A Tribute to Labels

Labelsamlere birdrar gjerne til å virke samlende på en bestemt musikkscene. Tidlige samleplater fra SST, Blast First, SubPop etc. skapte eksempelvis inntrykk av en felles enhet av artister som hørte sammen på en eller annen måte. Selv om de enkelte artistene hadde et ulikt uttrykk, fikk de sin egen betegnelse og en unik tilhørighet i et fellesskap. Labelsamlere kan også bidra til å skape et inntrykk som er mer stedsbestemt: ’Lyden’ av Seattle, Chapel Hill, Olympia eller Athens, Georgia for eksempel.

Her er et knippe omtaler av slike samlere, med vekt på etiketter mer kjent for sitt gode omdømme enn for sine store salg. Alle omtalene er tidligere publisert rundt releasedato.

20 Years of Dischord (Dischord, 2002)
Noe av det mest positive som har kommet fra supermaktens hovedstad de siste 20 årene er plateselskapet Dischord. I skyggen av maktens høyborg og uavhengig av hvem som har styrt der, har Ian MacKaye og hans kumpaner spredt alternativ lyd til massene siden 1980.

22 år senere markerer de sitt jubileum med den massive samleren 20 Years Of Dischord 1980-2000 – 3 CDs – 73 songs – 50 bands.

Først av alt er dette en forbilledlig utført boks. Alt fra omslag og bilder til informasjon og sortering virker gjennomtenkt og er ryddig utført. De to første CD’ene følger en kronologisk tidslinje, mens den tredje – og for samlere mest interessante – platen er viet tidligere uutgitte spor og andre rariteter (blant annet en kort samtale med medlemmer fra Youth Brigade og Minor Threat i 1981). Vi kan følge utviklingen hos Dischord ved hjelp av en stilfull 134-siders bok med artistinfo, komplett diskografi, liner notes av Henry Rollins, samt mengder av bilder og annen nerdekos. Hvert band blir behandlet demokratisk. Alle er representert, Fugazi får like stor plass som Deadline. I tillegg til alt dette får vi med seks videoer hvor vi kan kose oss med gamle liveopptak av blant andre The Teen Idles, Void og The Untouchables (med Sham 69s ”If The Kids Are United” i noe som ser og høres ut som en krigssone.

Dischord er ikke et helt lukket miljø, men har både musikalsk og politisk betydning langt utenfor DC. Det er mulig å linke herfra til Nirvana (Dave Grohl, Scream), June Of 44 (Fred Erskine, Crownhate Ruin, Hoover), Concentrick (Tim Green, Nation Of Ulysses) og Helium (Mary Timony, Autoclave) – bare for å nevne noen. Deres klare holdninger enten det gjelder livsstil – signaturlåta ”Straight Edge” (Minor Threat) er selvfølgelig med i autentisk liveversjon – eller kompromissløse motstand mot big business og kampen mot høye konsert- og platepriser, har også bidratt til å profilere selskapet.

Det musikalske innholdet skal heller ikke glemmes. Som hos selskap flest er kvaliteten varierende, noe som særlig blir hørbart når alle skal være med. Fugazi er mest kjent, og etter min mening det beste bandet av alle femti. Slik sett kunne de gjerne prioritert noe annerledes, og flere av de tidligste opptakene vil tjene historieinteresserte mer enn noe annet. Det er mest artig å høre mer eller mindre glemte navn som The Teen Idles og Grand Union (Ian MacKaye, Jeff Nelson) eller State Of Alert (Henry Rollins) fra tidlig 80-tall, utagerende og ektefølt som bare tenåringer kan gjøre det, om man ikke akkurat blir slått i bakken av det i dag.

Det slående når man gjennomgår disse bandene samlet og på nytt, er at omtrent alle bindes sammen på en eller annen måte. Det skyldes at grunnleggerne Ian MacKaye og Jeff Nelson i første rekke ønsket å dekke scenen fra den begrensede D.C.-regionen. Man må også huske at ytterst få av selskapets band hadde en levetid på over tre år, samt at trofastheten mot Dischord var på linje med fotballspillere til sin klubb – før pengene overtok der også. Bare Shudder To Think og Jawbox ble proffer, og artistene beveget seg heller over i ulike konstellasjoner internt og dannet nye grener til Dischord-treet. Det noe halvferdige over flere av de involverte skyldes kanskje at grupperingene sjelden tok seg tid til å jobbe seg fram mot noe større. Utviklingen har likevel vært påtagelig fra sped skramlepunk/hardcore til mer teknisk modne og musikalsk varierte navn som The Make-Up (gospel yeh-yeh) og Trusty (streit skranglepop), rene jenteband (Autoclave, Slant 6) og til og med innleide utenbysfolk.

Uansett, harDCore, punk, indierock og emocore er og vil være labelens viktigste merkelapper. Det poengteres i boken at den mest aktive perioden var tidlig på 90-tallet, og det var på denne tiden Dischord var jaktet på av mange major-labels. Da var de aktuelle med kongeband som Fugazi, Nation Of Ulysses, Lungfish, Circus Lupus, Holy Rollers, Shudder To Think og Jawbox, alle ledende innen scenen. I 1995 var de aller fleste av disse borte, og Dischord har vel ikke klart å gjenvinne samme status i ettertid. Ferske signinger som Q And Not U, Capitol City Dusters og El Guapo (de to siste så rykende at de ikke rakk å være med her) viser likevel at det fortsatt skjer ting rundt etiketten. I en annen kommentar understrekes det at Dischord var ment å skulle følge en spesifikk scene, men 20 år etter de startet er det bare et fåtall av de opprinnelige som fortsatt spiller i band. Skal selskapet fortsatt utvikle seg må de derfor ta inn nye impulser – i hvert fall til neste generasjon MacKaye vokser opp.

Hvis man bare er en smule interessert i hva som har rørt seg innen amerikansk undergrunnrock på 80- og 90-tallet kommer man vanskelig utenom denne samleren. Dischord hadde/har ikke like bred appell som SubPop eller Epitaph, men deres integritet og innflytelse kan knapt overvurderes. Sammen med Touch & Go og Alternative Tentacles, SST og Blast First var de blant planetens aller største små selskap. Om ikke alle platene skulle falle helt i smak er dette en glimrende anledning til å danne seg et helhetlig og representativt inntrykk av nettopp det.

La oss håpe på 20 nye år med tankegangen ’music over marketing, content over profit, ethic over strategy’.

Neurot Recordings 1 (Neurot, 2004)
De gir ikke ut så veldig mange skiver der borte på Neurot Recordings, men kvaliteten de holder på hver enkelt utgivelse er jevnt over meget høy. Med samleplaten Neurot Recordings 1 skaffer du deg raskt et overblikk over de mest sentrale artistene. Dette er et smørgåsbord av favoritter som for eksempel Neurosis, House of Low Culture, Isis, Sabers og Grails.

Neurot har base i San Fransisco, og ble grunnlagt av det legendariske Oakland-bandet Neurosis. Medlemmene her er involvert i mange av prosjektene i labelstallen, men den musikalske diversiteten avslører ikke det. Sterkeste fellesnevner er det tunge alvoret som preger nær sagt alle artistene, uansett hvilket musikalsk uttrykk de dyrker. En nøyere titt på bakmennene i studio viser også at Neurot har forgreninger dypt inne i den amerikanske undergrunnsscenen, både i øst og vest. Steve Albini, Martin Bisi, Kevin Nettleingham og Robert Rich er noen mer eller mindre kjente studiohoder som jobber med Neurots artister.

Denne doble discen tilfredsstiller både øyne og ører. CD1 inneholder kun audiospor, CD2 er en DVD med 8 filmer og ytterligere 6 audiospor til avspilling foran skjermen (disse med bare coveret som bilde). Låtutvalget er en blanding av nytt, gammelt og uutgitt.

Neurosis er nok for de fleste det mest kjente bandet. Deres ”Burn” (fra The Eyes of Every Storm, 2004) innleder platen med en fryktinngytende pondus. Det evig eksperimentelle og selvfornyende hardrock-bandet har vært blant den alternative rockens frontfigurer siden midten av 80-tallet, og om ikke Neurosis alene favner bredt nok, så involverer medlemmene seg i en rekke spennende sideprosjekter. De har et alter ego i Tribes of Neurot, som vier seg mer til ambient electronica/støy – sjekk for eksempel doble Adaption & Survival (2002), som er manipulerte og bearbeidede opptak av insektlyder. Steve Von Till og Scott Kelly dyrker begge en akustisk solokarriere, ikke helt ulikt Mark Lanegan eller Mike Johnson. Deres vellykkede samarbeid med Swans’ Jarboe (Neurosis & Jarobe), Scott Kelly og Noah Landis’ Blood & Time og de gyngende folk-hypnotikerne Culper Ring (med Steve Von Till) er alle en del av familien til dette lunefulle orkesteret. Neurosis er nok stammen, men de har sannelig fått lange grener med årene.

Den instrumentale post-rocken à la Glasgow og Montreal ivaretas av Grails, med en tidligere uutgitt låt som heter ”Reprieve”. Her er det også mørk og skummel ambient fra House of Low Culture, industriell støy av Sabers, japansk destruksjon av KK Null, både solo og som Zeni Geva og mektig kraftrock med Isis og Tarantula Hawk. Mens bluesrocken voldtas etter beste evne av gode gamle Oxbow, hvis vokalist ser ut til å spise Henry Rollins til frokost spiller de som de siste dager er nær. Enablers er enda et alvorlig bekjentskap, bestående av medlemmer fra blant annet Swans, Tarnation og Out in Worship. Deres ”Pauly’s Days In Cinema” (fra ferske End Note) er iskald post-punk motorikk som lover godt for videre fordypning. Et annet band det er nødvendig å trekke fram er Lotus Eaters. Nei, det er ikke det engelske synth-bandet fra 80-tallet, men et relativt nytt lag bestående av Aaron Turner (Isis), James Plotkin (Khanate) og Stephen O’Malley fra mektige Sunn O))) – et alle tiders superlag altså. Utdraget fra deres Mind Control For Infants viser at de ikke bare byr opp til bråk, for dette er et skjønt stykke ambient-drodling.

Filmdelen består av både konvensjonelle musikkvideoer og liveopptak. Regissør Josh Graham er en gjenganger, og han dyrker både mørke, gotiske og marerittaktige landskaper i sine filmer. Den vakreste er ”Duality I” med Tribes of Neurot, mens Tarentels nærbilder av grener i svart/hvitt til sine dronefolk tar hjem prisen for den enkleste. Utdrag fra en dokumentar fra sluggerne Oxbow og to liveopptak med det for meg fremmede bandet VHK (Galloping Coroners) kan også beskues, men både lyd og bilde er noe simplere her. Sistnevnte er muligens fra Ungarn, frontes av fargerik fyr og spiller en form for øst-europeisk post-punk.

De mange ulike prosjektene egner seg rett og slett best som full fordypning gjennom egne utgivelser – og de fortjener å oppleves slik. Men Neurot Recordings 1 er en av de viktigste samleplatene du kan anskaffe for å være oppdatert på et av de mest progressive plateselskapene av i dag.

I den informative og subjektive ånd, her er noen tips til ytterligere utforskning. Merk i samme slengen at Neurot vektlegger at utgivelsene skal SE bra ut, dette er ikke plater du ripper, kompis:

Neurosis & Jarboe: s/t, 2003 (et samarbeid til å få gåsehud av. Skummelt, vakkert og slemt – på en gang)
House of Low Culture s/t, 2003 (Finding Nemo goes Eraserhead.)
Isis: Celestial, 2000 (ok, dette er ikke en Neurot-utgivelse, men for bra til å utelates. En gedigen plate.)
Grails: The Burden of Hope, 2003 (en majestetisk blåmandag)
Tribes of Neurot: Adaption & Survival: The Insects Projects, 2002 (bzzz-bzzz-bzzz)

A Drag City Supersession: Tramps, Traitors & Little Devils (Drag City, 2001)
’It’s too cold to snow…/ black leafless trees…/ must be zero degrees…’ Slik innledes noe som høres ut som en krimsjuk Eddie Vedder, backet av Captain Beefhearts magiske band på en vindskeiv dag. Hva slags orkester er dette, om ikke en ekte Drag City Supersession?

Plateselskapet med base i Chicago har en mildt sagt respektabel katalog, og kan vise til utgivelser av artister som Palace, Smog, Jim O’Rourke, Stereolab, Royal Trux og Gastr del Sol. Det er fra dette miljøet en gjeng har slått seg sammen til en løs trupp, under det passende konseptnavnet. Gjengangerne på de fleste låtene er kjenninger som Bill Callahan (Smog), Edith Frost, Rian Murphy og Neil Hagerty (Royal Trux, Pussy Galore). Dette er et stjernelag hvor man går litt om hverandre, og det høres ut til at alle har hatt det både morsomt og kanskje litt fuktig under denne innspillingen. Som omslaget hinter om: Dette er mer en skive for jukeboksen en støyende kveld på byen, enn stilfull og rolig sofacore.

Her tolkes både egne og andres låter, med det til felles at volum stort sett er skrudd opp et par hakk i forhold til det vi er vant til, og at artistene skramler og skrangler langt mer enn under sine ordinære navn (unntatt Hagerty som har god fuzzerfaring). Etter Bill Callahans folk-boogiestart ”Zero Degrees”, sjangles videre med et par bråkerockere i Lou Reeds ”Charley’s Girl” og Hagertys ”Texas Dogleg”, sunget av henholdsvis Edith Frost og Hagerty selv.

Hank Mills-klassikeren ”The Girl on the Billboard” går også raskt unna, og det er mange år siden Bill Callahan har vært såpass rufsete. Dette er jo nærmest cowpunk, og det av en mann som stort sett sitter og ser på regnet, mens han tankefullt skriver viser om livets miserable skjebner (sitt eget spesielt). Artig! Av alle låter går de også løs på Black Sabbath-klassikeren ”N.I.B.” Her er det ikke snakk om å gjøre noe annet enn en ravende planke, og selv om Hagerty ikke er Ozzy, så funker det faktisk over all forventning. Manglende groove og tyngde erstattes helt enkelt av fiolin, og det bisarre skjer at Black Sabbath høres ut som et garasjeband på låvedans.

Litt lowtunes er det selvfølgelig også plass til, Edith Frosts ”Leaving The Army” og Bill Callahans ”Nothing Rises To Meet Me” vaker i mer velkjent farvann, og det er vel ikke uten grunn at disse artistene har skapt karriere ut av moll, og ikke dur. Særlig Callahans låt holder høy klasse, med en utmerket fiolinsolo av Jessica Billey. Platens vakreste tre minutter besørges ellers av Edith Frost og hennes tolkning av Randy Newmans ”Old Man”.

Det er det litt skjødesløse og egentlig sjarmerende uhøytidelige preget som er denne platens styrke. Det høres ut som om musikerne koser seg og vi lar oss gjerne rive med, men etter noen runder kommer dagen derpå, og da er det egentlig bare å håpe på at disse eminente artistene kommer tilbake med mer trøstende ting med sine ordinære partnere.

Audio Flashcard 1994-2001 (Gold Standard Laboratories, 2002)
Plateselskapet Gold Standard Laboratories (GSL) er vel ikke blant de mest kjente etikettene her i landet, men med sampleren Audio Flashcard 1994-2001 er det kommet en både billig og bra mulighet til å bli kjent med dette spennende selskapet som for tiden har base i San Diego, California. Mannen som styrer det hele heter Sonny Kay, og han har siden oppstarten i 1993 stått bak en rekke interessante utgivelser. Audio Flashcard summerer opp noe av det som har foregått på GSL på de 50 første.

Hvis inntrykket denne platen gir stemmer, så er det stor takhøyde på Sonny Kays kontor. Heldigvis går ikke den store spennvidden ut over kvaliteten. Her er det plass til både elektronisk/synth, garasjerock/punk, eksperimentell rock, og enda litt til.

Synthbandet Beautiful Skin får æren av å åpne platen, og det er helt naturlig i og med at platen er lagt opp etter alfabetisk rekkefølge. Første gullbarre står derfor De Facto for med sin herlige dubstil-møter-mariachi i låten ”Fingertrap”. Dette er et slags sideprosjekt for Cedric Bixler som tidligere spilte med At the Drive-In, og nå Mars Volta (som også er et GSL-band), men dette høres ut til å være noe ganske annet, og vel så spennende å sjekke ut.

De Facto etterfølges av en ualminnelig tight sparkerumpe-gjeng kalt Dead and Gone. Deres ”Shiny and Black” er både energisk og aggressiv, og med en desperate vokalist kan de minne om salige Jesus Lizard. Noe av den samme energien deler også drevne The Locust, som angriper sin egen ”Gluing Carpets to Your Genitals Does Not Make You a Cantaloupe” med japansk støypresisjon gjennom et lo-fi filter. Kaotisk hardcore dekker også det Mohinder driver med på ”The Static Cult”, men begge disse to sporene er for korte til at man egentlig rekker å finne ut om det er noe særlig hold utover en enkelt låt.

Da er det litt mer spennende med Outhud fra Sacramento.”JGNE” er en funky og leken instrumental-låt, dansbar, men med snåle effekter som også gjør det fett å lytte til. De skal etter sigende gi ut en plate på Kranky i 2002, og vil i så fall bli blant den etikettens mest fengende navn hvis dette utdraget er representativt for hva de ellers sysler med.

Pleasure Forever er vel sammen med Vue de to bandene som er mest kjent her. De har begge spilt i Norge i 2002, og Pleasure Forever er nok enda raffere live enn i studio, selv om ”Curtain Call For a Whispering Ghost” viser dem fra en god side. Det er noe med deres blanding av rå punkrock spedd ut med gotiske og psykedeliske overtoner som gjør dem ganske så fengslende å høre på. Pleasure Forever er forøvrig signet på SubPop nå. Litt i samme gate finner vi trioen The Rapture. ”The Chair That Squeaks” er en av skivas snåleste rockere, men også en av de beste, og kan minne om June of 44 eller Ink.

Høydepunktene kommer tett nedover alfabetet. Subpoena the Past er et eksperimentelt band med vekt på trommer og bass, og består blant annet av sjefen sjøl, Sonny Kay, og Joey Karam fra The Locust. De har dessuten spilt inn skive med Helios Creed (tidl. Chrome), og ”Patience” er et fascinerende møte mellom drum&bass og elektronisk støy. The VSS er et sentralt navn i GSLs historie, og de strekker seg tilbake til tidlig 90-tall. Da var de kjent som Angel Hair, men fra 1997 utviklet de seg til Slaves, og senere Pleasure Forever. Sistemann Sonny Kay dannet altså Subpoena the Past. Energisk punk er i hvert fall oppskriften på ”I Cut My Teeth”. Nevnte Vue (nå på SubPop) framfører også en av samlerens aller beste øyeblikk med ”Young Soul”. De kombinerer glatt punkens energi med elementer fra 80-tallets New Romance-stil.

Så viser det seg at en av de største gullbarren er spart helt til slutt. Septetten (tre spiller også i Outhud) med det merkelig navnet !!! er som å oppleve en slags krysning av The Clash og Minutemen – og det er det neimen ikke ofte man har muligheten til å høre! ”Storm the Legion” er platens vinner, og selv om jeg ikke vet annet enn at de iblant turnerer med Modest Mouse og Les Savy Fav i Statene, så er dette noe som bør være verd å sjekke ut! (eller !!!)

En del band er ikke omtalt noe særlig her, garasjerockere som Le Shok og Lost Kids eller synthband som I Am Spoonbender og Beautiful Skin for å nevne noen. Men det bør vel være igjen noen overraskelser også.

Denne samleren anbefales for sin høye musikalske kvalitet alene, men i samme slengen anbefales det også å følge med på hva GSL driver med framover. Selskapet ser ut til å ha evnen til å pelle ut band fra garasjen før de andre rekker å finne riktig gate.

Survive and Advance – A Merge Records Compilation (Merge, 2002)
Jeg husker en gang på 90-tallet at en overmodig synser spådde Chapel Hill, North Carolina til å bli det neste Seattle. Det var vel å ta litt hardt i med tanke på at det var Superchunk, Archers of Loaf, Polvo og Seam som frontet byens scene. Ingen Nirvana blant disse akkurat, og Chapel Hills artister har hatt for vane en litt for intellektuell eller snål profil til å gi de helt store salgstallene. Merge Records har i en årrekke stått bak mange av byens band, og selskapet kan leses på ryggen til en rekke store og små undergrunnsfavoritter. På Survive and Advance Vol.1 finner vi fjorten av dem, både fra hjembyen og andre steder.

For å ta det positive først så er det kjekt at Merge konsentrerer seg om stort sett utilgjengelig materiale, og ti av låtene er tidligere uutgitte. Det gjør platen verd å anskaffe både for førstegangslyttere som vil snoke på artistene så vel som komplettistene. Mest kjent av alle er vel Nashville-kollektivet Lambchop som gjør en sedvanlig nydelig utgave av ”The Puppy and the Leaf”, og igjen tar jeg meg i å nyte bandet mer på plate enn på scene. Låten finnes også på Lambchops flotte tour-only plate Pet Sounds Sucks, som også anbefales sterkt. Personlige favoritter som Radar Bros., East River Pipe og Crooked Fingers gir også korte øyeblikk av vemodig poplykke, akkurat som de pleier. Det er vel likevel en grunn til at disse låtene er nettopp uutgitte, for ingen er umiddelbare favoritter. Det må Spaceheads og Destroyer ta seg av. Sistnevnte band er Dan Bejar (The New Pornographers) med gnagende stemme og en mariachi-gitar, mens Spaceheads skiller seg befriende ut fra resten av bandene. Deres liveversjon av ”Atmo” er en sugende drum&trompet killer fra de drevne britene. Groovy jazz er ikke hva man først og fremst forbinder med Merge, men Atmo drar platen et par hakk opp. 60-talls inspirerte The Ladybug Transistor (”Nico Norte”, live) er også verd å få med seg.

Ellers er det som vanlig fra Merge litt ymse hva de byr på. Mye er ganske tilbaketrukken indiepop eller singer/songwriter som ikke er helt oppe blant stjernene. Spoon står egentlig som eneste skikkelige rockband her, med kule ”Small Stakes” fra Kill the Moonlight (2002). Ellers gjør ikke Stephen Merritts (Magnetic Fields) gotiske tulliball ”The Gothic Archies”, ’superbandet’ Imperial Teens drømmede new wave, Annie Haydens folkblues eller et kort møte med David Kilgour noe særlig fra eller til. Verst bærer det med Portastatics versjon av Nick Drakes ”Northern Sky” – det er mulig jeg er litt sær på Drake, men man bør ikke røre denne låten før man er helt sikker. Denne versjonen av Superchunks Mac McCaughan kunne vi gjerne vært foruten. Mens vi er i det sure hjørnet vil jeg også trekke litt for Ashley Stoves utdaterte og kjedelige gitarpopindierock.

Survive and Advance er en samler litt over det jevne, og som sagt, sjekk ut Merge hvis du ikke kjenner til etiketten fra før. Det slippes en del snop herfra, og med denne i hånden har du dannet deg et visst grunnlag for å orientere deg.

Grass Roots Record Co.: Family Album (Grass Root Recording Co., 2007)
Family Album møter vi artister som hver for seg driver med varierte musikalske uttrykk, men som satt i sammenheng av Grass Root Recording Co. står samlet i et større hele. Det er et godt stykke mellom den frie avantrocken til Hella og visesangen til Mariee Sioux. Men her er det mulig å ta inn – og nyte – begge på en plate, og det for lyttere som kanskje ikke ellers hadde sett muligheten. Family Album er også en stedbunden plate. Vi befinner oss i Nevada City, California – en liten småby med lange kulturelle tradisjoner som i en tid der mange søker etter det neste ’store’, eller i hvert fall det neste ’unike’ bare er et tidsspørsmål unna før den puritanske gløden erstattes av et mer kynisk drag drevet fram av markedskåte krefter. Kanskje. La oss ikke håpe det.

Inntil så skjer får vi bare glede oss over den likeframme og joviale holdningen som ser ut til å prege byens mange artister og som denne platen bærer frem: ’In my experience these are the real deal artists, singers, poets, and rockers, playing for the right reasons – inspiration, art, communication, and FUN’ sier initiativtager og labelsjef Marc Snegg, og tilkjennegir en fellesskapholdning som man omtrent må tilbake til det sene 60-tall for å finne maken til.

The Family Album skiller seg fra alle andre samlinger, hevder Snegg, og uttaler videre at: ’This is not a collection of tunes culled from across time and place. This is an album. Though the songs are diverse in style and voice, you will hear an uncanny continuity from track to track and from artist to artist.’ Det er vel å ta det litt langt, men han skal ha for gløden. Det er likevel en rød tråd gjennom platen, og den går gjennom den akustiske folkmusikken. Mariee Sioux er allerede nevnt tidligere, men hun stråler sannelig sterkest også på denne samlingen. “Two Tongues at One Time” er fra hennes ferske og flotte debut, og hennes sang om ’candles & buffalo’s eyes’ går fremdeles langt ned i ryggmargen. I samme åndedrag er det vel verd å merke seg Jessica Henry og Alela Diane som innrammer platen med sine gåtefulle viser, og ikke minst Alina Estelle Hardin som pleier enhver sliten muskel med sin sirenesang. Det er også et sedat, melankolsk drag over Benjamin Oak Goodmans myke ”Yes My Heart” – en aldri så liten popperle for høsten 2007. Framheves bør dessuten den trillende popmelodien til Golden Shoulders (hvis band samler mange av de involverte under en paraply).

Det bør være lov å si at det er en gjennomgående folkelig stil over platen, enten det er fjellbilly fra The Reckon Family eller garasjestomp fra Made In. De mest åpenbare bruddene serveres med blant annet som dynestøy fra Them Hills, progressiv avantrock fra Hella, bluesrock fra Lee Bob Watson, jazzjam fra Snegg Band og Galaxie 500-drømmerier til Kings & Queens. Som en teaser til nærmere bekjentskap er dette absolutt et vellykket prosjekt, selv om bare en låt blir litt skrint grunnlag å vurdere holdbarheten på. Jeg har i hvert fall funnet et par åpenbare favoritter takket være denne platen.

Det er noe godt og gammeldags over Grass Root Record Co. Artistene har alle en familiær holdning og spiller mer enn gjerne på tvers av hverandres prosjekter der det kanskje er gleden over å spille som er den fremste drivkraften. Dette er en tvers igjennom trivelig plate, med et innhold som bærer bud om et lengre forhold.

The Enlightened Family (Voodoo Eros, 2005)
For et par år siden samlet Devendra Banhart sammen en plate bestående av en del nye, amerikanske folkbaserte artister fra mange glenner og grender i utmarken. Golden Apples of the Sun står igjen som en sentral dokumentasjon av en retning der nevnte Banhart etterhvert selv har blitt en nøkkelperson. Ett av bandene som deltok på Golden Apples var søsterduoen CocoRosie. Den ene halvdelen er Bianca Casady, i skrivende stund Banharts utkårede, hun er også den ene halvpart bak det nystartede plateselskapet Voodoo Eros.

The Enlightened Family er deres første utgivelse, og en samler ikke helt ulik Golden Apples, i hvert fall genremessig. Den brede appellen og det sammensatte aspektet som gjorde epleplaten såpass grunnleggende er ikke så fremtredende her, og The Enlightened Family står mer frem som en videreføring av denne – som et dypdykk for de allerede innvidde. Så er da også denne familieansamlingen mer sentrert rundt en smalere krets av miljøet. Ikke unaturlig er det en høy kvinneandel (artister som søster Casady, Diane Cluck og Jana Hunter), historiske røtter er ivaretatt (Vashti Bunyan) og større vektlegging på ukjente/uutgitte spor, som heller ikke binder seg utelukkende opp til ’frifolken’, dominerer.

Nevnte Devendra Banhart bidrar med to låter, både ”Houses” og ”Happy Birthday!” er hentet helt tilbake fra 1997 da han bare hadde dun på haken. Stilen han la for en dag på sin debutplate noen år senere viser at denne slett ikke var bygget på tilfeldigheter. Under navnet J.H.T. framføres låten med den retoriske tittel ”Why Am I Still Sucking Your Dick?” live fra NYC, 1996. Hvem som spør står det ikke noe mer om, men jeg skal vedde en pen liten pengesum på at det er Antony og hans Johnsons. Det høres i hvert fall slik ut! Nomi skiller seg noe ut her. Den iøynefallende New York-artisten har et mer ’polert’ beatbaserte pop/hip-hop sound enn den gjengse nyfolk-lurvebanden. Det samme gjør franske Spleen & Zen med sin groovy hip-hop og for meg ukjente Island Folk Lore (det hevdes at denne er fra 1982, men jeg tar årstallene med en klype salt), der det høres ut som Quasimoto har forvillet seg inn på en okkult folkmesse et sted ute i ødemarken.

For de aller fleste av disse 13 låtene faller i kategorien snål, hjemmevevd kniplingsfolk tilhørende en annen tid. Noe er halvferdig, en del er obskurt og helhetsinntrykket mildt sprikende fra yngre artister som Diane Cluck, Jana Hunter, Sierra Casady og ikke minst bestemor selv; Vashti Bunyan. Hennes ”Song of a Wishwanderer” må vel være et sjeldent liveopptak, hentet fra Holland anno 1968. Legg for øvrig merke til likheten i lydbildet mellom Bunyans over 30 år gamle opptak og f.eks Diane Clucks ”Nothing But God” fra 2003. Lo-fi estetikken dyrkes fremdeles for det den er verdt!

Mye fin musikk her altså, og en helt essensiell samler for dere som tråler dette miljøet til daglig. For den gjengse lytter vil det nok holde med ordinære studioutgivelser fra nevnte artister. Ja, det betyr alle sammen.

Acuarela Songs (Acuarela Discos, 2001)
Acuarela er en spansk label stiftet i 1993. De har fine artister som For Stars, The Clientele og ikke minst Migala i stallen, og har tidligere gitt ut eksklusive plater med blant andre Songs: Ohia og Will Oldham. På denne doble samleren har de fått et imponerende sterkt lag av artister til å levere et bidrag som på en aller annen måte kan knyttes opp til ordet Acuarela, ’vannfarger’. Hovedvekten av artistene er amerikanske, og kan sortereres med merkelapper som singer/songwriter, alternativ countryrock (americana på norsk) og sadcore, med enkelte avstikkere til lo-fi indiepop/rock. Det er også plass til noen europeere her, blant andre Amor Belhom Duo, Paloma og Vera Clouzot. Slike labelsamlere er sjelden uhyre interessante, men denne fungerer ikke bare som veiviser for noen av dagens og morgendagens mest spennende artister, den er både lekker å ta, høre og se på. Med unntak av Virgil Shaws ”Water Color” er dessuten alle 32 låtene tidligere uutgitte, og med større spennvidde i artistenes kjendisstatus enn i låtenes kvalitet anbefales Acuarela Songs som et grovt overblikk over noen av de mest sentrale artistene i sin genre. At platen vil medføre store utgifter når man etterpå må innhente diverse back-kataloger må regnes som ren bonus i den sammenhengen.

Det blir litt voldsomt å gå detaljert gjennom de enkelte låtene her, men det bør understrekes at dette er en langt mer variert samling enn det stetsoninntrykket et raskt øyekast kan tilsi. Et fellestrekk ved de fleste vannmalerne er at de skaper detaljerte bilder med sine rolige, forsiktige malerstrøk. Ved å bruke duse og bleke farger males bilder man helst må tilbringe litt tid med før de avslører sine kvaliteter. Det benyttes ingen skjærende farger eller drastiske virkemidler, men heller melankoli, stillferdighet og ’soft explosions’, som Knife In the Water uttrykker det. Å si at det er en introspektiv rød tråd her er ikke å overdrive. Skal man trekke frem noe negativt ved å sette sammen en plate som er så low-key så er det at de fleste av disse artistene produserer helhetlige album mer enn umiddelbare hitlåter. Acuarela Songs lider derfor som de fleste samlere noe under av at vi kun får et raskt innblikk i hva de enkelte står for.

De franske Calexico-partnerne Amor Belhom Duo åpner med en jazza og stilig ”You’re Open Housing”, og setter med det høy standard for ypperlige CD1. Her sitter godlåtene tett. Dakota Suites ”The Colour of Water” er en groovy, jazza (ja, faktisk!) instrumental , Mojave 3 er svært så fengende i ”Krazy Koz”, og Greg Weeks gir kraftfull rockmelankoli på ”The Waves”. Han etterfølges av et kobbel kvalitetssikre navn: Doug Hoekstra, Early Day Miners, Howe Gelb (knitrende fra et baderom i Århus) og Empty House Cooperative (bestående blant annet av Chris Brokaw (Codeine, Come, Pullman) Thierry Amar (Godspeed!) og Willard Grant Conspiracys David Michael Curry), som alle leverer bidrag trygt innenfor forventet standard. Meget hørbart er også de ambiente folketonene til Tracker og TW Walsh, og Mark Eitzels electro-støyende Sunset Retirement Community.

Disc 2 har et sterkere fokus på akustisk country/folk (Paula Frazer, Virgil Shaw, The Court and Spark, The Mountain Goats), men har ikke like gjennomgående høy låtkvalitet. Paloma og The Clientele er begge tilknyttet Acuarela, og sammen med australske Sodastream og franske Vera Clouzot serverer de ytterligere stillferdig tristesse uten det helt store særpreget. Heller ikke Tara Jane O’Neil, Sarah White eller Norfolk & Western løfter taket med sine innadvendte viser. Jeg vil trekke fram Paula Frazer (Tarnation) sin spanskinfluerte ”Watercolor Lines” og alltid-bra Willard Grant Conspiracys ”Painter Blue” som de to beste kuttene. Nevnes bør også spanske Emak Bakia med robotstemmer og et slags utdatert Grand Prix-lydbilde, Viva Las Vegas og Nacho Vegas som begge er en nyttig påminnelse om hvor befriende det er å slippe den evinnelige engelsken hele tiden. Spansk egner seg mer enn ypperlig, selv om man ikke forstår tekstene like godt (eller kanskje derfor).

Selv om CD1 er bedre enn CD2 er denne solide samlingen et trygt valg for den som kjenner til bidragsyterne fra før, men også for nye interesserte som vil holde seg oppdaterte på vestfronten. For dere tar jeg på meg rollen som veileder og våger meg ydmykt frempå med noen naturlige valg videre som kan falle i smak.

Disse ti platene bør uansett finnes i ethvert godt hjem i god tid innen Vol. 2, i tilfeldig rekkefølge:
Howe Gelb: Confluence (Thrill Jockey, 2001)
Early Day Miners: Let Us Garlands Bring (Secretly Canadian, 2002)
The Court and Spark: Rooster Mountain (Absolutely Kosher, 2001)
Willard Grant Conspiracy: Everything’s Fine (Ryko, 2000)
M. Ward: End of Amnesia (Glitterhouse, 2001)
The Mountain Goats: All Hail West Texas (Emperor Jones, 2002)
Norfolk & Western: Winter Farewell (FILMGuerrero, 2002)
Mark Eitzel: Songs For Confidence and Courage (New West, 2002)
Tracker: Polk (FILMGuerrero, 2002)
Doug Hoekstra: Around the Margins (Inbetweens, 2001)
Migala: Restos de un Incendio (Acuarela, 2002)

Sammen med Acuarela Songs burde vel det dekke behovet en stund fremover.

Summer and Smiles of Finland (Fonal, 2006)
Hva består alt dette fuzzet om finsk musikk av nå for tiden, lurer du kanskje på, og finner det litt uoversiktlig å orienteres i vrimmelen av plater med knapt leselige navn gitt ut av band med altfor mange doble vokaler og overivrig bruk av tødler.

Fonal records har gjort jobben enklere med Summer and Smiles of Finland, en labelsampler som presenterer både kjente og uuttgitte spor med aktuelle navn som Islaja, Paavoharju og Shogun Kunitoki. Åtte artister i alt, fordelt over 17 spor.

Fonal er et nøkkelselskap innen moderne finsk musikk på siden av den veletablerte finske musikkbransjen (ingen nevnt, de fleste glemt). Noen stikkord: Her er artister uten noen klart definerte genre-begrensninger. Men de dyrker gjerne både finsk språk og higer heller etter det originale og det søkende enn å forsøke å gjenskape velbrukte (les: vestlige) pop-formler. Mye av musikken er preget av en kollektiv enhet, se bildene i det rikt illustrerte og fyldige innleggsheftet. Improvisasjon, hjemmemekket lo-fi eller kunsten å fange øyeblikket virker viktigere enn å finpusse detaljer og vaske bort særpreg. Fonal kler dessuten hver utgivelse med stilren coverdesign fri for plast, en luksuriøs innpakning som innbyr til innkjøp.

Bak det lille selskapet, som etterhvert har vekket interesse verden over, finner vi Sami Sänpäkkilä. Han har nå base i Tampere, og har drevet Fonal siden 1995. Summer and Smiles of Finland er altså en markering av et tiårsjubileum og er katalogutgivelse nummer 40 i rekken. Samme Sänpäkkilä er også hjernen bak Es, som har et knippe strålende plater bak seg (den hittil siste er den doble LPen Sateenkaarisuudelma som ble utgitt på belgiske K-raa-k i 2005). Es lar høre fra seg med tre spor, hentet fra de to Fonal-utgivelsene A Love Cycle og Kaikkeuden Kauneus ja Käsittämättömyys, samt en uutgitt og mer uhøytidelig låt med samme tittel som platen. Es dreier over i retning av minimalisme/ambient, men grunnholdningen holdes organisk og melodisk. Es er en lydskulptør, med et genuint øre for vekslingen mellom kulde/varme, akustisk/elektronisk og det jordnære og det åndelige, og Sänpäkkilä er også en del av Kiila. Deres ”Auringonlunta” (fra Silmät Sulkaset) er platens mest fabelaktige fem minutter – en skapning fra skogbrynet med håndtrommer, akustisk gitar og fløyter som tryller oss langt bortenfor Tove Janson-land og tilbake til hine tiders mer frihetssøkende seanser.

Noe av Fonals uttrykk balanserer mellom det elektroniske og det organiske. TV-Resistoris spiller noe naïv og sjarmerende beatbasert casiopop, mens beskrivelsen av Shogun Kunitoki kan overføres til en større sammenheng som gjelder hele kompaniet: ‘…using worn analog equipment in order to give electronic music human warmth, a soul…’

Islaja og Paavoharju utga to meget fine skiver i 2005, henholdsvis Palaa Aurinkoon og Yhä Hämärää. Savolinna-bandet Paavoharju, en krets gjenfødte kristne som sjelden spiller ute blant folk og som befinner seg et sted mellom hjemmelaget elektronika fra 80-tallet, soundtrack fra en Bollywood-film, folkemusikk og rustne beats som blander seg med lydene av naturen rundt.

Islaja aka Merja Kokkonen lager personlige og hjemmelagde viser med et helt eget særpreg. Hennes Palaa Aurinkoon kunne høres som en form for folkemusikk fra et eksotisk sted; naiv, men gjennomtenkt, åndelig men jordnær. Alt går sakte, som i halvsøvne veves stemme og melodi sammen. Islaja spilte dessuten nylig hovedrollen i en episode av SVTs oppegående serie This Is Our Music, og er kanskje den av Fonals artister med størst potensiale til å nå utover kultstatus.

Kultstatus har i hvert fall Kemialliset Ystävät, med Jan Andrezén som naturlig sentrum. Med ti år bak seg har de kjemiske vennene krydret tilværelsen vår med kryptiske og vakre toner av avantfolk/drone og eksperimentell skogs-elektronika. Gjennom grenene av instrument-virvaret skimtes innflytelse fra både østen og krautrocken, avant garde og eksperimentell minimalisme. Et aldri hvilende lydbilde gir platen en konstant flyt og en form for dynamikk som gjerne er fraværende i denne genren av folk/avant/psykedelia.

Merk: Summer and Smiles of Finland blir ikke solgt på vanlig måte over disk, men følger gratis ved innkjøp av andre skiver fra Fonal. Det er selvsagt å anbefale. For de uinnvidde foreslår undertegnede Islaja, Paavoharju og Es som forrett, så får du vurdere appetitten videre selv.

Bjørn Hammershaug

Come To Tampere: Music & Media 2005

Music Export Finland (Musex) er en eksportforening for den finske musikkbransjen, opprettet i 2002, med formål å samle marketing, promotering og salg av finsk musikk rettet mot utlandet. Musex ble ytterligere utvidet i 2005, og inkluderer nå blant annet IFPI, FIMIC (à la norske MIC), Indieco og Finnish Musicians Union. Det er denne paraplyorganisasjonen som avholder den årlige bransjefestivalen Music & Media i Tampere, i år for 16. gang. I takt med konsolideringen, profesjonaliseringen av bransjen og den positive utviklingen innen finsk musikkeksport har antall utenlandske delegater økt ganske kraftig de siste årene. Optimismen som preger finsk bransje gir seg utslag i riktig så vennlige støtteordninger for å trekke til seg aktører fra hele verden. Det gjorde det mulig også for sånne som meg å få et førstehånds innblikk i finsk musikkliv, gjennom seminarer og showcases i løpet av fire tettpakkede dager.

Den tidligere røde hovedstaden Tampere er landets tredje største by, på størrelse med Bergen, og har et relativt godt utvalg klubber og scener; med YO-TALI, TULLIKAMARI og TELAKKA blant de fremste. Som et av landets utdanningssentra er det et stadig tilsig av yngre mennesker som gir byen ungdommelig puls, noe antall kaffebarer, gallerier, små cafeer og platesjapper er et synlig bevis på. Med én hovedgate som hovedpulsåre, med jernbanen og det gamle rådhuset som ytterpunkter, er det lett å orientere seg i Tampere. Som middels stort kulturhovedsete slipper man unna det mest hektiske storbypreget, og byen framstår på alle måter som avslappet og trivelig. De høyreiste finnene kan ha lukkede ansikter, men er uten unntak vennlige og hjelpsomme. En rekke oppegående teatre og kommende konserter (med bl.a. Samara Lubelski, Ruins/Acid Mothers Temple, Posies og en bra jazzfestival) viser noe av den internasjonale bredden i kulturtilbudet. Det får være reklamen: Tampere er bare et realt steinkast unna med billigfly og vel verd et besøk!

Prikkfri organisering
Music & Media 2005 (M&M) er et firedagers arrangement, med hovedvekt av programmet satt på fredag og lørdag. Arrangørene hadde lagt seg i selen for at de utenlandske delegatene skulle føle seg velkomne, for eksempel med en rekke seminarer på engelsk og en ellers på alle måter ryddig, profesjonell og vel gjennomført organisering. En britisk representant sammenlignet M&M med vårt by:Larm som i forhold var et ’kaotisk virvar av frivillige studenter som løp målløst omkring’. Rammene for å ha en utbytterik og trivelig helg var dermed de aller beste. Formålet med M&M er å knytte bånd mellom finsk musikk og utenlandsk bransje, og intimiteten (alt var basert rundt HOTEL ILVES, og klubbene var alle i kort avstand) bidro til at dette ble ivaretatt. Mitt fremste formål var mer av musikalsk art, og håpet var å på nært hold oppleve noe av den nye bølgen innen moderne finsk musikk. Det ble en moderat suksess.

FINSK MUSIKK ER I KRISE!! SMS-melding, mottatt klokken 01.45
M&M retter seg utvilsomt mer mot den mainstreame og etablerte delen av musikkbransjen. Av de bandene jeg så var alle utvilsomt talentfulle og med dyktige musikere, men ikke mange hadde den særegenheten eller det lille ekstra som i dag kreves for å ‘breake’. Lokomotivene innen finsk musikk er velkjente navn som HIM, The Rasmus, Nightwish og Apokalyptika. Deres suksess er tilsynelatende førende for tendenser blant landets nye håpefulle, for her var det mye tyngre rockband med et visst ’gotisk’ tilsnitt.

Konsertrekken åpnet på torsdag med JARMO SAARI, som holdt et soloshow på Telakka – for øvrig et nydelig sted, en renovert mølle over flere etasjer, blant annet en egen sauna! Den eksperimentlystne Saari følte seg frem til scenen med bind for øynene, og startet en symfoni med vannglass som var hypnotisk vakker. Når han senere gikk over til overdrevne gitareffekter og vokalsamples forsvant noe av magien, og en trøtt skribent fant heller veien til bingen.

Fredagen var det avsatt tid til å møte byens ledere i det gamle rådhuset, samt en større gallamiddag i forbindelse med den årlige bransjeutdelingen. Akkurat det ble en noe langdryg seanse hvis man ikke har inngående kjennskap til finsk radio, deres klubber eller DJ’s – og merkelig nok nesten fritt for musikk, med unntak av et a cappella kor som underholdning.

Etter at vinnerne hadde fått sin hyllest – i følge finske kjennere var det de samme hvert år – så kunne man velge mellom en rekke konserter. Jeg stakk opp på Telakka igjen, for å få med SYDÄN SYDÄN (hjerte, hjerte), som etter sigende skulle være ganske bra. Helsinki-bandet kjennes for sin blanding av metall og teater, og gitaristen opptrådde for anledningen naken, rødmalt og utstyrt med djevel-gaffel. Bandet hadde tydelig en trofast fanbase i Tampere, men det ble litt for mye show og litt for lite musikalsk krutt for disse ører. Før Sydän fikk jeg også med deler av BLEAK fra Rovaniemi, hvis post-grunge/melankolske hardrock ikke satte dype spor i sjelen.

The Hypnomen

The Hypnomen

Jeg trippet etter hvert ned på Yo-talo med tanke på å få sett de mer etablerte THE HYPNOMEN. De startet som en blanding av Isis og Turboneger, men skled snart over i mer groovy rock med sterkt islett av Santana – slett ikke så verst, uten at de heller vekket urinstinktet. Kveldens største overraskelse var det klovnene KUOLLET INTIAANIT som stod for. Musikalsk var også de innenfor den hardere delen av rocken, men de visste å utnytte den scenografiske delen av det å opptre, og fremstod som en samlet enhet som klarte å utnytte showpreget til sin fordel. Et klovneband som ikke bare blir tullete, og med særlig en del instrumentale partier som var ganske fete.

Siste dag var også særdeles tettpakket, og med lite info om bandene (dårlig research heter det visst) fulgte jeg rådene fra lokale kjennere jeg lærte å stole på. De tipset særlig om DISCO ENSEMBLE og AAVIKKO. Aller først så jeg det nitriste FEILED, som visstnok bestod av en vokalist med singer/songwriter ambisjoner av Elliott Smith-merke, men som av økonomiske årsaker måtte lide seg gjennom byrden å være frontfigur i en slags følsom utgave av et HIM-light band. Det gir begrepet ‘The death of rock’n roll’ en ny mening som min sidemann syrlig kommenterte. Feiled spilte på den store scenen på Tullikkamari, som gikk under navnet PAKKAHUONE. Lenger inn i samme bygg holder KLUBBI hus, og jeg kunne lett snike meg dit for å sjekke ut hardcore/punkerne Disco Ensemble. Det var et band med langt større glød og killerinstinkt, nærmere despo/screamo-punken til for eksempel At The Drive-In. De låt tighte og hadde den rette energien som denne musikken kreves. Før de var ferdige kjente jeg likevel dragning mot Telakka, der ASTRID SWAN, AAVIKKO og LATEBIRDS skulle regjere. Man kan ikke dvele for lenge rundt ett band må vite.

Astrid Swan var en ganske pregløs og anonym dame med Carol King/Laura Nyro ambisjoner kanskje, men uten altfor sterke låter ble hun mer som en middelmådig Edie Brickel – i hvert fall fra mitt ståsted, som var et sittested i andre etasje foran en storskjerm. Også et par norske bein må hvile. I hvert fall når det kommende bandet kaller seg Aavikko (ørken), kommer fra ødemarken i øst-Finland, har medlemmer fra Circle og Astro Can Caravan og spiller en instrumental form for spacedisco og groove/elektronika. Den dresskledde trioen var da også ganske morsomme, litt for ’Popcorn’-aktig til tider, men på sine beste låter kunne man tenke seg Sagor & Swing, Karusmäkis bilder av Finland og Kraftwerk blandet med finske folkemelodier.

The Latebirds var også et band jeg tilla visse forventninger, presentert et sted mellom stadionrock, countrytwang og leftfield punk, med en fersk plate arbeidet frem i samarbeid med blant andre Scott Hull og Ken Coomer. Live var The Latebirds dessverre ikke noe av delene, men mest et fullstendig anonymt og likelydende rockeband midt-i-veien som etterhvert svant bort i andre lyder, der bare de dårlige vitsene deres nådde frem (av typen ‘sorry we’re late… but you know we ARE the Latebirds…’ Fritt oversatt).

Så dett var vel egentlig dett. Disco Ensemble, Kuollet Intiaanit og Aavikko står igjen som de tre mest minneverdige bandene. Men min smakfulle nese tviler vel på at store folkemengder utenfor Finland kommer til å være fra seg av lykke over et eventuelt kjennskap til disse.

Fritt for friformer
Et hovedankepunkt mot det oppsatte programmet er fraværet av mer originale artister med et annet musikalsk utgangspunkt enn det mest åpenbare. I samtale med flere delegater var dette et gjennomgående tema, selv om ingen kunne peke på akkurat hva som manglet. Der kunne jeg bidra med en hjelpsomme tips, for alt fra etablerte navn som Kimmo Pohjonen, KeuhkoT og Circle, oversette Astro Can Caravan og hele New Music Community, til nyere navn som Uton, Kejio – og ikke minst det levende konglomeratet rundt Fonal Records (Paavoharju, Kemiallisat Ystävät, Es++) står for noe mer utypisk i verdenssammenheng, noe som er særegent finsk. Ikke nødvendigvis sært, men spennende og variert musikk innen retninger som var ganske fraværende på M&M. Verden har nok likelydende gothmetal-band som synger på engelsk, mens artister som utnytter både finsk tone og språkdrakt, og som løsriver seg fra det forventede bør være langt mer forlokkende.

Sami Sänpäkkilä

Nevnte Fonal Records holder til alt overmål hus nettopp i Tampere. For meg var det derfor naturlig å hooke opp med boss Sami Sänpäkkilä for en lunch, etterfulgt av en aften sammen med ham, Jan Anderzén (aka Kemiallisat Ystävät) og annen musikalsk rekved i Tampere – i trygg avstand fra selve Music & Media. I motsetning til arrangørenes argumentasjon var ikke det et bevisst valg fra Fonals side, og Sänpäkkilä kunne gjerne tenkt seg å representert sitt selskap på M&M, uten at han lot det tynge seg nevneverdig. De har ande kanaler for å nå ut til sine venner, men har heller ikke noe ønske om å hemmeligholde sitt virke. Men man skal ikke bli profet i eget land. I USA og England har for eksempel Fonals plater fått varm mottagelse (Sänpäkkilä nevnte blant annet en åtte sider artikkel i The Wire nylig, utelukkende viet fenomenet ny finsk musikk), mens de i finsk presse gjerne blir neglisjert eller ikke tatt helt seriøst.

Fra et kommersielt hensyn virker nok ikke den nye eksperimentelle finske musikken umiddelbart så attraktiv, men det var altså ikke bare mine noe ører som savnet et noe bredere uttrykk på M&M. Begreper som ’kreativitet og originalitet’ var også omkvedet som gikk igjen på mange av seminarene, men dette ble ikke nødvendigvis gjenspeilet i den musikalske sammensetningen. En av de ansvarlige sa seg da også enig i dette, og fortalte at de neste år skulle forsøke å utvide det musikalske spekteret. Man gleder seg allerede!

Det var befriende å samtale om musikk ut fra andre hensyn enn det den etablerte bransjen står for. I likhet med mange av våre egne smålabels har Sami Sänpäkkilä et meget bevisst syn på de estetiske verdiene som ligger i å produsere og formidle musikk, vist eksempelvis med den påkostede kvaliteten som preger deres plateutgivelser. Det har også bidratt til å gi Fonal en egen identitet, og en sakte med sikker voksende kjøpegruppe. Selv om produktet er det samme, så står Fonal for en ganske annen verden enn det Music & Media representerer.

Time to talk: Peter Jenner
Seminarer har en tendens til å bli både lange og utflytende, og jeg skal fatte meg i korthet om denne delen av programmet. Det klart morsomste og mest givende seminaret for min del var intervjuet med PETER JENNER, kjent britisk manager (Pink Floyd, The Clash, Billy Bragg++), konsertarrangør, produsent etc. Uhøytidelig og selvironisk snakket han om sin karriere, i det som ble en altfor kort time. Han beskrev sin interesse for Pink Floyd i 1966 med at han likte ’the weird shit of it’, ble manager fordi det var ’the bullshit that was interesting, not the economics book’ og oppsummerte sin managerkarriere med følgende råd til kommende spirer: ’Don’t follow the rules, be creative – be original’.

Jenners lune humor og subtile satire var en fryd å sitte og høre på. Det var veldig synd tiden ikke strakk til så han kunne snakket mer om dagens, og ikke minst morgendagens musikalske virkelighet, noe som opptok ham i sterkere grad enn fortiden. Han er blant annet sterkt kritisk til den etablerte platebransjens håndtering av nye digitale medier og har et vidtfavnende politisk engasjement (eksempelvis arrangerte han nylig Tell Us the Truth Tour i USA) av langt større aktualitet. Det var likevel sladderhistorier om Led Zeppelin folk tagg etter da tiden var i ferd med å renne ut, noe han ikke ville dele med oss, annet enn, som han sa: ’Basically, the stories you’ve heard were all true.’

Summasummarum
Finsk musikk er ikke i noen krise, og det er ikke usannsynlig at Music & Media 2005 vil hjelpe enkelte av bandene som opptrådde opp og fram til en større internasjonal lansering. Like viktig med slike samlinger er selvsagt å knytte nye kontakter og pleie de etablerte. Jeg var ikke tilstede først og fremst for å booke eller distribuere, og det er vel ingen stor overraskelse at denne skribent søker andre musikalske spor enn de store plateselskapene higer etter. Men etter endelig å ha møtt folk fra Fonal og New Music Community på hjemmebane, og takket være et strålende arrangement, så tror jeg egentlig de aller fleste kan si seg godt fornøyd med Tampere for denne gang.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert oktober 2005

Circle: Sirkulære Finner

Circle, 2006 (Foto: Greg Neate/Wikimedia Commons)

Circle, 2006 (Foto: Greg Neate/Wikimedia Commons)

Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen: Finland gjemmer utvilsomt Nordens mest interessante musikkscene innen friere former for folk, spacerock og psykedelia – stilarter som langt på vei er marginalisert her til lands. I stedet for å klage på det, kan man jo se til nabolandet og grave noen godbiter opp fra mosen. En spennende label er Ektro, og et av flaggskipene der er Circle. De har holdt på siden tidlig på 90-tallet, sentrert rundt Jussi Lehtisalo. Gjennom en lang rekke utgivelser har Circle vist tendenser til å være et noe uberegnelig orkester, som gjerne kan gi seg hen til kosmisk støy, mektige droner og psykedelisk galskap av mangefarget art.

Forest (Ektro, 2004)
Rundt og rundt og rundt
Forest er en fin, om enn ganske rolig og folkbasert inngang til dette bandet, deres 17. fullengder på få år er også en av deres mest kontrollerte og stillferdige. Bestående kun av fire lengre spor gir de seg her rom for å bygge opp minimalistisk blues, akustiske mantra og repeterende rytmebruk. Slik kan det jo bli aldeles trolldomsaktig musikk av. Den drøyt 12 minutter lange seansen ”Havuporti” holder en stødig rytme gjennom hele, basert på gjentagende gitarriff og indianske slagverk. Circle lykkes ikke bare å skape en naturlig flyt, men oppnår nærmest en hypnotisk effekt på dette sporet. Noe av det samme gjentas på ”Luikertelevat Lahoavat”, som ligger nærmere en nedstrippet form for gitarblues som får meg til å tenke på afrikanske Tinariwen som en nærliggende referanse. En litt for dominerende synth får lov til å overta store deler av lydbildet etter hvert, og fjerner dessverre noe av magien fra åpningskuttet. Vokalist Janne Westerlund synger denne gangen på engelsk, og det med en kraftig aksent, særlig framtredende på ”Ydinaukio”. Hans mer eller mindre forståelige rabling sender tankene til et arktisk Can anno Damo Suzuki. Platens lengste kutt er 18 minutter lange ”Jäljet”, og dette er også det beste sporet. Den innledes av dyp rumling, iskald vind og plutselig skumle lyder fra et kassettbånd. Ut fra intet kommer plutselig bandet fram, først i langsom hastighet, før de gradvis kjøres opp i full speed. Dette er Circle på sitt beste, plassert et sted rundt Can, Neu! og Acid Mothers Temple. Hastig joggende grooves, blues-riff, spaca vokal og fete orgelpålegg tar oss med inn i den lange dansen, og tro meg, de 18 minuttene går fort! Selv om Circle kan bite langt kraftigere fra seg enn de gjør på Forest, så anbefales denne sirkulære soppfesten fra de finske skoger som et fullgodt alternativ til sisu og sauna.

Tulikoira (Ektro, 2005)
New wave of finnish heavy metal
NWOFHM står det med fete røde bokstaver inne i coveret på Tulikoira. Circle goes metal? Joda, finnene går denne gang the new wave of british heavy metal nærmere etter sømmene – men de gjør det på sin måte. Def Leppard, Saxon, Overkill, Venom og Judas Priest spøker i kulissene, fra et band som gir ut plater i et hysterisk tempo og som gjerne leker med ulike genre og tilnærminger til forskjellige stilarter. Et rød tråd i bandets karriere er eksperimentell spacerock/kraut/drone, som også utgjør et visst fundament på denne platen. Det er et faktum som gjør at undertegnede kan skrive noen ord uten å føle seg helt på bortebane. Men den kunne nok like gjerne vært studert av en metall-ekspert.

Med unntak av 3:50 lange ”Tuulintu” så er de tre sporene ganske lange, med 25 minutter lange ”Puutiikeri” som den mest ekstreme. Her rir de inn med rustning og sverd, og med den finske vokalen langt fram i lydbildet skapes en illusjon av norrøn sagafortelling og overdramatiserte plateomslag fra 80-tallet med voldsomme slagscener. Men etter en 4-5 minutter sklir Circle ut til venstre med et lengre spaca progparti som groover godt. Dette mellompartiet blir likevel i lengste laget da de etter hvert farer langt, langt inn i stjernetåken. Men de henter seg tilbake og nører oppunder et drivende parti som krysser Allman Brothers med Neu! på en låt som blir stående igjen som platens absolutt sterkeste. Denne sjangerblandingen er egentlig det mest bemerkelsesverdige ved Tulikoira. De utnytter metallens utgangspunkt og setter det inn i en ny kontekst basert på varierte virkemidler som prog og kraut. ”Berserk” er også ganske vellykket, drapert med atmosfæriske symfoniske progpartier og en tungladet mørkemannsstemning. ”Rautakäärme” veksler mellom gotisk messing, droner og thrasha gitarriff på full speed, mens ”Tuilintu” er platens mest klassiske NWOBHM med falsett-vræl og huggende gitarer komplett med solo og det hele.

Det tok en stund å komme seg gjennom denne, men når det første sjokket har lagt seg så avdekker Circle at det er mulig å bruke en i utgangspunktet håpløst satt genre og skape spennende musikk. Som dokument over bandets mangslungne karriere står Tulikoira fram som en brobygger, en fredsmegler mellom musikalske leire, og jeg tror ikke på noen måte dette er et ’tulleprosjekt’. Circle har også tidligere vist fascinasjon for metall/hardrock, de tar bare skrittet fullt og helt ut. Men Tulikoira er nok en plate som har et relativt lite nedslagsfelt. Jeg kan aldri tenke meg at de rendyrkede metall-hodene vil akseptere deres variant fullt og helt, og for de som foretrekker Circles mer rendyrkede eksperimentelle musikalske sider, så blir nok dette i overkant dramatisk. Men for all del, sirkulær metall fra psykedeliske skogsfolk ikledd lærjakke og vikinghjelm er ikke noe du får kloa i hver dag. Også er det fetere enn Nightwish, da!

Bjørn Hammershaug
Omtalene er skrevet rundt release, og tidligere publisert på groove.no.

Fonal Records: Fine finner


Es: A Love Cycle (2001)
“Twenty-Five Twenty-Five”

Kjærlighetssyklus over tre platespillere
Es er artistnavnet til Sami Sänpäkkilä med bosted i Tampere, Finland. A Love Cycle er hans andre album, opprinnelig fra 2001, nå reutgitt med ett bonusspor. 

Selv om denne ikke tangerer senere fremstøt som Kaikkeuden Kauneus Ja Käsittämättömyys (2004) og den smått fabelaktige doble LP’en Sateenkaarisuudelma fra 2005, så gir den et godt bilde på Sänpäkkiläs musikalske grunntanke og ikke minst et lite innblikk inn i Fonals egenartede katalog.

Sänpäkkilä driver selv lille Fonal records, som på kort tid har markert seg som en av Skandinavias aller beste etiketter. Islaja, Kemialliset Ystävät og Paavoharju er blant navnene som har satt finsk musikk på det lille kartet, takket være originale toner bestående av mye hjemmelaget elektronika, leketøyspop og avantfolk. Es ligger nær selskapets kjerneuttrykk med sin organiske form for elektronika utført med relativt enkle virkemidler. 

A Love Cycle er konstruert stort sett ved hjelp av tre gamle platespillere kjøpt på loppemarked for småslanter. Sammen med plateopptak/samples og litt barneaktig nynning fra Elissa Mättänänen har Es formet en kjærlighetssyklus i den melankolske minimalismens tegn. De loop-baserte lydcollagene vever hypnotisk drømmende mønstre og den knitrende atmosfæren blåser nostalgisk varme inn i et arktisk vinterlandskap. 

Fans av Fennesz, Philip Jeck og Christian Marclay bør være spesielt observante, men A Love Cycle går ut til alle som bare er en smule interessert i moderne skandinavisk musikk.
Først publisert på groove.no 8/10-2006

Es: Kaikkeuden Kauneus ja Käsittämättömyys (2004)
“Aavehuminaa (Katjalle)”
Kjølig varme
Fonal Records byr på en bred musikalsk meny av leketøyspop, hjemmebrent avantfolk og generelt underfundige toner pakket inn i et apetittvekkende design. Hovedpersonen selv, Sami Sänpäkkilä, har også sin egen musikalske ventil, soloprosjektet Es (Experimental Songcycles).

Hans tredje skive Kaikkeuden Kauneus Ja Käsittämättömyys består av innspillinger fra perioden 2001-2003, utgitt i samarbeid med belgiske K-raa-k records og inkluderer flere personer i kretsen rundt Fonal. Sänpäkkilä har uttrykt interesse for både minimalister som Steve Reich og moderne komponister som Arvo Pärt, og denne retningen er styrende for uttrykket til Es. For norske ører vil det ikke virke fremmed å nevne Deathprod i samme åndedrag, for eksempel kan “Huumaava Ikuisuus” minne om en del eldre stykker av nordmannen. Musikalsk kan vi gjerne plassere platen med det skrekkelig lange navnet innen eksperimentell minimalisme/ambient eller frifolk. Es trekker en tråd fra Erik Saties enkle pianosonater, gjennom tidlige minimalister (Eno kan nevnes), 70-talls psych/kraut til modernister som Jeck, Oval og Fennesz. 

En del av det som har blitt Sänpäkkiläs kjennemerker utnyttes på glitrende vis; knitter, droner, loops, den eteriske bruken av kvinnevokal og vekslingen mellom feltopptak, musique concrete og glitch, og ikke minst de mange ulike instrumenter av både akustisk og elektronisk sort bindes tankefullt og helhetlig sammen. Dette er en plate med umiddelbar tiltrekningskraft og en langvarig holdbarhet, med vakre melodier og skjønnsomme detaljer.



Kaikkeuden Kauneus... åpner på mest mulig sakralt vis med en minuttlang katedralsk vokalsnutt bestående av ordene: “Surullisille, masentuneille, unettomille, turhautuneille, pelokkaille, yksinäisille…” (Og det skal bety noe sånt som: “For de sørgende, for de deprimerte, for de gærne, for de bortkomne, for de skrekkelige, for de ensomme”). 

Det er en invitasjon som går ut til oss alle, og som danner grunnlaget for resten av innholdet og stemningen som er rådende her. Dette er ingen lykkepille av en skive, men den har en legende virkning som slett ikke etterlater lytteren i dårlig humør. Den har en kjølig eleganse, men er varm på bunnen. Åpningen etterfølges av en jevnkort instrumental av statisk sus og truende begravelsestrommer. Den stoiske rytmen på “Hamuavia” overføres til mektige “Pehemä Iho”, et dunkelt stykke musikk med en himmelsendt kvinnelig vokal, piano, saksofon og bølgeskvulp. Enda bedre er ambiente “Huumaava Ikuisuus” hvor strykere og et melankolsk piano gir liv til det dronebelagte teppet. En fantastisk gotisk messe av et finsk vinterdrapert landskap med temperaturen på nullpunktet. “Sädekellot” smelter all kulde, med fuglesang, harper og el-piano, som de siste par minuttene brytes opp av loops og bjeller som bringer oss godt ut på bondelandet med strå i kjeften og kuer rautende rundt oss. Mer magi på “Sadelpäivät”; rennende vann, kirkebjeller, baklengse loops og drømmende kvinnestemmer som flyter rundt hodene våre. 

Det siste kvarteret er fantastisk. Først med “Aavehuminaa (Katjalle)” som kan minne litt om Popul Vuh/Pompeii-æra Floyd (jeg venter nesten på at bjellene fra Shine On… skal bryte frem!), en stemme som hvisker noen hemmeligheter til oss og et sirenekor som frakter oss opp i himmelen. Gåsehudfremkallende! Tittelkuttet er snaut 10 minutter langt, og åpner med et kraftig kirkeorgel, den alvorlig lydende fortellerstemmen til Ville Leinonen kommer inn, etterhvert samples stemmen hans sammen til en melodiøs vev av hellige tråder og tidløs skjønnhet – akkurat som hele denne platen er laget. 

Es/Sami Sänpäkkilä viser her til fulle sine egenskaper som lydskulptør, med et genuint øre for vekslingen mellom kulde/varme, akustisk/elektronisk og det jordnære og det åndelige.

I et program på Svensk TV2 (november, 05) ble Fonal sammenlignet med svenske Häpna, om ikke musikalsk så med den elegante stilistiske likheten. Svenskene trakk også frem Björk som en foregangskvinne innen et mer typisk nordisk uttrykk, som i mindre grad støtter seg på den anglo-amerikanske kulturarven vi er så stolte av her i Norge. Deres samtale var basert ut fra et program om Islaja, men kan også overføres til Es. Vi har for få slike artister i Norge, som evner å spille på vår kulturarv eller egenart, som kan gripe tak i noe fra våre nordlige stjernehimmel og omgjøre det til noe nyskapende og eget.
Først publisert på groove.no 13/11-2005

Paavoharju: Yhä Hämärää (2005)
“Kuu Lohduttaa Huolestuneita”

Siste tango i Savonlinna
I Savonlinna, Finland sitter en 6-7 mennesker samlet rundt en gammel radio. Hver gang de skrur den på kommer sprukken musikk ut av høyttaleren; hjemmelaget elektronika fra 80-tallet, soundtrack fra en Bollywood-film, folkemusikk og rustne beats som blander seg med lydene av naturen rundt. De bryr seg kanskje ikke så mye om hva som er hipt eller pop i resten av verden, de hører på sin gamle radio og de lager musikk som ikke høres ut som så mye annet. Lauri Ainala synger med en vuggende, drømmende røst, på finsk, og jeg har ingen anelse om hva hun synger om. Med en stemme som er en blanding av CocoRosie, Kate Bush, Björk, Elizabeth Frazer, en finsk nattklubbsangerinne og en japansk geisha gir hun Paavoharju et mer enn yndig uttrykk, som danser mystisk og umerkelig mellom de instrumentale delene av platen. 

Her er bølgeskvulp og vindsus, collage-oppsatte popkunstverk, svevende atmosfæriske psych-stemninger, gamle folkmelodier, akustiske gitarer og fuzz, trommemaskiner og fuglekvitter, billige synther og gamle tv-spill, melankolske familiebilder fra en svunnen tid og høyreist furuskog så langt øyet kan se.

“Syvyys” er et godt eksempel på deres eklektiske stil, en låt som blander Amiga og natur, “Stairway to Heavens” gitarlinjer med en folkesangerinne fra orienten. Samme grepet gjentas med stort hell på nydelige “Ilmaa Virtaa” – statisk radiostøy og vakker sirenesang har sjelden virket som to så naturlige aspekter på samme låt. Snålt, vakkert og rart, altså. Noe av dette faller bort når andre overtar mikrofonen på de siste to-tre sporene, og “Kuljin Kauas” gir bandet et noe mer ordinært lo-fi/ifolkprog-preg. Men det varer ikke så lenge, Paavoharju dveler ikke nevneverdig over ett og samme tema. På “On Yhä Hämärää” hengir de seg mer til rendyrket ambient knitter, mens de på “Musta Katu” høres ut som et allsangvennlig reggaeband som har forvillet seg inn på en sliten tangoklubb i Pöllänlahti!

Det kunne vært spennende å hørt Paavoharju spille inn en plate under mer storslagne forhold, for de har et potensiale som jeg tror ville vært tjenelig med det. På den annen side er jo dette “simple” lydbildet et sentralt element i deres uttrykk. Det er også verd å nevne at selv om Paavoharju ikke er enkle å sette i bås, og flyter langs mange ulike odder, så er det en rød tråd som går igjen over hele Yhä Hämärää, og som gjør platen til en sammenhengende drøm fra de finske skoger. 

Finland er bare et steinkast unna, men Paavoharju får meg til å tenke at landet er oss så ufattelig fjernt og fremmed, og Yhä Hämärää er en plate som viser at deres øyne oftere enn våre rettes mot andre deler av verden når popmusikk skal lages.
Først publisert på groove.no 19/10-2005

Islaja: Palaa Aurinkoon (2005)
“Uni Pöllönä Olemisesta”

Hun kom til meg i en drøm
Islaja er tumleplassen til Merja Kekkonen, der hun viser en mer “naivistisk” side av seg selv og en mer hjemmegjort nysgjerrighet enn med andre band hun er involvert (Avarus, Kemialliset Ystävät). I 2004 debuterte hun med Meritie, som jeg i skrivende stund ikke har hørt. 

Palaa Aurinkoon er spilt inn i Glasgow, og bygget opp med enkel, variert instrumentbruk der Kekkonen selv spiller på det meste. Med sin luftige stemme i sentrum har hun skapt en plate som spiller på to registre: En del florlett, mystisk drømmepop og en del som følger en noe mer improvisert tilnærming preget av oppløste melodier og friere former. Jeg setter pris på Islajas minimalistiske stil, som en form for folkemusikk fra et eksotisk sted; naiv, men gjennomtenkt, åndelig men jordnær. Alt går sakte, som i halvsøvne veves stemme og melodi sammen. 

Platen åpner med noe som høres ut som en bønn og den slutter med en bønn (“Rukous”), der skranglende bjeller og kirkeorgel lager en sakral ramme til resten av platen. På “Rohkaisulaulu” hviskesynger Kekkonen som en engel, sammen med atonal akustisk gitardrodling skapes et merkelig paradoks. Men dette er et av Islajas kjennemerker: Enten det spilles på strenger eller andre ting, så går det litt på bikk. Musikken er ikke sammensveiset av kraftig materiale, og hele platen preges av et litt skeivt uttrykk enten tonene formes ut av glass, bjeller, leker eller tangenter. Ustemte strenger og usynkroniserte rytmer bidrar til at man noe forenklet kan høre Palaa Aurinkoon som en blanding av The Shaggs og CocoRosie.

Ikke alt er like magisk som “Uni Pöllönä Olemisesta”, der Islaja nesten høres ut som en Devendra Banhart komme ut av den finske urskogen, og hvor det åndelige aspektet over musikken virkelig kommer til sin rett. Spennet strekker seg fra platens kanskje vakreste, mildt psykedeliske “Sateen Tullessa” til tittelkuttet, der orgel, melodica og tilfeldige bjeller blander seg med ivrig klapping. Islaja blir mindre umiddelbar når melodiene uteblir, som på “Haaveilija”, og ustemte gitarer eller småsur harmonium får dominere. Det er likevel viktig å få frem at til tross for denne hanglete spillestilen, så er det i første rekke spontaniteten og nysgjerrigheten som står i fokus. Islaja blir aldri “ufrivillig morsom” eller tilgjort “rar”. Til det er det en styrke og indre kraft som bærer låtene hennes, og ikke minst et spenn i vokalen som bringer meg stadig tilbake til denne platen og avdekker ny substans. 

Løst sammenbundet og løst fremført – men likevel er det en form for overordnet regi som knytter Palaa Aurinkoon sammen til et hele. Har du sansen for det primitive og organiske – og ikke minst vakre – så gjør du deg kjent med Palaa Aurinkoon. Det er en slik plate du ikke snubler borti altfor ofte.
Først publisert på groove.no 6/11-2005

Paavoharju: Laulu Laakson Kukista (2008)
“Italialaisella Laivalla”


Gulnede lydbilder
Paavoharjus Yhä Hämärää (2005) var blant det årets mest oppmuntrende utgivelser. Her hadde vi med et band å gjøre som faktisk ikke hørtes ut som noen andre – uten at det virket som de engang forsøkte å skille seg ut. Deres originalitet var liksom naturgitt, deres tiltrekningskraft nærmest magisk. 

Laulu Laakson Kukista gjør lite for å oppheve den eventyraktige magien de skapte på Yhä Hämärää. Igjen er det bare å la bandet trekke forhenget til side og for oss utenfor å bli med inn i en annen verden for en stakket stund. Dette skyldes ikke bare det finske språket, men det bidrar til å underbygge stemningen som skapes her. Både ordene, klangen og måten det synges på kan minne om østlige sangtradisjoner. Laulu Laakson Kukista blir dermed litt som å sette på en komprimert utgave noen gamle Victrola-opptak med kinesisk buddhist-chanting, greske tragedier og persisk populærmusikk fra 30-tallet som noen av ingrediensene. 

Det “fremmede” og gåtefulle elementet fargelegges ytterligere av instrumenteringen; dels akustisk, dels elektronisk, bestående av mye hengende klanger, vevre droner og tilsynelatende gamle, knitrende feltopptak forlater Paavoharju oss aldri alene på deres side av verden. Alt er sobert og nærmest drømmeaktig fremført, ingenting rister oss ut av illusjonen de bygger opp for oss.

Men det skal sies; det er rom for meget her: Melodier som kunne passet på en finsk veikro en ensom natt langs landeveien (“Italialaisella Laivalla”), ekko fra et diskotek nedlagt en gang på midten av 80-tallet (“Kevätrumpu, Uskallan”) eller en siste tango i furuskogen før morgensolen blinker over åskammen (“Tyttö Tanssii”). Det er som om de kaster noen gløtt inn i vår side, super i seg noen inntrykk, og lukker døren igjen. De mest fascinerende øyeblikkene kommer for meg i de mer fritthengende og abstrakte sekvensene av dette herlige maskeradeballet. 

”Legg øret inn til sveivegrammofonen” er det som de sier. “Legg øret inntil, lukk øynene og lytt. Se de gamle bildene på veggen i ditt hode. Se de blir levende. Hør stemmene deres. De har noe å si til deg.”
Først publisert på groove.no 6/7-2008

Div. artister: Summer And Smiles Of Finland (2006)
Kiila: “Auringonlunta”

Kiitos, Finland. Kiitos, Fonal
Hva består alt dette fuzzet om finsk musikk av nå for tiden, lurer du kanskje på, og finner det litt uoversiktlig å orientere seg i vrimmelen av plater med knapt leselige navn gitt ut av band med altfor mange doble vokaler og overivrig bruk av tødler. 

Fonal records har gjort jobben enklere med Summer And Smiles Of Finland, en labelsampler som presenterer både kjente og uuttgitte spor med aktuelle navn som Islaja, Paavoharju og Shogun Kunitoki. Åtte artister i alt, fordelt over 17 spor. 

Fonal er et nøkkelselskap innen moderne finsk musikk på siden av den veletablerte finske musikkbransjen (ingen nevnt, de fleste glemt). Noen stikkord: Her er artister uten noen klart definerte genre-begrensninger. Men de dyrker gjerne både finsk språk og higer heller etter det originale og det søkende enn å forsøke å gjenskape velbrukte (les: vestlige) pop-formler. Mye av musikken er preget av en kollektiv enhet, se bildene i det rikt illustrerte og fyldige innleggsheftet. Improvisasjon, hjemmemekket lo-fi eller kunsten å fange øyeblikket virker viktigere enn å finpusse detaljer og vaske bort særpreg. Fonal kler dessuten hver utgivelse med stilren coverdesign fri for plast, en luksuriøs innpakning som innbyr til innkjøp. 

Bak det lille selskapet, som etterhvert har vekket interesse verden over, finner vi Sami Sänpäkkilä. Han har nå base i Tampere, og har drevet Fonal siden 1995. Summer And Smiles Of Finland er altså en markering av et tiårsjubileum og er katalogutgivelse nummer 40 i rekken.

Utdrag fra omtale, først publisert på groove.no 2/3-2006

Kemialliset Ystävät: Kemialliset Ystävät (2007)
“Lentävät Sudet”

Lysmusikk
Omslaget på denne platen viser en steintrapp som fører opp et fjell, mot solnedgangen. I bakgrunnen er det mulig å skimte furuskog og et stille vann. Et tilsynelatende harmonisk bilde, hadde det ikke vært for de røde nettingkreasjonene som henger helt i forgrunnen. Disse signaliserer kanskje noe rituelt, er det en hedensk kult som har vært her, hvem har hengt opp disse greiene? Er det Kemialliset Ystävät som har travet opp denne trappen, og i så fall hva i huleste driver de med der oppe på toppen?

Mange spørsmål melder seg. Vi går etter.

Jo da, her er de, hele bølingen. 10-15 stykker til sammen. Noen kjenner vi fra før; Jan Anderzén er naturligvis et midtpunkt slik han har vært det i over 10 år. Sami Sänpäkkilä (Fonal, Es) er med, Merja Kokkonen (Islaja) likeså. Her er de gamle “kjemiske vennene”, og noen nye. Og så visst er det et slags rituale de koker sammen denne finske sommerkvelden. Et skikkelig rabalder er det.

Kemialliset Ystäväts selvtitulerte plate er noe helt for seg selv, også sett i sammenheng med Fonals øvrige utgivelser. Jan Anderzén sier selv i forbindelse med denne platen at: “Sunlight is the most common of all demons and I’ve let it inside”. 

Welcome to the sun, med andre ord. Dette er et solfylt kaleidoskop som aldri står i ro. I bildet faller mange inntrykk sammen, toner av folk, psykedelia, frijazz, krautrock, østlige toner og tribal chanting blandes, og danner nye. Det er et fortettet lydbilde over hele platen, som om den lever sitt eget liv. Det er en underliggende organisk stemning her, musikken nærmest kryper og kravler rundt oss hele tiden. Uventede strukturer, strukturløse formasjoner og tilfeldige innfall fyller ørene. Kemialliset Ystävät fanger slik mye av hele essensen i Fonal; en kollektiv enhet som higer etter høyere makter, et uttrykk som strekker seg utenfor kategorisering, en følelse naturens krefter i samspill med en sterk human tilstedeværelse.

Ralf Normaali kaller dette for “valon musiikki” – “music of light” – i sine liner notes, der han mener at Anderzén intet mindre enn “is recreating the structural integrity and harmony of the Universe” og at bandet “reveal the work of the Creator in all its impurity”. 

Phew, store ord, men til tider er det vanskelig å ikke la seg bringe opp på et høyere plan, for i sine beste øyeblikk strekker denne musikken seg høyt til himmels, graver dypt ned i jorda og søker langt utenfor vår verden. På en gang. 

Og noen ganger blir det mest tøv.
Først publisert på groove.no 21/8-2007



Es/Sami Sänpäkkilä: Early Filmworks 1996 – 2006 (2006)
Sänpäkkilas verden
Denne samlingen fra Fonal-sjef Sami Sänpäkkila gir oss et verdifullt innblikk i hans artistiske visjoner, både som filmskaper og som musiker. Early Filmworks 1996 to 2006 består av 6 kortfilmer og 6 musikkvideoer, og den anbefales på det varmeste både for allerede svorne Fonal-fans, så vel til de som er generelt interessert i eksperimentell musikk og filmkunst. 

Sänpäkkilas kortfilmer er nært knyttet til hans musikk, og med to unntak er alle akkompagnert av hans egen musikk gjennom soloprosjektet Es. Korte “Plantage Midden Laan” er helt stille, mens “Kubistisia Kukkia Liikkeessa” er en dansefilm med musikk av Mozart. Filmene er skutt på 16 mm eller med Super 8, og reflekterer et klart forhold mellom lyd og filmatisk visjon: Repetitive, nesten trance-sckapende, laget med et åpent sinn til gitte konvensjoner. Dels mystiske, dels gjenkjennende, og nesten alltid fascinerende. 

De fem første filmene er lenket sammen gjennom ulike temaer som utforskes på forskjellig vis; løpere, hoppere, ødeleggere (kanskje et nikk til Graham Greene her?), dansere og de sovende. Disse utforsker et slags samkvem mellom natur og menneske. Dette er et velkjent tema for Sänpäkkila, både i musikk og film, enten vi tas med ut i vinterskogen, inn til byen eller opp i sengen.

Musikkvideoene følger i hovedsak samme spor, men med ulik musikk naturligvis: Islaja, Tv-resistori, Office Building, Es og Circle. Igjen går vi inn i Sänpäkkila merksnodige verden, der en ganske ordinær – dog meget fengende – gruppe som Office Building nærmest blir malplassert. Verden som vi ser den blir snudd litt på hodet gjennom Sänpäkkilas øyne, og det er et signal om at vi møter en sann kunstner. Jonni Roos som har skrevet fine liner notes til denne utgivelsen griper tak i noe av det samme, og sier blant annet: 

”As an artist, Sänpäkkila is someone who transcends conventional bondaries: film, music and visual art each vie for his attention. In fact, these separate areas are integrated in his work to such an extent that he could with equal justification be considered a visual artist, a filmmaker or a musician”.

Early Filmworks får vi altså en smak av hele hans kunstneriske virke, og etter mitt skjønn plasserer han seg med dette langt oppe blant unge nordiske kunstnere. For mange er dette allerede velkjent, for tvilerne kan disse filmene bidra til å overbevise om nettopp det.
Bjørn Hammershaug