Smått & Godt: Metronomicon Audio

Foto: Morten Spaberg/presse

Foto: Morten Spaberg/presse

En bakgård ved Grünerløkka Lufthavn i Oslo. Inn en anonym dør og opp en heis. På et romslig og sjarmerende rotete loft holder Metronomicon Audio hus. Det er et av landets mange små og uavhengige plateselskap, et løselig sammensatt og yrende kollektiv bestyrt av kreative sjeler på venstresiden av hovedstadens kunstneriske miljø.

Jeg setter meg ned på loftet sammen med en av nøkkelpersonene i Metronomicon, Jørgen Skjulstad.

Han er en av grunnleggerne, spiller selv i to av selskapets mer fremtredende band, Center of the Universe og Now We’ve Got Members, er medlem av Salvatore og har gjerne et avgjørende ord med i laget når beslutninger skal foretas. Vi ville finne ut hva Metronomicon Audio egentlig er for noe.

Og det er det ikke enkelt å gi et entydig svar på. Skjulstad forsøker:

– Metronomicom er stort sett et CD-R selskap, skjønt vi er ikke ’die hard’ på CD-R, og har også gitt ut trykte CD’er og tolvtommere. Men vi er ikke bare det heller. Her har alle sin birolle av forskjellig art, og vi har for eksempel vår egen prisutdeling og vi holder kunstutstillinger.

Kunstprosjeket til Metronomicon kan minne om det Wagner kalte for et ’gesamtkunstverk’. Første del av dette prosjektet ble holdt på Hausmania i 2004 under tittelen Metronomicon Goes Art. Målet er å gjennomgå en ny kunstart hvert år, og neste uttrykk vil etter planen bli av poetisk art.

– Kunstprosjektet er åpent for alle, men de fleste som deltar er involvert hos oss fra før – på et eller annet nivå, sier Skjulstad.

Denne mer estetiske siden til Metronomicon kommer også til uttrykk gjennom deres egen designergruppe Yokoland (Aslak Gurholt Rønsen og Espen Friberg), som er en integrert del av selskapet, ikke minst når det gjelder utformingen av utgivelsene.

– Vi er harde på at en plate er en helhetlig greie hvor både design, innhold og musikk er deler vi tar like alvorlig. Vi ser ikke på en utgivelse som et ’produkt’, men et åndelig verk tilknyttet en fysisk gjenstand. Vi har ingen strekkoder på platene, vi prioriterer designet. Dessuten er jeg ikke noe særlig glad i disse strekkodene.

Ingen eierett
Den filosofien kan også overføres til synet på de store plateselskapene og deres eierforhold til artistene sine.

– Et selskap som EMI drar den jo ganske så langt, de mener at ’du eier plata, men ikke det som er på den’, liksom. Metronomicon er en reaksjon mot de store selskapenes produkt-tanke. Vi er en trivelig label, smiler Skjulstad og rister på hodet av de store selskapenes politikk.

Han trekker heller likheter til folkemusikken, og ser populærmusikken mest som en videreutvikling av denne.

– Popmusikk bygger også bare rip-off fra andre, og selvsagt er det problematisk at noen skal eie deler av denne.

Du er kanskje kjent med amerikanske Negativeland og deres langvarige kamp mot den etablerte platebransjen, eller foretak som Snuggels New Media Collective?

– Å ja, vi kjenner godt til dem, sier en leende Skjulstad. – Men vi følger langt mer etiske retningslinjer her på huset.

Mellom Domino og Smithsonian Folkways
Siden oppstarten rundt tusenårsskiftet har selskapet drøyt 20 utgivelser bak seg. De fleste er trykket opp og foredlet fra hovedkvarteret på Grünerløkka. Blant navnene finner vi Now We’ve Got Members, Cyrano, Koppen, Magnus Moriarty og Center of the Universe. Hver for seg artister som er musikalsk ganske ulike, men som tilsammen dannes et slags felles uttrykk som er Metronomicons eget. En åpen holdning og varierte innfallsvinkler sys sammen med tråder fra både lo-fi, new wave, Balkan, elektropop, folk og indie.

Hvordan vil du egentlig beskrive Metronomicons musikalske profil?

– Det er så mye forskjellig! Det viktigste er at vi synes det er spennende musikk og det skal være genuint og uavhengig av genre. Men det er nok en viss folkemusikk-estetikk over mye av det vi gir ut, folkrock og Balkan, som hos Now We’ve Got Members. Vi er en meta-label som tar litt fra mange hold og vi har et meta-forhold til genre. Selv om det ikke er så hipt å si det, så er vi kanskje litt post-moderne. Noen sa en gang at platene våre kunne plasseres et sted mellom Domino og Smithsonian Folkways, og det kan kanskje stemme. Vi kan vel neppe kalles ’straight forward’, men vi ser heller ikke på oss selv som en eksperimentelt vanskelig eller spesielt utilgjengelig label.

Inspirasjonen fra ulike folk-miljøer virker å være grunnleggende hos mange av bandene, noe Skjulstad er en av de fremste eksponentene for, både i soloprosjektet Center of the Universe og som medlem av Now We’ve Got Members, sammen med blant andre Dag Stiberg (My Midnight Creeps) og Thomas Meidell (Samuel Jackson Five).

– Jeg er interessert i musikk fra hele verden, og liker å lage ting med folkemusikk-elementer. Det går jo an å gjøre det uten å legge på tykke tepper av synth! Now We’ve Got Members driver både med Balkan-influert musikk og mer orientalsk-aktige ting. Begrepet ’world music’ er litt tabu blant mange, og du kan vel si at vi prøver å åpne folks ører til en viss grad. Men det er egentlig ingen fanesak for oss.

Ingenting å tape, alt å vinne
I løpet av de drøye fem årene Metronomicon har eksistert har de gitt ut et tyvetalls plater. Hvordan startet det hele?

– Jeg gadd rett og slett ikke å sende rundt demotapes til andre selskap, og kjøpte en CD-brenner i 2000, som en forlengelse av kassettkjøret jeg holdt på med på 90-tallet. I begynnelsen var det vel bare Now We’ve Got Members og Koppen/Täppas Strepens, så har det gradvis blitt mer og mer.

Hva er kriteriene for at en artist får gitt ut en plate hos dere?

– Takhøyden er nok ganske stor, men første bud er at vi som steller her rett og slett må digge det. Vi baserer oss på ’handshake deals’, og det er jo ikke noe penger å tjene på dette. Det går så vidt rundt og fra utgivelse til utgivelse. Vi har ingenting å tape, og kan bare det hele enda lengre.

Skjulstad forteller at de lager 500 cover til hver utgivelse, og brenner plater etter behov. Og det er en viss interesse blant folk der ute:

– Det går litt i bølger, men vi merker i hvert fall god interesse når vi arrangerer konserter eller har andre arrangementer.

Platene til Metronomicon er ikke tilgjengelig i alle landets platebutikker. De har ingen fast distributør, men selger selv fra sitt eget nettsted og på konserter. De har også eget stand på Tiger, Big Dipper og Tronsmo bokhandel i Oslo, samt Belleville Store i Berlin. Skjulstad ønsker gjerne at flere skal melde interesse: – Forhandlere i andre byer og land søkes omgående!

Har dere en langsiktig målsetning for plateselskapet?

– Nja, vi tar det vel mest som det kommer. Men ett mål er bygge opp et eget distribusjonsnettverk og et turnénettverk. Men det vil selvsagt ta lang tid.

by:Alarm – Norges nest, nest viktigste musikkpris
Dere står også bak en musikkpris, by:Alarm. Hva er det for noe?

– by:Alarm er et ondsinnet speilbilde av alle festivalene og prisutdelingene i Norge. Vi arrangerer denne gjerne samme dag som Spellemannsprisen, og vi ønsker å vise hvor inhabile alle slike show er. Vi lar oss med glede bestikke, flirer Skjulstad – I fjor ble vi faktisk kuppet av Radio Nova som rett og slett satte opp sin egen 99.3 pris bak vår rygg!

Skjulstad og kretsen rundt Metronomicon er involvert med radiovirksomhet selv. Hver torsdag mellom klokken 13.00 og 14.00 har de Metronomicon Audio Radio på Radio Orakel. Der presenteres musikk av alle genre fra hele verden.

The evil forces of… Micronomicon
Det kan virke som Metronomicon lever i en idyllisk og lykkelig verden. Men det viser seg at det er mørke krefter i spill på loftet. Mistanken retter seg mot en mystisk gruppe som kaller seg Micronomicon.

– Vi prøver å skjule intrigene for offentligheten, men vi blir stadig utsatt for kuppforsøk. Mange mener at Metronomicon har blitt stormannsgale og at vi er styrt av kapitalkreftene. En anonym utbrytergruppe som kaller seg Micronomicon forsøker å styrte oss. De arrangerer hemmelige møter på Lilla Laila [brun pub i Oslo, journ.anm.] og har allerede laget en spottefestival til by:Alarm.

En jente som tusler rundt på kjøkkenet kommer innom og forteller at mikrobølgeovnen er i stykker. Skjulstad repliserer raskt: – Se der ja, nok en sabotasje fra Micronomicon!

Vi bad Jørgen Skjulstad om å trekke frem fem utgivelser fra Metronomicon Audio, og kommentere disse:

Center of the Universe: Bellydance Nation
MEAU.0024-CDR, 2005
Flygende tepper, vannpiper, lampeånder og raki! Center of the Universe har tatt på seg fezen, stemt opp lutten, og laget en plate inspirert av rytmer og klanger fra det såkalte østen. Mens den arabiske popmusikken blir stadig mer vestlig, går C.O.U den andre veien å setter hissige breakbeats og skummel bass opp mot vegger av fioliner, kvart-toner og slangetemmerfløyter for å destabilisere og orientalisere den moderne popmusikken. Vasem Sdravlju Orchestra fra Zagreb og Baran Kurd fra Kurdistan er gjestemusikere på plata, som er C.O.U’s åttende.

Hanny: Moderning
MEAU.0025-CDR, 2005
Metronomicons venn gjennom mange år sin solodebut. Hanny lager musikk som er rolig og spennende, enkel og komplisert om hverandre.

Rikt instrumentert med strykere, gitar, trekkspill, perkusjon og en masse annet har hun laget en kort men særdeles innholdsrik plate.

 

Magnus Moriarty: Sky-fi Beatitude
MEAU.0023-CDR, 2005
Framtidens popmusikk i dag? Magnus Moriarty lager ubestemmelig, vakker og poetisk musikk som er like mye nittitalls som den er sekstitalls og like mye fremtiden sett fra i går som fortiden sett fra i dag. Væpnet med stueorgel og tolvstrengsgitar går Moriarty og hans våpendrager og produsent Ergo løs på følelsene våre. Absurde tekster, gamle radioer, suburbia-melankoli og luftskip varmer sjelen. Folk-influensene har blitt skrudd noen hakk opp siden fjorårets tolvtommer U R On A Radar, og låtene er om mulig enda mer plystrevennlige og joviale enn før.

Diverse artister: Metronomicon Audio 2.0
MEAU.0020-CDR, 2005
For hver tiende plate som Metronomicon Audio gir ut kommer det en samleplate. 2.0 viser et bredt spekter av hva de respektive artister driver med. Alle Metronomicon-artistene bidrar, og celebre gjester som Skarnspage, Samuel Jackson 5, International and Coffee, Mejamyouspam, Now og Matti Kallioinen bidrar.

 

Now We’ve Got Members: Tiny Disasters On/Off
MEAU.0019-CD
Den vanskelige tredjeplata til NWGM spenner fra hardtslående balkan-pop til episke lighter-låter. Fikk en meget hyggelig mottagelse da den kom ut i november 2004 med gode anmeldelser både i Aftenposten, Universitas, Tarkus og diverse nettsteder. NWGM er et band med mange medlemmer, hvor saksofon, fiolin og orgel er like viktig som gitar bass og trommer. Låtene er lange og kompliserte, men som en anmelder fra groove.no sa om plata: Jeg tror at hver eneste av disse låtene har et låtmateriale som hadde holdt til fem hits på VG-lista.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 18.10.2005 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

I lytterbua med… Jet Set Njet

Foto: Jørgen Gomnæs / metronomicon/presse

Magnus Moriarty og Marius Ergo. Foto: Jørgen Gomnæs / metronomicon, presse

Opprinnelig publisert på ballade.no

Jet Set Njet er en musikalsk sprettball mellom Blitz og Blindern – punkrock og kreativ smartness, der for eksempel psykedelia, leketøyspop, screamo og dub har en like naturlig plass. De 13 låtene fra deres selvtitulerte samlealbum (Anomalie records) er hentet fra tre ulike perioder, og viser et band som aldri ønsker å falle inn i en bestemt kategori. Det gjenspeiles også blant de involverte, som kan knyttes til prosjekter som Meta Forever og Kaospilot.

Bakgrunnen for Jet Set Njet finnes i crust-punkerne Suburban Kids, med tilhørighet i Blitz-miljøet, men grunnet deres mange ulike musikalske preferanser ble den rammen raskt for trang. Navneskiftet til Jet Set Njet innebar en større musikalsk frihet, noe som kommer godt til uttrykk på platen. De har ikke spilt en konsert på tre år, det siste opptaket er fra 2005 – og selv om de ikke har noen planer om å erobre verden etter denne platen, så omtaler de seg fremdeles som et levende band. Det er både platen og guttenes fysiske eksistens et levende bevis på.

Vi tok derfor med oss tre av de fem medlemmene til lytterbua for å snakke mer om både platen og bandet: Marius Ergo (keyboards, andre ting og tang), Andreas (vokal) og Knut Benjaminsen (bass) stilte villig opp med rene ører. Trommeslager Magnus Moriarty og gitarist Camillo var ikke tilstede.

Dere er ikke akkurat det mest aktive bandet der ute?

Andreas: Nei, men vi kjeder oss ekstremt fort, vi kan knapt nok øve, for det blir fort så kjedelig…

Denne platen består av alt dere har spilt inn?

Andreas: Ja, siste delen ble spilt inn rundt 2001, så spilte vi inn én låt for tre år siden og de fire siste spilte inn for to år siden, det vil si de første låtene. Innholdsfortegnelsen er litt stokket om.

Marius: Vi tenkte et konsept på at artworken skulle være litt utilgjengelig, siden vi er en ganske loka og utilgjengelig gjeng selv. Det skulle ikke være lett å skjønne hvem vi egentlig var og hva som er greia med den skiva. Når du åpner den og ser den platen [rødt og gult i et skrikende mønster, uten tekst, journ. arm.] så tenker du at ’den der er jeg ikke keen på å putte i spilleren’. Der synes jeg Yokoland fulgte opp bra!

Men dere er fortsatt et band i drift?

Andreas: Vi har jo ikke spilt en konsert på tre år, men det er også noe av greia med Jet Set. Vi har vel spilt tre konserter til sammen – men jeg håper vi kan gjøre det igjen.

Marius: Hadde ikke Camillo bodd i Wales, han går på skole der, så hadde vi nok sikkert spilt mer. Men da tror jeg vi også hadde vært helt ferdig med ”punkegreia”, og denne platen her er nok de siste krampetrekningene av det.

Knut: Vi hadde en øving for et års tid siden. Da hørtes vi ut som skikkelig oldisband. Gamle menn som prøvde å finne tilbake til magien.

Gamle menn – ok, da passer det bra å starte med første låt.

Pere Ubu: ”The Modern Dance”
Modern Dance, 1978

Stillhet – og intens lytting.

Ringer det noen umiddelbare bjeller?

Andreas: Det høres jo veldig ut som noe no-wave, 80-tallsgreie…

Vi må litt lengre tilbake, og ikke til New York.

Marius: Jeg har ikke anelse, men det var jævlig fett!

Det er Pere Ubu, fra 1978.

Andreas: A-ha! Det er jo ikke så fremmed fra det vi driver med, så det var ganske kult at vi faktisk ikke hadde hørt det.

Marius: Her er det jo litt av den samme tilnærminga til måten å bruke keyboards, rock ’n’ roll lydbilde og eksentrisk vokal.

Pere Ubu blir gjerne omtalt som art-punk og ’avant-garage’. Jeg er litt nysgjerrig på hvor Jet Set Njet har sine musikalske røtter. Hvem eller hva har vært viktig for deres utvikling.

Marius: Vi spriker i veldig mange retninger, og det har nok noe med å gjøre at vi hører på forskjellig musikk alle sammen, fra klassisk til rock, folk og psykedelia. Så har vi selvsagt punken i bunn.

Andreas: Møtepunktet for oss er jo nettopp at vi møtes på noe vi har felles forståelse for, som alle er interessert i, og da er det psykedelia som har vært mest tilfredsstillende for alle.

Marius: Jo, men da har heller aldri vært sånn at vi har dukket opp på øving og diskutert referanser. Jeg vet ikke om det er noe band som gjør det, eller det er sikkert noen som bestemmer seg for at nå skal vi høres ut som en blanding av Pere Ubu og ’whatever’. Men det går litt på det jeg snakket i stad om spille konserter. Jeg føler at vi er et mer rituelt band. Vi bare hooker opp og spiller, så kommer det et eller annet tilfeldigvis ut av det. Flesteparten av øvingene våre er vel tilbrakt på røykerommet der vi sitter og prater tull.

Rudimentary Peni: ”Rotten To The Core”
Death Church, 1983

Andreas (etter få sekunder): Det er Rudimentary Peni! De har jeg vært blodfan av lenge, og Nick Blinko har vært en stor inspirasjon både vokalmessig og tekstmessig. Jeg ble helt ’blown away’ første gangen jeg hørte det. De som fikk meg til å oppdage det var Tor-Andre på Tiger, som mente jeg burde forske litt på dette.

Rudimentary Peni spiller anarko/punk med en politisk brodd. I hvor stor grad er dette en retning dere har et forhold til. Jeg spør også litt med tanke på at dere har en viss bakgrunn fra Blitz-miljøet?

Marius: Det er en del anarkistiske prinsipper som rår i bandet, men det er ikke vi som er pådrivere for det, tror jeg.

Andreas: Når jeg skriver tekster har jeg aldri hatt noe spesielt budskap som jeg vil fremme. Hver periode har heller vært preget av forskjellig sinnsstemninger som jeg har vært i, og det har vært tre spesielle perioder i livet mitt. Så tekstene blir mer på det personlige planet.

Marius: Når jeg ble med opplevde jeg at bandet mer var et brudd med den anarkist-politisk korrekte Blitz-greia. Jeg fikk inntrykk av at dere kanskje hadde vært litt der, men kanskje ikke de mest hardcore gamle gutta. Det dere drev var mer et opprør mot det, slik jeg oppfattet det.

Knut: Vi er ikke det store, heroiske rockebandet som har ett mål. Det er ingen som bestemmer, og alle gjør sin egen greie.

Andreas: Vi har hatt et prinsipp på at alt er lov, men vi har aldri vært keen på å være et ’tulleband’ som det er lett å kunne bli når man ikke er redd for å gjøre noe som helst. Jeg føler heller ikke at vi har blitt det, men jeg skjønner at folk synes Jet Set er rart og at de smiler litt av det.

Rudimentary Peni var jo også et punkband som blandet stilarter til en viss grad, både trashcore, metal og mørk folk.

Marius: Jeg kjenner ikke det bandet så godt, men det er veldig mørkt i forhold til det vi driver med. Jeg føler at de har et veldig svart syn på verden i forhold til oss.

Andreas: Nick Blinko er mørk, selv om det er vanskelig å tolke alt også. Jeg synes mest det er noe helt annerledes som gjør den musikken veldig tiltrekkende.

Trumans Water: ”Who Owns The Sun”
Trumans Water, 2001

Nå er vi litt lengre frem i tid.

Andreas: Det høres litt ut som Drive Like Jehu, men jeg tror ikke det er dem…

Vi er i noenlunde samme gate. Vi skal til San Diego-scenen.

Andreas: Igjen, veldig fett. Nydelig støyrock, litt skranglete tidlig 90-talls stil. Kan det være Hammerhead?

Jeg tenkte å ta med et band som stilmessig kan knyttes litt nærmere f. eks The Fall og Sonic Youth, men også innflytelse fra Captain Beefheart og Frank Zappa. Dette er Trumans Water.

Marius: Ja visst! De har jeg jo sett live også, på Blå for kanskje fem år siden. Da var de mye skeivere, mens her var det en mer jevn puls. Det var veldig bra i hvert fall.

Jeg finner en god del fra den tidlige 90-talls indierocken i Jet Set.

Andreas: Både jeg og Camillo hørte veldig mye på det, og det har vært en klar inspirasjon. Den tiden har en helt egen sound. Det er veldig rart at ikke flere har latt seg inspirere av det, for her har du kremen av lyd – og bra låter, også jobber folk heller for å finne en slags polert lyd.

Marius: Det tror jeg er litt typisk norsk greie også. Norsk musikk fikk et slags løft på slutten av 90-tallet som ga selvtillit. Men i de selvtilliten er det også en mangel på selvtillit. Hiven av at det skal være så glattpolert og låte så bra som mulig som et produkt man kan presentere for utlandet. Den tankegangen bidrar på en måte å sette fokuset på musikken til side. De kan ha fete riff og spille hardt på gitarene, men det skal liksom skrus til å bli et kjøpesenter-produkt.

Andreas: Vi ville ikke høres ut som Refused, som jeg digga, men heller som So Much Hate og Life… But How To Live It som var mye råere. De er hele respekthylla og har vært utrolige viktige band for Jet Set.

Marius: Ja, for hele den norske punk-scena, og jeg føler de egentlig får veldig lite kred for nå.

Andreas: Jeg tror veldig mange nye pønkeband ikke vet om dem, og de gyver heller ikke etter det. Det er kanskje ikke bra nok lyd, eller det folk ser etter. Jeg vet ikke.

Marius: Det var i det hele tatt veldig mye kule band i pønkmiljøet på 80-tallet. Jeg så Life… But How To Live It sin reunionkonsert for 20-årsjubileet. Det var helt fantastisk, og jeg tenkte på hvordan det må ha vært på 80- og 90-tallet.

Men hva med Blitz og det miljøet i dag? Det virker ikke som det skjer så veldig mye der nå?

Marius: Det er vel ikke noen definerende scene på samme måte. Det er vel mer at de fortsetter i samma tralten. Det er jo mye søplete svenske pønkeband som driter på seg på scenen, men det skjer jo fete ting der også. Jeg har vært på sporadiske konserter med elektro-ting som har vært bra.

Andreas: Den bookinggruppa der varierer ganske mye, og jeg har vært der når de har promotert konsertene sine. Ofte har jeg hørt om at ting har skjedd et halvt år etterpå. Har DE spilt der liksom…

Marius: I de dårlige konsertperiodene tror jeg også det er litt konservativ booking. For et par år siden var det en del fete band, som heller ikke var typiske undergrunnsband. Det er jo et veldig tøft lokale med en rå scene. Og digg og billig mat!

Antioch Arrow: ”Chaos Vs. Cosmos”
In Love With Jetts, 1997

Dette er også fra San Diego, men nå er vi mer inne i post-hardcore.

Andreas: Det kunne jeg tenke meg, men jeg er ikke så veldig oppdatert på det som skjer der nå for tiden. Vent, dette er Angel Heart, er det ikke? Jeg har jo hørt denne låten mange ganger før!

Antioch Arrow heter de, blant annet omtalt for sine ’stream of consciousness’-tekster. Med låttitler som inkluderer ”Vladimir Smirnoff”, ”Burt Reynolds” og ”Billy Idol” vekkes unektelig nysgjerrigheten for hva dere skriver om.

Andreas: Det er en story bak alle titlene. ’Burt Reynolds kept his mouth shut and Mel Brooks enjoyed it’ stammer fra filmen Silent Movie. Jeg er svoren Mel Brooks fan, og tittelen kom etter at låten var ferdig. De ordene som stakk seg ut var Silent Movie og hva var da mer naturlig enn å gå til Mel Brooks! ”…Vladimir Smirnoff” er en sang om katten min, som heter Smirre.

Du skriver gjerne om de nære ting?

Marius: Vel, på de fire siste låtene våre så er faktisk mer ’stream of consciousness’-stil. Det jeg liker med tekstene din, Andreas, er at det er mer fraser og fragmenter som blir puttet sammen til en sprø helhet.

Andreas: Jeg liker fine ord som kan sies på en litt annen måte, og vri på. Det er morsomt som låtskriver, og stort sett slik jeg skriver nå.

Knut: Du nevnte så vidt anarkisme i stad. Jeg tror kanskje surrealisme er et mer treffende begrep. Stream of consciousness går også på måte å spille på og lage musikk på. Det er en måte å tenke på som jeg tror treffer bra.

Andreas: Når låter blir til på øvinga, og de andre jobber på et tema, så er det mulig å ta og følge på energien. Det blir veldig fysisk, og det er utrolig inspirerende å lage tekster i et slik miljø. Det er noe av den magien som er veldig bra.

Nå skal vi over til noe helt annet.

Aphex Twin: ”Start As You Mean To Go On”
…I Care Because You Do, 1995

Marius: Er det noe fra Warp? Aphex?

Helt riktig. Dere skjønner kanskje hvorfor jeg tok med noe herfra?

Andreas: Center Of The Universe-remixen?

Ja, jeg tenkte også på en låt som “Blowing Bubblz In The Garden Of Eden” og klipp-og-lim strukturer som preger enkelte spor.

Marius: Camillo har hørt fryktelig mye på de Warp-sakene, men jeg tror det like mye er Zappa. Han er jo både stor Zappa og Aphex Twin-fan, og har tilført spesielt mye av særegne gitarstilen til Jet Set. De støygreiene på ”…Bubblz” er faktisk bare Magnus som loker med et Casio hjemme, og det tror jeg mer er en slags William Burroughs-greie. Det er stykke MagnusMagi. Så tok vi det gjennom space echo selvfølgelig. Alt må gjennom space echo.

Det passer bra, vi går over til neste kutt.

King Tubby: ”Uptown Special”
Dangerous Dub, 1995

Knut: Lee Scratch?

Marius: Vent, det er ikke Tubby da? Han hadde jo mye kul 80-talls dub. Camillo lånte meg en gang en skive med noe slags Miami Vice-dub.

Denne er hentet fra Dangerous Dub, som visstnok fikk sin tittel på grunn av det farlige nabolaget den ble innspilt.

Andreas: Ja, det gjelder å bygge opp noen slike myter rundt dub- og reggae-studioene. Studioet til Perry ble brukt av Stones, og da var det visst noe heavy gunfighting utenfor, så Mick Jagger måtte fraktes ut…

Marius: Når Camillo kommer hjem så spiller vi en neste plata i Kingston!

Andreas: Det er vel eneste mulig utvei til å faktisk få ham hjem…

Det er ikke helt bak mål å trekke frem litt dub her?

Marius: Vi har hørt veldig mye på dub, men det er mer som en studioteknikk enn en genre. Det henger også sammen med den psykedeliske greia vår, det å dubbe ting. Vi snakket veldig mye om det når vi var i studio med de fire nyeste låtene, og snakket mye med Fritjof [Lindeman] da han mikset, om å få på masse klang og ekko. Det er en teknikk som er utrolig deilig å benytte seg av i post-produksjon, og som jeg synes brukes litt for lite. Musikalsk så vet jeg ikke helt. Det er litt beslektet med ambient, det er å digg å sette på, men ikke noe du sitter å blodlytter til.

Da tar vi den siste.

Center Of The Universe: ”No Room For Space”
Metronomicon 3.0, 2006

Marius – etter ett sekund: He, he – det er Center Of The Universe.

Det er mange grunner til å ta med denne. CoU remikset blant annet en låt på platen deres.

Andreas: Jørgen [Skjulstad] legger signaturen sin veldig tydelig på det han gjør, og det er vanskelig å ikke høre at det er han.

Jeg tenkte også litt på den store kretsen rundt dere, ikke minst relatert til plateselskapet Metronomicon.

Marius: Det var snakk om å gi ut denne platen på Metronomicon, men vi følte på en måte at dette var en annen greie. Det skader heller ikke å prøve noe annet. I bunn og grunn føler jeg jo at dette faktisk er en punkplate – om enn noe variert.

Kan den etiketten også være noe båssettende?

Andreas: Jeg synes de bryter mer opp nå, og det blir mye klarere forskjeller enn i begynnelsen. Det blir gjort veldig mye forskjellige ting, selv om mange jobber om hverandre.

Marius: Det er jo også fordi det ekspanderer og blir flere folk med der. Som Meta Forever etter at du kom inn, Andreas. I begynnelsen var det jo bare Now We’ve Got Members, Koppen og Center Of The Universe. Det blir bare mer og mer variert, og det er bare positivt. Nå jobbes det også mer med trykte utgivelser og distribusjon i Norge og i utlandet. Vi prøver å få litt mer ut av det – og da tenker jeg ikke økonomisk. Vi har funnet ut at regnestykket går opp uansett. Men markedet er jo ganske begrenset i Norge, og det hjelper ikke nødvendigvis å ha distribusjon. Da satser vi heller på spesialsjapper som Tiger, som er veldig dyktige til å pushe skiver, noe som igjen betyr veldig mye jobbing. Så det er alltid et dilemma.

Har dere noe målsetning om å selge noe særlig av Jet Set Njet?

Marius: For min del er det mest veldig digg å få den ut. Men jeg synes det er bra at noen tydeligvis finner kvaliteter ved den! Det er jo ikke musikk for alle.

Og det er det heller ikke ment å være heller, avslutter Ergo.

Opprinnelig publisert på ballade.no 30.11.2006
Gjengitt her med velvillig tillatelse.

Bjørn Hammershaug

Metronomicon: Grünerløkkas Bazar

Metronomicon Audio startet opp i 2001, opprinnelig som utgiver av hjemmebrente CD-R, etter hvert med mer ordinære albumutgivelser. Blant artistene i dette finfine kollektivet finner vi bl.a. Now We’ve Got Members, Truls And The Trees og Center Of The Universe. Stikkord for Metronomicon: Lekent, grenseløst og utforskende.

10 smakebiter fra Metronomicon – hør spilleliste i WiMP

Diverse Artister: Metronomicon Compilation 2.0 (2005)
Det er ikke altfor for mange slike musikalske kollektiv her til lands. Tendenser vi har sett i bl.a. Finland, USA og New Zealand, der iveren er stor etter å gi ut hjemmebrente skiver i lavt opplag knyttet til små, obskure miljøer, virker å være mer begrenset her i loner-land. Denne ’familien’ knytter bånd mellom undergrunnsmiljøer på Blindern, det kreative senteret i Brugata, russerkneipa Spasibar og andre mer frilynte fugler. Sentrert rundt et tyvetalls personer som ganske fritt frekventerer hverandres band, trykker de opp platene og utformer omslagene selv, arrangerer fester (som by:alarm – norges nest, nest viktigste musikkpris) og virker i det hele tatt å det ganske så morsomt i prosessen. Uhøytidelig? Joda, men ikke nødvendigvis useriøst. Og med veldig mye fin musikk i sin fold.

Sentralt i Metronomicon og ansvarlig for noen av de mest kjente prosjektene er Jørgen Skjulstad (Now We’ve Got Members, Center Of The Universe, Salvatore). Artister som Magnus Moriarty, Koppen, samt relaterte frender som Samuel Jackson Five og engelske Now er vel blant de mest kjente bidragsyterne på 2.0. Den består av 22 spor i alt, og det er en plate som spriker både i uttrykk og kvalitet. Overivrig gutteromsnerding, sene rødvinskvelder, hjemmesnekra lofi-beats og en løssluppen omgang med hva enn som kan spilles på (fra fele til synth) er gjennomgående. Det er unektelig denne spreke sjarmen som er det mest bærende elementet her. Viljen og bredden gjør et kritisk øre mildere stemt, men blant de mange låtene er det også en god del fløte å meske seg med her.

Hanny (”How Great Thou Art”) er aktuell med platen Moderning , og leverer en søt poplåt med folkpsykedelisk duft av morgenkaffe og lange søndagsmorgener. Bjarne Larsen fra Salvatore driver sitt soloprosjekt International & Coffee. Bak årets lengste låttittel finner vi en underfundig skilpadde med akustisk gitar, fuglesang og klokkespill som lever sitt eget sedate liv. Rune Elias Helgesen utmerker seg i helt korrekt titulerte ”Orgel, Tallerken, Drill, Hammer, Gitar” som er… vel, akkurat det. Det beste sporet er Magnus Moriartys ”The Desert Will Bloom With Tonic Powder”, som en annen slags Grandaddy fra fremtiden virker han som selskapets fremste kort nå for tiden (Sky-Fi Beatitude, 2005 er heller ingen dum plate). Fremheves må også Brugata Blogstyle Crew, med medlemmer fra Salvatore og Palace Of Pleasure. Disse finner sammen med Jørgen Skjulstads saksofon frem til det lette drivet som kjennetegner band som nettopp Salvatore eller Perculator. Selskapets mest samlende front er verdensorkesteret Now We’ve Got Members, og ”In A Hurry” er mer fyrrig sigøyner-prog fra Balkan eller noe deromkring.

Ellers pusler for eksempel Cyrano, Helene Rickard, Koppen og Kallioinia rundt 80-tallet, dårlige tv-spill og snål synthpop. I avdelingen for sammenhengende navn leveres new wave i smådesp variant fra JetSetNjet og i mer corny variant fra MeJamYouSpam, mens den vakre avslutningslåten – som bare er en kort snutt – bærer samlingens fineste tittel: ”This Is Your Comeback, Deepika”. Litt på utsiden av ’metromicon-soundet’, om det i det hele tatt er mulig å si noe slik, er Samuel Jackson Five. De tilhører en litt annen krets og spiller i en annen liga med sin presise instrumentelle prog/post-rock. Deres ”Charlie Foxtrot Queen” har klare Motorpsycho-kvaliteter. Britiske Now huskes av enkelte for et par digge konserter i Oslo, blant annet sammen med Salvatore, og de utforsker fortsatt krautrytmer og dissonans med ”And”. Hvis deres And can spises ville det nok vært som en Peking O, tenker jeg.

I mellom disse hastig nevnte sporene her, så finnes det også mye annet av både mer eller gjerne mindre vellykket art. Det er vel nettopp denne uredde holdningen og stå-på humør som har gjør Metronomicon til et av landets mest lovende musikalske veksthus.

Magnus Moriarty™: Sky Fi Beatitude (2005)
’Please play this recording on Tandberg stereo equipment for optimal sound performance’ oppfordres det i omslaget på denne CD-R platen. Med det signaliseres vel både en viss nostalgisk hang og en anelse lite selvhøytidelig holdning til sin musikk.

Sky Fi Beatitude har sitt utspring i Grünerløkkas roteloft Metronomicon Audio, som huser en rekke mer eller mindre obskure artister (Now We’ve Got Members, Koppen, Cyrano etc.). Sammen med makker Marius Ergo har Magnus Moriarty mekket 12 låter som hadde fortjent langt større distribusjon og oppmerksomhet. Han har meloditeften og ynden til en Berntzen eller Lerche, men med en større Petter Smartness og gjør-det-selv innfall som vel forhindrer det store gjennombruddet blant hopen. Synd for pengepungen hans, greit for oss som lytter. Sky Fi Beatitude er rett og slett en fortryllende liten pop-plate, løftet frem av en instrumentpark på størrelse med Disney World, lekent og passe slurvete, men aldri useriøst eller tåpelig.

Enkelte spor tenderer mot det nostalgiske poputtrykket, fra Beatles til XTC, andre er mer eksperimentelle med sin kopling av fiolin, trommemaskin og samples. Uansett er det noe riktig så spankulerende charmy over den naive og solskinnsladede sky-fi-popen til Moriarty som gjør at platen står igjen som en av de fineste norske i 2005. Ikke slik å forstå at hvert kutt her er et ferdigpolert mesterverk, det er like mye gløden og gleden som preger helheten som gjør Sky Fi Beatitude til en stayer.

Truls And The Trees: Ailanthus (2007)
Indiegranskauen: Alltid beredt! Et friskt skogspust av en speiderplate.
Truls Heggero er glad i fotosyntese, kongler, bark og kvae. En ekte speidergutt; alltid beredt for popmusikkens ve og vel. Han er frontmann i det fine indiebandet Lukestar, og med debuten Ailanthus har han nå også satt Truls And The Trees skikkelig på kartet.

Ailanthus er navnet på en trefamilie, som direkte oversatt betyr noe sånt som ’trærnes gud’, og det forseggjorte omslaget står i speiderorganisasjonens tegn. Men dette er et stykke unna psykedelisk frifolk eller filosofien til Baden-Powell for den saks skyld, selv om det ’organiske’ elementet er godt ivaretatt i uttrykket. Truls And The Trees er rett og slett et realt godt popband. Heggero er en dedikert fan av Robert Pollard/Guided By Voices, og deres to minutter lange skakke hitsanger er en grei inngangsport til Ailanthus. Trekk fra Pollards mest skranglete innfall og bytt ut lo-fi lyden med den mer storslåtte indieromantikken til for eksempel Sufjan Stevens, Arcade Fire og Neutral Milk Hotel så står vi igjen med en dyktig popsnekker som bygger låter med potensiale til å gå rett inn i øret uten å skape umiddelbar slitasje.

Træra til Truls er en gjeng som nå tør være relativt etablert hos de fleste som følger en smule med på hva som rører seg i indiekretser; dette er et Metronomicon-produkt med påfølgende romslige tilgang på arbeidskraft (som i musikalske ideer og instrumentering), et orkester som gir Heggeros iørefallende låter en ekstra dimensjon. Det rike lydbildet tar ikke kverken på låtene hans, men bidrar til å fargelegge dem på potent vis.

Det umiddelbare tittelkuttet omfavner det meste som er positivt med denne platen med sitt snertne driv og offensive progresjon. Av de mer melankolsk ladede sporene er ”Greenfields, Greenfields!” og ”Mystaxxx” særlig verdt å trekke frem, der Heggeros falsettvokal bidrar til å skape en sårbarhet som skygger litt for den skarpe solen fra de mest utadvendte sporene.

At de velger å ta med en nesten 9 minutter remix av ”Upside Journey” helt til slutt er noe unødvendig. Den hadde helt klart hørt best hjemme på en EP eller som bonusspor i en eller annen sammenheng. Det ødelegger uansett ikke helhetsinntrykket. Truls And The Trees har med Ailanthus gitt ut en av årets bedre norske popplater. De skal ikke få ekstrapoeng fra den nasjonale kvoten, men det er likefullt et gledelig moment og ikke minst lovende for fremtiden. Se dessuten opp for bandet hvis de svinser innom en livescene nær deg!

Meta Forever: Astroid Antics (2007)
De omtaler seg som vitenskapsmenn, Andi Grace A Dieu og William B. Skyborne. I andre sammenhenger heter de Andreas (JetSetNjet) og Magnus Moriarty (Now We’ve Got Members). Muligens er det flere involvert her, men Meta Forever legger ikke opp til denslags forskning. Med platen følger heller et svært kart over ’The Astroids – Compiled and Drawn in the Cartographic Division of the Meta Forever Scientific Society’, samt en rekke utleggende tekster om deres ekspedisjoner (som bærer samme overskrift som låttitlene).

Dette er altså et nytt tilskudd på Metronomicons stadig voksende stamme, et selskap som har vokst fra en obskur CD-R-brennende vennegjeng til et av landets mest interessante veksthus (antagelig mot bedre viten). Jeg tror denne etiketten vil bli ytterligere ettertraktet i 2007, i takt med en ikke akkurat blomstrende musikalsk tendens blant de mer etablerte selskapene. Bare vent og se.

Astroid Antics er et eksempel på noe av grunnen til Metronomicons suksess. Her renner det over av musikalsk overskudd, vågale ideer som faktisk blir gjennomført og ingen skjeling til noe som heter musikalske genre. I stedet får vi mye humør, litt tull og en perlerekke av gode låter (vel, ikke alle er like bra). Jeg ser for meg at dette er slik Ween lekte seg frem til musikalske resultat tidlig i karrieren. De to musik… unnskyld, vitenskapsmennene, har funnet frem til en sjelden og eksotisk formel. Balkan, post-punk, soul, western, orientalsk delirium og generøse mengder stormannsgalskap har resultert i en plate der først og fremst de gode ideene står igjen som den store vinneren.

Roxy Music møter Pere Ubu et sted i det fjerne Østen? Helt greit for min del.

Now We’ve Got Members: Then Is Just Another Kind of Now (2007)
Arbeidslaget hass Jørgen Skjulstad. 
Now We’ve Got Members er et slags samlende sentrum i Metronomicons labyrintiske sirkus av et plateselskap. Etiketten har gjennom årenes løp oppvist en sjelden sterk skaperkraft, spilleglede og musikalsk utforskertrang. Det som opprinnelig var en ren CD-R etikett har den siste tiden vist tegn til en viss grad av profesjonalisering i form av mer forseggjorte utgivelser med Truls And The Trees og Now We’ve Got Members.

Then Is Just Another Kind of Now presenteres som en delikat sak i tråd med det musikalske innholdet. For som undertegnede har tatt til orde for i lengre tid ligger det også et mer seriøst aspekt over Metronomicon. De er liksom ikke bare happy-go-lucky smilende surrehoder. Miljøet rommer et rikt musikalsk miljø som er blant hovedstadens mest spennende, og med et knippe musikere som peker fremover og utover – ikke minst de mange prosjektene til sentrale personer som Jørgen Skjulstad (Sissyfus), Marius Ergo og Magnus Moriarty.

De tre multi-instrumentalistene er alle sentrale medlemmer av ..Members. Then Is Just Another Kind Of Now er oppfølgeren til Tiny Disasters On/Off fra 2004, og igjen inviteres vi lyttere med på en verdensomspennende reise. Sentrale stoppesteder er Balkan, Arabia, Judea, indieland og lekestua. Platen skjuler et vell av ideer og innfall, er en kreativ bombe som kastes mellom de mange involverte under en musikalsk stollek. Men tråden er rød og gjennomgangstonen definert. Det som kunne blitt en tøysete prøveklut for norske blekansikter ikledd turban/fez og hvite lendekleder har blitt et fullverdig musikalsk stykke med en helhetlig overbygning – der innslag av prog og jazz med naturlighet involverer seg med polka, klezmer, rebetika og sigøynermusikk.

Mentor Skjulstad leder det hele med sin spinkle sang, men er backet av et rikt orkester som bør få sin del av æren for det gjennomgående gode resultatet. Låtene er joviale nok i seg selv, men gis en innpakning av blant andre Dag Stibergs saksofon, Moriartys fiolin og Ergos bouzouki som er helt nødvendig. God musikk skapes gjerne i et eller annet grenseland, og det er i spenningen mellom verdensomspennende folketoner og medrivende popmusikk dette bandet har sin fremste styrke – og et uttrykk som bare er deres eget.

Ergo: Mountaineering (2009)
Vil du være med på tur? Den unge Oslo-artisten Marius Ergo har pakket sekken full av akustiske instrumenter og tar veien gjennom villnis og gjengrodde stier med retning mot fjellheimen. Det er kanskje i like stor grad ferden i seg selv – og kanskje pausene på veien – som er vel så viktig som målet her.

Ergo fører oss som en stødig kjentmann inn i landskap som er velkjent, men nytenkende. Utgangspunktet er helst å finne i tradisjonell anglo-amerikansk folkemusikk, men sett gjennom moderne og egenartede briller.

For å ta den mest naturlige rasten først: ”The Butcher’s Boy” er en innspilling av Kentuckys store (en av dem) folkemusiker og banjospiller Buell Kazee. Det er en tragisk historie om den unge jenta som henger seg på pikerommet i endeløs kjærlighetssorg grunnet en svikefull jernbanedreng, nærmest foran øynene på foreldrene. Den ble spilt inn i 1928, og de fleste er vel i likhet med undertegnede kjent med den gjennom Harry Smiths definerende samling Anthology Of American Folk Music tidlig på 50-tallet.

Marius Ergo kjenner nok godt til amerikansk folklore, og gjør en inderlig, nedtonet utgave av den klassiske vise, her med akustisk gitar som erstatter for Kazees banjo, og med et mer psykedelisk – og jeg vil legge til – britisk lydende tilsnitt. Ergo er ikke bare godt bevandret i amerikansk folk, han kjennes også som en venn av moderne indierock, balkan, gamelan og støyrock for å nevne litt, noe han får utløp for gjennom sitt engasjement i band som Truls And The Trees, Kaospilot, Center Of The Universe og Now We’ve Got Members. Han er i det hele tatt en av de mest kreative, allsidige og spennende kreftene i Oslos musikkmiljø. Det var derfor med høye forventninger jeg ventet på hans plate, og en glede å kunne si at han svarer til disse. Mountaineering er drapert som en folkplate, men flere av hans mange andre sider skinner gjennom også gjennom her. Taggen ’amerikansk folk’ skal derfor ikke benyttes for henlede oppmerksomheten til spinnville hjemmebrentsfester fra Kentucky, for dette er i det store og hele en neddempet plate med strimer av oppløftende pop. De tradisjonelle instrumentene benyttes dermed ikke til å kopiere gamle røvere, men snarere som et verktøy for å skape noe eget.

Den lettbente åpningen ”Dilettantes And Jew’s Harp Players” legger ut i friskt mot, men det tar ikke lang tid før Ergo møter mer disige landskap enn blåbærenga. ”Mt.” flyter ut i tåkeheimen og møter en instrumental frifant i ”Birds On Every Bough” som lar improvisert gitarspill møte tysk orgelrepetisjon. Tittelen på ”Developers! Developers! Developers!” er hentet fra en av den særs usympatiske Microsoft-sjefen Steve Ballmers selsomme seanser. Desto flottere at Ergo tar hans utbrudd og lager en helt nydelig, vemodig poplåt der vi nærmest kan ’watch the sparks fly’. Tittelformen benyttes litt senere på ”Bastards! Bastards! Bastards!” i det som er en slentrende, litt naivistisk poplåt.

De godlynte poplåtene møter også noe mer motstand, og samarbeidet mellom Ergos gitarspill og saksofonist Kjetil Møster må i så måte særlig fremheves. Korte ”Yet, They Do Not Sing” er et surrealistisk, atonalt sidespor jeg kunne tenkt meg at de hadde fulgt videre. De møtes heldigvis igjen på meget flotte ”Different Arms”. Åtte minutter som samler trådene: Ergo, fiolinist & med-metronomiker Magnus Moriarty og Møster møtes til slutt. Kanskje de er fremme, nådd toppen. Dette er en låt som fanger utsynet i en siste hvile – og når den ender i klukkende sildring fra en bekk så er det bare helt riktig alt sammen.

Les mer på Metronomicons hjemmesider
Bjørn Hammershaug