Month: July 2013

Phonophani: Kreken (Rune Grammofon, 2010)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Folktronica er en genre som henspiller på møtet mellom elektronisk og folkbasert musikk i en eller annen avart. Begrepet er særlig heftet til angloamerikanske artister, som Four Tet, Hood, Caribou eller Greg Davis. Få norske artister tilhører dette feltet – og i hvert fall de som har norsk folkemusikk som fundament. Nå vet ikke jeg om Kreken akkurat er basert på opprinnelige norske folketoner, men det er noe med hele stemningen her som gir ekko av karrige fjellgarder og bortgjemte dalfører en gang for lenge, lenge siden. Og ingen får det helt til å høres ut som det Espen Sommer Eide her har kokt sammen.

På sitt fjerde album har Phonophani hvisket ut grensene mellom det elektroniske og det tradisjonelle, og han har laget en plate som strekker seg mot det grenseløse og enestående. Med basis i akustiske instrumenter (han har bygget noen av dem selv også) – og gjerne et enkelt, rytmisk fundament – skrur han sammen noen stykker som ikke høres ut som såkalt modernisert folkemusikk eller påtatt elektronisk musikk. Kreken opphøyes fra sitt jordlige grunnlag og eksisterer i en slags besnærende, tidløs sfære.

Helhetlig er Kreken en befriende vakker lytteropplevelse, fremhevet ytterligere med enkeltspor av det helt nydelige slaget. Jenny Hvals vokalinnslag (på ”Mendel” og ”Blåflat”) passer perfekt til Sommer Eides lydfragmenter, oppstykket skjønt melodiske og gjenkjennelige hørt med populærmusikalske ører. Dette er aldri en plate som trekker seg unna, men som heller trekker seg til lytteren.

På gjestesiden bør det også trekkes frem at David Grubbs (Gastr Del Sol etc.) spiller gitar, den japanske vokalkunstneren Haco skaper østlig preg på ”Gubijinso” og Agnethe Christensen gjør det samme med norske fortegn på ”Neverdal”.

Huntsville: For The Middle Class (Rune Grammofon, 2006)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Hva skjer når tre av landets fremste impro-musikere tar på seg trailercapsen, setter kurs for den amerikanske landsbygda og åpner countrymusikkens porter? Resultatet blir i hvert fall ikke country i ordinærforstand! Selv kaller de det ’hypnotisk yoga-country’. Det er en beskrivelse god som noen.

For The Middle Class er debuten til Huntsville som består av strengemester Ivar Grydeland, powerbassist Tonny Kluften og rytmefenomen Ingar Zach. Ved å bruke tradisjonelle instrumenter fra både USA (banjo, steelgitar) og India (tabla sarangi/shruti boks) makter de å sette østlige og vestlige tradisjoner inn i en moderne og utfordrende kontekst. Trioen maler fram musikalske landskap med brede penselstrøk i sin lekne omgang med elektronika jazz droner og trancesskapende indisk raga med et ikke ubetydelig islett av amerikanske folk-tradisjoner over det hele.

På de to dvelende og stemningsskapende ”Serious Like A Pope” og ”Melon” beveger de seg mot Friends Of Dean Martinez eller Daniel Lanois som kortere bidrag til å tone ned mellom de to lange ’hovedsporene’. På disse legger Zach fundamentet med drivende motorisk groove noe som gir Grydeland og Kluften stor boltringsplass. Det utnyttes med større forståelse av minimalismens kunst enn begrensningens og de to faller aldri for fristelsen til å overlesse hverandre ned i effekter. 20 minutter lange ”Add A Key To Humanity” forsvarer lengden bedre enn det litt for langeåpningssporet i det som er et fyrverkeri av polyrytmikk, banjodueller, duvende steelgitar og pumpende jazzbass. Huntsville hinter her om ubegrenset potensial for ytterligere utforskninger. Det gjør de nok i ytterligere grad på scenen da foran et publikum som kan være både danseglade og lyttende på en gang.

For The Middle Class er en plate som både umiddelbart tiltaler og som utfordrer lytteren med stadig nye avsløringer. I sin søken etter å vise uutforskede områder i oppgått terreng har de ikke bare laget en plate for middelklassen men for hele folket.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 10/10-06

The Replacements: Getting Nowhere Fast

/ Bjørn Hammershaug / 1 Comment

The Replacements ble dannet i Minneapolis, Minnesota i 1979. Hoveddelen av karrieren bestod de av Paul Westerberg (gitar, vokal), Bob Stinson (gitar), Tommy Stinson (bass) og Chris Mars (trommer). Bandet ble oppløst i 1991. Bob Stinson døde i 1995, og erstatter Slim Dunlap ble i 2012 innlagt på sykehus etter et alvorlig slag. Paul Westerberg og Tommy Stinson spilte inn veldedighets-EP’en Songs For Slim, og annonserte en reunion høsten 2013. Det blir deres første konserter på 22 år.

Hør 10 favoritter i WiMP

The Replacements: Stink (Twin/Tone, 1982)
‘This is the Minneapolis Police: The party’s over!’
Slik innledes Stink på myndig vis av en lovens håndhever på en aller annen hjemmefest. Et par ’fuck yous’ senere – historien vil ha det til av en ung Dave Pirner (Soul Asylum) – og The Replacements overtar ballet med sitt latterlig fengende tenåringsanthem ”Kids Don’t Follow” og langfinger’n ”Fuck School”. På denne måten fulgte Minneapolis-bandet opp debuten Sorry Ma, Forgot To Take Out The Trash med en 8 låter snau EP, sommeren 1982.

Da var The Replacements allerede relativt etablert i den lokale undergrunnsscenen, der de sammen med Hüsker Dü var de absolutt mest sentrale. Debuten ga ikke noen spesielle signaler om annet enn nok et punkeband grodd fram fra forstedenes trygge, kjedelige rammer og middelklassens snevre trangsynthet sett gjennom øynene på de unge og utålmodige. Amerikansk punkrock, i hvert fall den som dannet grobunn for og som senere ble definert som indierock, er i stor grad et slik suburbia-fenomen, et uttrykk som ikke ble skapt først og fremst ut fra sosial undertrykking og klassebevissthet, men heller sosial utbrytertrang og mistilpasning. Amerikas velfriserte plener og velordnede nabolag har vist seg å være det fremste arnestedet for ungdommelig misnøye og aggresjon uten nødvendigvis noen andre fiender enn de nærmeste.

Skole, autoriteter og arbeidsgivere blir i løpet av 15 effektive minutter behandlet med virilitet, klarsinn og humor etter denne tradisjonen. ’Hey, Merle, I was wonderin’ if ya had any ‘ludes on ya?’ synger Paul Westerberg på ”Dope Smokin Moron”. På ”Stuck In The Middle” tar de for seg oppvekst i Midtvesten: ’Ah, there ain’t nowhere to go/When you’re stuck right in the middle’, mens de på ”God Damn Job” skriker etter en eller annen jobb for å tjene litt cash. Enkle emner tilpasset enkel tregreps hardcore garasjepunk er altså lyden av The Replacements anno 1982, der tilbakelente ”Go” representerer det mest interessante musikalske innslaget – som et gløtt mot senere utvikling.

Bonussporene underbygger The Replacements’ rølpete omgang med klassikerne i denne tidlige perioden, der versjonene av Hanks ”Hey, Good Lookin’” og ”Rock Around The Clock” (!) vel mest er for kuriøse innslag å regne. Men så, helt til slutt. Et aldri så lite gullkorn. ”You’re Getting Married” er et nydelig soloopptak med Paul Westerberg, fanget hjemme i kjeller’n og med crappy lyd, men som viser det følsomme låtskrivertalentet Westerberg i sin pureste form.

Stink er ikke bare et historisk minnealbum. Energien som spruter ut er like smittsom i dag.

The Replacements: Hootenanny (Twin/Tone, 1983)
’Hootenanny is to folk music what ‘jam session’ is to jazz, namely a gathering of all sorts of people.’

På sitt andre album søkte Minneapolis-kvartetten tydeligvis mot det spontane og umiddelbare som opprinnelig lå i dette uttrykket, og de ønsket å ta essensen tilbake fra den kommersielle betydningen det med årene hadde blitt tillagt:

Today, folk music is practically in the Big Business category and the word ’Hootenanny’ has even made Webster’s (…) Luckily, for us folkniks, the essence of the old Hootenanny – its immediacy, variety and incredible excitement – still remains.

Utgitt bare et par år etter debuten var The Replacements allerede på dette tidspunktet på vei ut av den mest tradisjonelle gatepunken og inn i mer variert terreng. Hootenanny er på mange måter en overgangsskive, og som så ofte for slike har den blitt noe oversett i årenes løp. Hootenanny har ikke punkenergien til forgjengerne og den har ikke den lurvete skjønnheten som preget de to neste (Let It Be og Tim). Men det betyr likevel ikke at den er uinteressant. Den har noe av det tidlige 80-tallets uskyld over seg, før ’indierock’ ble et husvarmt begrep uten særlig betydning og det meste allerede var forhåndsdefinert, gjennomlyttet og analysert allerede før det var utgitt. Det er en slags prøve-feile, anything goes-holdning her som er ganske så sjarmerende.

Blant låtene finner vi mørke ”Willpower” og alvorlige, mer følsomme ”Within Your Reach” som to høydepunkt. Den instrumentale surfsaken ”Buck Hill” låter som REM fra omtrent samme tid (rundt Murmur). ”Lovelines” er småjazzy Minutemen-light, og legg til de mer trampende hardcore-låtene, så står vi igjen med en ganske eklektisk plate, som med en del slurv og tilsynelatende likegyldighet ikke klarer å skjule flere perler. Best av alle; ”Color Me Impressed”:

’Everybody at your party/They don’t look depressed/Everybody dressin’ funny/Color me impressed.’

Slik åpner de flotteste tre minutter på Hootenanny, med en poplåt som fremdeles står seg som en av 80-tallets fineste. Her hører vi også hvordan Paul Westerberg er i ferd med å finne balansen mellom sinne og sårhet, og det er nettopp denne følsomheten som gjorde The Replacements til noe mer. Dette fikk prege etterfølgende plater i større grad, men det var Hootenanny som åpnet porten.

Sistesporet ”Treatment Bound”, en sjanglete akustiker et sted mellom Beck og Dylan, og stilen signaliserte at andre sider ved Paul Westerbergs tanker var i ferd med å bli anerkjent innad i bandet. Den er et stilsikkert postkort fra grøftekanten og teksten oppsummerer på få linjer mye av bandets essens:

We’re gettin’ no place fast as we can
Get a noseful from our so-called friends

We’re gettin’ nowhere quick as we know how
We whirl from town to town treatment bound

First thing we do when we finally pull up
Get shitface drunk try to sober up

There’ll be no pose tonight no money in sight
Label wants a hit and we don’t give a shit

Dette var før infrastrukturen var på plass (selv om USA fremdeles ikke er noe mekka for småband på tur). Det var band som The Replacements som tråkket løypa, og få gjorde det med større innsatsvilje. I kjølvannet fulgte alkohol, dop og endeløse mil i skitne stasjonsvogner, konserter for en håndfull mennesker, før de vendte tilbake på veien. Men jobben skulle betale seg, selv om prisen for enkelte i bandet ble lovlig dyr (særlig for Bob Stinson som snart ble tuppet ut av den grunn, og som ble funnet død av en overdose noen år senere).

Det hører også med til historien at Hootenanny ble omfavnet av mange sentrale kritikere i sin samtid, og den gjorde at The Replacements virkelig ble lagt merke til utenfor Midtvesten og den indre krets av fans.

Denne reutgivelsen fra 2008 inneholder hele 6 ekstra spor, stort sett råmikser, alternative versjoner og demoer. Mest for de hardbarka, med andre ord.

The Replacements: Let It Be (Twin/Tone, 1984)
Det er vanskelig for meg å skrive om Let It Be uten å tillate en smule personlig inngang. Denne utgivelsen er for sterkt knyttet til min egen musikalske oppvåkning til at jeg egentlig er egnet til å stille meg helt objektiv til dens kvaliteter – nå snart 30 år etter at den ble utgitt.

I løpet av noen korte sommermåneder i 1988, finansiert av en gavmild arbeidsgiver og salg av en ganske omfattende kassettsamling, kjøpte jeg et knippe skiver som jeg den gang ikke selv visste ville danne et fundament, være retningsgivende for senere musikalsk styring. Ja, de ble sentrale for alt som senere skulle skje mellom mine ører og en platespiller. For å nevne noen og de viktigste: Hüsker Dü (Warehouse), Dinosaur Jr. (Bug), Pixies (Come On Pilgrim, Surfer Rosa), Violent Femmes (debuten), Dead Kennedys (komplett), REM (Murmur, Reckoning), Giant Sand (Love Songs), Thin White Rope (Moonhead), Butthole Surfers (Hairway To Steven), Minutemen (Double Nickles On The Dime).

Og Let It Be av The Replacements.

Det er unødvendig å si at alle er klassiske skiver for meg, og de har da også blitt kanonisert til det kjedsommelige av andre utallige ganger. Det hadde derfor vært mer interessant å høre hva en 16-17-åring i dag ville ment om disse enn en med tilstivnede meninger, men den evnen til hukommelsestap og nullstilling har jeg ikke utviklet til fulle foreløpig. Derfor:

Omslaget på Let It Be viser fire ugredde lømler sittende på et hustak, stirrende uinteressert mot ingenting i alle retninger. Bak seg hadde kvartetten da et knippe løfterike, om ikke definerende, plater rotfestet i en klar garasjepunk-filosofi. Forløperen Hootenanny pekte riktignok videre med en stemning av mer eklektisk new wave og melodiske oppbygninger, men er likevel å anse som en lillebror i forhold til Let It Be. Her krysses endelig vokalist Paul Westerbergs sårbare sider og melodiske teft med det øvrige bandets rufsete arbeiderklasse-fyllik-sullik-image i det som er sjeldent øyeblikk av bedugget klarsyn.

Tittelen, arrangementene, låtskrivingen, popen hinter like mye mot The Beatles som The Clash – holdningen, rølpen, bluesen og aggresjonen mot Rolling Stones og Faces. The Replacements nærmet seg altså et klassisk rockuttrykk på det som ble en grunnstein innen 80-tallets undergrunnsrock. Det unge bandet vokste raskt opp, bare et par-tre år etter den utagerende punken har de snublet inn i voksenlivet til et band med fokus på å skrive gode, mer ‘seriøse’ låter, i den klassiske rockbetydningen, og bry seg mindre om hva hardcorekidsa måtte mene.

Forfatteren Michael Azerrad skriver i sin bok Our Band Could Be Your Life (2001) om mange av de bandene som er nevnt overfor, og om Let It Be poengterer han noe av dette:

The dividing line between the indie and major worlds was between punk-derived music and the blues rooted fare of the bloated, indulgent, aged superstars who had attained seemingly eternal life on classic rock radio. The Replacements were a bridge between the two.

Hvor kommer dette bedre frem enn i deres versjon av Kiss’ ”Black Diamond”. Her møtes de utilnærmelige tegneserie-dinosaurene fra 70-tallets arenarock og de tøffeste gutta i gata fra 80-tallet i et definerende øyeblikk av det som skulle utvikle seg mot collegerock, americana, grunge, indierock og what not. Allerede innledningsvis får vi et frampek mot det som følger, på en av platens aller beste enkeltspor. Singlen ”I Will Dare” er ikke historien om musikalske vågestykker, men om rastløs kjærlighet, en Springsteen for generasjonen etter Mary og ’the screen door that slams…’ der Westerberg trakterer mandolin og Peter Buck (REM) spiller gitar:

Call me on thursday, if you will
Or call me on wednesday, better still
Ain’t lost yet, so I gotta be a winner
Fingernails and a cigarette’s a lousy dinner…

Med denne sjanglete sjarmbomben førte de inn på en vei som vennene i REM og en drøss andre senere kunne følge til større kommersiell suksess. Det er dette spenningsfeltet tusenvis av band senere har forsøkt å gjenskape. Noen få klarer det, de fleste er langt unna. The Replacements var blant de første, og her er de på sitt beste. Selv om de fletter inn akustiske låter og bygger ut lydbildet en del, har de fremdeles rom for den rene punken i sitt uttrykk. Energien i låter som ”We’re Comin’ Out” fremstår da også sterkere i kontekst som denne, rammet inn av mer edruelige låter. Det er et lite stykke mellom denne og finstemte øyeblikk som ”Sixteen Blue”, men det er som nevnt i grenselandet mellom den da falmende punken og den gryende collegerocken The Replacements med Let It Be ikke bare markerte seg, men egenhendig satte markøren ned i bakken.

Let It Be ble varmt mottatt i sin samtid, og hyllet blant annet i trendsettende magasin som Rolling Stone og Village Voice. Hypemaskinen hadde startet sitt møysommelige arbeid, men The Replacements lot seg ikke affektere av den grunn. De sank ned i en pøl av intern uro, plateselskapstrøbbel, fyll & fanteri. Alt ved det samme med andre ord. Selv om deres etterfølgende skiver alle har gode kvaliteter, påfølgende Tim er kanskje deres aller beste, så vil det alltid være Let It Be som er deres store merkestein i min historie om bandet.

Yeah, I know I look like hell, I smoke and I drink and I’m feeling swell…”

Av de nevnte platene og bandene innledningsvis er det flere som har skapt kraftigere spor etter seg. Mange ble inspirasjonskilder for band og musikalske uttrykksformer gyldige over 25 år senere, slik nevnte Azerrad trekker frem så fint i sin grundige bok. Hva med The Replacements? Tja, som de i sin samtid ikke i første rekke utfordret det musikalske grensesnitt, slik har de ettertid heller ikke blitt stående som de største pionerer eller de mest utfordrende band å bli kjent med. Men deres ærlighet, energien, viljen, den nødvendige trangen av å dra seg i håret, kaste bakrusen av seg, og kjøre videre, spille videre, gi alt for enhver pris, den kraften er noe de deler med andre uavhengig av tid, sted, og musikkform.

Lyden av kjeller som leder mot asfalt som fører til røykfylte klubber er nemlig en rute som bærer et ekko The Replacements ga sin helt spesielle klang til. Den sitter fremdeles igjen i vegger og på tak der ute i forstaden.

Bjørn Hammershaug

Zero Boys: Livin’ In The 80’s

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Av de utallige punkbandene som sprang ut fra den amerikanske undergrunnen på sent 70-/tidlig 80-tall, står Zero Boys og deres debut Vicious Circle (1982) fremdeles igjen som et landemerke av en skive. I 2009 samlet Secretly Canadian hele bandets tidlige katalog over to nyoppussede utgivelser: Den klassiske debuten og deres aldri fullførte andreplate + EP’en Livin In The 80’s.

Zero Boys ga et frampek mot det som ble kjent som ‘american hardcore’; raskere, hardere og tyngre enn den britiske punken. Parallelt – om ikke forut for – mer kjente navn som Bad Religion, Hüsker Dü, Descendents og T.S.O.L., og i det umiddelbare kjølvannet av pionerband som Black Flag, Minor Threat og Bad Brains oppstod Zero Boys, midt i Amerika. De fleste andre amerikanske band hadde (og har) gjerne utspring fra kulturelle metropoler som San Francisco, Austin, Chicago, Boston eller New York. Zero Boys kom fra Indianapolis, et sted uten særlig dype tradisjoner for motkulturelle uttrykk. Men den amerikanske punken hadde stor innflytelse og utbredelse på grasrotnivå, og bidro til å skape grobunn for nye scener fordelt over et større geografisk område (Necros kom fra Maumee, Ohio, Meatmen fra Lansing, Michigan, 7 Seconds fra Reno etc.). I et intervju med Maximum Rock’n’Roll fra 1982 sier vokalist Paul-Z (Paul Mahern):

I stay here because it feels real. The kids around here appreciate the few shows they do get to see. Also, to be a punk from Indiana means that you went looking for punk rock – not because all the kids at school are punks. It’s real rebellion.

Zero Boys: Vicious Circle (Nimrod, 1982)
Historien om Zero Boys tør være kjent for mange fra småsteder som føler misnøye med forholdene og søker ut. Paul Mahern trålet byen rundt på jakt etter plater på slutten av 70-tallet, en fan av Kiss, Sabbath og Aerosmith. Han rasker med seg en utgave av Creem med Sex Pistols på omslaget, og dermed var det gjort. Han startet band umiddelbart, og i 1979 var Zero Boys en realitet.

Etter EP’en Livin’ In The 80’s intensiverte de øvingen og satte seg fôre og lage en plate i stilen til Germs, Dead Kennedys og Circle Jerks. Vicious Circle er huggende riff, bjeffende vokal og frenetiske gitarsoloer, men også med en viss pop-sensibilitet som gir seg utslag i fengende melodier Ramones-style. Bandets sosiopolitiske profil gir seg utslag i tekster både om skyting mot maktpersoner i samtiden og retter en langfinger mot gamle dinosaurer (’Don’t wanna hear no more ’bout Mick Jagger’s old bones…’). Legg merke til den hvasse lyden, det ekstremt tighte uttrykket og den fandenivoldske viljen som lyser gjennom hele albumet. Vicious Circle frigjør enorme mengder energi og en låttittel som ”Amphetamine Addiction” virker ikke være tilfeldig. Dette er motsatsen av hippienes fredsæle tåkemantra.

Den profilerte skribenten Jack Rabid (fra The Big Takeover) har sørget for innsiktsfulle liner notes, og jeg lar hans ord virke støttende til mine egne vurderinger:

The young Midwest quartet was surprisingly tight, with a precision rarely associated with the new American hardcore: leaner, faster, meaner, more riotous, and eight times more explosive than on their previous, respected Livin’ in the ’80s 7″ EP. And the recording quality was impeccable, zooming past like an amplified dragster.

Etter Vicious Circle spilte Zero Boys en del konserter i midt-vesten, sammen med Beastie Boys i New York, men kom ikke noe særlig videre og brøt raskt sammen av alle de opplagte årsakene. Et par skiver midt på 90-tallet er mest for komplettister. Vicious Circle er stedet å starte, og det er egentlig sjokkerende hvor fet denne platen låter over 25 år etter at den ble spilt inn – og det i løpet av to kjappe dager!

Denne reutgivelsen, remastret fra de opprinnelige tapene, inkluderer også de to sporene som ikke ble med på originalplaten: ”She Said Goodbye” og ”Slam And Worm”.

Zero Boys: Histoy Of (Secretly Canadian, 2009)
Zero Boys’ første utgivelse var singlen ”Livin’ In The 80’s”, med det smått fantastiske tittelkuttet og ditto ”I’m Bored”. To år med intens jobbing resulterte i debuten Vicious Circle, og etter ytterligere turnévirksomhet begynte de på sitt andre album. Før de rakk å gjøre dette ferdig, ramlet bandet sammen. En kassettutgave av History Of ble skrapet sammen i cirka 100 eksemplarer.

History Of har ikke debutens stramme fokus, men viser et band som kanskje kunne utviklet seg i andre og vel så spennende retninger som det hardcore-rammene kunne by på, både i form av et mer metallisk sound og noe seigere rock-orientert uttrykk. Det er ikke riktig å si at de rakk å finpusse veien videre, og opptakene viser i like stor grad et band som ’kunne blitt’ enn et band som ’ble’. Gitarist Terry Howe lar for øvrig sitt mørke livssyn prege deler av låtmaterialet, hans tekster omhandler stort sett enten å dope seg eller å forsøke å streite seg opp. I følge den noe rotete coverteksten til Eric Weddle dreier en låt som ”Splish Splash” om å ikke ende opp som Germs’ Darby Crash. Crash tok livet sitt med en overdose heroin i 1980 (dagen før John Lennon ble skutt). Howe holdt seg helt til 2001 før han gikk samme vei.

Zero Boys vil nok, tross et par 90-tallsskiver og jevnlige reunions, for alltid bli husket for Vicious Circle. Og det er da ikke alle forunt å etterlate seg såpass!

Bjørn Hammershaug
Foto: Secretly Canadian/presse

Rytmisk skogsgymnastikk: Sunburned Hand Of The Man og frifolken

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

En broget gjeng amerikanere, en britisk elektriker og et lite norsk plateselskap. Det er ikke en lenger en utenkelig kombinasjon. Nye Takter tar frifolken under lupen, med bakgrunn i at Sunburned Hand Of The Man gir ut sin kommende plate på norske Smalltown Supersound. Vi har møtt trommeslager John Moloney og produsent Kieran Hebden (Four Tet).

Folk Scene
Da Tower Recordings slapp sin Folk Scene i 2001 virket tittelen nærmest en smule ironisk, selv om de riktignok var godt etablert som et utskudd på den amerikanske musikkscenen. Som en konstellasjon av den heller frilynte sorten med en salig blanding av improvisert skramlestøy og psykedelia var Tower Recordings ikke direkte et ‘folkband’, og det fantes heller ingen ‘scene’ å snakke særlig høyt om.

Fra sin base i landlige Vermont hadde Tower Recordings tilgang til områder som var velegnet til å samle venner og likesinnede for festlige sammenkomster. Resultatet ble notoriske Brattleboro FreeFolk Festival, en noe uhøytidelig samling av ymse artister. I 2003 opptrådde blant andre Charalambides, Glenn Jones (Cul de Sac), Jack Rose (Pelt) – og Sunburned Hand Of The Man. Samme år gjorde engelske The Wire en større reportasje på denne scenen med utgangspunkt i festivalen, og med nevnte Sunburned på forsiden. Dermed ble mange mer observante på det magasinet omtalte som ‘New Weird America’ – en naturlig videreføring av ‘old weird america’ myntet på Harry Smiths Anthology Of American Folk Music, og som andre senere har titulert ‘freak folk’ eller ‘psych-folk’.

If you were to ask me how I feel about any of the term freak-folk, it’s cool – you have to call it something – but we didn’t name it. We’ve been thinking about what to call it, and we just call it the Family (Devendra Banhart)

Forsøk på slike samlende beskrivelser vil som regel strande etter få forsøk blant artister som finner det like naturlig å være inspirert av Sun Ra og Albert Ayler som Grateful Dead og John Fahey. Det er et godt stykke mellom Iron & Wines lune visefolk og Sunburned Hand Of The Man, men begge blir gjerne kategorisert som ‘freak folk’ – eller frifolk som vi kan si på norsk. Betegnelsen bør dermed også brukes også om andre forhold enn de rent musikalske; en anti-kommersiell estetikk, vilje til å gjøre ting på egen hånd og bygge på kollektivt samhold i nettverk på utsiden av det etablerte. Men spør hvem som helst som blir definert som frifolker, og svaret vil være cirka det samme.

Freak Folk? That term is a clown’s punch line (John Moloney, Sunburned Hand Of The Man)

– Vi er knyttet til et vibrerende og kreativt nettverk av likesinnede artister. Scenen jeg føler mest nærhet til er en veldig stor scene som heter kosmos der alt og alle er sammenknyttet på meget mystisk vis, sier Moloney.

Seks år etter Tower Recordings’ Folk Scene er uansett tittelen blitt mer relevant. Mange av artistene fra denne kretsen har funnet sin vei opp fra undergrunnens mørke, samlet seg i skogkanten, i ferd med å brøyte seg inn i folks bevissthet. Store plateselskap sikler på signaturen til et relativt obskurt band som Animal Collective, folksangeren Devendra Banhart har forlengst blitt en av klodens hippeste navn. Sunburned Hand Of The Mans trommeslager og talsmann for anledningen frykter likevel ikke at større interesse fra pengesterke krefter og den etablerte bransjen skal virke korrumperende:

– Ingenting kan ødelegge gløden. Den kan endres, være fokusert eller ufokusert, men når det gjelder musikken tror jeg alt vil gå veldig bra. Ingen kan forhindre oss fra å gjøre det vi alltid har gjort. Det vil kanskje bli lettere for oss hvis ‘musikkindustrien’ blir involvert, og det vil skje på en god måte for alle. Jeg er veldig optimistisk.

Sunburned Hand Of The Man står kanskje foran et lite gjennombrudd, etter en rekke mindre tilgjengelige utgivelser. Deres kommende plate Fire Escape innebærer en ytterligere utvidelse av begrepet frifolk, med sine dansbare elementer, sterkere rytmefokus og elektroniske bakteppe fremheves deres mer moderne sider. Det er kanskje ikke så merkelig; produsent er ikke ukjente Kieran Hebden (Four Tet) og utgiver er høvelig nok Joakim Hauglands Smalltown Supersound.

Et spontant beist
Samarbeidet mellom Kieran Hebden og Sunburned Hand Of The Man kom til på initiativ fra Hebden. Han ønsket Sunburned som oppvarming for sin USA-turné i 2004, kan Moloney fortelle:

– Vi visste på den tiden bare litt om Four Tet fra før, men var ikke veldig kjent med hva han holdt på med. Da jeg kjøpte Rounds ble jeg heltent, og turneen ble veldig vellykket for begge parter. Kieran Hebden gjør med to laptoper og en sampler det samme som vi gjør med to varebiler fulle av utstyr. Han deler dessuten noe av vårt syn på å improvisere over eget materiale:

– Kieran and the Sunburned crew are most definitely cut from the same cloth – and we share all the same interests in music.

Resultatet av turneen ble at Hebden ønsket å jobbe videre med Sunburned i studio. Begge uttrykker i dag gjensidig respekt for hverandres arbeid, og briten har lykkes å få det beste ut av det John Moloney omtaler som et ‘spontanteous beast’.

– Kieran var spesifikk på sine ønsker og en strålende leder. Sunburned har alltid tatt sine egne retninger, men å ha en person til å fortelle akkurat hvordan ting skulle være ga hele bandet en ny energi. Han var ansvarlig for hele miksingen og formet det til et sammenhengede hele. For å være ærlig husker jeg ikke mye av hva vi egentlig gjorde. Når jeg hørte det ferdige resultatet var det som å høre et annet band! Jeg tror ingen av oss hadde ventet å et så fullendt resultat.

Kieran Hebden er på sin side full av lovord om det amerikanske bandet:

– Jeg liker måten de improviserer på, og at de bringer inn elementer fra jazz, folk, rock og elektronisk musikk. Jeg var også en fan av platene deres, men la merke til de fleste bar preg av å være veldig lo-fi. Jeg tenkte det ville være fett å få det bandet inn i et studio og gi dem et mer redfinert sound.

Han omtaler seg som heldig som var i en situasjon der bandet virkelig stolte på ham og lot ham gjøre akkurat det han ville.

– Jeg tror vi begge så på det mer som et samarbeid enn en normal band/produsent-situasjon. Jeg lot de spille hva de ønsket i løpet av noen timer, og det dannet grunnlaget for å gjøre et komplett album.

John Moloney trekker også frem samarbeidet mellom to likverdige artister som fundament for hele prosessen:

– For meg er en Sunburned-plate et kunstobjekt, en tolkning av de dypeste menneskelige ideer, sider i en stor livsbok. Sunburned som enhet er én artist som opptrer i mange medium – ingenting er forhåndsbestemt. Fire Escape er et slik samarbeid mellom to artister, vi sørget for råmaterialet Kieran trengte for å konstruere sitt verk. Det var en øvelse i ekstatisk tillit som du selv må tolke ved å bruke ditt sett av erkjennelsesverktøy.

– Jeg mener denne platen bare er nok et kapittel i historien om Sunburned Hand Of The Man, sier Kieran Hebden. – Men jeg anser den som et godt dokument for effekten vi har på hverandres musikk, og jeg tror det er en plate som som kan introdusere bandet til nye lyttere i Europa.

Smalltown, Norge
Den oppgaven er det Joakim Haugland og hans Smalltown Supersound som nå skal ta seg av.

– Jeg kjente bare vagt til Sunburned fra tidligere, gjennom et lite knippe av deres enorme katalog, og tenkte at dette i utgangspunktet nok var musikk som passet best for Smalltown Superjazzz. Det viste seg at det melodiøse og groovy resultatet klaffet bedre med Supersound, forteller en storfornøyd Joakim Haugland, mannen bak Smalltown.

I tillegg vil han også gi ut Sunburned-tolvtommer med remiks fra blant andre Bjørn Torske, som ventes noe senere i år. Først ute er altså langspilleren som slippes tidlig på vårparten. Kieran Hebden og Joakim Haugland hadde lenge snakket om å gjøre noe sammen, og før jul dukket det opp en mulighet Haugland ikke kunne si nei til.

Hebden presenterte ham da for den ferdigproduserte platen under numusic-festivalen i Stavanger, med ønske om at Smalltown skulle gi den ut. Briten hadde fisket rundt hos andre selskaper tidligere, men fant ut at Smalltown var en etikett som egnet seg godt til denne gjengens løse bandstruktur og voldsomme produksjon.

– De lager groovy musikk med den abstrakte støymusikken som grunnlag, og det hører jo logisk hjemme på Supersound, som nettopp er oppsummeringen av disse tingene, sier han og trekker fram This Heat, 23 Skidoo og Cabaret Voltaire som noen raske referanser.

Hvis alt går etter planen skal omslaget designes av Eye fra japanske Boredoms, og dermed er nok en brikke inkludert i et etterhvert riktig så stort puslespill. Joakim Haugland selv er komfortabel i rollen som nettverksbygger mellom ulike musikalske miljøer. Haugland ser hele dette prosjektet som nok et eksempel på hvordan gamle sjangergrenser i dag er i ferd med å hviskes ut og bli irrelevante.

– Det er en lenke mellom alle de involverte som kan virke urealistisk sett utenfra, men som egentlig er logisk. Det er greit nok å sette bandet i en slik frifolk-kategori, mener Haugland, som også har notert seg den stadig økende fokuseringen på band som er litt “out there” for tiden.

– Etter den internasjonale interessen å dømme skjønte jeg raskt at dette kan bli et ganske stort prosjekt. Men jeg valgte ikke å jobbe med Sunburned for å surfe på de andre “frikfolkernes” suksess, sier han.

Dans til musikken
Moloney utrykker både glede og en oppriktig ære over å få jobbe med Smalltown Supersound og Joakim Haugland.

– Dessuten er vi veldig glad for at selskapet er plassert i Norge. Vi hadde det topp sist vi spilte her i september [på Spasibar, Oslo, journ.anm], og det vil forhåpentlig gjøre det mulig for oss å komme tilbake å tilbringe mer tid her, sier han.

Fire Escape inneholder utvilsomt noen av Sunburneds mest dansbare og oppstemte låter. Det var ikke en planlagt tanke, innrømmer Moloney:

– Men vi liker dansing. Dans er essensielt for vår eksistens på denne planet. Dansing er et rituale som knytter folk sammen. Faktisk så danser jeg akkurat nå, mens jeg kommuniserer med deg…

Sunburned Hand Of The Man
Dusinstort band med base i Boston-området. En tidligere utgave titulerte seg Shit Spangled Banner frem til 1996. Blir ofte trukket frem blant de originale frifolkerne. Har gitt ut skiver på meget relevante etiketter som Ecstatic Yod, Eclipse, Wabana, Spirit Of Orr og Three Lobed – som alle anbefales for videre dypdykk.

‘Frifolk’
Store sekkekategori som spenner over en rekke artister og sjangre, fra ny-hippies og visesangere til avant garde, støy og psykedelia, hvis nærmeste felles referansepunkt er en i hovedsak organisk tilnærming til musikken, små nettverk, selvgjorte utgivelser og festivaler (f.eks Arthurfest og Terrastock). Devendra Banhart, Espers, Vetiver og Joanna Newsom er blant de mest kjente innen den mer visebaserte retningen, hvis stil er noe mer dempet, melodisk orientert og inspirasjonskilder finnes både i engelsk og amerikansk folkemusikk.

Den mer frigjorte delen av frifolken har røtter som strekker seg i mange retninger; som kraut, frijazz, støyrock og country. Blant de eldste ringrevene finner vi No-Neck Blues Band og Sun City Girls, ellers kan navn som Jackie-O Motherfucker, Black Dice, Animal Collective og selvsagt Sunburned Hand Of The Man trekkes fram. I Europa finnes det en del relevante navn, særlig i England (f.eks Vibracathedral Orchestra), og Finland har fostret en rekke gode etiketter og band som kan inngå i kategorien.

Rough guide til frifolk – 10 Essensielle:
Sun City Girls: Torch Of The Mystics (1991)
Tower Recordings: Folk Scene (2001)
No-Neck Blues Band: Sticks And Stones Will Break My Bones But Names Will Never Hurt Me (2001)
Kemialliset Ystävät – Kellari Juniversumi (2002)
Cul de Sac: Death Of The Sun (2003)
Jackie O-Motherfucker: The Magick Fire Music/Wow (2003)
Animal Collective: Sung Tongs (2004)
Wooden Wand and the Vanishing Voice: Gipsy Freedom (2006)
MV & EE With the Bummer Road: Green Blues (2006)
Six Organs of Admittance: The Sun Awakens (2006)
Av Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter i oktober 2007

Bright Eyes: Live @ So What

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

27/8-2001
Publikum: Ca.100

Noe nøkternt skled jeg ned i det trange kjellerlokalet til So What i Oslo, med en forutinntatt følelse av at dette ville bli en traurig skotuppgløttende lo-fi aften, der gjespene etterhvert ville overdøve musikken.

Så feil kan man altså ta.

Bright Eyes er den store, lille unggutten Conor Oberst fra Omaha, Nebraska. Med seg har han fem musikere som til enhver tid trakterer et enda større antall instrumenter; horn, pedal steel, synth, som de lar vandre ubesværet mellom seg. Derfor sitter plutselig trommisen med en gitar i fanget, og bassisten leker seg som perkusjonist. En nydelig sirkusgjeng altså, som vekselsvis høres ut som Violent Femmes, Lambchop og Neutral Milk Hotel. Men hovedpersonen er hele tiden Oberst, med en opptreden og et vesen publikum sent vil glemme.

Han er godt plassert i en dyp lenestol med kassegitar på fanget, en rødvinsflaske som tømmes urovekkende fort og et par besatte øyne som skremmer fanden på flatmark. Så viser det seg at han heller ikke har noen planer om å sitte i ro for å spille sutrerock. Etter en vakker og rolig åpning blir han snart varm i trøya, og viser frem spastikeren i seg. Som en lam Johnny Rotten klistret til stolen, liggende, dansende eller halvveis utenfor. Mikrofonen ønsker han dels å svelge, dels å la hvile på det flate ansiktet, noe som medfører mye rare bevegelser. Når han blir lei kaster han den unna og skriker ut i tomme lufta. Han spytter og fråder og freser det ene øyeblikket, og slapper av med såre og følsomme momenter det neste. Det lakoniske, juicedrikkende bandet forsøker – og klarer – å holde tritt, og imponerer med evnen til å samkjøre det tidvis improviserte preget. En galematiasversjon av ”You Are My Sunshine” utmerker seg, og får etterhvert hele lokalet til å duve. Da Oberst endelig reiser seg, forsøker han uten særlig hell å balansere på trommesettet, før han faller andpustent tilbake i stolen.

Han beskjeftiger seg ikke med å kommunisere til det svært så vennlige publikumet, med unntak av den etterhvert faste introduksjonen: ’This song is about unfaithful women – our favourite kind’. Etter tre ekstranummer må han likevel dra på smilebåndet og si seg fornøyd, før han erklærer seg, til jentenes store fryd, klar for en real fest. Når ikke mor og far er med for å passe på, er det bare å håpe at han har en sterk lever og en god helse.

Med plata Letting Off With Happiness bare svakt i minne, kan jeg ikke si at jeg kjente så mange av låtene fra før. Det er ofte slik at når man oppdager et band live, så er det en positiv overraskelse. Slik var det også med Bright Eyes. Om de er noe anonyme i studio, blomstrer de for fullt ute blant folk. Conor Oberst blir en spennende person å følge de neste årene. Han har en fandenivoldsk innstilling og besitter et stort talent, og hvis han forvalter seg vel kan Bright Eyes gå en bright future i møte.

Jeg tror at alle som var på So What vil komme tilbake ved neste anledning, for dette var en av årets beste og mest minneverdige konserter, til tross for tidvis trøblete lyd.

Eneste minus denne kvelden var de sedvanlige jentene som av en eller annen grunn må stå inntil scenekanten mens de konverserer om mobilsamtaler og dobesøk med høye og fnisete stemmer.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 29.08.01

Brightblack Morning Light: Varme Dager

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Brighblack Morning Light er en duo fra Alabama som fant hverandre i nordlige California midt på 2000-tallet. Nathan Shineywater & Rachael Hughes regnes som sentrale i frifolk-bølgen på 2000-tallet, og kjennes også for sin back to nature-aktivisme.

Brighblack Morning Light: Brighblack Morning Light (Matador, 2006)
Det er en av disse dagene. Luften står stille og asfalten vibrerer. Menneskene dormer i skyggen, ikke engang vannslangene har ork til å spre seg over hele plenen. Bare den jevne duvingen i hengekøyen gir litt luft. Gradestokken har smeltet, svettedråpene sklir langsomt fra pannen og nedover nesetippen. Drypper lydløst ned på bakken. Fra et stykke unna høres musikk som skapt for denne rytmen.

Bandet som spiller der bortenfra heter Brightblack Morning Light, og er utvilsomt noe av det sløyeste som noensinne har kommet ut av det nordlige California. Potrøyken henger så tykt utenpå denne gjengen at de aldri kommer innendørs, så de må være ute og prise naturen, sove i telt og muntre hverandre opp med steine jammer dagen lang. Platen serveres for øvrig i et nydelig resirkulert omslag og medfølgende 3D-briller med passelige merker av en grønn plante.

Brightblack fyrer opp med slo-mo bluesriff, inhalerende gospelsang og dype trekk fra en alltid tilstedeværende Rhodes. De tilhører sørstatenes dampende sumper (frontmann Nathaniel Shineywater er fra nede i Alabama et sted), og spiller så sakte, så mykt og så bedagelig at det hele tiden grenser mot det apatiske. Det kan bli i overkant sedat, og med laaaange pot-jammer ute av en annen verden kan jeg formelig høre gjespene deres der ute. Vel, det er ikke så Freak Brothers som det kan høres ut. Ja visst er Brightblack ganske så slacke, men de fremfører sine låter på et vis det er vanskelig å lure seg unna. Faktisk er det riktig så innbydende det de holder på med. Selv om stilen er basert på det minimale, så har de også innslag av ulike slagverk, blåsere og fløyter som mer enn hinter om vennskapet til andre California-baserte nyhippies (spesielt Devendra Banhart og Vetiver), seanser med dub og peyote-funk. Det er softrock fra ørkenen, som Dr. John skulle jamme litt sammen med Mazzy Star. Eller som Spin så treffende beskrev det: ‘Som The Band i koma’.

Man trenger for all del ikke sitte i lotus-stilling og snakke med Søster Måne for at denne musikken skal funke, men man må gi den tid. Brightblack er ikke musikk for hastige storbymennesker på søken etter neste hitlåt eller en snappy sommerslager. At det er 10 låter her er egentlig uvesentlig, siden hele platen smøres inn med samme balsam der sporene flyter over hverandre i tykke lag. Det hjelper ikke at de synger om regn, regnbuer eller elver så ofte de bare kan, det forblir like forbasket tørt og hett uansett. Kanskje har jeg falt for denne platen grunnet et lite solstikk selv, kanskje den vil falme i takt med nordisk kulde og nøkterne hverdager med busserull og havrelefse. Men akkurat nå skal sommeren vare evig, og det er intet som skal ødelegge denne følelser som:

With crystals raised, slept by the rainbow hillside. Come to see the time like the brightest morning light. And it’s a long ride by a wooden canoe to be free.

Ingenting forstyrrer harmonien. Alt er rolig. Brightblack gynger hengekøya sakte i varmen, frem og tilbake, til vi dupper av og drømmer vakkert der ute i solvarmen. Vekk meg til høsten.

Brightblack Morning Light: Motion To Rejoin (Matador, 2008)
Brightblack Morning Lights tredje plate er en naturlig forlengelse av deres to første. Lite har med andre ord skjedd. Livet går sin gang i teltleiren. Dette er ikke musikk som haster avgårde – for å si det pent. Den duver horisontalt og gynger i hengekøyetempo. Den myke og langsomt flytende følelsen forsterkes av utstrakt tangentbruk, fløyter og blåsere. Fri for skarpe kanter, huggende gitarer eller brå vendinger, bare den skurrende fuzzen på åpningssporet ødelegger for zen-lignende opplevelser.

Vi har altså å gjøre med to moderne naturmennesker, åndelig søkende og med blikket vendt bort fra moderniteten. Nathan “Naybob” Shineywater og Rachael Hughes er fremdeles de to mest sentrale figurene i denne teltleiren, men de har besøk av en liten gruppe likesinnede sjamaner og indianere som gir gode bidrag. Særlig er koringen delikat, og den bidrar til å gi et nærmest gospelpreg over bandets vannpipe-blues.

Brightblack Morning Light kan fort latterliggjøres for sin “new age-visdom”, platen er innspilt med solkraft i New Mexico, og tekstene sentrer rundt temaer som naturens egenskaper og urmenneskers klokskap. ’I see the places where the tee-pee once was risen/Everybody knows up here the tee-pee holds a wisdom’ som de synger innledningsvis. Og joda, det er noe av dette som kan virke litt pretensiøst, budskap om fred og forsoning er ikke alltid like enkelt å formidle: ’I still live in a little tent, & we’ve been friends ever since’.

Men det er også noe genuint over denne gjengen, og det er ikke de enkelte tekstfrasene (de kan ikke høres uansett) – ikke engang de enkelte kuttene – som er viktige. Motion To Rejoin er riktignok delt inn i noen spor, de fleste på 7-8 minutter, men disse følger alle samme tempo, samme groove og register. Ved en rask gjennomspoling høres alt likt ut, og kan virke som deler av en tåkete jamsession. Men ikke la deg lure av at dette bare er lat hippieharmoni eller søvnig zonking. Motion To Rejoin er gjennomarbeidet og låter ikke minst fett – i mangel av et mer presist ord – fra begynnelse til slutt.

Ta deg tid til å finne din meditasjonsstilling og du vil være låst der en god stund. Matador har for øvrig sørget for at både LP og CD ser ytterst delikat ut, dette er en plate du vil ha i samlingen din og som du kan trekke frem på dager da verden ikke trenger å gå så fort.

Jeg går tilbake i dvale – vekk meg til våren.
Bjørn Hammershaug

Bandfoto: Thomas Campbell/Matador Records

Robbie Basho: Venus In Cancer (Blue Thumb, 1969)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

En hjørnestein innen ’american primitive’, akustisk gitar-folk er skjønnsomt reutgitt av Tompkins Square. Venus In Cancer av Robbie Basho er en genuin ferd inn i amerikansk folkmusikk, geleidet av østlige raga-influenser, mystikk og indianermusikk.

Opprinnelig utgitt i 1969, Venus In Cancer består av seks ganske omfattende spor som veksler mellom akustisk gitarspill av høy klasse og ambisiøst anlagte vokalkutt med Bashos prangende, dype røst som runger fra bluesen og bomullsmarkens dypeste landskap. Ham tilhørte en krets gitarister som jobbet under noenlunde samme felles paraply; John Fahey og Leo Kottke er to av disse. Basho har vel aldri fått helt den samme anerkjennelse, men han har i det minste fått navnet sitt i arv av en tysk etterfølger, som har tatt navnet Steffen Basho-Junghans. Han skriver liner notes om sitt kjærlighetsforhold til Venus In Cancer, som han omtaler som noe av det beste Basho noensinne gjorde. Uten å kjenne Robbie Bashos platekarriere like inngående – det er vanskelig å motsi ham:

Every piece here is developed like a ‘translated’ allegory to understand traditions or times, gently and respectfully filtered through his own highly personalized worldview.

Junghans vektlegger Robbie Bashos mangfoldige kilder til innflytelse; middelaldersk kammermusikk, vestlig klassisk, irsk, amerikansk folk, Midtøsten og japanske skalaer som han tok i bruk for å fullende sin visjon.

Dette er en sterk, følelsesladet plate som både tegner klare linjer mot  etterfølgere (Cul de Sac og Glenn Jones, Six Organs Of Admittance, Jack Rose), og som fremdeles står ut som en høyst original utgivelse i sin genre og i sin tid.
Bjørn Hammershaug

Reutgitt i 2006 på Tompkins Square

Cul de Sac: Østern & Western

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Boston-bandet Cul de Sac ble stiftet i 1990 av gitarist Glenn Jones og Robin Amos (elektronikk, synth). De hadde som formål å integrere flere parallelle sjangre i én; surf, krautrock, psykedelia, electronica og amerikansk folk med vekt på fingerplukkende gitartradisjoner. Siden 1991 har Cul de Sac sluppet ni album, deriblant et samarbeid med John Fahey fra 1997 og et soundtrack til Roger Cormans film The Strangler’s Wife (2001). Abhayamudra (2004) er et dobbeltalbum som dokumenterer bandet fra verdensturnéen i 2002/2003 med ex-Can vokalist Damo Suzuki. Cul de Sac & Damo Suzuki gjorde en opptreden på Oslo-klubben Mono i mars 2003, som en del av denne turnéen.

Ecim (Strange Attractors Audio House, 1991, 2006)
Cul de Sacs debutplate ECIM ble i 2006 strøkent reutgitt av Strange Attractors Audio House, 15 år etter at den opprinnelig kom ut. Det er ingen parentes i deres rike katalog, og anbefales både for venner av bandet og for potensielle nykommere inn i deres åpne verdensbilde.

Allerede med de to første sporene setter bandet en signatur de mer eller mindre har fulgt siden: ”Death Kit Train” er den offensive krautrockeren beslektet til Neu!, Faust og Can, ”The Moon Scolds The Morning Star” trekker inn John Faheys gitarstil, Midt-Østen og surfrock i en og samme setting.

Slik er Cul de Sac, en åpensinnet gjeng som tar innover seg impulser fra mange retninger og foredler det til noe som er deres eget. Det er litt morsomt å lese kommentarene i det fyldige innleggsheftet. Glenn Jones skriver:

Chris Fujiwara once remarked that if ever ECIM were to be reissued, it would be better served by removing tracks from it, rather than adding any.

Selv mener Jones at ”Stranger At Coney Island” (dedikert til Beefheart) og ”The Invisible Worm” er ’duds’ som ikke har holdt seg godt i tiden som har gått. Pretensiøse restvarer sier han om disse i dag. Selv kunne jeg klart å gå videre i livet uten avantguru Dredd Fooles rasende vokalarbeid à la Wild Man Fischer på ”Homunculus” – han kommer bedre ut av det på den litt unødvendige coverlåten av Tim Buckleys ”Song To The Siren” – og det er et knippe andre mer eller mindre snublende forsøk på ECIM, som snarere peker mot senere høyder i karrieren.

Når det er sagt; dette er ikke lyden av et fomlende garasjeband, usikre på sitt eget ståsted. Alle hadde erfaring fra ulikt hold tidligere, som Cul de Sac fant de en ny kilde til energi, og den stråler uforminsket 15 år senere. “Fifteen years later, and sounding better than we ever imagined possible,” skriver Jones, og har helt rett.

De fire låtene de fremdeles spiller fra denne tiden stikker seg særlig ut. Ved siden av nevnte ”Death Kit Train”, dreier det seg om hypnotiske ”Lauren’s Blues”, ”Nico’s Dream” og den strøkne Fahey-coveren ”Portland Cement Factory”. Disse står ikke tilbake for det Cul de Sac har bedrevet de siste 15 årene – beklageligvis fremdeles like ukjente her i landet.

Daværende bassist Fujiwara fikk heller ikke viljen sin med låtvalget. Det er gjort rom for tre ekstra spor her (en er bare 40 sekunder kort) fra året etter ECIM. Både ”Cul de Sade” og ”The Bee Who Would Not Work” viser et band som la ut på den rette vei: Den uten noe klart definert mål.

Crashes To Light, Minutes To Its Fall (Thirsty Ear, 1999)
Omslaget viser en blomstrende Cereus greggii, kaktusblomsten som omtales av fagfolk som en av de rareste vekstene i ørkenen; “…rarely seen in the wild because of its inconspicuousness. But for one midsummer’s night each year, its exqusitely scented flower opens as night falls, then closes forever with the first rays of the morning sun.” Et fenomen som passer så inderlig godt som bilde på hele denne platen.

Crashes To Light, Minutes To Its Fall var en kunstnerisk suksess for Cul de Sac, men på ingen måte en kommersiell slager. I en tid da post-rocken ble et allment kjent begrep ble Cul de Sac gjenværende i obskuritetens skyggedal. Noen sa en gang at Cul de Sac har mer kraft enn Tortoise og mindre støy enn Mogwai, og det kan jo være en sammenligning god som noen. De er også mye mer, noe de til fulle viste her.

På sin femte plate lykkes de langt på vei i å forene mange av sine ideer, som på forgjengerne hadde kommet frem enten i råere, mer upolert form (ECIM, 1991), ubehandlede I Don’t Wanna Go To Bed, 1995 eller i mer rendyrket utgave (samarbeidet med John Fahey på The Transfiguration Of Glenn Jones, 1997). På Crashes To Light… er noe av denne gamle råskapen borte og trådene tilbake til Fahey/Robbie Basho mer diffuse. Bandet framstår som mer raffinerte, varierte og villige til både kompromisser og eksperimenter i studio (innspillingsprosessen varte i cirka 8 måneder). Nytilsatt bassist Michael Bloom kan få noe av æren for at bandet vendte seg mot mer komplekst terreng og en improvisatorisk lekenhet, samtidig som de leverer en melodiøs struktur på låtene. I det hele tatt er det en mild, lett stemning platen gjennom.

Veiskiltet de står og spiller under viser at det er like langt fra Tucson som til Tyrkia, fra Appalachene til Athen, et globalt møtested av sløy surf, utartede progtendenser, Morricone-tonesatte filmkulisser, østern & western, arabisk kraut og psykedelisk spacerock. Tilsynelatende løsrevne merkelapper, men selv om Cul de Sac søker mot space finner de alltid veien tilbake til jorden. Crashes To Light… er en sammenhengende flytende reise anført i første rekke av Glenn Jones skinnende gitarspill og Robin Amos’ boblende og foruroligende synthtepper.

10 låter lang, 8 av dem med en spilletid fra 6 til 12 minutter, er dette en ganske omfattende plate – og den bør gjerne nytes i sin helhet. Lengst og mest åpen er ”Sands Of Iwo Jima”, som hinter mot Istanbuls smalere gater guidet av Jones’ elektriske bouzouki. ”A Voice Through A Cloud” er basert på og tittelen hentet fra en trist bok av den lite kjente britiske forfatteren Denton Welch. Han skrev en gang at: “Working is stepping into the dark and making each tiny happening into a sign…” Kanskje det er det Cul de Sac prøver på her også, og i den 10 minutter lange prosessen blir Welchs ord til virkelighet:

I heard a voice through a great cloud of agony and sickness. The voice was asking questions. It seemed to be opening and closing like a concertina. The words were loud, as the swelling notes of an organ, then they melted to the tiniest wiry tinkle of water in a glass.

For det er slik denne låten får utvikle seg.

”Etaoin Shrdlu” (tittelen er sammensetningen av de tolv mest brukte bokstavene i gammel manuell typografi) og ”K” utgjør det første og mest utadvendte kvarteret, der det umiddelbare åpningssporet er platens mest progga. ”Hagstrom” stammer fra tidlig på 90-tallet og også den som mest nikker mot bandets krautrock-inspirasjoner (Faust, Can), men har aldri vært spilt inn tidligere. ”Hagstrom” er selvsagt navngitt etter den svenske gitarprodusenten, hvis Glenn Jones selv sitter med et 20-talls stykker i egen samling. Nevnes bør også ”On The Roof Of The World” som er en vakker avslutning, opprinnelig skrevet for en snøstorm-scene for stumfilmen Faust – som Cul de Sac fremdeles turnerer med (i Oslo, 2005). Komplett med en ulende vind i bakgrunnen blomstres denne unike platen ut, for siste gang, i det solen glimrer i horisonten.

Ikke alle partier er like fengslende hele tiden, men sett under ett er Crashes To Light, Minutes To Its Fall en storslått, vakker og oppfinnsom plate du skal lete lenge etter å finne maken til, fremført av et band som fortjener langt mer oppmerksomhet.

Immortality Lessons (Strange Attractors Audio House, 2002)
Dette opptaket er gjort på Brandeis University i Waltham, Massachusetts i mai 1999 for radiostasjonen WBRS’ The Joint-serie. Låtene fremføres av samme kvartett som stod bak Crashes To Light, Minutes To Its Fall: Glenn Jones, Michael Bloom (bass), Robin Amos (synth, samples) og Jon Proudman (trommer). Den viser at Cul de Sac er et genuint liveband når alt klaffer, til tross for noe gusten lyd sammenlignet med studioskivene. Jones skriver i omslaget på Immortality Lessons at forholdene før og under spilling var så dårlige at de var sikre på at resultatet var en tilnærmet katastrofe, og han kunne ikke tro at det var samme han fikk høre en tid senere – beskrevet som om “everything came together”.

De starter noe forsiktig med en forkortet versjon av ”Etaoin Shrdlu” (fra Crashes To Light), her titulert “Etaoin Without Shrdlu”. Den viser en mer nedtonet, forsiktig side av bandet, som de holder på hele platen. De pøser ikke på med lyd, men i et ganske rolig sett fremhever de sine psykedeliske, speisa og ‘østlige’ referanser uten å miste den heftige grooven som også er et av deres bumerker. ”Frozen In Fury On The Roof Of The World”, en kaldere versjon av elegante ”On The Roof Of The World (igjen fra Crashes to Light) viser noe av den samme tendensen. Proudmans korte slagverksekvens ”Enhoft Down” danner en dunkel overgang til drivende ”Immortality Lessons”, som ble fjernet fra The Epiphany Of…, og her faktisk står som platens hardeste og mest kontante spor i klassisk Cul de Sac-driv. Alle har fått med hver sin låt, og på Michael Blooms ”Tartarugas” er det selvsagt bassen som står i sentrum et par minutter, mens på ”Liturgy” av Robin Amos får vi samples fra noe som høres ut som en slags bønnesang fra et land langt borte. Disse tre fungerer aller mest som bindeledd mellom de andre sporene.

”Liturgy” skaper en nydelig overgang til ”Flying Music From Faust”. Glenn Jones hevder at denne versjonen er den beste de noensinne har gjort, og at de har forsøkt å kopiere ’feilene’ i Blooms basspill ved senere anledninger. ”The Dragonfly’s Bright Eye” og ”Blues In E” drar seg begge over ti minutter. Den første er pumpende og overstyrt spacerock, mens det avsluttende eposet i kontrast er en ambient svevende voggevise som tar oss med helt opp til stjernene. Alle sporene på Immortality Lessons preges av måten musikerne har øre for hverandre og deres åpne tilnærming til materialet der alle elementene er like viktige hele tiden.

Death Of The Sun (Strange Attractors Audio House, 2003)
Da Cul de Sac ga ut Death Of The Sun i 2003 var det nesten fire år siden deres forrige studioplate. Bandet har vist et riktig så stort spenn på sine foregående. Kompassnåla peker denne gang mot større eksperimentlyst og mer innadvendte former. Death Of The Sun er resultatet av tre års arbeid og står frem som deres mest gjennomtenkte, ettertenksomme – og kanskje deres aller beste – utgivelse.

Et viktig utviklingstrekk for Glenn Jones og hans kumpaner var forøkelsen med Jonathan LaMaster (fiolin) og Jake Trussel (fra Bostons eksperimentelle Toneburst-kollektiv) på samples og sequencer. Et sentralt aspekt i skapelsen av Death Of The Sun er den utstrakte bruken av eksterne lydopptak. Her er kreolske 78-plater og munnharpespill fra Indonesia, sammen med egne feltopptak fra regnskogen i Peru og under en bru i Nebraska – for å nevne noe. Det åpne blikket ut mot verden gjenspeiles også i trommis Jon Proudmans inspirasjon fra japanske og afrikanske artister, og bidrar ytterligere til å løsrive Cul de Sac fra en bestemt genre eller fra å knytte seg til et definert geografisk område. De er et band av verden, og aldri har de lykkes så godt med å vise det som på Death Of The Sun.

Det er bare seks låter her, men de er lange, den totale spilletiden er totalt tre kvarter lang. Åpningskuttet ”Dust Of Butterflies” er et meget kontemplerende stykke musikk, der bearbeidelsen av ”Creole Love Call” fra 1933, av en tysk gruppe som kalte seg The Comedian Harmonists, skaper flimrende bilder av uskarp kvalitet. ”Dust Of Butterflies” svever langsomt mellom duvende ambient og forsiktige anstrøk av akustisk gitar og fiolin. Det er som å stige inn i en drøm å lytte til disse 10 minuttene, og man har ikke lyst til å våkne opp fra den. Hele tiden med det kreolske kjærlighetskallet i bakgrunnen. Nettopp dette aspektet var bevisst, i følge Robin Amos, da han følte at de fleste av 90-tallets forsøk på å mikse digital sampling inn i en rock-kontekst strandet ikke minst fordi ‘the sequenced material was rarely well-integrated with what the band was doing, sounding like something pasted-on, or added as an afterthought, and/or there was a lack of developed compositonal ideas.’

Cul de Sac valgte en annen innfallsvinkel, der alle fikk bidra med noe som de selv hadde et sterkt forhold til. Disse samplingene ble så manipulert av Trussell, og fremført live med de andre for å sikre en organisk likevekt. Denne balansen synes jeg Cul de Sac har lykkes godt med å ivareta. Selv om grunnlaget ligger i ‘funnet musikk’, er Death To The Sun en meget levende, og i stor grad akustisk plate hvor musikerne på ingen måte forsvinner.

Glenn Jones, den fine gitarist og John Fahey-etterfølger, kommer særlig frem på ”Bellevue Bridge” og ”I Remember Nothing More (For Robbie Basho). Førstnevnte kutt har opptak hentet fra nevnte bro fra Jones’ hjemby i Nebraska. Inspirasjonen var igjen Fahey og hans ”The Singing Bridge Of Memphis, Tennessee”. Et rørende gjensyn med hjemstedet og gnistrende gitarspill til tross, ”Bellevue Bridge” er nok den låten som bringer minst nytt til Cul de Sac i denne sammenheng.

”I Remember Nothing More” har sin kilde i den obskure sørstatssangerinnen Adelaide Van Wey, funnet på et loppemarked i en trippel 78-plateboks under navnet Creole Songs. ”Salangadou” er tidligere spilt av Robbie Basho (samtidig Takoma-gitarist med Fahey). Hennes ett minutt med det som høres ut som en sørgesang, strekkes ut til å danne grunnlaget for hele det vakre sistesporet som domineres av Glenn Jones’ akustiske gitar – og med det starter platen som den slutter, som å stige inn i en drøm man ikke ønsker å våkne opp fra.

Mellom disse vevre stykkene, ligger det også et par mer glupske beist, som ”Turok, Son Of Stone”. Den har ingen samples i seg, etter det jeg kan lese ut av omslaget, dette er i første rekke trommis Jon Proudmans verk. Inspirert av det japanske trommeensemblet Ondeko-za, gamelan fra Bali og ulike afrikanske trommeinnspillinger er dette en dansbar og ekstatisk låt som også innlemmer vokalinnslag fra Juliet Nelson. Proudman tar ingen grep for å bygge låten i nye retninger, den er konstant – og kontant.

Tittelkuttet må ikke forbigås i stillhet, og er platens kanskje flotteste ni minutter. Den enslig åpnende flamenco-gitaren møtes av et rituelt tromme-stomp og sigøyner-fiolin som jager låten frem, mens opptak fra både Gabon og Indonesia fyller opp lydbildet. ”Death Of The Sun” brytes ned av tunge Sabbath-riff før den svever langsomt ut i intet, mens sola dør ut for godt.

Death Of The Sun er Cul de Sacs mest gjennomarbeidede, og jeg tør hevde den mest vellykkede plate så langt – i en karrière som på ingen måte har vært preget av dødpunkter.

The Strangler’s Wife (Strange Attractors Audio House, 2003)
Det er ikke helt uproblematisk å bedømme musikk beregnet til en film jeg ikke har sett: The Strangler’s Wife av Roger Corman. Etter bildene i plateomslaget å dømme ser det ut til å være en spenningsfilm, med en kveler sentralt i handlingen. Det ser både skummelt og dramatisk ut, men det er også alt jeg våger si om filmen.

De fleste av disse hele 18 sporene virker mer som improviserte lydkulisser, med et skissepreg som eksisterer nettopp i skjæringspunktet mellom Can og John Fahey, og mellom tradisjoner og modernisme. Cul de Sac er fremdeles krautrock med åpne strenger og fingerplukking, brutal støy og heftige østlige rytmer med et vidt spenn av instrumenter og stilarter. Men her er også mer elektroniske elementer, mye takket være det ferske medlemmet Jake Trussel. Som på Death Of The Sun er det han som står bak dataskjermen og platespilleren. Ellers lager Robin Amos (synth) sedvanlig rike lydtepper til gitarist Jones og trommis Proudman.

Den massive åpningen ”Apples” og ”Tailing The Stranger” tar oss inn i krautmotoren, men ganske snart føres vi inn i Cul de Sacs mange labyrinter av noen underjordiske ganger. De geleider oss lenger ned i mørket denne gangen, et mørke som for alvor ble tydelig på Death Of The Sun. Uansett om det er merkverdig fremmed avant garde eller psykedelia det står på dørene, om det er dub, klezmer, prog eller ambient, så preges mye av det Cul de Sac driver med av muligheten til å oppbygging over tid. I det vi har satt oss til ro foran et underverk, lystne på å bli sugd inn i det, blir vi dyttet videre. Fordelen med dette er at Cul de Sac nettopp får presentert noe av sitt rike spenn, og The Strangler’s Wife er da en høyst variert opplevelse – selv om det ikke er deres mest fullendte plate.

Abhayamudra (Strange Attractors Audio House, 2004)
Damo Suzuki og Cul de Sac danner på mange måter en naturlig konstellasjon. Suzuki bør kjennes som tidligere vokalist i tyske Can på 70-tallet, og hans bidrag på skiver som Tago Mago (1971) og Ege Bamyasi (1972) er historiske. Vi snakker tross alt om noen av tidens aller største musikkopplevelser. Siden den tid har Suzuki involvert seg i et nettverk av prosjekter som i hvert fall jeg ikke har oversikt over, blant annet sin Never Ending Tour. Den har ført ham over til samarbeid med en rekke ulike artister, bl.a. våre egne Salvatore (i 2002). Det amerikanske avantrock-bandet Cul de Sac har jeg til det kjedsommelige utnevnt som et av USAs mer oppegående band av i dag. Med sin åpne miks av kraut, prog, psykedelia og folk har de et knippe strålende skiver bak seg.

Disse to kom altså i kontakt, og la ut på to omfattende turneer: USA/Canada (2002) og USA/Europa (2003). Veien gikk også til Norge, der de spilte i Oslo (Mono) og Trondheim (Posepilten). Mono-konserten huskes som en rytmisk og impulsiv orgie som svært få hadde vett til å ta delta på. Synd & skam, men nå er altså muligheten her til å oppleve høydepunkter fra turneen med den doble CDen Abhayamudra.

Opptakene er navngitt etter byene de ble fremført (ingen er hentet fra Norge) og nummerert etter rekkefølgen, så her er for eksempel ”Zagreb 3”, ”Cambridge 1” og ”Baltimore 5”. Dette understreker den improvisatoriske tilnærmingen både Suzuki og Cul De Sac har til det å skape musikk. Erindrer at Salvatore ikke øvde med Suzuki på forhånd, alt skulle foregå on the spot. Det dreier seg om å ta sjanser, våge å skape noe unikt. Den lange turneen mellom Suzuki og Cul de Sac førte nok til at de ble mer innkjørte i formen etterhvert, men det høres i så fall bare på det tighte samspillet mellom vokal og musikere. For her jammes det avgårde i kjent stil: Cul de Sac i en mosaikk av instrumenter, mens Damo babler frem mer eller mindre forståelige fraser i samme stil som for 30 år siden. Det kan bli vel mye Suzuki, han lar ikke bandet få mye spillerom alene, og er stadig tilstede med sine særegne vokale innspill.

Cul de Sac kan sin instrumental-rock, men når de først skal ha en frontsanger er Damo den rette. De har ikke en like sterk rytmeseksjon som i Cans Jaki Liebzeit og Holger Czukay, men når de pumper løs i killere som ”Beograd 1”, ”Frankfurt 4” og ”Zagreb 3” så er det med en motorisk glød få andre klarer å matche. Lengre psykedeliske far-out partier klarer ikke på samme måte å holde spenningen oppe over lengre tid. Med kutt som stort sett ligger rundt 10 minutter i lengde (et par oppunder 20) sier det seg selv at det blir noe dødtid. Når det er sagt, det er også mye å glede seg over på de mer stemningsfulle partiene, der Cul de Sac flyter mellom østlig påvirkning, surfdroner, elektronika og groovy psykedelia. Sjekk særlig ut den omfattende og truende ”Halle 2” (20:32).

Abhayamudra er en imponerende plate, med to CDer på til sammen godt over to timer, et flott omslag (med et 16 siders fotohefte) og god lyd er Abhayamudra et solid dokument over et av de mer vellykkede musikalske forbrødringsprosjektene de siste årene.
Bjørn Hammershaug

Intervju, Perfect Sound Forever 1999
Intervju, Aural Innovations, 2002