter har den en samlet spilletid på over 40 minutter. Tiden brukes godt, og her finner vi noen av Houcks beste øyeblikk på plate. Han gjør det aller meste selv, men med gjester som nevnte Raposa, Jana Hunter, Liz Durrett og Dave Longstreth (The Dirty Projectors) som alle i hovedsak bidrar med kor og ’clacks’. Houck har denne gang satt sammen en plate av langsomt brennende skjønnhet, tidvis nesten ubehagelig nær og åpenhjertig, like avkledd som han fremstår på omslaget.

I motsetning til tidligere sørstatsgotiske veranda-ballader preget av et kollektivt samrøre, er Pride et dypere dykk ned i en enkelt manns sinn. Som indre meditasjoner dras platen i gang, spartansk utrustet, men med varme lag av vokal og dryss av perkusjon. Ordene renner forbi som bønner fra kirken i tempo med Mississippi på sitt mest dovne. De to første låtene gjør at vi ligger nede for telling før tre minutter har passert, paralysert av det bunnløse ekko i i Houcks sang. Først på ”Wolves” er det mulig å krype rundt på gulvet. Dette er 6 ubeskrivelig vakre minutter, med kor og harmonium som bakgrunn for klagesangen: ’Mama there’s wolves in the house, mama they won’t let me out, and mama they’re mating at night and mama they won’t make nice.’ Sørstatsvindene blåser rundt brunsteinshusene i Brooklyn.

Pride er både plaget og legende på en gang, og om ikke annet viser den at Matthew Houck er på vei mot langt mer spennende eventyr i tiden som kommer. Det er en invitasjon som går ut til alle, og første kapittel starter her.

Les omtale hos Pitchfork

To Willie (Dead Oceans, 2009)
I 1996 kjøpte jeg en hyllestplaten Twisted Willie, bestående av Willie Nelson-låter tolket av artister som Supersuckers, Jello Biafra, Steel Pole Bath Tub og Reverend Horton Heat. Det var med andre ord en høyoktan affære, som fokuserte på Nelsons rølpete, drikkfeldige og rufsete sider. Det var – i ettertid – ikke det helt store kicket, men den bidro i det minste til å oppgradere Willie Nelson blant indiehoder på midten av 90-tallet (som om det var nødvendig).

Matthew Houck har en ganske annen innfallsvinkel på sin Willie-skive (tittelen er for øvrig et nikk til Willies egen hyllest, To Lefty, midt på 70-tallet). Her er det ikke drikkingen, men dagen derpå som er i sentrum. Ikke de ravende festene, men angeren som følger, ikke lystne damer, men brustne hjerter og sår lengten. Ikke engang ”I Gotta Get Drunk” blir noe annet enn en angrende synder, så når Houck synger:

’I know just what I’m gonna do, I’ll start spend my money callin’ everybody honey, and wind up singin’ the blues…’

…så er det ’bluesen’ som er det sentrale begrepet. Og det er bluesen i Nelsons tekster som gjenspeiles i Houcks musikalske tolkninger, fra ’Reasons to quit, the smoke and booze don’t do me like before/And I’m hardly ever sober and my old friends don’t come around much anymore…’ (”Reasons To Quit”) til bønnfalingen om å ’Turn out the lights the party’s over…’ (”The Party’s Over”).

Matthew Houck er veldig godt egnet til, ikke bare å tolke dette materialet, men til å gjøre det til sitt eget. Han har gjennom de siste årene vist seg som en svært troverdig låtskriver og artist med dragning mot det mørke og mollstemte, med Pride som foreløpig høydepunkt. Det er visstnok utbredt turnevirksomhet med fullt band, som ledet til det som uansett resultat er et lite ’sideprosjekt’. For To Willie er ikke et glissent soveromsprosjekt, på alle låtene fylles det opp med orgel, piano, pedal steel og trommer, med Houck som midtpunkt. Selv om stemningen er blå og festen er over, så er To Willie dermed vel så mye lyden av et band, mer enn et soloprosjekt, selv om de vel ikke har like mye erfaring å veksle på som Willie himself.

Houck har valgt ut 11 av sine egne favoritter, dette er ikke nødvendigvis et sveip over Nelsons musikalske topper, men virker å være et mer personlig arbeid. Houcks klare og sterke nærvær gir hele platen en egenverdi som er sjelden på prosjekter som dette.

Here’s To Taking It Easy (Dead Oceans, 2010)
Here’s to Taking it Easy er essensen av alt Matthew Houck har brukt de siste årene på å bygge opp til. Her hvor den ensomme vandrer endelig møter soloppgangens California. Innestengte motellrom luftes ut med havbris, palmesus og AM-radio. Dette er soundtracket for å cruise ned Pacific Coast Highway, høy på Cosmic American Music og Classic Rock.

”It’s Hard to Be Humble (When You’re From Alabama)” er en saftig åpning som lover mer blås og funk, Little Feat-style, enn det som følger videre utover. Men den slår an tonen. Lydbildet er uansett fyldigere, Phosphorescent fremstår mer som et kompakt band enn tidligere, og holdningen er tilbakelent og lite anstrengt, delikat skyggelagt av det mørke uttrykket som også preger Houck. Here’s to Taking It Easy blir aldri for ’easy’.

Men dette er klassiske låter som virker å ha eksistert for alltid, i påvente av å bli plukket opp når tiden er moden. På ”Hej, Me I’m Light” tar den tilbakelente stilen form av en gjentagende hippiemesse, på ”Heaven Sittin’ Down” som en jovial countrytrall som snytt ut av grevet til Willie Nelson. Aller flottest; de siste 8 minuttene i ”Los Angeles”, en purpurrød solnedgang av vestkystnostalgisk slaraffenliv, dette er Phosphorescents On The Beach.

I en tid med så mye nyskapende musikk er det nesten reaksjonært å omfavne denne i så sterk grad. Men kvalitet går, som kjent, aldri av moten.

Les omtale hos Pitchfork

Bjørn Hammershaug