83. Vincent Gallo: When (Warp, 2001)

Vincent Gallo: “I Wrote This Song For The Girl Paris Hilton” Skuespiller, regissør, kunstner, modell og generell enfant terrible, Vincent Gallo overrasket nok mange da han debuterte som soloartist med When i 2001.

Musikalsk har Gallo bakgrunn fra punkscenen i New York, blant annet i et glemt band sammen med da ukjente Basquiat, men det er først og fremst innen filmen han har gjort seg bemerket (ikke minst debuten Buffalo ’66). Han er visstnok beinhard republikaner, selger kroppen sin på nettet (“Heavy set, older, red heads and even black chicks can have me if they can pay the bill. No real female will be refused.”), har en egenskap å fornærme folk rundt seg og kjennes i det hele tatt som en usympatisk fyr. Men det er mat for tabloiodene. Vincent Gallo kan lage fin musikk, og det er som regel alltid hyggelig å finne fram igjen When.

Dempet og elegant framstod han som en ettertenksom trubadur i klasse med – og kanskje inspirert av – vennene Jim O’Rourke og Sean Lennon. Enkel gitarpludring, tape loops, analoge synther og uanstrengt vokal i stilsikre arrangementer skaper en tilbakelent kveldsatmosfære som aldri faller over i rent koselig føleri. Det er noe ensomt og vemodig over When, som av og til mot det parodiske (“Yes, I’m Lonely”), men som i det store og hele er svært så tilfredsstillende lytting. De instrumentale sporene, som utgjør omtrent halvparten av materialet tenderer over mot jazza trip-hop, og er de mest bevegende her. De gjør avstanden til utgiver Warp noe mindre enn hva de nakne fortellingene til Vincent Gallo tilsier.

Så får det egentlig bare være opp til lytteren å avgjøre om When er navlebeskuende dilldall eller autentisk innsikt fra konseptkunstneren.

Joanna Newsom: Ys (Drag City, 2006)

Det er et ambisiøst verk hun har anlagt bestående av fem lange komposisjoner bundet sammen under Van Dyke Parks’ orkesterledelse og bearbeidet av teknikere som Steve Albini og Jim O’Rourke. Parks er kjent for sitt samarbeid med Brian Wilson på hans Smile-prosjekt midt på 60-talletog ikke minst for sin storslåtte debutplate Song Cycle i 1968 der han satte store deler av det 20. århundrets amerikanske musikktradisjoner inn i en mer moderne, psykedelisk kontekst.

Ys er en lignende sangsyklus som hever seg over smålige sjangerfelt og står frem med et storslått musikalsk klarsyn. Mer til felles med en viktoriansk musikal enn en moderne pop-plate: Det er en krevende for Joanna Newsom legger opp til og lykkes med langt unna radioens formateringer og moderne hitlisters krav til det umiddelbare. Det betyr ikke at Ys er et ’vanskelig’ album. Tvert imot, de fem suitene bølger fram medet lekent ertelystent overskudd. Her er det knapt et unødvendig øyeblikk – hvert spor sprudler av undring blomstrer av erotisk ynde og er forlokkende i all sin sprudlende kraft.

Hun finner seg godt til rette ved siden av Kate Bush og Björk som også er to relevante musikalske naboer. Som utdannet harpist gjør hun det naturlig å minnes navn som Alice Coltrane og Zeena Parkins som begge deler noe av den musikalsk frie stilen til Newsom.

Sammen med Josephine Fosters ferske A Wolf In Sheep’s Clothing har to av damene rundt Devendra Banharts krets i år vist at det er mulig å stake ut en ny kurs fra amerikansk folk over mot mer klassisk eleganse. I korthet: Ys er en fantastisk plate.
Publisert i Dagsavisen, 7/11-2006